johncons

Stikkord: Arne Thormod Thomassen

  • Flashback til 2003 ca. (In Norwegian).

    Jeg husker en gang jeg var innom søstra mi i Tromsøgata før jeg flytta til Sunderland i 2004.

    Da skulle søstra mi absolutt ha meg til å sprenge noen kinaputter, sammen med sønnen hennes Daniell.

    Fordi jeg var så glad i fyrverkeri da jeg var barn eller ungdom da.

    Men det var jo 20 år siden da.

    Så jeg husket omtrent ikke hvordan jeg pleide å gjøre det da jeg sprengte kinaputter.

    Jeg fikk bare noen kinaputter jeg måtte sprenge.

    Hva var det med søstra mi, hun fortalte ikke hvor hun hadde fått de kinaputtene fra.

    Og hvorfor måtte jeg gjøre det her.

    Hun var jo samboende med Negib, i tilfelle hun ikke klarte å sprenge kinaputter selv.

    Så det her husker jeg var merkelig oppførsel fra søstra mi.

    En gang sommeren 2004, før jeg dro til Sunderland, så skulle hun ha meg til å fiske krabber, i Nevlunghavn, sammen med sønnen hennes Daniell.

    Hvorfor skulle hun ha meg til å fiske krabber da?

    Hun skulle til og med ha meg til å fiske krabber to steder, først ved havna i Nevlunghavn og senere borte på en strand bortover mot Helgeroa.

    Uten at jeg husker hva den stranda heter, for bestemor Ingeborg er ikke så flink til å forklare på en normal måte, uten å virke litt skrullete kanskje.

    Eller hvordan man skal forklare det.

    Men men.

    Så søstra mi oppfører seg i beste fall merkelig.

    Jeg husker i 2005, da jeg bodde på gården til eksdama til onkelen min Martin, i Kvelde.

    Da husker jeg hun eksdama til onkelen min, Grethe, hun sa til Martin, mens jeg overhørte det, at hun ikke tålte søstra mi.

    Så det er mulig at søstra mi, etterhvert har blitt mer og mer noe mafiagreier.

    Men at jeg har vært blind for det, siden det er snakk om lillesøstra mi, fra da vi bodde hos moren vår i Larvik på 70-tallet osv.

    Så har jeg hatt litt dårlig samvittighet, ovenfor søstra mi, siden 70-tallet, siden jeg flytta til Berger, i 1979, og lot søstra mi fortsatt bo sammen med mora mi, i Larvik og Solbergelva, fram til ca. 1982.

    Så det har jeg hatt litt dårlig samvittighet for, for det var ikke bare bare å bo sammen med mora vår.

    Hun var veldig slitsom og intensiv og hysterisk.

    Hun sa til søstra mi, sånne ting som at, ‘I det huset der, så bor tante Ellen (som egentlig bodde i Sveits og ikke i Larvik), og da måtte vi være forsiktig, for hun maner dere’.

    (Sa søstra mi, i 1980 eller 1981, eller noe, at mora vår hadde sagt da, en gang jeg var på helgebesøk i Larvik).

    Så det var noe sånne sinnsyke greier.

    Men det er mulig at moren min var spesiellt slitsom ovenfor meg, for søstra mi sa at det ble roligere å bo der, i Larvik, etter at jeg flytta.

    Enda jeg så vel på meg selv som ganske rolig, i forhold til de andre som bodde der.

    Og jeg husker da de bodde på Stenseth Terrasse, da var det i hvertfall alt annet enn rolig, hos dem, med mye skriking og spetakkel, og katta var skikkelig stressa husker jeg, så jeg syntes ikke det var noe sted for dyr å bo, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Så at jeg har hatt litt dårlig samvittighet ovenfor søstra mi, og vært litt blind for hvordan hun egentlig har vært.

    Da tenker jeg på at da jeg hørte at hun Grethe ikke tålte søstra mi, da skjønte jeg ikke hvorfor hun ikke gjorde det.

    Men da er det mulig at jeg har vært litt blind for hvordan søstra mi egentlig har vært, siden jeg har hatt litt dårlig samvittighet siden jeg flytter fra Larvik og moren vår, noe år før søstra mi.

    Men da var jeg ganske nedslitt, i 1979, så det hadde nok tæra ganske mye på meg, å blitt boende i Larvik med mora mi og dem.

    Og søstra mi, var også sånn i Larvik faktisk, i 1978 og 1979, at hun begynte å angripe meg hun og.

    Og sa ting som at ‘du er stygg’.

    Og sånne ting.

    Ting som jeg ikke brydde meg så mye om, annet enn at jeg var vant til å ha søstra mi som venn, nesten som kamerat, at hun ble med og leika og sånn.

    Så da såra det litt, å høre sånne ting fra søstra si, at hun ikke likte meg mer.

    Da jeg var sånn åtte-ni år og sånn.

    Og søstra mi var et og et halvt år yngre da.

    For da vi flytta til Jegersborggate, et års tid før det her.

    Da var det sånn at søstra mi var med meg og sykla overalt i Larvik.

    For det var midt i sentrum da, så mora vår var litt bekymra for søstra mi, for det her var vel omtrent da jeg fyllte åtte år, og søstra mi var et og et halvt år yngre da.

    Så da måtte søstra mi sykle sammen med meg i Larvik, de første ukene og sånn da.

    På grunn av trafikken og sånn da.

    Så da ble hun kjent med kameratene mine, Frode og sånn.

    Hun pleide å være med opp til Frode og dem, og faren til Frode kallte søstra mi for Pipa og ikke Pia.

    Han sa sånn, der er Pipa jo, når hu var med dit da.

    Og søstra mi var med å leke cowboy og indianer og politi og røver og alt sånn, som vi leika, inne i kjellern i noen blokker osv., like ved sykehuset i Larvik.

    Og vi spillte fotball og sånn da.

    Og i Larvik så hadde dem fylliker, og da trodde dem at jeg og søstra mi var to gutter, da sa dem ‘guttær’ til vårs, at dem trodde vi var to kamerater, eller noe.

    For det må ha vært om vinteren, og folk var gammeldags kledd på den her tida, på 70-tallet osv., så det var kanskje ikke så lett å se om Pia var gutt eller jente.

    Men men.

    Og søstra mi ble venninne etterhvert med Sølvi, som gikk i klassen min, og som hadde en bror som het Jarle, som var litt villstyrlig, som fløy i gatene og slo på bilene som kjørte forbi huset dems osv.

    For der pleide vi å leike i gata, noen ganger, utafor der Jarle og Sølvi og dem bodde.

    Så da var det litt rart å flytte fra søstra mi, og la henne bo med mora mi, og Axel og stefaren vår i Larvik da.

    Selv om stefaren vår også bodde i Oslo en del da vel.

    Og jeg fikk noen gule ski av han, langrennski, som var veldig tråe å gå på, da jeg flytta til faren min.

    Så de skia, som var smørefrie, mistenkte jeg at det noe galt med, at de rillene under skia, som skulle gi feste, var støpt på feil, eller noe, for de skia var skikkelig tråe å gå med.

    Så om han Arne Thormod var noe mafia, det tror jeg nok.

    Og mora vi var kanskje noe illuminati, eller noe.

    Så søstra mi ble vel programmert av noen av dem antagelig.

    Det er nok mulig.

    Men men, det er mye rart.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Søstra mi skulle egentlig begynt i første klasse på Torstrand skole, det året jeg begynte i andre klasse på samme skolen.

    (Jeg gikk første klasse på Østre Halsen skole, men vi flytta til Larvik på slutten av det skoleåret, så jeg tok bussen til Østre Halsen, fra Larvik, i en måned eller to, på slutten av første klasse).

    Og stod ofte og venta lenge etter skolen på at mora mi og Arne Thormod skulle hente meg da.

    Men men.

    Men søstra mi, hu måtte vente et år til, før hu begynte i første klasse.

    Så hu gikk vel bare hjemme hos mora mi tror jeg, det året som jeg gikk i andre klasse.

    Jeg tror ikke Pia gikk i noe barnehage da.

    Så kanskje de programerte søstra mi med noe mafia-greier det året da, når hu ikke gikk på skole eller barnehage f.eks.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg kom på nå.

    PS 2.

    Og de siste ukene jeg gikk på Østre Halsen i skoleåret 77/78 da.

    Det var rimelig stress.

    For noen ganger så satt dem meg på bussen til Tjølling, tror jeg det var, og da måtte jeg gå av på et sted.

    En grønn og gul buss, tror jeg.

    Og andre ganger så satt jeg på bussen til Østre Halsen.

    Og da måtte jeg gå av ved skolen der da.

    Og jeg skjønte jo ikke helt hvordan det var med at man skulle dra i snora osv.

    Når man skulle av bussen.

    Og at det skiltet lyste rødt og sånn.

    For de første månedene, så hadde jeg jo gått til skolen.

    Og det var ingen andre på skolen som tok bussen dit fra Larvik, for det var egne skoler i Larvik.

    Men men.

    Så det var litt stressende.

    Og noen ganger så sa mora mi at jeg måtte ta drosje.

    Hvis vi kom for seint til bussen da.

    Som gikk fra busstasjonen i Larvik sentrum da.

    Så det var stressende greier husker jeg.

    Og etter skolen så måtte jeg vente i en time kanskje noen ganger, på at dem skulle dukke opp med bilen og hente meg da.

    For det var ikke meninga at jeg skulle ta bussen tilbake til Larvik, av en eller annen grunn.

    Så det var litt merkelig opplegg.

    Men jeg pleide å få noen penger, når jeg var på besøk hos faren min og farmora mi osv, på Berger.

    Og da hadde sikkert vært der i påsken.

    For da hadde jeg en del mynter.

    Så da gikk jeg i butikkene på Østre Halsen.

    Det var vel en kiosk der da tror jeg, eller en dyrebutikk, eller noe, og samvirkelaget og en eller to butikker til da.

    Så da ble det ikke så kjedelig å vente da.

    Som kunne være lenge å vente noen ganger etter skolen.

    Så det var litt sånn halvveis opplegg det, med at vi flytta til Jegersborggate i begynnelsen av mai, tror jeg det var.

    For vi gikk i 17. mai toget til Larvik, fra Østre Halsen, og da gikk vi forbi huset vårt i Jegersborggate.

    Og da bytta mora mi flagget jeg gikk med.

    For jeg hadde et sånt flagg man kunne bruke til å blåse i, og da kom det en sånn trompetaktig lyd ut av flagget da.

    Tro det eller ei.

    Selv om det kanskje høres litt rart ut.

    Men sånn var det.

    Og da bytta mora mi flagget mitt, til et vanlig flagg da, da 17-mai toget gikk forbi huset vårt i Jegersborggate da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Og bussen den kom til Østre Halsen omtrent akkurat da det ringte inn da.

    Så jeg måtte stresse fra bussen og til skolen og inn i klasserommet da.

    For frøken, som egentlig var hyggelig, hun begynte da å kjefte på meg, husker jeg, hvis jeg kom et eller to minutter for seint, pga. bussen.

    Så da ble det enda mer stress med bussen.

    Så det husker jeg enda.

    Enda det er over 30 år siden, at det var mye stress med bussen det året.

    Så sånn var det.

  • Flashback til 70-tallet. (In Norwegian).

    Nå har jeg liggi i senga i hele dag og prøvd å svette ut noe feber som henger igjen en del enda.

    Men det har blitt litt bedre ihvertfall.

    Men da kom jeg på hvordan det var, på 70-tallet, i 76 eller 77 vel, da jeg hadde feber da jeg bodde i Mellomhagen i Larvik.

    Da hadde jeg så mye feber at jeg lå i 2. etasjen av huset, på rommet mitt, og ropte på mora mi, som var i 1. etasje da.

    Og da kunne jeg høre at mora mi prata med ei venninne osv., og lurte på hvorfor jeg ropte på henne.

    Så mora mi var nok ganske følelseskald, og uten noe særlig morsfølelse ovenfor meg.

    Så det var stefaren min, Arne Thormod Thomassen, som måtte dukke opp med noen håndklær med kaldt vann, som jeg kunne ta på panna da, siden jeg var så varm på panna.

    Og jeg klarte ikke å spise og sånn.

    Og det samme var da jeg var sånn tre år, og bodde på Bergeråsen, på Toppen der.

    Når muttern oppførste seg på en lignende måte da, så måtte faren min kjøre meg bort på Sand, sånn at farmora mi Ågot, kunne trøste meg.

    Og mora mi gikk for å være litt forvirra da.

    Og han stefaren min, Arne Thormod, var også ganske streng.

    Så det var derfor jeg ville flytte til faren min på Bergeråsen da.

    For han var ikke så streng, og farmora mi, Ågot, hun gikk også for å være veldig snill.

    Men jeg hadde ikke regna med, at faren min ville flytte ned til Haldis, etter at jeg hadde på Bergeråsen i et halvt år.

    Så da var det omtrent som at et mareritt, det å bo hos moren min i Larvik, ble avløst av et nytt mareritt.

    Men da hjalp det nok litt av jeg var borte på Sand hver dag da, hos farmora mi Ågot da, som var ansvarlig og ordenlig og sånn da.

    Siden mora mi vel må sies å ha vært nokså følelseskald, uansvarlig og forvirra, selv om hun også hadde dager da hun var litt bedre, så var det vel sånn hun var vanligvis.

    Og faren min var også uansvarlig, han lot meg bo aleine på Bergeråsen der, og må vel også sies å være alkoholiker da, siden han drakk hver dag, noe han sikkert gjør enda.

    Så det var litt hell i uhell da, at ihvertfall farmora mi Ågot, og også farfaren min, Øivind, de var gammeldagse folk, som var ansvarlige, og tenkte på å oppføre seg ordenlig osv.

    Så de var ikke bitt av den her ‘hippie-basillen’, som generasjonen etter dem nok led en del av, eller hva man skal kalle det.

    Så det var vel egentlig ganske flaks må man si.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så etter at morfaren min Johannes døde, og farfaren min Øivind og farmora mi Ågot.

    Og også etter at moren min Karen døde, som vel ble litt bedre etterhvert.

    Så har resten av familien, som er sånne hippie-hasjiser nærmest og alkoholikere osv., de har da begynt å kødde mer og mer med meg.

    Og det rare er at politiet også kødder med meg.

    Så om de her hasjisene har fortalt løgner til politiet, eller om politiet også har blitt helt hippier etterhvert og driter i hva som er rett eller galt, og bare gjør hva de har lyst til.

    Noe sånt kan det virke for meg.

    Så sånn er det.

  • Mer matlaging osv. (In Norwegian).

    Mer matlaging osv. (In Norwegian).



    Det her er en rett som stemora til halvbroren min, Mette Holter, pleide å lage, det året jeg leide et rom hos dem på Furuset, i Høybråtenveien, det andre året jeg bodde i Oslo, i 1990-91, var det.

    Hun brukte sånn frossen kjøttdeig da, fra Norsk Mat, var det vel.

    For den var billigst, var det vel på grunn av.

    Det her var rett etter jappetida, og faren til halvbroren min, Arne Thormod Thomassen, han hadde gått konkurs.

    Han hadde en kakefabrikk, eller noe sånt, ikke langt fra Triaden-senteret på Lørenskog.

    Men han ble lurt av noen med noe kontrakt, så han mista det firmaet.

    Om det var kakefabrikk, eller hva det var, det husker jeg ikke helt nøyaktig, for det her var før jeg flytta til Oslo vel.

    Det er altså spagetti eller pasta og kjøttdeig eller karbonadedeig, i hermetiske tomater da.

    Jeg hiver de tomatene oppi steikepanna etter at kjøttdeigen er ferdig stekt, og steiker det til vannet som var i tomatboksen er kokt bort i panna.

    Men men.

    Det var søstra mi som lærte meg å steike kjøttdeig og sånt, et par år etter det at jeg bodde hos Axel og Mette og Arne og dem.

    Det var mens jeg bodde på Ungbo, på Ellingsrudåsen, at søstra mi lærte meg å steike kjøttdeig og sånn.

    Før det så lagde jeg nesten bare Pizza Grandiosa.

    Men men.

    Men søstra mi bodde et år eller to sammen med venninner fra Røyken, i et par bokollektiv i Oslo, før hun flytta opp til Ellingsrudåsen, for hun hadde ikke noe sted å bo da, ettersom jeg skjønte, og ville derfor bo hos meg.

    Men men.

    Men, søstra mi hadde da somalisk kjæreste, Keyton, og flere somaliske venner da, som hun sikkert hadde møtt på Jollys, en stort sett afrikansk pub, som lå i Storgata i Oslo, på 90-tallet.

    Men men.

    Men da skulle søstra mi lære meg hvordan den sjekka i Somalia, at spagettien var ferdig kokt.

    ‘Al dente’, som dem vel sier i Italia.

    Fordi Somalia pleide å være italiensk koloni, mener jeg søstra mi sa, og derfor så pleide dem å spise mye spagetti også i Somalia.

    Men men.

    Men det man skulle gjøre da.

    Det var at man skulle fiske opp en spagetti fra gryta, og kaste den på kjøkkenskapet.

    Og hvis spagiettien ble hengende fast i skapdøra, så var spagettien ferdig.

    Men hvis spagettien datt ned, da måtte man koke lenger da.

    Hverken moren vår, Karen, eller stemora til søstra mi, Haldis, var vel noe særlig mesterkokker.

    Haldis jobba mye, så hun kjøpte hun kjøpte mye sånn halvferdig mat, som Pia og Christell lagde etter skolen, hvis jeg skjønte riktig.

    Det gikk visst mye i kyllingboller, fra CC tror jeg.

    Og det var bare å varme opp i ei gryte.

    Jeg tror ikke Pia og Christell lagde sånn mat som å steike kyllingfilet f.eks.

    Jeg tror ikke Haldis lærte dem det.

    Uten at jeg skal si det for sikkert.

    Men Pia lærte ihvertfall å lage mat av somalierne, når ikke Haldis lærte dem det.

    Så jeg lærte litt somalisk matlaging av søstra mi faktisk, siden jeg ikke skjønte noe av hvordan man steika mat og sånn.

    Ikke kjøttdeig i hvertfall.

    Selv om jeg skjønte hvordan man lagde omelett, det hadde jeg lagd et par ganger.

    Men kjøttdeig og biff og sånn, det skjønte jeg ikke så mye av, hvordan man lagde.

    Men, man sparer jo mye penger hvis man kjøper ordentlig mat i butikken og lager det selv.

    Fremfor å kjøpe ferdig mat på resturanter, eller alt mulig.

    Og hvis man bare spiser Pizza Grandiosa, så tror jeg ikke det er så bra heller.

    Med tanke på at man våkner litt mer opp kanskje, hvis man spiser mat som er sunn, iforhold til hvis man bare spiser Pizza Grandiosa.

    Selv om det nok finnes sunnere mat enn det jeg prøver å lage og.

    Men men.

    Sånn her spagetti, med tomater og kjøttdeig eller karbondadedeig, kan man jo lage for 10 kroner, og sikker fem kroner også, hvis man ikke er så nøye med hvor bra kjøttdeig det er osv.

    Men jeg kjøpte sånn ganske bra karbonadedeig, på tilbud, og fryste det.

    Og da koster det ikke så mye mer enn kjøttdeig.

    Men, det er mindre fettslintrer og alt mulig sånt i da.

    Og det er jo ikke alltid man vel kan stole så mye på maten, i Storbritannia osv., så da kjøper jeg heller den karbonadedeigen som jeg vet fra før, at er bra.

    Så sånn er det.

    Hun Mette Holter forresten, hun stemora til halvbroren min, Axel Thomassen.

    Hun har bodd hos Ancona mafiafamilien i USA.

    Sammen med en amerikansk dame som snakker norsk og bor i Trondheim, Victoria.

    En ganske stor dame med mørkt hår.

    Og Mette har vel også tre barn, fra den her mafia-familien, tror jeg.

    Erik, Kirsten og Bjørn, tror jeg.

    Bjørn er eldst da, så Kirsten og så Erik.

    Han Erik er 2-3 år eldre enn meg tror jeg.

    Og han møtte jeg en del ganger i Oslo Sentrum og.

    En gang tagg han i Karl Johan.

    Men men.

    Så om det at jeg er forfulgt av mafian, som jeg har overhørt, kanskje har noe med Mette og Arne og Axel og de å gjøre.

    Det er vel kanskje ikke umulig nei.

    Siden Mette hadde vært hos en mafia-familie i USA osv.

    Selv om det vel er litt dumt, hvis det er sånn det henger sammen.

    Men men, man kan ikke vite alt.

    Og jeg husker også en gang jeg var hos dem, i Høybråtenveien der, det første året jeg bodde i Oslo, da jeg bodde på Abildsø.

    Da dro jeg for å besøke lillebroren min Axel da.

    Som er åtte år yngre enn meg, tror jeg.

    Men jeg syntes jeg måtte holde kontakten da, når jeg hadde en bror som bodde i Oslo.

    Og en av de første gangene jeg dro dit.

    Det første året jeg bodde i Oslo.

    Så kjørte det en politibil, forbi blokkene, i Høybråtenveien da.

    På gangveien der, eller hva man skal kalle det.

    Og da ble Mette litt forferda husker jeg, og spurte om jeg hadde politiet etter meg, eller noe.

    Men da bare lo jeg, for jeg var sånn, at jeg ikke gadd å gjøre noe ulovlig.

    Som å snike på t-banen, eller noe.

    For jeg var liksom over sånn butikktyveri og sånn, som jeg dreiv litt med, da jeg var sånn 13-14 år.

    Det var liksom noe ungdomsgreier.

    Etter at jeg flytta til Oslo for å studere, som 19-åring, så tenkte jeg, at nå måtte jeg prøve å oppføre meg voksent, og ikke tulle med sånne ting, som butikktyveri f.eks.

    Eller å snike på t-banen.

    Og det gjorde jeg heller ikke.

    Så da Mette spurte om jeg hadde problemer med politiet, da bare lo jeg vel, for det gadd jeg ikke å ha.

    Så sånn var det.

    Men Axel, halvbroren min, han lurer jeg på om er noe Illuminati-slave.

    At han danske sjefen hans, Peter, er noe Illuminati-medlem.

    Det er bare noen sånne tanker som jeg har drevet å syslet litt med i bakhodet, i de siste månedene vel.

    For Axel han måtte jobbe så hardt, på kjøkkenet, på resturant Oskar Bråten, på Torshov der, husker jeg.

    Og Axel har også sagt til meg et par ganger, at han ikke trivdes i Oslo, og ville bort fra det livet han hadde.

    Men, Axel er så underfundig, noen ganger.

    Han har vel lært litt av hun Mette Holter, vil jeg si.

    At han er så utspekulert.

    Så det er nesten umulig å vite om han er oppriktig, eller ikke.

    Så jeg veit ikke om han kødda, eller ikke, da han sa det.

    Men man kan vel ikke skjønne alt.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Dagens StatCounter II: Noen i Basel søker på ‘BNP’, på bloggen min. (In Norwegian).

    Dagens StatCounter II: Noen i Basel søker på ‘BNP’, på bloggen min. (In Norwegian).

    https://johncons-blogg.net/search?q=BNP

    PS.

    ‘BNP’, på engelsk, er vel British Nationalist Party, såvidt jeg vet.

    Og jeg har aldri vært noe nasjonalist jeg, hverken norsk eller engelsk.

    Jeg er jo norsk, så det er vanskelig for meg å være britisk nasjonalist, for å si det sånn.

    Men, jeg har nok vært norsk patriot.

    Sånn at jeg pleide å følge med på skøyter og langrenn og fotballlandskamper, på TV osv., husker jeg, fra jeg var sånn seks år, og bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik.

    Da hadde vi en TV i huset, det var på soverommet til moren min og stefaren min, Arne Thormod.

    Og vi hadde tre nabogutter, tre brødre, hvor to av de, var eldre enn meg, som jeg var omtrent i krig med.

    Så jeg likte å slappe av, med å følge med på sporten, på TV, på lørdagene.

    Det var mye etter at jeg begynte i første klasse det her, mener jeg å huske, altså i 1977.

    Og det var også da jeg begynte å holde med Everton.

    For det var ikke bare vinteridrett, på TV, det var også tippekampen, med engelsk fotball.

    Og moren min, kjente søsteren, til han som eide Grans Bryggeri, i Sandefjord.

    De het Gran de og, og bodde i Stavern, mener jeg å huske.

    Jeg og søsteren min Pia, pleide å bo hos dem, når moren min var på ferie i London, et par ganger, aleine vel, som jeg kan huske.

    Hvem vet hva hun gjorde der.

    Jeg var bare fem-seks år da, men vi pleide å få noe godteri og sånn, eller noe leker, da hun kom tilbake fra London, men en gang fikk jeg bare en tyggis-pakke.

    Sorbits.

    Men men.

    Det var vel bare to ganger vi var der, mens muttern var i London.

    Men, en gang jeg var der, rundt den her tida, da sa sønnen til hun Gran, at han holdt med Nottingham eller Manchester, eller noe.

    Og han kameraten holdt med Liverpool, tror jeg.

    Så spurte de hvem jeg holdt med.

    Jeg bare sa noe.

    Jeg lurer på om jeg sa Nottingham, men jeg husker ikke sikkert.

    Men, jeg tenkte, at jeg kunne ikke herme etter dem.

    Og da hadde jeg allerede sett noen fotballkamper, fra England, men jeg syntes vel egentlig vinteridrett, når Norge var med, var artigst.

    Men men.

    Men da tenkte jo jeg, at jeg måtte finne et lag å holde med jeg og.

    Og da var jeg på rommet til muttern og stefaren min da, noen uker etter det her.

    Og da slo Everton Coventry 6-0.

    Og muttern sa at Everton var et bra lag, da jeg nevnte det her.

    Og jeg så egentlig etter et lag å holde med, for da visste jeg hva jeg kunne svare, hvis han her sønnen til Gran, eller noen andre, spurte hvilket lag jeg holdt med i England igjen.

    For det var ikke sånn at stefaren min, eller faren min heller, for den saks skyld, var så interesserte i fotball, at de så tippekampen, for å si det sånn.

    Selv om jeg mener at jeg spurte fattern, noen år etter, hvem han holdt med.

    Og han tror jeg holdt med Wolverhampton.

    Men stefaren min, Arne Thormod, han spurte jeg ikke om det, for han gikk for å være ganske streng osv., så han prata jeg ikke så mye med, om sånne ting, eller så mange andre ting.

    Men han gikk alltid på travbanen, på Klosterskogen, Jarlsberg, Drammen og Bjerke osv.

    (Og før så hadde det også vært travbane på Hovland, i Larvik, men det var det ikke lenger da).

    Og jeg var med, for dem sa jeg kunne pante tomflasker osv.

    På søndagene da, da jeg bodde på Østre Halsen og i Jegersborggate i Larvik.

    Men men.

    Så han tror jeg ikke var så interessert, i engelsk fotball.

    Men muttern kjørte opp ved Bøkeskogen der, må det vel ha vært, så kunne vi se ned på Fram Stadion, hvor det var skøyte-EM, på 70-tallet.

    Og hun lot meg også gå på fotballkamp en gang, Fram – Odd.

    Jeg tror Odd vant 3-1.

    Men men.

    Og vi pleide å dra på Munken Kino, og se Flåklypa osv.

    Selv om muttern hadde vært au-pair i England, og hadde dansk mor, så hun var ganske sofistikert, men hun oppdro meg og søsteren min som vanlige norske, vil jeg si.

    Selv om hun var litt forstyrra, noen ganger, eller hva man skal si.

    Hun var jo oppvokst i Nordland, i Lofoten, hvor morfaren min, Johannes Ribsskog, var rådmann, i Hadsel, tror jeg det var.

    Og faren min var oppvokst på Berger i Vestfold, og har ikke bodd lenger derfra, enn i Drammen.

    Så jeg var vel vanlig norsk patriot.

    Og har pleid å stemme Høyre osv., og jeg var også på et eller to møter, hos Unge Høyre, i Høyres Hus, i Oslo, på slutten av 80-tallet.

    Så jeg er nok ikke noe nasjonalist nei, hverken norsk eller britisk.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg har forresten lest et eller annet sted, at Basel, er et Illuminati-‘stronghold’, altså et at hovedkvarterene til Illuminati, uten at jeg skal si at det er i forbindelse med det her søket.

    Tanta mi, Ellen, har også bodd i 20-30 år vel, i Basel, eller Aesch da, en forstad til Basel.

    Og hun heter forsatt Savoldelli til etternavn, selv om det er over 20 år siden hun skilte seg fra ex-mannen sin, Reto Savoldelli, fra Basel-distriktet han og vel.

    PS 3.

    I Basel var det ikke lov å mate duene, husker jeg tanta mi, Ellen, sa da jeg og søstra mi var der nede en sommer, i 87, var det vel.

    I Drammen, hvor jeg jo hadde vært en del, siden jeg bodde på Berger, og Drammen var den nærmeste store byen, så var det også duer.

    Og der var det ingen som brydde seg hvis man mata duene, det huska jeg.

    Det var sånn man gjorde for å være snill mot duene det, hadde jeg inntrykk av.

    Jeg var med farmora mi, til Drammen noen ganger, da jeg var sånn 9-10, eller noe, kanskje, med bussen.

    Og også en gang da jeg var på ferie på Berger tror jeg, mens jeg egentlig bodde i Larvik.

    Og hu likte duene hun, og sa noe sånn som se på duene, eller noe.

    Men, i Basel, der fikk jeg kjeft av tante Ellen, når jeg kasta noe godteri eller potetgull, som jeg hadde kjøpt i en butikk der, en av de første dagene vi var der, som Ellen dro med meg og søstra mi, og kusina vår, til Basel da.

    For folk der, likte ikke duene, fikk jeg høre.

    Så det var overraskende for meg, for jeg trodde at folk likte duene, for de var vel ikke så upopulære i Drammen.

    At det var en bra ting, å mate duene.

    Men jeg skjønner jo det, etter å ha bodd i Oslo og Liverpool, at det kan bli litt mange duer og.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Jeg dro noen ganger inn til Basel, med toget der, aleine, fra Aesch, og også en eller to ganger sammen med Pia.

    Det var vel sommeren jeg fyllte 17 år, tror jeg.

    Men jeg var jo vant til å bo omtrent midt i Larvik, da jeg var 7-8 år osv., så jeg var ikke helt uvant med byer da, selv om jeg syntes det var artig å gå å kikke i butikkene osv., i en by i utlandet.

    Jeg hadde jo vært med faren min mye til utlandet og.

    Karlstad, Kiel, Gøteborg, Fredrikshavn, Skagen, Aalborg, Jugoslavia, og sikkert flere steder.

    Og jeg hadde også vært i Brighton og Weymouth, på språkreise.

    Og da jeg var med fattern, f.eks. til Karlstad, så fikk jeg lov å gå rundt aleine å kikke i byen, selv om jeg bare var sånn 10-11 år, eller noe.

    Noe sånt.

    Så det var som en slags kur mot kjedsomhet det, å gå rundt å kikke i butikkene og spilleautomathallene, i Basel der.

    Så sånn var det.

    Og Aesch var også et fint sted.

    For tanta mi hadde en hund, som het Moses.

    Så da gikk jeg tur med bikkja, hver dag.

    Og noen ganger sykla jeg med bikkja der nede og, med en sykkel jeg lånte da.

    Også jobba tante Ellen, på et tennis-senter, med svømmebasseng.

    Selv om jeg ikke tror jeg bada så mye.

    Vi bodde ved Drammensfjorden, så vi syntes vel kanskje ikke at svømmebasseng var så gjevt.

    Det er mulig.

    Det var strender på Berger og Sand osv., omtrent fem minutter å gå, fra der jeg bodde, i Leirfaret, og enda kortere fra der søstra mi bodde, i Havnehagen, hos Haldis og dem.

    Så sånn var det.

    Men tante Ellen, hadde en afrikansk venn, som jeg ikke husker navnet på.

    Og han pleide jeg å spille badminton med.

    Han var ganske flink, men jeg var ikke helt lost jeg heller, for muttern pleide å kjøpe badminton, da vi var snørriser, hadde jeg nær sagt, i Jegersborggate, i Larvik.

    Og jeg pleide også å spille mot fetteren min Ove, på Sand, i hagen til huset til farmora mi.

    Selv om det gikk mest i fotball.

    Så hageplantene til Ågot, fikk noen ganger litt juling, så det var ikke alltid vi fikk lov å spille der, i hvertfall ikke når vi ble eldre.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men han afrikanske vennen, til tante Ellen.

    Han sa at han hadde vært hippie, eller noe, i Jamaica, eller Brasil, eller noe, tror jeg.

    Og bodd på stranda da, og da hadde han også lært seg noe som gikk ut på å spille like bra badminton, med venstre armen, som med høyre armen.

    Så han mobba meg litt da, på engelsk, fordi jeg ikke klarte å spille bra badminton, hvis jeg spillte med venstre armen osv.

    Så sånn var det.

    Vi pleide å grille der og.

    Så det var artig ferie.

    Jeg måtte prøve å lære litt tysk og, for alle prata det der, og jeg hadde ikke hatt på skolen.

    Så jeg sleit litt.

    Og søstra mi hadde begynt å røyke, og jeg var et og et halvt år eldre, så jeg måtte nesten røyke jeg og, syntes jeg.

    Jeg ville ikke at søstra mi, skulle være tøffere enn meg selv.

    Så sånn var det.

    Så jeg gikk på togstasjonen der, i Aesch, og kjøpte Marlboro-røyk, på sigarettautomaten der.

    Og de togene der var faktisk vel bra drevet.

    De gikk alltid på tid, og det var alltid rent og ordentlig, på togstasjonen, og på togenene.

    Så sveitserne, satt litt stolthet i togsystemet sitt, virka det som.

    Og det var markeder, i to av nabolandsbyene, da vi var der.

    Med tivoli og skyttebane, og boder som solgte mat, og alt mulig.

    Og vi dro en dag, med kusina vår, til eks-mannen, til Ellen, med buss, til en landsby, som lå oppe på en ås, kanskje 30-40 minutter, vekk fra Basel, tror jeg.

    Så det skjedde noe hele tida der nede, så jeg ihvertfall, syntes det var en fin ferie, som pleide å bli ganske mye mobba osv., på Berger.

    Ihvertfall noen år før det her.

    Og det var ikke så mye å gjøre, på Berger, som i Aesch og Basel, kan man si.

    Så det var en artig ferie.

    Så begynte jeg på Markedsføringslinja, på Handel og Kontor, på Sande VGS, rett etter denne ferien.

    Og det var et rolig år, som jeg ikke jobba ved siden av skolen.

    Men, året etter, da begynte jeg på skole i Drammen, på datalinja, på Gjerde VGS., og var russ.

    Og da fikk jeg også jobb på CC Storkjøp, på Brakerøya, i Drammen, ikke langt fra AASS bryggeri.

    Så da var det et ganske hektisk år.

    Så flytta jeg til Oslo for å studere, året etter det igjen.

    Og da var det jo også en del som foregikk, i Oslo, med studentkvelder på diskotekene og alt mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på her i farta.

    Så får vi se om jeg klarer å finne på noe annet å skrive om etterhvert her eventuellt.

    Vi får se.

    PS 4.

    Og etter at jeg flytta til Oslo, og hadde studert et år, skoleåret 89/90.

    Da var jeg ganske skolelei, så jeg fant ut at jeg skulle ta et friår.

    Og da leide jeg et rom, hos familien til halvbroren min, på Furuset.

    For da slapp jeg unna med 1000 kroner i husleie, i måneden.

    Men jeg kjøpte mat selv og sånn da, og betalte min del av strømregningene.

    Som var ca. 1000-1200 kroner kanskje, for et kvartal, for en vanlig leilighet, på den tida.

    Hvis jeg husker riktig.

    Men men.

    Men da fikk jeg etterhvert jobb på OBS Triaden, i Lørenskog.

    Jeg satt i kassa da, som jeg var vant med, fra CC Storkjøp, i Drammen.

    Men det var bare noen måneder, for jeg skulle gå andre året, på NHI (Norges høyskole for informasjonsteknologi), året etter.

    En privat datahøyskole, som nå heter NITH, hvor vi også hadde en del økonomifag.

    Jeg gikk et toårig kurs, men jobbet vel kanskje litt mye på OBS, så jeg fikk bare tatt 33 av 40 vekttall.

    Det var såpass kjedelig å studere der, så jeg var ikke så engasjert.

    Jeg var vant til å være på språkreise og ferier i Brighton, hos en engelsk familie der, som var ganske sosiale, og hvor vi drakk øl hver dag og så på fotball-VM osv.

    Så han faren i vertsfamilien der, var nesten mer som en kamerat, enn en i foreldregenerasjonen da, for meg og vel også for tremenningen min Øystein, som også var med dit, to år.

    Så jeg kjeda meg litt på NHI, må jeg innrømme.

    Så det var derfor jeg tok et friår da.

    Og jeg var også litt deprimert, andre året, som jeg gikk der.

    For jeg hadde ikke noe særlig venner og familie i Oslo, så det var en rimelig deprimerende vinter, husker jeg, vinteren 91.

    Men jeg også veldig overarbeidet, fra å sitte alle de travle vaktene, i kassa på OBS Triaden, som er en veldig stor matbutikk.

    Hvor vi ofte hadde over 100.000 i kassa.

    Selv om ikke det var vanlige dager, vi hadde kanskje 70-80.000 i kassa, på en veldig travel lørdagsvakt.

    Noe sånt.

    Og det her var på begynnelsen av 90-tallet, så det var en del varer som måtte gjennom scanneren osv.

    Og jeg jobbet bare seint fredag og hele lørdag og seint tirsdag.

    Så jeg jobba bare travle vakter, som en av sjefene der sa.

    En dame fra Vietnam, eller noe.

    Men men.

    Men en dag, da jeg bodde på Furuset, og jobba på OBS.

    Da jeg hadde det friåret.

    Da så jeg vel i Groruddalen-avisa, kanskje.

    Noe sånt.

    At det var en badminton-klubb, som man kunne bli medlem i.

    Skøyenåsen badmintonklubb.

    Så da tok jeg t-banen, til Oppsal, en dag, og lånte vel badminton-racket, av Magne Winnem, fra skolen i Drammen, tror jeg.

    Og da var jeg helt utkjørt, for da hadde jeg ikke trent, siden jeg gikk på Gjerde VGS, i Drammen, i gymtimene, i Drammenshallen.

    Så sånn var det.

    Det var vel da nesten to år siden da.

    Noe sånt.

    Så det orka jeg ikke mer da.

    Men jeg jobba ganske hardt, og jeg trente litt fotball, men ikke mye, med tremenningen min, Øystein Andersen, i hagen dems, i Markus Thranes vei, på Hanaborg, på Lørenskog.

    Så sånn var det.

    Så da jeg dro i militæret, sommeren 1992.

    Da hadde jeg ikke trent, siden gymen, på Gjerde VGS, våren 1989.

    Tre år før.

    Så jeg sleit skikkelig, i infanteriet.

    Jeg røyka også, og hadde festa mye, på diskoteker osv., med Magne Winnem fra skolen i Drammen, de tre årene i Oslo.

    Og jeg var også veldig tynn og pinglete, og veide kanskje 63 kg, da jeg gikk inn i militæret.

    Noe sånt.

    Jeg veide vel ca. 70 kanskje, da jeg var ferdig i militæret.

    Og jeg var i veldig mye bedre form.

    Og da spilte vi en del fotball i militæret, i en hall, på fritieden, på Terningmoen der.

    Så det fortsatte jeg med, med en kamerat av tremenningen min Øystein Andersen, en kamerat av han, som heter Glenn Hesler.

    Han ville ikke bo hjemme hos familien sin lenger, i noen blokker, på Skjetten.

    Så han flytta inn, i naborommet, på Ungbo, på Skansen Terrasse, som jeg bodde da.

    Og da fikk han flytte inn, tror jeg det var, fordi at da spillte vi badminton, på Skøyenåsen igjen.

    Som jeg starta med igjen, etter militæret.

    I Haugerudhallen, og på Oppsal.

    For da hadde Glenn, en såkallt ‘Oslo-tilknyttning’, siden han kjente meg, og spilte badminton, i Oslo, så da fikk han lov å bo på Ungbo.

    Og vi spilte også mye tennis, på banene til kommunen på Lamberseter, hvor jeg jobba da.

    Og fotball, like ved tennisbanene der, og på Skårer, og på Ellingsrud, og på Vollsløkka, og på Lørenskog, og på Åråsen.

    Vi spilte fotball veldig mange steder, og spilte på IT-akademiet, og også på Rimi, bedriftsfotball.

    Og på et annet lag, som jeg har glemt hva heter, i en hall, ved Hanaborg der, mot Lillestrøm, som jeg har glemt hva heter.

    Men men.

    Og jeg var med i Osloløpet og Manpowerstafetten, med Rimi Munkelia, hvor Magne Winnem, fra skolen i Drammen, var sjef.

    Og jeg spillte også fotball i Frognerparken, en sommer, selv om jeg egentlig ikke kjente folka, men jeg fikk bli med.

    Og da skada jeg kneet.

    Korsbåndet røyk.

    så jeg måtte på Aker Sykehus, i 96, var det.

    Men kneet ble aldri ordentlig bra igjen.

    Så etterhvert, så kunne jeg bare trene på treningsstudio.

    For kneet tålte ikke å bli vridd.

    Så da trente jeg på Sats Ila, og på Sentrum treningsstudio, i Oslo.

    Og på the Sports Center, som hørte til University of Sunderland.

    Og på Lifestyles her i Liverpool, og et annet treningsstudio, som ligger ved Haymarket.

    Men det siste drøye året, har jeg ikke hatt så mye tid og penger.

    Så jeg har ikke hatt råd eller tid, til å trene.

    Men i 2006 og 2007, så trente jeg så hardt, her i Liverpool.

    For jeg hadde jo hørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, og jeg ble spionert på her i byen, og antagelig tulla med, av noe lokal ‘mob’ da.

    Så da trente jeg mange dager i uka.

    For jeg var så anspent av det her mafia og mob greiene.

    Og da trente jeg så mye jeg orka, må man vel si.

    I et forsøk, på å slappe av.

    For jeg var helt fucka opp nesten.

    Også etter å ha jobba på gården til onkelen min, i Larvik, hvor jeg ble behandla som en slave, og måtte bo i et slags skjul der da.

    Selv om jeg betalte for maten, selv om jeg jobba, og gjorde idiotjobber, som å flytte en svær grushaug, ti meter.

    Mens onkelen min daffa.

    Og dama hans malte noe kunst og sånn da.

    Så jeg ble nok brukt som en slave der, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Onkelen min sa han hadde skada ryggen, så han kunne bare jobbe en time hver dag.

    Jeg hadde ikke noe mot å jobbe jeg da, egentlig.

    Men at jeg måtte betale for maten, når jeg gjorde mye arbeid, det var kanskje litt rart.

    Ikke det, at jeg ikke ønsket å jobbe der.

    Men jeg kunne kanskje fått lov å drive mer med kontorarbeid og sånn, og låne telefonen mer osv.

    Siden jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Og det fortalte jeg om.

    Men det virket ikke som om dem reflerkterte over det her.

    Dem ville bare bruke meg som arbeidsshjelp der.

    Og ble misfornøyde, hvis jeg ikke jobba så og så hardt, uten pauser da.

    Når det egentlig var mye mer viktigere ting, som burde blitt gjort.

    Som å kontakte politiet om det her, og alt mulig sånt.

    Latt meg fått ordne opp med gjeld og sånn.

    Altså si fra til kredioterer osv., og ordne med sånne ting.

    Men neida, det var bare gårdsarbeid osv.

    Jeg turte nesten ikke bruke pc-en eller telefonen, lenger enn en halvtime kanskje, på pc-en da.

    For det var dyrt osv.

    Men men.

    Så det var som å være i et slags helvete.

    Men jeg prøvde å oppføre meg ansvarlig, og gjemme meg litt der, så noe sånn ‘mafian’, ikke skulle få vite at jeg var der.

    Men det var dumt hele greia.

    Det skulle vært sånn, at myndighetene sa fra til folk, på pressekonferanser, hva den her mafian, egentlig var.

    Så kunne folk vite hva de skulle gjøre, hvis de hørte, at de var forfulgt av noe sånn her ‘mafian’ da.

    Så da kunne man jo vite hva man kunne gjøre, og hvem man kunne stole på.

    Men det var klart for meg, at myndighetene, de kunne man ikke stole på, når det gjaldt sånne her ting, for de holdt sannheten skjult, for befolkningen.

    Så derfor ble det veldig dumt, hele greiene.

    Så jeg oppførte meg jo ikke som meg selv da, på den gården, med at jeg bare var på gården hele tiden osv., i skjul, det var jo en veldig rar situasjon.

    Så derfor tolererte jeg, å bli tulla med, av onkelen min, og dama hans, siden jeg ikke hadde noen andre alternativer.

    Jeg visste jo ikke hvem jeg kunne stole på.

    Og det utnyttet nok onkelen min og dama hans litt, dessverre.

    De behandlet meg ganske nedlatende osv., og satt og drakk kaffe, mens jeg jobba og bar planker opp en bratt skråning da, med dårlig kne.

    Som var den første arbeidsoppgaven min der, husker jeg.

    Snøen hadde ikke gått helt enda, det var i april 2005 vel, så det var også ganske glatt i den skråningen.

    Men jeg så meg for, før jeg satte ned beinet osv. da, så det gikk greit.

    Jeg var jo vant med å gå i skog og alt mulig sånt, fra militæret og fra å ha bodd på Berger, som er like ved fjorden og skogen og fjellet osv.

    Så sånn var det.

  • Flashback til 70-tallet. (In Norwegian).

    Flashback til 70-tallet. (In Norwegian).


    På 70-tallet, så var vinterne, på Østlandet, så kalde.

    Da bodde jeg forresten i Larvik, og Brunlandnes, sammen med mutter, stefaren min, og søstra mi, osv.

    Og da pleide muttern å ha noen folkvognbobler, og mini-morriser.

    Ettersom de gikk i stykker osv.

    Flest bobler vel.

    Som hun fikk av Arne Thormod da.

    Så pleide vi å kjøre om søndagene, ut til Nevlunghavn, til bestmor Ingeborg, og bestefar Johannes, som bodde i en villa nesten overfor bedehuset i Nevlunghavn.

    Et hus lengre opp i bakken der.

    Hva nå den veien heter igjen.

    Men men.

    Og da, når vi bodde på hytta i Brunlandnes.

    Jeg fyllte fem år, da vi bodde er, og da jeg fyllte seks år, så bodde vi nok i Mellomhagen, på Østre Halsen, vil jeg nok si ganske sikkert ja.

    Så dette her, var nok i 1974 eller 75, eller noe.

    Stefaren vår, hadde også en Jaguar, på den tida her.

    Eller litt seinere.

    Og en gang muttern kjørte den.

    En vinter det og, ved de blokkene mellom Nevlunghavn, og Helgeroa.

    Så mista hun kontrollen på bilen.

    Bilen gikk 360 grader rundt, horisontalt.

    Så bilen holdt seg på veien.

    Den snurra, så den tok plass i begge kjøreretningene.

    Men ingen bil kom motsatt vei, heldigvis.

    Det er ikke så mange folk som kjører ut til Nevlunghavn, om kveldene, om vinteren.

    Så det var litt merkelig, husker jeg.

    Stefaren vår, Arne Thormod.

    Han kjørte av veien en gang, husker jeg, når jeg og søstra mi satt på.

    I en varebil han hadde leid vel.

    Han sovna vel ved rattet, som han gjorde noen ganger.

    Men men.

    Og en gang, så klarte han å kjøre mot rødt, i Oslo husker jeg, enda det var et stort kryss, med masse røde lys.

    Men men.

    8-10 røde lys, omtrent, og alikevel klarte han å ikke se dem.

    Så da begynte jeg å nevne det, husker jeg.

    Det var i hvertfall fire røde lys da.

    Det her var sikkert i 1976 eller 77, eller noe.

    Noe sånt.

    Men da muttern kjørte til hytta i Brunlandnes, fra Nevlunghavn.

    Og andre veien.

    For vi hadde ikke dusj eller bad, på hytta i Brunlandnes.

    Så uansett om bobla til muttern var snødd ned, så måtte vi kjøre ut til Nevlunghavn, en gang i uka, eller hver fjortende dag, for å vaske vårs og sånn.

    Så sånn var det.

    Og da så muttern noen sånne underjordiske greier, i skogen.

    Det var selvfølgelig bare tull.

    Men hun sa at det var noe underjordiske da.

    Kanskje det var alver.

    Det er sånn frostrøyk, som er i skogen, i Brunlandnes der, om vinteren.

    jeg vet ikke om det er kaldt nok, til at dem ser det ennå.

    Men vi så ofte rådyr osv., på de veiene.

    Men men.

    Men hva var det muttern kallte den frostrøyken da.

    Samme det.

    Muttern var så nervøs på den tida der.

    Og jeg og søstra mi, spesiellt jeg, som var et og halvt år eldre.

    Vi var jo vant til å gå i butikkene, på Østre Halsen.

    For vi bodde i Storgata, i sentrum, på Østre Halsen.

    Og det var ikke så mye trafikk der, selv om det jo gikk buss der osv.

    Men, jeg fikk lov, å gå i butikken, og kjøpe karameller osv., fra jeg var fire år, var det vel.

    Eller kanskje tre og et halvt.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så jeg kjeda meg ganske mye, på den øde hytta i Brunlandnes.

    Det var opp en skogsvei da, på 500 meter, eller noe.

    Og der var det ikke noen butikker, og bare noen hyttenaboer, men nesten ingen på min alder.

    Så sånn var det.

    Og vår hytte lå innerst på den veien.

    Så vi var nærmest skogen da.

    Så sånn var det.

    Så tok muttern vårs med, til Torfinns, i Larvik.

    Det torget hvor svaneapoteket er osv.

    Ved siden av en kafeteria.

    Det er vel Rimi nå, eller noe.

    I Jegersborggate, i samme bygg som postkontoret.

    Så ble jeg litt vill da.

    Jeg var vel fire år fortsatt, tror jeg.

    Fire og et halvt kanskje.

    Så jeg løp inn og ut av butikken litt.

    For jeg synes det var stas, å være i butikken, for jeg likte butikker, og kjøpe godteri og sånn.

    Og de hadde noe kronespill, og sånn automat som barn kunne kjøre på osv.

    Så det var nesten som tivoli, for oss, som bodde ute i skogen.

    Noe sånt.

    Men da ble muttern så sur.

    Bare fordi jeg hadde hatt det litt artig, og løpt ut og inn av butikken der.

    Uten å gå i veien for noen folk, eller noe, vel.

    Jeg bare hadde det gøy.

    Men da fikk muttern, han stefaren min, Arne Thormod, til å gi meg juling på rompa da.

    Og da måtte jeg bli inne på rommet mitt, hele dagen.

    Så etter det, så var jeg ikke så munter alltid, husker jeg.

    Det var ganske redselsfullt, når man var sånn fire år, og sånn.

    Så etter det, så var jeg ganske sur på både mutter og stefattern, i mange år.

    Jeg stolte vel aldri på dem igjen, vil jeg si.

    Noe sånt.

    Men men.

    Men hun så noen underjordiske, når vi kjørte i en av boblene hennes, eller mini-morrisene, eller hva det var.

    Og det sa hun flere ganger, når vi kjørte ut til Nevlunghavn, om vinteren.

    At det var alver eller feer, som danset, visstnok.

    Eller noe sånt.

    Og da ba Arne Thormod henne å slutte å tulle tror jeg.

    Så det var litt merkelig, når muttern begynte å prate om de her underjordiske, som danset osv.

    Når det var sånn frostrøyk, eller dis, eller hva det heter.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Rover var det forresten, som stefaren vår, Arne Thormod hadde, på 70-tallet.

    Men det var en ganske stilig Rover da.

    Men Jaguar var det nok ikke, dessverre.

    Det var bare jeg som huska feil.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Her er mer om huldre osv:

    Men huldrefolket kunne også være greie med menneskene. På gården Songstad skal det en gang ha vært gitt bonden en flott huldreku en tidlig morgen han skulle i fjøset. Denne kuen var en ”stor, fin blåsidut kyr med blanke knappar på horni og eit framifra dyr til å mjølka.”

    http://www.bygdanytt.no/lokalhistoriar/article584894.ece

    Ei huldreku på ein stein

    Ei kone frå Veka fekk ein gong sjå noko rart. Ho gjekk uppe i marki eit godt stykkje ovanum heimatunet. Det var sumar og solaglad. Best kona gjekk der å spøta og leitte etter nokre kalvar som hadde tumla seg vekk, vart ho var ei ku som stod uppå ein overhendig stor stein. Steinen var flat ovantil, so der sagta kunde vera plass for ei ku. Men han var so støyte bratt, og det var ein umogeleg ting for eit kretur og vinna seg upp på han, allvist då ikkje for noko ku. Dette visste kona. Og ho vart meir enn forundra over det synet.
    Men kona kom snart til vismun um kva slag ku det måtte vera. Sjølvsagt var det ei huldraku. Kona var nokso langt burte og vilde gjerne koma noko nærare denne rare kua. Ho tok seg fram mellom buskar og bar og kalte på kua: Koss, koss, hu kyra!
    Kona totte kua svinsa med halen og liksom svingde på seg. Men då ho skulde sjå betre etter var kua vekk. Ingen såg huldrakyr der meir.

    http://stud.hsh.no/lu/Norsk/Vidsteen/SIN/Sul/58k14.htm

    Ei blå huldreku

    Huldrekyrne har jamt knapp på hornet. Han Jehans Kløbrakk og ein til såg ei blå huldreku bortmed Rauatjødno. Dei lét kua vera, og dagen etter fann dei eit lerstykke der.

    http://stud.hsh.no/lu/norsk/vidsteen/segner/3-ETNE/2K3.htm

    Huldrekua på Grystøl

    Ein dag kom budeiene på Grystøl i Jondal heim til husbonden sin og fortalde at bjølekua hans hadde gått utfor berghammar og slått seg i hel.
    Tidleg neste morgon fekk bydeien sjå ei ku som etter alt å dømma måtte vera ei huldreku. Ho kom rett mot sætra. Kua kom heilt bort til budeia, men ho visste ikkje kva ho skulle gjera med henne. Etter ei stund stakk det eit hovud fram av ein haug like ved og ei stemme ropte: “Kom no, Fløyma! Du veit, kristne ha”kje vet te å gøyma.” Straks forsvann kua utan at nokon kune sjå kor ho blei av.

    http://utgard.hsh.no/segner/Detalj.php?ID=1175