 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
[hjelp.uio.no #862488] Sak lukket (Resolved): Fwd: [postmottak] Bachelor-grad i IT
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Thu, Feb 16, 2012 at 5:26 PM | |
|
To: studentinfo@admin.uio.no | ||
| ||
PS.
Her er mer om dette:
https://johncons-blogg.net/2009/08/oskar-braaten-restauranten-som-broren.html
I begynnelsen, da jeg bodde, hos Arne og Mette.
Så skulle inngangsdøra stå åpen, (husker jeg at Mette sa).
For vaskemaskinen, til de naboene, som hadde inngangsdør, rett ovenfor inngangsdøra, til Arne og Mette og dem, den virka ikke.
Så nabokona, hu skulle gå inn og vaske klær noen ganger, på badet da, sa Mette.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu nabokona hu fortalte meg også en gang, at hennes tenåringsdatter hadde blitt misbrukt seksuelt.
Og hu hadde hørt rykter om, (fortalte hu), at jeg hadde hatt en vanskelig oppvekst.
Og hu ville at jeg skulle fortelle om oppveksten min da.
Men dette hadde jeg jo vært gjennom, med Cecilie Hyde, et år eller to tidligere.
Da jeg bodde i Leirfaret.
Og Pia og Cecilie Hyde flytta inn hos meg, i noen måneder.
Så da sa jeg bare det samme, som Cecilie Hyde hadde sagt, på den tida.
Da jeg spurte henne, om ikke hu også skulle fortelle om sin oppvekst.
Så da sa jeg bare det, at jeg ikke hadde noe behov for å fortelle om oppveksten min.
(Til nabokona og Mette Holter da, i stua til Arne og Mette der, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nabokona, hu kom også en gang på døra, og fortalte det, til Arne og Mette, at nå hadde det vært innbrudd, i en av kjellerbodene.
Så nå var det bare å sende skademelding, (eller hva det heter igjen), til forsikringsselskapet.
Hvis de ønska seg noen ekstra ‘grunker’.
Og Mette og Arne dikta opp da, og fant på at dem hadde blitt frastjålet en Kärcher høytrykksspyler, og slalomski, (eller hva det var igjen, alt sammen), for mange tusen kroner da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En fredag ettermiddag, da jeg kom hjem, fra jobb, på OBS Triaden, høsten 1990, (var det vel).
(Dette var den samme helgen, som Sentrumsløpet ble arrangert, mener jeg å huske.
Eller om det var et annet gateløp, i Oslo).
Så ble jeg tvunget, (må jeg si), av Arne Thomassen, til å bli med å jobbe, hos Forsvarets Overkommando, med å tømme et lager der.
Arne Thomassen var sjef, for tre unge karer, fra Tønsberg eller Sandefjord vel.
Og de her jobba i et flyttefirma, (eller noe), da.
Og dette var et hasteoppdrag.
Så jeg måtte være med å jobbe.
For ellers så frykta dem, at dem ikke ville rekke å bli ferdige, iløpet av helga da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg måtte jobbe som sjauer da, hele helga.
Enda jeg hadde jobba full uke på OBS Triaden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var ikke taklampe, på rommet jeg leide, av Arne og Mette.
Men på det lageret, til Forsvarets Overkommando, ved St. Olavs Plass der.
(Ikke så langt unna SAS-hotellet).
Så lå det mange taklamper, til å ha i kontorbygg da.
Jeg spurte Arne Thomassen om jeg kunne ta en av de lampene.
Og det sa han at jeg fikk lov til.
Så vi la en sånn lampe i bilen da.
Like etter så fant jeg en gammel tegning, som var rammet inn.
Det var en tegning av noen brannkonstabler, ved brannstasjonen i Oslo/Christiania.
Det var et utkast til en blå uniform, for dem, på 1800-tallet, eller noe.
Glasset var litt knust.
Så det var nok derfor, at den tegningen, hadde blitt plassert, på det ‘rote-lageret’ da.
Jeg spurte om jeg kunne få den tegningen.
Fordi den ligna på noen kart, som jeg hadde fått av mora mi og bestemor Ingeborg, omtrent på den samme tiden.
Rammen var liksom i det samme stilen, som det kartet, som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg da.
Det var et fransk kart, over Norge og Sverige.
Og mora mi ga meg et Europa-kart.
Og da jeg skulle sjekke verdien av det Europa-kartet, så hadde visst noen malt en farge, på hvert av landene, sa en kar på et antikvariat, i Ullevållsveien vel.
Så det kartet var ikke verdt så mye da, sa han.
Jeg lurte da på, om mora mi hadde malt på det gamle kartet.
Jeg har jo også forresten sett på globuser osv., (for Ågot og Øivind hadde en, i et hjørne av spisestua si, i huset sitt, på Sand, som jeg noen ganger pleide å se litt på, som guttunge, på 70-tallet), og på de så er jo de forskjellige landene farget i forskjellige farger, (av en eller annen grunn).
Så det her som han antikvaren sa, det virka som noe litt dumt kanskje, for meg da.
(Eller som noe jeg undret meg over, ihvertfall).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var også sliten etter en lang uke, på OBS Triaden, og var ikke vant til å jobbe som sjauer.
Å jobbe som sjauer, det betydde forresten, at man måtte bære masse ting, og kaste dem i en container da.
Ihvertfall de tingene som Arne Thomassen mente at var skrot da.
Mens andre ting, de skulle til et annet lager da, hos Forsvarets Overkommando der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Arne Thomassen, han gikk og prata med noen karer, på et kontor, hos Forsvarets Overkommando der.
Og så ble jeg sikkerhetsklarert da.
(Sa Thomassen ihvertfall).
For Thomassen mente at man måtte være sikkerhetsklarert da, for å jobbe der.
Og en av de unge karene, fra Vestfold, han sa også det til meg, (husker jeg), at jeg ikke skulle løpe og jobbe.
Det var nok å gå og jobbe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For den her jobbinga, så fikk vi dobbel timelønn, eller noe.
Så jeg fikk vel drøye 5000 i lønn, for den her helga vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg ble bare dratt med på det her.
Det var ikke sånn, at jeg tagg meg til å være med, (eller noe).
Neida, det var heller sånn, at Thomassen sa det, at jeg skulle/måtte være med.
Så Arne Thomassen trodde kanskje at han var stefaren min ennå, (på den her tiden).
Så jeg vil si det, at det funka dårlig, at jeg leide et rom av dem der.
For dette ble jo som en dobbeltrolle.
Ikke bare var Arne Thomassen min hybelvert, han var også min arbeidsleder.
Så dette var jo som noe alvorlig tullball, vil jeg si.
Og hvordan Arne Thomassen, (som tulla sånn), fikk lov til å jobbe, med å lede arbeidet, med å tømme et lager, hos Forsvarets Overkommando.
Det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
På lørdagen, (var det vel), mens vi jobba, med den her sjauinga, på Forsvarets Overkommando der.
Så dro Arne Thomassen med meg, og de tre Vestfold-kara, til en restaurant, i en sidegate til Karl Johans gate der.
Det var muligens ved Savoy der, eller noe.
I Universitetsgata eller Rosenkrantzgate, eller noe.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var også noe jeg ble tvunget med på da.
Jeg ville vanligvis ikke ha brukt nesten to hundre kroner, (eller hva det var igjen), på en middag.
(Jeg ville heller spist for kanskje halve prisen, på Burger King, eller noe da).
Men Thomassen mente det, at når jeg tjente så mye penger, så måtte jeg unne meg, å spise på restaurant da.
Så jeg prøvde å ikke klage, på den her ‘sløsinga’ da, (som jeg delvis tenkte på det her restaurantbesøket som da).
Dette var vel en norsk restaurant, tror jeg.
(Thomassen var jo fra Nord-Norge).
Så det var mat som kjøttkaker med poteter og grønnsaker, som stod på menyen da.
Jeg kjøpte vel kjøttkaker, eller noe sånt, da.
Og han ene Vestfold-karen.
Han begynte å klage.
På at han ikke fikk nok grønnsaker, til middagen sin.
Jeg var ikke så glad i kokte grønnsaker selv.
(Bestemor Ågot pleide ofte å gi meg ferske grønnsaker, som raspede gulerøtter, eller paprikaskiver, for eksempel, og sånt var jeg litt mer glad i da.
Men kokte grønnsaker, det var liksom ikke det helt store, for meg).
Så da han Vestfold-karen, begynte å klage, på at det var for lite grønnsaker, til middagen hans.
Så lot jeg han få grønnsakene mine da.
Som lå ved siden av potetene, (var det vel), på tallerkenen min da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg redda også livet, til Arne Thomassen, (må jeg vel si), den her arbeidshelgen.
Dette var vel på søndagen vel.
Thomassen og jeg, vi måtte stå oppå lasset på på en truck.
Som han ene Vestfold-karen, (han som var så glad i grønnsaker vel), kjørte.
Han kjørte trucken ganske raskt, inne hos Forsvarets Overkommando der.
Og det hang noen bjelker, (av metall eller betong vel), i taket der da.
Og det så ikke Arne Thomassen, (husker jeg).
Og han truckføreren, han bare kjørte på, i full fart da.
Så jeg måtte begynne å banke hånda mi, oppå toppen av det krøllete hue, til Arne Thomassen da.
For å få han til å skjønne det, at han måtte dukke da.
Og han dukka akkurat i tide da.
Og jeg måtte også dukke, husker jeg.
Og det var vel omtrent nesten sånn, at jeg den bjelken i taket, sneia huet mitt, (husker jeg).
For jeg fikk med meg det, at Thomassen rakk å dukke da, (husker jeg), før jeg selv også dukka da.
Så det var nære på, (husker jeg), at enten Arne Thomassen, eller meg selv, fikk den bjelken i hue da.
Og da hadde det nok vært vanskelig å blitt den samme personen igjen, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall).
Etter å eventuelt ha fått den bjelken i hue da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På søndag kveld, når vi endelig var ferdige, med all den her helge-jobbinga.
Så ble jeg behandla litt som en maskot, (eller noe sånt vel), av de her Vestfold-karene da.
Jeg var stuptrøtt, etter å ha jobba full arbeidsuke, hos OBS Triaden, og så etter å ha jobba 30 timer kanskje, for sjauefirmaet til Arne Thomassen, i frihelga mi da.
(Mot min vilje, må jeg si).
Så da de Vestfold-kara, fikk meg til å kjøre den trucken.
(Enda jeg ikke hadde trucksertifikat).
Inne i en gang, hos Forsvarets Overkommando der.
Så krasja jeg inn i en dørkarm der da, husker jeg.
Og det klagde Arne Thomassen på seinere, (husker jeg), at det hadde han måtte dekke, av egen lomme da.
(Noe jeg syntes at hørtes rart ut, siden vi jobba for et firma der da).
Og Arne Thomassen, han gikk jo sammen med oss der.
Og han var jo arbeidsleder.
Og jeg hadde jo ikke trucksertifikat engang.
Og jeg kjente jo ikke de her Vestfold-kara, (som var eldre enn meg), fra før.
Og jeg var jo veldig trøtt da.
Så dette at jeg kjørte den trucken, (som en slags maskott da), dette viste at jeg egentlig var litt kua der, som nybegynner da, i sjauer-yrket, vil jeg si.
Men Thomassen sa aldri det til meg, at han måtte betale for den dørkarmen.
Men jeg mener at jeg overhørte at han snakka om det, til Svein Martinsen, (eller noe), en gang da.
I stua til Arne og Mette der.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle bruke den her ekstra lønninga, fra det sjauer-firmaet, til.
Da jeg fikk de pengene.
Men mens jeg hadde jobba for Hageselskapet vel.
Så hadde jeg sett litt på en rød-lilla høst/vinter-jakke, i den klesbutikken, på Oslo City, hvor jeg hadde kjøpt den Levis-genseren, med amerikansk flagg på, da jeg bodde på Abildsø.
Og den jakka var også i grønt, men jeg bestemte meg for den rød-lilla da.
(Av en eller annen grunn.
Dette var like etter 80-tallet.
Og moten var vel litt forskjellig, enn den som er nå for tiden.
Jeg hadde jo gått med litt sossete klær, da jeg gikk på Handel og Kontor, på Sande Videregående og Gjerdes Videregående, noen år før det her.
Og den jakka så ganske voksen/forretningsmann-aktig ut da kanskje.
Og samtidig litt sossete ut vel).
Og den jakka, den kosta 3-4000 kroner da.
Men jeg kjøpte den da.
For jeg trengte vel en ny jakke da.
Og da hendte det, husker jeg.
At Arne Thomassen, (og Mette Holter), prata om, (husker jeg), at de syntes at den nye jakka mi, var fin da.
Og det hendte vel at Arne Thomassen også lånte den jakka.
En gang i blant, mener jeg.
(Noe som gjorde meg litt smigret da, (for å være ærlig).
For jeg var jo fra Bergeråsen, som lå ute på landet, må man vel si.
Så jeg hadde jo ikke så god peiling på klær da, som folk som bodde i Oslo, vel ofte hadde).
Og det var både do og bad, i den leiligheten, til Arne og Mette.
Og Arne Thomassen, han brukte do-en til å barbere seg, osv.
Og der lå alle barbersakene hans, (og sånn), i en ganske stilig toalettmappe da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Så han var liksom som en sånn velkledd type, og ikke som en kar fra landet, (må man vel si), han Arne Thomassen da.
Han pleide ofte å gå i tweed-dress, på travbanen, på 70-tallet, (for eksempel), husker jeg.
Så han kledde seg vel som en forretningsmann, må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Arne og Mette, de hadde forresten ikke nøkler stående, på innsida, av dørene, til badet eller do-en.
Så en morgen, når jeg skulle på jobb, på OBS Triaden da.
Så gikk jeg inn på badet, for å stelle sveisen og sånn.
(Som jeg pleide å gjøre, før jeg dro på jobben.
Som var å sitte i kassa, på Matland/OBS Triaden der).
Og akkurat da jeg gikk inn på badet.
Så reiste Mette Holter seg opp fra doen.
Sånn at hu stod med rumpa si, (og hele ‘indrefileten’ da, hadde jeg nær sagt), rett i trynet på meg da, når jeg gikk inn døra der.
Mens hu hylte vel, (eller noe).
Så jeg lukka igjen badedøra da, fort som fanken.
(For å si det sånn).
Også gikk jeg inn på doen vel, (eller noe).
Og stelte meg litt der kanskje.
Før jeg hasta videre til bussen da, for å komme meg på jobb, på OBS Triaden der da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og en gang, like etter det her, så sa Mette Holter til meg, (husker jeg), en gang i leiligheten sin der.
At, ‘Så du rumpa mi, du da’.
så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men hvorfor dem ikke låste dørene der, når dem var på badet, eller på do, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De Vestfold-kara, som jeg jobba sammen med, (under ledelse av Arne Thomassen da), med den sjaue-jobbinga, hos Forsvarets Overkommando.
De var litt sex-fikserte, forresten, sånn som jeg husker det.
Da vi hadde vært på den restauranten der, i den sidegata, til Karl Johan der, og spist, på den lørdagen vi jobba, (var det vel).
Så så vi ei dame, med en bikkje, men tynne bein, (var det vel).
‘Det er en sånn fittesleiker-bikkje’, smalt det fra han ene Tønsberg/Sandefjord-gutten da.
Til han andre da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens han som var så glad i grønnsaker.
(Var det vel).
Han betrodde seg til meg, en gang, i løpet av den her helga da.
Om at det å ha dame.
(Som han fikk sex av da da).
Det blei som ‘narkotika’, mente han.
At han måtte ha det da.
Så han klagde litt på det her da, på at han ble avhengig, av dama si, som han fikk sex av da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg bodde hos Arne og Mette, (og Axel), på Furuset der.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
En av de siste dagene, som jeg jobba hos Hageselskapet.
Og etter at det var klart, at jeg skulle begynne å jobbe, hos OBS Triaden.
(I et seks måneders vikariat da).
Så sa Redaktør Lønø, til meg, husker jeg.
At, ‘du blir sikkert butikksjef du’.
(Siden jeg skulle begynne å jobbe i butikk da).
Så Lønø skjønte kanskje ikke helt situasjonen min.
Jeg hadde jo bare et friår, fra Informasjonsbehandlings-studier, ved NHI.
Så egentlig, så var jo dette friåret bare for å tjene opp penger, til videre studier.
Men det er mulig at dette ikke hadde nådd helt fram da, til Redaktør Lønø og resten av Norsk Hagetidend/Det Norske Hageselskap.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cirka en gang i måneden, da jeg jobba hos Norsk Hagetidend.
Så pleide trykkeriet å dukke opp der, for å hente alle sidene, til Norsk Hagetidend da.
Men så var det noe galt med printeren en gang.
Så den virket ikke.
Så trykkerifolka gikk igjen da.
Men da kom jeg plutselig på det, at jeg kunne jo prøve å skru av strømmen på printeren.
Og så skru strømmen på igjen.
Og da virka plutselig printeren.
Så da løp jeg ut etter de trykkeri-folka da, med de papirene, når de arkene endelig dukka opp, inne på printerrommet der da, husker jeg.
Men det er mulig at Redaktør Lønø ble seende litt dum ut da.
(Ovenfor de trykkeri-folka da).
Og at han kanskje skyldte dette på meg, eller noe.
(Siden jeg hadde gått et år på NHI da, muligens).
Hvem vet.
Redaktør Lønø spurte meg ihvertfall hva jeg hadde gjort, siden jeg fikk printeren til å virke igjen, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg holdt på å fikse den oppringingsmaskinen, for Bjerregaard, hos Norsk Hagetidend.
Så tok dette litt tid, for jeg var ikke vant med sånne maskiner.
Som var mest brukt på kontorer, på 70- og 80-tallet, hvis jeg skulle tippe.
Så da sa Redaktør Lønø, husker jeg, en dag.
At jeg må ha resultatene av den og den leserundersøkelsen, på mitt skrivebord, i morgen tidlig.
Og da, så jobba jeg helt til jeg ble ferdig med den leserundersøkelsen da.
Og da lå den på skrivebordet til han Redaktør Lønø, dagen etter da.
Så det kunne også være sånn der, at noe hastet da.
Og spesielt de siste dagene, før Norsk Hagetidend, skulle i trykken.
Så kunne det være litt hektisk der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg må si det nå, når jeg tenker tilbake.
At dette rundt denne praksisplass-jobben min, var mest som noe surr, fra både Arbeidsformidlingen og Norsk Hagetidend.
For jeg var jo utdannet Data og Informasjonsbehandling/Markedsførings-økonom, fra Handel og Kontor.
Så at jeg skulle ha en praksisplass, som kontormedarbeider.
Det var noe ganske tøysete, må jeg nok si.
For det var jo ikke dette som var mitt hovedfelt, for å si det sånn.
(Det var jo Data og Informasjonsbehandling som var mitt hovedfelt.
Og Markedsføring var mitt felt nummer to da, på den her tiden, må man vel si).
Og hos Hageselskapet, så måtte jeg jo jobbe på lageret og på messer og som bud, og som alt mulig forskjellig da.
Så dette var vel ikke noen kontormedarbeider-jobb, akkurat.
Dette var vel mer en alt mulig-mann jobb.
Så både Arbeidsformidlingen og Hageselskapet surra fælt, når det gjaldt denne praksisplass-jobben min hos Norsk Hagetidend, synes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hos Arne og Mette.
Så fant jeg en dag, (på rundt den her tida vel).
Min yngre halvbror Axel, (som var 11-12 år, på den her tida), inne på kjøkkenet, mens han babla noe om at, ‘dansker er Nordens jøder’.
Så det var mye sprøtt som skjedde, hos Mette og Arne og.
Men hvorfor Axel sa det her, det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men nå har jeg ikke fler notater her, fra tida, som jeg jobba, hos Det Norske Hageselskap.
Så i de neste kapitlene, så blir det mer fra tida, da jeg leide et rom, hos Arne og Mette og dem.
Og fra den nye jobben jeg fikk, på OBS Triaden.
Så vi får se når jeg klarer å få skrevet mer om dette.
Vi får se.
PS.
Jeg fikk ikke sove nå, så jeg tenkte at jeg kan skrive noe mer, på det her kapittelet.
Axel hadde en del kamerater, i Høybråtenveien, på Furuset.
De han hatet mest, det var Obi og Orji, (Okoroafor, så jeg at de heter, til etternavn, på Wikipedia nå) fra Kenya vel, (som bodde noen oppganger bortover i retning av Høybråten Kirke der vel, i Høybråtenveien), og som har vært med i Idol, (var det vel), for noen år siden.
Disse afrikanske gutta, de var veldig kraftige, for alderen, (mener jeg å huske), og Axel var litt redd for dem, og prata en del om dem, i begynnelsen, det året jeg bodde hos han og Arne og Mette, på Furuset da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Samtidig, så beundret Axel utlendinger.
En gang, som Axel og jeg, gikk fra Furuset-senteret, og bort til leiligheten, til Arne og Mette.
(En gåtur på cirka fem minutter vel).
Så forklarte Axel det, at han beundret utlendinger, siden de var mye tøffere enn nordmenn da, som han sa.
Jeg svarte ikke noe.
Mine søsken og jeg, vi er jo som en sånn ‘Tore på Sporet’-familie, mer eller mindre.
Både Pia, Axel og jeg har jo vokst opp fra hverandre.
Så vi kjenner hverandre ikke så bra.
Og vi er kanskje litt mistenksomme, mot hverandre.
Og jeg skjønner vel nå, at jeg kanskje aldri har vært helt på bølgelengde, med hverken Axel eller Pia.
Det er kanskje best, for oss tre søsknene, å bo langt fra hverandre.
Det blir som når noen er adoptert bort, som barn.
Også møter de sin ekte far eller mor, som voksen.
(Det blir nesten som noe sånt her, med Pia og Axel og jeg, må jeg vel si, etter å ha tenkt litt mer på det her nå).
Og da, så blir det kanskje vanskelig, og det er kanskje ikke alltid, at ting klaffer, og at folk passer sammen, etter å ha hatt en sånn ‘Tore på Sporet’-aktig oppvekst da.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Og det som også skjedde, iløpet av den tiden, som jeg bodde, hos Axel og dem.
Det var at Axel og dem fikk seg en hund, som ble kalt for Trixie, (mener jeg å huske).
Og Axel hadde med den hunden, på en hundeutstilling, og den vant prisen, for ‘Groruddalens fineste hund’, husker jeg.
(Den fikk en sløyfe, som det stod det på, ihvertfall).
Men hverken Axel eller Arne Thomassen, eller Mette Holter, dresserte Trixie noe særlig.
Men jeg pleide å gå opp, til Furuset-senteret, om kvelden.
For å kjøpte meg noe godteri, å spise, mens jeg så på Filmnet, om kvelden da.
Og etter at dem fikk bikkje, så pleide jeg å ta med den noen ganger, og gå tur, til Furuset-senteret da.
(Når jeg skulle dit likevel).
Og en av de første gangene, som jeg gikk tur, med Trixie da.
Så møtte jeg Obi eller Orji, (eller om det var storebroren deres, vil jeg vel kanskje tippe på. Jeg tror at de gutta også hadde en litt eldre storebror nemlig, muligens, hvis jeg husker det riktig).
Og han lo av meg da, på den sletta der, som jeg som er like ved blokkene, der Arne og Mette bodde.
For jeg måtte liksom slepe på Trixie da, som ikke ville høre på meg.
Så da ble jeg så flau, siden han afrikanske gutten, lo av meg.
Og så irritert, på Trixie.
Så jeg tenkte det, når jeg kom hjem, til Arne og Mette der.
At jeg måtte vise den bikkja, hvem som var sjefen.
Så jeg satt bikkja ut på den terrassen, som var ved kjøkkenet der.
(For de hadde terrasse på to sider av leiligheten da).
Også lot jeg bikkja være aleine der, i to-tre timer kanskje.
Om kvelden.
(Det var ganske mørkt, husker jeg, så dette var kanskje høsten 1990, eller noe.
Eller våren 1991, var det kanskje.
Noe sånt).
Og så lot jeg bikkja slippe inn i leiligheten igjen.
Etter å ha latt den være aleine, i noen timer, på terrassen der da.
Og etter det, så var den bikkja helt fin.
Og hørte alltid på en, når man gikk tur med den, osv.
Så da ble den bikkja litt mindre overlegen da.
For å si det sånn.
Og etter det, så var jeg alltid snill mot den bikkja da.
Men det var så ille at det ikke gikk an å gå tur med den liksom.
Så da måtte jeg nesten gjøre noe, for å liksom få dressert den bikkja litt da, (syntes jeg).
Den bikkja var forresten en blandingshund.
Og Mette Holter sa at den var en ‘ren amerikaner’.
(Noe vel også Arne Thomassen var med på å si, noen ganger og, mener jeg å huske).
Men det var nok bare tull, (tror jeg ihvertfall), siden amerikanere er mye en blanding av forskjellige folkeslag da.
Så når Mette Holter sa det at Trixie var ren amerikaner, så mente hu vel det, at den bikkja var en blandingshund da.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Hageselskapet så hendte det at Redaktør Lønø spurte meg, om jeg virkelig jobba så lenge som jeg skulle.
Siden det var fleksitid der, og siden jeg var b-menneske og ofte kom seint på jobb.
Jeg svarte vel bare at jeg gjorde det.
Men egentlig så hadde jeg vel ikke helt oversikten.
Men jeg satt ofte seint oppe, om natta, sammen med min tidligere stefar, Arne Thomassen, og så på filmer, på Filmnet, som var en 24-timers filmkanal, (noe som var ganske nytt i Norge, i 1990, og som jeg ikke var vant til å ha da).
Så jeg kom meg kanskje trøtt på jobben, i 10-tida da.
Og da skulle jeg vel være der, til i 17-tida, ihvertfall, (egentlig).
Men når det ble tomt med folk der, hos Hageselskapet.
Så syntes jeg nesten at det var som, at jeg gjorde noe galt der.
Siden jeg da var aleine igjen, (mer eller mindre ihvertfall), i lokalene til Hageselskapet.
Dessuten, så jobba jeg veldig raskt og effektivt, (hvis jeg kan si det selv ihvertfall).
Så jeg hadde sjelden noe å drive med etter at de andre hadde gått hjem.
Så da bare jeg stakk jeg, jeg også.
Dessuten så fikk jeg jo ikke lønn der.
Men jeg fikk jo bare vanlig arbeidsledighetstrygd, så jeg syntes egentlig ikke at dette var som en ordentlig jobb da.
Og derfor syntes jeg vel det, at jeg ikke behøvde å ta det så høytidelig, om jeg jobba seks, syv eller åtte timer hver dag liksom.
Og Arne og Mette, de var også sjelden hjemme.
De pleide å dra på bingo og travbanen og fikk seg etterhvert jobber.
Så jeg måtte også lage middag for Axel, ihvertfall de første ukene, som jeg jobba, hos Hageselskapet der, husker jeg.
Og da pleide jeg å kjøpte noen sånne ostesnitzler, og sånn, som de hadde på Mega, på Furuset-senteret der, husker jeg, etter jobben.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også mens jeg jobba for Hageselskapet, at jeg bestemte meg for å bli enda mer ‘ordentlig’.
Jeg hadde jo slutta med å stjele i butikker, osv., før jeg flytta inn til Oslo.
Og mens jeg jobba for Hageselskapet, så huska jeg det, at jeg også ønsket å slutte, med å snike på T-banen.
Så etter denne tida så har jeg vel så godt som alltid hatt månedskort da.
(Når jeg ikke har hatt bil da).
For jeg tenkte vel som så, at det ville vært flaut, å ikke komme seg på jobb, på grunn av at man ble tatt i kontroll, eller noe.
Og det var også en viss risiko for at kolleger osv., kunne se det, på T-banen kanskje, hvis man ble tatt i kontroll.
Og da ville de ihvertfall fått noe å prate om, i lunsjpause osv., (for å si det sånn), hos Hageselskapet da, (tenkte jeg kanskje).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den første gangen vel, som jeg satt med ned, ved feil bord, i lunsjpausen, hos Hageselskapet der.
Så satt Kontorsjefen og de andre sjefene seg der også.
(Av en eller annen grunn).
Men den andre gangen som jeg satt meg ved feil bord, da gjorde dem vel ikke det, tror jeg.
Men hvorfor det og det bordet var feil bord, det fikk jeg ikke med meg.
Så det hendte at jeg heller gikk og kjøpte meg noe mat, på Oslo City, som ikke var så langt unna, i lunsjpausen.
En pizzabit, eller noe sånt, kanskje, (uten at jeg husker det helt nøyaktig, hva jeg spiste da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av de første dagene, som jeg jobba, hos Hageselskapet.
Så fikk jeg også en utgave, av Hageselskapets kalenderbok, (som var en grønnaktig og ganske stor ‘syvende sans’-aktig bok), for 1990, av Redaktør Lønø, (husker jeg).
Så der kunne jeg skrive opp tidspunkt for jobbintervjuer og sånn da.
Og etter det, at jeg fikk den kalenderen.
Så har det blitt som en vane for meg, vil jeg si.
At jeg både da jeg bodde i Norge, og nå som jeg bor i England, pleier å kjøpe en sånn syvende sans-bok, hvert år, (mer eller mindre, ihvertfall).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg var med en kar, hos Hageselskapet, (som jeg syntes at var litt usympatisk, for å være ærlig, han var vel ihvertfall ganske sjefete, mener jeg), for å jobbe på standen, til Hageselskapet, på landbruksmessa, på Hellerudsletta.
Så dro vi til Prior, (eller noe), ikke så langt unna Hellerudsletta der.
Og da kunne vi spise, (ganske så subsidiert vel), i kantina til Prior, (var det vel).
Siden både Hageselskapet og Prior var noe med land/hage-bruk/Senterpartiet(?)/’bønder’ da, (eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg var på jobbintervju, hos han butikksjefen på Rimi Oppsalstubben, (som gikk med stripete Ball-genser), høsten 1990.
Så husker jeg forresten at han ble imponert, fordi at han spurte meg, om hva jeg visste om Rimi.
Og jeg var jo kamerat, med Magne Winnem, som jobba som leder, i Rimi, på den her tida.
Så jeg svarte det, at Rimi bestod av både egeneide og franchise-butikker.
Da ble han butikksjefen imponert, husker jeg.
Han fortalte det, at mange ikke visste om det, at Rimi hadde egeneide butikker.
Og han nevnte det, at Rimi Oppsalstubben, var en sånn egeneid butikk da.
Jeg burde vel da kanskje ha nevnt det, at jeg kjente Magne Winnem, som var leder i Rimi.
Men Winnem jobba jo ute i Bærum der, (på Rimi Nadderud), og han var også i militæret, på den her tida, (hvor han var Hovedtillitsvalgt vel), så det var kanskje derfor jeg ikke nevnte det, at jeg hadde lært en del om Rimi, etter at Winnem hadde vært på vorspiel hos meg, en del ganger, etter at jeg hadde flytta til Oslo da.
Det er mulig.
Ihvertfall så ble det bare sånn.
Men jeg ble kanskje litt satt ut av den stripete Ball-genseren, (som var veldig umoderne, i 1990), til han butikksjefen på Oppsal der, det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Klara, (som var sjef på kontoret der vel, hos Matland/OBS Triaden), hu prata jeg med, på telefonen, noen dager etter at jeg hadde vært på jobbintervju hos dem.
Klara fortalte meg det, at jeg var den av søkerne, som fikk jobben, (et vikariat, på seks måneder, heltid), siden jeg hadde jobbet på CC Storkjøp, i Drammen, (som ekstrahjelp), et drøyt år tidligere, og derfor var den av søkerne, som var best kvalifisert da.
(Siden ingen av de andre søkerne vel hadde jobba i butikk før).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han tidligere nevnte familievennen, til Arne og Mette, nemlig Svein Martinsen.
Han var på besøk hos Arne og Mette kanskje en gang i måneden, (eller noe).
(Og han pleide da ganske ofte å ha med seg kona si.
Ei dame med mørkt, (og muligens krøllete), hår vel).
Axel fortalte meg historier forresten om Svein Martinsen.
Når Axel var med Arne og Mette, på travbanen, så kunne Svein Martinsen si til Axel, (som fylte tolv år vel, høsten 1990), at her har du en hundrelapp, (som var mye penger, på den her tida, for en ti-tolv-åring), gutten min, gå å kjøp deg noe godt.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel fortalte også det, at Svein Martinsen pleide å være litt sånn ‘show-off’ vel, når han handla mat, på Matland, (som var akkurat den butikken, som jeg fikk jobb i, etter tips fra nettopp Svein Martinsen da, og som skifta navn til OBS Triaden, på rundt den her tida, etter å ha blitt solgt fra en disponent Paulsen, (som seinere åpna en Rema-forretning, på Furuset Senter), og til Forbrukersamvirket da).
Matland hadde en stor og fin ferskvareavdeling.
Og Svein Martinsen pleide visst å si, ‘også et par hekto roastbiff til katta’, når han handla i ferskvareavdelingen der.
Så Martinsen var vel litt ‘harry’ og litt sånn show-off da vel.
(Ihvertfall hvis jeg skjønte Axel rett).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Martinsen fortalte meg også en historie, fra Forbrukersamvirket, en gang, når han var på besøk, hos Arne og Mette, høsten 1990, husker jeg.
En sjef, i Forbrukersamvirket, hadde slutta i jobben.
Og når de andre sjefene fant et fryselager, som han sjefen hadde hatt ansvaret for.
Så hang det masse griseskrotter der, som var fulle av mark.
‘Dette tar jeg hånd om, stol på meg’, (eller noe), sa han ene av Forbrukersamvirket-sjefene da, til de andre.
Og uka etter, så hadde det vært tilbud, på sterkt krydra grillkjøtt, i alle Forbrukersamvirke-butikkene, i Norge da.
(Ifølge Martinsen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også mye mer som skjedde, høsten 1990.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Ikke så lenge før jeg slutta å jobbe i Hageselskapet, (husker jeg).
Så måtte jeg også sitte litt i sentralbordet der, husker jeg.
Mens de hadde personalmøte der.
(Siden jeg var praktikant, og ikke jobba der fast da).
Og da ringte det noen folk, som ikke ville abonnere lenger, på Norsk Hagetidend, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel mens jeg satt og jobbet på sentralbordet, (som vel muligens også var resepsjonen), at jeg først hørte ordtaket, (som Gro Harlem Brundtland fremførte, på radio, mener jeg at det var), at ‘det er typisk norsk å være god’.
Dette var som noe nytt for meg, husker jeg.
Jeg var så vant til å høre, (om musikk osv.), at ‘det er bra til å være norsk’.
Men dette om, at ‘det er typisk norsk å være god’, noe sånt hadde jeg ikke hørt før.
Så selv om jeg var Høyremann, så syntes jeg at dette ordtaket, som vel var del av en slags kampanje, for å få folk i Norge til å bli blidere osv., før vinter-OL, på Lillehammer, i 1994.
Så syntes jeg at dette var en litt oppmuntrende ting, å høre da, (husker jeg), på radioen der da.
(Hvis jeg ikke husker helt feil, så var det mens jeg var på jobb hos Hageselskapet, at jeg først hørte dette ordtaket).
Og de hadde vel også noen ‘Folk i form til OL’-plakater, (eller noe sånt), der og, mener jeg.
Så det var nesten litt som å bo i Nord-Korea, (kan man vel kanskje si), å bo i Norge, på begynnelsen av 90-tallet.
Flere statlige kampanjer for å fikse opp nordmenn, for at landet liksom skulle bli sånn noenlunde presentabelt, ovenfor utenlandske TV-tittere og turister, (i forbindelse med OL på Lillehammer), var i full gang, (virket det som for meg, ihvertfall, husker jeg).
Så jeg syntes at dette også var litt pussig/merkverdig da, husker jeg.
Men jeg husker også at jeg ble litt muntret opp da, av at det var typisk norsk å være god.
For det hadde jeg ikke hørt noe om før.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var ikke alltid like positiv, til Gro Harlem Bruntland.
Hennes TV-opptredener, fra 80-tallet, hvor hun hisset seg veldig opp, i debatt-dueller, med Høyre-formann Kåre Willoch, hadde jeg ganske friskt i minne.
Og en gang, i leiligheten til Mette og Arne, når det var snakk om Gro Harlem Bruntland, på TV-nyhetene, (eller om Arne Thomassen hadde nevnt henne).
Så kom jeg med en negativ kommentar da, (siden jeg var Høyremann), om Gro Harlem Bruntland da.
Og da eksploderte nesten Mette Holter, (husker jeg).
Og sa noe sånt som at, Gro Harlem Brundtland, hun ville ikke Mette Holter høre noe stygt om da.
For Gro var flink og sånn da.
Og det visste seg at Mette Holter kjente Gro Harlem Brundtland personlig, siden de hadde vokst opp sammen og gått på skole sammen, (eller noe lignende ihvertfall), i området rundt Parkveien, i Oslo Sentrum da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det å kjenne noen som kjente Gro Harlem Brundtland, det kom litt som et sjokk for meg, (må jeg innrømme).
(Kanskje spesielt siden at denne personen var akkurat Mette Holter).
For Mette Holter var liksom den arbeiderklasse-bingo-dama da.
(Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).
Og jeg syntes at det kunne være litt vanskelig å ta hu Mette Holter helt på alvor, siden hu liksom var så ‘kitschy’ og sånn da.
Hu så på seg selv, som ‘hu dama som alltid vant på bingo’, og gikk med sånne spesielle amerikansk-aktige røde plast-briller vel, og samla på elefant-figurer og sånn da.
Så hu var liksom ikke som en akademiker akkurat, (eller hvordan man skal forklare det), hu Mette Holter da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så at Mette Holter hadde vokst opp sammen med, (og kjente), Gro Harlem Brundtland.
Det var noe som nesten skremte meg litt, må jeg innrømme.
Siden jeg ikke stolte helt på dømmekraften, til Mette Holter da.
For Mette Holter virka ikke så smart for meg, (må jeg innrømme).
Og hu virka også ganske så følelses-styrt, for meg, noen ganger.
Samtidig med at hu var inne i en personlig krise, på den her tiden, (virka det som for meg, ihvertfall).
Hu kom med utbrudd om at hu ikke klarte å få seg selv til å se noe fiks/fin ut lenger, til dattera si Kirsten, osv., (sånn at man kunne høre det i hele leiligheten da, husker jeg).
Og hu hadde jo allerede kommet med et utbrudd, ovenfor meg, studieåret før, (en gang jeg var på besøk hos Arne og Metter der, på Furuset), om at hu ble lei seg, på grunn av Pia og meg, siden det å se oss, minte henne på det, at hun ikke var ordentlige mammaen til Axel da.
(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel, av Min Bok 2).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS.
Jeg fikk ikke avsluttet dette kapittelet igår, (6. februar 2012), da jeg skreiv det.
For det ble litt seint her, og jeg sovna.
Men det var fortsatt en god del, som skjedde, denne høsten, i 1990.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Høsten 1990, så kom jeg meg endelig inn til Oslo igjen.
(Etter en lang sommerferie, hvor jeg hadde bodd her og der, i inn og utland, hos slektninger osv., da).
Jeg flytta så inn hos Axel og dem, i Høybråtenveien 23D, (var det vel), på Furuset.
Jeg kan forklare litt om hvordan det ble avtalt, at jeg skulle leie et rom, av Axel og dem, på Furuset.
En gang, som jeg var på besøk hos dem, våren 1990.
Så nevnte Axel sin stemor, Mette Holter, at det hadde vært snakk om, at min søster Pia, skulle bo på det gamle rommet til Mettes datter Kirsten Ancona, (som stod tomt), og hjelpe Arne og Mette, med å passe på Axel.
Dette var etter at jeg hadde avtalt, med sosialkontoret på Ryen, at jeg skulle ta meg et friår, og spare opp penger, til det andre året på NHI, fra høsten 1990.
Så jeg ble litt interessert da, når jeg hørte det, at Pia ikke skulle være med på den avtalen likevel.
Og at de derfor hadde et rom som stod tomt der da.
For Arne Thomassen hadde nettopp gått konkurs, og Arne og Mette hadde dårlig råd da, siden Arne hadde vært gjennom gjeldsforhandlinger, og mye av trygda hans gikk til kreditorer vel.
Så jeg fortalte det da, at jeg trengte et rimelig sted å bo, det neste skoleåret, siden jeg skulle spare opp penger, til andreåret, på NHI da.
Så jeg foreslo det, at hvis ikke Pia skulle bo på det rommet, så kunne jeg eventuelt kanskje leie det, for 1000 kroner måneden da.
Og jeg kunne også hjelpe til litt, med å se etter Axel, (men ikke på heltid, sånn som det vel var snakk om, at Pia skulle gjøre).
Siden leia var såpass billig da.
Og Axel var halvbroren min da.
Jeg kunne prøve ihvertfall, (mener jeg at jeg sa).
(Noe sånt vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av de første dagene, som jeg bodde hos Axel og dem, så gikk jeg til Arbeidsformidlingen, på Schous plass der, på Grunerløkka.
For å registrere meg som arbeidsledig da.
Men alle oss tre, (Mette, Arne og jeg), hadde dårlig råd.
Og det tok noen uker, før jeg fikk min første arbeidsledighetstrygd vel.
Så jeg sendte i mellomtiden et brev, til sosialkontoret på Ryen.
(Etter å ha snakka med Arne Thomassen om han syntes at det var en god ide.
Noe han syntes at det var, husker jeg.
Siden ingen av oss hadde noen penger nesten).
For jeg forklarte det, (i det brevet, til Ryen Sosialkontor), at jeg hadde registrert meg arbeidsledig, (som avtalt med dem, våren før), men at det tok litt tid, før jeg fikk arbeidsledighetstrygd da.
Så jeg lurte på om jeg kunne få litt sosialstøtte til da, i de dagene/ukene, før den trygden, fra Arbeidsformidlinga, dukka opp på kontoen min da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, så fikk jeg en sjekk, på tusen kroner, (var det vel), i posten, fra Ryen Sosialkontor, (etter noen dager da), husker jeg.
Sånn at jeg ihvertfall hadde noen penger, fram til jeg begynte å få arbeidsledighetstrygd da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg hadde litt penger hele denne sommeren og høsten da.
Fordi jeg fikk vel cirka 6000 av Ryen Sosialkontor, i slutten av juni, (eller noe sånt).
Og jeg hadde jo depositumet, på 2500, hos familien Jorås.
Og så solgte jeg vannsenga mi, for tusen kroner, til tremenningen min Øystein Andersen da.
Og jeg slapp jo å betale husleie, når jeg bodde hos slektninger, osv., sommeren 1990 da.
Så de cirka 6000 kronene, (fra sosialkontoret på Ryen), de holdt hele sommerferien da, for å si det sånn.
Jeg fikk jo oftest middag også, når jeg bodde hos bestemor Ågot, bestemor Ingeborg, og onkel Runar og dem i Son.
Så jeg hadde litt penger til diskoteker, røyk og hamburgere, osv., denne sommeren da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av de første gangene, som jeg var nede på Arbeidsformidlingen på Nedre Grunerløkka der.
Så ble jeg huket tak i, av en dame der.
Siden jeg var under 23 år, (eller noe), og var arbeidsledig da.
Så hadde de egne praksisplasser, (for ungdommer), som de ville sette meg på.
Jeg fikk se på et ark, som hu dama, (med mørkt, ganske langt hår vel), hadde, inne på kontoret sitt det da.
Jeg la merke til at det stod Det Norske Hageselskap, på en av jobbene, som hu hadde på det arket sitt da.
Dette var kontorjobber.
For de kunne ikke godkjenne det året jeg hadde gått på NHI, som noe utdannelse, (var det vel).
(Noe sånt).
Så jeg kunne bare ha kontorjobber da, mente de.
(Enda jeg hadde jo gått på datalinja, på det siste året på handel og kontor og.
Og også gått et år på markedsføringslinja).
Men jeg syntes at Det Norske Hageselskap, hørtes ut som et sivilisert sted å jobbe på da.
Og bestefar Johannes hadde jo hatt en så fin hage, utafor det store huset sitt, som han hadde kjøpt, i Blombakken, i Nevlunghavn, på midten av 70-tallet.
(Den hagen var så fin, at Aftenposten og Tønsbergs Blad og/eller Østlands-Posten osv., (var det vel), pleide å skrive om den, noen ganger).
Så det var kanskje derfor jeg syntes at det hørtes artig ut, å jobbe for Hageselskapet da.
Hu dama hos Arbeidsformidlingen, sa at den jobben bare ble betalt, med cirka 4000 i måneden.
Men jeg så jo bare på dette som en midlertidig jobb.
Siden jeg jo egentlig hadde utdannelse innen data, og praksis fra butikk.
Så at jeg skulle ha en kontorjobb, det var jo litt som noe tøys egentlig.
Men jeg var ikke så vant med Arbeidsformidlingen, og ble bare litt tulla med der vel egentlig.
Må jeg vel si, når jeg tenker tilbake på dette.
For dette var vel en praksisplass-jobb, som Kontorassistent, for Norsk Hagetidend.
Som jeg bare liksom ble satt på da, (uten å ha uttrykt noe ønske om å få en praksisplass), fra Arbeidsformidlingen da.
Mens jeg søkte på ‘vanlige’ jobber, som jeg fant i Aftenposten og sånn da, ved siden av.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg gikk bort til Hageselskapet sin bygning, på Grønland.
(Ikke så langt unna der Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea hadde bodd, like før, i Vahls gate der da).
Og jeg hadde et jobbintervju, med Norsk Hagetidend sin redaktør Knut Lønø der.
Som fortalte at de trengte en person der, i noen uker/måneder, siden ei kontordame der var syk vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg viste vitnemålene mine, fra Handel og Kontor, til Knut Lønø da.
Og tilbydde meg vel, å gå til Arbeidsformidlingen, for å levere et eller annet skjema, som skulle leveres da.
Sånn at papirarbeidet, i forbindelse med at jeg skulle begynne å jobbe der, gikk unna litt raskere da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hva mer som skjedde, i denne praksisplass-jobben, som jeg hadde hos Det Norske Hageselskap.
Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Grunnen til at jeg gikk på Arbeidsformidlingen, på Schous plass/Nedre Grunerløkka der.
Det var vel fordi at jeg fortsatt stod med Folkeregister-adresse, på Abildsø vel.
Jeg fikk vel ikke ordna med å bytte adresse hos Folkeregisteret, på mange måneder, mener jeg å huske.
Det tok vel en faktisk en ganske god stund for meg, å få ordna med dette, (mener jeg å huske).
For dette var ikke noe jeg var vant med, å sende sånne skjema til Folkeregisteret, når jeg flytta da.
Og jeg hadde også nesten nok med å få nok penger til mat og husleie, osv., på den her tida.
Så sånne skjema, til Folkeregisteret og sånn, det tenkte jeg kanskje ikke så mye på.
Men jeg må vel ha sagt på Arbeidsformidlingen der, at jeg bodde på Furuset, (vil jeg vel ihvertfall tippe på).
Så det var kanskje sånn, at man skulle gå på Arbeidsformidlingen, i Sentrum, enda man bodde i Furuset-området der, i 1990.
Og at dette kanskje har blitt forrandret på, seinere.
Hvem vet.
Det er mulig.
Det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
For sånne ting ble vel forandret på ganske ofte, (som en regel vel nesten nærmest), i Norge vel.
Det er mulig.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Det at det hadde vært snakk om, at søstera mi Pia, skulle bo gratis hos Arne og Mette og dem.
For å hjelpe dem, med å passe på Axel.
Det var nytt for meg, da jeg hørte om dette, av Arne og Mette, våren 1990.
Det at det hadde vært snakk om dette, det er noe som søstera mi Pia, aldri har sagt noe om til meg.
Så det er mulig at dette bare var noe som Mette Holter og Arne Thomassen fant på og.
(For alt hva jeg vet.
Selv om det vel isåfall kanskje høres litt rart ut).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mette Holter tålte forresten dårlig det, at min søster Pia og jeg, begynte å besøke dem, på Furuset.
Holter brøt sammen og sa det, at det at Pia og jeg besøkte dem, det fikk henne til å tenke på det, at hun ikke var mammaen til Axel, likevel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Enda vi jo hadde besøkt Axel, i Oslo, da de bodde i Parkveien og på Vestre Haugen.
(Og Axel hadde jo også besøkt oss, da jeg bodde på Bergeråsen).
Så hvor reellt dette sammenbruddet til Mette Holter var, det vet jeg ikke.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hu Anne Lise, på Abildsø, er det mulig at het Anne Lene, eller noe, forresten.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
En gang, så husker jeg at hu Anne Lene hadde vært i Sarpsborg.
Også satt hu utafor Abildsø-kiosken.
(En gang våren 1990 vel).
Og fortalte at hu hadde vært i Sarpsborg i helga da.
Jeg tulla litt, for jeg syntes hu sa ‘Sarpsborg’ så pent da.
Så jeg sa da at, ‘det heter Sar’sborg’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så dukka Henning opp der også, (mener jeg å huske at det var, ihvertfall).
Og da sa hu Anne Lene til han da, at hu hadde vært i ‘Sarsborg’, i helga.
Og da sa han Henning, at ‘det heter ikke Sarsborg, det heter Sarpsborg’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg snakka litt med en kar i den Abildsø-gjengen på en fest og.
Han var litt sånn tøff, syntes jeg.
Så jeg prøvde vel kanskje å finne ut om han karen hadde noe imot meg, eller noe.
Og spurte om det var noe musikk, for tida, som han syntes at var kul.
Og det var De La Soul da, med sangen ‘Me, myself and I’, (mener jeg at det var).
Hvis jeg ikke tar helt feil.
(Det var en ganske kraftig kar med mørkt hår vel.
Hvis jeg husker riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg pleide å være en god del ute på byen, i helgene, sammen med Magne Winnem, dette studieåret.
Men det hendte også at jeg pleide å dra ut, på studentdiskoteker, (som var på torsdager), for å drikke.
Det var ofte på Rockefeller, som jeg dro da, (husker jeg).
Jeg ble ikke kjent med så mange der.
Så det var kanskje litt kjedelig.
Men som underholdning, så hadde de ofte noe som het ølstafett.
Og en gang, så vant ei amerikansk student-dame, (var det vel), den ølstafetten, på Rockefeller da.
Og mens hu hadde et sånt vinnerintervju, (husker jeg), med mikrofon og det hele vel.
Så strålte det plutselig en stråle med øl/spy, ut av kjeften hennes, mens hu prata da, (husker jeg).
Så den ølen, den var det kanskje for mye kullsyre i.
(Eller noe).
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dette ble vel også kommentert, mener jeg, på NHI.
Etter den nevnte ølstafetten.
At ølstafettene på studendiskotekene tok av mer og mer.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang i russetida vel, så hadde Magne Winnem og meg, og noen fler fra Drammen vel, (mener jeg at det må ha vært).
Vi hadde forvillet oss inn på et tøft utested, som het Headache.
Som lå i Akersgata, (mener jeg at det var).
Og der havna jeg også innom, et par-tre ganger vel, det første året mitt som student i Oslo, da.
Når jeg var på sånne pub-til-pub runder nærmest da.
(Eller hva man skal kalle det).
Og da fikk jeg høre det.
Av han på NHI, som bodde på Nesodden, og hadde mørkt hår da.
At jeg burde ikke gå med en sånn sossete/femi boblejakke, på Headache da.
Så da hadde visst han Nesodden-karen, hørt det, at jeg hadde gått på Headache og ikke sett tøff ut da.
Så da var det vel noen som visste hvem jeg var der kanskje da.
Og som jeg ikke visste hvem var.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Noen år seinere, så mener jeg at Assisterende Butikksjef, på Rimi Munkelia, Leif Jørgensen, også prata om det utestedet Headache.
At den og den dama hadde sugd den tøffe typen sin, i trappa ned til doen der, eller noe.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg dreit meg også ut, den gangen som han Kjetil fra Abildsø, dro meg med, på noe sånn Levis-markedsundersøkelse, nede i Oslo Sentrum da.
For da ville han av en eller annen grunn, at vi skulle ta T-banen til Skullerud.
Og så bussen tilbake til Abildsø.
(Noe sånt).
Hvis det ikke en trikk vi tok da.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg dreit meg ut, når trikken/T-banen dukka opp, på Ljabru stasjon.
For det navnet var jeg ikke vant med.
Så jeg spurte hva ‘Eljabru’ var da.
Og om det var noe tull med skiltet, eller noe.
Noe sånt.
(Siden ‘L-en’, (i Ljabru), var stum da.
Noe jeg ikke visste om.
Siden jeg vel ikke hadde hørt om det stedet før).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at en gang, så holdt jeg igjen en trikk litt.
(Ved å sperre den bakerste døra litt, sånn at den ikke gikk igjen da.
Når hu Lise fra Sande, (og de andre jentene i den gjengen, fra Svelvik), var på besøk hos Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea da.
(Det var fordi at jeg venta på at de Svelvik/Sande-jentene også skulle komme seg på trikken da).
I Storgata der vel.
(Noe sånt).
Men jeg husker ikke helt nøyaktig hvor vi skulle med den trikken igjen egentlig.
(Selv om det kan ha vært sånn, at vi skulle besøke hu Pia fra Korea, som hadde flytta til Sinsen etterhvert da, etter å ha delt leilighet, med hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, i begynnelsen av det her studieåret).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Året før jeg flytta til Oslo, så hadde Cecilie Hyde ‘hypet’ en plateforretning i Oslo, som het Utopia.
Som vel lå der, som Headache eller Cafe de Paris lå, det første året, som jeg bodde i Oslo.
Ihvertfall så hadde den plateforretningen ligget i Akersgata da.
Jeg husker at jeg gikk og så litt der.
(I det lokalet, som den plateforretningen hadde pleid å ligge i før da).
Også var det en pakistaner, i 30-40 åra der vel.
Som jeg spurte, om den plateforretningen Utopia da.
(Om hvor den hadde blitt av).
Og da visste det seg det, at han pakistaneren eide restene av den plateforretningen da.
(Sånn som jeg skjønte det ihvertfall).
For han spurte meg ihvertfall om jeg var interessert i å kjøpe den plateforretningen da.
(Altså platene og sånn da, regner jeg med).
Men det sa jeg ‘nei’ til, (må jeg innrømme).
For jeg hadde jo nesten ingen penger.
Jeg var jo en ganske fattig student, dette studieåret.
Som til og med måtte gå på sosialen, de siste månedene, dette første studieåret, som jeg bodde i Oslo.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sommeren 1990, så hadde jeg laget en plan, for å hjelpe på økonomien min litt da.
Jeg skulle ikke leie noen leilighet noe sted, denne sommeren, hadde jeg funnet ut, (for å spare penger da).
Så jeg bodde hos min tremenning Øystein Andersen, på Lørenskog, i en uke eller to vel.
Og vi var også i Brighton, i snaue to uker vel, denne sommeren.
Og jeg bodde også hos Ågot på Sand, i noen uker da.
Og i cirka en uke, hos onkel Runar og dem i Son vel.
(For dem ville visst det, at jeg skulle besøke dem der).
Og også i en uke eller to, hos bestemor Ingeborg, i Stavern.
Før jeg flytta inn hos Axel og dem, på Furuset, i slutten av august måned, i 1990 da.
Hvordan denne sommeren var, før jeg flytta inn hos Axel og dem.
Det tenkte jeg at jeg skulle begynne å skrive om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg så noe på et notat her nå forresten, som jeg har glemt å skrive om, som skjedde det første året, som jeg bodde i Oslo da.
Og det var det, at hu Lill Beate Gustavsen, (fra Svelvik).
Hu fortalte meg det, en gang, som jeg besøkte henne på Grønland.
(Etter at hu Pia fra Korea hadde flytta til sin egen leilighet på Sinsen vel).
At hu hadde møtt Linn Ullmann.
Jeg visste ikke helt hvem hu Linn Ullmann var.
Men jeg hadde jo hørt om Liv Ullman og Ingmar Bergman og sånn da.
Så jeg spurte jo hu Lill Beate Gustavsen da, om hva Linn Ullmann hadde sagt.
Og hu Linn Ullmann hadde visst bare sagt ‘kjøp Vagant’, da.
For hu dreiv visst og solgte et litteratur-tidskrift, som het Vagant, på gata, i Oslo, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var ganske ofte borte ved Abildsø-kiosken der, og chatta med de lokale ungdommene.
Både høsten 1989 og våren 1990.
Antagelig fordi det egentlig ikke var lov å røyke, i hybelen, som jeg leide av Berit og Gunnar Jorås da.
Jeg fortalte ungdommene på Abildsø, om det, at studielånet mitt begynte å ta slutt.
Ihvertfall så fortalte jeg det til han Kjetil, som pleide å gå på ‘Haleluja-møter’, husker jeg.
Han rådet meg til det, at jeg burde se litt sånn ‘tufs’ ut, når jeg dro til det sosialkontoret på Ryen, for å ha møte om muligheten for å få sosialstøtte, da.
‘Ha håret ditt litt sånn at det står opp på midten, og litt ned på sidene, sånn som jeg har sett at du har hatt noen ganger’, sa han Kjetil, om hvordan jeg burde se ut, når jeg gikk på sosial-støtte-møte, på sosialkontoret på Ryen der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette med sosialstøtte, det begynte egentlig en del måneder tidligere.
Jeg var hjemme hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, og leste i en Blitz-avis, (Smørsyra, het vel den avisa), som hu hadde liggende der, i leiligheten sin da.
I mangel av noe annet å finne på der da.
Jeg kjeda meg vel med andre ord litt der da.
Men på 80-tallet så hadde jo ingen hørt om internett.
Så hvis jeg hadde vært hjemme, så hadde jeg nok hatt nesa oppi en avis da og.
Selv om det nok ikke ville ha vært Blitz-avisa, (som jeg aldri kjøpte), som jeg ville ha lest, hvis jeg hadde vært hjemme, men da heller VG eller Dagbladet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I den Blitz-avisa, som hu Lill Beate Gustavsen hadde.
Så stod det at alle hadde rett til å få sosialhjelp.
Og at sosialkontoret ikke hadde noen rett til å nekte noen sosialhjelp da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde allerede skiftet adresse, hos Folkeregisteret.
Siden jeg ikke ønsket å ha adresse hos faren min og Haldis.
Siden jeg husket problemene, fra da jeg fikk brevene angående om jeg hadde kommet inn på mine ønsker på videregående, noen år før det her da.
Da havnet brevene i postkassa til Haldis da.
Som var stapp full av aviser, sommerferiene 1987 og 1988, var det vel.
Og mine brev om studieplass, havna altså i den postkassa da.
Og de var nesten umulige for meg å finne, husker jeg, blant all den uhentede posten til Haldis da.
Jeg måtte jo sjekke tre postkasser, for å finne de her brevene, angående om jeg hadde kommet inn på mitt førstevalg, på det neste årstrinnet, på videregående da.
(Det var Ågot sin postkasse, (som riktignok hun sjekket hver dag selv), på Sand. Det var ‘min’ postkasse i Leirfaret 4B. Og det var Haldis sin postkasse i Havnehagen da).
Dette var skoleplasser som måtte bekreftes, innen få uker da.
Så det var ‘ekkelt’, syntes jeg, at de brevene ble lagt av en postmann, i postkassa til min fars nye dame Haldis.
På et sted hvor jeg ikke bodde.
Sånn at jeg måtte drive å rote oppi postkassa til Haldis da, for å finne mine brev.
Noe som ble litt feil, syntes jeg.
(Siden Haldis og jeg egentlig var i to forskjellige familier da, må man vel si.
Nemlig i min fars nye og gamle familie).
Og jeg syntes at Haldis om dem var slappe, som ikke fikk noen til å ta inn posten deres, i sommerferien.
Så jeg orka ikke å ha samme adresse, som faren min og Haldis da.
Dette var selvfølgelig også på grunn av, at Haldis og faren min hadde latt meg bo alene, fra jeg var ni år.
Så iløpet av dette studieåret, (1989/90), så fikk jeg meg egen adresse da, (og vel også eget familienummer), hos Folkeregisteret da.
For jeg ønsket å være uavhengig, av faren min og Haldis da.
Som jeg ikke stolte så særlig mye på, og som jeg syntes at var uansvarlige da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ringte sosialkontoret på Ryen, fra en telefonkiosk, på Oslo S, (husker jeg).
Det ble som en krangel, må jeg vel nesten si.
Sosialkontoret på Ryen, de var visst i utgangspunktet ikke enige med Blitz-avisa, om at alle hadde krav på å få sosialstøtte da.
Jeg nevnte ikke at jeg hadde lest om dette i Blitz-avisa, for sosialkontoret, men jeg visste at alle hadde rett til å få sosialstøtte da, etter å ha lest i den avisa, som hu Lill Beate Gustavsen hadde da.
Så derfor ble jeg litt sur/irritert, når sosialkontoret på Ryen, ikke virka å være så veldig velvillige da, når det gjaldt å gi meg sosialstøtte, etter at studielånet mitt hadde begynt å bli brukt opp da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg dro ned på sosialkontoret på Ryen der, den dagen, som det møtet mitt der, var avtalt da.
(Jeg tok vel bussen dit vel).
Jeg hørte på han Kjetil fra Abildsø, og prøvde å rufse til frisyren mitt litt, (og sånn), sånn at jeg ble seende litt tufs ut da, (sånn som han Kjetil hadde anbefalt meg å gjøre da).
(Uten at jeg skjønte helt hvorfor han hadde anbefalt meg å gjøre det.
Men jeg hadde ikke fått noen andre råd, om det her møtet, så jeg hørte på han Kjetil fra Abildsø, da).
Jeg prøvde også å oppføre meg litt sånn ‘tufs’, i det her møtet da.
Og ikke virke for kul liksom.
(Siden jeg lurte på om det var derfor, at sosialkontor-dama hadde begynte å krangle, når jeg ringte dem fra Oslo S.
Siden hu kanskje hadde syntes at jeg var for ovenpå eller selvsikker da.
Noe sånt).
Og jeg fikk sosialstøtte da.
Mot det som hu jeg hadde prata med først, i telefonen, visst hadde anbefalt da.
(Hvis jeg skjønte hu dama jeg hadde møte med riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg satt i venterommet, på sosialkontoret på Ryen der da, (før det her nevnte møtet da).
(Som vel også var venterommet, for helsesenteret, på Ryen, mener jeg.
Noe sånt).
Så satt det en pakistansk gutt der, i tenårene.
Som jeg husker at så litt stygt på meg vel.
Jeg lurer på om det var den samme gutten, som var med han Henning, på Tjallern, da hu unge, spreke fjortis-jenta, hadde dukka opp der, (etter at Henning og dem hadde ringt, og hørt at mora var der og der, og at faren var på hytta da).
Jeg husker ihvertfall at han pakistanske tenåringsgutten, så på meg, mens jeg satt og venta på å ha det her møtet da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg satt og venta på å ha det møtet.
Så leste jeg i et magasin, som lå på et bord der vel.
Det var et magasin, hvor det stod om arbeidsulykker, med mere.
En innvandrer hadde visst forsvunnet i en papirmaskin, (eller noe), i Drammen, leste jeg.
(En ulykke som jeg sommeren etter nevnte for faren min og Dag Furuheim vel.
Når jeg satt på med dem en gang, i forbindelse med noe jobbing vel.
Og da hadde visst Dag Furuheim hørt om den ulykka.
Han innvandreren hadde visst plutselig bare forsvunnet ned i en maskin, på en fabrikk i Drammen, (fra et øyeblikk, til det neste), uten at noen så nøyaktig hva som skjedde vel.
Sa han Dag Furuheim da, (eller om det var en annen kar, som ligna på han).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Avtalen mellom sosialkontoret på Ryen, og meg, den var at jeg skulle få sosialstøtte, i de siste tre månedene, av dette studieåret da.
Det var vel da for april, mai og juni da.
Noe sånt.
Og jeg fikk dekket både husleie og penger til livsopphold.
Altså 2500 til husleie, og drøye 3000 til mat, hver av de tre månedene da.
Men avtalen var også, at jeg det neste studieåret, ikke skulle gå på NHI.
For sosialkontoret ønsket ikke i utgangspunktet å støtte private høgskoler økonomisk da.
(Som hun dama i møtet forklare da).
Så vi ble enige om at vilkåret for at jeg skulle få sosialstøtte, det var at jeg tok et friår, fra NHI, for å spare opp penger, sånn at jeg ikke kom til å trenge sosialstøtte igjen, når jeg gikk det siste året, på NHI.
Så sånn var det
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg var på besøk, hos Anne Lise og dem.
(Hu som hadde nesten åpent hus, på Abildsø der).
Så var vel han Percy der, (mener jeg), og en kar til.
(Muligens Henrik, det tørr jeg ikke å si helt sikkert).
De to gutta ville ha meg med, på å gjøre noe innbrudd, i en bil, (eller noe sånt vel).
Jeg lot som at jeg ikke skjønte noe da.
Og prata om det her, mens Lene og Anne Lise også hørte på da.
For jeg hadde ikke lyst til å bli med på noe innbrudd da.
(Eller hva de her kara prata om igjen da.
Noe kriminelt var det ihvertfall, sånn som jeg husker det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var jeg også på en fest der.
Muligens hos Anne Lise da og.
Men denne gangen, så var festen inne i stua deres.
Og ikke i det kjellerrommet der da, hvor den Abildsø-gjengen vanligvis satt da.
En gutt, hadde låst seg inne på doen der.
Da jeg var liten, så pleide vi jo å få lov å leke, (oss søskenbarna), i huset til Ågot og Øivind, på Sand der da.
Og noen ganger, så lekte vi, at vi låste oss inne, på do, og sånn da.
Så jeg var vant til det, å dirke opp sånne 8-nøkler, som stod i låsen, fra den andre sida da.
(Fra da jeg var liten gutt, og lekte med fetterne og kusinene mine og sånn da, på Sand, på 70-tallet).
Så jeg klarte å åpne den baderomsdøra da, fra utsida da, hos Anne Lise og dem, (var dette vel).
En ung tenåringsgutt, lå på gulvet der vel.
Og noe var galt da, skjønte jeg.
Men jeg skjønte ikke akkurat hva som var galt.
Men jeg skjønte at de andre var litt redd for at noe galt skulle skje vel.
Kanskje han gutten prøvde å ta selvmord, (eller noe), tenkte vel kanskje jeg.
(Noe sånt).
Han var liksom nesten helt viljeløs, han som hadde låst seg inne, på badet der da, på den festen, virka det nesten som for meg vel.
(Noe sånt).
Kanskje han var under kontroll av de eldste i den Abildsø-gjengen, (for eksempel han Henning?).
Hvem vet.
Litt rar virker ihvertfall denne episoden, når jeg tenker tilbake på den nå.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En annen gang som eg var hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland der.
Så prata vi om sjekking.
(Av en eller annen grunn).
‘Bare gå rett på den du er interessert i, er mitt favoritt-sjekketriks’, sa hu Lill Beate Gustavsen.
(Noe sånt).
Og da måtte jeg nesten le litt inni meg, husker jeg.
For det var jo akkurat dette trikset, som hu Lill Beate Gustavsen hadde brukt på meg da, på Fremad, (i Selvik), der, (skoleåret før).
(Hvor Christell hadde pleid å da meg med, en del fredager da).
Men det hadde kanskje hu Lill Beate Gustavsen glemt, i mellomtida.
Det at en gang, som både hu og jeg, var inne på Fremad der, så hadde hu bare kræsja rett inn i meg, på/ved dansegulvet der.
Den samme gangen vel som hu Monica Nebel vel seinere sa om, at hu hadde tråkka meg på beina, ute på dansegulvet der, (mens hu dansa med Arnt Lund da).
Noe som jeg også vel såvidt husker ennå da.
Så der var det litt vanskelig å få fred, for damer, inne på Fremad der, noen ganger, det er helt sikkert.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg husker også det, at Mette Holter, (Axel sin stemor), en gang sa til Pia og meg, når vi var på et besøk, hos Axel og dem, på Furuset.
At vi burde kjøpte Quarter-pounder-burgere, når vi kjøpte mat, på McDonald’s.
For det var ‘mer mat’, i Quarter-punder-bugererne, enn i Big Mac-burgerne da.
(Ifølge Mette Holter).
Så det hendte noen ganger, (husker jeg), at jeg prøvde å kjøpe Quarter-pounder-burgere, på McDonald’s, etter at Mette Holter hadde ‘babla’ om det her da.
Men at det var mer mat, i Quarter-punder-burgerne, enn i Big Mac-ene, det kan jeg vel ikke si, at jeg merka så mye til kanskje.
Men det kan hende at hu Mette Holter hadde rett likevel.
Hvem vet.
Jeg syntes kanskje nesten det virka som at det mer var omvendt.
At det var mer mat, i Big Mac burger-ne.
Men det er også mulig at jeg tar feil.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Det var fortsatt mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.
Og det tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Jeg var på besøk hos Axel og dem, i Høybråtenveien, på Furuset.
(De bodde i en terrasseblokk der, i klassisk ‘Groruddalen-stil’).
Cirka en gang i måneden kanskje, dette første året, som jeg bodde i Oslo.
Jeg husker at den andre gangen jeg dro opp dit.
(Var det vel).
Så sa Mette Holter, (Axel sin stemor), til meg.
At, ‘det kjører en politibil forbi her i ‘gangveien’ nå’.
‘Du har vel ikke noe ‘utestående’ med politiet?’.
Nei, da måtte jeg bare glise.
For jeg hadde jo ingenting på rullebladet, og var jo bare en av de dyktigste studentene på NHI, og ikke noen slags kriminell på flykt fra politiet, eller noe sånt, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som Pia og jeg, var på besøk, hos Axel og dem.
Så fortalte Axel sin stesøster, Kirsten, (som jeg seinere fikk vite om, at het Ancona, til etternavn, og at faren var fra en mafiafamilie, i USA, hvor Mette Holter hadde gått i ‘hotpants’, på sine yngre dager, sammen med ei storvokst amerikansk brunette, ved navn Vicky/Victoria, som seinere flytta til Trondheim).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kirsten fortalte til Pia og meg, at hu hadde pleid å ta med Axel på McDonald’s og sånn da.
Så Pia og jeg, vi skjønte det, at det liksom var forventa av oss og da.
Å ta med Axel, (som var en attpåklatt), med på McDonald’s og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg dro med Axel på McDonald’s, i Nedre Slottsgate der da.
(Det var den som ligger i en sidegate til Karl Johan der.
Den McDonalds-en, som var den første i Norge, mener jeg.
Hvis det ikke var den McDonald’s-en, i Torggata, som vi var på da, det er mulig).
Og hva klarte Axel?
Jo, når vi kom tilbake til Furuset igjen, med T-banen.
Så fortalte Axel det, at han hadde glemt igjen ranselen sin, nede på den McDonalds-restauranten, nede i Sentrum da.
Så da måtte jeg ta T-banen ned til Sentrum enda en gang, for å finne ranselen til Axel, på McDonald’s da.
Sånn at jeg ikke skulle få kjeft av Axels far, (min tidligere stefar), Arne Thomassen og hans nye dame Mette Holter da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia inviterte meg også med på kino, de gangene, som hu skulle ta med Axel på kino.
Så jeg så ‘Døden på Oslo S’, og vel også ‘Hjemme Alene’, (tror jeg), sammen med Pia og Axel, dette skoleåret.
På Saga Kino, var vi vel, for å se den Hjemme Alene.
Og Døden på Oslo S, den så vi vel muligens på Klingenberg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og fra da vi gikk og så på den Døden på Oslo S-filmen.
Så husker jeg det, at min søster Pia, hu liksom studerte meg da.
Mens hu pene Lena, var på lerretet.
Mens hu Lena var naken, i filmen da.
Hu fikk jeg visst ikke lov til å se på, av Pia, skjønte jeg.
Hva skulle jeg gjøre da?
Skulle jeg lukke igjen øynene?
Var jeg for gammel til å se den filmen?
Skulle ikke jeg som fremdeles var tenåring selv, få lov til å se på en naken tenåringsjente, som var med i en vanlig film, på kino?
Her synes jeg at Pia gikk for nærme meg.
Pia syntes at det var mer spennende å se på meg enn å se på filmen, husker jeg.
Så da er nok noe gæernt, vil jeg si.
Da er nok ikke min søster Pia så veldig normal, tror jeg.
Men men.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så viste Axel meg, skolen sin, på Majorstua.
Da satt vi oss ned, på trappa, utafor Majorstua T-banestasjon der, for å slappe av litt vel.
(For jeg skulle vel ta meg en røyk, tror jeg).
Og da var det en sprøytenarkoman der, som begynte å tigge om penger, (eller noe).
Eller, han ville ha et sigarettfilter av meg.
(Eller noe).
Som han ville bruke, mens han dreiv og stelte et rundt sår, som han hadde i armen, som han brukte for å sprøyte heroin i, tror jeg.
Mens han satt like ved siden av Axel og meg der da.
Så jeg fikk jo omtrent sjokk, (husker jeg), da jeg så det såret, som han narkomane hadde, i armen.
Og jeg begynte vel å bable om at han burde gå til lege, eller noe, med det såret da.
Så Oslo er nok egentlig ikke noen særlig egnet by, å ta med sine 8-9 år yngre småsøsken ut i.
Mens de fortsatt går på barneskolen, osv.
(Eller på spesialskole da, som Axel gikk på, på Majorstua).
Nei, Oslo er en veldig tøff by.
Og jeg har jo vært litt i byer som Brighton, London, Weymouth, Basel, Frankfurt, Amsterdam, Paris, Frankfurt, Berlin, Sunderland, Liverpool, osv.
Men jeg kan ikke huske å ha sett en like tøff by, som Oslo, noen andre steder, i Verden.
(Kanskje med unntak av Nurnberg.
Hvor jeg bare var på hotell en natt, men likevel).
Dette at en sprøytenarkoman viste fram et hull han har i armen, til en tenåring som tar med lillebroren sin ut på McDonalds, (og sånn).
Det tror jeg nok at bare kunne ha skjedd i Oslo.
Så Oslo er nok en hard by.
Og Axel, som gikk på spesialskole, i mange år, midt oppi all den her ‘dritten’, i Oslo Sentrum.
Han må nok ha blitt rimelig ‘herda’ av det, vil jeg nok tippe på.
(Hvis jeg skulle gjette ihvertfall da).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det som skjedde, da jeg avtalte det, at jeg skulle leie et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, i Høybråtenveien, i skoleåret 1990/91, (da jeg hadde et friår, fra NHI).
Det var sånn, at jeg var på et besøk, hos Holter og Thomassen og dem da, våren 1990, (må det vel ha vært).
Da nevnte Holter og Thomassen noe som var ukjent for meg.
Nemlig at de hadde diskutert med Pia, om hu skulle bo hos dem, og hjelpe dem, og passe på Axel, (som gikk på spesialskole, og var litt vanskelig å ha med å gjøre da vel).
Men så hadde vel ikke Pia ønsket dette likevel.
Noe som vel var logisk, for Pia var jo ikke ferdig med videregående enda.
Hu gikk jo fortsatt i andre klasse, på Drammen Gym, våren 1990.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg forklarte vel da, at jeg var på utkikk, etter et billig sted å bo.
Og så spurte jeg vel om det, om jeg kunne få leie dette rommet da.
For jeg visste at Arne Thomassen og Mette Holter, hadde dårlig råd, siden Arne Thomassen nettopp hadde gått konkurs, med en kakefabrikk, ute på Rasta, i Lørenskog.
(Eller, Mette Holter og Arne Thomassen, de fortalte meg det, at noen ‘sleipe folk’, hadde fralurt Arne Thomassen den kakefabrikken, ute i Skårer/Rasta, ved å få han til å skrive under på noen papirer, som seinere viste seg å være noe slags svindel, (eller noe), vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg sa vel noe sånt, som at jeg kunne prøve å passe litt på Axel og, etter jobben, og sånn da.
(For planen min var å få meg en jobb da, for å spare opp penger, til det andre året, på NHI da).
Men dette var liksom ikke hovedavtalen vår da.
Hovedavtalen var at jeg skulle leie et rom av dem, (Kirsten sitt gamle soverom, som stod tomt der), for 1000 kroner i måneden da.
Fra høsten 1990.
(Og ut det studieåret, som jeg hadde friår, mener jeg at det må ha vært, at vi avtalte).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i slutten av juni, i 1990.
Så hadde jeg fått faren min, til å dukke opp, fra Drammen.
For jeg skulle jo flytte fra Abildsø, på den her tida.
Og da hjalp faren min meg, og kjørte med alle tinga mine, til Thomassen og Holter, på Furuset da.
Faren min kjørte feil, og fant ikke veien.
(Enda han vel må ha vært der før, for han leverte køyesenger der engang, når jeg var med, mener jeg å huske).
Men jeg hadde sitti på litt med Axel og dem.
En gang så satt jeg på med dem, hjem til Abildsø, osv.
Etter at de hadde vært ute på et senter, i Akershus, hvor Mette Holter insisterte på at jeg skulle være med.
Hvor deres bekjente ‘Veske-Bjørn’ hadde butikk, tror jeg.
(Ihvertfall så var vi i en veskebutikk, eller noe, der, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Axel nevnte hele tida Alfaset.
(Av en eller annen grunn).
Og det var der som faren min kjørte feil da.
Men jeg fikk faren min til å kjøre opp til Gamle Strømmsvei der, (heter det vel).
Og så til Høybråtenveien den veien da.
For det var sperra for trafikk, hvis man kjørte om Haugenstua, (eller noe), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg nevnte også det, for Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea.
At jeg skulle flytte til Furuset da.
Og da sa Pia fra Korea, til Lill da, at ‘hvordan er det på Furuset, du som har vært der?’.
‘Masse deilige gutter og jenter’, svarte Lill da.
(Til hu Pia fra Korea da).
Så Lill og Pia fra Korea.
De var tydeligvis ikke på linje med Lene fra Abildsø-gjengen.
Som hadde sagt det, (på rundt den samme tida), husker jeg, (som jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene), at Furuset var et ganske tøft sted da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skjedde fortsatt noen ting, det første studieåret, som jeg bodde i Oslo.
Disse tingene tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
