Jeg måtte ta med bilde av hånda mi her.
Jeg skal forklare hvorfor.
Man kan kanskje se, at mellom pekefingeren og tommelen, på venstre hånd, et stykke opp på hånda, så er det et hvitt felt.
Det er arr, etter en gang i 1987, da tremenningen min Øystein Andersen, sneipa en sigarett, i hånda mi.
Det var oppe hos meg, der jeg bodde aleine i Leirfaret.
Det var på høsten, en helg, da jeg gikk i andre klasse, på Sande Videregående.
Kjetil Holshagen var oppe hos meg, søstra mi Pia var oppe hos meg og Øystein var der da.
Kjetil og Øystein pleide å være der, ganske ofte i helgene.
Kjetil hadde jeg blitt kjent med, gjennom Tom-Ivar i klassen.
Men så flytta Tom-Ivar og dem til Drammen, og da hadde jeg ikke noen kamerater på Bergeråsen da.
Så da ble jeg kamerat med han Kjetil da, selv om han gikk i klassen under.
Og en sommer, så dro fetteren min, Ove, meg med for å plukke jordbær.
Det tror jeg må ha vært sommeren 1985, hvis jeg skulle gjette.
Jeg plukka jordbær sommeren før, og var litt lei av jordbær da.
Og da var han Kjetil der og, og Øystein Andersen da.
Som er adoptert fra Korea.
Øystein var fra Lørenskog, Markus Thranes vei, på Hanaborg.
Og mora hans var kusina til faren min.
Så de hadde et gammelt gårdshus, var det nok, på Sand da, eller nedafor Bergeråsen.
Så det lå vel mellom Bergeråsen og Sand kanskje.
Noe sånt.
Men dem kalte det Sand.
Ihvertfall mora til Øystein.
Men men.
Og jeg var jo kamerat med Kjetil, så da ble jeg kjent med han Øystein, som var adoptiv-tremenningen min da, gjennom han Kjetil Holshagen.
Selv om han Øystein vel gikk to årstrinn under meg vel.
Men han var jo kameraten til kameraten min, og også tremenningen min.
Og han var kul, han hadde masse kontakter, så han fikk tak i alle de nyeste spilla til C64 og alle de nyeste rambofilmene og madmax-filmene og sånn, på VHS.
Så jeg syntes det var kult å ha han som kamerat, for det kunne bli litt kjedelig på 80-tallet, uten internett og sånn.
Og jeg hadde jo blitt mye mobba, av klassekamerater osv.
Og de kameratene jeg hadde hatt, de hadde ofte flytta.
Petter og Christian og Tom-Ivar osv.
Så sånn var det.
Men men.
Så da pleide jeg og Kjetil og Øystein å henge sammen i helgene da.
Dem var nok litt mer barnslige enn meg.
Dem likte å spille slåss-spill, som Barbarian og alle mulige karate-spill.
Mens jeg likte sånn flysimulator, og Defender of the Crown og bilspill og programmering og sånn.
Men det var kult å få tak i alle de nyeste filmene, før de kom på video og kino i Norge da.
For på 80-tallet, så gikk vi mye i videobutikker, og leide VHS-filmer da.
Og da var det artig å se filmene før dem kom i videobutikkene da.
For Øystein fikk ta i så masse filmer.
Og Øystein var ganske selvsikker og sånn, og visste at kronprins Haakon Magnus, pleide å rappe vin fra vinkjelleren til faren sin osv.
Masse sånne ting, som var artige da.
Han var litt morsommere, enn de folka fra Bergeråsen da, som kanskje ikke visste så mye sånne ting.
Så han pleide alltid å få mye cola og Grandiosa av foreldra.
Og da fikk jeg også ofte pizza og sånn da.
Jeg trodde kanskje dem syntes det var greit at jeg også spiste pizza, siden jeg var sønnen til fetteren til mora, (eller adoptivmora), til Øystein da.
Så sånn var det.
Så stort sett så var det kult å henge sammen med Kjetil og Øystein, selv om dem var litt barnslige noen ganger.
Men men.
Men en gang, så var Øystein ekstra barnslig.
Det var da han og Pia og Kjetil, var oppe hos meg, en fredagskveld, var det kanskje.
Da sa han, at han skulle blåse røyk ut av øra.
Og han hadde alltid så mye rart for seg.
Så jeg blei med på det her da, selv om det virka rart.
Jeg trodde ikke han turte å kødde for mye med meg, siden jeg var i slekta hans da.
Men neida.
Han sa jeg måtte holde han på magan.
Også skulle han blåse røyk ut av øra, sa han.
Så sneipa han røyken, i hånda mi da, der man vel kan se et hvitt arr enda, etter en sigarett da.
Så sånn var det.
Jeg ble drit forbanna.
Jeg var ikke vant til å bli behandla sånn her, på denne tida.
Det var over et år siden jeg var ferdig med ungdomsskolen, og på handel og kontor, så ble jeg nesten aldri mobba.
Så jeg så på sånn mobbing, som et litt tilbakelagt stadium da.
Så jeg ble så forbanna, så jeg heiv ut Øystein da.
Og Pia og Kjetil, de sa ikke noe.
De kjefta ikke på Øystein, eller noe.
Så jeg heiv ut de og.
Og jeg prata ikke med Øystein på et halvt år, etter det her.
For vi hadde planlagt å dra til Brighton.
Så ringte jeg et halvt år etter, og hørte om vi skulle dra til Brighton da.
Men da var det nesten at jeg ikke gjorde det, men jeg syntes egentlig Øystein var kul, så jeg tenkte at han kanskje hadde vokst opp da.
Hvem vet.
(Men han hadde ikke det da, men det er en annen historie).
Men ting ble aldri de samme igjen.
Det ble aldri like kult å henge sammen med Kjetil og Øystein, (eller søstra mi), i helgene der opp i Leirfaret, etter den her episoden, hvor Øystein var veldig barnslig da, og lagde arr i hånda mi.
For jeg syntes ikke det var noe artig, for jeg skjønte at da, så ble det arr i hånda, som antagelig ville være der resten av livet da.
Og på 80-tallet, så var det nesten ingen som tulla med tatoveringer og piercinger og sånn, så da skilte man seg litt ut omtrent, hvis man hadde sånn arr.
Men men.
Men videre da.
Jeg får bare ta en pause i skrivinga her.
Det som skjedde da, var at jeg gikk jo i 2. klasse, på Sande Videregående, sånn som jeg skrev om, i et par bloggposter, etter at jeg fikk vitnemåla mine fra Sande, i posten her i England igår.
Så sånn var det.
Det som skjedde på skolen, var at vi hadde jo en litt spesiell sos-øk lærer, som halta og sånn.
Og som kanskje jentene i klassen ikke likte da.
Hva vet jeg.
Som man kan se på den karakterutskriften, på bloggen, fra igår, så gikk vel jeg for å være, mer eller mindre, best i klassen.
Jeg hadde bra karakterer og jeg pleide alltid å svare riktig på spørsmål i timen og sånn.
Så jeg hadde egentlig litt autoritet i klasserommet kanskje, siden jeg gikk for å være ganske glup vel.
Så hun Elin, som satt ved siden av Lene Andersen, en eller to plasser bak meg, og til venstre.
Hun Elin, som var fra Nesbygda, hun satt og lurte på noe sos-øk greiern da, i timen.
Læreren satt og speida ut over klasserommet.
Han var en kort kar, som halta, med mørkt hår og skjegg, i 40-åra kanskje.
Og han så ut over klasserommet da, husker jeg.
Men hun Elin, hun ba ikke læreren om hjelp.
Neida, hun ropte på meg, for jeg var vel ferdig med oppgaven, eller noe.
Så ropte hun på meg, for å hjelpe henne, med å forstå noe i boka da.
Mens læreren og hele eller halve klassen, måtte ha hørt det.
Hun trodde vel jeg viste det, siden jeg pleide å skjønne det meste.
Men så gikk jeg bort dit da.
Og hun Elin, hun var veldig pen, og også deilig er kanskje det riktige ordet.
Med lyst hår, og pent ansikt og velformet, må man vel si.
Så jeg reagerte kanskje litt på henne.
Eller, jeg måtte vel konsentrere meg, for å ikke bli reagere på henne da, siden hun var så deilig og sånn da.
Jeg tenkte at det kunne være derfor, at hun ikke ropte på læreren, at hun syntes han sikla på henne, eller noe.
De jentene i klassen, var jo handel og kontor jenter i 17-18 års alderen, så de var veldig pene mange av dem.
Men men.
Men så la jeg merke til, at hun Elin stirra på hånda mi da, og frøys, før jeg fikk spurt henne hva hun lurte på omtrent.
Jeg så at hun reagerte da.
Og ganske sterkt, at hun frøys, så og si.
Så da trodde jeg, at hun ikke ville at jeg skulle hjelpe henne, siden hun reagerte på meg, sånn negativt da, sånn som jeg forstod det.
Så jeg tenkte at hun så sikkert på meg, på samme måte som læreren.
Og at det var derfor hun ikke ba læreren om hjelp.
Og så var hun ikke fornøyd med meg heller.
Og da gikk jeg bare tilbake og satt meg ved pulten min igjen.
Litt nedfor, for jeg syntes ikke det var noe artig, at hun Elin skulle reagere sånn negativt på meg da, sånn som jeg så det.
Men jeg sa ikke noe mer, jeg bare reagerte på at hun reagerte så sterkt da.
Og gikk tilbake og satt meg på plassen min.
Han i klassen fra Dunihagan, Jan-Tore, eller noe, han så hele episoden husker jeg.
Og syntes vel det var rart.
Men jeg veit ikke om det var meg eller hun Elin som han syntes reagerte rart.
Jeg hadde jo ikke så mye fine klær og sånn jeg.
Selv om jeg kjøpte en ball-genser faktisk, i Drammen, siden det var så populært det året.
Det var vel det første klesplagget jeg kjøpte selv omtrent, bortsett fra noen olabukser på Hennes og Mauritz og sånn, i Drammen.
Men men.
Mens hun Elin, hun så alltid så bra og fresh ut.
Mens jeg ofte forsov meg og så litt mer noldus ut noen ganger, kan jeg tenkte meg.
Og utseende var veldig viktig på 80-tallet, så jeg tenkte sånn, at folk sikkert holdt med henne, siden hun var så fin og sånn da.
Men jeg hørte aldri noe mer fra noen om det her da.
Men men.
Men, hva mer skjedde da.
Jo, jeg gikk jo på skole i Drammen, året etter.
Og året etter det, så gikk jeg på skole i Oslo.
Og da, var jeg hjemme på Berger, eller Sand, en helg, husker jeg nå.
Da bodde søstra mi hos Ågot, på Sand.
Og jeg var der i helgen da, for faren min hadde solgt huset, som jeg og søstra mi bodde i, på Bergeråsen.
Men da bodde jeg noen uker i huset til Ågot da, før jeg flytta til Oslo, høsten 1989.
Og seinere, i 1989 eller 1990, så var jeg der en helg da.
Og da hørte jeg søstra mi sa til faren min, at ‘jeg orker ikke han der’, om meg.
Så det var tydelig at søstra mi hadde noe (Illuminati-) oppdrag, å passe på meg da.
Men men.
Så det var veldig rart, for søstra mi, hadde våren 89, noen måneder før det her, fortalt meg, i Kristiansand, hvor vi var på bryllupet til noen i slekta til Haldis, fortalt meg, mens Jan og Christell også satt der, på en resturant.
Haldis og faren min var ikke med, av en eller annen grunn.
Vi tre, jeg og Pia og Christell, var nesten på samme alder, så det hendte at vi hang sammen.
Men vi tre pleide aldri å henge med Jan, som var kanskje syv år eldre enn meg.
Og kanskje ca. åtte år eldre enn søstra mi, og kanskje ni år eldre enn Christell da.
Mens jeg var et år og fem måneder eldre enn søstra mi.
Og to år og fire måneder eldre enn Christell.
Men jeg var seint i puberteten, antagelig fordi jeg bodde aleine i Leirfaret, og Hellinga, siden jeg var ni år.
Så jeg kom ikke i puberteten, før jeg var 17 år, i 1987.
Men søstra mi og Christell, de var sikkert i puberteten, siden de begynte på ungdomsskolen ihvertfall, i 1985.
Så de var mer voksne enn meg fysisk da.
Mens jeg var kanskje mer moden i hue da.
Sånn at jeg viste hva som var rett og galt, og leste aviser og så på nyhetene på TV og sånn da.
Og var flink på skolen.
Så jeg hadde litt selvtillit likevel, selv om jeg hadde mye problemer, for jeg pleide å hevde meg på skolen, ved å få bra karakterer, og sånn, selv om jeg ikke gjorde så utrolig mye skolearbeid egentlig.
Men men.
Da sa Pia, at faren min hadde misbrukt henne, som lita jente.
Mens mindre enn et år etter da.
Høsten 1989 var det kanskje.
Så sa søstra mi, til faren min, i gangen i huset til Ågot, mens jeg satt i stua, at ‘jeg orker ikke mer av han der jeg’.
Så kanskje søstra mi Pia, hadde noe Illuminati-jobb, å kontrollere meg(?)
Noe rart var det ihvertfall.
Jeg har jo hatt noen rolige år nå, hvor jeg har tenkt tilbake på hva som har foregått, og da har jeg kommet på mer og mer sånne ting.
Mens da dette skjedde, på 80 og 90-tallet, så jobba jeg jo mye og var i militæret og gikk på skole og alt mulig.
Så da stussa jeg vel ikke like mye på sånne ting.
Men jeg la det på minnet da, for å si det sånn.
Det som skjedde dagen etter, var også veldig rart.
Søstra mi sa, at Christell, ønsket at jeg skulle dukke opp, i huset til Haldis, på Bergeråsen.
Da var Christell der, sammen med to-tre jenter, på hennes alder.
Jeg var vel da 19 år.
Og Christell var vel da 17 år.
Og hun hadde noe sånt som tre venninner, pene og slanke og lyse alle sammen vel, fra Nesbygda der.
Som kjente Elin som gikk i klassen min, på Sande, to år tidligere.
Hun som reagerte på det såret i hånda mi, etter at Øystein hadde sneipa en sigarett i hånda mi.
De venninnene til Christell, fra Nesbygda, de spurte meg om det var riktig at jeg kjente hun Elin da.
Og det måtte jeg jo svare ja på.
Men jeg skjønte ikke hvorfor de ville møte meg.
Jeg synes det her var rart.
Ingen forklarte meg hvorfor de ville at jeg skulle gå bort der.
Så jeg syntes hele episoden var ganske pussig.
Og alle disse tre-fire jentene gikk i sånne pastellfargede, moderne da, tettsittende joggedresser og sånn.
Alle sammen vel.
Christell hadde en flekk på sin joggebukse.
Så jeg spurte henne hvorfor hun gikk med klær med flekker på.
Og da ble hun borte en stund, før hun kom tilbake, muligens med noen andre klær.
Det var litt vanskelig det her, å kommunisere for mye med Christell, for ofte så reagerte hun på meg da.
Og jeg måtte også konsentrere meg, for å ikke reagere på henne.
Og da var det litt spesielt, siden det var tre-fire sånne sexy, unge jenter der.
Men jeg likte Christell best, husker jeg.
Jeg fikk liksom ikke noe inntrykk av de her Nesbygda-jentene.
Dem var vel litt overfladiske kanskje, hva vet jeg.
Men på den tida her, så gikk jo jeg på diskotek hver helg, sammen med Magne Winnem fra skolen i Drammen, og sjekka opp damer i Oslo osv. da.
Så jeg reagerte nok ikke så utrolig mye på de damene.
For jeg var jo vant med pene damer fra skolen, og jeg dansa og noen ganger rota med damer i Oslo da.
Men men.
Så sånn var det.
Det var det jeg huska om hun Elin.
Men hvorfor hadde Christell flekk på buksa?
Hvorfor reagerte hun Elin så mye på det såret mitt som Øystein lagde i hånda mi, når han sneipa den sigaretten der?
Hvorfor ropte hun Elin på meg, og ikke på sos-øk læreren, når hun lurte på noe sos-øk greier?
(Det var greit at jeg var flink, men jentene pleide ikke å behandle meg som om jeg var læreren, og rope meg til pulten deres, for å forklare dem ting.
Det var det bare hun Elin som gjorde, som jeg kan huske).
Hvorfor hadde Christell flekk på den gule joggebuksa si, eller hvilken farge det var?
Hvorfor sa søstra mi, til faren min, at ‘jeg orker ikke mer av han der jeg’ (meg altså)?
Hvorfor kutta ikke søstra mi ut faren min, selv etter at hun sa, i Kristiansand, i 1989, at faren min hadde misbrukt henne, som lita jente?
Hvorfor ville Christell og Pia og de to-tre jentene fra Nesbygda, at jeg skulle dukke opp, alene (uten at søstra mi ble med, hun satt vel bare alene i huset til Ågot), på Bergeråsen i huset til Haldis, når det bare var tre-fire sånne veldig pene og sexye 17 år gamle jenter der?
Her er det mange rare spørsmål, og få svar.
Vil det noen gang dukke opp noen svar på disse spørmålene?
Hvem vet.
Det vet ikke jeg ihvertfall.
Men sånn er det, man kan ikke vite alt.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
