johncons

Stikkord: Christell Humblen

  • Min Bok 4 – Kapittel 59: Mer fra jula 1995

    Da jeg kom hjem, fra Berger, første juledag, 1995.

    Så hadde jeg en del fridager, fra jobben, (husker jeg).

    (Det er mulig at jeg hadde noe ferie til gode, eller noe.

    Jeg husker ikke helt nøyaktig).

    Og jeg befant meg vel nokså alene, på Ungbo der, (mener jeg å huske).

    Så jeg bestemte meg for det, at jeg måtte finne på noe, da.

    For jeg kjeda meg fælt, da.

    Og de første årene, som jeg jobba som leder, i Rimi.

    Så pleide jeg noen ganger å gå og se, i andre Rimi-butikker, (for å se hvordan de drev butikken, da).

    (Blant annet i den i VG-huset vel, og også den i Byporten-senteret, (heter det vel), på Strømsø, i Drammen.

    Jeg så på ting som hvordan fruktposestativer, som de forskjellige Rimi-butikkene hadde, da.

    Sånn at jeg visste hva jeg kunne be om, fra fruktkonsulenten, for eksempel, i ‘vår’ butikk, da.

    Sånne ting.

    Siden jeg tok jobben min i Rimi ganske seriøst, da.

    For jeg hadde jo ambisjoner om å bli butikksjef, osv.

    (Og det var også noe av grunnen til at jeg ville ha meg lappen.

    For jeg forestilte meg det, at det var enklere å bli butikksjef, hvis man hadde lappen.

    For man fikk kjøregodtgjørelse, osv., som butikksjef, da.

    Og dette visste jeg siden jeg kjente Magne Winnem, som var butikksjef på Rimi Karlsrud, da.

    Og butikksjefene måtte også noen ganger få tak i varer selv, fra andre butikker.

    Så jeg hadde vel fått inntrykket av, at det lønte seg å ha lappen, for å bli butikksjef, da.

    Dessuten, så var det liksom noe med selvtilliten og.

    Det var liksom noe med å fullføre det man hadde begynt med, (må man vel si).

    Jeg hadde jo begynt å ta kjøretimer, i Drammen, i skoleåret 1987/88.

    Så da tenkte jeg vel sånn, at jeg burde fullføre det jeg hadde begynt på, også da.

    Noe sånt).

    Og en gang, så fikk Anne-Katrine Skodvin, Elisabeth Falkenberg og meg, til å kjøre ut til Rimi Siggerud, (i Elisabeth Falkenberg sin bil, da), da den butikken ble åpnet, med Leif Jørgensen, som butikksjef, i 1995, eller noe, vel.

    Og Siggerud, det lå ute langs en svingete vei, cirka en halvtime å kjøre vel, fra Lambertseter, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og den butikken, den så vel helt standard ut, mener jeg å huske.

    Så hvorfor Anne-Katrine Skodvin ville at Elisabeth Falkenberg og meg, skulle dra ut dit, det veit jeg ikke).

    Men jeg trodde det da, at Christell ville holde seg, ute på Bergeråsen der, en stund, i jula.

    Så jeg tenkte det, at dette ville være en bra sjanse, til å dra å se litt nærmere, på Rimi Skøyen, da.

    En butikk, som jeg hadde lagt merke til, den gangen som Pia, Axel og meg, besøkte Christell, vel.

    (Og som virka å være en ganske stor Rimi-butikk, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg kom ut til Rimi Skøyen der.

    Og etter at jeg hadde sett meg rundt i butikken der en stund, og så gått ut igjen.

    Så hvem dukka opp på parkeringsplassen der?

    Jo, selvfølgelig Christell og Jan Snoghøj.

    (Hvis jeg så riktig, ihvertfall).

    Christell dreiv og pekte på meg vel, sånn at armen hennes nesten gikk ut av ledd, så det ut som, for meg.

    (Og Christell, hu har jo også noen rare tomler, som hu klarer å bøye det ytterste leddet på, 180 grader.

    Så det er kanskje noe lignende med armene hennes og.

    Det er mulig.

    Albuleddet hennes så ihvertfall nesten ikke menneskelig ut, syntes jeg, da hu pekte på meg, da, (hvis jeg husker det riktig).

    Hvis det var hu da.

    Noe jeg tror det må ha vært, siden det vel skal litt til, å finne to personer, som ligner på både Christell og Jan Snoghøj da, og som bor på samme sted, osv).

    Men jeg hadde egentlig hatt nok, av Christell og dem.

    Jeg hadde ihvertfall ikke gått dit, for å møte Christell og Jan Snoghøj, da.

    Jeg trodde at de skulle holde seg hjemme på Berger, (eller i Drammen), i jula.

    Så jeg bare gikk mot jernbanestasjonen igjen da, og prøvde å late som ingenting.

    Da Christell stod der og pekte på meg, da.

    (For at Jan skulle se at det var meg som var der da, eller noe, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg var tilbake på jobb igjen.

    Så husker jeg det, at jeg ringte faren min, for å få telefonnummeret, til Christell.

    (For jeg tenkte at jeg måtte ringe da.

    For jeg var ikke sikker på om det var henne, som jeg hadde sett, utafor Rimi Skøyen.

    Og Christell hadde jo også hinta, (mer eller mindre, ihvertfall), om at hu ville på kino, på julaften, da).

    Og faren min, han bare ga meg telefonnummeret til Christell.

    Som da var hos Jan vel, og Erik Thorhallsson, (var det vel), svarte, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg spurte Christell om hu ville være med på kino, da.

    Men det ville hu ikke.

    Og da sa jeg vel det, at hu fikk bare si fra, hvis hu ombestemte seg.

    Og det sa hu at hu skulle gjøre, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg hørte aldri noe, da.

    Så hva Christell mente, da hu babla om den filmen, som het ‘Engelskmannen som gikk opp en ås og kom ned av et fjell’, det veit jeg ikke.

    Men det veit hu vel kanskje selv.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I romjula, så var det også sånn, (mener jeg å huske), at Glenn Hesler, (som vel altså da må ha bodd på Ungbo, ihvertfall ut 1995), hadde besøk, av kamerater, som Bengt Rune og Kalle, (fra Biljardhallen, på Skårer), som han spilte brettspillet Axis and Allies med, vel.

    For jeg husker det, at jeg gikk ned på Torgbua, sent en kveld, (mens jeg hadde alle de kvisene), og kjøpte noe godteri, for meg selv og noen av de folka, da.

    Og da hadde Torgbua egentlig stengt, for jeg var der akkurat klokka 23 da, (var det vel).

    Men en kar litt oppi åra der, slapp meg inn likevel, (for han så vel at jeg var en kjent kunde da, antagelig).

    (Og det var muligens også denne romjula, som den episoden skjedde, med halvbroren min Axel.

    At han ba hele den kameratgjengen, til Glenn Hesler, om å heller komme seg ut på byen, og finne seg damer, eller noe.

    Enda Axel jo er født i 1978 og bare var 17 år, på den her tida).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på varetellinga, på nyåret, på Rimi Nylænde, (husker jeg).

    At jeg husker at jeg overhørte det, at Henning Sanne, (eller hvem det kan ha vært), kommenterte om det, at jeg ikke hadde barbert meg, på grunn av alle de her kvisene, da.

    For jeg tenkte vel noe sånt, som at jeg ville få arr, hvis jeg barberte meg, når jeg hadde alle de her kvisene.

    Så jeg prøvde å roe ned de kvisene litt, da.

    Og noen dager etter det her igjen, så begynte alle kvisene å gå bort, da.

    Så en uke eller to ut på nyåret, (eller noe), så var kvisene forsvunnet da, (må jeg vel si).

    Og uten at det ble noe arr, (eller lignende), av dem heller vel.

    Så det var bare et engangstilfelle, at jeg har fått mer enn to-tre kviser samtidig.

    Så det at jeg fikk alle de kvisene samtidig, like før jul, i 1995, det synes jeg fortsatt at var litt rart, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en Facebook-melding til Athina Humblen

    athina humblen facebook

    PS.

    Her er mer om dette:

    mer om ronja lindblom

  • Her er den filmen, som Christell leste om i avisa, i siste kapittel, av Min Bok 4

  • Min Bok 4 – Kapittel 58: Jula 1995

    Jula 1995, så var det eneste stedet jeg var invitert, det var til Haldis og dem.

    (Pia skulle vel være hos bestemor Ingeborg, (eller om det var hos mora vår), på julaften, da.

    Men jeg fikk vel aldri noe invitasjon dit, som jeg kan huske, ihvertfall).

    Haldis og dem, de skulle denne jula feire på Bergeråsen, (i Havnehagen der), og ikke i Drammen, (som året før).

    Det ble sagt av faren min, på telefonen vel, (hvis ikke det var Pia som sa det her), at hvis jeg tok toget til Sande, på julaften, så ville Christell kjøre og hente meg der, da.

    Men da jeg kom til Sande, så var det faren min som stod og venta på meg, i en bil, ved Sande togstasjon der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til ‘Haldis-huset’, så satt Christell i sofaen der, (var det vel), og leste Drammens Tidende da, husker jeg.

    Mens hu prata høyt ut i stua, om en film som gikk på kino, på den her tida, som het ‘En engelskmann som gikk opp en ås’, (eller noe sånt).

    (Så da jeg kom tilbake til Oslo igjen, så lurte jeg på, om Christell hadde hinta om, at hu ville bli bedt ut på kino, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting som hendte, før middagen, den her julaftenen, (må det vel ha vært).

    Det var at jeg overhørte det, at Christell og hennes eldre halvbror, Jan Snoghøj, prata høyt sammen, mens Christell var på badet der.

    Jan Snoghøj sa det, (til Christell, da), at han syntes det, at Christell hadde så mye hår, på musa si.

    (For han hadde sett musa hennes en gang, mens hu hadde dusja, var det vel, at han sa).

    Christell svarte det, at hu hadde prøvd å barbere beina, en gang, og etter det så hadde det kommet ut noen svære, svarte hår, (sånn at hu alltid hadde måttet barbere beina sine da, etter det her).

    (Noe sånt).

    Så hu ville ikke barbere musa si, da, (fortalte hu).

    Jeg holdt bare kjeft når dem prata om det her da, forresten.

    For jeg syntes at dem prata om litt vel private ting da, (for å si det sånn).

    (Og jeg veit ikke hvorfor de prata så høyt.

    For de måtte jo skjønne at jeg også kunne høre det her, da.

    Og ikke veit jeg hvorfor Jan Snoghøj blanda seg opp i om lillesøstera hans barberte fitta si, eller ikke, heller).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under middagen, så viste jeg fram det nye førerkortet mitt, (som jeg nettopp hadde fått meg), til folka ved bordet der, da.

    Jeg hadde jo fått lappen, den samme uka, eller noe.

    Og jeg veit ikke om faren min og dem, hadde fått med seg det, at jeg hadde fått lappen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting jeg husker, det var at denne jula, så hadde jeg plutselig fått så mange kviser.

    Det hendte at jeg hadde en eller to kviser.

    Men denne jula, så hadde jeg plutselig fått kanskje tjue kviser da, (eller noe).

    Så jeg lurte på om dette var fordi jeg hadde anstrengt for mye, under oppkjøringa, (som var midt i julestria, for butikken som jeg jobba i), osv.

    Eller om det var fordi noen hadde putta noe rart i maten min, eller lignende.

    For jeg lagde jo sånn selvlaget Bostonpostei-aktig leverpostei, (i den Tupperware-boksen til Wenche), mye av den tida, som jeg bodde, på Ungbo der.

    Så noen kan ha tulla med den, for eksempel, (hvis jeg spiste det, på den her tida også, da).

    Jeg syntes ihvertfall at det her var rart, da.

    Men jeg tørr ikke å si noe sikkert.

    (Og de her kvisene mener jeg at jeg overhørte, at Christell kommenterte, (ovenfor Jan Snoghøj vel), ved matbordet, da.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting jeg husker, fra den her julemiddagen.

    Det var at jeg satt på springen, på doen, når jeg gikk på do, under middagen.

    Og da kommenterte dem det, ute i stua, (husker jeg, at jeg overhørte).

    At det ikke var vanlig å sette på springen når man bare skulle pisse.

    Det var visst bare vanlig, hvis man skulle drite, da.

    Så dem la merke til sånne her ting om meg da, skjønte jeg.

    (Og jeg var kanskje var for sånt, etter at jeg hadde fått høre det, på vorspielet, til julebordet, til Rimi Nylænde, det her året, (noen uker tidligere), at jeg hadde sunget i dusjen, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen merkelig ting, (må man vel si), som hendte, den her julaftenen, da.

    Det var det, at plutselig, så forsvant Haldis Humblen og Jan Snoghøj fra stua og kjøkkenet, i Haldis-huset der.

    Og da, så var det bare Christell, faren min og jeg, som var igjen, ved middagsbordet der, da.

    Og plutselig, så gikk Christell, og stelte seg bak faren min.

    Og begynte så å ta han på skuldrene, da.

    Så da begynte jeg å lure på hva det var som foregikk, husker jeg.

    Hadde Christell og faren min et forhold?

    Nei, det fikk jeg meg ikke til å spørre om, husker jeg.

    Så da fikk jeg litt sjokk, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke helt om jeg lå over, hos bestemor Ågot, på Sand, den her jula også.

    (Som jeg hadde gjort, to år tidligere, da jeg også feira jul, hos Haldis og dem, på Bergeråsen).

    Men sommeren etter, (sommeren 1996), så bodde ihvertfall Ågot, på sykehjemmet i Svelvik, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Uansett om det var sånn, at jeg lå over hos bestemor Ågot eller hos Haldis og dem, natt til første juledag.

    Så var det ihvertfall sånn, at jeg satt på med Christell, (husker jeg), inn til Drammen, på første juledag.

    (Noen må ha tilbudt meg å sitte på med henne, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Christell, hu sa det, at jeg burde kjøpe meg bil, for da fikk jeg meg sikkert dame, (husker jeg).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi kjørte ute ved Glassverket der, (var det vel), like før Drammen da, (på Svelvikveien).

    Så sa plutselig Christell: ‘Faen purken!’.

    Og så spurte jeg Christell om hvorfor hu var så redd for purken, (som tydeligvis kjørte bak oss, i en sivil politibil, da).

    Men da svarte ikke Christell noe, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi kom fram til Drammen jernbanestasjon der.

    Så fortalte Christell meg det, mens jeg gikk ut døra.

    At hu skulle kjøre til parkeringsplassen, ved Gulskogen Senteret der, og burne på isen.

    (Noe som jeg syntes at hørtes merkelig ut, for en ung dame, på 23 år vel, å drive med, da.

    Så da sa jeg vel ikke noe, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 50: Pia føder

    Pia og jeg var ganske uvenner, i 1995, etter den ‘vi har jo ikke noen saks’-kommentaren hennes, med mere.

    Men Axel kom på døra mi, (på Ungbo), en søndag, (var det vel), og vi diskuterte om vi skulle dra på kino, (eller noe sånt).

    Men da vi kom med T-banen, ned til Jernbanetorget, så foreslo jeg det, at vi kunne dra å besøke Pia, som lå på fødeavdelingen, på Aker sykehus der.

    Så Axel og jeg, vi tok en buss, (var det vel), opp til Aker sykehus, da.

    Og besøkte Pia, som venta på å føde, da.

    Fødselen hennes var en dag eller to unna, vel.

    Og jeg kunne ikke se noen andre kjente av Pia, på sykehuset der.

    Som for eksempel barnefaren Keyton, (eller noen andre).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av oss skulle skrive opp et telefonnummer.

    Men ingen av oss hadde kulepenn.

    Så jeg gikk ut av det venterommet, (eller hva det var igjen), som Pia var på der.

    For å finne en resepsjon, eller noe, hvor jeg kunne få lånt en kulepenn, da.

    Og så så jeg et rom, som det stod ‘Motagelse’ på.

    Så jeg trodde at det betydde resepsjon da, (eller noe sånt).

    Men det var jo en fødestue da, fant jeg ut.

    For der var det jo ei bekymra ung, mørkhudet dame, og mora hennes vel, og en eller to sykepleiersker, da.

    Som svarte ‘nei’ da jeg spurte om noen av dem hadde en kulepenn, da.

    (Men fødselen var ikke igang ennå, eller noe, da.

    Så alle hadde klær på seg, og sånn da, heldigvis).

    Jeg husker ikke om jeg fikk tak i en kulepenn.

    Men noen dager seinere så ringte Christell meg vel.

    Etter jobben, eller noe.

    Jeg lå og slappa av, (eller sov), på sofaen, på Ungbo der da, husker jeg.

    Og Pia hadde født en sønn da, sa vel Christell.

    Som vel hadde dukket opp på sykehuset der da, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en dag eller to etterpå, så dukka både Pia og Christell opp på Ungbo der.

    Og Pia sa plutselig bare ‘her’, og så måtte jeg holde ungen hennes, (som seinere fikk navnet Daniel vel).

    Så det var kanskje litt uansvarlig av Pia, for jeg hadde jo aldri hold en baby før.

    Så hvorfor Pia bare lempa over ungen sin, til meg, mens jeg stod i gangen, på Ungbo der.

    Det veit jeg ikke.

    Men det er mulig at hu veit det sjæl.

    Det er mulig.

    (Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia flytta så fra Ungbo, (på Ellingsrudåsen), den samme uka som hu fikk Daniel, (var det vel).

    Og jeg tror at det var Christell som hjalp henne med å flytte.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Pia fikk så en egen leilighet, (fra Ungbo, den og, tror jeg), i Tromsøgata, ikke langt unna Sofienbergparken der.

    Og en episode som jeg husker, fra etter at Pia fødte Daniel, men før hu flytta ned til Tromsøgata der.

    Det var at jeg overhørte det, at Pia viste Christell noen skjorter som jeg hadde til tørk, (eller noe), i tørkeskapet, på Ungbo, der.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Tre sånne cowboy-skjorter.

    To jeg hadde kjøpt selv, og en som jeg hadde fått av Jan Snoghøj, til jul, jula 1992 eller 1993, eller noe sånt, vel, (nemlig en svart og hvitrutet cowboyskjorte, da).

    Og da husker jeg det, at Christell plutselig sa ‘fy faen’, inne på tørkerommet, (eller like utafor), på Ungbo der, da.

    Så hva det var som Christell reagerte på, det veit jeg ikke.

    Men det virka nesten som at det var noe med skjortene mine, (eller noe sånt), som hu reagerte på, da, (syntes jeg).

    Så det var en rimelig spesiell episode da, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg tror forresten at Daniel vel ble født 24. juli 1995, (hvis jeg husker det riktig).

    Så dette jeg skrev om nå, det skjedde altså i slutten av juli, i 1995, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 37: Keyton fra Somalia

    Som man kan se, i de tidligere kapitlene av denne boken.

    Så var det mest Glenn Hesler og jeg, fra Ungbo, som pleide å trene sammen, på søndager, osv.

    (Og Axel og Magne Winnem pleide også ganske ofte å være med.

    Ihvertfall Axel, som var 15-16 år gammel, på den her tida, og som var innom Ungbo, cirka en gang i uka kanskje, på den her tida, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia, hu var etterhvert mye nede i Oslo sentrum.

    Hvor hu var på besøk hos Keyton og kameratene hans, tror jeg.

    Hvis ikke de var mest ute på byen, da.

    Det veit jeg ikke noe om, egentlig.

    Men Pia tok også med Keyton, opp til Ungbo, en del ganger.

    Og da var Keyton og Pia oftest inne på rommet, til Pia, da.

    Men noen ganger, så var Keyton i stua og.

    En gang, så satt Glenn Hesler, jeg og muligens Axel og spilte amerikaner, i stua, på Ungbo der.

    Og da kom plutselig Keyton ut fra rommet til Pia, og ville være med å spille, da.

    Og vi lot han få være med, da.

    Men vi ble litt irriterte da, (husker jeg).

    For Keyton, han spilte amerikaner, etter noen andre regler, enn vi gjorde da, tror jeg.

    Så det ble bare tull, da.

    Og Keyton prata ikke så bra norsk, (mener jeg å huske), så vi klarte ikke å forklare for han, at vi spilte amerikaner på en annen måte enn han, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Keyton satt også å spise, i stua, på Ungbo der, et par ganger, (husker jeg).

    Og ihvertfall Glenn Hesler og jeg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Vi irriterte oss fælt over, at Keyton smatta så fælt, mens han spiste.

    Så Glenn Hesler, han fant vel etterhvert opp et nytt ord, for smatting, (hvis jeg husker det riktig).

    Nemlig å ‘keytonere’.

    Du må slutte å keytonere så fælt, ville kanskje Glenn Hesler si da, til kameratene sine.

    (Etter at han ble kjent med Keyton).

    Hvis han hørte at noen smatta, da.

    (For Keyton smatta virkelig ganske ille, sånn som jeg husker det.

    Og det var liksom hele tida mens han spiste og).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia sa en gang, at Keyton var så glad i å sitte i stua på Ungbo.

    (Når Pia og Keyton var aleine hjemme der).

    Og se på en film, som jeg vel hadde tatt opp, fra Canal Plus, da jeg bodde, hos Axel og dem.

    (For jeg hadde vel videoen min stående i stua der, (både da jeg bodde hos Axel og dem, og da jeg bodde på Ungbo), hvis jeg husker det riktig).

    Nemlig en amerikansk film, om noen tilbakestående galninger, som skulle på bytur, (eller noe), da.

    Og mye går galt, da.

    Og det var jeg ikke klar over, at Keyton var så barnslig.

    (Siden han likte å se den filmen om og om igjen).

    For dette var en rimelig barnslig komedie da, (hvis jeg husker det riktig).

    Og som jeg tilfeldigvis hadde fått samlet meg såpass, til å klare å ta opp, mens jeg bodde hos Axel og dem, da.

    For der var det ofte mye ‘støy’, fra Axel da, som gikk på spesialskole, (og vel var hyperaktiv, og/eller hadde MBD, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia sa også det en gang, (utenfor sammenhengen vel), at Keyton hadde lært henne et slags ‘jungelord’, eller noe, en gang.

    Nemlig at en mann, kun skulle barbere ansiktet, og ikke gjøre noe annet med det.

    Så Pia hadde kanskje en somalisk kultur, må man vel kanskje si.

    Magne Winnem for eksempel, han brukte jo fuktighetskrem, i ansiktet, (husker jeg at han fortalte meg en gang, mens han bodde overfor Rimi Nylænde der).

    Og jeg så vel såpass sliten ut i trynet, etter militæret, så jeg rappa noe sånn krem, som Pia hadde, og stappa i trynet, før jeg la meg, om kvelden, i håp om at det skulle få meg til å mindre sliten ut, da.

    Og jeg brukte også forskjellige produkter fra Clerasil, da.

    Siden jeg hadde noen få kviser, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Pia, hu lagde jo også spagetti, på somalisk vis.

    (Som jeg har skrevet om, tidligere, i denne boken).

    Og da hu besøkte meg, da jeg studerte og bodde ved University of Sunderland, i jula 2004.

    Så prata Pia engelsk, med en slags somalisk, (eller gangster), dialekt, vil jeg si.

    Mens hu var affektert og fekta med armene litt vel og skreik nesten, da.

    Så Pia har vel nesten ikke noe norsk kultur igjen i seg, tror jeg.

    Det er vel mest gangster og kommunist og somalier i henne nå, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Pia og jeg, var hos Christell.

    (Dette må vel ha vært en stund etter at både Pia og jeg, flytta, fra Ungbo).

    Så sa Christell til Pia, at Pia heller burde bli sammen med Negib fra Etiopia enn Keyton fra Somalia.

    For Christell syntes at Negib var mer sivilisert, (eller noe sånt), enn Keyton, da.

    Og da svarte ikke Pia noe, husker jeg.

    Og jeg sa heller ikke noe, for jeg syntes ikke at det her var min business, da.

    (Og jeg hadde vel heller ikke møtt Negib, på den her tida, mener jeg å huske.

    Selv om Pia vel hadde nevnt navnet hans, og at hu møtte han på Jollys vel.

    Noe sånt).

    Men etter det her, så slo Pia opp med Keyton fra Somalia, og ble istedet igjen sammen med sin eks-kjæreste, (fra tiden før hu ble sammen med Keyton).

    Nemlig Negib fra Etiopia, da.

    Og dette var altså Christell sitt forslag, da.

    Og såvidt jeg veit, så er Pia sammen med Negib fra Etiopia ennå.

    Så Pia har altså ikke vært samboer med Keyton fra Somalia.

    Men hu har vært sammen med han.

    (Men de har ikke hatt felles bosted, da).

    Og Pia har en sønn, (nemlig Daniel), med Keyton.

    (Og Daniel er født sommeren 1995).

    Og Pia har bodd sammen med Negib fra Etiopia, siden rundt 1996 eller 1997, (eller noe sånt), tror jeg.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    For Pia flytta etter et par år ut fra Ungbo-leiligheten sin, (var det vel), i Tromsøgata.

    Og fant seg istedet en ny leilighet, også i Tromsøgata, (cirka hundre meter lenger vekk fra Sofienberg-parken, vel).

    Og der bodde hu sammen med Negib fra Somalia, fra rundt 1997, (eller noe), vel.

    Og da jeg flytta til England, i 2004, så bodde Pia og Negib fortsatt sammen, i Tromsøgata der.

    (Ihvertfall så bodde Negib der, i jula 2003, som var den siste gangen, som jeg så han, vel.

    Siden jeg var der på julaften, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 30: Mer fra Drammen

    Jeg husker også det, at mens Pia var gravid, så var Pia og jeg, på en fest, (som Christell visste om vel), oppi Bragernesåsen vel, et eller annet sted, langs Drammenselva.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det, at Pia tok en røyk, og begynte å røyke.

    Og at jeg tulla med Pia, siden hu var gravid, og tok og krølla sammen røyken hennes, mens hu hadde den i kjeften omtrent, da.

    Og da ble nesten de her Drammens-folka gærne, husker jeg.

    For da begynte dem nesten å skulle blande seg, da.

    Og han ene der begynne å bråke med meg nesten, da.

    For han visste vel ikke det, at Pia var gravid da, tror jeg.

    Men så skulle han visst ikke bråke likevel, da.

    Men han ‘bråkern’ sa at jeg var ‘konge’ da, eller noe.

    (Noe sånt).

    Så den her episoden var litt utrivelig da, må jeg nesten si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at dette var andre juledag, eller noe, den jula, som vi feira i sengebutikken, i Drammen.

    (Nemlig jula 1994).

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Ihvertfall så var det på rundt den her tida.

    Siden Pia jo bare har vært gravid en gang.

    Og det var fram til sommeren 1995.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var den her dagen, at jeg havna på utestedet Børsen, i Drammen.

    (Der hvor sønnen til Torbjørn Jagland, seinere ble dratt ut fra, og banka opp, av noen utlendinger, en gang, mener jeg å ha lest, i en nettavis).

    Christell var vel også der, tror jeg.

    (Og ihvertfall Hege fra Rødgata, som bodde sammen med Christell, på den her tida).

    Og Christell kom ut av dusjen da, der hu bodde, ut mot Konnerud, husker jeg.

    Og hu hadde tatt på seg kjole vel, og parfyme og sånn, da.

    (Mener jeg å huske).

    Så jeg begynte å tulle med Christell litt, og spurte om jeg kunne få lukte på parfymen hennes, da.

    (For jeg var kanskje litt full, da).

    Og det fikk jeg lov til da, husker jeg.

    (Men jeg kan ikke huske hvordan parfyme-merke det var, som Christell bruke igjen, lenger.

    Men det var et eller annet dyrt og moteriktig merke, da.

    Og som lukta godt vel.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte jeg.

    Men men.

    Og så havna vi på Børsen da.

    Og jeg tror at dette var en slags helligdag.

    For Børsen var vel det eneste stedet, som hadde åpent, tror jeg.

    Og jeg gikk inn ved et slags dansegulv der, eller noe.

    Og flørta med ei dame jeg møtte der, og fikk lukte på parfymen hennes også da, (husker jeg).

    For jeg var kanskje litt kjedelig, og brukte bare det samme, (nyoppfunnede), sjekketrikset mitt, om igjen, da.

    Og hu dama, (som var ei brunette vel), hu brukte faktisk den samme parfymen, som Christell gjorde, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så begynte det å nærme seg stengetid, på det her utestedet, da.

    Og noen hadde kjøpt to flasker Lysholmer-øl, i baren, like før stengetid.

    Og så hadde dem ikke hatt råd til å betale, for de her flaskene, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg sa at jeg kunne kjøpe de, da.

    Siden bartenderen allerede hadde åpna de to flaskene, da.

    (Og siden at ølserveringa snart stengte, (eller muligens allerede var stengt).

    Og bartenderen begynte å prate om de her to flaskene, til en annen kar, som stod ved bardisken der, ved siden av meg, eller like før meg, da.

    Noe sånt).

    Så jeg ble gående rundt, med to Lysholmer-flasker, som jeg prøvde å drikke opp, rundt stengetid, på det her utestedet, da.

    Enda jeg var rimelig full fra før av da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på veien hjem, så gikk jeg aleine over Bybrua, fra Bragernes, til Strømsø da, (husker jeg).

    Og ved Globusgården, (i Strømsø sentrum, må man vel kalle det), så rappa jeg et Drammens Is-flagg, som hang utafor en, (for meg ny, ihvertfall), Narvesen-kiosk, (var det vel), i Globusgården der, da.

    Og som at jeg syntes var morsomt da, i fylla.

    (For jeg kjeda meg vel kanskje litt, da).

    Og jeg tok med meg det Drammens Is-flagget hjem til Christell og Hege fra Rødgata, da.

    (Som jeg, på en eller annen måte, klarte å finne veien hjem til, i fylla, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dagen etter, så hjalp jeg vel såvidt til med å rydde bort de her Lysholmer-flaskene, (var det vel), som jeg vel hadde tatt med meg, minst en av vel, hos Christell og dem der da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Og jeg husker det, at søstera mi Pia, hu begynte å prate om omskjæring av kvinnelige kjønnsorganer, (sånn som hu hadde sett på TV, eller noe, at dem dreiv med i Afrika), med Hege fra Rødgata, mens jeg var i stua der og hu Hege var i kjøkkenet der vel, og Pia stod et sted midt imellom oss cirka, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min hadde kjøpt et digitalt reklameskilt, til sengebutikken, som han ville, at jeg skulle se på, dagen etter at jeg hadde vært på byen, vel.

    Jeg skjønte ikke hvorfor jeg skulle se på det skiltet, men.

    Men jeg gjorde det ihvertfall, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen måneder etter det her, (må det vel ha vært), så flytta Christell, til Vollsveien, på Skøyen, i Oslo, (av en eller annen grunn).

    Og jeg husker det, at Pia dro med Axel og meg, på besøk der, en gang.

    Christell bodde like ved Rimi Skøyen der, (heter vel den butikken).

    Og den gangen Axel og jeg var med Pia dit, så hadde Christell besøk av masse unge damer kledd i joggebukser, (eller trange olabukser), eller noe sånt, vel.

    Det var vel muligens de jentene fra Nesbygda, som Christell hang sammen med, den gangen, som hu ville at jeg skulle besøke henne, i Havnehagen, etter at jeg hadde flytta til Oslo, og var på helgebesøk hos Ågot og Pia, på Sand, (en episode som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg spurte Christell om hva hu dreiv med, på fritida, i Oslo der.

    Og Christell svarte det, at hu satt for det meste hjemme, og så på TV.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da Axel, Pia og jeg, dro derfra, for å ta trikken, tilbake til Oslo sentrum, da.

    Så forlot Christell venninnene sine, for en stund.

    Og hu fulgte etter Pia, Axel og meg, ut i gangen der, da.

    Og hu sa det, at hu syntes, at Axel og meg, så nesten like ut, (eller noe).

    (For dette kan vel kanskje ha vært sommeren/høsten 1995, så Axel var kanskje cirka søtten år, da.

    Og han hadde vel trent mye karate og kung-fu, da.

    Så han var svær for alderen da, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På trikken, tilbake til Oslo sentrum.

    Så var Axel rimelig ‘breial’, (eller hva man skal kalle det), husker jeg.

    For han begynte å si høyt på trikken, noe fra Lille Lørdag, som jeg først hadde begynte å ‘bable’ om vel.

    Nemlig ‘kebab ut av Norge’, husker jeg.

    For jeg syntes at den Lille Lørdag-serien var så artig, da.

    Selv om det vel var Pia som først hadde oppdaget denne serien, og begynte å bable om ’70-talls-kameratene’ og ‘Gjedda’, osv.

    Mens hu fortsatt bodde på Ungbo, (i Skansen Terrasse der), vel.

    Og jeg skjønte først ikke helt den Lille Lørdag-serien.

    Før jeg en onsdag kom hjem fra jobben, og tilfeldigvis så på den ‘mitt drømmeprogram’-sketsjen.

    Hvor Harald Eia begynte å prate om hvilke media som ble mest lest på Rutebilstasjonen i Arendal.

    Og pornobladet Aktuell Rapport vant, (var det vel).

    Og han redaktøren fra Aktuell Rapport, han fikk presentere bladet sitt, i studio der, da.

    Og Eia sa at han ligna på Guffen, i Donald Duck, osv.

    (Og jeg hadde vel også såvidt, (før det her), fått med meg den skjetsjen, når Eia skulle finne ut om rette eller rifla pommes frites, smakte best, da).

    Så etter det Lille Lørdag-programment, hvor Harald Eia fant ut hvilke media, som var mest populære, på Rutebilstasjonen, i Arendal.

    Så ble jeg rimelig Lille Lørdag-fan da, husker jeg.

    Og jeg prata vel med Axel om den her ‘Min drømmeserie’-sketsjen, som jeg nettopp hadde sett, på TV, da.

    På trikken da vel.

    Så den gangen, som Axel, Pia og jeg, besøkte Christell, på Skøyen der.

    Det må nok ha vært like etter at den Min Drømmeserie-episoden, hvor de prata om ‘kebab ut av Norge’, ble sendt, da.

    For jeg husker at Axel dreiv og vel nesten ropte, ‘kebab ut av Norge’, på trikken, som vi tok tilbake, til Oslo sentrum, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes forresten at det var vanskelig å få noe særlig kontakt, med Christell og venninnene hennes, (husker jeg).

    Det var vanskelig å få til noe særlig samtale, som det liksom var ordentlig flyt i da, med både Christell og venninnene hennes, husker jeg, at jeg syntes.

    Men det var kanskje fordi at jeg ikke kjente de her venninnene, til Christell, fra før av, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste episodene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Nordre Jarlsberg Brygge het Selvik, på 80-tallet, og det var her Christell pleide å dra meg med, på fest, på lokalet, det året jeg var russ, i Drammen

    selvik på 80-tallet

    http://dt.no/nyheter/sonja-og-harald-gar-forst-i-land-i-sande-1.7174311

  • Min Bok 4 – Kapittel 18: Jula 1993

    Jeg hadde vel egentlig ikke tenkt, å dra til Haldis og faren min og dem, på Bergeråsen, i jula etter at jeg var ferdig, med militæret.

    Men jeg hadde ikke noe annet sted å dra.

    Og Pia fortalte meg det, at jeg var invitert, til Haldis og dem, og at ei venninne av Christell, som ble nummer tre, (eller noe), i Frøken Norge, skulle dit, på julaften, da.

    Så da syntes jeg at det virka fristende, å feire jul, hos Haldis og dem, da.

    (For jeg kjente liksom ikke noen damer som hadde vært med i Frøken Norge, og sånn).

    Så derfor dro jeg dit, da.

    (Selv om Pia selv vel skulle til bestemor Ingeborg eller mora vår, for å feire jul.

    Men dit var vel ikke jeg invitert, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg kunne jo nesten ikke feire jul, hos Axel og dem, etter 1991.

    For Mette Holter kasta meg jo ut derfra, (må man vel vel si), sommeren 1991, da.

    Men sånn som jeg husker det, så feira jeg julaftenene på 90-tallet og 2000-tallet, sånn her:

    1990: Hos Metter Holter og dem, på Furuset.

    1991: Hos bestemor Ågot på Sand.

    1992: Hos Haldis på Bergeråsen, (lå over hos bestemor Ågot, på Sand).

    1993: Hos Haldis på Bergeråsen, (lå over hos bestemor Ågot, på Sand).

    1994: Hos Haldis og faren min i vannsengbutikken i Drammen, (lå over hos Christell, som bodde langs veien ut mot Konnerud, (fra Drammen sentrum), vel).

    1995: Hos Haldis på Bergeråsen, (lå over hos bestemor Ågot, på Sand).

    1996: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    1997: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    1998: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    1999: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    2000: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    2001: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    2002: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    2003: Hos Pia i Tromsøgata, i Oslo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kontaktet ruteopplysningen, på Oslo S., i forkant av denne julefeiringa.

    Og de sa at tog og busser gikk som vanlig, på julaften.

    Så det var jo bare tull, men jeg var stressa da, siden jeg jobba i matbutikk, (hvor det alltid er mye å gjøre, før jul).

    Så da jeg kom til Drammen, så gikk det ikke noe buss, til Berger.

    Og jeg ringte og klagde da.

    Fra Rutebilstasjonen, i Drammen.

    Til NSB vel.

    Og da mener jeg det, at Vibeke Kjølstad, fra klassen min, på Svelvik Ungdomsskole, satt inne i ventehallen, på Drammen Rutebilstasjon, og hørte på at jeg ringte, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Videospilleren min, som Magne og Elin Winnem, hadde lånt, det året jeg var i militæret.

    Den hadde vært som ny, (vil jeg si), da de fikk låne den.

    (For jeg pleide ikke å se så utrolig mye video, på den her tida, da.

    Og jeg hadde jo hatt video, siden 1980 vel.

    Så jeg var vant til å behandle videoen og videokassettene bra, da.

    Etter å ha hatt video, i mange år).

    Men da jeg fikk tilbake videoen min, fra Magne og Elin Winnem.

    Så kunne jeg ikke bruke den videoen lengre.

    For bildekvaliteten var blitt helt elendig da.

    Videohodet hadde blitt slitt ut, rett og slett, (virka det som for meg).

    Så etter at jeg hadde fått meg de tre faste vaktene, i uka, på Rimi Nylænde, (må det vel ha vært).

    Så ville jeg kjøpe meg en ny video, da.

    Og jeg fant noen nye videoer, som kosta 2000 kroner pr. stykk, (eller noe), på en elbutikk, på Bryn Senter.

    Og jeg tenkte at de var så billige, så det ville vært artig, å hatt to videoer.

    For da ble det som en dobbelt kassettspiller.

    Og jeg kunne lage musikkvideo-kassetter da, hvor sangene kom på rekkefølge, fra mine gamle opptakskassetter, (fra Abildsø, osv.), hvor det var mye musikk jeg ikke likte også på, da.

    Og jeg kunne kopiere filmer da, (som jeg også hadde pleid å gjøre, på Bergeråsen).

    Men jeg hadde ikke råd til å betale for de videospillerne kontant.

    Men jeg spurte om jeg kunne få kjøpe de på avbetaling da, (husker jeg).

    (For jeg så et sånt klistremerke, eller noe, om at de hadde avbetalingsmuligheter der, da).

    Og det var greit, sa de.

    Og plutselig, så hadde de gitt meg et kredittkort og to videospillere, da.

    (Enda jeg bare ba om avbetaling, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men på julaften, i 1993, så var dette flaks, husker jeg.

    For det gikk ikke fler busser, til Berger.

    (Enda NSB i Oslo hadde fortalt meg, at disse gikk, som normalt.

    Så NSB tulla både julaften 1993 og, som julaften 1991, da jeg måtte hive meg inn i samme taxi, som en Jebsen-sønn hadde bestilt, (siden den siste (NSB)-bussen, til Berger, ikke venta på toget, i Sande), som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Men NSB sa vel at de kunne betale for taxiregninga, når jeg ringte og klagde, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde ikke tatt med penger, til drosje.

    For det kosta flere hundre kroner, da.

    Men jeg satt meg inn i en drosje, på Strømsø vel.

    Også spurte jeg om han visste hvor jeg kunne bruke det kredittkortet mitt da, for å ta ut penger.

    (Noe sånt).

    Og det var utafor postkontoret, på Bragernes, (det som ble ranet av han kjente bankraneren Martin Pedersen, (eller noe), helt på begynnelsen av 80-tallet, vel).

    Og der tok jeg ut 400, (eller noe), da.

    Som drosjesjåføren mente at drosjeturen til Berger, cirka ville koste, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom fram til Haldis og dem, på Bergeråsen.

    Så viste det seg det, at hu finalisten i Frøken Norge, ikke skulle være der, likevel.

    (For det hadde visst skjedd noe, mellom henne og Jan Snoghøj da, som gjorde at hun ikke dukka opp der likevel).

    Og Christell, hu gikk bare rundt i joggebukse, hele kvelden, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Haldis pleide alltid å lage pinnekjøtt, til jul.

    (Hu var jo fra Vestlandet).

    Så det var vel pinnekjøtt denne julen og, tror jeg.

    Og kålrabistappe og kokte poteter, vel.

    Men Haldis pleide alltid å ha litt kokte gulerøtter, i kålrabistappa, mener jeg å huske.

    Så hu hadde liksom sin egen vri da, på kålrabistappa, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel skifta, borte hos bestemor Ågot, (tror jeg).

    (Som skulle feire jul, borte hos onkel Håkon og dem vel, tror jeg).

    For Christell sa plutselig, at ‘har du på deg smokingbukse, Erik?’.

    (Noe sånt).

    Og da forklarte jeg det, at jeg hadde det, da.

    (For den vanlige dressen min, (eller ihvertfall dressbuksa), den var slitt ut, da.

    Så jeg brukte den smokingen, (eller ihvertfall buksa til den), som jeg hadde kjøpt billig, da jeg skulle være forlover, for Magne og Elin Winnem, tidligere det her året, da).

    Og da ble faren min sjalu på meg, tror jeg.

    For da sa han det, (med en sur stemme vel), at han ikke hadde hatt smoking, da han var på min alder.

    Så jeg fikk vel ikke forklart det, at jeg hadde kjøpt den smokingen, for 200-300 kroner, på Dressmann sitt restlager, i Storgata, i Oslo, da.

    Siden jeg måtte ha en smoking, siden jeg jo hadde tatt på meg det, (noe jeg vel nesten ikke kunne si nei til, siden Winnem hadde skaffet meg en jobb, på Rimi), å være forlover, for Magne Winnem, da.

    Så faren min var kanskje litt smålig da, syntes jeg kanskje.

    Og han var vel kanskje også litt ignorant, siden han jo ignorerte det, at han selv jo var oppvokst, på 50 og 60-tallet, da økonomien i Norge, var mye dårligere, siden dette jo var før Norge ble en oljenasjon, og like etter andre verdenskrig, osv.

    Og han ignorerte vel også det, at jeg som tidligere Gjerde-elev og NHI-student, pleide å bli invitert på juleball.

    Og der var egentlig dresskoden smoking, (ihvertfall gikk de fleste i det vel), selv om jeg ikke hadde hatt råd til, å kjøpe meg en smoking selv, på den tida.

    (Men jeg tenkte kanskje på at det var jul da, og at jeg ikke så de her folka så ofte, så jeg prøvde vel å roe det ned, og ikke krangle så mye, da.

    Og jeg følte meg vel kanskje ikke så hjemme der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror det må ha vært på den julaftenen her, at enkemannen til Tutta, (Haldis sin venninne), fra Berger, var hos Haldis, på julaften.

    For jeg husker det, at en julaften, som jeg var hos Haldis.

    Så befant jeg meg plutselig alene, i stua til Haldis, med enkemannen til Tutta, da.

    (For faren min, (må det vel ha vært), han fortalte meg det da, at Tutta nettopp hadde dødd da, (eller noe).

    Hu som hadde sagt, noen år før det her, til faren min og Haldis, at hu ikke ville slutte å røyke, for det var den eneste gleden hennes.

    Og faren min hadde vært irritert over det her da.

    Hvis jeg skjønte det riktig).

    Og jeg spurte han enkemannen til Tutta, da.

    Om Tutta hadde dødd, (eller noe sånt).

    (For jeg syntes at jeg måtte si noe, da).

    Men da svarte ikke han enkemannen til Tutta noe, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ved julebordet der, (denne jula ihvertfall), så satt jeg vel, med ryggen, mot kjøkkenet.

    Mens faren min, han satt ovenfor meg cirka vel.

    Og mens Christell vel satt, til venstre for faren min, vel.

    Og Jan, han satt på enden av bordet, til venstre for Christell igjen, vel.

    (Noe sånt).

    Så Jan og Christell, de satt noen ganger og skravla sammen, (nesten privat), da.

    Men hvis Christell spurte meg om noe, så måtte vi prate, over hele bordet, da.

    Men jeg husker det, at vi vel såvidt prata noe om boksing eller militæret, (eller noe sånt).

    Og da skulle jeg kanskje være litt morsom, da.

    Også nevnte jeg det, at jeg hadde vunnet en boksekonkurranse, på rommet, da jeg var i militæret.

    (Den boksekonkurransen var et snaut år før det her vel, på lagsrommet, til lag 2, i troppen min, i Geværkompaniet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3)).

    Men da svarte ikke Christell meg noe.

    Men hu bare vendte seg, mot Jan, og sa at noe sånt som, at ‘fy faen, er de folka der helt gærne, eller?’).

    (Noe sånt).

    Noe jeg ikke skjønte noe av, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 15: Pia sine venninner kommer på besøk på Ungbo

    Pia hadde også noen venninnebesøk, den tida, som hu bodde, på Ungbo.

    Blant annet, så var Monika Lyngstad der, og rappa en ost, på Torgbua, en søndag, (som jeg var med søstera mi og Lyngstad ned til Torgbua), husker jeg.

    Lyngstad røyka også hasj, før hu skulle sove i stua der, husker jeg.

    Og hu sa til Glenn Hesler og meg, at vi skulle få ‘alt unntatt sex’.

    I et forsøk på å få oss ut på terrassen sammen med henne og Pia.

    For de satt på terrassen og spiste mat og drakk vin vel.

    (En gang sommeren 1994, må det vel ha vært).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det virka også som at søstera mi, prøvde å få Monika Lyngstad og meg, til å bli et par.

    En gang nede i Oslo sentrum, (på den her tida), så fikk hu Monika Lyngstad og meg, til å gå arm i arm, husker jeg.

    En gang vi skulle ut på byen, eller noe.

    Men jeg syntes egentlig at Pia sin andre venninne, Siv Hansen, var søtere, enn Lyngstad, som var veldig tynn og som et beinrangel da, (må man vel si).

    Men dette skjønte nok Lyngstad, (tror jeg), for hu fikk et raseriutbrudd, mot Siv Hansen, en gang, som både Siv og Monika var på besøk hos Pia, på Ellingsrudåsen, og jeg kanskje kastet et blikk på Siv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg satt på T-banen, ned til byen, sammen med søstera mi og Monika Lyngstad.

    Så fortalte Lyngstad det, til søstera mi og meg, da.

    At hu hadde sett på et program om apekatter, på TV.

    Og da hadde hunn-apekattene sitti og ‘dratt seg i fitteleppene’, osv., sa Lyngstad, da.

    (For å få oppmerksomhet, fra de hannlige apekattene, vel).

    Men da sa jeg ikke noe, husker jeg.

    For jeg syntes at dette var et litt spesielt tema, å prate om, på T-banen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg må også innrømme det, at Pia hadde et brev, fra Monika Lyngstad, liggende i stua, på Ungbo der.

    Og da må jeg innrømme det, at jeg leste litt i det brevet, en gang, som jeg kjeda meg.

    (For jeg hadde jo for eksempel ikke internett, på den her tida, i 1994, deromkring, da.

    For å fleipe litt).

    Og da var dette et brev, som Lyngstad hadde skrevet til søstera mi, fra Spania.

    Og Lyngstad hadde skrevet noe om at hun for første gang i sitt liv, hadde hatt god sex, osv.

    Og jeg husker også at Lyngstad fortalte fra den her Spania-turen.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Ihvertfall så fortalte hun fra en eller annen Spania-tur, en gang, da.

    Og spanjolene, de hadde visst ikke trodd at det, at Monica Lyngstad var norsk, sa hu.

    For spanjolene, de trodde visst at alle i Norge hadde blondt hår, (sa Lyngstad), og Lyngstad var brunette, da.

    Og ei spansk dame hadde visst også knust et ølglass, i trynet, på Monika Lyngstad, nede i Spania der, siden hu hadde blitt sjalu på Lyngstad da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siv, (fra Røyken), hu var også aleine, på besøk, hos Pia, på Ungbo, et par ganger.

    Den ene gangen, så syntes hu at jeg brukte for mye chillisaus, på Pizza Grandiosa-en min, (mener jeg å huske).

    Men hu likte en sang, som var på MTV, (eller noe), da, som var Smashing Pumpkins, med ‘Disarm’.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    En annen gang, som Siv var der, et års tid seinere, kanskje.

    Så prata hu dritt om Dr. Alban, (husker jeg), og sa at han var så døv da, (eller noe).

    Og Siv sa også det, at Snoop Doggy Dogg var mye kulere, enn Dr. Alban, da.

    (Jeg selv, jeg likte hverken Snoop Doggy Dogg, eller Dr. Alban, (må jeg si).

    Og jeg syntes vel kanskje at Siv var litt umoden, siden hu var så opptatt av de her rap-artistene, enda hu vel da var godt over 20 år).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siv fortalte også det en gang, (hvis jeg ikke har skrevet om det tidligere), at faren hennes, han var oppfinner.

    Og Siv pleide også å jobbe, i elektronikk-firmaet, til faren sin, noen ganger, i ferier, osv.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så kom også Christell på besøk, hos Pia, på Ungbo.

    Så Christell satt plutselig i stua, på Ungbo der, en søndag da, da jeg våkna.

    Og da dro Glenn Hesler og jeg, (og muligens Axel vel), og leide en videofilm, på en videosjappe, på Rasta, (for Glenn hadde bil da), husker jeg.

    Og det var ‘The Last Action Hero’, med Arnold Schwarzenegger, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke sånn, at Pia noen gang hadde med seg noen venninner, fra barnehagen, hvor hu jobba, i Oslo Vest, nemlig Tussebo barnehage.

    Men en gang som han i Fremskrittspartiet, med lapp over øye, (nemlig Henning Holstad), var om på nyhetene, på TV, så fortalte Pia, at det var sjefen hennes.

    (Eller eieren av barnehagen hu jobba i, mente hu vel).

    Og Pia fortalte også det en gang, at noen barn, var veldig slemme mot en gutt, i barnehagen der hu jobba, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    En gang, som Monika Lyngstad, var på besøk, hos søstera mi, på Ungbo, forresten.

    (Og de satt i stua der da).

    Så skulle jeg på personalmøte, på Rimi Nylænde.

    Og da hadde jeg på meg en t-skjorte, som jeg hadde fått, siden jeg var med Rimi Munkelia, på Manpower-stafetten, høsten 1993.

    Også hadde jeg en blå-rutete tømmerhuggerskjorte, (må man vel kalle det), fra JC, i Karl Johan, over den t-skjorta igjen, da.

    (Uten å kneppe igjen skjorta da.

    Sånn som dem gikk i Beverly Hills vel, som søstera mi pleide å se på).

    Og da spurte jeg søstera mi og Pia, om jeg kunne gå sånn, på personalmøtet.

    (For jeg hadde vel fri den dagen, som personalmøtet var da.

    Siden jeg bare hadde tre vakter i uka, på Rimi Nylænde, fram til januar 1995).

    Og da sa Monika Lyngstad, at jeg så ut, som at jeg skulle på ‘date’, (husker jeg).

    (Litt sur i tonen vel).

    Så da svarte jeg ikke noe, husker jeg, siden hu Monika Lyngstad virka litt sur da.

    Kanskje hu var litt sjalu på jobben min?

    Hm.

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    En annen gang, som Monica Lyngstad, var på besøk, hos søstera mi, på Ungbo.

    Så husker jeg at jeg overhørte det, at Monica Lyngstad sa det, at jeg så så sunn ut, (eller noe), til søstera mi da.

    Men det må nok antagelig ha vært et unntakstilfelle, tror jeg.

    For jeg jobba ganske hardt på Rimi Nylænde, hvor jeg fikk ansvaret for ostedisken, blant annet, en gang på slutten av 1993 eller begynnelsen av 1994, vel.

    For hu Hilde, (som hadde jobba på Rimi Hellerud), hu sa det, at ostedisken det var et bra ansvarsområde, å begynne med, hvis man ville lære, å ta bestillinger, osv.

    For da lærte man vel det å rullere, og det å sjekke lager før man bestilte, og tenke på hvor mye det solgte, av hver enkelt vare, (for man måtte prøve å unngå det, at varene gikk ut på dato, samtidig mens man også måtte prøve å unngå det, at man ble utsolgt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så oftest, så så jeg nok ganske bleik ut, på den her tida.

    Og jeg hadde sikkert ringer under øya.

    Men ihvertfall en dag, på Ungbo der, så var jeg litt uthvilt da.

    (Sånn som jeg skjønte det, på Monica Lyngstad, ihvertfall).

    Så det var sånn, at jeg kunne sove ut der, noen ganger, da.

    (På søndager og sånn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg tok også noen jernpiller forresten, (som het Hemojern vel), på den her tida.

    For det første året jeg bodde på Ungbo, (var det vel), så gikk jeg innom et legesenter, på Ellingsrudåsen.

    Fordi jeg var syk til en eksamen, (på NHI), kanskje, (eller noe).

    Også hadde kanskje Inger Lise eller Wenche rådet meg til å gå på det legesenteret, da.

    (Noe sånt).

    Og hu legedama der, hu syntes at jeg virka så sliten, (eller noe), vel.

    Så hu tok noen blodprøver av meg.

    Og så skreiv hu et brev til meg, om at jeg hadde jernmangel, eller noe.

    Og at jeg måtte ta tre sånne jerntabletter, (av et spesielt merke da, som het Hemojern), en eller flere ganger hver dag.

    Sammen med juice, eller noe.

    Og ikke sammen med cola, (som jeg drakk mye av), fordi at noe i colaen gjorde at blodet ikke tok opp alt jernet da, (eller noe), skreiv hu.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.