johncons

Stikkord: Berger

  • Mer om Christell på Bergeråsen. (In Norwegian).

    Nå har jeg prata en del med fattern de siste dagene, som jeg har skrevet om på blogg tidligere i dag osv.

    Vanligvis, så er det fattern som ringer.

    Men jeg ringte her om dagen, bare for å si fra, at det var noe trygdesvindel, virka det som, fra Ribsskog-familien, eller noe sånn.

    Kunne det virke som, fra skatteetaten.

    Så da tenkte jeg, at jeg vet jo at fatter prater med fru Ribsskog osv., som han kaller henne, mormoren min, Ingeborg, fra Danmark.

    Hun med alle de kjente forfedrene, Anders Gjedde Nyholm osv., som hadde så masse medaljer.

    Det er morfaren hennes.

    Skal vi se om vi finner han:

    Her er CV-en hans:

    Generalløjtnant Anders Gjedde Nyholm (1861-1939)
    1914 – 1918: Commanding Officer Engineer Regiment
    1918 – 1926: Commandant of Copenhagen
    1921 – 1922: General Officer Commanding 2nd Division
    1923 – 1926: Inspector-General of Engineers
    1926 – 1931: Commanding General of the General Command
    1931: Retired
    23/09/1914: Oberst
    06/11/1918: Generalmajor
    20/10/1926: Generalløjtnant

    Han var altså kommanderende general for generalkommandoen i Danmark.

    Det vil si, at han hadde samtlige våpengrener, under sin kommando.

    Hæren, flyvåpenet, marinen, osv, osv.

    Så det var ikke så rart at jeg ble menig fotsoldat i infanteriet da.

    Men sånn er det, alle kan ikke få disse miliære genene i en familie.

    Selv om mormoren min sier, at det var mange generaler, i hennes familie, på morssiden, Nyholm-familien.

    Men men.

    På morssiden så er hun også i slekt med Ove Gjedde, som koloniserte Trankebar, i India, for Danmark-Norge, og som er fra en fin skånsk adel, eller dansk, som mormoren min sier, som hun sier var fra før den tyske adelen dukket opp her i Norden, sier jeg, selv om jeg er i England, jeg føler meg litt hjemme her.

    Men men.

    Jeg har forresten et sølv ølkrus, som bestemor ga meg på 34-års dagen min, som har vært i et slott som Gjedde-familien hadde, på Mors, på Jylland, fra 1700-tallet.

    Med en løve på toppen osv, med krone.

    Men hvor den løven kommer fra, det vet ikke jeg, men det var kanskje sånn de satt oppå sånne ølkrus på 1700-tallet.

    Hva vet jeg.

    Hvis det ikke er noe med Skåne, men det tror jeg nesten ikke.

    For jeg har lest at Roskilde-freden var litt problematisk, i og med, at Skåne ble lovet å få fortsatt være skånsk, eller danskt.

    Men Sverige brøt visst det løfte, og forsvensket Skåne.

    Hva nå det vil si.

    Så Danmark har egentlig et krav på Skåne, ettersom jeg har forstått.

    Men det er ingen som fremmer det, for det er jo 500 år siden, eller noe, dette med Roskilde-freden osv.

    Men men.

    Det er ingen som har fortalt meg noe om det her.

    Men nå drakk jeg litt sånn vodka kick, som jeg hadde her.

    Og muttern, hun hang en gang, rundt 1976, da vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen.

    Det var rundt den tida, eller like etter, at den svenske kongen gifta seg.

    Så da hang muttern en plakat av han, over senga mi, husker jeg.

    Han der ‘knugen’.

    Det var vel fra et ukeblad sikkert.

    Men da ble stefaren min da, Arne Thormod Thomassen.

    Han blåste litt av muttern da, og lurte på hva disse skøyerstrekene hennes skyldtes.

    Men det kan bare ha vært, at muttern ville si at jeg var homo med mitt gule hår, eller noe sånt.

    Hva vet jeg.

    Muttern var skikkelig utspekulert og rimelig ondskapsfull, eller visste ikke hvor grensene for å oppføre seg bra var.

    Så hun kunne være litt slem.

    Så det kan ha vært noe tull her.

    Det skal jeg ikke si for sikkert.

    Nå skrev jeg meg litt bort.

    Jeg fant de medaljene som han Gjedde Nyholm hadde og:

    Here is some information about Anders Gjedde Nyholm:

    (this info is from the list of biographies “Danmarks Hær” (“The Danish army”) published in 1934)

    List of awards:
    Denmark, Order of Dannebrog (Grand Cross)
    Denmark, Order of Dannebrog, Silver Merit Cross
    Anhalt, Albrecht der Bär (Knight 1. class)
    Belgium, Order of the Crown (Grand Cross)
    Finland, Order of the White Rose (Commander 1. class)
    Finland, “Skyddskårernas Fortjenstkors”
    France, Legion d’Honneur (Knight)
    Italy, Order of the Crown (Commander)
    Mecklenburg-Schwerin, Greifen Orden (Knight?)
    Netherland, Oranje-Nassau Order (Commander)
    Oldenburg, House Order (Knight)
    Russia, Order of St, Anne (3. class)
    Sweden, Order of the Sword (Knight 1. class)
    Sweden, Order of Vasa (Commander)
    I’ll add to your list of ranks:

    30. July 1881: Sekondløjtnant
    1. Oct. 1883: Premiereløjtnant
    28. Jan. 1897: Kaptajn
    1. Nov. 1909: Oberstløjtnant

    http://gmic.co.uk/index.php?showtopic=17652&st=0

    Men grunnen til at jeg sa fra til fattern og Haldis, det var i tilfelle de prata med noen i Ribsskog-familien på telefon eller noe.

    Siden fattern eller bestemor nevnte, at de hadde prata på telefon.

    Så i tilfelle noen sa noe tull om meg, for å dekke over trygdesvindelen, eller hva det var.

    Så ringte jeg fattern og bestemor Ingeborg, for å si fra at det var noe trygdesvindel, eller lignende, på gang.

    Og da ble fattern ivrig, og skulle ta telefoner.

    Men jeg, jeg hadde jo kontrollen, og var i kontakt med skatteetaten, og alt mulig.

    Så jeg prøvde å le litt, og bremse fattern litt.

    For hvis to folk, skal begynne å ringe om det samme, så blir det jo bare tull.

    Men jeg husker at farmora mi, begynte å bli litt senil, når hun begynte å nærme seg 70 år osv., var det kanskje.

    Så jeg tenkte kanskje først, at fattern begynte å bli litt gammel og senil, og synes sånt med å ta telefoner var artig.

    Det var jo mulig.

    Så jeg prøvde å fortelle han, at jeg skulle ringe selv da, men jeg kunne heller oppdatere han seinere.

    Men han var visst litt for ivrig, etter å ta telefoner osv., så når han ringte i dag, så hadde han vært på ligningskontoret, og henta skjema for å melde flytting til utlandet osv.

    Så det var bra at han bare dro på ligningskontoret i Drammen da.

    Og ikke tok noen røre-telefoner, til Nav eller skatteetaten, eller noe.

    Så jeg tror jeg får heller vente til ting er ferdig ordna, neste gang.

    I tilfelle fattern skal byne å ta telefoner.

    Men sånn er det.

    Han sa at han ikke hadde internett hjemme, men likevel hadde han lest på bloggen min.

    Men er kanskje på bibloteket hver dag da.

    Jeg var på bibloteket, i Sunderland, et par ganger.

    Der var det to biblioteker, det var to campus, et på hver side av elven.

    Der kunne man finne mye rart der, som man ikke finner i bokhandler alltid.

    Så bibliotek, det synes jeg er en fornuftig ting.

    Det første året jeg studerte i Oslo, så var jeg også mye på hoved-Deichmanske, og leste mye artige science-fiction bøker osv., fra Huxley osv., som jeg synes var artig da.

    Og fra andre forfattere.

    Søstra mi lånte meg en bok, om at under 2. verdenskrig, så bomba de Dresden i fillebiter, enda det ikke var noen militære mål der.

    Det hørtes kanskje litt rart ut, at de gjorde det da.

    Og så leste jeg bøker som Fahrenheit noe, tempraturen når papir brenner.

    Og 1984, av Orwell da.

    Så det gikk ikke bare i data, på NHI.

    For det synes jeg var litt kjedelig.

    Så jeg leste mye litteratur, på den tida, og ble kjent i Oslo osv.

    For jeg bodde på Abildsø, etter råd fra fattern.

    Og da måtte jeg ned til sentrum, for å gå forbi Oslo City, eller hvor det var, for å ta 18 bussen, til Frysja.

    Så jeg havna nede ved jernbanetorget, to ganger hver dag.

    Og da gikk jeg ofte å så i platebutikker, kule klesbutikker, på Deichmanske, på Wendy, Maliks, den bak Oslo City, og den i Karl Johan.

    For tremenningen min, hadde hypet Maliks, siden Maliks ble kåret til beste burger, i VG.

    En annen gang, så overhørte jeg i Karl Johan, at Maliks-kjeden, var bygget opp på heroin-penger.

    Men det var bare noen jeg ikke kjente, som sa, da dem gikk forbi på gata.

    Det var litt kjedelig, bare å sitte foran pc-ene på NHI.

    Og jeg kunne mye data fra før, fra videregående, hvor jeg gikk datalinja, og fra at jeg hadde programmering som hobby, de første årene av tenårene.

    Og jeg fikk ikke lov av hun kone i huset, i Enebakkveien, å lage mat der, pga. at hun tålte ikke matlukt.

    Så da jeg tok bussen til jernbanetorget, for å bytte buss, til 18-bussen.

    Så gikk jeg ofte på Oslo City, på Wendy, og kjøpte en burger, for jeg var så sulten.

    Og da var det ofte jeg skulka, og fant andre ting som var artigere, og heller hang nede i sentrum, et par timer.

    Jeg var jo fortsatt tenåring, det året, så det var jo spennende, å flytte til en ny by som Oslo, og bli kjent der.

    Så det første året i Oslo, det synes jeg var kult, så jeg skal ikke bare skrive negativt om Oslo.

    Da lå jeg oppe hele natta og så på MTV og leste kule bøker fra hoved-Deichmanske, og gikk på byen hver torsdag og lørdag, og kjente folka på Abildsø osv, og noen fra Svelvik på Grønland osv.

    Så det året var ikke så værst.

    Men jeg får komme til poenget her.

    En jul, som jeg var bedt til Haldis.

    Kanskje 1994 eller 1995.

    Så tok plutselig Christell, altså Christell Humblen, da Haldis var på do, eller noe.

    Så la hun armene oppå skulderne til fattern, og kjærtegnet han litt da.

    Da stussa jeg litt.

    For hva det skulle symbolisere, når det gjaldt forholdet mellom fattern og dattra til dama til fattern, altså Christell.

    Det skal jeg ikke si for sikkert.

    Og det stusser jeg på enda.

    Jeg bare kom på det nå, pga. denne økte kontakten med fattern, at her var det vel kanskje noe mer, enn datter til samboer forhold, mellom disse.

    Uten at jeg vet nøyaktig hva, eller hva Haldis mente om det her.

    Kanksje Christell mente at hun var datteren til fattern.

    Det er mulig.

    Men Christell er sånn, ovenfor brødrene sine, at hun prater om sex og sånn, også når jeg er der, på noen julaftner.

    Og tema er hvor mye hår hun har på musa.

    Eller hvordan hun liker å bli knulla.

    (Hun liker at mannen skal drite i dama, og bare tenke på seg selv).

    Eller hvordan hun er, om hun liker å bli behandlet pent av en mann, eller som dritt, for at det siste skal tenne henne.

    Så jeg synes hun er rimelig nærme de her da, Jan og Viggo og fattern.

    Og hun er ikke sjenert ovenfor meg heller.

    En gang, på julaften hos Solveig, telegrafisten på Holger Danske og Scandinavian Star, på Holmen i Oslo.

    Vi var der julen 1998, eller noe.

    Kanskje fordi fattern ble Dr. Jekyll og Mr. Hyde, julen 1997, og begynte å true meg og Pia og Christell.

    Det er mulig.

    Han trua med at han visste ting om alle oss.

    Så det må jeg høre med han, hva han mente.

    Jula 1989, så dro Haldis og fattern oss med, til Gol.

    På Highland hotell.

    Der var det to unge, pene søstre.

    To frøkner fra et industristed på fire bokstaver, på Vestlandet.

    Det er alt jeg husker.

    Så jeg pleide å gå ut i dress da.

    For Magne Winnem, fra skolen i Drammen, rådet meg å kjøpe det, for å gå på byen i Oslo, under jappetida, for å komme inn på stedene med høy aldersgrense.

    Så jeg dro på Bardøla, eller hva det stedet heter.

    Men Pia, Christell, og to pene frøkner fra Vestlandet.

    Så det var ikke dårlig, selv om to av de var søstrene mine da.

    Så dansa jeg med hun yngste frøkna, til en sang som het New York, New York.

    Og da mente hun skjønnheten, at da var det sangen våres.

    Hva nå hun mente med det.

    Hun var vel ikke mer enn 17-18 år, så man burde vel ikke ta det for alvorlig.

    Men da var jeg på byen hver helg.

    Og var skikkelig danseløve, så jeg dansa med masse damer på Radio 1 club osv.

    Så da hadde jeg sjekketriksene inne.

    Det skal jeg ikke påstå at jeg har fortsatt med.

    Men jeg hadde studielån, og tok studiene rolig, for jeg kunne mye data fra før.

    Så jeg hadde sånn ungdomstid, kan man si, det første året i Oslo.

    Så det var ikke dårlig, synes jeg nå, at jeg fikk med meg et år ungdomstid også i livet.

    Det var kjekt å få med seg.

    Også de siste årene på Bergeråsen, var ganske fine.

    Så jeg har hatt noen bra år.

    Så jeg skal ikke klage for mye.

    Men jula hos hun Solveig, da gikk jeg til sengs tidlig.

    Jeg likte ikke hun Solveig så bra, og jeg skjønte ikke hvorfor vi skulle være der, for å være ærlig.

    Men da hadde Christell, som alltid fikk dobbelt så mye gaver.

    Hun hadde da fått en neglisje, eller hva det heter.

    En sånn gjennomsiktet, mønstret, body.

    Sånn undertøy for damer.

    Så hun gikk i nettoen, og en sånn tynn body, med noen mønsterede hull i osv.

    Så tok hun en parade, inne på soverommet mitt.

    Og spurte hva jeg synes.

    Det her var jula 1988, må det vel ha vært.

    Så jeg var atten og et halvt.

    Og Christell hadde nettopp fyllt seksten, og hadde former som om hun var 21, kan man kanskje si.

    Så jeg fikk en sånn blond sexbombe inn på rommet, når jeg lå og skulle sove, i 2. etg. hos Solveig, telegrafisten på Scandiavian Star der.

    Men sånn pleide Christell å gjøre.

    For eksempel da hun klippet seg noe som het ‘pasje-klipp’, eller noe.

    Kanskje et år før det her.

    Da dukket hun opp i leiligheten min, og paraderte seg selv, og spurte hva jeg syntes.

    Så hvordan forholdet mitt var til Christell.

    Om jeg var broren, eller hva jeg var.

    Ja, det vet ikke jeg.

    Det må folk spørre Christell om.

    For jeg tror jeg må gi meg på det.

    Det skjønner egentlig ikke jeg.

    Men mellom meg og Christell, så var det jo søstra mi, mora hennes Haldis, fattern, brødrene hennes Viggo og Jan.

    Og hun hadde også masse slekt på Vestlandet.

    Så her måtte det trås forsiktig.

    Så jeg kom aldri lenger enn til at vi gikk på byen et par ganger, på pub og diskotek i Drammen, da hun var 16 vel.

    Og jeg var 18 da.

    Det samme året som vi feiret jul hos solveig, eller skoleåret 88/89.

    Men det kan ha vært noe set-up, tenker jeg nå.

    Så Christell, er nok under kontroll av fattern, vil jeg si.

    At fattern og Christell, har nok et nærmere forhold, enn jeg og Christell hadde.

    Så Christell er nok fatterns jente ja.

    Så hva all den paraderinga til Christell, av seg selv, og sex-praten hennes var i forbindelse med.

    Det vet jeg ikke.

    Men man kan ikke vite alt.

    Men hvis fattern er noe Dr. Jekyl og Mr. Hyde type.

    Og han har kontroll på Christell.

    Ja da er nok ikke Christell best å ha med å gjøre heller.

    Så her må det trås varsomt.

    Så jeg skjønner at det er mye her, som har foregått milevis unna det jeg har fått vite.

    Så her tror jeg at jeg skal være litt forsiktig.

    Og også med søstra mi, hun er nok også egentlig fatterns jente, vil jeg tro, etter å ha bodd nede hos han og Haldis, fra hun var 12 ca. til hun var 17.

    Og hun har jeg jo kutta ut allerede, for hun ville ikke være venn med meg, på Facebook engang.

    Og hun og Christell, har jugi om noe misbruk, fra fattern, av Pia.

    Og Christell vil også ha det til at jeg har misbrukt Pia.

    Men Pia er jo bare et og et halvt år yngre enn meg.

    Så om vi leika doktor, når vi var snørriser, så mener ikke jeg at det er noe sånn der misbruk-greier.

    Det mener jeg er sånn som barn gjør, noen ganger, uten at det er akkurat misbruk.

    Så det synes jeg var dumt sagt av Christell.

    Og Christell kom også inn i leiligheten min, på Bergeråsen, og jagde vekk Lisbeth, og ei annen jente, våren 1988, var det kanskje.

    I forbindelse med 16. mai,. i Svelvik osv.

    Uten å banke på, og hu bare gikk igjen, uten å forklare.

    Og Christell ville heller ikke prate om gamle dager.

    Så hun Christell, må jeg nok ta boikott på.

    Vi har jo boikott av hverandre fra før av.

    Så hun og Pia, søstra mi, de kan jeg nok ikke ha mer med å gjøre.

    For de er helt upålitelige, så det kan være risikabelt å ha noe med de å gjøre.

    For de er ikke mine søstre, først og fremst.

    De er nok mer mine fiender, enn mine søstre, vil jeg si.

    Utifra hvordan de oppfører seg.

    Fattern, han har jo de her Dr. Jekyl og Mr. Hyde-tendensene sine.

    Så jeg lurer på om det nok ikke er det samme med han.

    Så det beste er nok å kutte ut han og etterhvert.

    I hvertfall må jeg høre, om hva han mente med det her, jula 87, da han sa, at han visste ting om meg og Pia og Christell.

    Da han sa det i en truende tone.

    Det er så mye som har skjedd oppigjennom åra.

    Og ofte, så har jo jeg jobba mye i Rimi osv.

    Så når søstra mi, har spurt meg, om jeg ikke skal være med i bryllupet til Jan og Hege, sommeren 2000, var det vel.

    Eller i bryllupet til fettern min Tommy, et par år seinere.

    Da har ikke jeg hatt alt det som har skjedd på Bergeråsen og i Drammen osv., så langt framme i bevisstheten.

    Så da har jeg ikke klart å komme på noen grunn, for ikke å bli med.

    Så da har det ofte blitt sånn.

    At jeg har tenkt, at jeg kan jo kjøre søstra mi osv.

    Siden jeg jo hadde kontakt med henne.

    Men nå, nå får jeg prøve å ha alt det her, som har skjedd, framme i bevisstheten.

    For mye av det her, er jo rimelige vage ting.

    Det er jo ikke sånn, at de her folka, er så direkte av seg.

    Neida, de er litt utspekulerte, og legger planer og sånn, virker det for meg.

    Sånn som en gang, det siste året jeg bodde på Berger.

    Det vil si, i 1988 eller 89, kan jeg tenke meg.

    Da kommer Christell opp til meg, en fredag, etter at jeg har jobba på CC kanskje.

    Så skal hun ha meg med på fest på lokale, i nabobygda.

    Fest på Fremad, i Selvik.

    Så dukker jeg opp der.

    De ville ta en buss før meg, eller noe.

    Så får jeg se, at de har tatt med kusina mi, Lene, som er døv, og ikke kan høre, men bare skjønner tegnspråk og sånn.

    Dattra til Håkon og Tone, og storesøstra til Tommy.

    Så sier søstra mi, at jeg må ta med henne hjem.

    Jaja, jeg kan ikke si nei til det.

    Lene bodde hos meg, i Hellinga, en gang, da foreldra hennes, var i Syden.

    Og fattern bodde hos Haldis vel.

    Og hun bodde jo på Bergeråsen.

    Og jeg gikk jo på døvekurs, et år, på begynnelsen av 80-tallet.

    Så hu kjente jeg jo bra.

    En gang jeg var hos Håkon og dem.

    På rommet til Tommy.

    Jeg var kanskje 12-13 år.

    Lene 12 år da.

    Og Tommy 8-9 år kanskje.

    Noe sånt.

    Så dro Tommy av alle klærna, av Lene, så hun lå der naken på gulvet, på rommet hans, etterhvert.

    Men sånn gjorde ikke jeg, da Lene bodde hos meg en uke, en sommer, da foreldra hennes var i Syden.

    Jeg prøvde å oppføre meg litt da, og hadde slutta med sånne doktor-leker osv.

    Så det gjorde jeg ikke.

    Da var jeg vel kanskje 10-11 år, eller noe.

    Noe sånt.

    Det blir litt privat det her, men det er en del tull, som har foregått, så det får heller bli det.

    Men jeg skulle da ta Lene med hjem, med siste bussen.

    Så missa jeg siste bussen, for den gikk 10 minutter før halv, og de andre gikk halv.

    Så alle folka gikk hjem klokka 24, eller noe.

    Så spurte jeg noen lokale jenter om råd.

    For jeg ville ikke ta med Lene hjem, i en rånebil, som jeg pleide å haike med vanligvis sjæl.

    Jeg pleide å haike med Rune Bingen og dem, eller noe.

    For han hadde gått i klassen på ungdomsskolen, og sa vanligvis, at det var greit.

    Men jeg ville ikke dra Lene inn i en sånn bil.

    Og et par ganger, i hvertfall en gang.

    Så gikk jeg bare hjem til Berger.

    Det var kanskje en mil, eller noe, fra Selvik.

    Eller 7-8 km kanskje.

    Og da gikk jeg nesten helt til Berger, kanskje 5 km., før jeg fikk haik.

    Og det gikk greit, selv i fylla.

    Og da var jeg 18 år, så da klarte jeg å jobbe på CC dagen etter.

    Så det har sine fordeler å være 18 år og.

    Det er ikke så vanskelig å jobbe, selv om man er fyllesyk.

    Det går greit.

    Men, hun Lene da.

    Jeg fikk råd, av de lokale jentene, om å bestille taxi.

    Så det gjorde jeg.

    Og gikk ned til Håkon og Tone.

    Og da satt fattern der, og en kar jeg ikke kjente.

    Men jeg tror det kan ha vært noe mafia-møte.

    De hadde trekt for gardina, og det lukta røyk og adrenalin, må man vel si.

    Jeg måtte ha penger til drosjen, for jeg hadde ikke beregna å måtte skysse kusina mi hjem.

    Det var en nyhet for meg, som jeg hørte da jeg var på Fremad, fra søstra mi og Christell.

    Så hun kusina mi, Lene, hun har jeg alltid behandla ordentlig og bra, og aldri tulla med, sånn som fettern min gjorde, selv om hun var døv.

    Ja det stemmer det, en gang så tulla jeg vel med alle fetterne og kusinene mine, og fikk dem til å hoppe nakne rundt i senga til fattern i Hellinga.

    Det var kanskje litt pervo gjort ja.

    Jeg lurer på om det var før jeg flytta dit, eller noe.

    Jeg tror ikke jeg var eldre enn ni år, i hvertfall.

    Og jeg fikk søstra mi til å leike strip-show, en gang, da jeg også var ni år, tror jeg.

    Men etter den episoden, hvor søstra mi begynte å forklare, om hva venninnene hennes i Larvik, hadde fortalt henne, om diverse greier.

    Etter det, så synes jeg det her gikk litt vel langt.

    Så da tenkte jeg, at det her får jeg slutte med.

    Hva hvis bestemor Ågot, får høre om noe sånt som det for eksempel.

    Så etter det, så slutta jeg med sånne doktor greier, og sånne strippe-leker osv.

    Og da var jeg kanskje ni år, maks ti år.

    Så da var jeg fortsatt barn, mener jeg.

    Så ble jeg kanskje voksen, da jeg bestemte meg for å slutte med sånt.

    Så da kusina mi bodde der, i Hellinga, den uka foreldra hennes var i Syden.

    Da hadde jeg slutta med sånn tull, som strippe-leker osv., så da gjorde ikke jeg noe tull, i det hele tatt.

    Selv om hun var døv.

    Det ville jeg ikke gjort uansett med hu.

    For det var en ting og leke sånn med søstra mi, som hørte.

    Men å leke sånn med kusina mi, som var døv.

    Det syntes jeg ville ha vært litt vel drøyt.

    Så da har jeg forklart om det her og.

    I tilfelle noen skal ha det til at jeg er pervo, eller noe, pga. av noen sånne strippe-leker osv., som jeg lekte med søstra mi, og fetterne og kusinene mine, da jeg var sånn 8-9 år.

    Men da fant jeg altså ut, at nok er nok, så det greiene der, det slutta jeg med.

    Alikevel, så får jeg høre av Christell, 17. mai, i Oslo, i år 2000, var det kanskje.

    Eller muligens 1999.

    Da får jeg høre av Christell.

    Da jeg og Pia og Christell, satt på tre brødre der, i Karl Johan.

    Og venta på at han Mathias, typen til Christell, skulle dukke opp på toget, fra Stockholm, eller Gøteborg, eller noe.

    Stockholm vel.

    Da fikk jeg høre av Christell.

    Hun spurte, at er det ikke på tide, at jeg tok opp kontakten med fattern, etter å ha boikotta han, siden 1989, da Christell og Pia sa, at fattern hadde misbrukt Pia, da hun var barn.

    Da svarte jeg, at det syntes jeg ikke, når han gjør sånt, så gidder ikke jeg ha noe med han å gjøre.

    Men da sa Christell, at jeg også hadde misbrukt Pia.

    Men da gikk jeg inn i sjokk.

    For noe sånt, trodde jeg aldri at jeg ville få høre.

    Så da fikk jeg ikke sagt noen ting.

    Så hva Christell og Pia holder på med, det veit ikke jeg.

    Men jeg vil kanskje advare folk, om å være litt forsiktige med de, og også med fattern, og Jan, har jeg også fått advarsel om, fra en av eks-damene hans, ei fra Åmot, eller noe, uten at jeg husker navnet hennes.

    Hu eks-dama skulle ta med meg og Pia og Christell, på Tootsie, på ikke Saga, men en annen kino, i Drammen, rundt 1984, eller noe.

    Da synes jeg det ble for mange jenter, og for flaut å se en film, om en mann som kledde seg som en dame.

    Så da tok jeg pengene for kinoen vel, og stakk på burger-sjappa og spilte space invaders, eller noe sånt.

    Noe sånt.

    Vi får se.

    Men en liten lurings, på hva de folka driver med, for det tror jeg ikke er mye sunt.

    Så en liten advarsel om de folka.

    Altså fattern og Pia og Christell og Jan.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Han forfaren min, Anders Gjedde Nyholm, han har visst fått noe ridderorden, eller noe, fra Oldenburg-huset.

    Og det er visst derfra, som familien til Kongen i Norge nå, blant annet, stammer fra.

    Harald V, heter vel han.

    Så jeg vet ikke om han visste det, da han så så stygt på meg, da jeg stod ‘il de parade’, altså vakt da, under førstegangstjenesten i infanteriet, under åpninga av stortinget, i 1992.

    Men det er mulig at han ikke hadde brydd seg om det.

    Fordi det er jo så lenge siden uansett.

    Så sånt teller vel antagelig ikke mer enn folks rettigheter osv., dvs. ingenting, i dagens moderne verden.

    Det er mulig.

  • Fattern ringte. (In Norwegian).

    Fattern ringte nå, og jeg tror noe var galt, siden han var edru.

    Men men.

    Han fortalte at en av hans beste venner, Ernest Eastwood, fra Berger, var død.

    Jeg husker nesten ikke han.

    Men jeg husker vi var på båttur, nedover mot Tjøme der, i 1976, sa fattern.

    Og da husker jeg at i hvertfall hun dattra hans, med rødt hår vel, Anne, var med, og mulig også sønnen hans.

    Dem hadde en trebåt.

    Og fattern hadde en plastbåt, som han hadde bygd selv da.

    Og vi møtte ikke dem før lenger sørover i Vestfold.

    Første kvelden, så dro fattern på pub, i Holmestrand.

    Og jeg og Pia, var igjen i båten.

    Hvis det var i 1976, så var det sommeren jeg fyllte seks år, og Pia var fire og et halvt år.

    Så kom det en mann, utpå kvelden.

    For vi stod opp, fordi vi lurte på hvorfor fattern ikke kom tilbake.

    Så gikk det en mann på brygga da.

    Så spurte han oss, om noe var galt da.

    Så sa vi ikke visste hvor fattern var da.

    For da hadde fattern vært på puben, i flere timer.

    Og det var en stund, siden vi hadde vært hos fattern, før det her, og vi dro rett ut med båten omtrent.

    Så det var litt merkelig det her, å plutselig være aleine i en båt i Holmestrand, for det var første gangen vi var ute med båten.

    Så kom fattern, og sa at en mann hadde kalt han for idiot på puben, og prata litt, og gikk tilbake til puben da.

    Så sånn var det.

    Og fattern nevnte også det, at vi gikk i land på en strand, men ble jagd vekk, av ei sint dame.

    Jeg trodde det var fordi det var nudiststrand.

    Men fattern sa at det var fordi det var noe kristne greier.

    Da lurte jeg på om det kunne ha vært Smiths venner.

    Fattern sa at han hadde vært hos Smiths venner, mange ganger, med køyesenger.

    Jeg lurte på om han trodde at alt foregikk riktig der, eller om det var noe hjernevasking osv.

    Fattern visste ikke.

    Jeg lurte på om det var som i Kina, eller noe.

    Eller kanskje Nord-Korea, hadde vært riktigere.

    Men men.

    Fattern sa også, at han hadde funnet en katt, som var overkjørt, i gata, i Drammen.

    Med blod rennende ut av øya osv.

    Eller noe sånt.

    Han hadde hivd katta i søplebøtta.

    Han lurte på om jeg huska, fra da jeg var ca. 12 år, eller noe, da han hadde kommet opp, fra Haldis, og jeg sa fra badet, at katta ikke kom når jeg ropte.

    Så sa fattern, at katta var der nå.

    Så gikk jeg for å se.

    Så var kjeven knust, og tarmen hang ut osv.

    Fattern sa at katta var overkjørt.

    Jeg spurte hvordan han visste det.

    Han sa at noen kunne også ha slått katta.

    Så la han katta i en eske, sa han, og vi dro til dyrlegen i Sande, men han sa at det ikke var noe å gjøre for katta.

    Jeg sa at katta lå på et rødt pledd, fra Berger pledd.

    For det husker jeg enda.

    Men men.

    Fattern sa han hadde kjørt over en katt, engang, på Hurumlandet, men at katta ikke døde, så han måtte rygge, og kjøre over katta en gang til.

    Jeg fortalte, at en gang, da jeg kjørte til jobben, på Rimi Bjørndal, så hadde bilen foran meg kjørt over en katt, og klørna, til katten, klorte seg inn i dekket, mens katta ble overkjørt.

    At katta angrep dekket, som kjørte over den.

    Fattern lurte på om katta overlevde.

    Jeg sa at jeg kunne ikke stoppe på Europaveien, for det kom mange biler bak, og jeg måtte på jobben.

    Men jeg tror ikke katta overlevde.

    Så sånn var det.

    Jeg spurte fra Holmsbu, og fattern sa, at foreldra til faren hans, hans besteforeldre, på farssida, de bodde på et sted der, som het Støa.

    Fattern hadde en båt, bygget av finer, på slutten av 60-tallet da.

    Muttern, bodde like ovenfor Holmsbu sentrum.

    Så møtte fattern muttern, i Holmsbu da, da han var der med båten.

    De begynte å prate, og muttern var hyggelig osv.

    Så dro muttern til England.

    Kanskje som au-pair, for det vet jeg hun var.

    Så kom hun tilbake til Holmsbu.

    Og da ringte hun fattern, og fortalte at hun var tilbake igjen da.

    Så var dem sammen da.

    Så måtte dem gifte seg, for muttern ble gravid med meg.

    Men jeg ble født i ekteskap, sa fattern, så det var jo noe å ta med seg.

    Jeg spurte hvorfor muttern flytta.

    Fattern sa, at dem ble uvenner, men han visste ikke hvorfor.

    Så sa muttern at det bodde bare arbeiderfolk, på Bergeråsen, etter at vi hadde bodd på Toppen der, i et års tid.

    Fattern sa, at det bodde også noen skippere der osv.

    Muttern sa hun ville bo nede i Tønsberg.

    Fattern fant det huset i avisa, nede i Vestmarka, i Larvik, som kosta 500 kr. i måneden.

    Men fattern ville ikke jobbe nede i Larvik der, han hadde jo snekkerverksted på Sand.

    Men han var ofte å besøkte meg og Pia, nede i Larvik.

    Så møtte muttern Arne-Thormod.

    Og da fikk ikke fattern lov å besøke oss mer.

    Men, da vi bodde i Mellomhagen, i Larvik, så dro han og Runar dit, og var mafia-karer, og kidnappa meg og Pia.

    Fattern sa han kunne ha kommet i fengsel for det.

    Men at lendsmannen i Svelvik, var en fornuftig kar, så det gikk greit.

    Jeg lurte på hvorfor muttern ville flytte til Tønsberg-traktene osv., om hun var sinnsyk.

    Men fattern trodde ikke det.

    Like før muttern døde, på Moss sykehus, så hadde fattern spurt muttern, om hvorfor de ble uvenner.

    Men muttern ville ikke svare.

    Men men.

    Fattern sa jeg skulle skrive om at kameraten hans døde, og at den katta døde, på bloggen.

    Jeg spurte hvorfor, for jeg har aldri kjent han Ernest, annet enn at jeg har hørt at fattern har fortalt om han, at han var kameraten hans, da han vokste opp osv.

    Jeg spurte om de var fra USA, for fattern fortalte, at sønnen hans, hadde vært soldat for USA, i Sør-Amerika osv.

    Men dem var fra England, sa fattern.

    Så sånn var det.

    Presten hadde sagt at han døde av høyt blodtrykk, pga. noe løsemiddelskader, eller noe.

    Det var det presten sa i hvertfall, sa fattern.

    Jeg vet ikke hva poenget med å si det her var.

    Men jeg husker en jul, i 2002 eller 2003.

    Så fikk jeg kulepenn og lighter-sett, fra fattern, i julegave.

    Og det lurte søstra mi fælt på, hva jeg syntes om.

    Jeg røyka vel ikke fast da.

    Så det er mye rart.

    Og man kunne ofte få samme julegaver, flere år på rad, av Haldis og fattern.

    Så hva dem driver med, det kan man ikke skjønne like enkelt alltid.

    Men jeg får se om det er mer jeg lurer på, fra gamle dager osv., om familien osv.

    Så kanskje jeg ringer og spørr om det.

    Jeg kommer ikke på allting alltid, med en gang, når fattern ringer, for det er del som foregår.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Mer Grand Prix. (In Norwegian).

    Jeg husker da de her var i Grand Prix, så bodde vi hos noen som het Morten og dem, i Byåsen, eller noe, opp mot Bøkeskogen, i Larvik.

    Muttern synes den her sangen var så bra osv.

    Hun var fan av Grand Prix.

    Hun likte også Bucks Fizz, men hun syntes ikke at dem skulle synge ‘Halleluja’, i Grand Prix, noen år før.

    Men men.

    Det var vel fordi at vi ventet på at huset i Jegersborggate, eller Mellomhagen, skulle bli klart til å flytte inn i, at vi var hos Morten og dem.

    Vi bodde der i et par uker, eller noe, tror jeg.

    Eller kanskje det bare var en uke, jeg og Pia og muttern.

    Jeg husker mora til Morten.

    Da vi var der.

    Det var vel om sommeren det her kanskje.

    Det var i hvertfall norske tippekamper, på tippekuppongen.

    Så skulle jeg hjelpe mutter og mora til Morten, å tippe.

    Men norske lag er ikke så lette å tippe.

    Og dette her var 2. og 3. divisjon osv.

    Så det var kanskje mitt på sommeren.

    Men vi dro på Louisenlund da, den lørdagen, som de her tippekampene var, jeg og Morten.

    Og da vant Larvik Turn, 4-1, eller noe, var det vel.

    Men mora til Morten fikk bare to rette, på tippinga, så hu ble litt sur på meg tror jeg.

    Faren til Morten, pleide å gå på travbanen.

    Og jeg var med ste-faren min, Arne Thormod, og Morten og faren hans, på travbanen, en gang.

    Og da lærte han Morten meg å pante flasker osv.

    Jeg hadde vært på travbanen før, men jeg pleide ikke å pante flasker.

    Men det fortsatte jeg med, etter det her.

    Men jeg så ikke så mye til han Morten på travbanen, etter det her.

    Men jeg ble bedt i bursdagen hans en gang.

    Rundt 1978 eller 1979, vil jeg tippe.

    Og da jobba Arne Thormod i Oslo, tror jeg.

    Og da hadde vi så dårlig råd.

    Så da ga jeg Morten en brukt Hardy-bok.

    Det var mitt forslag da, for vi hadde ikke noe penger.

    Og vi pleide å krangle litt.

    Dem hadde en sånn lek der, husker jeg, som het å kappe land.

    Det var noe å merke land, på asfalten, med kritt osv.

    Også pleide vi å sykle der.

    Og en gang, var det noen som hadde en kiosk, som fikk vårs til å bære noen varer, og da fikk vi en sjokolade osv.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, han Morten begynte å klage skikkelig, for han klarte å se, at boka var brukt.

    Så det var litt flaut.

    Foran alle i bursdagen.

    Men men.

    Men muttern hadde ikke noe penger, og det skjønte jeg, så jeg maste ikke om penger til bursdaggave til Morten.

    Jeg bare sa at jeg gir han den gamle Hardy-boka.

    Så spurte muttern, om jeg trodde det gikk greit.

    Og da sa jeg noe sånt som, at det fikk bare gå greit, for vi hadde nesten ikke noen penger.

    Så sånn var det.

    Så da var ikke jeg og muttern så uvenner.

    Men etter at broren min ble født.

    Så pleide jeg å gå ærend, rundt i hele Larvik, for muttern, å kjøpe det hun skreiv på lapper, og forklarte osv.

    Men, så dukka det opp en kommunal hjemmehjelp.

    Så da ble det nesten som å bo på en institusjon.

    Og da hadde ikke jeg noen plikter lenger.

    Som å gå å handle osv.

    Og jeg synes det var gøy å få ansvar da, at muttern stolte på meg, og at jeg nesten var voksen da, siden jeg gikk rundt i alle butikkene, og måtte holde oversikten over at jeg fikk med alt på lappen osv.

    Men så dukka plutselig hun hjemmehjelpen opp.

    Og hun var ikke noe hyggelig.

    Og jeg var vant til å disponere noen penger, selv om jeg ikke sløste.

    Jeg kjøpte det muttern sa.

    Men jeg brukte kanskje en krone, på kronespill, når jeg gikk i butikkene.

    Men hvis jeg vant, så fikk muttern pengene.

    Men, da begynte jeg å kjede meg da, og mistrives, når hun strenge, og lite hyggelige hjemmehjelpen dukket opp.

    For da hadde jeg ikke noen plikter lenger, men var bare en vanlig gutt igjen.

    Og jeg likte ikke å være hjemme lenger heller.

    For der var hun fæle hjemmehjelpen, i 40-50 årene, og veldig morskt og streng, og lite hyggelig.

    Så ble jeg irritert på alt det her da.

    Så hadde hjemmehjelpen, en skål, på kjøkkenet, hvor hun la masse småpenger oppi, etter å ha handlet for muttern.

    Og da hendte det at jeg rappa en femer, for å spille på kronespill.

    Og da sladra hun hjemmehjelpen, til muttern, mens jeg var der.

    At det hadde forsvunnet mynter.

    Jeg kunne jo ikke begynne å forklare om alt det med hjemmehjelpen, og at jeg ikke synes det var noe artig, at de tok fra meg alt ansvaret jeg hadde, uten å si fra på forhånd, eller noe.

    Og at jeg ikke likte å være der lenger, etter at hjemmehjelpen dukket opp.

    Så da bare stakk jeg ut, og svarte ikke på hva dem spurte om.

    Da gadd jeg ikke å være der lengre.

    Og jeg begynte å mistrives på skolen og.

    I første og andre klasse, på Østre Halsen og Torstrand, så hadde jeg alltid prøvd å gjøre mitt beste, og var en av de flinkeste i klassen, og gikk greit overens med frøken osv.

    Men hun vi fikk i tredje klasse, hun dreiv og kjefta på meg, og klagde, enda jeg bare gjorde som vanlig.

    Jeg satt litt lengre bak i klasserommet, det året, så jeg fulgte ikke like bra med.

    Men jeg hadde vel lært nesten alt, fra de første årene, så jeg kjeda meg kanskje litt, av at pensum var for enkelt osv.

    Så jeg satt noen ganger bare, og tenkte på noe annet.

    For det her skole-greiene var rimelig kjedelig.

    Så begynte frøken og liksom klage på meg, for alt mulig, enda jeg gjorde vel egentlig ikke noe galt.

    Eller jeg merka at hun ikke likte meg da.

    Enda jeg bare var helt vanlig, og ikke gjorde noe spesiellt galt.

    Jeg var ikke rampete, eller bråkete, eller noe.

    Bare helt vanlig.

    Så det skulle ikke mye til, for at hun ikke skulle like en.

    Men men.

    Men etter et par måneder, i tredjeklasse, på Torstrand skole i Larvik, så flytta jeg til fattern, og begynte på Berger skole.

    Så da var ikke det så farlig, at vi fikk ny frøken, som var litt utrivelig.

    Men dette med flyttinga, skjedde ganske raskt.

    Så jeg fikk ikke med bøkene min engang.

    De ble bare liggende i en hylle jeg hadde der.

    Jeg fikk ikke levert dem inn, eller tatt dem med meg, eller hva man skulle.

    Noen av bøkene, de som lå i den hylla på skolen.

    Så det skjedde litt brått, det her med den flyttinga.

    Så jeg fikk dessverre ikke sagt hadet til hun frøkna.

    Så det var jo litt leit.

    Men så flytta jeg til fattern, og det var som en annen verden fra det med hun hjemmehjelpen, og muttern som lagde mer eller mindre uspiselig mat osv.

    Så sånn var det.

    Men jeg regner med noen har rydda i de bøkene nå, for det er jo tredve år siden, neste år.

    Det får man vel regne med at de har gjort.

    Men hvem som måtte rydde i de bøkene, det vet jeg ikke.

    Men man kan jo ikke vite alt.

    Så sånn var det.

  • My steph-mother Haldis, had a thing with older women, it seems.

    I decided that I’ll try to write a more in English on this blog.

    Since this is really my English blog, it was just that my Norwegian blogs, were deleted one by one, some months ago, so I started posting Norwegian posts here as well.

    And Norwegian people usually understand English very well, so then it should be possible for more people to understand what’s written here.

    If anyone are reading this.

    Now, a few minutes ago, I got a flashback to the 80’s.

    My rights, are being bullied with, by the Police and Government, in Norway and Britain etc.

    They wont tell me what’s going on, in connection that I overheard that I was followed by ‘the mafia’, in Oslo, in 2003.

    And with a murder-attempt on my uncles farm in Larvik, in 2005.

    And with problems with mob, or something, on Microsoft’s Arvato-run product-activation, in Liverpool, and other problems in Liverpool, in 2005 and 2006, etc.

    So I try to write about a lot of stuff on the blog.

    To try to find the missing piece, reagarding why I can’t get my rights.

    Now, today, I thought about my steph-mother, Haldis Humblen.

    Haldis, had a thing with old women, that were around 20 years older than her, I started to think about now.

    And wonder a bit about.

    She knew a woman at Bergeråsen, called ‘teskjekjærringa’, or the teaspoon-woman.

    Her real name was Solveig, and she lived at the lower field, at Bergeråsen, by the fjord, Drammensfjorden.

    She always complained if someone used the road by her house, when the wanted to go to the fjord, so people had to walk on a forest track, instead of on the road.

    Haldis also knew another old woman, that lived opposite of the ‘bedehuset’, the prayers-house, (almost like a small church), by the football-field, in Berger.

    By Berger IL’s football-field.

    Berger played in the Norwegian eight division.

    And had green shirts.

    I used to play for Berger, from I was about ten to I was around sixteen.

    Something like this.

    We usually only beat Selvik.

    And lost to the other teams.

    Selvik was the only team, that we considered, to be less good, than us.

    But we occationally won against other teams as well.

    So we weren’t that bad.

    We won maybe each third game, or something like this.

    But we usually struggeled, against Svelvik, Vinn Sande, and the teams from Drammen etc.

    I think I scored three goals, in those five or six years.

    Once against a team from Gothenburg, that our team-leader knew the team-leader of.

    Once against a team from a willage in the mouintains, or something, that came down to our town, in the summer, to play with three teams, the senior-team, the boys-team, and a junior handball-team, our something.

    Then we had a lot of spectators, and I scored, after about five minutes of the game, after a pass by Ole Christian Skjellsbekk, the son of the team-leader, and who was maybe our best player, I think I have to say.

    I wasn’t very good, since I was very thin, and didn’t have any muscles.

    But after I was in the infantry, in 92/93, then I gained some kilos, and then I could notice, that also my football-skills improved from this.

    I also learned a new way of playing football, when I was at summer-shool, in Brighton, and Shoreham-by-sea, in the late 80’s.

    Then I played with the host-family father there, Rick Hudson, and their neighbour, in Gordon Rd, in Shoreham-by-sea.

    And also some German students, that lived there, used to play, in the garden there.

    Even my friend Øystein, from Korea, used to play occationally.

    And we used to drink lager sometimes, a can or two before or while we played football, at least I did, so this was quite fun.

    And in England, people pushed you, with the shoulder etc, to try to get you to lose the ball.

    So you had to focus on were the other players were as well, and push them away, and not only focus on the ball.

    In Norway, everybody focus on the ball, and they don’t shoulder-tackle the other players, almost at all.

    They sometimes kick you instead of the ball, but they almost never tackle you shoulder by shoulder.

    So then I started to play this, in Norway, in the 90’s etc., and then people often started complaining, since they probably didn’t think this was fair.

    If they complained, then I told them, that this was how they played in England, and they didn’t say anything.

    I think they also played football like this in Weymouth, we used to sometimes play against some local people there, and also in Brighton.

    But anyway.

    Haldis also knew a doctors widow, I think she was, in the neighbour-town, Svelvik.

    She lived not far from the comunity-house, Svelvik Samfunnshus, if I remember correctly.

    Something like that.

    I can’t remember the doctor widows name now.

    But Haldis used to stop at her place sometimes, while driving home from work, in Drammen, I remember, from the times I hitched a ride from Drammen, for practical reasons.

    And Haldis also knew, a woman, in Eddaveien, in Holmen, in Oslo.

    Solveig, who used to work as a telegrafer, on the Denmark-ferries, ‘Holger Danske’, and ‘Scandinavian Star’, the ship where many people died of fire, in the 90’s.

    And which I think must have been a mafia-plot, or something.

    From all the problems with finding who owned the ship, at the time of the disaster, that was written about in the Norwegian media.

    And which still isn’t uncovered, I think.

    But anyway.

    My father, by the way, Arne Mogan Olsen, in Tordenskioldsgate, in Drammen, told me, that Bill Gates, sometimes used to stay, in Solveigs neighbours house, in Eddaveien.

    But one can’t always trust what my father says.

    But he claimed that Solveig had told him this, and that it was a secret, and that I shouldn’t write it here.

    But I try to get attiention to the case, against the Police, and Arvato etc., were I suspect that Nordic women were under mob/Illuminati-control etc.

    So I write about this anyway.

    I haven’t thought about this earlier.

    I’ve thought about that Haldis knew a lot of older women.

    But not that she knew as many as four, for some reason.

    Maybe she targeted old women, with no family, for friendship, to try to inherit money from them.

    What do I know.

    Maybe Haldis looked younger than her age, and that eg. Solveig, from Oslo, looked older than her age.

    That could be I guess.

    But the others were definatly older than Haldis, I’d say.

    So I think I have to try to think more about this, or maybe ask my father, if he calls again.

    We’ll see.

    Sincerely,

    Erik Ribsskog

    PS.

    Now I started to think about the goals I scored, for Berger IL.

    The goal I described in the text, was video-taped.

    At the end of the season, we were supposed to watch that game, on video.

    But it was only five or ten minutes, of our game.

    And then someone had taped a senior-team game, on the tape.

    But it was possible to see the goal I scored.

    I scored all the three goals, in the same goal.

    The goal that was closest to the prayer-house, and not the one closest to the club-house.

    But at the gathering, at the end of the season, in the club house.

    In 1985 or something maybe.

    Then we watched the game, on the tv in the 1.st floor, in the club-house.

    And then one could see, that Ole, got the ball, alone, in the center of the field.

    I was the left wing.

    It was a counter-attack, so I was at our half of the ground, I think.

    But I knew that Ole, was a very clever footballer.

    So I knew that we had a good chance, of scoring, when he had the ball, against one or two defenders.

    And it was like a special occation, since three teams, from a far away place, had come to town.

    I thought our team had to do our part, in trying to beat this team, so that our town, would win the overall competition, for all the three games.

    So I ran at the left side, of the field.

    Ole didn’t look at me, because he was maybe twenty, or thirty yards, in front of me.

    But when he was close to the goal, then he had to trick the defender.

    And then he saw that I came running, and just kicked an easy pass to me.

    And I was right in front of the goal.

    And the keeper was played out, so it was just for me to tap the ball, in the goal.

    Ole was a clever footballer, and we went in the same class, at Berger, from the third grade.

    So we were quite used to play together, in the breaks from classes etc.

    Even if he lived at the upper field of houses, on Bergeråsen, and that we didn’t hang together at the spare-time, other than when we played football, for Berger IL.

    I lived at the lower field of houses, at Bergeråsen.

    And almost no kids at my age there, played football.

    But some kids, a year or two younger than me, Jørn, Steffan and Daniel, and Kjetil, etc.

    They played football.

    So we would sometimes play, in my garden, in Leirfaret, since I had a house alone.

    This was untill the day my grandfather died.

    He had been ill, with strokes etc, the last years of his life.

    So then he wasn’t like he used to be.

    The last year or so, he got worse and worse, and needed much care, the last months, so it wasn’t like it was unexpected, that he died.

    So, it wasn’t like we had that much griefe.

    Since he almost couldn’t move, and bearly talk, the last months.

    So I think it must have almost been a relife, for him, to die.

    Possibly.

    And I was only 12 years, or something.

    So we played football, the day of his funeral, or the day he died, possibly.

    One of those days.

    And then my father showed up, like he never used to do, in the middle of the day.

    And shouted at us, to be quiet.

    And then the other kids went home.

    We weren’t allowed to play football.

    The neighbour had complained since the football had ended up in their garden, or something.

    After this, we didn’t play that much.

    But my father explained, that he wasn’t himself, since his father had died.

    And asked me if I didn’t understand this.

    I was a bit indifferent maybe, that Øivind had died, since he was a bit strict, an only sat in the coach etc.

    So I was more sad, when my mothers father, Johannes, died a few years before this.

    Since he always just to act fun, and read from books he had written himself, and usually act funny, chasing me around in the garden, for fun, when I was a child etc.

    My fathers father, Øivind, would never had chased me around the garden, or play football, or things like that.

    He only did things that were serious.

    But he expained stuff sometimes, if I asked.

    And when I was nine, and was going by the train alone, to visit my mother and sister, who lived in another town then, in Larvik, then he helped me to memorise, the train-stations, so that I would know when Larvik was the next station, so that I wouldn’t forget to get off the train, and maybe go with the train to Brevik, or Skien, or something.

    So this never happened, I was a bit sceptical, to go on the train alone to Larvik.

    Since I don’t think I had gone by train before this, since my father and mother always used to have cars.

    But it went well.

    And I had lived in the town center, of Larvik, for one and a half years.

    So I knew where to walk, to get to my mothers house.

    So to go by the train to Larvik, every three or four weeks, from I was nine, was really quite fun.

    Since I used to get a lot of pocket-money, from my father.

    And I also like to live in Larvik, it’s not that big town, and it’s fun place to grow up, if you are like nine or ten years etc.

    And I also had some friends in Larvik, that I used to visit.

    And I used to go to all the shops, in Larvik, and buy stuff, for the pocket-money from my father, every Saturday, that I was there.

    So it used to be quite fun going there.

    Even in the atmosphare, in my mothers house, where she lived with my sister, and my steph-father Arne Thormod, and my younger half-brother Axel, and the cat, Pusi, was almost alway very tense, since my mother was very tense etc.

    So I always used to go out, on Friday night, to visit friends, and on Saturday, to go to the shops.

    And on Sunday, to get some air, or to calm down, from being with my mother, and steph-father.

    They were autorotarian, and strict, and tense, and one had to concentrate, when one were in that house, on what one said, and what one did, since if one did something, that showed that you had a weakness, or said something dum etc, then my mother, and sometimes my steph-father, would attack you, and make fun of you, in a sophisticated way.

    So it wasn’t a laid-back place at all.

    So I think it would have wore me out, if I was to live there, longer than I did.

    And I had always wanted to move back to Berger, since my mother, ran away, with me and my sister, when I was three.

    So I was overjoyed, when my mother, when I was eight or nine, started threatening me, that if I didn’t behave, then I would have to move to my father.

    Then I really started to behave bad.

    So within a few months, my mother had asked my father, to help her, since she couldn’t cope with me any longer, so I had to move to Berger, she told my father.

    But anyway.

    The goal I scored against the Swedish team, was from a corner, from the left, I think.

    The penalty-fiels, was packed, with people.

    So I had to kick the ball, in the ground, so that it bounced over the keeper, I think it was, and into the goal.

    And I also think it probably bounced over the defence.

    Something like this.

    It ended up in goal, at least.

    I didn’t think I would have scored, if I had hit it with a regular shot, so I tried to get the ball to bonce, and it tricked the keeper, so it was a goal at least, even if it looked a bit strange.

    The players on the Swedish team, were a couple of years younger than us.

    The only reason that we played against them, was that our team-leader, Skjeldsbekk, knew their team-leader, so they arranged, that we went to Gothenburg, in the automn, or something, and that they went to our town, in the spring, I think it was.

    I also scored a goal, against Vinn Sande, I think it was.

    Or another team from Sande.

    It was also a corner from the left.

    And also in the same goal.

    I got the ball, at the edge of the penalty-area.

    And shoot the ball, in the cross-bar.

    I had been training, to shoot, at the house etc., in the garden, in Leirfaret, so if I had time, and the ball was rolling, then I could sometimes manage to shoot the ball.

    The ‘idiot from High-school’, Odd Einar Pettersen, was also standing in the penalty-area.

    Right in front of me, and he threw himself, to the ground, when I shoot, so that the shoot wouldn’t hit him.

    So he wasn’t bullying me, at the football-field, at least.

    He was a bit idiot, so thought the bullying etc., was just fun, mostly.

    He was probably being bullied a lot at home, or something.

    He had a father, from the north of Norway, that was very strict, and though, I remeber.

    I was in their house, once or twice, for some reason, on the upper field of houses.

    But anyway.

    So he probably was glad just to be out of the house, so that he wasn’t bullied by his father.

    Something like this.

    Then there was a new corner.

    And everybody lined up in the same way.

    And then I shoot the ball, low.

    And Odd-Einar, threw himself to the ground again.

    Then I knew that he would probably do that.

    So then I shoot the ball, right over him, and low, into the right corner of the goal.

    The keeper was a little passive.

    So he probably should have saved.

    But this corner, was almost like a replay, of the corner right before.

    Except for that I placed the shoot low this time, and not in the cross-bar.

    So I knew how to shoot, at least, from practising at home, I think one could say, since the ball usually hit around where I aimed.

    Sometimes in the summer, I was a bit bored.

    Because after my mates’ Petter and Christian’s mother, Tove Grønli, died, around 1980 or 1981, I think it was.

    Then it wasn’t that many people at my age, that lived on the lower field at Bergeråsen, that I went that well with.

    Three people, from class, lived at the lower field.

    It was Karl Fredrik Fallan.

    But he was bully.

    The first thing I remember he did, when I moved to Berger, in the third grade.

    Was in the gym-class, we were running, in the hall, at Berger primary school.

    We were running, in circles, around the hall.

    And then suddently, Carl Frederik Fallan, kicked at my leg, so that I fell to the floor, while running.

    And then I’d been at the new school, for a couple of weeks.

    I was glad, to have moved to my father, and the place we used to live, before my mother took us with her, and moved to Larvik.

    And things went well, with the other people in class.

    I almost got friends with Ole Christian Skjellsbekk, which was the most popular pupil in class possibly, and who knew Erland Borgen etc, and almost dominated the class, sometimes.

    I visited him, once after school, and he even knew a lot of girls, that just hang around, it seemed, in their house.

    I wasn’t that used with girls, from Larvik.

    Other than my sister, but she didn’t count.

    I just didn’t know any.

    Boys wasn’t supposed to play with girls.

    But at Berger, it was more usual, I think, that boys and girls, played/spent time together, after school etc., than in Larvik.

    So this was a bit strange, with the girls, that was in Ole’s house, I think.

    And both me and Ole, were dominant people.

    I’ve relaxed a bit since then, but then I was used with being dominant, over my sister, and younger cousins etc., since I was the oldest, or a like a leader almost, that was how it used to be, since I had so many cousins, that used to be at my grandmothers house, visiting from Vestby, in the weekends and holidays, etc.

    And I also had to cousing, at Bergeråsen, Lene and Tommy.

    And a younger step-sister, Christell, and her friend, that was almost like her sister, Nina.

    Even if I didn’t know them at the time.

    But me and Ole started spying at the girls.

    They were in their cellar living room, I think it was, in their house, at the upper field, at Bergeråsen.

    And one of the girls asked the other girl, who she liked best, me or Ole.

    And the girl answered, ‘han Erik’, he Erik, or something.

    And then I got embarrased.

    Because I wasn’t used with girls.

    And I was a bit terrorrised, by my mother and steph-father.

    Or something.

    So I didn’t have that good self-esteem.

    So I told Ole that she said she like him best.

    So we started argue, and didn’t care about the girls.

    And went into the cellar living-room.

    And the girls probably thought we acted a bit strange.

    So it was like a competition, between me an Ole, about who was to be the one who decided etc.

    So I found out, that being friends with Ole, would be to exhausting.

    So I just decided, to try to not be that close with him, since it probably would have almost only been conflicts.

    So I stayed mostly on the lower field on Bergeråsen, after that.

    So Karl Frederik Fallan, was a bully, and also stronger than me, so I didn’t hang that much with him.

    He also didn’t like me very much.

    Even if I thought he was fun.

    Because he wasn’t boring.

    And he sometimes tolerated me, if I behaved very good.

    But he attacked me for everything, all the time.

    But at least he wasn’t boring.

    But it wasn’t possible, to hang around with him all the time, because he always attacked what I said, and he didn’t like me.

    Espen Melheim, from class, was a calm and quiet guy.

    He lived in Havnehagen, and I sometimes went to their house, and we discussed programming, and things like that.

    He was active in ‘orienterint’, that means, to run in the forest, with a compas, I think it’s called, to find posts in the terrain.

    So I once went with him, and ran around in the forrest, to exercise.

    But I thought football was more fun.

    And to shoot with air-guns etc.

    And to go out with the boat.

    But Espen mostly sat at home, or went running in the forrest.

    But sometimes, on New Years Ewe, then we used to party, at my house etc., when we were 15, 16 or 17.

    We just sat in the living-room, in my flat, and drank some vodka or something.

    Very civilised.

    I thought it was maybe a bit boring or foolish, to drink, but I guess we should celebrate, since it was New Year.

    My sister also sat there then, I remember.

    And we just drank till we got drunk.

    And watched TV etc.

    I wasn’t that found of drinking.

    Even if my father was a refular drinker, so I could get hold of all the alchol I wanted, if I went to their house, before they got back from work etc.

    I lived alone, so noone cared, if I didn’t go to school.

    And I was a lot bullied there.

    So about once a week, I found, that I needed an extra rest-day.

    So then I just stayed home, watching TV etc.

    But I was a fast learer, so I still one of the best pupils in class, I think it’s right to say.

    And on those days, I could go to my steph-mothers house, and rob their house or garage.

    Since they never looked the house.

    We didn’t need to look our houses, my father said.

    But anyway.

    Ulf Havmo, from class, also lived at the lower field.

    But he was a bit strange, he didn’t cut his hair, very often. (Like me).

    And he didn’t cut his nails.

    We went together quite well, for maybe a year or so.

    But then he startet to hang with the boys who smoked again, and then I wasn’t cool or though enough to hang with, I remember.

    My father hated smoking.

    And I though my father was very cool etc., and I didn’t want to dissapoint my father, even if I was sad, since he lived in the other house, with my steph-mother etc.

    But when I was 17, then me and my sister, went to Switzerland, on holiday, to my aunt Ellen (Ribsskog) Savoldelli, and my cousin Rahel Savoldelli, in Aesch, near Basel.

    And then my sister had started smoking.

    I’m one and a half year older than my sister.

    And I didn’t want her to be thouger than me, and to be bullied by her.

    So I also started smoking.

    And I liked smoking then, I remember.

    The nicotin, or what it was, maid me dizzy, almost like I was drunk, I remeber.

    And I wasn’t that close with my father then, much later in the eighties, so I had a youth-rebellion, that started then, in 1987, I think one have to say, since I started smoking, so I got a bit of distance to my father.

    And also a bit more distance to my grandmother, I didn’t go visiting her that often, later in the eighties.

    I wanted to buy food in the shop, pizza etc., and be independant, and grown up.

    Even if I went there, maybe once a week or something, just to check if I had got some letters there etc.

    And because it was a nice house, it was newspapers there etc.

    And my grandmother always made food etc.

    So I used to go there, when I didn’t work after school etc., even if I didn’t go there every day, like I used to, earlier in the eighties.

    But there weren’t really any people, on Bergeråsen, that I went that well with, so I mostly stayed at home, and watched TV etc.

    But I got to know my third-cousin, Øystein, from Lørenskog, right outside of Oslo.

    And he was very cool, and always had the newest computer-games, and Hollywood action-movies etc.

    So we used to hang arround, with a guy called Kjetil Holshagen, in my flat, in the weekends, from 1986 or something, I think it must have been.

    I used to go to England, in the summer-holidays thought.

    On summer-school.

    So this was maybe why I didn’t get that many friends on Bergeråsen, later in the eighties.

    Since summer-school, lasted for three or four weeks, and then much of the summer was gone.

    And we also used to go and visit our mother, and our grandmother, in Larvik, and Stavern/Nevlunghavn.

    So I wasn’t that much at Bergeråsen, in the summer-holidays.

    And I was used with people in Larvik, that were quite cool, one could maybe say.

    So I maybe didn’t think, that the people on Bergeråsen, which is on a bit on the country-side, was that cool.

    So I was maybe a bit bored, living there, sometimes.

    So I spent a lot of time, programming computer-games, and watching TV, since I didn’t think it was that fun, being out with friends there, since there were no shops etc.

    Except for the air-gun stuff, and going out with the boat in the summer, that I though was fun.

    And the football was also quite fun.

    But just to go out there, from my own house, just to hang out.

    When there were no shops, or anything fun to do.

    Just to get bullied really.

    That I didn’t do.

    But I was much in Larvik, and Brighton.

    And also in Drammen, since my father had a shop there, with my steph-mother, selling water-beds etc.

    And also at Sand, visiting my grandmother.

    So I wasn’t that bored.

    But I didn’t hang around with people that much at Bergeråsen.

    But if Tove Grønli, hadn’t died, Petter and Christian’s mother.

    Then I think I possibly would have hang out a lot with then.

    Since them I thought were quite cool.

    But the other people there, I didn’t think were that cool.

    Not that I hated them, or anything, but I just didn’t go that well with them.

    It was sometimes a bit boring there, in the winter etc.

    But I thought it was fun, to go to the shop, at Sand, and buy a lot of snacks, and sweets, and Coca Cola, and newspapers etc.

    And just sit in front of the TV, reading news-papers, drinking Coca-Cola, eating frozen pizza, and crisps, and sweets etc.

    I was a heavy sleeper then, and was tired all day, at school.

    I had problems with getting up in the morning.

    For almost a year at school, in the seventh grade, or something.

    I only slept at the couch, in the living-room.

    Then I had another friend, from class, from northern Norway, Tom-Ivar.

    And he used to go to my house, ten minutes before the bus to school to Svelvik went.

    And tell me, that I had to wake up, when I was sleeping at the couch in the living-room.

    Since the bus was going to school.

    Then I woke up.

    But I was very depressed then, so I didn’t managed to go to sleep in the water-bed, in my fathers old room, or my bed, in my old room. (Both rooms were mine, since my father was never home, so I took over my fathers room, and moved my desk in there, etc).

    So I was so depressed, that I didn’t have the sense to go to sleep in a bed.

    Or to get up in the morning.

    So it was something that tore at me, the years I lived at Hellinga, and Leirfaret, at Bergeråsen.

    So I wasn’t always a jolly person.

    I was angry at my steph-mother, all the time, since I thought she had stole my father, and treated me unfair, since I wasn’t allowed to live with them.

    And I was used with having people around me all the time, from living with my mother, and sister and steph-father, and half-brother, and our cat, in Larvik.

    So I didn’t handle it that well, when I had to live by myself, at Bergeråsen, from I was nine.

    It was a bit depressing in the winter-time etc.

    The winters in Norway, can be a bit cold, and dark.

    So this probably added to this.

    Now I’ll see if I can think of something better to do, than sitting writing on my blog all day.

    We’ll see.

    PS 2.

    Now I remember a strange episode, from the last year, that I lived, in Leirfaret.

    I think it was the night before Norway’s National-day, 17. May, in 1989.

    When I went to school in Drammen.

    But on the 16th. of May, then people always used to have a big party, outside and inside of the community-house, in Svelvik, Svelvik Samfunnshus.

    Then people from Svelvik, Berger, Sande, Selvik, Nesbygda etc., used to gather, in Svelvik.

    Even people from Drammen etc., i think, used to go to Svelvik then.

    And the place outside of the community-house, used to be packed.

    In 1985 or 86, I think it was, then I had made 25 liters of wine, from a wine-set, and wine-baloon, that my father had had.

    So then I got very drunk.

    But, in 1989, than I was much more civilised, because I had been studying, on the office-line, in the upper secondary-school system, in Sande and Drammen, for three years.

    But I used to have a thing, with fireworks etc.

    And that year, or the year before, possibly.

    Then I had a signal-pen.

    Which made a lot of noise.

    So then I fired the signal-pen, up in the sky, in the middle of the crowd.

    So it made a lot of noise.

    So I was probably lucky, that the police, didn’t find me.

    I think someone said that the Police was looking for me.

    But it was just for fun.

    I always thought fireworks were very fun, since New Year 1981, or something, when we were at a woman on Bergeråsen, named Silvia’s house, a family friend, and were allowed to have some firework, and fire them ourselves.

    Me and Christell that probably was.

    We were allowed to do almost anything we wanted, during our upbringing, at least me.

    So I became a big fan of fireworks, and started buying firecrackers, for 100 Norwegian or Swedish krones, when we were in Gothenburg, in 1984 or 85, or something.

    And also in Aalborg, in 1983 or something.

    Etc.

    And once, I went with my uncle, Håkon, to the Tybring-Gjedde shop, before Christmas, around 1987 or 88.

    One had to have a company to shop at that shop, which was in Drammen.

    And my uncle, was part-owner, in the carpenter-factory, that made water-beds etc, that my grandfater built, next to their house, on Sand.

    So we were allowed to shop there.

    And then I bought a signal-pen, and a lot of amunition.

    Some were coloured, in diffenet colours.

    And some, were just exploding, making noise.

    So they were quite fun.

    They didn’t take much place.

    They were safe to handle.

    You didn’t need matches, to lit them.

    It was a ‘knallperle’, its called in Norwegian.

    It’s the same as on a bullet.

    The signal-pan ammunition, has the same principle, as a bullet.

    A metal-pin, in the signal-pen, hit the mantle, or what it’s called, on the ammunition.

    And the signal-bullet, flies, around 100 meters up in the air.

    Eighter with a colour-signal, or a with a sound/explosion-signal.

    The exploding ones, you can’t really see.

    So I just fired the signal-gun.

    And then there is a huge bang, that’s really more noisy that fireworks.

    So everybody, maybe one thousand people or something, must have probably wondered what this was.

    But it was quite fun, I was a bit bored, I was quite used with drinking from the holidays in Brighton etc., so I didn’t really get it.

    What was the point with standing outside of the community-house drinking.

    Hm.

    Anyway.

    I guess the point was to meet girls.

    And this time, I went home with two of the neigbour-girls.

    Lisbeth I think, Rikards sister, and whos father, my father said, was a German-child.

    He had a German father, from the war, when Norway was occupied, by around 300.000 German soldiers, or something.

    So my father, more or less warned me, for him, or they.

    All the houses, around my house, were council-houses.

    The people living there, didn’t work, and my father warned me, for these families.

    So I didn’t have that much to do with the neighbours there, other than bullying the next-door neighbours, in the semi-detached house I was living in, an older couple, who didn’t work, with high music etc.

    But, now, I was eighteen years old, and I was rather interested in girls.

    So then I went with Lisbeth, and ‘Lille Oddis’ sister.

    Lille Oddis, means Little Oddis.

    Oddis means, Odd-Arne, it’s a nick-name.

    But there were two Odd-Arne’s.

    One little, and one big.

    So it was lille-Oddis, and store-Oddis.

    Lille Oddis, had a sister, that had quite recently moved there.

    And I didn’t know the neighbour-kids that well.

    I mostly just argued with them, when they were walking, on a low wall, (to stop landmass falling down on the garden), through my garden.

    Then I chased them away, even if they were used to being allowed, to walk there, from before I moved in there.

    But I was a bit bored, and pissed at my steph-mother etc., so I didn’t tolerate watching the neigbour-children balancing at the wall, so then I ran out on the terrace, and shouted at them.

    So after a while, they stopped doing that.

    But anyway.

    But this time, on the 16th of May.

    Then I didn’t really have any friends to party with in Svelvik.

    I think they thought I was a bit strange, since I was studying in Drammen.

    I think this must have been, in 1988.

    Since in 1989, then I was partying in Drammen.

    This was in 1988.

    The girls, had picked up, two guys, from another town, that they brought home.

    And some other people from the council-houses, was also in the group.

    And they let me join them.

    And then we went to their house, almost next to my house.

    Next to my house’s garden, just up a small hill, three or four meters.

    Something like this.

    We probably took a taxi, or got someone to drive.

    Or something like this.

    Then one of girls, or maybe both, f*cked, I think, with the guys from the other town.

    One of the girls was Lisbeth, I think.

    But the other girl, could have been another girl than Lille-Oddis’s sister.

    I can’t say for sure, who the other girl was.

    But I think it must have been Lille-Oddis’s sister, since we were in their house.

    The parents weren’t home.

    And I don’t think Lille-Oddis was home.

    But I think maybe Rikard was there.

    And some other people, that were younger than me.

    I was a bit drunk, I think.

    And then we ended up.

    Me and the two girls, in my flat.

    And possibly on of the young people.

    And what happens then, after I’ve had the girls there, for about ten minutes maybe?

    Well, Christell, my steph-sister, appears from nowhere.

    In the middle of the night.

    How can she have known, that the girls where there?

    She almost never was in my flat, and never in the middle of the night.

    She was angry at the girls.

    And screamed at them, for having flat hair etc.

    How did you get that hair-do, she said to one of the girls.

    (She had been laying, on her back, in the bed, with one of the guys from another town).

    I tried to ask my steph-sister, what all this was about.

    But she didn’t answer.

    And the girls got scared away, and left.

    And my steph-sister left.

    And I was a bit drunk, and didn’t understand anything.

    And I can’t say, that this is very clear to me, still.

    I liked my steph-sister then, she was very beautiful.

    But she was maybe a bit inpolite.

    She didn’t knock on the door.

    And she started, more or less, harassing the other girls.

    But I can’t say what it was about.

    But it wasn’t that fun, when all the girls left.

    Other than that I had had three girls in my flat.

    But I had really had that many times earlier, some years before, Christell, Nina and Gry, used to go there, all the time, the first years, that I lived there.

    But I just remembered this episode now, and I still wonder what the yelling from my step-sister was about.

    But she doesn’t want to speak with me, about the old-days.

    So I’m not sure exactly, about how I should go forward, to find out about this.

    But maybe I can figure this out, on a later occation.

    We’ll see.

  • Example that shows that Customer-support, wasn’t that highly valued, at Arvato’s Microsoft-activation.

    Read this document on Scribd: scan0120

    This file, is from right after I started on Arvato MSPA, in August 2005.

    This was when we still had the automated system there, for reading the activation-code up, for the customers, over the phone.

    So calls where hardly any work at all, back then.

    But around Christmas 2005, they moved some of the MSPA-jobs, to Arvato Germany, and removed the automated systems, so that we had to manually type the installation-id, and also manually read the activation-code.

    The installation-id, is nine groups of six numbers, I think it was.

    And the activation-id, is seven goups of six numbers, I think.

    Something like this.

    We also had to start typing the product-key, on _all_ activations.

    This was around July 2006.

    Later, around Oktober/November 2006, then the team-leaders recieved counter-information regarding this, it was only on a few of the calls were this was necessary, even if I can’t remeber exactly which now, the rules changed a bit to often.

    At the same time, after the automated systems were gone.

    And that we had to type the product-key, also on Danish calls. (Which are tricky due to that it’s difficult to understand the Danish pronounciation).

    And the time we had to log, between calls, was reduced from 30-40 seconds, to only five seconds.

    And then the call-time, was to be reduced.

    A program to reduce call-time, was interduced.

    So after the calls, became two or three times more time-consuming, due to loss of automated systems, and new, strict rules, for typing product-keys on each activation.

    Then call-times were to be reduced!

    After making calls two or three times as time-consuming.

    And I was the only Norwegian workin full-time taking calls then.

    And there weren’t enough Danish speakers, one many of my shift, there weren’t any Danish speakers at all.

    So I sat all day, answering Danish calls, which I had to understand the product-key on, and with no automated systems.

    And with only five seconds between the calls, to log.

    And with only three minutes, to type the installation id, that the customer read.

    To type the product-key.

    And Danes often don’t understand Norwegian.

    So, this wasn’t allways easy.

    And then to ask the probing-questions etc.

    And to get the Danes to understand what I was asking about.

    And then to read up the activation-code.

    And Danes also has a differnt system, on how to read numbers.

    They don’t say sixty-four.

    Like we say in Norway, ‘seksti-fire’.

    The Danes, have number units, that goes in twenties, like the French, I think.

    So they have a system, thats called ‘snes’.

    The numbers goes like this, ‘fire og tress’.

    Which means, ‘four and three snes’.

    Which means, ‘four and three twenties’.

    That’s not that bad, for sixty and eighty, couse they are possible to divide, by twenty.

    Three times twenty, is sixty, or tress, in Danish.

    And four times twenty, is eighty, or fiers, in Danish.

    But eg. seventy-four.

    In Danish thats four and to the half of the fourth twenty.

    If you go to the half of the fourth twenty, then thats three and a half twenties.

    Three twenties is sixty, and a halftwenty, is ten.

    So ‘fire og halvfiers’, in Danish, is four and to the half og the fourth twenty.

    Four and ten and sixty.

    Seventyfour.

    So it wasn’t easy for Norwegian speakers, to take Danish calls.

    During training at Arvato, I was told, by team-leader Marianne, from Norway, I think it was.

    Possibly before she became team-leader.

    She said, that sometimes it was impossible to understand what the Danes said.

    And then one should only act like you understood, and just say something.

    And she, team-leader Marianne, she’s half Danish.

    She has a Danish mother, I think she said, but they live in Norway.

    And Marianne, didn’t understand the Danish calls, even if she has a Danish mother.

    So I think it’s bad customer support, for the Danish Microsoft-customers, to get their calls answer by a Norwegian-speaker.

    And I think I have to say, that it was more or less insane, by Arvato MSPA, to start a program, to get eg. me, a Norwegian speaker, to sit all day, answering tricky, Danish calls, without the automated systems, and with having to enter the product-key, on all activations, in three minutes.

    I think I have to say, that this was insane.

    I can’t find another word, that describes this better.

    It was like the program was invented, to make me, the person, who had to answer calls in three languages, over-worked.

    That’s how it seems to me now.

    Some kind of Illuminati-plot?

    To do with the Swedish girl that disapeared from work?

    I can’t say for sure, but I think this was insane, so it’s clear that something was very wrong there.

    Back to the file from 2005.

    It says we should log the calls, and ask the customer to wait.

    I think this is problematic, since then you can’t focus on the call.

    I think, if you tell the customer to wait.

    Then, you have to say why.

    And you can’t say, ‘Could you please wait, while I log the previous call’?

    I think this is just something they made up at Arvato, to get more money from Micosoft, or something.

    And I don’t think this is right from a customer-service perspective.

    Since the customer, can feel poorly threated, and not welcomed, if you tell him to wait, without telling why.

    I think that’s a bit inpolite.

    And also, many customers, are going to speak anyway.

    So it’s tirering for the employee, who has to log the call, and speak at the same time.

    I was told, in the automn of 2006, by team-leader Steinsland, that I should log the call, at the end of the call, to reduce the wrap-up time, inbetween the calls.

    But I explained, that I liked to focus on ending the call.

    I did’t think it was easy to end the call right, and log at the same time.

    The loggin took away the focus from the call.

    But, the wrap-up time, was reduced from 30-40 seconds, to five seconds.

    And there was a program going on, surrounding this, with the wrap-up time, being calculated, for each representative, for each day, and put on a big board.

    With smileys etc.

    So we were under presure, from managers, to reduce call-time, and to reduce wrap-up time.

    So these months, in the late summer of 2006, and in the automn of 2006, were very tirering, especially for me, since I recieved calls in three languages, and had to work a lot of overtime, since the rent, in my new flat, was much higher, than when I lived in the shared house, in Walton.

    So, it took a long time, before I recovered, after I was constructivly dismissed, from Arvato, in December 2006.

    And even now, I can notice, while taking business-calls, in my new job, that I’ve still not really recovered fully.

    I get very fast tired, from taking business-calls.

    But back to the logging.

    Most agents, like the representatives at Arvato MSPA, were called, had a wrap-up time, on between 0 and 1 seconds.

    So all the agents must have logged the call, during the call.

    Because the call is supposed to be logged, twice, electronically.

    And also on a form, if the call took more than three or four minutes.

    So I think the quality of the customer-support, was affected by this, since I don’t understand how one can focus on the call, and ending the call, while loging the call electronically in two different systems, at the same time.

    I think this and other things that went on there, meant that we weren’t really threated like people, but more like machines or animals.

    Something like this.

    PS.

    The reason I started to write about the Illuminati-stuff, or what it is.

    Is because, the only time in my life, that I’ve experienced anything similar, with what I experienced, the last months at Arvato, was when I went in the ninth grade, at school, in Norway.

    At Svelvik Ungdomsskole, or Svelvik High-School, in English.

    Then I had a step-sister, or the daugter of the woman my father lived with.

    (I lived alone in a flat by myself, not far from where they lived).

    And my steph-sister, was about the prettiest girl in town.

    She went in the seventh grade, on the same school.

    So she was thirteen, and I was fifteen.

    We lived in a town called Berger, about 5 miles from the town Svelvik, where the High-scool was.

    My steph-sister, got a boyfriend that year.

    It was a guy called, Simen Grossvold, who was maybe one year older than her.

    Something like that.

    His sister, Anne Grossvold, was in my class.

    I was bullied all the time, that year.

    Anne and Simen Grossvold, was from Svelvik.

    So Anne, should have sat, with the group from Svelvik, in the ninth grade, like she had done in the two previous years, the two first years of high-school.

    We were a split class.

    It was our class from primary-school, at Berger.

    And when our class started at High-school, then six girls from Svelvik, joined our class, so that we were around 30 pupils.

    But in the ninth grade, I was so much bullied, and I wasn’t really part of the class, and never spoke to anyone.

    But that year, I sat at the front of the room, by the windows.

    That year, if I turned around, I could see, that Anne Grossvold, from Svelvik, for some reason, sat in the middle of the bullies from Berger, so that if I turned my head, to lock at people who sat behind me, then I looked right at Anne Grossvold, who really should have been sitting with the Svelvik-girls.

    But sat with the Berger-guys, for some reason.

    This was the year her brother and my steph-sister, started a relationship.

    Later, I heard that my steph-sisters reputation in Svelvik, was distroyed.

    By Simen Grossvold, or someone he knew, so that the girls in class, talked shit about my steph-sister, due to something that happened in the mentioned relationship.

    And I also seem to remember that my steph-sister, didn’t like this guy, after they split up.

    But I don’t know what really happened.

    I wasn’t that close with my steph-sister then.

    I didn’t deer to speak with her at school, in case the bullying, was ‘contagiuos’, and that they would have started to bully her then.

    My sister also went in the same grade, as my steph-sister.

    And, I didn’t want my sister and steph-sister, to know, how unpopular I was, in class, so I tried to aviod them, because I thought it was a bit embarrasing, to be so much bullied.

    At Berger, or Bergeråsen, the lower field of houses there, I was seldom bullied.

    So I don’t think they were used to me being bullied, I had my own house and all, so the years before these years, I think I had been quite popular, at Bergeråsen, at least not so that I was bullied all the time.

    But anyway.

    I suspect a bit now, that the bullying could have been organised.

    That there is a war against blond people.

    And that they wanted to make my steph-sister to a whore, or something.

    And that this was why Anne Grossvold sat behind me there, to try to find out when they should attack, to wear me down, or something.

    So that I couldn’t give my steph-sister support, if she needed it.

    Something like this.

    That’s just a thought that has come to mind, now recently.

    It seems to me, that something similar happened, at Arvato.

    There there was a pretty, blond, Swedish girl, who I got to know a bit, since I was a bit shocked really, that they deared to send such a pretty girl, abroad, alone.

    So I thought that this had to go wrong, because I knew from living in the shared house, in Walton, that it can be a bit tricky, for a Nordic person, to deal with Brits, if there is eg. a conflict etc., because I think that Brits can be quite sophisticated, and clever, so one have to watch up, so that you don’t get tricked, in any way, if you are unlucky with the people you live with or work with, etc.

    Since of course, that you have a weakness, as a Nordic person, in Britain.

    Or at least two weaknesses.

    You don’t know the language that well.

    And you don’t know the country that well.

    And you haven’t got a network etc.

    So there are really many weaknesses one have, as a Nordic person, moving alone to Britain, if you are unlucky, and meet the wrong people.

    And then, at Arvato, like I wrote earlier in this post, somethink almost similar, with what happened, at Svelvik Ungdomsskole, in 1985/86, happened.

    Noone spoke with me in a polite way, of the people working there.

    And I was attacked, in bullying-attacks.

    It seemed that on both occations, it was to wear me down.

    Something like this.

    And I’ve never experiensed this, before or after, these two mentioned periods.

    So, if this was connected in anyway, with, that I was an indipendant person, that could have given a beautiful girl, my stephsister, and the Swedish girl, at Arvato, help, since I was in their network.

    So they tried to passify me, or something like this.

    Maybe to get the girl, to ditch me, so that they didn’t want to know me any longer.

    Since they would thing I was a puff, since I had been worn down.

    Something like this.

    And when they control all the people, in the pretty blond girls network, then they attack, and try to make her to a whore.

    Since, blond people are the ham-people, the slave people, from the bible, and the Jews control the world.

    Or the Illuminati, or what they are.

    Something like this.

    That blond people, are living in a Matrix-world, and that there is a war against them, to make them into whores and slaves.

    And that the UN-report, a couple of years ago, that stated that the last blond person would be born, in the next century, in Finland, actually is true, it’s just that it has been covered up, by the Illuminati, or New World Order, who control the world, more or less, and are experts on cover-ups etc.

    This is how it seems to me at least, since I saw a guy, with a ‘New World Order’-avatar, on a Norwegian message-board, last year.

    (The Avatar, in the heading, on this blog).

    After that I started reading a bit up, on the New World Order, and the Illuminati.

    And what I’ve written now, is the conclusion I’ve reached now.

    But I’m continuing, to thing about, how this really is.

    So it’s not like a conclusion, it’s just about how I think this is, at the moment.

    A ‘hypotese’, like it’s called in Norwegian, which I learned, when I read some philosophy etc., after I got imatriculated, at the University in Oslo, in 1991, since I wanted to study a bit, besides working, in a gap-year, that I had, between my years of Infomation-technology-studies.

    I didn’t take the course, at the University in Oslo, that serious.

    It was just, that I felt a bit ashamed, of working in a food-store, OBS Triaden, at the time, so I thought I had to find something else to do as well, since I hadn’t really planed, at the moment, to work in a food-shop all my life.

    I thought I had to try to do something usefull as well.

    So then I started to read, at the philosophy etc., that people need to read, to be allowed, to study at the University of Oslo.

    Even if you want to study computers there, or media, or whatever, you first have to pass the philospy etc. module, called ex-phil.

    And now later, another module, called ex-fac.

    I mention this, since I think Oslo University, is one of very few universities, that demand that people have to pass philosphy-test etc., to be allowed to study there.

    A lot of it, was difficult to understand.

    Like Platons cave-theory, and things like that.

    So, one really have to concentrate, on stuff, that one really haven’t planned to study, to be allowed to study there.

    So I’m not sure what to think of this.

    But I think it sounds a bit strange maybe.

    But it could be, that there actually is a good reason behind demanding all students to pass these modules.

    That’s possible.

    It’s just me, who haven’t understood why yet.

    But one can’t understand everything.

    But maybe I’ll understand it later sometime.

    We’ll see.

  • Da vi reiste med fotball-laget, til Gøteborg, i 1983 eller 1984. (In Norwegian).

    Da vi reiste med fotball-laget, til Gøteborg, i 1983 eller 1984. (In Norwegian).

    Nå kom jeg på, våren 1984, tror jeg det kan ha vært, da forballlaget på Berger, smågutt-laget, eller hva vi het da.

    Vi dro på fotballtur, til Gøteborg.

    Fordi treneren vår, Skjeldsbekk, faren til Ole, på laget, og i klassen, han kjente en kar som var trener for et lag, like utenfor Gøteborg.

    Og da hadde jeg fått et russisk fotokamera, av morfaren min, Johannes Ribsskog, da jeg var på besøk hos han og mormoren min, Ingeborg, sammen med søsteren min, sommeren før.

    Søsteren min fikk også et kamera, de lå på loftet, i huset, i Nevlunghavn.

    Huset som lå på skrått ovenfor bedehuset.

    Jeg skal se om jeg finner bilder.

    Her er fra den ferien, da jeg fikk kamera.

    Mormora mi sendte meg en del bilder, da jeg bodde i Mandeville St., i Walton, av en eller annen anledning.

    Det kamera hadde veldig mange knapper, eller sånne små håndtak, til å skyve noen linser osv.

    Så i bilen, på vei til Gøteborg, så forklarte jeg, at de russiske kameraene, de hadde 30 knapper, mens de amerikanske kameraene, de hadde bare en knapp.

    Så det var ganske artig med det her kamera.

    På Liseberg, så gikk jeg rundt og snakka ganske høyt russisk, eller noe som skulle ligne på russisk, mens jeg tok bilder med kamera, og litt eldre koner, så ganske rart på oss osv.

    Og i en karusell, en sånn sentrifugalkraft-karusell, et slags hjul, som bevegde seg sånn, at man snurret fra bakkenivå, og opp i lufta.

    Det lå mange russiske kamera, på loftet til besteforeldrene mine, i Nevlunghavn.

    Så det kamera jeg hadde, det fikk jeg en sånn kamera-taske til.

    Men det passet ikke helt.

    Den skruen under den tasken, gikk ikke ann å skru inn i kamera.

    Så kamera fallt ut av den vesken.

    Da jeg var på det høyeste i karusellen.

    Så da lurte jeg på om jeg ville få kamera i hue, når karusellen var på det laveste.

    Men kamera traff visst ingen i hue.

    Men det ble helt knust.

    Så en Liseberg-medarbeider, ga meg kamera, da vi gikk ut av karusellen, men filmen var borte.

    Besteforeldrene mine, kledde seg pent, og oppførte seg på det beste, og dro med meg og søstra mi, til Stavern, og kjøpte film, i en fotobutikk, ikke så langt fra havna der.

    Han fant film til begge kameraene, men det var sjeldne kamera for han å se, russiske kamera, i Nato-landet Norge, i 80-årene.

    Mormora mi, sa på telefon, for noen uker siden, at kamera kom fra en fyrvokter, som bodde i huset i Nevlunghavn før dem.

    Og som var gal, sa hun, for han hadde stjålet blomster, og gravd de ned i haven.

    Så da får man vel tro på det da, at det var en gal fyrvokter som stjal og gravde ned blomster, og hadde fem-seks russiske kamera på loftet.

    Det sa i hvertfall bestemora mi, Ingeborg Ribsskog.

    Så da knuste det kamera.

    Men jeg ga egentlig faen, for det var bare noe kommunistdritt, eller noe, uansett, så det var ikke så nøye.

    Det var bare mest for morro skyld, at jeg tok med det kamera.

    Så sånn var det.

    PS.

    Man kan se på bildet, at jeg var ikke så flink til å få klær, av stemora mi Haldis osv.

    De klærna var nok noen år gamle.

    Mens jeg husker søstra mi, Pia, fortalte meg, at stesøstra vår, dattra til Haldis, Christell, hun hadde så mye klær og ola-bukser osv., at hun hadde et helt arsenal av olabukser, i skapene sine, virka det som, på søstra mi.

    Så det var nok ikke bare jeg som ble forskjellsbehandlet, fra ungene til Haldis, det var nok også søstra mi.

    Og det sa også stemora til halvbroren min Axel, Mette Holter.

    Hun var med den gamle stefaren min, fra Larvik, Arne Thormod Thomassen, faren til Axel, på besøk, hos fattern og Haldis og dem, en gang på 80-tallet.

    Og på begynnelsen av 90-tallet, så leide jeg et rom, av Arne Thormod og Mette, og Axel og dem.

    På Furuset i Oslo, mens jeg jobba et år, på OBS Triaden, for å spare opp noen penger til studier osv.

    Og da sa Mette, at søstra mi, Pia, ble behandlet som askepott, eller noe, nede hos Haldis.

    Så hun trodde søstra mi, hadde det værre enn meg.

    Jeg likte ikke å bo aleine oppe i Leirfaret der, så jeg protesterte litt.

    Og en annen gang, så sa hu Mette, at dem hadde visst sagt, Arne og Haldis, at der kommer han jævel-ungen igjen, eller noe, da jeg gikk ned dit, mens Arne Thormod og Mette var der.

    Men Mette sa ikke om det var fattern eller Haldis som sa det.

    Så det kan man jo eventuellt lure på.

  • Mer fra Berger, fra krigen osv. (In Norwegian).

    Nå skrev jeg om besteforeldrene mine, som bodde på Sand, i den forrige bloggposten.

    Og, jeg pleide jo å være hos dem, eller hos farmora mi, etter at farfaren min døde, på ettermiddagene, etter skolen, da jeg gikk på barne og ungdomsskolen, på Berger og i Svelvik.

    Selv om da jeg gikk på videregående, i Sande, så var det ikke like ofte, at jeg dro bort til Ågot.

    Det var kanskje bare et par dager i uka, eller noe da.

    Da begynte jeg å lage mat selv, det var vel mest pizza osv., noen dager i uka, mener jeg å huske.

    Og da jeg gikk på skole i Drammen, så spiste jeg bare hjemme, for da jobba jeg på CC Storkjøp, så da dro jeg til Drammen, sånn i sju-tida, om morgenen, og var ofte ikke hjemme før i 10 tida om kvelden, hvis jeg jobba.

    Da spiste jeg mye i Drammen da.

    Hamburgere osv., på noen hamburgersjapper, som var på Bragernes og Strømsø, i Drammen.

    Men bestemor Ågot, fortalte noen episoder fra krigen, når jeg var borte hos dem, etter skolen osv.

    En gang, da jeg gikk på ungdomsskolen vel, så fortalte hun, om at en gang under krigen, så hadde fabrikkeieren på Berger, Jebsen.

    Han hadde bestilt en flaske sprit, ekstra, til jul, i navnet til bestemuttern da.

    Som ble sent i posten, til Berger.

    (Bestemuttern jobba som tjenstepike, på Berger gård da. Hun hadde flytta til Berger, fra Rollag i Numedal, for å få jobb da, de var mange søsken på gården Mogan, i Numedal.)

    Det var rasjonering på mange varer, mat og sprit og alt mulig, under krigen.

    Og det var også rasjonering, etter krigen, jeg husker Ågot viste meg noen sånne rasjoneringsmerker en gang, og de var fra etter krigen, såvidt jeg husker.

    Det var et kort eller ark, i kartongpapp/papir, som man skulle klippe av noen små firkanter av da, i butikken, hvis man kjøpte sukker f.eks. da.

    Og det var mange forskjellige vareslag, på den samme kartongbiten, de fleste var klipt bort, men noen var igjen da.

    Men farmora mi, likte ikke det her, for selv om hu var kristen, og ikke drakk, så ble hun vel irritert, fordi at fabrikkeieren ikke hadde spurt henne om det var greit.

    Og folka på Berger, dem prata om det her, at fabrikkeieren hadde bestillt dramm, i navnet til Ågot da.

    De hadde vel fått hørt det av de på postkontoret, tenker jeg.

    Så da sa Ågot til postmannen, etter å ha hørt fra andre, at fabrikkeieren hadde tulla med spriten og rasjoneringa.

    Da sa Ågot, at da er den flaska min, sa hun til postmannen.

    Så dro hun til en som het Ola.

    Det var vel en lørdagskveld det her kanskje da.

    Og da hadde dem drikki opp flaska, og blitt skikkelig karusell da.

    Det her var nok før bestemuttern traff bestefattern, så jeg synes hele historia var veldig morsom, for jeg hadde aldri forestillt meg, at bestemuttern hadde vært på fylla osv.

    Så det synes jeg var morsomt, jeg gikk vel i 6. klasse, eller 7. klasse, eller noe sånt, kanskje.

    Og da hadde jeg en kamerat, som het Ulf, som gikk i klassen.

    En gang var han med bort på Sand, og da spurte jeg Ågot, om hun kunne fortelle historia, for Ulf og.

    Men da ble bestemora mi flau, hu satt og la puslespill, så det ville hue ikke.

    Og Ulf, Havmo, han begynte å få en ting med bestemora mi, etter det her.

    Da hendte det ofte han sa til meg, ‘Å så godt, Å-got’.

    Også gliste’n, og sa kanskje he-he da.

    Og det synes jeg var rart, at han var så interessert i bestemora mi, så det skjønte jeg egentlig aldri noe av, jeg det synes jeg bare det var dumt.

    At han dreit seg ut.

    Men men.

    Han fabrikkeieren, var Jürg Jebsen, eller en annen Jebsen.

    Faren hans, har jeg lest, hadde gått over isen, på Oslofjorden, mens de lette etter et sted å bygge fabrikk.

    Så hadde de sett lys fra Berger gård.

    Om kvelden da.

    Og da hadde de tatt inn på Berger Gård da, om kvelden, og fått høre at det fantes en elv, Fossekleiva, som gikk fra en innsjø, Blindvann, og ned til Drammensfjorden da.

    Den her elven var ikke så kraftig, men stor nok til å drive to fabrikker da, virka det som.

    De bygde en dam da, kaffe-dammen, for den ligger like ved Berger kafe.

    For å kontrollere Fossekleiva da.

    Men det var vel ikke så mye muligheter for å bygge ut der kanskje.

    Det hadde kanskje vært bedre med et sted, hvor det var en større elv.

    Brødrene til Jebsen, bygde fabrikker på Vestlandet osv., har jeg lest.

    Men de ville vel ha en fabrikk på Østlandet og da, av en eller annen grunn.

    De kom fra Sleswig-Holstein, eller Sønder-Jylland, eller noe sånn, de her Jebsen-folka.

    Så om de var Nord-tyske, eller Sør-danske, det fikk jeg ikke helt med meg.

    Det er jo sånn der nede, at det snakkes dansk og tysk, i annenhver kommune ca., i grenseområdene, mellom Danmark og Tyskland, leste jeg på Wikipedia, så det er ikke noe klart skille, at her går grensa mellom Danmark og Tyskland, nei, det er et landområde, på mange mil, som er en slags flytende grense, kanskje, mellom Danmark og Tyskland, så det området kan vel ikke kalles hverken dansk eller tysk, det var kanskje derfor det ble til grevskapet Sleswig-Holstein, hva vet jeg.

    Kanskje de var sent av Illuminati i Tyskland, for å ta kontroll over Norge, disse Jebsen-brødrene, hva vet jeg.

    Bare en tanke som slo meg.

    Men men.

    De produserer forresten Berger-pledd, fortsatt på Berger og Fossekleiva fabrikker.

    I hvertfall gjorde de det på 80-tallet.

    Men men.

    Farmora mi sa også, noen år seinere, uten noen forklaring, at ‘de var ikke noe snille mot tyskerjentene’.

    Men hun sa ikke noe mer.

    Og farfaren min, Øivind, han sa en gang, at han hadde sagt til gutta på skaugen, at han kunne ikke bli med de, for han hadde kone og barn.

    Og da ble Ågot sur på’n.

    Og fattern og vel.

    Da gikk han for langt skjønte jeg.

    Men jeg skjønner ikke helt hva som var galt med å prate om det.

    Hvis ikke gutta på skauen var en slags hemmelig mafia, som fortsatt har kontrollen da.

    Det er mulig.

    Da farfaren min, Øivind, døde, i 1981 eller 1982 vel, så ga farmora mi meg en mynt.

    En minnemynt, fra grunnloven, eller frigjøringa, eller noe.

    Og den sa hun, at farfaren min, hadde funnet en gang.

    Enda han satt bare inne og løste kryssord osv.

    Og det var jord på mynten.

    Den var ikke vaska.

    Men den mynten ga Ågot til meg da, mens bare jeg og hu var i huset på Sand, og sa at Øivind, ville ønsket at jeg skulle ha den mynten da.

    Men hun forklarte ikke noe mer.

    Han hadde jo tre sønner, Arne, Håkon og Runar.

    Og jeg kjente jo ikke Øvinind, fra før 70 og 80-tallet, men det var kanskje fordi jeg var det eldste barnebarnet da.

    Det er mulig.

    PS.

    En jul, da jeg bodde i Oslo, på 90-tallet.

    Så jobba jeg vel julaften da, på Rimi Nylænde da antagelig.

    Så tok jeg toget til Sande, etter jobben, for da hadde noen i familien, sagt at jeg skulle være hos Ågot i jula da.

    Jeg tok ikke sånt så nøye, når det var jula, så var det ikke noe fast opplegg.

    Men hvis Ågot skulle være aleine i jula, så kunne vel jeg dra dit.

    Så hadde jeg ringt trafikanten da, og fått togtidene.

    Men NSB var forsinka, og bussen til Berger, hadde allerede kjørt.

    På toget, så spurte jeg konduktøren, om dem kunne holde igjen bussen, til toget var der, for det huska jeg, at var ganske vanlig å gjøre, fra da jeg besøkte muttern i Larvik, på 80-tallet osv., hvis toget var forsinka.

    Men det gadd ikke konduktøren å gjøre.

    Han svetta, og babla fram noen unnskyldninger da.

    Og da, så var det et barnebarn av han fabrikkeieren Jebsen da.

    Tror jeg det var.

    Han hadde bestillt drosje, til Berger.

    Så da hadde bussen kjørt.

    Så da hørte jeg, at drosjesjaføren spurte, om det var han som skulle til Berger.

    Så da spurte jeg drosjesjaføren, om jeg også kunne sitte på til Berger, eller Sand da.

    Og da måtte jeg eller drosjesjåføren spørre han gutten, om det var greit da.

    Og det var ikke noe problem da.

    Han hadde solgt juletrær, i Oslo, han gutten, som het Jebsen tror jeg.

    I hvertfall skulle han til Berger gård.

    Så han virka det ikke som om det var noe tull med.

    Jeg prata ikke så mye selv.

    Men jeg hørte jo på, da drosjesjåføren spurte han, om hva han dreiv med inne i Oslo osv.

    Jeg tenkte det var greit å spørre, om jeg også kunne sitte på med drosja.

    Jeg betalte jo min del, det var ikke sånn at jeg snylta.

    Men sånn var det ut på der, at man ofte haika og satt på folk hjem fra fest osv., hvis dem var fra Berger da, så ordna det seg oftest.

    Så jeg regna med at det var greit å spørre om det.

    For det var ikke noen andre drosjer der osv.

    Men jeg skjønner at NSB mista mange kunder på 90-tallet osv., for det var mye dårligere service da, synes jeg, enn det var da jeg pleide å ta toget til Larvik osv., på 80-tallet.

    Så jeg husker det, da jeg skulle begynne å ta toget, fra Oslo S, til Langhus, noen ganger, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, i 2001.

    At da var jeg litt skeptisk, til det her med NSB osv.

    Men da var det ikke så ille, på det toget til Ski.

    Så det var kanskje bare på Vestfoldbanen, at NSB var plaga med dårlig service.

    Og også togene fra Østfold, var det vel, som det var i avisa om.

    At NSB hadde så mye problemer med forsinkelser på Østfoldbanen.

    For folk som pendla inn til Oslo.

    Kanskje det var noe mafia i Oslo, som ikke ville ha Østfold-folk, jobbende i byen?

    Hva vet jeg.

    Men man kan jo ikke vite alt.

  • Noen søker på mine gamle klassekamerater Odd Einar Pettersen (idiot fra Nord-Norge), og Erland Borgen (sønn til Borgen, som luska i jentegarderoben).

    Magnify User (blogger)

    14th August 2008 04:28:08

    VISITOR ANALYSIS

    Referring Link

    http://www.facebook.com/profile.php?id=1059338080&hiq=erik%2Cribsskog&refurl=http%3A%2F%2Fwww.facebook.com%2Fs.php%3Fref%3Dsearch%26init%3Dq%26q%3Derik%2Bribsskog

    Host Name

    c74B000C3.dhcp.bluecom.no

    IP Address

    195.0.176.116 [Label IP Address]

    Country

    Norway

    Region

    Oslo

    City

    Oslo

    ISP

    Catch Communciations Asa

    Returning Visits

    0

    Visit Length

    31 mins 27 secs

    VISITOR SYSTEM SPECS

    Browser

    Firefox 3.0.1

    Operating System

    Windows XP

    Resolution

    1280×1024

    Javascript

    Enabled

    Navigation Path

    Date

    Time

    WebPage

    14th August 2008

    03:56:25

    www.facebook.com/profile.php?id=1059338080&hiq=erik%2Cribsskog&refurl=http%3A%2F%2Fwww.facebook.com%2Fs.php%3Fref%3Dsearch%26init%3Dq%26q%3Derik%2Bribsskog
    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Trakassering%20Harry%20Wad

    14th August 2008

    03:57:23

    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Trakassering%20Harry%20Wad
    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Arne%20Mogan%20Olsen%20%28fattern%29

    14th August 2008

    04:02:18

    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Arne%20Mogan%20Olsen%20%28fattern%29
    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Berger%C3%A5sen

    14th August 2008

    04:17:29

    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Trakassering%20Harry%20Wad
    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Arne%20Mogan%20Olsen%20%28fattern%29

    14th August 2008

    04:17:35

    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Arne%20Mogan%20Olsen%20%28fattern%29
    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Berger

    14th August 2008

    04:19:05

    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Berger
    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Idiot%20from%20High%20School%20Odd%20Einar%20Pettersen

    14th August 2008

    04:21:37

    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Arne%20Mogan%20Olsen%20%28fattern%29
    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Berger

    14th August 2008

    04:21:48

    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Berger
    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Pia%20Ribsskog

    14th August 2008

    04:22:38

    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Pia%20Ribsskog
    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Svelvik%20Ungdomsskole

    14th August 2008

    04:25:53

    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Berger
    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Pia%20Ribsskog

    14th August 2008

    04:26:08

    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Pia%20Ribsskog
    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Woden%2FOdin.

    14th August 2008

    04:26:38

    www.google.no/search?q=odd einar pettersen&ie=utf-8&oe=utf-8&aq=t&rls=org.mozilla:nb-NO:official&client=firefox-a
    johncons-mirror.blogspot.com/2008/02/idiot-from-high-school-odd-einar_1091.html

    14th August 2008

    04:27:52

    www.google.no/search?q=erland borgen&ie=utf-8&oe=utf-8&aq=t&rls=org.mozilla:nb-NO:official&client=firefox-a
    johncons-mirror.blogspot.com/2008/02/facebook-conversation-with-erland.html

    Top of Form

    Display Page URL not Title

    Bottom of Form

  • Familie. (In Norwegian).

    Når jeg tenker gjennom det nå, så var vel bestemor Ågot, farmora mi, omtrent den eneste familien jeg hadde.

    Fattern og Haldis, og søstra mi og broren min osv., de for det meste bare kødda med meg, og ingen av dem, har vel egentlig hatt så særlig mye respekt for meg.

    I tilfelle politiet gjør noe ‘phoney’-e greier, og hører på noe løgner, eller noe, siden jeg ikke får rettighetene mine, mener jeg.

    Universelle rettigheter, som gjelder overalt og alltid, kan man ikke få av politiet, som ikke har respekt for folks rettigheter.

    Politet og myndighetene er en vits, spørr du meg.

    Eller folks rettigheter er en vits.

    Det går vel ut på det samme.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Hvordan det var etter at jeg og søstra mi, flytta med muttern til Larvik. (In Norwegian).

    Nå kom jeg på hvordan det var, i 1973, var det vel, som muttern tok en bil, og kjørte til foreldrene sine, på Klokkarstua, på Hurum, var det vel, fra Bergeråsen på andre siden av Drammensfjorden.

    Hun måtte visst ha hjelp av fergemannskapet, til å kjøre bilen på ferga, mener jeg onkel Håkon sa, seinere på 70-tallet.

    Men muttern var flink til å få folk til å hjelpe seg, hvis hun ville, de fleste turte ikke å si imot henne, for hun var nok godt drillet, av foreldrene sine, på manerer og slikt, så ‘vanlige’ folk, hadde nok ikke så mye å si alltid, hvis muttern hadde noe på hjernen.

    Men men.

    Så flytta vi til Vestmarka, i Larvik, ved en gård, og bodde der et halvt års tid, vil jeg tro.

    Muttern traff en ny mann i Larvik, jeg tror det var på utestedet Hansemann, i Larvik, hun pleide å gå ut, mens jeg og Pia var aleine hjemme, på lørdagskveldene, vi var vel to og tre år.

    Men dette var på landet, som vi bodde, like ved en bondegård.

    En gang, en morgen, på våren eller sommeren, like etter at vi hadde flyttet ditt, så gikk jeg inn på fjøset på gården, som lå noen hundre meter fra huset vårt.

    Og da så jeg på at bondekona melka kuene, og det rareste, var at hun måkte møkka fra kuene, ned i en luke i gulvet, det var ganske sensasjonelt.

    Etter dette, så flyttet vi til Storgata, på Østre Halsen, også i eller ved Larvik.

    Det var i en villa, som var vertikalt-delt, men den var veldig stor den villaen, så det var nok plass der likevel.

    Det var sånn, at hvis man gikk opp på loftet, som var i 3. etage, kan man si, så kunne man gå over til naboens del av loftet, og ned til naboen, hvor en gutt som het Herman bodde, tror jeg det var.

    Som var litt rampete og skulle slå alltid, men han var mindre enn meg, så jeg kunne nesten ikke slå tilbake heller, så han Herman han var nesten som han var hjerneskada, syntes jeg og søstra mi.

    Noe sånt.

    Vi pleide å gå i butikkene, for det var mange matbutikker i Storgata på Østre Halsen.

    Det var Samvirkelaget da, og to butikker til.

    Og da kunne man kjøpe karameller, som kosta 10 øre, husker jeg.

    Så da pleide jeg å gå i butikken, med 50 øre, og da fikk jeg fem karameller da, det var mange forskjellige smaker.

    Og da var de alltid hyggelige de som jobba i kassa der, det var den butikken, som lå nærmest huset vårt i Storgata, altså ikke samvirkelaget, men hvis man gikk andre veien da, fra huset vårt.

    En gang, så sa muttern, at jeg skulle ta tre kroner, å gå å kjøpe to liter melk.

    Men det var etter en ferie, så da jeg kom til Samvirkelaget, så var de utsolgt for melk.

    Dette hadde aldri skjedd før, og jeg hadde egentlig ikke lyst til å skuffe muttern, selv om jeg ikke helt skjønte at de kunne være utsolgt for melk.

    Dette var før lettmelk kom, så det var bare H-melk på den tida, og skummet da, men det var det nesten ingen som drakk, tror jeg.

    Så gikk jeg til en annen butikk da, så var de søren meg utsolgt der og.

    Jeg tror dette må ha vært etter påskeferien, i 1974 antagelig.

    Så gikk jeg tilbake til Samvirkelaget, men da hadde fortsatt ikke meieribilen kommet.

    Så da kjøpte jeg godteri, for de tre kronene, da ble det veldig fristende.

    Jeg var litt sur på muttern, som hadde bedt meg å gjøre noe så tullete, som å kjøpe melk, når det bare var tull med de butikkene.

    Så sa jeg til muttern, at jeg hadde mista pengene, i en sånn rist, for regnvann da, som var like ved fortauet, på veien hjem fra butikken.

    Og en halvtime etterpå, eller noe, så sa muttern, at nabojenta, som var på min alder vel, hadde funnet masse godteri, i hagen sin.

    De trodde det måtte ha vært en fyllik, som hadde lagt det der.

    Da sa jeg ikke noe.

    Da var jeg ikke så fornøyd.

    Men men.

    Jeg var heller ikke så fornøyd, da muttern dro vårs med ut i bilen, tidlig på morgenen, eller hva det var, den gangen muttern flytta fra fattern.

    Jeg fortalte, at jeg ikke ville flytte, men muttern var så bestemt, så jeg skjønte at det ikke nytta å klage.

    Men jeg var ikke så begeistra for den her flyttinga da.

    Jeg var ikke så venn med muttern, etter at hu fikk søstra mi, for da brydde hun seg bare om søstra mi, syntes jeg.

    Jeg klagde ikke så mye.

    Men en gang, når søstra mi såvidt hadde lært å gå da, om våren, kanskje i 1973, så skulle søstra mi låne traktoren min, sa muttern.

    Og da synes jeg det ble litt vel mye, for jeg var ganske stolt, da jeg fikk den traktoren, et år eller to før vel, så da synes jeg det var litt vel mye, at Pia skulle få oppmerksomhet fra muttern, det gikk greit, men når hun også skulle ha traktoren, da syntes jeg at det ble litt vel mye.

    Så da sa jeg nei da, til muttern.

    Men da ville ikke muttern høre.

    Og da begynte jeg å grine, for jeg ble litt såret da, for at muttern bare brydde seg om søstra mi, virka det som.

    Men muttern og søstra mi, de bare smilte og hygga seg, mens jeg grein, hylgrein, må man vel si.

    Så da måtte fattern kjøre meg bort til bestemora mi, Ågot, på Sand, og hun spurte hva det var som hadde foregått osv.

    Men muttern var litt kald, syntes jeg, jeg syntes det var greit, at hun brydde seg mye om søstra mi, men hun kunne vel høre litt på meg og.

    Så det var ikke det, at jeg brydde meg så mye om den traktoren egentlig, jeg synes bare at muttern kunne høre litt på meg og.

    Hun gjorde stemmen sin lys, og innbydende da, når hun spurte om Pia kunne få låne traktoren.

    Men jeg synes nesten det var sånn, at hun gjorde stemmen sin blid, for å lure meg, og at hun egentlig ikke brydde seg om meg, men bare lata som, og brydde seg om søstra mi da.

    Sånn oppfattet jeg det, så da begynte jeg å klage og grein og sånn da, selv om jeg egentlig ikke pleide å gjøre det.

    Så spurte fattern meg, om jeg ville at vi skulle kjøre bort til bestemor Ågot da.

    Og da kjørte fattern meg dit da, mens muttern og Pia leika med traktoren.

    Og Ågot var hyggelig, og spurte hva som foregikk og sånn da.

    Og onkelen min Håkon, han begynte å mobbe meg, å si sånn, ville du ikke la søstra di kjøre med traktoren du da.

    Da synes jeg det ble litt mye, å forklare alt det her, med at muttern ga søstra mi mye oppmerksomhet, men ikke brydde seg så mye om meg lengre da, så da svarte jeg ikke noe til han.

    Så sånn var det.

    Så etter det, så venta jeg meg ikke så mye oppmerksomhet fra muttern egentlig.

    Jeg synes hun var litt kald da.

    Det var ikke så artig å stå der og grine, på trappa til huset, i Toppen 4, på Bergeråsen der, og se på at muttern og søstra mi, bare ignorerte det, og leika da.

    Men sånn var det.

    Men etter at vi flytta til Larvik, så var det alltid sånn, at jeg savna å være på Bergeråsen da, og Sand, hvor besteforeldrene mine bodde.

    Og han mannen som muttern traff, Arne Thormod, han var veldig gammeldags, og streng, syntes jeg og Pia, så han var vi litt redde for, og hadde respekt for.

    Det var liksom ikke faren vår det.

    Vi kallte han for Arne-Thormod, og fattern kallte vi for Pappa-Arne, siden begge het noe med Arne.

    Men men.

    Han hadde skjegg også, Arne-Thormod, og muttern skulle alltid gi godnattklemmer, og da måtte vi også gi klem til han Arne-Thormod også, sa muttern, og det likte vi ikke, for det stakk, husker jeg, at vi syntes.

    Det var vel sånn tre-dagersskjegg, eller noe, som han hadde.

    Så han var litt på distanse, for meg og Pia, vi var nærmere muttern, og fattern.

    Men han var ganske sindig, og rolig, men også streng og gammeldags, han Arne-Thormod, men han gjorde det muttern sa da, når det gjaldt oppdragelse, han prøvde ikke å bestemme over meg og Pia, det overlot han til muttern.

    Selv om han trua med at han skulle gå ut i skogen og finne bjørkeris hele tida, da vi ble litt eldre.

    Jeg fikk bare juling en gang, like etter at vi flytta til Brunlandnes, i 1974 en gang vel, da sa muttern at han skulle gi meg juling, fordi jeg hadde oppført meg dårlig, da vi var og handla, på Torfinns-butikken, som senere ble Rimi vel, ved Jegersborgate, i Larvik.

    Men jeg husker at jeg hele tida, særlig når vi var på besøk hos bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, og måtte legge oss klokken åtte om kvelden, på St. Hansaften, mens vi hørte at alle familiene, med barn på vår alder, gikk forbi, på veien utenfor, ned til Havna, for å feire St. Hans da.

    Så det var litt kjedelig.

    Bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes, var også veldig gammeldagse, og strenge og myndige da.

    Som også Arne Thormod var.

    Muttern, var mer utspekulert, og anspent og ironisk, og sa mye tull.

    Man måtte være litt på vakt, noen ganger.

    Hun var sånn at før vi dro til bestefar Johannes og bestemor Ingeborg, når vi var nesten framme, på søndagene.

    Så sjekka hun trynet mitt, og hvis jeg ikke var rein i trynet, hun hadde vel ikke lært meg å vaske meg ordentlig da.

    Men da klinte hun noe spytt i tryne mitt, for å vaske trynet mitt da, når jeg var sånn fire år og sånn.

    Og det syntes jeg ikke var noe særlig.

    Hun hadde respekt for foreldrene sine.

    En gang hadde vi kjøpt tyggegummi, i bilen, på vei fra Larvik til Nevlunghavn.

    Men da måtte vi spytte ut tyggegummien, før vi banka på døra.

    Så da sa muttern, at vi måtte spytte tyggegummien, like utenfor porten, til huset til foreldrene hennes da.

    Og da gikk det kanskje en time.

    Så kom bestefar Johannes, skikkelig forarget, og forklarte, at det var noen som hadde spytta tyggegummi, flere tyggegummiklyser, rett utenfor porten dems.

    Og da sa ikke muttern noenting, og det turte ikke jeg og søstra mi heller.

    Så muttern hadde respekt for faren sin, og turte ikke å innrømme det her med tyggegummiene da.

    Så hun ville gjerne gjøre godt inntrykk, på moren og kanskje spesiellt faren sin da, uten at jeg vet hvorfor, hun ville vel bare at de ikke skulle bli skuffet da.

    Noe sånt.

    Så jeg tror ikke moren min var det værste barnet til Ingeborg og Johannes.

    Det var vel mer problemer med Ellen og Martin, tror jeg.

    Ellen var jo hippie i slottsparken osv.

    Og Martin var visste en røver med nabojentene osv., hørte jeg han sa, i 2005, at Johannes hadde sagt til han, at hvis han gjorde noen av de gravide, så skøyt han seg.

    Noe sånt.

    Og Ellen sendte også morsomme brev, til Ingeborg og Johannes, når de hadde bryllupsdag osv.

    Og Martin, hjelper også bestemor Ingeborg, med å stelle hagen osv.

    Så alle de, prøvde og prøver vel å være på god fot, med Ingeborg, og Johannes.

    Mens jeg var vel vant til besteforeldrene mine, på Sand.

    Så jeg synes Ingeborg og Johannes, var litt vel gammeldagse og strenge, så jeg var vel mer sånn, at jeg likte meg best hos Ågot og Øivind, på Sand, siden de var litt mer rolige og laid-back, og hun bestemor Ågot, hun hørte liksom på hva man sa da, til forskjell fra særlig bestemor Ingeborg, og Johannes, de skjønte seg ikke så bra, eller brydde seg så mye om, hva man hadde lyst til å gjøre selv da.

    Mens bestemor Ågot, hun hørte på hva man hadde lyst til å gjøre.

    Det var ikke sånn at bestmor Ågot, tvingte en med, for å gå søndagstur, rundt på hele Sand, sånn som Ingeborg og Johannes og muttern, gjorde i Nevlunghavn.

    Nei, bestemor Ågot, hun ville ha spurt sånn, om vi hadde lyst til å være med.

    Å hvis vi ikke hadde lyst, så kunne vi bare være hjemme, og spille fotball, eller gjøre hva vi ville egentlig.

    Så det var mye friere, på Bergeråsen og Sand da, det var vel derfor jeg likte meg best der, vil jeg tro.

    Så jeg forklarte det her til søstra mi da, at jeg savna å være hos fattern og bestemor Ågot osv. da.

    Så det er mulig jeg påvirka henne litt.

    For jeg husker da vi bodde på Østre Halsen, og jeg var sånn fire år, og Pia var sånn tre år, eller noe.

    Noe sånt.

    Da var jeg og muttern og en venninne av muttern, inne i huset, i Storgata.

    Og da hørte vi søstra mi, hylgrine, utafor.

    Og da grein hu, og ropte på pappa da.

    Og det var ikke stefaren vår, Arne Thormod.

    Nei, det var faren vår, på Sand.

    Og da ble muttern flau, husker jeg, og anspent.

    Og ble litt sånn anstrengt og prøvde å forklare, til hun venninna, at det her var ikke noe artig da.

    Så jeg måtte gå ut, og prøve å trøste søstra mi da, og høre hva som hadde skjedd osv.

    Og etter at vi hadde bodd der, så flytta vi til en hytte, i Brunlandnes, også ved Larvik.

    Da husker jeg muttern hadde en periode, hvor hun var stolt av meg da.

    Og det hadde jeg savna litt fra henne, husker jeg.

    Så da sa hun, da jeg ble fem år, da kallte hun meg, ‘lille femøringen min’, eller noe.

    Og smilte og var fornøyd da.

    Og da synes jeg hun var fin.

    Men jeg turte ikke å ta det helt til meg, og stole helt på, at hun likte meg da.

    Fordi hun kunne være nokså lunefull, og før man visste det, så kunne det være, at hun ble kald igjen, og begynte å være misfornøyd, og sette fingeren på noe hun ikke likte da.

    Sånn hvis jeg ikke gadd å huske hvordan jeg knytta skolissene osv., fordi jeg synes det var kjedelig, da klagde hun, og sa jeg var tilbakestående, omtrent, siden søstra mi kunne det.

    Men det var bare fordi jeg ikke synes det var noe gøy, å knyte skolisser, det var ganske artig, å bo i Storgata på Østre Halsen, og jeg brydde meg ikke om så mye hva mutter sa og sånn da.

    Men da begynte hun å hakke litt da.

    Og det samme, med at jeg ikke skøjnte hvordan man skulle pusse nesa.

    For i Brunlandnes, så hadde vi ikke ordentlig bad, og do osv., i starten, på hytta der, så det var ikke så hygenisk å bo der.

    Så vi dro for å bade, en gang i uka, eller hver fjortende dag, hos bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

    Men så flyttet vi til Mellomhagen, på Østre Halsen igjen, i 1975, eller 1976.

    Og da skulle de pusse opp der, etter noen måneder.

    Så da bodde vi, i to-tre måneder vel, i en blokk, på Skreppestad, et sted, med masse 60 eller 70-talls blokker, like ved Østre Halsen.

    Der var det vel heis, tror jeg, så det var ganske artig.

    Og det var bra utsikt, mener jeg å huske, vi bodde kanskje i 7. etasje, eller noe.

    Noe sånt.

    Og da, så var det kaldt på rommet mitt.

    Det var om vinteren, som vi bodde der.

    Vinteren 75/76, vil jeg tippe.

    Så hadde jeg bare sommerdyne, på det rommet.

    Og da, så hørte jeg muttern sa til en venninne, at Erik lå og hosta hele natta, fordi jeg bare hadde sommerdyne, men hun ville ikke bytte, og gi med vinterdyne, for hun ville ikke fryse selv da.

    Og hun fikk ikke tak i ordenlig dyne til meg heller.

    Så jeg var ganske snørrete, den vinteren.

    Og da hadde jeg ikke lært å pusse nesa ordenlig da.

    Så fikk muttern, Arne Thormod, til å lære meg, hvordan man skulle pusse nesa.

    Det var bare at man skulle blåse da, men ikke ut munnen, men ut nesa da, i noe dopapir osv. da, og det funka, da kom all snørra ut.

    Jeg var vel ikke så vant til å være så mye forkjøla, så det var kanskje derfor jeg ikke visste det.

    Muttern lagde marsipan, den jula husker jeg.

    Og konditorfarge, kjøpte hun.

    Og da lagde vi masse marsipanfigurer og sånn, jeg og søstra mi, og muttern da.

    Jeg var ikke helt ovenpå den vinteren, siden jeg hadde vært så mye syk.

    Men marsipan, det syntes jeg var kjempegodt, men da begynte muttern å kalle meg Erik marsipan da, etter det her da, siden jeg synes det var så godt.

    Vi krangla også om at vi ikke fikk lov å spise brødskivene opp ned, eller noe, på det kjøkkenet, i blokka, på Skreppestad, husker jeg.

    Jeg husker, at jeg var ikke helt på topp, da vi bodde der.

    Da vi flytta tilbake, til Mellomhagen, så hadde trappa der, blitt bytta ut, og en ny tretrapp, med mellomrom mellom trinna, var dukket opp der.

    Den trappa var litt skremmende, for meg og søstra mi.

    For hvis man mistet balansen, og løp litt raskt ned trappa, så kunne man havne, mellom trappetrinna, og dette ned i kjellern.

    Onkelen min, Martin, kjøpte noe elektrisk togsett, til meg og søstra mi, da vi bodde der, husker jeg.

    Og det stod nede i kjellern da, så vi hadde vel noe slags lekerom der da, mens muttern og Arne Thormod, hadde stua i første etasje da.

    Sånn var det.

    Vi pleide å spise frokost på kjøkkenet der, og da pleide muttern, å gi skogkattene brunost, mener jeg å huske.

    Og mutten pleide å høre på radioen, og en dag, så fortale de på radioen, at Elvis var død, husker jeg, mens vi spiste frokost vel.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde ikke så mye venner, da vi bodde ute i Brunlandnes, eller på Skreppestad, og heller ikke på Mellomhagen.

    I Brunlandnes, så bodde vi, langs en øde skogsvei, med noen andre hytter da, ned mot en asfaltvei.

    Men det var bare noen få unger, som bodde der.

    Det flytta en fra Nord-Norge, dit.

    Men han prata jeg med en gang.

    Og da begynte han å prate om dokker.

    Han sa ting, som ‘hvor bor dokker’, osv.

    Og jeg syntes det var litt feil, at gutter, skulle prate for mye om dokker, så jeg kutta ut han litt.

    Med da vi bodde i Mellomhagen, så gikk jeg på to barnehager, selv om jeg egentlig ikke hadde så mange venner der heller, jeg og søstra mi, synes at de andre ungene, spiste stygt, for vi hadde fått terpa inn så nøye bordskikk, av besteforeldrene våre, i Nevlunghavn.

    Så vi var liksom ikke som de andre ungene, på en måte.

    Men vi gikk ganske bra sammen vi da.

    Så jeg og søstra mi, hang ganske mye sammen da, og det var sånn, at vi var mer på bølgelengde, med hverandre, enn vi var med muttern og bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes da.

    Vi prata sammen om hvordan muttern var og alt mulig da, hele tida omtrent, vi pleide ikke å være uvenner.

    Jeg kan ikke huske at vi var uvenner en eneste gang, i de åra her, som jeg skriver om nå da.

    Så sånn var det.

    Og det var noen andre unger, som var greie, i Mellomhagen.

    Men det var tre nabogutter, Ole Aleksander, og to andre, som jeg var liksom i krig med da, så det dominerte mye, av tiden da jeg bodde der, selv om jeg hadde noen venner på skolen i første klasse, en gutt som bodde på en gård, like ved Skreppestad, for eksempel, og en nederlansk gutt, som jeg bytta fotballkort med osv.

    Det ble kanskje litt kjedelig det her.

    Men jeg husker den neste jula, 1976/77.

    Da savna jeg fetterne og kusinene mine, på Bergeråsen, og på Sand da, selv om Runar og dem bodde på Kolbotn da.

    Men det var liksom sånn, for meg, i de her åra, at omtrent det eneste jeg brydde meg om, det var, når vi skulle besøkte fattern og bestemor Ågot og dem osv.

    Og søskenbarna mine der, Ove og Tommy, og Lene og Heidi, osv.

    Det var fordi, at en stund, så fikk ikke fattern lov å se oss.

    I et års tid, da vi bodde på hytta, i Brundlanes.

    Jeg husker det var en gang, i 1974, eller 75, som fattern plutselig kom kjørende, og vi ikke hadde sett fattern, på over et år, tror jeg.

    Vi hadde nesten glemt hvordan han så ut osv., fordi muttern nekta oss å dra til Sand da.

    Så kom plutselig fattern kjørende, på den her landeveien, som gikk opp fra asfaltveien da.

    Mens jeg og søstra mi, leika utafor hytta.

    Og da trodde vi nesten ikke våre egne øyne.

    Fattern hadde noe Mercedes, eller noe, hvis jeg husker riktig.

    Og da sa fattern, at vi ikke skulle gå inn til muttern, og si, at fattern skulle gi muttern penger.

    Det var vel at fattern ikke hadde betalt barnebidrag da.

    Fattern hadde skada ryggen, de her årene, tror jeg.

    Og var vel deprimert, fordi muttern og jeg og Pia, hadde flytta fra Berger.

    Så fattern gikk på noe sterke medisiner han fikk fra legen.

    Han klarte også å kræsje en Mercedes, i fjellveggen, ved Bergeråsen, på den her tida, leste jeg om, i en utgave av Svelviks Tidende, som fattern hadde tatt vare på, seinere på 70-tallet.

    Det var bildet av bilen, er rød Mercedes, tror jeg.

    Som var skikkelig vraka.

    Og journalisten, klagde på, at sjåføren ikke var på stedet, men hadde gått til broren sin, altså onkel Håkon, som da bodde på nedsida av Hellinga, sammen med tanta vår Tone.

    Jeg tror det var at han ikke hadde satt ut varseltrekant, eller noe sånn.

    Journalisten klagde i hvertfall.

    Men det var visst mistanke om at føreren hadde drukket, eller noe.

    Men det var kanskje de her medisinene da.

    Hvem vet.

    Kanskje fattern fikk Håkon til å late som at han var fattern.

    Eller at fattern, sa at han måtte ha en drink, for å roe seg ned, etter kræsjinga, og at det var derfor det lukta alkohol.

    I tilfelle lendsmannen lurte.

    Noe sånt.

    Men men.

    Men da måtte vi gå inn til muttern da, på hytta, og så sa vi det, at fattern skulle betale muttern penger.

    Men da nekta muttern vårs, å gå ut igjen.

    Og muttern, pratet heller ikke med fattern.

    Så hun må ha vært redd, for fattern, vil jeg tro.

    Kanskje det var derfor at vi flytta ut på landet, for at han ikke skulle finne vårs.

    Jeg skjønner ikke hvordan han fant vårs der egentlig.

    Men samme det.

    Firmaet til Arne Thormod gikk konkurs.

    Han hadde et oppusningsfirma, eller noe, sammen med en annen kar, med kontor, i Nansetgata, ovenfor et konditori der.

    Og da hadde muttern besvimt, inne på kontoret der, i 1974, eller noe, da hun hørte at firmaet hadde gått konkurs, eller hva det var.

    Så sånn var det.

    Men det var ganske fælt, for meg og søstra mi, at vi måtte være inne, i hytta på Brunlandnes, og muttern nekta vårs, å gå ut, å prate med fattern, enda vi ikke hadde sett fattern, på over et år, kanskje nærmere to år, og vi nesten hadde begynt å glemme fattern, eller gi opp muligheten, for at vi skulle se han igjen osv.

    Men men.

    Bestemor Ågot, hadde også vært ute på Brunlandnes der, for å prate med muttern, om at fattern måtte få lov å se meg og Pia.

    Da tok Arne Tormod, med meg og Pia, på en lang tur, ut i skogen, rundt hytta der.

    Det var en gammel eng osv., med noe steinalder-greier, eller hva det var, kanskje en kilometer, fra hytta.

    Vi var ganske kjent i den skogen, vi pleide å gå i skogen noen ganger, aleine også, men ikke så langt unna, som vi gikk den dagen.

    Og da vi kom tilbake, så var muttern sjokka da.

    Og seinere, så fikk vi høre, at muttern hadde dytta bestemor Ågot, ned trapa, til hytta, så bestemor Ågot brakk armen.

    Jeg vet ikke hvem som kjørte henne, men noen var det vel.

    Da vi bodde i Mellomhagen, så dukket pluteslig fattern, og onkel Runar opp, mens jeg og søstra mi, leika utafor huset.

    Fattern greip søstra mi, og onkel Runar tok tak i meg, så bærte dem vårs, inn i bilen, der kusina vår, Heidi, satt.

    Hun var vel bare to år, eller noe.

    Så jeg var vel kanskje seks-syv år da, og søstra mi fire-fem år, eller noe.

    Det var om sommeren, det her.

    Kanskje sommeren 1976 eller 77.

    Noe sånt.

    Og da var vi hos fattern og dem, i kanskje ti dager, eller to uker.

    Men jeg likte ikke det, at vi hadde blitt kidnappa.

    Selv om likte veldig bra, å være på Sand og Bergeråsen der.

    Så likte jeg ikke det, at vi hadde blitt kidnappa, fra muttern.

    Og fattern tok meg med, til butikken på Sand, og da møtte vi en kar, som fattern sa var politi, og som begynte å prate om den her kidnappinga da.

    Og vi ville jo heller ikke, at fattern skulle komme i fengsel da.

    Så da, så bestemte fattern, at vi skulle dra tilbake da.

    Men jeg lurer på nå, om søstra mi, skulle dra tilbake seinere, eller hvordan det var.

    Om det var sånn, at da jeg gikk ut bilen.

    Så spurte muttern, ja men Pia da.

    Og jeg sa, at hun skulle dukke opp seinere, eller noe.

    Jeg lurer på om det var sånn, men jeg husker ikke det her, helt sikkert.

    Det er mulig jeg roter, uten at jeg skal si det for sikkert.

    Men Ågot, sa seinere, at Øivind og Håkon, hadde slutta å røyka.

    Så dukka det opp en mann, som tilbydde de røyk, og da begynte de igjen.

    Jeg vet ikke hvorfor han politi-karen, skulle gå bort mot Sand der.

    Og det Charlotte kosmetikk greiene, jeg vet ikke helt jeg.

    Søstra mi, het jo Pia Charlotte.

    Og en gang, rundt 1981, da jeg spurte om vi kunne besøke søstra mi, så dro vi til en butikk, forbi Stenseth Terrasse, hvor søstra og muttern bodde da.

    Og da hadde de noe såpe, som fattern hadde kokt, da han dreiv med det her Charlotte kosmetikk da.

    Men jeg skjønner ikke hvorfor de ba meg på ut av bilen, når Tommy og Ove og Runar og fattern satt i bilen.

    Så skulle jeg gå inn å se.

    Så viste fattern meg såpeflaska.

    Så om de tok søstra mi, og misbrukte henne, i kjellern på Sand der.

    Og putta henne i såpa, da hun var død.

    Og at fattern, da jeg maste om å se søstra mi, tok meg med for å se på såpa da.

    Hvis jeg har skikkelig mareritt, omtrent, så tenker jeg sånn.

    Noe var det i hvertfall.

    At de bytta henne ut, med en slags spion, for noe mafia.

    For jeg tror søstra mi, pleide å ha glatt blondt hår, men nå har hun krøllete brunt hår.

    Jeg mener søstra mi hadde det, på et bildet, som stod hos bestemor Ågot, fra da vi var 3-4 år.

    Men men.

    Og en gang, på slutten av 80-tallet, da jeg og søstra mi, og stesøstra vår, Christell, var på Holmsbu.

    Vi hadde vel kjørt over med båt, eller noe.

    Og drakk sikkert noe øl vi hadde rappa av fattern og Haldis, eller noe.

    Så skulle søstra mi røyka, som hu pleide å gjøre, da hun var sånn 16-17 år.

    Og Christell, som var 16 år, hun røyka også.

    Og jeg som var 18 år, røyka vel også, jeg ble påvirka av søstra mi, da vi besøkte tante Ellen, i Sveits, sommeren 1987.

    Og da klarte søstra mi, og poffe fyrstikkesken, foran alle som satt på uteserveringa, ikke på Privaten, men på Holmsbu bad, eller hva det steder heter.

    Og det var hundre stykker, eller noe.

    Det var kanskje St.Hansaften, eller noe.

    Og da sa jeg, jamen Pia Charlotte da.

    Jeg sa det høyt.

    For å drite henne ut, på en artig måte da.

    Og da lurte søstra mi fælt, og muligens også Christell, på hvorfor jeg sa Pia Charlotte, og ikke bare Pia.

    Hun lurte fælt på det her.

    Og det var vel rart, for hun var jo døpt Pia Charlotte, så hun het jo det.

    Så hvorfor hun ble så årvåken da, og skulle spørre meg ut, hvorfor jeg også kallte henne Charlotte.

    Ja det vet ikke jeg.

    Men nå synes jeg det var litt rart.

    Onkelen min, Håkon, hadde også gjort poeng av, på 80-tallet, at de pleide å ha potetbinge, nede i kjelleren, og skinke, som hang der.

    Men, i det rommet, så var det en vifte, en elektrisk vifte, innebygd, i vinduet.

    Vinduene, kunne ikke åpnes, fra innsiden, men fra utsiden.

    Det var noe tynnmasket gitter, istedet for glass, i det rommet, som skinka pleide å henge i, og potetbingen hadde vært.

    Og det var sluk i gulvet, i et annet rom.

    Så den kjelleren, var nesten som en del av verkstedet, det var ikke som en vanlig kjeller, det var som et industribygg, i kjelleren der.

    Med noe lager for verkstedet osv., av noe ukurrant emballasje osv., som bare lå der.

    Så det her, lurer jeg litt på, må jeg innrømme.

    Søstra mi, gjorde også et poeng av, i begravelsen, til grandonkelen til fattern, på Holmsbu, i 2003, eller noe.

    At det var en av forfedrene hennes, en dame, som hadde krøller.

    Da en annen av fatterns grandonkler, forklarte det her, om hvem som var på bildene da.

    Så jeg lurer litt på det her, for jeg tror ikke søstra mi hadde krøller da hun var barn.

    Og folk har gjort et poeng av, at vi ikke ligner, vi ser ikke ut som søsken, har folk sagt, venninner av Pia osv.

    Så om det er sånn som det mareritt-aktige greiene, som jeg har skrevet nå, eller ikke, det gjenstår vel å se.

    Men jeg får heller prøve å tenke mer på det her.

    Vi får se.

    Det var i hvertfall sånn, at på en av de sjeldne besøkene, som jeg og søstra mi var på, da vi bodde hos muttern, hos fattern da.

    Så på veien hjem, så klagde vi vel på muttern da, kanskje på grunn av det her, at en gang, da fattern dukka opp på hytta i Brunlandnes, så fikk vi ikke lov å gå ut, og prate med fattern.

    Og så sa vi vel, at muttern var slem da, siden hun fika til oss, noen ganger, som hun jo gjorde, og var ikke så snill da, som bestemor Ågot, for eksempel.

    Eller hun fika vel egentlig ikke til oss. Hun dytta meg ned trappa en gang, som jeg fikk pakke fra tante Ellen, like før jeg flyttet til fattern, for muttern ville se på pakka, med noe gammeldags nougat, osv.

    Det var vel mest psykisk terror, er kanskje det riktige begrepet, fra muttern, og ikke slåing.

    Da sa fattern, at muttern var gæern.

    Og at vi måtte gå til politiet, og si fra om det her.

    Det må ha vært mens vi bodde i Jegersborggate, vil jeg tro, i 1977 antagelig.

    Men det ville vi ikke.

    Det var en ting, at muttern var gæern og slem.

    Men å gå til politiet, og anmelde mora vår, sånn at hun kanskje ble satt i fengsel, eller noe.

    Nei, det ville vi ikke.

    Da syntes vi synd på mora vår.

    Så det var ikke sånn, at vi ønska mora vår noe vondt.

    Det var sånn, at vi hadde det ikke så bra der.

    Fordi muttern kjefta og var anspent og lunefull hele tida.

    Og det her gikk ut over meg og Pia.

    Så jeg husker jeg ble nervøs jeg, rundt 1977 og 78, så jeg gikk nesten inn i en tilstand.

    Og til og med søstra mi begynte å mobbe meg, og sa ‘du er stygg’ osv., og så gikk hun ut av rommet.

    Da var jeg nok i en tilstand, pga. at det var så mye skriking og anspenthet, i huset i Jegersborggate, med mutterns stadige innfall.

    Hun kunne si sånn, at vi måtte ikke gå forbi det og det huset, for der bodde tante Ellen, eller der bodde det en dame som manet oss.

    Det her tror jeg søstra mi fortalte meg, i hvertfall det værste.

    Jeg tror ikke mora mi turte å si sånne gærne ting til meg, for hun visste at jeg ville ha kjefta på hu, ihvertfall seinere, på 80-tallet osv.

    Så det er mulig at søstra mi overdrev, om den her maninga osv.

    For jeg kan ikke si, at jeg husker at muttern gjorde noe, som var helt sinnsykt.

    Hun sa aldri noe, om noe sånn maning, eller noe, til meg, som søstra mi sa.

    Jo, hun sa, at hun hadde gått forbi, en dame og noen barn, på gata i Larvik.

    Og at det var ex-kona til Arne Thormod, og ungene dems.

    Og jeg har aldri hørt, at Arne Thormod, hadde en ex-kone, som han hadde unger med.

    Da regner jeg med, at de villa ha vært på besøk hos oss, i helgene og ferier osv.

    Så det var nok noe muttern innbilte seg, sannsynligvis ja.

    Hvis hun ikke sa det bare for å være morsom da.

    Vanskelig å si.

    Men noe må ha foregått i hvertfall, siden muttern dytta bestemor Ågot, ned trappa, fra hytta i Brunlandnes, så hu brakk armen.

    Og siden hu nekta meg og søstra mi, å prate med fattern, enda han hadde kjørt bortimot ti mil, til Brundlandnes, og vi ikke hadde sett han, på et eller to år.

    Og siden fattern og onkel Runar, kidnappa meg og søstra mi, i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik, ca. et år etter dette igjen.

    Så, hva grunnen var, for at muttern nekta fattern og bestemor Ågot, å se meg og søstra mi, et par år, på 70-tallet.

    Det vet jeg ikke.

    Men noe var det vel.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg tenkte også på det her, med at ‘du din såpekoker’, er et et skjellsord.

    Hvor er det det?

    Hm.

    PS 2.

    Jeg hadde ikke så mange venner, som jeg skrev, jeg var vel ikke i så bra humør, pga. problemene mellom fattern og muttern osv., mens vi bodde i Brundlandnes, og i Mellomhagen, på Østre Halsen.

    Men da vi bodde, i Storgata, på Østre Halsen, og i Jegersborggate, i Larvik.

    Steder hvor det var litt butikker, og liv, osv.

    Men ikke så mye som f.eks. i Oslo da.

    Da trivdes jeg, og fikk noen kamerater osv.

    Så det var ikke sånn, at jeg aldri hadde kamerater.

    Men jeg var nok litt nedtrykt, pga. problemene med muttern, og mellom muttern og fattern.

    Så jeg hadde sikkert hatt mer kamerater, hvis det ikke hadde vært så mye problemer.

    Men pga. de her problemene da, så ble det vel sånn, at jeg litt sky, ovenfor folk jeg ikke kjente, og at jeg trengte litt mer tid, på å bli kjent med folk.

    Eller at, jeg tenkte på de her problemene, med familien, hele tida, og ikke var så blid og utadvent, hele tida.

    Men at jeg pleide å tenke igjennom ting da, problemene i familien, og hvordan ting hang sammen osv.

    Så jeg var kanskje ikke den blideste karen i gata, men jeg var ikke helt usosial heller.

    Hvis jeg bodde på steder som Østre Halsen og Jegersborggate osv., hvor det var folk jeg gikk bra sammen med, så var det ikke umulig at jeg også kunne få noen kamerater, selv om jeg nok var ganske prega, av tilstanden i familien osv.

    Det er nok ikke umulig.

    Så sånn var det.