PS.
Jeg sendte en Facebook-melding til ei annen som bodde på Bergeråsen også:
Stikkord: Christell Humblen
-
Mine adoptivbarn
Så de som jeg kan regne, som mine adoptivbarn.
(Som jeg mer eller mindre frivillig, har blitt som en adoptivfar for).
Det er:
Christell, (hu spurte meg om sex og alt mulig, som hu lurte på, som barn og tenåringsjente).
Søstera mi Pia, (hu har flytta inn hos meg, to ganger. En gang på Bergeråsen, i 1988 og en gang i Oslo, i 1993, da jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse, på Ellingsrudåsen).
Cecilie Hyde, (hun flytta inn hos meg, på Bergeråsen, samtidig med søstera mi Pia, i 1988/89, for hu var bestevenninne med søstera mi).
Fetteren min Ove Olsen, (jeg måtte være støttekontakt for han, da han ville plukke jordbær på Sand, sommeren 1986, var det vel. Så om jeg var adoptivfar eller støttekontakt, for fetteren min Ove, det er kanskje litt vanskelig å si, men noe sånt).
Faren min Arne, (da jeg og faren min og søstera mi Pia, og Christell), dro til Danmark, våren 1986, eller noe, med Petter Wessel, så drakk faren min seg drita full, på båten, og jeg måtte forklare hvordan han skulle kjøre Mercedesen sin, i Fredrikshavn, til en parkeringsplass, hvor han kunne sove ut rusen. Jeg passa også på at Christell og Pia kjøpte seg noe mat, (pizza)).
(Det var da den svenske ‘evighetsmaskin’-sangen, var ny på radio, i Norge.
Faren min hadde fortsatt ikke solgt Mercedesen sin, som han importerte ny fra Tyskland, til rektor Borgen).
Kusina mi Lene, som er døv, (hu måtte jeg passe på, mens foreldrene hennes var i Syden, da jeg var sånn 9-10 år, i en drøy uke vel).
Fetteren min Tommy, (han så litt plaga ut, syntes jeg, av de andre ungene, da jeg flytta til Leirfaret 4B, som 10-11 åring.
Så jeg sa til de andre ungene, (som var yngre enn meg, men eldre enn Tommy).
At de som tulla med Tommy, de fikk problemer med meg.
For jeg syntes at Tommy så så kua/mobba ut, av de andre ungene.
Han var like ved huset til Aina og de, og så litt sånn molefunken og fjern ut, (og nesten litt sånn pløsete i trynet ut, som om han nesten var på gråten), syntes jeg.
Så jeg var som enten en slags storebror eller adoptivfar for Tommy.
Noe sånt.
Fetteren min Øystein, fra Son.
Jeg hørte at søstera mi, (eller adoptivdatteren min), Pia, sa, at Øystein, lillebroren til Ove, ikke hadde noe jobb, da jeg var butikksjef, på Rimi Langhus.
Så da skaffa jeg Øystein jobb, som å sitte i kassa, på Rimi Langhus, en sommer, hvor vi mangla folk, (antagelig sommeren 2001).
Noen vakter i uka.
Og jeg hadde vært på besøk, hos Ove og dem, en gang, på 90-tallet, etter at jeg hadde begynt som leder i Rimi.
Og da skulle jeg liksom prate til Ove.
Men så var det Øystein.
Men Øystein svarte meg som om han var Ove.
Så jeg trodde at Øystein var Ove.
Men Øystein forklarte ikke at han ikke var Ove.
For jeg prata inn på et rom, eller noe, i kjelleren der, hvor jeg ikke var så kjent, for de bygget ikke kjelleren ferdig, med en gang, men gradvis, gjennom 80 og 90-tallet, med svømmebasseng, osv.
Så jeg syntes at Øystein Olsen, virka litt som en nerd.
Siden han ikke sa fra til meg, at han var Øystein.
Så jeg tenkte, at Øystein, han trengte å komme seg ut litt.
Jeg hadde også vært som ‘pappa-en’ til Øystein, da han var liten gutt, og sparka fotball med han, i hagen til Ågot.
For jeg kjeda meg vel, og hadde ikke noen kamerater.
På samme måte, som jeg var nesten pappa-en til Axel, og prøvde å roe ned/trøste Axel, og klappa han oppå hodet osv., (oppå den lyse luggen hans), som om jeg var pappaen hans, når jeg besøkte mora mi, i Jegersborggate, i Larvik, på begynnelsen av 80-tallet, da Axel var 2-3 år kanskje.
(For det var så masete hos mora mi.
Og Axel så litt ut som om han led av omsorgssvikt, eller noe, syntes jeg.
Så jeg syntes litt synd på Axel da, som måtte bo, hos den masete mora vår.
Men men).
Og Axel gikk også ugrei med faren sin og Mette Holter, en gang på slutten av 90-tallet, og flytta inn en ukes tid, hos meg, på St. Hanshaugen.
Så Axel er også som min adoptivsønn, kan man nok si.
Og Øystein Olsen, han var jeg litt bekymra for, at han var litt nerd.
Så jeg fikk han, (som butikksjef), til å bli med på julebordet, som vi var med på, på Youngstorget, av en eller annen grunn.
Men da, så kunne ikke Øystein liksom bare bli med Langhus-folka, og feste hos assistent Sølvi.
Nei, han var like hjelpeløs, som sin storebror, Ove, som ikke klarte å gå i jordbæråkeren selv, sommeren 1986, var det vel.
Øystein, han sa, at for at han skulle bli med på julebordet.
Så måtte jeg møte han, utafor Rimi Langhus, og følge han til vorspielet, hos assistent Sølvi.
Og så bli med inn til Oslo, med en maxi-taxi, eller hva det var.
Da måtte jeg være som en veldig pliktoppfyllende butikksjef og fetter/adoptivfar, og dra ekstra, inn til Langhus, for å møte min fetter Øystein, den dagen julebordet var.
(Som var på min fridag, tilfeldigvis).
Så hun Ingvill Storø, fra Rimi Langhus, spurte hva jeg gjorde på vorspielet hos Sølvi.
Og da måtte jeg si det, at jeg var støttekontakten til Øystein.
Men jeg sa ikke ‘støttekontakt’, men jeg sa at jeg var der, for å hjelpe Øystein, til å klare å komme seg til julebordet.
(Eller, jeg sa det sånn, at det var fordi Øystein ville at jeg skulle møte han.
Jeg prøvde å ikke være uhøflig, ovenfor Øystein, siden jeg var tenkte på han litt som en hjelpeløs nerd.
Men jeg var ikke sånn at jeg mobbet, for jeg husker selv hvordan det var å bli mobbet på ungdomsskolen, så jeg bare sa det, som om det var noe vanlig, dette å måtte følge sin fetter, (og/eller medarbeider/kollega), på 18-20 år, til julebordet.
Men men).
Hvorfor de ungene til Runar og Inger, nemlig mine fettere Ove og Øystein Olsen, er så hjelpeløse.
Det vet jeg ikke.
Men, det er dem.
Så det er veldig rart, syntes jeg.
For jeg selv er ikke sånn hjelpeløs, i det hele tatt, jeg er veldig selvstendig, og liker å klare meg selv.
Og liker å være uavhengig.
Men det er kanskje noe med at mora deres, Inger, (fra Sande), er i Jehovas Vitner?
Hva vet jeg.
Øystein Andersen, er også min adoptivsønn.
På den måten at jeg tok han med til England, på språkreise, sommeren 1988.
For å skvære opp, etter at jeg hadde boikotta han, i cirka et halvt år, etter at han hadde planta en sigarett, i hånda mi, høsten 1987.
Så det var litt sånn, at da måtte jeg være litt som en storebror, eller adoptivfar, for Øystein.
Som var ganske umoden og bortskjemt vel.
Men jeg hadde allerede Kjetil Holshagen hengende hos meg, i leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B, som selskap, midt på 80-tallet.
Og han syntes jeg også var litt som en nerd.
Så jeg var nesten litt som støttekontakten hans og.
Jeg, (og Christell og Pia og Gry Stenberg, osv.), vi satt han oppå på en sykkel, for at han skulle lære seg å sykle, et par år før.
(For å prøve å få han til å bli ‘normal’).
Og jeg prøvde å få han med ut i skogen, og skyte med luftgevær osv.
Men han klagde på at det var så mye insekter der osv.
Men jeg hadde ingen kamerater, på Bergeråsen.
Så jeg begynte med kjemisett og elektronikk, for å være kamerat, med Kjetil Holshagen.
Siden han var så interessert i det.
Så jeg ble nesten støttekontakten, eller adoptivfaren, til Kjetil Holshagen, siden jeg var så selskapssyk.
Siden jeg bodde alene, og ikke hadde noen gode kamerater.
Så sånn var det.
Og også hun svenske Emelie Wallin, fra Arvato her i Liverpool, var jeg litt som en adoptivfar for kanskje.
For hun gråt i heisen, og da tok jeg med sånn feber-medisin til henne.
og hun ble også mobbet av Judith Godwin, sånn som jeg skjønte det.
Og da prøvde jeg å hjelpe hun Emelie Wallin da.
Så jeg var kanskje litt som adoptivfaren hennes, på jobben, på Arvato.
Det samme med Magne Winnem, da han ble mobbet, av Ole Skistad, det året vi var russ, på Gjerdes VGS.
Da støttet jeg Magne, og prøvde å muntre han opp, siden jeg også hadde blitt mobbet en god del selv, på ungdomsskolen.
Så jeg var vel nesten som en slags adoptivfar, eller støttekontakt, for Magne Winnem også, kan man nesten si.
Noe sånt.
Selv om han også var veldig for seg, og inviterte meg med på Danmarksturer osv.
Så jeg har altså mange adoptivbarn i Norge.
Men jeg må jo prøve å ha mitt eget liv, og få min egen familie, osv.
Men da blir kanskje disse adoptivbarna mine sjalu?
Se hva som skjedde med min mormors grandonkel, Didrik Nyholm, som ble nominert til Nobels Fredspris, i 1931.
Han hadde 12 yngre søsken, som han var som en far for.
Man han fikk selv aldri familie, selv om han var dommer i Folkedomstolen i Haag, og også i en domstol i Egypt.
På tross av dette, så døde han barnløs.
Så jeg er nok kanskje litt som min mormors grandonkel Didrik Galtrup Gjedde Nyholm.
Også jeg har hatt mange slektninger, med mere, som har vært som mine adoptivbarn.
Og også jeg har ingen familie selv.
Så det er nok noen form for utnyttelse, innen enkelte familier, som foregår, er jeg redd for.
Så sånn er nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Enda jeg alltid har stått opp for mine rettigheter, når jeg har syntes at jeg har blitt behandlet urettferdig.
Som for eksempel av mora mi, Karen Ribsskog, og også av faren min, Arne Mogan Olsen.
Men familien min, de rotter seg nok sammen, for å utnytte meg, har jeg inntrykk av.
Så sånn er nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Har vært barnevakt for Christell
Og jeg har også vært barnevakt for Christell.
For Haldis Humblen betalte meg, (20-30 kroner, eller noe, kanskje), for å passe på Christell, en gang, som Christell var aleine hjemme, en kveld, i noen timer.
(Like før søstera mi Pia flytta til Bergeråsen, i 1983 kanskje).
For Christell var så redd for Gry Stenberg.
Så jeg er nesten litt som en far for Christell og.
Jeg var omtrent som en slags adoptivfar for Christell kanskje, (etter dette).
(Ulønnet).
Kan man kanskje si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Jeg sendte en ny anmeldelse til Politiet i Drammen
Gmail – Anmeldelse av min døve kusine, Lene Olsen, sin kjæreste
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Anmeldelse av min døve kusine, Lene Olsen, sin kjæreste
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Fri, Dec 3, 2010 at 9:52 PM
To:
post.sondre.buskerud@politiet.no
Hei,en gang jeg var i Drammen, på 90-tallet, så sa min fars stedatter, Christell Humblen, til meg, at min døve kusine Lene Løff Olsen, ble slått av sin døve kjæreste.Christell ville at vi skulle dra til dem, og banke opp kjæresten.Men jeg bremsa det.Men jeg anmelder det nå.Vi var jo på døvekurs, hos Lene, jeg og Christell og min søster Pia Ribsskog.Nå får jeg ikke rettighetene mine, merker jeg, er det fordi jeg ikke gjorde så bra innsats på det døvekurset, og den døveskolen i Holmestrand baksnakker meg?Det er så rart det som foregår, så man må lure synes jeg.Med hilsenErik Ribsskog
-
Er det de døve som tuller?
Det jeg har tenkt litt nå.
Er at det kanskje er kusina mi Lene, som er døv, som har fortsatt med Olsenbanden.
Døve har jo teksttelefon osv.
Og de kan lese på leppene, og lese folks ansiktsutrykk.
Og søstera mi Pia og hennes stesøster Christell, de var noen ‘djevler’ til å lære seg døvespråk.
Mens dette gikk mest i glemmeboka, for meg.
Da vi var på et sånt kurs, hos onkelen vår, Håkon.
Dette var vel mens jeg gikk på ungdomsskolen, tror jeg.
Men jeg lærte ihvertfall døvealfabetet.
Jeg bodde jo alene, i Leirfaret 4B.
Mens Pia og Christell bodde i Havnehagen.
Og jeg ville kanskje ikke tenke så mye på det døvekurset, for da tenkte jeg nok på ‘Håkon’-huset.
(Der Lene og Tommy og deres foreldre Håkon og Tone bodde).
For sist jeg var der, før døvekurset.
Kanskje det siste året på barneskolen, eller noe.
Så hadde fetteren min Tommy, (som er fem år yngre enn meg), sittet oppå kusina mi Lene, (som er døv, og et halvt år yngre enn meg vel), og dratt av henne plagg etter plagg.
Sånn at hu til slutt lå der, splitter naken, som 11-12 åring kanskje.
Så da ble jeg litt paff.
For jeg syntes det så ut som, at de hadde gjort det her, mange ganger før.
Og Lene smilte, sånn som jeg husker det, mens Tommy holdt på.
Og Lene var jo fire-fem år eldre enn Tommy, så at hu skulle være svakere enn han, det var ikke noe jeg hadde gjetta på, hvis jeg skulle ha gjetta, ihvertfall.
Så jeg bare gikk hjem.
Foreldrene satt i stua, men de sa jeg ikke noe til.
Det ble for flaut liksom.
Faren til Lene og Tommy, Håkon, han var ganske sånn sexfiksert, og skulle være morsom, og en gang dem tok med meg på stranda, nedafor teskjekjærringa, så fikk Håkon ei som var 11-12 år, til å ta av seg bikinioverdelen, mens kona hans Tone også lå der.
Det var ei med rødt hår, som bodde nederst i Havnehagen, datter av Rolf Stenberg, tror jeg.
Ei som storebroren til døde, da han ble jaget utfor et stup, eller noe sånt, noen år seinere på 80-tallet.
Noe sånt.
Så jeg ville ikke prate om sånt med Håkon og Tone.
Jeg bare syntes dette var veldig spesielt, og gikk hjem.
Så sånn var det.
Vi var også på besøk, på døveskolen i Holmestrand, i forbindelse med dette kurset.
Og da skjønte jeg det, at døve, de kan være ganske lunefulle.
Selv om en gutt der var døv, så var han populær, og også tøff.
Sånn som jeg husker det.
Jeg havna nesten i stry, fordi jeg begynte nesten å erte eller mobbe de døve litt der, i starten av besøket, med en gang vi kom ut av bilen, (sånn som unger eller ungdom kanskje ofte gjør), kanskje for å hevde meg, eller imponere Christell, dattera til Haldis, eller noe.
(Bare for å markere at jeg ikke var døv liksom.
Kanskje noe sånt).
Som jo ikke var søstera mi, eller i blodsbånd da, hun var bare dattera til min fars samboer Haldis liksom, for meg.
Så hun kunne man tulle litt med noen ganger, tenkte jeg.
Men men.
Men da gikk jeg nesten i en felle.
For døve var visst veldig tøffe, og hadde full kontroll.
Så man burde ikke tulle med døve, er mitt råd.
En ferie, da Lenes foreldre, var i Rhodos, og farmora og farfaren min også var i Rhodos.
På begynnelsen av 80-tallet.
Mens jeg fortsatt bodde i Hellinga 7B.
(Der bodde jeg fra oktober 1979, da jeg flytta fra mora mi i Larvik.
Like etter at jeg hadde fylt 9 år.
Til mai 1981, før jeg fylte 11 år).
Faren min flytta ned til Haldis, våren 1980.
Før jeg var 10 år.
Så dette var da jeg var 9-10 år.
Mens jeg var 9-10 år, og bodde alene i Hellinga 7B, så hadde jeg kusina mi Lene, som var døv, på besøk der, i en drøy uke, tror jeg.
Mens vi bodde der alene da.
Og mens jeg prøvde å være veldig snill, og ikke tok henne på fitta, eller noe, sånn som jeg en gang gjorde med Christell og Gry Stenberg.
Så det gikk vel stort sett greit, vil jeg si, at hu Lene bodde hos meg da, i en uke, mens jeg bare var 9-10 år.
Så jeg var kanskje nesten som faren hennes da.
Noe sånt.
Selv om jeg savna farmora mi Ågot, og tulla litt, da de kom hjem fra Rhodos, og trodde at Lenes foreldre også var hos Ågot.
Men de var jo da selvfølgelig i ‘Håkon’-huset.
Så vi gikk en bomtur bort til ‘Ågot’-huset, fra Hellinga 7B, på slutten av den her ferieuka da, (som nok var i sommerferien 1980 kanskje, eller om det var i høstferien 1980. Eller i påskeferien 1981. Noe sånt).
For dette taoisme-greine, som jeg lurer på om står bak kristendommen og djeveldyrkingen.
Dette med svart og hvitt osv.
Det minner kanskje litt om hvordan døve ser verden, mener jeg.
De har vel ikke et så nyansert språk vel.
Som vi ikke-døve.
Så de ser kanskje verden mye i svart og hvitt?
Jeg mener også at søsterene mine, Pia og Christell, nesten prater ‘døvt’ noen ganger.
Pia spurte meg en gang, ‘du er vel snill mot jentene?’.
Det er et veldig sånt nedlatende, og veldig vagt spørsmål, vil jeg si.
Det er vel lov å tulle litt og, for å motvirke kjedsomhet.
Og det spørsmålet er vel som en fornærmelse.
Snakket Pia ‘døvt’ da, på oppdrag fra en døve-mafia, som styrer verden?
Hm.
Hvem vet.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Jeg skulle sjekke om det var noen e-poster fra Irina Ball, i trash-boksen, men så var det en e-post fra faren min der. Hm
Gmail – familie
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
familie
Arne Mogan Olsen
<arnemogan@gmail.com>
Sat, Nov 13, 2010 at 2:43 PM
To:
eribsskog@gmail.com
jeg har lest dine interesser for familien og som jeg har informert deg om før så har jeg på min farsside enANE TILBAKE TIL IVER HVITFEDT. Sjekk dette. Cristell er idag 38 år. jeg venter på varene fra din butikk.hilsen ARNE.
-
Jeg sendte en e-post til Politiet i Steinkjer
Gmail – Oppdatering/Fwd: [Fwd: Erik Ribsskog]
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Oppdatering/Fwd: [Fwd: Erik Ribsskog]
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Sat, Nov 20, 2010 at 12:06 AM
To:
post.nord-trondelag@politiet.no
———- Forwarded message ———-
From: <mihovil.persson@sverige.nu>Date: 2010/11/19
Subject: [Fwd: Erik Ribsskog]
To: eribsskog@gmail.comDu måste ta bort mitt brev från din blogg.
————————— Ursprungligt brev —————————-
Ärende: Erik Ribsskog
Från: arnemogan@gmail.com
Datum: Fr, 2010-11-19, 06:24 pm
Till: mihovil.persson@sverige.nu
——————————
—————————— ————– Min sinn syke sønn har lagt ut ditt brev på Internett.
http://johncons-mirror.
blogspot.com/2010/11/jeg- sendte-en-anmeldelse-av_18. html Beklager mye. Han har paranoid psyk. diagnose, prøver å stoppe han. Ikke
send mail til han.
——————————
———– Skaffa gratis e-post du också på http://www.sverige.nu
PS.
Det jeg har tenkt de siste dagene nå.
Det er at kanskje faren min, og andre i familien min, jobber for den albanske mafiaen?
For dem er litt sånn tøffe, hele gjengen, som om dem skulle ha vært albanere, eller noe.
Og når vi dro på ferie, sommeren 1980, så dro vi til Istra, i Jugoslavia, som vel ikke er så langt fra Albania.
Kanskje gjennom min onkel Runar, som studerte i Oslo, og tok flysertifikat osv.?
Eller gjennom min far, Arne Mogan Olsen, sin kamerat Atle, fra Oslo?
Hm.
Vi dro ihvertfall på to ferier til Gøteborg, og bodde på hoteller hvor det var en albaner som var vakt ved svømmebassenget, for eksempel.
(Dette var vel da jeg gikk i 8. eller 9. klasse).
Og jeg var den eneste gutten/mannen.
Og faren min sa jeg måtte være med.
Og de andre som var med, var Haldis Humblen, Solveig Rasmussen (telegrafisten på Scandinavian Star, ei venninne av Haldis), min farmor Ågot Mogan Olsen, min søster Pia Ribsskog og hennes stesøster Christell Humblen.
Hvorfor måtte jeg dra til Gøteborg, med alle de damene/kjærringene/jentene?
Det syntes jeg var spesielt.
Så jeg lurer på om det er noe med Gøteborg og albanere og faren min.
Det er nok ikke umulig.
Faren min og brødrene hans, (Håkon Mogan Olsen og Runar Mogan Olsen), pleide ihvertfall ofte å kjøre til Sverige, når de var i slutten av tenårene, osv.
Enda faren min ikke likte Volvo, han sa at det ikke var bil.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Ikke vet jeg.
Faren min blander seg ihvertfall, i ting som ikke er hans business.
Jeg er jo 40 år nå, mener jeg, og ikke 4 år.
Og jeg har jo kutta ut faren min.
Jeg har jo anmeldt han, siden han dreiv med bølleringing, til meg, for et par år siden.
Og jeg har også anmeldt han for omsorgssvikt, siden han lot meg bo alene, fra jeg var ni år, på Bergeråsen, i Vestfold.
Og faren min truet også meg og min søster Pia Ribsskog, og hennes stesøster Christell Humblen, en julaften, på Bergeråsen, midt på 80-tallet, da vi var midt i tenårene cirka vel, om at han ‘visste ting om alle oss tre’, da vi var litt misfornøyde på grunn av et eller annet, en julekveld, på 80-tallet da, og søstera mi og Christell blei litt som to skremte høns omtrent, siden faren min trua oss, de fikk vel panikk, mer eller mindre, vil jeg si, og liksom virra litt rundt seg selv da, med sjokk/panikk i blikket, eller noe. Men men.
Så sånn var det.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Man kan se at Johanitterordenen har røde og hvite striper. Dette bringer tilbake minner, fra 80-tallet
http://www.johanniterorden.se/
PS.
Og på midten av 80-tallet, så var det en periode, i Norge, (ihvertfall i Drammens-regionen), som alle skulle gå med stripete Ball-gensere.
Og de som jeg husker gikk med rød og hvit-stripet (Ball) genser, det var Line Nilsen i klassen min på ungdomsskolen, og 2. klasse på Sande videregående, (som Karl i klassen sa at familien til var rike, og som jeg lurer på om faren min kjente faren til, og som en gang satt på Scotch, med ‘hoste-sangen’, i formingstimen, i 7. eller 8. klasse vel, etter at jeg hadde spurt henne om det Karl sa, at de var rike, var sant. Line Nilsen svarte ikke. Linda Moen sa at dem burde gi han ‘hosteren’ i sangen et glass vann).
Men men.
Magne Winnem hadde også en rød og hvit-stripet genser, som jeg lånte av han en gang, husker jeg, mens som da var alt for lang på arma.
For jeg var fattig student og hadde ikke så mye klær, da jeg flyttet til Oslo, i 1989. Jeg kjøpte dress, og fikk låne et Carlsberg-slips, av Magne Winnem, som han kanskje hadde fått gjennom Rimi, (et slips jeg fikk etterhvert, tror jeg, som jeg brukte hver helg på byen i Oslo). Så jeg fikk låne klær av Winnem noen ganger, siden jeg hadde så få klær selv. Men men. Og det var vel en Ball-genser, fra midten av 80-tallet, tror jeg, som jeg maste meg til å låne vel, rundt 1990 kanskje, da Winnem bodde i Rimi-leilighetene på St. Hanshaugen, med rød og hvite striper.
Jeg lurer på om stesøstera mi, Christell Humblen, (eller min fars stedatter, og min søster, Pia Ribsskog, sin stesøster, blir vel riktigere).
Jeg lurer på om ikke hu også pleide å gå med rødt og hvitt.
Og da jeg dro til England, på språkreise, til Brighton, sammen med min tremenning Øystein Andersen, sommeren 1988.
Så var jeg noen dager på besøk, hos mora mi, på Borgheim, i Tønsberg.
(Dette var muligens mens hun bodde på institusjon der, for jeg og søstera mi var noen ganger og besøkte henne, på en institusjon for sinnslidende/folk med nerveproblemer, på Borgheim, før mora vår fikk sin egen leilighet, også på Borgheim, noen få hundre meter fra den institusjonen vel. Noe sånt).
Og da, så dro søstera mi, Pia Ribsskog, og mora mi, Karen Ribsskog, meg med på Cubus eller Hennes og Mauritz, i Tønsberg, med bussen fra Borgheim, en dag.
For jeg ‘trengte nye klær å ha på meg, i England’.
(Selv om de aldri pleide å bry seg noe særlig om hvordan klær jeg gikk med, hverken før eller siden vel).
Og da, så valgte Pia og mora mi ut en hvit jakke og en hvit bukse, for meg.
Kritt hvite klær.
Og hvitt betyr vel kristen vel?
Hm.
Så jeg tror det kan være noe med disse fargene på klær noen ganger.
Magne Winnem likte ikke svarte gensere, husker jeg, fra 1989 eller 1990.
Så spurte jeg hvorfor, så svarte han ikke.
Så det litt hemmelighold, om dette med disse fargekodene, tror jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er den ‘hoste-sangen’, til Line Nilsen, fra formingstimene, på Svelvik ungdomsskole, på 80-tallet, igjen:
PS 3.
Noe annet som jeg husker at ble sagt, om Line Nilsen, på Svelvik Ungdomsskole, det var at hu ble kalt ‘Nils’.
Fra 2. klasse på Sande Videregående, så husker jeg at det ble sagt, i et av friminuttene, av en eller annen jente i klassen vel, at Line Nilsen, brukte et så skikkelig tjukt lag av nivea-krem, på leppene, før hu satt utfor i slalom-bakken.
Sånn at leppene ble helt hvite visstnok.
Noe sånt, mener jeg å huske at ble sagt, på Sande Videregående, i den Handel og kontor-‘brakka’ vår.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tilfeldigvis kom på nå.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
Søstera mi, Pia Ribsskog, skjønte nok mer av disse her farge-kodene på klær.
For søstera mi, hu gjorde et poeng av, at Iver Karlsen, fra Sande/Berger, som var sammen med stesøstera hennes, Christell Humblen, det året jeg gikk på skole i Drammen, det vil si skoleåret 1988/89.
At han Iver Karlsen, visstnok var med i en gjeng, på Sande videregående, (hvor søstera mi, Pia Ribsskog, gikk det året, selv om hu vanka i Drammen, nesten mer eller mindre hver dag), som ble kalt for ‘stripe-gjengen’.
Så det her, med ‘stripe-gjengen’, kan kanskje ha vært noe med noen eventuelle farge-koder på klær, tenker jeg nå.
Hvem vet.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 5.
Her er mer om dette:
