johncons

Stikkord: Berger

  • Familie. (In Norwegian).

    Når jeg tenker gjennom det nå, så var vel bestemor Ågot, farmora mi, omtrent den eneste familien jeg hadde.

    Fattern og Haldis, og søstra mi og broren min osv., de for det meste bare kødda med meg, og ingen av dem, har vel egentlig hatt så særlig mye respekt for meg.

    I tilfelle politiet gjør noe ‘phoney’-e greier, og hører på noe løgner, eller noe, siden jeg ikke får rettighetene mine, mener jeg.

    Universelle rettigheter, som gjelder overalt og alltid, kan man ikke få av politiet, som ikke har respekt for folks rettigheter.

    Politet og myndighetene er en vits, spørr du meg.

    Eller folks rettigheter er en vits.

    Det går vel ut på det samme.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Hvordan det var etter at jeg og søstra mi, flytta med muttern til Larvik. (In Norwegian).

    Nå kom jeg på hvordan det var, i 1973, var det vel, som muttern tok en bil, og kjørte til foreldrene sine, på Klokkarstua, på Hurum, var det vel, fra Bergeråsen på andre siden av Drammensfjorden.

    Hun måtte visst ha hjelp av fergemannskapet, til å kjøre bilen på ferga, mener jeg onkel Håkon sa, seinere på 70-tallet.

    Men muttern var flink til å få folk til å hjelpe seg, hvis hun ville, de fleste turte ikke å si imot henne, for hun var nok godt drillet, av foreldrene sine, på manerer og slikt, så ‘vanlige’ folk, hadde nok ikke så mye å si alltid, hvis muttern hadde noe på hjernen.

    Men men.

    Så flytta vi til Vestmarka, i Larvik, ved en gård, og bodde der et halvt års tid, vil jeg tro.

    Muttern traff en ny mann i Larvik, jeg tror det var på utestedet Hansemann, i Larvik, hun pleide å gå ut, mens jeg og Pia var aleine hjemme, på lørdagskveldene, vi var vel to og tre år.

    Men dette var på landet, som vi bodde, like ved en bondegård.

    En gang, en morgen, på våren eller sommeren, like etter at vi hadde flyttet ditt, så gikk jeg inn på fjøset på gården, som lå noen hundre meter fra huset vårt.

    Og da så jeg på at bondekona melka kuene, og det rareste, var at hun måkte møkka fra kuene, ned i en luke i gulvet, det var ganske sensasjonelt.

    Etter dette, så flyttet vi til Storgata, på Østre Halsen, også i eller ved Larvik.

    Det var i en villa, som var vertikalt-delt, men den var veldig stor den villaen, så det var nok plass der likevel.

    Det var sånn, at hvis man gikk opp på loftet, som var i 3. etage, kan man si, så kunne man gå over til naboens del av loftet, og ned til naboen, hvor en gutt som het Herman bodde, tror jeg det var.

    Som var litt rampete og skulle slå alltid, men han var mindre enn meg, så jeg kunne nesten ikke slå tilbake heller, så han Herman han var nesten som han var hjerneskada, syntes jeg og søstra mi.

    Noe sånt.

    Vi pleide å gå i butikkene, for det var mange matbutikker i Storgata på Østre Halsen.

    Det var Samvirkelaget da, og to butikker til.

    Og da kunne man kjøpe karameller, som kosta 10 øre, husker jeg.

    Så da pleide jeg å gå i butikken, med 50 øre, og da fikk jeg fem karameller da, det var mange forskjellige smaker.

    Og da var de alltid hyggelige de som jobba i kassa der, det var den butikken, som lå nærmest huset vårt i Storgata, altså ikke samvirkelaget, men hvis man gikk andre veien da, fra huset vårt.

    En gang, så sa muttern, at jeg skulle ta tre kroner, å gå å kjøpe to liter melk.

    Men det var etter en ferie, så da jeg kom til Samvirkelaget, så var de utsolgt for melk.

    Dette hadde aldri skjedd før, og jeg hadde egentlig ikke lyst til å skuffe muttern, selv om jeg ikke helt skjønte at de kunne være utsolgt for melk.

    Dette var før lettmelk kom, så det var bare H-melk på den tida, og skummet da, men det var det nesten ingen som drakk, tror jeg.

    Så gikk jeg til en annen butikk da, så var de søren meg utsolgt der og.

    Jeg tror dette må ha vært etter påskeferien, i 1974 antagelig.

    Så gikk jeg tilbake til Samvirkelaget, men da hadde fortsatt ikke meieribilen kommet.

    Så da kjøpte jeg godteri, for de tre kronene, da ble det veldig fristende.

    Jeg var litt sur på muttern, som hadde bedt meg å gjøre noe så tullete, som å kjøpe melk, når det bare var tull med de butikkene.

    Så sa jeg til muttern, at jeg hadde mista pengene, i en sånn rist, for regnvann da, som var like ved fortauet, på veien hjem fra butikken.

    Og en halvtime etterpå, eller noe, så sa muttern, at nabojenta, som var på min alder vel, hadde funnet masse godteri, i hagen sin.

    De trodde det måtte ha vært en fyllik, som hadde lagt det der.

    Da sa jeg ikke noe.

    Da var jeg ikke så fornøyd.

    Men men.

    Jeg var heller ikke så fornøyd, da muttern dro vårs med ut i bilen, tidlig på morgenen, eller hva det var, den gangen muttern flytta fra fattern.

    Jeg fortalte, at jeg ikke ville flytte, men muttern var så bestemt, så jeg skjønte at det ikke nytta å klage.

    Men jeg var ikke så begeistra for den her flyttinga da.

    Jeg var ikke så venn med muttern, etter at hu fikk søstra mi, for da brydde hun seg bare om søstra mi, syntes jeg.

    Jeg klagde ikke så mye.

    Men en gang, når søstra mi såvidt hadde lært å gå da, om våren, kanskje i 1973, så skulle søstra mi låne traktoren min, sa muttern.

    Og da synes jeg det ble litt vel mye, for jeg var ganske stolt, da jeg fikk den traktoren, et år eller to før vel, så da synes jeg det var litt vel mye, at Pia skulle få oppmerksomhet fra muttern, det gikk greit, men når hun også skulle ha traktoren, da syntes jeg at det ble litt vel mye.

    Så da sa jeg nei da, til muttern.

    Men da ville ikke muttern høre.

    Og da begynte jeg å grine, for jeg ble litt såret da, for at muttern bare brydde seg om søstra mi, virka det som.

    Men muttern og søstra mi, de bare smilte og hygga seg, mens jeg grein, hylgrein, må man vel si.

    Så da måtte fattern kjøre meg bort til bestemora mi, Ågot, på Sand, og hun spurte hva det var som hadde foregått osv.

    Men muttern var litt kald, syntes jeg, jeg syntes det var greit, at hun brydde seg mye om søstra mi, men hun kunne vel høre litt på meg og.

    Så det var ikke det, at jeg brydde meg så mye om den traktoren egentlig, jeg synes bare at muttern kunne høre litt på meg og.

    Hun gjorde stemmen sin lys, og innbydende da, når hun spurte om Pia kunne få låne traktoren.

    Men jeg synes nesten det var sånn, at hun gjorde stemmen sin blid, for å lure meg, og at hun egentlig ikke brydde seg om meg, men bare lata som, og brydde seg om søstra mi da.

    Sånn oppfattet jeg det, så da begynte jeg å klage og grein og sånn da, selv om jeg egentlig ikke pleide å gjøre det.

    Så spurte fattern meg, om jeg ville at vi skulle kjøre bort til bestemor Ågot da.

    Og da kjørte fattern meg dit da, mens muttern og Pia leika med traktoren.

    Og Ågot var hyggelig, og spurte hva som foregikk og sånn da.

    Og onkelen min Håkon, han begynte å mobbe meg, å si sånn, ville du ikke la søstra di kjøre med traktoren du da.

    Da synes jeg det ble litt mye, å forklare alt det her, med at muttern ga søstra mi mye oppmerksomhet, men ikke brydde seg så mye om meg lengre da, så da svarte jeg ikke noe til han.

    Så sånn var det.

    Så etter det, så venta jeg meg ikke så mye oppmerksomhet fra muttern egentlig.

    Jeg synes hun var litt kald da.

    Det var ikke så artig å stå der og grine, på trappa til huset, i Toppen 4, på Bergeråsen der, og se på at muttern og søstra mi, bare ignorerte det, og leika da.

    Men sånn var det.

    Men etter at vi flytta til Larvik, så var det alltid sånn, at jeg savna å være på Bergeråsen da, og Sand, hvor besteforeldrene mine bodde.

    Og han mannen som muttern traff, Arne Thormod, han var veldig gammeldags, og streng, syntes jeg og Pia, så han var vi litt redde for, og hadde respekt for.

    Det var liksom ikke faren vår det.

    Vi kallte han for Arne-Thormod, og fattern kallte vi for Pappa-Arne, siden begge het noe med Arne.

    Men men.

    Han hadde skjegg også, Arne-Thormod, og muttern skulle alltid gi godnattklemmer, og da måtte vi også gi klem til han Arne-Thormod også, sa muttern, og det likte vi ikke, for det stakk, husker jeg, at vi syntes.

    Det var vel sånn tre-dagersskjegg, eller noe, som han hadde.

    Så han var litt på distanse, for meg og Pia, vi var nærmere muttern, og fattern.

    Men han var ganske sindig, og rolig, men også streng og gammeldags, han Arne-Thormod, men han gjorde det muttern sa da, når det gjaldt oppdragelse, han prøvde ikke å bestemme over meg og Pia, det overlot han til muttern.

    Selv om han trua med at han skulle gå ut i skogen og finne bjørkeris hele tida, da vi ble litt eldre.

    Jeg fikk bare juling en gang, like etter at vi flytta til Brunlandnes, i 1974 en gang vel, da sa muttern at han skulle gi meg juling, fordi jeg hadde oppført meg dårlig, da vi var og handla, på Torfinns-butikken, som senere ble Rimi vel, ved Jegersborgate, i Larvik.

    Men jeg husker at jeg hele tida, særlig når vi var på besøk hos bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, og måtte legge oss klokken åtte om kvelden, på St. Hansaften, mens vi hørte at alle familiene, med barn på vår alder, gikk forbi, på veien utenfor, ned til Havna, for å feire St. Hans da.

    Så det var litt kjedelig.

    Bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes, var også veldig gammeldagse, og strenge og myndige da.

    Som også Arne Thormod var.

    Muttern, var mer utspekulert, og anspent og ironisk, og sa mye tull.

    Man måtte være litt på vakt, noen ganger.

    Hun var sånn at før vi dro til bestefar Johannes og bestemor Ingeborg, når vi var nesten framme, på søndagene.

    Så sjekka hun trynet mitt, og hvis jeg ikke var rein i trynet, hun hadde vel ikke lært meg å vaske meg ordentlig da.

    Men da klinte hun noe spytt i tryne mitt, for å vaske trynet mitt da, når jeg var sånn fire år og sånn.

    Og det syntes jeg ikke var noe særlig.

    Hun hadde respekt for foreldrene sine.

    En gang hadde vi kjøpt tyggegummi, i bilen, på vei fra Larvik til Nevlunghavn.

    Men da måtte vi spytte ut tyggegummien, før vi banka på døra.

    Så da sa muttern, at vi måtte spytte tyggegummien, like utenfor porten, til huset til foreldrene hennes da.

    Og da gikk det kanskje en time.

    Så kom bestefar Johannes, skikkelig forarget, og forklarte, at det var noen som hadde spytta tyggegummi, flere tyggegummiklyser, rett utenfor porten dems.

    Og da sa ikke muttern noenting, og det turte ikke jeg og søstra mi heller.

    Så muttern hadde respekt for faren sin, og turte ikke å innrømme det her med tyggegummiene da.

    Så hun ville gjerne gjøre godt inntrykk, på moren og kanskje spesiellt faren sin da, uten at jeg vet hvorfor, hun ville vel bare at de ikke skulle bli skuffet da.

    Noe sånt.

    Så jeg tror ikke moren min var det værste barnet til Ingeborg og Johannes.

    Det var vel mer problemer med Ellen og Martin, tror jeg.

    Ellen var jo hippie i slottsparken osv.

    Og Martin var visste en røver med nabojentene osv., hørte jeg han sa, i 2005, at Johannes hadde sagt til han, at hvis han gjorde noen av de gravide, så skøyt han seg.

    Noe sånt.

    Og Ellen sendte også morsomme brev, til Ingeborg og Johannes, når de hadde bryllupsdag osv.

    Og Martin, hjelper også bestemor Ingeborg, med å stelle hagen osv.

    Så alle de, prøvde og prøver vel å være på god fot, med Ingeborg, og Johannes.

    Mens jeg var vel vant til besteforeldrene mine, på Sand.

    Så jeg synes Ingeborg og Johannes, var litt vel gammeldagse og strenge, så jeg var vel mer sånn, at jeg likte meg best hos Ågot og Øivind, på Sand, siden de var litt mer rolige og laid-back, og hun bestemor Ågot, hun hørte liksom på hva man sa da, til forskjell fra særlig bestemor Ingeborg, og Johannes, de skjønte seg ikke så bra, eller brydde seg så mye om, hva man hadde lyst til å gjøre selv da.

    Mens bestemor Ågot, hun hørte på hva man hadde lyst til å gjøre.

    Det var ikke sånn at bestmor Ågot, tvingte en med, for å gå søndagstur, rundt på hele Sand, sånn som Ingeborg og Johannes og muttern, gjorde i Nevlunghavn.

    Nei, bestemor Ågot, hun ville ha spurt sånn, om vi hadde lyst til å være med.

    Å hvis vi ikke hadde lyst, så kunne vi bare være hjemme, og spille fotball, eller gjøre hva vi ville egentlig.

    Så det var mye friere, på Bergeråsen og Sand da, det var vel derfor jeg likte meg best der, vil jeg tro.

    Så jeg forklarte det her til søstra mi da, at jeg savna å være hos fattern og bestemor Ågot osv. da.

    Så det er mulig jeg påvirka henne litt.

    For jeg husker da vi bodde på Østre Halsen, og jeg var sånn fire år, og Pia var sånn tre år, eller noe.

    Noe sånt.

    Da var jeg og muttern og en venninne av muttern, inne i huset, i Storgata.

    Og da hørte vi søstra mi, hylgrine, utafor.

    Og da grein hu, og ropte på pappa da.

    Og det var ikke stefaren vår, Arne Thormod.

    Nei, det var faren vår, på Sand.

    Og da ble muttern flau, husker jeg, og anspent.

    Og ble litt sånn anstrengt og prøvde å forklare, til hun venninna, at det her var ikke noe artig da.

    Så jeg måtte gå ut, og prøve å trøste søstra mi da, og høre hva som hadde skjedd osv.

    Og etter at vi hadde bodd der, så flytta vi til en hytte, i Brunlandnes, også ved Larvik.

    Da husker jeg muttern hadde en periode, hvor hun var stolt av meg da.

    Og det hadde jeg savna litt fra henne, husker jeg.

    Så da sa hun, da jeg ble fem år, da kallte hun meg, ‘lille femøringen min’, eller noe.

    Og smilte og var fornøyd da.

    Og da synes jeg hun var fin.

    Men jeg turte ikke å ta det helt til meg, og stole helt på, at hun likte meg da.

    Fordi hun kunne være nokså lunefull, og før man visste det, så kunne det være, at hun ble kald igjen, og begynte å være misfornøyd, og sette fingeren på noe hun ikke likte da.

    Sånn hvis jeg ikke gadd å huske hvordan jeg knytta skolissene osv., fordi jeg synes det var kjedelig, da klagde hun, og sa jeg var tilbakestående, omtrent, siden søstra mi kunne det.

    Men det var bare fordi jeg ikke synes det var noe gøy, å knyte skolisser, det var ganske artig, å bo i Storgata på Østre Halsen, og jeg brydde meg ikke om så mye hva mutter sa og sånn da.

    Men da begynte hun å hakke litt da.

    Og det samme, med at jeg ikke skøjnte hvordan man skulle pusse nesa.

    For i Brunlandnes, så hadde vi ikke ordentlig bad, og do osv., i starten, på hytta der, så det var ikke så hygenisk å bo der.

    Så vi dro for å bade, en gang i uka, eller hver fjortende dag, hos bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

    Men så flyttet vi til Mellomhagen, på Østre Halsen igjen, i 1975, eller 1976.

    Og da skulle de pusse opp der, etter noen måneder.

    Så da bodde vi, i to-tre måneder vel, i en blokk, på Skreppestad, et sted, med masse 60 eller 70-talls blokker, like ved Østre Halsen.

    Der var det vel heis, tror jeg, så det var ganske artig.

    Og det var bra utsikt, mener jeg å huske, vi bodde kanskje i 7. etasje, eller noe.

    Noe sånt.

    Og da, så var det kaldt på rommet mitt.

    Det var om vinteren, som vi bodde der.

    Vinteren 75/76, vil jeg tippe.

    Så hadde jeg bare sommerdyne, på det rommet.

    Og da, så hørte jeg muttern sa til en venninne, at Erik lå og hosta hele natta, fordi jeg bare hadde sommerdyne, men hun ville ikke bytte, og gi med vinterdyne, for hun ville ikke fryse selv da.

    Og hun fikk ikke tak i ordenlig dyne til meg heller.

    Så jeg var ganske snørrete, den vinteren.

    Og da hadde jeg ikke lært å pusse nesa ordenlig da.

    Så fikk muttern, Arne Thormod, til å lære meg, hvordan man skulle pusse nesa.

    Det var bare at man skulle blåse da, men ikke ut munnen, men ut nesa da, i noe dopapir osv. da, og det funka, da kom all snørra ut.

    Jeg var vel ikke så vant til å være så mye forkjøla, så det var kanskje derfor jeg ikke visste det.

    Muttern lagde marsipan, den jula husker jeg.

    Og konditorfarge, kjøpte hun.

    Og da lagde vi masse marsipanfigurer og sånn, jeg og søstra mi, og muttern da.

    Jeg var ikke helt ovenpå den vinteren, siden jeg hadde vært så mye syk.

    Men marsipan, det syntes jeg var kjempegodt, men da begynte muttern å kalle meg Erik marsipan da, etter det her da, siden jeg synes det var så godt.

    Vi krangla også om at vi ikke fikk lov å spise brødskivene opp ned, eller noe, på det kjøkkenet, i blokka, på Skreppestad, husker jeg.

    Jeg husker, at jeg var ikke helt på topp, da vi bodde der.

    Da vi flytta tilbake, til Mellomhagen, så hadde trappa der, blitt bytta ut, og en ny tretrapp, med mellomrom mellom trinna, var dukket opp der.

    Den trappa var litt skremmende, for meg og søstra mi.

    For hvis man mistet balansen, og løp litt raskt ned trappa, så kunne man havne, mellom trappetrinna, og dette ned i kjellern.

    Onkelen min, Martin, kjøpte noe elektrisk togsett, til meg og søstra mi, da vi bodde der, husker jeg.

    Og det stod nede i kjellern da, så vi hadde vel noe slags lekerom der da, mens muttern og Arne Thormod, hadde stua i første etasje da.

    Sånn var det.

    Vi pleide å spise frokost på kjøkkenet der, og da pleide muttern, å gi skogkattene brunost, mener jeg å huske.

    Og mutten pleide å høre på radioen, og en dag, så fortale de på radioen, at Elvis var død, husker jeg, mens vi spiste frokost vel.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde ikke så mye venner, da vi bodde ute i Brunlandnes, eller på Skreppestad, og heller ikke på Mellomhagen.

    I Brunlandnes, så bodde vi, langs en øde skogsvei, med noen andre hytter da, ned mot en asfaltvei.

    Men det var bare noen få unger, som bodde der.

    Det flytta en fra Nord-Norge, dit.

    Men han prata jeg med en gang.

    Og da begynte han å prate om dokker.

    Han sa ting, som ‘hvor bor dokker’, osv.

    Og jeg syntes det var litt feil, at gutter, skulle prate for mye om dokker, så jeg kutta ut han litt.

    Med da vi bodde i Mellomhagen, så gikk jeg på to barnehager, selv om jeg egentlig ikke hadde så mange venner der heller, jeg og søstra mi, synes at de andre ungene, spiste stygt, for vi hadde fått terpa inn så nøye bordskikk, av besteforeldrene våre, i Nevlunghavn.

    Så vi var liksom ikke som de andre ungene, på en måte.

    Men vi gikk ganske bra sammen vi da.

    Så jeg og søstra mi, hang ganske mye sammen da, og det var sånn, at vi var mer på bølgelengde, med hverandre, enn vi var med muttern og bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes da.

    Vi prata sammen om hvordan muttern var og alt mulig da, hele tida omtrent, vi pleide ikke å være uvenner.

    Jeg kan ikke huske at vi var uvenner en eneste gang, i de åra her, som jeg skriver om nå da.

    Så sånn var det.

    Og det var noen andre unger, som var greie, i Mellomhagen.

    Men det var tre nabogutter, Ole Aleksander, og to andre, som jeg var liksom i krig med da, så det dominerte mye, av tiden da jeg bodde der, selv om jeg hadde noen venner på skolen i første klasse, en gutt som bodde på en gård, like ved Skreppestad, for eksempel, og en nederlansk gutt, som jeg bytta fotballkort med osv.

    Det ble kanskje litt kjedelig det her.

    Men jeg husker den neste jula, 1976/77.

    Da savna jeg fetterne og kusinene mine, på Bergeråsen, og på Sand da, selv om Runar og dem bodde på Kolbotn da.

    Men det var liksom sånn, for meg, i de her åra, at omtrent det eneste jeg brydde meg om, det var, når vi skulle besøkte fattern og bestemor Ågot og dem osv.

    Og søskenbarna mine der, Ove og Tommy, og Lene og Heidi, osv.

    Det var fordi, at en stund, så fikk ikke fattern lov å se oss.

    I et års tid, da vi bodde på hytta, i Brundlanes.

    Jeg husker det var en gang, i 1974, eller 75, som fattern plutselig kom kjørende, og vi ikke hadde sett fattern, på over et år, tror jeg.

    Vi hadde nesten glemt hvordan han så ut osv., fordi muttern nekta oss å dra til Sand da.

    Så kom plutselig fattern kjørende, på den her landeveien, som gikk opp fra asfaltveien da.

    Mens jeg og søstra mi, leika utafor hytta.

    Og da trodde vi nesten ikke våre egne øyne.

    Fattern hadde noe Mercedes, eller noe, hvis jeg husker riktig.

    Og da sa fattern, at vi ikke skulle gå inn til muttern, og si, at fattern skulle gi muttern penger.

    Det var vel at fattern ikke hadde betalt barnebidrag da.

    Fattern hadde skada ryggen, de her årene, tror jeg.

    Og var vel deprimert, fordi muttern og jeg og Pia, hadde flytta fra Berger.

    Så fattern gikk på noe sterke medisiner han fikk fra legen.

    Han klarte også å kræsje en Mercedes, i fjellveggen, ved Bergeråsen, på den her tida, leste jeg om, i en utgave av Svelviks Tidende, som fattern hadde tatt vare på, seinere på 70-tallet.

    Det var bildet av bilen, er rød Mercedes, tror jeg.

    Som var skikkelig vraka.

    Og journalisten, klagde på, at sjåføren ikke var på stedet, men hadde gått til broren sin, altså onkel Håkon, som da bodde på nedsida av Hellinga, sammen med tanta vår Tone.

    Jeg tror det var at han ikke hadde satt ut varseltrekant, eller noe sånn.

    Journalisten klagde i hvertfall.

    Men det var visst mistanke om at føreren hadde drukket, eller noe.

    Men det var kanskje de her medisinene da.

    Hvem vet.

    Kanskje fattern fikk Håkon til å late som at han var fattern.

    Eller at fattern, sa at han måtte ha en drink, for å roe seg ned, etter kræsjinga, og at det var derfor det lukta alkohol.

    I tilfelle lendsmannen lurte.

    Noe sånt.

    Men men.

    Men da måtte vi gå inn til muttern da, på hytta, og så sa vi det, at fattern skulle betale muttern penger.

    Men da nekta muttern vårs, å gå ut igjen.

    Og muttern, pratet heller ikke med fattern.

    Så hun må ha vært redd, for fattern, vil jeg tro.

    Kanskje det var derfor at vi flytta ut på landet, for at han ikke skulle finne vårs.

    Jeg skjønner ikke hvordan han fant vårs der egentlig.

    Men samme det.

    Firmaet til Arne Thormod gikk konkurs.

    Han hadde et oppusningsfirma, eller noe, sammen med en annen kar, med kontor, i Nansetgata, ovenfor et konditori der.

    Og da hadde muttern besvimt, inne på kontoret der, i 1974, eller noe, da hun hørte at firmaet hadde gått konkurs, eller hva det var.

    Så sånn var det.

    Men det var ganske fælt, for meg og søstra mi, at vi måtte være inne, i hytta på Brunlandnes, og muttern nekta vårs, å gå ut, å prate med fattern, enda vi ikke hadde sett fattern, på over et år, kanskje nærmere to år, og vi nesten hadde begynt å glemme fattern, eller gi opp muligheten, for at vi skulle se han igjen osv.

    Men men.

    Bestemor Ågot, hadde også vært ute på Brunlandnes der, for å prate med muttern, om at fattern måtte få lov å se meg og Pia.

    Da tok Arne Tormod, med meg og Pia, på en lang tur, ut i skogen, rundt hytta der.

    Det var en gammel eng osv., med noe steinalder-greier, eller hva det var, kanskje en kilometer, fra hytta.

    Vi var ganske kjent i den skogen, vi pleide å gå i skogen noen ganger, aleine også, men ikke så langt unna, som vi gikk den dagen.

    Og da vi kom tilbake, så var muttern sjokka da.

    Og seinere, så fikk vi høre, at muttern hadde dytta bestemor Ågot, ned trapa, til hytta, så bestemor Ågot brakk armen.

    Jeg vet ikke hvem som kjørte henne, men noen var det vel.

    Da vi bodde i Mellomhagen, så dukket pluteslig fattern, og onkel Runar opp, mens jeg og søstra mi, leika utafor huset.

    Fattern greip søstra mi, og onkel Runar tok tak i meg, så bærte dem vårs, inn i bilen, der kusina vår, Heidi, satt.

    Hun var vel bare to år, eller noe.

    Så jeg var vel kanskje seks-syv år da, og søstra mi fire-fem år, eller noe.

    Det var om sommeren, det her.

    Kanskje sommeren 1976 eller 77.

    Noe sånt.

    Og da var vi hos fattern og dem, i kanskje ti dager, eller to uker.

    Men jeg likte ikke det, at vi hadde blitt kidnappa.

    Selv om likte veldig bra, å være på Sand og Bergeråsen der.

    Så likte jeg ikke det, at vi hadde blitt kidnappa, fra muttern.

    Og fattern tok meg med, til butikken på Sand, og da møtte vi en kar, som fattern sa var politi, og som begynte å prate om den her kidnappinga da.

    Og vi ville jo heller ikke, at fattern skulle komme i fengsel da.

    Så da, så bestemte fattern, at vi skulle dra tilbake da.

    Men jeg lurer på nå, om søstra mi, skulle dra tilbake seinere, eller hvordan det var.

    Om det var sånn, at da jeg gikk ut bilen.

    Så spurte muttern, ja men Pia da.

    Og jeg sa, at hun skulle dukke opp seinere, eller noe.

    Jeg lurer på om det var sånn, men jeg husker ikke det her, helt sikkert.

    Det er mulig jeg roter, uten at jeg skal si det for sikkert.

    Men Ågot, sa seinere, at Øivind og Håkon, hadde slutta å røyka.

    Så dukka det opp en mann, som tilbydde de røyk, og da begynte de igjen.

    Jeg vet ikke hvorfor han politi-karen, skulle gå bort mot Sand der.

    Og det Charlotte kosmetikk greiene, jeg vet ikke helt jeg.

    Søstra mi, het jo Pia Charlotte.

    Og en gang, rundt 1981, da jeg spurte om vi kunne besøke søstra mi, så dro vi til en butikk, forbi Stenseth Terrasse, hvor søstra og muttern bodde da.

    Og da hadde de noe såpe, som fattern hadde kokt, da han dreiv med det her Charlotte kosmetikk da.

    Men jeg skjønner ikke hvorfor de ba meg på ut av bilen, når Tommy og Ove og Runar og fattern satt i bilen.

    Så skulle jeg gå inn å se.

    Så viste fattern meg såpeflaska.

    Så om de tok søstra mi, og misbrukte henne, i kjellern på Sand der.

    Og putta henne i såpa, da hun var død.

    Og at fattern, da jeg maste om å se søstra mi, tok meg med for å se på såpa da.

    Hvis jeg har skikkelig mareritt, omtrent, så tenker jeg sånn.

    Noe var det i hvertfall.

    At de bytta henne ut, med en slags spion, for noe mafia.

    For jeg tror søstra mi, pleide å ha glatt blondt hår, men nå har hun krøllete brunt hår.

    Jeg mener søstra mi hadde det, på et bildet, som stod hos bestemor Ågot, fra da vi var 3-4 år.

    Men men.

    Og en gang, på slutten av 80-tallet, da jeg og søstra mi, og stesøstra vår, Christell, var på Holmsbu.

    Vi hadde vel kjørt over med båt, eller noe.

    Og drakk sikkert noe øl vi hadde rappa av fattern og Haldis, eller noe.

    Så skulle søstra mi røyka, som hu pleide å gjøre, da hun var sånn 16-17 år.

    Og Christell, som var 16 år, hun røyka også.

    Og jeg som var 18 år, røyka vel også, jeg ble påvirka av søstra mi, da vi besøkte tante Ellen, i Sveits, sommeren 1987.

    Og da klarte søstra mi, og poffe fyrstikkesken, foran alle som satt på uteserveringa, ikke på Privaten, men på Holmsbu bad, eller hva det steder heter.

    Og det var hundre stykker, eller noe.

    Det var kanskje St.Hansaften, eller noe.

    Og da sa jeg, jamen Pia Charlotte da.

    Jeg sa det høyt.

    For å drite henne ut, på en artig måte da.

    Og da lurte søstra mi fælt, og muligens også Christell, på hvorfor jeg sa Pia Charlotte, og ikke bare Pia.

    Hun lurte fælt på det her.

    Og det var vel rart, for hun var jo døpt Pia Charlotte, så hun het jo det.

    Så hvorfor hun ble så årvåken da, og skulle spørre meg ut, hvorfor jeg også kallte henne Charlotte.

    Ja det vet ikke jeg.

    Men nå synes jeg det var litt rart.

    Onkelen min, Håkon, hadde også gjort poeng av, på 80-tallet, at de pleide å ha potetbinge, nede i kjelleren, og skinke, som hang der.

    Men, i det rommet, så var det en vifte, en elektrisk vifte, innebygd, i vinduet.

    Vinduene, kunne ikke åpnes, fra innsiden, men fra utsiden.

    Det var noe tynnmasket gitter, istedet for glass, i det rommet, som skinka pleide å henge i, og potetbingen hadde vært.

    Og det var sluk i gulvet, i et annet rom.

    Så den kjelleren, var nesten som en del av verkstedet, det var ikke som en vanlig kjeller, det var som et industribygg, i kjelleren der.

    Med noe lager for verkstedet osv., av noe ukurrant emballasje osv., som bare lå der.

    Så det her, lurer jeg litt på, må jeg innrømme.

    Søstra mi, gjorde også et poeng av, i begravelsen, til grandonkelen til fattern, på Holmsbu, i 2003, eller noe.

    At det var en av forfedrene hennes, en dame, som hadde krøller.

    Da en annen av fatterns grandonkler, forklarte det her, om hvem som var på bildene da.

    Så jeg lurer litt på det her, for jeg tror ikke søstra mi hadde krøller da hun var barn.

    Og folk har gjort et poeng av, at vi ikke ligner, vi ser ikke ut som søsken, har folk sagt, venninner av Pia osv.

    Så om det er sånn som det mareritt-aktige greiene, som jeg har skrevet nå, eller ikke, det gjenstår vel å se.

    Men jeg får heller prøve å tenke mer på det her.

    Vi får se.

    Det var i hvertfall sånn, at på en av de sjeldne besøkene, som jeg og søstra mi var på, da vi bodde hos muttern, hos fattern da.

    Så på veien hjem, så klagde vi vel på muttern da, kanskje på grunn av det her, at en gang, da fattern dukka opp på hytta i Brunlandnes, så fikk vi ikke lov å gå ut, og prate med fattern.

    Og så sa vi vel, at muttern var slem da, siden hun fika til oss, noen ganger, som hun jo gjorde, og var ikke så snill da, som bestemor Ågot, for eksempel.

    Eller hun fika vel egentlig ikke til oss. Hun dytta meg ned trappa en gang, som jeg fikk pakke fra tante Ellen, like før jeg flyttet til fattern, for muttern ville se på pakka, med noe gammeldags nougat, osv.

    Det var vel mest psykisk terror, er kanskje det riktige begrepet, fra muttern, og ikke slåing.

    Da sa fattern, at muttern var gæern.

    Og at vi måtte gå til politiet, og si fra om det her.

    Det må ha vært mens vi bodde i Jegersborggate, vil jeg tro, i 1977 antagelig.

    Men det ville vi ikke.

    Det var en ting, at muttern var gæern og slem.

    Men å gå til politiet, og anmelde mora vår, sånn at hun kanskje ble satt i fengsel, eller noe.

    Nei, det ville vi ikke.

    Da syntes vi synd på mora vår.

    Så det var ikke sånn, at vi ønska mora vår noe vondt.

    Det var sånn, at vi hadde det ikke så bra der.

    Fordi muttern kjefta og var anspent og lunefull hele tida.

    Og det her gikk ut over meg og Pia.

    Så jeg husker jeg ble nervøs jeg, rundt 1977 og 78, så jeg gikk nesten inn i en tilstand.

    Og til og med søstra mi begynte å mobbe meg, og sa ‘du er stygg’ osv., og så gikk hun ut av rommet.

    Da var jeg nok i en tilstand, pga. at det var så mye skriking og anspenthet, i huset i Jegersborggate, med mutterns stadige innfall.

    Hun kunne si sånn, at vi måtte ikke gå forbi det og det huset, for der bodde tante Ellen, eller der bodde det en dame som manet oss.

    Det her tror jeg søstra mi fortalte meg, i hvertfall det værste.

    Jeg tror ikke mora mi turte å si sånne gærne ting til meg, for hun visste at jeg ville ha kjefta på hu, ihvertfall seinere, på 80-tallet osv.

    Så det er mulig at søstra mi overdrev, om den her maninga osv.

    For jeg kan ikke si, at jeg husker at muttern gjorde noe, som var helt sinnsykt.

    Hun sa aldri noe, om noe sånn maning, eller noe, til meg, som søstra mi sa.

    Jo, hun sa, at hun hadde gått forbi, en dame og noen barn, på gata i Larvik.

    Og at det var ex-kona til Arne Thormod, og ungene dems.

    Og jeg har aldri hørt, at Arne Thormod, hadde en ex-kone, som han hadde unger med.

    Da regner jeg med, at de villa ha vært på besøk hos oss, i helgene og ferier osv.

    Så det var nok noe muttern innbilte seg, sannsynligvis ja.

    Hvis hun ikke sa det bare for å være morsom da.

    Vanskelig å si.

    Men noe må ha foregått i hvertfall, siden muttern dytta bestemor Ågot, ned trappa, fra hytta i Brunlandnes, så hu brakk armen.

    Og siden hu nekta meg og søstra mi, å prate med fattern, enda han hadde kjørt bortimot ti mil, til Brundlandnes, og vi ikke hadde sett han, på et eller to år.

    Og siden fattern og onkel Runar, kidnappa meg og søstra mi, i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik, ca. et år etter dette igjen.

    Så, hva grunnen var, for at muttern nekta fattern og bestemor Ågot, å se meg og søstra mi, et par år, på 70-tallet.

    Det vet jeg ikke.

    Men noe var det vel.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg tenkte også på det her, med at ‘du din såpekoker’, er et et skjellsord.

    Hvor er det det?

    Hm.

    PS 2.

    Jeg hadde ikke så mange venner, som jeg skrev, jeg var vel ikke i så bra humør, pga. problemene mellom fattern og muttern osv., mens vi bodde i Brundlandnes, og i Mellomhagen, på Østre Halsen.

    Men da vi bodde, i Storgata, på Østre Halsen, og i Jegersborggate, i Larvik.

    Steder hvor det var litt butikker, og liv, osv.

    Men ikke så mye som f.eks. i Oslo da.

    Da trivdes jeg, og fikk noen kamerater osv.

    Så det var ikke sånn, at jeg aldri hadde kamerater.

    Men jeg var nok litt nedtrykt, pga. problemene med muttern, og mellom muttern og fattern.

    Så jeg hadde sikkert hatt mer kamerater, hvis det ikke hadde vært så mye problemer.

    Men pga. de her problemene da, så ble det vel sånn, at jeg litt sky, ovenfor folk jeg ikke kjente, og at jeg trengte litt mer tid, på å bli kjent med folk.

    Eller at, jeg tenkte på de her problemene, med familien, hele tida, og ikke var så blid og utadvent, hele tida.

    Men at jeg pleide å tenke igjennom ting da, problemene i familien, og hvordan ting hang sammen osv.

    Så jeg var kanskje ikke den blideste karen i gata, men jeg var ikke helt usosial heller.

    Hvis jeg bodde på steder som Østre Halsen og Jegersborggate osv., hvor det var folk jeg gikk bra sammen med, så var det ikke umulig at jeg også kunne få noen kamerater, selv om jeg nok var ganske prega, av tilstanden i familien osv.

    Det er nok ikke umulig.

    Så sånn var det.

  • Sverige og Danmark. (In Norwegian).

    Sverige og Danmark. (In Norwegian).

    Det er kanskje noen, som lurer på hvorfor vi, som var fra Norge, var så ofte, i Sverige og Danmark, at man til og med nesten begynte å skjønne hva danskene sier.

    Det er fordi, at vi bodde i Vestfold, altså, det landet som er vest for Oslofjorden, skal jeg se om jeg finner et kart.

    Nå satt jeg et kryss, der hvor Vestfold er ca.

    Fattern bodde jo på Berger, og det er ikke mange timene å kjøre til Sverige, og vi bodde nærme nok svenskegrensa, til å få inn to svenske TV-kanaler.

    Og i Larvik, sør i Vestfold, der var det jo danskebåten, Petter Wessel, hvor det kun tok noen timer over til Danmark, i hvertfall på dagtid, når båten vel kjørte litt raskere.

    Men jeg vil si, at Vestfold, egentlig er et av de mest sentrale stedene, i Skandinavia.

    For det er kort vei, både til Sverige og Danmark.

    De sier kanskje at Skagen, er midtpunktet i Skandinavia, men i Danmark, så har du jo ikke landegrense, til noen andre skandinaviske land.

    Vi kunne jo bare kjøre over til Sverige.

    Jeg vet det er bro over Øresund nå, men de er jo ganske langt fra Norge da, i Skåne.

    F.eks. hvis man bor i Vestfold, i Larvik f.eks. nå, så er det bare ca. 3 timer med den nye båten til Danmark, og kanskje 3 timer med bil til Sverige.

    Så sånn hadde det seg, at vi var mye i Sverige og Danmark.

    Sånn at jeg begynte å skjønne hva dansker sa osv.

    Jeg har jo også en dansk mormor, men hun har ikke bodd i Danmark, siden krigen, og da i København.

    Så hun prater et dansk, som er mye lettere å forstå, enn moderne dansk, vil jeg si.

    Enn f.eks. sånn de prater på Jylland, nå, det er nok vanskeligere for nordmenn å forstå, enn sånn de pratet i København, like etter krigen.

    Og vi var også i Tyskland et par ganger, og i Østerrike, og jeg og søstra mi, besøkte tanta vår, i Sveits.

    Og kusina vår, Rahel, prater jo tysk, og noe dansk-aktig norsk, for hun har venner i Danmark.

    Men jeg og søstra mi, og broren min Axel Thomassen, vi er altså ikke danske, vi er norske.

    Moren vår, Karen Ribsskog, er født og oppvokst i Norge, og viste meg skøyteløp, på 70-tallet, vi kjørte opp på en høyde over Larvik, og da kunne vi se ned på EM i skøyter, var det vel, på Fram-banen.

    Så sånn er det.

    Og hun prøvde også være morsom, å si at hun forstod hva de sa, når det var nyheter på samisk, på radio.

    Det var bare en radio-kanal omtrent, på den tiden, på 70-tallet.

    Da hendte det hun satt seg ned i en stol, og skulle skjønne hva de sa da.

    Hun vokste jo opp i Lofoten, så det er mulig hun lærte eller hørte noe samisk der, hva vet jeg.

    Men men.

    Og jeg dro jo mange ganger, på språkreise, til England, på 80-tallet.

    Og en gang var vi på weekend-tur til Paris og, med STS Språkreiser, i 1985.

    Og jeg så mye på Sky Channel, og Super Channel, da vi fikk det på Bergeråsen, i 1987 ca.

    Og jeg pleide å høre på Radio Luxemburg, for jeg bodde aleine, på Bergeråsen, og det var ikke så mye på NRK osv. om natta osv., tror jeg.

    Det var før nærradioene, med Radio 1 osv., kom.

    Men da har jeg altså plukket opp litt språk her og der da, og vært en del på ferie og språkreise osv., i Europa.

    Men det er ikke sånn at jeg er ikke er norsk fordet.

    Det er jo bare at jeg har vært på ferie, i Danmark og England, osv., så da er jeg ganske vant til å være i utlandet da, kan man vel si.

    I tilfelle noen tror at noe er galt, siden at jeg ikke får noe hjelp, fra Norge, selv om jeg er i England.

    Jeg er jo norsk statsborger, men jeg ble jaget fra gården til onkelen min, i Larvik, i 2005, og det var noen som skulle skyte meg.

    Og jeg hørte i 2003, i Oslo, at jeg var forfulgt av mafian.

    Så, siden jeg ikke skjønte hvem det her var.

    Så har jeg dratt til England, for jeg vet ikke hvem jeg kan stole på i Norge.

    Men planen min, var å kontakte de innen politiet, i Norge, som var eksperter, på mafia, osv.

    Kripos, var det, husker jeg Odd Einar Dørum sa, på nyhetene, da han var justisminister, i 2004.

    Men det er mulig at Kripos ikke er enig med Dørum da, hva vet jeg.

    Men jeg er i hvertfall norsk statsborger, så det burde være mulig å få rettighetene mine, uten å bli tullet med, i Norge, synes jeg.

    Men dette virker det ikke som er mulig å få til.

    Så hva som foregår, det vet ikke jeg, men jeg prøver å forklare litt på blogg i hvertfall da.

    Så får man håpe at det er i orden.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Jeg kom inn på videregående skole i Buskerud, selv om jeg bodde i Vestfold. (In Norwegian).

    Jeg var ganske flink på skolen, da jeg vokste opp, og jeg pleide alltid å være en av de beste i klassen, selv om jeg hadde mange andre interesser, enn å lese lekser osv., som kanskje synes var litt kjedelig, men jeg pleide å følge med i timen osv.

    Men men.

    Jeg bodde jo på Bergeråsen, i Svelvik kommune, nord i Vestfold.

    Men Vestfold, og Buskerud, hadde en avtale, som sa, at de 10 beste søkerne fra Vestfold, på videregående skole, de kunne få lov å gå på skole i Buskerud.

    Dette fordi, at Svelvik kommune, spesiellt vel, og kanskje også Sande, soknet til Drammen by, som ligger i Buskerud.

    Fra gammelt av, så var Svelvik en del av Hurum preste-distrikt, eller sogn, eller hva det heter.

    Svelvik, eller Strømm, som det het før, var del av et preste-sogn, som lå på Hurumlandet, på den andre siden av Drammensfjorden.

    Og Hurumlandet, ligger jo i Buskerud fylke.

    Det er nesten som for Oslofjorden, at på samme måte som at Bærum sogner til Oslo, selv om det ligger i Akershus, så sogner Svelvik til Drammen.

    Så sånn er det.

    Mens for Oslofjorden, så ligger jo både den østre og vestre delen av Oslofjorden, nærmest Oslo, de ligger i Akershus, som f.eks. Bærum og Ski.

    Mens for Drammensfjorden, så ligger Hurum i Buskerud, og Svelvik i Vestfold.

    Så sånn er det.

    Men jeg fikk en av de plassene da, så jeg kom inn på skole i Drammen, på 3. året, på videregående.

    For jeg hadde tre 6-ere, og resten 4-ere.

    Selv om jeg ikke skjønte hvorfor jeg ikke fikk 5-ere i språkfagene f.eks., for jeg hadde vært mye i England, og på ungsskolen fikk jeg bra karakterer i norsk, enten M, selv om det også var noen år, som jeg fikk 3-4 S-er, særlig i 7. og 8. klasse.

    Andre halvåret, i 7. klasse så fikk jeg 3 eller 4 S-er, og det samme første halvåret i 8. klasse.

    Enda jeg bodde alene siden jeg var ni år, og ikke gjorde noen lekser, for jeg hadde så mange andre interesser, data, elektronikk, fotball, skyte med luftgevær, kjøre båt på fjorden, være med kamerater, blant annet tremenningen min fra Lørenskog, og noen gangen noen fra klassen, jobbe for fattern på verkstedet og annet, alt mulig egentlig.

    Vi dreiv mye å kopierte Rambo og Mad Max-filmer og C64-spill og sånn, i helgene, det synes vi var artig.

    Men jeg fikk noen S-er alikevel, hvis jeg prøvde.

    Men jeg ble mye mobba, pga. jantelov osv., så de siste halvårene, på ungdomsskolen, så lå jeg på bare M-er.

    Jeg tror jeg gikk ut med bare M-er, fra ungdomsskolen.

    Jeg tror ikke jeg hadde noen G-er, muligens i håndarbeid, det skal jeg ikke si for sikkert, men vi måtte strikke, og da synes jeg nesten det var litt i flaueste laget, av vi måtte sitte å strikk luer, i 8. eller 9. klasse, så da lagde jeg en grønn og orange dusk, til en blå lue, og da likte ikke frøken fargene, så det er mulig jeg fikk G i strikking, det er mulig.

    Men dette var altså noe vi måtte gjøre.

    Jeg vet ikke hvordan det er i dag.

    Men jeg kom nå inn på førstevalget, alle årene på videregående, og jeg kom også inn der jeg ville etter videregående, for jeg fikk mye 5-ere og 6-ere, på videregående.

    Jeg gikk vel ut fra Gjerde, med mellom 4 og 5 snitt, så det var ikke så galt, enda jeg jobba mye, og feira mye russetid, så jeg fikk mest 5-ere, enda jeg vel ikke fokuserte så mye på skole, må man vel si.

    Men det som jeg kom på da.

    Det var et skolen i Drammen, begynte jo klokken 8.45, eller 9, eller noe.

    Og bussen jeg måtte da, den gikk vel klokken 7, eller noe.

    Så jeg måtte vente en time, i Drammen, før skolen begynte.

    Så det var litt kjedelig, jeg var vant til å ta skolebussen til Sande, og den gikk kanskje klokken 8.30.

    Så da måtte jeg stå opp et par timer før.

    Og jeg jobba mye på CC, i Drammen, siste året på videregående.

    Så da ble jeg ganske sliten.

    Og søstra mi flytta opp til meg, på Bergeråsen.

    Og hu hadde med venninner og sånn der, ofte.

    Så da ble det ofte at jeg forsov meg, selv om Pia og Cecilie, var flinke til å vekke meg, tror jeg nok.

    Så jeg tror kanskje det hjalp litt muligens, på forsovinga, at de flytta dit.

    Jeg husker ikke helt.

    Men da var det ofte, at jeg ikke rakk 7-bussen.

    Og da gikk den neste bussen klokken 9, eller noe.

    Og da kom jeg jo en time for sent.

    Og da fikk man anmerkning.

    Så da pleide jeg å haike.

    Og da var det ofte jeg fikk haik.

    Jeg var så trøtt, så jeg haika nesten hver dag, i en periode.

    Jeg stod vel opp samtidig med Pia og Cecilie da, og de skulle vel på skole i Sande, så de kunne ta 8.30 bussen.

    Med da haika jeg, til Drammen, nesten hver dag, eller annenhver dag, i noen måneder.

    Og var det noen som var greier, og lot meg sitte på da.

    Det var foreldra til Espen, i klassen, på Berger skole, og ungdomsskolen.

    Og det var vel faren til Ola og Anne Uglum, i Havnehagen.

    Også var det mannen til ei dame fra Bergeråsen, som var en av sjefene mine på CC Storkjøp.

    De bodde der hvor Petter og Christian bodde før, tror jeg, i Havnehagen 4, eller noe.

    Enten der, eller i huset ved siden av.

    Og hu dama, fikk jeg ofte sitte på med, hjem fra jobb og.

    Selv om hun kjørte veldig sakte på Svelvikveien, og var redd når bussen skulle kjøre forbi osv., eller om det var omvendt.

    Noe sånn.

    Han mannen hennes jobba med data vel, i Oslo, så han kjørte også innom Drammen, og kjederøyka vel, kom jeg på, Prince, som han pleide å kjøpe på bensinstasjonen i Svelvik, to pakker av gangen.

    Det er det vel ingen som kjøper nå lengre i Norge, to tjuepakniner sigaretter av gangen, det er vel for dyrt nå vel, da kjøper dem vel heller røyk i utlandet, eller slutter å røyke kanskje.

    Noe sånt.

    Jeg klarte også å forsove meg, til juletentamen, i norsk.

    Da fikk jeg haik med en som hadde mobiltelefon.

    Det her var 1989, så det var ikke dårlig da.

    Og da ringte jeg inspektøren, og forklarte, at jeg kom på skolen en time eller to for sent, men at jeg klarte fint å skrive en stil på fire timer, så jeg kunne sitte i et rom dem hadde ved siden av kontoret til inspektøren da.

    Og da gikk han med på det.

    Jeg var litt trøtt da, så jeg glemte å ta med noe å skrive med.

    Men da gikk jeg innom kiosken, ved Gjerde Videregående, hvor jeg var god kunde, som jeg var i nesten alle kioskene og gatekjøkkenene og kafeene osv, i gågata, i Drammen.

    For jeg hadde mye lommepenger, siden fattern eide leiligheten jeg bodde i, så jeg kunne bruke opp nesten alle pengene fra CC, på hva jeg ville.

    Så sånn var det.

    Og da fikk jeg låne en penn i kiosken da.

    Så skrev jeg stil om noe presidentvalg, eller noe, i USA.

    Noe sånt.

    Og da var det så kjedelig å sitte der, aleine, så da skrev jeg vel den stilen på et par timer.

    Og så så jeg over en halvtime eller noe da.

    Jeg måtte drøye det litt, ellers så hadde kanskje han inspektøren fått enda dårligere inntrykk.

    Det var han med mørkt krøllete hår, som hadde hytte, på Sand, i Svelvik.

    Og da fikk jeg dårligere karakter, på den stilen.

    Da fikk jeg vel bare 3/4, eller noe.

    Så klagde jeg.

    Jeg gjorde nesten aldri det, kanskje en gang i året, maks.

    Men da klagde jeg til lærerinna, Høstmælingen.

    Og da fikk jeg bedre karakter.

    Så her kan det ha vært noe muffens.

    Man skal jo ikke få dårligere karakter, avhengig av hvilket rom man satt i, da man skrev stilen.

    Da sa hun lærerinna, at stilen var egentlig bra den, da jeg fikk den tilbake andre gang.

    Hun gjorde et poeng av det.

    Men jeg hadde jo ikke sagt at den ikke var bra.

    Men kanskje inspektøren hadde sagt noe negativt da.

    Det er mulig, det vet jo ikke jeg, men det kan virke sånn.

    Så får vi se hva som skjer.

    Men, jeg har jo skrevet mye negativt, om at jeg ble mye mobbet, da jeg bodde på Berger osv, av folka i klassen osv.

    Men, da jeg kom på det her, om folka i Havnehagen, som jeg pleide å få sitte på med til Drammen, da jeg gikk på skole der, da synes jeg at jeg måtte ta med det.

    For på nedre, det nedre byggefeltet, på Bergeråsen, der var det aldri noen som turte å kødde med meg, når jeg var der.

    Men i klassen, så mobba dem meg fælt, det var liksom en hel gjeng mot meg da, og jeg hadde ikke noen andre på min side akkurat.

    Men det var ikke bare negativt da.

    Det var jo kult gjort, at de folka gadd å la meg sitte på til Drammen osv., når bussen gikk så tidlig.

    Så da tenkte jeg, at jeg kanskje burde skrive om det og, når jeg kom på det.

    I tilfelle folk trodde at alle folka var en gjeng med bøller, på det stedet, men det er ikke hele bildet.

    Jeg tror egentlig ikke at de folka på nedre, var så værst.

    Men det var jo også øvre, også var det Berger og Sand.

    Alle disse stedene var liksom Berger.

    Men det var egentlig fire steder, vil jeg si.

    Og i tillegg, så hadde man Svelvik da, Sande, Selvik og Tangen.

    Og i Sande var det jo mange steder.

    Og i Svelvik var det jo byggefelt.

    Og Tangen hadde også et annet navn, som jeg ikke kommer på nå.

    Men det var folk fra mange forskjellige steder, så man kan ikke at alle under en kam.

    Men det var vel bare sånn det ble noen ganger, at man kunne ha flaks eller uflaks med klassen.

    Så på ungdomsskolen ble jeg mye mobba.

    Men f.eks., i 1. og 2. klasse, på Handel og Kontor, i Sande, så var det ikke så galt.

    I 3. klasse på Gjerde, så var det noen sosser fra Drammen og Kongsberg, i Markedsføringsdelen av klassen, som jeg ikke gikk så bra overens med, Ole Skistad, og en som het Helge f.eks., fra Kongsberg, og også noen andre fra Kongsberg.

    Så det var folk fra mange forskjellige steder dette.

    Så det er ikke sånn at man skal ta alle over en kam, eller hva det heter.

    Noen var helt fine, mens andre var kanskje mer bøllefrø da.

    Men sånn er det kanskje overalt.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Er det en Svelvik-mafia? (In Norwegian).

    Fattern ringte i går, og da prøvde jeg å forklare han hva det var som foregikk, om hvorfor jeg skreiv på blogg osv.

    Jeg forklarte om han trudaduren, eller musikeren, i Eiker, som hadde blitt plaget av offentlig forvaltning, som samarbeidet bak scenen, til de klarte å knuse han.

    Her er linken til en bok om dette:

    https://secure.kolofon.no/searchdetails.aspx?docid=78&pid=1826

    Og jeg sa, at jeg synes det virka som, at myndighetene, i Staten, samarbeider på samme måten, bak scenen, som en mafia, bare på et høyere plan da.

    Så sa fattern, at han kjente igjen det jeg forklarte om han karen i Eiker.

    For sånn hadde det vært i Svelvik og, sa han.

    På slutten av 80-tallet, så husker jeg at fattern kjøpte et gammelt hus i Sandsveien, på Sand, i Svelvik.

    Det er en vei som går ned fra riksveien mellom Svelvik og Sande, og ned til Drammensfjorden, og til Sand gård da, de som opprinnelig eide hele Sand, og som dyrker jordbær, hvor jeg jobba en sommer, eller var det to, med å plukke jordbær.

    Så jeg spiste ikke jordbær på mange år etter det, husker jeg, for man bli litt lei.

    Men vi fikk kr. 2.50 pr kurv vi plukka, mener jeg å huske.

    Og hvis vi fant brennesle, så tror jeg vi fikk 5 kroner pr. brennesle.

    Noe sånt.

    Det siste var bare i åkern da, men samme det.

    Fattern kjøpte et hus der, rundt 1988 kanskje.

    Fattern han kan masse forskjellig, han har bygd hus, blant annet et svært hus for onkelen min i Son.

    Han har bygd masse båter, blant annet en havseiler på 30-40 fot vel, som måtte støpes i sement osv.

    Han har drevet snekkerfirma, og startet opp produksjon av vannsenger, på 80-tallet, og solgte mye av dem, og importerte vannsengmadrasser fra USA osv.

    Nå har visst Jensen Møbler kjøpt opp jordet, som lå like ved snekkerverkstedet, og det gamle huset til besteforeldra mine, så nå er det visst ikke så trivelig å bo der lengre.

    Men samme det.

    Jensen Møbler hadde visst gode kontakter i Svelvik kommune osv., så det var visst ikke få folk han hadde overkjørt gjennom åra.

    Og fattern sa, at det var en sånn gjeng i Svelvik og, som hadde knust noe sånt som ti folk opp igjennom åra.

    Ledet av banksjef Berg, i Svelvikbanken, visstnok.

    Mens fattern dreiv å bygde nye hus i Sandsveien, så hadde visst banksjef Berg & Co., i Svelvik-banken, nå heter den vel Dnb NOR, men den har hatt flere andre navn opp i gjennom tidene også.

    Svelvik Sparebank, eller sparebanken NOR, het vel banken på den tida.

    Så hadde Banksjefen, Berg, & Co., sperra kontoene til fattern, mens han dreiv å bygde.

    Så han fikk vel ikke kjøpt materialer osv. da.

    Til å bygge ferdig de siste husa.

    Så da gikk vel prosjektet med underskudd, og fattern gikk konkurs da.

    Og det husker jeg allerede fra den tida, at fattern kalte dem for Svelvik-mafian.

    Så det kan virke som at det noe lignende i de forskjellige stedene rundt omkring, som var beskrevet i den boka, av Freddy Kristoffersen, mafiaen i Eiker.

    For det var visst et titall personer, som hadde blitt knust av denne banksjefen Berg, i Svelvik.

    Fattern sa også, at datra hans, var venninne, med stesøstra mi, eller datra til dama til fattern, Christell, og også med søstra mi.

    Jeg husker mange av venninnne til Christell og Pia, men at det var noen av dem som het Berg, det skal jeg ikke påstå at jeg husker.

    Men dem hadde visst vært mye sammen med hu dattra til banksjefen, ettersom jeg skjønte, uten at jeg skal påstå at jeg veit hvem det var.

    Noe som jeg syns var litt rart, at jeg ikke visste det, hvis dem var mye sammen.

    Men nå bodde jo jeg i et hus for meg selv på Bergeråsen da, så det var vel ikke alt søstra mi og Christell gjorde, som jeg fikk med meg nei.

    Jeg hadde egentlig ikke noe sjangs til å ha kontroll på dem.

    Jeg hadde nok med meg sjæl, for jeg ble mobba ganske mye på skolen, når jeg gikk på ungdomsskolen, så jeg trodde at jeg gjorde dem en tjeneste, hvis jeg holdt meg unna dem, på ungdomsskolen osv., så kanskje ikke folk skjønte at vi var i slekt, for da ville kanskje dem bli mobba og.

    Og jeg var litt flau over at jeg ble så mye mobba, så jeg ville ikke at Christell og Pia, skulle se at jeg ble mobba hele tida, så jeg holdt meg unna dem, det året jeg gikk i 9. klasse, og dem gikk i 7. klasse, på Svelvik Ungdomsskole.

    Så det var vel bare et år vi gikk på samme skole, og da ble jeg mobba hele tida, som sagt.

    Og, vi bodde jo ikke i samme hus heller, så det var litt begrensa hvor mye jeg kunne følge med på dem.

    Jeg tenkte at Christell hadde jo to storebrødre, Jan og Viggo, selv om dem flytta vekk etterhvert.

    Pluss at hu hadde fattern da.

    Og søstra mi, ville jo ikke bo i samme huset som meg, hu ville bo i Havnehagen, med Christell og Haldis og fattern.

    Så da regna jeg med at fattern passa på hu da.

    Og Jan også da, som vel ble nesten som broren hennes da, siden dem bodde i samme huset der, de første åra da.

    Pluss at Haldis passa vel på dem.

    Så jeg så ikke på det som min jobb, å passe på dem, husker jeg.

    Jeg husker når fattern traff Haldis, så slutta han plutselig å bo i Hellinga, der hvor jeg bodde da.

    Så jeg var bare ni år, så jeg var ikke vant til å bo aleine.

    Så noen uker etter, så tok fattern med meg ned til Haldis, og der var det to jenter, Nina og Christell, som var et og to år yngre enn meg.

    Så jeg så vel ikke på Christell som søstra mi.

    Jeg så vel på hu og Nina osv., som noen jenter jeg kjente der, omtrent.

    I hvertfall i starten.

    Jeg hadde jo masse familie på stedet, som besteforeldre, og onkel og tante og fetter og kusine osv.

    Så det var liksom den ordentlige familien min.

    Og søstra mi, hu var jo hos moren min i Larvik da.

    Larvik, synes jeg var såpass fredelig, så jeg trodde egentlig ikke at noen turte å gjøre noe mot søstra mi.

    Jeg tenkte ikke på sånne ting, i det hele tatt.

    Og da søstra mi valgte å bo nede i Havnehagen, når hu flytta til Bergeråsen, i 82, eller når det var.

    Så tenkte jeg, at da ville hu jo, at fattern skulle passe på hu, og ikke ha så mye med meg å gjøre.

    Så jeg ble litt såra da, siden jeg ikke likte å bo aleine, da jeg var sånn ni, ti, elleve år osv.

    Så jeg tenkte ikke på det sånn, at jeg måtte passe på, og følge med på dem.

    Siden dem hadde Jan og Viggo og fattern osv.

    Og Christell likte ikke meg så bra heller, husker jeg, så hu tålte omtrent ikke meg, i hvertfall ikke alltid, husker jeg.

    Så de siste åra jeg bodde på Bergeråsen, så hadde jeg ikke alltid like mye kontakt med dem.

    Så jeg veit vel ikke hvem alle venninnene dems fra Svelvik var, osv.

    Men kan han Berg, ha vært med i noe frimurere, eller noe sånn.

    Jeg tror dem hadde Lions og Rotary, i Svelvik.

    Kanskje dem har noen fler og.

    Og så har dem sitti der, og styrt hvem dem skulle knuse osv?

    Bergeråsen ble forresten solgt fra Jebsen, som eide Berger Gård, til Svelvik kommune, for dem ville ha flere innbyggere i Svelvik, av en eller annen grunn.

    For en halv million, rundt 1970 da antagelig.

    Jebsen solgte også Blindvann, innsjøen som drikkevannet til Svelvik kommer fra, til kommunen.

    Så den elva som går fra Kafe-dammen, til Drammensfjorden, den var det sikkert en god del mer liv i før da, når den ble brukt til å drive maskinene på Berger-fabrikkene.

    Nå går vel mye til drikkevann, så da blir det sikkert ikke like mye vann igjen i elva, men det er vel ingen som bruker vannkraft fra den elva lenger nå, så det spiller vel kanskje ikke så stor rolle.

    Men det virka ikke som at fattern synes det var så god ide, å bygge byggefelt på Bergeråsen.

    Det blei vel mye mer folk med en gang da.

    Men kommunen ville kanskje ha mer skatteinntekter da.

    Det er mulig.

    Men det hadde kanskje vært artig, å visst mer om hvordan disse lokale ‘mafiaene’, er bygd opp.

    Om dem følger et visst mønster, og at det er sånn, at det er en mafia på hvert sted?

    Og at det bare er untaksvis, at dette kommer ut, sånn som det skjedde i Eiker?

    Så hvis noen har noe mer kunnskaper om dette, så hadde det vel vært artig, om dem hadde skrevet en kommentar om dette.

    Noe annet jeg har tenkt på i det siste, er at det virker som at jeg har havnet borti Illuminati, her på Arvato, i Liverpool.

    Jeg overhørte noen sa, like etter jeg sluttet der, at ‘they only want the girls/women’.

    Om dette var politiet som kommenterte Illuminati-agendaen da.

    Og, at de har alle de pene damene.

    Men ingen av de, vil at det skal bli kjent, at de må jobbe for dem, på den og den måten.

    Så derfor, er det ingen som vil at dette skal bli kjent.

    Var det derfor Merseyside-politiet, kalte meg ‘Miss’, tro.

    Fordi de damene som dette med, ikke vi at dette skal bli kjent, så det blir holdt skjult?

    Eller var det bare for å kødde.

    Man kan i hvertfall se det brevet, i denne linken:

    http://nb.xiandos.info/Politiet_i_England

    Jeg har i hvertfall lest, at alle har plikt å stå opp for sine sivile rettigheter.

    At det er de vanlige folkas plikt, hvis man blir tullet med, av myndighetene.

    Jeg skjønner jo det, at hvis nordiske jenter, har blitt tulla med, av noe Illuminati, eller noe, i Liverpool, så vil de ikke at dette skal bli kjent.

    Men jeg synes jo ikke det er riktig, at vanlige folk skal bli tulla med hele tida da.

    Det kommer jo bare til å fortsette og fortsette, hvis ingen forklarer hva som foregår.

    Kanskje damene synes dette er artig?

    De bare synes ikke det er så artig, hvis det blir kjent?

    Hva vet jeg.

    Men jeg får bare forholde meg til det som jeg har lest, om rettigheter osv.

    At det er enhvers plikt å stå opp for sine sivile rettigheter, overfor maktmisbruk fra myndighetene osv.

    Så får de heller kalle meg ‘Miss’, hva nå grunnen er for det.

    Ikke at jeg aksepterer det, jeg har rapportert om dette videre til IPCC osv., men de gjør ingenting.

    Så hva som foregår, det kan man lure på.

    Men jeg lurer på, om Illuminati, kan være beskyttet av politiet.

    Eller hvordan dette foregår.

    Eller om det er noen andre enn Illuminati.

    Noe tull var det i hvertfall på den Microsoft aktiveringa.

    Så vi får se hva som skjer.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Hvem lager hat-blogg? (In Norwegian).

    Jeg lurer på om det er Annika fra Bergeråsen, som lager hat-blogg.

    Jeg skreiv bare det Christell sa jeg da.

    På 80-tallet, en gang.

    Hun sa det, at rektor Borgen, gikk inn i garderoben dems, i 6. klasse på barneskolen.

    Så hadde Annika løpt fram og tilbake og vifta med fordelene sine, sa Christell.

    Utafor huset til Haldis der, i Havnehagen.

    Men det er mulig, at det ikke er sant.

    Men Annika skreiv jo på Facebook, at hu kunne bekrefte, at rektoren kom inn i garderoben dems, mens dem skifta osv.

    Så det er nok sant.

    Om hun vifta med fordelene eller ikke, det er vel ikke så viktig, hva hun gjorde, for hun var så ung uansett, så det er hva rektoren gjorde som har noe å si, i såfall.

    Og grunnen til at jeg tok opp det.

    Det er fordi, at Christell og Pia, dem driver å beskylder fattern først, for å ha misbrukt Pia.

    Det sa dem i Kristiansand, i 1989, må det vel ha vært, da vi var der i bryllup.

    Christell sa, at fattern hadde fingra Pia.

    Det synes jeg hørtes så ille ut, at jeg kutta kontakten, mer eller mindre, med fattern.

    Jeg flytta til Oslo, og dro nesten aldri på besøk til Berger eller Drammen eller Sand.

    Nå, i 2008, så sier Pia, at fattern var klåfingra.

    Det er ikke det samme som Christell sa, i 1989, at fattern hadde fingra Pia.

    Så det er tydelig at dem driver med noe lureri, for Pia satt ved siden av Christell, da hu sa det, i 1989.

    Jan og Christell og Pia, og meg, var på resturant i Kristiansand.

    Som dem dro med meg på, av en eller annen anledning.

    Så det mulig det her, var en del av en plan.

    For jeg var den eneste som begynte å skjelle ut fattern, og si at jeg ikke ville ha noe mer med han å gjøre da.

    Dem andre sa ikke noe sånt.

    Jeg synes det vanlige ville vært, å bli enige om hva vi skulle gjøre med det her.

    Men jeg var den eneste som sa noe.

    Så at de tre andre, Jan, Pia og Christell, hadde planlagt det her, for å få meg til å bryte kontakten med fattern, eller noe.

    Sånn at dem fikk arve mer, eller noe, for dem er ganske luringer de her.

    Ei dame, som Jan Snoghøj, var sammen med.

    Hu har jeg møtt et par ganger seinere.

    Hu er en sånn 5 år eldre enn meg kanskje.

    Jeg husker ikke hva hu heter nå.

    Men hu er skikkelig forbanna på han Jan.

    Og hu anbefalte meg, å flytte vekk, og ikke ha noe med dem å gjøre osv.

    Så hu hadde vel litt fornuft i hue.

    Men jeg husker ikke hva hu heter nå.

    Men at Jan kanksje driver å manipulerer og sånn.

    Det er mulig.

    Uten at jeg vet det sikkert.

    En 17. mai, i Oslo, mens jeg jobbet som butikksjef.

    Det må ha vært i år 2000 eller 2001, vil jeg tippe.

    Da tro vi tre, jeg og Christell og Pia, på tre brødre, i Karl Johan, for å drikke øl.

    Jeg har ikke sett så mye til Christell, siden jeg flytta fra Bergeråsen, i 1989.

    Jeg har kanskje sett henne en gang annehvert år, eller noe sånt, i gjennomsnitt, siden da.

    Og hu er litt sånn vanskelig å komme innpå, litt aggresiv noen ganger vel, i hvertfall ikke så enkel å kommunisere med da.

    Ikke så lett å komme inn på.

    Synes jeg i hvertfall da.

    Og hu er vel heller ikke, den skarpeste kniven i skuffen, som de sier.

    Hun er vel mer sånn, den siste i klassen, som lærte å lese undertekstene på TV-en, før de ble borte fra skjermen.

    Det er mitt inntrykk, i hvertfall.

    En rar ting, kom jeg på nå.

    Det var, i bryllupet, til Jan Snoghøj, og Hege, fra Rødgata, på Gulskogen, på Geilo, i 2001, var det kanskje.

    Noe sånt.

    Da skulle broren din bruden, lillebroren til Hege, holde tale.

    Foran 100 bryllupsgjeseter, eller 50 kanskje, noe sånt.

    Og da begynte han å prate, nervøst, om hvor mange, som Christell hadde hatt seg med.

    Og jeg skal ikke si hvor mange det var jeg.

    Da dukker det vel opp en hat-gruppe til.

    Eller, det var vel ikke så mange som antall bryllupsgjester, men det var vel ikke så langt unna.

    Kanskje halvparten.

    Sa han luringen da.

    Jeg vet ikke, hvorfor de prater om sånt i taler i bryllup osv., men det er kanskje sånn som er vanlig i Rødgata.

    Hva vet jeg.

    Etter middagen, var det ingen som ville prate med meg der.

    Så jeg måtte bare ta kvelden.

    Alle var helt usosiale, inkludert min kjære søster, som jeg har fått nok av å ha kontakt med.

    F.eks. det med tigginga i Karl Johan, under bursdagen til Magne, på begynnelsen av 90-tallet.

    Når hun var slavedriver, overfor han stakkars flat-mate’n sin, som det heter i England, kollektiv-samboeren sin, en kar fra Røyken med lyst hår, som jeg ikke husker hva heter.

    Hun slavedrivde han, opp og ned Karl Johan, for å tigge om mynter.

    Skikkelig bitch og slavedriver.

    Jeg vet ikke hvordan det hang sammen.

    Men han virka litt kua, han karen.

    Så kom bursdagen til Magne forbi da, med unge Høyre ledere, klassekamerater fra Gjerde Videregående i Drammen, og en distriktsjef i Rimi, eller noe.

    Da var det artig å møte søstra si, slavedrivende på en kar, for å få han til å tigge penger i Karl Johan.

    Og det er mye mer og, jeg gidder ikke å skrive alt.

    Så jeg tror jeg kutter ut dem to der, Pia og Christell.

    Det er vel ikke noe håp uansett, for noen av dem, dem er vel ikke så oppegående, noen av dem.

    Så dem er det nok like smart å kutte helt ut.

    Så det har jeg herved gjort.

    Ikke noe mer kontakt med dem fra nå.

    Da vi var på Tre Brødre der, i 2001, eller når det var.

    Når Christell venta på typen sin, Matthias vel, fra Sverige.

    Sa tok dem opp det.

    Da spurte vel Christell, var det vel.

    Skal du ikke ha normalt forhold til fattern da.

    Så sa jeg, ja men hva med det dere sa i Kristiansand da.

    Om at fattern hadde fingra Pia.

    Da sa Christell, at jeg også hadde misbrukt Pia.

    Og det mener jeg, at ikke er sant.

    Det var jeg og Petter og Christian, som kjeda vårs, og skulle ha sånn strippe-show lek osv., i 1980, eller 81, var det kanskje.

    Når jeg var sånn 10 år da.

    Og det var fordi jeg var vant til at Christell og Nina Monsen, pleide å komme på besøk, der jeg bodde aleine, i Hellinga.

    Når jeg var sånn 10 år.

    Dem var på besøk der, kanskje 3-4 ganger da.

    Og en gang, så klinte jeg med begge to husker jeg.

    Jeg spilte for dem på blokkfløyte.

    Noe vi hadde lært på skolen, i 4. klasse, var det kanskje.

    Morgenstemning, av Grieg.

    Og det likte dem, så da satt jeg i den grønne 70-tallssofaen til fattern, med Christell på ene sida, og Nina Monsen på andre sida, og klinte med dem annenhver gang da.

    På den tida, var jeg ikke så upopulær.

    Men da jeg begynte på ungdomsskolen, da ble jeg så mye mobba, så da var jeg ikke så sosial.

    Men samme det.

    Nina Monsen er død nå, i hvertfall, og tok selvmord.

    Det sa Pia, når vi kjørte opp til bryllupet til Jan og Hege, på Geilo i 2001, eller når det var.

    Men det som skjedde.

    Var, at jeg og Petter og Christian, ble enige om at vi skulle ha sånn strippe-show lek, når søstra min kom på besøk.

    Jeg hadde vel lest for mye i Alle Menn bladene og Aktuell Rapport og sånn, som fattern hadde.

    Og jeg var jo vant til at Christell og Nina kom opp dit.

    Og jeg og Christell, da jeg fremdeles fikk lov å være nede hos Haldis.

    Vi pleide å ta av madrassen til senga til Haldis, og så ta bort sengebunne, også ligge under der og kline.

    Når vi var sånn 8-9-10 år.

    Jeg var vel to år eldre enn henne vel.

    Men det likte ikke Jan.

    Jan var vel sånn 17-18 år kanskje.

    Og han ble sur på meg da.

    Og lurte fælt på hva vi gjorde under senga.

    Men vi gjorde ikke noe alvorlig.

    Men jeg ville ikke prate med han om det.

    For jeg synes han var såpass mye eldre, at han ikke hadde noe med det.

    Men da ble han litt sinna gitt, så det ut som, i blikket hans osv.

    Men men, samme det.

    Det som skjedde var at Petter og Christian strippa da, når søstra mi var der.

    Og dagen, så skulle jeg få søstra mi til å strippe.

    Og det gjorde hu.

    Da var ikke Petter og Christian der.

    Men hu Pia, hu begynte å skulle vise hva venninnene hennes i Larvik, hun Desire, eller hva hun het, hadde lært henne om anatomi osv.

    Men det her var det søstra mi som begynte med.

    Så det var hu som begynte å leke doktor istedet for strippe-lek.

    Så det synes ikke jeg var min feil.

    Men da sa Christell, at det hadde jeg gjort.

    Jeg hadde misbrukt Pia da.

    Så det var jo kult å få høre.

    Jeg fikk helt sjokk, når jeg hørte hu sa det.

    Så da klarte jeg ikke å si noe.

    Og hu er sånn skråsikker.

    Så det er ikke så lett å komme med noe argumenter.

    Eller å få noe ordentlig kommunikasjon.

    Og jeg var i sjokk, og sånne ting, er ikke noe artig å prate om.

    Så jeg gjorde ikke det.

    Jeg var i sjokk, så da klarte jeg ikke å prate om det.

    Og jeg trodde ikke mine egne ører, at jeg skulle få høre noe sånt.

    Så når jeg kom meg, etter sjokket, så var det noe annet som ble snakket om, så da var det nesten, som at det var noe, som man hadde drømt, så da bare fortsatte men å prate om noe annet.

    Eller, jeg sa vel ikke så mye.

    Jeg var vel sånn halv-sjokka, resten av dagen.

    Og de her Pia og Christell, dem er sånn skråsikre og vel opptatt mest av seg selv, og vi har vel ikke så mye felles interesser osv.

    Untatt å ta noen øl da.

    Så, sånn var det.

    Men jeg synes også, at det Annika skrev.

    At hun ikke hadde fått noe ubehag, av det her, med rektoren.

    Kunne tyde på at det kanskje var noe mer som hadde foregått.

    Men det var vel ikke så klart, det hun skrev.

    Men det er vel sånn det er.

    At damer ofte, ikke skriver så direkte om sånt.

    At når dem sier, at en ikke var noe snill mot noen.

    Så betyr det at dem voldtok hu, eller noe sånn da.

    Så det er vel ikke så lett, å skjønne seg på, hva dem mener alltid.

    Når dem driver å prater sånn.

    Men man kan vel ikke skjønne alt.

    Men men, samme det.

    Fattern sa, at han trodde at han hadde vært klåfingra på Pia, da hu var fem år, eller noe, var det her da, fordi han hadde drømt, at han lå ved siden av en dame.

    Og det her, var mens vi bodde i Larvik.

    Og da var vi på besøk hos fattern, en gang i året, kanskje.

    Og da, hadde han bare to senger.

    En dobbeltseng, og en enkeltseng.

    Og da, sov jeg i enkeltsenga.

    Mens Pia som i dobbeltsenga, med fattern.

    Og da husker jeg, fra den gangen, at Pia sa, at hu ikke ville sove i dobbeltsenga.

    Men fattern sa, jo du skal sove i dobbeltsenga.

    Men det var jo ikke noen andre steder å sove.

    Men da var hu kanskje 4-5 år.

    Det var i Hellinga.

    Men hvorfor hu sa det, det veit jeg ikke.

    Men det er noe rart rundt alt det her.

    At Christell sier i 89, at fattern fingra Pia.

    Og Pia sier i 07, nesten 20 år etter, at det plutselig ikke var riktig, han var klåfingra.

    Og fattern sier at det bare var noe som kan ha skjedd i søvne.

    Altså, det er jo stor forskjell, på, at fattern kanskje hadde vært borti Pia, tilfeldig, i søvne, og det Christell sa, i Kr.sand, i 89, at fattern hadde fingra Pia, da hu var sånn fem år da.

    Men, mellom at jeg fikk høre fra Pia, at han var klåfingra, og ikke hadde fingra.

    Det var nesten 20 år, i mellom at de forskjellige versjonene ble fortalt.

    Det er ikke sikkert, at jeg hadde brutt all kontakt med fattern, i 89, hvis Christell hadde sagt, at fattern var borti Pia, tilfeldig, i søvne.

    Da hadde jeg kanskje ikke reagert så sterkt, og skjellt ut fattern, og foreslått, at vi skulle bryte kontakten med han, på de fleste områder.

    Noe ingen svarte på.

    Og Pia satt jo ved bordet der, og presenterte dette, hva fattern hadde gjort, sammen med Christell.

    Jan sa nesten ikke noe.

    Men hvis det var sånn, som Pia sa, i 2008, at fattern, var klåfingra.

    Hvorfor, retta hu ikke på Christell da, når hu, i 89, sa at fattern hadde fingra hu.

    Det mener jeg at det er forskjell på, i hvertfall.

    I hvertfall, hvis det var noe som skjedde i søvne.

    Så at dem, kan eventuellt ha fått det her, til å høres mye værre ut, eventuellt, enn det var.

    For å få meg ut fra familien, sånn at dem fikk fler fordeler, og arva mer, for eksempel da.

    Eller hva de hadde i tankene.

    Sånn kan det virke for meg nå i hvertfall.

    Og grunnen til at jeg hørte med hun Annika, om det var sant det med Borgen, at han gikk inn i garderoben dems.

    Det var, for å prøve å finne ut, om Christell pleide å juge om sånne ting.

    Da kom jeg i hvertfall litt nærmere en løsning.

    Og da var det enklere, å ta opp det her, med fattern og Pia og.

    Ellers, så hadde jeg vel ikke kommet noen vei.

    For jeg tror nemlig, at jeg ville stolt mer på, hva Annika sa, enn hva Pia eller Christell, eller fattern sa.

    Jeg husker Christell og Annika, var jo venninner, på begynnelsen av 80-tallet vel.

    Og Haldis, hun hadde en sånn liten, blå Mazda, eller noe.

    Og en gang, jeg var ikke så populær der nede hos Haldis og dem.

    Men en gang, så skulle jeg være med til Drammen, av en eller annen anledning.

    Og da skulle hun Annika være med og.

    Siden hun var venninna til Christell.

    Og jeg var sur på Haldis.

    Fordi fattern pluteslig flytta dit, uten å si fra.

    Så en gang, da jeg var ni, så kom plutselig ikke fattern hjem.

    Og det var litt sånn sjokk.

    At han ikke kom hjem, han pleide jo alltid å komme hjem fra jobben osv.

    Det hadde sikkert vært greit, hvis han hadde sagt fra.

    Men det gjorde han ikke, han bare unngikk å komme hjem.

    Han var hos Haldis da.

    Og jeg var jo vant til, å bo sammen med muttern og Pia og Arne-Thormod, og Axel og katta, i Larvik.

    Så jeg var ikke vant til å være aleine i huset, når jeg var ni år osv.

    Det hadde nok vært greit, hvis han hadde sagt fra, at han ikke kom hjem.

    Da kunne jeg ha forberedt meg.

    Men når han ikke kom hjem, så var det litt rart husker jeg.

    Det var vel fordi, at jeg var litt traumatisert enda da, fra å ha bodd hos muttern, som var helt hysterisk, og ropte og skreik, og dytta og var ikke helt god da.

    Og sa masse rart.

    Så det var slitsomt å bo der.

    Så jeg hadde sikkert hatt godt av, å bodd sammen med noen ansvarlige, og tålmodige foreldre/steforeldre, et par år i hvertfall.

    For å komme meg, etter det kaoset, det var å bo, med muttern i Larvik.

    Men det skjedde ikke.

    Fattern flytta ned til Haldis.

    Og der fikk ikke jeg lov å bo.

    Så det ble ikke sånn som jeg hadde venta det, å flytte til Bergeråsen.

    Men bestemor Ågot på Sand osv., var jo veldig snill da.

    Så det var vel flaks.

    Og fattern, pleide å ta meg med, når han skulle levere køyesenger og vannsenger, til folk som hadde svart på annonse i Aftenposten osv., i Oslo, Holmestrand, Tønsberg.

    Men mest i Oslo.

    Men tilbake til Mazdaen til Haldis.

    Haldis, jobba på en elektrisk forretning, var det vel, på CC.

    Seinere, så jobba hu på Hennes & Mauritz, på Bragernes.

    Etter det, så begynte dem vannsengbutikk, på Strømsø, ved Grans der.

    Og så, noen år etter, så flytta dem butikken, til Tordenskioldsgate, ovenfor brannstasjonen på Strømsø.

    Men hun Annika ble skikkelig sur på meg da.

    For jeg hadde vel ingen som sa til meg, at jeg ikke skulle pelle meg i nesa.

    Da jeg satt der bak i bilen, sammen med hu.

    Så da begynte hu å klage på det da.

    Og Haldis bare stønna, og var oppgitt da.

    Og Christell, sa vel ikke noe.

    Men men.

    En annen gang, det var vel, når vi var litt eldre.

    Kanskje midt på 80-tallet, eller noe.

    Da var Annika og ei venninne vel, nede i Havnehagen der.

    Og da hadde søstra mi flytta dit da.

    Og da klagde hu, Annika, på Christell da, (som ikke var der).

    Vi var like ved postkassa til Haldis der, jeg og søstra mi.

    Og Annika var der sammen med ei venninne da, av en eller annen anledning, for hu var vel ikke så ofte der nede, på den tida, for dem bodde i en annen gate der.

    Men da sa hu, om Christell, til søstra mi da, sånn at jeg hørte det, at hu var ikke noe flink til å vaske håret, Christell da.

    Jeg vet ikke hva hu mente med det.

    Jeg hadde ikke merka noe til det.

    At Christell ikke vaska håret.

    Begge de jentene var av de peneste jentene på byggefeltet der, mener jeg å huske.

    Så at det var noe galt med håret til en av dem, det skjønte jeg ikke helt.

    Men hvis Annika sa det, så skjønte vel hu seg mer på sånne ting, enn meg.

    Og, grunnen til, at jeg prøvde å spørre hu, om det her med Borgen osv.

    Før jeg hørte med fattern og Pia, f.eks.

    Det er fordi, at jeg tror egentlig at Annika, er mer pålitelig, og oppegående, enn dem, selv om dem er i familien min da.

    Eller i hvertfall mer ordentlig da.

    Selv om jeg ikke kjenner hu så bra, så er i hvertfall det inntrykket mitt.

    Så det var derfor, at jeg hørte med hu først da.

    Om det Christell hadde sagt, var jug, eller ikke.

    Så tenkte jeg vel det, at det var noe galt på Bergeråsen der, siden det virka som at det var så mye sånn tull der.

    Det var masse greier med onkelen min osv., uten at jeg gidder å gå i detalj om det nå.

    Men jeg tenkte, at det virker som at noe er galt i Norge osv. da.

    Og i familien min.

    Og på Bergeråsen da, med han rektoren osv. da.

    Og det virka som at de venninnnene hennes, Anne og Turid, som alle de tre, hadde bra rykte, på stedet der, hvis jeg husker riktig, at de bakka henne opp da.

    At det var sant, det som Christell hadde sagt om rektoren da.

    Så da tenkte jeg, at kanskje det var noe sånn, gjeng eller noe sånt, som hadde kontroll på stedet, siden rektoren kunne holde på sånn.

    Siden onkelen min, mener jeg å huske, gjorde mye rart.

    Og siden jeg selv, kunne bli boende alene i en leilighet der, fra jeg var ni år til jeg ble myndig, uten at noen av naboene varslet myndighetene f.eks.

    Så tenkte jeg, at det smarteste ville være, å poste om det her, på blogg osv. da.

    For ingen av de, Christell eller Annika, osv., hadde jo gjort noe galt.

    Og da Christell fortalte meg det her.

    Om at rektoren gikk inn i garderoben dems, i 6. klasse, mens klassen hennes skifta.

    Da lå fattern, på terrassen, like ved.

    Og han må ha hørt hva Christell sa.

    Men han ble ikke sånn at han reiste seg opp, å begynte å bli forferda osv.

    Neida, han sa ikke et ord.

    Men bare lå der.

    Jeg ble sjokka.

    Og gikk hjem.

    Og jeg fortalte vel et par klassekamerater, hva Christell hadde sagt da.

    Borgen, sluta jo som rektor, noen år seinere vel.

    Og begynte formidling av salg av fritidsbåter.

    Uten at jeg vet hva årsaken var til det.

    Men jeg tenkte, at hvem vet, det kunne kanskje ha vært, at en kamerat-gjeng, som var i 30-40 åra da, hadde ganske god kontroll på stedet da.

    Det kunne jo ha vært en mulighet.

    Siden rektoren bare kunne gå rett inn i garderoben sånn, og det også kunne virke som, at det kanskje kunne ha skjedd noe mer.

    Så da bestemte jeg meg, for å poste om det, i tilfelle, at det var noe sånn lureri, som foregikk.

    Og også, for å prøve å finne ut mer, om hva som har foregått i familien osv.

    Med at Christell og Pia, jugde, må man vel si, i Kristiansand i 89 da.

    Så sånn var det.

    Så da har jeg prøvd å forklare litt mer om det i hvertfall.

    Så får folk heller skrive kommentarer eventuellt, hvis det er noe dem er uenige i.

    Så har i hvertfall jeg prøvd å bidra til å være ansvarlig, og forklare hva jeg vet.

    Ettersom det virker som at det er mye rart som har foregått i familien, og på Berger osv.

    Så får man håpe at det er i orden.

    Vi får se.