johncons

Stikkord: Bergeråsen

  • Også ung jente, som tulla, og lata som om hun skulle kjøpe noe, i selvbetjeningskassene på Tesco. (In Norwegian)

    Også ung jente, som tulla, og lata som om hun skulle kjøpe noe, i selvbetjeningskassene på Tesco. (In Norwegian)

    Da jeg kjøpte mat på Tesco idag.

    Så dukka det opp ei ung jente, fra feil side av selvbetjeningskassene.

    (Så jeg trodde at hu kanskje jobba på Tesco).

    Hu stod der med noen sjokolade, eller noe, og lata som om hu skulle kjøpe det.

    Så stod hu og kåla i mange mintter da.

    Og når jeg gikk forbi, så gjorde hun seg til, sånn at puppene og rompa stod ut da.

    Så jeg lurer på hva det her var.

    Det var nok ikke noen som jobba på Tesco, for da ville hun nok hatt Tesco-uniform.

    Jeg lurer på om det kan være moral-politiet.

    At dem sier sånn, at hvis Erik kikker litt på pene 18 år gamle jenter, som hun på Tesco, eller noe, som står og gjør seg til, så får ikke Erik rettighetene sine.

    Eller er det bare for å fucke meg opp?

    Det er så ‘phoney’ dritt for tida, så jeg vet da faen hva man skal si jeg.

    Men jeg husker det halve året, da søstra mi bodde hos meg, på Bergeråsen.

    Da, når det var mote-program, på Super Channel, (som vi alltid så på omtrent, siden det var nytt på Bergeråsen).

    Så gikk det sånn halvnakne damer kledd i moteklær da, på skjermen.

    Og da sa søstra mi, se på henne, hele tida.

    Jeg lurer på om det var noe plott, for å få meg til å bli vant til å se på jenter og damer da.

    Også hvis jeg ser på en jente eller dame, på byen, som har pene pupper, eller noe sånn, som dem kanskje kan ha.

    Så sier politiet at Erik er en gris, som ser på damer, så han får ikke rettighetene sine(?)

    I Norge har vi noe som heter, at det er lov å se, men ikke røre.

    Jeg vet ikke hva det heter i England jeg, det er lov å ha en hjerne, men ikke å bruke den.

    Er det det det heter?

    Hva vet jeg.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg tror kanskje at politiet må være tatt over av noe ‘mafian’, eller noe.

    At de er inflitrert, eller jobber for noe ‘mafian’.

    For det her kan ha med på begynnelsen av 90-tallet, da jeg bodde i Oslo, så hadde kjøpte jeg en sånn Clockwork Orange t-skjorte, på Arkaden i Oslo, på Bodymap, eller hva den butikken heter.

    Og jeg så vel den filmen i England, eller noe, sammen med han tremenningen min, Øystein Andersen.

    Vi så alle slags zombie-filmer og alt mulig.

    Så vi ble vel ganske imune.

    Han prata om snuff-filmer og da, stemmer det.

    Og Faces of Death.

    Men det var vel det værste vi så vel.

    Hvis jeg husker riktig.

    Så da vi så Clockwork Orange, så var den filmen egentlig ganske umoderne, så vi så på den mest for å ha sett en klassiker.

    Så det var derfor jeg kjøpte den t-skjorta.

    Det var også sånn, at da jeg var hos tante Ellen, sammen med søstra mi, i Sveits, sommeren 1987.

    Da hadde jeg dilla på film og sånn da, siden tremenningen min Øystein var så flink til å få tak i filmer før de kom på kino og sånn.

    Så jeg kjøpte et tysk filmblad, siden alle bladene der var tyske.

    Og tanta mi hadde ikke TV, så jeg måtte nesten ha noe å gjøre, så jeg kjøpte noe fotball og filmblader da, selv om jeg ikke skjønte så mye.

    Det var et blad som det stod ‘der name der rose’ på, eller noe sånt, med Sean Connery, tror jeg.

    Og jeg abonnerte på det bladet, husker jeg, da jeg var tilbake på Bergeråsen, for da fikk jeg en sånn ganske kul Sony Walkman, husker jeg, som jeg hadde i flere år, til jeg flytta til Oslo.

    Så sånn var det.

    Og den Walkmannen husker jeg at jeg henta i postkassa på Bergeråsen, så da kom altså posten min til Bergeråsen da, og ikke til Sand, på den her tida.

    Så sånn var det.

    Jo, da var det en plakat, eller en artikkel, i det bladet, om Clockwork Orange da.

    Og da prata hun venninna til Ellen, fra Norge vel, om den her filmen.

    Jeg tror det var ei som het De Lange(?) til etternavn.

    Noe sånt.

    Hvis jeg husker riktig.

    Hun prata også om en film the Color of Money.

    Så jeg ble nysgjerrig på den her Clockwork Orange filmen da, siden hu her venninna til tante Ellen, også på besøk i Sveits, prata om den.

    For de var ganske kule, selv om de var i generasjonen over meg og søstra mi.

    Tante Ellen pleide å så et spesielt slags fuglefrø i hagen, og sende det til Danmark, som urtete, og det ble da en slags mild marijuana, sa tanta mi.

    Og hun jobba i den lokale tennisklubben, så jeg og søstra mi fikk lov å henge der, hvor det var svømmebasseng osv.

    Hun jobba i resturanten der.

    Så vi fikk iste husker jeg, første dagen i Sveits.

    Og det hadde vi ikke smakt før vel, ihvertfall ikke jeg.

    Og den var det Ellen som hadde lagd, sa hun.

    Så sånn var det.

    Så derfor kjøpte jeg den t-skjorta da, for jeg ville bare ha en kul t-skjorte da.

    Så kanskje det er noe sånn ‘Illuminati-tullings’, at da skal de tulle på samme måte, som noe som har skjedd i livet ditt?

    Hva vet jeg.

    Det er trekant i den Clockwork Orange logoen.

    (Som i Illuminati-symbolet, pyramiden).

    Skal jeg se om jeg finner den logoen:

    Her synes jeg at kan se noen Illuminati-referanser ja, (pyramiden, de allseende øye(?)).

    Så det er nok mulig at det er et eller annet med den filmen.

    Men nå har ikke jeg sett den så ofte egentlig.

    Det var nok mest for at den minnet meg om sommerferien i Sveits, som var ganske fin, at jeg kjøpte den t-skjorta.

    De hadde en elv der, og tanta mi hadde en hund som het Moses, som jeg pleide å gå tur med der nede, hvor det var ganske varmt og fint, i august.

    Så sånn var det.

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian)

    Nå kom jeg på noe som skjedde i 1988, må det vel ha vært.

    Det her var enten på 16. mai eller Svelvikdagene 1988.

    Da prøvde jeg å finne noen folk å feste med på Svelvikdagene da.

    Eller om det var 16 mai.

    Jeg fant bare folk som stod i klikker da.

    Men jeg fant Lisbeth Mikalsen og ei jente som var venninna hennes, som jeg tror var søstra til han som ble kalt ‘Lille-Oddis’, han het egentlig Odd-Arne, men det var også en store Odd-Arne.

    Så sånn var det.

    Og dem hang jeg med.

    Og kanskje noen andre folk fra Leirfaret og Hellinga. (Sosialboligene som var rundt leiligheten der hvor jeg bodde).

    Pluss to karer fra et eller annet steds fra, som sa at han ene fylte 18 år, tror jeg.

    Så dro vi til Bergeråsen, på en eller annen måte.

    Så hadde de jentene seg, ihvertfall hun søstra til Lille-Oddis, med de her kara da.

    Mens jeg satt på kjøkkenet til Lille Odd-Arne og dem, eller i stua var det vel, sammen med Rikard tror jeg, broren til hu Lisbeth da, eller om det var noen andre unge ungdommer fra de sosialboligene da.

    Så kom de jentene ut etterhvert.

    Og jeg kjefta ikke på dem, og ingen av de andre sa noe.

    De kara så ikke jeg noe mer til.

    Og da endte det sånn, etter en halvtime eller time kanskje, at begge de jentene ble med meg, til min leilighet, i Leirfaret 4B da.

    Og mens de satt i sofaen min, og vi prata og sånn.

    Jeg tenkte at det ble kanskje noe på meg og, jeg pleide ikke å ha så mye med de her jentene å gjøre.

    De var vel et år yngre enn meg tror jeg, og det var første gangen jeg hadde dem på besøk i leiligheten min.

    (Dem var vel kanskje misunnelige på meg, på en måte, siden jeg hadde en stor treroms leilighet for meg selv, når dem bodde en hel familie i en toroms kanskje.

    Det er nok mulig.

    Men samtidig så hørte dem nok at jeg pleide å være lei meg og grine og sånn, når jeg var sånn 11-12 år, når jeg satt aleine på vinterkveldene og lurte på hvorfor jeg måtte bo aleine da, for det sa aldri noen til meg).

    Og mens jeg og Lisbeth og hun søstra til Odd-Arne, mens vi satt i stua mi, og hadde sitti der kanskje i 10-15 minutter.

    Jeg måtte vel prøve å roe ned de her jentene litt, dem var vel ikke vant til å være der.

    Vi så vel på video kanskje.

    Jeg hadde alltid masse filmer, og vant til å spørre Christell og Pia og andre hvilke filmer dem hadde lyst til å se da.

    Vanlige filmer da, det var ikke så lett å få tak i pornofilmer på den tida, selv om jeg kanskje hadde en av de danske 12 stjernetegn-filmene, det er mulig.

    Men men.

    Men så kom plutselig Christell opp, midt på natta, i 3-4 tida, og begynte å banne og krangle og ødelegge da.

    Enda hun omtrent aldri var på besøk hos meg, og aldri om natta.

    Og da kjefta hun på Lisbeth og hun andre, som om dem gjorde noe galt da, som dem visste at dem ikke fikk lov til kanskje.

    Og Christell kjefta på hu søstra til Odd-Arne fordi hu hadde flatt hår bak da, så hadde liggi på ryggen, så spurte Christell hu om hvorfor hu hadde gjort det da.

    Så Christell skjønte at hu hadde hatt seg da.

    Så jeg har lurt litt på hvordan kunne Christell vite at jeg hadde jenter i leiligheten?

    Jo, jeg tror jeg kom på løsningen nå.

    Det var nok naboene, det eldre paret, som bodde i en liten toroms vel, vegg i vegg med meg.

    Veggene var så tynne, så en gang, når jeg spilte musikk hos meg, så banka de i døra.

    Så gikk jeg over til dem, og spurte hvorfor dem banka, for jeg spilte jo bare (høy) musikk.

    Jo, da var det sånn, at det hørtes ut som om stereoanlegget mitt stod i stua dems.

    Så de veggene var nok omtrent som veggene mellom romma i huset mitt.

    Men de her naboene, de lagde nesten aldri en lyd, så jeg ble ikke vant til å tenke på at dem var der.

    En gang hørte jeg gubben trygle kjærringa om noe, midt på natta, det var skoleåret 1987/88, da jeg gikk på markedsføringslinja.

    Det skjønte jeg ikke da, hva det var.

    Men senga dems lå vegg i vegg med min, så jeg hørte omtrent hva dem sa, enda dem prata omtrent vanlig.

    Dem trodde kanskje jeg sov da.

    Men kona ville ikke ha noe sex, eller hva det var, hun sa bare nei, nei.

    Så sånn var det.

    Men jeg tror de må ha ringt ned til Haldis, og sagt til dem at det var jenter i huset.

    At det kanskje var jobben dems.

    For jeg husker en gang, noen år før det her.

    Da var Ulf, og søstra mi, på besøk, en sommerkveld, tror jeg, til sånn i ni-ti tida.

    Og da hørte jeg dem var i vinduet og spionerte.

    For jeg hørte dem sa at dem trodde det var jenter der.

    For Ulf hadde så langt hår.

    Og det her var om kvelden, så det var begynt å bli ganske mørkt.

    Så det var vel antagelig om høsten.

    Og da fikk jeg kjeft av faren min, eller høre det, fordi jeg hadde hatt jenter der.

    Jeg sa ikke noe, men jeg skjønte dem trodde Ulf var ei jente.

    Men hva var galt med det?

    Hvis jeg som en tenåringsgutt, hadde hatt jenter på besøk, det måtte jeg vel få lov å gjøre som jeg ville med.

    Jeg skjønte ikke hvorfor han faren min klagde på det, så jeg svarte ikke noe.

    Siden jeg ikke skjønte sammenhengen.

    Men sånn var det en gang, da ei som het Sylvia, hu hadde ei smellvakker og deilig, må man vel si, niese, inne i Oslo, som jeg traff på EF-juleball, i etterkant av EF språkreise-turen til meg og tremenningen min Øystein, til Brighton, sommeren 1988.

    Den sommeren var Christell og Pia med EF til Bournemouth.

    Og jeg traff de pene venninnene deres, i trappa opp til andre etasje på Sjølyst der, hvor julefesten, eller gjennforeningsfesten var.

    Så sier hun Sylvia til meg i butikken på Sand, at hun skulle hilse fra hun jenta.

    Men jeg satt ofte lenge oppe å så på TV eller leste bøker eller hørte på radio, eller noe, så jeg hørte at hun Sylvia sa til butikkdama, at hun syntes ikke jeg var noe særlig.

    Så sånn var det.

    Men jeg hadde på meg en sånn tweedjakke vel, og svart genser da, på EF-festen, så da så jeg kanskje kulere ut da, hva vet jeg.

    Men men.

    Og da spurte jeg søstra mi, om hu pene niesa til Sylvia da, som søstra mi hadde vært på språkreise sammen med, i Bournemouth.

    Men da tilbudte ikke Pia seg, å skaffe adressen eller telefonnummeret hennes, eller noe.

    Neida, hun sa bare at hun var sånn at hun lå med alle.

    Og da kunne jeg nesten ikke spørre mer syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Men det var litt døvt egentlig, for hun var jo skikkelig fin og det som var hun jenta da.

    Så hvis jeg hadde hatt sjangs på henne, så hadde jeg jo vært veldig fornøyd da.

    Så da ble jeg vel istedet litt misfornøyd, siden søstra mi var sånn.

    Det her var like etter at søstra mi flytta opp til meg.

    Noen dager etter kanskje.

    Og så bodde hun der et halvt år, til faren min solgte leiligheten.

    Så det her kan ha vært sånn hindring.

    At Pia og Christell skulle hindre at jeg hadde damer og sex da.

    For da ville jeg fått kontroll da, og kunne kanskje funnet ut av hva som foregikk.

    Noe sånt.

    For eksempel, så husker jeg at Christell brukte Nina Monsen, for å manipulere meg til å begynne med lebepomade, tidlig i tenårene vel, da Nina var på besøk fra Oslo.

    Da måtte jeg sitte ved siden av Nina, på frysern til Haldis, eller noe, mens Christell stirra på oss.

    Jeg tror Christell da kunne se på øya mine, når jeg reagerte på å sitte helt inntil hun Nina da.

    Noe sånt.

    Og da sa Nina at, æsj, hun likte ikke å kysse med meg, for jeg hadde tørre lepper.

    Så da begynte jeg jo med lebepomade etter det her tullinga da.

    For det var skikkelig tulling.

    Det var planlagt og tilrettelagt, må man vel si.

    Det samme var det med hårgele, at hun sa at jeg burde begynne å bruke det og sånn da.

    Og hun klagde på Ulf, som hadde lange negler og langt hår da.

    Og satt i sofaen, hos meg, av en eller grunn, for hun var nesten aldri der.

    Også sa hun, ‘å Ulf’, med trykk da, også grøste hu.

    Hu lata som om hu grøste.

    Også gjorde hu det flere ganger.

    Sånn at jeg skulle skjønne at hun ikke likte gutter som Ulf da.

    Så da begynte jo jeg å ta gele i håret og sånn da.

    Så jeg så vel ikke så tøff ut etterhvert, etter den her køddinga fra Christell.

    En episode til.

    Jeg flytta til Oslo, høsten 1989, for å studere.

    Men da hadde Nina Monsen flytta til Lillehammer, (på noe institusjon, tror jeg), sa Christell.

    Og mer da.

    Jo, da jeg var i militæret, så sov jeg over hos søstra mi i Christies gate, på Øvre Grunerløkka.

    Og da, så var det ei venninne av søstra mi der, som var ganske fin.

    Og hu vekte meg, da hu gikk rundt i morgenkåpe da.

    Eller jeg våkna vel av meg selv, jeg lå på sofaen dems da.

    Og da, så skulle hu lage te og sånn da.

    Og begynte å tulle med noe melk i teen osv.

    Men samme det.

    Men hun var nok litt interessert i meg, tror jeg.

    Men hun havna etterhvert i Australia, sa søstra mi.

    Og også ei venninne til Christell som var ganske fin, det samme året vel, hun dro også vekk.

    Så om det var noe sånn ‘mafian’-triks, å sende alle damene som Erik hadde sjangs på til Australia?

    Hva vet jeg.

    Noe var det ihvertfall.

    Så her har nok familien min, prøvd å få det til sånn, at jeg ikke skulle få kontroll osv.

    Ved å hindre at jeg fikk tak i damer osv.

    Så dem ligger litt tynt ann hvis jeg får kontrollen.

    Så de får glede seg til det.

    Vi får se hva som skjer.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Noen i USA søker på ‘erik ribsskog’, på Google. (In Norwegian)

    StatCounter: Noen i USA søker på ‘erik ribsskog’, på Google. (In Norwegian)

    http://my3.statcounter.com/project/standard/magnify.php?project_id=3718503&ip_number=3342878972

    PS.

    Det synes jeg kanskje var litt rart.

    Iom. at jeg ikke kjenner så mange i USA.

    Ihvertfall ikke som leser norsk.

    Jeg ser de leser om Per Furuheim fra Bergeråsen også.

    Jeg har tidligere skrevet om at det var noe med mora hans, Ruth Furuheim.

    Faren min dro ofte opp til hu, og prata i en halvtime eller time, mens jeg måtte sitte i bilen.

    Er Ruth Furuheim i noe nettverk som faren min solgte meg til?

    Var det derfor hun ga meg en tweed-dress før konfirmasjonen, at hun dukka opp i konfirmasjonen min (uten at jeg skjønte hvorfor, og faren min var ikke der) og at hun dukka opp på Lambertseter T-banestasjon, en gang rundt 1994 vel, da hun hadde solgt leilighetene til sønnen sin Dag, sa hun, og var litt pussa.

    (Mens jeg var på vei hjem fra jobben på Rimi Nylænde, og tok t-banen i retning sentrum for å bytte til Furusetbanen, sammen med hun assisterende sjefen, på Rimi Nylænde da, Hilde noe, som begynte i Rema og som tok med Rimis hemmelige varebok, da hun begynte i Rema, husker jeg at hun og butikksjef Elisabeth Falkenberg prata om).

    Hvem vet.

    Noe rart er det ihvertfall.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Slave for søsteren min? (In Norwegian)

    Hvis det er noen som lurer på hvorfor jeg ikke vil være med søsteren min og venninnene hennes og barna deres til Syden og sånn.

    Som søstra mi ringte angående ifjor vår, var det vel.

    Så er det fordi at det blir bare tull.

    Skal jeg som ungkar gå rundt der, med søstra mi sine venninner.

    Nei, det funker ikke.

    I Hellas og sånn, nei det blir bare tull.

    Jeg skulle ha dratt til Syden med ei dame, og ikke med søstra mi og hennes venninner og ungene dems.

    Søstra mi, hu bare skal ha alt på sin måte.

    Hun hjelper meg aldri hvis jeg spørr om hvordan ei dame er, så bare prater hun dritt om den dama.

    Folk må jo skjønne det at jeg ikke har lyst til å være ungkar hele livet.

    Jeg har prøvd å hjelpe søstra mi og broren mi, i årene som har vært, siden jeg flytta til Oslo.

    Men det er fordi at foreldrene våre har vært så håpløse.

    Så har jeg kanskje prioritert å få noe slag samhørighet med søsknene mine da.

    Men de forsøkene har bare gått en vei.

    Og nå begynner jeg å bli 40 år, og det begynner søstra mi snart å bli og.

    Hun er bare et år og fem måneder yngre enn meg.

    Så nå har jeg lyst til å leve mitt eget liv.

    Og søstra mi, hun er litt ufordragelig, må jeg si, så jeg orker ikke å ha hu så nærme meg.

    Men jeg har heller ingen forpliktelser, ovenfor noen andre enn meg selv.

    Jeg skylder ingen noe, som jeg ser det.

    Og det har jeg sagt i alle år.

    Og det veit søstra mi, for det har jeg snakka med henne om.

    At jeg skylder ingen i familien noe, for både faren og mora mi har kødda med meg, under oppveksten.

    Og mormora mi og.

    Det eneste måtte vært farmora mi, men hun døde jo i år 2000, var det vel.

    Så jeg har ingen forpliktelser, ovenfor noen andre enn meg selv, sånn som jeg ser det.

    Den eneste forpliktelsen min, er å stå opp for mine rettigheter.

    For da står jeg også opp for andres rettigheter.

    For jeg blir tullet med av ‘alt og alle’ nå, enda jeg ikke har gjort noe galt.

    Dette mistenker jeg er noe Illuminati-opplegg.

    At politiet mener at søstra mi eier meg, siden jeg er blond og hun ikke er det.

    Noe sånt mistenker jeg.

    Så sånn er det.

    Ihvertfall at jeg er i ‘the Slaughterhouse’, for dem som kjenner det New World Order-uttrykket.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Han med Mac-en på Fornebu søker på ‘mye sex prat i humblen olsen familien?’, på Google. (In Norwegian)

    StatCounter: Han med Mac-en på Fornebu søker på ‘mye sex prat i humblen olsen familien?’, på Google. (In Norwegian)



    PS.

    Hva dem prata om der, det vet jeg ikke.

    Altså jeg skal forklare.

    Jeg var egentlig ikke i den familien.

    Det var en familie som bodde i huset til Haldis.

    Og det var Haldis Humblen, Christell Humblen, Viggo Snoghøj, Jan Snoghøj, (begge de Snoghøj-gutta var sønner av Haldis, fra et tidligere ekteskap), så var det faren min, Arne Mogan Olsen og søstra mi, Pia Ribsskog.

    Viggo flytta ut først, og søstra mi flytta inn der seinest.

    Det var vel i 1982 kanskje, som søstra mi flytta dit.

    Noe sånt.

    Så dem var nok som en familie.

    Men jeg bodde i min egen leilighet, opp en vei og en bakke, kanskje hundre eller hundre og femti meter unna.

    Noe sånt.

    Så man kan kanskje regne det som at jeg var i slekt med den her Humblen-Mogan Olsen-Snoghøj-Ribsskog familien, som bodde nesten nederst i Havnehagen.

    Men jeg var ikke i familie med dem.

    Så hva dem prata om der nede, hos Haldis, det veit ikke jeg, det må du nesten spørre en av dem som bodde der om.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Hvordan jobbing jeg gjorde for Strømm Trevare mm. (In Norwegian)

    Hvis man leser den forrige bloggposten, så tror man kanskje at jeg aldri jobba, men bare så på når de andre i familien jobba.

    Men det var nok ikke riktig, det tenkte jeg på nå.

    Neida, jeg var ofte med inn til Oslo, fra jeg var sånn ni år da.

    For faren min solgte køyesenger fra Strømm Trevare i Aftenposten.

    Og da var det sånn, at han trengte hjelp til å bære.

    Så da var jeg med å bar køyesenger og seinere vannsenger da.

    Og noen ganger var jeg med å montere disse.

    På Sand, så hadde jeg jobben å pakke skruer til sengene.

    Det var skruer og muttere og umbraco-nøkler, som skulle pakkes i en pose som skulle stiftes ordentlig da.

    Så det ble min jobb, da jeg flytta til Berger, i 1979.

    Jeg hadde også jobben å kjøre ved fra tønner på verkstedet, med en trillebår, de ganske få meterne opp til huset til foreldrene til faren min.

    Da skulle denne veden kastes gjennom et åpent kjellervindu, (som vel omtrent alltid stod på gløtt, ihvertfall om våren og sommeren), og ned i kjelleren til Ågot.

    Så sånn var det.

    Kjelleren var som et industrilokale, det var ikke innreda der.

    Enda huset ble bygget på 50-tallet kanskje.

    Noe sånt.

    Og det her var 20-30 år seinere vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, faren min bygde noen hus, i Sandsveien, på slutten av 80-tallet, og da var jeg med og la sånn, hva heter det, panel.

    Jeg la sånn panel på veggen, tror jeg det var.

    Sikkert furu, og jeg mener jeg spikra med sånn spikerpistol også.

    Jeg var også med onkelen min, Håkon, en sommer, og bygde på ei hytte, bort mot Sande vel, som han gjorde for en som hadde kontakta verkstedet, eller noe sånn.

    Og et par sommre så plukka jeg jordbær, for gården Sand da, (for det var et par klassekamerater, Karl og Ulf vel, som dro meg med for å spørre om jobb da).

    (Det var dattera på gården der, Turid Sand, som gikk i klassen til søstra mi og Christell, og som jeg har skrevet om på bloggen tidligere).

    Men men.

    Og jeg skreiv også en bok av morfaren min, Johannes Ribsskog, ‘Mannen i skogen’, inn på maskin.

    Morfaren min hadde skrevet med kulepenn, så satt jeg og skreiv inn på en Casio skrivemaskin, som jeg hadde kjøpt før skoleåret 1986/87 da, for stipendet fra lånekassa, siden jeg gikk på handel og kontor da.

    Det var mormora mi, Ingeborg Ribsskog, som da bodde i Stavern, som satt meg til å skrive inn boka til Johannes på maskin da.

    Og så kopierte jeg den boka, i fire-fem eksemplarer, for Ingeborg da, på kontoret i huset til Ågot, på Sand.

    Så tok jeg toget og bussen, til Stavern, en søndag, mens jeg gikk andre året på handel og kontor, husker jeg det var, på Sande Videregående, skoleåret 1987/88.

    Og mormora mi begynte å klage, på at jeg var bleik, og ble andpusten, eller noe, av å gå opp til der hun bodde i Stavern.

    Men det var kanskje fordi det var kaldt.

    Det var det samme skoleåret jeg fikk fem i gym, så hu hadde egentlig ikke noe grunn til å klage.

    Jeg hadde noe feber tror jeg, den søndagen, at jeg brygga på noe influensa eller forkjølelse, eller noe.

    Så da begynte mormora mi å hakke da.

    Istedet for å si takk for at jeg hadde skrevet inn den boka, kopiert opp boka, og tok toget og bussen til Stavern, på en fridag, ens ærend for å ordne det med boka til Johannes for henne da.

    Så hun mormora mi, Ingeborg, hun er litt spesiell, må man nok si.

    Men, det har jeg syntes allerede fra jeg var guttunge.

    Jeg likte meg alltid bedre på Sand, enn på Sætre, hvor Ribsskog-familien bodde, husker jeg.

    Jeg husker er gang, da mora mi og Arne Thormod, skulle til Mallorca.

    Da klagde jeg fælt, for da skulle søstra mi være hos Ågot og dem, og jeg skulle være hos Ingeborg og dem, på Sætre, rundt 1974 kanskje, og jeg likte ikke hun Ingeborg så godt, men jeg trivdes bedre på Sand da, for hun Ågot var mer menneskelig.

    Ingeborg, hun var aldri blid, men var alltid så streng og alvorlig da, husker jeg at jeg syntes.

    Så jeg tok ikke den klaginga hennes, den søndagen, som var i det skoleåret 1987/88, så alvorlig.

    Så sånn var det.

    Jeg skreiv også en særoppgave for Christell, da hun gikk i niende klasse, inn på maskin.

    En særoppgave om Australia.

    Det var en av de sjeldne gangene som Haldis var oppe i Leirfaret, da hun fikk meg til å hjelpe Christell da.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Ja, jeg gjorde noen ganger kontorarbeid for faren min.

    Sånn som å kopiere vannsengbrosjyrer, og finne på navn på vannsengene osv.

    Da kalte jeg dem bynavn.

    Sånn som New-York og Paris og sånn.

    Men Haldis likte ikke de brosjyrene, så jeg tror ikke dem ble brukt så mye i vannsengbutikken.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men dette var på midten av 80-tallet vel, da vannseng-populariteten var på det høyeste.

    Så da kunne det være så mange kunder inne i vannsengbutikken, på en lørdag, at vel faren min bare gikk å gjemte seg, eller noe, og kundene måtte vente i kanskje en time, før de fikk prate med Haldis.

    Det kunne være kanskje helt opp i fire-fem par samtidig, i vannsengbutikken i Drammen.

    Og enkelte par snudde nok også i døra da, når det var så fullt i butikken.

    Så da tenkte faren min at de andre kunne lese brosjyrer da, som jeg lagde.

    Men det likte ikke Haldis, så det ble ikke noe av.

    Kanskje dem skulle hatt noe ekstrahjelp, det er mulig.

    Og seinere, så fikk de en pen, ung, blond dame fra Drammen, i tjueåra, med pasjeklipp, husker jeg, for det herma Christell etter, og fikk samme frisyre.

    Og hun jobba litt i butikken i Drammen.

    Og faren min slo seg sammen med tre andre, og starta vannsengbutikk, eller møbelbutikk, ved IKEA på Billingstad, rundt 1986 kanskje.

    Men den gikk konkurs, for den lå litt unna E18.

    Så jeg foreslo at dem kunne hatt en sånn ballong, eller lite luftskip, med reklame, som man kunne se andre steder fra E18.

    Men da var det visst bestemt alt at dem skulle stenge butikken da.

    Så faren min hadde jo fått hun blonde dama fra Drammen til å jobbe der.

    Så faren min bare tok med en del skinnsofaer, for sin andel av egenkapitalen da, som gikk tapt.

    Som han satte i stua til Haldis.

    Og da sa jo ikke hun Drammensdama noe.

    For hun var jo vant til å jobbe for faren min og Haldis.

    Så sånn var det.

    Så det var ikke sånn at jeg ikke hadde jobba noe da, før jeg begynte på CC Storkjøp i Drammen, ved siden av tredjeåret på handel og kontor.

    Neida, jeg hadde mange interesser, som fotball og data og elektronikk og jeg leste bøker og aviser og hørte på radio og plater og så på TV og alt mulig.

    Men jeg kunne også jobbe, hvis jeg var forberedt på det.

    Så var ikke det noe problem liksom.

    Det skjedde vel aldri at jeg nekta på å jobbe.

    Det skjedde at jeg utsatte å klippe plenen til Ågot noen ganger sikkert.

    Men jeg gjorde det vel til slutt.

    Jeg likte ikke å få nye plikter, som ikke var avtalt ordentlig.

    Så jeg sa vel, at jeg skulle klippe plenen dagen etter, noen ganger.

    Men jeg gjorde det til slutt da.

    Så en god stund, så pleide jeg vel å klippe plenen både utafor huset til Ågot på Sand, og utafor leiligheten min i Leirfaret.

    Selv om jeg pleide å drøye det her, lengst mulig da.

    Men jobbing for faren min, det gjorde jeg med en gang da.

    Sånn som å pakke skruer og lage brosjyrer og kjøre ved og sånn, det gjorde jeg med en gang, når jeg ble bedt om det da.

    Og jeg pleide ikke å nekte på å bli med til Oslo å levere senger.

    Neida, det syntes jeg var artig, for da fikk jeg is og brus og sånn da.

    Og jeg fikk kanskje 300 kroner i uka, etterhvert, til mat.

    Som jeg kunne bruke nesten som jeg ville da.

    Jeg fikk hundre kroner av gangen da.

    Også kunne jeg kjøpe hva jeg ville av snacks og aviser og tegneserier og godteri og sånn da.

    Jeg spiste jo middag hos Ågot, så hun fikk også penger av faren min, for mat til meg.

    Og det som ble til overs av de hundrelappene, det sparte jeg da.

    Så jeg hadde alltid penger.

    Og noen ganger, så sparte jeg hele hundrelappen.

    Så jeg hadde vanligvis ca. tusen kroner, i hundrelapper, liggende i leiligheten i Leirfaret da.

    Før jeg begynte å røyke og sånn, som søstra mi påvirka meg litt til.

    Men men.

    Så det var ikke sånn at jeg bare hadde lata meg, før jeg begynte å jobbe på CC, ved siden av skolen.

    Det var sånn at jeg også hadde jobba med en del forskjellig før det.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: De samme folka søker på ‘erik fortell om mob-arne (fattern)’, på Google. (In Norwegian)

    StatCounter: De samme folka søker på ‘erik fortell om mob-arne (fattern)’, på Google. (In Norwegian)


    http://www.google.no/search?hl=no&q=erik%20fortell%20om%20mob-arne%20(fattern)&btnG=Google-søk&meta=&aq=f&oq=

    PS.

    Ja, hva skal man fortelle da.

    Da vi var i Jugoslavia, i nåværende Kroatia, på ferie, sommeren 1980.

    Jeg og faren min og Haldis Humblen og Christell Humblen.

    Det var sommeren jeg fylte 10 år, og Christell er drøyt to år yngre, så hun fylte åtte år seinere samme året.

    Det virker kanskje i ettertid, som at Christell der ble voldtatt av noen lokale mafisoer.

    Noe sånt.

    Og hun ble sengeliggende, i mange dager.

    Ei kone, (i mafiso-familien), fant fram noen kålblader, som hun la på hue til Christell visstnok, og redda mer eller mindre livet hennes med, skjønte jeg fra Haldis og faren min.

    En av de siste dagene der, så kjørte faren min med meg, inn til den kroatiske byen som vi bodde like ved da.

    Og vi dro til konfektforretningen, som de hadde i det ennå kommunistiske Jugoslavia.

    En butikk med bare konfektesker.

    Kanskje 10-20 slag.

    Noe sånt.

    Så kjøpte vi en fin eske til hun kona da.

    Og da satt faren min lenge i bilen, uten å si noe.

    Så om han skulle ta noe forklarings da, om det her mafian-greiene.

    Det er mulig.

    Det ble til at han ikke sa noe.

    Og det samme gjentok seg nesten i Italia.

    På veien hjem.

    Vi dro tidlig hjem, når Christell var frisk nok til å reise.

    Så satt faren min bare i bilen, mens vi var på et italiensk kjøpesenter, eller butikkområde da.

    Så sånn var det.

    Men faren min bodde jo allerede da nede hos Haldis.

    Så jeg kjente ikke faren min så bra.

    For jeg bodde jo hos moren min, til jeg var ni år.

    Og når jeg var ni og et halvt år, så flytta faren min ned til Haldis.

    Men jeg veit at faren min jobba alltid lengre enn onkelen min, Håkon.

    Håkon gikk hjem klokka 16 hver dag, fra snekkerverkstedet, Strømm Trevare.

    Mens faren min så godt som alltid jobba minst en time lengre.

    Jeg spurte Håkon om det her, og han sa at han hadde kone og barn han.

    Så om han mente at faren min ikke hadde kone og barn, hva vet jeg.

    Han hadde jo dame, Haldis, og en sønn, meg, så man må vel si at faren min også hadde en familie på samme måte som onkelen min.

    Likevel så gikk alltid onkelen min tidligere hjem.

    Men men.

    Så faren min kan nok ikke sies å være lat, det vil jeg ikke si.

    Han har også bygget store villaer, og ledet omtrent alt arbeidet i forbindelse med dette.

    For eksempel villaen til onkelen min, Runar Olsen, (som er tannlege i Ås), i Son, den bygget faren min og folk som jobba for han, (blant annet Erik Thorhaldsson fra Berger, som jeg har skrevet om tidligere på bloggen, at han engang sa at han hadde fått nøkkelen til Hege Rønjom etter en russekro).

    Det huset bygde faren min omtrent selv, med hjelp av Erik Thoraldsson og sånne nesten ungdommer fra Berger da.

    Og elektrikker og sånn.

    Mer da.

    Jo, faren min begynte å bygge en havseiler en gang.

    Han støpte bunnen på en båt, i betong, som var over 30 fot lang vel.

    Men han fikk ikke tid å bygge båten ferdig, så han solgte den halvferdige havseileren da.

    Og en gang så kjørte jeg og faren min på fjorden, fram og tilbake litt vel, i Drammensfjorden og Oslofjorden, med en båt faren min brukte, til å kjøre til Son og tilbake, da han bygde det huset der.

    Og da møtte vi dem som hadde kjøpt båten.

    Han hadde ikke satt seil på båten, men han tøffa bare rundt i det betongunderstellet da.

    Så den båten så litt merkelig ut, mener jeg å huske.

    Men det er mulig han hadde bygd noe inni båten, og noe slags styrehus da, det er mulig.

    Men men.

    Mer da, faren min drikker hver dag, ihvertall gjorde han det da jeg bodde på Berger, på 80-tallet.

    Han drakk på jobb.

    Øl da, sånne såkalte ‘alkisbomber’.

    Han drakk i bilen på vei hjem til Berger.

    Og han drakk nede hos Haldis.

    Så han er vel kanskje litt prega av den her drikkinga, det er nok ikke umulig.

    Christell sa en gang, ‘Hvorfor drikker Jeppe, Erik’, om faren min.

    Jeg skjønte ikke hva hu mente nøyaktig.

    Men det er vel noe med Haldis da.

    Er faren min en slags slave for Haldis?

    Hvem vet.

    Men men.

    En gang, mens jeg holdt på å ta lappen i Drammen.

    Da jobba jeg på CC i Drammen, 3-4 vakter i uka, og gikk på Gjerdes Videregående, like ved gågata på Bragernes i Drammen.

    Og da skulle jeg få kjøre da, på veien tilbake til Berger, en dag.

    En HiAce, som faren min hadde.

    Og da klagde faren min, på at jeg kjørte for sakte.

    Så han sa at jeg måtte gi gass i begynnelsen av svingen, og ikke etter svingen, eller så gikk det for treigt.

    Og da kræsja jeg nesten da jeg kom til Svelvik, i svingen etter Samfunnshuset der, ved en butikk som lå der.

    Så faren min tenker ikke så langt alltid.

    Så det var sånn, at hvis jeg skulle be om råd om noe, så spurte jeg aldri faren min.

    For han kunne man ikke ta alvorlig.

    Søstra mi sa, i 1989, at faren min hadde misbrukt henne som barn.

    Så jeg kutta ut faren min, gradvis, det neste året.

    Og siden 1990, så har jeg ikke hatt så mye med faren min å gjøre.

    Og nå tidligere i år, så begynte faren min å ringe meg omtrent døgnet rundt.

    30-40 ganger vel, enda jeg hadde sagt fra at jeg ikke ville prate mer med han.

    Så jeg måtte kjøpe ny mobil.

    Så nå har jeg ikke mer med faren min å gjøre.

    Så da slipper jeg sånn kødderinging ihvertfall, så det er jo en fordel, hvis man vil prøve å ha et vanlig liv.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til høsten 1979. (In Norwegian)

    Det var kanskje høsten 1979 det, det som jeg skrev om i den forrige bloggposten, om at faren min lot meg være alene en helg, i leiligheten i Hellinga 7B, på Bergeråsen.

    Det var ihvertfall insekter utafor, og det var ikke snø, naturlig nok.

    Jeg hadde fått bensin, til frimerkene jeg samla på.

    Så det kan ha vært våren 1980 og, det her.

    Det er mulig.

    Faren min var borte fredag og lørdag vel, og kom hjem på søndag.

    Allerede fredag kveld, så syntes det var litt rart å være helt aleine hjemme.

    Jeg var jo bare ni år da.

    Det var vel mat i kjøleskapet og sånn da, det er mulig.

    Men men.

    Men det var noe sånn tordivel, som surra rundt utelampa, over trappa.

    Bergeråsen er egentlig på landet, må man vel si.

    Eller ved fjellet og skogen og fjorden.

    Så det er ikke i byen da, for å si det sånn.

    Det var på landet.

    Jeg spurte faren min hvorfor det ikke var ringeklokke.

    Og da sa faren min at jeg var på landet nå, og der banka dem på døra.

    (Det her tror jeg var da faren min hadde en kamerat på besøk, eller noe, og faren min likte nok ikke det, at jeg klagde på, eller spurte om, at det ikke var ringeklokke).

    Så sånn var det.

    Men jeg var aleine hjemme, og ville jage bort den her tordivelen da, som fløy rundt utelyset.

    Så jeg helte noe bensin, fra en ganske liten sånn bensinflaske da, som jeg hadde kjøpt på apoteket.

    Som man brukte, for å se om det var vannmerke, eller ikke, på frimerker.

    For da gikk det ann å se det, hvis man dryppa bensin på frimerkene, med en pinsett da.

    Nei, ikke med pinsett.

    Med en dråpeteller, heter det.

    Men men.

    Og da tente jeg på bensinen da, som var i en skål, eller noe, kanskje.

    Og gikk ut mot gangen og trappa og utelyset da.

    Men da ble den tallerkenen eller skåla, så varm, at jeg orka ikke å holde den lenger.

    Like før jeg kom til gangen, som var bare en kvadratmeter eller to.

    Så jeg mista skåla og bensina rant ut på vegg-til-vegg teppet, som var fliser.

    Så jeg måtte vel tråkke på de flammene, tror jeg, sånn at dem slukka.

    Og det gjorde dem til slutt.

    Men, det var jo skikkelig brennmerker i teppet da.

    Like på innsida av døra fra gangen til stua.

    Så sånn var det.

    Så var jeg aleine hjemme lørdagen og så på TV og sånn.

    Og aleine hjemme søndagen og så på TV da.

    Jeg kjente vel ingen på Bergeråsen da, tror jeg, så jeg var nok ikke ute av døra engang.

    For jeg tror ikke jeg hadde noen penger til å gå i butikken med, eller noe.

    Så sånn var det.

    Så på søndagen, kanskje på formiddagen eller ettermiddagen.

    Noe sånt.

    Så lå jeg i sofaen og så på TV da.

    Så dukka faren min opp, i full fart opp trappa.

    Sammen med to andre karer, med bart muligens, i 20-30 åra da, som jeg ikke kunne huske å ha sett før.

    De løp opp trappa, mener jeg å huske.

    Dem bråka ihvertfall da.

    Så jeg ble litt skremt, av den løpinga og bråkinga opp trappa da.

    Så jeg begynte å grine, for jeg trodde jeg skulle få kjeft pga. teppet da.

    Først så reiste jeg meg fra sofaen og gikk nesten bort til vinduet.

    For jeg hadde hoppa ut av vinduet i det huset før, så det kunne jeg gjort da og, hvis jeg ble for skremt.

    Jeg kunne prøvd ihvertfall.

    Det var nesten som at dem angrep meg, faren min og de to jevnaldrene karene han hadde med.

    Men, dem slutta da.

    Kunne det virke som.

    Noe sånt.

    Kanskje fordi jeg grein, eller kanskje fordi at teppet var ødelagt.

    Hvem vet.

    Men, kanskje de tenkte sånn, at de trengte ikke å drepe meg.

    Hvis de lot meg bo alene, så kom jeg antagelig til å brenne ned hele huset etterhvert.

    (Som jeg husker at Petter og Christian Grønli vel gjorde en gang.

    De hadde visst brent ned ei hytte, eller noe).

    Men men.

    Så flytta jeg til Leirfaret da, da jeg var 11 år.

    Enda jeg bodde aleine i en to-roms leilighet, i Hellinga.

    Men da fikk jeg egen tre-roms leilighet i Leirfaret da.

    Ei kone på byggefeltet spurte faren min hvorfor vi flytta.

    (For faren min skulle liksom ha det til at han bodde der jeg bodde da).

    Og da sa faren min at det var fordi vi ikke hadde nok plass til klærna våre, i klesskapet, i det gamle huset.

    Noe jeg kanskje ikke huska, men så var ikke jeg så opptatt av klær da, da jeg var sånn ni år og sånn.

    Men men.

    Så, hva skulle jeg si.

    Jo, sommeren 1981, må det ha vært.

    På seinsommeren.

    Så skulle faren min ha innflyttingsfest, i Leirfaret.

    Og da ville absolutt Karl Fredrik Fallan, i klassen, at jeg skulle brenne noe frimerke-bensin, i hagen der, den første uka, eller noe, som jeg bodde der.

    Og jeg gikk med på det, etter en del masing.

    Jeg hadde brent så mye greier, på den tida her, så jeg hadde gått litt lei av den her brenninga.

    Men men.

    Men da tok Karl, eller Carl, og tuppa til frimerke-bensin flaska, så all bensina rant ut på plenen, til den nye leiligheten, i Leirfaret.

    Så måtte jeg tuppe den frimerke-bensin flaska, over hele plenen, og ned i en bekk, som var helt i ytterkant av vår eiendom da, ca. 8-10 meter kanskje, fra hagedøra vår, en bekk som seinere ble lagt i rør, et par år seinere.

    Men men.

    Og så inviterte jeg masse unger, i klassene under meg og Carl da, på Bergeråsen, til fotballkamp.

    Også fant jeg noe grass, på Ulviksletta, tror jeg det var.

    Som jeg klipte opp og strødde ut over plenen.

    Og da kunne ikke noen se det, at det hadde brent, på plenen våres.

    For det skulle være stor fest, med kanskje 20-30 gjester, eller noe.

    Så sånn var det.

    Og dem skulle grille i hagen da.

    Som dem gjorde, og det var høy musikk og full fest da.

    Selv om vel faren min nok ikke sov en eneste natt i det huset, som han eide fra 1981 til han solgte det i 1989.

    Han bodde nede hos Haldis.

    Så sånn var det.

    Men om da dette var noe plott?

    Og så skulle faren min si til alle på festen, at ja Erik, ja han var fæl til å brenne ting.

    Så skulle dem brenne ned huset da.

    Og så ville alle folka på festen, (som også var mye Bergeråsen-folk), dem ville da sagt, at, åja, han Erik ja, sønnen til Arne, han brente i hagan og sånn han, så han var fæl til å brenne.

    Sånn ville dem nok sagt da.

    Og han onkelen min, Håkon, som nok også var noe ‘mafian’.

    Kanskje enda mer ‘mafian’, enn faren min.

    Han Håkon, han likte ikke naboen, som bodde vegg i vegg med meg, et eldre par.

    Som bodde i Leirfaret 4A.

    (Jeg likte ikke dem jeg heller da.

    Men men).

    Men Håkon sa at dem var sånn, at da gubben hadde fått nyrestein, så hadde han tatt med den på et glass, og vist fram til naboene og sånn, visstnok, før jeg flytta dit da.

    Og en gang jeg dro til England på språkreise.

    Enten om det var da jeg dro til Brighton, sommeren 1985, eller om det var da jeg var i Weymouth, sommeren 1986.

    Da hadde jeg en klokkeradio, som jeg hadde kjøpt av Carl Fredrik Fallan, som han hadde rappa av bestemora si, tror jeg, som bare virka hvis du stilte alarmen på et minutt-tall som slutta med -9.

    Jeg kjøpte den klokkeradioen for kanskje 30-40 kroner da.

    For jeg pleide å forsove meg så mye, siden jeg bodde aleine da.

    Men men.

    Så, hva skulle jeg skrive.

    Jo, jeg lot klokkeradioen stå på.

    På vekking grytidlig.

    Kanskje klokka 5 om morgenen, eller noe.

    Så da jeg kom hjem fra språkreise, så fikk jeg høre at Håkon hadde måttet gått inn i leiligheten og skru av klokkeradioen.

    (Og ikke faren min, av en eller annen grunn).

    Kanskje han var på ferie.

    Og det må jeg innrømme, at det var litt med vilje, for jeg likte ikke de her naboene så bra da.

    For dem klagde hvis vi sparka fotball og fotballen havna i hagen dems da.

    Så var det så fælt da, hvis vi måtte hente ballen.

    Så sånn var det.

    Men om det her kan ha vært noe sånt plott?

    Det var så rart at Karl Fredrik, eller Carl Fredrik, Fallan, skulle tuppe til den her frimerke-bensin flaska.

    Han sa det var for at han ikke ville at det skulle begynne å brenne inni flaska, for da ville flaska ha eksplodert, mente han.

    Men jeg kunne ikke skjønne at det skulle være noe fare for det, for flaska stod jo et godt stykke unna der den bensina brente da.

    Så her var det nok noe plottings, vil jeg tippe.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Christell Humblen og Jan Snoghøj. (In Norwegian)

    Christell har jo en 8-9 år eldre halvbror vel, Jan Snoghøj, som alltid pleide å henge rundt meg og Christell, etter at faren min flyttet ned til Haldis.

    Det første ett eller to årene, etter at faren min flyttet ned dit, i 1980, så pleide jeg å henge rundt der da.

    Jeg ville egentlig ikke gå ned dit, for jeg var litt misfornøyd med at faren min slutta å være hjemme, men ble hos Haldis, som jeg ikke kjente, enda jeg bare var ni år da.

    Så faren min ringte ikke engang, første kvelden han flytta ned dit.

    (Vi hadde ikke telefon da. Men han sa ikke fra da).

    Så jeg gikk jo nesten inn i traume, for jeg var bare ni år, og var ikke vant til å være aleine i en leilighet om natta.

    Eller, jeg hadde vært aleine der en helg før, i Hellinga 7B, på Bergeråsen.

    Men da sa faren min fra, så da var jeg forberedt.

    Mens, når han ble hos Haldis, den første dagen og natta da.

    Da hadde ingen sagt fra til meg om dette, så da ble jeg litt traumatisert, av dette, å måtte være alene hjemme om kvelden og natta, som niåring.

    Jeg hadde bare bodd på Berger noen måneder, for jeg pleide å bo hos moren min i Larvik, 8-10 mil unna.

    Så sånn var det.

    Så jeg var litt såra og traumatisert av den her behandlingen da.

    Siden det var uforberedt for meg, som niåring.

    Men, faren min forsøkte å lokke meg ned til Haldis da.

    Og da lokket han meg med at det var to jenter der, på min alder.

    Det var Nina Monsen, som var et år yngre enn meg, og som man vel må si bodde hos Haldis og dem.

    Også var det Christell Humblen, som var to år yngre enn meg.

    Jeg var ni år, så Nina var vel åtte år da og Christell syv år.

    Jan var vel 16 år tror jeg.

    Og han hang alltid rundt meg og Christell da.

    Så han skulle vel passe på Christell da.

    Selv om han var ni år eldre.

    Jeg husker Nina og Christell gikk opp til meg en gang, i Hellinga.

    Og da spilte jeg blokkfløyte for dem.

    Og da kyssa jeg med begge de.

    Og jeg og Christell leika og tulla litt, hos Haldis og dem og.

    Men ikke noe alvorlig.

    Bare lek.

    Vi bare kyssa, og ikke tungekyssa engang.

    Det var bare for moro skyld, må man si.

    Og da luska han Jan på oss, husker jeg.

    Og spurte meg hva vi dreiv med, ganske aggresiv.

    Han satt på rommet til Haldis, hvor jeg og Christell leika under senga.

    Men ikke noe alvorlig som sagt.

    Sommeren etter, var det vel, så hadde Jan trent opp Christell, til å ta armhevinger, fra, hva heter det, sånne rør, takrenner.

    Jan, som 17-åring vel, hadde trent opp Christell som åtte-åring, til å ta armhevinger fra takrenna på huset til Haldis.

    Og det var jo ganske spesielt.

    Jeg tror ikke vi gutta hadde klart det.

    Så da så vi på Christell da, når hun tok armhevinger.

    Og da så jeg at det gnistra i øya til Jan da, siden jeg så på Christell, da hu gjorde det.

    Så jeg lurer på to ting, eller tre ting.

    Om Christell har vært, og er, under kontroll av Jan.

    Og om Jan holdt Christell litt for nær.

    Hva var det mer jeg lurte på da.

    Ja, det var noe sånt.

    Kanskje det er noe Illuminati-greier dette.

    Jan ville at Christell skulle være noe gutte-jente(?)

    Men Christell er egentlig ikke som en gutt, vil jeg si, fra sånn jeg kjenner henne, så er ikke hun egentlig noe gutte-jente.

    Men Jan ville vel ha henne til å være gutte-jente da.

    Hva vet jeg.

    Nå kjenner ikke jeg Christell så bra da, så det er mulig at hun egentlig er mer gutte-jente, enn det jeg vet.

    Det er mulig.

    Så sånn er det.

    Men litt spesielt forhold her, mellom Jan og Christell, vil jeg nok mene.

    Bare for å ta med om det på bloggen og.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Noen lurer på om jeg kan slette det som står om Nina Monsen på bloggen. (In Norwegian)

    StatCounter: Noen lurer på om jeg kan slette det som står om Nina Monsen på bloggen. (In Norwegian)



    PS.

    Ja, jeg kan slette det, når jeg vet hva som foregår.

    Det er tydelig at det er noe rart rundt faren min, Arne Mogan Olsen og Haldis Humblen, og de bodde jo i Havnehagen, og der bodde jo hun Nina Monsen også, i flere år, nesten som om hun var søsteren, eller et leketøy, for Christell Humblen.

    Noe sånt.

    Og det er tydelig at det er noe galt i Norge, når man kan få noe ‘mafian’ etter seg, og hverken politiet eller noen andre vil si hva som foregår.

    For det tredje, så synes jeg det var litt rart at hun Nina Monsen, ville ta selvmord, mens hun fortsatt var i 20-åra vel, og vel også hadde barn hun skulle ta seg av.

    Så det her ligner ikke på hun Nina Monsen, sånn som jeg kjente henne.

    Hun var vel litt tøff og hun var vel ikke sånn at hun ga opp lett, tror jeg.

    Hun var vel ikke sånn, at hun så bare mørkt på livet liksom, ihvertfall ikke da jeg kjente henne som barn og ungdom.

    Men men.

    Men jeg skal ta det bort, når jeg vet mer om hva som foregår.

    Og det er vel ikke sånn at jeg har tenkt å skrive så mye om henne på bloggen akkurat nå heller så.

    Men jeg skal gjøre det sånn som jeg har sagt til de andre, at jeg skal ta bort alt sånt, når jeg vet hva som foregår, og det har kommet i avisene osv.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog