johncons

Stikkord: Bergeråsen

  • Noen søker på ‘erik ribsskog elsker christell humblen’, på Google. (In Norwegian).

    Noen søker på ‘erik ribsskog elsker christell humblen’, på Google. (In Norwegian).

    Det er vel kanskje å gå litt vel langt.

    Altså, jeg har vel vært betatt av henne, da vi bodde på Bergeråsen osv., under oppveksten og i tenårene osv.

    Hun er jo to år yngre enn meg, men jeg var ganske tregt i puberteten, så hun kom nok i puberteten en del år før meg likevel.

    Men men.

    Så det var vel sånn at jeg var betatt av henne, for jeg synes hun var pen.

    Med ganske langt lyst hår og ofte solbrun hud osv. da, for vi bodde ved Drammensfjorden.

    Men hun var jo dattra til Haldis, som var sammen med faren min, så det var litt komplisert.

    Og hun ble nok også sett på, som å være mye mer vellykka enn meg, som bare hadde noen få klær, mens hun hadde veldig mange klær.

    Det var litt sånn apartheid, forskjellsbehandling, innad i familien.

    Men men.

    Men det er ikke så ofte jeg har prata med Christell under fire øyne liksom.

    Så jeg vet ikke helt nøyaktig hvor jeg har henne, og hvordan hun egentlig er.

    Jeg var jo hos dem, på Bergeråsen, jula 95, da jeg nettopp hadde tatt lappen, inne i Oslo

    Christell hadde vel bedre råd enn meg, hun hadde en rik far osv.

    Så hun hadde hatt lappen i flere år allerede.

    Og hun hadde en bil og da.

    Så hun kjørte meg inn til Drammen, første juledag, var det vel, for å ta toget til Oslo da.

    Jeg kunne ha tatt bussen og jeg da, jeg er ikke så storforlangenes, men hun tilbydde seg å kjøre da.

    Og det er vel den eneste gangen de siste 20 åra omtrent, som jeg har pratet med Christell under fire øyne nesten da.

    Men da kjørte hun jo bil, så det ble jo ikke som å prate med henne alikevel nesten.

    Så det er ikke så greit.

    Men det som skjedde på den bilturen, var at polti la seg i ræva på bilen til Christell, og da smallt det fra Christell, ‘faen, purken’, ganske høyt, hun ropte nesten.

    Kanskje hun glemte at det var jeg som satt der, hva vet jeg.

    Hun ville ikke si hvorfor hun var redd for purken.

    Men men.

    Og da vi kom til Drammen togstasjon, så smallt det fra hu, ‘nå skal jeg til parkeringsplassen på Gulskogen-senteret og burne på isen’.

    Så hva man skal si til det.

    Hva sier man til en dame i 20-årene, hun var vel 23 år da, som oppfører seg som en tenåringsgutt?

    Nei, ikke vet jeg.

    Jeg sa ikke noe.

    Jeg sa vel hadet kanskje.

    Jeg fikk låne noen penger av henne, da jeg skulle til syden i 1998.

    For søstra mi mente at jeg burde låne penger av Christell, istedet for å be om forskudd på feriepengene fra jobben.

    Jeg kunne nok ha kontakta Rimi lønningskontor, og fått en sjekk.

    For det hadde seg sånn at ferien min starta før feriepengene ble utbetalt.

    Så jeg kunne nok ha kontakta de, på Rimi, og fått utbetalt noe av feriepengene, før jeg dro på ferie til Kypros da.

    Men da fikk jeg låne 2.500 av Christell.

    Jeg visste ikke at Ayia Napa var så party-sted.

    Jeg kjøpte bare en restreise, så jeg trodde det holdt med 2.500, men det var egentlig litt lite, for det var veldig sånn partypress der nesten.

    For alle festa, så det var liksom bare å sitte på et kjedelig hotellrom som var alternativet.

    Men der var det vel ikke TV engang, så det var vel ikke så fristende.

    Men men.

    Men det var jo kult gjort av Christell da.

    Da kjøpte jeg en flaske Vikingfjord vodka til henne.

    Eller jeg kjøpte to på Gardermoen, og hadde med en tilbake til Oslo som jeg ikke hadde åpna, så da fikk hun den i gave, som renter for de pengene jeg lånte til å bruke i syden da.

    Men jeg ga pengene og vodkaen til søstra mi, så ga hun det videre til Christell da, for Christell var ganske ofte hos søstra mi, på Sofienberg.

    Så sånn er det.

    Men jeg snakka ikke så mye med Christell da heller.

    Jeg var ikke sikker på om hun ville ha noe med meg å gjøre.

    Jeg har liksom alltid vært en som har hatt stygge klær og kjedelig stil og sånn.

    Mens hun har alltid vært populær og vellykket da.

    Noe sånt.

    Så jeg hadde litt sånn mindreverdighetskomplekser tidligere egentlig.

    Før jeg ble butikksjef i 1998.

    Da fikk jeg billån og kreditkort og kassakredit.

    Og moren min døde i 1999, så da fikk jeg enda mer penger, siden hun hadde hatt noe slags livsforsikring.

    Pluss at jeg fikk årslønn på over 300.000 inkludert frynsegoder.

    Så da, i 1998 osv., så tenkte jeg, at da kunne jeg også kjøpe noen kule merkeklær og sånn da, og prøve å lære om det.

    Jeg trengte jo også å ha klær og sånn da, for da var det hele tiden butikksjef-seminarer, møter på Oslo Plaza osv., og butikksjefturer mm.

    Så da måtte man ha noen skjorter og dress og frakk og alt mulig da.

    Så da kom jeg over noen av de mindreverdigskompleksene, som jeg hadde fått i oppveksten, pga. forskjellsbehandlingen i familien. Siden jeg ikke fikk så mye klær og sånt i oppveksten, og hadde dårlig råd på 90-tallet som student og vernepliktig og lavt lønnet rimi-medarbeider.

    Mens Christell og Jan og Viggo og de var veldig vellykkede.

    Ihvertfall tilsynelatende.

    Så det hang igjen litt fra oppveksten, husker jeg.

    Den her apartheid-politikken i familien vår.

    Så da, i 1998, før jeg ble butikksjef, så hang det fortsatt igjen en del sånne ting, da jeg møtte Christell på jernbanestasjonen i Drammen, og fikk låne penger til å bruke i Syden da.

    Men men.

    Men etterhvert, da jeg ble butikksjef, så var jeg ikke så tynget av sånne ting.

    For jeg var jo også i HV.

    Og hadde også kjøpt meg ganske kul bil.

    Og bodde også i Oslo sentrum.

    Og var mye og festa med broren min og David Hjort og dem, som var ganske kule.

    Og var god på internett, med å få tak i filmer og musikk osv., så jeg fikk mange bekjente på jobb osv.

    Og hadde kult stereoanlegg, ny TV som jeg kobla PC-en til, parabolantenne og alt mulig sånt da.

    Så etter den tida der, så har jeg ikke hatt så mye mindreverdighetskomplekser, pga. den omsorgssvikten jeg var utsatt for under oppveksten da.

    Og det apartheid-greiene i familien.

    Så sånn var det.

    Men jeg fant meg ikke i å bli kødda med på Rimi, sånn som jeg ble på Rimi Kaldbakken.

    Så da ville jeg heller finne på noe annet å gjøre, enn å slave rundt på Rimi resten av livet.

    For det var aldri planen min at det skulle bli sånn.

    Men da ville jeg heller jobbe i en jobb hvor jeg kunne ha mer alrighte kollegaer, og hvor jeg kunne nå lengre.

    For jeg syntes ikke det var noe særlig ambisiøst, å bare jobbe som butikksjef, og bli hærsja rundt med, av butikksjef-assistenter, som gikk bak ryggen din, resten av livet.

    Så sånn var det.

    Så da begynte jeg å studere da, for jeg skjønte at ingeniører o.l, de kunne få bra jobb når de var ferdig utdannet.

    Så jeg ville nok fått en bra jobb i 2005, hvis jeg ikke hadde blitt tullet med av HiO og lånekassa, i 2004, i Sunderland.

    Og overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i 2003, da jeg jobbet på Rimi Bjørndal.

    Så her er det mye rart.

    Men jeg får bare prøve å fortsette å ta opp disse problemene.

    Vi får se.

    Mer da.

    Jo, jeg pratet med Christell, på en pub, i 88, var det vel.

    Men da kjøpte Christell ganske mye øl, enda hun var bare 16.

    Men hun så ganske moden ut for alderen, så hun fikk kjøpt halvlitere på pub, uansett.

    Men da ble vi ganske fulle, så jeg husker ikke helt hva vi prata om.

    Og den samme høsten, så prata jeg med Christell, da hun dro meg med på ungdomsdiskotek på Park hotell, en torsdag, i Drammen.

    Og en annen gang, så skulle hun kjøpe bursdaggave, til ei jente i klassen sin.

    Og da ville hun at jeg skulle være med da.

    Så kjøpte hun en kaktus.

    Så skulle hun ta av piggene og tre over en kondom da.

    Det var visst vanlig gave til 16 år gamle jenter i klassen, ifølge Christell.

    Så her var det mye rart.

    Den gangen vi var på pub, så dro hun med meg på samme bussen hjem, som typen hennes da, Iver, fra Berger, eller om det heter Sande der han er fra.

    Og da stoppa bussen ekstra lenge i Svelvik.

    Og da gikk Christell for å pisse.

    Og jeg visste ikke hvor doen var, på den puben i Drammen, så jeg gikk for å pisse da bussen stoppa i Svelvik, jeg og.

    Og da fikk jeg høre av han Iver, at ‘skal du kikke nå’.

    Så jeg vet ikke hva Christell kan ha fortalt til han Iver.

    Alle de her gangene hun skulle ha meg med steder det siste året jeg bodde på Berger, skoleåret 88/89, det kan ha vært noe plott og.

    At Christell er noe mafia-greier.

    F.eks. den gangen jeg hadde meg med hun venninna hennes, Nina Monsen.

    Da var det Christell som henta meg, og dro meg med opp til Nina, som var på besøk hos onkelen sin.

    Og hun Nina hadde en bikkje.

    En ung schafer.

    Og vi drakk noen øl, hos meg, etter at Pia og Christell hadde gått hjem.

    Og da begynte vi å ha sex etterhvert.

    Hun Nina satt på noen musikkvideoer på VHS-spilleren som jeg hadde kjøpt i Oslo, samme året, fra pengene jeg tjente på CC, tror jeg det var.

    Mens hun satt oppå meg, i en stol der da.

    Så sånn var det.

    Så havna vi på stuegulvet etterhvert, før jeg dro henne med ut på det gamle rommet mitt, i en vanlig seng der, for hun ville ikke ligge i vannsenga.

    Men da lurer jeg på om hun ville ha bikkja til å angripe meg, eller noe.

    Angripe mine private eiendeler kanskje.

    Jeg var vel litt borte, for jeg var ikke akkurat vant til å ha sex på stuegulvet på den tida der osv.

    Men men.

    Så om det kanskje var noe plott, for jeg skjønner ikke hvorfor Christell absolutt skulle dra meg med opp til Nina.

    Og mange andre ganger, så dro hun meg med på ‘lokalet’, i nabobygda, Selvik.

    Et lokale som het Fremad.

    Og der havnet jeg ofte nesten i bråk.

    Jeg skjønte ikke hvorfor Christell absolutt skulle ha meg med dit.

    Hun prata aldri med meg når vi var der.

    Så her tror jeg det må ha vært noe tull.

    Noe mafia-plott antagelig.

    Og en gang, året før vel, så hadde jeg to jenter på besøk, natt til 17. mai tror jeg, eller om det var under Svelvikdagene, i 88.

    Og da kom Christell opp i leiligheten jeg bodde i.

    Midt på natta.

    Og banka ikke på engang.

    Og jagde disse nabojentene da, Lisbeth og ei annen jente.

    Også dro Christell igjen, uten å forklare noe.

    Og da var de jentene såpass redde, eller noe, så de bare gikk igjen.

    Andre ganger så skulle Christell ha meg til å begynne å bruke lebepomade osv.

    Hun kontrollerte vel hun Nina, vil jeg tro.

    Dette var noen år før.

    Så fikk hun Nina, (som jeg noen ganger rota med).

    Hun fikk Nina til å sitte ved siden av meg.

    Så når jeg hadde roet henne ned da, og vi skulle begynne å kline.

    (Mens Christell observerte alt vi gjorde).

    Så sier pluteselig Nina, at nei, du har ekkle, tørre lepper, så hun gadd ikke kline likevel.

    Så da begynte selvfølgelig jeg å bruke lebepomade.

    Og det samme gjorde Christell selv.

    Hun sa sånn, ‘Ulf, æsj’, (en i klassen), ‘han har så lange negler og fett hår’, osv.

    Så da begynte jo jeg å tenke på utseende osv.

    At hun Christell manipulerte meg, for å få meg til å virke mer femi da.

    Så hun er nok helt sikkert noe mafia.

    Det er antagelig derfor jeg omtrent ikke har prata med henne under fire øyne, de siste 20 åra.

    For hun tørr vel antagelig ikke å prate, for hun har kødda for mye med meg, opp gjennom årene.

    Og jeg prøvde å prate med henne, sist nå i fjor.

    På telefon her fra Liverpool.

    Og da ville hun ikke prate om gamle dager.

    Så hun Christell er nok noe mafia-dritt, så hun er det nok best å kutte ut, vil jeg tro.

    Uten at jeg vet hvorfor hun driver med de her mafia-greiene.

    Men det er vel broren hennes Jan, kanskje.

    Hvem vet.

    Men begge er kanskje like gode.

    Det er mulig.

    Så det er kanskje Haldis, Jan og Christell som er noe mafia.

    Det er mulig.

    Og nok også faren min, og også søstra mi da.

    Så det er nok hele gjengen, fra Havnehagen der, muligens med untak av Viggo.

    Det er bare at det er så mye tull fra alle sammen rundt meg, så det er ikke så lett for meg å begyne å grave i det her, for alle av dem er med på det, virker det som.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 1980. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til 1980 her.

    Jeg tror det var det året ihvertfall, det kan ha vært 1981 også.

    Det var ihvertfall om våren, og vi skulle ha idrettsmerke med Berger skole, nede ved banen til Berger IL.

    Da var det vel 60 meter osv.

    Og vi skulle også ha noe kulekasting, eller noe sånt.

    Og jeg var ganske tynn fra å ha bodd hos mora mi i Larvik på 70-tallet, for hu var ikke så flink til å lage mat.

    Så jeg havna vel sånn midt på treet på 60-metern.

    Men jeg forklarte om det her idrettsmerke, til besteforeldra mine på Sand da.

    Og da råda han farfaren min, Øivind Olsen, han råda meg da, til at jeg burde kaste kula i en bestemt vinkel, ikke for høyt men ca. 70 grader kanskje, da ville kula gå lengst.

    Så han var egentlig ganske smart.

    Jeg var jo vant til fra skolen i Larvik, på Østre Halsen og Torstrand skole, at jeg var den som var først ferdig med matteboka og fikk minst feil på norskprøvene osv.

    Så jeg hadde litt konkurranseinstinkt da.

    Så da ville jeg jo gjerne klare det her idrettsmerke da, selv om jeg var en av de mest pinglete folka i klassen.

    Men jeg tror ikke jeg klarte det, men jeg prøvde ihvertfall å hive kula sånn som han bestefar Øivind sa da.

    Og da klarte jeg nesten kravet ihvertfall.

    Noe sånt.

    Det var nok i fjerde klasse det her, altså i 1981, for jeg mener å huske at vi hadde Allum som lærer da.

    Så han farfaren min, han var altså klar i huet fremdeles da, i 1981.

    For faren min var sånn, at da jeg skulle konfirmeres, i 1984, var det vel.

    Da gadd han såvidt å kjøre meg ned til kjerka, og han gadd ikke å sitte i kjerka, og han gadd ikke å være med på konfirmasjonsmiddagen.

    Så han ga mer eller mindre faen.

    Men han faren hans, han Øivind, han ga ikke så faen.

    Han kunne gi råd og sånn, om skolegreier osv., så han må nok sies å ha vært rimelig ansvarlig.

    Men han fikk jo slag etterhvert da.

    Og da ble han jo ikke helt klar i hue lengre, og ble upopulær blant oss barnebarna da.

    Men han var nok upopulær i familien før det og, han satt bare i sofaen sin og leste kryssord og sånn.

    Og dem andre pleide å skjenne på han noen ganger.

    Så her var det noe rart.

    Men han var mer ansvarlig enn f.eks. faren min da.

    Selv om han også kunne være grei noen ganger han og.

    Men han var kanskje mye under pisken til Haldis.

    Det er mulig.

    Og mulig under pisken til onkel Håkon og, som jeg tror må ha vært noe mafia, eller noe.

    Hm.

    Ja, så det er mye rart.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg skreiv at faren min ikke kom i konfirmasjon min, og det stemte nok.

    Det var jeg og farmora mi som ordna med konfirmasjon.

    Farmora mi var kristen, og stemte kristelig folkeparti osv.

    Men jeg var ikke så kristen, men alle de andre skulle konfirmere seg, og jeg hørte dem andre fortalte, at når man konfirmerte seg, så fikk man mye penger da.

    Og jeg var ganske glad i penger.

    Men men.

    Vi kjøpte ikke sanger til konfirmasjon.

    Nei, farmora mi fant fram sangene fra konfirmasjon til den yngste sønnen sin, Runar, som da var tannlege i Ås.

    Og så skreiv jeg sangene på skrivemaskinen, på kontoret, som var i huset til Ågot, for det hørte til snekkerverkstedet til familien da, Strømm Trevare, selv om det var kontor nede på verkstedet og, men det var vel mest for å svare på telefonen og pakke skruer til sengene osv.

    Men men.

    Så skreiv jeg de sangene på nytt på skrivemaskinen da, på kontoret der, og bytta til mitt navn i sangene osv. da.

    Også var det kopimaskin der og, så vi bare kjøpte noen ark som var farget da, så ble det sanghefte da.

    Men jeg har ikke noe fra konfirmasjon lenger, for det ble vel borte da faren min solgte leiligheten jeg bodde i, i Leirfaret, for han og Eirik Thorhaldsson, de bare tømte leiligheten, og heiv en del sånne ting som gamle konfirmasjonssanger osv.

    Så sånn var det.

    Det var ikke så mange folk som kom i konfirmasjon min.

    Det holdt med spisestuebordet til Ågot.

    Så det var kanskje 10-12 folk, eller noe.

    Mora mi dukka vel opp, fra Tønsberg mener jeg at hu bodde da.

    Søstra mi var vel der.

    Fetterne mine Ove og Tommy var nok der, for vi spillte fotball husker jeg, for jeg fikk grønske på konfirmasjonsklærna.

    Vanligvis hadde jeg veldig kjedelige klær, og ikke så mange av de.

    Men før konfirmasjon, så tok Haldis med meg til en klesbutikk på Bragernes, like ved kinoen i Drammen, og kjøpte hvit jakke og sikkert skjorte da, og rosa skinnslips(!), som var moderne da, i 1984, eller om det var i 85.

    Så da hadde jeg plutselig kule klær da, i konfirmasjon.

    Men men.

    Men Haldis var nok ikke i konfirmasjon.

    (Og heller ikke sønnene hennes Jan og Viggo, naturlig nok, for de hadde jeg enda mindre med å gjøre enn med Haldis).

    Men det er mulig onkel Runar og kona hans Inger var der.

    Ruth Furuheim var der, som kjente faren min osv.

    Om onkel Håkon var der, det husker jeg ikke.

    Men det er mulig kona hans Tone var der.

    Jeg husker ikke om Christell var der.

    Men jeg husker at hun var med, ihvertfall en gang, å spilte fotball i hagen til Ågot, sammen med meg og Ove blant annet.

    Men det kan ha vært en annen gang.

    Det her var kanskje siste gangen omtrent som vi spilte fotball i hagen til huset til Ågot, som vi pleide å gjøre ganske ofte da vi søskenbarna vokste opp osv.

    Vi fikk lov til det, men jeg tror ikke sønnene til Ågot fikk lov til det, men dem var nok ikke så glad i å spille fotball heller tror jeg.

    Men jeg hadde begynt å spille fotball, på 70-tallet, da jeg bodde på Mellomhagen på Østre Halsen, i Larvik, og fikk en fotball til bursdagen min, da jeg var sånn seks år kanskje, fra morfaren min, Johannes.

    Og i hagen til Ågot så var det noen sånne tre-lignende høye busker osv., som egnet seg veldig bra til målstenger.

    Og det var en høy og tett hekk, så ballen gikk ikke så langt, hvis vi bomma på målet f.eks.

    Så det egna seg veldig bra til å spille fotball der, selv om det var noe blomsterbed og sånn da, midt i hagen, nesten i en halvmåne.

    Men der kutta vel Ågot ut å plante for mye blomster etterhvert, så vi fikk lov å spille fotball der noen år ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Jeg konfirmerte meg fordi de andre folka i klassen skulle det.

    Og det var konfirmasjonsundervisning, i bomberommet på Berger skole, en gang i uka vel.

    Og vi måtte blant annet gå på møte hos Ole Skjellsbekk i klassen, i forbindelse med konfirmasjonsundervisninga.

    I hvertfall en gruppe skulle møte der.

    Og da ga Ole streng beskjed, om at alle måtte ta med kake, i konfirmasjonsmøte.

    Så da fikk jeg penger av faren min, til å kjøpe mat, til leiligheten i Leirfaret, som jeg fikk et par-tre ganger i uka, så jeg var heldig sånn, jeg fikk hundre kroner hver gang jeg skulle handle, så det ble mye godteri og cola og tegneserier og aviser og sånn.

    Men men.

    Og da kjøpte jeg sånn sitronkake, i butikken på Sand.

    Men den dagen, så kasta Ditlev og Geir Arne en isklump etter meg, som dem gjorde noen få ganger, hvis dem var to.

    (Dem turte ikke å kødde så mye hvis dem bare var en, dem var nesten aldri aleine, dem var alltid minst to folk, mener jeg å huske

    Men men).

    Så da traff den handleposen, så da var det merke etter isklumpen i sitronkaka da, som jeg tok med på konfirmasjonsmøte.

    Men isklumpen gikk ikke gjennom plasten som var rundt sitronkaka da.

    Så det gikk ann å spise kaka likevel.

    Så sånn var det.

    Og den kaka tror jeg det gikk såvidt ann å spise.

    De var ikke så gode de kakene de solgte i butikken der tror jeg

    Men hvis man kikka på datoen, så gikk det ann å spise dem som ikke hadde gått ut på dato, ihvertfall noen slag, mener jeg noen hadde sagt da.

    For det var ikke sånn at jeg kjøpte sitronkake i butikken, når jeg gikk å handla for de pengene jeg fikk av faren min til mat.

    Jeg pleide å kjøpe potetskruer med paprika, det syntes jeg var veldig godt.

    Og meierienes milkshake med sjokoladesmak.

    Og coca cola da, det var jeg avhengig av omtrent, så det drakk jeg hver dag.

    Og brød da, mest for syns skyld.

    Og aviser og tegneserier, og sånn.

    Og Pizza Grandiosa i helgene, når jeg ikke spiste borte hos farmora mi på Sand.

    Det er stort sett ting som finnes i matbutikkene enda, så det var nok mye av de samme varene som var i butikkene på 80-tallet, som er i butikkene fremdeles.

    Så det var en moderne butikk, det var ikke sånn at det her var rett etter krigen og man ikke hadde merkevarer, det var det ikke.

    Og sånn var det også på 70-tallet, at man hadde coca cola og donald duck og sånn i de norske butikkene.

    Så sånn som det er i dag, med merkevarer i butikkene, det har det vel vært i Norge så lenge jeg har levd, vil jeg si.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg skreiv at faren min og Haldis og sønnene hennes Jan og Viggo, ikke kom i konfirmasjonen min.

    Og heller ikke Christell, tror jeg.

    Så de her er egentlig ikke som i familien min.

    I tilfelle de driver å forteller noen løgner om meg i Norge nå, siden jeg ikke får rettighetene mine.

    Bestemor Ingeborg og onkel Martin kom heller ikke i konfirmasjonen min.

    Og heller ikke tante Ellen i Sveits da.

    Så disse er nok heller ikke å regne som i min familie, ordentlig.

    For da hadde de nok dukket opp i konfirmasjonen min.

    Mer da.

    Jo, Pia og Christell, de ble konfirmert to år etter meg, samtidig.

    Og da leide Haldis og faren min forsamlingslokalet Snippen, på Sand.

    Og da dukket alle disse opp, blant annet Ingeborg og Martin da.

    Og hele slekta til Christell.

    Så 2. etasjen på Snippen var nesten like full som når det var bingo der.

    Så jeg vil tippe at i konfirmasjonen til Christell og Pia, så dukket det opp kanskje 10 eller 20 ganger så mange folk, som i min konfirmasjon.

    Så det var en slags apartheid i familien vår.

    Jeg ble stuet bort i en leilighet for meg selv, mens Christell og Pia, ble gjort mer stas av da.

    I hvertfall Christell, datteren til Haldis.

    Men om det var ‘apartheid’ mellom Pia og Christell og, det får man nesten spørre dem om, for dem bodde jo i et annet hus enn meg, i Havnehagen.

    Men men.

    Men hvorfor de behandlet meg så dårlig, det var aldri noen som forklarte meg.

    Og enda jeg gikk for å være intelligent og flink på skolen.

    Jeg var alltid en av de flinkeste i klassen.

    Og jeg flyttet til Bergeråsen da jeg var ni år, så hvis jeg sa noe galt, eller noe, så burde jeg vel ikke blitt dømt så strengt, siden jeg jo bare var ni år osv., da jeg flyttet dit, og avgjørelsene om hvem som skulle bo hvor, ble tatt.

    Så det her virker litt uforståelig for meg nå, sånn sett i ettertid.

    Hva var det Haldis og faren min og de andre hadde mot meg?

    Jeg vet ikke helt, for jeg kjenner de ikke så bra, for de bodde jo i Havnehagen, og vi pratet aldri om sånne ting.

    Så dette er fortsatt litt som et mysterium for meg.

    Men jeg var alltid en av de flinkeste på skolen, og jeg var mye i Larvik og, hvor moren min bodde.

    Så det var ikke sånn, at jeg selv så på meg selv som mindreverdig, i forhold til de andre i familien.

    Selv om jeg forstår at nok Haldis og faren min og Jan og Viggo og Christell og Pia, nok må ha sett på meg som mindreverdig, iforhold til dem.

    Men de har altså aldri forklart meg hvorfor det ble sånn, at jeg måtte bo alene i Leirfaret, og hvorfor de ikke dukket opp i konfirmasjonen min og sånn.

    Så sånn var det.

    Søstra mi var vel i konfirmasjonen min, men hun gjør så mye rare ting for tida.

    Det er omtrent som at hun vil at jeg skal være som en slags slave for henne.

    Så hun har jeg også kuttet ut nå.

    Og de andre folk jeg nevnte ovenfor.

    Jeg har satt et spørsmålstegn ved Christell.

    Jeg har aldri klart å prate ut med henne om det som har foregått, så jeg vet ikke hvor jeg har henne.

    Men hun har gjort mye rare ting opp gjennom årene hun også, så jeg burde vel kanskje egentlig kutte ut henne også.

    Det er ikke så lett det her.

    Jeg burde egentlig hatt noe sånn kartotekkort, for hver person omtrent, og skrevet opp hva dem har gjort galt.

    For jeg glemmer det, nøyaktig hva dem har gjort, innimellom.

    For det er så mange ‘tullebukker’ og ‘bukkinner’ i familien min, så det er ikke så lett å huske på alt sammen samtidig.

    Så jeg får prøve å bli flinkere med det.

    Det enkleste hadde kanskje vært å kutte ut alle sammen.

    Vi får se hva som skjer.

    Det er jo sånn det er i praksis nå omtrent så.

    Vi får se.

  • Noen skrev kommentar om forholdene nede hos Haldis osv. (In Norwegian).

    Pink said…
    Kanskje de hadde det så varmt for at de skulle kunne gå rundt nakne uten å fryse. Skrev ikke du en gang at du ringte på for å få tak i faren din eller noe og så åpnet Christell naken i vinduet eller noe?

    Sikkert en gigantisk sex-orgie i hele huset der. Og du var ikke invitert fordi du var gutt.

    Eller noe sånt, kanskje? Jeg bare gjetter altså, men det høres litt mystisk ut.

    31 December 2008 16:54

    johncons said…
    Nei,

    jeg har ikke hørt noe om at de gikk rundt nakne der.

    Christell var vel på badet den gangen som jeg banka på eller ringte på, og da var det mørkt på rommet hennes, og hun prøvde å skjule seg, men annet enn det så tror jeg de for det meste hadde klær på seg der, av det jeg har skjønt ihvertfall.

    Jeg tror ikke de hadde sex på tvers av generasjonene der nede.

    Ihvertfall ikke orgier.

    Men Christell tok engang faren min på skulderne, ved en julemiddag, på 90-tallet, som om hun var elskerinna hans, eller hva det skulle bety.

    Da fikk jeg litt sjokk.

    En kamerat av meg, Glenn Hesler, i Norbyveien på Skjetten, han hadde det sånn at foreldra pleide å sitte i nettoen.

    Han likte ikke at jeg dro på besøk der, for foreldra pleide å sitte nakne sa han.

    Så der var det sånn, sa han Glenn ihvertfall, men jeg har ikke hørt at det var sånn hos Haldis og dem.

    Men når dem hadde fester, så var restene av potetgullet helt ekkelt, dagen etter.

    Men da var vi 9-10 år og sånn, og potetgullet var fullt av fuktighet fra festen da.

    Det var litt ekkelt, synes jeg nå, men da, så synes vi jo det var artig med potetgull, så da gomla vi vel det ekle potetgullet.

    Så hva dem hadde drivi med på festen for å få potetgullet så ekkelt, det vet ikke jeg.

    Sexorgier har aldri vært min ting, hvis jeg skulle hatt sex med noen av dem så kunne jeg kanskje hatt sex med Christell i en privat sammenheng.

    Siden hun ikke egentlig var søsteren min, men stesøsteren min, eller egentlig bare datteren til Haldis.

    Det er det lengste jeg ville ha strukket meg, hvis jeg måtte.

    Noen av de andre der nede ville jeg nok ikke hatt sex med, eller hatt sex i samme rom som, eller noe sånt.

    Så det er ikke fordi jeg er misunnelig, at jeg skriver om dette.

    Jeg ble utsatt for en følelskald mor, uten noe særlig morskjærlighet, til jeg var ni år.

    Og så flyttet faren min ned til Haldis.

    Jeg hadde nok trengt et par stabile år, etter at jeg flyttet til Bergeråsen, for å komme meg over hvordan det var å bo hos moren min i Larvik, som var litt forstryrret, og jeg tror søsteren min Pia, antagelig har traumer fra oppveksten ennå.

    Så det er på det planet at min misnøye med at jeg måtte bo alene på Bergeråsen ligger.

    Og ikke noe annet.

    Jeg kom ikke i puberteten før i 17 års alderen.

    (Antagelig fordi jeg bodde alene, at sånt kanskje tar lenger tid da).

    Så sånn sex og sexorgier osv, var nok ikke det som var lengst fremme i bevisstheten min, som 9-10 åring.

    Jeg var nok mer uskyldig på den tiden.

    Og jeg har fremdeles til gode å være med på eventuelle sex-orgier f.eks.

    Jeg synes sex må være noe privat, så sånne ting ville jeg nok heller stått over, hvis jeg hadde kjent folk innenfor slike miljøer som eventuellt hadde bedt kjente med på sånt.

    Da tror jeg nok heller jeg ville søkt venner og kjente i andre miljøer.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    31 December 2008 20:00

    johncons said…
    Jeg kom på mer om dette.

    Altså, da jeg var ni år, og flyttet til faren min, så satt jeg hver dag etter skolen, i et halvt eller et års tid, og løste kryssord, og leste Aftenposten og sånn, sammen med farmora mi og farfaren min.

    Så jeg fikk roet meg litt da, i de månendene, etter oppveksten min, sammen med moren min.

    For moren min var så intens og så hysterisk, så man ble sjokkskadet, er vel det rette ordet, av å bo hos henne.

    Så dukket moren min opp, på Sand, i huset til Ågot og Øivind, etter noen måneder kanskje, og sa at jeg ikke fikk lov til å bare sitte å løse kryssord.

    Men jeg synes det var kjempefint, for jeg trengte å få litt ro, etter den traumatiske oppveksten hos moren min.

    Men moren min sa at jeg måtte begynne å spille fotball, eller noe, og da ordna farfaren min og farmora mi og faren min det sånn da, at jeg begynte å spille fotball på Berger IL.

    For mora mi hadde klagd på at jeg bare satt inne som en gammel gubbe og løste kryssord.

    Noe sånt.

    Men jeg fikk ihvertfall noe av roen tilbake, og oversikten over livet mitt, av å være hos besteforeldrene mine på Sand.

    For de var rolige og ansvarlige, og hvis jeg lurte på hva som var normalt, så kunne jeg spørre de da.

    For å si det sånn.

    Mens mora mi var ikke så normal vel, så hun kunne man ikke spørre om sånn.

    Og faren min jobba min jobba mye.

    Så jeg skylder besteforeldra mine på Sand at jeg fikk litt struktur i tilværelsen, etter at jeg flytta til Berger i 1979.

    Mens søstra mi, hun var ikke på Sand noe særlig.

    Og farfaren min fikk hjerneslag, så han var ikke noe sånn ansvarlig person for henne, (han ble upopulær blandt oss barnebarna, men det er mulig at var mest etter at han fikk slag, det er mulig.).

    Men søstra mi, hun hadde ikke mye med Ågot å gjøre heller.

    Hun flytta ned til Haldis, som 11 åring, eller noe.

    Og der var det nok ikke så rolige forhold, som borte på Sand.

    Men jeg var ikke nede hos Haldis noe særlig på den tiden, så jeg kan ikke si akkurat hvordan det var.

    Men jeg fikk liksom kontrollen og roen, i livet mitt, da jeg flyttet til Berger i 1979, selv om jeg var forbanna på faren min som flytta til Haldis, og var trist fordi jeg bodde alene.

    Men søstra mi tror jeg aldri fikk noe særlig ro på seg, på sinnet sitt, hun er så oppfarende osv., noen ganger, men hun er veldig innesluttet.

    Hun er sånn, at hvis du sier noe personlig til henne, noe spørsmål, så begynner hun å gråte, og vil ikke snakke med deg.

    Så jeg lurer på om sånne ting, som er ved henne, er noe slags traumer fra oppveksten.

    At hun er litt sånn sårbar og litt urolig.

    Men hun er som sagt vanskelig å komme inn på.

    Hun bare begynner å gråte, og vil ikke si noe, hvis det er noe personlig.

    Så hun er ikke så lett å skjønne seg på liksom.

    Så det er mulig jeg tar feil når det gjelder søsteren min.

    Det skal jeg ikke si for sikkert.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    https://johncons-blogg.net/2008/12/statcounter-noen-sker-p-arne-mogan.html

  • Flashback til 70-tallet. (In Norwegian).

    Nå har jeg liggi i senga i hele dag og prøvd å svette ut noe feber som henger igjen en del enda.

    Men det har blitt litt bedre ihvertfall.

    Men da kom jeg på hvordan det var, på 70-tallet, i 76 eller 77 vel, da jeg hadde feber da jeg bodde i Mellomhagen i Larvik.

    Da hadde jeg så mye feber at jeg lå i 2. etasjen av huset, på rommet mitt, og ropte på mora mi, som var i 1. etasje da.

    Og da kunne jeg høre at mora mi prata med ei venninne osv., og lurte på hvorfor jeg ropte på henne.

    Så mora mi var nok ganske følelseskald, og uten noe særlig morsfølelse ovenfor meg.

    Så det var stefaren min, Arne Thormod Thomassen, som måtte dukke opp med noen håndklær med kaldt vann, som jeg kunne ta på panna da, siden jeg var så varm på panna.

    Og jeg klarte ikke å spise og sånn.

    Og det samme var da jeg var sånn tre år, og bodde på Bergeråsen, på Toppen der.

    Når muttern oppførste seg på en lignende måte da, så måtte faren min kjøre meg bort på Sand, sånn at farmora mi Ågot, kunne trøste meg.

    Og mora mi gikk for å være litt forvirra da.

    Og han stefaren min, Arne Thormod, var også ganske streng.

    Så det var derfor jeg ville flytte til faren min på Bergeråsen da.

    For han var ikke så streng, og farmora mi, Ågot, hun gikk også for å være veldig snill.

    Men jeg hadde ikke regna med, at faren min ville flytte ned til Haldis, etter at jeg hadde på Bergeråsen i et halvt år.

    Så da var det omtrent som at et mareritt, det å bo hos moren min i Larvik, ble avløst av et nytt mareritt.

    Men da hjalp det nok litt av jeg var borte på Sand hver dag da, hos farmora mi Ågot da, som var ansvarlig og ordenlig og sånn da.

    Siden mora mi vel må sies å ha vært nokså følelseskald, uansvarlig og forvirra, selv om hun også hadde dager da hun var litt bedre, så var det vel sånn hun var vanligvis.

    Og faren min var også uansvarlig, han lot meg bo aleine på Bergeråsen der, og må vel også sies å være alkoholiker da, siden han drakk hver dag, noe han sikkert gjør enda.

    Så det var litt hell i uhell da, at ihvertfall farmora mi Ågot, og også farfaren min, Øivind, de var gammeldagse folk, som var ansvarlige, og tenkte på å oppføre seg ordenlig osv.

    Så de var ikke bitt av den her ‘hippie-basillen’, som generasjonen etter dem nok led en del av, eller hva man skal kalle det.

    Så det var vel egentlig ganske flaks må man si.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så etter at morfaren min Johannes døde, og farfaren min Øivind og farmora mi Ågot.

    Og også etter at moren min Karen døde, som vel ble litt bedre etterhvert.

    Så har resten av familien, som er sånne hippie-hasjiser nærmest og alkoholikere osv., de har da begynt å kødde mer og mer med meg.

    Og det rare er at politiet også kødder med meg.

    Så om de her hasjisene har fortalt løgner til politiet, eller om politiet også har blitt helt hippier etterhvert og driter i hva som er rett eller galt, og bare gjør hva de har lyst til.

    Noe sånt kan det virke for meg.

    Så sånn er det.

  • StatCounter: Noen søker på ‘kvakksalver jan snoghøj’, på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Noen søker på ‘kvakksalver jan snoghøj’, på Google. (In Norwegian).

    PS.

    Ja, om man skal kalle Jan Snoghøj, eller Snoghoj som han kaller seg på Facebook, for kvakksalver eller ikke, det skal ikke jeg svare på.

    Men har jobbet med noe som ble kallt kinesologi, mener jeg det het, på 80-tallet.

    Og jeg tror vel også at de sa at han jobbet med fotsoneterapi.

    Men jeg har aldri hatt så mye med Jan å gjøre, for han bodde nede hos Haldis, sammen med faren min og Haldis da, og Viggo og Pia og Christell.

    Mens jeg bodde for meg selv i Leirfaret da, fra 81 til 89, og i Hellinga, fra 80 til 81.

    Og hvis jeg gikk ned til Haldis og dem, så ville nok Jan mest sannsynlig begynne å hersje med meg, på grunn av et eller annet.

    Han var seks-syv år eldre enn meg vel.

    Så da jeg var 10 år, så var vel han 16-17.

    Så han var kraftig som en voksen mann da, for han trente en del, på samme stedet som Viggo vel, oppe ved Berger kafeen.

    Mens jeg var en tynn 10 åring, som ikke fikk ordentlig med mat hjemme.

    For jeg var ofte litt trist siden jeg bodde alene, så det var ikke sånn at brødskiver frista.

    Og da jeg bodde hos mora mi, i årene før det her, så var hun så dårlig til å lage mat, og det var mest lungemos og sånn, som smakte helt jævlig, så jeg og søstra mi måtte bare kaste det.

    Så jeg var vel den tyneste gutten i klassen, vil jeg si, på barneskolen, ungdomsskolen og videregående.

    Men etter militæret i 93, så la jeg på meg noen kilo.

    Og etter at jeg skada kneet, i 95, var det vel, så måtte jeg slutte å spille fotball.

    Men jeg var vant til å trene, og jeg dreiv mye med å løfte varer på Rimi.

    Og jeg begynte også å trene på Sats og et annet treningsstudio i Oslo, siden jeg ikke kunne spille fotball, men Rimi-jobben var ofte stressende, så det var veldig digg å trene på søndager f.eks., for å slappe av litt fra alt maset og stresset som leder på Rimi, så det prøvde jeg å få til.

    Så selv de gangene jeg dro ut på byen, med broren min eller David Hjort fra Rimi f.eks.

    Selv de gangene så prøvde jeg å få trent dagen etter på treningsstudio, for jeg merket det, at det gjorde meg godt, og da gikk hverdagen på Rimi enklere, av en eller annen anledning.

    Kanskje fordi at jeg da fikk mer overskudd, fordi jeg ikke var så stressa.

    Hvem vet.

    Men men.

    Og det siste året, som jeg gikk på HiO, dette var vel høsten 2003.

    Da overhørte jeg at medstudentene, i en annen klasse eller noe, som jeg hørte prata om meg bak ryggen min, og som jeg ikke visste hvem var, at jeg hadde blitt kraftigere, i sommerferien.

    Så sommeren 2003, så trente jeg nok en del på Sats.

    Da jobba jeg som leder på Rimi Langhus, husker jeg, i sommerferien, da han Thomas Brun, eller Bruun, der hadde sommerferie.

    Da var jeg fungerende butikksjef, hvis jeg husker riktig, når butikksjefen var på ferie.

    Jeg var også på ferie selv, i London, noen få dager ihvertfall, for jeg måtte ha litt avkobling, for jeg ble tulla mye med på Rimi Bjørndal, av han butikksjefen Johan osv.

    Men men.

    Men tilbake til Bergeråsen.

    Jeg gikk som sagt dårlig sammen med Jan, så det eneste jeg vet om hva han jobber med, er at han driver med noe kinesologi, mener jeg faren min kallte det.

    Det har aldri vært sånn at Jan har vært som en bror for meg, selv om faren min bor sammen med moren hans.

    Så jeg har aldri vært der hvor Jan jobber, eller har klinikk, eller hva de kaller det, f.eks.

    Men en gang, etter at jeg flytta til Oslo.

    Da var Jan i VG, og det var bilde av Kjetil Andre Amodt, tror jeg.

    Og da skulle Jan gjøre noe ‘heksekunst’ da, med kinesologien sin, og gjøre Åmot frisk fra noe slalom-skade greier da.

    Noe sånt.

    Men jeg har aldri helt fått tak i hvor Jan har klinikken sin, eller hva de kaller det.

    Men det er sikkert i Drammen da.

    Og han tjente visst 300.000 i året ca., hørte jeg på slutten av 80-tallet vel.

    Jeg spurte hvordan han klarte å være blakk da.

    Og Christell sa at Jan pleide å gi mye gaver.

    Så sånn var det.

    Og det kreves visst ingen formell utdannelse for å være kinesolog, hvis jeg husker riktig.

    Så det er nok noe New Age-greier.

    Så sånn er det.

    Og Christell sa en gang, da hun var sånn 12-13 år kanskje, at ‘jeg skal på kur jeg’.

    Og det var da noe sånn trolldoms-greier fra Jan, at hun skulle bare spise noe bestemt mat da.

    For han hadde vel tatt sånn healing-test på Christell, at hun ikke fikk lov å spise det og det, for at hun hadde noen kinesologi-problemer med systemet sitt, eller noe.

    Gudene vet hva.

    Så det var det nok Jan som bestemte da, at Christell skulle på kur, og nok ikke Haldis.

    Og det merka jeg ved andre anledninger og, at Jan kontrollerte Christell ganske mye vel.

    Så det er mulig at Jan bestemte like mye over Christell, som Haldis gjorde.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    For noen ganger så kunne det gå år og dager mellom hver gang jeg var nede hos Haldis og faren min og Jan og Viggo og Christell og Pia og dem.

    For det var som en krig omtrent, mellom Haldis og meg og noen ganger mellom faren min og meg, og noen ganger mellom Christell og meg.

    Og Jan han var som en plageånd, vil jeg si, så han har jeg aldri vært på noe godfot med akkurat heller.

    Så han var en slags perifer figur i livet mitt, og ikke noen jeg pratet ofte med, eller omgikks mye med.

    Jeg hadde mye mer med Christell og Pia å gjøre, enn med Jan, for Jan var såpass mange år eldre enn meg, så det var nesten som at han var i en annen generasjon.

    Eller hvordan man skal forklare det.

    Så vi gikk ikke bra overens.

    Mens Christell og Pia og Gry Stenberg og Nina Monsen og Tom-Ivar og sånn, vi var omtrent på samme alder, så vi var liksom samme generasjon da, med Jan som en slags halvveis foreldreskikkelse, der nede hos Haldis, da jeg var sånn 10-11 år.

    Så sånn var det.

    Men søstra mi, hun ville heller bo nede hos Jan og Haldis og Christell og faren min og dem, da hun flytta til Bergeråsen fra Larvik, i 1982, var det kanskje.

    Og da ville jo jeg ha kontakt med søstra mi, for hu var jo lillesøstra mi, fra da vi bodde hos moren vår i Larvik, på 70-tallet.

    Så da hang jeg en del nede hos Haldis og dem, og prøvde å oppføre meg bra da, og ikke rampete.

    For jeg ville jo ikke at Christell skulle jage meg, fra huset til Haldis, ved å klage til Jan eller Haldis.

    For søstra mi bodde der jo og.

    Så da prøvde jeg å oppføre meg bra mot Christell, etter at søstra mi flytta inn hos dem.

    Mens før søstra mi flytta dit, da var jeg og Christell fiender.

    Vi pleide å krangle om hvem som skulle få mest godteri og sånn.

    Og Christell var skikkelig sta og bortskjemt.

    Og hvis vi krangla om hvem som skulle sitte hvor i bilen f.eks., så kunne hun klore meg opp med neglene sine osv.

    Og noen ganger beit hun og vel.

    Så hun var som en katte omtrent.

    Hun herma nok litt etter katten sin Susi, kan det nok ha virka som.

    Men jeg var et par år eldre da, og gutt, så jeg var nok sterkere.

    Men jeg kunne nesten ikke banke opp Christell, men jeg kunne vel dytte henne og sparke henne og sånn da.

    Men men.

    En gang Ditlev og Geir-Arne var på Bergeråsen.

    Så var jeg og Christell og Pia i gangveien ned mot teskjekjærringa.

    Og da bare spente jeg til Christell i magan, for å skremme Geir-Arne og Ditlev.

    Så Christell hu klarte ikke å prate på mange minutter, og fikk skikkelig vondt osv.

    Og krøka seg sammen.

    Men jeg tror hu skjønte det, at det var for å vise ovenfor Geir Arne og Ditlev at her var det jeg som bestemte på Bergeråsen.

    For jeg måtte bare finne på noe, når dem kom, siden dem var fiendene mine fra Sand, som jeg møtte ofte der, siden jeg gikk bort til farmora mi omtrent hver dag etter skolen.

    Så det var en ting at de liksom bestemte på Sand, men på Bergeråsen da, på nedre feltet på Bergeråsen, der var det liksom jeg som bestemte da, mente jeg, siden jeg bodde der og de bodde på Sand.

    Så da måtte jeg liksom markere meg litt da, at her var det jeg som bestemte.

    Men de var jo to stykker, og jeg var der med søstra mi og stesøstra mi.

    Så da bare blei det sånn at jeg spente til Christell i magan.

    Og da var det ikke sånn at jeg ble uvenner med Christell og Pia pga. det.

    Jeg tror Christell skjønte det, at det var pga. det at Ditlev og Geir Arne dukka opp på Bergeråsen der, mens jeg og Christell og Pia stod der.

    Det var ikke sånn at jeg ville gjort det mot Christell vanligvis, det var bare fordi jeg måtte nesten gjøre noe, siden Ditlev og Geir Arne, som var fiendene mine dukka opp.

    Og det tror jeg Christell skjønte og, for hun har aldri klaga på det som skjedde da.

    For det var ikke fordi at jeg skulle være døv mot Christell, det var fordi jeg skulle vise ovenfor Ditlev og Geir-Arne, at der var det jeg som bestemte.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Helene Sommer er kjent i Drammen. Cecilie, venninna til søstra mi, var også nesten som en kjendis i Drammen, og hu hang mye hos meg i Leirfaret osv.

    Hei
    Helene Sommer,

    Between
    Helene
    Sommer
    and     You

     

    Erik
    Ribsskog

    Today
    at 1:38pm

    husker
    du meg?

    Var det ikke du som var venninne med Cecilie Hyde og
    søstra mi Pia, da jeg bodde i Oslo, i 1990, og var en helg i
    Drammen, og var med dere i frisørsalongen din, Cutting
    Crew(?), ikke langt fra Saga Kino, eller hva kinoen heter igjen i
    Drammen?

    Selv om jeg kanskje så litt noldus ut, jeg var
    litt fattig da, så jeg følte meg litt dum med
    noldus-hårfrisyre når jeg var på vorspiel omtrent i
    frisørsalongen din.

    Og etterpå så dro jeg
    og Pia med Cecilie, over på Strømsø for å
    kjøpe av noen pakistanere, (det var Cecilie og Pia som skulle
    røyke det), men Cecilie fikk ikke kjøpt av pakistanerne
    i Tollbugata vel, antagelig fordi jeg så så streight ut,
    så de turte vel ikke selge, i tilfelle jeg var sivilpoliti,
    eller noe.

    Jeg bare så gjennom vennene til Jan, som er
    broren til Christell, og jeg lurte på om kona hans, Hege fra
    Rødgata, også kallte seg Snoghoj, uten ø, på
    Facebook, som Jan, (men det gjorde hu ikke), så kikka jeg
    tilfeldigvis gjennom vennene hennes, så huska jeg deg fra
    frisørsalongen din, for det var så morsom vits, siden
    det het Cutting Crew.

    (Cutting, betyr jo klippe, og Cutting
    Crew var også et 80-tallsband, så det var artig navn,
    husker jeg vi syntes.

    Så sånn var det).

    Jeg
    har ikke noe med Jan og Hege Snoghøj/Snoghøj å
    gjøre nå lenger altså, jeg skulle bare ta opp noe
    som jeg hørte i bryllupet dems, at Jan som 24 åring,
    eller noe, begynte å rote med Hege, som da var 15, og venninna
    til Christell, og på besøk som venninna til
    Christell.

    Så jeg syntes det var litt rart.

    Så
    takk for sist i Drammen i 1990, selv om det er snart 20 år
    siden, og selv om du prata mest med Cecilie og søstra mi
    vel.

    Så sånn var det.

    Med
    vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det her tror jeg er den mest kjente sangen som Helene Sommer har vært med på, hvis jeg ikke tar helt feil:

    PS 2.

    Her er mer fra Cutting Crew:

  • StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog terroriserte bergeråsen’, på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog terroriserte bergeråsen’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?hl=no&q=erik%20ribsskog%20terroriserte%20berger%C3%A5sen&btnG=S%C3%B8k&meta=

    Det er nok ikke riktig.

    Det er ganske historieforfalskning, vil jeg si.

    Jeg var en rolig gutt, som for det meste satt hjemme og så på TV eller leste avisa eller programerte dataspill.

    Når jeg gikk ut døra, så gikk jeg bort til bestemora mi, for å spise mat der og besøke henne, eller jeg spilte fotball for Berger IL, knøtter til og med guttelag vel.

    Noe sånt.

    Eller jeg kjørte på fjorden med båten til Haldis, etter at fattern lærte meg det, selv om det var noe tull med den ene bensintanken.

    Men men.

    Eller jeg skøyt med luftgevær, men det gjorde jeg ikke på Bergeråsen, for der var det for mange mennesker.

    Så jeg tok med luftgeværet bort på Sand, hvor bestemora mi bodde.

    Så hadde jeg luftpistolen på Bergeråsen.

    Men den var det ikke så bra futt i, så den var mer som en ertepistol omtrent.

    En kraftig ertepistol kanskje.

    De eneste gangene jeg ikke satt rolig og så på TV og leste avisa osv, det var en gang da Ditlev og Geir Arne, kom bort til Bergeråsen, fra Sand, hvor de bodde.

    Og da syntes jeg de var for nærme huset mitt.

    For de var uvennene mine, de her, Ditlev og Geir Arne, fra klassen og også fra Sand.

    Og da tok jeg noen kinaputter, ganske små, som jeg hadde kjøpt i Sverige, var det vel, en gang på 80-tallet.

    Jeg tror det var den gangen vi var i Sverige med Runar og Ove og de.

    Noe sånt.

    Og noen av de kinaputtene passa inn i luftpistolen.

    Så da putta jeg et par kinaputter inni luftpistolen, og skøyt i retning av Ditlev og Geir Arne da.

    Altså jeg putta kinaputtene inni luftpistolen, med lunta ut av røret.

    Og så tente jeg på lunta, og venta litt, og så skøyt jeg da.

    Og da føyk kinaputten 5-10 meter gjennom lufta da, og smallt da.

    Så det var litt morsomt.

    Men det var sånne små pingle-kinaputter nærmest, så de gjorde nok ikke stor skade.

    Kanskje hvis man fikk med i øye, eller noe.

    Men jeg likte ikke at disse fiendene mine, Ditlev og Geir Arne gikk så nærme leiligheten jeg bodde i, i Leirfaret, så jeg ville vel gjerne markere det da, at dem gikk litt for nærme.

    En annen gang, så kasta Lille-Oddis og Lisbeth og Bente Wåge, (eller hvordan etternavnet skrives)..

    De bombaderte et av stuevinduene i leiligheten min, med snøballer.

    Det her var vel et par år etter det med kinaputtene.

    Og da hadde jeg sånn signalpistol, som jeg hadde kjøpt på Tybring-Gjedde, en gang jeg var med onkelen min, Håkon, og bestemora mi, for å kjøpe julegaver, før jul en gang på 80-tallet da.

    Så da skøyt jeg en sånn signalbluss over de her Lille-Oddis (som var noen år yngre enn Store-Oddis, som også var en av naboene. Begge bodde i sosial-leiligheter, som leiligheten min vel bokstavelig talt var omringet av).

    Men men.

    Så da skreik hu Bente eller Lisbeth da, eller hvem det var.

    Men da hadde dem kasta kanskje 50 snøballer på vinduet.

    I hvertall 20-30.

    Men stort sett, så levde jeg i fred og fordragelighet med de ungene som bodde i de kommunale sosialstøtte leilighetene rundt min leilighet.

    Jeg sa fra hvis de gikk på den muren som skillte hagen der jeg bodde fra sosialboligene da.

    Der hadde dem fått lov å gå før.

    Men jeg reagerte bare automatisk da.

    Jeg likte ikke at dem gikk der, for det var nesten som at dem gikk i hagen min.

    Så dem ble vel litt furtne pga. det.

    Men ellers, så bodde jo jeg i Leirfaret, fra 81 til 89, (jeg bodde i Hellinga fra 79 til 81).

    Så jeg bodde i Leirfaret i 8 år.

    Så det var kanskje 3-4 ting som skjedde, på 8 år.

    Så det var egentlig ingenting.

    Jeg gikk stort sett greit overens med de ungene fra sosialboligene.

    Eller, vi tolererte hverandre.

    Vi hadde ikke noe med hverandre å gjøre.

    Jeg lot dem være i fred, og dem lot meg være i fred.

    Vi levde i to forskjellige verdener, selv om vi var naboer.

    Jeg hadde TV, vhs-spiller (den første ble kjøpt i 1980), datamaskin, stereoanlegg, vannseng, brusmaskin, flere frysere, egen hage å spille fotball i, videokamera, stort amerikansk flagg på rommet som fattern kjøpte i Karlstad i 81 eller noe. Han ville egentlig kjøpe søsstatsflagg til meg, men det ville ikke jeg ha, for det flagget kjente jeg ikke så bra igjen. Jeg skjønte det flagget ikke var helt politisk korrekt. Så da sa fattern at det var greit av vi kjøpte Stars and Stripes. Jeg hadde to soverom, for fattern brukte aldri sitt rom, for han bodde nede hos Haldis, så det rommet tok jeg over.

    Jeg hadde to TV-er faktisk.

    (en jeg hadde kjøpt selv for stipendet første året på vgs.

    Som jeg brukte til C128, og en Sharp-datamaskin før det).

    Etterhvert kjøpte jeg mitt eget stereoanlegg og, så da hadde jeg to av de.

    Og jeg kjøpte egen VHS, så da hadde vi vel to av de og.

    Og fjernstyrt bil, og fikk alltid penger av fattern til mat, så jeg spiste alltid godteri og pizza og cola.

    Og kjøpte aviser og tegneserier og alt mulig.

    Og vi dro ofte på ferie og fikk alt mulig godteri og sånn, når Haldis og faren min var i utlandet.

    Men jeg bodde jo aleine fra jeg var ni, så klær og sånn brydde jeg meg ikke noe om.

    Så jeg tror ikke folka på skolen f.eks., skjønte hvor bortskjemt jeg var med ting.

    Men jeg hadde jo bodd hos muttern i Larvik, til jeg ble ni.

    Så jeg var ikke vant til å være bortskjemt, før jeg flytta til Berger, så jeg mista vel aldri helt bakkekontakten.

    Og jeg hadde egen stue og eget kjøkken da.

    Med oppvaskmaskin til og med, fra midt på 80-tallet vel.

    Og vaskemaskin og tørkeskap og tørketrommel.

    Og utendørs bod, med fryser, og også en fryser på det gamle rommet mitt.

    I fryserne la Haldis noe kjøtt uten ordentlig emballasje.

    Så det rørte aldri jeg, og det her bemerka også farmora mi, at Haldis la kjøtt i de fryserne som ikke hadde emballasje osv.

    Men men.

    Mer da.

    Jo jeg hadde noen katter og sånn, og søstra mi flytta opp dit, det 8. året jeg bodde der.

    Så sånn var det.

    Og sykkelen min ble stjålet da, en Apache-sykkel, som morfaren min, Johannes, kjøpte til meg, i Larvik, i 1978, må det vel ha vært.

    Den ble stjålet i Leirfaret der, i 1982 eller noe kanskje.

    Noe sånt.

    Og da fikk jeg den gamle Peugot-racesykkelen, til fattern.

    Som stod i utendørs-boden der.

    Det var også to innendørs-boder, en gang, og en do og et bad.

    Så det var en tre roms leilighet.

    Så det var ikke så galt for en 11-årig gutt, å ha alene.

    Det var den Peugot-sykkelen som faren min brukte, da han traff Jan Snoghøj, som da var 16-17 år.

    Og som også var med i sykkelklubben.

    Som faren min plutselig meldte seg inn i.

    Så var han med der et par ganger vel, så inviterte Jan Snoghøj, som altså var kanskje 16-17 år, han inviterte faren min ned til moren sin.

    For han trodde at faren min kunne passe for moren hans.

    Og etter det, så flytta faren min ut fra Hellinga, og ble boende i Havnehagen, de resterende årene jeg bodde på Bergeråsen, fra 1980 til 1989.

    Så sånn var det.

    Så de naboungene, de var nok kanskje litt misunnelige på meg, for at jeg hadde egen hage og sånn.

    Men, dem skjønte nok at jeg bodde aleine der, og at det ikke var så artig for en 11-åring, og lure på hvorfor han måtte bo aleine i en leilighet, og ikke fikk bo nede hos Haldis, sammen med faren min og Haldis og Christell og Jan og Viggo, og etterhvert søstra mi Pia, som bodde der.

    Så de var nok egentlig ikke så misunnelige.

    De var vel vant til at Stenberg-familien bodde der.

    Og de gikk ikke på sosialen tror jeg, selv om jeg ikke skal si det for sikkert.

    Men men.

    Så jeg terroristerte nok ingen der.

    Men folk visste nok at jeg hadde mye familie osv., på Bergeråsen, og også på Sand.

    Så folk hadde litt respekt for meg.

    Og på nedre der, så var det mest unger som var yngre enn meg, siden byggefeltet ble bygget rundt 1972 vel.

    Og jeg var født i 1970.

    Så det var nesten ikke noe bråk på nedre, da jeg bodde der.

    Som jeg kan huske ihvertfall.

    Det var værre på Sand, hvor jeg måtte være obs på Ditlev og Geir Arne hele tida.

    Men de var vant til å være uvenner med meg, og jeg var vant til å være uvenner med dem.

    Så det gikk stort sett grei, sånn at jeg fikk en snøball hivd etter meg noen ganger og sånn.

    Men dem visste at dem burde være litt forsiktige, ihvertfall hvis dem møtte meg en mot en.

    Men Geir Arne og Ditlev de var ikke så ofte aleine, de hang oftest sammen med noen.

    Men de hadde litt respekt for meg, de turte ikke å kødde for mye med meg.

    Ditlev ble tatt for å stjele i matbutikken på Sand der, og det var vel ikke så gøy for han, for det var den enste butikken der.

    Jeg og Ulf pleide å stjele marsipan der, for det var lett å stjele.

    Men jeg stjælte mest i Larvik, for det hadde vært for flaut hvis farmora mi fikk høre at jeg hadde blitt tatt for stjæling f.eks.

    Men jeg kunne også bare krite på faren min, i butikken på Sand, de få gangene jeg eventuellt ikke hadde penger, som ikke var så ofte.

    Så jeg stjal nesten aldri i den butikken.

    Men Ulf han rappa alltid marsipan, for det var helt innest i butikken, ovenfør brøda der.

    Og der kunne ikke kassadama se kundene.

    Så dro vi hjem til meg, i Leirfaret å delte en sånn 500 gram pakning med marsipan da.

    Som jeg alltid har syntes var digg osv.

    Men men.

    Og da skulle Ulf slutte å røyke osv., og bli ordenlig, sånn som meg, når han var kamerat med meg, en kort periode, på begynnelsen av 80-tallet.

    Så jeg var nok kjent som en av de ungene eller ungdommene som var ordentlige på Bergeråsen.

    Som heller roa det litt ned der, enn å lage mye bråk osv., hvis jeg skal tippe selv.

    For jeg havna aldri i ordentlig bråk med noen på Bergeråsen.

    Og egentlig aldri på Sand heller, selv om jeg og Geir-Arne slåss litt, så var det sånn at jeg jagde han, og han en gang traff meg med et slag i tryne.

    Det skjedde kanskje 3-4 sånne hendelser på 10 år.

    Så det var stort sett rolig å bo på Bergeråsen og å gå bort til Sand hver dag.

    Da hadde jeg nesten to steder jeg bodde der, og måtte gå gjennom området til Ditlev og Geir Arne to ganger hver dag, for å komme til og fra farmora mi da.

    Men jeg syntes jo mye av nedre på Bergeråsen, og langs riksveien bort til huset til faremora mi, helt bortest på Sand.

    At det var nesten også litt mitt område, syntes jeg.

    Dem kunne ikke si noe på Sand, på at jeg besøkte farmora mi, og verkstedet der faren min jobba.

    og det bodde ikke så mange eldre ungdommer, i den nedre delen av Havnehagen, eller fra S-svingen og ned på Nedre.

    Og heller ikke på Sand.

    Så jeg gjorde som jeg ville både på nedre og på Sand.

    Selv om jeg sjelden gikk oppover mot øvre på Bergeråsen, over S-Svingen.

    Men jeg hadde egentlig ikke noen fiender på Bergeråsen, og heller ikke på Berger.

    Og heller ikke i Svelvik eller i Sande.

    Og heller ikke i Drammen.

    Det var Odd Einar da, i klassen, på Øvre.

    Men jeg var nesten aldri på Øvre, og Odd-Einar var mye greiere etter skolen, enn på skolen.

    Så han ble kanskje påvirka av Ditlev og Geir Arne da.

    Men dem turte ikke å gjøre noe mot meg, det ble en snøball nå og da.

    Og en luftgeværkule som susa forbi huet mitt en gang.

    Men dem var som sagt ganske feige og turte bare å kødde hvis dem var to.

    Men men.

    Så jeg var nok ikke en som terroriserte Bergeråsen.

    Men jeg ble terrorisert selv, av Geir Arne og Ditlev og Odd Einar.

    Men det var mest i friminuttene og sånn, på ungdomsskolen.

    Hvis jeg møtte dem etter skolen, så turte dem som oftest ikke å gjøre noe.

    Men på skolen ble jeg mye mobba, det ble jeg.

    Men etter skolen, da var det veldig sjelden at noen turte å kødde med meg.

    Jeg fikk kanskje en snøball etter meg i året.

    Noe sånt.

    Men jeg hadde problem med familien da, med at jeg måtte bo aliene osv.

    Så jeg bestemte meg for å flytte til Oslo, for å studere, fra 1989, for å komme unna Haldis og faren min osv.

    Og også Christell og Jan da, for jeg ble behandla dårlig av dem, mente jeg.

    Det var nesten som noe apartheid, at jeg var mindreverdig, i forhold til dem

    Så det ville jeg bort fra da.

    Og faren min ville også det, at jeg skulle flytte til Oslo for å studere.

    Så da ble det sånn.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så søstra mi, Pia, hun flytta opp til meg, i Leirfaret, rundt juletider 1988, da hadde hun også bursdag, første juledag vel, og det var da hun fyllte 17 da.

    Så da hadde hun vært ute og flydd i noen år allerede, for Christell og Pia hadde det ganske fritt, så de gjorde vel hva de ville omtrent.

    Og det var i 1988.

    Men fra 1979 til 1988 så bodde ikke jeg og søstra mi på samme sted.

    Jeg bodde jo i Hellinga og i Leirfaret på Bergeråsen.

    Men søstra mi bodde fram til 1982 eller 83, var det kanskje, i Larvik, hos moren vår.

    Og fra 83 ca., så bodde hun hos faren min, i Havnehagen, i huset til Haldis.

    Så fra høsten 1979 til sommeren 1993, da jeg dimma fra militæret, så bodde søstra mi og jeg på samme sted, i bare et halvt år, i 1989.

    Det var på 14 år det.

    Men mormora mi, i Nevlunghavn, hun sier at det er min feil, at søstra mi havna litt på skråplanet og dreiv med litt utagerende festing, eller hva man skal kalle det, eller først og fremst at hun ble alenemor.

    Eller hun klager vel egentlig på det at oldebarnet hennes er halvt somalisk.

    Og kjefter og klager på meg for det, siden søstra mi bodde samme sted som meg, da hun fikk en sønn da.

    Men, i de 14 årene før dette skjedde, så bodde jo søstra mi på samme sted som meg, i bare et halvt år.

    Og søstra mi er bare et år og fem måneder yngre enn meg.

    Så at jeg skulle være som en slags far for Pia, som bestemor Ingeborg vil ha det til da.

    Det er nok langt fra sannheten.

    Søstra mi hadde drivi med diverse flying og aborter osv., i mange år før det her.

    Sikkert siden 1985 eller noe.

    Altså en ti års tid før hun fikk Daniell.

    Så hun mormora mi, hun er ikke helt oppdatert på hvordan den nest eldste barnebarnet hennes, Pia, har blitt oppdratt osv.

    Men det er kanskje Pia som forteller røverhistorier til Ingeborg.

    Det ville jeg ikke sett bort fra.

    Det er mulig.

    Pia hadde jo en abort da, i 1986 eller noe, som 14-15 åring kanskje.

    Hjemme i senga si i Havnehagen.

    Så hun er ikke så uskyldig som bestemor Ingeborg vil ha det til.

    Neida.

    Bestemor Ingeborg tror at Pia er så uskyldig nå, i 2008, som 36 åring, 20 år etter at hun hadde abort, at hun ikke vet hva en gigolo er.

    Så her er det noe som ikke stemmer.

    At Pia har fått Ingeborg til å tro at hun er et englebarn, og skylder på meg hvis bestemor blir sur fordi hun fikk en ‘utenlandsk’ unge utenfor ekteskap da.

    Men det er nok Pias eget verk, på alle mulige måter, og det har ikke jeg noe med.

    Jeg syntes at Keyton virka helt uansvarlig som far.

    Han smatta og jobba vel ikke og stjal joggeskoa mine og sånn.

    Så jeg ville ikke at Pia skulle ha unge med Keyton, så jeg spurte henne om hun ikke skulle ta abort (igjen).

    Men det ville ikke Pia.

    Jeg sa til og med det her til Christell, at hun måtte hjelpe meg å overtale Pia til å ta abort, da hun var sånn tre måneder på vei, rundt juletider 1994 må det vel ha vært, da vi var i Drammen.

    Men Pia hørte ikke på Christell, og hun hørte heller ikke på meg.

    Så dette med å ha et barn utenfor ekteskap, med en tilsynelatende kriminell og uansvarlig far.

    (Siden han stjal skoa mine f.eks).

    Det er Pias eget verk, og avgjørelse, fullt og helt.

    Så at jeg skal få skylda av bestemor Ingeborg, for at hun ikke liker det, det er helt på trynet.

    Så her er det noen falskspillere i familien, vil jeg si.

    Så det er nok søstra mi, Pia, vil jeg tro.

    Så sånn er det.

  • Eva Olsen fra Svelvik. (In Norwegian).

    Nå driver jo jeg å prøver å finne ut hvorfor familien min ikke gidder å sende klærna mine og vitnemålene mine osv., over til England, hvor jeg har bodd siden jeg ble jaget fra Norge i 2005.

    Uten å ha gjort noe galt da.

    Men men.

    Jeg tenker blant annet på dette, at søstra mi ble hevet ut, fra faren min og Haldis sin leilighet, og måtte bo oppe hos meg, i Leirfaret, det siste halve året som vi bodde på Bergeråsen.

    Før faren min solgte leiligheten i Leirfaret.

    Men men.

    Jeg trodde at det kanskje var fordi, som Christell sa, at Pia tok abort i huset til Haldis, hvor hun bodde fra 83 til 89, eller noe, da.

    Og blødde ned senga og blødde nesten ihjel, sa Christell, rundt 1987 kanskje.

    Men nå kom jeg på en annen mulig grunn.

    Og det er at søstra mi fortalte meg, at en venninne hun hadde fra Svelvik, Eva Olsen.

    At en gang søstra mi var aleine i huset til Haldis.

    Så hadde hun med hun Eva Olsen fra Svelvik, og en gutt fra Berger.

    Knut Aase eller noe kanskje.

    Jeg husker ikke helt.

    Men dem hadde ihvertfall hatt sex i dusjen til Haldis, fortalte søstra mi meg.

    Så det kunne kanskje vært derfor, at søstra mi måtte flytte opp til meg.

    Det er mulig.

    Men men.

    Jeg visste ikke sikkert hvem hun Eva Olsen var da.

    Men jeg begynte jo å henge litt sammen med søstra mi og venninnene hennes, fra Svelvik osv., det siste året jeg bodde på Bergeråsen.

    For jeg hadde ikke så mange kamerater der, for Petter og Christian og Tom-Ivar og Kjetil Holshagen.

    Alle dem hadde flytta opp gjennom åra.

    Men men.

    Men hun Eva Olsen viste seg å være en pen dame med lyst hår og som mora dreiv et solstudio, på Strømsø i Drammen, like ved vannsengbutikken til faren min og Haldis.

    Så det hendte jeg møtte hun Eva Olsen i Drammen noen ganger også.

    Og jeg var med henne og søstra mi på ungdomsdiskotek, på Skyline, tror jeg det het, i Drammen, hvis jeg husker riktig.

    Og da dreiv dem og ‘headbanga’.

    For dem var heavy-fans da.

    Så det så ganske rart ut, ihvertfall når søstra mi gjorde det.

    Men men.

    Men en gang så var jeg hos Cecilie Hyde, en annen venninne av søstra mi fra Svelvik.

    Jeg behandla de venninnene til søstra mi omtrent som jeg behandla damene i klassen på Sande Videregående osv., og det var at jeg dreiv ikke å sjekka dem opp og sånn, men behandla dem som damene i klassen da f.eks., som sagt.

    Så dro plutselig hun Eva Olsen med meg hjem til besteforeldrene hennes.

    Antagelig fordi hun syntes jeg oppførte meg bra.

    Og hun Eva Olsen hadde dårlig rykte i Svelvik og på Berger.

    At hun var noe horete osv.

    Men men.

    Så hun trodde nok at besteforeldrene hennes skulle bli fornøyd da.

    For jeg hadde vel rykte på meg, for å være en ordentlig kar som det ikke var noe tull med.

    Hun Eva nesten presanterte det som at jeg var typen hennes da, virka det som.

    At hun ville at dem skulle bli fornøyde med henne, og derfor dro hun med meg, sånn at dem kunne se at hun også kunne få tak i ordentlige gutter.

    Noe sånt.

    Men besteforeldrene ble ikke fornøyd.

    For de begynte å ymte om han hun var sammen med da.

    En kar fra Oslo, eller noe, som jobba i Se og Hør, tror jeg.

    Med mørkt hår, kanskje 18-19 år, eller noe, da.

    Et par år eldre enn hun Eva Olsen vel, som var et år yngre enn meg.

    Så de besteforeldrene ble ikke fornøyd i det hele tatt.

    Hele greia ble egentlig ganske flaut.

    Fordi jeg skjønte egentlig ikke opplegget.

    Jeg visste jo at hun hadde dårlig rykte, men jeg synes jo at hun var pen, og hun oppførte seg alltid bra ovenfor meg, så jeg hadde egentlig ikke noe klage på henne.

    Men jeg var jo ikke akkurat typen hennes da.

    Jeg kjente henne jo bare gjennom søstra mi og Cecilie Hyde osv.

    Så jeg skjønte ikke helt opplegget.

    Men hvis hun absolutt ville dra meg med, noen hundre meter, fra Cecilie og dem, til besteforeldrene hennes.

    Så kunne vel jeg gjøre det liksom, uten at det var noe big deal.

    Det hjalp for å unngå å kjede seg ihjel for eksempel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Men om det her var noe lureri fra Cecilie Hyde for eksempel.

    Hvem vet.

    Men men.

    Og at hun Eva Olsen var noe Illuminati-hore f.eks.

    Det kan kanskje være.

    Og at han mørkhåra typen hennes i Se og Hør var noe Illuminati-medlem.

    Det kan nok tenkes.

    Men hvorfor hun ville dra meg med til besteforeldrene sine.

    Det vet jeg ikke.

    Sånn som hun tyske Dorthe Gensow, som bodde i samme studentleilighet som meg, i Sunderland, i 2004.

    Hun syntes jeg også virka som noe Illuminati-hore.

    Og at han tyske Iwo, eller om det skrives Ivo, da var noe Illuminati-medlem.

    Noe sånt.

    Men, om hun da trodde at jeg var typen hennes, også dreiv hun og hora med han Iwo.

    Er det noe sånn disse Illuminati-horene driver med.

    Det kan man lure på, mener jeg.

    Hva faen det er de driver på med.

    At de må ha en, som f.eks. meg, som behandler dem hyggelig og sånn.

    Også har de en Illuminati-fyr, som de er hora til da.

    Er det sånn det foregår, lurer jeg på.

    Ikke spørr meg.

    Men man kan kanskje spørre hun Dörthe Gensow eller hun Eva Olsen.

    Det er mulig.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Nå kom jeg på at det kan også ha vært en tredje grunn til at søstra mi måtte flytte fra huset til Haldis.

    Det kan ha vært fordi at søstra mi, hun satt på med en gutt fra Svelvik, som fyllekjørte uten lappen, tror jeg det var.

    Eller om han hadde stjælt bilen til foreldra sine og kjørte uten lappen.

    Noe sånt.

    Og det var vel også hun Tina, som ble kallt Tina ‘Turbo’, som satt på med søstra mi og han som stjal bilen da.

    Så kjørte de tre av veien på Grunnane.

    Og der går veien ganske rett fram, så man kanskje lure på hvordan de klarte det.

    Men men.

    Men det som skjedde var at han gutten kjørte inn i en lyktestolpe eller en strømmast, eller noe, og strømmen gikk i Svelvik i mange timer.

    Så jeg husker bestemora mi var litt skuffa over det her.

    Hun likte jo ikke det, å høre fra andre pensjonister osv., at barnebarnet hennes satt på i den bilen.

    Og Ågot klagde også noen år seinere, da jeg bodde i Oslo, på at Pia fløy så mye, som hun kallte det.

    Så dette foregikk i flere år, denne flyinga til Pia.

    Men men.

    Nå tror kanskje folk at jeg hadde noe med det her å gjøre, siden jeg var broren hennes.

    At jeg burde ha stoppa henne.

    Men, jeg bodde i Leirfaret, og Pia bodde hos Haldis i Havnehagen.

    Og Pia hang sammen med Christell mye.

    Og jeg var mer eller mindre uønsket, i huset til Haldis.

    For jeg og Haldis og farmora mi osv., vi hadde nesten en krig.

    Fordi Haldis var på en måte en slags Yoko Ono-figur, i Olsen-familien, som farmora mi og faren min het.

    Så jeg og farmora mi, og onkelen min Håkon, vi var motstandere av Haldis da, for hun hadde ødelagt en del av samholdet i familien da.

    Men men.

    Så jeg var nesten aldri nede hos søstra mi, i Havnehagen.

    Så hvem som styrte hva der, det vet ikke jeg.

    Men Pia hadde også en stebror der, halvbroren til Christell, Jan Snoghøj.

    Og han mistenker jeg forresten kan være noe sånn Illuminati-medlem, og at han kan ha brukt Christell i noe plott f.eks.

    Men men.

    Og han Jan, han gikk ikke jeg så bra overens med.

    Jan var vel kanskje åtte år eldre enn meg, eller seks år eldre kanskje.

    Noe sånt.

    Og han trente litt sammen med Viggo, og Jan var vel sånn 16-17 år kanskje, da jeg var ti år.

    Så da skjønner man jo det, at jeg nok ble jaga litt rundt av han, nede hos Haldis, når han gikk på krykker og sånn, etter han kræsja og måtte på sykehuset, som skjedde et par ganger.

    Så jeg var ikke så ofte der nede, for jeg gikk dårlig overens med Haldis og Jan.

    Og også i perioder med Christell, for hun var også veldig sånn egenrådig og ganske bortskjemt egentlig, kan man kanskje si.

    Men men.

    Så søstra mi, hun kunne nesten like gjerne ha fortsatt å bodd i Larvik hun, for min del.

    For da fikk jeg ihvertfall noen ganger prata med henne osv.

    Men nede hos Haldis så var ikke det like enkelt.

    Men vi dro noen ganger og besøkte muttern i Larvik sammen da.

    Men det var søstra mi som hadde mye av kontrollen, for hun kunne komme opp å besøke meg i Leirfaret.

    Men det var ikke like lett for meg å besøke søstra mi i Havnehagen, for der bodde også Haldis, Jan og Christell.

    Så sånn var det.

    Og jeg var nesten hver dag borte hos farmora vår, Ågot, på Sand, som var ca. 10-15 minutter å gå fra Bergeråsen.

    Men søstra mi var mest i Havnehagen, for Christell og Pia lagde mat der, og varma opp kyllingboller og sånn.

    Men jeg fikk ofte mat borte hos bestemor Ågot da, for jeg var vant til å gå dit etter skolen, fra jeg var sånn ni år, da jeg flytta til Berger.

    Men der var nesten aldri søstra mi.

    Jeg tror ikke hun gikk dit en eneste gang etter skolen, hun hang alltid med Christell og var i huset og familien til Haldis.

    Men noe skjedde da, rundt juletider 1988.

    Da skulle plutselig Pia flytte opp til meg, i Leirfaret.

    Så hva som skar seg mellom Pia og Haldis, det er vanskelig å si.

    For da jeg flyttet til Oslo, for å studere, i 1989.

    Da solgte faren vår huset i Leirfaret.

    Og da flytta Pia bort til Ågot.

    Men de kjente nok ikke hverandre så godt.

    Jeg trodde det kom til å gå greit, men Ågot klagde litt.

    Hu begynte nesten å grine, et år etter ca., var det vel, at hu orka ikka all flyinga til Pia.

    For dem var vel ikke så vant til hverandre.

    Ettersom søstra mi var mest i familie med Haldis og Jan og Christell.

    Og faren min da.

    Mens jeg var mer i familie med farmora mi jeg da.

    Og bodde aleine i Leirfaret.

    Så det var nesten som om søstra mi like godt kunne ha bodd i Larvik fremdeles, for vi hadde ikke så mye kontakt, selv om vi bare bodde noen få hundre meter fra hverandre på Bergeråsen.

    Så hva som foregikk nede i huset til Haldis, i de 5-6 årene som søstra mi bodde der, det vet ikke jeg så mye om.

    Men det vet kanskje Pia eller Christell eller Jan eller Haldis eller faren min.

    Det får man regne med.

    Så sånn er det.

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til 80-tallet.

    Det var kanskje i 1987 eller noe, da Ulf Havmo dukka opp på døra mi i Leirfaret og lurte på om jeg skulle være med på Fremskrittsparti-laget, som dem nettopp hadde starta i Svelvik, var det vel.

    (Jeg lå vel nærmere Høyre enn Fremskrittspartiet, men fattern stemte Fremskrittspartiet da, så da ble jeg litt prega).

    Jeg vet ikke hvorfor Ulf skulle ha med meg.

    Vi pleide å spille fotball osv., på Berger IL, noen år før det her.

    Men en gang så lånte han 300-400 av meg, og ga dem ikke tilbake.

    (Men jeg hadde alltid mye penger liggende, for jeg fikk mye penger til mat osv., av fattern, og noen ganger sparte jeg noen av pengene da.

    Så det var ikke verdens undergang for meg.).

    Og en annen gang så begynte han å slåss, i gangen i leiligheten min, da han skulle hjem.

    Og trøkte beina oppi magan på meg.

    Jeg pleide å banke han, et par år før, men da var han såvidt sterkere da, når det her skjedde.

    Vi var like tynne, men Ulf var skikkelig senesterk da.

    Så sånn var det.

    Men jeg fikk som nevnt mye penger av faren min, til å kjøpe mat, siden jeg bodde aleine i Leirfaret der.

    Og da kjøpte jeg mye godteri og potetgull og cola osv.

    Så da hadde jeg litt fett på magan, ellers hadde det ganske gått litt værre ut over noen innvoller osv.

    For han Ulf lå med ryggen mot veggen og trøkte beina inn i magan min.

    Så det var litt spesiellt.

    Men jeg fikk aldri spurt han hvorfor han gjorde det.

    Og jeg fikk aldri spurt om hvorfor han ikke leverte tilbake de 300-400 kronene heller.

    Men men.

    Så da han et år eller to seinere, dukka opp på døra og skulle ha meg med på Fremskrittsparti-møter osv.

    Da takka jeg nei til det.

    Jeg vet ikke hvorfor han skulle ha meg med.

    Kanskje det var fordi jeg var en av de flinkeste i klassen, selv om jeg hadde mye fravær og hadde masse andre interesser enn å gjøre lekser.

    Kanskje det var fordi at jeg var flink til å vinne diskusjoner osv., og noen ganger rette på lærere.

    Det er mulig.

    Nå skryter jeg litt her, men jeg prøver bare å forklare hvordan ting var da, siden noe tydeligvis er galt, siden jeg ikke får rettighetene mine, av myndighetene.

    Så noe var det vel.

    Jeg vet ikke om Ulf gikk på mange møter i Fremskrittspartiet der.

    Jeg synes vel Frp var litt harry eller useriøst kanskje etterhvert.

    Så jeg gikk på noen møter i Unge Høyre osv., sammen med en fra siste år på videregående, som jeg gikk i Drammen, som het Magne Winnem, i 1990 var det kanskje, det første året, etter at jeg flytta fra Berger til Oslo.

    Men jeg tenkte, at jeg kunne jo ikke nok om livet og samfunnet.

    Og jeg var ganske vant til å dominere litt, i klasserommet, i diskusjoner og ved å rette på lærere og sånne ting.

    Jeg var ganske selvsikker da, når jeg svarte på spørsmål i timen osv.

    For jeg hadde vel god hukommelse og sånn da, og jeg behøvde ikke lese mye i boka før jeg fikk med meg kjernen av det som stod der da.

    Så jeg var litt redd for at jeg skulle begynne å dominere Unge Høyre-møtene for mye.

    Uten at jeg egentlig syntes at jeg hadde så peiling, på det jeg snakka om.

    Dvs., jeg hadde jo ikke så mye erfaring fra arbeidslivet og samfunnet osv.

    Men allerede på første eller andre møte, så skulle dem høre hva jeg (og Magne) mente, om valgkamp-kampanjen til Unge Høyre, foran valget i 91, var det kanskje.

    Så jeg syntes det var litt ‘far-out’, hvis det var sånn som det virka, at de forrandra hele Unge Høyre-kampanjen, etter det jeg sa.

    Enda jeg hadde jo bare sitti noen år på skolebenken for det meste.

    Så da frika jeg litt ut, så da hadde jeg ikke lyst til å gå på mer møter.

    For ville ikke ta ansvaret for å utforme det viktigste tingene av politikken, eller kampanjene da, etter å ha bare vært på et ellet to Unge Høyre-møter, og uten å ha noe spesiell livserfaring eller noe mer enn vanlig kunnskap om samfunnet, annet enn at man lærte jo litt av å gå handel og kontor da.

    Men jeg syntes det var for dumt.

    Jeg syntes jeg tok over for mye selv.

    Og jeg syntes de folka som utforma politikken og kampanjene osv., burde ha mer erfaring, enn noen år på videregående.

    Så derfor droppa jeg det Unge Høyre-greiene, i Oslo, for jeg hadde ikke lyst til å ta over hele greia, som jeg syntes det kunne virke litt som, at ble tendensen.

    Og dette her var også på den tida, som jeg var fattig student, (og brukte litt for mye penger på festing og sånn. Jeg hadde sånn ungdomstid). Så jeg gikk på Unge Høyre-møter, med rike vestkantungdommer da, med hullete klær selv.

    Nei det ble for dumt.

    Det var vel like etter at jeg var arbeidsledig noen uker, og like før jeg begynte å jobbe på OBS Triaden det her, at jeg var på de møtene.

    Og da hadde jeg hatt dårlig råd, månedene før, mens jeg studerte da.

    Så det ble litt for dumt, å gå med hullete klær på Unge Høyre-møter.

    Og også siden at jeg syntes dem hørte for mye på meg, som bare hadde vært der en eller to ganger.

    Så det ble litt dumt.

    Så da tenkte jeg at jeg fikk heller skaffe meg litt mer livs og samfunnskunskap osv., før jeg gikk på fler sånne møter.

    Så derfor kutta jeg ut det.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Er nordmenn slavefolket ‘Ham’ fra gamle testamentet? (In Norwegian).

    Er nordmenn slavefolket ‘Ham’ fra gamle testamentet? (In Norwegian).

    Hvis man ser i posten under:

    https://johncons-blogg.net/2008/12/more-about-bertelsmann-who-runs.html

    Så ser man at Bertelsmann Arvato, som drev Microsoft sin skandinaviske produktaktivering, i Liverpool, ihvertfall i 2005 og 2006, da jeg jobbet der.

    Der var det problemer med at nordmenn måtte ta telefoner på tre språk, så de ble ofte overarbeida, men fikk ikke noe ekstra lønn, eller fordeler for å kompensere for dette:

    Og nordiske (les blonde) damer som jobba der, de dukka ofte opp gråtende, uten at de forklarte noe særlig om hvorfor.

    Og man ser at Bertelsmann er linket med jødiske spionorganisasjoner, i posten under.

    Og vi fikk samtaler fra Israel, da jeg jobbet på Arvato, og de israelske menna, hørtes ofte forbanna ut, når de hørte navnet mitt, (Erik).

    Enda damene var blide.

    Men men.

    (Men samtalene fra Israel slutta, de ble istedet alle tatt i Tyskland.

    Men alikevel, så dukka det opp en ny hebraisk/engelsk-talende der, (Vivian Morris), etter at vi mistet de hebraiske samtalene, selv om samtalene skulle bli svart på nordisk.

    Så her var det noe snusk, vil jeg si.

    Men men.

    Jeg lurer på om norske/nordiske folk kan være slavefolket Ham fra bibelen, og at dette med 2. verdenskrig osv., nok var noe historieforfalskning (se også posten under), og at hele greia egentlig var en krig mot norden/nordiske/blonde, med noe konspirasjonsgreier osv. at Hitler var jøde, (som jeg husker det var en som sa, på 80-tallet, på Bergeråsen), og egentlig var mot de nordiske.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg kom på.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog