Stikkord: Arvato

Nå skriver dem så mye om Iphone osv., på nettavisene.

Jeg har aldri hatt Iphone, men jeg hadde en sånn smartphone, som het Mio noe, for noen år siden.

Det var vel i 2006, som jeg kjøpte den.

Og det var fordi, at jeg hadde noen ‘house-mates’, i Walton, som dreiv og spionerte på meg.

Og jeg kjente ei svensk jente, på Arvato, i 2005, som het Sophie, og hun virka som å være under kontroll av noe kriminelle, eller ‘mob’, eller noe.

I hvertfall så henta han typen hennes henne, hver dag etter jobb, på Arvato, enda hun sa at hun ikke ble henta.

Og hun sa også en gang, da hun og ei fra Drammen som het Margrethe Augestad, hadde bedt meg med på byen, at han typen hennes, virka hyggelig og omgjengelig, på byen, men han var ikke det hjemme.

Men men.

Så jeg lurte på.

For hun fortalte også, at han jobba i Telewest Broadband.

Så da lurte jeg på, om det var sånn.

Fordi jeg ble spionert på, av noen house-mates, i Walton, som het Melissa og Janine osv.

Om de var noe ‘mob’, mistenkte jeg.

For jeg hadde jo overhørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, i Oslo, i 2003, og jeg ante ikke om dem hadde noe lignende, eller noen som samarbeida, i Liverpool.

Og det skjønner jeg fortsatt ikke noe om.

Men men.

Men jeg skjønte at de andre folka i huset i Walton, de spionerte på meg, på oppdrag av noen.

Og jeg skjønte også at det nok var noe mob-greier, som foregikk, i firma, på Arvato.

Så jeg ble litt skeptisk da, for jeg mistenkte at han typen til hun Sophie, også kunne være noe mob-greier.

Hun Sophie, hun begynte å prate så breit Scouse-dialekt etterhvert osv.

Så jeg tenkte at summen av de greiene, at hun ble kontrollert, altså henta på jobben, og ikke behandla bra osv.

Om han fyren var noe mob-greier.

Og hvis de har folk i bredbåndselskapene.

Så ville jeg gjerne kontakte Kripos osv., i Norge, angående det her ‘mafian’-greiene, uten å bli spionert på, av noe bredbåndselskap, eller hva søren.

Så da ville jeg ha smartphone, med skype.

For det hadde jeg lest at gikk ann å ha, i et mobilblad, jeg kjøpte på WH Smith, her i Liverpool.

Men det funka dårlig, jeg fikk det bare til å virke en gang, fordi dekningen på 3G-nettet var ikke så bra, her i byen, der hvor jeg prøvde å ringe fra osv.

Men men.

Så jeg solgte den telefonen.

Men jeg kom på, at jeg kjøpte jo en Ipod, i 2003, i Oslo.

Da var de like hypa, som Iphone er nå, omtrent.

Men de var utsolgt i Oslo.

Så jeg kjøpte en på Apples Webshop.

Fordi, jeg ble bedt om å ta ansvaret for Rimi Langhus, i sommerferien, når han butikksjefen der, Thomas Brun eller Bruun, var på ferie.

Og det var også mye turbulens, i den butikken, i månedene før han dro på ferie.

Så jeg ble sendt til den butikken, av distriktsjef Anne Katrine Skodvin, for å prøve å roe ned gemyttene, i butikken litt da.

Fordi, det var omtrent krigstilstander der, mellom han butikksjefen Bruun, og de ansatte osv.

Jeg studerte da heltid på HiO, bachelor informasjonsbehandling.

Jeg hadde sluttet som butikksjef i Rimi, men jeg hadde beholdt Rimi-boligen, i W. Thr. gt, i Oslo, som jeg leide.

Så derfor måtte jeg jobbe på Rimi, to dager i uka, for å tjene nok, for å dekke husleia, der jeg bodde.

Det var en avtale jeg og Skodvin hadde inngått, da jeg slutta som butikksjef.

For da var jeg så sliten, at jeg hadde ikke så lyst til å bo i bofelleskap, eller en enda mindre leilighet.

Så da beholdt jeg den Rimi-leiligheten, som nok var priset litt under markedspris da.

Det var vel 3000-4000 i måneden, som det kosta å bo der.

Noe sånt.

Uten at jeg husker det nøyaktig nå.

Men men.

Men jeg hadde problemer, på Rimi Bjørndal, med at sjefene der, først Irene Ottesen.

Og så ble det enda værre, med han nye sjefen, som het Frode, eller noe.

Noe sånt.

En ganske kraftig kar, med mørkt hår, og som var homo tror jeg.

Hvis jeg ikke husker helt feil.

Hva het han da.

Samme det.

Han var veldig autoritær, i hvertfall, og lessa på med arbeidsoppgaver, så man måtte løpe rundt som en slave der.

Johan, tror jeg han het.

Hvis jeg ikke husker helt feil.

Han hadde aldri noe ledermøter, eller noe møte som jeg var med på, så jeg ble aldri noe særlig kjent med han, enda jeg var låseansvarlig der, med han som sjef, i ca. et år.

Så det var en autoritær leder, kan man trygt si.

Og det var null kommunikasjon, annet enn enveiskommunikasjon, ordregiving.

Men men.

Så jeg syntes det virka litt utrygt, å bare ha han som sjef, i tilfelle det skjærte seg helt.

Det hadde skjært seg litt med Anne Katrine Skodvin og, hadde jeg inntrykk av.

Selv om jeg tro til ekstra, da hun spurte om jeg kunne jobbe på Langhus.

For der var det som sagt problemer mellom Bruun og personalet, våren 2003.

Så da begynte jeg også som låseansvarlig, på Rimi Langhus.

Så jeg var låseansvarlig på to butikker samtidig, Bjørndal og Langhus.

Først jobba jeg to dager i uke, på Bjørndal og en dag på Langhus.

Men det gikk litt ut over studiene, så da ble det en dag på Bjørndal og en dag på Langhus, i uka.

Lørdager på Bjørndal, og fredager på Langhus.

Og etter at jeg fikk ødelagt tryne i Oslo, (det er lang historie), i desember 2003.

Og også overhørte, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, på Rimi Bjørndal, samme måned, desember 2003.

Da kutta jeg ut Rimi Bjørndal, for jeg overhørte at hun Songül der, dreiv og skulle finne ut hvor jeg bodde og sånn, og at hun var sammen med en som var mafia.

Det var en pakistansk dame, som jobba der, som jeg overhørte prata om det, med ei i posten.

Så sånn var det.

Så da tenkte jeg at det var noen muslimsk eller albansk mafia, som jeg hadde fått etter meg, av en eller annen anledning.

Og jeg overhørte også, at jeg var forfulgt av mafian også.

Så om jeg var forfulgt av noe muslimsk/albansk mafia.

Og også en annen mafia.

En norsk eller internasjonal mafia.

Som det ikke skrives om at finnes i Norge, i aviser osv.

Kanskje noe i forbindelse med CIA, eller noe.

Hva vet jeg.

Jeg har i hvertfall ikke gjort noe galt, så at jeg skal få sånn dritt etter meg, det synes jeg høres rart ut.

Men men.

Det er vel en rar verden da.

Mer da.

Jo, jeg ble bedt om å jobbe så mye ekstra, sommeren 2003, først og fremst på Rimi Langhus, men vel også en del på Rimi Bjørndal.

Så høsten 2003, så fikk jeg en god del i lønn, fra Rimi da, siden jeg hadde tatt var på Rimi Langhus, i butikksjefens fravær, og også ellers, den sommeren.

Men men.

Jeg skrev blant annet et møtereferat, fra et personalmøte, som dem hadde der.

Og skrev det inn på jobbpc-en og printa ut referatet, og la en del utskrifter av referatet, på pauserommet.

Det var ikke noe jeg gjorde selv, da jeg var butikksjef.

For dette var noe jeg lærte, i kurs, det siste året jeg var butikksjef.

Men da, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, så kunne jeg nyttegjøre meg fullt ut, av det jeg hadde lært på kursene i praktisk butikkledelse, og arbeidsrett osv., i Rimi, i 2001 og 2002.

Så da skrev jeg mitt første møtereferat, som Rimi-leder.

Det var vel våren 2003, på Rimi Langhus.

Og det var fordi at det lærte vi, mer eller mindre direkte, på de Rimi butikksjefkursene, som Jon Bekkevold hadde, på ICAs hovedkontor, i Sinsenveien, i 2001, var det vel.

Og det var veldig bra kurs.

Det dumme var, at vi ikke fikk sånne kurs, i praktisk butikkledelse og arbeidsrett osv., da vi var nye som Rimi butikksjefer.

Men bedre sent enn aldri.

Noe av det jeg lærte på de kursene, var at hvis man skrev referater og notater osv., så fikk man kontroll.

Så derfor skrev jeg referat, fra det personalmøte, på Rimi Langhus, i 2003.

For dem hadde hatt problemer der.

Så tenkte jeg, at hvis jeg skreiv ned det dem ble enige om, på møtet, i et ordentlig referat.

Så kunne hverken butikksjefen, eller noen andre, gå bort fra det igjen.

Sånn tenkte jeg da.

Så ville kanskje det bidra til å roe ned temperaturen litt, i butikken da.

Det er mulig.

Jeg vet ikke helt om det funka.

Men jeg prøvde i hvertfall.

Samtidig, med at jeg hadde det Skodvin hadde sagt, i bakhodet.

At personalet var lei av å bli kommandert osv.

Så jeg lata som at jeg var en slags vikar der nesten.

Og at det var nesten fritime, for å roe dem ned litt.

Noe sånt.

Bare at jeg tok bare de viktigste tingene selv, i butikken, som frukt osv., og lot de andre klare seg mye selv da.

De visste jo godt hva jobben dems var uansett.

Og det var sånn jeg fikk inntrykk av, at Skodvin ville at jeg skulle lede butikken der.

På de vaktene jeg var leder osv.

Og det funka ganske greit egentlig.

Jeg hadde møter, med alle som jobba der, på begynnelsen av vaktene.

Det begynte jeg vel med, litt seinere, i 2003, eller noe.

Og da ble vi enige om hva som skulle gjøres osv.

Og skreiv det på en lapp da.

Så fikk lagerhjelpen gå hjem, da det som stod på lappen var ferdig osv.

Men ikke før.

Og det funka veldig bra.

Så sånn var det.

Da hadde jeg kontrollen, og jeg slapp å skrike og kommandere i butikken osv.

Så det skjønte jeg også av de kursene, og av medarbeidersamtaler, på Rimi Kalbakken osv., at det var kanskje en bedre måte, for medarbeiderne, og vel også lederne, å organisere arbeidet osv.

Men men.

Men da kjøpte jeg en Ipod da, høsten 2003.

Og sånn jeg tenkte da.

Det var, at jeg pleide å ha walkman, på 80 og 90-tallet.

Og da, så hadde jeg ikke råd til å ha bil, for det var dyrt i Oslo, med bomring og parkingsplass-leie, og forsikring, og piggdekkavgift og bensin og det hele.

Men men.

Så jeg tok toget til Vevelstad, ved Langhus, og bussen til Bjørndal.

Det var ganske digg syntes jeg, at jeg studerte, for da slapp jeg å slave rundt på Rimi, hver dag.

Så da var jeg ofte på HiO, på Ingeniørhøyskolen, i Vika osv.

Og kunne gå rundt i byen, og kjøpe mat, og klær noen ganger, og alt mulig.

På Aker Brygge, og overalt.

Men det var litt kjedelig å sitte en time på tog eller t-bane, de dagene jeg jobba.

Så da tenkte jeg, at jeg kunne trengt en walkman, eller mp3-spiller da.

For jeg hadde fullt av mp3-er på PC-en.

Og da tenkte jeg først på å kjøpe en billig Mp3-spiller.

Men så fant jeg ut, at jeg kunne like gjerne kjøpe en ordentlig en, med en gang.

Og de som hadde harddisk, og ikke ram-minne.

De kosta jo fra 2.500 og oppover, hvis jeg husker riktig.

Så da bare kjøpte jeg likegodt en Ipod, siden den ikke kosta så mye mer, enn de andre merkene.

Og folk skrøyt så mye av de Ipodene, så da tenkte jeg, at jeg kunne like gjerne kjøpe en bra spiller, som jeg kunne ha en stund da.

Så da bestilte jeg en sånn Ipod da.

Så måtte jeg også kjøpte firewire-kort, eller hva det heter, til PC-en, på komplett da.

For det mangla PC-en.

Men da funka det.

Så havna alle mp3-ene på Ipoden.

Og jeg kjøpte også en Toshiba laptop, på Elkjøp, på Carl Berner, høsten 2003, for pengene jeg tjente, på ekstrajobbinga, på Rimi, sommeren 2003.

Så da hadde jeg en stasjonær, og en laptop-pc.

For mange folk på skolen, de hadde laptop, og skrev notater, i forelesningene osv.

Så tenkte jeg at da kanskje hadde jeg skjønt mer av notatene jeg skrev ned da.

Men men.

Så jeg instalerte linux på den laptopen, i en dual-bot løsning.

Så da laptopen starta, så kunne man velge om man ville bruke linux eller Windows.

Så det var litt snobbete.

Så jeg lærte en del linux da, av å installere på den laptopen osv.

Men det var mye krøll med laptopen, så den måtte til reperasjon, på Elkjøp osv.

Og jeg jobba fortsatt mye på Rimi.

Og hun jenta, som var på gruppa vår, på skolen, året før, hun slutta.

Og jeg var litt overarbeida, etter sommeren, på Rimi.

Så jeg tok det litt slappt, det halvåret, på skolen.

Men jeg lærte mer linux og sånn da, av å drive med den laptopen.

Og jeg satt opp laptopen og den stasjonære pc-en i et trådløst nettverk.

Så jeg lærte en del sånne ting.

Men skolen gikk litt trådt, det halvåret.

Men jeg hadde så mange fag, fra NHI, fra før.

Og også et eller to fag, som var de samme, som de vi hadde på HiO, det halvåret.

Så jeg bare roet det ned, og forberedte meg, på fjerde semesteret.

Så tok jeg heller et ekstra fag, fjerde semesteret da.

Så fikk jeg fortsatt ha studielån, tredje året.

For jeg var ikke så mye forsinka.

Så dro jeg til Sunderland da, og startet på tredje året, av bachelor computing der.

Men da ble det mye krøll, med forsinkelser, av godkjenning av fag, fra HiO.

Så studielånet ble fire måneder forsinket.

Så jeg mistet kontrollen over mobilregning og noen smålån som jeg hadde i Norge.

Så økonomien min gikk ad undas.

Så det var takket være HiO, og lånekassa da.

Og jeg mistet også kontrollen på studiene i Sunderland.

Så det var jo artig.

Så da bestemte jeg meg for å heller finne meg en jobb.

Så da dro jeg til London, for å få meg leilighet og jobb da.

For studieveileder, ved HiO, Frode noe, med lyst, krøllete hår.

Han hadde en kamerat, fra Sunderland, som sa at det var så og si umulig for meg, å få en jobb i Sunderland.

Jeg tenkte at jeg trengte en ekstrajobb, som jeg hadde i Norge.

Men, i Sunderland, så var mat og bolig og t-bane og treningsstudio osv.

Det var under halv pris av i Oslo.

Så man klarte seg veldig bra, på vanlig studielån.

Og nesten som en konge, med erasmus-stipend i tillegg.

Hvis man fikk det.

(Som jeg ikke fikk).

I Sunderland.

Men problemet var at jeg ikke fikk studielånet, før i januar.

Enda studiet begynte i september.

Og HiO lovte, våren 2003, at de skulle sende søknad til lånekassa.

(Siden det var studium i utlandet, så anbefalte HiO meg, at de leverte søknaden for meg.

En dame ved internasjonalt kontor, på Bislett.).

Men det ble ikke gjort.

Og HiO ville heller ikke godkjenne fagene mine.

Enda de hadde en samarbeidsavtale med University of Sunderland.

Så det må ha vært bare på pur f.

At de ville lage krøll for meg i Sunderland.

Så det var veldig ødeleggende, for da ville ikke lånekassa sende studielånet.

Så det var helt uforståelig for meg, hva HiO drev med.

Så det lurer jeg fortsatt veldig på.

Det er sånn man kan ta opp i en rettsak, hvis man får kontrollen.

For her har det skjedd noe snusk av noe slag.

Våren 2004, så brukte jeg også mye tid, på en søknad, og to anker, om å få Erasmus-stipend.

Men HiO, de bare tulla, og fant på kreative grunner, for å ikke gi meg Erasmus-stipend, enda jeg hadde veldig bra karakterer.

Så hva de dreiv med der.

Det veit jeg ikke.

Men det var ikke riktig i hvertfall, at dem skal tulle sånn med folk.

Så det vil jeg gjerne at de skal forklare i en rettsal, eller noe, hva dem dreiv med der.

Men Fylkesmannen i Oslo og Akershus, er visst av en annen mening.

De nekter å gi meg fri rettshjelp-støtte, enda jeg har sendt dem masse dokumenter og forklaringer, om hva som har skjedd, siden 2003.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog