johncons

Stikkord: Bergeråsen

  • Noe ‘mafia’ e.l. i familien min overvåka meg og farfaren min, Øivind Olsen. (In Norwegian)

    Nå har jo jeg hatt noen rolige år, her i England, hvor jeg har prøvd å tenke tilbake i fortiden, og prøve å finne ut, hva det kan komme av, at jeg overhørte i 2003, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Og jeg husker at farmora mi, Ågot Mogan Olsen, og faren min, Arne Mogan Olsen, de stod i huset til besteforeldra mine på Sand, og overvåka han farfaren min, Øivind Olsen, bare fordi han gikk bort på et jorde, som lå like ved huset dems, og som tilhørte en som het Lersbryggen.

    Da fikk farmora mi og faren min nesten sjokk, og lurte på hva farfaren min skulle bort på der, enda det var bare et jorde der.

    Så det var tydelig at det her likte dem ikke da.

    At dem samarbeida, muligens, om å overvåke han.

    Noe sånt.

    Også var det meg selv da.

    Jeg måtte jo bo aleine, i min fars leilighet, fra jeg var ni år.

    Faren min flytta meg til en større leilighet, i Leirfaret, da jeg var 11 år, i 1981.

    En leilighet han solgte, i 1989.

    Og der tror jeg at faren min ikke sov en eneste natt.

    Det var bare meg, og også seinere søstra mi, som sov der.

    For faren min bodde nede hos Haldis, i Havnehagen.

    I begge leilighetene, Hellinga 7B, og Leirfaret 4B, så var dette vertikaltdelte tomannsboliger.

    Så det bodde et eldre par, i både Hellinga 7A og Leirfaret 4A.

    De i Leirfaret 4A, de må nok ha spionert på meg.

    Og oppdatert faren min.

    For en gang, husker jeg, da jeg var sånn 14-15 år kanskje.

    Da hadde jeg søstra mi på besøk, og en kamerat som het Ulf, som hadde langt hår.

    Og da husker jeg at naboene i 4A, begynte å skrike nesten, når Ulf og søstra mi gikk hjem.

    For det var ganske seint, en kveld på våren eller sommeren, og da trodde dem at Ulf var jente da, pga. det lange håret sikkert.

    Da hørte jeg hu eldre kona i 4A skreik.

    Og da kjefta faren min seinere på meg, for at jeg hadde hatt jenter der.

    Så da må nok naboen, i 4A, ha ringt til faren min, og sladra om at jeg hadde hatt jenter der da.

    Eller ‘jenter’, for det var bare søstra mi og Ulf.

    Men hva var poenget?

    For det første så måtte jeg bo aleine der.

    Men hvorfor fikk jeg ikke lov å ha jenter der?

    Nei, det her var bare idiotisk.

    Sånn dreiv Haldis-familien og mobba og tulla med meg, hele tida.

    Også en gang, da jeg var 18 vel.

    Så hadde jeg to nabojenter på besøk, midt på natta.

    Det var enten under Svelvikdagene, ellers så var det 16. mai.

    For jeg traff de nabojentene, i Svelvik, når det var stor fest, på samfunnshuset der, husker jeg.

    Og da kom Christell, datteren til Haldis, opp, og gikk inn, uten å banke på, og lagde spetakkel da.

    Hun kjefta på de her jentene, og sa ingenting til meg, da jeg spurte hva denne oppførselen hennes kom av.

    Men jeg har lurt på hvordan Christell visste at det var noen nabojenter hos meg.

    Det, tror jeg, må ha vært fordi at antagelig naboen har ringt ned til Haldis og dem da, og sladra.

    For de i Haldis-huset, kan ikke ha likt, at jeg hadde jenter på besøk da.

    De må antagelig ha prøvd å ‘fucke opp’ meg.

    Sånn at jeg skulle bare tenke på damer og ikke komme meg frem i livet, eller noe sånt.

    Jeg kan ikke si nøyaktig hvorfor de tulla sånn.

    Men her var det nok noe ‘mafian’-tullings, mot meg og farfaren min.

    Hvorfor var det sånn mafia-tulling?

    Kanskje fordi vi var norske da, jeg og farfaren min.

    Og at det er en krig mot norske folk, fra noe ‘mafian’ osv., som Haldis-familien var med i da.

    Hva vet jeg.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Her er noen YouTube-videoer som jeg har tatt med den nye mobilen. (In Norwegian)

    PS.

    Skal jeg prøve å finne noen av videoene som ble spilt på det her stedet.

    (Det var kanskje litt mange videoer, men jeg kjente ingen der, og da tenkte jeg at jeg kunne prøve å lære kameraet osv.

    Men men.):

    PS 2.

    Den siste sangen, ‘True Faith’ med New Order, fikk jeg i julegave, som maxi-plate, fra søstra mi, jula 1988, like etter at hu hadde flytta opp til meg, i faren mins leilighet i Leirfaret, på Bergeråsen.

    Hu sa at det skulle være LP da, men det var bare maxi.

    Det var en sang kalt 1963, på baksida.

    Det året Kennedy ble skutt, men jeg tror ikke sangen var om Kennedy.

    Øystein Andersen, adoptiv-tremenningen til søstra mi og meg, fra Korea, han likte også denne videoen, i 1988 osv., husker jeg.

    Og hun Cecilie Hyde, som også pleide å henge oppe i leiligheten til faren min, siden faren min bodde nede hos Haldis, og hu var venninne med søstra mi, hu likte også det her bandet.

    Så den sangen her var nok den sangen som ble mest spilt i leiligheten til faren min, det siste halve året jeg bodde der.

    Det er nok ikke umulig.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • 80-tallet: Drepte ‘Svelvik-mafian’ Ole Tonny Bergum fra Bergeråsen? (In Norwegian)

    En klassekamerat av meg, Ole Tonny Bergum, som jeg ikke kjente så bra, men bare såvidt egentlig.

    Han døde i en bilulykke, i 1988, var det vel.

    Noen år før, så rappa han, og Geir Arne Jørgensen, tror jeg det var, en Sun-seeker båt, til mange hundre tusen, i Svelvik.

    Så kjørte de ned ut Oslofjorden, og videre til Sverige.

    Hvis han som eide den Sun-Seeker-båten.

    Det må ha vært en forretningsmann, fra Svelvik.

    Hvis han var i den her Svelvik-mafian, som bl.a. faren min har prata om.

    Og også andre, alle av dem kjører visst Mitsubishi, fra Finn Sands bilforretning, på Skjønnhaug, i Svelvik.

    Så sånn var det.

    Men hvis han båteieren, var i Svelvik-mafian.

    Kan han ha fått noen til å tukle med bilen til Ole Tonny, mens han var på skolen, på Sande Videregående.

    Sånn at han kjørte av veien og døde, på en slette vel.

    Kan det ha vært noe sånt som skjedde?

    Bare noe jeg kom på, om det kunne ha vært noe sånn dritt som foregikk.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Noen ‘luringer’ driver å tuller med meg på YouTube. Forstå det den som kan. Bertelsmann Norge-ansatte antagelig(?) (In Norwegian)

    Session Start: Mon Jun 15 00:00:01 2009
    Session Ident: #blablatemp
    [12:49] * sheriffen has joined #blablatemp
    [12:49] <sheriffen> hei john_cons
    [12:49] <sheriffen> http://www.youtube.com/watch?v=2XlL8z-eVys
    [12:49] * sheriffen has left #blablatemp

    PS.

    Her er YouTube-videoen som ‘sheriffen’ reklamerer for:

    PS 2.

    Jeg veit ikke hvem de folka her er, men det er tydelig at Ole Christian Skjellsbekk, fra Bergeråsen, er med.

    (Selv om han, merkelig nok, ikke har blitt en dag eldre, siden sist jeg så han.

    Og det var i 1988, tror jeg.

    Så det her var litt merklig.

    Men men):

    ole christian skjellsbekk

    PS 3.

    Han her er lederen:

    lederen

    PS 4.

    Det kan jeg se på luene dems, at de folka her, de er nok mer ‘amerikanske’, enn dem er norske.

    Siden dem har sånne amerikanske luer.

    Så det er kanskje derfor jeg blir tulla med i Norge, av en sånn her ‘amerikansk mafian-gjeng’ da, eller noe, siden jeg er mer norsk enn amerikansk.

    Hvem vet.

    Noe er det nok ihvertfall.

  • Problemer i Haldis-familien. (In Norwegian)

    Som jeg skrev om på bloggen her i forgårs vel, så er mange i familien min mer som hippier og ‘white thrash’:

    https://johncons-blogg.net/2009/06/pa-xiandos-sa-har-noen-opprettet-en.html

    Noen syntes kanskje at det var litt rart, at jeg angrep stesøstra mi, eller egentlig stedattera til faren min, for å gå med jobbebukse, på julaften, som hun gjorde i 1994, var det vel, da hun var sånn 22 år gammel vel.

    Det kan kanskje virke som å være en litt tynn grunn, for å beskylde noen for å være ‘white thrash’?

    Det er mulig.

    Men hva slags familie er det som lar dattera si gå med joggebukse under familieselskap på julaften da?

    Nei, her er det noen problemer i Haldis-familien, vil jeg si.

    Det som var problemet, i 1994, husker jeg, det var at Christell hadde ei venninne, som var frøken Norge, eller hadde kommet på 2. plass, i frøken Norge konkurransen, eller noe sånt noe.

    Og det var sånn dem fikk meg ut dit da, søstera mi lokka meg med at ei som var i frøken Norge skulle være der og sånn.

    For jeg hadde ikke så mye med familien min å gjøre, annet enn søstera og broren min.

    Så det var egentlig litt rart at jeg dro ut dit, julen 1994.

    Og jeg dro også ut dit julen 1995 og, husker jeg.

    Og en gang, som kanskje var julen 1996, det er mulig, det var i vannsengbutikken i Drammen det.

    Så sånn var det.

    Fra 1997 til 2003, så feira jeg vel jul hos søstera mi i Oslo, mener jeg det var.

    Men vi var ikke så nærme vi heller.

    Jeg var kanskje på besøk der julaften og en eller to andre dager i året.

    Noe sånt.

    Jeg hadde bare ikke noe annet sted å dra på julaften.

    Og julaften er en trist dag å være alene, så derfor prøvde jeg å finne et sted å være da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men julen 1994, så hadde altså ikke Christell på seg penklær, men gikk rundt i joggedress hele julekvelden da.

    Og det var fordi broren hennes, Jan Snoghøj, hadde skremt hu frøken Norge-dama, på en måte, sånn at hun ikke ville feire jul sammen med Haldis-familien likevel.

    Dette var ihvertfall noe Christell var sur for.

    Men om dette var grunnen til at hun ikke tok på seg noe pene klær på julaften, det vet jeg ikke.

    Men her kan man kanskje lure på hvem det var som bestemte i familien.

    Faren min hadde en 22 år gammel stedatter, som han ikke ba å pynte seg, siden det var julaften.

    Haldis, hadde en 22 år gammel datter, som hun ikke ba pynte seg, selv om det var julaften.

    Og Jan hadde en 22 år gammel halvsøster, som han ikke ba pynte seg, selv om det var julaften.

    Og jeg hadde en 22 år gammel stedatter av faren min, som jeg ikke ba pynte seg, selv om det var julaften.

    Men jeg kunne vel nesten ikke disiplinere stedatteren til faren min, når faren min var der, moren til hun stedatteren var der, og broren til hun stedatteren var der.

    Alle disse tre var jo i nærmere familie, til min fars stedatter, enn jeg var.

    Så sånn var det.

    Jeg husker kanskje feil, av hvor vi var på de forskjellige julaftenene.

    Da Pia var gravid med Daniell, da var vi og feira jul i Drammen.

    Men Pia dukket først opp 1. juledag.

    Det må ha vært julen 1994 da.

    Så da var vi i 2. etasjen i vannsengbutikken i Tordenskioldsgate, i Drammen.

    Men året før, da jeg var i militæret, da var jeg hos dem, hos Haldis-familien, på Bergeråsen.

    (Det året var jeg ikke helt med, for infanteriet var ganske tøft for meg, med befal som plaga og mobba meg osv., så jeg var ikke helt meg selv det året).

    Og i 1995, da må det ha vært, at Christell gikk med joggebukse.

    Jula 1995, da Christell var 23 år gammel.

    For da var vi også på Bergeråsen, husker jeg, hos Haldis-familien.

    Det var det året jeg tok lappen, og den hadde jeg fått bare noen dager før julaften, så jeg husker at ingen der visste at jeg hadde tatt lappen, tror jeg da.

    Men da sendte jeg rundt førerkortet mitt, så fikk dem se på det.

    Men da var jeg litt sliten da, for da hadde jeg jobba så mye, på Rimi Nylænde, og også tatt masse kjøretimer og sånn, midt oppi julestria i butikken da, hvor det er mest å gjøre i desember.

    Og jeg hadde også fått et anfall av kviser i trynet, husker jeg.

    Noe jeg aldri har hatt hverken før eller siden.

    Så her lurer jeg på hva det egentlig kan ha kommet av.

    Søstra mi har jeg jo mistenkt at er en sånn moderne heks, så kanskje hun putta noe kvise-greier i maten min eventuelt?

    Hvem vet.

    Nei, da hadde vel hun allerede flytta til Tromsøgata, i en Ungbo-leilighet der, så det må det vel ha vært noen annen grunn til.

    Men hva foregikk i Haldis-familien tro?

    Er det vanlig at den 23-år gamle dattera i familien går rundt i joggetøy, mens de andre er pyntet i dress osv., på julekvelden?

    Også mannen til hun gamle Tutta, den eldre venninna til Haldis, var der, på julaften.

    Enkemannen, var han vel.

    Jeg prøvde å spørre han, om det var sant at Tutta var død.

    Men da sa han ikke et ord.

    Faren min klagde noen år før det her, på at Tutta ikke ville slutte å røyke.

    Og da hadde Tutta sagt, at det var den eneste gleden hennes, å røyke.

    Tutta bodde ovenfor bedehuset cirka, på Berger.

    I samme veien som fotballbanen på Berger ligger.

    Men jeg kjente ikke egentlig hu Tutta eller enkemannen hennes.

    Jeg hadde omtrent ikke kjent dem igjen på gata.

    Men det var nok sånn, at Haldis hadde noe nettverk av sladrekjerringer, som informerte det mafian eller illuminati-greiene, eller hva det var, som Haldis var i, om forskjellige ting da sikkert.

    Haldis kjente ei enkefrue, av en doktor, inne i Svelvik.

    Haldis var vel i 50-åra, da jeg kjente henne såvidt, på 80-tallet.

    Mens venninnene hennes, de var for det meste i 70-åra.

    Så Haldis hadde en god del venninner som var i foreldregenerasjonen hennes, må man vel si.

    Noe som kanskje var litt rart.

    Men det var altså hun Tutta, på Berger.

    Det var hun Solveig, også kalt ‘Teskjekjærringa’, nederst i Havnehagen, på Bergeråsen.

    Og det var hun andre Solveig, som var telegrafist på Scandinavian Star, som bodde inne på Holmen, ved Holmenkollen, i Oslo.

    Også var det ei enkefrue, etter en doktor, som bodde i et hvitmalt trehus vel, i Svelvik.

    Og det kan ha vært fler og.

    Men siden faren min var i Haldis-familien, så var det sånn at jeg noen ganger satt på med denne Haldis, til og fra Drammen f.eks., hvis jeg skulle noen ærend der, eller hvis faren min trengte hjelp med å skru sammen vannsenger for kunder og sånn, eller noe annen jobbing.

    Så da var det ofte sånn, at Haldis måtte stoppe hos enkedoktor-frua i Svelvik, ellers så måtte hu innom Tutta på Berger, i en halvtime.

    Så da jeg var guttunge, så satt jeg for det meste i bilen, eller jeg gikk ut i veien på Berger da, og prata med en amerikansk gutt, som plutselig befant seg ved bedehuset på Berger, husker jeg.

    Så jeg gikk og kjeda meg litt da, mens Haldis og noen ganger faren min, prata med disse konene da.

    Og en julaften, jula 1988, så var vi faktisk inne og feira hos en av disse konene.

    Det var Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star.

    Og da fikk jeg aldri rota meg til å skifte til penklær.

    For det var ikke så mye mat, tror jeg, så middagen var ferdig før vi visste ordet av det.

    Og da tok jeg kvelden tidlig, for jeg likte ikke hu der Solveig så bra.

    Da var jeg 18 år da, og Christell var vel 16 år, tenker jeg.

    Og da hadde Christell fått sexy body-undertøy, nesten gjennomsiktig, i hvitt, til jul, med blonder osv.

    Som hu prøvde, etter at jeg hadde lagt meg.

    Så hu kom inn på rommet mitt, som jeg hadde hos Solveig, og gikk sånn parade i noe sexy, gjennomsiktig hvitt blonde-undertøy body da.

    Og Christell var ganske tidlig utvikla, så hu hadde stort frontparti og det hele, allerede da.

    Så hva hu tenker med, det vet ikke jeg.

    Hva hu absolutt skulle inne på rommet mitt, for å paradere, i undertøyet.

    Og hvorfor skulle hu vise fram undertøyet, til slekta, i det hele tatt?

    Er ikke det ganske ‘white thrash’ også?

    Det kan man lure på.

    Hvorfor skulle hun vise fra det sexy undertøyet hun fikk, fra gud vet hvem, til faren min, søstra mi, som også var 16-17 år, Haldis som var nærmere 60 og hu Solveig, som vel var nærmere 70(?)

    Dette var hun Solveig som var på vakt, den dagen Scandinavian Star-ulykken skjedde.

    Og faren til Christell, en kar, som må ha hett Humblen da, fra Ålesund, var også på besøk hos Solveig.

    Og da var dette så hemmelig, at faren min måtte sitte i bilen, når Hr. Humblen fra Ålesund, Haldis og Solveig fra Holger Danske og Scandinavian Star, hadde møte, i Solveig-huset, på Holmen, ved Holmenkollen i Oslo.

    Så hva foregikk egentlig i Solveig-huset?

    Var det noe ‘mafian’-møter med Ålesunds-mafian?

    Var det Ålesundsmafian som senket eller tente på Scandinavian Star?

    Alle skjønner vel at det må ha vært noe plott, i forbindelse med Scandinavian Star, når man ser at de ikke engang klarte å finne ut hvem som eide skipet.

    Hvem ofrer hundrevis av menneskeliv, for å få hundrevis av millioner, i svindel-penger?

    Er det Haldis-mafian, er det Ålesunds-mafian, eller var det noe russisk mafian?

    Hvem vet.

    Ikke vet jeg ihvertfall, men noe ‘mafian’, eller noe, mistenker jeg nok at det kan ha vært, dette med Haldis sine sladrekone-venninner, og dette med Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star.

    Noe rart må det vel nok ihvertfall ha vært i Haldis-familien.

    Og et tegn på dette, må det vel være at de lot dattera i huset gå i sexy undertøy, på julaften, som 16-åring, og i joggetøy, på julaften, som 23-åring.

    Så her er det nok hippier og kommunister på både mors- og farssida av familien min, vil jeg si.

    Og Christell må vel også sies å være litt hippie.

    Hun går med joggetøy på julaften, hun reiser jorda rundt, som back-packer.

    Hun går i ørkenen og tørker seg bak med hånda, og hun ligger med mange menn, fikk vi høre, i bryllupet til broren hennes Jan, og venninna hennes Hege, i en tale holdt med lav, nervøs, stemme, av brudens yngre bror.

    Så her er det nok hippier overalt i familien min, kanskje med unntak av bestefedrene mine, som begge døde på 80-tallet.

    Så sånn er nok det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 70-tallet. (In Norwegian)

    Nå kom jeg på noe som skjedde, da jeg var sånn 6-7 år.

    Da var jeg på besøk hos faren min, i sommerferien.

    Også var vi ute med båten.

    Faren min hadde en ganske rask båt, som han hadde bygget selv.

    En ganske stor båt og, så naboen i Hellinga, som hadde to sønner, som var tvillinger, de var også med.

    De tvillingene var kanskje 3-4 år eldre enn meg, så de var sånn 9-10 år, eller noe, da.

    Også ble faren min lei av å kjøre båt, så satt han plutselig meg til å kjøre den raske speedbåten.

    Innover i Drammensfjorden, tror jeg det var, i retning Holmsbu cirka.

    Jeg var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle styre, for den båten gikk ganske raskt.

    Og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, hvis det dukka opp noen andre båter.

    Men faren min var veldig uansvarlig, og vel også litt dum, må man si, når han trodde at jeg visste hvordan man skulle kjøre båten.

    Men jeg var redd for å kjøre for nærme land.

    Så jeg sikta på noen små øyer, eller skjær, som lå langt framme, nesten i horisonten da.

    Og da klarte jeg å styre båten rett da.

    Så da var det ikke så farlig, for andre båter kunne se at jeg holdt en rett kurs, og de øyene lå et godt stykke fra land, så hvis jeg sikta på de øyene, så kunne jeg ikke kjøre båten på land.

    Den båten gikk ganske så raskt, så da kunne de nok ha skjedd en alvorlig ulykke.

    De tvillingene stod og så på, at jeg kjørte, og dem var misunnelige da, for jeg var jo en del år yngre enn dem.

    Pluss at jeg var fra Larvik og ikke fra Bergeråsen da.

    Men jeg hadde ikke bedt om å kjøre, det var faren min som bare sa at jeg skulle kjøre.

    Så gikk han bakerst i båten, sammen med han naboen, i Hellinga, og prata om et eller annet da.

    Mens de tvillingene så på at jeg kjørte.

    Men da kunne de begynne å klage på meg da, på at jeg kjørte rett mot de skjæra.

    Men de skjæra var jo veldig langt bort, så det var kjempelang tid å si fra på da.

    Men hvis jeg ikke hadde sikta på de øyene, så kunne det nok ha skjedd at jeg hadde kjørt båten på land, for jeg skjønte ikke helt hvor faren min mente at jeg skulle kjøre mot.

    For det var ikke så lett å kjøre den båten, for en 5-6 åring, for den kjørte ganske raskt.

    Men det viser litt hvor idiot faren min er, når det gjelder å oppdra unger osv.

    Han skjønner ikke det, at unger ikke er som voksne, og skjønner alt mulig.

    Jeg gikk jo litt inn i sjokk, når jeg plutselig måtte stå der og kjøre båten.

    Jeg ville jo ikke skuffe faren min heller, ikke sant.

    Men det gikk greit da, jeg bare styrte mot de øyene jeg, langt borte i horisonten nesten, så kjørte jeg ihvertfall ikke båten på land.

    Men da ble faren min brysk da, når tvillinene sladra om det her.

    Så sånn var det, men da gikk det ihvertfall greit, da kjørte jeg ihverfall ikke båten på land, men holdt en stø kurs, så andre båter også kunne holde seg unna, så vi ikke kjørte på land eller kræsja.

    Så sånn var det.

    Med hva faren min tenkte på, det veit jeg ikke, men det er det kanskje noen andre som skjønner.

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Seinere så husker jeg at faren min prata dritt om han naboen der, til farmora mi.

    At dem røyka så fælt, i stua, men at dem aldri vaska gardinene.

    Det husker jeg at faren min sa til farmora mi, på kjøkkenet, i en pause fra jobben, i huset til farmora og farfaren min på Sand.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Så husker jeg en gang, før det her igjen.

    I Larvik, ved Østre Halsen der vel.

    Ved restaurant Hvalen der kanskje.

    Da dro stefaren min, Arne Thormod Thomassen med meg og søstra mi, ut med båten.

    En vanlig robåt nesten, med påhengmotor da.

    Og da, like etter at vi kjørte fra land, omtrent.

    Da skulle søstra mi, som var kanskje 3-4 år da.

    Hu skulle absolutt lene seg ut over kanten, fra båten, og se oppi vannet.

    Så hu tippa over da, hu mista balansen, og begynte å tippe over kanten av båten.

    Men jeg så det med en gang, hva som skjedde, så jeg rakk å holde fast i henne, før hu tippa over kanten av båten.

    Så fikk hu balansen igjen, eller så kom stefaren vår, og fikk dratt hu ned i båten.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg kom på.

    Men han Arne Thormod Thomassen, han kunne ikke svømme.

    Og jeg og søstra mi, vi var bare sånn 3-4-5 år vel.

    Og vi hadde ikke redningsvester, husker jeg.

    Så det er mulig de foreldra våre prøvde å bli kvitt oss.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Jeg har også redda livet til broren min, Axel, en gang.

    Det var sommeren 1979, må det ha vært.

    Da kjørte stefaren vår, Arne Thormod, sammen med mora vår, og meg og søstra mi og halvbroren min Axel da.

    Og da var det bursdagen min, 25. juli 1979.

    På veien så kjørte vi innom Arendal, Grimstad og Lillesand.

    Mange fine sørlandsbyer da.

    Og på veien tilbake, så dro vi innom gården hvor Knut Hamsun hadde bodd, for mora vår var fan av han da.

    På omvisning der.

    Jeg husker at vi ble vist skrivestuen til Hamsun.

    (Men det han Hamsun skreiv, det var helt umulig å tyde, husker jeg, så det som står i bøkene hans, det bør man nok ta litt med en klype salt, må man nok nesten si).

    Men men.

    Vi leide en hytte, i Kristiansand.

    Som var like ved en gård, hvor de hadde jordbær til selvplukk.

    Og like ved en bekk, hvor vi henta vann.

    Så sånn var det.

    Dagen vi kom dit, så lå det en død fugleunge på trappa til hytta.

    Men men.

    Jeg hadde fått en fotball av Arne Thormod, i bursdaggave.

    En tung lærball.

    Den var tyngre enn fotballer er nå for tida.

    Man skulle nesten tro det var gjort noe med den ballen for å få den tung.

    Så skulle søstra mi absolutt kaste ball.

    At vi skulle være keeper.

    Også kasta søstra mi ballen, så høyt, at det var over mål, så jeg gadd ikke å ta etter ballen.

    Så snudde jeg meg rundt, og så så jeg at den tunge lærballen hadde kurs rett mot hue til Axel, som da ikke engang var et år gammel.

    Så da måtte jeg dytte armen ut i lufta, og bokse ballen, så den gikk bort mot der muttern var.

    Som begynte å skrike og klage da.

    Så sånn var det.

    Jeg har også redda livet til han gamle stefaren min en gang.

    Det var i 90/91, da jeg egentlig jobba på OBS Triaden.

    Men jeg måtte være med han Arne Thormod, og rydde lageret hos Forsvarets Overkommando.

    Enda jeg hadde frihelg.

    For de var underbemanna, og de krevde omtrent at jeg måtte jobbe der.

    Så tjente jeg 4000-5000 kroner i løpet av en helg der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men da, så stod jeg og Arne Thormod, og holdt noe greier, oppå en truck, som en ungdom fra Tønsberg vel, kjørte.

    Arne Thormod var sjefen for ungdommene fra Tønsberg.

    Og så, så var det en sånn bjelke, som Arne Thormod ikke så.

    Og han som kjørte trucken, han var nesten blind da.

    Eller overarbeida, for vi jobba så mye overtid.

    Så, jeg og Arne Thormod, vi stod oppå jekken, som var jekka opp, så vi var høyere enn førerhuset da.

    Så førerhuset gikk klar av bjelken.

    Men huene til meg og Arne Thormod, de gikk rett mot bjelken da, for han sjåføren, stoppa ikke.

    Så da måtte jeg begynne å prøve å få Arne Thormod til å skjønne faren.

    Så da måtte jeg klappe han oppå hue, oppå de grå krøllene hans.

    Og han er en ganske myndig mann, så det hadde i og for seg vært enklere og ikke gjort det.

    Men da skjønte han poenget da.

    Det var nok den eneste måten å få han til å høre fort nok, for han hørte nok ikke vanligvis så mye på meg, siden jeg var leieboer hos dem, og også var ny i den sjaue-jobben da.

    Men da skjønte han poenget.

    Så jeg så at han kom seg under, også kom jeg meg akkurat under bjelken selv.

    Men det var nesten at begge fikk hue i bjelken.

    Jeg kunne ha redda meg selv, og driti i Arne Thormod, men det hadde vel ikke vært så artig å levd med etterpå.

    Men det tok jo litt tid, å forklare det her da.

    Så det ble til, at jeg dukka sist da, for jeg skulle liksom se at han Arne Thormod skjønte det da.

    Så det var bare såvidt, på det hengende håret, eller hva man sier, at jeg ikke fikk bjelken i hue selv da.

    Og han som kjørte trucken han bare smilte, og var helt hemma eller idiot, eller hva man skal kalle det.

    Så sånn var det.

    Så det er mye rart.

    Bare noe jeg kom på.

    Og en gang faren min og Eirik Thorhaldsson jobba på huset til onkelen min, i Son.

    Så måtte jeg være med dit, av en eller annen grunn.

    Så holdt dem på å sovne på veien tilbake.

    Så da holdt jeg meg våken og sa fra da, at faren min ikke måtte sovne ved rattet.

    Men det var ikke noe spesielt i og for seg da.

    Så man kan vel ikke si at jeg akkurat redda livet dems.

    Magne Winnem hadde en kamerat som het Stein.

    Og vi skulle på russefest, i Kongsberg, 1. mai 1989.

    Og da, så så ikke han Stein svingen.

    Så satt jeg foran.

    Så klarte jeg ikke å si et ord, enda jeg jo så at vi kjørte rett mot starten av autovernet.

    Men da sa han Magne Winnem i baksetet, han så at vi kjørte ut, så han fikk sagt fra.

    Men jeg kjente ikke han Stein, så jeg bare satt der og fikk ikke sagt noe.

    Så det var litt spesielt, da må man vel si at han Magne Winnem redda vårs der, siden han Stein ikke så autovernet og venstresvingen.

    Hvis det ikke var noe plott da, men det tenkte jeg ihvertfall ikke da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Og en gang jeg var på fylla, i Ayia Napa, på Kypros, sommeren 1998.

    (Jeg kjøpte en sånn uspesifisert sydentur).

    Da skulle jeg og en kar som jeg havna i samme leilighet med, siden begge kjøpte uspesifiserte reiser.

    En som jobba for Bakers, og var fra Vestlandet vel.

    Hva het han da, Nicklas.

    Noe sånt.

    Og da holdt jeg på å bli kjørt ned av en bil som råkjørte, da vi gikk ut fra diskoteket.

    Så det kan godt ha vært noe plott, for den bilen kjørte skikkelig fort.

    Det kan ha vært noe plott fordi jeg sang norske fotball-landslaget sanger, i fylla, i køen utafor et mer eller mindre engelsk diskotek der.

    Men da fikk han Nicklas, dytta meg ut av veien for den bilen da.

    Så jeg hadde nok antagelig kunne ha blitt truffet av den bilen, for den bilen prøvde nok ikke å bremse, eller noe.

    Det var en som kjørte drit-fort, i noen sånne gater, som var bygater da, som man kanskje ville ha kjørt i 30 km i timen i, i Norge.

    Men det her var også på kvelden, med masse fulle folk i gatene, så det kunne nesten ha vært noe mordforsøk omtrent.

    Å råkjøre sånn, i gater, hvor det var så mye fulle folk.

    Men men.

    Så jeg skylder egentlig han der Nichlas, han skylder jeg nok en tjeneste, eller nesten livet, må man vel nesten si.

    Jeg hadde kanskje ikke dødd, av å bli påkjørt sånn, men jeg hadde nok flydd noen meter gjennom lufta, og kunne nok ha dødd, eller ihvertfall blitt alvorlig skada.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Det okkulte i Olsen- og Ribsskog-familien. (In Norwegian)

    Jeg har jo skrevet om på bloggen, at familien min i Norge, på både morssiden og farssiden, består mye av djeveldyrkere.

    For å si det på den folkelige måten.

    Eller illuminister da, for å si det på den akademiske måten, eller hva man skal kalle det.

    Kanskje det var derfor, at faren min ga meg en bok engang, under oppveksten på 80-tallet.

    ‘Det overnaturlige’, eller noe sånt.

    Det var en bok, som var større enn A4, A3 kanskje, i bokstørrelse.

    Så det var en lettlest bildebok.

    Og der stod det om frosker som falt ned fra himmelen og djevelutdrivelse osv.

    Men faren min fortalte ikke hvorfor han ga meg boka.

    Det var ikke julegave, eller noe sånt.

    Men dette var nok noe med at han og Haldis og Jan, sønnen til Haldis, nok var illuminister, eller djeveldyrkere da, for å si det på den folkelige måten.

    Så sånn var nok det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog