johncons

Stikkord: Arne Mogan Olsen

  • Hvordan det var med moren min. (In Norwegian)

    Moren min, hun var sånn, at hun kunne alltid ringe.

    Og da var hun nesten alltid urolig.

    Så jeg måtte alltid kjempe for å beholde fatningen, og roe moren min ned da.

    Så det var nesten som at jeg var faren til moren min, må man vel nesten si.

    Og hun var ofte hysterisk omtrent, og hun tulla ofte mye og fant på mye sprø ting.

    Så jeg måtte være ansvarlig og beholde fatningen og kontrollen da, mens mora mi fant på sprø og rare ting.

    Så sånn var det nesten alltid med mora mi, selv om hun også kunne ha mer rolige og seriøse øyeblikk, selv om det ikke var så ofte.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Altså, hun kunne være som en hyperaktiv unge da, som sleit meg ut.

    Så derfor orka ikke alltid jeg å svare, når mora mi ringte.

    Og jeg var egentlig faren mins sønn, mer enn mora mi sin sønn, for jeg flytta til faren min, da jeg var ni.

    Men søstra mi, hun bodde vel hos mora mi til hun var elleve, kanskje.

    Noe sånt.

    Så søstra mi var liksom moren mins barn, og jeg var faren mins barn, egentlig.

    Sånn som jeg så det, rundt 1980.

    Men dette forrandret seg kanskje, hva vet jeg.

    Men det var sånn det var i 1979, at mora mi sendte meg, for å bo hos faren min.

    Så derfor tenkte jeg alltid på det sånn, at søstra mi var nærmere mora mi, enn jeg var.

    Men jeg prøvde å være grei mot mora mi likevel.

    Men jeg så ikke på det sånn, at mora mi egentlig var mitt ansvar, siden jeg jo flytta til faren min, i 1979.

    Så det var liksom problemer mellom meg og mora mi da.

    Men jeg prøvde å roe henne ned, når hun ringte og sånn da, selvfølgelig.

    Selv om jeg ikke tok henne så på alvor, for da jeg var guttunge, så sa faren min alltid at hun var gæern.

    Og hun gjorde alltid masse sprø og rare og hysteriske ting, så jeg tok henne ikke så på alvor, må jeg innrømme.

    For jeg flytta jo til faren min, som sagt, så jeg tenkte opprinnelig sånn på det, at jeg var faren min sin sønn, mer enn moren min sin sønn da.

    Så derfor var jeg ikke så nærme moren min, at jeg liksom hjalp henne med alt mulig, hele tiden.

    Det var bare sånn det var, for jeg hadde jo mitt eget liv, å prøve å ordne, pluss at jeg hadde søstra mi og broren min, som jeg også følte ansvar for, siden de hadde så uansvarlige foreldre, og jeg var eldst.

    Så jeg var nesten som faren til søstra mi og broren min og mora mi, kan man nesten si.

    Selv om jeg nok burde brukt mer tid på mora mi.

    Men jeg hadde også en travel butikksjef-jobb, så det var grenser for hva jeg kunne få til.

    For jeg måtte prøve å holde litt avstand, til mora mi og, hvis ikke så kunne hun ha brutt meg ned, for hun var så slitsom og hadde en så sterk personlighet.

    Og jeg var jo i 20-åra, da jeg bodde i Oslo, og moren min levde, så jeg ville jo gjerne ha et eget liv og, etter en traumatisk oppvekst, hvor jeg måtte bo alene fra jeg var ni år, og jeg ble også mye mobbet i klassen osv., så jeg hadde litt å ta igjen, når jeg kom i 20-åra da, av ungdomstid osv., syntes jeg.

    Selv om militæret og Rimi-leder jobb, også kunne være krevende, så det var ikke sånn at jeg bare hadde det morsomt.

    Og jeg hadde jo søstra mi og broren min og mora mi, som jeg nesten var som en far for.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Og da søstra mi flytta fra mora mi, til faren min, sånn rundt 1981, var det kanskje.

    Da var det et eller annet rart, som foregikk.

    Søstra mi dro til en dame, hun ikke kjente, og ville ikke bo hos mora mi.

    Men det her var nok ikke mora mi med på.

    For jeg husker, et år seinere kanskje, da jeg og søstra mi, besøkte mora mi, på Tagtvedt, i Larvik.

    Da klagde mora mi, på søstra mi, angående det som skjedde, da søstra mi dro til hu dama.

    Og det mora mi sa, var at hu trudde at søstra mi hadde detti i Lågen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Jeg kontakta hu kusina mi, som vel bor i Ås-distriktet, om noe vel Illuminati-snakk, som jeg overhørte at hu og faren hennes prata om, i 2005. (N)

    liv kristin

    PS.

    Hun Grethe Ingebrigtsen, som onkelen min var sammen med, hun har også to døtre, og en sønn Risto.

    Jeg lurer på hvem av dem som måtte bo i den hytta eller skjulet, som jeg ble plassert i på gården, for det var fullt av hestebilder osv.

    Her er Andrea og Isa, som flytta sammen med mora si og Risto, til Askim-traktene vel, i 2006, var det vel, mens Martin ble boende i Larvik:

    andrea

    isa

    PS 2.

    Hun Liv Kristin hun fortalte en gang, til faren sin, i 2005, så jeg hørte det, at vennene hennes i Ås, de trodde ikke noe på det, at de fikk lov å skyte med alle våpnene til Martin, på gården der, når hun var der i ferier og helger osv.

    Kom jeg på nå.

    Han Martin er en sånn villmann-type, som ikke vasker seg så ofte, og som kjører rundt i biler som burde vært skrapa osv.

    Men men.

    Litt som en sånn amerikansk hillbilly.

    Men men.

    PS 3.

    Risto og Andrea og Isa, de var hos mormoren sin i Svelvik, hvor også faren mins familie er fra.

    De var der, da jeg, på bursdagen min, i juli 2005, ble jaget fra gården, av et slags jakt-team, kan det virke som.

    Så kanskje faren min er noe ‘mafian’, for han er fra Berger ved Svelvik, og var involvert i dette(?)

    Hvem vet.

    Martin og Grethe skulle på MC-ferie til Danmark, så jeg ble satt til å passe hestene og dyra på gården.

    Det var bare det at det var ikke noe dyr på gården, såvidt jeg kunne se da, så noen hadde nok henta hestene og sauene osv., men det sa dem ikke noe om til meg.

    Og så ble jeg jagd av noe slags jaktlag nærmest, så da fikk jeg ikke med tinga mine.

    Men jeg skjønte på Grethe og Martin, før dem kjørte avgårde på motorsykkelen, at noe holdt på å skje.

    Så derfor ga jeg katta og bikkja all maten, for en uke, med en gang.

    Også pakka jeg en pose med en genser og noe sånn, i tilfelle noen albaner, eller noe, skulle dukke opp hos han Thor.

    For jeg trodde det var albanske mafian, som var etter meg, og han Thor kom hjem fra ferie, den dagen.

    På bursdagen min, 25. juli 2005, og det var også den dagen Martin og Grethe dro til Danmark.

    Så jeg var litt var, på at noe kom til å skje, så derfor var jeg forberedt, når det gikk en kar ut av bilen til Thor, og ned mot gården, kunne jeg høre.

    Og jeg hadde også overhørt Martin si til Grethe, noen dager i forveien, at ‘det ikke var noen måte han (jeg) kunne komme unna, for de hadde folk der og der’.

    Så da løp jeg ut i skogen, på andre sida av bekken, ved enga, på gården.

    Og da hørte jeg noen prata om at dem skulle skyte meg og sånn, like ved.

    Så sendte jeg noen tekstmeldinger til Magne Winnem, og psykologen som onkelen min hadde fått meg til å gå til.

    Så hørte jeg hunder, og da løp jeg til Farris, hvor jeg fant en robåt, og rodde til en hytte, hvor noen Larvik-folk holdt til, som hjalp meg å ringe til en taxi, og forklarte veien til taxien da.

    Så dro jeg til Kristiansand, Hirtshals og etterhvert til Liverpool.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 70-tallet. (In Norwegian)

    Nå kom jeg på noe som skjedde, da jeg var sånn 6-7 år.

    Da var jeg på besøk hos faren min, i sommerferien.

    Også var vi ute med båten.

    Faren min hadde en ganske rask båt, som han hadde bygget selv.

    En ganske stor båt og, så naboen i Hellinga, som hadde to sønner, som var tvillinger, de var også med.

    De tvillingene var kanskje 3-4 år eldre enn meg, så de var sånn 9-10 år, eller noe, da.

    Også ble faren min lei av å kjøre båt, så satt han plutselig meg til å kjøre den raske speedbåten.

    Innover i Drammensfjorden, tror jeg det var, i retning Holmsbu cirka.

    Jeg var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle styre, for den båten gikk ganske raskt.

    Og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, hvis det dukka opp noen andre båter.

    Men faren min var veldig uansvarlig, og vel også litt dum, må man si, når han trodde at jeg visste hvordan man skulle kjøre båten.

    Men jeg var redd for å kjøre for nærme land.

    Så jeg sikta på noen små øyer, eller skjær, som lå langt framme, nesten i horisonten da.

    Og da klarte jeg å styre båten rett da.

    Så da var det ikke så farlig, for andre båter kunne se at jeg holdt en rett kurs, og de øyene lå et godt stykke fra land, så hvis jeg sikta på de øyene, så kunne jeg ikke kjøre båten på land.

    Den båten gikk ganske så raskt, så da kunne de nok ha skjedd en alvorlig ulykke.

    De tvillingene stod og så på, at jeg kjørte, og dem var misunnelige da, for jeg var jo en del år yngre enn dem.

    Pluss at jeg var fra Larvik og ikke fra Bergeråsen da.

    Men jeg hadde ikke bedt om å kjøre, det var faren min som bare sa at jeg skulle kjøre.

    Så gikk han bakerst i båten, sammen med han naboen, i Hellinga, og prata om et eller annet da.

    Mens de tvillingene så på at jeg kjørte.

    Men da kunne de begynne å klage på meg da, på at jeg kjørte rett mot de skjæra.

    Men de skjæra var jo veldig langt bort, så det var kjempelang tid å si fra på da.

    Men hvis jeg ikke hadde sikta på de øyene, så kunne det nok ha skjedd at jeg hadde kjørt båten på land, for jeg skjønte ikke helt hvor faren min mente at jeg skulle kjøre mot.

    For det var ikke så lett å kjøre den båten, for en 5-6 åring, for den kjørte ganske raskt.

    Men det viser litt hvor idiot faren min er, når det gjelder å oppdra unger osv.

    Han skjønner ikke det, at unger ikke er som voksne, og skjønner alt mulig.

    Jeg gikk jo litt inn i sjokk, når jeg plutselig måtte stå der og kjøre båten.

    Jeg ville jo ikke skuffe faren min heller, ikke sant.

    Men det gikk greit da, jeg bare styrte mot de øyene jeg, langt borte i horisonten nesten, så kjørte jeg ihvertfall ikke båten på land.

    Men da ble faren min brysk da, når tvillinene sladra om det her.

    Så sånn var det, men da gikk det ihvertfall greit, da kjørte jeg ihverfall ikke båten på land, men holdt en stø kurs, så andre båter også kunne holde seg unna, så vi ikke kjørte på land eller kræsja.

    Så sånn var det.

    Med hva faren min tenkte på, det veit jeg ikke, men det er det kanskje noen andre som skjønner.

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Seinere så husker jeg at faren min prata dritt om han naboen der, til farmora mi.

    At dem røyka så fælt, i stua, men at dem aldri vaska gardinene.

    Det husker jeg at faren min sa til farmora mi, på kjøkkenet, i en pause fra jobben, i huset til farmora og farfaren min på Sand.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Så husker jeg en gang, før det her igjen.

    I Larvik, ved Østre Halsen der vel.

    Ved restaurant Hvalen der kanskje.

    Da dro stefaren min, Arne Thormod Thomassen med meg og søstra mi, ut med båten.

    En vanlig robåt nesten, med påhengmotor da.

    Og da, like etter at vi kjørte fra land, omtrent.

    Da skulle søstra mi, som var kanskje 3-4 år da.

    Hu skulle absolutt lene seg ut over kanten, fra båten, og se oppi vannet.

    Så hu tippa over da, hu mista balansen, og begynte å tippe over kanten av båten.

    Men jeg så det med en gang, hva som skjedde, så jeg rakk å holde fast i henne, før hu tippa over kanten av båten.

    Så fikk hu balansen igjen, eller så kom stefaren vår, og fikk dratt hu ned i båten.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg kom på.

    Men han Arne Thormod Thomassen, han kunne ikke svømme.

    Og jeg og søstra mi, vi var bare sånn 3-4-5 år vel.

    Og vi hadde ikke redningsvester, husker jeg.

    Så det er mulig de foreldra våre prøvde å bli kvitt oss.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Jeg har også redda livet til broren min, Axel, en gang.

    Det var sommeren 1979, må det ha vært.

    Da kjørte stefaren vår, Arne Thormod, sammen med mora vår, og meg og søstra mi og halvbroren min Axel da.

    Og da var det bursdagen min, 25. juli 1979.

    På veien så kjørte vi innom Arendal, Grimstad og Lillesand.

    Mange fine sørlandsbyer da.

    Og på veien tilbake, så dro vi innom gården hvor Knut Hamsun hadde bodd, for mora vår var fan av han da.

    På omvisning der.

    Jeg husker at vi ble vist skrivestuen til Hamsun.

    (Men det han Hamsun skreiv, det var helt umulig å tyde, husker jeg, så det som står i bøkene hans, det bør man nok ta litt med en klype salt, må man nok nesten si).

    Men men.

    Vi leide en hytte, i Kristiansand.

    Som var like ved en gård, hvor de hadde jordbær til selvplukk.

    Og like ved en bekk, hvor vi henta vann.

    Så sånn var det.

    Dagen vi kom dit, så lå det en død fugleunge på trappa til hytta.

    Men men.

    Jeg hadde fått en fotball av Arne Thormod, i bursdaggave.

    En tung lærball.

    Den var tyngre enn fotballer er nå for tida.

    Man skulle nesten tro det var gjort noe med den ballen for å få den tung.

    Så skulle søstra mi absolutt kaste ball.

    At vi skulle være keeper.

    Også kasta søstra mi ballen, så høyt, at det var over mål, så jeg gadd ikke å ta etter ballen.

    Så snudde jeg meg rundt, og så så jeg at den tunge lærballen hadde kurs rett mot hue til Axel, som da ikke engang var et år gammel.

    Så da måtte jeg dytte armen ut i lufta, og bokse ballen, så den gikk bort mot der muttern var.

    Som begynte å skrike og klage da.

    Så sånn var det.

    Jeg har også redda livet til han gamle stefaren min en gang.

    Det var i 90/91, da jeg egentlig jobba på OBS Triaden.

    Men jeg måtte være med han Arne Thormod, og rydde lageret hos Forsvarets Overkommando.

    Enda jeg hadde frihelg.

    For de var underbemanna, og de krevde omtrent at jeg måtte jobbe der.

    Så tjente jeg 4000-5000 kroner i løpet av en helg der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men da, så stod jeg og Arne Thormod, og holdt noe greier, oppå en truck, som en ungdom fra Tønsberg vel, kjørte.

    Arne Thormod var sjefen for ungdommene fra Tønsberg.

    Og så, så var det en sånn bjelke, som Arne Thormod ikke så.

    Og han som kjørte trucken, han var nesten blind da.

    Eller overarbeida, for vi jobba så mye overtid.

    Så, jeg og Arne Thormod, vi stod oppå jekken, som var jekka opp, så vi var høyere enn førerhuset da.

    Så førerhuset gikk klar av bjelken.

    Men huene til meg og Arne Thormod, de gikk rett mot bjelken da, for han sjåføren, stoppa ikke.

    Så da måtte jeg begynne å prøve å få Arne Thormod til å skjønne faren.

    Så da måtte jeg klappe han oppå hue, oppå de grå krøllene hans.

    Og han er en ganske myndig mann, så det hadde i og for seg vært enklere og ikke gjort det.

    Men da skjønte han poenget da.

    Det var nok den eneste måten å få han til å høre fort nok, for han hørte nok ikke vanligvis så mye på meg, siden jeg var leieboer hos dem, og også var ny i den sjaue-jobben da.

    Men da skjønte han poenget.

    Så jeg så at han kom seg under, også kom jeg meg akkurat under bjelken selv.

    Men det var nesten at begge fikk hue i bjelken.

    Jeg kunne ha redda meg selv, og driti i Arne Thormod, men det hadde vel ikke vært så artig å levd med etterpå.

    Men det tok jo litt tid, å forklare det her da.

    Så det ble til, at jeg dukka sist da, for jeg skulle liksom se at han Arne Thormod skjønte det da.

    Så det var bare såvidt, på det hengende håret, eller hva man sier, at jeg ikke fikk bjelken i hue selv da.

    Og han som kjørte trucken han bare smilte, og var helt hemma eller idiot, eller hva man skal kalle det.

    Så sånn var det.

    Så det er mye rart.

    Bare noe jeg kom på.

    Og en gang faren min og Eirik Thorhaldsson jobba på huset til onkelen min, i Son.

    Så måtte jeg være med dit, av en eller annen grunn.

    Så holdt dem på å sovne på veien tilbake.

    Så da holdt jeg meg våken og sa fra da, at faren min ikke måtte sovne ved rattet.

    Men det var ikke noe spesielt i og for seg da.

    Så man kan vel ikke si at jeg akkurat redda livet dems.

    Magne Winnem hadde en kamerat som het Stein.

    Og vi skulle på russefest, i Kongsberg, 1. mai 1989.

    Og da, så så ikke han Stein svingen.

    Så satt jeg foran.

    Så klarte jeg ikke å si et ord, enda jeg jo så at vi kjørte rett mot starten av autovernet.

    Men da sa han Magne Winnem i baksetet, han så at vi kjørte ut, så han fikk sagt fra.

    Men jeg kjente ikke han Stein, så jeg bare satt der og fikk ikke sagt noe.

    Så det var litt spesielt, da må man vel si at han Magne Winnem redda vårs der, siden han Stein ikke så autovernet og venstresvingen.

    Hvis det ikke var noe plott da, men det tenkte jeg ihvertfall ikke da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Og en gang jeg var på fylla, i Ayia Napa, på Kypros, sommeren 1998.

    (Jeg kjøpte en sånn uspesifisert sydentur).

    Da skulle jeg og en kar som jeg havna i samme leilighet med, siden begge kjøpte uspesifiserte reiser.

    En som jobba for Bakers, og var fra Vestlandet vel.

    Hva het han da, Nicklas.

    Noe sånt.

    Og da holdt jeg på å bli kjørt ned av en bil som råkjørte, da vi gikk ut fra diskoteket.

    Så det kan godt ha vært noe plott, for den bilen kjørte skikkelig fort.

    Det kan ha vært noe plott fordi jeg sang norske fotball-landslaget sanger, i fylla, i køen utafor et mer eller mindre engelsk diskotek der.

    Men da fikk han Nicklas, dytta meg ut av veien for den bilen da.

    Så jeg hadde nok antagelig kunne ha blitt truffet av den bilen, for den bilen prøvde nok ikke å bremse, eller noe.

    Det var en som kjørte drit-fort, i noen sånne gater, som var bygater da, som man kanskje ville ha kjørt i 30 km i timen i, i Norge.

    Men det her var også på kvelden, med masse fulle folk i gatene, så det kunne nesten ha vært noe mordforsøk omtrent.

    Å råkjøre sånn, i gater, hvor det var så mye fulle folk.

    Men men.

    Så jeg skylder egentlig han der Nichlas, han skylder jeg nok en tjeneste, eller nesten livet, må man vel nesten si.

    Jeg hadde kanskje ikke dødd, av å bli påkjørt sånn, men jeg hadde nok flydd noen meter gjennom lufta, og kunne nok ha dødd, eller ihvertfall blitt alvorlig skada.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Mer om forholdene i Lund/Snoghøj/Humblen-familien, fra #Drammen. (In Norwegian)

    Session Start: Mon May 25 00:00:02 2009
    Session Ident: #drammen
    [03:23] * jc_away is now known as john_cons
    [03:29] <john_cons> advarsel for min far arne mogan olsen, og hans dame haldis humblen og hennes s?nn jan snogh?y. de er djeveldyrkere/illuminister, virker det som. de har et nedlagt bedehus i r?dgata p? gulskogen og en stengt m?belbutikk i jugendstil i tordenskioldsgate i drammen. jeg vet ikke om dattera til haldis christell humblen er med p? det her. men men
    [05:55] <nakkeh> pics or it didn't happen
    [06:07] <john_cons> bilde av dem?
    [06:09] <john_cons> jeg har ikke noe bilde av dem, faren min lot meg bo aleine p? berger?sen fra jeg var ni ?r, og da jeg var 19 ?r, i 1989, s? flytta jeg til oslo, for ? komme bort fra disse folka i familien da. S? h?rte jeg at jeg var forfulgt av noe 'mafian', i 2003, og da flytta jeg til england, og her bor jeg enda
    [06:10] <john_cons> http://www.facebook.com/people/Jan-Snoghoj/1266713631
    [06:12] <john_cons> jan snogh?j (kaller seg snoghoj) p? facebook, sammen med kona si vel, hege fra gulskogen, som var venninne med den 8-10 ?r yngre lilles?stra til jan, christell humblen, og som jan begynte ? rote med, da hu var 15 og han 24-25 kanskje, n?r hu l? og sov over med christell der da, i det nedlagte bedehuset i r?dgata
    [06:25] <john_cons> http://www.gulesider.no/tk/search.c?q=arne+mogan+olsen&x=0&y=0
    [06:26] <john_cons> i tordenskioldsgate 36, ligger den jugend-bygningen hvor faren min og haldis humblen hadde vannseng-butikk p? 80-tallet osv
    [06:29] <john_cons> http://www.gulesider.no/tk/search.c?q=christell+humblen&x=0&y=0
    [06:29] <john_cons> christell humblen har ogs? mange telefoner
    [06:30] <john_cons> mora hennes haldis hadde visst ingen telefoner, men faren min hadde mange
    [06:42] <john_cons> http://www.gulesider.no/tk/search.c?q=hege+snogh%F8j&x=0&y=0
    [06:42] <john_cons> her er hu kona til jan snogh?j, hege lund het visst hu f?r, hu bodde i r?dgata der jan ogs? bodde, men n? bor dem visst i lier
    [06:47] <john_cons> en annen ting, s?stra mi (pia ribsskog) dro meg med i bryllupet til jan og hege, p? geilo, sommeren ?r 2000, var det vel
    [06:47] <john_cons> og hu hege lund da, hu har en lillebror, med m?rkt h?r
    [06:47] <john_cons> jeg husker ikke navnet
    [06:48] <john_cons> men da han skulle holde tale for brudeparet, s? begynte han ? prate om christell da, stedatteren til faren min, om hvor mange og tredve menn, som hun hadde hatt seg med, virka det som han mente at christell hadde sagt
    [06:48] <john_cons> s? det er ikke best forhold i den lund/snogh?j/humblen-familien
    [06:48] <john_cons> der er det nok mye dritt og forskjellig
    [06:48] <john_cons> s? s?nn er det

  • Jeg skriver advarsel mot familien min i Drammen, på irc-kanalen for Drammen. (In Norwegian)

    Session Start: Mon May 25 00:00:02 2009
    Session Ident: #drammen
    [03:23] * jc_away is now known as john_cons
    [03:29] <john_cons> advarsel for min far arne mogan olsen, og hans dame haldis humblen og hennes s?nn jan snogh?y. de er djeveldyrkere/illuminister, virker det som. de har et nedlagt bedehus i r?dgata p? gulskogen og en stengt m?belbutikk i jugendstil i tordenskioldsgate i drammen. jeg vet ikke om dattera til haldis christell humblen er med p? det her. men men

  • Det okkulte i Olsen- og Ribsskog-familien. (In Norwegian)

    Jeg har jo skrevet om på bloggen, at familien min i Norge, på både morssiden og farssiden, består mye av djeveldyrkere.

    For å si det på den folkelige måten.

    Eller illuminister da, for å si det på den akademiske måten, eller hva man skal kalle det.

    Kanskje det var derfor, at faren min ga meg en bok engang, under oppveksten på 80-tallet.

    ‘Det overnaturlige’, eller noe sånt.

    Det var en bok, som var større enn A4, A3 kanskje, i bokstørrelse.

    Så det var en lettlest bildebok.

    Og der stod det om frosker som falt ned fra himmelen og djevelutdrivelse osv.

    Men faren min fortalte ikke hvorfor han ga meg boka.

    Det var ikke julegave, eller noe sånt.

    Men dette var nok noe med at han og Haldis og Jan, sønnen til Haldis, nok var illuminister, eller djeveldyrkere da, for å si det på den folkelige måten.

    Så sånn var nok det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Jeg begynner å se korrekturene av et Drammen-nettverk. (In Norwegian)







    Google Mail – Anmeldelse av Gjerdes Videregående i Drammen, for å tulle med karakterer for at jeg ikke skulle få jobb







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Anmeldelse av Gjerdes Videregående i Drammen, for å tulle med karakterer for at jeg ikke skulle få jobb





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Wed, May 20, 2009 at 12:53 PM





    To:

    post.oslo@politiet.no



    Hei,

    nå tenker jeg på matte-karakteren min.
    På ungdomsskolen, så fikk jeg alltid M eller S.
    På Sande Videregående, så fikk jeg en 6-er i matte, første året, og en 5-er andre året.

    Men på Gjerdes Videregående i Drammen, så fikk jeg en 2-er.
    Men på Høyskolen i Oslo, i et fag som het diskret mattematikk, så fikk jeg beste karakter, A.
    Så jeg lurer på om Gjerde Videregående, tullet med meg gjennom noe 'mafian' som faren min

    og hans dame, (min fiende), Haldis Humblen, var med i?
    Noe sånt.
    Ihvertfall tror jeg Gjerde har målrettet tullet med mine karakterer.
    Magne Winnem i klassen var nok også med, for han skulle absolutt ha meg med til Gulskogen

    senteret, istedet for å gå i en viktig matte-time, på Gjerde.
    Og Gulskogen, det var der Jan Snoghøj, Haldis' sønn, holdt til, i et nedlagt bedehus der.
    Med vennlig hilsen


    Erik Ribsskog