johncons

Stikkord: Axel Thomassen (Bruttern)

  • Hadde bestemor Ingeborg også franske aner? (In Norwegian)

    På johncons-blogg, så hører vi hele tiden, om at bestemor Ingeborg, var fra den berømte Gjedde-familien, og Nyholm-familien osv., fra Danmark, hvorav Gjedde var en gammel nordisk adelsslekt, som var mye finere, sa bestemor Ingeborg, enn disse tyske Løvenskiold osv., som kom nordover senere, sa bestemor Ingeborg, på telefon ifjor.

    Så sånn var det.

    Men, det er også et faktum, at bestemor Ingeborg, hadde en bror, ved navn Louis.

    Og det høres veldig fransk ut, synes jeg.

    Så, hm, hadde bestemor Ingeborg måske en fransk mor, (eller kanskje farmor), hadde jeg nær sagt.

    Mysteriet fortsetter.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Min mor hadde også en slags tante, tror jeg, som ble kalt Meme.

    (Med noen sånne apposstroffer, over e-ene da).

    Hvis ikke det var bestemor Ingeborgs tante da.

    Hm.

    Noe sånt.

    PS 2.

    Og noe rart som skjedde i Ribsskog-familien, sommeren 1980, må det vel ha vært.

    Det var at min mor, Karen Ribsskog, og min tidligere stefar Arne Thomassen.

    De kjørte ned, med min søster, Pia Ribsskog, og bror, Axel Thomassen, for å døpe Axel i Danmark.

    Så Axel, han er dansk-døpt.

    Og jeg hadde flyttet til faren min, ca. 10 mil lengre nord i Vestfold, på Berger, høsten før dette.

    Så jeg var på ferie i Jugoslavia, sammen med Olsen-familien, da Axel ble døpt i Danmark.

    Så jeg var ikke engang invitert, i min brors dåp.

    Men da kan kanskje Pia, som da var 8-9 år vel, ha blitt smittet av noe Illuminati, eller lignende, f.eks. fra ‘tante Meme’ da, i Danmark.

    Hvem vet.

    Men man kan vel lure ihvertfall.

    PS 3.

    Og jeg selv, er jeg også døpt i Danmark?

    Nei, jeg er døpt i Svelvik kirke, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Altså i den samme kirken, som kronprinsparet, (eller ‘de tyskerne’ som kanskje bestemor Ingeborg ville ha kalt dem, siden Oldenburg-dynastiet originalt er fra Tyskland, og ikke fra Norden, som Gjedde adels-familien, som bestemor Ingeborg var fra, sammen med Nyholm-familien, på morssiden.), hadde generaltprøve på kronprinsbryllupet, i år 2000, eller når det kan ha vært.

    Så etter det, så er vel den kirken kanskje litt nedverdiget, med tanke på alle ‘spilloppene’, som Mette-Marit visstnok har vært med på.

    Hvem vet.

    Men jeg ble ihvertfall døpt der før de ble prøve-gift der da.

    Og min farfar og også min farmor, de hadde begge begravelser, i Svelvik kirke.

    Men jeg tror det var før, at det prøve kronprins-bryllupet ble holdt der.

    Hvis jeg ikke tar mye feil.

    Vi får se.

  • Bestemor Ingeborg var nok litt redd for å dø, noen ganger. (In Norwegian)

    Nå tenkte jeg på bestemor Ingeborg, som visstnok har dødd nå, i forrige uke, forstår jeg av noe junk-mail aktige e-poster jeg har fått, fra noen som utgir seg for å være faren min.

    Og jeg husker, at vi var jo innom bestemor Ingeborg, jeg og søsknene mine, på 2000-tallet, etter at min mor døde, i 1999.

    Og en gang, så dro jeg og broren min Axel, ens ærend, til Nevlunghavn, for å besøke bestemor Ingeborg da.

    For sånn var det, etter at moren vår døde, at jeg ihverfall, syntes at det kom så brått på.

    Så i 2002, var det vel, på høsten, så dro jeg og Axel ned for å besøkte bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.

    Vi skulle egentlig ha kjørt min bil, men clutch-vaieren røyk i rundkjøringa i Sinsen-krysset, så vi måtte ta toget.

    Så tok vi taxi fra Larvik til Nevlunghavn, for jeg hadde tenkt å leie leiebil, men det fant jeg ikke, men da slapp vi å komme fram så sent.

    Noen ungjenter, med ‘Larvik Line’-gensere, tulle-ringte på døra, til bestemor Ingeborg.

    Axel og bestemor Ingeborg, de bare satt stille.

    Men jeg løp, ut havedøra, etter at de hadde ringt på mange ganger, og klarte å finne to av de da, som hadde løpt bort i en annen vei.

    De sa at de hadde sett noe på TV, som de dreiv å skulle herme etter, og at det var derfor de dreiv å ringte på da.

    De var kanskje i 13-14 års-alderen, eller noe.

    Jeg sa at de burde slutte å se så mye på TV da.

    Og da ble de enige om, at de skulle slutte å ringe på døra.

    Så da fikk vi litt fred, den kvelden, for de ringte på hele tida.

    Men det var litt rart, syntes jeg, at Axel og Ingeborg bare satt der, enda jeg hadde jo skade i kneet, og alikevel så var det jeg måtte løpe etter de her rakkerungene.

    Så sånn var det.

    I taxien til Nevlunghavn, så fortalte sjåføren, at det var så fælt mye albanere i Larvik, på den tida der, som lagde så mye ugang, eller bråk, visstnok.

    Jeg og Axel var også oppe i Jegersborggate, og så på det huset vi bodde i, i Jegersborggate 16, hvor vi bodde, da Axel ble født.

    Axel begynte å skulle være tøffing vel, når han karen som bodde i huset, kom ut, og lurte på hvorfor vi så på huset og hagen hans.

    Så de begynte å krangle, må man vel nesten si.

    Axel ville ha det til at faren hans, Arne Thomassen, hadde eiet huset.

    Men det navnet kjente ikke huseieren igjen.

    Det var nok fordi at det var vår morfar, Johannes Ribsskog, som kjøpte huset til vår mor, Karen Ribsskog.

    Så Ribsskog-navnet, det kjente huseieren igjen.

    Men Axel var så morsk og skulle tøffe seg liksom.

    Men sånn oppførsel, det passa ikke så bra, i Jegersborggate, syntes jeg da, som hadde bodd der, som guttunge.

    Men Axel er vel mer vant til Oslo-forhold.

    Selv om oppførselen til Axel vel hadde vært i overkant tøff, også i Oslo, vil jeg si da.

    Men men.

    Men så dro vi til bestemor Ingeborg da.

    Og det var enten den gangen, eller en av de andre gangene vi var der, rundt den tiden.

    Vi var der kanskje en gang i året, ute i Nevlunghavn, på 2000-tallet.

    Vanligvis om sommeren da.

    Og en av gangene, så klagde bestemor Ingeborg, på at alle hennes venner og jevnaldrende familie, var døde.

    For bestemor Ingeborg, var jo født, før 1920 vel.

    Så bestemor Ingeborg var i 90-årene, nå, når hun døde.

    Uten at jeg husker nøyaktig hvor gammel hun var.

    Men hun levde lengre enn omtrent alle sine venner og søsken osv. da.

    Og da svarte jeg feil.

    For jeg sa at jeg trodde ikke at det fantes noe Gud.

    Og da skjønte jeg vel, at bestemor Ingeborg, ble lei seg.

    Men jeg skjønte ikke hvorfor, med en gang.

    Men når jeg har tenkt på det seinere, så har jeg jo skjønt det da.

    Og det var nok fordi, at hun var vel allerede da kanskje, i begynnelsen av 90-årene.

    Og det var nok ganske mye enklere for meg, som var i 30-årene, å ikke tro på Gud, enn det var for hennes, som var i slutten av 80-, eller i begynnelsen av 90-årene.

    Så selv om bestemor Ingeborg noen ganger kunne være sånn, at hun var veldig ovenpå, og skulle bestemme alt mulig da.

    Som da jeg var å besøkte henne, sommeren 1996, da jeg skulle på bilferie til Danmark, med den første bilen jeg hadde, en Toyota HiAce, som var kjøpt brukt men.

    Da begynte plutselig bestemor Ingeborg og kommanderte, at nå måtte vi kjøre til Larvik, så og så fort.

    Og hennes sønn, Martin, sa i 2005, at hun kunne være litt som ei skrulle, noen ganger.

    Ihvertfall så kunne hun være litt spesiell da.

    Men noen ganger, så var hun altså sånn, at hun var redd for å dø, og ble trist når hun tenkte på det, at det kanskje ikke fantes noe Gud da.

    Jeg tror ikke at bestemor Ingeborg var så religiøs.

    Men som oftest så var hun ovenpå, og styrte det meste som skjedde.

    Men noen ganger, så var hun altså som et vanlig sårbart menneske, hun og.

    Virka det som ihvertfall.

    Så det var nok ikke alltid bare lett å være bestemor Ingeborg heller.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Forfulgt av noe muslimsk mafia, gjennom søstra mi, og hennes afrikanske venner, som vel er muslimer? (In Norwegian)

    I den forrige bloggposten, så skrev jeg jo om, da søstra mi, tok med seg tre afrikanere, hjem fra byen, i 1994.

    Søstra mi hadde jo flytta til meg, året før, for hun hadde ikke noe sted å bo.

    Og jeg var nettopp ferdig med militæret, så jeg hadde ikke så god råd, men jeg jobba mye på Rimi, så vi kom over kneika med regninger osv.

    Jeg ville ikke spørre faren min om å låne penger, for han hadde jeg kutta ut.

    Men, da vi egentlig var over kneika, så var det en regning, som jeg hadde glemt, litt sånn halvveis da.

    Og da, så tenkte jeg, at jeg kunne jo ha spurt faren min, om å låne tusen kroner, bare for å se hva han ville ha sagt, liksom.

    Og det var greit, han skulle si fra, når han ville ha pengene tilbake.

    Så forsvant søstra mi da, vinteren 93/94, og var borte, i 4-5 dager, uten at hun forklarte noe.

    Jeg dro ned til Oslo Sentrum, og spurte etter henne, på stamkneipa hennes, Jollys, og hos venninnene hennes, men jeg fant henne ikke.

    Hun hadde visst vært hos kjæresten sin da, Keyton, fra Somalia, og kameratene hans.

    Som hun hang mye sammen med, men hun pleide ikke å være mer enn en dag borte av gangen.

    Så når hun hadde vært borte, i 2-3 dager, så gikk jeg for å leite etter henne.

    Jeg møtte Keyton flere ganger, på Ungbo, hvor vi bodde, men jeg ble aldri invitert hjem til Keyton, for å se hvordan det var, der hvor han bodde.

    Men søstra mi fortalte, at Keyton hadde latt noen kamerater ta over leiligheten hans, og han bodde visst selv, hos en annen kamerat.

    Noe sånt.

    Så det opplegget var ikke helt bra da.

    Og søstra mi fortalte også, at Keyton, hadde noen venner, som var grisete, og spiste med hånda osv.

    Så jeg hadde egentlig ikke noe lyst til å besøke Keyton heller, for å være ærlig.

    Det temaet ble aldri tatt opp.

    Men søstra mi, var glad for å ha kjæreste, tror jeg.

    Hun klagde ihvertfall aldri noe på Keyton, til meg, at han var slem, eller noe.

    Og jeg ville ikke begynne å klage på at søstra mi vanka med så mange afrikanere, for da hadde jeg fått søstra mi imot meg, med en gang, for søstra mi var nesten militant anti-rasist, og sosialist, og den skolen der.

    Jeg var heller ikke rasist selv, jeg hadde blant annet en kamerat, som jeg hadde vanka mye sammen med, som var tremenningen min, Øystein Andersen, som var adoptert fra Korea, av kusina til faren min, og hennes mann.

    Så jeg var vant til folk som ikke var norske, så det var ikke sånn at jeg satt og så hatsk på Keyton, eller noe sånn, når han var på besøk, på Skansen Terrasse.

    Men søstra mi brydde seg ikke noe om husreglene.

    Jeg begynte som leder i Rimi, og søstra mi, hu vekte meg, midt på natta, før den første ledervakten, som jeg hadde på Rimi Nylænde, en lørdagsvakt, som jeg skulle jobbe aleine.

    Så sånn var det.

    Så den tida her, sommeren 1994, så var jeg litt sånn, at jeg var litt, hva heter det, anspent, for jeg hadde nettopp begynt som leder i Rimi, og hadde ansvaret for å åpne og låse, og lede arbeidet, på Rimi Nylænde, på Lambertseter da.

    Og så mye ansvar, det var ikke jeg vant til å ha, fra før.

    Jeg hadde jobba som vanlig butikkmedarbeider, og vært vanlig værnepliktig i forsvaret.

    Men jeg hadde slitt med omsorgssvikt, under oppveksten, fra faren min og hans nye dame, så jeg hadde hatt mitt å stri med, for å si det sånn.

    Så å jobbe som leder, i en matforretning, det var egentlig ganske mye ansvar for meg, for jeg hadde hatt masse personlige problemer, med depresjoner, osv., pga. problemene under oppveksten da.

    Så jeg var litt anspent, og redd for å drite meg ut, for jeg hadde kanskje litt dårlig selvtillit eller lavt selvbilde, pga. mobbingen, fra familie, og klassekamerater, under oppveksten.

    Så sånn var det.

    Så derfor klikka jeg litt, da søstra mi, hadde tatt med tre afrikanere, hjem fra byen, kvelden før, som jeg og broren min, og kameraten min, Glenn Hesler, skulle spille fotball.

    Jeg reagerte egentlig ikke, på de afrikanerne, som lå i stua.

    Vi pleide å møtes i stua, å bli enige om, hvor vi skulle dra for å trene.

    Og om vi skulle spille fotball eller tennis, f.eks.

    Men da var vi ikke sikre på, om vi kunne skru på lysa i stua, og det lukta også innestengt der, husker jeg.

    Jeg skjønte først ingenting, for det pleide ikke å være folk som lå over i stua der.

    For alle hadde sitt eget rom da.

    Så søstra mi, skulle vel ha latt disse sove over på rommet sitt da.

    Det kunne hun vel ha gjort, hvis de tre afrikanerne var kamerater.

    Men men.

    Men så fortalte vel Glenn og Axel, at disse afrikanerne hadde stjålet mat i kjøleskapet osv.

    Jeg så at de hadde rappa av juicen min.

    Og da ble jeg litt irritert, så da sparka jeg fotballen i veggen.

    Men jeg sparka ikke fotballen på eller etter de afrikanerne, som lå å sov i stua.

    Nei, det gjorde jeg ikke.

    Jeg tok ut aggresjonen min, mot en død ting, veggen.

    Det bråka litt, og da våkna Keyton og søstra mi.

    Det viste seg også, at søstra mi hadde gått inn på rommet mitt, og rappa to røykpakker av meg, siden Glenn Hesler, pleide å kjøre til Sverige, og hadde kjøpt med en kartong røyk til meg der.

    Og søstra mi mente at jeg hadde ansvaret for å underholde hennes gjester.

    Men det hadde ikke jeg, for dette var hennes venner, og ikke mine.

    Jeg hadde aldri besøkt de folka.

    Og vi hadde ikke felles husholdning, på Ungbo, i Skansen Terrasse.

    Vi hadde hver vår hylle i kjøleskapet.

    Og søstra mi, enten jobba, eller fikk arbeidsledighetstrygd, så vi hadde ikke felles økonomi, heller.

    Så søstra mi, tok feil, mener jeg, når hun sa at det var mitt ansvar å underholde hennes venner fra Afrika.

    Så sånn var det.

    Og jeg mener at jeg hadde rett, at søstra mi burde ha sagt fra til oss andre, om at to venner av henne skulle ligge over i stua.

    For det var vanlig der, jeg hadde jo bodd der lengst, og husker hvordan det var, da Anne-Lise og Per og Wenche osv., bodde der, og da var det sånn, at ei dame som var døv og en kar, skulle ligge over i stua der.

    Og da sa Anne-Lise, eller om det var Inger-Lise, hun sa fra til oss andre, på forhånd, at den lørdagsnatta, da kom noen folk til å sove i stua.

    Noe sånt gjorde ikke søstra mi.

    Og vi hadde klare regler, på at vi måtte spørre før vi lånte mat, av hverandre.

    Det gjorde ikke søstra mi.

    Og jeg hadde ikke gitt søstra mi tillatelse, til å gå inn på mitt rom, å ta røykpakker.

    Jeg pleide ikke å låse døra, for det tror jeg ingen pleide å gjøre der egentlig.

    Unntatt kanskje søstra mi.

    Men det betydde ikke at hun kunne gå inn på rommet mitt, å ta røyken min.

    F.eks. da jeg bodde på Bergeråsen, så sa faren min, at vi ikke behøvde å låse døra.

    Men da Ole-Tonny og Kai Runar, gikk inn i leiligheten min, for å låne filmer, eller hva det var, da var det noe som Store-Oddis fortalte til meg, for det ikke lov, på Bergeråsen, å gå inn i en tom leilighet, selv om døra stod oppe.

    Så det visste nok søstra mi og, at det ikke var lov.

    Hun skulle ha vekt meg og spurt da, om hun kunne låne røyk, og om hun kunne låne juice.

    Men det gjorde hun ikke.

    Så diskuterte vi dette.

    Så sa jeg, at de hadde tatt juice.

    Så sa søstra mi, at de kunne ikke ha tatt juice, for vi hadde ikke noe saks.

    Men den juicen, kunne man ha åpna med kniv, eller rivd opp pakningen, med henda, som jeg pleide å gjøre.

    Jeg kunne se at det ikke var meg som hadde åpna den, for jeg hadde så sterke fingre, så jeg klarte å rive opp de billigste Rimi-juice pakkene, med henda.

    Men noen hadde åpna juicen min med kniv da, var det vel, så jeg.

    Men det var nok en trussel, sånn som søstra mi sa det, at hun og hennes afrikanske venner, skulle få skjært av meg mine private eiendeler, som hevn for at jeg sparka fotballen i veggen da, når jeg så at de også hadde tatt juice, disse fremmede som lå og sov, i stua.

    Så sånn var det.

    Så nå blir nok jeg forfulgt, av noe muslimsk mafia, som har tulla med meg, siden 1994.

    Og laget plott, og sørget for at jeg ødla kneet, mens jeg spilte fotball, blant annet.

    For disse muslimene, de kontrollerer nok Oslo.

    Og myndighetene i Norge, de bare jatter med, og gjør hva muslimene sier.

    Så det er nok pga. dette, at myndighetene i Norge, ikke gir meg mine rettigheter.

    Fordi de vil slikke opp spyttet til muslimene.

    Så Norge er et homo land, som ikke har sivilisasjon, men som har en ‘homo-sivilisasjon’, vil jeg kalle den typen av spyttslikkende sivilisasjon.

    Norge ofrer sine egne mennesker, for å slikke spyttet til muslimene, og sånne illuminister, som søstra mi, eller hva hun er.

    Så sånn er nok det her, er jeg stygt redd for.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • For mye stein, saks, papir? (In Norwegian)

    ranet ark saks

    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=560745

    PS.

    VG skriver at noen har ranet Ark, med saks.

    Og jeg lurer på om det kan være noen som har spilt for mye stein, saks, papir, under oppveksten, eller senere?

    For, selv om jeg ikke syntes det stein, saks, papir-greiene, var så morsomt, så husker jeg vel det, at saks vel slår papir(?)

    Eller ark da, ark og papir er jo det samme.

    Og kanskje tyven husket dette også, fra sin karriære, som stein, saks, papir-spiller, og dermed tenkte at dette ranet kom til å gå bra da.

    Men, søstra mi, Pia Ribsskog, hun er nok ikke involvert.

    For hun sa alltid, at ‘vi har jo ikke noen saks’.

    Etter at hun tok med tre afrikanere hjem fra byen, en lørdagskveld, sommeren 1994, var det vel.

    Så hadde noen av afrikanerne hennes, rappa juice fra meg i kjøleskapet.

    Og da sa søstra mi, at det kunne de ikke ha gjort, for ‘vi har jo ikke noen saks’.

    Dette skjedde da jeg og søstra mi, og en kamerat av meg, Glenn Hesler, bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse, og broren min Axel Thomassen, og Glenn og jeg, skulle ut og spille fotball, en søndag formiddag, i 1994 da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er også websidene til norsk forbund for stein, saks, papir, forresten.

    Kan disse ha vært innblandet, på noen måte, i dette kriminelle ranet(?)

    Vi får se.

    Her er den linken:

    http://steinsakspapir.com/

    PS 3.

    Jeg sendte en e-post til forbundet for stein, saks, papir, om dette:







    Google Mail – Ran av Ark







    Google Mail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Ran av Ark




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Sun, Jul 5, 2009 at 9:21 PM





    To:

    steinsakspapir@steinsakspapir.com



    Hei,

    har dere noen kommentar til at noen ranet Ark med saks?

    Og hva med det søstra mi, Pia Ribsskog, pleide å si, at 'vi har jo ikke noen saks'.
    Er dette er gyldig ordtak?

    På forhånd takk for svar!
    Med vennlig hilsen
    Erik Ribsskog
    johncons-blogg





  • Pia og jeg er også litt fra Stenseth Terrasse. Spesielt Pia da. (In Norwegian)

    Jeg har jo skrevet det på bloggen, at jeg og søstra mi, egentlig er fra både Larvik og Berger.

    Men like etter at jeg flytta til faren min, i 1979, så flytta mora mi og søstra mi og den tidligere stefaren min, Arne Thormod Thomassen, og halv-broren min, Axel Thomassen.

    De flytta til Stenseth Terrasse, i Solbergelva, like utenfor Drammen.

    Jeg skal sjekke hvilken kommune det er i.

    Der kan nok søstra mi ha blitt smitta av noe ‘mafian’ eller illuminati, eventuelt.

    Det er mulig.

    Noe var det ihvertfall som foregikk der.

    En jente, dytta søstra mi, så hun slo ut en tann, på skolen.

    Uten noen ordentlig grunn, tror jeg.

    De hadde også noen spesielle naboer, en gutt på min alder, og ei jenta på søstra min sin alder.

    Og hun var ganske pen husker jeg, hun søstra.

    Og hun la også ann på meg, husker jeg.

    Hun sa, at hvis fjellet, som lå like ovenfor Stenseth Terrasse, falt ned, så ville jeg overlevd, siden jeg var raskere enn henne, mens hun ville ha dødd.

    Så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle tolke det.

    Men hun var ganske vakker, hun nabojenta der, og jeg var vant til å ha min egen leilighet, så jeg var litt bortskjemt, for jeg var vant til at jenter dukka opp i leiligheten min, så jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med hun nabojenta, så jeg sa ikke noe.

    Så sånn var det.

    Jeg var der på besøk, på et par nyttårsaftener, blant annet.

    Og en kar, som bodde i første etasje, i en blokk der, han pleide alltid å sove med vinduet oppe.

    Og han hadde visst fått en rakett inn i senga.

    Kanskje det var noen som ikke likte at han sov med vinduet oppe, i første etasje?

    Hva vet jeg.

    En nabofamilie, hadde også tatt katta vår, og adoptert den, mot mora mi og dem sin vilje, tror jeg.

    Så jeg måtte gå og krangle med dem, for å få med katta, som jeg pleide å ha på Bergeråsen.

    For vi hadde det sånn, at katta var i Drammen annenhver gang, og på Bergeråsen, hos meg, annenhver gang.

    Det var min ide da.

    Som de andre gikk med på etterhvert.

    Men det var fordi at jeg syntes katta var så stressa der.

    Den ble så stressa av Axel, tror jeg, som var født i november 1978.

    Jeg flytta til faren min, i oktober 1979, vel.

    Og så flytta mora mi til Drammen, eller Solbergelva, i desember 1979, kanskje.

    Så jeg var der på nyttårsaften, i desember 1979.

    Men jeg hadde ikke lyst til å være der.

    For det var alltid så ‘hysterisk’ steming der.

    Så jeg ringte til onkel Runar og dem, som var på Sand.

    (Jeg husker ikke hvor faren min var da, men kanskje hos hun Margrethe, som han var sammen med, mer eller mindre, i Oslo?)

    Men jeg fikk ikke lov å dra til Sand da.

    Enda jeg gikk på rutebilstasjonen, i Drammen, og var klar til å gå på Berger-bussen.

    For jeg visste hvor den gikk fra, for jeg hadde vært i Drammen med farmora mi, med bussen, eller rutebilen, som hun sa, et par ganger.

    Men han tidligere stefaren min, Arne Thormod, han satt og prata med en kar, på kafeterian, på Drammen Jernbanestasjon.

    Og han fant meg, der jeg satt, på Drammen Rutebilstasjon, like ved, før jeg fikk tatt bussen til Berger da.

    Så jeg klarte ikke rømme til Berger.

    Og den juleferien gjorde meg ganske traumatisert, jeg likte ikke å være hos dem.

    Det kan ha vært en del med, at faren min alltid sa at mora mi var sinnsyk.

    Og mora mi, hun hadde en forkjærlighet, for søstra mi, foran meg.

    Hun behandla meg kaldere, enn hun behandla søstra mi, vil jeg si.

    F.eks. så ville hun ha det til at Pia lærte å knyte skolisser før meg.

    Men det var egentlig ikke sant.

    Jeg visste hvordan jeg knytte skolisser, jeg bare var litt laid-back, da vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Det var så mange unger der, som vi leika med, så det var så artig å bo der.

    Så jeg brydde meg ikke så mye om å knyte lisser kanskje.

    Jeg var bare glad da, husker jeg.

    I noen måneder ihvertfall.

    Før mora mi begynte å klage på det her med skolissene osv.

    Så sånn var det.

    Så det var et sted det var artig å bo, Storgata på Østre Halsen.

    Der hadde jeg og søstra mi mange venner og det var også mange matbutikker der, som vi fikk lov å gå til, for å kjøpe godteri osv.

    Selv om vi holdt på å bli overkjørt av bussen en gang.

    Bussen stod veldig lenge, foran et fotgjenger-felt.

    Og jeg var ikke vant til hva man skulle gjøre da.

    Det virka som om bussen tok pause, foran fotgjenger-feltet.

    Men jeg venta lenge da, så gikk jeg over med søstra mi.

    Men jeg var 3-4 år, og søstra mi var 2-3 år, så vi var så små.

    Så det er mulig at bussjåføren ikke så oss.

    Men ei dame løp foran bussen og varsla sjåføren da.

    Men jeg synes det var rart, at bussen skulle stå sånn så lenge.

    Også rett foran fotgjenger-feltet, det syntes jeg var idiotisk.

    Vi stod der lenge og venta på at bussen skulle kjøre.

    Men bussen bare stod der.

    Så ble det en scene da, når vi først gikk ut i fotgjengerfeltet, for da skulle visst bussen plutselig kjøre.

    Så det var litt traumatiserende.

    Bikkja vår, en schafer, som het Cora, ble visst også overkjørt av bussen der, uten at jeg vet helt hva som skjedde.

    Det hørtes rart ut, syntes jeg.

    Men ei dame gikk ut i veien da, og fikk stoppa bussen, så jeg og søstra mi ble ikke overkjørt.

    Men vi gikk bare videre.

    Det var litt traumatiserende, for meg, men jeg tror ikke søstra mi skjønte det, at vi nesten ble overkjørt av bussen, siden vi var så små, at busssjåføren, nok ikke så oss, fordi bussen stod like ved fotgjengerfeltet, og sjåføren kunne ikke se så kort avstand foran bussen, så jeg og søstra mi var nok i en blindsone, for sjåføren da.

    Og sånt var ikke så enkelt for meg, som tre-fire åring å skjønne.

    Bussen stod jo stille så.

    Men jeg skjønte nok egentlig hva som skjedde, men vi stod så lenge å venta på bussen.

    Hva hvis han hadde hatt pause, så måtte vi stått der en halvtime liksom.

    Det var vanskelig å si.

    Men men.

    Men hva skulle jeg skrive om.

    Jo, Stenseth Terrasse ja.

    Stenseth Terrasse, ligger visst i Krokstadelva, på andre siden av Drammenselva, fra Mjøndalen.

    Hvis man kjører fra Stenseth Terrasse, mot Drammen og Bragernes da.

    Så tror jeg at man kjører forbi Solbergelva og Solberg.

    Og jeg tror at det var den veien søstra mi dro for å gå på skolen, men jeg kan ikke si det helt sikkert.

    Stenseth Terrasse, var omtrent som Bergeråsen, på den måten at det vel ikke var noen butikker der, tror jeg.

    Det var kanskje en butikk der, men det var vel et ganske kjedelig sted.

    Det gikk ann å gå, i 15-20 minutter, så kom man til en kiosk.

    Han som jobba i kiosken, han plukka smågodt, med hendene, oppi kremerhus-posen.

    Og mora mi hadde skrevet på lappen, at han ikke måtte plukke med henda.

    Men det gjorde han likevel, og lo til kollegaen sin.

    Mora mi sa at han også pelte seg i nesa, mens han stod i kiosken, så han fikk ikke lov å plukke godteri med henda, men det blåste han i.

    Det var visst en som var utifra Berger der, han som plukka godteri med henda, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Og man kunne også gå på skøyter der.

    Og jeg hadde skøyter, tror jeg.

    Men søstra mi var flinkere enn meg, så det syntes jeg ikke var noe morsomt.

    Men jeg lærte det vel såvidt, til slutt.

    Så sånn var det.

    Ellers var det ingenting å gjøre der.

    De hadde en kassett, som het Randi Hansen, og ‘vil du være sola mi’.

    Så jeg tror egentlig at både mora mi, og han tidligere stefaren min, Arne Thormod Thomassen, at de var egentlig nordlendinger?

    Mora mi hadde jo vokst opp i Stokmarknes.

    Og Arne Thormod var også fra Nord-Norge, selv om han vel også hadde litt svensk familie, mener jeg mora mi sa.

    En gang, så skulle søstra mi ha bursdagsselskap, på Stenseth Terrasse.

    Og da gikk jeg og mora mi, en lang tur.

    Og også søstra mi.

    Det var jo bare jenter, som skulle komme, i enten 8- eller 9-årsdagen til søstra mi da.

    Men den må hun ha feira på sommeren.

    For da var det noen som spilte fotball.

    Vi gikk ikke mot den kiosken, men den andre veien, mot Krokstadelva da.

    Og da fikk jeg være med å spille fotball, husker jeg.

    Og det var artig, for de spilte fotball på en ordentlig, ganske teknisk måte da, og ikke sånn der mæling av ballen og sånn da, men ordentlig løkke-fotball liksom.

    Så det var artig.

    Så ble jeg forsinka til det forsinka bursdagselskapet til søstra mi da, pga. fotballsparkinga.

    Men da var det bare jenter jeg ikke kjente der uansett, så det var kanskje like greit.

    Så sånn var det.

    Jeg så også på noen andre som spilte fotball der en gang.

    En gutt som trente til å være keeper, og en litt eldre gutt, som trente han da.

    Og han rulla seg rundt flere ganger da, og trente ganske profft.

    Men jeg hadde ikke noe å gjøre der.

    For jeg var ikke så god kamerat, med han nabogutten der da.

    Han var litt slitsom, synes jeg, så jeg holdt meg vel mest for meg selv.

    Og det var enda kjedeligere der, enn på Bergeråsen, må man vel nesten si.

    Og, der kunne jeg jo ikke være så mye hjemme, som på Bergeråsen.

    Siden at, på Stenseth Terrasse, så bodde jo mora mi og han tidligere stefaren min og søstra mi, og Axel.

    Så det var jo alltid mye mas der, så jeg måtte jo gå ut.

    Så det var egentlig ikke meg imot, at de flytta tilbake til Larvik igjen.

    De flytta til Jegersborggate igjen, og så til Tagtvedt, som ligger ved Nanset, i Larvik.

    Så sånn var det.

    Men det var ikke sånn, at det skjedde noe bråk, eller noe sånn, de gangene jeg var på Stenseth Terrasse der.

    Så det var ikke sånn at jeg hadde noe imot stedet heller.

    Det var vel et nøytralt forhold, som jeg hadde til det stedet, vil jeg si.

    Så flytta mora mi tilbake til Larvik igjen, og i Jegersborggate, så hadde jeg jo bodd i over et år selv, og jeg syntes det var artig å gå i alle butikkene i Larvik og handle og spørre om klistremerker, osv., som var en av hobbyene mine, da jeg bodde i Larvik.

    Da vi flytta til Larvik Sentrum, så var det om sommeren, og jeg og søstra mi sykla rundt i sentrum der.

    Og da ble vi kjent med alle folka.

    Mora mi ville at jeg skulle bli med en gutt på noe sånn bedehus-greier, hvor gutter måtte be og sånn da.

    Men jeg tok det ikke alvorlig, for faren min hadde fortalt meg, at det ikke fantes noe Gud.

    Men de andre der tok det skikkelig alvorlig, så det er mulig at jeg blir tulla med, pga. at jeg ikke tok den rare beinga dems så alvorlig.

    Jeg tror de også talte i tunger der, nemlig.

    Det er det bedehuset, som ligger ovenfor Herregården, i Larvik.

    I Larvik, så skriver de, i fjellveggen, når kongene kom til byen.

    Og de startet, da Norge var under Danmark.

    Og de skriver på den samme måten, i fjellet, med de norske kongene, som med de danske.

    Er ikke det litt rart?

    Burde ikke Larvik ha markert, at de siste kongene, som besøkte byen, var norske og ikke danske?

    Vi får se.

    Det skjedde også noe rart der.

    Jeg og søstra mi, fant et rart dyr, utenfor det bedehuset der, når vi gikk forbi, i et annet ærend.

    En slags mus, som hoppet på bakbeina.

    Jeg har aldri sett noe sånt dyr, hverken før eller siden.

    Og da kom det plutselig en gutt, som var eldre enn meg, fra det bedehuset, og kjefta.

    Enda vi bare så på det dyret.

    Så det virka litt rart, var dette noe plott?

    Hvem vet.

    Men men.

    Jeg visste ikke hva jeg skulle si, for jeg var litt redd for at han gutten nok måtte ha vært hjernevaska.

    For jeg visste litt om hva som foregikk der, for en annen gutt hadde dratt meg med på et par møter der, hvor lederen talte i tunger, mens alle knelte osv.

    Og vi ble også sendt, en av de første dagene, til å samle inn penger, til menigheten.

    Og jeg samla inn 175 kroner, tror jeg det var.

    Og da var jeg bare syv-åtte år, tror jeg.

    Og jeg ville gå aleine.

    Ei dame, var febersyk.

    Og da visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre.

    Hun skreik i ørska da.

    Og jeg ringte på igjen, i en blokk, tror jeg det var.

    Så stod hun opp, etterhvert da, og jeg spurte om hun ville støtte da.

    Men jeg skjønte ikke hva jeg skulle gjøre da.

    Andre steder fikk jeg kanskje et glass vann eller et glass brus da.

    Så alle var hyggelige, ville jeg si.

    Jeg banka på hos oss og, for moro skyld.

    Og da klagde de fælt, på at jeg tigde hos dem.

    Men det var jo mora mi som sa at jeg skulle gå dit.

    Og de behøvde jo ikke å gi, jeg bare sa det for moro skyld.

    Jeg trodde de ville bli litt imponert jeg, mora mi og Arne Thormod, over at jeg klarte å gjøre sånne ting, men de ble bare sure.

    Men de ga fem kroner da.

    Og når jeg kom hjem, med de 175 kronene, så rappa de de pengene, og brukte de på kaffe og røyk sikkert.

    Mora mi og han tidligere stefaren min, Arne Thormod.

    Så jeg er ikke sikker på om den menigheten fikk tilbake de pengene.

    Men da kunne jeg ikke gå på fler møter da, siden jeg ikke hadde de pengene.

    Så jeg slapp unna den der tungetalen osv.

    Så det var jeg ganske glad for, for jeg kjøpte ikke helt de greiene.

    Men den sekten var ganske fundamentalistisk, kristen fundamentalistisk, tror jeg.

    Så det var kanskje ikke så smart, å tulle med pengene deres.

    To eldre koner, som bodde sammen, ble også sure, og skrev om det i avisen vel, at den menigheten, sendte 7-åringer, (sommeren 1978 vel), som ikke visste hva menigheten drev med, på dørene.

    (For dette var vel det første møtet mitt der, tror jeg, eller andre.

    Jeg var der en gang det var snø også, forresten, kom jeg på.

    Da gikk vi til Tollerodden, og gikk opp spor i snøen, og leika sisten, i noen ganger i snøen da.

    Så sånn var det.

    Jeg var den yngste som var med, så jeg syntes det var artig.

    For de dytta ikke og sånn, de her kristne.

    Så sisten-greiene var artig.

    Men den tungetalen, det var ikke så morsomt.

    Så det var kanskje like greit at jeg slutta der.

    Han som tok meg med dit, var vel 2-3 år eldre enn meg vel, og bodde ovenfor det gamle vinmonopolet i Larvik der, i Nansetveien.

    Nedenfor gatekjøkkenet der, og der det pleide å være tivoli, på en slette der, hvor det senere ble bibliotek, med rar arkitektur, på 80-tallet.

    Så sånn var det.

    Så jeg, men spesielt Pia da, er også litt fra Krokstadelva, faktisk, eller Stenseth Terrasse da.

    Og også Axel.

    Axel lærte å gå der, husker jeg, i juleferien, i 1979.

    Så sånn var det.

    Så det er ikke sånn at vi bare har vokst opp i Larvik og på Berger, men også litt i Nedre Eiker, ihvertfall søstra mi da.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og utover der, så er de nok norske.

    For faren min skulle gjøre narr av meg, en gang, tror jeg.

    Dette var under Bros-tida.

    Jeg gikk vanligvis til frisøren, på Bragernes, i Gågata der, for å få en vanlig klipp.

    Men, så sa frisørdama, at Bros-sveis, var populært i England.

    Så klipte hu Bros-sveis på meg, som alltid hadde hatt håret rett ned.

    Og jeg pleide sjelden og klippe meg, mens jeg gikk på ungdomsskolen, så jeg skjønte meg ikke på sånt.

    Så jeg bare lot hu klippe, så fikk jeg piggsveis da.

    Og da kjørte faren min meg ut til et gatekjøkken, ut mot Krokstadelva der.

    Sikkert bare for å få noen ‘norske’ folk uti der, etter meg, siden jeg hadde Bros-sveis.

    Noe sånt.

    Eller kanskje han syntes jeg så for norsk ut, med Bros-sveis, og skulle mobbe meg?

    Det var også uti der, at faren min kjørte.

    Jeg maste i juleferien 1980 vel, om å besøke søstra mi.

    Og da kjørte jeg og faren min, og onkel Runar, og fetterne mine Tommy og Ove.

    Vi kjørte i Runars gelendevagen, tror jeg.

    Til forbi Krokstadelva der, og oppi ‘dalom’ nesten, i en minst en halv time, tror jeg.

    Og da fant faren min, i en butikk der, såpa han hadde laget, noen år før, som Charlotte Kosmetikk.

    Og jeg lurer på om søstra mi var i såpa, og at Pia, (som er nå), er en spion?

    For søstra mi reagerte så fælt, da jeg kalte henne for Pia Charlotte, en gang.

    Og så dro vil til Stenseth Terrasse da, og da spøy jeg i badekaret dems.

    For jeg var så bilsjuk.

    Jeg burde ha spydd i doen, men jeg var helt kvalm.

    Men da var ikke mora mi sur, av en eller annen grunn.

    Enda hu pleide å være slitsom, men den dagen var hu hyggelig, husker jeg.

    Så her var det noe rart kanskje.

    Så noe var nok rart, oppe i Krokstadelva og sånn.

    Kanskje ikke ‘mafian’, som faren min antagelig nok var med i, hadde kontroll oppi bygdene der.

    Så derfor solgte de sjampoen til farer min, som nok antagelig inneholdt mye rart, oppi der?

    Hvem vet.

    Noe var det nok ihvertfall.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og det drøye året, som jeg bodde i Jegersborggate, midt i Larvik, da pleide jeg å drive med mye forskjellig.

    Faren min og hans nye dame, Haldis, på Berger, de blåste i om jeg var med på fritidsaktiviteter, osv.

    Men, mora vår, i Larvik, hun ville at vi skulle være med på turn, på Torstrand skole.

    Og søstra mi var litt spesiell, på den måten, at hun var den eneste jenta, som ville dusje etter turn-øvinga.

    Ikke spørr meg, det var bare noe jeg kom på.

    Men men.

    Søstra mi har kanskje alltid vært litt spesiell da.

    Det er mulig.

    Mer da.

    Jeg var med i tre frimerkeklubber.

    Jeg var og spilte fotball på Fram, en eller to ganger.

    Jeg var med på turn, som sagt.

    Og jeg var med på det kristne greiene, i det menighetshuset.

    Og det var vel det kanskje.

    Søstra mi var med på noe danseskole-greier, som jeg også måtte være med på, en gang vel, men da stod jeg bare å så på.

    Men men.

    Turn, var heller ikke min ting, jeg klarte ikke den hoppinga og sånn, så bra.

    Jeg var nok ikke myk nok i kroppen.

    Sikkert fordi jeg spilte for mye fotball.

    Noe sånt.

    Jeg var også med i en sånn filmklubb nesten, eller jeg fikk et sånt slags nesten klippekort, til Munken Kino da, som kinoen i Larvik het.

    Så da jeg bodde i Larvik, så var jeg en ganske aktiv person, vil jeg si.

    Som da jeg var i førstegangstjenesten, i militæret.

    Da var jeg med på fotball, i Leto-hallen, på fritida, som den hallen vel het.

    Jeg trente styrketrening og kondisjon, på fritida der.

    Og jeg gikk på ex-phil, på fritida der.

    Og jeg var med på nærradio, med lagfører Bricen, en gang, eller det var vel ikke under sending.

    Mer da.

    Jeg pleide å dra å bade, i Elverum der, om våren, sammen med to karer på laget, som het Schellum og en fra Valdres, som jeg ikke husker hva het nå, men som het Odd vel, Sundheim ja.

    Og Schellum kommenterte hvordan ei lyshåra dame bøyde seg osv., med rumpa i været da,og ikke med knebøy, for å ta opp håndkleet sitt, på stranda, eller noe.

    Og vi dro også på kino i Hamar, for kinoen i Elverum, hadde brent ned, og så Bram Stockers Dracula vel.

    Jeg vet ikke helt hva jeg skulle si om det.

    Og noen dro meg også med på Velferden, for å se Basic Instinct, som de hadde leid.

    Og jeg lånte også noen Hamsun-bøker og sånn, men jeg husker ikke om det var på biblioteket i Oslo, Hoved-Deichmanske, eller om det var bibliotek i militæret.

    Hm.

    Og jeg pleide også ganske ofte, å være med på diskotek, Alexis, i Elverum.

    Vi var der blant annet på en DumDumBoys-konsert, som var skikkelig bra, husker jeg, en torsdag.

    Da spilte de de samme sangene, som vi pleide å høre på, på laget vårt.

    Det var Splitter Pine-kassetten, tror jeg.

    Og den var også populær, under russetida, husker jeg, i 1989.

    Så vi hørte på en kassett fra 1989, i 1992.

    Og DumDumBoys, de spilte også sangene, fra 1989, i 1992.

    Men jeg tror ingen klagde på det, for det albumet var skikkelig bra, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Og jeg syntes også det var artig, å gå inn til Elverum, og handle på Rimi og Rema der.

    For jeg jobba på Rimi, på Munkelia, ved Lambertseter, i Oslo, annenhver helg, for vi fikk fri i helgene.

    Så da pleide jeg å handle med ting til folka på laget da.

    Og jeg var med på dimmefesten og, i Oslo.

    Så jeg var ganske sosial, i militæret.

    Så jeg var ikke noe spesielt einstøing vel, i militæret, selv om jeg vokste opp aleine.

    Jeg var vel selvstendig, men jeg var vel ikke noe einstøing, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Italienske mafiaen som har kontroll i Norge? (In Norwegian)

    Er det italiensk mafia som har mye kontroll i Norge, og som menes når folk på Bjørndal sier ‘mafian’?

    Mye tyder på det.

    Vi har stemora til halvbroren min Axel, Mette Holter, som har oppholdt seg en del år, på 70-tallet vel, hos Ancona mafia-familien, i USA, sammen med Victoria, en overvektig amerikanerinne bosatt i Trondheim.

    Vi har Glenn Hesler, som nok er illuminist, dvs. at han ser på blonde som slaver, og har krig mot blonde.

    Men han gikk nok over til den italienske mafiaen.

    For plutselig begynte han å si ‘capiche’, på en megetsigende måte, på 90-tallet, da jeg og han og søstra mi bodde på Ungbo, på Skansen Terrasse, i Oslo.

    Også har vi Alex aka Darkdog aka Darkedog, som jeg mener å huske var så begistra for den italienske pizzarestauranten på Torshov.

    Noe sånt.

    Er han egentlig en ‘mafian’-leder, eller noe, som gjør seg dum, og stryker fire ganger på ølprøven, men egentlig er en smart luring?

    Han gjorde et poeng av at han var fra Norge, da jeg spurte han hvor han var fra.

    En nordmann ville ha svart, ‘å, vi er fra Sunnmøre’, f.eks., eller et annet sted i Norge.

    Men ikke Alex, han sa ‘fra Norge såklart’, eller noe lignende.

    Han bytta vel også tone, ganske kraftig, som Darkedog på #Spillegal-kanalen, på EF-net, hvis jeg husker riktig.

    Først så oppførte han seg aggresivt der, mener jeg.

    Så jeg trodde det måtte være snakk om en annen Darkdog/Darkedog.

    Men så begynte han plutselig å forrandre tone, og kontaktet meg på msg.

    Her var det noe rart, synes jeg det virker som.

    Hvordan kan en person skifte karakter sånn helt fra en dag til en annen.

    Nei, dette virker ihvertfall rart for meg nå, uten at jeg har fått sjekket logger f.eks., som jeg tenkte litt på.

    Sønnen til Mette (Ancona) Holter, dukka også opp på Rimi Kalbakken, under den tøffeste tida der, husker jeg.

    Han sa at han kjente meg ikke igjen på annet enn holdninga, så overarbeida så jeg visst ut.

    Det var vel han Bjørn, eller hva han heter, tror jeg.

    Så sånn er nok det.

    Så får vi se hva som skjer.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Noen søker på ‘Mette Marit og den jugoslaviske mafiaen’, på Google. Hva er det kongehuset har rota seg opp i nå, lurer jeg. (N)

    mette marit

    http://www.google.com/search?q=Mette%20Marit%20og%20den%20jugoslaviske%20mafiaen&rls=p,com.microsoft:no:IE-SearchBox&ie=UTF-8&oe=UTF-8&sourceid=ie7&rlz=1I7SUNA

    PS.

    Broren min, Axel Nicolay Thomassen, fra Oslo, han lurte fælt på hva jeg syntes, den helgen Mette-Marit og Kronprins Haakon gifta seg.

    På den tida her, så pleide jeg ikke å feste så mye sammen med broren min.

    Som jeg hadde gjort i årene før.

    Men, akkurat den lørdagen, som kronprinsbryllupet var, på begynnelsen av 2000-tallet da.

    Akkurat den lørdagskvelden, så dro lillebroren min Axel meg med ut da, på Studenten, et utested i Oslo, for å høre hva jeg syntes da, virker det som for meg nå.

    Og der har de noen svære albanere som dørvakter.

    Eller hvor dem er fra.

    Studenten ligger midt i Karl Johan da.

    Men men.

    Men Axel kom inn gratis, men jeg måtte betale da, de siste gangene vi var der.

    Men på den tida her, så var jeg sliten fra å jobbe som butikksjef i Rimi osv., så jeg var ikke så mye på byen.

    Så derfor husker jeg det da, at Axel, som jeg ikke hadde festa så mye med, i tida før det her, han skulle ha meg med ut på byen, den helgen.

    Og da spurte han, (noe som jeg syntes var rart, på den tida her), om hva jeg syntes om bryllupet.

    Så om broren min har noe tilknytning til noe albansk/jugoslavisk mafia?

    Han fortalte meg en gang, at han pleide å feste sammen med en tøff serber, som en gang kasta han gjennom et vindu, så vinduet knuste da.

    Men Axel er veldig tøff, fra å ha trent karate og kung-fu og vekter, siden han var guttunge, så han er mye kraftigere og mer veltrent enn meg, og ser ut som om han er bygget av sten, eller noe, så han syntes visst ikke det var så ille å havne gjennom glassruta.

    Men, jeg har også overhørt at Axel har prata om meg, til damer, bak ryggen min, på Studenten.

    For at jeg ikke skulle klare å sjekke dem opp.

    Han ville ikke at jeg, broren hans, skulle ha suksess med damer.

    Det er vel noen og tyve-års grense, på Studenten.

    Og jeg har alltid sett yngre ut enn det jeg er, og har aldri vært i noe langvarig forhold, eller noe.

    Men har liksom vært ungkar, og bodd i Oslo sentrum og prøvd å kjøpe ganske kule klær og sånn.

    Så jeg syntes jeg kunne prøve meg på damene som var i begynnelsen av 20-årene, selv om jeg var i slutten av 20-årene.

    Jeg syntes ikke at det var så mye forskjell liksom.

    Men da begynte Axel å nevne det for damene der.

    At vet du hvor gammel han er osv.

    Men hvor skulle jeg gått ut da, det er vel nesten ingen steder i Oslo, hvor de yngste damene er eldre enn i begynnelsen av 20-årene.

    Der er jo voksne da, mener jeg.

    Så Axel er nok litt forvirra.

    Hvis han ikke bare lata som at han var forvirra da.

    Noe sånt.

    For jeg kunne jo ikke sjekke opp damer på jobb, for jeg prøvde å holde jobb og privatliv adskilt da.

    Så da prøvde jeg å sjekke damer på byen da, men da ødela Axel.

    Så sånn var det.

    Men om Axel kan ha vært i noe jugo-mafia også, det veit jeg ikke.

    Men det er vel ikke umulig.

    Så sånn er nok det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Jeg kutta ut Axel og samboeren hans. (In Norwegian)

    Jeg kutta ut Axel og samboeren hans. (In Norwegian)

  • Her er ei som sier hu er samboeren til Axel, broren min. Og også noen som tuller med meg. (In Norwegian)

    Her er ei som sier hu er samboeren til Axel, broren min. Og også noen som tuller med meg. (In Norwegian)

  • David Ulriksen fra Rimi Langhus også i en russisk mafia, har jeg lurt på. (In Norwegian)

    Hvorfor står jeg opp for å skrive på pc-en, om en vanlig Rimi-medarbeider er i den russiske mafian?

    Det var flere rare ting, som jeg har hatt i bakhodet, om han David Ulriksen.

    Han var Narvik da, og dem flytta ned til Langhus.

    En gang, da jeg var butikksjef på Langhus.

    Da måtte jeg ta toget, til Langhus, for bilen hadde streika.

    Og det var jeg ikke vant til.

    Så jeg hadde ikke fler reine skjorter.

    Så jeg brukte en gammel skjorte jeg hadde, som jeg hadde brukt på byen.

    Men etter det, så hadde jeg trent en del da.

    Så den så nok ganske ‘porno’ ut den skjorta, som jeg satt i på toget da.

    For det var vel våren 2002 det her, kan jeg tenke meg, før jeg slutta som butikksjef.

    Og da satt jeg på toget med alle ungdommene som skulle på skolen i Ski osv.

    For jeg rakk ikke å se meg i speilet, for jeg var litt overarbeida, på den her tida, så jeg var seint ute til toget.

    Men jeg la merke til han David da, som stod på Vevelstad togstasjon, at han så rart på meg, fordi jeg gikk i den t-skjorta da.

    Som var svart, med sånn glidelås øverst da.

    Så den så nok litt for ‘porno’ ut antagelig, til å bruke på vei til jobben.

    Men jeg var så stressa på den tida her, og jeg måtte bruke vaskekjeller.

    Jeg hadde ikke egen vaskemaskin.

    Så det var den eneste reine skjorta jeg fant, i skapet da.

    Vanligvis, så kunne jeg jo ha brukt Rimi-skjorte, men jeg syntes ikke det var noe artig å sitte med Rimi klær på toget da.

    Og da kikka han David så rart på meg, på Vevelstad togstasjon.

    For han skulle videre med det samme toget på skole i Ski da.

    Og han var vel bare 17 år, eller noe.

    Så jeg husker jeg syntes det var rart, at en 17-åring, skulle se så strengt/rart på meg, som han gjorde.

    Så jeg lurte på hva det var med han.

    Siden han var så flink med klær osv., enda han var fra Narvik, så var han minst like flink til å kle seg, som de som var fra Langhus osv. da.

    Det er mer og.

    Det er at jeg ansatte han, for å vaske hyller, på Langhus, butikk-hyller, da han var sånn 16-17 år.

    For jeg hadde problemer med å få de lagerhjelpene vi hadde, Trond osv., (sønnen til assistenten Sølvi), til å gjøre det.

    Men, jeg tenkte at hvis jeg ansatte en ny kar, da kunne han kanskje gjøre det.

    Eller, han spurte om jobb.

    Og jeg trengte å få de butikkhyllene vasket da.

    Men, det var sånn, at han begynte å somle og småklage/banne for seg selv, fra første dag omtrent, da han skulle vaske de hyllene da.

    Så jeg lurte litt på hvordan folk kunne bli sånn, at de begynte å tulle på jobb, fra omtrent dag en, husker jeg.

    Jeg lurte litt på hva det var med han.

    Mer da.

    Jo, like før jeg dro til Sunderland, i 2004, så hadde dem noen gamle mobiler der, som var prisa ned til halv pris.

    (Sølvi sa at det var godkjent med Rimi hovedkontor).

    Og da jeg skulle kjøpe mobil, (for jeg tenkte det var praktisk å ha en ekstra mobil).

    Da satt David i kassa.

    (Enda han da var låseansvarlig).

    Og han begynte å åpne esken med mobilen, og jeg lurer på om han også så inni mobilen(?)

    Noe sånt.

    Det var mer rart og.

    Da jeg var i Sunderland, og satt på universitetet der, og spiste lunch, sammen med han Iwo, fra studentboligene, og noen tyske damer, som også var plassert i samme leiligheten, som meg.

    Da, så ringte han butikksjefen fra Meny Langhus, og spurte om David Ulriksen da, som hadde søkt seg dit.

    (Det var vel den samme butikksjefen antagelig, som det stod om i avisene, at solgte kjøtt som var gått ut på dato, og hadde mye av det på fryselageret, så Meny måtte overta driften av butikken sentralt, var det vel.

    Noe sånt).

    Her var noe fra Meny på Langhus, men jeg fant ikke noe om det med kjøttet som var dårlig enda, vi får se:

    http://www.meny.no/meny/meny/om_oss/pressesenter/pressearkiv/article6447.ece

    http://www.dagligvarehandelen.com/xp/pub/venstre2/tidligere_utg/12144

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her var det mer om problemene med dårlig kjøtt, på Meny Langhus:

    http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article450932.ece

    PS 2.

    Og broren min Axel, han kan også minne litt om han her David Ulriksen.

    Axel har også greie på klær og sånn, og faren til Axel, eller Axel Nicolay, som broren min egentlig heter, han er også fra Nord-Norge.

    Og Axel, han prøvde å få meg til å virke sinnsyk, i 2005, da jeg var på gården til onkelen min, i Kvelde.

    Axel sa at jeg gjentok meg selv hele tida, når jeg sa det samme til han og søstra mi, som jeg sa på telefonen, til broren min.

    Men det var jo meninga, å si det samme, til begge samlet da.

    Som et slags familieråd.

    Som en slags oppsummering, sånn at alle tre skulle være på bølgelengde, sånn at vi kunne diskutere dette.

    Men da, så sa broren min det, at jeg gjentok meg selv hele tida, på en beskyldende måte, ‘du gjentar deg selv hele tiden’ osv., som om det var noe som noen hadde bedt han om å si.

    Som for å få meg til å virke forvirra eller sinnsyk da.

    (Men egentlig virka han bare veldig dum, syntes jeg.

    Og søstra mi stoppa han også, når han begynte sånn.

    Så sånn var det).

    Noe sånt.

    Så sånn er det.

    Og jeg lurer også litt på han Odd-Einar Pettersen, fra Bergeråsen.

    Han var en sånn tøffing som kom ned fra Nord-Norge, og begynte i klassen min på ungdomsskolen, og tulla med meg der.

    Kan han være noe russisk mafia, for eksempel?

    Hvem vet.

    Så sånn er det.