Stikkord: Christell Humblen

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3893251.ece

PS.

Altså, min stesøster, eller ihvertfall min far, Arne Mogan Olsen, sin stedatter, Christell Humblen.

Hun har noen sånne tomler, som hun kan bøye det ytterste leddet på, opp mot 180 grader kanskje, (eller noe), husker jeg at hun skrøt av som barn.

(Eller om venninnene hennes sa det.

Så det virker ikke helt menneskelig, synes jeg.

Men men).

Min søster Pia Ribsskog, hadde også et spesielt forhold til sin tommel, husker jeg.

Hun sugde på tommelen til hun var langt oppi tenårene, tror jeg.

Ihvertfall gjorde hun det veldig lenge.

Selv om jeg husker at ihverfall vår stefar i Larvik, Arne Thomassen, klagde på dette, mener jeg å huske.

(Han var min stefar, på 70-tallet i Larvik, og også litt på begynnelsen av 80-tallet, de helgene som jeg besøkte mora mi i Larvik, etter at jeg flytta til faren min.

Noe som var kanskje ca. hver fjerde helg.

Ihvertfall de første årene.

Senere ble det sjeldnere av forskjellige grunner, blant annet fordi mora mi rappa til seg penger jeg hadde fått av faren min, for å ha under besøket hos mora vår da.

(Noen av de pengene var kanskje mora mine sine, som hu fikk av faren min, det er mulig.

Men jeg betalte jo for mat og sånn, på matbutikken, på Domus, i Larvik.

En påske på begynnelsen av 80-tallet.

Så gir jeg kassadama en 500-lapp, som faren min, Arne Mogan Olsen, hadde sendt med meg, til Larvik.

Også krever mora mi å få de 300-400 kronene tilbake av kassadama.

Så Domus i Larvik skylder meg noen hundrelapper, for det var jo jeg som ga pengene i hånda.

Så det var noe dritt.

Men jeg sa ikke noe, for jeg ville ikke lage noe oppstyr.

Men det var en kjedelig påske, husker jeg, hvor mora mi bare beholdt pengene.

(Som egentlig jeg skulle disponere vel, forestilte jeg meg det, ihvertfall).

Så etter det, så ble forholdet mellom meg og mora mi en del surere da.

Så etter den episoden, så var jeg ikke så god å be, når mora mi ville ha meg på besøk, til Larvik, i helger osv.

Men men.

Det er vel sånn som skjer.

Mora mi hadde nok dårlig råd.

Og jeg var vel kanskje helt i begynnelsen av tenårene.

Så jeg var kanskje litt umoden også da.

Og jeg var bortskjemt også, på den måten at jeg var vant til å få penger av faren min, Arne Mogan Olsen, når jeg dro på helgebesøk til mora mi.

For jeg måtte jo ta tog og buss.

Og da fikk jeg gjerne et rundt beløp da.

Også fikk jeg kanskje 30-40 kroner til overs, som jeg kunne bruke selv da, på godteri osv., i løpet av den helgen i Larvik.

Og det var mye penger for en gutt som fortsatt gikk på barneskolen, på slutten av 70 og begynnelsen av 80-tallet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på).

Samt at han klagde på at søstera mi, Pia Ribsskog, spiste så mye kaviar, (sånn fra tube), på brødskivene sine, at det ‘tøyt ut av ørene på henne’, (ifølge vår stefar da, Arne Thomassen, rundt 1977 eller 78 vel, mens vi bodde i Jegersborggate, i Larvik, skjedde dette, husker jeg. Vel før vår halvbror Axel ble født, tror jeg, høsten 1978).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tilfeldigvis kom på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Så det var kanskje sånn, at min mor, Karen Ribsskog, overbeskyttet søstera mi, Pia Ribsskog, under oppveksten.

Min mor var vel litt feministisk, tror jeg, og behandla nok gutter og jenter forskjellig.

Dette var på 70-tallet, da uni-sex klær og vel feminisme, var på det høyeste vel.

Og mora mi ble vel også påvirket av sin venninne, fra Stavern, mora til Katrine Gran, tror jeg, i denne retningen, (eller ihvertfall i en eller annen retning).

Så hvis jeg hadde sugd på tommelen, til jeg var 12-13 år, (som søstera mi kanskje var, da hu slutta å suge på tommelen, hu sugde ihvertfall på tommelen lenge).

Så ville nok mora mi ha erta meg fælt, og driti meg ut fælt, ovenfor andre, om dette.

(Hu kalte meg jo alltid ‘Erik Marsipan’ siden jeg var så glad i marsipan osv.

Og hu kjøpte en rød/lilla cord-fløyel bukse til meg.

Sikkert for å være ekkel.

Kanskje hun mente jeg, som åtte år gammel gutt i Larvik, var ‘homo’ sammenlignet med hennes skjeggete mann, Arne Thormod Thomassen, som gikk mye på travbanen, og som var barsk og maskulin da).

Så mora mi var ikke noe snill mot meg.

Men hu var nok snillere mot søstera mi, Pia.

Og overbeskyttet kanskje henne.

Og klagde ikke på at hu sugde på tommelen.

Og den gangen Pia spikket et slags mønster, i den nye, fine, (brunmalte vel), tre-vugga til Axel, (som da var nesten nyfødt vel, så dette var vel på slutten av 1978 da).

Så ble søstera mi tatt på fersken, mens hu gjorde dette, av meg og mora mi og Arne Thormod da, (da vi kom hjem til Jegersborggate 16, fra et eller annet ærend).

Men søstera mi begynte bare å grine, og så trøsta mora mi henne.

Og jeg fikk sikkert skylda.

Så mora mi var ikke helt virkelighetsnær, når det gjaldt oppdagelse av gutter og jenter, tror jeg.

Hu trodde nok at det var sånn, (kanskje pga. 70-tallets feministiske ånd?), at jenter alltid var snille og flinke, mens gutter alltid var slemme og dårlige.

Nærmest uansett nesten, tror jeg.

Men men.

Så søstera mi var kanskje så beskyttet, av mora mi, men også av meg, som fikk i jobb å passe på søstera mi da, (av mora mi, for eksempel, før søstera mi følte seg trygg, alene i Larvik sentrum, i Jegersborggate, når hun skulle gå til venninner, for eksempel).

Så jeg lurer på om søstera mi, Pia Ribsskog, noen gang ble ordentlig voksen.

Er hun en liten, (og vel også slem), jente enda liksom?

Jeg husker at knapper på TV-en vår, i stua, i Jegersborggate, plutselig kunne forsvinne.

Det må nok ha vært Pia, tror jeg.

Mens mora mi nok skulle ha det til at Pia ikke kunne gjøre noe galt.

Men men.

Mer da.

Jo, og da søstera mi skulle begynne i første klasse, på Torstrand skole, høsten 1978.

Så sendte Torstrand skole henne hjem et år.

For de syntes hun var for ung til å begynne på skolen.

Så kanskje hu satt der med tommelen i munnen da, den første dagen på skolen?

Hva vet jeg.

Men har søstera mi Pia Ribsskog noen gang vokst opp, lurer jeg.

Hun søkte seg jo til meg, og bodde på rommet mitt, på Ungbo, på Ellingsrudåsen, fra sommeren 1993 og i nærmere et halvt år vel, ihvertfall i en del måneder.

Og fra den tida, (1993 til 1995), da jeg og Pia og Glenn Hesler, (en kamerat av min tremenning Øystein Andersen fra Lørenskog), bodde sammen, i bofelleskapet, eiet av Oslo kommune, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23.

Så husker jeg søstera mi som fortsatt umoden.

Og hu kunne juge og stjele og være sleip.

(Hvis jeg skjønte hva som skjedde med dyner som var julegave fra faren vår og Haldis riktig.

Og hva som skjedde med joggesko og skolisser og sånn).

Så søstera mi, hu er nok fortsatt som en litt slem og sleip jentunge, mistenker jeg.

Hun er nok ikke som en mann, som har ære, tror jeg.

Jeg vet ikke om kvinner har ære.

Men jeg tror ikke at søstera mi har noen ære.

Altså på den måten at hun ikke juger og sleiper til seg som en slange nesten, og er ekkel og ufordragelig og egoistisk, sånn som jeg husker henne.

Så søstera mi er ikke noen fin pålitelig kvinne, i mine øyne dessverre.

Etter ting som jeg husker skjedde, da vi bodde sammen på Ungbo, blant annet, fra 1993 til 1995 da.

Nei, søstera mi er nok mer som en grisk og slem og ufordragelig jenteunge er jeg redd.

Så sånn er nok det dessverre.

Men sånn er kanskje de fleste norske damer.

Hvis du kommer nærme nok inn på dem.

Det er nok mulig.

Hvem vet.

Men vi får se hva som skjer.

Vi får se.