johncons

Stikkord: Arvato

  • Min Bok 10 – Kapittel 6

    Det var også sånn, (i Mandeville Street), at hu Taru, hadde bedt meg om, å levere, en bunke, finske magasiner, (som lå, like ved et skap, (nedenfor trappa), hvor man liksom, skulle fylle på, gass-billettene, fra Coop), til Simo, (en kollega av oss, på Arvato).

    Men det ble det aldri til, at jeg fikk gjort, (husker jeg).

    For jeg kjente ikke, han Simo, så bra da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Steven, (som var en svær kar, i 20/30-årene, fra Australia), pleide å henge, på puben Black Horse, (i County Road), om kveldene, (ihvertfall i helgene), mener jeg å huske.

    Og Steven, drakk visst så mye, at Melissa, en gang klagde på det, (til meg), husker jeg.

    For Steven, (som visstnok jobbet, på en fly-fabrikk, like utafor Liverpool), hadde visst drukket, så mye, at han ikke klarte å gå, (mens de var, på et utested), eller noe i den duren.

    (Noe sånt).

    Og en kveld, som jeg kom hjem, (enten fra byen eller Arvato), så lå Steven, i gangen, (rett utafor døra, til rommet sitt), og sov, (med klærna på), husker jeg.

    (For Steven og jeg, hadde rom, på hver vår side, av gangen, da.

    Noe sånt.

    Mens Janine hadde rom, litt innafor mitt, (i andre etasje).

    Men baderommet, var i mellom, rommet mitt og Janine sitt rom, da.

    Mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg en gang, (av en eller annen grunn), sjekka: ‘History’, på browseren, på Taru sin PC.

    (Som stod, på mitt rom.

    De første månedene, som jeg bodde der).

    Og da var det sånn, at noen, hadde søkt, om hvordan man fjernet, hår på ryggen, (husker jeg).

    (Noe sånt).

    Og det må nok da, ha vært, han Steven, som hadde søkt, om dette, (mens jeg ikke var hjemme), vil jeg tippe på.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at en gang, som jeg satt, i TV-stua, (i Mandeville Street), og fulgte med, på resultatene, fra noen VM-kvalifiseringskamper, i fotball.

    Så var det sånn, at Norge fortsatt lå, ganske bra an, når det gjaldt mulighetene, til å kvalifisere seg, til fotball-VM, (i Tyskland, var det vel), i 2006.

    Og da, så var det sånn, at Steven, ‘plutselig’ sa til meg, (på engelsk), at han hadde lyst til, å holde, med Norge, (i fotball).

    (Noe sånt).

    Og da svarte jeg, at han heller burde holde, med sitt eget hjemland.

    (Nemlig Australia).

    For jeg syntes, at det virka rart, at en australier, (som bodde, i England), plutselig ønsket å holde, med Norge, (i fotball), da.

    For jeg husker, at jeg fulgte, en privatlandskamp, i fotball, mellom Norge og Australia, på irc, mens jeg bodde, på St. Hanshaugen, (hvor jeg bodde, fra 1996 til 2004).

    Og fra den overføringen.

    (Som var, på en Everton-kanal, vel.

    Antagelig fordi, at den australske landslagsspilleren Tim Cahill, spilte for Everton.

    Noe sånt).

    Så husker jeg, at de fleste briter, holdt mer, med Australia, enn med Norge.

    (Sånn som jeg forstod det).

    Selv om Norge, vel må sies, å være nabolandet, til Storbritannia.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Steven Norris, en gang sa til meg, (i den samme TV-stua).

    At han hadde lyst til, å dra, på en weekend-tur, (eller noe i den duren), til Oslo.

    (Noe sånt).

    Og så spurte han meg, om jeg hadde, noen kamerater, (i Oslo), som han da kunne, ha ‘campet’ hos, (som man vel sier), noen få netter.

    Men da kunne jeg ikke, svare så mye, (må jeg innrømme).

    For jeg hadde egentlig ikke, noen kamerater, som jeg kjente bra nok, (til at han Steven, kunne bo hos dem, under et feriebesøk), vil jeg si.

    Hvem skulle det ha vært, liksom.

    Nei, min halvbror Axel, ville nok bare, ha blitt sur, hvis jeg hadde spurt han, om noe sånt, (hvis jeg skulle tippe).

    (Og Axel pleide jo også, å bo, hos kamerater, (eller kolleger).

    For å si det sånn).

    Og David Hjort og dem, stolte jeg ikke så mye på, etter at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, (må jeg innrømme).

    (Noe jeg hadde overhørt, et par år tidligere.

    Mens jeg jobbet, på Rimi Bjørndal, (ved siden av studiene, på ingeniørhøyskolen)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at en gang, som jeg gikk, fra bussholdeplassen, (i County Road), til Mandeville Street.

    (En kveld, etter jobben, må det vel ha vært).

    Så hørte jeg plutselig, et høyt brøl.

    Og det var fordi, at Everton hadde scoret, i en hjemmekamp, (i en FA-cup-kamp, var det vel muligens), på Goodison, (som lå, bare et steinkast unna Mandeville Street, må man vel si).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt, mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Mandeville Street.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve, å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 10.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se. 

  • Min Bok 10 – Kapittel 5

    Det var også sånn, (husker jeg), at jeg snakket, med Melissa sin kusine og hennes venninne, på søndagen, (før de dro tilbake igjen, til London).

    Og da, så var det sånn, at jeg hadde vært, på byen, (i Liverpool sentrum), kvelden før, (husker jeg).

    Og jeg hadde tatt en taxi hjem, (for mine siste penger), husker jeg.

    (For jeg gikk antagelig til Hannahs, for å drikke.

    Og så gikk jeg nok, (i fylla), til den plenen ‘min’, (som jeg hadde funnet, mens jeg bodde, på hostellet).

    Og like ved den plenen, så møtte jeg, ei gate-hore, (eller om hu bare var ei dame, (dette var ei ung og slank blondinne), som var på vei, hjem fra byen), som skulle ha 10-20 pund, for både det ene og det andre, (og som var veldig trang), hadde jeg nær sagt.

    Og derfor, så hadde jeg ikke noen kontanter, på søndagen, (husker jeg).

    Men jeg skulle på jobb, på Arvato, klokka 12, (var det vel).

    Og da, så spurte jeg, de to afrikanske tenåringsjentene, om de, kunne spørre Melissa, (som var på rommet sitt), om jeg kunne få låne, et pund, (var det vel), av henne, til bussen, (ned til sentrum).

    (For jeg visste vel ikke, hvor den nærmeste minibanken var, da).

    Og det fikk jeg lov til, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg ba de afrikanske tenåringsjentene, om å spørre Melissa, om jeg kunne få låne penger, til bussen.

    Så spurte hu ene meg, (dette var vel venninna til Melissa sin kusine), om hvorfor jeg ikke hadde penger.

    Og da sa jeg bare, (jeg var vel litt fyllesyk), at jeg hadde gitt pengene mine, til ei dame.

    (Noe sånt).

    Og hu venninna til kusina, begynte vel også, å prate om, (til de to andre afrikanske damene), at den og den hvite gutten, (i London), var så kul, siden at han var: ‘Easy’, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at en gang, den første tida, som jeg bodde, i Mandeville Street.

    Så hadde Melissa og/eller Steven, en hel gjeng, på besøk der.

    (Noe som skjedde flere ganger.

    Men dette var vel den første gangen, som det liksom ‘plutselig’, dukka opp en gjeng, i bofelleskapet der).

    Og jeg var vant til, (fra St. Hanshaugen), å liksom være vert, for David Hjort, (og hans bekjente), når de ønsket, å feste, hos meg.

    (For David Hjort, var en Rimi-kollega, (som hadde distriktsjef Anne-Kathrine Skodvin sin støtte, virka det som), som jeg hadde fått, litt vel nærme, da.

    Noe sånt).

    Og derfor, så tenkte jeg.

    (Jeg hadde vel muligens drukket litt).

    At jeg måtte kjøpe, noe pizza.

    (For noe sånt ville jeg vel ha gjort, hvis jeg hadde hatt fest, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen.

    Hvor jeg bodde, fram til høsten 2004.

    Og jeg flyttet inn, i Mandeville Street, høsten 2005.

    Så dette var bare, cirka et år, etter at jeg flytta, fra St. Hanshaugen, da

    For å si det sånn).

    Og da, så gikk jeg, gjennom County Road, (som var ‘hoved-gata’, i Walton).

    (Jeg gikk vel, i en drøy kilometer, kanskje.

    Noe sånt).

    Til jeg fant noen pizza-restauranter, (som jeg vel tidligere hadde sett, fra bussen).

    Og da, så var det vel 2 for 1-tilbud, (som det ofte er, i England, i matbutikker osv.).

    Så jeg fikk to pizzaer, for prisen av en, da.

    (Mener jeg å huske).

    Og så gikk jeg tilbake, i retning av Mandeville Street.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg nesten var framme, i Mandeville Street.

    (Som er en sidegate, til County Road).

    Så møtte jeg, (like ved en Sommerfields-matbutikk, som nå heter Tesco Walton), ei slank dame, (i 30-årene vel), som liksom prata, med ‘alle’, som hu møtte, (på veien), da.

    (Dette var vel en lørdagskveld.

    Noe sånt).

    Og hu dama, spurte meg, om jeg hadde fyr, (husker jeg).

    Og det hadde jeg vel, (for dette var, noen måneder før, at jeg slutta, å røyke).

    (Noe jeg vel gjorde, på slutten av 2005/begynnelsen av 2006.

    Noe sånt).

    Og hu dama, fortalte meg, at hu skulle ned til sentrum, for å selge seg.

    (Noe sånt).

    Og det ble til, at hu sugde meg, (for 5-10 pund), utafor Sommerfields/Tesco-butikken.

    (Der hvor det nå er minibank, cirka.

    Noe sånt).

    Og så spurte hu, om hu kunne få, et pizzastykke.

    Og det sa jeg, at var greit.

    (Siden at jeg hadde to pizza-er, da.

    Og siden at jeg vel ikke hadde gitt henne, så mye penger.

    Noe sånt).

    Og hu dama, (som var ei brunette vel), sa også, at hu bodde, (som meg), i/ved Mandeville Street.

    Og at hu hadde vært involvert, i en krangel, (i Mandeville Street), tidligere den dagen.

    (En krangel, som hu lurte på, om jeg, hadde fått med meg.

    Og det hadde jeg, for jeg hadde sitti, i TV-stua, (som hadde vindu ut mot gata), og vel fulgt med, på noe sport, (muligens ‘the Ashes’), tidligere den dagen.

    Siden at jeg vel hadde, en fridag, (fra Arvato), da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg skulle låse meg inn, i 72 Mandeville Street.

    Så ble jeg overfalt, av en guttegjeng, (husker jeg).

    (Noen gutter, som jeg hadde sett, (en tid før), at luska, rundt søppelkassa, (og en gang osv.), utafor huset).

    Og de gutta, dytta på meg, sånn at jeg falt.

    (Jeg var rimelig full, da.

    For å si det sånn).

    Men i fallet, så tok jeg tak i, den ene pizza-esken, (husker jeg).

    (For jeg huska, hvordan min tidligere Rimi-butikksjef Elisabeth Falkenberg, (fra Rimi Nylænde), pleide å reagere, hvis noen prøvde, å stjele, fra butikken.

    Da pleide hu bare, å liksom gripe hardt, etter varene, (som butikktyven holdt), mens hu krangla, med butikktyven, (sånn som jeg husker jeg).

    Noe sånt).

    Mens disse gutta, rappa de tre gjenværende pizza-bitene, (fra den pizzaen, som hu hora, hadde fått, en bit av), da.

    (Noe sånt).

    Så da jeg kom tilbake, til festen, så hadde jeg bare en pizza igjen da, (husker jeg).

    Og den ble raskt spist opp, (mener jeg å huske).

    Og ei lokal tenåringsjente, (må hu vel ha vært), ga meg, en klem, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt, mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Mandeville Street.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve, å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 10.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 10 – Kapittel 4

    I 72 Mandeville Street, så hadde de, både gass og strøm.

    Man måtte gå, til ‘the Corner Shop’, (en liten butikk, på et hjørne, noen kvartaler unna), for å kjøpe: ‘Lecky’, (som de kalte det).

    Lecky var ‘Scouser-slang’ for: ‘Electricity’, (altså strøm).

    (Og ‘Scouser’, det kommer fra ordet scouse, som betyr lapskaus.

    Ettersom at folk i Liverpool, lærte av noen seilere, å spise lapskaus, i gamle dager.

    (Noe sånt).

    Så blir de kalt scousere, da.

    Og man får fortsatt kjøpt scouse, (som er en slags lapskaus-suppe), i noen kafeer, i Liverpool sentrum, (husker jeg)).

    Og gassen, brukte de bare, for å varme opp, en ‘boiler’, (en varmtvannsbereder), som så varmet opp noen radiator-ovner, (som vel stod, i alle rommene, i huset).

    (Dusjen var elektrisk, hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og da, (etter at Steven Norris, hadde kjøpt litt gass, (som måtte kjøpes, (nesten som mobil-kontantkort), i Coop-butikker, var det vel)).

    Så kom jeg, hjem fra jobben, da.

    Og jeg hadde jo, hatt på varmeovnen, (en elektrisk ovn, av olje-radiator-typen, blir de vel kalt).

    (For jeg er jo fra Norge.

    Og er oppvokst, på 70-tallet.

    Så jeg er jo vant med, at strøm, er nesten gratis, liksom.

    For å si det sånn).

    Og da, så var det nesten, som å komme inn, i en badstu, (å gå inn, på rommet mitt), husker jeg.

    (Siden at gass-en hadde blitt skrudd på, mens jeg var på jobb.

    Og gass-ovnen, (som ikke hadde blitt brukt, siden forrige vinter vel, (da Taru bodde der), var skrudd, på fullt, (må det vel ha vært), da).

    Og Janine klikka, (hu stod utafor døra, til rommet mitt, da jeg kom hjem, fra jobb), og sa, at det kosta fem pund, å ha på ovnen, hver dag.

    (Noe sånt).

    Og så sa hu, at hu ikke, hadde råd til, å betale, for at jeg, skulle ha på ovnen.

    (Men det var jo gass-radiatoren, som nettopp hadde blitt skrudd på, (mens jeg var på jobben), og som jeg ikke hadde brukt før, (som var grunnen til, at det var så varmt, på rommet mitt).

    Og Janine hadde også laget, en plakat, som hu hadde festa, på døra, til rommet mitt.

    Hvor hu skreiv, at jeg brukte, for mye penger, på varme.

    (Noe sånt).

    Så jeg kan ikke anbefale nordmenn, å bo i bofelleskap, (med briter), i England.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så kom en gang husverten, (en som het John vel, og som drev ‘dødsbo-butikk’, i bydelen Anfield, var det vel), inn på rommet mitt, og henta varmovnen.

    Og så sa han, at varmovnene skulle inn, for ‘refurbishment’.

    (Noe sånt).

    Men de varmovnene, kom aldri tilbake.

    (Og hvis man kjøpte gass, for 30-40 pund, så var det borte, etter noen timer/dager, liksom.

    Så det hadde jeg ikke råd til, å kjøpe, (med min lønn fra Arvato, som var cirka britisk minstelønn), for å si det sånn).

    Så fra høsten 2005 til sommeren 2006, så hadde jeg ikke varme, på rommet mitt.

    Så jeg husker, at jeg lå i senga der, (en dobbeltseng), på rommet mitt, med laptop-en min, (som jeg kjøpte, på nyttårsaften, i 2005), inntil meg, for å holde varmen.

    (Siden at den laptop-en, avga litt varme, da).

    Så da jeg fikk penger, våren 2006, etter min avdøde grandonkel Otto Bergstø, (fra Holmsbu).

    Så leide jeg meg, (sommeren 2006), min egen leilighet, i Leather Lane, (i Liverpool sentrum), istedet for å bli boende, i dette bofelleskapet, fra helvete, (må man vel kalle det), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt, mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Mandeville Street.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve, å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 10.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også sånn, at varmovnen, på rommet mitt, må ha blitt hentet to ganger.

    For en gang, som jeg kom hjem, fra jobb.

    Så var varmovnen borte, da.

    Men så hadde jeg lagt merke til, at det stod, en varmovn, i en krok liksom, i gangen, i andre etasje, (like ved døra, til rommet mitt).

    Og så henta jeg, den ovnen, (siden at ‘min’ ovn var borte), da.

    (Eller om dette var samme ovn.

    Og at husverten, hadde flyttet den, fra rommet mitt, til den kroken.

    En gang, mens jeg var, på jobb).

    Så ovnen, på rommet mitt, ble hentet to ganger, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Det var også sånn, at jeg ikke, kunne låse døra, til rommet mitt.

    For Steven sa til meg, (en gang), at de andre som bodde der, var vant med, at hu Taru, ikke låste døra si, (når hu var på jobb).

    Siden at hu Taru, hadde en PC, på rommet sitt.

    Som de andre, (som bodde der), fikk bruke, da.

    (Noe sånt).

    Så de regnet med, (sa Steven), at jeg heller ikke, ville låse døra, (til rommet mitt), siden at hu Taru, ikke hadde pleid, å gjøre det, da.

    (Så da kunne jeg nesten ikke, låse døra, syntes jeg.

    For da hadde muligens Steven, (og kanskje enda fler folk der), klikka.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Det var også sånn, at like etter, at jeg flytta inn, i Mandeville Street.

    Så gikk husleia opp, fra 220 pund til 240 pund, (i måneden).

    Og da lurte jeg på, (husker jeg), om jeg ble fakturert, for internett-et der.

    (Siden at PC-en til Taru, stod på mitt rom).

    Men jeg gadd ikke, å klage, på dette.

    (For 240 pund, var fortsatt, ganske billig, da.

    Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Her er kortet, til han husverten, (som gikk inn, på rommet mitt, og henta varmovnen), i 72 Mandeville Street:

    kort til husvert mandeville street

    http://johncons-mirror.blogspot.no/2010/12/jeg-ringte-ogsa-den-tidligere-husverten.html

    PS 5.

    Her er mer om dette:

    john sawtell linkedin

    https://www.linkedin.com/in/john-sawtell-014064120?trk=seokp-title_posts_secondary_cluster_res_author_name

    PS 6.

    Husverten, (John Sawtell), er visst Facebook-venn, med Steven Gerrard, (og Steven Gerrard, var også, på en fest, i 72 Mandeville Street, mens jeg bodde der, (og var, inne på rommet mitt), hørtes det ut som, (for meg), på det Melissa og Steven Norris sa, da de prata sammen, på gangen, utafor rommet mitt, under festen):

    kamerat med steven gerrard

    https://www.facebook.com/john.sawtell1?ref=br_rs

    PS 7.

    Dette er ‘K’, (eller ‘Kay’), som husvert-John kalte kona si, (som var med, på ihvertfall, et møte der, husker jeg), og disse hadde tre tenåringsbarn, (to gutter og en jente), på den tida, som jeg leide av dem, (fra høsten 2005 til sommeren 2006), sånn som jeg forstod det:

    john og k

    https://www.facebook.com/photo.php?fbid=10208938049994233&set=pb.1405318011.-2207520000.1464569374.&type=3&theater

    PS 8.

    ‘K’ har visst fått kreft, (det visste jeg ikke):

    k fått kreft

    https://www.facebook.com/kay.sawtell?fref=photo

    PS 9.

    Her er nettstedet til ‘J & K’:

    nettstedet deres

    http://www.jkrsclearances-liverpool.co.uk/

  • Min Bok 10 – Kapittel 3

    Den første tida, som jeg bodde, i bofelleskapet, i 72 Mandeville Street, (i Walton, i Liverpool).

    Så var det bare tre av husets fem soverom, som var i bruk.

    Men Melissa og Steven, (eller om det var Taru), nevnte noe om, ei Janine England, fra Dover.

    Og etterhvert, så dukka hu også opp, i rekkehuset.

    (Det kan være, at hu hadde vært, på ferie, hos familien sin, i Sør-England.

    Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Janine England, viste seg å være, ei lita brunette, (eller om hu hadde svart hår), som vel må ha vært, i slutten av tenårene, (eller noe i duren).

    (Siden at hu bodde, i dette bofellskapet.

    Og var ferdig, med skolen, mener jeg).

    Selv om hu, så enda yngre ut, (som om hu var seksten, eller noe i den duren), må man vel si.

    (Noe sånt).

    Og det var en episode, (må man vel si), den første dagen, som hu Janine var der, (etter at jeg, hadde flytta inn, på Taru sitt tidligere rom).

    Jeg var alene, i huset, (det er mulig, at jeg hadde, en fridag, fra Arvato), med Melissa og Janine.

    Og jeg husker, at jeg satt, i TV-stua, (og muligens drakk noen ølbokser), mens Melissa sa til meg, at Janine ville, at jeg skulle gå opp, på rommet hennes, og hilse ‘ordentlig’, på henne.

    (Noe sånt).

    Og jeg syntes, at dette nesten, kunne virke, litt usømmelig.

    (Noe sånt).

    Så jeg ble værende, i TV-stua, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at en gang, mens jeg satt, i TV-stua.

    (Dette var muligens, den samme dagen, som Melissa ba meg, om å gå opp, på rommet, til Janine, (for å hilse ‘ordentlig’ på henne)).

    Så mener jeg, at jeg overhørte, at Janine og Melissa, prata sammen, på gangen, utafor TV-stua.

    (For døra, til TV-stua, stod litt på gløtt, vel.

    Noe sånt).

    Og det de sa, var vel, at hu ene jobba for de, mens hu andre jobba for de, liksom.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt, mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Mandeville Street.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve, å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 10.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Klasseforstander Jan Aakvåg, fra Svelvik ungdomsskole, (hvor jeg gikk, fra høsten 1983 til våren 1986), sa en gang, til klassen vår, at en person, burde veie, minst 45 kilo, for å ha sex, (eller om han mente samleie).

    (Noe sånt).

    Og så mye, tror jeg ikke, at hu Janine England veide, (hvis jeg skulle tippe).

    For hu var skikkelig ‘petite’ da, (eller hva de kaller det), må man vel si.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 9 – Kapittel 18: Fler erindringer fra tida etter at jeg flykta fra Løvås VII

    Det var også sånn, på International Inn.

    At hu australske Margo, (med utstående underleppe), en gang, ga meg, et visitkort, til vikarbyrået GAP, (husker jeg).

    (For vi var begge, på jobb-jakt, (i Liverpool).

    Og så chattet vi litt, om dette, i lounge-en, på International Inn, da.

    Noe sånt).

    Margo fortalte, at GAP, mye hadde fabrikk-jobber, osv.

    Og jeg har aldri søkt, på noen fabrikk-jobb.

    Så det ble ikke til, at jeg kontaktet GAP, (husker jeg).

    (Selv om jeg vel tok vare på visit-kortet).

    Men jeg fikk Randstad/Arvato-jobben, gjennom GAP sine konkurrenter Reed og Randstad, da.

    (Ettersom at jeg hadde kontaktet Reed, en del dager, før hu Margo, liksom prakket på meg, (må man vel si), det GAP-visitkortet, da.

    Noe sånt).

    Og noen uker/måneder, etter at jeg hadde begynt, på Arvato.

    Så møtte jeg ‘plutselig’ Margo, på Arvato-pauserommet, (på ‘the first floor’, (altså i andre etasje), i the Cunard Building), husker jeg.

    (Margo hadde vel fått seg jobb, for Arvato sin ‘campaign’/avdeling, for mobil-firmaet Three, (en avdeling, som vel hadde flere hundre ansatte, (eller noe i den duren), på den tida, (hvis jeg skulle tippe)).

    Noe sånt).

    Margo var litt tilbakeholden, (på sin vanlige måte), mener jeg å huske, (mens jeg vel stirret, litt rart, (som ‘vanlig’), på den utstående underleppa hennes).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg en gang, (etter at jeg flyttet, til Mandeville Street, noe jeg gjorde, i slutten av august, i 2005), møtte hu Margo, på en buss-stasjon, som het Paradise Street, (husker jeg).

    (Dette var en buss-stasjon, som ble nedlagt, i løpet av den tida, som jeg jobbet, for Randstad/Arvato, (noe jeg gjorde, fra august 2005 til november 2006).

    Og så ble istedet, kjøpesenteret Liverpool One, bygget der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, hos Arvato, at Marianne Høksaas, (som ble Team-Leader, på min ‘campaign’, mens jeg jobbet der, for Randstad).

    Hu spurte meg en gang, om jeg var ‘Randstad eller GAP-staff’.

    (Noe sånt).

    Og da svarte jeg, (som sant var), at jeg jobbet der, gjennom Randstad, da.

    Og da sa hu Marianne Høksaas, at det var: ‘Bra’, (husker jeg), av en eller annen grunn.

    (Akkurat som at de som jobbet der, gjennom GAP, var noen slags mindreverdige mennesker, (eller noe i den duren), da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på International Inn, at ei amerikansk dame, (var det vel), en gang spurte meg, (på engelsk), om hvordan man sa hei, på tysk.

    (Noe sånt).

    Og da sa jeg vel: ‘Guten Tag’, (tror jeg).

    Men jeg snakker egentlig ikke, noe særlig tysk.

    Så jeg tror, at hu amerikanske dama, nok må ha trodd, at vi snakker tysk, i Norge.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Jeg burde kanskje valgt Gaupegrein, (eller noe sånt), som mellomnavn, (istedet for Løvenbalk), siden at gaupa, liksom er, den norske ‘løven’, da. Hm

    gaupegrein

    PS.

    Det var også, en ‘gaupe-episode’, da jeg jobba, for Arvato, (i Liverpool), i 2005 og 2006.

    (Som jeg hadde tenkt å skrive mer om, i Min Bok 10).

    Jeg satt ved siden av ei finsk blondinne, i begynnelsen av 20-åra.

    (Ei som het Maija, vel.

    Noe sånt).

    Og så ba hu meg, (av en eller annen grunn), om å nevne, et dyreslag, som fantes, i Norge.

    (Noe sånt).

    Og da tenkte jeg, på gaupa, da.

    Men jeg visste ikke, hva gaupe het, på engelsk.

    Så da søkte jeg, på: ‘Gaupe’, på Wikipedia.

    Og så valgte jeg Wikipedia på engelsk, (fra den norske siden).

    Og der stod det, hva gaupe het, på engelsk, da.

    Og så viste jeg hu finske dama, den engelske Wikipedia-siden.

    Og så spurte hu meg, om vi hadde sånne dyr, i Norge.

    ‘Ja’, svarte jeg, (på engelsk).

    (For jeg har sett gaupe, på zoologisk museum, i Oslo.

    En gang, som klassen min, (fra Svelvik ungdomsskole), var på klassetur, (til Oslo), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Men hu finske dama slutta, like etter denne episoden, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så jeg fikk ikke spurt henne, om hvorfor hu var så nysgjerrig, når det gjaldt, hvilke dyr, som vi hadde, i Norge.

    (Det er vel stort sett, de samme dyra, som de har, i Finland, hvis jeg skulle tippe.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Hu Maija, har visst blitt ‘pakkis’ nå, (kan det virke som):

    blitt pakkis hm

  • Mer om Margrethe Augestad, fra Arvato

    margrethe augestad arvato

    http://www.dt.no/kultur/stemte-for-bausende-godt/s/2-2.1748-1.2999028

    PS.

    Her er mer om Sophie Linvall Johnsson, (også fra Arvato):

    sophie linvall johnsson

    http://www.liverpoolecho.co.uk/news/liverpool-news/time-serve-up-treat-3517759

  • Min Bok 9 – Kapittel 17: Fler erindringer fra tida etter at jeg flykta fra Løvås VI

    På cirka den samme tiden, som jeg begynte, på Arvato.

    Så begynte ei ung og slank svensk brunette, (hu var vel i begynnelsen av 20-årene), ved navn Sophie Linvall Johnsson der, (husker jeg).

    (Hu begynte der, kanskje noen få dager, før meg.

    Noe sånt).

    Sophie, (uttales: ‘Sofi’), gikk ‘alltid’, i en gul bluse.

    (Noe jeg ikke kunne klage på, for jeg gikk jo selv ‘alltid’, i en lyseblå, kortermet skjorte.

    For å si det sånn).

    Sophie Johnsson hadde visst møtt, en ung og kraftig brite, mens hu var på sommerferie, i Spania.

    (Noe sånt).

    Og han briten ville ofte dukke opp, på jobb, for å liksom ‘frakte’ hu Sophie hjem, da.

    (Noe sånt).

    Og det visste ikke alltid hu Sophie om, (sånn som jeg forstod det), at han briten, (som jobbet i Telewest Broadband, (det samme bredbåndselskapet, som hu Taru Ojala brukte), sa Sophie, en gang, hvis jeg skjønte det riktig), ville dukke opp, på jobb.

    For det var kanskje sånn da, at hu Sophie spurte, om vi skulle gå til Tesco sammen, etter jobben, (innimellom telefonene).

    (For jeg pleide ofte, (i begynnelsen ihvertfall), å sitte ved siden av hu Sophie, (på jobb).

    Kanskje fordi at vi begge var nye der).

    Og så dukka typen hennes opp, (på jobben), og da ble det jo forrandring i planene, for å si det sånn).

    Og han briten, (de bodde sammen, hos mora hans, ikke så langt fra flyplassen Speke, vel).

    Han hadde liksom ‘fanget’, hu Sophie Johnsson, i Syden, da.

    (Noe sånt).

    Så hu hadde vel kanskje gjort noe ‘rart’ der, (nede i Spania/Syden), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, noen måneder etter at jeg hadde flyttet, til Mandeville Street.

    Så spurte Margrethe Augestad, om jeg ville bli med, på en bytur, etter jobb, en fredag, (var det vel).

    Og jeg ble med til slutt, da.

    (Muligens fordi at hu Sophie skulle være med).

    Og da, så dro Sophie, typen hennes og meg, til McDonalds.

    (I Church Street/Lord Street.

    Som var hoved-handlegata, (som skifta navn), i byen).

    Og så spiste vi der, før vi gikk sammen, til puben Queens, (ved Williamson Square), som liksom var det faste stedet, hvor Arvato-folk, drakk ‘fredagspils’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Queens, så begynte Margrethe Augestad, å ringe folk.

    Og Charlotte Liljegren dukka opp.

    Sammen med ei Malin, (som bodde, i samme bofelleskap, som Charlotte og hennes søstre, vel).

    (Disse to jobba ikke, på Arvato, (selv om Charlotte seinere begynte der).

    Så hvorfor Margrethe Augestad ringte dem, det veit jeg ikke).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn, at ‘alle’ damene, ville drikke vin.

    Og typen til Sophie kjøpte hvitvin til dem.

    (Mens jeg drakk øl, vel).

    Men når det så ble min tur, til å kjøpe vin, liksom.

    Så ville ingen av damene ha, (husker jeg).

    Og jeg måtte drikke vinen selv.

    Og akkurat da, så skulle de andre gå.

    Så jeg måtte drikke veldig raskt, da.

    Så jeg ble rimelig full.

    (Selv om mesteparten av vinflaska, (som jeg kjøpte), vel ble stående igjen.

    For jeg er ikke så glad i vin, da.

    Jeg drakk bare vin, fordi at det hadde sett dumt ut, å latt en full vinflaske stå igjen, (for å si det sånn).

    Og hvis ikke jeg også hadde kjøpt vin, så ville kanskje noen sagt, at jeg var gjerrig, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så gikk vi, til et utested, hvor de spilte ‘scouse-house’, (eller noe sånt), husker jeg.

    (Muligens et utested som het Fudge).

    Og den høye musikken og all vinen, (som jeg hadde styrta ned), ble litt mye for meg, (husker jeg).

    Så jeg tok hu Malin, på rumpa, (mens jeg nesten hadde en slags ‘blackout’ da), husker jeg.

    (Hu hadde på seg en veldig trang olabukse, (mens hun gikk rett foran meg, inne på Fudge), husker jeg).

    Jeg sa: ‘Sorry’, og hu Malin bare lo, da.

    (Sånn som jeg husker det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi ble ikke så lenge, på dette utestedet, før vi dro, til enda et utested, (dette var vel muligens en pub), husker jeg.

    Til slutt så var det bare Sophie, typen hennes og meg, som var igjen, (av ‘Arvato-folka’), husker jeg.

    Men da Sophie og typen hennes, begynte å kline, (i et hjørne liksom, like etter inngangen, på dette utestedet), så stakk jeg, (og dro antagelig på noen andre utesteder da, for å si det sånn), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi satt, på Queens der.

    Så fortalte forresten Charlotte Liljegren det.

    At de hadde bodd, i Leeds, før de flytta, til Liverpool.

    Og hu sa det, at folka i Leeds, var mye hyggerlige/bedre, enn folka i Liverpool, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Malin, (hvis det ikke var ei annen venninne, av Margrethe Augestad), jobba forresten, på utestedet the Cavern, (hvor the Beatles, pleide å spille, i ‘gamle dager’), fortalte Margrethe Augestad, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det blir forresten feil, å si: ‘Utestedet the Cavern’.

    For det er egentlig både en pub og en club, som heter Carven, da.

    Og disse utestedene ligger, på hver sin side, av Mathew Street, (i Liverpool sentrum).

    (Men om hu Malin jobba, på Cavern Pub eller Cavern Club.

    Det veit jeg ikke, (må jeg innrømme)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjeldet Mathew Street.

    Så var det forresten, (ihvertfall på den her tida, og en del år fremover), en festival, som het: ‘Mathew Street festival’.

    Og dette, var en gratis-festival, (husker jeg).

    Og denne festivalen, hadde vokst ganske mye allerede, i 2005.

    Så den første helgen, som jeg jobba, på Arvato.

    Så var det sånn, at det nesten, var vanskelig, å svare telefoner, (fra kunder som skulle aktivere Windows, osv.), husker jeg.

    For musikken, fra Mathew Street-festivalen, (dette var snakk om et ‘U2 kopi’-band, blant annet), var såpass høy, da.

    (For dette ‘U2 kopi’-bandet, (og flere andre kopi-band vel), de spilte, fra en scene, som lå, like utafor the Cunard Building, da.

    Og det bygget, lå nede ved elven the Mersey, (som var omtrent like bred, som en fjord, vil jeg si).

    Og the Mersey, lå et par steinkast, (må man vel si), nedenfor Mathew Street, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren/høsten etter.

    Så hadde jeg flytta, til Leather Lane, (bare et kvartal eller to, fra Mathew Street).

    Og da, så var det sånn, at bandet the Lightning Seeds, spilte en versjon av låten: ‘Three lions’, en gang, som jeg gikk, (den ganske korte veien), ned til jobben, (husker jeg).

    (Som en del av Mathew Street-festivalen, i år 2006, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS.

    Så det var antagelig grunnet til, at de hadde: ‘Dress down-Fridays’, på Arvato.

    For da kunne folk, gå rett ut på puben, etter jobb, liksom.

    (Siden at de da, hadde ‘pub-klær’, (på seg), liksom.

    Og ikke kjedelige ‘business’-klær, da.

    For å si det sånn).

    Og dette, (å dra på fredagspils, på puben Queens), var noe, som de på den skandinaviske Microsoft-kampanjen, (som den ble kalt), ganske ofte, hadde pleid å dra på.

    (Fikk jeg inntrykk av ihvertfall, på Margrethe Augestad, (må det vel ha vært), da hu maste, om at jeg skulle bli med, ut på byen, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Det var også sånn, (da vi satt, på puben Queens der),

    At hu Sophie Johnsson, satt og klagde, (til de andre skandinaviske damene og meg), på den britiske typen sin, mens han var, på do.

    (Noe sånt).

    For han var visst ikke, noe snill da, (sånn som jeg forstod det, på hu Sophie).

    (Noe sånt).

    Men hva det var, som var problemet, (med han unge briten), det forklarte hu ikke helt.

    Men hu var visst ikke helt fornøyd da, (for å si det sånn).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Sophie Linvall Johnsson bor visst i Australia nå:

    bor visst i australia nå paint

    https://www.linkedin.com/in/sophielj

    PS 4.

    Det hu Sophie sa, (på puben Queens), om han britiske typen sin, (mens han var, på do vel).

    (Til Margrethe Augestad, de andre skandinaviske damene og meg).

    Det var, at på puben, så var han briten, så utadvendt og pratsom.

    Mens når de var hjemme, så satt han bare der da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    I august 2006, så hadde jeg litt dårlig råd, (fordi at husleien var høyere, i Leather Lane, enn i Mandeville Street, (og jeg hadde blitt lovet en forfremmelse, som jeg ikke fikk)), så jeg stresset hjem, i lunsj-pausen, for å få i meg, noen brødskiver, (for det var billigere, enn å kjøpe ferdig lunsj), og da så jeg the Lightning Seeds, (på veien fram og tilbake), da:

    så lightning seeds

    http://www.bbc.co.uk/liverpool/content/articles/2006/07/28/music_mathewst_2006_feature.shtml

    PS 6.

    The Pier Head, (hvor jeg jobbet, (i 2005 og 2006), i the Cunard Building), er visst, et verdensberømt sted, (muligens fordi, at mange Amerika-båter, gikk herfra, i ‘gamle dager’), jeg har også prøvd, å krysse av, for hvor vi satt, og aktiverte Windows, (selv om vi ble flyttet en god del rundt, i bygget):

    pier head berømt

    (Samme link som ovenfor).

    PS 7.

    Grunnen til at Tone fra Trøndelag, spurte meg, (på jobb, for Arvato, like etter at jeg begynte, å jobbe der, i august 2005), om jeg hadde hørt, om bandet McFly, (en episode, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), må ha vært, fordi at McFly, skulle spille, utafor the Cunard Building, (på den samme tida):

    mcfly konsert

    http://www.bbc.co.uk/liverpool/content/articles/2005/07/22/mathewst_festival_05_feature.shtml

    PS 8.

    Det var også sånn, den dagen, som det var Lightning Seeds-konsert, utafor the Cunard Building, sommeren/høsten 2006.

    At mens jeg da, gikk hjemover, (i retning av Leather Lane), for å spise lunsj.

    Så kunne jeg høre, at the Lightning Seeds spilte kjente sanger, (som jeg kjente, fra ‘Min Bok 5-tida’), som ‘Pure’ og ‘Life of Riley’, da.

    (Noe sånt).

    Og the Lightning Seeds spilte disse sangene bra, (må jeg si).

    Det var nesten som å høre studioversjonene, (må man vel si).

    Så man kan nesten lure på, om noe av musikken, (på denne Lightning Seeds-konserten), liksom var ‘programmert’ inn, i instrumentene, (som for eksempel synthesizere), fra før konserten.

    Men i Liverpool, så var det forresten, veldig høy standard, på musikerne, (må jeg si).

    Det var nesten sånn, at gatemusikantene der, var flinkere, enn de vanlige musikerne, i Norge.

    (Noe sånt).

    Selv om jeg ikke er så musikk-ekspert, (må jeg innrømme).

    (Jeg bare liker å høre på bra musikk, liksom).

    Så var nok antagelig bare sånn, at the Lightning Seeds, er veldig flinke musikere.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 9.

    Og det var også sånn, på den ‘Three Lions’-sangen.

    At the Lightning Seeds hadde, en egen vri, (på den sangen), på denne konserten, (i Liverpool, i 2006).

    For på slutten av sangen, så sang vokalisten noe sånt, som at: ‘And Germany always wins’, (eller noe i den duren).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 10.

    Her er mer om dette:

    PS 11.

    Jeg huska litt feil, når det gjaldt den ‘Three Lions’-sangen, (fra 2006).

    For han vokalisten sang ikke, at Tyskland alltid vant.

    (Sånn som jeg huska det).

    Men han sang, at de hadde hatt: ‘Forthy years of hurt’, (istedet for: ‘Thirty years of hurt’), da.

    (Noe sånt).

    For sist England vant fotball-VM, var i 1966.

    Og sangen ‘Three Lions’, ble først utgitt, i 1996 deromkring.

    (Noe sånt).

    Og da var det 30 år siden, at England hadde vunnet, en stor fotball-turning.

    Men i 2006, så var det 40 år siden.

    (Og i år, så er det 50 år siden).

    Så jeg fikk kanskje litt ‘bakoversveis’, av det, at the Lightning Seeds, hadde forrandra litt, på teksten.

    Og så var jeg nok litt stressa, siden at jeg måtte tilbake igjen, på jobb, før pausen var over, (eller noe i den duren), da.

    Så derfor, så huska jeg nok, litt feil, (eller blandet, med en annen sang), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 12.

    Her er mer om dette:

  • Mer fra Facebook

    facebook tone blomli johnsen

    PS.

    Her er mer om dette:

    facebook tone blomli johnsen 2

    PS 2.

    Enda mer om dette:

    tone blomli johnsen 2

    PS 3.

    Og enda mer om dette:

    tone blomli johnsen 3

  • Min Bok 9 – Kapittel 16: Fler erindringer fra tida etter at jeg flykta fra Løvås V

    Den første dagen, på Arvato.

    (Dette var, mens jeg fortsatt bodde, på International Inn).

    Så ble jeg sittende, ved siden av Marianne Høksaas, som lærte meg opp, i å svare samtaler, (når folk ringte inn, (fra hele Norden), for å aktivere Microsoft-programmer).

    Marianne Høksaas, var ei flott blondinne, (må man vel si), i begynnelsen av 20-årene, fra Sørlandet.

    Hu hadde studert, i Liverpool, (og hadde hatt mye konflikter, med universitetet sitt, sånn som jeg forstod det).

    Men etter studiene, så hadde hu jobbet heltid, (en stund), for Arvato, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Marianne Høksaas, satt på min venstre side, (var det vel).

    Og på min høyre side, så satt hu svensk-amerikanske, (er hu vel), Katarina Murie.

    Og Katarina Murie, var ei flott brunette, (selv om hu var helt flatbrysta, (må man vel si), sammenlignet med Marianne Høksaas, (som var rimelig brystfager, (sånn som jeg husker det), for å si det sånn)), i begynnelsen av 20-åra.

    (Noe sånt).

    Så det, (å jobbe, for Arvato), var jo, (ihvertfall den første dagen), som å jobbe, i et horehus.

    (Noe sånt).

    Eller i et spise/pause-rom, for flyvertinner.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Katarina Murie visste meg, at hu hadde, en slags perm, (som muligens var gul), der.

    (Noe sånt).

    Og da sa Marianne Høksaas det, at Katarina alltid skrøyt, av brødrene sine.

    (Noe sånt).

    For Katarina Murie, hadde fire brødre da, (var det vel).

    Og på permen sin, så hadde hu et bilde, av disse brødrene da, (av en eller annen grunn).

    (Noe sånt).

    Men hvorfor Katarina Murie, visste meg, denne permen.

    Det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Katarina Murie fortalte meg også en gang det, at hu hadde kjøpt seg, sine egne høretelefoner, (eller ‘head-sett’), for å bruke, på jobben, (husker jeg).

    Men da jeg spurte henne, om hvorfor hu ville ha sitt eget head-sett, (istedet for å bruke Arvato sine).

    Så svarte hu ikke noe, (sånn som jeg husker det).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter en stund, så skulle Marinne Høksaas og Katarina Murie hjem.

    Og Marianne Høksaas sa/klagde, (mener jeg at jeg overhørte), til den engelse lederen, (det var vel han med ‘pubertets-barten’).

    At jeg ikke så ned, i ‘rørlegger-sprekken’ hennes, noe særlig mye, (eller noe i den duren).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg også, skulle gå hjem.

    Så måtte jeg sitte sammen, med ei Tone, fra Trøndelag, en stund, (husker jeg).

    Hu Tone, var også, i begynnelsen av 20-åra.

    Og hu var også blond, (som Marianne Høksaas).

    (Selv om hu var litt lavere, (og litt mer stille), enn Marianne Høksaas da, må man vel si.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden at the Cunard Building, (hvor Arvato holdt til), lå rett ved, the Mersey.

    Så var det sånn, at ‘alle’, skulle samme vei, etter jobb.

    (Noe sånt).

    Og en gang, som jeg gikk, gjennom Liverpool sentrum, (etter jobb), sammen med blant annet hu Tone, (fra Trøndelag).

    Så fortalte hu meg det, at et sted, (ikke så langt, utafor Liverpool).

    Så pleide mange tusen mennesker, å møtes, for å danse techno-dans, (utendørs vel), hele natta.

    (Noe sånt).

    Men hvorfor hu Tone, fortalte meg det.

    Det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De norske Arvato-damene, (det var muligens hu Tone, fra Trøndelag), spurte meg også, (en av de første dagene, som jeg jobbet der), om jeg likte, et band, som het McFly.

    (Noe sånt).

    Men da måtte jeg innrømme, at jeg ikke hadde hørt, om det bandet.

    Og da sa vel Marianne Høksaas, at det var: ‘Bra’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Marianne Høksaas spurte meg, (en av de første dagene, som jeg jobbet der).

    Om jeg visste, hva kjøttdeig het, på engelsk.

    Og da svarte jeg: ‘Nei’, (må jeg innrømme).

    For jeg ville ikke, at de damene, som jobba, på Arvato, skulle synes, at jeg var homo, (eller noe i den duren).

    (For det var så mange rare spørsmål der.

    De spurte om jeg likte McFly, (som noen sa, at var et boyband, vel).

    Og Katarina Murie, visste meg jo, et bilde, av sine brødre.

    Og Marianne Høksaas syntes visst ikke, at jeg så nok på henne, (hvis jeg forstod, det hu sa, (den første dagen), til den engelske lederen der, riktig).

    Og jeg hadde jo laget, retten chilli con carne, (en rett som jeg ble tipset om, (i sin tid), av min Rimi-kollega Leif Jørgensen, da han var assisterende butikksjef, på Rimi Munkelia), en del, da jeg bodde, på the Forge, (i Sunderland).

    Og jeg viste jo, min søster Pia, at de hadde en sånn spesiell frossen-kjøttdeig, på Aldi, (i Sunderland), som man ikke behøvde, å tine, (før man stekte den).

    (Siden at den kjøttdeigen, var fryst, på en spesiell måte, da).

    Da hu besøkte meg, (sammen med sin sønn, sin venninne og hennes sønn), i jule/nyttårs-ferien, i 2004.

    Så jeg visste jo egentlig, at kjøttdeig heter: ‘Mince’, (eller: ‘Minced Meat’), på engelsk.

    For å si det sånn).

    Og da, (etter at jeg sa, at jeg _ikke_ visste, hva kjøttdeig het, på engelsk).

    Så sa Marianne Høksaas, (var det vel), at det var: ‘Bra’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første dagen, (på Arvato), så gikk jeg vel antagelig, i en tennis-skjorte, (som var sånn, at det så ut som, at man hadde, en t-skjorte under), som jeg hadde kjøpt, i en butikk-kjede, som het Burton.

    (Noe sånt).

    Men han engelske lederen, (med ‘pubertetsbarten’), hadde forklart, at de hadde, en: ‘Dress-code’ der.

    (Altså en kles-kode).

    Så tennis-skjorter, var ikke ‘kosher’, (på hverdager), da.

    (For å si det sånn).

    Men jeg hadde blitt tipset, av en drosjesjåfør, (på vei hjem, fra Goodison, etter omvisningen der, (den andre dagen, i Liverpool), var det vel), at det fantes, en bra kles-butikk, (i byen), som het Slaters.

    (Noe sånt).

    Så jeg gikk dit, og kjøpte, en kortermet lyseblå skjorte, og en svart, (eller om det var grå), dress-bukse, da.

    (Noe sånt).

    Men hvordan jeg fikk råd til det, det skjønner jeg nesten ikke.

    Men det var vel antagelig sånn, at jeg da nettopp, hadde fått de pengene, som min søster Pia, hadde insistert på, å oppbevare, for meg, noen uker/måneder tidligere, på Løvås.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Arvato, så jobba vi også, på noen lørdager og søndager.

    (Men ikke _hver_ lørdag og søndag.

    Det var en ny vaktliste, hver måned, hvor det stod, hvilke vakter, som man skulle jobbe, da.

    Noe sånt).

    Og på de dagene, (lørdagene og søndagene), så kunne man kle seg, som på jobb, i Norge liksom, (for å si det sånn).

    (Man kunne gå i olabukse og t-skjorte, for eksempel, da).

    Men på hverdager, så var det: ‘Business-wear’, (som de vel kalte det), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men for å gjøre kaoset komplett, (må man vel nesten si).

    Så hadde de også, (på Arvato), noe som het: ‘Dress-down Friday’.

    Og det betydde, at på fredager, så skulle man kle seg, nesten som i Norge, da.

    (Noe sånt).

    Man kunne ha olabukse, (for eksempel).

    Men da skulle det være, en olabukse, som var uten hull, (for eksempel).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette, med ‘Dress-down Friday’.

    Det var noe, som de ikke hadde hatt, så lenge, (i England), fikk jeg inntrykk av.

    Så dette, var kanskje, noe ‘New Age’-greier, (for å si det sånn), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS.

    Det her er hu ‘Trønder-Tone’, som hadde ansvaret, for å lære meg opp, på Arvato, (etter at Marianne Høksaas, hadde gått hjem, for dagen):

    trønder tone

    https://www.facebook.com/tone.b.johnsen.7

    PS 2.

    Tone Blomli Johnsen har fortsatt Katarina Murie og Jill Hjälte, (to svenske brunetter, fra Arvato), på vennelista si, på Facebook:

    katarina og jill

    https://www.facebook.com/tone.b.johnsen.7/friends?pnref=lhc

    PS 3.

    Hu Jill Hjälte, (fra PS-et ovenfor), var Team Leader, på Arvato, (da jeg begynte der, høsten 2005).

    Men hu oppførte seg, rimelig rart, (må man vel si).

    For hu hadde den uvanen, (eller hva man skal kalle det), at hu noen ganger, pleide å kile meg, på sidene, når jeg satt, og svarte telefoner, (for Arvato/Microsoft).

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Her er et eksempel, på den kleskoden, som var, på Arvato.

    (Som jeg ble forklart om, av han britiske lederen, (med ‘pubertetsbart’), den første dagen min der).

    I min stilling, så behøvde jeg ikke, å ha på meg slips, på ‘business days’, (altså mandag til torsdag/fredag), men det holdt, med en skjorte og dressbukse.

    (Sånn som jeg forstod, han nevnte britiske lederen).

    Jeg hadde jo ikke så mye penger, mens jeg bodde, i England.

    Så den lyseblå skjorta, (som jeg kjøpte, den dagen som jeg begynte, på Arvato, vel).

    Den brukte jeg, hver mandag til torsdag, i flere måneder, vel.

    Og det var det ingen, som klagde på.

    Det var jo sånn, at siden at politiet, (både i England og Norge), svek meg.

    Så hadde jeg liksom ikke, så mye beskyttelse, mot kriminelle, osv.

    (Eller hva man skal si).

    Og jeg bodde, i et ‘shared house’, i Walton, hvor folk, (som Melissa M’Betsa), røyka hasj, osv.

    Så jeg lata liksom som, at jeg var, en sånn fyr, som bare satt og drakk øl og sånn da, om kveldene.

    (Sånn hadde det cirka vært, på Løvås).

    Og jeg turte ikke, å bruke PC-en, til hu Taru Olaja, (som hadde hatt rommet mitt før meg), så mye.

    (For å skrive, til norske myndigheter, (om dette, at jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, osv)).

    I tilfelle, at den PC-en, var overvåket, på en eller annen måte.

    (Som jeg vet at går an.

    For jeg husker, at Tosh, (fra #blablabla), var ekspert på sånt, blant annet).

    Så derfor, så gikk det en del penger, til øl, (fra the Off Licence, (altså øl-butikken)), på hjørnet, da.

    (For å si det sånn).

    Og jeg ville også etterhvert ha meg, min egen laptop, (for å kunne varlse, på den måten, som jeg nevnte ovenfor).

    Så jeg hadde ikke så mye penger, til klær da, (for å si det sånn).

    Men da min grandonkel Otto Bergstø døde, (rundt årskiftet 2005/2006, var det vel).

    Så arvet jeg, cirka 50.000 NOK, (siden at min far, ikke ville arve sine onkler, av en eller annen grunn).

    Og da kjøpte jeg meg, tre kortermede skjorter til, (på Slaters), husker jeg.

    Det var en hvit, en svart og en blå skjorte, (husker jeg).

    Så da kunne jeg variere klærna litt også, etterhvert.

    (Det var vel våren 2006, at jeg kjøpte, de nye skjortene).

    Og dressbuksa, (fra Slaters), den gikk noen ganger opp, i sømmene.

    (Muligens fordi, at jeg etterhvert, (det var vel, på begynnelsen, av 2006), begynte å trene, (på Lifestyles Gym, i Milenium Building, i Victoria street, i Liverpool sentrum)).

    Så jeg dro tilbake, til klesbutikken Slaters, (i Liverpool sentrum), en del ganger, for å kjøpe fler dressbukser, da.

    (En gang, så måtte jeg bytte ut, den nye buksa, nesten med en gang, sånn som jeg husker det.

    Siden at sømmene hadde dårlig kvalitet da, (var det vel), sånn som jeg husker det.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    Her er mer om dette:

    business wear

    https://www.facebook.com/photo.php?fbid=1002338572948&set=a.1002272411294.188.1059338080&type=3&theater

    PS 6.

    I 2006, (var det vel), så begynte det etterhvert, en somalisk fyr, (var han vel), på produktaktiveringa.

    Og han gikk alltid, i dressbukse, dressjakke, skjorte og slips.

    (Sånn som jeg husker det).

    Og han hadde vel samme stilling, (nemlig Contact Centre Representative), som meg.

    (Sånn som jeg forstod det).

    Så han bomma, på kleskoden da, (må man vel si).

    Hvis ikke det var sånn, at vi ‘plutselig’ hadde fått, en ny, (og hemmelig), kleskode der, da.

    Hm.

    Det var sånn, at de nye Team Leader-ne, (Line Slettvold, var det vel), etterhvert begynte å ‘mase’ om, at damene som jobba der, ikke fikk lov til, å gå på jobb, i for utringede klær osv., da.

    Men om det liksom var, en ny kleskode, for damene.

    Det var det vel, antagelig ikke, (hvis jeg skulle tippe).

    Det var vel heller, antagelig sånn, at hu Line Slettvold, (eller om det var Vivian Steinsland), av en eller annen grunn, terpet på, hva ‘business-ware’-kleskoden, for damene, var.

    (Noe sånt).

    Hvis ikke det var sånn, at vi ‘plutselig’ fikk, en ny, (og hemmelig), ‘pakkis-kleskode’, (eller hva man skal kalle det), på produktaktiveringa.

    (Etter at han somalieren, (som vel svarte svenske samtaler), begynte der.

    For han fulgte egentlig, kleskoden for direktørene der, (vil jeg si).

    Noe sånt).

    Hva vet jeg

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 7.

    Grunnen til, at vi ‘call-centre-folka’, måtte kle oss, som forretningsfolk.

    (Noe som jeg ikke behøvde, å gjøre.

    Da jeg hadde, en ekstrajobb, som telefonselger, (i et call-centre, i Dronningens gate, (var det vel), i Oslo sentrum), for Norsk Idrettshjelp, på midten, av 90-tallet).

    Det var fordi, (fikk vi opplyst, sånn som jeg husker det).

    At Arvato, noen ganger, hadde nye kunder, på besøk/omvisning.

    (Kunder som Microsoft, E-bay, ‘3’, Carphone Warehouse, Bon Prix og East Riding of Yorkshire Council.

    Kunder som vurderte, om de ville ‘out-source’, sin kundeservice, til Arvato, da.

    For å si det sånn).

    Og derfor, så ønsket Arvato, at vi som jobbet, i deres lokaler, skulle se representative ut, da.

    (Noe sånt).

    Så derfor, så kunne man kle seg ‘casual’ liksom, i helgene.

    (Men ikke på hverdagene, da.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 8.

    Jeg tørr ikke å si, helt sikkert, at han somalieren/afrikaneren, som jeg skrev om, i PS 6, pleide å gå, med slips, forresten.

    (For jeg hadde aldri, noe med han, å gjøre.

    Sånn som jeg husker det).

    Men han pleide ihvertfall ‘alltid’, å gå, med dressjakke, (på jobb), sånn som jeg husker det.

    Men det kan kanskje ha vært, (tenker jeg nå).

    Fordi at han var, fra Afrika.

    Og at han kanskje syntes, at de ble litt vel kaldt for han, i Nord-England, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.