Stikkord: Arne Thormod Thomassen

PS.

Det står, i avis-artikkelen ovenfor, at Hermann het: ‘Thor Hermann’.

Men alle kalte han bare: ‘Hermann’, (sånn som jeg husker det, fra 70-tallet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Mora mi separerte seg, fra min far, (Arne Mogan Olsen), da jeg var, cirka tre år gammel.

Og så flytta vi, (mora mi, søstera mi og jeg), til Vestmarka, i Larvik.

Og etter cirka et halvt år der, så traff min mor, Arne Thormod Thomassen.

Og han flytta inn hos oss, (husker jeg).

Og noen måneder etter det igjen, så flytta vi fire, til et stort hus, i Storgata, på Østre Halsen.

Dette var en vertikaltdelt tomannsbolig.

Og Hermann og dem bodde, i den andre delen, (lengst vekk fra Storgata), i dette huset, da.

Hermann var cirka på alder, med min lillesøster Pia, vel.

(Noe sånt).

Jeg var cirka fire år, da vi flytta, til Storgata.

Og Pia var vel cirka to og et halvt år gammel, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

Så noen ganger, så var det nesten, som at jeg hadde to yngre søsken, (i Storgata), husker jeg.

For Hermann hang ofte, utafor huset, som vi bodde i, da.

(Han stod ofte rett utafor huset.

Og bare stod der, liksom.

(På/ved parkeringsplassen).

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 4.

Pia og jeg, var veldig populære, (sånn som jeg husker det), i Storgata, (på Østre Halsen).

Jorunn Eide, (som var et par år eldre enn meg vel), ville ‘alltid’, dukke opp, utafor døra vår, og rope, (sammen med et par venninner), på: ‘Erik og Pia’.

Så det kan ikke ha vært enkelt, for Hermann, (som aldri ble ropt på, (på den måten), sånn som jeg husker det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 5.

Våren før jeg fylte fem år, (må det vel ha vært).

Så kom plutselig flyttebilen.

(Den kjørte inn, der hvor Hermann pleide å stå).

Dette var jeg helt uforberedt på.

Og det var vi, som skulle flytte, (viste det seg, noen minutter seinere).

(Som Pia og jeg hadde fryktet.

Da vi så flyttebilen).

Og da ble jeg lei meg, (må jeg innrømme), da den flyttebilen, dukka opp der.

For Pia og jeg, var ganske populære, (vi hadde mange lekekamerater, barnepiker og stort hus), i Storgata, da.

(Og det var morsomt, å vokse opp der, husker jeg, at jeg syntes.

For det var så mange matbutikker der.

Og jeg pleide å gå, til Halsen Dagligvare, (het vel den butikken), og kjøpe karameller, som kosta ti øre, per stykk, (husker jeg).

(Hvis jeg fikk eller fant, en mynt, da).

Så jeg trivdes ganske greit der, da.

(For å si det sånn).

Selv om jeg vel også savna Berger, hvor jeg egentlig var fra.

Og en gang, (mens vi bodde, i Storgata, på Østre halsen, og jeg var inne, i huset), så gråt Pia, (utafor huset).

(Noe min mor, (som hadde en venninne på besøk), også hørte, husker jeg).

Og Pia, ropte da: ‘Pappa’.

(Pia mente vel da, vår far, fra Berger, (og ikke vår stefar, fra Nord-Norge).

Sånn som jeg skjønte det).

Istedet for: ‘Mamma’, som de andre ungene, pleide å rope, når de grein.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 6.

Det var også sånn, at hvis man gikk opp, på loftet.

(I den vertikaltdelte tomannsboligen, i Storgata).

Så kunne man gå bort, til over der Hermann og dem bodde.

Og så ned en trapp.

Og så kom man inn, i leiligheten, til Hermann og dem.

Det gjorde jeg en gang, (husker jeg).

Og jeg husker at jeg så Hermann og faren hans.

(De lot som om de ikke så meg, tror jeg).

Før jeg gikk opp igjen, på loftet.

Og ned igjen, i vår del, av huset, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 7.

Flyttebilen kjørte tingene våre, til ei hytte, (som min stefar Arne Thomassen, hadde ledet arbeidet med å bygge, vel), i Brunlanes.

Og der bodde vi, da jeg fylte fem år, husker jeg.

Men da jeg fylte seks år, så bodde vi vel, i Mellomhagen, på Østre Halsen.

(Ikke så langt unna Skreppestad-blokkene, hvor Hermann og dem bodde.

Vi bodde cirka midt imellom Skreppestad-blokkene og Storgata, (hvor vi hadde bodd, cirka et år tidligere)).

Og mens vi bodde der, (må det vel ha vært), så besøkte vi Hermann og dem, (husker jeg).

Og Pia og jeg, lekte med Hermann, inne på rommet hans, (husker jeg).

Og Pia la seg, oppi senga, til Hermann, (husker jeg).

Og Hermann hoppa da, oppå magen, til Pia, (husker jeg).

Og Pia stakk da ut, i stua, og klagde, til mora mi, (og Hermann sin mor Karin), husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 8.

Vi, (mora mi, stefaren min, søstera mi og jeg), bodde også noen måneder, i Skreppestad-blokkene, (husker jeg).

(Vi feiret en jul der, husker jeg.

For mora vår kjøpte marsipan og konditorfarge, på butikken, (Osvalds Senter), husker jeg.

Og det dreiv vi med, (på kjøkkenet), i den blokk-leiligheten da, husker jeg.

Det må vel ha vært jula 1975, eller noe sånt.

Hvis ikke det var jula etter).

Og mens vi bodde der, så var jeg veldig forkjøla, husker jeg.

Men jeg fikk ikke varmen, i senga mi, for jeg hadde bare en tynn sommerdyne, på et kaldt soverom, (husker jeg).

(Og mora mi, unnet meg ikke, å få bytte, med hennes varme dyne.

Husker jeg, at jeg overhørte, at hu sa, til en venninne der, en gang).

Noe sånt.

(Så mora mi, var ikke det man kaller snill, tror jeg.

Hu var vel kanskje, mer som en heks, kan man vel si.

Noe sånt).

Det er mulig, at vi lånte blokk-leiligheten, til Hermann og dem, da vi bodde, på Skreppestad.

Det var ihvetfall sånn, at vi bodde i den samme blokka, (mener jeg å huske).

(Nemlig den nærmest Osvalds Senter).

Som Hermann og dem, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 9.

Grunnen til, at vi bodde, noen måneder, i Skreppestad-blokkene.

Det var fordi, at vår stefar Arne Thomassen, ledet arbeidet, med å bygge om, i boligen vår, i Mellomhagen.

(Hvor vi også bodde, i en vertikaltdelt tomannsbolig, (som i Storgata).

Og der bodde det en politimann, (ned kone), i den andre delen, av huset, husker jeg).

Og da vi flytta tilbake igjen, til Mellomhagen.

Så var de gammeldagse trappene.

De var byttet ut, med moderne trapper, hvor det var ganske mye luft, mellom trappe-trinnene.

Så det var farlig, for barn, å bo der, vil jeg si.

(Jeg husker, at jeg fikk omtrent sjokk, første gangen, som jeg så, disse nye trappene).

For hvis Pia eller jeg, hadde sklidd, i de nye trappene, (som så glatte ut, sånn som jeg husker det).

Så kunne vi ha falt flere meter ned, (i kjelleren), fra for eksempel trappa mellom første og andre etasje.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 10.

En annen gang, som mora mi, søstera mi og jeg, var på besøk, hos Hermann og mora, i Skreppestad-blokkene.

Så var det sånn, at jeg løp tilbake til mora mi sin bil, (en Boble vel), da vi skulle dra derfra.

(For jeg kjeda meg alltid sånn, hos Hermann og dem da, husker jeg.

Og gleda meg, til å dra derfra, da).

Og da, så hadde en kar, vannet på asfalten, (var det vel).

Og jeg pleide, å løpe til bilen, når jeg så den.

Og da jeg løp til bilen, (som vanlig).

Så sklei jeg, på et tynt lag is, på asfalten.

Og slo huet i asfalten, (husker jeg).

Og jeg ble veldig groggy.

Jeg klarte ikke å bevege meg.

Men jeg hørte hva som ble sagt, da.

Karin var muligens sykepleierske, (eller om hun hadde en venninne, som var sykepleierske).

Og hu sa hva sin feilte meg, til mora mi, da.

(Eller noe i den duren).

Og så la de meg bak i bilen, (til mora mi).

Og mora mi kjørte, til Osvalds Senter.

(En matbutikk, på Skreppestad).

Og parkerte bilen, på den store parkeringsplassen der, (som butikken skrøyt av, i annonser, har jeg sett, i gamle utgaver, av Østlands-Posten, hos Nasjonalbiblioteket).

Og så spurte mora mi Pia, om hu ville ha en sjokolade, (i butikken).

Og Pia spurte mora mi: ‘Hva skal vi gjøre nå som Erik er død’, (mener jeg å huske).

(Noe sånt).

Og jeg ble så sinna, siden at mora mi, bare ville kjøpe sjokolade, til seg selv, (og Pia).

Så jeg våkna igjen, (fra den rare tilstanden, som jeg var i da), husker jeg.

Og ble sur, på mora mi, siden at jeg ikke fikk godteri, (og siden at mora mi, ikke brydde seg om, at jeg var i koma, virka det som), da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 11.

Som det står om, i den artikkelen, fra Østlands-Posten.

Så var det sånn, at den første blokka, (som ble bygget), på Skreppestad.

Den var, for industriarbeidere.

Og som jeg har skrevet om, i Min Bok, (blant annet).

Så var det sånn, at da vi bodde, i Mellomhagen.

Så var søstera mi med, i en gjeng, (med unger), som var ‘slemme’, (som vi sa, på den tida), husker jeg, at jeg syntes.

Og jeg har lurt på, om den gjengen, kan ha vært unger, fra Skreppestad-blokkene.

Og det kan kanskje ha vært snakk om, industriarbeider-unger, (tenker jeg nå).

Så det er mulig, at Pia, var i den samme gjengen, (i Mellomhagen, på Østre Halsen), som mange ‘slemme’ industriarbeider-unger, da.

(Noe sånt).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 12.

Jeg husker rimelig nøyaktig, når vi flytta, fra Mellomhagen til Jegersborggate, (mener jeg).

Og det var i mai 1978, (hvis jeg ikke tar mye feil).

Og det var vel etter det, at vi møtte Hermann og moren, ved Farris-vannet.

(Det var mora mi, søstera mi og meg.

Som møtte Karin og Hermann, ved Farris-vannet, (var det vel)).

Og da kjørte mora mi innom, en kiosk, som lå, i et gult, (eller muligens Staverns-gult), trebygg, som lå, i mellom Munken kino og bensinstasjonen ved Herregårdsbakken.

Og der, så kjøpte mora mi, to små Dajm-sjokolader.

(En til søstera mi, og en til meg.

Mener jeg å huske).

Og da vi møtte Karin og Hermann.

Så sa mora vår plutselig, at både Pia og meg, måtte gi halve vår sjokolade, til Hermann.

Men det ville ikke jeg, (husker jeg).

For da ville jo Hermann, ha fått, to halve sjokolader, (det vil si en hel sjokolade).

Og Pia og jeg, ville da, bare fått, en halv sjokolade hver.

Så Hermann ville da, fått dobbelt så mye sjokolade, som Pia og meg.

Og det ble ikke rettferdig, mente jeg.

For det første, så var det jo våre sjokolader.

(Og vi fikk ikke så ofte godteri).

Og for det andre, så ville jo da Hermann, fått dobbelt så mye.

Så jeg ga bare Hermann, en kvart sjokolade, (eller noe sånt).

Men Pia ga Hermann halve sin sjokolade, da.

(Noe sånt).

Så Hermann og jeg, fikk cirka like mye sjokolade.

Og Pia fikk litt mindre, da.

(Noe sånt).

Og mora mi reagerte, litt seinere, (på denne utflukten), når vi så en øyenstikker, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.