johncons

Stikkord: Arne Mogan Olsen

  • Advarsel for faren min. (In Norwegian)

    Jeg vil advare for faren min, Arne Mogan Olsen.

    Og det er to ting jeg kommer på nå.

    Da jeg jobba på Arvato, i 2005, så ringte søstra mi meg, om noe arv, fra min fars onkel, i Holmsbu.

    Og da måtte jeg ringe faren min, stod det på noen papirer jeg fikk.

    Og da jeg ringte, så syntes jeg det hørtes sånn ut på faren min, da han spurte hvorfor jeg hadde flytta til England, at om det var for å komme unna han/Haldis-familien.

    Det hørtes ut som for meg, at han lurte på det.

    Det var noe med tonefallet.

    Mer da.

    Jo, en julaften på 80-tallet.

    Da trua faren min, i fylla, meg og søstra mi og Christell.

    Om at han visste ting om alle oss tre.

    Han pleier ikke å være truende.

    Men det kan være at vi der fikk se hvordan faren min egentlig er.

    At han later som at han er en sånn jovial, rolig type.

    Men egentlig så kan han også være en truende type.

    Så jeg vil advare for han faren min, om han er i noe ‘mafian’, eller noe.

    Jeg fikk også penn og lighter-sett, fra han og Haldis, til jul, i 2003, var det vel.

    Så kunne ha vært noe mafian-greier, for i filmer og sånn, så ser man det, at de sender en kulepenn, til de som skal dø, for da har de skrevet navnet til vedkommende på en lapp da.

    Rimi-Hagen sendte meg også en kulepenn, i 2001, var det vel, så jeg lurer også litt på han.

    For brevet jeg fikk, etter å ha vunnet en drifts-konkurranse, i Rimi, det var slitt hull i bretten, sånn at det så ut som en vagina, omtrent, for å si det sånn, gjennom konvolutten.

    Det var litt rart, syntes jeg, for det var det eneste brevet jeg fikk fra Rimi-Hagen, etter å ha jobbet 12 år i Rimi.

    Og mange har nok jobbet opp til 20 år i Rimi, uten å motta noe brev fra Rimi-Hagen, vil jeg tro.

    Så det var litt rart, at det eneste brevet, som jeg noen gang så fra han, det var det slitt hull i, gjennom konvolutten, på den måten.

    Så her har vi nok mafian i det norske samfunnet.

    Og hva gjør politiet?

    Ingenting, selv om jeg sender e-poster om alt mulig til de.

    Så her har vi ‘mafian’ og likegyldigheten og inkompetansen i det norske samfunnet.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Hvis min mormor blir drept av noe illuminati, eller lignende, så holder jeg de av myndighetene ansvarlig, som ikke gir meg rettighetene mine. (N)

    Anonymous said…
    Har du fått med deg at faren din sier at bestemoren din ligger for døden? Kanskje det er noe Illuminati?

    26 June 2009 13:53
    johncons said…
    Hei,

    ja hvis min mormor ligger for døden, så er det ikke så mye jeg kan gjøre med det.

    Hun er jo over 90 år.

    Men, jeg synes det er rart, at tante Ellen, skulle svare telefonen for henne, og slikt, før hun kom på sykehjemmet.

    Det var som om tante Ellen overvåket bestemor Ingeborg, synes jeg.

    Og tante Ellen er jo en gammel hippie, og var lenge gift med Reto Savoldelli, som har nesten en herregård vel, nede i Basel, som er et Illumianti-‘stronghold’.

    Og flere koner, tror jeg Reto hadde og, både norske og engelske.

    Og jeg og min søster fikk ikke spise middag der, hos dem, i 1987.

    Og på veien tilbake til min tante Ellen, i Aesch, så satt det en blond transvestitt, foran, som liksom skulle være meg da, mistenker jeg.

    Så at tante Ellen, er i Illuminati, det ville ikke forrundre meg mye.

    Så om min mormor dør, så kan det godt være en avliving fra Illumianti, for alt hva jeg vet.

    Jeg flytta jo til faren min, da jeg var ni år, så jeg er egentlig så nære de Ribsskog-delen av familien min, så jeg kjenner ikke disse så utrolig godt.

    Grunnen til at jeg heter Ribsskog, var fordi faren min glemte å forrandre navnet mitt tilbake til Olsen, da jeg flytta til Berger i 1979.

    Så sånn var det.

    Og hvem er du, hvordan kjenner du min far, som jeg ikke har kontakt med lengre?

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    https://johncons-blogg.net/2009/06/ny-e-post-til-bt-in-norwegian.html?showComment=1246028002278#c5482095073257226246

  • Noe ‘mafia’ e.l. i familien min overvåka meg og farfaren min, Øivind Olsen. (In Norwegian)

    Nå har jo jeg hatt noen rolige år, her i England, hvor jeg har prøvd å tenke tilbake i fortiden, og prøve å finne ut, hva det kan komme av, at jeg overhørte i 2003, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Og jeg husker at farmora mi, Ågot Mogan Olsen, og faren min, Arne Mogan Olsen, de stod i huset til besteforeldra mine på Sand, og overvåka han farfaren min, Øivind Olsen, bare fordi han gikk bort på et jorde, som lå like ved huset dems, og som tilhørte en som het Lersbryggen.

    Da fikk farmora mi og faren min nesten sjokk, og lurte på hva farfaren min skulle bort på der, enda det var bare et jorde der.

    Så det var tydelig at det her likte dem ikke da.

    At dem samarbeida, muligens, om å overvåke han.

    Noe sånt.

    Også var det meg selv da.

    Jeg måtte jo bo aleine, i min fars leilighet, fra jeg var ni år.

    Faren min flytta meg til en større leilighet, i Leirfaret, da jeg var 11 år, i 1981.

    En leilighet han solgte, i 1989.

    Og der tror jeg at faren min ikke sov en eneste natt.

    Det var bare meg, og også seinere søstra mi, som sov der.

    For faren min bodde nede hos Haldis, i Havnehagen.

    I begge leilighetene, Hellinga 7B, og Leirfaret 4B, så var dette vertikaltdelte tomannsboliger.

    Så det bodde et eldre par, i både Hellinga 7A og Leirfaret 4A.

    De i Leirfaret 4A, de må nok ha spionert på meg.

    Og oppdatert faren min.

    For en gang, husker jeg, da jeg var sånn 14-15 år kanskje.

    Da hadde jeg søstra mi på besøk, og en kamerat som het Ulf, som hadde langt hår.

    Og da husker jeg at naboene i 4A, begynte å skrike nesten, når Ulf og søstra mi gikk hjem.

    For det var ganske seint, en kveld på våren eller sommeren, og da trodde dem at Ulf var jente da, pga. det lange håret sikkert.

    Da hørte jeg hu eldre kona i 4A skreik.

    Og da kjefta faren min seinere på meg, for at jeg hadde hatt jenter der.

    Så da må nok naboen, i 4A, ha ringt til faren min, og sladra om at jeg hadde hatt jenter der da.

    Eller ‘jenter’, for det var bare søstra mi og Ulf.

    Men hva var poenget?

    For det første så måtte jeg bo aleine der.

    Men hvorfor fikk jeg ikke lov å ha jenter der?

    Nei, det her var bare idiotisk.

    Sånn dreiv Haldis-familien og mobba og tulla med meg, hele tida.

    Også en gang, da jeg var 18 vel.

    Så hadde jeg to nabojenter på besøk, midt på natta.

    Det var enten under Svelvikdagene, ellers så var det 16. mai.

    For jeg traff de nabojentene, i Svelvik, når det var stor fest, på samfunnshuset der, husker jeg.

    Og da kom Christell, datteren til Haldis, opp, og gikk inn, uten å banke på, og lagde spetakkel da.

    Hun kjefta på de her jentene, og sa ingenting til meg, da jeg spurte hva denne oppførselen hennes kom av.

    Men jeg har lurt på hvordan Christell visste at det var noen nabojenter hos meg.

    Det, tror jeg, må ha vært fordi at antagelig naboen har ringt ned til Haldis og dem da, og sladra.

    For de i Haldis-huset, kan ikke ha likt, at jeg hadde jenter på besøk da.

    De må antagelig ha prøvd å ‘fucke opp’ meg.

    Sånn at jeg skulle bare tenke på damer og ikke komme meg frem i livet, eller noe sånt.

    Jeg kan ikke si nøyaktig hvorfor de tulla sånn.

    Men her var det nok noe ‘mafian’-tullings, mot meg og farfaren min.

    Hvorfor var det sånn mafia-tulling?

    Kanskje fordi vi var norske da, jeg og farfaren min.

    Og at det er en krig mot norske folk, fra noe ‘mafian’ osv., som Haldis-familien var med i da.

    Hva vet jeg.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Hvorfor jeg måtte ta taxi til tannlegen. (In Norwegian)

    Det er vel fordi, at jeg har ikke noe armbåndsur.

    Så jeg surrer litt om morran.

    Jeg er litt sånn døsig da, i en time kanskje, etter at jeg har stått opp.

    Så da begynner jeg å tenke på alt mulig, siden jeg er litt døsig, og glemmer å tenke på at jeg må kjappe meg, for å rekke bussen.

    For jeg har ikke klokke på badet heller, og jeg pleier å pusse tenna, barbere meg og dusje, og også gå på do, om morgenen.

    Så det tar litt tid da.

    Men da er jeg liksom ferdig med det meste av sånt, for dagen da.

    Så da driter jeg i å stelle meg resten av dagen, for å si det sånn.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, hvorfor jeg ikke bruker armbåndur.

    Det er fordi, at det pleide jeg å bruke på 70, 80 og 90-tallet.

    På 80- og 90-tallet, så hadde jeg et svart Casio armbåndsur, som jeg bestilte fra Dixons, i Weymouth, etter at jeg kom hjem fra språkreise der, i 1986, var det vel.

    For jeg hadde ikke så mye lommepenger, at jeg tok meg råd til å kjøpe klokka, mens jeg var på språkreise.

    Også sjekka jeg prisen i Drammen.

    Og i Drammen, så kosta klokka 600, var det vel, hos en urmaker, ved Bragernes Torg der.

    Mens i Weymouth, så kosta klokka 300, eller noe.

    Og jeg glemte at det var toll, det viste jeg ikke da.

    Men faren min henta klokka, på posten, og han kjente noen folk der, så da gikk klokka som gave da, så slapp jeg å betale toll.

    Så sånn var det.

    Men på Rimi Nylænde, hvor jeg jobba som assisterende butikksjef, fra 94 til 96, var det vel.

    Der var det så mye stress, og jobba i et så hardt tempo, og jeg pleide også å jobbe overtid.

    Jeg jobba som en galeislave der, vil jeg si.

    Jeg fikk kjeft for at jeg røyka, mens jeg rydda flaskebordet.

    Av assisterende Hilde, som begynte i Rema, og tok med Rimi Varebok dit.

    Så da slutta jeg bare å røyke, så tøft var miljøet der, med hun Hilde og butikksjef Elisabeth osv.

    Så sånn var det.

    Men etter at jeg hadde jobba der, i over et år, som assistent.

    Kanskje nærmere to år.

    Så ble jeg så stressa, etter en sommer, hvor jeg hadde jobba mye da sikkert.

    Jeg måtte f.eks. jobbe annenhver lørdag, uten avspasering.

    Og jeg jobba også ekstra, hver formiddag, for jeg pleide å dukke opp, en time før da, minst, det første året, ca.

    Men jeg fikk et sånn møte med veggen da, enda jeg var bra trent, etter å ha vært et år i infanteriet, mm.

    Så da måtte jeg bare slutte å gå med armbåndsur.

    Og hvor høy lønn fikk jeg for alt det arbeidet jeg gjorde?

    Jeg la opp alle kjølevarene, på Rimi Nylænde.

    Jeg la opp mye av tørrvarene.

    Og jeg rydda alle hyllene, hver dag.

    Jeg rydda melkerommet, skreiv opp brødsvinnet, og bestilte varer, mm.

    Og om sommeren, så måtte jeg ta Stabburet og Ringnes-bestillingene også.

    Så jeg lærte butikkfaget ganske grundig.

    Men jeg ble drevet litt rovdrift på da, spesielt om sommerne, når hun butikksjefen var på ferie.

    Så etterhvert så husker jeg, at jeg ble så stressa, at jeg måtte bare legge fra meg klokka hjemme.

    Jeg hadde klokke på personsøkeren da, så det gikk greit.

    Da klarte jeg å få litt mer ro på meg, på jobben da.

    For jeg tålte ikke synet av klokka etterhvert, for jeg hadde nok egentlig for mange arbeidsoppgaver, så det var vel egentlig et ganske vanvittig stress, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Men etter det året, som vel var 1995 kanskje, så har jeg ikke brukt armbåndsur da.

    Så om morgenen, så sliter jeg litt på badet, hvis jeg er litt døsig i dusjen f.eks.

    Så går jeg ut av dusjen, så er klokka plutselig mer enn jeg trodde.

    Så derfor var det at jeg ganske ofte måtte ta drosje til jobben.

    Eller at jeg kom noen minutter for seint.

    Det var fordi at jeg er så døsig, etter at jeg har stått opp.

    Og det tror jeg kan være fordi at jeg var overarbeidet, rett og slett, og hadde for mange og for tunge arbeidsoppgaver, under tiden som leder i Rimi.

    For det var ikke bare å lede medarbeiderne, det var også mange paller med varer, som skulle opp hver dag.

    Det var flaskebordet, som var fullt.

    Det var bestillinger.

    Det var tipping.

    Det var retur.

    Det var frukta som skulle legges opp, som man måtte være veldig nøye med, for ellers så dukka det opp klager gjerne.

    Så det var litt vel mye, noen ganger.

    Og lønna jeg fikk, i 1995, det var vel 140.000 i året.

    Så det hadde vel ikke betalt en vanlig leilighet i Oslo, engang, vel.

    Så man måtte bo på noe som minte om bøttekott, hvis man ville ha råd til å kjøpe seg noen brødblingser også, som det heter.

    Så her tjente nok Rimi-Hagen mye penger, på å ha lave lederlønninger.

    Også butikksjef-lønningene i Rimi, var lavest i bransjen.

    Så Kiwi-butikksjefer, og vel også Rema-butikksjefer, tror jeg tjener opp mot ca. dobbelt så mye, som Rimi butikksjefer.

    Så Rimi er egentlig utbytting, vil jeg si, av ledere.

    Som av de ansatte, ble kalt ‘Rimi-slaver’.

    De ansatte sa sånn, ‘Jeg skal ihvertfall ikke bli Rimi-slave’, de ungdommene, som var sånn rundt 18 år, da jeg var butikksjef, rundt 1999, de sa det sånn.

    Så her er det nok snakk om slaveri, kan man nok si.

    At de som jobber i sånne jobber, kanskje er i noe slags felle, fra familie og det hele.

    Man kan lure ihvertfall.

    Hvordan kan Rimi få folk til jobbene sine, når de har så lav lønn?

    Jeg tror man må kalle det utnytting av folk som er i en vanskelig situasjon.

    Vanlige medarbeide, de har jo tarifflønn, som jo er ganske høy i Norge.

    Men lederne, de har ofte ikke så mye høyere lønn, og de må kanskje slave rundt, og gjøre tre ganger så mye, som de vanlige heltidsansatte.

    Så sånn var det.

    Det måtte ihvertfall jeg.

    Og det tenkte jeg på istad, før jeg begynte å skrive nå.

    At folk kommer bare til å si at jeg klager, hvis jeg skriver om det her.

    At det bare er jeg som syter, og er pysete.

    Men jeg husker også at ei som var assistent, på Rimi Siggerud.

    Og var assistent der, mens Leiv Jørgensen, var butikksjef der.

    Hu, sa det samme, i 1996 eller 1997, at hun orka ikke det stresset, på Rimi Siggerud, at de måtte rydde alle hyllene hver kveld.

    For da hadde de samme distriktsjef da, som oss, på Rimi Nylænde.

    Og da sa vel Anne Katrine Skodvin, distriktsjefen.

    Hun sa sikkert sånn, til hu jenta, at Erik på Nylænde, han jobber alle seinvaktene, og han rydder alle hyllene, hver kveld.

    Og det kunne jeg se på hu jenta, at hu blei nesten knekt, pga. det presset.

    For det var nesten umenneskelig, for vi hadde også veldig mange andre arbeidsoppgaver.

    Så man måtte løpe rundt nærmest, i blodtåka noen ganger, å rydde hyller og sånn da.

    Og det så jeg på hu dama, (som bodde i Gamlebyen, husker jeg), at det knakk henne litt, tror jeg.

    Hun slutta ihvertfall i den jobben da, og begynte som vanlig medarbeider vel, på Rimi Bjørndal da, ihvertfall innimellom.

    Jeg husker ikke hva hu jenta het, men hu hadde lyst, langt hår.

    Hu glemta nøkla, en lørdagskveld, på Rimi Bjørndal.

    Og da tok jeg bussen til Gamlebyen, for å levere nøkla, etter at jeg hadde tatt bussen eller t-banen til Sentrum da.

    Men hu kom ikke ut for å hente nøkla, jeg tror jeg kasta dem opp til henne, i vinduet, eller noe.

    Hu hadde lyst langt hår, og var i begynnelsen av 20-åra da.

    Og en gang, seinere, da jeg var butikksjef, vel.

    Så det var vel rundt 1999, kanskje.

    Da så jeg hu, ved Gunerius der.

    Sammen med noen ganske barske utlendinger.

    Som det virka som at kontrollerte henne da.

    At dem bestemte over henne, syntes jeg det så ut som.

    Hu sa ikke hei, men hun begynte å halvveis krangle litt, tror jeg, med de utlendingene da.

    Kanskje hu var sånn som de jentene her i Liverpool, som hver lørdag, natt til søndag, står og skriker, til ei annen jente eller gutt, om å få mobilen sin.

    At dem er under kontroll da.

    Det tenkte jeg på nå, når jeg tenkte på hu jenta som var assisten på Rimi Siggerud, og seinere jobba litt på Rimi Bjørndal, og som bodde i Gamlebyen, at hu kanskje var under kontroll av de barske, utenlandske karene, som jeg så ved Gunerius der da.

    Det virka ihvertfall som at noe ikke var som det skulle.

    Hu sa f.eks. ikke hei til meg, og lata som at hu ikke så meg.

    Så da sa ikke jeg noenting, for det virka som at hu ville unngå meg.

    Enten det, eller at hu var helt dopa eller fjern, og ikke kjente igjen meg, som var tidligere kollega, fra et par-tre år tilbake.

    Og som til og med dro hjem til henne, med nøkla, når hu glemte dem på jobben.

    (For jeg tenkte at hu sikkert trengte dem da, det var ganske mange nøkler på et knippe da, så oppdaga det, når alle de andre hadde gått, så ringte jeg mora, var det vel, og fortalte at nøkla lå der, og at jeg kunne levere de.

    Men begge de, var sånn mutte, og ikke noe liv i stemmen, eller noe.

    Enda jeg dro ekstra vei, for å levere nøklene.

    De var liksom sånn på vakt.

    Så der i gården, så var det nok noe som foregikk).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Jeg får svare på noen Google-spørsmål, siden det ikke dukker opp så mange ordentlige e-poster og kommentarer osv. (In Norwegian)

    spørsmål google

    Faren min satt ikke i fengsel, men han var i ‘Haldis-familien’, og det er kanskje like ille.

    Altså, moren min, Karen Ribsskog, og faren min, Arne Mogan Olsen, de skilte seg det året jeg fylte tre år, var det vel.

    Så flytta mora mi til Larvik, med meg og søstra mi, enda hun ikke kjente noen der.

    Hun flytta nok unna faren min, som visstnok skal ha slått mora mi, og dratt inn til Oslo, etter damer, tror jeg.

    Jeg har sett noen brev fra bestemor Ingeborg, hvor hun vel råder mora mi til å flytta fra faren min.

    Og søstra mi, har vel fortalt meg det, at faren min ikke var noe snill mot mora mi.

    Dette var på 80-tallet, at jeg fikk vite dette, og fikk se de brevene.

    Dette kan stemme med noe jeg husker selv at jeg så, i 1972 eller 73, at mora mi lå og grein på magen, i senga til mora og faren min, mens faren min satt på sengekanten, og ikke gjorde noe og ikke sa noe.

    Så sa jeg, ‘mamma gråter’.

    Og så sa faren min, ‘ja mamma gråter’.

    Men han sa ikke noe til mora mi.

    Så da hadde noe skjedd.

    Og mora mi svarte ikke meg, når jeg prata til henne.

    Og jeg måtte roe ned søstra mi, sånn at hun ikke gikk inn til mora mi.

    For jeg tror hu ville ha fått sjokk, hvis hu prøvde å prate til mora mi, og hu ikke hadde svart, sånn som hu var, når jeg prøvde å prate til henne.

    Så sånn var det.

    Men så flytta jeg til faren min i 1979, for mora mi var slitsom å bo i samme hus som.

    Og farmora mi var alltid grei mot meg, mens jeg ikke likte mormora mi like mye da.

    Men men.

    Så flytta faren min, ned i huset til Haldis, i 1980 vel, noen måneder etter at jeg flytta til Berger.

    Så faren min var ikke i fengsel, men han bodde sammen med Haldis-familien, hvor han satt og drakk øl hver kveld.

    Men om det var som et fengsel, å bo i ‘Haldis-huset’, sammen med Haldis-familien, det vet jeg ikke.

    Om det var faren min som bestemte, eller Haldis, det vet jeg ikke.

    Det må man nok nesten spørre noen i Haldis-familien om, og alle de har jeg kutta ut, så det får nok verden aldri vite.

    Så sånn er det.

    Og jeg selv har heller aldri vært i fengsel.

    Jeg var noen timer i varetekt, etter å ha ødelagt et monument, utenfor the Cunard Building, her i Liverpool, ifjor.

    Men det var bare for å protestere mot at jeg ikke får rettighetene mine, blant annet.

    Og jeg var tidligere ustraffet, så derfor slapp jeg unna med en advarsel for å ødelegge det monumentet utenfor the Cunard Building da.

    For jeg skulle liksom varsle om at jeg ikke fikk rettighetene mine.

    Uten at det hjalp noe da, jeg har fremdeles ikke fått rettighetene mine.

    Så sånn er det.

    Noen skriver på Google at jeg har blitt tjukk.

    Ja, jeg har blitt ganske tjukk, og jeg sliter også med sånn luft i magen osv.

    Og sur mage, har jeg også hatt, og det har vært ganske ille.

    Jeg lurer på om den lufta i magen har pressa magesyre opp i halsen osv, og det har ikke vært noe godt.

    Men nå har jeg begynt å trene igjen, på et hotell i Liverpool, som heter Adelphi Britanica, eller noe.

    Og der har de treningsstudio og svømmebasseng, og alt mulig, og det koster bare 67 pund for tre måneder.

    Dvs. 230 kroner i måneden, eller noe.

    Og det var det samme som jeg betalte vel, da jeg trente på Lifestyles, og Adelphi, virker mye bedre foreløbig ihvertfall, det er et mye større treningsstudio da.

    Så det var bra ihvertfall.

    Vi får se hvor lenge det varer, før politiet, er det vel, begynner å tulle der og.

    Enda jeg aldri har vært noe kriminell, eller noe, så driver nok de å tuller med meg.

    Virker det som for meg.

    Noe er det ihvertfall.

    Så de må i fengsel.

    Men men.

    Jeg merka at jeg fikk tilbake appetitten igjen, ihvertfall, av å begynne å trene, jeg skal se om jeg finner noen bilder av noe mat jeg lagde nå.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er bilde av maten jeg lagde:

    Photo 0302

    Det er kjøttdeig fra Angus-kveg, mener jeg det er, fra Marks and Spencer, eller karbonadedeig, er det, som er skikkelig bra kvalitet da, bedre enn noe kjøtt/karbonade-deig, som jeg har kjøpt i Norge, vil jeg si.

    Men, man kan også få tak i dårlig kjøttdeig, i England, som er dårligere enn noe man kan finne i norske butikker, for å si det sånn, bare for å ta med om det og.

    Så sånn er det.

    Også er det Balti-saus, som er noe sånn curry-rett.

    Også er det poteter, som kanskje ikke passer så bra til indisk mat.

    Men, det er ganske bra krydra mat, så da synes jeg det passer bra, med poteter, for de roer vel kanskje magen litt, dem er så milde poteter.

    Og det samme med majones, det er også mildt da, for å roe ned all karrien, som også er god.

    Selv om det er sånn Baltisaus, som jeg kjøpte på 99-pence butikken, som var utrolig god.

    Den sausen fra Tesco, var ikke så god, selv om den også var skikkelig god, bedre enn noe dem selger i vanlige butikker i Norge, ihvertfall synes jeg.

    Selv om jeg ikke har spist alle de.

    Men men.

    Relish var ikke så vellyka på den retten, for den var sterk nok fra før, egentlig.

    Ketchup hadde kanskje vært mer vellykka, det er mulig.

    Men jeg er litt stolt av en sånn måte jeg har funnet opp, å lage denne retten på.

    Jeg kjøper en pakke karbonadedeig.

    Eller jeg kjøper en sånn dobbelt-pakning, for da er det nesten halv pris.

    Og da fryser jeg ned den kjøttdeigen i klumper da, på kanskje 200-250 gram kjøttdeig.

    Også er det som en ball som er fryst i frysern da.

    Så tiner jeg ikke kjøttdeigen.

    Neida.

    Jeg tar noen dråper solsikkeolje, er det vel, i steikepanna.

    Og etter at jeg har satt på varmen, så tar jeg noen dråper vann, i bunnen av panna.

    Og når de dråpene med vann, er fordampet, da er panna varm nok.

    Da hiver jeg oppi et glass balti-saus, f.eks. da.

    En sånn ‘stir-fry’-saus, heter det vel.

    Stekesaus som man skal røre.

    Man må nok bruke et stort glass, som det er mye vann i, for at dette skal funke.

    Så tar man ut klompen med kjøttdeig, fra frysern.

    Og så bare snur man den klumpen, oppi stekesausen, og liksom høvler av det som går ann, å ‘høvle’ av, med stekepannen.

    (Det som ikke er fryst).

    For en sånn saus, den skal jo steke litt, til vannet er borte.

    Så bare snur jeg kjøttdeigen, og skyfler av det av kjøttdeig-klumpen, som ikke er fryst.

    Så går det 5-10 minutter, så har man en ferdig kjøttdeig med baltisaus-rett.

    Og da kan man lage det akkurat når man ønsker.

    For Baltisaus, på glass, det holder seg jo i et år minst.

    Og en kjøttdeig, eller karbonadedeig-klump, i fryseren, den holder seg vel også i et år ca., tror jeg.

    Og det her funker også med tomatbokser, har jeg prøvd.

    At man tar kjøttdeig fra frysern, og bare snur i en boks tomater, som putrer i steikepanna da.

    Bare noe triks jeg fant på, for det er ikke alltid jeg rekker å spise opp all kjøttdeigen, hvis jeg kjøper mye av gangen.

    Men jeg hiver det i frysern, og kjøper når det er på tilbud, så kan jeg spise et tilnærmet luksusmåltid, for en ganske billig penge, vil jeg si.

    Den maten der, koster nok mindre enn en Big Mac-burger.

    Ihvertfall mindre enn en Big Mac med pommes frites.

    Og jeg tror den retten der er bedre mat, enn en Big Mac antagelig, hvis jeg skulle gjette.

    Den retter der metter i hvertfall bra i magen, og smaker også veldig god.

    Så sånn er det.

    Bare for å ta med om mat også, siden det også pleide å være et tema på bloggen, selv om jeg ikke har vært så flink til å skrive om det i det siste.

    Så sånn er det.

  • Driver Christell Humblen å tuller med meg? (In Norwegian)

    Det begynner å bli en del på Christell Humblen nå, som kan være aggressiv og ganske irrasjonell, sånn som jeg husker det, fra 80-tallet.

    Min far og hennes mor, er jo ansvarlige for omsorgssvikt, mot meg, på 80-tallet.

    Mens Christell ble behandlet nesten som en prinsesse, så ble søstra mi behandla som Askepott, ifølge Mette Holter, min halvbrors stemor, som besøkte faren min og Haldis, på 80-tallet en gang, sammen med Arne Thomassen, min halvbrors far.

    Og jeg ble omtalt som ‘jævelungen’ visstnok, ifølge Mette Holter, av min far og/eller Haldis.

    Så sånn var det.

    Men jeg mener, at når voksne folk, i 40-50 åra, omtaler en 9, 10 eller 11-åring, som ‘jævelunge’, da er det dem det er noe gæernt med, som ikke klarer å oppdra unger på ansvarsfull måte.

    Enhver som ikke forstår dette vil jeg påstå at nok må være forstyrra eller mindre begavet.

    Og jeg er redd for at hun Christell Humblen, nok ikke forstår slike ting så klart.

    Så sånn er det.

    Christell Humblen ville at jeg skulle se en film som het ‘elskerne på Peunt Neuff’, i 1993, etter at jeg var ferdig med militæret.

    Hun ville at jeg skulle være i hennes leilighet i Oslo, og se den filmen, mens søstra mi også var der, men ikke Christell.

    Så det var vel litt rart kanskje.

    Christell Humblen var visst også venninne med bankdirektøren i Svelviks datter, og bankdirektøren var nok med i Svelvik-mafiaen.

    Dette sa min far på telefon ifjor.

    Så er Christell Humblen med i Svelvik-mafian?

    Christell Humblen var også sammen med broren til ei i klassen min, som het Anne Grossvoll.

    Han het Simen Grossvoll.

    Og da jeg gikk i 9. klasse, så hørte jeg at Svelvik-jentene, som gikk i vår klasse fra Berger, siden vi bare var noen og tjue elever.

    De sa at Christell hadde gjort et eller annet, sånn at hun nok ikke burde vise seg i Svelvik, eller noe.

    Eller at hun hadde gjort noe galt da.

    Når hun var sammen med han Simen Grossvoll.

    Så her var det noe som har foregått.

    Og Christell, hun jagde også to nabojenter, ut fra leiligheten jeg bodde i, enda Christell selv bodde i Haldis sitt hus, så dukket hun opp midt på natta, hos meg, uten å banke på, og kjefta på de jentene.

    Men det med den filmen, om de fattige folka i Paris, det kan jo ha vært noe sånn mafian-mobbing av meg, siden jeg var fattig, etter militæret og kun hadde dimmepengene, siden jeg før militæret hadde studert.

    Jeg synes den episoden var ganske rar ihvertfall.

    For den var fin den filmene om de bomsene i Paris, men jeg tror ikke det er en sånn film som Christell egentlig likte.

    For selv om hun gikk i joggetøy, på julaften, en gang på 90-tallet husker jeg.

    Og en annen gang, på slutten av 80-tallet, så gikk hun med joggebukse med flekk på, da jeg ble invitert til å møte henne og tre jenter fra Nesbygda, i huset til Haldis, en helg jeg besøkte farmora mi og søstra mi, på Sand.

    Så gikk alle disse fire tenåringsjentene, som da vel var i 17-års alderen, alle de gikk i joggebukse og jakke da.

    Og Christell hadde en flekk på sin joggebukse, husker jeg.

    Så det høres jo litt sluskete ut, av Christell.

    Og Annika Horten, hun fortalte også en gang, som jeg og søstra mi, var nede ved huset til Haldis, at Christell ikke vaska håret sitt så ofte.

    Så Christell er litt som en hippie, eller ei sluskete dame, når det gjelder å gå med joggetøy på julaften, å gå med joggetøy med flekker på og å ikke vaske håret sitt så ofte, kan det virke som.

    Men alikevel så var hun veldig bortskjemt, og hun hadde nok tre ganger så mye klær, som søstra mi har.

    Og jeg lurer på om Christell kunne ha stått bak noe som skjedde i militæret, med noe boksekonkurranse der?

    For julaften, et halv år etter at jeg var ferdig med militæret.

    Da var jeg invitert til ‘Haldis-huset’, og da nevnte jeg det, at jeg vant boksekonkurransen, på rommet i militæret, og da klagde Christell på de folka i militæret, til sin halvbror Jan Snoghøj.

    Men det er her ganske innvikla, siden jeg bodde jo for meg selv, men på noen ferier, så fikk jeg være med Haldis-familien, til Jugoslavia og andre steder da.

    Men jeg bodde for meg selv, som en slags utstøtt person, som var spedalsk, eller noe lignende.

    Sånn var det jeg ble behandlet av ‘Haldis-familien’.

    Men Christell, hun er veldig sånn ironisk og vel også lunefull.

    Så hun er nok ikke så overfladisk, som hun kan virke, selv om hun er bortskjemt, når det gjelder klær og å få ting, under oppveksten.

    Så jeg lurer litt på hvor jeg har henne.

    Det kan godt være at hun er med i noe ‘mafian’ og driver å tuller med meg, for alt hva jeg vet.

    For hun kan være ganske hatsk og tøff og aggressiv, ihvertfall til å være dame, så det kan godt være at det er noe som foregår bak ryggen min, som inkluderer at hun tuller med meg, det ville jeg ikke sett helt bort fra.

    Jeg tror nok Christell ville vært kapabel til noe slikt, litt forstyrra og bortskjemt og ganske aggressiv, som hun nok må sies å være.

    Så sånn er kanskje det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og det første året, som faren min var sammen med Haldis, så fikk jeg lov å være litt i ‘Haldis-huset’.

    Men Christell hadde da peace-merke, på veggen, på rommet sitt, da hun var sånn åtte år, kanskje.

    Ikke en plakat, tror jeg, men noe tøy/lerret, med et trykket bilde av en jente med et stort peace-merke, eller noe.

    Ikke at jeg er mot fred, men jeg syntes det var litt rart, at Christell, som var en så ung jente, skulle ha politiske symboler på veggen, på rommet sitt.

    For jeg pleide å lese aviser og sånn, fra jeg var sånn ni år, så jeg visste at det var et peace-merke, og at det var politisk.

    Men da forsvarte Christell seg, at det peace-merket, det var bra.

    Enda hun bare var sånn åtte år, eller noe.

    Men hvem hun hadde fått det av, det bildet med peace-merke, det veit jeg ikke.

    Det fikk jeg ikke spurt om, for da gikk Christell i forsvarsposisjon, virka det som.

    Men jeg husker jeg syntes det var litt rart, at en åtte år gammel Christell, skulle ha et politisk peace-merke, på veggen, på rommet sitt.

    Uten at jeg har noe mot fred, bare sånn at ingen fredsaktivister skal havne på krigsstien mot meg her.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på, at Christell, eller ‘Gullet’, som Haldis alltid sa, nok er en hippie-dame.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Her er noen YouTube-videoer som jeg har tatt med den nye mobilen. (In Norwegian)

    PS.

    Skal jeg prøve å finne noen av videoene som ble spilt på det her stedet.

    (Det var kanskje litt mange videoer, men jeg kjente ingen der, og da tenkte jeg at jeg kunne prøve å lære kameraet osv.

    Men men.):

    PS 2.

    Den siste sangen, ‘True Faith’ med New Order, fikk jeg i julegave, som maxi-plate, fra søstra mi, jula 1988, like etter at hu hadde flytta opp til meg, i faren mins leilighet i Leirfaret, på Bergeråsen.

    Hu sa at det skulle være LP da, men det var bare maxi.

    Det var en sang kalt 1963, på baksida.

    Det året Kennedy ble skutt, men jeg tror ikke sangen var om Kennedy.

    Øystein Andersen, adoptiv-tremenningen til søstra mi og meg, fra Korea, han likte også denne videoen, i 1988 osv., husker jeg.

    Og hun Cecilie Hyde, som også pleide å henge oppe i leiligheten til faren min, siden faren min bodde nede hos Haldis, og hu var venninne med søstra mi, hu likte også det her bandet.

    Så den sangen her var nok den sangen som ble mest spilt i leiligheten til faren min, det siste halve året jeg bodde der.

    Det er nok ikke umulig.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Hvorfor en reklamebyrå-kar tulla med faren min og Haldis. (In Norwegian)

    Nå tror jeg at jeg skjønner hvorfor en reklamebyrå-kar, tulla med faren min og Haldis, i vannsengbutikken i Drammen, på slutten av 80-tallet.

    Dette her var nok enten i skoleåret 1987/88, da jeg gikk på markedsføringslinja, i Sande, eller året etter da jeg gikk på datalinja, i Drammen.

    Nei, det var nok før 1988, for jeg satt på med faren min hjem, og det pleide jeg ikke å gjøre, det året jeg gikk på skole i Drammen.

    Eller, de pleide å hente meg, på CC Storkjøp, etter jobben, for jeg slutta omtrent samtidig med de.

    Og da pleide faren min å komme inn, i CC-bygget der, mens jeg dreiv og telte kassa da.

    Og så forklarte han, at dem stod å venta.

    (Enda jeg ikke hadde bedt dem om å hente meg).

    Og det her skjedde mange ganger da.

    Så da måtte jeg ligge bak i varebilen, til faren min, for det var en toseter, så jeg fikk ikke sitteplass i bilen, det var vel en Toyota HiAce, eller en annen lignende, japansk bil.

    Så sånn var det.

    Kanskje de ville gjøre meg stressa, sånn at jeg telte feil, og irriterte sjefene der.

    Noe sånt.

    Det ble ihvertfall litt surmuling, fra CC-Storkjøp sjefene, fordi jeg forklarte at faren min venta.

    Mens de kanskje ville at vi skulle rydde potetgullet, eller noe, før vi gikk hjem.

    Som noen ganger skjedde, at de i kassa, måtte hjelpe til på gulvet, før vi fikk gå hjem.

    Men plutselig, uten å fortelle noen grunn, til meg, så slutta faren min og Haldis, å hente meg, etter jobben.

    Enda jeg bare jobba noen hundre meter fra dem, og vi bodde bare noen hundre meter fra hverandre, på Bergeråsen, 3-4 mil unna.

    Så det var litt merkelig vel egentlig.

    Men jeg var vant til det Haldis-greiene, så jeg spurte ikke.

    Vi var omtrent i krig, på hele 80-tallet, jeg og Haldis.

    Så sånn var det.

    Og faren min, han hørte bare på Haldis.

    Så sånn var det da.

    Men, en reklame-kar, dukka opp i vannsengbutikken, til faren min og Haldis, i 1987, kanskje?

    Noe sånt.

    Og da ble det en slags scene i vannsengbutikken, som nesten var som i en film.

    Reklamekaren (til faren min): ‘Jeg har sett gjennom leksikon, som du sa, for å se om jeg kunne finne et navn til butikken, og en logo, med et navn som betydde noe med vann’.

    Og det her var det eneste jeg kunne finne: ‘Seede’.

    Noe sånt, det betydde visst noe kjemiske prosess-greier, med vann da.

    Og så, så spurte de oss som var i butikken, hva vi trodde.

    Jeg sa ingenting, jeg ville ikke engang si ‘seede’.

    Jeg tror det var Dag Furuheim, som jobba for faren min, som sa til ei tenåringsjente, i 17-18 års alderen, som var i butikken, med foreldra sine.

    Så sa Dag, at ihvertfall vi som er unge, vi tenker med en gang koffert, hvis vi ser det navnet.

    Og så spurte han dattera til de kundene, som var ganske snobbete.

    Så spurte han dattera, om hva hu syntes.

    Men hu dattera, hu ble bare sjenert, og sa ingenting.

    Og da ble det til, at de ikke valgte det navnet.

    Men faren min, han fant ikke på noen argumenter, mot det ‘seede’ navnet da.

    Men han Dag Furuheim, (tror jeg det var), fant på et argument da.

    Men seinere, i bilen hjem.

    Så fortalte jeg, at jeg syntes det var bare teit.

    For, det måtte da stå flere navn i leksikon, som hadde med vann å gjøre.

    Så han reklame-karen, han må jo ha vært litt dum.

    For hva med aqua, mare (som betyr hav), det er jo mye sånne navn.

    Jeg foreslo vel Neptun vannsenger, eller noe sånt.

    Eller Poseidon vannsenger.

    Hvis det ikke var faren min som foreslo det da.

    Men, butikken ble jo kalt ‘Norske vannsenger’, i mange år.

    Men det virka som at faren min ville ha et latinsk navn.

    Og satt han reklame-karen, som så norsk ut, med lyst hår, til å fikse det da.

    Og da kanskje reklame-karen, bevisst tulla med faren min, siden faren min ikke ville ha et norsk navn på butikken, som ‘norske vannsenger’.

    Men et latinsk navn.

    Da kanskje reklame-karen skjønte poenget, at faren min og Haldis, egentlig er noe ‘mafian’ eller noe illuminati, eller lignende.

    Som jo Nick Ewans, eller ‘Nick Ewans’, sa i e-poster tidligere iår.

    Og som vel også kanskje kan forklare, hvorfor faren min og Haldis, lot meg bo alene, i faren min sin leilighet, fra jeg var ni år.

    Det er nok ikke umulig.

    Så sånn er nok det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Noen i Ålesund søker på ‘du deler for mye info med oss ribsskog’, på Google. (In Norwegian)

    blogglesere

    http://www.google.no/search?q=du%20deler%20for%20mye%20info%20med%20oss%20ribsskog&hl=no&start=10&sa=N

    PS.

    Jeg tror problemet er at dere er så glade i å se på sånne tyskeinspirerte jugend-hus, i Ålesund.

    Så dere glemmer litt det, at det også går ann å se på blogg.

    Så hvis det blir mye blogg, så synes dere at det blir for mye da.

    Så sånn er nok det tror jeg.

    Men de er fine de tyske jugendhusa, så det skjønner man.

    Faren min, og hans nye dame, Haldis Humblen, de eier også et sånt tysk-inspirert jugendhus, i Drammen faktisk, hvor de vel ikke har like mange sånne.

    Og der, så har de drevet vannsengforretning, i mange år, på 80-tallet, og så vanlig sengeforretning, på 90-tallet da.

    Før de vel er mer eller mindre pensjonerte, nå på 2000-tallet, så nå er det ikke noe mer senge-forretning, i Tordenskioldsgate, i Drammen, i et gult jugendhus der, like ved brannstasjonen, på Strømsø.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Nå kom jeg på noe.

    At først, på 80-tallet, så kalte de vannsengbutikken, i Drammen, for ‘Norske Vannsenger’.

    Ihvertfall på telefon osv., selv om de vel ikke hadde noe skilt, på bygningen.

    Men, etterhvert, så var ikke ‘Norske Vannsenger’ fint nok lengre.

    Så da gikk de over til å kalle seg ‘HAJ Vannsenger’, etter Haldis (Humblen), Arne (Mogan Olsen) og Jan Snoghøj (Haldis’ nest eldste sønn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Ringte Buskerud Fylkeskommune. (In Norwegian)

    Nå ringte jeg Buskerud Fylkeskommune, og prata med ei som het Kari der.

    For hu skulle ha sendt meg vitnemålet mitt fra, Gjerdes VGS.

    For det sa hu, da jeg ringte og pratet med henne, 20/4, står det på en huskelapp jeg har her.

    Men jeg har ikke fått noe vitnemål.

    Og da forklarte hun, at den ordningen, som gjorde at jeg kom inn på Gjerdes VGS., i Drammen, som ligger i Buskerud.

    Enda jeg bodde på Berger i Vestfold.

    Det er en samarbeidsordning, som er oppe og kjører enda.

    Den ordningen er mellom Sande Videregående, i Vestfold da, og de videregående skolene i Drammen da.

    At de ti beste studentene, på Sande Videregåene, (som har elever fra Sande og Svelvik, hvor vel begge de stedene ‘sogner’ til Drammen, som er nærmeste store by), de får lov å gå på videregående i Drammen, selv om de bor i nabofylket Vestfold.

    Så skoleåret 1988/89, så var jeg altså en av de ti beste elevene ved Sande Videregående, som søkte plass på videregående i Drammen, som er den nærmeste store byen, til Sande og Svelvik.

    Men det kunne de ikke sende meg noe papir på, at jeg klarte å komme inn på den ordningen, siden jeg var blant de ti beste søkerne, som hadde best karakterer.

    Men de skulle prøve å få sendt meg et vitnemål nå da.

    Så det var jo artig, at den ordningen var oppe å kjører enda.

    For de hadde ikke datalinje, på Handel og Kontor, i Sande.

    Så da måtte jeg sikkert dratt helt til Tønsberg, eller noe, hvis jeg ikke hadde kommet inn i Drammen.

    Og da måtte jeg først tatt buss, og så tog, så det hadde blitt kronglete, fra Berger.

    Så det var flaks for meg, at den samarbeidsordninga, var oppe å kjøre.

    Hvis ikke hadde det nok blitt markedsføring, også tredje året, på meg, på Sande VGS.

    Og markedsføring, det synes jeg, at det er liksom ikke så konkret, som data.

    Så da hadde jeg sikkert fått en kjedelig salgs-, eller reklamebyråjobb.

    Og når man ser hvordan noen av de folka ser ut og oppfører seg noen ganger, så var det kanskje like bra å jobbe på Rimi, selv om jeg ikke fikk datajobb.

    Det er mulig.

    Men men.

    Vi får se om det dukker opp noe vitnemål nå da.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Men det som var dumt, det var at skolebussene, de var ikke tilrettelagt for det her.

    Eller bussene da.

    Det var busser som folk som jobba i Drammen tok.

    Men jeg måtte ta en buss som gikk like før klokka 7, tror jeg.

    Så var jeg i Drammen før klokka 8.

    Og så måtte jeg vente i en time, før skolen begynte, klokka 8.45, eller noe.

    (Og det var veldig kjedelig og rart, og sitte alene, foran i et klasserom, i sentrum av Drammen, i en time, mens jeg prøvde å sove litt på pulten kanskje noen ganger da, eller ihvertfall hvile.

    For da neste som da dukka opp, det var de ‘klysene’ fra Kongsberg, Helge og dem. (Fra markedsføringsdelen av klassen, som var en delt data- og markedføringsklasse).

    Så det var egentlig ikke så artig, å ta den første bussen).

    Så jeg ville jo gjerne tatt den bussen, som gikk en time seinere.

    Men den bussen, den starta i Svelvik(!), og ikke i Holmestrand.

    Så den kunne ikke jeg ta.

    For Svelvik er nærmere Drammen.

    Og jeg var jo B-menneske, og hadde hatt nok problemer med å rekke skolebussen til Sande.

    Jeg var litt deprimert og sånn ofte, pga. de problemene jeg hadde slitt med, i oppveksten, med omsorgssvikt og mobbing osv.

    Mye av dette hang litt igjen da, da jeg gikk på videregående.

    Så det ble ofte til at jeg haika inn til Drammen.

    Så det var enten med Hr. eller Fru Melheim, foreldrene til Espen, som gikk i klassen min på Berger skole og Svelvik ungdomsskole.

    Ellers så haika jeg med mannen til ei av sjefs-damene jeg hadde på CC Storkjøp, hvor jeg jobba etter skolen, på Gjerde.

    Han bodde i Havnehagen 4, tror jeg, der Petter og Christian og dem bodde, på begynnelsen av 80-tallet, før mora deres døde.

    Men men.

    Ellers så haika jeg noen ganger med faren til Anne Uglum, som var ei jente som gikk i klassen til søstra mi og stesøstra mi.

    Og de kjente også han Espen Melheim og sikker foreldra hans da, husker jeg, for han Espen dro med meg til dem en nyttårsaften, på midten av 80-tallet vel.

    Så sånn var det.

    Så bussene kunne godt også ha støttet opp om denne samarbeidsordningen.

    For den ordningen, den gjaldt egentlig da bare for folk i Svelvik og Sande.

    Men ikke for folk fra Berger.

    Siden den ikke var tilrettelagt, for folk på Berger, når det gjaldt busstidene.

    Selv om jeg fikk gratis busskort da, det fikk jeg, som søstra mi og venninna hennes, Cecilie Hyde, måtte betale i dyre dommer for.

    For de var så glad i å ta bussen til Drammen, og henge med frikene der da, etter skolen på Sande Videregående da.

    Så sånn var det.

    ‘Byvankere’, ville man kanskje ha kalt søstera mi og Cecilie, nå i ‘våre dager’.

    Det er mulig.

    Mens jeg dro inn til Drammen for å gå på datalinja og for å jobbe på CC Storkjøp da, etter skolen.

    Men, så var det jo en time, før jobben min begynte.

    Så da satt jeg på alle kafeene, i Drammen, Lyche, Cafe Risto (som det het), men ikke Glassmagasinet, for den likte dem ikke.

    Og også i Strøget der, eller hva det heter.

    Så satt jeg der i en halvtime da, og prata med søstra mi og Cecilie og dem da.

    ‘Dem’ vil si alle frikene i Drammen, sånne som vi nå ville kalt gothere vel.

    Og dem, (Pia og Cecilie), de kjente også mange unge nynazister, som jeg vel syntes var litt rart, som vanka i det samme miljøet.

    For Pia og Cecilie, de var og hang i Drammen, så og si hver dag, skoleåret 1988/89.

    For de hadde nok ikke så mange venner på Sande VGS., og de pleide å gå på ungdomsdiskotek i Drammen, på torsdager, på Skyline og Park.

    Så Pia og Cecilie, de var nesten som sånne Emo-kids, kan man nesten si, som man kan se her i Liverpool, at de drar inn til byen, sikkert fra forstedene, og henger i parkene osv.

    Bare at Pia og Cecilie og dem hang på cafeene på kjøpesenterne da.

    (Eller handlemagasiner, heter vel de senterne som de har i gågata i Drammen).

    Hvor det mest var gamle damer, som handla.

    Men også folk fra Gjerdes VGS., hvor jeg gikk.

    For vår skole var like ved gågata i Drammen.

    Og vår skole hadde ikke kantine, kun skolebygninger.

    Siden det lå midt i Drammen da.

    Så i spisefriminuttet, så dro vi ofte og spiste, på cafe Lyche og cafe Risto og sånn da.

    Og spilte kronespill der og sånn, vi som var dataruss, på Gjerdes videregående.

    Det var jo å gå i et minutt, så var man midt i sentrum, av Drammens handlegata, gågata, hvis man gikk på Gjerde, der hvor jeg gikk.

    Så sånn var det.

    Så derfor møtte jeg hele tida Pia og Cecilie, etter skolen da, siden jeg pleide å gå på de samme kafeteriaene, siden det nesten var kantina vår, for oss som gikk på Gjerde.

    Så sånn var det.

    Ikke spør meg hvor dem fikk penga fra forresten, Pia og Cecilie, for månedskort til Drammen, det kosta vel 400-500, tror jeg allerede da, i 1988.

    Men det er mulig at faren min vet det da.

    Pia flytta jo opp til meg, nesten sammen med Cecilie, for de hang så mye sammen, like før jul, 1988.

    Så Pia fikk mat av meg og noen ganger lommepenger, når hun var blakk, for jeg jobba jo på CC, etter skolen.

    Og faren min hadde nettopp gått konkurs, så jeg tok opp studielån, enten et eller to halvår, som jeg gikk i Drammen.

    Så jeg spurte vel ikke faren min så ofte om penger, det siste året jeg gikk på videregående.

    Ikke lommepenger ihvertfall, jeg hadde råd til å kjøpe mat og sånn selv, for pengene fra CC.

    Og russetida betalte jeg også selv, for jeg jobba 3-4 dager i uka, så jeg hadde råd til det, såvidt.

    Jeg måtte låne 300 av bestemor Ågot en gang, i slutten av april kanskje, før jeg fikk lønning.

    Men jeg bodde i faren min sin leilighet da, så jeg slapp å betale husleie.

    Og søstra mi ville også bo der, og ikke i ‘Haldis-huset’, i Havnehagen, (hvor jeg ikke fikk lov å bo), på slutten av 1988.

    Men ingen fortalte meg egentlig, hvor søstra mi ikke ville bo i ‘Haldis-huset’ lenger.

    Det er egentlig fremdeles et mysterium for meg, selv idag.

    Og faren min ville heller ikke fortelle meg dette, på telefon ifjor, før vi ble uvenner, siden faren min begynte å ringe natt og dag, med telefonsjikane da.

    Så sånn er det.

    PS 2.

    Og CC Storkjøp, hvor jeg jobbet etter skolen, det var jo en matbutikk.

    Det er vel Rimi der nå, tror jeg.

    Og da satt jeg i kassa da.

    Jeg hadde jo nettopp fylt 18 år, da jeg begynte der.

    Og det her var jo et veldig hektisk år for meg, med russetid, kjøretimer, med Pia (og Cecilie) som hadde flytta inn hos meg på Bergeråsen, og med jobbing da, og eksamener og 3-4 mil skolevei osv.

    Men etter at jeg hadde jobba på CC, i kanskje et snaut år da, hvor jeg satt i kassa.

    Så ble jeg satt på gulvet, ved noen få anledninger.

    Og det var greit nok det.

    Men, jeg fikk ikke noe opplæring, på gulvet.

    De bare forklarte meg, på kontoret, eller noe, at jeg skulle sette opp en halvpall, med halvparten den hermetikk-varen (for det gikk mye i hermetikk der), og den andre halvparten med et annet slag hermetikk da.

    Og da satt jeg et slag bakerst, og et slag foran på halvpallen da.

    Og da var det feil da.

    For de skulle stå ved siden av hverandre.

    Og da ble jeg latterliggjort da.

    Siden jeg ikke skjønte det her.

    Men når jeg tenker på det her, i ettertid nå, så hadde det kanskje vært greit, å fått opplæring, i de arbeidsoppgavene, på gulvet, før jeg ble satt til arbeidet.

    Eller ihvertfall bedre forklaring.

    For jeg husker det var en sjef der, med mørkt krøllete hår, fra Nesbygda.

    Som en som het Henrik sa, at bare satt på kontoret og leste avisa.

    Og han fra Nesbygda, han ble sur på meg, fordi jeg rota med arbeidsoppgavene på gulvet.

    For jeg var som sagt ikke vant til å jobbe i matbutikk fra før.

    Og jeg fikk bare opplæring i å sitte i kassa.

    Så fikk jeg kjeft da, når jeg tulla, når jeg jobba på gulvet, av han fra Nesbygda spesielt, husker jeg.

    Han sa jeg var dum, til en selger, eller noe, mener jeg å huske.

    Fordi jeg stabla fra en pall til en annen.

    Men jeg stabla fra den nye pallen, med sukker, var det vel.

    Men jeg skulle ha flytta pallen først.

    Men jeg var ikke så vant til å kjøre paller.

    Jeg var vant til å stable paller, på lageret dems (noe jeg sleit med i starten, for jeg var så tynn, men dette var nok bra trening for meg, siden jeg jo var så tynn), og å kjøre jekketralla, det siste fra verkstedet til faren min.

    Men å kjøre paller med matvarer på, nei det hadde jeg aldri gjort, før han sjefen der, fra Nesbygda, begynte å kalle meg dum da, til en selger, eller noe, mens jeg hørte det.

    For man må tenke litt mer, når man jobber på gulvet da.

    Ihvertfall når man er vant til å sitte i kassa.

    Men jeg var så vant med rutinearbeidet i kassa, så jeg var ikke vant til å tenke sånn praktisk da, når jeg fikk de første arbeidsoppgavene, på gulvet, i butikken.

    Så det husker jeg, at jeg syntes var litt dårlig.

    At jeg ikke fikk bedre opplæring der.

    Og at jeg ble latterliggjort, fordi jeg var mest vant til skolearbeid og sånn, og ikke med praktisk arbeid.

    Så det var noe jeg kom på nå, når jeg tenkte på CC Storkjøp.

    Så sånn var det.