johncons

Stikkord: Bergeråsen

  • Verdisyn. (In Norwegian).

    Jeg er ikke vant til å tenke så mye og diskutere så mye, om verdier osv.

    Men nå tenkte jeg litt på det nå, om hvordan familien min var osv.

    Faren min, Arne Mogan Olsen, og stemora mi, Haldis, de var veldig liberale og uansvarlige, må man vel si.

    Mens farmora mi, Ågot Mogan Olsen, hun var veldig konservativ, kristen og sånn.

    Gammeldags.

    Farfaren min, han var nok litt mer moderne enn farmora mi.

    Han var nok ikke kristen.

    Han stemte Arbeiderpartien og jeg husker han hadde McKinsey-rapporten, tror jeg det heter.

    En amerikansk sex-undersøkelse, fra 50-tallet, eller noe, stående i norsk-oversatt utgave, i stue-reolen, ikke langt fra flere bind om 2. verdenskrig osv.

    Så han farfaren min, Øivind Olsen, var nok også liberal, sett med amerikanske øyne f.eks.

    Han var vel typisk norsk da kanskje.

    Noe sånt.

    Hm.

    Mormora mi er ganske streng og gammeldags på noen felter, hun er fra en gammel dansk militær og adelsfamilie.

    Men jeg tror ‘hippie’-barna hennes, kanskje spesielt Ellen og også søstra mi Pia, påvirker henne, til å bli mer som en kunstner.

    Vi er en kunstner-familie, sier hun.

    Men jeg husker jeg og søstra mi leide en amerikansk film, som het ‘Youngblood’ eller noe, i Stavern, midt på 80-tallet.

    Det var en ishockeyfilm, hvor en sånn stjerne, Rob Lowe, eller noe, kanskje, var med, så søstra mi ville også se den.

    Og da var det noe sånn kjærlighetscener i den filmen, som fikk mormora mi til å reagere, husker jeg.

    Og mora mi var vel ikke så liberal akkurat, som faren min og stemora mi.

    Neida, hun var streng og mer gammeldags, vil jeg si, fra det jeg husker fra oppveksten.

    Så sånn var det.

    Men jeg synes vel stort sett alle i familien.

    Onkel Håkon og tante Tone, de er liberale, som noen tenåringer eller hippier, i fylla noen ganger, så jeg så ikke på de som moralske forbilder heller.

    Og onkel Runar var litt vel streng og kjefta og sånn, syntes jeg.

    Og kona hans Inger er jo i Jehovas Vitner.

    Så jeg var litt skeptiske til å se på de som forbilder og.

    Og farmora mi Ågot, gikk jo ikke for å være så utrolig utdannet og smart og sånn da.

    Hun hadde vel ikke gått mer enn folkeskolen maks, vil jeg tippe, før hun ble tjenestepike, like før krigen vel.

    Så hun var ikke sånn at hun kommenterte politikerdebatter på TV så mye og sånn, at hun hadde så mye greie på sånt.

    Så hun så jeg ikke på som noe forbilde, for der gikk det vel mer på gudfryktighet og sånt nesten, hun var ikke så opplyst da, for å si det sånn, tror jeg ihvertfall.

    Mens farfaren min, Øivind, han var veldig opplyst, men han ble alvorlig syk, på begynnelsen av 80-tallet, før jeg ble så innmari kjent med han, så jeg lærte litt å være skeptisk til nyhetene og sånn, fra han, for det var han, angående hydrogenbomba og politikerne i Norge og sånn.

    (Blant annet, så hadde politikerne i Norge, på slutten av 60-tallet, var det vel, da de fant olje i Nordsjøen.

    Da hadde politikerne sagt, at ‘Vi får så mye olje, at vi kan gi det bort’.

    Men da klagde Øivind på begynnelsen av 80-tallet, for det var ikke så mye olje alikevel.

    Norge hadde fortsatt utenlandsgjeld, på den tida, husker jeg dem stadig prata om på nyhetene.

    Så sånn er det.

    Han klaga også på russere, som gikk og fiska, eller ‘fiska’, på Høyen, like nedafor Sand, mot Grunnane.

    Som han farfaren min hadde sett stått nedpå Høyen da, og lata som dem fiska da, for da hadde dem med seg walkie-talkier, eller radioer, med lange antenner, var det vel han sa.

    Men, han Øivind ble jo alvorig syk, med hjerneslag osv., på begynnelsen av 80-tallet, så det var vel bare et par år, mens jeg bodde der, som han var ordentlig oppegående da, og da var jeg bare 9-10 selv, så det var ikke så mye jeg prata med han, om politikk og sånn akkurat.

    Men jeg hørte noe av det han prata med faren min om da, om hydrogenbomba og russerne på Høyen og sånn da.

    Men det med at politikerne hadde sagt at vi kom til å få så mye olje, i Norge, at vi kunne gi det bort, det sa han til meg da, husker jeg, selv om jeg da sikkert bare var 10-11 år.

    Men jeg syntes sånt var interessant, så jeg pleide å se på ettermiddagsnytt og sånn.

    Og da satt alle klistra til skjermen der, ihvertfall Øivind og ofte faren min og, og vel også Ågot tror jeg.

    Så det samme med dagsrevyen da selvfølgelig.

    For de hadde bare NRK, dem hadde ikke svenskeantenne.

    Og det var sjeldent, på begynnelsen av 80-tallet, husker jeg, at folk ikke hadde det.

    Så Øivind, faren til faren min, han tror jeg må ha vært ganske norsk, siden han ikke kjøpte svenskeantenne.

    For de var ikke så dyre, nesten alle hadde det.

    For da kunne man også se svensk TV1 og TV2 da.

    Men det hadde ikke Ågot før langt ut på 90-tallet, i hvertfall, hvis hun hadde det i det hele tatt.

    Mens både mora mi, og faren min, og også onkel Håkon og Haldis, og alle på Bergeråsen hadde svensk TV.

    Men der var det fellesanlegg da.

    Men i Larvik så hadde vi nok svenskeantenne tror jeg, i Jegersborggate, for der tror jeg ikke det var fellesanlegg, eller noe sånt.

    Så sånn var det).

    Men han var upopulær i familien, så han var ikke akkurat noe forbilde.

    Og faren min og Haldis så jeg på som for uansvarlige.

    Så ingen i familien var noe moralske forbilder for meg akkurat.

    Men jeg lærte jo å se ting fra farmora mi sin konservative/gammeldagse side da, og fra faren min og Haldis sin moderne side kanskje da, gjennom hva de gjorde og sånn.

    Så jeg lærte å se ting fra flere sider.

    Men mitt verdisyn, angående moral og sånn.

    Det var nok det jeg snappet opp fra venner og andre folk på skolen.

    Så jeg skjønte hva som var rett og galt, for det var normer og regler på skolen og på stedet da, som jeg snappa opp fra jevnaldrende da, i Larvik vel, men vel mest på Bergeråsen, siden jeg bodde der lengst.

    Så mitt verdisyn og moralsyn, det er nok sånn som det var i Norge på 70 og 80-tallet, der jeg vokste opp da.

    Sånn som mine jevnaldrende var der.

    Pluss at jeg lærte om rettferdighet og sånn da, av mora mi, og sånne ting.

    Så jeg lærte nok en del fra mora mi og, gjennom diskusjoner og krangler og sånn, som vi hadde ganske ofte, om hva som var rettferdig osv.

    Men det var litt slitsomt å bo der etterhvert da.

    Men jeg har nok et vanlig norsk verdi og moralsyn, vil jeg si, siden Bergeråsen må vel sies å være et norskt sted, ihvertfall da jeg bodde der.

    Det var ikke som på Vestlandet, at alle var kristne.

    Det var som et vanlige norsk sted, på Østlandet, så mye av de verdiene og sånn jeg har, det er nok ting jeg har tatt opp under oppveksten der.

    Om hva som er rett og galt og sånn.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Oppdatering om ‘nøkkelord’-søk på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Oppdatering om ‘nøkkelord’-søk på Google. (In Norwegian).





    PS.

    Nå har jo jeg skrevet mye om oppveksten min, i PS-er på de siste bloggpostene, de siste dagene.

    Men jeg ser at noen søker på ‘Erik Ribsskog, Per Furuheim’.

    Per Furuheim er da sønnen til Ruth Furuheim, fra Olleveien, på Bergeråsen.

    Like ved krysset Olleveien/Havnehagen, så det er mulig de bodde i Havnehagen og.

    Men men.

    Han Per, han er et år eldre enn meg, og var med på samme fotball-laget som meg.

    Jeg husker godt engang vi spilte borte mot Vinn Sande, eller noe.

    Og da satt jeg på i samme bil som han.

    Jeg tror mora hans var der og, muligens.

    Og da hørte jeg at han forklarte, hvordan han tenkte, når han skøyt på mål da.

    Hvis han stod vendt bort fra målet for eksempel.

    Da forklarte han, at når han hadde fått kontroll på ballen.

    Så tenkte han inni seg, ‘hvor er målet nå’.

    Og så kikka han ikke opp.

    Neida, han bare skøyt alt han kunne, i den retningen, som han trodde inni huet, at målet var da.

    Da var vi kanskje 12-13 år, eller noe.

    Noe sånt.

    Og da sparte han mye tid da.

    For, hvis man måtte se opp, etter hvor målet var osv.

    Så kunne han jo ikke skyte like raskt, og ha like god kontroll på ballen.

    Så det var egentlig et veldig smart tips.

    At man skal bare tenke inni huet, hvor målet er, istedet for å begynne å speide rundt seg, og da kanskje miste ballen til en motspiller osv.

    Og skyt gjerne hardt, vil jeg si.

    Og også gjerne lavt.

    Lavt og hardt, med vrista, heter det vel.

    Da behøver du nesten ikke å se hvor du skyter, du bare tenker inni huet hvor målet er, så går ballen inn omtrent.

    Eller, det er kanskje ikke så enkelt.

    Men det var et bra tips det han Per Furuheim sa, på den bortekampen, i bilen, på begynnelsen av 80-tallet da.

    Mora til Per, Ruth Furuheim, hun var sjef for St. Hans-aften komiteen.

    I Vestfold, så hadde alle fri på St. Hansaften.

    Noe dem ikke hadde i Buskerud osv., tror jeg.

    Så da samla alle folka seg, på Ullviksletta, på 70-tallet.

    Og også noen ganger på begynnelsen av 80-tallet.

    Og jeg var faktisk med, en St. Hansaften på Ulviksletta, før jeg flytta til Berger.

    Da jeg og søstra mi var på ferie hos faren vår da.

    Det kan ha vært i 1977 eller 1978.

    Jeg husker også en annen St. Hansaften, som vi feira med faren vår, og en kamerat av han, og sønnene hans, som han ene av het Rune Kraft, tror jeg, som spilte ishockey på Furuset, på slutten av 80-tallet vel.

    Men farmora dems, eller noe, de hadde hus på Berger.

    Ikke så langt unna Bergerbanen.

    Så jeg var og spilte fotball med dem en gang, på Bergerbanen.

    Og de bodde inne på Furuset, tror jeg.

    Noe sånt.

    Vi var også inne i Oslo og besøkte dem, noen ganger.

    Og dem hadde Ringenes Herre-tegneserie og fjernstyrt bil og sånn.

    Det her var på begynnelsen av 80-tallet.

    Og dem var liksom litt kulere enn meg, de her Oslo-folka, så jeg holdt mest kjeft og prøvde å ikke drite meg ut.

    Så sånn var det.

    Dem prata ikke så mye til meg.

    Så jeg satt mest å leste Ringes Herre-tegneserie album og sånn.

    Og da husker jeg at jeg leste om da Frodo og Sam hadde Gollum i bånd, eller noe, oppå et fjell.

    Men jeg huska ikke navna på dem da.

    Og jeg skjønte ikke sammenhengen, for det heftet var ikke fra begynnelsen av boka.

    Det var midt inni, og det var ikke så mye av handlingen som var med.

    Det må vel ha vært 10 eller 20 sånne hefter, for å få med hele boka.

    Eller triologien.

    Noe sånt.

    Så faren min var kamerat med faren dems da.

    En som het Rune Kraft, fra Furuset, eller noe, og broren hans da.

    Jeg husker ikke hva faren het.

    Hm.

    Samme det.

    Men en St. Hansaften, på 70-tallet.

    Kanskje i 1976 eller 1977.

    Så var jeg og søstra mi, og faren min, og feira St. Hansaften, ikke på Ulviksletta, hvor Bergeråsen-folka feira.

    Men, vi var på Berger, i Bergerbukta der, og feira.

    Og da husker jeg dem hadde St. Hansbål og sånn.

    Og det som var.

    Var at da heiv de Rune Kraft og de, tror jeg det var.

    Dem heiv da sånne planter som er i vannet.

    Hm.

    Sånne grønne planter, eller noe, som er i vannet.

    Ikke siv.

    Men noe andre grønne greier, som du kan plukke opp av vannet.

    Hm.

    Hva heter det da.

    Ja det er mulig det heter havgress, eller noe, hva vet jeg.

    Det er nesten som tang og tare.

    Det kan hende det var tare, det er nok mulig.

    Skal jeg sjekke.

    Det var nok noe grønne tare- eller alge-greier, det var det nok.

    Noe grønne tare-greier, som så ut som havgress omtrent, som var i vannet, i fjorden da, ved Bergerbukta.

    Og da, så tok de ungene opp det tare-greiene og heiv det på St. Hansbålet.

    Og den lukta husker jeg enda.

    Det her var kanskje i 1976 eller 1977.

    Og den lukta det lukta råttent og saltvann samtidig omtrent.

    Pluss røyk fra bålet.

    Så det var en ganske spesiell lukt, kan man si.

    Så den St. Hansaftenen der, den husker jeg enda.

    Mest på grunn av lukta, som nesten sitter igjen i nesa enda.

    Så da er det nesten som å være tilbake på Berger igjen, på 70-tallet, når jeg kommer på den lukta.

    Noe som skjer en gang iblant fremdeles.

    For det var nok en av de mest spesielle luktene jeg har merka, når de kasta det her taregreiene, (som virker som at egentlig er noe slags grønnalger, eller noe, fra Wikipedia), på bålet.

    Men men.

    Men mora til Per Furuheim, hun hadde ansvaret for å arrangere St. Hansfeiring, på Ulviksletta, i 1980, tror jeg det var.

    Men da hadde sønnen hennes, lillebroren til Per, dødd i hagen til Petter og Christian Grønli og dem, vinteren før.

    I en snøhule i hagen dems, i Havnehagen 4, mens Petter og Christian var inne for å spise da, så fikk han broren til Per, snøhula over seg, og døde da.

    (Jeg syntes dette hørtes litt rart ut, hvorfor fikk ikke han gutten spise da?

    Og en annen gang så skulle Petter og Christian ha meg, med hue først inn i en trang snøhule, utafor huset til farmora mi, på Sand, kanskje vinteren etter det her, eller noe.

    Men men).

    Og mora til Petter og Christian.

    Tove Grønli.

    Hun døde, i 1980, eller noe.

    Må det vel ha vært.

    Eller på begynnelsen av 1981.

    Av hjerneblødning, sa faren min vel.

    Kripos kom til Bergeråsen.

    De her var venner av faren min og Haldis og også meg da.

    Jeg var der ofte, mer enn hos Haldis, for mora dems, Tove, var hyggelig og blid mot meg da, og det var ikke Haldis.

    Hu var ei hyggelig dame fra Nord-Norge, hun Tove Grønli, vil jeg si.

    Hun var sammen med en fra Glassverket i Drammen, som het Willy, mener jeg å huske.

    Som sa, engang vi så på håndballkamp.

    (Vi pleide å se på sport der, nyttårshopprenn, cupfinale på Ullevåll, tror jeg og håndball til og med, eller om det var sportsrevyen).

    Og da sa han Willy, til meg og Petter og Christian, at hun landslagskeeperen for Norge, tror jeg det var.

    Hu var visst fra Glassverket, eller Drammen, og hu hadde Willy vært sammen med da, sa han.

    Så sånn var det.

    Det her var nok vinteren 1980, vil jeg gjette på.

    Men men.

    Så døde hu Tove da, en dag som Norge vant tredoble medaljer i Skøyte-VM, eller EM.

    Og faren min satt da i leiligheten hvor jeg bodde, på en søndag, og ikke hos Haldis.

    Enda faren min så aldri på sport sammen med meg.

    Untatt den her søndagen da.

    Så banka Willy på døra.

    Og han var helt stiv i maska og likbleik i tryne.

    Så jeg kjente han ikke igjen nesten.

    Og jeg gikk bare å henta faren min.

    Så fortalte Willy at Tove var død da.

    Helt bleik i tryne, og sånn.

    Så ringte vel faren min til politiet, eller hvem som gjorde det.

    Så flytta Petter og Christian til faren sin i Mexico.

    Carl-Otto.

    Som hadde en spansk eller mexicansk dame.

    Og det syntes jeg var trist, for hun Tove var alltid så blid og hyggelig.

    Og Petter og Christian var kule å se på sport på TV og sånn sammen med.

    Dem var til og med med til Larvik, og besøkte mora mi, og Pia, en gang.

    Og dem var mye borte hos farmora mi, på Sand.

    Og hos meg i Hellinga da.

    Og de kjente også Christell.

    Christell hadde visst tulla med den ene hamsteren dems, eller marssvinet, som het enten Whisky eller Vodka, sånn at enten den ene eller begge døde.

    Og Christian sa at han hadde vært hos dem, så hadde dem hoppa fra noe greier, så hadde Christell vært i nattkjole eller noe, så hadde nattkjolen blafra opp, eller hva det heter.

    Så hadde ikke Christell hatt underbukse eller truse på seg da.

    Sa Christian sånn i 1980, eller noe.

    Selv om det vel hørtes litt rart ut, vil jeg si.

    Så om det var et forsøk fra Christian på å fortelle meg noe, jeg vet ikke.

    Men han og Christell var visst uvenner da, pga. de hamsterne og mulig mer.

    Men men.

    Så det var litt døvt, at mora dems døde.

    For hu var nesten som om hu var ei tante, for meg, vil jeg si, nesten.

    Altså som tante Tone eller tante Inger.

    Bare at hun Tove var hyggelig og er sånn at hun gikk liksom ikke for nærme, og blanda seg for mye inn i hva vi gjorde da.

    Så der var det kult å henge, oppe hos Petter og Christian og Willy og Tove og dem.

    Så det var døvt når hu døde, men sånn er det.

    Jeg husker jeg vant en kilo wienerpølser, på Bingoen, på Snippen på Sand, en fredag var det vel, sommeren 1980.

    Tror jeg det må ha vært.

    Og da visste jo ikke jeg, hvordan jeg skulle lage dem.

    Og jeg bodde jo aleine i Hellinga.

    Men da hadde jeg Apache-sykkelen, som jeg fikk fra morfaren min i Nevlunghavn, Johannes, husker jeg.

    Og da sykla jeg opp til Petter og Christian og dem.

    Og da lagde Tove de pølsene, mener jeg å huske.

    Så da dro jeg ikke til Haldis, og ikke til onkel Håkon og dem.

    Så det var tre hus jeg kunne dra til da, på den tida.

    Huset til farmora mi, mitt hus i Hellinga, og huset til Petter og Christian og dem.

    Der fikk jeg lov å henge av Tove da.

    Men når hu døde, så kunne jeg jo ikke henge der mer, og Petter og Christian flytta jo til Mexico.

    Så da, så ble jeg deppa.

    Men, det som skjedde da.

    Det var, at da dukka plutselig Christell og Gry Stenberg og Nina Monsen opp i leiligheten min, i Leirfaret, og satt på musikk, og dansa i stua der og sånn.

    Så da, etter det, så blei jeg heller nesten venner med dem.

    Selv om dem var jenter.

    For jeg hadde ikke noen andre kamerater på Bergeråsen, på den tida.

    Så etter at mora til Petter og Christian døde, så hang jeg mye med Christell og Gry og hun Nina da, og også litt med søstra mi, da hu flytta til Bergeråsen, og med Tom-Ivar som gikk i klassen.

    Men når søstra mi flytta til Bergeråsen, da hang jeg ikke så mye med de.

    Men da vel mest med Tom-Ivar og Kjetil Holshagen, og seinere tremenningen min Øystein Andersen fra Lørenskog.

    Og også innimellom med Ulf Havmo fra klassen og Espen Melheim fra klassen, og også Karl Frederik Fallan fra klassen, selv om han kødda mye.

    Men men.

    En gang, så var Petter og Christian på besøk fra Mexico, eller om dem hadde flytta til Malaga da.

    Og da bodde Christian hos meg i Leirfaret.

    Og Petter bodde hos en kamerat i Havnehagen.

    Og da sjekka Christian opp nabojenta, i Leirfaret, Aina.

    Så fikk han kjærestebrev av Aina, som han glemte igjen.

    Så gjemte jeg det brevet på rommet mitt.

    Det gamle rommet mitt, som Christian lånte da, der som Haldis satt inn en fryser med umerka kjøtt.

    Og da, noen år etter, så prata jeg en sjelden gang med hun Aina da.

    Så dukka hu opp i vinduet mitt der.

    Så fortalte jeg at jeg hadde det brevet da.

    Men da ble hun litt desp, så da måtte jeg gi henne det brevet da.

    Men men.

    Vi var også oppe hos Per Furuheim og dem.

    Og da leika jeg og Christian og Per da.

    Christian hadde respekt for han Per.

    Han var tøff og kraftig da.

    God til å spille fotball, som jeg forklarte.

    Christian var også god til å spille fotball.

    Han var et år yngre enn meg, og Petter og Per var et år eldre enn meg.

    Det endte med, at jeg tok hageslangen til Per Furuheim og dem, og spruta på han Per da.

    For jeg var litt bortskjemt på den tida her, og var ikke redd for noen.

    Jeg var ganske tøff av å bo aleine osv.

    Så da, så fikk han Per tak i meg, i en bakke, i hagen dems, eller en skråning, heter det.

    Og skikkelig dynka meg i vann, med den hageslangen da.

    Men, jeg fikk ihvertfall spruta litt på han først.

    Så jeg var ganske tøff, syntes jeg selv, selv om han var sterkere.

    Så jeg dreit egentlig i det, om alle klærna mine ble våte, for jeg fikk ihvertfall tatt igjen på han, på forhånd da, for å si det sånn.

    Jeg passa på å dynke han ganske bra med vann, for jeg tenkte at han kom til å ta hevn når han fikk tak i slangen.

    Så sånn var det.

    Så hopper vi fram til 1994, da jeg jobba på Rimi Nylænde, på Lambertseter, i Oslo.

    Ruth Furuheim, som også hadde gitt meg en Tweed-dress før konfirmasjonen min, og som også dukka opp i konfirmasjonen min, hvor ikke faren min var.

    Hun, hun dukka også opp på Lambertseter t-banestasjon, sommeren 1994, tror jeg det må ha vært.

    Jeg hadde vel nettopp begynt lederopplæring i Rimi.

    Og jeg gikk til t-banen, sammen med Hilde, som var assistent, på Rimi Nylænde, og som året etter vel, begynte som butikkleder i Rema, og som tok med seg Rimi Varebok til Rema da, husker jeg.

    Noe som ikke var lov.

    Men hun fikk lov av butikksjef Elisabeth Falkenberg, husker jeg.

    Og jeg var så fersk som leder i Rimi, at jeg måtte love dem og ikke si noe, og sånn, mener jeg å huske.

    Og jeg var ikke så fortrolig med Anne Katrine, så jeg sa ikke fra til henne om det.

    For vi kommuniserte ikke så bra, og dem var litt redde for henne, så det smitta litt over på meg.

    For hver gang Anne Katrine skulle dukke opp i butikken, så var lufta full av panikk, i butikken.

    Det ble viska, hele tida, fra hun Hilde og også fra Elisabeth og Solveig vel og meg.

    ‘Har Anne Katrine gått?’.

    Så de damene var i panikk, når hun Anne Katrine var i butikken.

    Og jeg, jeg ville jo ha karriere i Rimi, så jeg ble litt smitta av det her da.

    Så Anne Katrine var ikke som et vanlig menneske omtrent.

    Hun var liksom en kjempeviktig person da, som skapte panikk, blant Rimi-kollegene mine.

    Så jeg var ikke helt på bølgelengde med henne.

    Hun var også sånn, at hun prøvde å psyke ned folk, og skulle tøffe seg, så det var ikke så lett for en ny leder i Rimi, å vite hvordan han skulle takle henne.

    Men jeg skriver om den vareboka nå i hvertfall.

    Så sånn er det.

    Mer da.

    Jo jeg og hun Hilde.

    Som hadde vært i Jehovas Vitner, husker jeg, og hun klagde på at det var jævlig, å komme seg vekk fra de folka, som vistnok var veldig ille.

    Men men.

    Så var Ruth der, fra Berger, på T-banestasjonen.

    Hun var litt pussa, og hadde solgt leiligheten til Dag, sin eldste sønn, sa hun.

    (Jeg vet ikke hvorfor Dag ikke solgte leiligheten sin på Lambertseter selv?).

    Ruth Furuheim hadde fire sønner.

    Og en mann som var litt spesiell.

    Han var liksom sånn at han var så uspontan og sånn.

    Jeg var med dit, en 3-4 ganger kanskje, for faren min kjente dem da.

    Jeg tror det var Ruth som bestemte der, men jeg vet det ikke sikkert.

    Dag, han var en 4-5 år eldre enn meg kanskje.

    Og han hadde jeg spilt bordtennis med, på klubben, på Berger Skole.

    Han var kanskje litt gammel til å gå der da.

    Han gikk nok på ungdomsskolen da.

    Men han var helt grei, og kjeda seg vel bare antagelig.

    Han jobba også bra, på verkstedet til faren min, husker jeg.

    Og han var vel da, kanskje 19-20 år, og prata om at han hadde møtt ei dame i Oslo da.

    Og at han dro inn der i helgene.

    Jeg var vel da 15-16 år kanskje.

    Men han Dag oppførte seg omtrent som en kamerat mot meg da.

    Så han var en av de greieste folka, som faren min hadde til å jobbe der nede, vil jeg si.

    Jeg så noen sånne ninja-filmer, sammen med Kjetil Holshagen, på den tida her.

    Så lagde jeg en sånn ninja-stjerne da, av noen sigder, som jeg hadde rappa på Bekkelagshytta, eller Birkebeinerhytta, eller hva den hytta heter, på Krok hyttefeltet der.

    Og da kasta jeg den ninjastjerna inne på verkstedet.

    For jeg fikk lov til å gå litt berserk der, og skyte med spikerpistoler og sånn, når jeg var aleine der.

    Og da var bare han Dag der, så kasta jeg den ninjastjerna gjennom halve verkstedet nesten, og den gikk inni noe papp, til emballasje, til møblene da.

    Så den var ganske kul.

    Men jeg var ikke noe flink til å feste sammen de fire sigd-bladene.

    For jeg festa dem bare med teip.

    Og jeg fiksa ikke det å borre hull i dem, som hadde vært bedre, for jeg fant ikke noe bor, på den bormaskinen, som borra hull gjennom det stålgreiene.

    Det bora var vel mest for tre, kan jeg tenke meg.

    Og jeg gadd ikke spørre faren min, for eksempel, eller onkelen min Håkon, om sånne ting, for dem likte vel ikke at jeg rappa sånne ting fra hyttene der og sånn.

    Så sånn var det.

    Så hvorfor han ikke solgte leiligheten sin på Lamberseter selv.

    Det er ikke godt å si, men det var sikkert en grunn da.

    Får ikke håpe at han døde han og.

    Den nest eldste broren, var kanskje litt villstyrlig.

    Karl Fredrik Fallan, forklarte at storebroren hans, hadde sett, da han Eirik Furuheim, eller Erik Furuheim, het han kanskje, hadde kræsja med en bil, på veien ved Berger skole der, ved gangbrua der vel.

    Og da kunne broren til Karl Fredrik Fallan, se inn i hjernen på Erik Furuheim, fortalte Karl Fredrik meg.

    Og dem sa at han var gæern, etter å ha vært på sykehuset.

    Eller sinnsyk.

    Men jeg spurte han, om jeg kunne få låne luftgeværet hans.

    Jeg og Ulf Havmo.

    For han jobba også for faren min, mener jeg å huske, han Erik Furuheim.

    Og da fikk jeg låne luftgeværet, som var helt nytt omtrent.

    Og jeg og Ulf, vi gikk ned på noe jorde og sånn, med luftgeværet.

    For vi ville gå unna verkstedet og faren min og sånn da.

    Men det var ikke så smart.

    Da så noen folk fra Oslo eller Drammen vårs, fra en hytte.

    Og da kom det helikopter, så vi måtte løpe inn i skauen da.

    Og da satt vi luftgeværet på hjørnet av verkstedet.

    Vi ble litt stressa av det her helikopteret og den her løpinga da.

    Så spurte jeg Ulf, hvor det luftgeværet var, noen måneder seinere.

    For jeg var ikke helt med alltid.

    Det var Ulf som absolutt ville låne luftgeværet, så han fikk meg til å spørre da.

    Det her var vel før jeg kjøpte luftgevær selv.

    Men jeg hadde kjøpt luftpistol på postordre, fra Sverige, eller noe.

    Men men.

    Så, spurte Erik Furuheim, et halvt år seinere, eller noe, hvor luftgeværet var.

    Så var det ikke inne på verkstedet, i et hjørne, som jeg trodde.

    Neida, det var utafor verkstedet, som Ulf hadde satt luftgeværet.

    Der hvor bestefaren min, Øivind, pleide å gå å pisse, da han levde.

    På hjørnet som var på samme sida som flis-siloen, det hjørnet av verkstedet som var nest nærmest flis-siloen.

    Der stod luftgeværet.

    Men det var jo helt gjennomrusta da, omtrent.

    Så jeg forklarte han Erik Furuheim det, at jeg trodde det hadde stått inne på verkstedet.

    Jeg sa vel det til han, at det stod i hjørne på verkstedet, for det hadde Ulf sagt.

    Men neida, det stod utafor verkstedet.

    Så det strøkne luftgeværet var bare helt rustent, et halvt år seinere, eller et år seinere, eller noe.

    Men da ble faktisk ikke Erik Furuheim sur.

    Neida, han hadde vel nesten gitt opp det luftgeværet, så jeg slapp å betale og sånn.

    Karl Frederik hadde jo sagt at han var gæern, eller sinnsyk, og sånn.

    Så jeg trodde han skulle klikke helt.

    Men han sa ikke noe.

    Han bare smilte og sa at det var ikke så farlig.

    Så jeg kan ikke si han ble gæern av å være på sykehuset akkurat.

    Han virka ikke noe gæern for meg.

    Men han gikk ikke med klærna ordentlig på seg, etter det, muligens.

    At han gikk med buksa sånn at han hadde sånn rørlegger-sprekk og sånn, muligens.

    Men bortsett fra det, så virka han vel normal, ihvertfall ikke gæern.

    Selv om jeg lurer på om det var han, som skulle betale storebroren til Karl Frederik, for å at to bikkjer skulle knulle, eller noe.

    Det var så dumt.

    Men han storebroren til Karl Frederik, han gikk ikke med på det, etter lang tenkepause.

    Masse unger og ungdommer stod og fulgte med da, når dem prata om det her da.

    Men det kan ha vært en annen kar og, selv om jeg tror det var Erik Furuheim, så det er mulig at han mista en del av hjernen, i den ulykken.

    Det er mulig.

    Han skrøyt fælt av sykepleierne, på sykehuset der i Tønsberg.

    At de sykepleier-damene var veldig hjelpsomme osv.

    Så det er mulig at dem hadde gjort han litt sexfiksert, og at han var normal i hue, det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Jeg kjente han ikke så bra før den ulykka heller, så jeg skal ikke si noe sikkert.

    Men men.

    Og faren min var ofte oppe hos Ruth Furuheim da.

    Og prata lenge og sånn.

    Mens jeg måtte sitte i bilen og sånn.

    I en halvtime, en gang, og i femten minutter, en annen gang da.

    Og han faren til Per og dem da.

    Han var nesten som en grønnsak nesten kanskje.

    Eller veldig sånn konform, eller noe.

    Litt spesiell da.

    Men jeg skal ikke si det for sikkert, hvordan han var, for jeg var ikke oppe hos dem så mye.

    Ikke ofte nok til å si noe.

    Men hu Ruth, hu var hyggelig mot meg, og kom i konfirmasjonen min og sånn.

    Men jeg kjente ikke de, Per og Dag og Erik så bra, som Petter og Christian for eksempel.

    Per, han prata jeg aldri med, sånn som Dag og Erik.

    Han hadde vel rødt hår han Per, tror jeg, mens dem andre hadde lyst hår da, og mora hadde mørkt hår.

    Men men.

    Men jeg så på dem, som vanlige folk, som bodde på Berger.

    Og ikke som kamerater.

    For dem var eldre enn meg, og han Per, han var aldri noe grei mot meg.

    Han klagde en gang, så jeg hørte det, da jeg satt i bilen og venta på faren min, at jeg hadde ‘gulere tenner enn meg’, til de andre ungene, oppi Olleveien/Havnehagen der.

    Men jeg var nesten aldri der oppe, jeg var mest nedafor S-svingen, og der var aldri han Per og brødrene hans.

    Så jeg kjente ikke de så bra, som Petter og Christian ellet Tom-Ivar og Kjetil Holshagen f.eks.

    Men jeg kjente dem, siden dem bodde på Bergeråsen, gikk på fotballen, var venner av familien, jobba for faren min, de to eldste.

    Så jeg og han Per Furuheim, vi gikk dårlig sammen.

    For vi burde kanskje vært nesten kamerater, siden mora hans kjente faren min, og vi hadde gått på samme fotballlag, Berger IL.

    For selv om han var et år eldre, så var det sånn, at to årstrinn, utgjorde et lag da.

    Så det vi var enten på lag med dem som var et år eldre eller et år yngre enn oss., vi i klassen, som spilte på fotballlaget.

    Men jeg og han Per, vi var aldri kamerater.

    Han var sånn aggresiv, og var aldri hyggelig eller grei.

    Og han var mye sterkere enn meg og, så han kunne banke meg, hvis han ville.

    Men jeg var ikke så mye oppi der, jeg var mest på Sand og nedafor S-Svingen, på Bergeråsen.

    Og der var det sjelden noen som turte å kødde for mye.

    Og jeg fikk jo spruta vann på han Per da, den gangen Christian Grønli var på besøk hos meg, i Leirfaret, da dem bodde hos faren sin, i Spania, var det vel, på begynnelsen av 80-tallet, var det vel.

    For han Christian hadde klagd på han Per.

    Eller han ville dra opp dit.

    Noe sånt.

    Men men.

    Og det ville egentlig ikke jeg, tror jeg.

    For jeg pleide ikke å henge oppi der.

    Så det var kanskje derfor jeg gikk litt amokk med hageslangen, da han Per begynte å sende meldinger osv.

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Det står også, at noen søker på ‘Siv Jensen, Kjetil Ree’.

    Kjetil Ree, var en Wiki-admin, med gangster-aktig profil der, husker jeg, hvor han røyka sigar og sånn.

    Og på Berger, så var det også en som het Erik Ree, som gikk i klassen min.

    Så jeg lurer på om de kan være i slekt.

    Han Kjetil Ree, han kødda med meg på Wiki.

    Han visste hvem jeg var, fra IP-adressen min der, så det tolka jeg som en trussel, da jeg skrev om Grandiosa der.

    Og Siv Jensen, hun er jo Bilderberger.

    Og det virka som om det var noe med han Kjetil Ree og.

    På grunn av trakasseringa hans på Wiki.

    Så hvorfor folk søker på de to, det vet jeg ikke.

    Men det er kanskje andre som veit det.

    Kanskje han er broren til han Erik Ree?

    Han hadde en bror, som var et par år yngre, men jeg huske ikke hva han het.

    Kanskje dem ikke er i familie.

    Det er mulig.

    Vi får se.

  • Jeg kontakta Lene, kusina mi fra Bergeråsen, som er døv. (In Norwegian).

    Hei
    Lene,

    Between
    Lene
    Olsen
    and     You

     

    Erik
    Ribsskog

    Today
    at 00:09

    hvordan
    går det med deg?

    Husker du meg, fetteren din fra
    Bergeråsen?

    Hilsen Erik

    PS.

    Jeg flytta til faren min, i 1979, fra mora mi i Larvik.

    Og da flytta faren min ned til Haldis, noen måneder seinere, i 1980, må det vel ha vært.

    Og sommeren 1981, så flytta jeg til Leirfaret, en gate like ved Hellinga.

    Mens faren min fortsatt bodde hos Haldis i Havnehagen.

    Så jeg bodde aleine i Hellinga fra jeg var ni år da.

    Ni og et halvt da.

    Og mens jeg bodde der, jeg tror det må ha vært i 1980 kanskje.

    Eller muligens våren 1981.

    (For jeg husker jeg flytta til Leirfaret, sommeren 1981).

    Men da skulle Håkon og Tone og besteforeldrene mine, Ågot og Øivind, til Rhodos, eller noe sånn.

    Så da skulle Lene være hos meg, i Hellinga.

    For faren min bodde hos Haldis da.

    Det var om sommeren det her, husker jeg.

    Så om det var sommeren 1981 kanskje.

    Ikke godt å si, men det kan også ha vært høsten 1980 kanskje.

    Enten det, eller våren 1981 vel.

    Noe sånt.

    Og da, så var vel Tommy, broren til Lene, hos mora til mora dems, Tone, eller noe.

    Eller hos søstra til Tone.

    Noe sånt.

    Men Lene var hos meg da.

    For faren min bodde jo nede hos Haldis.

    Så i en drøy uke, så hadde jeg hun døve Lene boende hos meg, i Hellinga da.

    Og da fikk jeg faren min til å kjøpe masse godteri og sånn, i butikken, husker jeg.

    Og vi dro på sirkus, tror jeg, i Drammen.

    Med faren min da, som skulle noe greier i Drammen.

    Og det gikk greit, for hun Lene hun er jo rolig og sånn, og hun klarer ikke å prate, så vi krangla ikke.

    Og jeg hadde sånn tegneserie, som het Hakke Hakkespett og lykkevannet, eller noe.

    Om noe sånn lykkeserum, som gjorde deg kjempeglad hvis du drakk det da.

    Et artig tegneserie-album da.

    Og Lene klarte å lese.

    Så jeg lot henne lese det albumet.

    Også hadde bestefar Øivind sukkersyke.

    Så jeg blanda noe sånn suketter, oppi et glass vann.

    Også etter at hu kusina mi hadde lest det albumet, mens hu satt på verandaen til Ågot, husker jeg.

    Så det var nok sommeren.

    Så satt jeg opp plakat.

    ‘Lykkevann 1 krone’.

    Det var bare mest for tull da, for det var ikke så lett å prate med Lene, men da tenkte jeg at hun kanskje skjønte det da.

    Og da kjøpte hun et glass ‘lykkevann’ da, eller ‘lykkeserum’, eller hva det het.

    Men det virka nok ikke.

    Det var bare vann med opphakka suketter i.

    Men da lot jeg henne først lese det tegneserie-bladet da.

    Så kjøpte hun det glasset med lykkevann da.

    Men hun kjefta ikke da det ikke virka.

    Så sånn var det.

    Og jeg husker fortsatt at jeg faren min til å kjøpe mye godteri da, så jeg bla stappmett av godteri osv.

    Det husker jeg enda.

    Så jeg tror faren min hadde litt problemer med å kontrollere meg, for han var ikke så streng, som mora mi og stefaren min i Larvik.

    Men men.

    Og da, den uka der, eller hvor lenge det var.

    Så måtte jo jeg prøve å tyde på trynet til hun Lene, hva hun mente om forskjellig da.

    For det var først mange år etter, når vi var tenåringer, som jeg og søstra mi og Christell, dro på døvekurs, i Holmestrand og hjemme hos Lene og Tommy og Håkon og Tone og dem da.

    Så i 1980, eller 1981, var det kanskje.

    Da kunne jeg bare tegnet for ‘mamma’ eller om det var ‘pappa’.

    Det er å ta pekefingeren, mot sida av nesa, eller noe.

    Eller om det var på tuppen av nesa.

    Noe sånt.

    Og det betydde da mamma eller pappa.

    Det var omtrent det eneste jeg skjønte av døvespråk.

    De skulle komme hjem en søndag.

    Og da trodde jeg, at Håkon og Tone kom til å være borte hos Ågot, fordi jeg vet ikke hvorfor jeg tenkte det, men jeg bare tenkte det, at da kom dem til å være der, den dagen dem kom hjem.

    Så da forklarte jeg det til Lene, med døvespråk og noen tegn og sånn da.

    At foreldra hennes var borte på Sand.

    (Som jeg trodde da, at dem kom til å være der.

    Antagelig fordi jeg og Lene hadde vært så mye på Sand, i huset til Ågot og Øivind, den uka da.

    Så jeg tenkte litt feil).

    Så når vi dukka opp der da, den søndagen.

    Så var ikke Håkon og Tone der.

    Så måtte vi gå tilbake til Bergeråsen da.

    Så da var jeg litt dum.

    Men sånn er det.

    Eller så gjorde jeg ikke noe tull den uka.

    Jeg prøvde å behandle hun Lene bra og sånn da.

    Og det er kanskje derfor, at jeg noen ganger klarer å lese folk litt på trynet og sånn.

    Noen ganger ihvertfall.

    Fordi jeg er vant til å prøve å tyde hu kusina mi, fra hvordan grimaser hun hadde på tryne osv.

    Siden jeg ikke skjønte døvespråk osv.

    Så det er mulig at jeg skjønte mer sånt da, av det.

    For vi klarte å kommunisere, på en måte da, jeg og Lene, selv om hun var døv da, selv om det ikke var så lett.

    Og jeg lot henne mest være i fred.

    Selv om jeg syntes det var artig å ha besøk i Hellinga der og.

    For jeg bodde der jo aleine og sånn, så det var nesten som å ha en søster, eller noe, det da.

    For jeg var jo vant til å bo i Larvik, hvor jeg hadde mor og stefar og søster (Pia) og lillebror

    (Axel, selv om han var en del yngre enn meg og Pia, så vi kunne ikke prate med han.

    Det var en TV-serie, som var populær, på 70-tallet, som het ‘I ville vesten’, eller noe sånt.

    Hvis det ikke var en annen, lignende TV-serie.

    Og Axel, han pleide å ligge å grine, på lørdagskveldene.

    Så da måtte jeg eller søstra mi, gå inn på soverommet til Arne Thormod, mora mi og Axel, som hadde en vogge der, heter det vel.

    En seng som man kunne vugge da, var det vel.

    Og da måtte vi, annenhver gang når Axel skreik.

    Da måtte vi vugge vogga, i 10-15 minutter, til Axel sovna igjen da, eller holdt kjeft.

    Og da måtte vi se på TV, i et speil, som hang i stua, fra soverommet til muttern og Arne Thormod.

    Men det var vanskelig å se noe på den TV-en, gjennom det speilet.

    For teksten ble speilvendt, naturlig nok.

    Og bildet og.

    Og jeg og søstra mi, vi var bare 8-9 år da.

    Så vi klarte ikke å lese teksten bakvendt, så bra.

    Men jeg klarte det nesten, husker jeg.

    Så derfor syntes jeg Christell var så dum.

    Fem år etter det her, eller noe.

    På Bergeråsen, i Havnehagen.

    For da klarte hun fortsatt ikke å lese teksten riktig vei.

    Hvis det var program med Erik Disen, eller hva han het, fra Disneyworld osv., som vi syntes var så artig da.

    For på den tida, på begynnelsen av 80-tallet, så var det ikke sånne parker som Tusenfryd og Badeland og sånn, i Norge.

    Nei, så vi hadde aldri sett noe lignende, som var på de TV-programmene fra USA, på NRK da.

    Og Christell klarte ikke å lese teksten.

    Så hun bare skreik ut, ‘hva stod det nå’.

    Hele tida, for annenhver setning omtrent.

    På en sur måte.

    Og da måtte Arne og Haldis svare da.

    Så det var Christell som var sjefen der omtrent, kunne det virke som.

    Noe sånt.

    Men men, men det var jo sånn jeg og søstra mi klarte, fra vi var mye yngre enn det Christell var da.

    Så da syntes jeg Christell var dum, husker jeg.

    Samtidig var hun veldig bortskjemt, og litt sånn primadonna der nede hos Haldis og på Bergeråsen da.

    Og hun hadde jo Haldis og brødrene sine, Jan og Viggo, og masse slekt på Vestlandet og sånn.

    Og hun hadde jo faren min og, må man si.

    Så hun var ganske sånn at hun bestemte mye.

    Ihvertfall over venninnene sine, Nina Monsen og Gry Stenberg, husker jeg.

    For Christell kunne være ganske tøff og.

    Men jeg vet ikke hvem som bestemte av henne og søstra mi, Pia.

    Christell hadde mye mer ting da, klær og sånn.

    Og Christell sitt rom var fint og med mange ting, og ryddig da.

    Mens søstra mi sitt rom, var mer sånn spartant, uten så mye ting, og med masse rot på gulvet og sånn da.

    Så det var litt urettferdig sånn, at søstra mi nok ikke fikk så mange ting som Christell.

    Men jeg var ikke nede hos Haldis og dem så mye, så hvem som bestemte over hvem, av Pia og Christell, det skal jeg ikke si for sikkert.

    Men det veit dem kanskje selv.

    Søstra mi ble etterhvert en kløpper til å skru sammen vannsenger, og andre senger, i vannsengbutikken i Tordenskioldsgate, i Drammen.

    Så søstra mi tok nesten over jobben min, når det gjaldt å bli med å levere senger og sånn, kunne det nesten virke som.

    Så søstra mi hadde nok mye mer med faren min å gjøre, etter at hu flytta til Bergeråsen.

    Og søstra mi, hun ville ikke, som f.eks. Lene da, når foreldrene hennes, var på ferie i Rhodos.

    Søstra mi, hu ville ikke bo sammen med meg, i Leirfaret.

    Neida, hun ville bo nede hos faren min og Haldis, i Havnehagen.

    Så selv om søstra mi ville bo, i et halvt år, hos meg, i Leirfaret, av en eller annen grunn.

    Så bodde hun, fra 1982, eller noe, i Havnehagen, hos Haldis og faren min.

    Frem til 1989 da.

    Så hun bodde syv år ca., hos faren min og Haldis.

    Så søstra mi var nok mye mer faren min sin jente, enn hun var min jente, selv om jeg var storebroren hennes da.

    Så jeg lurer på om det at hun flytta opp til meg, i 1989, om det var bare noe påskudd for å spionere på meg, for faren min, eller noe(?)

    Og det hun sa, seinere i 1989, da jeg og Pia og Christell og Haldis og faren min og Jan, var på bryllup i Kristiansand.

    At faren vår hadde misbrukt henne, som lita jente, mens Jan og Christell også satt der og hørte på.

    Og Christell begynte å ta opp dette.

    Det kan ha vært noe tull det og, for å få noe å bruke mot meg da, på noen måte.

    For da tok jo jeg avstand fra faren min.

    Jeg måtte jo det, syntes jeg, siden han hadde misbrukt søstra mi osv., som Pia og Christell sa.

    Så etter det, så har nesten ikke jeg vært medlem av familien, i det hele tatt.

    Så jeg bodde ti år nesten, for meg selv, på Bergeråsen.

    Og så hørte jeg søstra mi sa, at faren min hadde misbrukt henne, som lita jente, for 20 år siden, hørte jeg at hun og Christell sa det.

    Så da meldte jeg meg omtrent ut av familien.

    Og åra før jeg bodde alene på Bergeråsen, så bodde jeg med mora mi i Larvik da.

    Så jeg har egentlig ikke hatt så mye med faren min å gjøre.

    Jeg bodde først i ni år i Larvik.

    Så i ti år, aleine, på Bergeråsen.

    Så 15 år i Oslo.

    Så snart 5 år i England.

    Så bortsett fra noen få måneder, så har ikke jeg bodd i samme hus som faren min.

    Siden han flytta ned til Haldis, like etter at jeg flytta til Berger.

    Selv om jeg vet at jeg har skrevet om det her, før, på bloggen.

    Men jeg mistenker at faren min er noe mafia, eller noe, så kanskje det er derfor at jeg ikke får rettighetene mine, fordi faren min er noe kjeltring(?)

    Hva vet jeg.

    Men det vet kanskje myndighetene.

    Det får man håpe.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til 80-tallet, da Christell fortalte meg at søstra mi hadde tatt abort, og nesten blødd ihjel, i huset til Haldis, i Havnehagen, da hun var sånn 16-17 år kanskje.

    Jeg anmeldte jo søstra mi for barnedrap, for jeg lurer på hva det greiene der egentlig var.

    For dette er ikke noe som hverken søstra mi, faren min eller Haldis har forklart om.

    Så nå dreiv jeg og skulle lage meg noen brødskiver på kjøkkenet.

    Med noe ‘Old Polish Ham’, som jeg har i kjøleskapet.

    Men men.

    Men så lurte jeg på om jeg kanskje skulle kontakte han Ludvig Nessa, eller hva han heter, han presten som er så mye i nyhetene om abort og sånn.

    Og høre med han om det var abort eller om det må sies at det også var barnedrap da.

    Så jeg får tenke litt mer på det her.

    Det var bare noe kom på, så jeg tenkte jeg kunne skrive på bloggen før jeg glemte det.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog voldelig mot geir arne’ mm., på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog voldelig mot geir arne’ mm., på Google. (In Norwegian).

    PS.

    Nei, jeg kan ikke si at jeg har vært voldelig mot Geir Arne.

    Vi var uvenner rett og slett.

    Jeg får forklare det fra starten.

    Jeg bodde jo i Larvik, på 70-tallet, men om sommerne, og i de andre feriene, så pleide jeg å være på Sand og på Bergeråsen da.

    Besteforeldre min, Ågot Mogan Olsen og Øivind Olsen, bodde på Sand.

    Og firmaet til farfaren min, Strømm Trevare A/S, det lå like ved huset dems da.

    Og der jobba faren min, Arne Mogan Olsen, og onkelen min, Håkon Mogan Olsen.

    Både faren min og onkelen min bodde på Bergeråsen, ca. en kilometer fra Sand.

    Bergeråsen er et byggefelt, som ble bygget på begynnelsen av 70-tallet.

    Både Sand og Bergeråsen ligger i Svelvik kommune, nord i Vestfold og ca. tre mil sør for Drammen, langs Drammensfjorden.

    Så sånn er det.

    Det som skjedde, var at jeg var jo en del hos farmora mi, på Sand, i sommerferiene på 70-tallet da, siden faren min jobba der.

    Og faren min var ikke gift, så de første åra, så bodde han også i huset på Sand der.

    Han var skilt fra moren vår, Karen Ribsskog, som nå er død, men hun har også bodd på Bergeråsen faktisk.

    Frem til 1973, var det vel, da tok hun med meg og søstra mi, og flytta først til foreldrene sine på Klokkarstua i Hurum, på andre siden av fjorden, og etter det til Larvik.

    Men vi var på Sand og Bergeråsen i feriene da, jeg og søstra mi, bortsett fra et år eller to, midt på 70-tallet, da mora vår nekta faren vår, å noe med oss å gjøre.

    Helt til 1976, må det vel ha vært, da faren min og broren hans Runar, kidnappa meg og søstra mi, da vi bodde på Mellomhagen, på Østre Halsen.

    Så det kan kanskje ha vært i 1977, som jeg var på Sand.

    Og da leika jeg med Geir Arne da.

    Og da ville han ikke komme i bursdagen min.

    Så da blei vi litt uvenner.

    Familien hans bodde i ei hytte, i veien ned til Snippen der, noen hundre meter fra der farmora mi og farfaren min bodde da.

    Så flytta jeg til Berger, i 1979, og bodde hos faren min.

    Og da advarte faren min meg mot Geir Arne.

    Han sa at Jørgensen, de var det et eller annet med, til farmora mi, så de burde man ikke ha noe med å gjøre.

    Så jeg gadd ikke å ha noe med Geir Arne å gjøre.

    Så vi var uvenner da.

    Han hadde oftest to-tre stykker med seg.

    Jan, som bodde like ved butikken, med lys afrosveis, og Jan-Rune, sønnen til Havre, som eide Sandbu Tepper.

    De var liksom gjengen på Sand.

    Seinere, så flytta Ditlev Castelan, eller Castellan, også til Sand, fra Nesodden, tror jeg.

    (Han har nå bytta navn til ‘Don Ditlev Castelan’).

    Men men.

    Så da ble det en enda større gjeng på Sand.

    Men, jeg var aldri med i den gjengen.

    For faren min advarte meg mot Geir Arne.

    Men vi var uvenner.

    Men jeg var ganske tynn, og dårlig til å slåss.

    Så jeg har aldri slått Geir Arne, for eksempel.

    For jeg hadde aldri lært å slå ordentlig.

    Men, jeg fikk en på tryne av han en gang, som jeg jagde han.

    Så jeg har nok prøvd å jage han, og skremme han, noen ganger, under oppveksten.

    Men oftest så har han hatt en hel gjeng rundt seg.

    Så vi bare unngikk hverandre, for det meste.

    Men jeg ville at han skulle ha litt respekt, sånn at han ikke begynte å tulle med eiendommen til besteforeldra mine på Sand, for eksempel.

    Eller tulla med verkstedet der.

    For han Geir Arne hadde visst rappa noe sprengtråd, som lå like ved verkstedet da.

    Og da mente Geir Arne, at han hadde lov til det, siden det var Lersbryggen som eide eiendommen, eller noe sånt.

    Og en gang så var det noen som hadde driti, inne på et lager, som faren min hadde, borte ved et sted som het Saga.

    Der hvor Jensen Møbler er nå.

    Og da trodde faren min at det var Geir Arne, som hadde bryti seg inn og driti der da.

    Og det var vel da jeg gikk i fjerde eller femte klasse.

    Så da sa jeg det til Geir Arne da, på skolen, i gangen på Berger skole der, at faren min skulle arrestere han, siden han hadde driti på lageret.

    (Men jeg mente ‘anmelde’).

    Men jeg var ikke så god på sånne politi-utrykk.

    Men men.

    Så dette foregikk, i mange år.

    Jeg bodde på Berger fra 1979, til jeg flytta til Oslo, i 1989.

    Og vi var vel stort sett uvenner hele tida.

    Untatt de siste par åra kanskje, da krangla vi ikke noe og sånn.

    Da var dem, Ditlev og Geir Arne til og med på besøk hos meg, et par ganger.

    Selv om jeg fulgte med skikkelig på dem.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, en gang, da jeg gikk i 7. klasse for eksempel.

    Da syntes jeg og søstra mi og Christell, og kanskje Gry Stenberg.

    Vi syntes det var artig å leike butikk.

    Så vi solgte noen gamle leker og sånn, på et bord, utafor huset, der hvor jeg bodde aleine.

    Så kom de andre ungene på Bergeråsen, og kjøpte tinga våre da.

    Noe sånt.

    Så det gjorde vi et par-tre ganger kanskje.

    Vi kjeda vårs da.

    Det var nesten som loppemarked, eller garasjesalg da.

    Men da, så kom jeg på skolen, i 7. klasse, tror jeg det må ha vært.

    Og da spredde Geir Arne rykter, foran de jentene i klasse fra Svelvik osv.

    At jeg og søstra mi og Christell, at vi hadde solgt tinga våre, for at faren min skulle få råd til bensin.

    Men, det var ikke sant i det hele tatt.

    Vi hadde masse ting, selv om jeg ikke hadde så kule klær.

    (Jeg var mer opptatt av ting).

    Og, faren min hadde ikke noe med det her å gjøre.

    Vi bare solgte noen av de gamle tinga våre, for moro skyld, for vi syntes det var morsomt.

    Jeg hadde nok av penger og ting, det hadde jeg alltid, så det var ingen fare.

    Men da skulle han Geir Arne og vel også Ditlev, ha det til, at det var for at vi skulle få penger til bensin til bilen til faren vår.

    Det var så bak mål, så jeg gadd ikke å kommentere det engang.

    Så det er vel litt sånn mafia-aktig juging, vil jeg si.

    Så om Geir Arne og Ditlev var noe mafia-greier.

    Og at det var derfor jeg ikke fikk lov til å ha noe med han Geir Arne å gjøre?

    Hva vet jeg, det er mulig.

    Geir Arne hadde vel tre yngre søsken, tror jeg.

    Så de bodde vel seks stykker, i ei lita hytte, så det ut som for meg, på veien ned til Snippen.

    Så hvis det var noen som hadde dårlig råd, så var det vel dem.

    Bare for å mobbe litt tilbake.

    Men men.

    Og sånn var det ofte, at dem holdt på, Ditlev og Geir Arne.

    Jeg har skrevet om mer av de tingene de gjorde, på bloggen tidligere, så det er bare å trykke på de ‘label’-ene, med navnene dems, så burde det eventuelt være mulig å lese mer om det.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og jeg har heller aldri vært nazist nei, siden det er noen som søker på det.

    Og kommer heller aldri til å bli det.

    Så sånn er det.

  • Jeg la til ‘religion’ på Facebook-profilen min. (In Norwegian).

    Jeg la til ‘religion’ på Facebook-profilen min. (In Norwegian).

    http://www.facebook.com/profile.php?id=1059338080&ref=profile#/profile.php?id=1059338080&v=info&viewas=1059338080

    PS.

    Som jeg har skrevet tidligere på bloggen, så har jeg jo problemer med, at jeg ikke får rettighetene min, fra politi og andre myndigheter, i Norge og Storbritannia.

    Og i tilfelle at dette kan skyldes noe moralske årsaker(?)

    Altså, folk har sikkert forskjellig moral, knyttet opp mot religion osv.

    Men jeg er altså ikke så religiøs da.

    Men, det er kanskje andre, innen myndighetene, som er det.

    Hva vet jeg?

    Men, nå er det jo meningen da, såvidt jeg har forstått, at både Norge og Storbritannia skal være sekulære samfunn.

    Hva ‘sekulær’ betyr, det har det jo vært om i nyhetene, ofte angående Frankrike, at de er et sekulært samfunn.

    Og også angående Tyrkia, har jeg lest, at de også er et sekulært samfunn, eller land da.

    Men hva betyr sekulært?

    Jo, det betyr jo at landets lover, skal gjelde, foran religiøse regler.

    Men, jeg har jo alltid prøvd å holde meg, på riktig side av loven.

    Alikevel, så klarer jeg ikke å få rettighetene mine.

    Kanskje dette kan være noe religiøse greier?

    At myndighetene i Norge eller Storbritannia, styres etter religiøse regler?

    Hva vet jeg.

    Jeg tenkte ihvertfall at det var greit å flagge om religion og, da jeg gikk gjennom byen i stad, man vet jo aldri, det er jo mye rart som foregår mellom himmel og jord, virker det som, fra myndigheter og andre, så jeg tenkte det var kanskje smart å ta med om min religion og, når jeg først skriver blogg her.

    Og jeg tror altså ikke på Gud da, og det har jeg vel egentlig aldri gjort.

    For faren min, han pleide å si, at det ikke fantes noe gud, eller om man skal skrive Gud.

    Moren min, hun ville alltid ha meg og søsteren min, til å be aftenbønn osv.

    Men jeg hørte egentlig mer på faren min, enn på moren min.

    Og jeg har egentlig aldri trodd så mye på gud da, selv ikke den tida jeg ble sendt på søndagsskole, som fire-åring osv.

    Men men.

    Men jeg fulgte jo med i kristendomstimene, på skolen osv. da.

    Og hadde vel ‘S’ i kristendom, i enten 7. eller 8. klasse, hvis jeg husker riktig.

    For jeg syntes noe av det var interessant.

    Og jeg er fortsatt medlem i statkirka, så det er ikke sånn at jeg er noe fanatisk motstander av religion, eller noe.

    Jeg mener at folk må få lov å tro, (eller ikke tro), på hva de vil.

    Siden Norge er et fritt land, mener jeg.

    Det er jo religionsfrihet.

    Men, jeg synes jo det er mye bra i kristendommen da, for eksempel.

    Som vi har lært om i kristendomstimene, på skolen osv.

    Jeg husker første klasse, på Østre Halsen skole, da jeg var syv år vel.

    Da fortalte frøken om menneskeverd.

    Og hun sa, at i kristendommen, var det vel, så er et menneske verdt mer, enn alle pengene på jorda.

    Og sånn var det i samfunnet, mener jeg å huske, i Norge, på 70 og 80-tallet osv., vel.

    Ihvertfall i offentligheten, at et menneskeliv var mer verdt enn penger da.

    Og det tror jeg kanskje har forrandret seg litt, i det siste, at et menneskeliv ikke verdsettes like høyt lenger.

    Det er bare sånn det virker for meg da.

    For jeg husker det, at jeg fikk litt bakoversveis, da frøken fortalte det da, at et menneske var mer verdt enn alle pengene på jorda.

    Eller, jeg fikk vel ikke bakoversveis.

    Men, jeg hadde ikke tenkt den tanken før da.

    Jeg måtte liksom fordøye den tanken der litt.

    Men jeg tror jeg har tatt til meg det, fra frøken, i første klasse, på Østre Halsen skole, at et menneske er mer verdt enn alle pengene på jorda.

    At det er sånn ifølge kristendommen, mener jeg at det var, at frøken sa.

    Så kristendommen har vel mange bra, humanistiske sider da, kan det virke som.

    Så det er en sivilisert religion, synes jeg det kan virke som.

    Så selv om jeg ikke tror på Gud, så synes jeg jo at det er mange bra siden ved Kristendommen, som er den religionen jeg kjenner best.

    (Og det er vel også mange bra sider ved andre religioner.).

    Så jeg tror ikke at jeg skal melde meg ut av statskirka.

    For hvis jeg skulle valgt en religion, så ville jeg nok valgt en luthersk protestantisk norsk kirke.

    Som jeg allerede er medlem av da.

    Sammen med flesteparten av folka i Norge.

    For jeg er vel ganske norsk, når det kommer til sånne ting, at folk skal tenke selv og sånn, og at alle er like mye verdt, og at folk får tenke selv, og ikke la presten eller bibelen tenke for seg da.

    At det er hva folk gjør som er viktigst kanskje, og ikke hva som står i bibelen og sånn.

    Men men, selv om jeg ikke er vant til å skrive om sånne her ting.

    Men det er ihvertfall min mening da, så får jeg ta med om det og, i tilfelle det er sånn, at jeg ikke får rettighetene mine på grunn av noen moralske årsaker.

    Men jeg har vel da et humanistisk livssyn, må jeg vel si, inspirert av kristendommen vel, ville jeg vel tro, siden jeg har vært en del på søndagsskole, og hatt mye kristendom de ni første årene på skolen osv.

    Men jeg tror ikke på Gud da, som sagt.

    Men det betyr vel ikke nødvendigvis at jeg ikke har noen moral.

    Jeg har vel det, jeg som de fleste andre.

    Jeg har vel, siden moren min lærte meg, som 4-5 åring kanskje, hørt at ting skal være rettferdig da.

    Så det er jeg vel enig i, og vant til å tenke på.

    Og jeg lærte jo det fra frøken, i første klasse, om menneskeverd, og et menneskeliv er mer verdt enn alle pengene på jorden.

    Så det er vel del av den moralen jeg har da.

    Og jeg hadde en farmor, som var kristen, som het Ågot, som visste veldig godt hva som var rett og galt da.

    Og jeg bestemte meg som ungdom, at jeg syntes det var dumt å lyve.

    For da måtte du bruke mye av plassen i hue, så og si, på å huske hvem du hadde fortalt hva osv.

    Så det ble så mye surr, så det lønte seg omtrent ikke å lyve.

    Og jeg synes det var litt nedverdigende, å være nødt til å lyve, så det har jeg prøvd å ikke gjøre, siden tenårene, husker jeg.

    Og jeg pleide å prate med folk som søsteren min, Kjetil Holshagen og Øystein Andersen, om sånne her ting, som moral da, som det å lyve og sånn, i tenårene.

    Jeg og Øystein prata mye om sånt.

    Så vi var nok ganske voksne, for alderen, når det gjaldt sånt.

    Vi kunne sitte i helgene, og spise Pizza Grandiosa, og drikke Coca-Cola, sammen med Kjetil Holshagen, og kanskje søsteren min noen ganger, og prate om alvorlig temaer som moral, og andre ganger om mindre alvorlige ting da.

    Så vi var nok ikke sånn vanlige, rølpete tenåringer alltid, under tenårene.

    Selv om jeg pleide å ha fest, på nyttårsaften og på bursdagene mine og sånn.

    Men, jeg og søsteren min, vi var jo så vant til, at faren min alltid hadde øl og drakk hver dag.

    Så vi fikk lov å drikke et glass øl, hvis vi ville, fra vi var i 5-6 års alderen, kanskje.

    Så det var liksom ikke så gjevt å drikke, syntes jeg.

    Det var artigere å bruke hue, på å prate eller se de nye Hollywood-filmene, og spille spill og sånn da.

    Selv om jeg festa en del, da jeg ble sånn 17 år, da solgte jeg datamaskinen, og kjøpte stereoanlegg, og var litt mer utadvendt, i noen år.

    Men men.

    Og jeg og Øystein Andersen, tremenningen min, vi kunne prate om sånne ting som moral da.

    Øystein forklarte, at han gikk ikke over lik, for å komme seg frem i livet, for eksempel.

    Om han mente karriære i arbeidslivet, eller hva han tenkte på.

    Og det var jo enig i da.

    Så vi var egentlig ganske intellektuelle noen ganger, vil jeg si.

    Kanskje ikke Kjetil Holshagen da, som begynte å kalle oss nerder etterhvert og sånn.

    Men men.

    Og Magne Winnem, en kamerat fra videregående i Drammen, han var også sånn, at han regnet seg som intellektuell osv. da.

    Han sa han kjørte Volvo, siden det var bilen for de intellektuelle osv.

    Sa han da.

    Jeg vet ikke om det men.

    Men han var ikke sånn rølpete.

    Det gikk ann å prate med han om temaer som var litt abstrakte og.

    Det samme med Glenn Hesler også vel, kameraten til Øystein.

    De folka kunne man vel prate om ting som politikk og moral for eksempel med da.

    Så det er ikke sånn at jeg bare har hatt rølpete venner, hele livet.

    Det er sånn, at jeg er vant til å ha folk, som jeg har kjent, som jeg kan prate med om alt mulig da.

    Så jeg har liksom vært gjennom sånne ting, som å diskutere politikk og moral og alt sånt, i tenårene.

    Så jeg vil si, at mye, intellektuelt sett, så er jeg mye den samme personen, som bodde på Bergeråsen, i Leirfaret, på 80-tallet.

    Selv om jeg har hatt det ganske tøft, og har vært i infanteriet i militæret, og i diverse lavt betalte jobber, i Norge og i England mm.

    Og jeg har også studert på to høyskoler, i Norge, og et universitet i England.

    Og jobbet 15 år med kundeservice osv., og ti år som leder, i matvarebransjen.

    Så jeg har nok forrandret meg på mange måter.

    Men moralsk sett og intellektuelt sett, så føler jeg meg egentlig mye som den samme personen som bodde i leiligheten i Leirfaret, på Bergeråsen, på 80-tallet, hvor vi hadde det ganske sosialt, en stund ihvertfall da, før Øystein forrandret seg en del, og ble litt mer vanskelig å omgås osv.

    Men men, sånn er det.

    Ting forandrer seg vel noen ganger, og det er vel ikke alltid man kan gjøre så mye med det.

    Så sånn er vel det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Da jeg bodde i Mandeville St., i et ‘shared house’, i Walton, i 2005 og 2006.

    Da oppførte jeg meg først som en rølpete fyr, som drakk hver dag da.

    For jeg skjønte at de jentene i huset, Melissa og Janine, de dreiv og spionerte på meg osv.

    Og jeg hadde noe problem med trynet, så folk i byen, og hun Melissa da, de skulle ofte ha det til, at jeg var homo osv., overhørte jeg.

    Og jeg var litt i sjokk fra før av.

    For jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, og jeg var blitt jaget fra Norge, sommeren 2006.

    Like før jeg dro til Liverpool.

    Og jeg ville ikke at folk skulle si at jeg var homo, fordi jeg hadde problemer med trynet da.

    Så jeg spiste bare pizza og drakk øl, i Mandeville St., de første månedene.

    Og noe lignende synes jeg det var på jobben, jeg skjønte at noen av de engelske folka visste hvem jeg var.

    Typen, Craig, til hun svenske team-leaderen Jill, for eksempel, de overhørte jeg pratet sammen om meg.

    Men men.

    Og mange av de andre britiske folka der, som jeg ikke visste hvem var.

    Det virka som om de fulgte med på meg, og observerte meg osv.

    Så jeg ble litt villstyrlig, så jeg prata med alle damene på kampanjen hele tida og sånn da, for jeg ville ikke at de skulle si at jeg var homo, eller noe.

    Men men.

    For eksempel en gang, høsten 2005, da jeg og hun Sophie Linvall Johnsson, fra Sverige, satt på Arvato der, og jobbet, på Microsoft-aktiveringa.

    Da prøvde jeg å få hun til å hente vann, i vann-dispenseren for meg.

    For det satt masse briter, som jeg nok nesten må si satt og observerte oss da, og ikke jobbet så mye.

    Så det gjorde jo at jeg klikket litt nesten.

    For jeg skjønte ikke hva den her spioneringa og observeringa var om.

    Og, jeg kontaktet jo politiet i Norge, Kripos for det meste, (men også politiet i Oslo), angående at jeg ble jaget fra Norge, og hadde overhørt at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, i desember 2003, på Rimi Bjørndal.

    Men, Kripos ville ikke hjelpe.

    Og det ville heller ikke politiet her i England.

    Så, jeg gikk jo, mer eller mindre, inn i sjokk.

    For jeg trodde jo ikke at det skulle skje meg.

    For det første trodde jeg ikke at jeg skulle overhøre, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Eller jaget fra gården til min onkels nå eksdame, i Larvik, av noen folk jeg hørte sa ville skyte meg.

    Dette trodde jeg ikke skulle skje meg.

    Men når det først skjedde, så hadde jeg jo heller ikke trodd, at politiet bare skulle nekte å gi meg rettighetene min, og fortelle meg hva som foregikk.

    Dette hadde jeg ikke forestilt meg.

    Så det var et sjokk når jeg overhørte at jeg var forfulgt av mafian.

    Et sjokk da tryne ble ødelagt. (Det orker jeg ikke skrive om nå, men jeg har skrevet om det tidligere på bloggen).

    Et sjokk da det kom folk som skulle drepe meg på gården til min onkels nå eksdame, i Larvik.

    Et sjokk da politiet i Oslo ikke ville hjelpe meg.

    Et sjokk da Kripos ikke ville hjelpe meg.

    Et sjokk da politiet i England ikke ville hjelpe meg.

    Så jeg var litt i sjokk, og oppførte meg ikke som meg selv, da jeg bodde i det ‘shared house’-huset, i Walton.

    Først så oppførte jeg meg en som rølpete kar, som bare spiste pizza og drakk øl, for jeg likte ikke det, at hun Melissa spesielt der, skulle ha det til at jeg var homo, mente jeg å overhørte.

    Hun dreiv og spionerte og sånn, ihvertfall.

    Men så, så fikk jeg nok av folka i det huset.

    De spurte meg ut om skandinaviske damer, fra en fest jeg var på osv., noen svenske damer, Charlotte, søstra Elisabeth, og en annen søster Ellenor, på en fest, som Margrethe Augestad, fra Arvato, (og også ICA i Norge før det, og også fra Gulskogen i Drammen), dro meg med på, høsten 2005.

    Og da skulle hun Janine, i det huset da, vite alt om hvem jeg pratet med på festen osv.

    Og det virka så falskt.

    Og jeg ville ikke at noe skulle skje de skandinaviske damene på jobben osv.

    Så etter det, så var jeg nesten bare på rommet mitt der.

    Jeg ville ikke prate med de engelske folka i huset, i tilfelle de skulle vite ting om de skandinaviske kollegene mine på jobben f.eks.

    Og de drev også med mange ‘set ups’ der.

    Så sånn var det.

    Så først så oppførte jeg meg som den rølpete karen, som bare spiste pizza og drakk øl der, i de ca. to første månendene jeg bodde der kanskje.

    Og så oppførte jeg meg som den nerden, som bare var på rommet mitt der, i resten av tida, som var toalt 10-11 måneder, før jeg arvet noen penger fra en grandonkel på Holmsbu på Hurum, og da fikk råd til å leie den leiligheten jeg bor i nå.

    Så sånn er det.

    Så hvis de spionerte for politiet, så tror de sikkert at jeg er en rølpete kar, eller en nerd, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Jeg vet ikke helt hvem de spionerte for.

    Men jeg forstod at Melissa og Janine, spionerte for to forskjellige grupperinger, på bakgrunn av det jeg overhørte de prata om, seg imellom, i gangen utenfor ‘loungen’, mens jeg satt i ‘loungen’ der, i Mandeville St. da.

    Så sånn er det da.

    Jeg regnet med, på den tida, at det var for to forskjellige mob/mafia-aktige grupperinger, men det kan jo være at f.eks. hun Janine spionerte på meg for politiet da.

    Hva vet jeg.

    Men hun Janine var vel ikke noen stor menneskekjenner heller kanskje.

    Jeg husker en gang, så heiv hun bare ut klærna mine, av vaskemaskinen.

    Hun bare heiv dem på gulvet.

    Og da kjefta jeg på en kar hun var sammen med seg, eller hadde med seg.

    Men, da jeg kom fra Norge, så hadde jeg jo bare klærna jeg hadde på meg, da jeg rømte fra Norge.

    Og jeg ville jo ikke at de jentene, skulle tro jeg var homo, eller noe, av de grunnene jeg nevnte.

    Og jeg konsentrerte meg mer, på den tida der, på å få rettighetene mine fra politiet, enn å kjøpe nye sosseklær, for de få pengene jeg hadde, for eksempel.

    Så den olabuksa, en levis-bukse, som jeg hadde på meg, da jeg jobba på gården, i Larvik, da jeg ble jaget derfra, 25. juli 2005.

    Den hadde jeg på meg, i mange uker, etter at jeg kom til Liverpool og.

    Ikke på jobben da.

    For jeg kjøpte dressbukse, til å ha på jobben.

    Men på fredager, så var det ‘dress down day’, på Arvato, så da hadde jeg på meg den olabuksa da.

    Og hun Melissa hun fant ut at jeg hadde gått med den i mange uker da.

    Jeg husker ikke om jeg sa det, eller om hun spurte.

    For jeg likte ikke at folk skulle ha det til at jeg var homo osv.

    Og hun Melissa og hun Janine, de jobba nede i byen de og.

    Melissa jobba i Matthew St., og hun Janine jobba nede i byen hun og.

    Så de tok ganske ofte samme bussen som meg, de første ukene der.

    Så da sa hun Melissa til hun Janine, at jeg hadde gått med de buksene, en fredag da, i så og så mange uker.

    Så det var kanskje derfor at hun trodde at hun kunne hive ut klærne mine, av vaskemaskinen.

    Men det var altså fordi, at jeg ikke hadde så mye tid og penger.

    Og hadde ikke med noe klær fra Norge, de lå igjen på gården til hun Grethe, min onkels nå eksdame.

    Så jeg måtte kjøpe klær.

    Men jeg hadde ikke så mye penger, så det tok litt tid, å få kjøpt en ny garderobe da.

    Og selv nå, så har jeg ikke mer enn en genser, og en skjorte og sånn.

    Og jeg har noen bukser som egentlig ikke er så digge å gå med, for de er for trange, for jeg trente mye i Liverpool, etterhvert, for å slappe av.

    Så det er ikke sånn at jeg har noen ordentlig garderobe, egentlig, enda.

    Ikke så bra garderobe som jeg hadde i Oslo eller Sunderland forresten.

    For de klærna ligger mye på den gården, og i Oslo, hos City SelfStorage.

    Så jeg har bare sånn halvveis garderobe her.

    Nå går jeg med noen joggesko, som jeg kjøpte i 2005, og som jeg har kjøpt nye skolisser til nå.

    Men jeg gikk med dem, med litt avrevne skolisser, nå i høst.

    For jeg prioriterer mer å prøve å få rettighetene mine, fra politiet og myndigheter, ved å skrive den her bloggen f.eks., enn sånne ‘sosse’-ting.

    Men men.

    Men kanskje politiet sier da, at Erik har ikke nye sko, så han kan ikke få rettighetene sine.

    Eller, Erik har gammel lommebok, eller gammel mobil, så han kan ikke få rettighetene sine.

    Men dette er i såfall ikke sånn det skal være, for alle har universale rettigheter, så det er isåfall noe humbug, vil jeg si.

    Men jeg vet jo ikke sikkert hvordan dette er, men jeg blir litt sprø av dette som foregår, så derfor skriver jeg om alt mulig da.

    Så sånn er det.

    Så får jeg se om jeg klarer å få spist opp noe microbølgeovn-pizza jeg har her, (som sikkert har blitt kald nå), for steikeovnen virker ikke.

    Så det blir spennende å se hvordan den pizzaen smaker etter å ha ligget på en tallerken her, mens jeg har skrevet dette PS-et, mens jeg hadde dette om det jeg skrev om nå i hue.

    Vi får se.

  • StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog,det med nina stemmer.’, på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog,det med nina stemmer.’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.com/search?hl=en&q=erik%20ribsskog,det%20med%20nina%20stemmer.&btnG=Google%20Search&aq=f&oq=

    PS.

    Det er sikkert noen på Bergeråsen, eller noe, som skriver det her da.

    Det var jo trist det da, at hun skulle ta selvmord, når hun var i slutten av 20-åra.

    Det var sikkert folk som kjente hun bedre enn meg, hun Nina Monsen.

    Men, de første par åra, som faren min bodde nede hos Haldis.

    Før søstra mi flytta til Bergeråsen.

    Da pleide jeg å være en del nede hos Christell og dem.

    Og også sammen med en i klassen som het Tom-Ivar, som bodde nede i Havnehagen der han og.

    Og da pleide det å være en jente, som nesten bodde hos Christell og Haldis, som Christell kalte ‘Nasse Nøff’ da, og det var hun Nina Monsen.

    Så da ble jeg jo kjent med henne og, siden hun var så mye nede hos Christell, hvor jeg var ganske ofte, siden faren min bodde der.

    Så sånn var det.

    Men jeg vil sette et spørsmålstegn ved det selvmordet.

    Uten at jeg vet så mye om det.

    Men hvorfor vil en jente i slutten av 20-årene ta selvmord.

    Hun hadde jo barn å ta vare på også.

    Så det syntes jeg var litt rart.

    Jeg har aldri skjønt det sånn, at hun hadde noe psykiske problemer, eller lignende.

    Så det syntes jeg var litt rart.

    Jeg var jo en del nede hos Christell og Haldis og faren min og dem, i 1980 og 1981 og sånn.

    Og da var hun Nina der ofte da.

    Og vi var jo sånn 8-10 år da, Christell var vel 8 år da, Nina 9 år, og jeg 10 år da.

    Så vi leika jo som unger pleide ihvertfall å gjøre da, på begynnelsen av 80-tallet.

    Det var ikke så mye data og sånn, så vi løp etter hverandre inne i huset, og bare prøvde å finne på noe å gjøre da.

    For det var ikke så mye å finne på da, når det ikke var internett og playstation og sånn.

    Men men.

    Men en gang, så løp jeg etter dem, for moro skyld, og jagde dem inn på dassen til Haldis osv.

    Og da åpna dem opp døra etterhvert.

    Det var bare for moro skyld da, det var ikke noe at jeg skulle banke dem opp, eller noe, vi bare måtte finne på noe, for å ikke dø av kjedsomhet da.

    Vi leika, som vi kalte det da.

    Så sier plutselig Christell, at onkelen til Nina, hadde sagt, at Nina skulle få 100 eller 200, hvis hun sugde tissen hans.

    Og da var som sagt Nina ni år, og Christell åtte år.

    Så jeg sladra til faren min, og Haldis, som var på kjøkkenet, ikke langt unna dassen dems.

    Og Haldis bare skreik ‘nei’.

    Og faren min sa ikke noe.

    Så jeg veit ikke hva dem gjorde med det her.

    Og det ble litt anspent stemning da, så jeg bare dro hjem, ganske raskt etter dette.

    For jeg syntes ikke det var riktig da, av onkelen til Nina, at han skulle legge press på henne, at hun skulle få penger for å suge tissen hans osv.

    Så jeg lurer litt på hva som foregikk oppe der hvor Nina bodde osv., i Ulvikveien, hos onkelen sin, var det vel.

    Jeg veit ikke hvorfor hun ikke bodde hos mora si, på Romsås.

    Men hu flytta dit, da hu var sånn 10-11 år vel.

    Så etter det så ble hu litt sånn rølpete og litt sånn vill, vil jeg si.

    Når hun var sånn 13 år og sånn, så hadde hun med ei venninne, fra Oslo da, og de var jo mye villere, enn jentene på Bergeråsen var, husker jeg.

    Men det kan være, at det var fordi de var på ferie, det er mulig.

    Men men.

    Men da hu var 17 år, i 1988, husker jeg.

    Da fortalte hu meg, at hu hadde blitt voldtatt osv.

    Så jeg vet ikke helt hvor bra den settingen, rundt hun Nina Monsen var.

    Da jeg flytta til Oslo, i 1989, så ringte jeg Christell.

    For jeg visste jo at Nina bodde i Oslo.

    Og jeg kjente ingen folk i Oslo omtrent.

    Bortsett fra halvbroren min Axel, men han viste jeg ikke hvor bodde da.

    Og bortsett fra tremenningen min, Øystein Andersen, som bodde på Lørenskog.

    Men han var litt spesiell noen ganger, så den første tida jeg bodde i Oslo, så hadde jeg ikke så mye med han å gjøre.

    Han var ikke med til Brighton, sommeren 1989, for eksempel, husker jeg.

    Han oppførte seg så rart, på EF-språkreiser festen, på Sjølyst, høsten 1988.

    Han skulle slåss mot kursleder Paul Wilkie, en norsk-amerikaner, som var 2-3 ganger større enn Øystein.

    Så det opplegget der var litt rart.

    Så jeg holdt meg kanskje litt mer unna Øystein, etter det, selv om jeg jo begynte å jobbe ute i Lørenskog, i 1990, på OBS Triaden, så da begynte jeg å vanke mer sammen med han igjen.

    Men da hadde Nina flytta til Lillehammer, sa Christell på telefon fra Bergeråsen vel.

    På noe institusjon(?)

    Hva vet jeg.

    Jeg tror det kan ha vært noe sånt.

    Så etter det, så møtte jeg vel henne bare en gang, mens jeg var i militæret, tror jeg det var, i 1993.

    Så sånn var det.

    Så jeg sier ikke at noe var galt med det selvmordet.

    For jeg traff henne bare en gang på 90-tallet vel.

    Men, jeg ville ikke sett helt bort fra det da, med det jeg fikk høre, om hva som foregikk på 80-tallet, så hørtes ikke det alltid helt sunt ut.

    Så jeg personlig synes det hørtes litt rart ut det som skjedde der da.

    Men nå er det nok som sagt folk som veit mye mer om det, siden jeg bare prata med hun Nina Monsen en gang på de siste ti årene hun levde.

    Så da er nok ikke jeg den som først burde uttale meg om det.

    Men jeg har vel lov å si det jeg vet da.

    Så da sier jeg det.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte Facebook-melding til Hege som bodde i Leirfaret før meg. (In Norwegian).

    Hei,

    Between
    Hege
    S. Silnes
    and     You

     

    Erik
    Ribsskog

    Today
    at 5:08am

    er
    det Hege Stenberg eller?

    Fra Havnehagen, og Leirfaret 4B, som
    jeg tok over leiligheten deres etter?

    Er ikke Gry på
    Facebook da?

    Husker du Jugoslavia-ferien i 1980, du og Gry og
    jeg og Christell og Ove og Heidi og Tommy og Lene i Jugoslavia. Og
    fattern og Haldis og foreldra dine og Håkon og Tone og Runar og
    Inger.

    Halve Bergeråsen på en campingplass i
    Jugoslavia, untatt vi som bodde i en leilighet da.

    Men
    men.

    Jeg lurte på en ting, jeg husker en lørdagskveld,
    like etter at jeg flytta opp i Leirfaret, hvor jeg bodde aleine, fra
    jeg var 11.

    Jeg bodde jo aleine i Hellinga, fra jeg var 9.

    Da
    jeg var sånn 11-12, da dukka Stefan og Daniel, tror jeg det
    var, opp på døra mi, og klagde på at onkelen min,
    Håkon, gikk med armen rundt deg, ned Havnehagen.

    Da var
    vel han i 30-åra, kan jeg tenke meg.

    Og du er vel et år
    eldre enn meg.

    Så du var vel 12 år, eller noe
    da.

    Han gikk med armen rundt deg, fra S-svingen, og ned mot
    huset til Haldis.

    Hva var det som foregikk da, hvis det er lov
    å spørre?

    Jeg har noe problemer med familien min
    nå, skjønner du.

    Faren mni ringer og vekker meg
    til alle døgnets tider, så jeg har måttet bytte
    telefonnummer.

    Og søstra mi si så mye rare ting,
    at Viggo Snoghøj er gigolo, i USA osv.

    Og hun sa i
    1989, at faren min misbrukte henne som lita.

    Men Christell
    sier at Viggo ikke er gigolo.

    Så det er noe rart som
    foregår.

    Søstra mi ville ikke være venn med
    meg på Facebook.

    Og Christell ville ikke prate om gamle
    dager.

    Og Håkon og Runar vil ikke ha noe med meg å
    gjøre, fordi jeg har skrevet blogg på internett.

    Og
    på morssida mi, i familien, nede i Larvik, så nekter dem
    å sende meg tinga mine, over til England, og onkelen min,
    Martin Ribsskog, har tulla med selvangivelsen min, mens jeg har vært
    i England.

    Så det er ingen som sier noenting til meg, så
    jeg tenkte jeg kunne høre med deg, siden jeg tok over huset
    deres osv.

    Hvordan går det med katta deres, Truls, eller
    hva han het?

    Han er vel død nå antagelig.

    Jeg
    så Gry var sjef for Bergeråsen Vel, på nettet et
    sted, men jeg klarte ikke å finne henne på Facebook.

    Men
    man kan ikke klare alt.

    Så sånn er det.

    På
    forhånd takk for svar!

    Med vennlig hilsen

    Erik
    Ribsskog

  • Og enda mer fra Nevlunghavn. (In Norwegian).

    Photos
    from Costa del Nevlunghavn

    Photo
    1 of 19    |Back
    to Group    |See
    All Photos

    Drag
    the corners of the transparent box below to crop this photo into your
    profile picture.

    Click
    on people’s faces in the photo to tag them.

    Added
    by you
    to the group "    Costa
    del Nevlunghavn    "

    Share

    Tag
    This Photo    Edit
    This Photo    Remove
    This Photo

    Added
    24 minutes ago
    –     Comment

     Erik
    Ribsskog
    at
    12:13am January 17

    Her
    er meg og min morfar, Johannes Ribsskog, i Nevlunghavn, sommeren
    1983, mener jeg det var.

    Samt et brev fra bestemor Ingeborg,
    som bor i Nevlunghavn ennå, fra 2005.

    Hun skriver at
    lege Ness i Nevlunghavn sa jeg avsluttet behandlingen.

    Men,
    jeg har ikke vært til noe behandling, jeg var bare noen timer
    hos psykolog i Larvik, for å prøve å roe ned
    onkelen min, i Kvelde, Martin Ribsskog, i 2005.

    Men det var
    bare timer for å prøve å roe ned onkelen min, hvor
    jeg snakket med psykologen om hva som hadde skjedd, sånn at
    onkelen min skulle skjønne at det ikke var noe jeg hadde
    funnet på.

    Så det var ikke snakk om noe
    behandling, bare samtaler med psykolog, for å roe ned onkelen
    min.

    Bare for å gjøre det klart, jeg har ikke
    vært noe sinnsyk, eller noe, som man kanskje kan tro på
    brevet fra bestemor.

     Erik
    Ribsskog
    at
    12:18am January 17

    Dette
    bildet er fra sommer 1983.

    Jeg flyttet til faren min, Arne
    Mogan Olsen, på Bergeråsen, i 1979.

    I 1980, så
    flyttet han til en dame, Haldis, også på Bergeråsen,
    og jeg ble boende i en leilighet alene.

    Jeg var ikke så
    flink til å få nye klær hver sommer, fra Arne og
    Haldis osv.

    Så jeg tror de klærna her var fra
    70-tallet, da jeg bodde hos moren min.

    Det bildet er vel fra
    sommeren jeg fyllte 13 år.

    Men jeg tror klærne var
    fra jeg var 8-9 år og bodde hos moren min i Larvik.

    De
    er nok ihvertfall fra 70-tallet, siden det er cord-fløyel
    bukse osv., og jeg mener å huske at den genseren var for kort
    på armene, men at jeg ikke fant noen andre klær i skapet,
    før vi skulle på ferie til Nevlunghavn, den
    sommeren.

    Og når jeg ser meg i speilet nå.

    Så
    har jeg gule tenner ennå.

    Og det er fra oppveksten
    aleine, hos faren min, på Berger.

    For jeg tror ikke jeg
    hadde gule tenner, da jeg flytta dit, i 1979.

     Erik
    Ribsskog
    at
    12:22am January 17

    Men
    da faren min flytta til Haldis, også på bergeråsen,
    da jeg var ni år.

    Da ble jeg litt sånn giddalaus,
    som det vel heter, når det gjaldt forskjellige ting.

    Jeg
    ble litt sånn utafor, av å bo aleine.

    Så jeg
    orka ikke pusse tenna, noe regelmessig.

    Og faren min kjøpte
    alltid cola, så jeg ble avhengig av det.

    Og jeg var også
    giddaløs, når det gjaldt å gå på
    skolen og sånn, en dag uke kanksje, så orka jeg ikke å
    gå ut av senga, før i 10-11 tida kanskje.

    Og
    da satt jeg og så på skole-tv, på TV-en, før
    jeg gikk bort til farmora mi, på ettermiddagen, for å
    spise middag da.

    Sånn ca. en dag i uka, skjedde det.

    Så
    jeg var nok litt i sjokk, etter at faren min flytta til Haldis.

    Og
    mormora mi, Nevlunghavn, hun ble jeg også litt sånn
    nedbrutt av.

    Da hun tok det bildet, mener jeg å huske,
    så hadde hun kjefta og kommandert, i noen dager alt vel, så
    da begynte nervene mine å rakne, som var ganske greie før
    jeg dro ned dit.

     Erik
    Ribsskog
    at
    12:26am January 17

    Og
    katta jeg hadde med, den ble også nervøs, mener jeg å
    huske.

    Jeg ville ikke at katta skulle bli borte, så den
    lot jeg bo på samme rommet som meg.

    Det gamle rommet til
    onkel Martin.

    Og der ble det luktende kattepiss, tilslutt, for
    jeg bare gleda meg til å komme tilbake til Bergeråsen da,
    for hun bestemor Ingeborg var så slitsom.

    Og jeg tror
    katta ble litt nervøs av henne og.

    Og jeg ble sånn
    giddalaus, at jeg ikke orka å bytte kattesand, eller noe, men
    bare leste bøker der da.

    Og det var derfor jeg fant de
    russiske kameraene på loftet der, for jeg og søstra mi
    hadde lest ut alle bøkene, så jeg skulle opp på
    loftet for å finne nye bøker.

    Men det var etter
    planen til bestemor og bestefar da.

    Jeg kunne ikke finne på
    sånt selv, i det huset, for de hadde så bra kontroll.

     Erik
    Ribsskog
    at
    12:27am January 17

    Sånt
    kunne jeg ha gjort på eget initiativ, i huset til farmora og
    farfaren min, men ikke i huset til mormora og morfaren min, for de
    var veldig kontrollerende og påpasselige og sånn,
    ihvertfall bestemor Ingeborg.

    Så det var omtrent som å
    bo i en militærleir, å være på besøk
    der, med bestemor Ingeborg som inspiserende og kommanderende general
    da.

    Noe sånt.

    Hun er jo fra en dansk
    militærfamilie, med mange kjente danske generaler osv., så
    det er kanskje derfor det ble sånn.

    Det
    er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

     Erik
    Ribsskog
    at
    12:31am January 17

    Og
    det med at jeg gikk til psykologen, det var fordi at jeg hadde
    overhørt i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe
    ‘mafian’.

    Men så fortalte jeg det til søsknene
    mine, og onkelen min Martin Ribsskog, i 2005.

    Og det står
    jo ikke noe i avisene, om noe ‘mafian’.

    Så da trodde han
    onkel Martin, at jeg var blitt sinnsyk, og inbilte meg dette.

    Så
    han ville at jeg skulle gå til lege og psykolog.

    Og jeg
    sa det var greit, for å roe ned han onkel Martin, sånn at
    skulle skjønne at jeg ikke tullet, med det ‘mafian’-greiene,
    men jeg ville at han skulle ta det alvorlig da.

    Det var derfor
    jeg gikk med på det.

    For jeg regnet med at da ville
    onkelen min kunne bli forklart, at det ikke var jeg som hadde klikka,
    av psykologen da.

    Mer om det ‘mafian’-greiene i denne linken
    forresten:

    https://johncons-blogg.net/2009/01/jeg-sendte-en-ny-anmeldelse-til-oslo.html

  • StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog var ikke bra for nina monsen’, på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog var ikke bra for nina monsen’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.com/search?hl=en&q=Erik%20Ribsskog%20var%20ikke%20bra%20for%20Nina%20Monsen&btnG=Google%20Search&aq=f&oq=

    Vel, nå hadde ikke jeg så mye med Nina Monsen å gjøre da.

    Jeg kan fortelle hvordan det startet.

    Jeg flytta til faren min, i 1979, og ble boende hos han i Hellinga, på Bergeråsen.

    Et halvt år etter, våren 1980, var det kanskje, så traff faren min Haldis.

    Hvordan jeg merka det?

    Jo, en kveld så kom plutselig ikke faren min hjem

    Da jeg var ni år.

    Så jeg satt oppe seinere og seinere, og plutselig måtte jeg slå av Kveldsnytt, og gå å legge meg.

    Det hadde aldri skjedd før.

    Alltid var det noen som sa at jeg måtte legge meg, for å komme meg opp på skolen.

    Jeg var vel en ganske voksen ni-åring fra før, men fra den første kvelden faren min ble over hos Haldis, som også bodde på Bergeråsen, uten å si fra, fra da ble jeg vel kanskje voksen vil jeg si.

    Men det var kanskje litt tidlig å bo aleine, fra jeg var ni år.

    Jeg husker jeg ble sånn såret, eller hva man skal kalle det, fordi jeg ble liksom forlatt da, uten at jeg visste hva som skjedde.

    Jeg var jo vant til å bo med mange folk i Larvik.

    Så jeg følte meg veldig rar, den første kvelden jeg måtte gå å legge meg aleine, i Hellinga.

    Altså uten folk i huset.

    Det var sånn at jeg ble litt rar og utafor.

    Så de neste dagene, så maste faren min, om at jeg skulle bli med ned til Haldis.

    Da var jeg fortsatt utafor og trist.

    Omtrent som hvis noen hadde dødd.

    Noe sånt følte jeg det.

    Så sånn var det.

    Så faren min maste, og skulle ha meg med.

    Så sa han at det var to jenter der, som var nesten på min alder.

    Så da ble jeg med ned til Haldis da, nokså motvillig, men jeg syntes det hørtes spennende ut med to jenter, så jeg ble med da.

    Så sånn var det.

    Det var Christell og Nina Monsen da.

    Jeg var fortsatt veldig trist og utafor, så jeg bare satt i sofaen der, hos Haldis, og sa nesten ikke et ord, og spiste noe godteri hun hadde kjøpt på CC.

    Jeg var fortsatt sur fordi faren min ikke hadde kommet hjem noen dager før, og neste dag osv.

    Og at han ikke hadde sagt fra.

    Jeg var sånn utafor og såret da.

    Men det tror jeg ikke Haldis og faren min og Christell og dem skjønte.

    Nina bodde omtrent der nede.

    Men hun gikk hjem til onkelen sin den dagen tror jeg.

    Haldis og faren min gikk inn på rommet til Haldis, og hadde sikkert sex eller noe da.

    Og jeg var jo ikke sur på Christell.

    Jeg kjente jo ikke henne fra før.

    Så jeg begynte å jage henne litt rundt i stua der, for å markere at jeg var gutt og eldst og sånn da.

    Men det tærte litt på meg, å bo aleine i Hellinga og Leirfaret, så jeg var nok ofte ganske nedfor, i de årene jeg bodde på Bergeråsen.

    Mens Christell f.eks., hadde to brødre, Jan og Viggo, og moren sin Haldis og faren min, og venninner da, som hun dominerte, Nina Monsen og Gry Stenberg.

    Så jeg syntes det var litt stusselig å bo i Hellinga aleine.

    Det var sånn apartheid-tendenser i familien, som jeg har skrevet om tidligere her.

    Men men.

    Jeg og Haldis og Christell og faren min dro på ferie, med slekta mi, til Jugoslavia, sommeren 1980.

    Jeg tror Christell, som fyllte åtte år det året, ble voldtatt der nede, hvis jeg skjønner det riktig, i ettertid.

    Noe sånt.

    Men men.

    Og da vi kom hjem, så leika jeg mer med Christell og Nina, i huset til Haldis.

    Og da fortalte Nina og Christell meg, at onkelen til Nina, hadde tilbudt henne hundre kroner, for å suge tissen hans.

    I fylla, eller noe.

    Og det fortalte jeg til faren min og Haldis, men jeg vet ikke om de gjorde noe med det.

    Så det var nok ikke så sunne tilstander der oppe hvor Nina bodde.

    I Ulvikveien, og vel heller ikke nede hos Haldis.

    Det som skjedde var at Nina flytta til mora si på Romsås, da hu var sånn 11 år, eller noe.

    Jeg rota en gang med både Nina og Christell, da jeg bodde i Hellinga.

    Jeg gikk i fjerde klasse, og de i andre klasse vel.

    Nina var vel et år yngre enn meg og Christell to år yngre, tror jeg.

    Men men.

    Så spilte jeg blokkfløyte for dem, Grieg/Morgenstemning.

    Også klinte jeg med begge to.

    Men sikkert med Nina først, siden hun var mest glad i gutter av dem, tror jeg.

    Hvertfall mest glad i meg.

    Så jeg klinte mest med Nina, men også litt med Christell.

    Så hun Nina Monsen var den første jenta jeg klinte med.

    Men men.

    Og vi var en gjeng nesten, i noen år, jeg og Christell og Nina og Tom-Ivar og Gry Stenberg osv.

    Så jeg rota vel med hun Nina et par andre ganger og, i oppveksten.

    Men men.

    Men da hun kom tilbake på ferie, da hun var sånn 13-14 år, og bodde på Romsås.

    Ja da var hu skikkelig harry.

    Mye mer harry en jentene på Bergeråsen.

    Hun skulle ta meg på pikken og alt sånn, og var skikkelig kåt.

    Og hadde med ei venninne som også var like rølpete.

    Så de var helt uten kontroll.

    Men men.

    Og en gang, da jeg gikk på skole i Drammen, så kom Christell plutselig ned til meg, i Leirfaret, og dro meg med opp til Nina.

    Hun var da 17 år vel, og jeg 18 da.

    Og hun var på besøk hos onkelen sin.

    Så dro Christell og Pia hjem, for å sove da.

    Så ble Nina med meg hjem, til Leirfaret.

    Så satt hun på en musikkvideo, ‘Sandra, Everlasting Love’.

    Som hun så på mange ganger, mens jeg begynte å klå nede i buksa hennes osv.

    Jeg syntes det var så flaut, å være seint i puberteten, som jeg ikke var i før året før det her.

    Så jeg prøvde ikke å sjekke opp noen jenter mens jeg gikk på ungdomsskolen og de to første årene på videregående.

    For jeg ville ikke hatt sex uansett da, for jeg ville ikke at dem skulle se at jeg ikke hadde hår på tissen da.

    Det syntes jeg var flaut.

    Men da, tredje året på videregående, så hadde jo også jeg klart å få hår på tissen osv., så da prøvde jeg å sjekke opp hun Nina da.

    Og vi hadde etterhvert sex i stolen foran TV-en og på stuegulvet, og i senga på det gamle rommet mitt.

    Og holdt vel på et par timer kanskje.

    Så dro hun tilbake til Oslo, og jeg fortsatte på skole i Drammen.

    Men jeg ringte henne, og tok henne med ut på kino, en uke seinere, eller noe.

    Roger Rabbit på Eldorado.

    Så sånn var det.

    Hun Nina fortalte meg, mens jeg rota nede i underbuksa hennes, at ‘fitta hennes var ikke som andre fitter’, som hun sa.

    Så spurte jeg hva hun mente med det.

    Så svarte hun at hun hadde blitt voldtatt osv.

    Så sa jeg at fitta hennes var vel ikke noe anderledes pga. det.

    Og da bare lo hu.

    For jeg dreit ærlig talt i det da, for da var jeg ganske klar for å ha noe sex, for det hadde jeg ikke hatt før.

    Og hun Nina var et greit bytte, eller hva man skal kalle det, for hun hadde jeg rota med en del i oppveksten, og hun var nesten som dama mi i perioder da.

    Noe sånt.

    Så jeg dreit ærlig talt i om hun hadde blitt voldtatt, eller ikke, da.

    Men jeg prøvde å få henne til å glemme det osv., da.

    Prøvde å gi henne litt selvtillit osv., så jeg tenkte ikke bare på meg selv.

    Men men.

    Så flytta søstra mi opp til meg, noen uker seinere, fra Haldis og dem.

    Og jeg fikk et julekort, fra Nina, med bilde av hun og bikkja.

    Men jeg var så opptatt i Drammen, med russetid og skole og jobb og kjøretimer osv., så jeg hadde ikke så mye tid til overs, så jeg tok ikke kontakt med henne igjen.

    Og jeg syntes egentlig hun var litt vel rølpete og harry, hun var grei å ha sex med liksom, men jeg var ikke sikker på om hun var så fin da, etter å ha bodd mange år på Romsås, og blitt voldtatt osv., så jeg prøvde egentlig ikke å bli sammen med henne.

    Jeg tenkte at nå som jeg endelig hadde begynt å ha sex, så ville jeg prøve å ha sex med mange forskjellige damer.

    Da som jeg endelig turte å vise tissen min til damene, etter mange år med problemer med å være sent i puberteten.

    Da gadd jeg ikke å bli sammen med Nina da liksom.

    Da ville jeg ha det litt morsomt.

    Så sånn var det.

    Og jeg jugde litt for hun Nina da, og sa at jeg hadde hatt sex før, med noen damer fra Sande osv.

    Men det var fordi det var så flaut å innrømme ovenfor hun Nina, at jeg ikke hadde hatt sex før, så derfor jugde jeg om det.

    Så sånn var det.

    Jeg tror hun Nina må ha vært noe hore, inne i Romsås, kanskje for pakistanerne der, eller noe.

    For det var jo sånne gjenger, som dominerte der, på 80-tallet, med Young Guns osv., de var vel fra Romsås de, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og hun ble kanskje misbrukt av onkelen sin og, det er mulig.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, jeg flytta jo til Oslo selv, noen måneder seinere, høsten 1989.

    Da bodde jeg først noen uker i leiligheten til Haldis, i Uelandsgate.

    (Som jeg tror de må ha leid til noen horer før og etter den tida.).

    Men men.

    Og da kjente jeg ingen folk i Oslo.

    Men året før, så hadde jeg kjent mange folk i Drammen.

    For i Drammen kom jeg lett i kontakt med folk.

    Gjennom skolen og gjennom venner og kjente fra Berger og Svelvik da.

    Så det var trist i Oslo, for jeg kjente ikke en sjel i Oslo.

    Hvis jeg var på skolen i Drammen en dag, og jobb da, så traff jeg masse folk jeg kjente.

    Mens i Oslo kjente jeg ingen.

    Så jeg bare gikk og subba der, og så i butikkene osv.

    Så det var ikke så artig.

    Jeg ringte Christell da, som fortsatt bodde på Bergeråsen.

    Og så spurte jeg om hun hadde telefonnummeret til Nina.

    Men da sa Christell at Nina hadde flytta til Lillehammer.

    Og etter det, så så jeg bare hun Nina en gang.

    Og det var i 1993, en helg jeg hadde fri både fra militæret og Rimi.

    Da var jeg på Stovner senteret, for å kjøpe meg barbermaskin, eller hva det var jeg så etter.

    Og da var hun Nina der, og en type hun var sammen med.

    Jeg og han typen diskuterte EU, i en time nesten, i kjelleren på Stovner senteret der, i en kafeteria som vi satt i da.

    Ganske høyrøstet diskusjon.

    Jeg var for EU da, og han karen var mot.

    Så jeg har vel kanskje forrandra litt mening selv nå da.

    Men vi var så steile, så ingen hørte på hva den andre personen sa.

    Så det ble ikke noe ordentlig diskusjon, det ble mest krangling.

    Men men.

    Så skulle vi egentlig gå ut på byen, neste dag, var det vel.

    Men da ringte jeg Nina, og da hadde dem blitt enige om å bli droppe det.

    Så det ble ikke noe av.

    Så det var siste gangen jeg så hun Nina.

    Og da Jan og Hege Snoghøj skulle gifte seg, sommeren år 2000, var det vel.

    Da sa søstra mi, mens jeg kjørte sierraen min opp til Geilo.

    At Nina Monsen hadde tatt selvmord.

    Like før vi var ved Vassfaret, tror jeg.

    Men men.

    Så ble jeg litt sjokka da, for da hadde mora mi nettopp dødd og også farmora mi.

    Og hun Nina Monsen var den første jenta jeg kyssa med og også den første jenta jeg hadde sex med.

    Så det var jo litt kjipt da, at hun hadde tatt selvmord.

    Så sa søstra mi, hadde du noe særlig med henne å gjøre da.

    Men søstra mi var litt som en nerd på Bergeråsen.

    For jeg var ganske mye sammen med Nina og Christell, det første året som faren min og Haldis var sammen.

    De var nesten som damene mine noen ganger da.

    Men det visste ikke søstra mi.

    For hun bodde i Larvik da.

    Og hun sa det på en sånn nedlatende måte, at hadde jeg så mye med Nina Monsen å gjøre da.

    Så da gadd ikke jeg å fortelle søstra mi, at Nina Monsen var den første jenta jeg kyssa med og den første jenta jeg hadde sex med.

    For søstra mi hadde en så uvennlig og spydig og ekkel tone.

    Så jeg likte ikke å prate med søstra mi om sånt.

    For hun var litt motbydelig i tonen, vil jeg si.

    Så hun er så ekkel når det gjelder sånne ting, så hun liker jeg ikke å prate om sånne personlige ting med.

    For hun prøver også å psyke meg ned, hvis hun får sjangsen.

    Det husker jeg fra andre ganger jeg har snakket med henne om jenter.

    Så det er ikke sånn, at søstra mi hjalp meg.

    For eksempel så hadde hun en pen venninne fra da hun var på språkreise i Bournemouth, sommeren 1988.

    Som jeg møtte på EF-fest, høsten etter, på Sjølyst, i Oslo.

    Og hun hadde en tante på Bergeråsen, Sylvia, som hun ba hilse meg.

    Hun var veldig lekker hun lyse jenta fra Oslo, som hadde vært med søstra mi og Christell i Bournemouth da.

    Da nevnte jeg det for søstra mi, at Sylvia hadde hilst meg fra hun pene jenta da.

    Men da var det ikke sånn at søstra mi tilbydde seg å hilse tilbake, eller gi meg telefonnummeret, eller noe.

    Neida, hun klagde på henne, og sa at hun var litt sånn at hun lå med alle.

    Og ga meg ikke noe telefonnummer, eller noe.

    Og jeg var litt nedfor, av å ha bodd på Bergeråsen aleine, siden jeg var ni år.

    Så jeg har også slitt med mindreverdighetskomplekser, under oppveksten og i årene etter, pga. den her omsorgssvikten, som jeg var utsatt for, under oppveksten da.

    Og jeg var som sagt seint i puberteten, og ble mye mobba på skolen.

    Så selvtilliten ovenfor jenter var ikke så høy.

    Så det hjalp ikke noe, at søstra mi heller ikke gadd å hjelpe meg noe med damer.

    En gang var en pen jente fra Svelvik på besøk hos meg, med søstra mi, Monika Nebel.

    Og spurte jeg søstra mi, om hvorfor Monika Nebel ville besøke meg, (eller oss da, siden søstra mi hadde bodd der noen uker da).

    Men da svarte ikke engang søstra mi.

    Så hvis man har en sånn søster, som Pia, som er et og et halv år yngre enn deg.

    Og som gnager på selvtilliten din, må jeg vel si at hun gjør.

    Så er det ikke sånn at man ønsker å prate om alt mulig personlige ting med henne.

    For hun er litt ekkel.

    Hun har en litt sånn spydig og ekkel og nedlatende og motbydelig tone.

    Så jeg tror ikke at jeg hadde hatt så mye med henne å gjøre, hvis hun ikke hadde vært søsteren min.

    Men jeg har nok vært litt blind for hvordan hun egentlig er, ettersom jeg hadde litt dårlig samvittighet for at jeg flyttet til faren min, noen år før søstra mi, sånn at hun måtte bo hos moren min, i Larvik, aleine der med henne omtrent da, i 3-4 år, før hun flytta til Bergeråsen hun og.

    Så det har nok gjort meg litt blind for hvordan søsteren min egentlig er som person.

    Så derfor har jeg nok godtatt mer fra henne, enn jeg ville ha gjort ellers.

    Men de siste årene, så har jeg jo bodd her i England, og fått tid til å tenke igjennom hvordan det egentlig har vært, under disse årene i Norge.

    Og nå skjønner jeg jo det at søstra mi har kødda maks med meg, i alle år, etter at hun flytta til Bergeråsen hun og, i 1982, eller noe.

    Så sånn er det.

    Så jeg har egentlig ikke hatt så mye med hun Nina å gjøre.

    Jeg hadde sex med henne en gang.

    Og da tok jeg med henne ut på kino, i Oslo, som tak for at hun gadd å la meg få ha sex med henne osv.

    Og bortsett fra det, så har jeg nesten ikke hatt noe med henne gjøre, siden 1980 og 1981 deromkring, hvor vi hang sammen, siden hun var venninna, eller nesten som en slavinne, for stesøstra mi Christell.

    Og jeg har alltid prøvd å behandle hun Nina bra.

    Det har aldri vært sånn at jeg har tvunget henne til å kline med meg, eller noe.

    Det har alltid vært sånn at jeg har roa henne ned, og begge har hatt lyst til å rote osv., da vi vokste opp.

    Så jeg må si at jeg behandla henne bra.

    Men hun ble nok brukt som noe hore av enten onkelen sin, eller noen av noen folk i Oslo, for hun ble så vulgær og horete etterhvert.

    Men hva som egentlig skjedde, det veit jeg ikke, men det er det kanskje noen andre som veit.

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog