På den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
(Noe jeg jo jobba som, fra sommeren 2002 til desember 2003).
Så var det sånn, (husker jeg).
At en gang, som Songül Özgyr, Matias, (som holdt med Lillestrøm), og jeg.
Var inne på kontoret, på Rimi Bjørndal.
(Av en eller annen grunn).
Så sa han Matias, (om Songül Özgyr), husker jeg.
At: ‘Songül har hår’.
(Noe sånt).
Før han liksom tok en slags kunstpause, da.
(Før han så liksom ikke sa noe likevel, da.
Så det ble vel liksom som at han sa ‘A’, men ikke ‘B’, da.
Noe sånt).
Og da svarte hu Songül Özgyr det, (husker jeg).
At: ‘Alle jenter har hår’.
(Noe sånt).
Dette var en rimelig rar samtale da, (husker jeg, at jeg syntes).
Jeg må si at det virka litt som, (for meg), at han Matias, (som holdt med Lillestrøm), mobba hu Songül Özgyr, (på en eller annen måte), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
(Noe jeg jo jobba som, fra våren 1996 til høsten 1998).
Så var det sånn, (husker jeg).
En gang, etter at jeg hadde skrota HiAce-en min, (må vel dette ha vært).
(Noe jeg vel gjorde, i februar 1997, hvis jeg husker det riktig).
At jeg satt på en buss, på vei ned til sentrum, etter jobben, (en dag), da.
Og da var det sånn, (husker jeg).
At det satt en gjeng, bestående av 3-4 innvandrergutter og en nordmann, på bussen, da.
Og de kalte meg ‘potet’, (seg imellom).
Virka det som for meg, ihvertfall.
(Hva de nå egentlig mente, med dette skjellsordet.
Som jeg ikke hadde hørt, før denne gjengen nevnte det, tror jeg).
Og denne gjengen skrøyt også av, hvor høflige, som innvandrere var, sammenlignet med nordmenn, da.
For de skrøyt av hvor mange dyner, som familien deres hadde, i ‘heimen’ sin, da.
(Husker jeg).
Og så gjorde de narr av nordmenn, som pleide å si ‘ta med sovepose’, hvis det var snakk om overnattingsbesøk, da.
For det mente denne ‘buss-gjengen’, at var uhøflig, da.
(Noe sånt).
For de mente at alle burde ha masse dyner, i ‘heimen’ sin, som de kunne låne bort, til eventuelle overnattingsgjester, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, (på den her tida), som jeg også satt på en buss, på vei ned til sentrum, etter å ha jobbet en vakt, på Rimi Bjørndal.
Så var det sånn, (husker jeg).
At det satt ei Bergenser-dame, og en eller flere ungdommer, som var lokale Oslo-folk vel, og prata ganske høyt sammen, på bussen, da.
(Sånn at jeg lett kunne høre, hva de prata om, da.
For å si det sånn).
Og hu Bergenser-jenta.
Hu sa det, da.
(Husker jeg).
At ei venninne av henne, hu hadde sitti på do, på skolen deres.
(Sikker i Bergen, da).
Og disse jentene, de hadde for vane, å stappe en brusflaske, oppi fitta, mens de satt og prata sammen, inne på do, i storefri, (eller noe sånt), da.
Og da hadde det blitt vakum, i flaska, til venninna hennes da, (sa hu Bergenser-dama).
Og så hadde en lærer, bært henne ut, av doen.
Med brusflaska stikkende ut av fitta, da.
Sånn at alle de andre elevene, i skolegården, kunne se hu jenta naken, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og nå, så lurer jeg på om hu Bergenser-jenta, eventuelt kan ha vært hu Cilla, (eller Janniche Fjellhaug, som hu egentlig heter).
(Fra tiden før jeg ble kjent med henne, mener jeg)
Hu som jo etterhvert, ble mer eller mindre fast, på min chattekanal #blablabla, (på ef-net), på irc.
For hu var jo en del i Oslo, da.
På besøk, hos forskjellige Oslo-folk.
(Av en eller annen grunn).
I ferier osv. da, (husker jeg).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.
(Noe jeg jo jobba som, fra høsten år 2000, til høsten 2002).
Så var det sånn, en gang, (husker jeg).
At assisterende butikksjef Stian Eriksen.
Han stod i kassa, til Linn Korneliussen, (husker jeg).
Med en stor bunke, med tusenlapper.
Og det var penger, som Stian Eriksen, hadde tatt opp i lån da, (sa han).
For å låne videre, til foreldra sine, som var i økonomiske problemer da, (sa han).
(Noe sånt).
Men hvorfor Stian Eriksen, absolutt måtte ta med seg, alle disse tusenlappene, på jobben.
For så å stå og vifte med dem, foran hu kassadama, (fra Vestlandet), da.
Det veit jeg ikke, (må jeg innrømme).
Men det veit han vel muligens selv.
(Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
