johncons

Stikkord: Berger

  • My steph-mother Haldis, had a thing with older women, it seems.

    I decided that I’ll try to write a more in English on this blog.

    Since this is really my English blog, it was just that my Norwegian blogs, were deleted one by one, some months ago, so I started posting Norwegian posts here as well.

    And Norwegian people usually understand English very well, so then it should be possible for more people to understand what’s written here.

    If anyone are reading this.

    Now, a few minutes ago, I got a flashback to the 80’s.

    My rights, are being bullied with, by the Police and Government, in Norway and Britain etc.

    They wont tell me what’s going on, in connection that I overheard that I was followed by ‘the mafia’, in Oslo, in 2003.

    And with a murder-attempt on my uncles farm in Larvik, in 2005.

    And with problems with mob, or something, on Microsoft’s Arvato-run product-activation, in Liverpool, and other problems in Liverpool, in 2005 and 2006, etc.

    So I try to write about a lot of stuff on the blog.

    To try to find the missing piece, reagarding why I can’t get my rights.

    Now, today, I thought about my steph-mother, Haldis Humblen.

    Haldis, had a thing with old women, that were around 20 years older than her, I started to think about now.

    And wonder a bit about.

    She knew a woman at Bergeråsen, called ‘teskjekjærringa’, or the teaspoon-woman.

    Her real name was Solveig, and she lived at the lower field, at Bergeråsen, by the fjord, Drammensfjorden.

    She always complained if someone used the road by her house, when the wanted to go to the fjord, so people had to walk on a forest track, instead of on the road.

    Haldis also knew another old woman, that lived opposite of the ‘bedehuset’, the prayers-house, (almost like a small church), by the football-field, in Berger.

    By Berger IL’s football-field.

    Berger played in the Norwegian eight division.

    And had green shirts.

    I used to play for Berger, from I was about ten to I was around sixteen.

    Something like this.

    We usually only beat Selvik.

    And lost to the other teams.

    Selvik was the only team, that we considered, to be less good, than us.

    But we occationally won against other teams as well.

    So we weren’t that bad.

    We won maybe each third game, or something like this.

    But we usually struggeled, against Svelvik, Vinn Sande, and the teams from Drammen etc.

    I think I scored three goals, in those five or six years.

    Once against a team from Gothenburg, that our team-leader knew the team-leader of.

    Once against a team from a willage in the mouintains, or something, that came down to our town, in the summer, to play with three teams, the senior-team, the boys-team, and a junior handball-team, our something.

    Then we had a lot of spectators, and I scored, after about five minutes of the game, after a pass by Ole Christian Skjellsbekk, the son of the team-leader, and who was maybe our best player, I think I have to say.

    I wasn’t very good, since I was very thin, and didn’t have any muscles.

    But after I was in the infantry, in 92/93, then I gained some kilos, and then I could notice, that also my football-skills improved from this.

    I also learned a new way of playing football, when I was at summer-shool, in Brighton, and Shoreham-by-sea, in the late 80’s.

    Then I played with the host-family father there, Rick Hudson, and their neighbour, in Gordon Rd, in Shoreham-by-sea.

    And also some German students, that lived there, used to play, in the garden there.

    Even my friend Øystein, from Korea, used to play occationally.

    And we used to drink lager sometimes, a can or two before or while we played football, at least I did, so this was quite fun.

    And in England, people pushed you, with the shoulder etc, to try to get you to lose the ball.

    So you had to focus on were the other players were as well, and push them away, and not only focus on the ball.

    In Norway, everybody focus on the ball, and they don’t shoulder-tackle the other players, almost at all.

    They sometimes kick you instead of the ball, but they almost never tackle you shoulder by shoulder.

    So then I started to play this, in Norway, in the 90’s etc., and then people often started complaining, since they probably didn’t think this was fair.

    If they complained, then I told them, that this was how they played in England, and they didn’t say anything.

    I think they also played football like this in Weymouth, we used to sometimes play against some local people there, and also in Brighton.

    But anyway.

    Haldis also knew a doctors widow, I think she was, in the neighbour-town, Svelvik.

    She lived not far from the comunity-house, Svelvik Samfunnshus, if I remember correctly.

    Something like that.

    I can’t remember the doctor widows name now.

    But Haldis used to stop at her place sometimes, while driving home from work, in Drammen, I remember, from the times I hitched a ride from Drammen, for practical reasons.

    And Haldis also knew, a woman, in Eddaveien, in Holmen, in Oslo.

    Solveig, who used to work as a telegrafer, on the Denmark-ferries, ‘Holger Danske’, and ‘Scandinavian Star’, the ship where many people died of fire, in the 90’s.

    And which I think must have been a mafia-plot, or something.

    From all the problems with finding who owned the ship, at the time of the disaster, that was written about in the Norwegian media.

    And which still isn’t uncovered, I think.

    But anyway.

    My father, by the way, Arne Mogan Olsen, in Tordenskioldsgate, in Drammen, told me, that Bill Gates, sometimes used to stay, in Solveigs neighbours house, in Eddaveien.

    But one can’t always trust what my father says.

    But he claimed that Solveig had told him this, and that it was a secret, and that I shouldn’t write it here.

    But I try to get attiention to the case, against the Police, and Arvato etc., were I suspect that Nordic women were under mob/Illuminati-control etc.

    So I write about this anyway.

    I haven’t thought about this earlier.

    I’ve thought about that Haldis knew a lot of older women.

    But not that she knew as many as four, for some reason.

    Maybe she targeted old women, with no family, for friendship, to try to inherit money from them.

    What do I know.

    Maybe Haldis looked younger than her age, and that eg. Solveig, from Oslo, looked older than her age.

    That could be I guess.

    But the others were definatly older than Haldis, I’d say.

    So I think I have to try to think more about this, or maybe ask my father, if he calls again.

    We’ll see.

    Sincerely,

    Erik Ribsskog

    PS.

    Now I started to think about the goals I scored, for Berger IL.

    The goal I described in the text, was video-taped.

    At the end of the season, we were supposed to watch that game, on video.

    But it was only five or ten minutes, of our game.

    And then someone had taped a senior-team game, on the tape.

    But it was possible to see the goal I scored.

    I scored all the three goals, in the same goal.

    The goal that was closest to the prayer-house, and not the one closest to the club-house.

    But at the gathering, at the end of the season, in the club house.

    In 1985 or something maybe.

    Then we watched the game, on the tv in the 1.st floor, in the club-house.

    And then one could see, that Ole, got the ball, alone, in the center of the field.

    I was the left wing.

    It was a counter-attack, so I was at our half of the ground, I think.

    But I knew that Ole, was a very clever footballer.

    So I knew that we had a good chance, of scoring, when he had the ball, against one or two defenders.

    And it was like a special occation, since three teams, from a far away place, had come to town.

    I thought our team had to do our part, in trying to beat this team, so that our town, would win the overall competition, for all the three games.

    So I ran at the left side, of the field.

    Ole didn’t look at me, because he was maybe twenty, or thirty yards, in front of me.

    But when he was close to the goal, then he had to trick the defender.

    And then he saw that I came running, and just kicked an easy pass to me.

    And I was right in front of the goal.

    And the keeper was played out, so it was just for me to tap the ball, in the goal.

    Ole was a clever footballer, and we went in the same class, at Berger, from the third grade.

    So we were quite used to play together, in the breaks from classes etc.

    Even if he lived at the upper field of houses, on Bergeråsen, and that we didn’t hang together at the spare-time, other than when we played football, for Berger IL.

    I lived at the lower field of houses, at Bergeråsen.

    And almost no kids at my age there, played football.

    But some kids, a year or two younger than me, Jørn, Steffan and Daniel, and Kjetil, etc.

    They played football.

    So we would sometimes play, in my garden, in Leirfaret, since I had a house alone.

    This was untill the day my grandfather died.

    He had been ill, with strokes etc, the last years of his life.

    So then he wasn’t like he used to be.

    The last year or so, he got worse and worse, and needed much care, the last months, so it wasn’t like it was unexpected, that he died.

    So, it wasn’t like we had that much griefe.

    Since he almost couldn’t move, and bearly talk, the last months.

    So I think it must have almost been a relife, for him, to die.

    Possibly.

    And I was only 12 years, or something.

    So we played football, the day of his funeral, or the day he died, possibly.

    One of those days.

    And then my father showed up, like he never used to do, in the middle of the day.

    And shouted at us, to be quiet.

    And then the other kids went home.

    We weren’t allowed to play football.

    The neighbour had complained since the football had ended up in their garden, or something.

    After this, we didn’t play that much.

    But my father explained, that he wasn’t himself, since his father had died.

    And asked me if I didn’t understand this.

    I was a bit indifferent maybe, that Øivind had died, since he was a bit strict, an only sat in the coach etc.

    So I was more sad, when my mothers father, Johannes, died a few years before this.

    Since he always just to act fun, and read from books he had written himself, and usually act funny, chasing me around in the garden, for fun, when I was a child etc.

    My fathers father, Øivind, would never had chased me around the garden, or play football, or things like that.

    He only did things that were serious.

    But he expained stuff sometimes, if I asked.

    And when I was nine, and was going by the train alone, to visit my mother and sister, who lived in another town then, in Larvik, then he helped me to memorise, the train-stations, so that I would know when Larvik was the next station, so that I wouldn’t forget to get off the train, and maybe go with the train to Brevik, or Skien, or something.

    So this never happened, I was a bit sceptical, to go on the train alone to Larvik.

    Since I don’t think I had gone by train before this, since my father and mother always used to have cars.

    But it went well.

    And I had lived in the town center, of Larvik, for one and a half years.

    So I knew where to walk, to get to my mothers house.

    So to go by the train to Larvik, every three or four weeks, from I was nine, was really quite fun.

    Since I used to get a lot of pocket-money, from my father.

    And I also like to live in Larvik, it’s not that big town, and it’s fun place to grow up, if you are like nine or ten years etc.

    And I also had some friends in Larvik, that I used to visit.

    And I used to go to all the shops, in Larvik, and buy stuff, for the pocket-money from my father, every Saturday, that I was there.

    So it used to be quite fun going there.

    Even in the atmosphare, in my mothers house, where she lived with my sister, and my steph-father Arne Thormod, and my younger half-brother Axel, and the cat, Pusi, was almost alway very tense, since my mother was very tense etc.

    So I always used to go out, on Friday night, to visit friends, and on Saturday, to go to the shops.

    And on Sunday, to get some air, or to calm down, from being with my mother, and steph-father.

    They were autorotarian, and strict, and tense, and one had to concentrate, when one were in that house, on what one said, and what one did, since if one did something, that showed that you had a weakness, or said something dum etc, then my mother, and sometimes my steph-father, would attack you, and make fun of you, in a sophisticated way.

    So it wasn’t a laid-back place at all.

    So I think it would have wore me out, if I was to live there, longer than I did.

    And I had always wanted to move back to Berger, since my mother, ran away, with me and my sister, when I was three.

    So I was overjoyed, when my mother, when I was eight or nine, started threatening me, that if I didn’t behave, then I would have to move to my father.

    Then I really started to behave bad.

    So within a few months, my mother had asked my father, to help her, since she couldn’t cope with me any longer, so I had to move to Berger, she told my father.

    But anyway.

    The goal I scored against the Swedish team, was from a corner, from the left, I think.

    The penalty-fiels, was packed, with people.

    So I had to kick the ball, in the ground, so that it bounced over the keeper, I think it was, and into the goal.

    And I also think it probably bounced over the defence.

    Something like this.

    It ended up in goal, at least.

    I didn’t think I would have scored, if I had hit it with a regular shot, so I tried to get the ball to bonce, and it tricked the keeper, so it was a goal at least, even if it looked a bit strange.

    The players on the Swedish team, were a couple of years younger than us.

    The only reason that we played against them, was that our team-leader, Skjeldsbekk, knew their team-leader, so they arranged, that we went to Gothenburg, in the automn, or something, and that they went to our town, in the spring, I think it was.

    I also scored a goal, against Vinn Sande, I think it was.

    Or another team from Sande.

    It was also a corner from the left.

    And also in the same goal.

    I got the ball, at the edge of the penalty-area.

    And shoot the ball, in the cross-bar.

    I had been training, to shoot, at the house etc., in the garden, in Leirfaret, so if I had time, and the ball was rolling, then I could sometimes manage to shoot the ball.

    The ‘idiot from High-school’, Odd Einar Pettersen, was also standing in the penalty-area.

    Right in front of me, and he threw himself, to the ground, when I shoot, so that the shoot wouldn’t hit him.

    So he wasn’t bullying me, at the football-field, at least.

    He was a bit idiot, so thought the bullying etc., was just fun, mostly.

    He was probably being bullied a lot at home, or something.

    He had a father, from the north of Norway, that was very strict, and though, I remeber.

    I was in their house, once or twice, for some reason, on the upper field of houses.

    But anyway.

    So he probably was glad just to be out of the house, so that he wasn’t bullied by his father.

    Something like this.

    Then there was a new corner.

    And everybody lined up in the same way.

    And then I shoot the ball, low.

    And Odd-Einar, threw himself to the ground again.

    Then I knew that he would probably do that.

    So then I shoot the ball, right over him, and low, into the right corner of the goal.

    The keeper was a little passive.

    So he probably should have saved.

    But this corner, was almost like a replay, of the corner right before.

    Except for that I placed the shoot low this time, and not in the cross-bar.

    So I knew how to shoot, at least, from practising at home, I think one could say, since the ball usually hit around where I aimed.

    Sometimes in the summer, I was a bit bored.

    Because after my mates’ Petter and Christian’s mother, Tove Grønli, died, around 1980 or 1981, I think it was.

    Then it wasn’t that many people at my age, that lived on the lower field at Bergeråsen, that I went that well with.

    Three people, from class, lived at the lower field.

    It was Karl Fredrik Fallan.

    But he was bully.

    The first thing I remember he did, when I moved to Berger, in the third grade.

    Was in the gym-class, we were running, in the hall, at Berger primary school.

    We were running, in circles, around the hall.

    And then suddently, Carl Frederik Fallan, kicked at my leg, so that I fell to the floor, while running.

    And then I’d been at the new school, for a couple of weeks.

    I was glad, to have moved to my father, and the place we used to live, before my mother took us with her, and moved to Larvik.

    And things went well, with the other people in class.

    I almost got friends with Ole Christian Skjellsbekk, which was the most popular pupil in class possibly, and who knew Erland Borgen etc, and almost dominated the class, sometimes.

    I visited him, once after school, and he even knew a lot of girls, that just hang around, it seemed, in their house.

    I wasn’t that used with girls, from Larvik.

    Other than my sister, but she didn’t count.

    I just didn’t know any.

    Boys wasn’t supposed to play with girls.

    But at Berger, it was more usual, I think, that boys and girls, played/spent time together, after school etc., than in Larvik.

    So this was a bit strange, with the girls, that was in Ole’s house, I think.

    And both me and Ole, were dominant people.

    I’ve relaxed a bit since then, but then I was used with being dominant, over my sister, and younger cousins etc., since I was the oldest, or a like a leader almost, that was how it used to be, since I had so many cousins, that used to be at my grandmothers house, visiting from Vestby, in the weekends and holidays, etc.

    And I also had to cousing, at Bergeråsen, Lene and Tommy.

    And a younger step-sister, Christell, and her friend, that was almost like her sister, Nina.

    Even if I didn’t know them at the time.

    But me and Ole started spying at the girls.

    They were in their cellar living room, I think it was, in their house, at the upper field, at Bergeråsen.

    And one of the girls asked the other girl, who she liked best, me or Ole.

    And the girl answered, ‘han Erik’, he Erik, or something.

    And then I got embarrased.

    Because I wasn’t used with girls.

    And I was a bit terrorrised, by my mother and steph-father.

    Or something.

    So I didn’t have that good self-esteem.

    So I told Ole that she said she like him best.

    So we started argue, and didn’t care about the girls.

    And went into the cellar living-room.

    And the girls probably thought we acted a bit strange.

    So it was like a competition, between me an Ole, about who was to be the one who decided etc.

    So I found out, that being friends with Ole, would be to exhausting.

    So I just decided, to try to not be that close with him, since it probably would have almost only been conflicts.

    So I stayed mostly on the lower field on Bergeråsen, after that.

    So Karl Frederik Fallan, was a bully, and also stronger than me, so I didn’t hang that much with him.

    He also didn’t like me very much.

    Even if I thought he was fun.

    Because he wasn’t boring.

    And he sometimes tolerated me, if I behaved very good.

    But he attacked me for everything, all the time.

    But at least he wasn’t boring.

    But it wasn’t possible, to hang around with him all the time, because he always attacked what I said, and he didn’t like me.

    Espen Melheim, from class, was a calm and quiet guy.

    He lived in Havnehagen, and I sometimes went to their house, and we discussed programming, and things like that.

    He was active in ‘orienterint’, that means, to run in the forest, with a compas, I think it’s called, to find posts in the terrain.

    So I once went with him, and ran around in the forrest, to exercise.

    But I thought football was more fun.

    And to shoot with air-guns etc.

    And to go out with the boat.

    But Espen mostly sat at home, or went running in the forrest.

    But sometimes, on New Years Ewe, then we used to party, at my house etc., when we were 15, 16 or 17.

    We just sat in the living-room, in my flat, and drank some vodka or something.

    Very civilised.

    I thought it was maybe a bit boring or foolish, to drink, but I guess we should celebrate, since it was New Year.

    My sister also sat there then, I remember.

    And we just drank till we got drunk.

    And watched TV etc.

    I wasn’t that found of drinking.

    Even if my father was a refular drinker, so I could get hold of all the alchol I wanted, if I went to their house, before they got back from work etc.

    I lived alone, so noone cared, if I didn’t go to school.

    And I was a lot bullied there.

    So about once a week, I found, that I needed an extra rest-day.

    So then I just stayed home, watching TV etc.

    But I was a fast learer, so I still one of the best pupils in class, I think it’s right to say.

    And on those days, I could go to my steph-mothers house, and rob their house or garage.

    Since they never looked the house.

    We didn’t need to look our houses, my father said.

    But anyway.

    Ulf Havmo, from class, also lived at the lower field.

    But he was a bit strange, he didn’t cut his hair, very often. (Like me).

    And he didn’t cut his nails.

    We went together quite well, for maybe a year or so.

    But then he startet to hang with the boys who smoked again, and then I wasn’t cool or though enough to hang with, I remember.

    My father hated smoking.

    And I though my father was very cool etc., and I didn’t want to dissapoint my father, even if I was sad, since he lived in the other house, with my steph-mother etc.

    But when I was 17, then me and my sister, went to Switzerland, on holiday, to my aunt Ellen (Ribsskog) Savoldelli, and my cousin Rahel Savoldelli, in Aesch, near Basel.

    And then my sister had started smoking.

    I’m one and a half year older than my sister.

    And I didn’t want her to be thouger than me, and to be bullied by her.

    So I also started smoking.

    And I liked smoking then, I remember.

    The nicotin, or what it was, maid me dizzy, almost like I was drunk, I remeber.

    And I wasn’t that close with my father then, much later in the eighties, so I had a youth-rebellion, that started then, in 1987, I think one have to say, since I started smoking, so I got a bit of distance to my father.

    And also a bit more distance to my grandmother, I didn’t go visiting her that often, later in the eighties.

    I wanted to buy food in the shop, pizza etc., and be independant, and grown up.

    Even if I went there, maybe once a week or something, just to check if I had got some letters there etc.

    And because it was a nice house, it was newspapers there etc.

    And my grandmother always made food etc.

    So I used to go there, when I didn’t work after school etc., even if I didn’t go there every day, like I used to, earlier in the eighties.

    But there weren’t really any people, on Bergeråsen, that I went that well with, so I mostly stayed at home, and watched TV etc.

    But I got to know my third-cousin, Øystein, from Lørenskog, right outside of Oslo.

    And he was very cool, and always had the newest computer-games, and Hollywood action-movies etc.

    So we used to hang arround, with a guy called Kjetil Holshagen, in my flat, in the weekends, from 1986 or something, I think it must have been.

    I used to go to England, in the summer-holidays thought.

    On summer-school.

    So this was maybe why I didn’t get that many friends on Bergeråsen, later in the eighties.

    Since summer-school, lasted for three or four weeks, and then much of the summer was gone.

    And we also used to go and visit our mother, and our grandmother, in Larvik, and Stavern/Nevlunghavn.

    So I wasn’t that much at Bergeråsen, in the summer-holidays.

    And I was used with people in Larvik, that were quite cool, one could maybe say.

    So I maybe didn’t think, that the people on Bergeråsen, which is on a bit on the country-side, was that cool.

    So I was maybe a bit bored, living there, sometimes.

    So I spent a lot of time, programming computer-games, and watching TV, since I didn’t think it was that fun, being out with friends there, since there were no shops etc.

    Except for the air-gun stuff, and going out with the boat in the summer, that I though was fun.

    And the football was also quite fun.

    But just to go out there, from my own house, just to hang out.

    When there were no shops, or anything fun to do.

    Just to get bullied really.

    That I didn’t do.

    But I was much in Larvik, and Brighton.

    And also in Drammen, since my father had a shop there, with my steph-mother, selling water-beds etc.

    And also at Sand, visiting my grandmother.

    So I wasn’t that bored.

    But I didn’t hang around with people that much at Bergeråsen.

    But if Tove Grønli, hadn’t died, Petter and Christian’s mother.

    Then I think I possibly would have hang out a lot with then.

    Since them I thought were quite cool.

    But the other people there, I didn’t think were that cool.

    Not that I hated them, or anything, but I just didn’t go that well with them.

    It was sometimes a bit boring there, in the winter etc.

    But I thought it was fun, to go to the shop, at Sand, and buy a lot of snacks, and sweets, and Coca Cola, and newspapers etc.

    And just sit in front of the TV, reading news-papers, drinking Coca-Cola, eating frozen pizza, and crisps, and sweets etc.

    I was a heavy sleeper then, and was tired all day, at school.

    I had problems with getting up in the morning.

    For almost a year at school, in the seventh grade, or something.

    I only slept at the couch, in the living-room.

    Then I had another friend, from class, from northern Norway, Tom-Ivar.

    And he used to go to my house, ten minutes before the bus to school to Svelvik went.

    And tell me, that I had to wake up, when I was sleeping at the couch in the living-room.

    Since the bus was going to school.

    Then I woke up.

    But I was very depressed then, so I didn’t managed to go to sleep in the water-bed, in my fathers old room, or my bed, in my old room. (Both rooms were mine, since my father was never home, so I took over my fathers room, and moved my desk in there, etc).

    So I was so depressed, that I didn’t have the sense to go to sleep in a bed.

    Or to get up in the morning.

    So it was something that tore at me, the years I lived at Hellinga, and Leirfaret, at Bergeråsen.

    So I wasn’t always a jolly person.

    I was angry at my steph-mother, all the time, since I thought she had stole my father, and treated me unfair, since I wasn’t allowed to live with them.

    And I was used with having people around me all the time, from living with my mother, and sister and steph-father, and half-brother, and our cat, in Larvik.

    So I didn’t handle it that well, when I had to live by myself, at Bergeråsen, from I was nine.

    It was a bit depressing in the winter-time etc.

    The winters in Norway, can be a bit cold, and dark.

    So this probably added to this.

    Now I’ll see if I can think of something better to do, than sitting writing on my blog all day.

    We’ll see.

    PS 2.

    Now I remember a strange episode, from the last year, that I lived, in Leirfaret.

    I think it was the night before Norway’s National-day, 17. May, in 1989.

    When I went to school in Drammen.

    But on the 16th. of May, then people always used to have a big party, outside and inside of the community-house, in Svelvik, Svelvik Samfunnshus.

    Then people from Svelvik, Berger, Sande, Selvik, Nesbygda etc., used to gather, in Svelvik.

    Even people from Drammen etc., i think, used to go to Svelvik then.

    And the place outside of the community-house, used to be packed.

    In 1985 or 86, I think it was, then I had made 25 liters of wine, from a wine-set, and wine-baloon, that my father had had.

    So then I got very drunk.

    But, in 1989, than I was much more civilised, because I had been studying, on the office-line, in the upper secondary-school system, in Sande and Drammen, for three years.

    But I used to have a thing, with fireworks etc.

    And that year, or the year before, possibly.

    Then I had a signal-pen.

    Which made a lot of noise.

    So then I fired the signal-pen, up in the sky, in the middle of the crowd.

    So it made a lot of noise.

    So I was probably lucky, that the police, didn’t find me.

    I think someone said that the Police was looking for me.

    But it was just for fun.

    I always thought fireworks were very fun, since New Year 1981, or something, when we were at a woman on Bergeråsen, named Silvia’s house, a family friend, and were allowed to have some firework, and fire them ourselves.

    Me and Christell that probably was.

    We were allowed to do almost anything we wanted, during our upbringing, at least me.

    So I became a big fan of fireworks, and started buying firecrackers, for 100 Norwegian or Swedish krones, when we were in Gothenburg, in 1984 or 85, or something.

    And also in Aalborg, in 1983 or something.

    Etc.

    And once, I went with my uncle, Håkon, to the Tybring-Gjedde shop, before Christmas, around 1987 or 88.

    One had to have a company to shop at that shop, which was in Drammen.

    And my uncle, was part-owner, in the carpenter-factory, that made water-beds etc, that my grandfater built, next to their house, on Sand.

    So we were allowed to shop there.

    And then I bought a signal-pen, and a lot of amunition.

    Some were coloured, in diffenet colours.

    And some, were just exploding, making noise.

    So they were quite fun.

    They didn’t take much place.

    They were safe to handle.

    You didn’t need matches, to lit them.

    It was a ‘knallperle’, its called in Norwegian.

    It’s the same as on a bullet.

    The signal-pan ammunition, has the same principle, as a bullet.

    A metal-pin, in the signal-pen, hit the mantle, or what it’s called, on the ammunition.

    And the signal-bullet, flies, around 100 meters up in the air.

    Eighter with a colour-signal, or a with a sound/explosion-signal.

    The exploding ones, you can’t really see.

    So I just fired the signal-gun.

    And then there is a huge bang, that’s really more noisy that fireworks.

    So everybody, maybe one thousand people or something, must have probably wondered what this was.

    But it was quite fun, I was a bit bored, I was quite used with drinking from the holidays in Brighton etc., so I didn’t really get it.

    What was the point with standing outside of the community-house drinking.

    Hm.

    Anyway.

    I guess the point was to meet girls.

    And this time, I went home with two of the neigbour-girls.

    Lisbeth I think, Rikards sister, and whos father, my father said, was a German-child.

    He had a German father, from the war, when Norway was occupied, by around 300.000 German soldiers, or something.

    So my father, more or less warned me, for him, or they.

    All the houses, around my house, were council-houses.

    The people living there, didn’t work, and my father warned me, for these families.

    So I didn’t have that much to do with the neighbours there, other than bullying the next-door neighbours, in the semi-detached house I was living in, an older couple, who didn’t work, with high music etc.

    But, now, I was eighteen years old, and I was rather interested in girls.

    So then I went with Lisbeth, and ‘Lille Oddis’ sister.

    Lille Oddis, means Little Oddis.

    Oddis means, Odd-Arne, it’s a nick-name.

    But there were two Odd-Arne’s.

    One little, and one big.

    So it was lille-Oddis, and store-Oddis.

    Lille Oddis, had a sister, that had quite recently moved there.

    And I didn’t know the neighbour-kids that well.

    I mostly just argued with them, when they were walking, on a low wall, (to stop landmass falling down on the garden), through my garden.

    Then I chased them away, even if they were used to being allowed, to walk there, from before I moved in there.

    But I was a bit bored, and pissed at my steph-mother etc., so I didn’t tolerate watching the neigbour-children balancing at the wall, so then I ran out on the terrace, and shouted at them.

    So after a while, they stopped doing that.

    But anyway.

    But this time, on the 16th of May.

    Then I didn’t really have any friends to party with in Svelvik.

    I think they thought I was a bit strange, since I was studying in Drammen.

    I think this must have been, in 1988.

    Since in 1989, then I was partying in Drammen.

    This was in 1988.

    The girls, had picked up, two guys, from another town, that they brought home.

    And some other people from the council-houses, was also in the group.

    And they let me join them.

    And then we went to their house, almost next to my house.

    Next to my house’s garden, just up a small hill, three or four meters.

    Something like this.

    We probably took a taxi, or got someone to drive.

    Or something like this.

    Then one of girls, or maybe both, f*cked, I think, with the guys from the other town.

    One of the girls was Lisbeth, I think.

    But the other girl, could have been another girl than Lille-Oddis’s sister.

    I can’t say for sure, who the other girl was.

    But I think it must have been Lille-Oddis’s sister, since we were in their house.

    The parents weren’t home.

    And I don’t think Lille-Oddis was home.

    But I think maybe Rikard was there.

    And some other people, that were younger than me.

    I was a bit drunk, I think.

    And then we ended up.

    Me and the two girls, in my flat.

    And possibly on of the young people.

    And what happens then, after I’ve had the girls there, for about ten minutes maybe?

    Well, Christell, my steph-sister, appears from nowhere.

    In the middle of the night.

    How can she have known, that the girls where there?

    She almost never was in my flat, and never in the middle of the night.

    She was angry at the girls.

    And screamed at them, for having flat hair etc.

    How did you get that hair-do, she said to one of the girls.

    (She had been laying, on her back, in the bed, with one of the guys from another town).

    I tried to ask my steph-sister, what all this was about.

    But she didn’t answer.

    And the girls got scared away, and left.

    And my steph-sister left.

    And I was a bit drunk, and didn’t understand anything.

    And I can’t say, that this is very clear to me, still.

    I liked my steph-sister then, she was very beautiful.

    But she was maybe a bit inpolite.

    She didn’t knock on the door.

    And she started, more or less, harassing the other girls.

    But I can’t say what it was about.

    But it wasn’t that fun, when all the girls left.

    Other than that I had had three girls in my flat.

    But I had really had that many times earlier, some years before, Christell, Nina and Gry, used to go there, all the time, the first years, that I lived there.

    But I just remembered this episode now, and I still wonder what the yelling from my step-sister was about.

    But she doesn’t want to speak with me, about the old-days.

    So I’m not sure exactly, about how I should go forward, to find out about this.

    But maybe I can figure this out, on a later occation.

    We’ll see.

  • Example that shows that Customer-support, wasn’t that highly valued, at Arvato’s Microsoft-activation.

    Read this document on Scribd: scan0120

    This file, is from right after I started on Arvato MSPA, in August 2005.

    This was when we still had the automated system there, for reading the activation-code up, for the customers, over the phone.

    So calls where hardly any work at all, back then.

    But around Christmas 2005, they moved some of the MSPA-jobs, to Arvato Germany, and removed the automated systems, so that we had to manually type the installation-id, and also manually read the activation-code.

    The installation-id, is nine groups of six numbers, I think it was.

    And the activation-id, is seven goups of six numbers, I think.

    Something like this.

    We also had to start typing the product-key, on _all_ activations.

    This was around July 2006.

    Later, around Oktober/November 2006, then the team-leaders recieved counter-information regarding this, it was only on a few of the calls were this was necessary, even if I can’t remeber exactly which now, the rules changed a bit to often.

    At the same time, after the automated systems were gone.

    And that we had to type the product-key, also on Danish calls. (Which are tricky due to that it’s difficult to understand the Danish pronounciation).

    And the time we had to log, between calls, was reduced from 30-40 seconds, to only five seconds.

    And then the call-time, was to be reduced.

    A program to reduce call-time, was interduced.

    So after the calls, became two or three times more time-consuming, due to loss of automated systems, and new, strict rules, for typing product-keys on each activation.

    Then call-times were to be reduced!

    After making calls two or three times as time-consuming.

    And I was the only Norwegian workin full-time taking calls then.

    And there weren’t enough Danish speakers, one many of my shift, there weren’t any Danish speakers at all.

    So I sat all day, answering Danish calls, which I had to understand the product-key on, and with no automated systems.

    And with only five seconds between the calls, to log.

    And with only three minutes, to type the installation id, that the customer read.

    To type the product-key.

    And Danes often don’t understand Norwegian.

    So, this wasn’t allways easy.

    And then to ask the probing-questions etc.

    And to get the Danes to understand what I was asking about.

    And then to read up the activation-code.

    And Danes also has a differnt system, on how to read numbers.

    They don’t say sixty-four.

    Like we say in Norway, ‘seksti-fire’.

    The Danes, have number units, that goes in twenties, like the French, I think.

    So they have a system, thats called ‘snes’.

    The numbers goes like this, ‘fire og tress’.

    Which means, ‘four and three snes’.

    Which means, ‘four and three twenties’.

    That’s not that bad, for sixty and eighty, couse they are possible to divide, by twenty.

    Three times twenty, is sixty, or tress, in Danish.

    And four times twenty, is eighty, or fiers, in Danish.

    But eg. seventy-four.

    In Danish thats four and to the half of the fourth twenty.

    If you go to the half of the fourth twenty, then thats three and a half twenties.

    Three twenties is sixty, and a halftwenty, is ten.

    So ‘fire og halvfiers’, in Danish, is four and to the half og the fourth twenty.

    Four and ten and sixty.

    Seventyfour.

    So it wasn’t easy for Norwegian speakers, to take Danish calls.

    During training at Arvato, I was told, by team-leader Marianne, from Norway, I think it was.

    Possibly before she became team-leader.

    She said, that sometimes it was impossible to understand what the Danes said.

    And then one should only act like you understood, and just say something.

    And she, team-leader Marianne, she’s half Danish.

    She has a Danish mother, I think she said, but they live in Norway.

    And Marianne, didn’t understand the Danish calls, even if she has a Danish mother.

    So I think it’s bad customer support, for the Danish Microsoft-customers, to get their calls answer by a Norwegian-speaker.

    And I think I have to say, that it was more or less insane, by Arvato MSPA, to start a program, to get eg. me, a Norwegian speaker, to sit all day, answering tricky, Danish calls, without the automated systems, and with having to enter the product-key, on all activations, in three minutes.

    I think I have to say, that this was insane.

    I can’t find another word, that describes this better.

    It was like the program was invented, to make me, the person, who had to answer calls in three languages, over-worked.

    That’s how it seems to me now.

    Some kind of Illuminati-plot?

    To do with the Swedish girl that disapeared from work?

    I can’t say for sure, but I think this was insane, so it’s clear that something was very wrong there.

    Back to the file from 2005.

    It says we should log the calls, and ask the customer to wait.

    I think this is problematic, since then you can’t focus on the call.

    I think, if you tell the customer to wait.

    Then, you have to say why.

    And you can’t say, ‘Could you please wait, while I log the previous call’?

    I think this is just something they made up at Arvato, to get more money from Micosoft, or something.

    And I don’t think this is right from a customer-service perspective.

    Since the customer, can feel poorly threated, and not welcomed, if you tell him to wait, without telling why.

    I think that’s a bit inpolite.

    And also, many customers, are going to speak anyway.

    So it’s tirering for the employee, who has to log the call, and speak at the same time.

    I was told, in the automn of 2006, by team-leader Steinsland, that I should log the call, at the end of the call, to reduce the wrap-up time, inbetween the calls.

    But I explained, that I liked to focus on ending the call.

    I did’t think it was easy to end the call right, and log at the same time.

    The loggin took away the focus from the call.

    But, the wrap-up time, was reduced from 30-40 seconds, to five seconds.

    And there was a program going on, surrounding this, with the wrap-up time, being calculated, for each representative, for each day, and put on a big board.

    With smileys etc.

    So we were under presure, from managers, to reduce call-time, and to reduce wrap-up time.

    So these months, in the late summer of 2006, and in the automn of 2006, were very tirering, especially for me, since I recieved calls in three languages, and had to work a lot of overtime, since the rent, in my new flat, was much higher, than when I lived in the shared house, in Walton.

    So, it took a long time, before I recovered, after I was constructivly dismissed, from Arvato, in December 2006.

    And even now, I can notice, while taking business-calls, in my new job, that I’ve still not really recovered fully.

    I get very fast tired, from taking business-calls.

    But back to the logging.

    Most agents, like the representatives at Arvato MSPA, were called, had a wrap-up time, on between 0 and 1 seconds.

    So all the agents must have logged the call, during the call.

    Because the call is supposed to be logged, twice, electronically.

    And also on a form, if the call took more than three or four minutes.

    So I think the quality of the customer-support, was affected by this, since I don’t understand how one can focus on the call, and ending the call, while loging the call electronically in two different systems, at the same time.

    I think this and other things that went on there, meant that we weren’t really threated like people, but more like machines or animals.

    Something like this.

    PS.

    The reason I started to write about the Illuminati-stuff, or what it is.

    Is because, the only time in my life, that I’ve experienced anything similar, with what I experienced, the last months at Arvato, was when I went in the ninth grade, at school, in Norway.

    At Svelvik Ungdomsskole, or Svelvik High-School, in English.

    Then I had a step-sister, or the daugter of the woman my father lived with.

    (I lived alone in a flat by myself, not far from where they lived).

    And my steph-sister, was about the prettiest girl in town.

    She went in the seventh grade, on the same school.

    So she was thirteen, and I was fifteen.

    We lived in a town called Berger, about 5 miles from the town Svelvik, where the High-scool was.

    My steph-sister, got a boyfriend that year.

    It was a guy called, Simen Grossvold, who was maybe one year older than her.

    Something like that.

    His sister, Anne Grossvold, was in my class.

    I was bullied all the time, that year.

    Anne and Simen Grossvold, was from Svelvik.

    So Anne, should have sat, with the group from Svelvik, in the ninth grade, like she had done in the two previous years, the two first years of high-school.

    We were a split class.

    It was our class from primary-school, at Berger.

    And when our class started at High-school, then six girls from Svelvik, joined our class, so that we were around 30 pupils.

    But in the ninth grade, I was so much bullied, and I wasn’t really part of the class, and never spoke to anyone.

    But that year, I sat at the front of the room, by the windows.

    That year, if I turned around, I could see, that Anne Grossvold, from Svelvik, for some reason, sat in the middle of the bullies from Berger, so that if I turned my head, to lock at people who sat behind me, then I looked right at Anne Grossvold, who really should have been sitting with the Svelvik-girls.

    But sat with the Berger-guys, for some reason.

    This was the year her brother and my steph-sister, started a relationship.

    Later, I heard that my steph-sisters reputation in Svelvik, was distroyed.

    By Simen Grossvold, or someone he knew, so that the girls in class, talked shit about my steph-sister, due to something that happened in the mentioned relationship.

    And I also seem to remember that my steph-sister, didn’t like this guy, after they split up.

    But I don’t know what really happened.

    I wasn’t that close with my steph-sister then.

    I didn’t deer to speak with her at school, in case the bullying, was ‘contagiuos’, and that they would have started to bully her then.

    My sister also went in the same grade, as my steph-sister.

    And, I didn’t want my sister and steph-sister, to know, how unpopular I was, in class, so I tried to aviod them, because I thought it was a bit embarrasing, to be so much bullied.

    At Berger, or Bergeråsen, the lower field of houses there, I was seldom bullied.

    So I don’t think they were used to me being bullied, I had my own house and all, so the years before these years, I think I had been quite popular, at Bergeråsen, at least not so that I was bullied all the time.

    But anyway.

    I suspect a bit now, that the bullying could have been organised.

    That there is a war against blond people.

    And that they wanted to make my steph-sister to a whore, or something.

    And that this was why Anne Grossvold sat behind me there, to try to find out when they should attack, to wear me down, or something.

    So that I couldn’t give my steph-sister support, if she needed it.

    Something like this.

    That’s just a thought that has come to mind, now recently.

    It seems to me, that something similar happened, at Arvato.

    There there was a pretty, blond, Swedish girl, who I got to know a bit, since I was a bit shocked really, that they deared to send such a pretty girl, abroad, alone.

    So I thought that this had to go wrong, because I knew from living in the shared house, in Walton, that it can be a bit tricky, for a Nordic person, to deal with Brits, if there is eg. a conflict etc., because I think that Brits can be quite sophisticated, and clever, so one have to watch up, so that you don’t get tricked, in any way, if you are unlucky with the people you live with or work with, etc.

    Since of course, that you have a weakness, as a Nordic person, in Britain.

    Or at least two weaknesses.

    You don’t know the language that well.

    And you don’t know the country that well.

    And you haven’t got a network etc.

    So there are really many weaknesses one have, as a Nordic person, moving alone to Britain, if you are unlucky, and meet the wrong people.

    And then, at Arvato, like I wrote earlier in this post, somethink almost similar, with what happened, at Svelvik Ungdomsskole, in 1985/86, happened.

    Noone spoke with me in a polite way, of the people working there.

    And I was attacked, in bullying-attacks.

    It seemed that on both occations, it was to wear me down.

    Something like this.

    And I’ve never experiensed this, before or after, these two mentioned periods.

    So, if this was connected in anyway, with, that I was an indipendant person, that could have given a beautiful girl, my stephsister, and the Swedish girl, at Arvato, help, since I was in their network.

    So they tried to passify me, or something like this.

    Maybe to get the girl, to ditch me, so that they didn’t want to know me any longer.

    Since they would thing I was a puff, since I had been worn down.

    Something like this.

    And when they control all the people, in the pretty blond girls network, then they attack, and try to make her to a whore.

    Since, blond people are the ham-people, the slave people, from the bible, and the Jews control the world.

    Or the Illuminati, or what they are.

    Something like this.

    That blond people, are living in a Matrix-world, and that there is a war against them, to make them into whores and slaves.

    And that the UN-report, a couple of years ago, that stated that the last blond person would be born, in the next century, in Finland, actually is true, it’s just that it has been covered up, by the Illuminati, or New World Order, who control the world, more or less, and are experts on cover-ups etc.

    This is how it seems to me at least, since I saw a guy, with a ‘New World Order’-avatar, on a Norwegian message-board, last year.

    (The Avatar, in the heading, on this blog).

    After that I started reading a bit up, on the New World Order, and the Illuminati.

    And what I’ve written now, is the conclusion I’ve reached now.

    But I’m continuing, to thing about, how this really is.

    So it’s not like a conclusion, it’s just about how I think this is, at the moment.

    A ‘hypotese’, like it’s called in Norwegian, which I learned, when I read some philosophy etc., after I got imatriculated, at the University in Oslo, in 1991, since I wanted to study a bit, besides working, in a gap-year, that I had, between my years of Infomation-technology-studies.

    I didn’t take the course, at the University in Oslo, that serious.

    It was just, that I felt a bit ashamed, of working in a food-store, OBS Triaden, at the time, so I thought I had to find something else to do as well, since I hadn’t really planed, at the moment, to work in a food-shop all my life.

    I thought I had to try to do something usefull as well.

    So then I started to read, at the philosophy etc., that people need to read, to be allowed, to study at the University of Oslo.

    Even if you want to study computers there, or media, or whatever, you first have to pass the philospy etc. module, called ex-phil.

    And now later, another module, called ex-fac.

    I mention this, since I think Oslo University, is one of very few universities, that demand that people have to pass philosphy-test etc., to be allowed to study there.

    A lot of it, was difficult to understand.

    Like Platons cave-theory, and things like that.

    So, one really have to concentrate, on stuff, that one really haven’t planned to study, to be allowed to study there.

    So I’m not sure what to think of this.

    But I think it sounds a bit strange maybe.

    But it could be, that there actually is a good reason behind demanding all students to pass these modules.

    That’s possible.

    It’s just me, who haven’t understood why yet.

    But one can’t understand everything.

    But maybe I’ll understand it later sometime.

    We’ll see.

  • Da vi reiste med fotball-laget, til Gøteborg, i 1983 eller 1984. (In Norwegian).

    Da vi reiste med fotball-laget, til Gøteborg, i 1983 eller 1984. (In Norwegian).

    Nå kom jeg på, våren 1984, tror jeg det kan ha vært, da forballlaget på Berger, smågutt-laget, eller hva vi het da.

    Vi dro på fotballtur, til Gøteborg.

    Fordi treneren vår, Skjeldsbekk, faren til Ole, på laget, og i klassen, han kjente en kar som var trener for et lag, like utenfor Gøteborg.

    Og da hadde jeg fått et russisk fotokamera, av morfaren min, Johannes Ribsskog, da jeg var på besøk hos han og mormoren min, Ingeborg, sammen med søsteren min, sommeren før.

    Søsteren min fikk også et kamera, de lå på loftet, i huset, i Nevlunghavn.

    Huset som lå på skrått ovenfor bedehuset.

    Jeg skal se om jeg finner bilder.

    Her er fra den ferien, da jeg fikk kamera.

    Mormora mi sendte meg en del bilder, da jeg bodde i Mandeville St., i Walton, av en eller annen anledning.

    Det kamera hadde veldig mange knapper, eller sånne små håndtak, til å skyve noen linser osv.

    Så i bilen, på vei til Gøteborg, så forklarte jeg, at de russiske kameraene, de hadde 30 knapper, mens de amerikanske kameraene, de hadde bare en knapp.

    Så det var ganske artig med det her kamera.

    På Liseberg, så gikk jeg rundt og snakka ganske høyt russisk, eller noe som skulle ligne på russisk, mens jeg tok bilder med kamera, og litt eldre koner, så ganske rart på oss osv.

    Og i en karusell, en sånn sentrifugalkraft-karusell, et slags hjul, som bevegde seg sånn, at man snurret fra bakkenivå, og opp i lufta.

    Det lå mange russiske kamera, på loftet til besteforeldrene mine, i Nevlunghavn.

    Så det kamera jeg hadde, det fikk jeg en sånn kamera-taske til.

    Men det passet ikke helt.

    Den skruen under den tasken, gikk ikke ann å skru inn i kamera.

    Så kamera fallt ut av den vesken.

    Da jeg var på det høyeste i karusellen.

    Så da lurte jeg på om jeg ville få kamera i hue, når karusellen var på det laveste.

    Men kamera traff visst ingen i hue.

    Men det ble helt knust.

    Så en Liseberg-medarbeider, ga meg kamera, da vi gikk ut av karusellen, men filmen var borte.

    Besteforeldrene mine, kledde seg pent, og oppførte seg på det beste, og dro med meg og søstra mi, til Stavern, og kjøpte film, i en fotobutikk, ikke så langt fra havna der.

    Han fant film til begge kameraene, men det var sjeldne kamera for han å se, russiske kamera, i Nato-landet Norge, i 80-årene.

    Mormora mi, sa på telefon, for noen uker siden, at kamera kom fra en fyrvokter, som bodde i huset i Nevlunghavn før dem.

    Og som var gal, sa hun, for han hadde stjålet blomster, og gravd de ned i haven.

    Så da får man vel tro på det da, at det var en gal fyrvokter som stjal og gravde ned blomster, og hadde fem-seks russiske kamera på loftet.

    Det sa i hvertfall bestemora mi, Ingeborg Ribsskog.

    Så da knuste det kamera.

    Men jeg ga egentlig faen, for det var bare noe kommunistdritt, eller noe, uansett, så det var ikke så nøye.

    Det var bare mest for morro skyld, at jeg tok med det kamera.

    Så sånn var det.

    PS.

    Man kan se på bildet, at jeg var ikke så flink til å få klær, av stemora mi Haldis osv.

    De klærna var nok noen år gamle.

    Mens jeg husker søstra mi, Pia, fortalte meg, at stesøstra vår, dattra til Haldis, Christell, hun hadde så mye klær og ola-bukser osv., at hun hadde et helt arsenal av olabukser, i skapene sine, virka det som, på søstra mi.

    Så det var nok ikke bare jeg som ble forskjellsbehandlet, fra ungene til Haldis, det var nok også søstra mi.

    Og det sa også stemora til halvbroren min Axel, Mette Holter.

    Hun var med den gamle stefaren min, fra Larvik, Arne Thormod Thomassen, faren til Axel, på besøk, hos fattern og Haldis og dem, en gang på 80-tallet.

    Og på begynnelsen av 90-tallet, så leide jeg et rom, av Arne Thormod og Mette, og Axel og dem.

    På Furuset i Oslo, mens jeg jobba et år, på OBS Triaden, for å spare opp noen penger til studier osv.

    Og da sa Mette, at søstra mi, Pia, ble behandlet som askepott, eller noe, nede hos Haldis.

    Så hun trodde søstra mi, hadde det værre enn meg.

    Jeg likte ikke å bo aleine oppe i Leirfaret der, så jeg protesterte litt.

    Og en annen gang, så sa hu Mette, at dem hadde visst sagt, Arne og Haldis, at der kommer han jævel-ungen igjen, eller noe, da jeg gikk ned dit, mens Arne Thormod og Mette var der.

    Men Mette sa ikke om det var fattern eller Haldis som sa det.

    Så det kan man jo eventuellt lure på.

  • Mer fra Berger, fra krigen osv. (In Norwegian).

    Nå skrev jeg om besteforeldrene mine, som bodde på Sand, i den forrige bloggposten.

    Og, jeg pleide jo å være hos dem, eller hos farmora mi, etter at farfaren min døde, på ettermiddagene, etter skolen, da jeg gikk på barne og ungdomsskolen, på Berger og i Svelvik.

    Selv om da jeg gikk på videregående, i Sande, så var det ikke like ofte, at jeg dro bort til Ågot.

    Det var kanskje bare et par dager i uka, eller noe da.

    Da begynte jeg å lage mat selv, det var vel mest pizza osv., noen dager i uka, mener jeg å huske.

    Og da jeg gikk på skole i Drammen, så spiste jeg bare hjemme, for da jobba jeg på CC Storkjøp, så da dro jeg til Drammen, sånn i sju-tida, om morgenen, og var ofte ikke hjemme før i 10 tida om kvelden, hvis jeg jobba.

    Da spiste jeg mye i Drammen da.

    Hamburgere osv., på noen hamburgersjapper, som var på Bragernes og Strømsø, i Drammen.

    Men bestemor Ågot, fortalte noen episoder fra krigen, når jeg var borte hos dem, etter skolen osv.

    En gang, da jeg gikk på ungdomsskolen vel, så fortalte hun, om at en gang under krigen, så hadde fabrikkeieren på Berger, Jebsen.

    Han hadde bestilt en flaske sprit, ekstra, til jul, i navnet til bestemuttern da.

    Som ble sent i posten, til Berger.

    (Bestemuttern jobba som tjenstepike, på Berger gård da. Hun hadde flytta til Berger, fra Rollag i Numedal, for å få jobb da, de var mange søsken på gården Mogan, i Numedal.)

    Det var rasjonering på mange varer, mat og sprit og alt mulig, under krigen.

    Og det var også rasjonering, etter krigen, jeg husker Ågot viste meg noen sånne rasjoneringsmerker en gang, og de var fra etter krigen, såvidt jeg husker.

    Det var et kort eller ark, i kartongpapp/papir, som man skulle klippe av noen små firkanter av da, i butikken, hvis man kjøpte sukker f.eks. da.

    Og det var mange forskjellige vareslag, på den samme kartongbiten, de fleste var klipt bort, men noen var igjen da.

    Men farmora mi, likte ikke det her, for selv om hu var kristen, og ikke drakk, så ble hun vel irritert, fordi at fabrikkeieren ikke hadde spurt henne om det var greit.

    Og folka på Berger, dem prata om det her, at fabrikkeieren hadde bestillt dramm, i navnet til Ågot da.

    De hadde vel fått hørt det av de på postkontoret, tenker jeg.

    Så da sa Ågot til postmannen, etter å ha hørt fra andre, at fabrikkeieren hadde tulla med spriten og rasjoneringa.

    Da sa Ågot, at da er den flaska min, sa hun til postmannen.

    Så dro hun til en som het Ola.

    Det var vel en lørdagskveld det her kanskje da.

    Og da hadde dem drikki opp flaska, og blitt skikkelig karusell da.

    Det her var nok før bestemuttern traff bestefattern, så jeg synes hele historia var veldig morsom, for jeg hadde aldri forestillt meg, at bestemuttern hadde vært på fylla osv.

    Så det synes jeg var morsomt, jeg gikk vel i 6. klasse, eller 7. klasse, eller noe sånt, kanskje.

    Og da hadde jeg en kamerat, som het Ulf, som gikk i klassen.

    En gang var han med bort på Sand, og da spurte jeg Ågot, om hun kunne fortelle historia, for Ulf og.

    Men da ble bestemora mi flau, hu satt og la puslespill, så det ville hue ikke.

    Og Ulf, Havmo, han begynte å få en ting med bestemora mi, etter det her.

    Da hendte det ofte han sa til meg, ‘Å så godt, Å-got’.

    Også gliste’n, og sa kanskje he-he da.

    Og det synes jeg var rart, at han var så interessert i bestemora mi, så det skjønte jeg egentlig aldri noe av, jeg det synes jeg bare det var dumt.

    At han dreit seg ut.

    Men men.

    Han fabrikkeieren, var Jürg Jebsen, eller en annen Jebsen.

    Faren hans, har jeg lest, hadde gått over isen, på Oslofjorden, mens de lette etter et sted å bygge fabrikk.

    Så hadde de sett lys fra Berger gård.

    Om kvelden da.

    Og da hadde de tatt inn på Berger Gård da, om kvelden, og fått høre at det fantes en elv, Fossekleiva, som gikk fra en innsjø, Blindvann, og ned til Drammensfjorden da.

    Den her elven var ikke så kraftig, men stor nok til å drive to fabrikker da, virka det som.

    De bygde en dam da, kaffe-dammen, for den ligger like ved Berger kafe.

    For å kontrollere Fossekleiva da.

    Men det var vel ikke så mye muligheter for å bygge ut der kanskje.

    Det hadde kanskje vært bedre med et sted, hvor det var en større elv.

    Brødrene til Jebsen, bygde fabrikker på Vestlandet osv., har jeg lest.

    Men de ville vel ha en fabrikk på Østlandet og da, av en eller annen grunn.

    De kom fra Sleswig-Holstein, eller Sønder-Jylland, eller noe sånn, de her Jebsen-folka.

    Så om de var Nord-tyske, eller Sør-danske, det fikk jeg ikke helt med meg.

    Det er jo sånn der nede, at det snakkes dansk og tysk, i annenhver kommune ca., i grenseområdene, mellom Danmark og Tyskland, leste jeg på Wikipedia, så det er ikke noe klart skille, at her går grensa mellom Danmark og Tyskland, nei, det er et landområde, på mange mil, som er en slags flytende grense, kanskje, mellom Danmark og Tyskland, så det området kan vel ikke kalles hverken dansk eller tysk, det var kanskje derfor det ble til grevskapet Sleswig-Holstein, hva vet jeg.

    Kanskje de var sent av Illuminati i Tyskland, for å ta kontroll over Norge, disse Jebsen-brødrene, hva vet jeg.

    Bare en tanke som slo meg.

    Men men.

    De produserer forresten Berger-pledd, fortsatt på Berger og Fossekleiva fabrikker.

    I hvertfall gjorde de det på 80-tallet.

    Men men.

    Farmora mi sa også, noen år seinere, uten noen forklaring, at ‘de var ikke noe snille mot tyskerjentene’.

    Men hun sa ikke noe mer.

    Og farfaren min, Øivind, han sa en gang, at han hadde sagt til gutta på skaugen, at han kunne ikke bli med de, for han hadde kone og barn.

    Og da ble Ågot sur på’n.

    Og fattern og vel.

    Da gikk han for langt skjønte jeg.

    Men jeg skjønner ikke helt hva som var galt med å prate om det.

    Hvis ikke gutta på skauen var en slags hemmelig mafia, som fortsatt har kontrollen da.

    Det er mulig.

    Da farfaren min, Øivind, døde, i 1981 eller 1982 vel, så ga farmora mi meg en mynt.

    En minnemynt, fra grunnloven, eller frigjøringa, eller noe.

    Og den sa hun, at farfaren min, hadde funnet en gang.

    Enda han satt bare inne og løste kryssord osv.

    Og det var jord på mynten.

    Den var ikke vaska.

    Men den mynten ga Ågot til meg da, mens bare jeg og hu var i huset på Sand, og sa at Øivind, ville ønsket at jeg skulle ha den mynten da.

    Men hun forklarte ikke noe mer.

    Han hadde jo tre sønner, Arne, Håkon og Runar.

    Og jeg kjente jo ikke Øvinind, fra før 70 og 80-tallet, men det var kanskje fordi jeg var det eldste barnebarnet da.

    Det er mulig.

    PS.

    En jul, da jeg bodde i Oslo, på 90-tallet.

    Så jobba jeg vel julaften da, på Rimi Nylænde da antagelig.

    Så tok jeg toget til Sande, etter jobben, for da hadde noen i familien, sagt at jeg skulle være hos Ågot i jula da.

    Jeg tok ikke sånt så nøye, når det var jula, så var det ikke noe fast opplegg.

    Men hvis Ågot skulle være aleine i jula, så kunne vel jeg dra dit.

    Så hadde jeg ringt trafikanten da, og fått togtidene.

    Men NSB var forsinka, og bussen til Berger, hadde allerede kjørt.

    På toget, så spurte jeg konduktøren, om dem kunne holde igjen bussen, til toget var der, for det huska jeg, at var ganske vanlig å gjøre, fra da jeg besøkte muttern i Larvik, på 80-tallet osv., hvis toget var forsinka.

    Men det gadd ikke konduktøren å gjøre.

    Han svetta, og babla fram noen unnskyldninger da.

    Og da, så var det et barnebarn av han fabrikkeieren Jebsen da.

    Tror jeg det var.

    Han hadde bestillt drosje, til Berger.

    Så da hadde bussen kjørt.

    Så da hørte jeg, at drosjesjaføren spurte, om det var han som skulle til Berger.

    Så da spurte jeg drosjesjaføren, om jeg også kunne sitte på til Berger, eller Sand da.

    Og da måtte jeg eller drosjesjåføren spørre han gutten, om det var greit da.

    Og det var ikke noe problem da.

    Han hadde solgt juletrær, i Oslo, han gutten, som het Jebsen tror jeg.

    I hvertfall skulle han til Berger gård.

    Så han virka det ikke som om det var noe tull med.

    Jeg prata ikke så mye selv.

    Men jeg hørte jo på, da drosjesjåføren spurte han, om hva han dreiv med inne i Oslo osv.

    Jeg tenkte det var greit å spørre, om jeg også kunne sitte på med drosja.

    Jeg betalte jo min del, det var ikke sånn at jeg snylta.

    Men sånn var det ut på der, at man ofte haika og satt på folk hjem fra fest osv., hvis dem var fra Berger da, så ordna det seg oftest.

    Så jeg regna med at det var greit å spørre om det.

    For det var ikke noen andre drosjer der osv.

    Men jeg skjønner at NSB mista mange kunder på 90-tallet osv., for det var mye dårligere service da, synes jeg, enn det var da jeg pleide å ta toget til Larvik osv., på 80-tallet.

    Så jeg husker det, da jeg skulle begynne å ta toget, fra Oslo S, til Langhus, noen ganger, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, i 2001.

    At da var jeg litt skeptisk, til det her med NSB osv.

    Men da var det ikke så ille, på det toget til Ski.

    Så det var kanskje bare på Vestfoldbanen, at NSB var plaga med dårlig service.

    Og også togene fra Østfold, var det vel, som det var i avisa om.

    At NSB hadde så mye problemer med forsinkelser på Østfoldbanen.

    For folk som pendla inn til Oslo.

    Kanskje det var noe mafia i Oslo, som ikke ville ha Østfold-folk, jobbende i byen?

    Hva vet jeg.

    Men man kan jo ikke vite alt.

  • Noen søker på mine gamle klassekamerater Odd Einar Pettersen (idiot fra Nord-Norge), og Erland Borgen (sønn til Borgen, som luska i jentegarderoben).

    Magnify User (blogger)

    14th August 2008 04:28:08

    VISITOR ANALYSIS

    Referring Link

    http://www.facebook.com/profile.php?id=1059338080&hiq=erik%2Cribsskog&refurl=http%3A%2F%2Fwww.facebook.com%2Fs.php%3Fref%3Dsearch%26init%3Dq%26q%3Derik%2Bribsskog

    Host Name

    c74B000C3.dhcp.bluecom.no

    IP Address

    195.0.176.116 [Label IP Address]

    Country

    Norway

    Region

    Oslo

    City

    Oslo

    ISP

    Catch Communciations Asa

    Returning Visits

    0

    Visit Length

    31 mins 27 secs

    VISITOR SYSTEM SPECS

    Browser

    Firefox 3.0.1

    Operating System

    Windows XP

    Resolution

    1280×1024

    Javascript

    Enabled

    Navigation Path

    Date

    Time

    WebPage

    14th August 2008

    03:56:25

    www.facebook.com/profile.php?id=1059338080&hiq=erik%2Cribsskog&refurl=http%3A%2F%2Fwww.facebook.com%2Fs.php%3Fref%3Dsearch%26init%3Dq%26q%3Derik%2Bribsskog
    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Trakassering%20Harry%20Wad

    14th August 2008

    03:57:23

    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Trakassering%20Harry%20Wad
    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Arne%20Mogan%20Olsen%20%28fattern%29

    14th August 2008

    04:02:18

    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Arne%20Mogan%20Olsen%20%28fattern%29
    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Berger%C3%A5sen

    14th August 2008

    04:17:29

    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Trakassering%20Harry%20Wad
    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Arne%20Mogan%20Olsen%20%28fattern%29

    14th August 2008

    04:17:35

    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Arne%20Mogan%20Olsen%20%28fattern%29
    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Berger

    14th August 2008

    04:19:05

    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Berger
    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Idiot%20from%20High%20School%20Odd%20Einar%20Pettersen

    14th August 2008

    04:21:37

    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Arne%20Mogan%20Olsen%20%28fattern%29
    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Berger

    14th August 2008

    04:21:48

    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Berger
    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Pia%20Ribsskog

    14th August 2008

    04:22:38

    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Pia%20Ribsskog
    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Svelvik%20Ungdomsskole

    14th August 2008

    04:25:53

    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Berger
    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Pia%20Ribsskog

    14th August 2008

    04:26:08

    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Pia%20Ribsskog
    johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Woden%2FOdin.

    14th August 2008

    04:26:38

    www.google.no/search?q=odd einar pettersen&ie=utf-8&oe=utf-8&aq=t&rls=org.mozilla:nb-NO:official&client=firefox-a
    johncons-mirror.blogspot.com/2008/02/idiot-from-high-school-odd-einar_1091.html

    14th August 2008

    04:27:52

    www.google.no/search?q=erland borgen&ie=utf-8&oe=utf-8&aq=t&rls=org.mozilla:nb-NO:official&client=firefox-a
    johncons-mirror.blogspot.com/2008/02/facebook-conversation-with-erland.html

    Top of Form

    Display Page URL not Title

    Bottom of Form

  • Familie. (In Norwegian).

    Når jeg tenker gjennom det nå, så var vel bestemor Ågot, farmora mi, omtrent den eneste familien jeg hadde.

    Fattern og Haldis, og søstra mi og broren min osv., de for det meste bare kødda med meg, og ingen av dem, har vel egentlig hatt så særlig mye respekt for meg.

    I tilfelle politiet gjør noe ‘phoney’-e greier, og hører på noe løgner, eller noe, siden jeg ikke får rettighetene mine, mener jeg.

    Universelle rettigheter, som gjelder overalt og alltid, kan man ikke få av politiet, som ikke har respekt for folks rettigheter.

    Politet og myndighetene er en vits, spørr du meg.

    Eller folks rettigheter er en vits.

    Det går vel ut på det samme.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Hvordan det var etter at jeg og søstra mi, flytta med muttern til Larvik. (In Norwegian).

    Nå kom jeg på hvordan det var, i 1973, var det vel, som muttern tok en bil, og kjørte til foreldrene sine, på Klokkarstua, på Hurum, var det vel, fra Bergeråsen på andre siden av Drammensfjorden.

    Hun måtte visst ha hjelp av fergemannskapet, til å kjøre bilen på ferga, mener jeg onkel Håkon sa, seinere på 70-tallet.

    Men muttern var flink til å få folk til å hjelpe seg, hvis hun ville, de fleste turte ikke å si imot henne, for hun var nok godt drillet, av foreldrene sine, på manerer og slikt, så ‘vanlige’ folk, hadde nok ikke så mye å si alltid, hvis muttern hadde noe på hjernen.

    Men men.

    Så flytta vi til Vestmarka, i Larvik, ved en gård, og bodde der et halvt års tid, vil jeg tro.

    Muttern traff en ny mann i Larvik, jeg tror det var på utestedet Hansemann, i Larvik, hun pleide å gå ut, mens jeg og Pia var aleine hjemme, på lørdagskveldene, vi var vel to og tre år.

    Men dette var på landet, som vi bodde, like ved en bondegård.

    En gang, en morgen, på våren eller sommeren, like etter at vi hadde flyttet ditt, så gikk jeg inn på fjøset på gården, som lå noen hundre meter fra huset vårt.

    Og da så jeg på at bondekona melka kuene, og det rareste, var at hun måkte møkka fra kuene, ned i en luke i gulvet, det var ganske sensasjonelt.

    Etter dette, så flyttet vi til Storgata, på Østre Halsen, også i eller ved Larvik.

    Det var i en villa, som var vertikalt-delt, men den var veldig stor den villaen, så det var nok plass der likevel.

    Det var sånn, at hvis man gikk opp på loftet, som var i 3. etage, kan man si, så kunne man gå over til naboens del av loftet, og ned til naboen, hvor en gutt som het Herman bodde, tror jeg det var.

    Som var litt rampete og skulle slå alltid, men han var mindre enn meg, så jeg kunne nesten ikke slå tilbake heller, så han Herman han var nesten som han var hjerneskada, syntes jeg og søstra mi.

    Noe sånt.

    Vi pleide å gå i butikkene, for det var mange matbutikker i Storgata på Østre Halsen.

    Det var Samvirkelaget da, og to butikker til.

    Og da kunne man kjøpe karameller, som kosta 10 øre, husker jeg.

    Så da pleide jeg å gå i butikken, med 50 øre, og da fikk jeg fem karameller da, det var mange forskjellige smaker.

    Og da var de alltid hyggelige de som jobba i kassa der, det var den butikken, som lå nærmest huset vårt i Storgata, altså ikke samvirkelaget, men hvis man gikk andre veien da, fra huset vårt.

    En gang, så sa muttern, at jeg skulle ta tre kroner, å gå å kjøpe to liter melk.

    Men det var etter en ferie, så da jeg kom til Samvirkelaget, så var de utsolgt for melk.

    Dette hadde aldri skjedd før, og jeg hadde egentlig ikke lyst til å skuffe muttern, selv om jeg ikke helt skjønte at de kunne være utsolgt for melk.

    Dette var før lettmelk kom, så det var bare H-melk på den tida, og skummet da, men det var det nesten ingen som drakk, tror jeg.

    Så gikk jeg til en annen butikk da, så var de søren meg utsolgt der og.

    Jeg tror dette må ha vært etter påskeferien, i 1974 antagelig.

    Så gikk jeg tilbake til Samvirkelaget, men da hadde fortsatt ikke meieribilen kommet.

    Så da kjøpte jeg godteri, for de tre kronene, da ble det veldig fristende.

    Jeg var litt sur på muttern, som hadde bedt meg å gjøre noe så tullete, som å kjøpe melk, når det bare var tull med de butikkene.

    Så sa jeg til muttern, at jeg hadde mista pengene, i en sånn rist, for regnvann da, som var like ved fortauet, på veien hjem fra butikken.

    Og en halvtime etterpå, eller noe, så sa muttern, at nabojenta, som var på min alder vel, hadde funnet masse godteri, i hagen sin.

    De trodde det måtte ha vært en fyllik, som hadde lagt det der.

    Da sa jeg ikke noe.

    Da var jeg ikke så fornøyd.

    Men men.

    Jeg var heller ikke så fornøyd, da muttern dro vårs med ut i bilen, tidlig på morgenen, eller hva det var, den gangen muttern flytta fra fattern.

    Jeg fortalte, at jeg ikke ville flytte, men muttern var så bestemt, så jeg skjønte at det ikke nytta å klage.

    Men jeg var ikke så begeistra for den her flyttinga da.

    Jeg var ikke så venn med muttern, etter at hu fikk søstra mi, for da brydde hun seg bare om søstra mi, syntes jeg.

    Jeg klagde ikke så mye.

    Men en gang, når søstra mi såvidt hadde lært å gå da, om våren, kanskje i 1973, så skulle søstra mi låne traktoren min, sa muttern.

    Og da synes jeg det ble litt vel mye, for jeg var ganske stolt, da jeg fikk den traktoren, et år eller to før vel, så da synes jeg det var litt vel mye, at Pia skulle få oppmerksomhet fra muttern, det gikk greit, men når hun også skulle ha traktoren, da syntes jeg at det ble litt vel mye.

    Så da sa jeg nei da, til muttern.

    Men da ville ikke muttern høre.

    Og da begynte jeg å grine, for jeg ble litt såret da, for at muttern bare brydde seg om søstra mi, virka det som.

    Men muttern og søstra mi, de bare smilte og hygga seg, mens jeg grein, hylgrein, må man vel si.

    Så da måtte fattern kjøre meg bort til bestemora mi, Ågot, på Sand, og hun spurte hva det var som hadde foregått osv.

    Men muttern var litt kald, syntes jeg, jeg syntes det var greit, at hun brydde seg mye om søstra mi, men hun kunne vel høre litt på meg og.

    Så det var ikke det, at jeg brydde meg så mye om den traktoren egentlig, jeg synes bare at muttern kunne høre litt på meg og.

    Hun gjorde stemmen sin lys, og innbydende da, når hun spurte om Pia kunne få låne traktoren.

    Men jeg synes nesten det var sånn, at hun gjorde stemmen sin blid, for å lure meg, og at hun egentlig ikke brydde seg om meg, men bare lata som, og brydde seg om søstra mi da.

    Sånn oppfattet jeg det, så da begynte jeg å klage og grein og sånn da, selv om jeg egentlig ikke pleide å gjøre det.

    Så spurte fattern meg, om jeg ville at vi skulle kjøre bort til bestemor Ågot da.

    Og da kjørte fattern meg dit da, mens muttern og Pia leika med traktoren.

    Og Ågot var hyggelig, og spurte hva som foregikk og sånn da.

    Og onkelen min Håkon, han begynte å mobbe meg, å si sånn, ville du ikke la søstra di kjøre med traktoren du da.

    Da synes jeg det ble litt mye, å forklare alt det her, med at muttern ga søstra mi mye oppmerksomhet, men ikke brydde seg så mye om meg lengre da, så da svarte jeg ikke noe til han.

    Så sånn var det.

    Så etter det, så venta jeg meg ikke så mye oppmerksomhet fra muttern egentlig.

    Jeg synes hun var litt kald da.

    Det var ikke så artig å stå der og grine, på trappa til huset, i Toppen 4, på Bergeråsen der, og se på at muttern og søstra mi, bare ignorerte det, og leika da.

    Men sånn var det.

    Men etter at vi flytta til Larvik, så var det alltid sånn, at jeg savna å være på Bergeråsen da, og Sand, hvor besteforeldrene mine bodde.

    Og han mannen som muttern traff, Arne Thormod, han var veldig gammeldags, og streng, syntes jeg og Pia, så han var vi litt redde for, og hadde respekt for.

    Det var liksom ikke faren vår det.

    Vi kallte han for Arne-Thormod, og fattern kallte vi for Pappa-Arne, siden begge het noe med Arne.

    Men men.

    Han hadde skjegg også, Arne-Thormod, og muttern skulle alltid gi godnattklemmer, og da måtte vi også gi klem til han Arne-Thormod også, sa muttern, og det likte vi ikke, for det stakk, husker jeg, at vi syntes.

    Det var vel sånn tre-dagersskjegg, eller noe, som han hadde.

    Så han var litt på distanse, for meg og Pia, vi var nærmere muttern, og fattern.

    Men han var ganske sindig, og rolig, men også streng og gammeldags, han Arne-Thormod, men han gjorde det muttern sa da, når det gjaldt oppdragelse, han prøvde ikke å bestemme over meg og Pia, det overlot han til muttern.

    Selv om han trua med at han skulle gå ut i skogen og finne bjørkeris hele tida, da vi ble litt eldre.

    Jeg fikk bare juling en gang, like etter at vi flytta til Brunlandnes, i 1974 en gang vel, da sa muttern at han skulle gi meg juling, fordi jeg hadde oppført meg dårlig, da vi var og handla, på Torfinns-butikken, som senere ble Rimi vel, ved Jegersborgate, i Larvik.

    Men jeg husker at jeg hele tida, særlig når vi var på besøk hos bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, og måtte legge oss klokken åtte om kvelden, på St. Hansaften, mens vi hørte at alle familiene, med barn på vår alder, gikk forbi, på veien utenfor, ned til Havna, for å feire St. Hans da.

    Så det var litt kjedelig.

    Bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes, var også veldig gammeldagse, og strenge og myndige da.

    Som også Arne Thormod var.

    Muttern, var mer utspekulert, og anspent og ironisk, og sa mye tull.

    Man måtte være litt på vakt, noen ganger.

    Hun var sånn at før vi dro til bestefar Johannes og bestemor Ingeborg, når vi var nesten framme, på søndagene.

    Så sjekka hun trynet mitt, og hvis jeg ikke var rein i trynet, hun hadde vel ikke lært meg å vaske meg ordentlig da.

    Men da klinte hun noe spytt i tryne mitt, for å vaske trynet mitt da, når jeg var sånn fire år og sånn.

    Og det syntes jeg ikke var noe særlig.

    Hun hadde respekt for foreldrene sine.

    En gang hadde vi kjøpt tyggegummi, i bilen, på vei fra Larvik til Nevlunghavn.

    Men da måtte vi spytte ut tyggegummien, før vi banka på døra.

    Så da sa muttern, at vi måtte spytte tyggegummien, like utenfor porten, til huset til foreldrene hennes da.

    Og da gikk det kanskje en time.

    Så kom bestefar Johannes, skikkelig forarget, og forklarte, at det var noen som hadde spytta tyggegummi, flere tyggegummiklyser, rett utenfor porten dems.

    Og da sa ikke muttern noenting, og det turte ikke jeg og søstra mi heller.

    Så muttern hadde respekt for faren sin, og turte ikke å innrømme det her med tyggegummiene da.

    Så hun ville gjerne gjøre godt inntrykk, på moren og kanskje spesiellt faren sin da, uten at jeg vet hvorfor, hun ville vel bare at de ikke skulle bli skuffet da.

    Noe sånt.

    Så jeg tror ikke moren min var det værste barnet til Ingeborg og Johannes.

    Det var vel mer problemer med Ellen og Martin, tror jeg.

    Ellen var jo hippie i slottsparken osv.

    Og Martin var visste en røver med nabojentene osv., hørte jeg han sa, i 2005, at Johannes hadde sagt til han, at hvis han gjorde noen av de gravide, så skøyt han seg.

    Noe sånt.

    Og Ellen sendte også morsomme brev, til Ingeborg og Johannes, når de hadde bryllupsdag osv.

    Og Martin, hjelper også bestemor Ingeborg, med å stelle hagen osv.

    Så alle de, prøvde og prøver vel å være på god fot, med Ingeborg, og Johannes.

    Mens jeg var vel vant til besteforeldrene mine, på Sand.

    Så jeg synes Ingeborg og Johannes, var litt vel gammeldagse og strenge, så jeg var vel mer sånn, at jeg likte meg best hos Ågot og Øivind, på Sand, siden de var litt mer rolige og laid-back, og hun bestemor Ågot, hun hørte liksom på hva man sa da, til forskjell fra særlig bestemor Ingeborg, og Johannes, de skjønte seg ikke så bra, eller brydde seg så mye om, hva man hadde lyst til å gjøre selv da.

    Mens bestemor Ågot, hun hørte på hva man hadde lyst til å gjøre.

    Det var ikke sånn at bestmor Ågot, tvingte en med, for å gå søndagstur, rundt på hele Sand, sånn som Ingeborg og Johannes og muttern, gjorde i Nevlunghavn.

    Nei, bestemor Ågot, hun ville ha spurt sånn, om vi hadde lyst til å være med.

    Å hvis vi ikke hadde lyst, så kunne vi bare være hjemme, og spille fotball, eller gjøre hva vi ville egentlig.

    Så det var mye friere, på Bergeråsen og Sand da, det var vel derfor jeg likte meg best der, vil jeg tro.

    Så jeg forklarte det her til søstra mi da, at jeg savna å være hos fattern og bestemor Ågot osv. da.

    Så det er mulig jeg påvirka henne litt.

    For jeg husker da vi bodde på Østre Halsen, og jeg var sånn fire år, og Pia var sånn tre år, eller noe.

    Noe sånt.

    Da var jeg og muttern og en venninne av muttern, inne i huset, i Storgata.

    Og da hørte vi søstra mi, hylgrine, utafor.

    Og da grein hu, og ropte på pappa da.

    Og det var ikke stefaren vår, Arne Thormod.

    Nei, det var faren vår, på Sand.

    Og da ble muttern flau, husker jeg, og anspent.

    Og ble litt sånn anstrengt og prøvde å forklare, til hun venninna, at det her var ikke noe artig da.

    Så jeg måtte gå ut, og prøve å trøste søstra mi da, og høre hva som hadde skjedd osv.

    Og etter at vi hadde bodd der, så flytta vi til en hytte, i Brunlandnes, også ved Larvik.

    Da husker jeg muttern hadde en periode, hvor hun var stolt av meg da.

    Og det hadde jeg savna litt fra henne, husker jeg.

    Så da sa hun, da jeg ble fem år, da kallte hun meg, ‘lille femøringen min’, eller noe.

    Og smilte og var fornøyd da.

    Og da synes jeg hun var fin.

    Men jeg turte ikke å ta det helt til meg, og stole helt på, at hun likte meg da.

    Fordi hun kunne være nokså lunefull, og før man visste det, så kunne det være, at hun ble kald igjen, og begynte å være misfornøyd, og sette fingeren på noe hun ikke likte da.

    Sånn hvis jeg ikke gadd å huske hvordan jeg knytta skolissene osv., fordi jeg synes det var kjedelig, da klagde hun, og sa jeg var tilbakestående, omtrent, siden søstra mi kunne det.

    Men det var bare fordi jeg ikke synes det var noe gøy, å knyte skolisser, det var ganske artig, å bo i Storgata på Østre Halsen, og jeg brydde meg ikke om så mye hva mutter sa og sånn da.

    Men da begynte hun å hakke litt da.

    Og det samme, med at jeg ikke skøjnte hvordan man skulle pusse nesa.

    For i Brunlandnes, så hadde vi ikke ordentlig bad, og do osv., i starten, på hytta der, så det var ikke så hygenisk å bo der.

    Så vi dro for å bade, en gang i uka, eller hver fjortende dag, hos bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

    Men så flyttet vi til Mellomhagen, på Østre Halsen igjen, i 1975, eller 1976.

    Og da skulle de pusse opp der, etter noen måneder.

    Så da bodde vi, i to-tre måneder vel, i en blokk, på Skreppestad, et sted, med masse 60 eller 70-talls blokker, like ved Østre Halsen.

    Der var det vel heis, tror jeg, så det var ganske artig.

    Og det var bra utsikt, mener jeg å huske, vi bodde kanskje i 7. etasje, eller noe.

    Noe sånt.

    Og da, så var det kaldt på rommet mitt.

    Det var om vinteren, som vi bodde der.

    Vinteren 75/76, vil jeg tippe.

    Så hadde jeg bare sommerdyne, på det rommet.

    Og da, så hørte jeg muttern sa til en venninne, at Erik lå og hosta hele natta, fordi jeg bare hadde sommerdyne, men hun ville ikke bytte, og gi med vinterdyne, for hun ville ikke fryse selv da.

    Og hun fikk ikke tak i ordenlig dyne til meg heller.

    Så jeg var ganske snørrete, den vinteren.

    Og da hadde jeg ikke lært å pusse nesa ordenlig da.

    Så fikk muttern, Arne Thormod, til å lære meg, hvordan man skulle pusse nesa.

    Det var bare at man skulle blåse da, men ikke ut munnen, men ut nesa da, i noe dopapir osv. da, og det funka, da kom all snørra ut.

    Jeg var vel ikke så vant til å være så mye forkjøla, så det var kanskje derfor jeg ikke visste det.

    Muttern lagde marsipan, den jula husker jeg.

    Og konditorfarge, kjøpte hun.

    Og da lagde vi masse marsipanfigurer og sånn, jeg og søstra mi, og muttern da.

    Jeg var ikke helt ovenpå den vinteren, siden jeg hadde vært så mye syk.

    Men marsipan, det syntes jeg var kjempegodt, men da begynte muttern å kalle meg Erik marsipan da, etter det her da, siden jeg synes det var så godt.

    Vi krangla også om at vi ikke fikk lov å spise brødskivene opp ned, eller noe, på det kjøkkenet, i blokka, på Skreppestad, husker jeg.

    Jeg husker, at jeg var ikke helt på topp, da vi bodde der.

    Da vi flytta tilbake, til Mellomhagen, så hadde trappa der, blitt bytta ut, og en ny tretrapp, med mellomrom mellom trinna, var dukket opp der.

    Den trappa var litt skremmende, for meg og søstra mi.

    For hvis man mistet balansen, og løp litt raskt ned trappa, så kunne man havne, mellom trappetrinna, og dette ned i kjellern.

    Onkelen min, Martin, kjøpte noe elektrisk togsett, til meg og søstra mi, da vi bodde der, husker jeg.

    Og det stod nede i kjellern da, så vi hadde vel noe slags lekerom der da, mens muttern og Arne Thormod, hadde stua i første etasje da.

    Sånn var det.

    Vi pleide å spise frokost på kjøkkenet der, og da pleide muttern, å gi skogkattene brunost, mener jeg å huske.

    Og mutten pleide å høre på radioen, og en dag, så fortale de på radioen, at Elvis var død, husker jeg, mens vi spiste frokost vel.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde ikke så mye venner, da vi bodde ute i Brunlandnes, eller på Skreppestad, og heller ikke på Mellomhagen.

    I Brunlandnes, så bodde vi, langs en øde skogsvei, med noen andre hytter da, ned mot en asfaltvei.

    Men det var bare noen få unger, som bodde der.

    Det flytta en fra Nord-Norge, dit.

    Men han prata jeg med en gang.

    Og da begynte han å prate om dokker.

    Han sa ting, som ‘hvor bor dokker’, osv.

    Og jeg syntes det var litt feil, at gutter, skulle prate for mye om dokker, så jeg kutta ut han litt.

    Med da vi bodde i Mellomhagen, så gikk jeg på to barnehager, selv om jeg egentlig ikke hadde så mange venner der heller, jeg og søstra mi, synes at de andre ungene, spiste stygt, for vi hadde fått terpa inn så nøye bordskikk, av besteforeldrene våre, i Nevlunghavn.

    Så vi var liksom ikke som de andre ungene, på en måte.

    Men vi gikk ganske bra sammen vi da.

    Så jeg og søstra mi, hang ganske mye sammen da, og det var sånn, at vi var mer på bølgelengde, med hverandre, enn vi var med muttern og bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes da.

    Vi prata sammen om hvordan muttern var og alt mulig da, hele tida omtrent, vi pleide ikke å være uvenner.

    Jeg kan ikke huske at vi var uvenner en eneste gang, i de åra her, som jeg skriver om nå da.

    Så sånn var det.

    Og det var noen andre unger, som var greie, i Mellomhagen.

    Men det var tre nabogutter, Ole Aleksander, og to andre, som jeg var liksom i krig med da, så det dominerte mye, av tiden da jeg bodde der, selv om jeg hadde noen venner på skolen i første klasse, en gutt som bodde på en gård, like ved Skreppestad, for eksempel, og en nederlansk gutt, som jeg bytta fotballkort med osv.

    Det ble kanskje litt kjedelig det her.

    Men jeg husker den neste jula, 1976/77.

    Da savna jeg fetterne og kusinene mine, på Bergeråsen, og på Sand da, selv om Runar og dem bodde på Kolbotn da.

    Men det var liksom sånn, for meg, i de her åra, at omtrent det eneste jeg brydde meg om, det var, når vi skulle besøkte fattern og bestemor Ågot og dem osv.

    Og søskenbarna mine der, Ove og Tommy, og Lene og Heidi, osv.

    Det var fordi, at en stund, så fikk ikke fattern lov å se oss.

    I et års tid, da vi bodde på hytta, i Brundlanes.

    Jeg husker det var en gang, i 1974, eller 75, som fattern plutselig kom kjørende, og vi ikke hadde sett fattern, på over et år, tror jeg.

    Vi hadde nesten glemt hvordan han så ut osv., fordi muttern nekta oss å dra til Sand da.

    Så kom plutselig fattern kjørende, på den her landeveien, som gikk opp fra asfaltveien da.

    Mens jeg og søstra mi, leika utafor hytta.

    Og da trodde vi nesten ikke våre egne øyne.

    Fattern hadde noe Mercedes, eller noe, hvis jeg husker riktig.

    Og da sa fattern, at vi ikke skulle gå inn til muttern, og si, at fattern skulle gi muttern penger.

    Det var vel at fattern ikke hadde betalt barnebidrag da.

    Fattern hadde skada ryggen, de her årene, tror jeg.

    Og var vel deprimert, fordi muttern og jeg og Pia, hadde flytta fra Berger.

    Så fattern gikk på noe sterke medisiner han fikk fra legen.

    Han klarte også å kræsje en Mercedes, i fjellveggen, ved Bergeråsen, på den her tida, leste jeg om, i en utgave av Svelviks Tidende, som fattern hadde tatt vare på, seinere på 70-tallet.

    Det var bildet av bilen, er rød Mercedes, tror jeg.

    Som var skikkelig vraka.

    Og journalisten, klagde på, at sjåføren ikke var på stedet, men hadde gått til broren sin, altså onkel Håkon, som da bodde på nedsida av Hellinga, sammen med tanta vår Tone.

    Jeg tror det var at han ikke hadde satt ut varseltrekant, eller noe sånn.

    Journalisten klagde i hvertfall.

    Men det var visst mistanke om at føreren hadde drukket, eller noe.

    Men det var kanskje de her medisinene da.

    Hvem vet.

    Kanskje fattern fikk Håkon til å late som at han var fattern.

    Eller at fattern, sa at han måtte ha en drink, for å roe seg ned, etter kræsjinga, og at det var derfor det lukta alkohol.

    I tilfelle lendsmannen lurte.

    Noe sånt.

    Men men.

    Men da måtte vi gå inn til muttern da, på hytta, og så sa vi det, at fattern skulle betale muttern penger.

    Men da nekta muttern vårs, å gå ut igjen.

    Og muttern, pratet heller ikke med fattern.

    Så hun må ha vært redd, for fattern, vil jeg tro.

    Kanskje det var derfor at vi flytta ut på landet, for at han ikke skulle finne vårs.

    Jeg skjønner ikke hvordan han fant vårs der egentlig.

    Men samme det.

    Firmaet til Arne Thormod gikk konkurs.

    Han hadde et oppusningsfirma, eller noe, sammen med en annen kar, med kontor, i Nansetgata, ovenfor et konditori der.

    Og da hadde muttern besvimt, inne på kontoret der, i 1974, eller noe, da hun hørte at firmaet hadde gått konkurs, eller hva det var.

    Så sånn var det.

    Men det var ganske fælt, for meg og søstra mi, at vi måtte være inne, i hytta på Brunlandnes, og muttern nekta vårs, å gå ut, å prate med fattern, enda vi ikke hadde sett fattern, på over et år, kanskje nærmere to år, og vi nesten hadde begynt å glemme fattern, eller gi opp muligheten, for at vi skulle se han igjen osv.

    Men men.

    Bestemor Ågot, hadde også vært ute på Brunlandnes der, for å prate med muttern, om at fattern måtte få lov å se meg og Pia.

    Da tok Arne Tormod, med meg og Pia, på en lang tur, ut i skogen, rundt hytta der.

    Det var en gammel eng osv., med noe steinalder-greier, eller hva det var, kanskje en kilometer, fra hytta.

    Vi var ganske kjent i den skogen, vi pleide å gå i skogen noen ganger, aleine også, men ikke så langt unna, som vi gikk den dagen.

    Og da vi kom tilbake, så var muttern sjokka da.

    Og seinere, så fikk vi høre, at muttern hadde dytta bestemor Ågot, ned trapa, til hytta, så bestemor Ågot brakk armen.

    Jeg vet ikke hvem som kjørte henne, men noen var det vel.

    Da vi bodde i Mellomhagen, så dukket pluteslig fattern, og onkel Runar opp, mens jeg og søstra mi, leika utafor huset.

    Fattern greip søstra mi, og onkel Runar tok tak i meg, så bærte dem vårs, inn i bilen, der kusina vår, Heidi, satt.

    Hun var vel bare to år, eller noe.

    Så jeg var vel kanskje seks-syv år da, og søstra mi fire-fem år, eller noe.

    Det var om sommeren, det her.

    Kanskje sommeren 1976 eller 77.

    Noe sånt.

    Og da var vi hos fattern og dem, i kanskje ti dager, eller to uker.

    Men jeg likte ikke det, at vi hadde blitt kidnappa.

    Selv om likte veldig bra, å være på Sand og Bergeråsen der.

    Så likte jeg ikke det, at vi hadde blitt kidnappa, fra muttern.

    Og fattern tok meg med, til butikken på Sand, og da møtte vi en kar, som fattern sa var politi, og som begynte å prate om den her kidnappinga da.

    Og vi ville jo heller ikke, at fattern skulle komme i fengsel da.

    Så da, så bestemte fattern, at vi skulle dra tilbake da.

    Men jeg lurer på nå, om søstra mi, skulle dra tilbake seinere, eller hvordan det var.

    Om det var sånn, at da jeg gikk ut bilen.

    Så spurte muttern, ja men Pia da.

    Og jeg sa, at hun skulle dukke opp seinere, eller noe.

    Jeg lurer på om det var sånn, men jeg husker ikke det her, helt sikkert.

    Det er mulig jeg roter, uten at jeg skal si det for sikkert.

    Men Ågot, sa seinere, at Øivind og Håkon, hadde slutta å røyka.

    Så dukka det opp en mann, som tilbydde de røyk, og da begynte de igjen.

    Jeg vet ikke hvorfor han politi-karen, skulle gå bort mot Sand der.

    Og det Charlotte kosmetikk greiene, jeg vet ikke helt jeg.

    Søstra mi, het jo Pia Charlotte.

    Og en gang, rundt 1981, da jeg spurte om vi kunne besøke søstra mi, så dro vi til en butikk, forbi Stenseth Terrasse, hvor søstra og muttern bodde da.

    Og da hadde de noe såpe, som fattern hadde kokt, da han dreiv med det her Charlotte kosmetikk da.

    Men jeg skjønner ikke hvorfor de ba meg på ut av bilen, når Tommy og Ove og Runar og fattern satt i bilen.

    Så skulle jeg gå inn å se.

    Så viste fattern meg såpeflaska.

    Så om de tok søstra mi, og misbrukte henne, i kjellern på Sand der.

    Og putta henne i såpa, da hun var død.

    Og at fattern, da jeg maste om å se søstra mi, tok meg med for å se på såpa da.

    Hvis jeg har skikkelig mareritt, omtrent, så tenker jeg sånn.

    Noe var det i hvertfall.

    At de bytta henne ut, med en slags spion, for noe mafia.

    For jeg tror søstra mi, pleide å ha glatt blondt hår, men nå har hun krøllete brunt hår.

    Jeg mener søstra mi hadde det, på et bildet, som stod hos bestemor Ågot, fra da vi var 3-4 år.

    Men men.

    Og en gang, på slutten av 80-tallet, da jeg og søstra mi, og stesøstra vår, Christell, var på Holmsbu.

    Vi hadde vel kjørt over med båt, eller noe.

    Og drakk sikkert noe øl vi hadde rappa av fattern og Haldis, eller noe.

    Så skulle søstra mi røyka, som hu pleide å gjøre, da hun var sånn 16-17 år.

    Og Christell, som var 16 år, hun røyka også.

    Og jeg som var 18 år, røyka vel også, jeg ble påvirka av søstra mi, da vi besøkte tante Ellen, i Sveits, sommeren 1987.

    Og da klarte søstra mi, og poffe fyrstikkesken, foran alle som satt på uteserveringa, ikke på Privaten, men på Holmsbu bad, eller hva det steder heter.

    Og det var hundre stykker, eller noe.

    Det var kanskje St.Hansaften, eller noe.

    Og da sa jeg, jamen Pia Charlotte da.

    Jeg sa det høyt.

    For å drite henne ut, på en artig måte da.

    Og da lurte søstra mi fælt, og muligens også Christell, på hvorfor jeg sa Pia Charlotte, og ikke bare Pia.

    Hun lurte fælt på det her.

    Og det var vel rart, for hun var jo døpt Pia Charlotte, så hun het jo det.

    Så hvorfor hun ble så årvåken da, og skulle spørre meg ut, hvorfor jeg også kallte henne Charlotte.

    Ja det vet ikke jeg.

    Men nå synes jeg det var litt rart.

    Onkelen min, Håkon, hadde også gjort poeng av, på 80-tallet, at de pleide å ha potetbinge, nede i kjelleren, og skinke, som hang der.

    Men, i det rommet, så var det en vifte, en elektrisk vifte, innebygd, i vinduet.

    Vinduene, kunne ikke åpnes, fra innsiden, men fra utsiden.

    Det var noe tynnmasket gitter, istedet for glass, i det rommet, som skinka pleide å henge i, og potetbingen hadde vært.

    Og det var sluk i gulvet, i et annet rom.

    Så den kjelleren, var nesten som en del av verkstedet, det var ikke som en vanlig kjeller, det var som et industribygg, i kjelleren der.

    Med noe lager for verkstedet osv., av noe ukurrant emballasje osv., som bare lå der.

    Så det her, lurer jeg litt på, må jeg innrømme.

    Søstra mi, gjorde også et poeng av, i begravelsen, til grandonkelen til fattern, på Holmsbu, i 2003, eller noe.

    At det var en av forfedrene hennes, en dame, som hadde krøller.

    Da en annen av fatterns grandonkler, forklarte det her, om hvem som var på bildene da.

    Så jeg lurer litt på det her, for jeg tror ikke søstra mi hadde krøller da hun var barn.

    Og folk har gjort et poeng av, at vi ikke ligner, vi ser ikke ut som søsken, har folk sagt, venninner av Pia osv.

    Så om det er sånn som det mareritt-aktige greiene, som jeg har skrevet nå, eller ikke, det gjenstår vel å se.

    Men jeg får heller prøve å tenke mer på det her.

    Vi får se.

    Det var i hvertfall sånn, at på en av de sjeldne besøkene, som jeg og søstra mi var på, da vi bodde hos muttern, hos fattern da.

    Så på veien hjem, så klagde vi vel på muttern da, kanskje på grunn av det her, at en gang, da fattern dukka opp på hytta i Brunlandnes, så fikk vi ikke lov å gå ut, og prate med fattern.

    Og så sa vi vel, at muttern var slem da, siden hun fika til oss, noen ganger, som hun jo gjorde, og var ikke så snill da, som bestemor Ågot, for eksempel.

    Eller hun fika vel egentlig ikke til oss. Hun dytta meg ned trappa en gang, som jeg fikk pakke fra tante Ellen, like før jeg flyttet til fattern, for muttern ville se på pakka, med noe gammeldags nougat, osv.

    Det var vel mest psykisk terror, er kanskje det riktige begrepet, fra muttern, og ikke slåing.

    Da sa fattern, at muttern var gæern.

    Og at vi måtte gå til politiet, og si fra om det her.

    Det må ha vært mens vi bodde i Jegersborggate, vil jeg tro, i 1977 antagelig.

    Men det ville vi ikke.

    Det var en ting, at muttern var gæern og slem.

    Men å gå til politiet, og anmelde mora vår, sånn at hun kanskje ble satt i fengsel, eller noe.

    Nei, det ville vi ikke.

    Da syntes vi synd på mora vår.

    Så det var ikke sånn, at vi ønska mora vår noe vondt.

    Det var sånn, at vi hadde det ikke så bra der.

    Fordi muttern kjefta og var anspent og lunefull hele tida.

    Og det her gikk ut over meg og Pia.

    Så jeg husker jeg ble nervøs jeg, rundt 1977 og 78, så jeg gikk nesten inn i en tilstand.

    Og til og med søstra mi begynte å mobbe meg, og sa ‘du er stygg’ osv., og så gikk hun ut av rommet.

    Da var jeg nok i en tilstand, pga. at det var så mye skriking og anspenthet, i huset i Jegersborggate, med mutterns stadige innfall.

    Hun kunne si sånn, at vi måtte ikke gå forbi det og det huset, for der bodde tante Ellen, eller der bodde det en dame som manet oss.

    Det her tror jeg søstra mi fortalte meg, i hvertfall det værste.

    Jeg tror ikke mora mi turte å si sånne gærne ting til meg, for hun visste at jeg ville ha kjefta på hu, ihvertfall seinere, på 80-tallet osv.

    Så det er mulig at søstra mi overdrev, om den her maninga osv.

    For jeg kan ikke si, at jeg husker at muttern gjorde noe, som var helt sinnsykt.

    Hun sa aldri noe, om noe sånn maning, eller noe, til meg, som søstra mi sa.

    Jo, hun sa, at hun hadde gått forbi, en dame og noen barn, på gata i Larvik.

    Og at det var ex-kona til Arne Thormod, og ungene dems.

    Og jeg har aldri hørt, at Arne Thormod, hadde en ex-kone, som han hadde unger med.

    Da regner jeg med, at de villa ha vært på besøk hos oss, i helgene og ferier osv.

    Så det var nok noe muttern innbilte seg, sannsynligvis ja.

    Hvis hun ikke sa det bare for å være morsom da.

    Vanskelig å si.

    Men noe må ha foregått i hvertfall, siden muttern dytta bestemor Ågot, ned trappa, fra hytta i Brunlandnes, så hu brakk armen.

    Og siden hu nekta meg og søstra mi, å prate med fattern, enda han hadde kjørt bortimot ti mil, til Brundlandnes, og vi ikke hadde sett han, på et eller to år.

    Og siden fattern og onkel Runar, kidnappa meg og søstra mi, i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik, ca. et år etter dette igjen.

    Så, hva grunnen var, for at muttern nekta fattern og bestemor Ågot, å se meg og søstra mi, et par år, på 70-tallet.

    Det vet jeg ikke.

    Men noe var det vel.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg tenkte også på det her, med at ‘du din såpekoker’, er et et skjellsord.

    Hvor er det det?

    Hm.

    PS 2.

    Jeg hadde ikke så mange venner, som jeg skrev, jeg var vel ikke i så bra humør, pga. problemene mellom fattern og muttern osv., mens vi bodde i Brundlandnes, og i Mellomhagen, på Østre Halsen.

    Men da vi bodde, i Storgata, på Østre Halsen, og i Jegersborggate, i Larvik.

    Steder hvor det var litt butikker, og liv, osv.

    Men ikke så mye som f.eks. i Oslo da.

    Da trivdes jeg, og fikk noen kamerater osv.

    Så det var ikke sånn, at jeg aldri hadde kamerater.

    Men jeg var nok litt nedtrykt, pga. problemene med muttern, og mellom muttern og fattern.

    Så jeg hadde sikkert hatt mer kamerater, hvis det ikke hadde vært så mye problemer.

    Men pga. de her problemene da, så ble det vel sånn, at jeg litt sky, ovenfor folk jeg ikke kjente, og at jeg trengte litt mer tid, på å bli kjent med folk.

    Eller at, jeg tenkte på de her problemene, med familien, hele tida, og ikke var så blid og utadvent, hele tida.

    Men at jeg pleide å tenke igjennom ting da, problemene i familien, og hvordan ting hang sammen osv.

    Så jeg var kanskje ikke den blideste karen i gata, men jeg var ikke helt usosial heller.

    Hvis jeg bodde på steder som Østre Halsen og Jegersborggate osv., hvor det var folk jeg gikk bra sammen med, så var det ikke umulig at jeg også kunne få noen kamerater, selv om jeg nok var ganske prega, av tilstanden i familien osv.

    Det er nok ikke umulig.

    Så sånn var det.

  • Sverige og Danmark. (In Norwegian).

    Sverige og Danmark. (In Norwegian).

    Det er kanskje noen, som lurer på hvorfor vi, som var fra Norge, var så ofte, i Sverige og Danmark, at man til og med nesten begynte å skjønne hva danskene sier.

    Det er fordi, at vi bodde i Vestfold, altså, det landet som er vest for Oslofjorden, skal jeg se om jeg finner et kart.

    Nå satt jeg et kryss, der hvor Vestfold er ca.

    Fattern bodde jo på Berger, og det er ikke mange timene å kjøre til Sverige, og vi bodde nærme nok svenskegrensa, til å få inn to svenske TV-kanaler.

    Og i Larvik, sør i Vestfold, der var det jo danskebåten, Petter Wessel, hvor det kun tok noen timer over til Danmark, i hvertfall på dagtid, når båten vel kjørte litt raskere.

    Men jeg vil si, at Vestfold, egentlig er et av de mest sentrale stedene, i Skandinavia.

    For det er kort vei, både til Sverige og Danmark.

    De sier kanskje at Skagen, er midtpunktet i Skandinavia, men i Danmark, så har du jo ikke landegrense, til noen andre skandinaviske land.

    Vi kunne jo bare kjøre over til Sverige.

    Jeg vet det er bro over Øresund nå, men de er jo ganske langt fra Norge da, i Skåne.

    F.eks. hvis man bor i Vestfold, i Larvik f.eks. nå, så er det bare ca. 3 timer med den nye båten til Danmark, og kanskje 3 timer med bil til Sverige.

    Så sånn hadde det seg, at vi var mye i Sverige og Danmark.

    Sånn at jeg begynte å skjønne hva dansker sa osv.

    Jeg har jo også en dansk mormor, men hun har ikke bodd i Danmark, siden krigen, og da i København.

    Så hun prater et dansk, som er mye lettere å forstå, enn moderne dansk, vil jeg si.

    Enn f.eks. sånn de prater på Jylland, nå, det er nok vanskeligere for nordmenn å forstå, enn sånn de pratet i København, like etter krigen.

    Og vi var også i Tyskland et par ganger, og i Østerrike, og jeg og søstra mi, besøkte tanta vår, i Sveits.

    Og kusina vår, Rahel, prater jo tysk, og noe dansk-aktig norsk, for hun har venner i Danmark.

    Men jeg og søstra mi, og broren min Axel Thomassen, vi er altså ikke danske, vi er norske.

    Moren vår, Karen Ribsskog, er født og oppvokst i Norge, og viste meg skøyteløp, på 70-tallet, vi kjørte opp på en høyde over Larvik, og da kunne vi se ned på EM i skøyter, var det vel, på Fram-banen.

    Så sånn er det.

    Og hun prøvde også være morsom, å si at hun forstod hva de sa, når det var nyheter på samisk, på radio.

    Det var bare en radio-kanal omtrent, på den tiden, på 70-tallet.

    Da hendte det hun satt seg ned i en stol, og skulle skjønne hva de sa da.

    Hun vokste jo opp i Lofoten, så det er mulig hun lærte eller hørte noe samisk der, hva vet jeg.

    Men men.

    Og jeg dro jo mange ganger, på språkreise, til England, på 80-tallet.

    Og en gang var vi på weekend-tur til Paris og, med STS Språkreiser, i 1985.

    Og jeg så mye på Sky Channel, og Super Channel, da vi fikk det på Bergeråsen, i 1987 ca.

    Og jeg pleide å høre på Radio Luxemburg, for jeg bodde aleine, på Bergeråsen, og det var ikke så mye på NRK osv. om natta osv., tror jeg.

    Det var før nærradioene, med Radio 1 osv., kom.

    Men da har jeg altså plukket opp litt språk her og der da, og vært en del på ferie og språkreise osv., i Europa.

    Men det er ikke sånn at jeg er ikke er norsk fordet.

    Det er jo bare at jeg har vært på ferie, i Danmark og England, osv., så da er jeg ganske vant til å være i utlandet da, kan man vel si.

    I tilfelle noen tror at noe er galt, siden at jeg ikke får noe hjelp, fra Norge, selv om jeg er i England.

    Jeg er jo norsk statsborger, men jeg ble jaget fra gården til onkelen min, i Larvik, i 2005, og det var noen som skulle skyte meg.

    Og jeg hørte i 2003, i Oslo, at jeg var forfulgt av mafian.

    Så, siden jeg ikke skjønte hvem det her var.

    Så har jeg dratt til England, for jeg vet ikke hvem jeg kan stole på i Norge.

    Men planen min, var å kontakte de innen politiet, i Norge, som var eksperter, på mafia, osv.

    Kripos, var det, husker jeg Odd Einar Dørum sa, på nyhetene, da han var justisminister, i 2004.

    Men det er mulig at Kripos ikke er enig med Dørum da, hva vet jeg.

    Men jeg er i hvertfall norsk statsborger, så det burde være mulig å få rettighetene mine, uten å bli tullet med, i Norge, synes jeg.

    Men dette virker det ikke som er mulig å få til.

    Så hva som foregår, det vet ikke jeg, men jeg prøver å forklare litt på blogg i hvertfall da.

    Så får man håpe at det er i orden.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Jeg kom inn på videregående skole i Buskerud, selv om jeg bodde i Vestfold. (In Norwegian).

    Jeg var ganske flink på skolen, da jeg vokste opp, og jeg pleide alltid å være en av de beste i klassen, selv om jeg hadde mange andre interesser, enn å lese lekser osv., som kanskje synes var litt kjedelig, men jeg pleide å følge med i timen osv.

    Men men.

    Jeg bodde jo på Bergeråsen, i Svelvik kommune, nord i Vestfold.

    Men Vestfold, og Buskerud, hadde en avtale, som sa, at de 10 beste søkerne fra Vestfold, på videregående skole, de kunne få lov å gå på skole i Buskerud.

    Dette fordi, at Svelvik kommune, spesiellt vel, og kanskje også Sande, soknet til Drammen by, som ligger i Buskerud.

    Fra gammelt av, så var Svelvik en del av Hurum preste-distrikt, eller sogn, eller hva det heter.

    Svelvik, eller Strømm, som det het før, var del av et preste-sogn, som lå på Hurumlandet, på den andre siden av Drammensfjorden.

    Og Hurumlandet, ligger jo i Buskerud fylke.

    Det er nesten som for Oslofjorden, at på samme måte som at Bærum sogner til Oslo, selv om det ligger i Akershus, så sogner Svelvik til Drammen.

    Så sånn er det.

    Mens for Oslofjorden, så ligger jo både den østre og vestre delen av Oslofjorden, nærmest Oslo, de ligger i Akershus, som f.eks. Bærum og Ski.

    Mens for Drammensfjorden, så ligger Hurum i Buskerud, og Svelvik i Vestfold.

    Så sånn er det.

    Men jeg fikk en av de plassene da, så jeg kom inn på skole i Drammen, på 3. året, på videregående.

    For jeg hadde tre 6-ere, og resten 4-ere.

    Selv om jeg ikke skjønte hvorfor jeg ikke fikk 5-ere i språkfagene f.eks., for jeg hadde vært mye i England, og på ungsskolen fikk jeg bra karakterer i norsk, enten M, selv om det også var noen år, som jeg fikk 3-4 S-er, særlig i 7. og 8. klasse.

    Andre halvåret, i 7. klasse så fikk jeg 3 eller 4 S-er, og det samme første halvåret i 8. klasse.

    Enda jeg bodde alene siden jeg var ni år, og ikke gjorde noen lekser, for jeg hadde så mange andre interesser, data, elektronikk, fotball, skyte med luftgevær, kjøre båt på fjorden, være med kamerater, blant annet tremenningen min fra Lørenskog, og noen gangen noen fra klassen, jobbe for fattern på verkstedet og annet, alt mulig egentlig.

    Vi dreiv mye å kopierte Rambo og Mad Max-filmer og C64-spill og sånn, i helgene, det synes vi var artig.

    Men jeg fikk noen S-er alikevel, hvis jeg prøvde.

    Men jeg ble mye mobba, pga. jantelov osv., så de siste halvårene, på ungdomsskolen, så lå jeg på bare M-er.

    Jeg tror jeg gikk ut med bare M-er, fra ungdomsskolen.

    Jeg tror ikke jeg hadde noen G-er, muligens i håndarbeid, det skal jeg ikke si for sikkert, men vi måtte strikke, og da synes jeg nesten det var litt i flaueste laget, av vi måtte sitte å strikk luer, i 8. eller 9. klasse, så da lagde jeg en grønn og orange dusk, til en blå lue, og da likte ikke frøken fargene, så det er mulig jeg fikk G i strikking, det er mulig.

    Men dette var altså noe vi måtte gjøre.

    Jeg vet ikke hvordan det er i dag.

    Men jeg kom nå inn på førstevalget, alle årene på videregående, og jeg kom også inn der jeg ville etter videregående, for jeg fikk mye 5-ere og 6-ere, på videregående.

    Jeg gikk vel ut fra Gjerde, med mellom 4 og 5 snitt, så det var ikke så galt, enda jeg jobba mye, og feira mye russetid, så jeg fikk mest 5-ere, enda jeg vel ikke fokuserte så mye på skole, må man vel si.

    Men det som jeg kom på da.

    Det var et skolen i Drammen, begynte jo klokken 8.45, eller 9, eller noe.

    Og bussen jeg måtte da, den gikk vel klokken 7, eller noe.

    Så jeg måtte vente en time, i Drammen, før skolen begynte.

    Så det var litt kjedelig, jeg var vant til å ta skolebussen til Sande, og den gikk kanskje klokken 8.30.

    Så da måtte jeg stå opp et par timer før.

    Og jeg jobba mye på CC, i Drammen, siste året på videregående.

    Så da ble jeg ganske sliten.

    Og søstra mi flytta opp til meg, på Bergeråsen.

    Og hu hadde med venninner og sånn der, ofte.

    Så da ble det ofte at jeg forsov meg, selv om Pia og Cecilie, var flinke til å vekke meg, tror jeg nok.

    Så jeg tror kanskje det hjalp litt muligens, på forsovinga, at de flytta dit.

    Jeg husker ikke helt.

    Men da var det ofte, at jeg ikke rakk 7-bussen.

    Og da gikk den neste bussen klokken 9, eller noe.

    Og da kom jeg jo en time for sent.

    Og da fikk man anmerkning.

    Så da pleide jeg å haike.

    Og da var det ofte jeg fikk haik.

    Jeg var så trøtt, så jeg haika nesten hver dag, i en periode.

    Jeg stod vel opp samtidig med Pia og Cecilie da, og de skulle vel på skole i Sande, så de kunne ta 8.30 bussen.

    Med da haika jeg, til Drammen, nesten hver dag, eller annenhver dag, i noen måneder.

    Og var det noen som var greier, og lot meg sitte på da.

    Det var foreldra til Espen, i klassen, på Berger skole, og ungdomsskolen.

    Og det var vel faren til Ola og Anne Uglum, i Havnehagen.

    Også var det mannen til ei dame fra Bergeråsen, som var en av sjefene mine på CC Storkjøp.

    De bodde der hvor Petter og Christian bodde før, tror jeg, i Havnehagen 4, eller noe.

    Enten der, eller i huset ved siden av.

    Og hu dama, fikk jeg ofte sitte på med, hjem fra jobb og.

    Selv om hun kjørte veldig sakte på Svelvikveien, og var redd når bussen skulle kjøre forbi osv., eller om det var omvendt.

    Noe sånn.

    Han mannen hennes jobba med data vel, i Oslo, så han kjørte også innom Drammen, og kjederøyka vel, kom jeg på, Prince, som han pleide å kjøpe på bensinstasjonen i Svelvik, to pakker av gangen.

    Det er det vel ingen som kjøper nå lengre i Norge, to tjuepakniner sigaretter av gangen, det er vel for dyrt nå vel, da kjøper dem vel heller røyk i utlandet, eller slutter å røyke kanskje.

    Noe sånt.

    Jeg klarte også å forsove meg, til juletentamen, i norsk.

    Da fikk jeg haik med en som hadde mobiltelefon.

    Det her var 1989, så det var ikke dårlig da.

    Og da ringte jeg inspektøren, og forklarte, at jeg kom på skolen en time eller to for sent, men at jeg klarte fint å skrive en stil på fire timer, så jeg kunne sitte i et rom dem hadde ved siden av kontoret til inspektøren da.

    Og da gikk han med på det.

    Jeg var litt trøtt da, så jeg glemte å ta med noe å skrive med.

    Men da gikk jeg innom kiosken, ved Gjerde Videregående, hvor jeg var god kunde, som jeg var i nesten alle kioskene og gatekjøkkenene og kafeene osv, i gågata, i Drammen.

    For jeg hadde mye lommepenger, siden fattern eide leiligheten jeg bodde i, så jeg kunne bruke opp nesten alle pengene fra CC, på hva jeg ville.

    Så sånn var det.

    Og da fikk jeg låne en penn i kiosken da.

    Så skrev jeg stil om noe presidentvalg, eller noe, i USA.

    Noe sånt.

    Og da var det så kjedelig å sitte der, aleine, så da skrev jeg vel den stilen på et par timer.

    Og så så jeg over en halvtime eller noe da.

    Jeg måtte drøye det litt, ellers så hadde kanskje han inspektøren fått enda dårligere inntrykk.

    Det var han med mørkt krøllete hår, som hadde hytte, på Sand, i Svelvik.

    Og da fikk jeg dårligere karakter, på den stilen.

    Da fikk jeg vel bare 3/4, eller noe.

    Så klagde jeg.

    Jeg gjorde nesten aldri det, kanskje en gang i året, maks.

    Men da klagde jeg til lærerinna, Høstmælingen.

    Og da fikk jeg bedre karakter.

    Så her kan det ha vært noe muffens.

    Man skal jo ikke få dårligere karakter, avhengig av hvilket rom man satt i, da man skrev stilen.

    Da sa hun lærerinna, at stilen var egentlig bra den, da jeg fikk den tilbake andre gang.

    Hun gjorde et poeng av det.

    Men jeg hadde jo ikke sagt at den ikke var bra.

    Men kanskje inspektøren hadde sagt noe negativt da.

    Det er mulig, det vet jo ikke jeg, men det kan virke sånn.

    Så får vi se hva som skjer.

    Men, jeg har jo skrevet mye negativt, om at jeg ble mye mobbet, da jeg bodde på Berger osv, av folka i klassen osv.

    Men, da jeg kom på det her, om folka i Havnehagen, som jeg pleide å få sitte på med til Drammen, da jeg gikk på skole der, da synes jeg at jeg måtte ta med det.

    For på nedre, det nedre byggefeltet, på Bergeråsen, der var det aldri noen som turte å kødde med meg, når jeg var der.

    Men i klassen, så mobba dem meg fælt, det var liksom en hel gjeng mot meg da, og jeg hadde ikke noen andre på min side akkurat.

    Men det var ikke bare negativt da.

    Det var jo kult gjort, at de folka gadd å la meg sitte på til Drammen osv., når bussen gikk så tidlig.

    Så da tenkte jeg, at jeg kanskje burde skrive om det og, når jeg kom på det.

    I tilfelle folk trodde at alle folka var en gjeng med bøller, på det stedet, men det er ikke hele bildet.

    Jeg tror egentlig ikke at de folka på nedre, var så værst.

    Men det var jo også øvre, også var det Berger og Sand.

    Alle disse stedene var liksom Berger.

    Men det var egentlig fire steder, vil jeg si.

    Og i tillegg, så hadde man Svelvik da, Sande, Selvik og Tangen.

    Og i Sande var det jo mange steder.

    Og i Svelvik var det jo byggefelt.

    Og Tangen hadde også et annet navn, som jeg ikke kommer på nå.

    Men det var folk fra mange forskjellige steder, så man kan ikke at alle under en kam.

    Men det var vel bare sånn det ble noen ganger, at man kunne ha flaks eller uflaks med klassen.

    Så på ungdomsskolen ble jeg mye mobba.

    Men f.eks., i 1. og 2. klasse, på Handel og Kontor, i Sande, så var det ikke så galt.

    I 3. klasse på Gjerde, så var det noen sosser fra Drammen og Kongsberg, i Markedsføringsdelen av klassen, som jeg ikke gikk så bra overens med, Ole Skistad, og en som het Helge f.eks., fra Kongsberg, og også noen andre fra Kongsberg.

    Så det var folk fra mange forskjellige steder dette.

    Så det er ikke sånn at man skal ta alle over en kam, eller hva det heter.

    Noen var helt fine, mens andre var kanskje mer bøllefrø da.

    Men sånn er det kanskje overalt.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Er det en Svelvik-mafia? (In Norwegian).

    Fattern ringte i går, og da prøvde jeg å forklare han hva det var som foregikk, om hvorfor jeg skreiv på blogg osv.

    Jeg forklarte om han trudaduren, eller musikeren, i Eiker, som hadde blitt plaget av offentlig forvaltning, som samarbeidet bak scenen, til de klarte å knuse han.

    Her er linken til en bok om dette:

    https://secure.kolofon.no/searchdetails.aspx?docid=78&pid=1826

    Og jeg sa, at jeg synes det virka som, at myndighetene, i Staten, samarbeider på samme måten, bak scenen, som en mafia, bare på et høyere plan da.

    Så sa fattern, at han kjente igjen det jeg forklarte om han karen i Eiker.

    For sånn hadde det vært i Svelvik og, sa han.

    På slutten av 80-tallet, så husker jeg at fattern kjøpte et gammelt hus i Sandsveien, på Sand, i Svelvik.

    Det er en vei som går ned fra riksveien mellom Svelvik og Sande, og ned til Drammensfjorden, og til Sand gård da, de som opprinnelig eide hele Sand, og som dyrker jordbær, hvor jeg jobba en sommer, eller var det to, med å plukke jordbær.

    Så jeg spiste ikke jordbær på mange år etter det, husker jeg, for man bli litt lei.

    Men vi fikk kr. 2.50 pr kurv vi plukka, mener jeg å huske.

    Og hvis vi fant brennesle, så tror jeg vi fikk 5 kroner pr. brennesle.

    Noe sånt.

    Det siste var bare i åkern da, men samme det.

    Fattern kjøpte et hus der, rundt 1988 kanskje.

    Fattern han kan masse forskjellig, han har bygd hus, blant annet et svært hus for onkelen min i Son.

    Han har bygd masse båter, blant annet en havseiler på 30-40 fot vel, som måtte støpes i sement osv.

    Han har drevet snekkerfirma, og startet opp produksjon av vannsenger, på 80-tallet, og solgte mye av dem, og importerte vannsengmadrasser fra USA osv.

    Nå har visst Jensen Møbler kjøpt opp jordet, som lå like ved snekkerverkstedet, og det gamle huset til besteforeldra mine, så nå er det visst ikke så trivelig å bo der lengre.

    Men samme det.

    Jensen Møbler hadde visst gode kontakter i Svelvik kommune osv., så det var visst ikke få folk han hadde overkjørt gjennom åra.

    Og fattern sa, at det var en sånn gjeng i Svelvik og, som hadde knust noe sånt som ti folk opp igjennom åra.

    Ledet av banksjef Berg, i Svelvikbanken, visstnok.

    Mens fattern dreiv å bygde nye hus i Sandsveien, så hadde visst banksjef Berg & Co., i Svelvik-banken, nå heter den vel Dnb NOR, men den har hatt flere andre navn opp i gjennom tidene også.

    Svelvik Sparebank, eller sparebanken NOR, het vel banken på den tida.

    Så hadde Banksjefen, Berg, & Co., sperra kontoene til fattern, mens han dreiv å bygde.

    Så han fikk vel ikke kjøpt materialer osv. da.

    Til å bygge ferdig de siste husa.

    Så da gikk vel prosjektet med underskudd, og fattern gikk konkurs da.

    Og det husker jeg allerede fra den tida, at fattern kalte dem for Svelvik-mafian.

    Så det kan virke som at det noe lignende i de forskjellige stedene rundt omkring, som var beskrevet i den boka, av Freddy Kristoffersen, mafiaen i Eiker.

    For det var visst et titall personer, som hadde blitt knust av denne banksjefen Berg, i Svelvik.

    Fattern sa også, at datra hans, var venninne, med stesøstra mi, eller datra til dama til fattern, Christell, og også med søstra mi.

    Jeg husker mange av venninnne til Christell og Pia, men at det var noen av dem som het Berg, det skal jeg ikke påstå at jeg husker.

    Men dem hadde visst vært mye sammen med hu dattra til banksjefen, ettersom jeg skjønte, uten at jeg skal påstå at jeg veit hvem det var.

    Noe som jeg syns var litt rart, at jeg ikke visste det, hvis dem var mye sammen.

    Men nå bodde jo jeg i et hus for meg selv på Bergeråsen da, så det var vel ikke alt søstra mi og Christell gjorde, som jeg fikk med meg nei.

    Jeg hadde egentlig ikke noe sjangs til å ha kontroll på dem.

    Jeg hadde nok med meg sjæl, for jeg ble mobba ganske mye på skolen, når jeg gikk på ungdomsskolen, så jeg trodde at jeg gjorde dem en tjeneste, hvis jeg holdt meg unna dem, på ungdomsskolen osv., så kanskje ikke folk skjønte at vi var i slekt, for da ville kanskje dem bli mobba og.

    Og jeg var litt flau over at jeg ble så mye mobba, så jeg ville ikke at Christell og Pia, skulle se at jeg ble mobba hele tida, så jeg holdt meg unna dem, det året jeg gikk i 9. klasse, og dem gikk i 7. klasse, på Svelvik Ungdomsskole.

    Så det var vel bare et år vi gikk på samme skole, og da ble jeg mobba hele tida, som sagt.

    Og, vi bodde jo ikke i samme hus heller, så det var litt begrensa hvor mye jeg kunne følge med på dem.

    Jeg tenkte at Christell hadde jo to storebrødre, Jan og Viggo, selv om dem flytta vekk etterhvert.

    Pluss at hu hadde fattern da.

    Og søstra mi, ville jo ikke bo i samme huset som meg, hu ville bo i Havnehagen, med Christell og Haldis og fattern.

    Så da regna jeg med at fattern passa på hu da.

    Og Jan også da, som vel ble nesten som broren hennes da, siden dem bodde i samme huset der, de første åra da.

    Pluss at Haldis passa vel på dem.

    Så jeg så ikke på det som min jobb, å passe på dem, husker jeg.

    Jeg husker når fattern traff Haldis, så slutta han plutselig å bo i Hellinga, der hvor jeg bodde da.

    Så jeg var bare ni år, så jeg var ikke vant til å bo aleine.

    Så noen uker etter, så tok fattern med meg ned til Haldis, og der var det to jenter, Nina og Christell, som var et og to år yngre enn meg.

    Så jeg så vel ikke på Christell som søstra mi.

    Jeg så vel på hu og Nina osv., som noen jenter jeg kjente der, omtrent.

    I hvertfall i starten.

    Jeg hadde jo masse familie på stedet, som besteforeldre, og onkel og tante og fetter og kusine osv.

    Så det var liksom den ordentlige familien min.

    Og søstra mi, hu var jo hos moren min i Larvik da.

    Larvik, synes jeg var såpass fredelig, så jeg trodde egentlig ikke at noen turte å gjøre noe mot søstra mi.

    Jeg tenkte ikke på sånne ting, i det hele tatt.

    Og da søstra mi valgte å bo nede i Havnehagen, når hu flytta til Bergeråsen, i 82, eller når det var.

    Så tenkte jeg, at da ville hu jo, at fattern skulle passe på hu, og ikke ha så mye med meg å gjøre.

    Så jeg ble litt såra da, siden jeg ikke likte å bo aleine, da jeg var sånn ni, ti, elleve år osv.

    Så jeg tenkte ikke på det sånn, at jeg måtte passe på, og følge med på dem.

    Siden dem hadde Jan og Viggo og fattern osv.

    Og Christell likte ikke meg så bra heller, husker jeg, så hu tålte omtrent ikke meg, i hvertfall ikke alltid, husker jeg.

    Så de siste åra jeg bodde på Bergeråsen, så hadde jeg ikke alltid like mye kontakt med dem.

    Så jeg veit vel ikke hvem alle venninnene dems fra Svelvik var, osv.

    Men kan han Berg, ha vært med i noe frimurere, eller noe sånn.

    Jeg tror dem hadde Lions og Rotary, i Svelvik.

    Kanskje dem har noen fler og.

    Og så har dem sitti der, og styrt hvem dem skulle knuse osv?

    Bergeråsen ble forresten solgt fra Jebsen, som eide Berger Gård, til Svelvik kommune, for dem ville ha flere innbyggere i Svelvik, av en eller annen grunn.

    For en halv million, rundt 1970 da antagelig.

    Jebsen solgte også Blindvann, innsjøen som drikkevannet til Svelvik kommer fra, til kommunen.

    Så den elva som går fra Kafe-dammen, til Drammensfjorden, den var det sikkert en god del mer liv i før da, når den ble brukt til å drive maskinene på Berger-fabrikkene.

    Nå går vel mye til drikkevann, så da blir det sikkert ikke like mye vann igjen i elva, men det er vel ingen som bruker vannkraft fra den elva lenger nå, så det spiller vel kanskje ikke så stor rolle.

    Men det virka ikke som at fattern synes det var så god ide, å bygge byggefelt på Bergeråsen.

    Det blei vel mye mer folk med en gang da.

    Men kommunen ville kanskje ha mer skatteinntekter da.

    Det er mulig.

    Men det hadde kanskje vært artig, å visst mer om hvordan disse lokale ‘mafiaene’, er bygd opp.

    Om dem følger et visst mønster, og at det er sånn, at det er en mafia på hvert sted?

    Og at det bare er untaksvis, at dette kommer ut, sånn som det skjedde i Eiker?

    Så hvis noen har noe mer kunnskaper om dette, så hadde det vel vært artig, om dem hadde skrevet en kommentar om dette.

    Noe annet jeg har tenkt på i det siste, er at det virker som at jeg har havnet borti Illuminati, her på Arvato, i Liverpool.

    Jeg overhørte noen sa, like etter jeg sluttet der, at ‘they only want the girls/women’.

    Om dette var politiet som kommenterte Illuminati-agendaen da.

    Og, at de har alle de pene damene.

    Men ingen av de, vil at det skal bli kjent, at de må jobbe for dem, på den og den måten.

    Så derfor, er det ingen som vil at dette skal bli kjent.

    Var det derfor Merseyside-politiet, kalte meg ‘Miss’, tro.

    Fordi de damene som dette med, ikke vi at dette skal bli kjent, så det blir holdt skjult?

    Eller var det bare for å kødde.

    Man kan i hvertfall se det brevet, i denne linken:

    http://nb.xiandos.info/Politiet_i_England

    Jeg har i hvertfall lest, at alle har plikt å stå opp for sine sivile rettigheter.

    At det er de vanlige folkas plikt, hvis man blir tullet med, av myndighetene.

    Jeg skjønner jo det, at hvis nordiske jenter, har blitt tulla med, av noe Illuminati, eller noe, i Liverpool, så vil de ikke at dette skal bli kjent.

    Men jeg synes jo ikke det er riktig, at vanlige folk skal bli tulla med hele tida da.

    Det kommer jo bare til å fortsette og fortsette, hvis ingen forklarer hva som foregår.

    Kanskje damene synes dette er artig?

    De bare synes ikke det er så artig, hvis det blir kjent?

    Hva vet jeg.

    Men jeg får bare forholde meg til det som jeg har lest, om rettigheter osv.

    At det er enhvers plikt å stå opp for sine sivile rettigheter, overfor maktmisbruk fra myndighetene osv.

    Så får de heller kalle meg ‘Miss’, hva nå grunnen er for det.

    Ikke at jeg aksepterer det, jeg har rapportert om dette videre til IPCC osv., men de gjør ingenting.

    Så hva som foregår, det kan man lure på.

    Men jeg lurer på, om Illuminati, kan være beskyttet av politiet.

    Eller hvordan dette foregår.

    Eller om det er noen andre enn Illuminati.

    Noe tull var det i hvertfall på den Microsoft aktiveringa.

    Så vi får se hva som skjer.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog