johncons

Stikkord: Bergeråsen

  • Fortellingen om Cola-guden. (In Norwegian).

    Nå har jeg skrevet mye om søstra mi, og ste-søstra mi Christell, og stemora mi, eller dama til fattern, Haldis osv., på bloggen.

    Men jeg har ikke skrevet så mye om fettern min Ove og kusina mi Heidi, som jeg var ganske mye sammen med, i oppveksten.

    Jeg var jo mye på Sand, hos besteforeldrene min der, foreldrene til faren min, som hadde et veldig sivilisert hjem, må man vel si, abonerte på flere aviser, Drammens Tidende og Aftenposten, så alltid på nyhetene på NRK, og bestemor pleide å ha alle tre ukebladene, Hjemmet, Norsk Ukeblad og Allers, hver uke, og også Donald, og senere Fantomet.

    Det var ikke internett eller satelitt-tv, på den tida, så sånt kom bra med.

    Mens søstra mi, hun flytta ikke til fattern, før hun var sånn 11 år, kanskje tre-fire år, etter at jeg flytta til Berger.

    Og da ble hun hengende sammen med Christell, dattra til Haldis.

    Så hjemmet til søstra mi, det var liksom nede hos Haldis.

    Så hun var ikke så mye hos bestemor Ågot, som jeg var.

    Hjemmet mitt var jo i leiligheten til fattern, hvor han aldri var, og også litt borte hos foreldrene til fattern, vil jeg si, for jeg var der hver dag etter skolen, og fikk middag osv.

    Og huset deres, lå like ved siden av verkstedet til fattern.

    Så prata jeg med fattern, når han hadde pause og sånn da, og skulle hjem og sånn.

    Og jeg kunne også låse meg inn på verkstedet, når alle hadde gått hjem, og plaffe løs med spikerpistoler f.eks., ellers så kunne jeg lage en bane, mellom alle maskinene, og kjøre på jekketralla, det var faktisk ganske morsomt, det var ganske stort verksted, til å være på 80-tallet osv., bygningen var vel noe sånt som femti eller hundre meter lang, kanskje, så det var god plass å kjøre rundt på jekketralla med, f.eks.

    Det var også en traktor der, som jeg kunne kjøre hvis jeg ville, som hørte til verkstedet, men det var litt harry synes jeg, så det var ikke så ofte jeg kjørte den, for det var vel egentlig ikke noe poeng å gjøre det, og ingen hadde lært meg å kjøre den traktoren, men jeg skjønte hvordan man kjørte den da, og hvis jeg kjeda meg veldig, så kunne jeg starte den.

    Jeg fikk lov å gjøre hva jeg ville omtrent.

    Men jeg var ikke så mye nede på verkstedet, mens dem jobba, det var ganske kjedelig egentlig, men jeg var på kontoret der, og hadde jobb, å pakke skruene, til vannsengene og køyesengene, i sånne plastposer, som følger med sengene da.

    Og også å trille ved, og hive ned i kjelleren, til huset til bestemor, som hun fyrte med om vinteren.

    Så sånn var det.

    Ellers så var det en matbutikk der, som jeg var innom minst en gang hver dag, og kjøpte enda fler tegneserier, aviser, og godteri, cola og pizza og sånn.

    Jeg maste mye på fattern, om sånne ting, så var nok umulig.

    Fattern har også sagt det på telefonen, nå i det siste, at jeg var veldig umulig og utspekulert, så jeg var nok det.

    Jeg var vant til muttern, og prøve å takle henne, og Arne Tormod osv., og også søstra mi, og ikke minst foreldrene til muttern, i Nevlunghavn, hvor det var veldig disiplin, på søndagene.

    Mens foreldra til fattern, og fattern, der var det ikke sånn kardaverdisiplin.

    Farmora mi, Ågot, var veldig snill, og holdt huset veldig rent og ordentlig og alt sånt, så jeg husker jeg trivedes mye bedre der, enn hos besteforeldrene mine i Nevnlunghavn, foreldrene til muttern, og også enn hos muttern og Arne Thormod, hvor det også var slitsomt å vokse opp, så jeg var veldig glad, når jeg flytta til Bergeråsen, for da kom jeg meg unna muttern og bestemor Ingeborg, osv., og også Arne Thormod, jeg likte slektingene mine på farssida, mye bedre, for dem var mye roligere, og mer laid-back, og ikke så strenge og slitsomme.

    Og da hadde vært noen sånne episoder, opp gjennom åra, at jeg og søstra mi, ikke fikk lov å besøke fattern.

    Og muttern dytta bestemor Ågot, ned trappa, fra hytta vi bodde på i Brunlandnes, da jeg var fem år, så hu brakk armen.

    Og vi var på besøk hos fattern og dem, kanskje en gang i året, fra jeg var tre år og til jeg var sånn ni år da.

    Og en gang, så ville jeg ikke tilbake til muttern, så jeg låste meg inn på do, hos bestemor Ågot.

    Dette skjedde vel to ganger, tror jeg.

    En gang, da jeg var fire år, og en gang, da jeg var syv år vel.

    Da lovte muttern meg hund, første gangen, så ble jeg med tilbake.

    Og andre gangen, så skulle jeg få sykkel, av bestefar Johannes, så da låste jeg meg ut fra do, etter en halvtime, eller noe, det ble litt dumt, men jeg fikk ihvertfall protestert litt.

    Og en gang, så kom fattern og onkel Runar, til Mellomhagen, da jeg var fem eller seks år, og kidnappa meg og søstra mi.

    Så var vi hos fattern i nesten to uker, før han tok vårs med tilbake til muttern, i Larvik.

    Så det var ganske befriende, synes jeg, å få flytte til fattern da, hos noen folk, som var mer rolige, enn muttern og dem da, hvor det hele tida, var noe slags terror, vil jeg si.

    Så da ble jeg vel litt borskjemt da, og jeg var litt fucka opp, fra å ha bodd hos muttern, hu sa, at hvis jeg ikke oppførte meg ordentlig, så måtte jeg flytte til fattern.

    Og da oppførte jeg meg dårlig, i flere måneder, før jeg fikk flytte.

    Så sånn var det.

    Så jeg ble litt bortskjemt der.

    De første månedene, så satt jeg bare i huset til besteforeldrene mine, og leste blader og aviser osv.

    Og så TV og sånn da, om ettermiddagen da.

    Også dro jeg til leiligheten, på Bergeråsen, om kvelden, og så mer på TV.

    Gjerne program fra 2. verdenskrig og sånn, som de sendte ganske mye av, var artig.

    Også var jeg medlem i plateklubb osv., og fikk masse plater sendt i posten, hver måned, på postordre.

    Dr. Hook osv., var det de sendte.

    Så kom muttern på besøk, og da sa hun at jeg måtte begynne på fotball eller noe.

    Eller det gjorde jeg kanskje før hun kom på besøk, men hun likte ikke at jeg bare satt inne på Sand der, etter skolen, etter middagen osv. da.

    Selv om jeg dreiv jo med andre ting og, når jeg var på Bergeråsen, jeg leika med Christell og Nina Monsen og dem, og Gry Stenberg, og også Petter og Christian, som bodde i Havnehagen.

    Så jeg tror muttern misforstod litt, jeg satt ikke bare i huset på Sand der, sammen med bestemor Ågot og bestefar Øivind, men jeg var der ganske mye, før jeg kom i tenårene. Nesten hver dag, for jeg hadde jo ikke noen som lagde mat til meg, hjemme, men bestemor Ågot, lagde alltid middag osv., og hadde hjemmebakt brød og alt mulig.

    Så det var ikke dårlig.

    Da fikk jeg roet meg litt ned, etter maset, med å bo i Larvik, sammen med muttern og dem.

    Så det tror jeg egentlig at jeg hadde godt av, å få roet meg ned litt etter det.

    Ellers så tror jeg det hadde blitt veldig slitsomt, og bodd hos muttern og dem, for muttern tilta hele tida, for alt mulig.

    Og hun var ikke flink til å lage mat, og å vaske opp og sånn, som bestemor Ågot.

    Jeg og søstra mi, måtte vaske opp.

    Men sånn var det ikke hos bestemor Ågot, hun gjorde alt husarbeidet, så der var det veldig fint, sånt sett, så det var sånn, at det tok det som en selvfølge nærmest, men det var veldig sivilisert, vil jeg si, så jeg synes jeg var ganske heldig, som fikk lov å gå der for å spise middag osv., hver dag, for da fikk jeg litt ro, i forhold til sånn det var hos muttern.

    Og der var det også et kontor, vegg i vegg med stua, så jeg kunne sitte der, og det var nesten mitt rom det, så kunne jeg skrive på skrivemaskin, og leike da, for jeg var bare ni år, da jeg flytta dit.

    Men jeg lagde en sånn vitseavis, Vitseposten, på det kontoret, da jeg var sånn ni år, og solgte den, på skolen og sånn, eller også ofte, på toget, til Larvik osv.

    Sånne ting.

    Og jeg fikk også hjelp av Petter og Christian, til å selge den avisa, når de var inne i Oslo osv., så tok de med en bunke, og solgte de.

    De kosta en krone.

    Og en gang, var det en som betalte Petter og Christian, 10 kroner, for en eksemplar av Vitseposten.

    Men så døde mora til Petter og Christian, og da flytta de til faren sin, i Mexico.

    Og da var det ikke noen andre folk jeg kjente der, som jeg kjente så bra, untatt Christell og Nina og Gry da, som pleide å komme opp til meg, da jeg bodde i Leirfaret, da jeg var 11 år osv. da.

    Et år før søstra mi flytta dit vel.

    Det som skjedde da, var at jeg spurte søstra mi, om hu ville bo i leiligheten, hvor jeg bodde, i Leirfaret, for det var ikke så artig, om kveldene, fordi det var bare jeg som bodde der, og jeg var litt trist, siden jeg hadde bodd aleine, siden jeg var ni år, om kveldene og nettene.

    Men det ville ikke Pia, hun ville bo nede hos Haldis, sammen med Christell.

    Og da ble jeg enda tristere, for jeg hadde trodd, jeg hadde jo hørt det, i noen uker eller måneder, at Pia skulle flytte til Berger, hun og.

    Og da trodde jeg, at jeg endelig skulle slippe å bo aleine, men det skjedde ikke.

    Så da ble jeg ganske deprimert, etter dette.

    Så jeg hadde ikke så mange venner, fra jeg var 12, til jeg var sånn 14-15 vel.

    Jeg hadde noen kamerater fra klassen, Ulf og Espen, osv.

    Og Tom-Ivar.

    Og også en kamerat som het Kjetil, som kjente tremenningen min, fra Lørenskog, Øystein, så da hang jeg sammen med dem ganske, og dreiv med data osv., fra jeg var sånn 14-15 kanskje.

    Men onkelen min i Son, Runar, broren til fattern.

    Faren min, han hadde jo to brødre, som var noen år yngre, Håkon og Runar.

    Og de, de var mye sammen og kjørte bil til Sverige og sånn, og gikk bra sammen, tror jeg.

    Og alle fikk jo pene koner osv.

    Søstra mi, sa ihvertfall, at muttern var pen, som ung osv., da hun så på bilder osv., fra muttern, da hun var sånn i 20-årene osv.

    Og tanta mi Tone, er jo pen, hun ble sammen med onkelen min Håkon, da hun var sånn 15 år, tror jeg muttern sa.

    Så muttern nevnte noen ganger sånn ting, for meg og søstra mi, når vi var sånn 5-6 år, men jeg hadde jo ikke så mye greie på sånt, men jeg hørte jo hva hun sa da.

    Og de bodde på Bergeråsen, så de hadde to barn, Lene og Tommy, kusina og fettern min.

    Men Lene, var døv da, så hun var det ikke så lett å kommunisere med, selv om jeg lærte noe på døvespråk da.

    Jeg og Pia og Christell, var på sånn kurs, hvor vi lærte døvespråk, i Holmestrand.

    Og Pia og Christell, ble veldig flinke til tegnspråk, de øvde nok mye sammen, nede hos Haldis, siden de bodde der.

    Men jeg bodde jo i Leirfaret, så jeg glemte det meste, skal jeg være ærlig.

    Men jeg kan alfabetet osv., det kan jeg.

    I hvertfall til f.

    Og Tommy, var noen år yngre, enn meg, så jeg var ikke så mye sammen med han, selv om jeg ble bedt i bursdagen hans, noen ganger, og da var det litt rart, siden Tommy, var mange år yngre enn meg, og alle de andre der, han var vel født i 1975 kanskje, altså fem år yngre enn meg da.

    Noe sånt.

    Jeg får sjekke.

    Ja, kusina mi Heidi, var født i 1975, og jeg mener de er like gamle, så da er nok Tommy født i 1975 og.

    Jeg var liksom voksen, da jeg flytta til Berger, i 1979, synes jeg, så da fikk Tommy alle lekebilene jeg hadde fra Larvik osv da, i 1980, eller noe, kanskje.

    Noe sånt.

    Og Runar, som er den yngste broren til fattern, han gifta seg med en lyshåret dame, fra Sande, som heter Inger, tanta mi.

    Jeg har vært hos foreldra hennes, en gang, med fettern min Ove og dem, og de bor på en gård, langs en gårdsvei, eller en villa var det kanskje, men de dyrker sukkererter og sånn, hvis jeg husker riktig, det er mange år siden dette.

    Og fettern min, Ove, han har en fetter der, på morsida, som heter Eskil, som er utviklingshemma da, som bor der sammen med besteforeldra sine da, eller noe.

    Eller i hvertfall rundt 1985.

    Noe sånt.

    Jeg lurer på om det var på Kleiverhagan, i Sande.

    Noe sånt.

    Og Ove og Heidi, fettern og kusina mi, dem var ofte på besøk, hos Ågot, mens jeg bodde på Berger.

    Så når dro til bestmuttern og bestefattern, etter skolen, på fredag, så hendte det, at Runar og Inger og dem, dukka opp da.

    Så da hang jeg ganske mye sammen med Ove og Heidi osv., vi gikk ganske bra sammen.

    Dem var nesten som søsken, men ikke helt, men nesten vil jeg si, i hvertfall et par år, vi gikk ganske bra sammen, jeg og Ove og Heidi og Tommy osv.

    I hvertfall da vi var snørriser.

    Vi hadde en klubb, som het Olsenbanden osv., siden vi het Olsen da.

    Og også kattene mine var medlem der.

    Jeg var veldig trist fordi den ene katta døde da.

    Og da hadde vi medlemsnavn, som var navnet vårt bakvendt da.

    Jeg var altså Kire, Ove var Evo, Pia var Aip osv, og katta ble da Issup, for noen hadde sagt, sikkert for å være morsomme, at Pusi, ble stavet Pussi, uten at jeg husker hvem det var som sa det, men det skulle ikke forundre meg om det var muttern, hun var alltid veldig morsom, eller ‘morsom’, og det var vel hun som døpte katta.

    Men men.

    Og en god del ganger, så var jeg på besøk hos onkelen min og dem, først i Vestby, og så I Son.

    Og også et par ganger på Kolbotn, før de flytta til Vestby.

    Blandt annet en gang, i 1979 eller 1980, da fattern og Runar, skulle til Kiel, med ferja fra Oslo, og da fikk jeg være med.

    Og så på at folka spillte rullett og sånn da.

    Og vi gikk i et supermarked, i Tyskland, og kikka, i Kiel da.

    Også kjørte vi litt rundt, i Tyskland, og skulle finne en kro.

    Og da var kroverten dritings, så vi måtte dra et annet sted.

    Så kjøpte vi snitzel, mener jeg å huske på en kro da.

    Og på supermarkedet, som vi kikka i, for vi synes det var morsomt å se hvordan det var i utlandet, da ble fattern plaga av en butikkdame, som spurte hva han dreiv med hele tida, enda han bare kikka.

    De var vel ikke vant med nordmenn, som kikke i butikkene, og ikke skjønte hva alle varene var, og ikke handla hele butikken.

    Kiel-ferga, var roligere, enn danskebåtene.

    Og egentlig kjedeligere vel, med gamlinger, som stod og spilte hele kvelden, på enarma banditter osv.

    Og de maskinene, de behøvde man ikke trykke på.

    Så hjula bare gikk rundt, mens gamlingen, stod og glodde på maskinen da, uten at han behøvde å trykke, eller noe.

    Så når jeg, som var ni-ti år, gikk forbi, mellom gamlingen, og maskinen da, da ble det bråk og kjefting.

    Så sånn var det.

    Men jeg klarte å snike meg inn, i baren, og se på rulett-spillinga da, som var med høyere beløp, enn danskebåten, tror jeg.

    Det var i hvertfall mange som stod og kikka på rulettbordet.

    Og det var egentlig 18 års grense.

    Men jeg fikk lov å stå der.

    Cupiren, eller hva de heter igjen, de som styrer rulett-bordene, han prata fattern med, dagen etter.

    Han lurte vel på om de hadde noen hemlige pedaler, de kunne styre kula med osv.

    Da fortalte jeg, at jeg hadde sett på, kvelden før.

    Og da sa han, at hvis han hadde sett meg, så hadde han kasta meg ut.

    Men det er mulig at det bare var noe han sa, jeg stod ganske rolig der, så det kan jo ha vært, at han ikke så meg, eller så meg, men bare lata som at han ikke så meg.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Men Ove, han er et par år yngre enn meg vel, han fikk ikke lov å være med.

    De bodde på et byggefelt der, på Kolbotn, før de flytta til et byggefelt, i Vestby, like ved Hvitsten.

    I gåavstand fra Hvitsten.

    Før de flytta til et villaområde, der fattern og Håkon bygde villaen, rundt 1985 kanskje, i Isdamveien, i Son.

    Så jeg var ganske ofte i Son også et par år, mens fattern bygde huset dems der da, en stor villa, så det tok litt tid å bygge.

    Og Runar, jobber som tannlege, i Ås, på Åstunet, og tidligere i et annet bygg der, så jeg er også ganske kjent i Ås.

    Eller, jeg har i hvertfall hvert der noen ganger.

    Og de hadde også en pub der engang, i samme bygget, som det gamle tannlegekontoret til Runar lå vel.

    Noe sånt.

    Runar sa, rundt 1985, husker jeg, da han og fattern diskuterte religion, at han også begynte å få litt sansen for Jehovas Vitner da.

    Men fra starten av, så tror jeg ikke han var så inne i det, det var vel bare kona hans, som var, eller fortsatt er, Jehovas Vitner, hvis jeg husker riktig.

    Så hun lager ikke istand til jul, og heller ikke bursdager.

    Så de pleide ofte å være hos bestemor Ågot, i jula.

    Fattern hadde jo ofte forklart meg, at det med Gud og sånn, bare var tull, så jeg var litt bekymret, for at Ove og Heidi, skulle bli Jehovas Vitner, de og.

    Så etter at de flytta til Son, på midten av 80-tallet, så husker jeg at jeg og Ove og Heidi, hadde vært nede i Son, eller noe, og kjøpt godteri da sikkert, som vi pleide å gjøre.

    Og da var tenkte jeg det var best å tulle litt med den her religionen og Jehovas Vitner osv., så jeg forklarte om Cola-guden og sånn da, og bare tulla da.

    Så tror jeg de skjønte, at det her med religion, bare var noe tull da, det er mulig.

    Men de siste åra, så har fettern min Ove, blitt litt bajas, må man vel si.

    Jeg lurer på om han er noe mafia nå.

    Jeg husker da jeg bodde på Berger, da tok jeg han med på fotballtrening en gang, den siste treninga før ferien vel, og da var det ikke mange der, så Ove fikk lov å spille da, av treneren Skjeldsbekk, selv om han var et par år yngre.

    Og en gang, så ble Ove med å plukke jordbær, på gården til Sand og dem vel, en sommer jeg skulle til England vel.

    Jeg hadde plukka jordbær sommeren før jeg da.

    Men jeg kan ikke huske om jeg huska å hente pengene da.

    Første sommeren, så henta jeg penga, når det nesten var høsten, for jeg hadde alltid masse penger, jeg fikk av fattern.

    Så jeg plukka mest jordbær, fordi de andre skulle gjøre det, og hypa det her da, og lurte på om jeg skulle det.

    Da fikk man jo spise mye jordbær osv., så det var jo artig, i to dager, før man ble lei av det.

    Men jeg skjønte ikke helt det, at vi måtte hente penga, men det måtte vi altså, så jeg fikk fattern til å kjøre ned der, en god stund seinere, og var hun dattra dems der, Turid, som gikk i klassen til søstra mi, og Christell, og hun bare stod der, mens mora henta penga.

    Men jeg synes hun mora var ganske streng.

    En gang, noen år før, da jeg var nede ved stranda, så skulle jeg gå en vei, tilbake til Bergeråsen.

    Men så viste det seg, at den veien jeg gikk den gangen, som så omtrent ut som de andre veiene, det var deres privat vei da.

    Og det var jordbærsesong.

    Og da traff jeg hun bondekona, på veien, når jeg var nesten oppe ved Svelvikveien.

    Og da måtte jeg gå hele veien tilbake igjen, til den offentlige veien da.

    Siden de ikke lot folk gå aleine der, i jordbærsesongen, enda jeg ikke hadde tenkt på at det var jordbærsesong, eller noe, jeg var egentlig ikke så glad i jordbær og sånn da, jeg likte mest cola og godteri osv.

    Så etter det, så synes jeg hun Fru Sand, var ganske streng da, så da var det ikke sånn, at jeg begynte å prata med dattra hennes, for eksempel, da hun stod der, mens mora henta lønninga osv., det ble det ikke noe av.

    Jeg kjente liksom ikke henne, så da bare holdt jeg vel kjeft vel.

    Men jeg plukka jordbær der, sammen med fettern min Ove, sommeren etter også.

    Men ikke så mye da, da hadde jeg vel penger, tror jeg.

    Og den sommeren, så skulle jeg vel til England, Brighton da sikkert.

    Jeg husker vi var med fattern til Drammen og.

    Og hørte på en sang, på kassett, eller radio.

    Noe 80-talls greier.

    Hva var det da.

    Jeg kom ikke på det nå.

    Men jeg husker en gang, som jeg var med fattern, og besøkte Ove og dem, på begynnelsen av 80-tallet.

    Da spilte Ove den her, på rommet sitt osv.

    Jeg var også hos Ove og dem, i Vestby, den gangen han tyske keeperen, kvesta han franske angriperen, i Fotball-VM, i 1982, var det vel.

    Skal jeg se om jeg finner mer om det her:

    Skal jeg se om jeg finner den Elvis-sangen:

    Da var jeg kanskje 10-11 år da, da jeg var med fattern inn til Runar da.

    Og da satt Ove på den sangen her, han var på rommet sitt enda, og ikke våkna, eller stått opp enda vel.

    Noe som kanskje var litt rart.

    Jeg trodde dem sang ‘devil in the sky’, jeg da.

    Og oversatte sangen til norsk, og fikk det til å bli, ‘du er djevelen oppi skya osv.’, men det skjønner man jo seinere, at det ikke var.

    Nå driver jeg å tenker, om det kan være noe slags mafia, med Runar og Ove og de her.

    Jeg får skrive mer om det seinere.

    Vi får se.

    Ove kræsja i hvertfall den ene bilen til Runar, i fylla, og de lurte forsikringsselskapet, rundt 1990 vel, og Runar har dobbelt bokholderi, på tannlegekontoret sitt i Ås.

    Det er mer og, jeg er bare litt trøtt nå.

    Jo, kusina mi, Susanne, sier at fattern, Runar og Håkon, alltid prater med så høy stemme, når dem er sammen, sa hun på begynnelsen av 2000-tallet.

    Og fettern min, Øystein, bror av Heidi, Ove og Susanne da.

    Han hørte jeg, at ikke hadde noe jobb.

    Og jeg trengte folk til å jobbe, på Rimi Langhus, i Ski, ikke så utrolig langt fra Son, i 2001.

    Og da ringte jeg å hørte om Øystein ville jobbe da.

    Og det ville han etterhvert.

    Han satt i kassa, fordi det var i kassa vi trengte folk, og det var ikke så lett å få tak i folk alltid, på Rimi.

    Men jeg ville jo ut av Rimi.

    Og i bryllupet til fettern min, Tommy, i Fredrikstad, sommeren 2002, så klagde hun Jehovas Vitner tanta mi, Inger, på at jeg skulle slutte i Rimi da.

    For, ‘hva skulle skje med Øystein da’.

    Men Øystein hadde jo jobben.

    Han hadde jo vaktene sine, så han trengte vel ikke meg der, for å passe på han, han var vel 20 år vel, eller noe.

    Så jeg skjønte egentlig ikke hvor hu ville hen.

    Men, jeg var litt deppa, for jeg skjønner det, at når jeg hadde slutta som butikksjef, for å studere.

    Så visste jo ikke folka der, i familien, som jeg nesten aldri hadde kontakt med, hva det skyldtes, at jeg ville slutte.

    Så folk kom sikkert til å tro ting, som at jeg hadde fått sparken, eller noe.

    Når jeg ville heller ha en karriære, i et ordentlig firma, eller bransje, og med ‘ordentlige’ kollegaer da, som jeg ikke synes folka, altså lederne, i Rimi, var.

    Dette er jo ikke sånn som folk skjønner automatisk.

    Så jeg var ikke helt høy i hatten, i bryllupet til Tommy, noen uker etter at jeg slutta som butikksjef, men jeg kom meg da gjennom det, på en måte.

    Så sånn er det.

    Men planen med utdannelse osv., har gått ganske rett vest da.

    Jeg har vel blitt brukt som noe target guy, av politiet, mot noe mafia.

    Kanskje siden politiet trodde at jeg var en taper da, og at de derfor kunne kødde med livet mitt, siden jeg da ikke ville jobbe som en slave omtrent, på luselønn, må man vel si (sett i forhold til hvor mye man jobber som butikksjef), på Rimi, resten av livet.

    Noe sånt.

    Så vi får se hva som skjer.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Jeg kom inn på videregående skole i Buskerud, selv om jeg bodde i Vestfold. (In Norwegian).

    Jeg var ganske flink på skolen, da jeg vokste opp, og jeg pleide alltid å være en av de beste i klassen, selv om jeg hadde mange andre interesser, enn å lese lekser osv., som kanskje synes var litt kjedelig, men jeg pleide å følge med i timen osv.

    Men men.

    Jeg bodde jo på Bergeråsen, i Svelvik kommune, nord i Vestfold.

    Men Vestfold, og Buskerud, hadde en avtale, som sa, at de 10 beste søkerne fra Vestfold, på videregående skole, de kunne få lov å gå på skole i Buskerud.

    Dette fordi, at Svelvik kommune, spesiellt vel, og kanskje også Sande, soknet til Drammen by, som ligger i Buskerud.

    Fra gammelt av, så var Svelvik en del av Hurum preste-distrikt, eller sogn, eller hva det heter.

    Svelvik, eller Strømm, som det het før, var del av et preste-sogn, som lå på Hurumlandet, på den andre siden av Drammensfjorden.

    Og Hurumlandet, ligger jo i Buskerud fylke.

    Det er nesten som for Oslofjorden, at på samme måte som at Bærum sogner til Oslo, selv om det ligger i Akershus, så sogner Svelvik til Drammen.

    Så sånn er det.

    Mens for Oslofjorden, så ligger jo både den østre og vestre delen av Oslofjorden, nærmest Oslo, de ligger i Akershus, som f.eks. Bærum og Ski.

    Mens for Drammensfjorden, så ligger Hurum i Buskerud, og Svelvik i Vestfold.

    Så sånn er det.

    Men jeg fikk en av de plassene da, så jeg kom inn på skole i Drammen, på 3. året, på videregående.

    For jeg hadde tre 6-ere, og resten 4-ere.

    Selv om jeg ikke skjønte hvorfor jeg ikke fikk 5-ere i språkfagene f.eks., for jeg hadde vært mye i England, og på ungsskolen fikk jeg bra karakterer i norsk, enten M, selv om det også var noen år, som jeg fikk 3-4 S-er, særlig i 7. og 8. klasse.

    Andre halvåret, i 7. klasse så fikk jeg 3 eller 4 S-er, og det samme første halvåret i 8. klasse.

    Enda jeg bodde alene siden jeg var ni år, og ikke gjorde noen lekser, for jeg hadde så mange andre interesser, data, elektronikk, fotball, skyte med luftgevær, kjøre båt på fjorden, være med kamerater, blant annet tremenningen min fra Lørenskog, og noen gangen noen fra klassen, jobbe for fattern på verkstedet og annet, alt mulig egentlig.

    Vi dreiv mye å kopierte Rambo og Mad Max-filmer og C64-spill og sånn, i helgene, det synes vi var artig.

    Men jeg fikk noen S-er alikevel, hvis jeg prøvde.

    Men jeg ble mye mobba, pga. jantelov osv., så de siste halvårene, på ungdomsskolen, så lå jeg på bare M-er.

    Jeg tror jeg gikk ut med bare M-er, fra ungdomsskolen.

    Jeg tror ikke jeg hadde noen G-er, muligens i håndarbeid, det skal jeg ikke si for sikkert, men vi måtte strikke, og da synes jeg nesten det var litt i flaueste laget, av vi måtte sitte å strikk luer, i 8. eller 9. klasse, så da lagde jeg en grønn og orange dusk, til en blå lue, og da likte ikke frøken fargene, så det er mulig jeg fikk G i strikking, det er mulig.

    Men dette var altså noe vi måtte gjøre.

    Jeg vet ikke hvordan det er i dag.

    Men jeg kom nå inn på førstevalget, alle årene på videregående, og jeg kom også inn der jeg ville etter videregående, for jeg fikk mye 5-ere og 6-ere, på videregående.

    Jeg gikk vel ut fra Gjerde, med mellom 4 og 5 snitt, så det var ikke så galt, enda jeg jobba mye, og feira mye russetid, så jeg fikk mest 5-ere, enda jeg vel ikke fokuserte så mye på skole, må man vel si.

    Men det som jeg kom på da.

    Det var et skolen i Drammen, begynte jo klokken 8.45, eller 9, eller noe.

    Og bussen jeg måtte da, den gikk vel klokken 7, eller noe.

    Så jeg måtte vente en time, i Drammen, før skolen begynte.

    Så det var litt kjedelig, jeg var vant til å ta skolebussen til Sande, og den gikk kanskje klokken 8.30.

    Så da måtte jeg stå opp et par timer før.

    Og jeg jobba mye på CC, i Drammen, siste året på videregående.

    Så da ble jeg ganske sliten.

    Og søstra mi flytta opp til meg, på Bergeråsen.

    Og hu hadde med venninner og sånn der, ofte.

    Så da ble det ofte at jeg forsov meg, selv om Pia og Cecilie, var flinke til å vekke meg, tror jeg nok.

    Så jeg tror kanskje det hjalp litt muligens, på forsovinga, at de flytta dit.

    Jeg husker ikke helt.

    Men da var det ofte, at jeg ikke rakk 7-bussen.

    Og da gikk den neste bussen klokken 9, eller noe.

    Og da kom jeg jo en time for sent.

    Og da fikk man anmerkning.

    Så da pleide jeg å haike.

    Og da var det ofte jeg fikk haik.

    Jeg var så trøtt, så jeg haika nesten hver dag, i en periode.

    Jeg stod vel opp samtidig med Pia og Cecilie da, og de skulle vel på skole i Sande, så de kunne ta 8.30 bussen.

    Med da haika jeg, til Drammen, nesten hver dag, eller annenhver dag, i noen måneder.

    Og var det noen som var greier, og lot meg sitte på da.

    Det var foreldra til Espen, i klassen, på Berger skole, og ungdomsskolen.

    Og det var vel faren til Ola og Anne Uglum, i Havnehagen.

    Også var det mannen til ei dame fra Bergeråsen, som var en av sjefene mine på CC Storkjøp.

    De bodde der hvor Petter og Christian bodde før, tror jeg, i Havnehagen 4, eller noe.

    Enten der, eller i huset ved siden av.

    Og hu dama, fikk jeg ofte sitte på med, hjem fra jobb og.

    Selv om hun kjørte veldig sakte på Svelvikveien, og var redd når bussen skulle kjøre forbi osv., eller om det var omvendt.

    Noe sånn.

    Han mannen hennes jobba med data vel, i Oslo, så han kjørte også innom Drammen, og kjederøyka vel, kom jeg på, Prince, som han pleide å kjøpe på bensinstasjonen i Svelvik, to pakker av gangen.

    Det er det vel ingen som kjøper nå lengre i Norge, to tjuepakniner sigaretter av gangen, det er vel for dyrt nå vel, da kjøper dem vel heller røyk i utlandet, eller slutter å røyke kanskje.

    Noe sånt.

    Jeg klarte også å forsove meg, til juletentamen, i norsk.

    Da fikk jeg haik med en som hadde mobiltelefon.

    Det her var 1989, så det var ikke dårlig da.

    Og da ringte jeg inspektøren, og forklarte, at jeg kom på skolen en time eller to for sent, men at jeg klarte fint å skrive en stil på fire timer, så jeg kunne sitte i et rom dem hadde ved siden av kontoret til inspektøren da.

    Og da gikk han med på det.

    Jeg var litt trøtt da, så jeg glemte å ta med noe å skrive med.

    Men da gikk jeg innom kiosken, ved Gjerde Videregående, hvor jeg var god kunde, som jeg var i nesten alle kioskene og gatekjøkkenene og kafeene osv, i gågata, i Drammen.

    For jeg hadde mye lommepenger, siden fattern eide leiligheten jeg bodde i, så jeg kunne bruke opp nesten alle pengene fra CC, på hva jeg ville.

    Så sånn var det.

    Og da fikk jeg låne en penn i kiosken da.

    Så skrev jeg stil om noe presidentvalg, eller noe, i USA.

    Noe sånt.

    Og da var det så kjedelig å sitte der, aleine, så da skrev jeg vel den stilen på et par timer.

    Og så så jeg over en halvtime eller noe da.

    Jeg måtte drøye det litt, ellers så hadde kanskje han inspektøren fått enda dårligere inntrykk.

    Det var han med mørkt krøllete hår, som hadde hytte, på Sand, i Svelvik.

    Og da fikk jeg dårligere karakter, på den stilen.

    Da fikk jeg vel bare 3/4, eller noe.

    Så klagde jeg.

    Jeg gjorde nesten aldri det, kanskje en gang i året, maks.

    Men da klagde jeg til lærerinna, Høstmælingen.

    Og da fikk jeg bedre karakter.

    Så her kan det ha vært noe muffens.

    Man skal jo ikke få dårligere karakter, avhengig av hvilket rom man satt i, da man skrev stilen.

    Da sa hun lærerinna, at stilen var egentlig bra den, da jeg fikk den tilbake andre gang.

    Hun gjorde et poeng av det.

    Men jeg hadde jo ikke sagt at den ikke var bra.

    Men kanskje inspektøren hadde sagt noe negativt da.

    Det er mulig, det vet jo ikke jeg, men det kan virke sånn.

    Så får vi se hva som skjer.

    Men, jeg har jo skrevet mye negativt, om at jeg ble mye mobbet, da jeg bodde på Berger osv, av folka i klassen osv.

    Men, da jeg kom på det her, om folka i Havnehagen, som jeg pleide å få sitte på med til Drammen, da jeg gikk på skole der, da synes jeg at jeg måtte ta med det.

    For på nedre, det nedre byggefeltet, på Bergeråsen, der var det aldri noen som turte å kødde med meg, når jeg var der.

    Men i klassen, så mobba dem meg fælt, det var liksom en hel gjeng mot meg da, og jeg hadde ikke noen andre på min side akkurat.

    Men det var ikke bare negativt da.

    Det var jo kult gjort, at de folka gadd å la meg sitte på til Drammen osv., når bussen gikk så tidlig.

    Så da tenkte jeg, at jeg kanskje burde skrive om det og, når jeg kom på det.

    I tilfelle folk trodde at alle folka var en gjeng med bøller, på det stedet, men det er ikke hele bildet.

    Jeg tror egentlig ikke at de folka på nedre, var så værst.

    Men det var jo også øvre, også var det Berger og Sand.

    Alle disse stedene var liksom Berger.

    Men det var egentlig fire steder, vil jeg si.

    Og i tillegg, så hadde man Svelvik da, Sande, Selvik og Tangen.

    Og i Sande var det jo mange steder.

    Og i Svelvik var det jo byggefelt.

    Og Tangen hadde også et annet navn, som jeg ikke kommer på nå.

    Men det var folk fra mange forskjellige steder, så man kan ikke at alle under en kam.

    Men det var vel bare sånn det ble noen ganger, at man kunne ha flaks eller uflaks med klassen.

    Så på ungdomsskolen ble jeg mye mobba.

    Men f.eks., i 1. og 2. klasse, på Handel og Kontor, i Sande, så var det ikke så galt.

    I 3. klasse på Gjerde, så var det noen sosser fra Drammen og Kongsberg, i Markedsføringsdelen av klassen, som jeg ikke gikk så bra overens med, Ole Skistad, og en som het Helge f.eks., fra Kongsberg, og også noen andre fra Kongsberg.

    Så det var folk fra mange forskjellige steder dette.

    Så det er ikke sånn at man skal ta alle over en kam, eller hva det heter.

    Noen var helt fine, mens andre var kanskje mer bøllefrø da.

    Men sånn er det kanskje overalt.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Ringte fattern. (In Norwegian).

    Nå ringte jeg fattern, fordi han driver å ringer hele tida.

    Vi har jo blitt enige om at vi skulle ha noe mer kontakt.

    Fattern ville snakke om noe arv osv., en eiendom til mange millioner sa han, etter onklene hans på Holmsbu.

    Men så han undersøkt og funnet ut at jeg hadde gjeld i Norge.

    Jeg prøvde å få ut av han, hvorfor og hvordan han hadde sjekka om det.

    Men det ville han ikke si.

    Så ble vi enige om at han fikk bare stryke meg fra den arven, for ellers så ble det bare tull, pga. at jeg hadde gjeld i Norge osv.

    Så det sa jeg, at det var det bare å gjøre.

    Så spurte jeg fattern hvorfor jeg måtte bo aleine på Bergeråsen, fra jeg var ni.

    Og det var fordi jeg var umulig og veldig utspekulert.

    Så fattern klarte ikke å hanskes med meg.

    Da jeg fikk telefon, da jeg var sånn 11-12 år, da ringte jeg hele tida, så fattern måtte stenge telefon.

    Jeg ringte til kontakttelefonen osv., husker jeg.

    Fattern sa han var der hele tida.

    Så sa jeg at det var om morran, som fattern stakk innom leiligheten.

    Det var bare noen minutter hver dag.

    Men han skjønte kanskje ikke at jeg ikke synes det var noe artig å bo aleine.

    Hva vet jeg.

    Han lurte på hvorfor jeg ikke klagde på mora mi.

    Så sa jeg, at men hu var vel sinnsyk.

    Han sa også at han hadde skjønt det, hvis jeg klagde på Haldis.

    Får ikke håpe at Haldis leser det her da, da får vel fattern problemer.

    Men de problemene med de regningene, det var jo fordi at jeg ikke fikk studielånet, da jeg dro for å studere i Sunderland.

    Så jeg mista kontrollen på alle regningene.

    Men dette har jeg tatt opp med Larvik kommune, med en sånn gjeldsrådgiver-tjeneste, at jeg skal holde de oppdatert om inntektene mine osv.

    Men men.

    Og fattern sa også at jeg ikke skulle skrive mer på internett, så det er nok noen som har prata med fattern.

    Jeg sa at jeg gjorde hva jeg ville.

    Og jeg sa også det til fattern, at selv om barn på ni år, er utspekulerte og umulige, (jeg hadde jo bodd hos muttern, så jeg var liksom ikke helt rolig, etter å ha bodd der, for det var rimelig slitsomt, så jeg hadde trengt et par år, for å roe meg ned etter det, for jeg var litt bajas, den siste tida jeg bodde med muttern, for da sa muttern, at hvis jeg var umulig, så måtte jeg flytte til fattern, og jeg ville heller bo der, for muttern var så slitsom, og skreik og var hysterisk osv. hele tida, og jeg hadde vel egentlig ikke kommet meg over det, at muttern dro med meg og søstra mi, og flytta fra Bergeråsen).

    Jeg sa til fattern, at selv om barn var umulige og utspekulerte, så burde man vel ikke la dem bo aleine, når dem var ni år osv.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Fattern sa også at jeg begynte å gå i min mors fotspor.

    Han mente at jeg også begynte å bli sinnsyk.

    Så da sa jeg vel, at han fikk bare tro hva han ville.

    Så sånn var det.

  • Drammen og Berger på 80-tallet. (In Norwegian).

    Jeg husker før søstra mi, Pia, begynte å henge sammen med frikene i Drammen og Svelvik.

    Sånn som Cecilie Hyde og hun Camilla Skriung, som er leder for universitetsavisa ved universitetet i Oslo.

    Og mange andre da, som hørte på musikk som ikke var Stock, Aitken & Waterman-musikk, som mye av musikken var, et par på på slutten av 80-tallet.

    Den kommersielle musikken, ble nesten masseprodusert på 80-tallet, med artister som Rick Ashley og Kylie Minogue osv.

    Så man ble ganske lei av den musikken etterhvert, hvis man hørte på det som ble spillt på radioen.

    Det var ikke som på 90-tallet, når band som Nirvana, Pearl Jam og Soundgarden osv., var ‘mainstream’-musikk.

    Så søstra mi, begynte å henge sammen med frikene i Svelvik og Drammen da, som hørte på Depeche Mode og The Cure osv.

    Det var vel egentlig ingen friker på Bergeråsen, untatt kanskje søstra mi ja, etterhvert.

    Men før hun begynte å henge sammen med frikene da, så hang hun sammen med Eva Olsen og Tina, som ble kallt Tina Turbo.

    Og de hørte på heavy.

    Og jeg var med søstra mi, og Eva Olsen en gang, på Skyline, et diskotek i Drammen.

    Ungdomsdiskotek, var det vel.

    Og når dem spilte Bon Jovi, osv., da skulle dem ‘head-bange’ da.

    I hvertfall hun Eva, men jeg tror søstra mi også dreiv med sånn head-banging.

    Så det bare kom jeg på nå, siden jeg skriver om nesten alt jeg kommer på, så kan jeg jo ta med det her og, når jeg tenkte på det her.

    For jeg funderer litt på hu søstra mi, om hun er så veldig oppegående osv.

    Jeg husker da vi hadde katt, hos muttern i Jegersborggate, og hun fikk også en katt, da hun flytta til Haldis, så fikk hun en ganske gammel katt, som jeg ikke vet helt hvor kom fra, men den skulle være Pia sin katt da.

    Jeg vet ikke om det var noe mobbing av Pia, at hun skulle ha den gamle katten, siden Christell hadde Susi.

    Det er vanskelig å si.

    Men Pia var ikke sånn, at hun brydde seg så særlig om de kattene, tror jeg.

    Sånn at hun tok seg av de og sånn.

    Da den katten hennes, ble borte, på Tagtvedt i Larvik, noe som også var min skyld, siden jeg var treig å løpe for å finne den, siden de skreik sånn på meg, å løpe å finne katta.

    Så var katta borte gitt, da jeg endelig kom meg uti skogen der.

    Men det virka ikke som at søstra mi ble så bedrøvet akkurat.

    Og da dem bodde på Stenseth Terrasse, ut mot Solbergelva vel, noen år før.

    Da var det en annen familie, som tok til seg katta vår fra Mellomhagen, på Østre Halsen i Larvik, Pusi.

    Dem turte ikke å gå hente katta igjen, Pia og muttern og Arne Thormod.

    Enten det, eller så brydde de seg ikke.

    Så jeg måtte gå å hente katta, da jeg var på besøk, på Stenseth Terrasse.

    Hos noen som bodde en gate bortafor, eller noe.

    Og etter det, så hadde jeg katta, på Bergeråsen.

    Til den ble borte da, den ble vel drept.

    Fettern min, Tommy, sa at katta lå nedafor bussholdeplassen, ved gamlehjemmet.

    Og der lå det en død katt, som så lik ut som Pusi da.

    Pusi var veldig fin norsk skogkatt.

    Den hadde ikke rosa nese da, nesa var hvit, sa da var ikke jeg sikker på om det var riktig katt.

    Og jeg bodde jo aleine der, i Hellinga, da jeg var ni år og til jeg var elleve, når jeg flytta til Leirfaret, for fattern kjøpte større leilighet, selv om det var bare meg som skulle bo der.

    Jeg husker er dame spurte hvorfor vi skulle flytte, og da sa fattern at det var fordi det var ikke plass i skapene til alle klærna våres, i Hellinga, sa fattern, til ei dame som bodde på Bergeråsen da.

    Men den katta var jo nesten som et familiemedlem for meg, som hadde bodd hos oss, i Larvik osv.

    Det var kanskje litt slemt av meg, å ta med katta fra Drammen osv., det er mulig, men det var vel fordi jeg bodde aleine osv.

    Og det var så mye bråk i Drammen, hos muttern, så jeg trodde ikke katta fikk ordentlig mat, eller at den fikk roa seg ned, for det var skriking hele tida.

    Og katta trivdes bra på Bergeråsen.

    Den satt på trappa, til leiligheten, i Hellinga, og venta, til jeg kom hjem fra skolen osv., for da fikk katta mat da.

    Veldig fin norsk skogkatt, og veldig klok katt.

    Og snill.

    Vi fikk katta, da den var bare noen uker gammel.

    Så, en kveld, i Mellomhagen, så var katta borte.

    Så måtte jeg gå ut om kvelden, og leite etter katta.

    Katta ble født, av noen skogkatter, som det var i Mellomhagen, i kjellern til naboen.

    Som hadde tre sønner, som jeg krangla og var uvenn med da, hele tida.

    Men men.

    Så gikk jeg ut da, jeg var kanskje seks år eller noe da.

    Så fant jeg katta, oppå et fjell, som var bak hagen våres.

    Der hvor skogkattene pleide å være.

    Og da klarte ikke katta å komme seg hverken opp eller ned da.

    For katta stod på en sånn fjellhylle da.

    Og kom seg ikke av flekken.

    Og mjaua da.

    Så etter det, så tror jeg katta trodde at jeg var mora dens, eller noe.

    For den skulle alltid sutte på t-skjorta mi, osv.

    Jeg begynte liksom å ta litt vare på katta da, etter at jeg fant den ute, i skogen nesten, bak hagen vår.

    Før det, så var liksom katta noe som tilhørte muttern og søstern min.

    Men etter at jeg fant den på den hylla i fjellet der, så ble den liksom min katt og da.

    Så den katta var nesten som en i familien, så det var veldig trist når den døde.

    Så sånn var det.

    Det var også sånn med katta, da vi bodde i Jegersborggate.

    Da var ikke muttern så flink til å ordne med mat til meg og søstra mi, og katta, alltid.

    Men like ved der vi bodde, så var det en dame som het Fru Landhjem, tror jeg, som hadde en gammeldags kolonialforretning, på et hjørne i Jegersborgate, et par hus nærmere sentrum, enn der vi bodde.

    Det kunne man få kjøpt nymalt kaffe osv., som jeg en gang måtte kjøpe for muttern og stefaren min, med mine penger da, husker jeg, for dem var blakke.

    Men men.

    Men hu dama, hu tok vare på katta, og den fikk lov å komme inn på pauserommet der osv.

    Og hun dama, Fru Landhjem, hun dro også ut til Bergeråsen en gang, etter at jeg hadde fortalt at katta bodde der, en gang jeg var på ferie i Larvik.

    Så da hilste hu på katta, som satt på trappa vår da, og så at katta hadde det bra da.

    Hu ble med inn og så i leiligheten osv. da.

    Så da var hu fornøyd.

    Men når jeg fortalte hu, at katta til Pia hadde flitt borte, noen år seinere.

    Da ble hu helt rar, og kom opp på Tagtvedt, å skulle sjekke at vi leita etter katta i skogen osv.

    Jeg hadde en kamerat i Larvik, som het Jarle, som var broren til Sølvi, som var venninna til søstra mi, og som hadde gått i klassen min.

    Sølvi var ikke der da, uten at jeg vet hvorfor.

    Men jeg og Jarle, vi spillte fotball, i hagen til muttern.

    Så så Jarle, at der kom fru Landhjem, eller hva hun het.

    Da måtte jeg løpe inn i leiligheten, hvor søstra mi satt inne, av en eller annen grunn.

    Og si, nå er fru Landhjem her, gå ut å let etter katta i skogen.

    For da, når fru Landhjem fant huset til muttern, da lurte fru Landhjem på hvor Pia var da.

    Og da kunne jeg si, at Pia var ute i skogen og leita etter katta.

    For hu var helt rar, og skikkelig sinna, hu fru Landhjem.

    Så hu hadde kanskje angrepet søstra mi, hvis hu hadde sett at hu satt i sofaen.

    Hvem vet.

    Så tok kanskje det katte-greiene, litt for alvorlig, like før hun ble pensjonist osv.

    Men, før det, så var hun helt fin, da vi bodde i Jegersborggate osv.

    Det er i hvertfall sånn jeg husker det.

    Hun fortalte det, at når hun skulle kjøre fra Larvik, til Drammen, eller Oslo.

    Da pleide hun ofte, å kjøre omvei, om Berger og Svelvik, altså å kjøre Svelvikveien, istedet for E18, mellom Sande og Drammen.

    Og den veien er vel kanskje 2 mil, mellom Sande og Drammen, hvis man kjører E18.

    Men hvis man kjører Svelvikveien, så er den veien minst 4 mil, hvis ikke fem, og med mye svinger.

    Men hun synes det var så fint å kjøre om Berger og Svelvik, langs Drammensfjorden, for Svelvikveien, går nesten langs Drammensfjorden, hele veien mellom Sande og Drammen, og når jeg tenker tilbake, så kan jeg jo være enig i det, at selv om den veien er veldig svingete, så ser fjorden veldig fin ut, på sida av veien, så det finnes nok veier som har dårligere utsikt da, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Nå kom jeg på noe mer om den butikken til Fru Landhjem i Larvik.

    Og det var, da jeg bodde i Jegersborggt. der da, fra 1977 til 1979, før jeg flytta til fattern.

    Da ble jeg jo kjent med hun fru Landhjem, som hadde kolonialbutikken.

    Så et par ganger, så ble jeg sent på postkontoret, i Larvik, for å hente pakker, som hu hadde fått.

    Det var ofte bare reklame-plakater osv., så det var egentlig ikke ordentlige pakker, husker jeg at jeg syntes.

    Med da fikk jeg en is eller noe da.

    Men jeg var glad i å samle tomflasker, for stefaren min, Arne-Thormod, han tok meg med på travbanen, og da ble jeg lært av sønnen til en kamerat av han, at man kunne gjøre det der da.

    Så det begynte jeg å gjøre i Larvik og, hvis jeg fant noen tomflasker da.

    Men da tok ikke fru Landhjem mot de flaskene, hvis ikke man kjøpte noe.

    Og det var egentlig ganske kjedelig butikk hun hadde, så da gikk jeg vel heller å panta dem andre steder.

    En gang, så fikk jeg en fotball pocket-bok, av Fru Landhjem, som hun ikke klarte å selge.

    Og det var, hva het den serien igjen da, Super-Mac, eller noe?

    Noe sånt.

    Og da husker jeg at jeg klatra opp i det gamle og store morelltreet, som vi hadde i hagen der, i Jegersborggate, som jeg hadde bygd hytte i, og leste det hefte der da.

    Da var det vel sommeren da antagelig.

    Så det var nok værre steder å vokse opp, enn i Jegersborggate i Larvik, selv om muttern var litt sprø, som man vel må si.

    Jeg kan ikke si at det var like artig, på Bergeråsen, selv om det også er veldig fint på Bergeråsen, med fjorden osv., og jeg hadde jo besteforeldra mine der osv.

    Så det var ikke så ille, jeg slapp muttern, og skrikinga hennes, men jeg måtte bo aleine der da, og jeg likte meg også bra i Larvik, men jeg pleide å dra å besøke muttern og Arne Thormod, og søstra mi, og Axel og katta da, hver tredje eller fjerde uke da.

    Så sånn var det.

  • Noen tror at jeg stjal penger, da jeg jobbet på Rimi. (In Norwegian).

    Noen tror at jeg stjal penger, da jeg jobbet på Rimi. (In Norwegian).


    Noen tror jeg stjal penger, da jeg jobbet på Rimi, de 12 årene jeg jobbet der.

    Men det gjorde jeg altså ikke.

    Jeg var nok såpass kjedelig, at jeg prøvde å ha kontroll på økonomien, sånn at lønningen rakk, helt til slutten av måneden osv., sånn at jeg ikke behøvde å tulle med sånne ting.

    Jeg har vært åpen om hva som har skjedd i løpet av oppveksten osv., og som jeg har skrevet om på bloggen.

    Og da har jeg innrømmet, at da jeg var i begynnelsen av tenårene, og var på besøk i Larvik, hos muttern, så var jeg ganske kleptoman i de forskjellige bokhandlene osv. i byen.

    Og de som gikk i klassen min, i syvende eller åttende klasse, var det kanksje.

    De husker kanskje at jeg hadde noen sånne dyre sølv og gull-tusjer, som jeg skrev på pulten med.

    Ulf, i klassen, var også med da jeg rappa de.

    Det var i åttende klasse, tror jeg.

    Da var Ulf med meg og søstra mi, til muttern.

    Så fikk vi ikke noe mat, muttern hadde en litt eldre kar boende der, på det gamle rommet til søstra mi, av en uforklarlig grunn.

    En som likte å hekle, eller noe sånn, men jeg tror ikke han var homo, uten at jeg skal si det helt sikkert.

    Men samme det.

    Men da fikk vi ikke noe mat, omtrent, hele helga.

    Jeg og Pia, vi hadde jo bodd mange år med muttern, i Jegersborggt. og andre steder i Larvik, så vi var vant til, at maten til muttern, den var ofte såpass lite god, så den havna oftest i søppla, eller under bordet til katta.

    Men sånn var det.

    Men Ulf, var ikke vant til sånn her.

    Så jeg fant på et triks, på veien hjem.

    Fordi vi var sultne.

    Så gikk vi på toget, i Larvik.

    Så sa vi, at vi ikke hadde hatt tid å kjøpe billett.

    Jeg hadde tatt toget alene til Larvik, mange ganger, så jeg kjente rutinene til konduktørene.

    Da ville nemlig konduktøren, dukke opp, etter Sandefjord, og selge vårs billetter, på toget.

    Men da fikk jeg med de andre på det her, så hoppa vi av toget i Sandefjord.

    Så dro vi på en kafeteria, og kjøpte en pizza til 30 kroner, eller noe, for de pengene vi sparte på togbilletter, ved å lure konduktøren.

    Men det var bare fire biter i den pizzaen.

    Så det er mulig de andre ble litt sure, når jeg rappa den fjerde biten også.

    Men det var ikke så store pizzabiter, så det var ikke så lett å dele dem heller.

    Men det var kanskje litt uhøflig, det er umulig.

    Så tok vi toget til Holmestrand da, og bussen hjem.

    Egentlig sa vi på toget i Larvik, at vi skulle til Drammen.

    For det gikk også ann, og så ta bussen fra Drammen.

    Det her gjorde vi litt forskjellig, når vi besøkte muttern, ettersom hva vi synes hørtes artig ut osv.

    Toget stoppa ikke i Sande, på 80-tallet, av en eller annen grunn.

    Men men.

    Og jeg rappa også litt på sånne datamesser osv., da jeg gikk på videregående.

    Men, da jeg begynte på skole i Drammen, i 1988, så slutta jeg med de kleptomane tendensene da.

    Jeg gjorde det vel mest for adrenalinkicket osv., for jeg pleide alltid å få penger av fattern.

    Untatt en gang, så hadde jeg ikke penger til bussen, da jeg jobba på CC Storkjøp.

    Det var sommeren 1989 vel.

    Og da hadde jeg haika de tre milene hjem til Berger, hver dag.

    Dette var vel etter at jeg hadde vært på ferie i Brighton, det var vel derfor jeg var så blakk.

    Så hadde dem plassert meg ute i hallen, i CC-bygget i Drammen der.

    For der hadde dem 10-kroners salg.

    Så ble jeg stående alene der da, for å selge 10-kroners varene, som det gikk mye av.

    Og noen ganger, så ga bare en kone meg noen tiere, mens jeg slo inn varene til ei kone som var foran i køen.

    Så ble noen tiere liggende der da.

    Så mangla jeg noen kroner til bussen da.

    Så da må jeg innrømme at jeg rappa en tier gitt.

    Det har jeg vel også skrevet om på bloggen før.

    Jeg var ikke sikker på om de lurte meg, siden jeg måtte stå aleine ute i hallen der, og passe på ti-kroners salget, eller ikke.

    Så jeg lurte litt på det her da.

    Men etter det, etter at jeg flytta til Oslo, i 1989, så bestemte jeg meg, for at nå måtte jeg være voksen, å ha kontroll på økonomien osv.

    At det var såpass stressende, å sitte på toget f.eks., hvis man ikke hadde billett.

    På månedskort-vogna, til Drammen f.eks., og vente på at det skulle være kontroll.

    Så da bestemte jeg meg for, at nå fikk jeg være voksen, og slutte med sånn sniking på toget og t-banen osv.

    Og jeg kan ikke huske at jeg har stjålet noe, etter at jeg flytta til Oslo, i butikker, eller noe sånt.

    Det tror jeg ikke.

    Untatt smågodt, på Rimi og OBS Triaden, men det var fordi, at en sjef vi hadde, på OBS Triaden, sa at det var lov, å ta noe smågodt, en gang i blandt.

    Hun finske eller svenske Helene vel.

    Så da blei det en vane, at man gjorde det en gang i blandt, selv om jeg ikke spiste så mye smågodt i Rimi, men kanskje for 5 eller 10 kroner tilsammen eller noe, siden jeg huska den uvanen, fra OBS Triaden.

    Dessuten, da vaskefirmaet kvalitetsrengjøring, skulle bone gulvet, i 1997 eller 1998, var det vel, på Rimi Bjørndal, så sa sjefen der, Kristian Kvehaugen, at da måtte jeg jobbe, den søndagen.

    (Uten lønn da selvfølgelig, det var jo Rimi).

    Men da kunne jeg ta is og brus, sa Kristian, under boninga, da var det lov.

    Så det har jeg gjort et par ganger, når det har vært boning.

    Men ellers, så kan jeg ikke huske at jeg har rappa noe.

    Så hvis jeg har spist smågodt og is og brus, for kanskje 40-50 kroner da, i de 12 årene i Rimi, under boning osv., så tror jeg ikke det er så galt beløp.

    Men om dette er lov eller ikke, det tror jeg ikke egentlig.

    Men det er vel ikke lov, å la noen jobbe en hel søndag uten lønn heller.

    Og butikksjefen sa jo, at dette var vanlig, at det var lov å ta en is og en brus, når det var boning.

    Og hun sjefen på OBS Triaden, sa at det var lov å ta smågodt, en sjelden gang.

    Så da festa vel dette seg på minnet da.

    Og ofte, når jeg jobba i butikk, så var jeg veldig overarbeida, og jeg tok smågodt, når jeg jobba på Rimi Langhus, så var veldig sliten, og jobba kanskje aleine i butikken, etter stengetid.

    Så da var det sånn, at det var vanskeligere å dy seg da.

    Så huska man kanskje det hun sjefen hadde sagt på OBS Triaden da, at det var lov å ta et eller to godteri på slutten av dagen, en sjelden gang, så da må jeg vel innrømme at vel gjorde det på Rimi et par ganger og, spesiellt på Langhus, men da var jeg alstå veldig sliten, da jeg jobba der, etter å ha jobba som en slave omtrent, må man vel si, i Rimi, i mange år.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Toppen 4 på Bergeråsen, i Vestfold, 1971-73. (In Norwegian).

    Toppen 4 på Bergeråsen, i Vestfold, 1971-73. (In Norwegian).

    Nå huska jeg noe som skjedde i 1973, tror jeg det må ha vært, da jeg våkna i dag.

    Da bodde jo vi, familien til fattern, familien Olsen da, i Toppen 4, på Bergeråsen.

    Så det var Arne Mogan Olsen, fatter, og muttern var vel da Karen Olsen, og jeg og søstra mi Erik Olsen og Pia Olsen.

    (Men så flytta muttern til Larvik, sommeren 1973, tror jeg, og tok med meg og Pia).

    Det som skjedde her, det tror jeg må ha skjedd, vinteren 1972/73.

    Pia hadde såvidt lært å gå, og prate såvidt.

    Så hun må vel ha vært, sånn ca. et år, og noen måneder kanskje.

    Noe sånt.

    Det var en søndags morgen da, vinteren 72/73 da.

    Og da var jeg sånn ca. to og et halvt år da.

    Så hadde jeg våkna da.

    Så gikk jeg inn på rommet til muttern og fattern.

    Det var vel en søndags morgen, sånn i 9-10 tida, kanskje.

    Så gikk jeg inn på rommet til muttern og fattern.

    For vi pleide vel å hilse på muttern, om morgenen osv. da.

    Men da lå muttern, med trynet, nedi puta, på magan.

    Helt stille.

    Og fattern, satt på senga, i retning vinduet, mot der veien var, eller snuplassen, for å kjøre ned til Olleveien.

    Og muttern bare lå sånn, og reagerte ikke.

    Så sa jeg til fattern, ‘mamma gråter’.

    Så sa fattern, ‘ja, mamma gråter’.

    Så reagerte fortsatt ikke muttern.

    Så skjønte jeg, at jeg ikke var velkommen der da.

    Så gikk jeg inn på rommet mitt.

    Så dukka søstra mi opp, etterhvert, hu hadde vel våkna, på sitt rom da.

    Kanskje fattern hadde vekt hu eller noe, ikke vet jeg.

    Men da skulle hu gå til mamma, sa hun.

    Men da måtte jeg si til henne, at mamma gråter.

    Det tok litt tid, husker jeg, for meg først, å skjønne det at voksne folk, kunne gråte.

    Men da sa jeg det til Pia da.

    Åja, sa hu, eller noe.

    Og gjentok at muttern gråt da.

    Så da venta vel hu litt, med å gå til muttern da.

    For muttern var ikke tilsnakkendes.

    Og Pia var jo bare et år, eller noe, så jeg tenkte, at hu kanskje, ikke visste dette, at voksne folk, kunne gråte og sånn da.

    Siden muttern reagerte jo ikke på noe.

    Så det var litt rart, synes jeg.

    Det var liksom barn som skulle gråte, synes jeg da.

    Så det her synes jeg var litt rart, med en gang.

    Men jeg skjønte jo det, at noe hadde skjedd da.

    Og at muttern nok, trengte litt tid, på å bli seg selv igjen.

    For da skjønte vel jeg det, fra noen ganger, når jeg selv ble sur for noe, eller begynte å grine, at det tok litt tid, så var det bedre.

    Så da skjønte jeg vel det da, at muttern trengte litt tid, så ble hun sikkert bedre, seinere på dagen.

    Så det prøvde jeg å forklare Pia da, at muttern gråt nå, så hun fikk vente litt med å gå til muttern osv.

    Og det tror jeg hun skjønte da.

    Jeg tror kanskje hun hadde blitt litt sjokka, hvis hun så, at muttern bare lå der, og ikke svarte.

    Siden hun bare var et år osv. da.

    Men hva som egentlig hadde skjedd.

    Det vet jeg ikke.

    Fattern sa ikke noe.

    Han sa bare, ja mamma gråter.

    Så hvorfor muttern gråt, det vet jeg ikke.

    Men det var vel noe da, siden hu lå ganske lenge, med tryne nedi puta, og gråt da, uten å reagere på noe.

    Så det var kanskje litt rart, når man var sånn to og et halvt år eller noe.

    Så det er sikkert derfor jeg husker det enda da.

    Jeg husker mer derfra også, fra før Pia ble født, tror jeg.

    Jeg tror det var sommeren 1971, antagelig, da jeg var et år.

    Det var i hvertfall om sommeren, og jeg tror ikke Pia var født, så jeg tror det var sommeren 1971.

    Da stod muttern i kjøkkenet der.

    Og jeg plaga henne.

    Så oppi en sånn kjøkkenskuff, så lå det en sånn pensel, til å pensle smør, på brød man baker osv.

    Så viste jeg den til muttern da, i tilfelle hun ikke hadde sett den.

    Jeg skjønte vel det, at hun hadde sett den før da, jeg bare ville ha noe å prate om.

    Så sånn var det.

    Og da sa muttern, at jeg skulle gå ut på varandaen, som var like ved kjøkkenet.

    Man måtte gå bort mot stua, og ut en verandadør, på høyre hånd.

    Og der lå fattern, og solte seg, på en sånn sol-seng.

    Vil jeg si.

    Som kan klappes sammen.

    Nesten som en sånn stol, som var populær, på 70-tallet.

    Og da hadde muttern sagt, at jeg skulle pensle på fattern da.

    Som sov i sola, på den her senga da.

    Men da begynte han, å klage, i søvne da.

    Eller halv-søvne.

    Så gikk jeg inn til muttern igjen.

    Og da sa hun, at jeg skulle gjøre det en gang til.

    Men da skjønte jeg, at hu dreiv å kødda med meg.

    Så det gadd jeg ikke.

    Da sa jeg bare nei.

    Så sånn var det.

    Det var mer som skjedde der og.

    En gang, så var bestemor Ågot på besøk.

    Og muttern og fattern, var ikke der.

    Det var bestemor Ågot, som skulle passe på meg da.

    Jeg tror de var sykehuset, fordi Pia ble født, så det var kanskje i desember 1971 da.

    Og det var veldig artig.

    For da lekte vi gjemsel, husker jeg.

    Og da skulle jeg finne hu.

    Og hu skulle prøve å finne meg, jeg gjemte meg i kleskapet på rommet mitt og sånn da.

    Så det var veldig artig.

    Jeg kunne ikke huske, at jeg hadde hatt det så morsomt før.

    Jeg var liksom litt reservert, fordi jeg var vel vant med, å bli tulla med, av muttern.

    Men jeg skjønte det, at bestemuttern da, Ågot, hun var ikke sånn, at hun tulla så mye med folk, så det var mest bare morsomt det, å leke gjemsel osv. da, når hun var der.

    Så sånn var det.

    I tilfelle noen lurte på det da, hvordan det var på Bergeråsen der.

    En gang, når muttern ikke følgte med, så gikk jeg ganske langt ned i Olleveien der.

    Og det var ganske morsomt, det var kanskje sommeren 1971 da.

    Eller 72.

    Og det var ganske artig.

    Jeg passa på å gå på siden av veien, i tilfelle det skulle komme biler.

    Og til slutt, så så jeg langt ned, til Havnehagen der osv.

    Til telefonkiosken der osv.

    Men jeg gikk ikke så langt.

    Jeg fikk egentlig ikke lov å gå ned i Olleveien.

    Så jeg snudde å gikk tilbake da.

    Og det tror jeg ikke muttern fant ut.

    At jeg hadde gått ned der.

    Så det var litt artig, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Dansker bryr seg ikke om sine tidligere bodybuilding-mestere. (In Norwegian).

    Hagbard skrev:

    Frame1

    Du er da vist det norske svar på Palle Lalandia..

    Hei,

    jeg kjenner da Haldis godt nok, til å vite, at hun ikke er amerikansk.

    Hun er norsk, fra Vestlandet.

    Hun har vært samboer, med min far, siden 1980.

    Og hun er mor, til Viggo og Jan Snoghøj, som har dansk far.

    Og jeg har jobbet som selvstending næringsdrivende, i Storbritannia, som ‘Company Researcher’, med oppdrag for et britisk firma, siden mars måned, i fjor.

    Og da gjør jeg research om nordiske firma, i emballasje-bransjen.

    Og da har jeg lært, at Snoghøj, er et sted, på Jylland, tror jeg.

    Så jeg tenkte kanskje at dette ville interessere noen danskere.

    At Haldis, den kjente danske bodybuilder Viggo Snoghøjs mor, har plutselig blitt amerikansk, med perfekt engelsk og perfekt maskinskriving.

    Etter å ha vært norsk hele livet.

    Og i 1989, så søkte Viggo Snoghøjs lillesøster, Christell Humblen (som har samme mor som Viggo).

    Hun søkte jobb på McDonalds, i Drammen.

    Det var den første McDonalds-resturant, i Drammen, på Bragernes torg.

    Og da spurte Haldis, om jeg kunne skrive den søknaden for Christell.

    Og nå, som Haldis snart er 70 år.

    Nå, så har hun plutselig lært seg å skrive perfekt, på maskin, og også på amerikansk-engelsk.

    Og i tillegg, så sa min søster, Pia Ribsskog, for noen år siden, at Viggo, nå var hos en amerikansk dame, i USA, som en slags gigolo.

    Så hva som har skjedd med min stebror, som jeg nesten må kalle han, enda vi ikke bodde i samme hus. (Jeg bodde i min fars leilighet, men min far bodde hos Haldis, Viggo og Christell og de).

    Men hva som har skjedd, siden en av Danmarks mest kjente bodybuildere, nå mere, er en gigolo, for en amerikansk dame, i USA. (Ifølge min søster).

    Og Haldis, skriver plutselig som en amerikaner, på YouTube, på sine eldre dager, må man vel si.

    Enda hun har vært norsk hele livet.

    Så hvis det kun er meg, som synes at dette er rart.

    Så får jeg heller være rar da.

    Jeg tenkte kanskje at noen dansker brydde seg om hva som skjedde med deres tidligere mester i bodybuilding.

    Så derfor jeg skrev om dette på dette forum.

    Håper dette er i orden!

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    Svar på dette indlæg Citér dette indlæg

    Af: johncons d. 14/07/2008 Kl. 17:59

    Tilføj til venne-listenSend privat besked

    Klag over dette indlæg


    Gå til min blog

    http://debat.bt.dk/index.php?id=1&view=single_thread&cat_uid=3&conf_uid=7&thread_uid=13129&page=9

  • Skadefryd fra min søster Pia Ribsskog. (In Norwegian).

    Min søster, Pia, bodde jo også i det samme huset, som min far, Haldis, Christell, og Jan og Viggo, bodde i.

    Men om hun flyttet dit, fra Larvik, før Viggo flyttet til Køge, eller ikke, det skal jeg ikke si sikkert.

    Jeg flyttet til Bergeråsen, fra Larvik, noen år før min søster, i 1979, men jeg ble boende i min fars gamle leilighet, da han flyttet ned til Haldis.

    Så jeg bodde altså ikke sammen med min far, mer enn et halvt års tid.

    Og jeg bodde ikke sammen med min søster, og Christell og Jan, Viggo, Haldis, og min far, de bodde i et hus, 200-300 meter, fra der jeg bodde.

    Men min søster Pia, kan ikke ha likt Viggo så bra.

    For da hun fortalte det, for noen år siden, at Viggo var gigolo hos en amerikansk dame, i USA, så gliste hun, og frydet seg da.

    Må man vel si.

    Så de kan ikke ha vært så gode venner.

    Men sånn er det vel, alle kan vel kanskje ikke være det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    Svar på dette indlæg Citér dette indlæg

    Af: johncons d. 14/07/2008 Kl. 13:19

    Tilføj til venne-listenSend privat besked

    Klag over dette indlæg


    Gå til min blog

    http://debat.bt.dk/index.php?id=1&view=single_thread&cat_uid=3&conf_uid=7&thread_uid=13129&page=8

    Her er mer av Viggo, fra YouTube:

  • Hey You – The Rock Steady Crew

    Viggo, sønnen til Haldis, han flytta til Danmark, til Køge, på begynnelsen av 80-tallet.

    Men der hadde de MTV, var det vel.

    Så han, tok opp en tre-timers kassett, med musikkvideoer.

    Det var vel Madness Our House og sånn.

    Og det var også den videoen her da.

    Og det var hip-hop da.

    Og fattern, kjøpte en videospiller, Akai, til 9000, eller noe, helt på begynnelsen av 80-tallet, siden jeg hadde mast, så fattern var veldig kul da, og hadde kul bil osv. og, og jeg var rimelig bortskjemt da.

    Jeg vet ikke om han kjøpte videospilleren, fordi jeg maste, eller om han hadde dårlig samvittighet, eller hva det var.

    Kanskje han bare skulle være grei, eller at vi skulle ha alt osv.

    Det var liksom sånn, at vi skulle ha alt mulig da.

    Ny bil, og alt sånt.

    Men jeg skjønner meg ikke helt på fattern, jeg må innrømme det, så hvorfor jeg fikk videospiller, det er jeg ikke helt sikker på, det må jeg innrømme.

    Så sånn er det.

    Men da satt jeg og Pia og Christell da, oppe hos meg, i Leirfaret, og så på de her musikkvideoene da.

    Og den her, med Rock Steady Crew, den synes vi var så kul, så den så vi mange ganger.

    Og da var også Ulf, fra klassen, der, tror jeg.

    Det var kanskje andre gangen, som vi så gjennom de her videoene.

    Og da husker jeg, at jeg overhørte at Ulf, Havmo that is, dreit vårs ut da, ovenfor andre i klassen, at vi var så spesielle.

    Fordi da var det sånn, at vi så på alle videoene.

    Også plutselig så var det en sang vi skulle se mange ganger.

    Så det var skikkelig flaut av oss, husker jeg.

    Det var vel da jeg gikk i 7. klasse, eller noe, det her, tror jeg.

    Men jeg husker Ulf, han var ikke alltid helt på høyden han heller.

    Jeg husker den her ‘Our House’ sangen da, med Madness.

    Den spilte vi, i store-fri, i 6. klasse, var det vel.

    Noe sånt.

    Og en gang, så begynte Ulf, å synge på den her sangen.

    Og da sang han ‘o a’, eller noe sånt.

    Han trodde det bare var noen lyder.

    Han skjønte ikke at det var ‘Our House’.

    Og dette hørte også hun Linda Moen, mener jeg å huske.

    Så hu sa fra til Ulf, og lo da.

    Jeg bare så på det her da.

    Jeg sa ikke noe.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Det er mye rart man kommer på.

    Det er helt sikkert.

  • Enda mer fra Bergeråsen, og om søstra mi osv. (In Norwegian).

    Søstra mi, flytta jo opp til meg, vinteren 1988, og det er en del ting jeg kom på i forbindelse med det.

    Jeg skrev jo om det, at jeg rota eller klinte litt med Nina Monsen mest, og litt med Christell opp igjennom årene.

    De bodde jo ikke i samme hus, og var ikke i slekt med meg, de her, så selv om fattern var sammen med moren til Christell, så var egentlig ikke vi som søsken, som søstra mi Pia, det ble ikke på samme måten med Christell, synes jeg, siden hun bodde i et annet hus, og vi ikke var i familie.

    Så sånn var det.

    Men det var også en annen venninne av ste-søstra mi, Gry Stenberg, som også gikk i klassen min, som jeg rota med litt, ikke noe alvorlig da, opp gjennom åra.

    Så flytta søstra mi, til Berger, når kan det ha vært da.

    Sommeren 1982 kanskje, eller 1983.

    En av de.

    Jeg var da rimelig deppa, av å bo aleine i Leirfaret, så jeg spurte om hu ville bo der, men det ville hu ikke.

    Men når jeg tenker tilbake nå, så synes jeg mye av den oppførselen hennes, har vært litt rar.

    Hun Gry Stenberg, var ikke akkurat blant de jentene i klassen, som sa mest på skolen.

    Og hun var ikke blant de sossejentene heller.

    Hun satt sammen med de minst populære jentene, må man vel si.

    Det var Lene Lillevik, Sissel Tysnes, og Gro-Marit, het hun vel, med rødt hår.

    De satt foran, når man kom inn i klasserommet, med pultene ved siden av hverandre da, og ingen av dem sa noe høyt, noen gang vel, untatt hvis dem måtte lese noe høyt, eller noe da.

    Men, hun Gry var helt ok jente hun egentlig, selv om hun, av en eller annen årsak, ikke var så populær i klassen osv.

    De som var populære i klassen var vel hun Hege Rønjom, husker jeg, før hun flytta til Svelvik da.

    Og Lene Andersen, var populær.

    Og Linda Moen, hun var tre- eller firemenningen min, sa fattern, hun var litt sånn ovenpå og litt vulgær omtrent, og litt tøff, vel, så hu var vel ikke akkurat på godfot med meg.

    Hun hadde en sånn rå, litt ekkel latter osv.

    Så hun minna meg egentlig litt om hun Laila i Larvik.

    Men hun var med på fotball-laget, husker jeg, men bare det første året vel, hun og Lene Andersen vel.

    Lene Andersen, stod også og kikka på, da Jan Snoghøj, hadde kræsja i treet, nede ved Berger kirke, for de bodde like ved kirka.

    Så sånn var det.

    Hun vant en bil i et lotteri en gang, lenge før hun kunne ta lappen.

    Og da solgte hun bilen, og kjøpte en tøff Opel, eller noe, i 1988 eller 1989 da.

    Vi tok kjøretimer på samme kjøreskole, inne i Drammen.

    Og en gang, da jeg gikk på skole i Drammen, i 1988/89 da.

    Så gikk hun Lene Andersen, fortsatt på skole i Sande, i 3. klasse der da.

    Og det som skjedde, var at jeg skulle vel egentlig på russekro, med en som het Magne Winnem, fra Røyken, i klassen.

    I Hokksund, eller noe sånt, tror jeg det kan ha vært.

    Og da sov jeg over hos Jan Snoghøj, i Rødgata, i det gamle bedehuset der da, var det vel, som fattern og Haldis kjøpte.

    Og brukte som lager og leilighet osv.

    Men jeg drakk noen øl der, og bussene i Rødgata, de kjører annenhver gang, på den sida av veien, og omvendt, tror jeg.

    Jeg var ikke vant til å ta bussen der, og var litt full, så det ble noe tull.

    Så da endte det med, at jeg heller ble og festa hos Jan og dem da.

    Og dem var jo kule å feste med de her folka, fra Berger osv., som hang der.

    Det var vel Eirik Thorhaldson, og jeg lurer på han som het, hva het han da, en som het Frank kanskje, og en som het, ja jeg kommer vel på det, Bråten, Tom Bråten, tror jeg.

    Og da mener jeg, at den her gangen, eller på en annen fest.

    For jeg jobba jo på CC i Drammen, så da hendte det noen ganger, at jeg lå over hos Jan på Gulskogen da.

    Og en gang, så skulle Tom Bråten, og en annen, tror jeg det var, på fest på Berger.

    Og det dem gjorde, var at da ringte dem Lene Andersen, så måtte hu kjøre inn til Drammen, for å hente vårs.

    Så lurte jeg litt på det her da, for hun Lene Andersen, så jo jeg på, som en av de mest populære og også mest ordenlige damene, fra skolen osv.

    Så jeg lurte på hvordan det kunne ha seg, at de bare kunne ringe henne, så måtte hun kjøre inn til Drammen, for å hente dem.

    Hun burde vel bestemme sånn selv, og hun var veldig flink og pen og alt mulig, så jeg skjønte ikke helt det her.

    Men jeg var rimelig full.

    Og røyka og alt mulig, sigaretter da.

    Men Lene Andersen, kjørte ganske fort, jeg tror hun kjørte E18 om Sande.

    Og, jeg var rimelig full.

    Så da jeg skulle hive ut røyken av vinduet, så traff jeg en sånn metallist, så ble det merke.

    Ops.

    Jeg har ikke prata med hun Lene Andersen, etter det her, i 1988 eller 89, men det er ikke heller sånn, at jeg var så stolt over det.

    Så sånne ting, er det vel greit, å vente en 20-30 år i hvertfall, før en tar opp.

    Noe sånt.

    Men det som søstra mi sa da, etter at hu flytta til Berger, fra muttern i Larvik, i 1982, eller når det var.

    Jeg kom jo ganske greit overens med hun Gry Stenberg, selv om jeg kanskje var like interessert i hun Christell, dattra til Haldis, selv om hu kanskje var litt vanskeligere å komme overens med osv.

    Det er mulig.

    Men etter at søstra mi, hadde bodd på Berger, et par år, kanskje.

    Så fortalte hun meg en historie, som jeg ikke vet om kan ha vært sann eller ikke, og som gjorde, at jeg vel mistet interessen, for hun Gry Stenberg osv. da.

    Det søstra mi sa, var at en gang, så hadde hun vært på besøk hos Gry.

    Så var det noe med at hun, søstra mi, av en eller annen grunn, hadde måttet låne en underbukse, eller truse da, av Gry.

    Også hadde ikke den vært ren.

    Så da hørtes det litt ekkelt ut, hun forklarte enda mer nøyaktig.

    Men.

    Hvorfor skulle søstra mi, låne underbukse eller truse av Gry?

    Det synes jeg var rart nå da.

    Jeg skjønner ikke hvorfor Pia skulle si det her til meg.

    Ville hun at jeg skulle miste interessen for hun her Gry da?

    Noe sånt.

    Mer da.

    Sommeren 1988, så var jeg og tremenningen min, Øystein, fra Lørenskog, på språkreise, i Brighton.

    Samme sommer, så var søstra mi, Pia, og Christell da, på språkreise, i Bournemouth.

    De bodde hos noen rike folk der, sa de da de kom tilbake.

    Men men.

    Høsten 1988, så var det EF-språkreise fest, på Sjølyst, i Oslo.

    Og da dro både jeg og søstra mi, og Christell og også Øystein dit da.

    Da prata jeg med en av venninnene, som Christell og Pia, hadde fått under oppholdet i Bournemouth da.

    Det var en veldig pen lyshåret jente vel, fra Oslo.

    Hun var niesa, eller noe, til en dame på Bergeråsen, som het Silvia, og som bodde i en vei der.

    Skal jeg sjekke Google Maps, om jeg kan huske navnet på den veien.

    Skal vi se.

    Kollen, het den veien, som Silvia, eller Sylvia, bodde i.

    Sissel Tysnes, i klassen, bodde også i den veien, sammen med søstra si, Vigidis, litt lenger bort i den veien, fra Havnehagen.

    Så sånn var det.

    Også Gry Johansen, bodde i den veien.

    Så sånn var det og.

    Hva som skjedde da.

    Jo, en gang jeg var i butikken, etter å ha besøkt bestemor Ågot kanskje.

    Noe sånt.

    Så var Syvlia, i butikken.

    På Sand der.

    Så hilste hu meg, fra hu niesa si da, i Oslo da, som jeg hadde møtt på Sjølyst da.

    Så spørr jeg Pia, som vel enten har flytta opp til meg da, eller så var den noen måneder før.

    Så spurte jeg om hun jenta da.

    Veldig pen jente også.

    Så sier Pia, nei hun var bare sånn, at hun lå med alle osv.

    Så hun fikk jeg ikke noe telefonnummer til, eller adresse, eller noe, av Pia da.

    Jeg vet ikke om Pia jugde, eller ikke.

    At hu var sånn og sånn.

    Men hun var veldig pen jente, så jeg hadde nok kanskje, kunne hatt mer lyst til å finne ut mer om hvordan hun var selv.

    Men søstra mi, sa bare at hun var sånn, at hun lå med alle, også sa hun ikke noe mer.

    Så sånn var det.

    Det er bra man har søstre osv.

    Videre da.

    Joda, like etter at søstra mi, flytta inn hos meg, så dukka det en annen, veldig pen dame, fra skolen, Gjerde, i Drammen, opp i leiligheten min.

    Det var Monica, eller Monika, Nebel.

    Sammen med søstra mi da.

    Så kikka hun Monica Nebel litt rundt i leiligheten min, og smilte og sa at jeg hadde stereoanlegg som dem osv.

    Så gikk hun ned til Christell da, som var venninna hennes.

    Så spørr jeg Pia da.

    Hvorfor var Monika Nebel her nettopp?

    Ikke noe svar, fra kjære søster Pia.

    Så fint å ha søstre.

    Søstra mi, hadde jo masse frike-venner.

    Og hun dro dem med, til leiligheten min, for å ha fest der med dem, en gang.

    Det var kanskje flere ganger hun gjorde det og, men jeg husker spesiellt en gang.

    Da kom jeg hjem fra jobben, og hadde noe øl og noen røyk da.

    Så spurte ei venninne av søstra mi, som het Heidi, med mørkt hår, fra Drammen, om hun kunne få en øl og noen røyk av meg.

    Så spurte jeg, sånn litt ertende tilbake da.

    Hva får jeg får det da.

    Så sa hu venninna til Pia da, ‘et knull’.

    Så begyner søstra mi å skrike ‘nei’, av en eller annen anledning.

    Og jeg var vel sånn, at jeg synes sikkert det var greit å tulle med jentene, men å kringkaste det sånn, sånn at alle folka på festen hørte det, da synes jeg det ble litt flaut.

    Så sånn var det.

    Hu var litt rar hu der Heidi og tror jeg, uten at jeg skal si det sikkert.

    Men men.

    Videre.

    Nei, jeg kom ikke på noe mer nå.

    Men jeg synes vel ikke, at søstra mi liksom var på min side da, når det gjaldt dette her, med å få tak i damer osv.

    Jeg tror f.eks., at hvis, f.eks. søstra mi, hadde vært interessert i kameraten min Espen, så hadde ikke jeg begynt å sabotere for henne, eller unngått å svare på spørsmålene hennes f.eks.

    Cecilie Hyde, spurte, ‘hvor er alle vennene dine da Erik’, etter at søstra mi, dro med alle frikene fra Drammen, til Bergeråsen da.

    Men det som var, var at, jeg ville vel egentlig ikke dra med kamerater fra Drammen, eller andre steder, for å hilse på søstra mi og Cecilie liksom.

    Hun hadde vel ikke så bra rykte, hun Cecilie, og jeg hadde jo ikke så mange kamerater da heller, men jeg kjente vel noen, på Berger, Drammen og Svelvik da.

    Men men.

    Men han Espen Melheim, han likte ikke de her venninnene til søstra mi.

    Så han skulle ha meg med å jogge i skogen osv., for han dreiv med orientering osv. da.

    Så jeg kunne nesten ikke spørre han, om han skulle være med på fest med alle frikene fra Drammen f.eks.

    Men sånn er det vel.

    Så jeg spurte ingen om det.

    Men men.

    Ja, jeg spurte også søstra mi, om det her julekortet fra Nina Monsen da.

    Hva det betydde.

    Det var bilde av hun Nina på gangbrua, på Berger, og med noe stjerner på osv.

    Sølvstjerner, eller noe, var det vel.

    Men søstra mi sa ikke noe, som vanlig.

    Jeg skjønte jo at det var høflig og hyggelig da.

    Men jeg forbandt vel sånne julekort og sånn, med besteforeldre og familie og sånt da.

    Liksom ikke så kult da.

    Så det var vel litt dumt av meg da.

    Men jeg burde vel ha kontakta henne igjen da.

    Men jeg tenkte vel på det, da flytta til Oslo, et halvt år seinere, men da hadde visst hu havna på noe institusjon, i Lillehammer, forstod jeg av Christell, var det vel, hvis jeg husker riktig.

    Så sånn var det.

    Men jeg var veldig opptatt de månedene før jeg flytta til Oslo, med russetid osv., så da blei det bare sånn, og jeg hadde jo leiligheten full av Cecilie Hyde, og søstra mi, og venninnnene hennes osv., så da synes jeg vel det var artig.

    Det er mulig.