Stikkord: Christian Grønli

Noe mer jeg husker, fra den tida, som mora mi bodde på Stenseth Terrasse, utenfor Drammen, var det at en gang, når jeg var der, så så jeg på to gutter, (en litt yngre enn meg og en litt eldre enn meg vel), som drev med keeper-trening, nede mot riksvegen der.

Jeg spurte dem, om ikke han keeperen rulla rundt på bakken litt mye, etter at han hadde redda.

Men det var visst riktig, å gjøre det sånn, svarte de.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En annen gang, (da jeg var der på nyttårsaften), så sa noen gutter, at en nabo, (mer eller mindre, ihvertfall), av Pia og dem, hadde fått en rakett, inn i soverommet vel.

(Nesten som en advarsel vel).

Så sånn var det.

Men men.

Det var en butikk der, men den stengte ganske tidlig, på lørdagen vel.

Og etter det, så var det rimelig lite, å gjøre der.

(Det var egentlig artigere i Larvik, syntes jeg.

Men men).

Men det gikk ann å gå til en kiosk, en kilometer kanskje, langs elven, mot Drammen.

Pia og jeg, gikk dit en gang.

Mora mi hadde skrevet på lappen, (som jeg ble bedt om å levere i kiosken), at dem ikke skulle ta i smågodtet, med henda.

(For mora mi sa, at han ene der, en litt lubben og svær kar vel.

(Som kanskje var litt ‘goofy’).

Pleide å pelle seg i nesa).

Han Goofy-e fyren da, (som jeg mente at jeg muligens hadde sett en gang, i en kiosk i Svelvik vel, eller noe).

Han bare viste lappen, (fra mora mi), til en kollega da, og bare lo av lappen da.

Mens han pelte godteriet med henda likevel.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, så var jeg der, når Pia skulle ha burdagsselskap der.

Pia hadde jo bursdag, 25. desember, men den her helgen, så var det ikke snø, husker jeg.

Mora mi, tok meg med, på en tur, langs elva og riksveien, den andre veien, enn mot Drammen.

På veien tilbake, så gikk vi forbi noen gutter, som spilte fotball, på en løkke vel, like ved veien.

Jeg spurte om jeg fikk bli med.

Og det fikk jeg lov til.

Så spilte jeg fotball der i en time kanskje, mens mora mi gikk tilbake til Stenseth Terrasse da.

(Det var bare jenter som skulle komme, i bursdagen til Pia, så jeg syntes det var litt spesielt, å være den eneste gutten, sammen med så mange jenter.

Derfor spurte jeg de gutta, om jeg fikk være med å spille fotball.

Så sånn var det).

Så da jeg endelig kom meg tilbake til Stenseth Terrasse, etter fotballen, så kom jeg dit, omtrent på samme tida, som faren min, som kom for å hente meg da.

(Faren min pleide alltid å hente meg der.

Enda da mora mi bodde i Larvik, før det her, så måtte jeg nesten alltid ta buss og tog.

Så sånn var det).

Men men.

Men de gutta, som jeg spilte fotball med, like ved Stenseth Terrasse der, de spilte realt, må jeg vel si.

Og ikke som noen på Tagtvedt, hvor mora mi og Pia og Axel, (Arne Thomassen flytta vel fra mora mi, mens hu bodde på Tagtvedt, tror jeg. Men men), flytta til, en stund seinere.

(De flytta først tilbake til Jegersborggate, (igjen!), og så til Tagtvedt, til en rekkehus-leilighet, i Hestehavna, het det vel).

Og der, så var det en liten fotballbane.

I Hestehavna vel.

Som jeg ikke husker, om var av grus, asfalt eller gress.

Men Pia og jeg, spilte der en gang.

Og så dukka det opp fire gutter, som ville spille sammen med oss da.

Og da måtte han ene gutten, spille på lag med Pia og meg da.

Men da spilte han gutten, på Pia og mitt sitt lag sånn, at han gjorde seg dårlig, vil jeg si.

Han spilte med vilje dårlig, (virka det som for meg. De gutta fniste osv. vel), sånn at de kameratene hans skulle vinne mest mulig da.

(Sånn virka det som for meg, ihvertfall).

Men men.

Men sånn spilte ikke de gutta, ute ved Stenseth Terrasse/Solbergelva vel.

De spilte mer ‘fair’, vil jeg si.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En av grunnene til at jeg ville det, at Pusi skulle bo hos meg, på Bergeråsen.

Det var det, at i huset til mora mi og dem, på Stenseth Terrasse.

Der var det ofte skriking osv., husker jeg.

Fra enten mora mi, Arne Thomassen, eller Pia vel.

Så jeg syntes synd på Pusi, husker jeg, (og Axel da).

Som måtte bo der, i all den skrikinga.

Pusi virka litt nervøs og kuet/knytt/stressa, husker jeg.

(Jeg husker jeg observerte den, i første etasjen der, mens noen dreiv og skreik, oppe i andre etasje).

Og da likte den ikke seg, mener jeg.

Den gikk på en litt sånn kuet måte, eller noe, mener jeg.

Men men.

Det var også grining fra Axel vel, (som bare var et par år da), oppå toppen av den skrikinga, fra de andre tre da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så sånn var det.

Da jeg bodde i Hellinga, så var det også sånn, en gang, at Petter og Christian, konkurrerte om, hvem som turte å gå ut, utafor leiligheten min, (eller faren min sin), der, i underbuksa, i snøen, midt på vinteren, en gang.

Ei nabo, av faren min, i Hellinga vel, (ei dame), tok opp det med meg, en gang, etter at Tove Grønli var død vel.

At jeg liksom skulle ha gått ut i underbuksa.

(På en fest, som faren min dro meg med på, eller noe, vel, ble dette tatt opp).

Jeg nekta, for det var jo Petter og Christian, som hadde gjort det.

(Og hva var så farlig med det egentlig, de var jo ikke nakne, eller noe, mener jeg.

De hadde jo underbukse på seg, liksom).

Men men.

Men da sa hu dama, at de gutta, som hadde gått ut i underbuksa, de var ‘yngre enn meg’, (eller om hu sa ‘mye yngre enn meg’).

Men det var jo ikke sant da.

Petter var jo et år eldre enn meg, og Christian et år yngre.

Så da svarte jeg ikke noe.

Det ble bare dumt liksom.

Hvorfor var de voksne så interessert i unger som bare leika?

Burde de ikke reagert på at jeg måtte bo der aleine liksom, tenkte jeg.

Men hu dama som klagde til meg, hu var litt pussa og, sånn som jeg husker det.

Så dette husker jeg som en ubehagelig episode, fra da jeg bodde på Bergeråsen, (dette med hu fulle dama som klagde på at Petter og Christian gikk ut i underbuksa, på en fest, som faren min dro meg med på vel, da jeg var sånn 10-12 år kanskje. Så sånn var det. Men men).

Det var liksom som toppen av idioti, syntes jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Hvor dum gikk det ann å bli liksom?

Det var omsorgssvikt fra faren min, at han lot meg bo alene der.

Også var de andre voksne, på Bergeråsen, så idioter, at de kjefta på meg, for ting som skjedde mens faren min lot meg bo alene.

Istedet for å ‘ta’ faren min da.

Dette viser at de ikke skjønte forskjellen mellom barn og voksne, mener jeg.

Noe som er skummelt, med tanke på pedofili, osv., vil jeg si.

Så kanskje alle på Bergeråsen er pedofile, siden ingen skjønte at det var galt det faren min gjorde, å la en unge bo aleine?

Hva vet jeg.

Noe gæernt er det nok med folka på Bergeråsen, (og også med de folka i slekta mi, som visste om dette, uten å gjøre noe), ihvertfall, det er nok helt sikkert.

Så sånn er nok det.

Men men.

Petter ble også medlem i skolemusikken, på Berger, husker jeg.

Og han fikk en svært tromme, mener jeg det var, med seg hjem.

Men så gikk det noen få dager vel, også måtte han vel levere den tromma tilbake, tror jeg.

Av en eller annen grunn.

Så sånn var det.

Men men.

(Uten at jeg skjønte helt hvorfor, at han måtte levere den tilbake.

Men men).

Christian hadde forresten mange kamerater, på Bergeråsen.

Det var Jørn og Kjetil Carlin vel.

Og Stefan og Daniel vel.

(Og sikkert mange jeg har glemt).

En dag, som Christian og jeg, var ganske uvenner, (på grunn av et eller annet), så dukka Scott opp, (en nabogutt, av Christian, som var noen år eldre enn oss, og som enten var adoptert, eller fra Singapore kanskje, eller noe. Noe sånt).

Og Scott sa da, at ‘Christian han hadde mange andre kamerater også han’.

Så Scott, han fulgte med, og blanda seg, i krangelen, mellom Christian og meg.

(Enda Scott var en del år eldre vel).

Så det var kanskje litt spesielt.

Men men.

Christell sa en gang, mange år seinere, at Scott, han pleide å leike med småunga, (eller om hu sa smågutta), oppe i Havnehagen.

Scott var en av de første, som jeg så, som hadde walkman, forresten, som han gikk med, i Havnehagen da.

Men men.

En gang, så var jeg egentlig glad, for at Scott pluteslig dukka opp.

Det var da vi skulle til Pers Hotell, på Gol, (som jeg skal skrive mer om seinere).

Da var jeg veldig rastløs, for det var lenge siden, at jeg hadde hatt noe særlig, med Christell og dem, å gjøre.

Så før vi skulle dra, så gikk jeg oppover i Havnehagen.

Og jeg møtte Stefan og Daniel, som jeg begynte å slåss med.

(Dette var om vinteren, så det var snø, og vi hadde tjukke klær på oss).

Jeg slåss lenge med Stefan og Daniel, som ikke sa noe.

De bare slåss tilbake.

Det var nesten sånn at jeg klarte å ta begge to, på viljestyrken.

Men de var jo to, så til slutt, (etter at vi hadde slåss i en halvtime kanskje).

Så var jeg så sliten, at jeg ikke orka å slåss mer.

Men da dukka Scott opp, (tilfeldigvis, og også heldigvis vel), og hjalp meg da.

Så sånn var det.

Ellers veit jeg ikke hva som hadde skjedd.

Men vi slåss like ved telefonkiosken, i Havnehagen, så det kjørte jo biler forbi og sånn da.

Men men.

Men jeg var vel full av energi da, siden jeg nesten klarte å banke opp både Stefan og Daniel.

Men jeg ble redda av ‘gong-gong-en’ da, må man vel nesten si, siden han Scott kom og hjalp meg.

(Akkurat når Stefan og Daniel, begynte å få overtaket, siden jeg var så sliten da).

Så sånn var det.

Men det var altså fordi, at jeg var nervøs da, og også spent da, før den her Gol-turen da.

Det var derfor jeg begynte å slåss, mot Stefan og Daniel.

Det var vel den eneste slåsskampen, vil jeg si, som jeg noen gang har starta vel.

(Hvis jeg ikke husker helt feil).

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Christian og Petter, tok meg en gang med, på noe slags møte, i 4H, eller noe, på Berger skole.

De skulle ha noe slags ‘kosedag’, eller noe, hvor de skulle bygge noe byggesett, eller hva det het igjen.

Da kom jeg på det, at jeg hadde fått et sett, av tante Ellen, i julegave.

Jeg tok med det, men da vi dukket opp der, så så jeg det, at det settet, (som var et byggesett, av et fly vel), det trengte man ikke lim for å bygge.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Hvordan klubb dette var igjen, det er jeg ikke helt sikker på, men Christian og Petter, dro meg med da.

Og lederen der, likte vel ikke meg, tror jeg, siden jeg ikke hadde vært der før, tror jeg.

Men men.

De skulle også noe greier, på Bjerkøya, eller noe, (hvor Herodes Falsk har hytte, mener jeg å ha lest, i en dagsavis, i Norge).

Da fikk jeg faren min, til å kjøpe pølser vel, i butikken til Oddmund Larsen, på Sand.

Men når vi kom til Bjerkøya, (eller hvor det var igjen), så skulle vi ikke grille likevel.

Så det var litt tabbe igjen.

(Enda jeg tror at nok kanskje Petter og/eller Christian må ha lokket meg med dit, og sagt noe sånt, som at de skulle grille, eller noe.

Men men.

Så sånn var det).

Bare noe jeg tenkte på.

Christell og dem, hadde en stikkelsbærbusk, i hagen, like ved en ekstra utgangsdør, ut fra soverommet, til faren min og Haldis der.

(Et rom som søstera mi og Christell, seinere skulle ta over, utover på 80-tallet).

Jeg la merke til den busken, en gang, som jeg var på besøk der.

(Før Pia flytta dit vel).

Og spurte Christell, om hu visste hvordan bær det var.

Men det visste hu ikke.

Hu hadde visst ikke brydd seg noe særlig om den busken før, virka det som for meg.

Så det er mulig at noen som eide det huset, før Haldis og Christell og dem, hadde planta den stikkelsbærbusken.

Hva vet jeg.

Men men.

Christell og dem, hadde også en maurtue, bakerst i hagen.

Hagen deres vendte opp mot Ulvikstien.

Og det var praktisk for dem, hvis dem ville bade, i Ulvika.

Søstera mi fortalte det en gang, seinere, til noen venninner, eller noe vel, mens jeg var i nærheten.

At hu og Christell, pleide å dra å bade, i Ulvika, før skolen, noen ganger, mens de gikk på barneskolen og/eller ungdomsskolen vel.

(Eller om det var i sommerferien).

De kunne bare gå i 3-4 minutter kanskje, på Ulvikstien, også var de på badestranda, nede i Ulvika da.

Så sånn var det.

En gang, like etter Jugoslavia-turen, (tror jeg det må ha vært).

Så gikk Christell og jeg, ned til Ulvika, en sommer.

(Det var vel enten sommeren 1980 eller 1981, antagelig 1980, etter at vi kom hjem fra Jugoslavia, tror jeg).

Og da, så var det ei jente der, med mørkt hår vel, et par år eldre enn meg vel, som kjefta på meg, for at jeg liksom skulle ha gjort noe galt mot Christell.

(Enda vi bare lå på stranda der da).

Det var kanskje sånn, at jeg var som storebroren til Christell, og hadde ansvaret for henne liksom.

Men det var ikke sånn, at jeg gjorde noe, som hu ikke ville, eller noe.

Men men.

Og den tida, når det var sånn, at Christell og jeg, nesten var som søsken, og dro til Ulvika sammen osv., det var ikke en så veldig lang tid.

Det var vel bare i noen uker eller måneder, at det var sånn, tror jeg.

Kanskje før det, at faren til Christell ringte, og sa det, at jeg ikke kunne få noen av de platene, som lå på loftet til Haldis.

(Som vel kanskje var hans da, men som han ikke hadde tatt med seg tilbake til Ålesund da, eller noe.

Hvem vet).

Så sånn var det.

Men men.

En gang, et par år etter Jugoslavia-turen kanskje.

Så hadde visst Haldis og/eller faren min, bestemt det, at Christell og jeg, skulle pynte en enebærbusk, (eller om det var en liten sølvgran, eller noe, kanskje), som de hadde, like ved den stikkelsbærbusken, som jeg nevnte ovenfor, med noen elektriske julelys, som Haldis og dem hadde da.

Og det funka vel greit, vi fikk vel de lysa til å se sånn passe ut vel.

Uten at jeg vet hvorfor jeg måtte være med på det.

Jeg bodde jo for meg selv, i min fars leilighet da.

(Først i Hellinga 7B og så i Leirfaret 4B).

Men men.

En gang, så spurte jeg faren min, om vi skulle ha juletre, en jul.

Da sa faren min det, at da måtte jeg finne og hente det selv, i skogen.

Da gikk jeg til like ved Haldis og dem der, (ikke langt ovenfor den maurtua, som jeg nevnte ovenfor), hvor jeg hadde lagt merke til det, at det stod et fint tre da, som kunne brukes som juletre.

Også sagde jeg eller hogde ned det da, kanskje med en sag, som jeg hadde tatt med fra verkstedet, på Sand, eller noe.

Noe sånt.

Også bar jeg det treet hjem da, uten at jeg møtte noen som kjefta, eller noe.

Og uten at jeg veit hvem som egentlig eide grunnen, der jeg fant det treet.

(Og om det var lov å hente juletrær der.

Hvem vet).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Som jeg vel skrev om, i et tidligere kapittel, så jobbet Haldis, på CC Elektro, på Brakerøya, i Drammen.

Enkelte lørdager, så fikk jeg lov å bli med Haldis, inn til CC.

Christell pleide å bli med, omtrent hver lørdag vel.

CC stengte klokka 15, på den tiden, mener jeg å huske, på lørdager.

Så de dagene var ikke så lange.

Christell og jeg, pleide å gå rundt, (mest hver for oss vel), i de forskjellige butikkene, på CC da.

Vi pleide å leke i teppebutikken, hvor det var mange sammenrullede tepperuller, som man kunne krype bak da vel.

Og det var matbutikker og kafeteria der.

Og faren min kjente han som hadde møbelforretningen der.

(Siden han vel antagelig solgte noen av faren mine sine senger, var det vel.

Noe sånt).

Faren min kjente også vaktmesteren, på CC, (på Brakerøya, i Drammen), som var et av Norges første kjøpesentre. (Hvis ikke det aller første), og jeg husker at jeg var med faren min, (og han vaktmesteren da), en gang, opp på loftet, over CC da.

Der stod det et kult, gammelt reklame-skilt, som forestilte en gammeldags Coca-Cola-flaske vel.

Skiltet var kanskje en eller to meter høyt, og var laget i blikk eller jern vel.

Jeg spurte vaktmesteren, om jeg kunne få det skiltet, (siden Coca-Cola var favorittdrikken min da. Jeg tenkte at det skiltet kanskje hadde sett artig ut, på rommet mitt, i Leirfaret 4B, (på Bergeråsen), hvor jeg vel bodde da).

Men det kunne jeg ikke, svarte vaktmesteren.

(Faren min sa vel ingenting vel).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, som Pia og jeg, var med faren vår, for å levere senger, eller noe, til møbelforretningen, på CC.

Så så Pia og jeg, noen gutter, (fra Drammen vel), som hadde laget hull i et kronestykke, og så festet en tråd, i det hullet.

De guttene stod og fiska, på et sånt Røde Kors-kronespill.

Noe Pia og jeg oppdaget da.

(For vi var ganske vant, til sånne kronespill, fra da vi bodde hos mora vår i Larvik, for å si det sånn).

Men men.

De gutta hadde masse mynter, som de hadde fått fisket ut av kronespillet da.

Så sånn var det.

Pia og jeg, sa fra til faren vår da.

(Det var vel antagelig jeg som sa fra vel).

Og han sa fra til han i møbelbutikken da.

Og han gikk så bort, til de guttene fra Drammen da, som hadde laget hull i et kronestykke, og prøvde å tømme en sånn Røde Kors-automat da.

Så måtte de gutta gi alle myntene de hadde lurt til seg, til han som jobba i den møbelforretningen da.

(Enda det kronespillet vel egentlig stod nærmere kafeterian der vel.

Men men).

Men hva som skjedde videre, om han i møbelbutikken anmeldte det her, til politiet, og om de kronestykkene til slutt endte opp hos Røde Kors, (eller i kassa til møbelbutikken), det veit jeg ikke dessverre.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En gang, som jeg skulle være med Haldis og Christell, til CC.

(Og jeg gikk ned, fra Hellinga vel, og ned til Haldis og dem, en morgen da.

For å sitte på med Haldis sin lille, blå Mazda vel, inn til Drammen da).

Så satt det også en annen lyshåret og pen jente, (må man vel si), i bilen.

Dette var en jente jeg ikke visste hvem var, (for jeg hadde ikke bodd så lenge på Berger).

Men det viste seg å være Annika Horten, som bodde oppå Toppen der, i et av husene like ved Toppen 4 der, hvor faren min og mora mi og Pia og jeg, hadde bodd, 7-8 år tidligere da.

Så sånn var det.

Men men.

På veien tilbake, til Bergeråsen, den lørdagen.

Så var det stille i bilen.

Jeg var nok litt sjenert, for hu Annika, (som jeg ikke visste noe særlig om vel), som satt ved siden av meg, i baksetet på bilen til Haldis da.

(Annika gikk i klassen til Christell, og det var kanskje derfor hu skulle være med da).

Så ingen sa noe særlig i bilen da, og jeg trodde vel ikke det, at hu Annika skulle begynne å tulle med meg.

Så jeg slappa kanskje litt vel mye av der da, og begynte å pelle meg litt i nesa da.

(Jeg satt vel der i min egen verden da).

Men da smalt det fra hu Annika, at jeg ikke måtte pelle nese, i bilen.

(Som om hu var mora mi, eller noe).

Jeg bare lo av henne, og spurte henne om hvor hu pelte nese.

‘På badet’, svarte Annika da.

Mens Haldis bare sukka høyt i førersetet vel, av en eller annen grunn.

Og Christell sa vel ingenting, i passasjersetet foran.

Men men.

Annika hadde vel også sagt det, en gang, mener jeg at enten hu eller Christell eller Pia, fortalte meg.

At mora hennes husket meg, fra den tiden som jeg bodde i Toppen 4 da, fram til jeg var tre år vel, (og mora mi rømte/flyttet, fra faren min).

Så sånn var det.

(Dette var vel på begynnelsen av 80-tallet en gang, som hu Annika sa det her vel.

Hvis jeg husker riktig.

Men men).

Christell hadde en gang med seg Annika, opp til meg, da jeg bodde i Leirfaret.

Christell spurte meg, om jeg syntes det, at tennene til Annika, så for firkanta ut, (i tannstillingen da).

Jeg svarte vel ingenting, for hu Annika så vel helt fin ut, for meg vel.

Der hu stod og liksom viste fram tenna sine da.

Så sånn var det.

(Selv om de kanskje hadde rett i det, at de tenna kanskje var stilt opp litt vel firkanta, inne i kjeften til hu Annika, når jeg tenker mer over det her.

Men men.

Men jeg sa ihvertfall ikke noe, når de spurte.

Og jeg vet ikke hvorfor de spurte meg om det her.

Men men.

Så sånn var det).

Noen ganger, så fikk Christell Haldis, til å stoppe, (på vei hjem fra Drammen), hos ei yngre venninne, av Christell, som bodde, i Svelvik Sentrum, på skrått ovenfor Samfunnshuset vel, i et skipperhus der, (var det vel).

Men men.

Dette var ei jente, med lyst hår, som var kanskje 2-3-4 år yngre enn Christell.

Noe sånt.

Så det var ikke så mye for meg å gjøre, når vi stoppa der, for å si det sånn.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, som jeg hadde vært hos mora mi i Larvik, eller noe, en sommer.

Så kom jeg tilbake til Berger, og da hadde Christell og Nina Monsen vel, sett en gammel mann visstnok, som døde like foran dem, eller noe, nede på Berger, mener jeg at Christell sa da.

Men men.

Og en gang, som jeg satt på med Haldis og dem, hjem fra CC, en lørdag.

Så spurte Haldis Christell, om hu huska han mannen, som ‘kom inn gjennom vinduet’, (var det vel).

Dette var en mann, som hadde gått av bussen, på Nesbygda vel, og som Haldis så hadde kjørt på da, (mens han kryssa veien), og som hadde dødd vel.

(Uten at jeg vet det, om hvorfor Haldis tok opp dette.

Dette må vel ha vært en gang, før 1980, da faren min møtte Haldis.

Så sånn var det).

Haldis og faren min sin venninne, Sylvia, på Bergeråsen, (på Nedre), hadde også kjørt på noen en gang.

En unge på sykkel vel, i Svelvik vel.

Men ungen hadde visst overlevd da.

Og Sylvia hadde vel ringt faren min, mener jeg.

For at han skulle roe henne ned, eller noe.

Og faren min tok med meg, til Sylvia da.

Og Sylvia ville ha en drink, husker jeg, siden hu var nervøs da, etter denne nesten-ulykken, eller hva man skal kalle det da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, forresten, da det skjedde, som jeg har skrevet om før, i dette kapittelet, at Christell og jeg, lå under senga til Haldis, og kyssa, i mørket.

(Noe som skjedde et par ganger kanskje).

Så satt Jan, på en stol, eller noe, i det samme rommet da.

Og når Christell og jeg, dukka opp igjen, fra under senga til Haldis.

Så spurte Jan meg, om hva vi dreiv på med, under der.

Men jeg svarte ikke noe.

For Jan var jo kanskje 7-8-9-10 år eldre, enn Christell og meg, så jeg syntes ikke at han burde bry seg så mye om det, om hva vi dreiv med liksom.

Han burde vel kanskje ha spurt søstera si da, i såfall, siden jeg egentlig ikke var broren til Jan.

Så det var litt komplisert, siden det kanskje var litt uklart, om Christell, for meg, var som en søster, ste-søster, eller nabojente.

(Siden foreldrene våre var sammen, men vi ikke var i slekt, og ikke bodde i samme hus, untatt noen ganger, når vi var på ferie.

Så det var kanskje ikke så enkelt og oversiktlig, hvordan forholdene var, der nede i huset til Haldis.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

I jula, så blei jeg ofte rastløs, og gleda meg til å åpne julegaver, osv.

En julaften, så dro jeg inn til Svelvik sentrum, med bussen vel.

Mest fordi jeg var rastløs vel.

Så møtte jeg han broren, til hu nabojenta, (til Haldis og dem), som Jan var sammen med.

Utafor Kafeterian i Svelvik, hvor jeg hadde spilt på kronespill vel.

Han kjente igjen meg, og fikk mora si, til å la meg sitte på, tilbake til Ågot da.

Men da slapp de av meg, midt i en sving, på riksveien.

Så det var litt farlig, for meg, å krysse riksveien akkurat der.

Og det var litt farlig, å stoppe der, for det var like etter en bakketopp.

Så hu mora i nabo-familien til Haldis og dem, hu var kanskje litt stressa da, og klarte kanskje ikke å ta kontrollen, i enkelte situasjoner da.

Hva vet jeg.

Dette var bare en episode som jeg kom på egentlig.

Og det var jo hyggelig, at jeg fikk sitte på, tilbake til Sand igjen, for å si det sånn.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Den første jula, som faren min var sammen med Haldis, så hadde jeg sett på Shakin Stevens, på et TV-program, en gang, som jeg var nede hos Haldis vel, på besøk.

Så da kjøpte jeg Shakin Stevens-plata, i julegave, til Jan da.

På platebutikken, på CC, hvor jeg og faren min gikk forbi da, etter å ha besøkt Haldis, på CC Elektro, vel.

Så sånn var det.

(For jeg kom ikke på noe annet, å kjøpe).

Selv om jeg ikke er sikker på, hvor glad Jan ble, for den plata.

Han begynte å spørre meg, etter jul da, (eller om det var på julaften), om hvorfor jeg hadde kjøpt akkurat den gaven da.

(Uten at jeg klarte å svare noe spesielt på det spørsmålet vel).

Så sånn var det.

Men men.

Jeg var også en del inne hos Ove og dem, i Vestby, mens jeg bodde i Hellinga, (og i Leirfaret da), på Bergeråsen.

En gang, så var jeg med faren min dit.

Og Ove dro meg opp på rommet sitt, og satte på en sang, på en kassettspiller vel.

Og sangen var ‘Devil in disguise’, med Elvis Prestley da.

Men jeg skjønte ikke den tittelen, og trodde det var ‘Devil in the sky’.

Og begynte å oversette den sangen da, og vi sang etterhvert sånn ‘du er jævæl’n oppi skya’, osv.

Men hvorfor Ove spilte denne sangen for meg, det vet jeg ikke.

Den hadde jo et litt religiøst tema, siden det var noe om djevelen, mener jeg.

Og mora til Ove, (Inger, fra Sande), hu er jo i Jehovas Vitner.

Så kanskje det var noe med det.

Hva vet jeg.

Men men.

Nettopp fordi at Inger er i Jehovas Vitner, så har Runar og dem, pleid å være mye, hos farmora mi Ågot, i jula, osv.

Så derfor var det ofte, at jeg tilbringte tid, sammen med de her søskenbarna mine, fra Follo da.

(Ihvertfall på begynnelsen av 80-tallet).

For de var ganske mye hos Ågot da.

De var nesten som søsknene mine en stund, vil jeg nesten si, Ove og Heidi, for jeg gikk ganske greit overens med de vel, ihvertfall den første tiden, som jeg bodde på Berger.

Men men.

En gang, som jeg hadde slått kneet mitt, mens jeg spilte fotball, eller noe, på Berger.

Så tok jeg meg fri fra skolen.

Og da skulle faren min til Runar og dem, i Vestby, og jeg ble med da.

Og da, så skulle absolutt Ove spille fotball, ved parkeringsplassen, ved der de bodde, (jeg husker ikke hva stedet het, men det var et byggefelt, noen kilometer fra Vestby Sentrum vel).

Så da hinka jo jeg rundt og spilte fotball der da, på den parkeringsplassen.

Så det er mulig, at faren min er religiøs, (selv om han ikke tror på Gud, har han fortalt meg).

Og liksom skal straffe meg da.

Da jeg fikk ull-strømpebukser, og da jeg måtte halte rundt, på Fossekleiva Fabrikker, da jeg hadde fått en strikkepinne i foten, nede hos Haldis.

Og da Ove dro meg med, for å spille fotball, med skadet kne, i Vestby, på begynnelsen av 80-tallet en gang.

Dette minner litt, (for meg nå), om noe slags type hevn, eller straff kanskje.

Kanskje arrangert av noen slags forskrudde religiøse mennesker da.

Kan det være at min far kanskje er religiøs likevel, (på tross av at han sier det, at han ikke er det), og driver og skal straffe meg, som Judge Dredd, eller noe?

Hvem vet.

Jeg lurer her jeg sitter og skriver nå, ihvertfall.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Hm.

En gang, så var Pia også med, inn til Ove og dem, i Vestby, husker jeg.

Vi søskenbarna, pleide noen ganger å bli litt oppspilte vel, når vi møttes.

Det var sånn, på 70-tallet, at jeg liksom var nesten som faren, til mine yngre søskenbarn.

En gang, som faren min og Runar, dro med alle oss søskenbarna, (eller nesten alle, kanskje), inn til Svelvik.

Så var de lenge borte fra bilen.

Og da dro jeg, og kjøpte is, (den billigste isen, som kosta en krone vel), til alle søskenbarna mine, samt en litt dyrere is vel, til meg selv vel, (mener jeg å huske).

På en kiosk, som het Orient, eller noe, i Svelvik da.

Mens faren min og Runar, var i banken da, eller noe sånt.

Men men.

Og da ble alle søskenbarna mine, (som var med den gangen da), fornøyd vel, med det, husker jeg, og behøvde ikke å få is, av faren min og Runar da, seinere, (når de var ferdige i banken, eller hva de dreiv med).

Så det var nesten som at jeg var en storebror, (eller kanskje som en far), for de andre søskenbarna mine da.

Vi møttes en gang i blant, på 70-tallet, (hjemme hos Ågot og Øivind da), selv om Pia og jeg, bodde hos mora vår i Larvik.

Så det var ikke sånn, at jeg ikke visste hvem Ove og Heidi og Lene og Tommy var, (for å si det sånn), da jeg flytta til faren min, på Berger.

Men men.

Da Pia var med inn til Ove og dem.

Så fikk Ove den ideen vel, at vi skulle gå, å samle inn penger, for Redd Barna, på byggefeltet, ute i Vestby der da.

(Fordi vi måtte nesten finne på noe, for vi ble ofte ganske oppspilte da, når vi møttes, oss søskenbarna da.

Men men).

Og det her, det hadde visst Ove og dem gjort før, skjønte jeg.

(Og jeg hadde jo også samla inn penger, for det bedehuset i Larvik, som jeg skrev om i et tidligere kapittel, i 1978, (var det vel), da jeg bodde hos mora mi i Jegersborggate).

Vi bare gikk på dørene, og sa det, at vi samla inn penger, for Redd Barna.

(Uten å ha noen loddbøker, eller noe sånt, vel).

Vi bare snakka.

Og dette var vel Ove, Heidi, Susanne, Pia og meg.

Susanne, hu var en god del yngre, enn Ove og Heidi da, så jeg kjente ikke henne så bra.

Jeg var så vant til å leke, med Ove og Heidi, når de var hos Ågot.

Så jeg tenkte det, at det var vel meningen, at jeg skulle bli kjent med Susanne og.

Vi pleide å løpe rundt, i gangen, kjøkkenet og stua, i huset til Ågot da.

Men da jeg liksom skulle løpe etter Susanne, (eller bli kjent med henne), da.

Så låste hun seg bare inn på badet, hos Ågot.

Og begynte å grine vel.

(Noe sånt).

Og Ove sa så, at jeg hadde vært slem, (eller noe).

Enda jeg bare skulle ha det morsomt, og leke litt, med Susanne og da, når det endelig kom noen andre unger, til Ågot, som jeg kunne leke med da.

Men jeg hadde visst gjort noe galt da, fikk jeg høre, av Ove da.

(Hvis jeg skjønte det riktig).

Uten at jeg noengang skjønte hva det egentlig var, som jeg gjorde galt da.

Jeg slo eller rørte ikke hun Susanne, eller noe, (for å si det sånn).

Jeg bare tulla, og sa vel kanskje ‘bø’, eller noe sånt, til Susanne, (i gangen til Ågot der da).

Vi søskenbarna pleide jo å løpe rundt i huset til Ågot, og leke på en skikkelig vill måte, (må man vel si), Ove, Heidi, Lene, Tommy, Pia og meg.

(Noe vi alltid pleide å få lov til, av Ågot og Øivind, og av foreldrene våre, og andre voksne, som pleide å være der).

Men Susanne bare låste seg inn på badet da, når jeg liksom skulle bli kjent med henne, og kanskje prøvde å også få med henne, til å leke i huset til Ågot der.

Sånn som oss andre søskenbarna gjorde.

For jeg var liksom ‘sjefen’ av oss søskenbarna da.

Så jeg regna med at det var meninga, at jeg skulle bli kjent med Susanne og, siden hun også var søskenbarnet mitt da.

Men det ble litt vanskelig, når hu bare låste seg inne på badet.

Uten at jeg skjønte hva hu dreiv med der.

(Men Ove skjønte det kanskje).

Men men.

Så sånn var det.

Susanne var vel litt eldre da, når vi gikk på dørene da, og samla inn penger, til Redd Barna, ute i Vestby.

Vi fant også på den ideen, om noen hadde noen premier, som vi kunne få av de.

(så naboene kunne ikke vinne premier, tror jeg.

Men de kunne gi oss premier da.

Forstå det den som kan.

Men det funka, for folka ga oss masse penger og matvarer og sånn, som vi kunne bruke som premier.

Selv om dette her selvfølgelig var helt dumt.

Men Ove og dem hadde drivi med sånn her før da, skjønte jeg.

Og det var vel en stund, siden jeg hadde hatt noe med Ove og dem å gjøre da, kanskje.

Og siden vi var i Vestby, så var det kanskje ikke klart, om det var Ove eller meg, som liksom var ‘sjefen’ da.

Så dette tok litt av, (for å si det sånn), uten at noen av oss, (hverken Ove, Pia eller meg vel), hadde helt kontrollen vel, over hva vi dreiv med, siden vi liksom samarbeida da, og ble enig om mye rart da, under den her pengeinnsamlinga da.

Men men).

En mann ga oss en litersflaske, med Solo Lett, husker jeg.

Og den ga jeg til Susanne, siden hu ikke bærte noe annet.

Og Susanne var vel kanskje for liten, til å bære den.

For plutselig så gikk den flaska i asfalten da, og knuste.

Men men.

(Men det var bare Solo Lett da, (en brus som ikke var så utrolig god vel), så det var vel kanskje ikke så farlig.

Men men).

Pengene, som vi samla inn.

(Pluss/minus hundre kroner kanskje).

De ble lagt, i en plastpose, i kjøkkenskapet til Inger, husker jeg.

Dette var om sommeren, og været var fint.

Så fint, at Inger foreslo vel, at vi skulle dra, oss søskenbarna, inn til Hvitsten.

Hvitsten var en strand, mellom byggefeltet og Vestby vel.

(En strand som en millionær har bygget, tror jeg.

Med sand som er fraktet dit vel.

Noe sånt.

Og Hvitsten ligger kanskje i Oslofjorden da, vil jeg vel tippe, siden Follo, jo har fått det navnet, fordi at distriktet folder seg rundt Oslofjorden, har jeg vel lest på nettet, et eller annet sted, mens jeg bodde i Liverpool.

Men men.

Vi tok bussen til Hvitsten da.

Jeg var veldig glad, i godteri osv.

Så jeg brukte vel det meste av tiden, på å leite etter tomflasker, (som jeg hadde lært, da jeg var med Arne Thomassen, på travbanene, på Østlandet, på søndagene, noen år før dette da).

Og jeg kjøpte Stjerneposen og Gigant-is, tror jeg, i kiosken ved stranden, på Hvitsten, husker jeg.

Så jeg brydde meg ikke så mye om å bade, og sånn, husker jeg.

Men men.

Vi ble, (selvfølgelig nærmest), også enige om det, (vi søskenbarna da), at vi skulle kjøpe godteri, i kiosken på Hvitsten da, for busspengene, og heller gå tilbake, (de 3-4 kilometerne kanskje), til det byggefeltet da.

(Pepperstad het kanskje det byggefeltet, hvor Runar og Ove og dem bodde, lurer jeg på nå.

Det var bare et stedsnavn, som jeg tilfeldigvis tenkte på nå.

Noe sånt kanskje?

Hvem vet).

Dette gjentok seg flere dager.

Vi dro til Hvitsten kanskje tre dager på rad, eller noe.

Noe sånt.

Men men.

Og en dag, så hørte vi et dunk, i det bussen, (som vi egentlig skulle tatt ‘hjem’), kjørte forbi oss.

En fugl hadde flydd inn i bussen, og lå stille, midt i kjørebanen vel.

Ove plukka opp fuglen, (nesten sånn som Christell fant en fugl, nede i Jugoslavia).

Og vi planla å ta med fuglen ‘hjem’, og bygge bur til den, og sånn da.

Men plutselig, så skeit fuglen, på hånda til Ove.

Og Ove slapp fuglen da.

Noe som irriterte meg, husker jeg, for jeg syntes det, at det hadde vært artig å hatt en fugl da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Sengene vi lå på, hos Ove og dem, pleide å ha plast, under lakenet, mener jeg å huske.

Ihvertfall var det sånn, at Ove og Pia vel fortalte meg det, en morgen, at Heidi hadde tissa på seg, i senga vel.

Noe sånt.

Men men.

Faren min, sa det, noen ganger, på Sand, (når Runar og dem ikke var der), at ungene til Runar, (altså Ove og Heidi da), alltid var så nervøse.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Runar pleide forresten å ta ferge, både over Drammensfjorden og Oslofjorden, når han kjørte mellom Sand og Vestby da.

Ferga over Drammensfjorden, gikk fra Svelvik til Verket, (heter det vel, et sted hvor de gravde sand vel, for det går et sandtak, på tvers av Drammensfjorden, akkurat ved Svelvik sentrum der, og det er en morene, etter den siste istiden, etter der hvor isbreen stoppet da, såvidt jeg har forstått. Men men).

Ferga over Oslofjorden, gikk cirka der hvor Oslofjordtunnellen går nå vel, altså fra Oslofjord-sida, av Hurumlandet, og til Follo et sted da.

Så sånn var det.

Når man kjørte mellom disse fergene.

(Hvor faren min nesten aldri kjørte, han pleide å kjøre rundt Oslo. Men hvor Runar pleide å kjøre da, og jeg satt noen ganger på med dem, i forbindelse med besøk og sånn da).

Så var det noen forfærdelige fartsdumper, på Hurumsida, av Drammensfjorden, opp mot Klokkarstua vel.

Og i de dumpene, så pleide Runar alltid å kjøre i full fart, for han skulle rekke ferja da.

Det var vel standard tror jeg, når det gjaldt Runar.

Men men.

Så det hadde kanskje vært smartere, å bare glemt de fergene, og kjørt rundt Oslo da.

Men men.

Runar sa også til faren min en gang, husker jeg, at dem burde besøke brødrene til Øivind, på Bergstø, ved Holmsbu, for det stedet deres, det kom til å bli verdt mye penger, og alle brødrene til Øivind, som bodde der, var gamle ungkarer da, (som bare Idar Sandersen, er ennå i live av nå da).

Men men.

Men faren min, han syntes ikke at det var noe særlig, tror jeg, å dra til Holmsbu hele tida, og liksom smiske med onklene sine da.

Hvis jeg tolka han riktig.

Faren min er vel ikke så direkte, som Runar, så faren min svarte ikke direkte, om det her, men hadde kanskje en grimase da, eller noe.

Men men.

Så sånn var det.

Ove sa en gang, litt seinere, da de bodde i Son, at Susanne liksom ble forgudet, av de andre jentene i klassen hennes, (på barneskolen vel).

Alle jentene, i klassen hennes, stod og venta på henne, hver morgen, eller noe, sa Ove.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

(Men jeg får skrive mer om det som skjedde, da Ove og dem bodde i Son, seinere).

Den første 17. mai, etter at faren min ble sammen med Haldis.

Så dro faren min, Haldis, Christell og meg, og feiret 17. mai, på to steder.

Først ved Berger skole, og så ute i Nesbygda et sted.

På Nesbygda der, så begynte plutselig to gutter, uprovosert, å skyte på meg, med vannpistol.

(Det er mulig at dette var den andre eller tredje 17. mai og, som Haldis og faren min var sammen.

Det skal jeg ikke si helt sikkert.

Men men).

Jeg ble skikkelig irritert.

Sånn som jeg skjønte det, så var det en voksen mann der, som ba de ungene, om å plage meg da.

Faren min og dem gikk mot bilen, (kanskje på grunn av de guttene, som skøyt med vann på meg).

Og jeg ble skikkelig flau da.

Men når vi gikk i den bakken, ned mot bilen, så fikk jeg inn et fulltreffer-spark, i ræva, (eller låret var det kanskje), på han ene plage-gutten da.

Så da fikk de igjen litt, siden de spruta på meg, (og tulla med meg da), selv om jeg ikke hadde gjort dem noe.

Så sånn var det.

Han andre gutten, ba han første, mener jeg å huske, om å kjappe seg.

Men da klarte ikke han gutten, som jeg tuppa i ræva, (må man vel si), å bevege seg så raskt da.

Jeg ble skikkelig forbanna, og hadde spilt litt fotball, så det sparket satt skikkelig tror jeg.

Det var jo ikke noe artig, at de oppførte seg så bøllete, på 17. mai, syntes jeg.

Faren min sa ikke noe, så han ble kanskje sur på meg, fordi at disse guttene, begynte å tulle med meg da.

Hva vet jeg.

Faren min er jo ikke så direkte, så å gjette hva som foregår inne i huet hans, det er vel ikke så lett alltid, tror jeg.

Men når han er så lukket, og kanskje ikke så veldig moden vel, og han er vel kanskje mer eller mindre kriminell, (siden han har kriminelle kamerater vel, og brenner hjemmebrent, osv.), så er kanskje faren min litt farlig, muligens.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Haldis sang forresten i et kor, ledet av musikklærer Blix, som vi hadde i musikk, på ungdomsskolen i Svelvik, husker jeg.

En gang var jeg med, ned i Vestfold, når Haldis skulle synge et sted der, i nærheten av Hoff eller Andebu, eller noe sånt, kanskje.

Men men.

Haldis hadde også mange eldre koner, som venninner, (av en eller annen grunn, hun var jo ikke fra Drammensområdet opprinnelig. Hun var jo fra Vestlandet og hadde bodd i Danmark og på Madagaskar, osv).

Haldis var venninne med Solveig, som bodde like nedenfor Havnehagen, i et hvitmalt skipperhus vel, og som pleide å stoppe alle bilene, som prøvde å kjøre ned til stranda der.

Hun gikk ut, og sa at det var ‘privat veg’.

Solveig ble kalt for ‘Teskjekjærringa’.

Jeg ropte en gang, ‘Jævla Teskjekjærring’, når Tommy og jeg gikk forbi huset hennes, en gang, rundt den tida, som jeg flytta til faren min vel.

For hu Solveig var upopulær da.

Men jeg var også med Haldis dit en gang, på besøk til Solveig, og satt der inne og hørte på det, at hu ikke hadde på varmovnen, i alle rommene der vel, for å spare på strøm da vel.

Solveig bodde nemlig alene i det huset vel, og var kanskje enke da.

Hva vet jeg.

En gang, før Tove Grønli døde, så gikk Christian og jeg, ned Havnehagen der, (av en eller annen grunn).

Og da så vi det, at ei jente, i klassen til Christian, som het Tina, (og ble kalt for Tina Turbo, da hu kom i tenårene, og som Sten Rune i klassen min, sa at var ‘den værste hora på Berger’ vel, et par-tre år etter ungdomsskolen, og jeg fikk sitte på med Rune Bingen vel, hjem fra en fest, på lokalet Fremad, i Selvik, som Christell hadde dratt meg med på).

Vi så det, at hu Tina da, gikk sammen med Teskjekjærringa, i nærheten av huset til hu Solveig da.

Og Christian sa hei til hu Tina da, (som jeg ikke visste hvem var da, siden jeg var fra Larvik. Men jeg kjente igjen Teskjekjærringa vel, mener jeg. Men men).

Så sånn var det.

Haldis kjente også ei kone, som het Tutta, som bodde cirka ovenfor Bedehuset vel, på Berger.

Tutta bodde der sammen med en mann, som overlevde henne, husker jeg, og ble enkemann, på 90-tallet vel.

Tutta hadde visst vært vanskelig, mener jeg at faren min sa, i huset til Ågot, en gang, på slutten av 80-tallet vel.

Hu hadde ikke ønsket å slutte å røyke, sånn som Haldis og faren min vel, ville at hun skulle.

Tutta hadde sagt noe sånt, som at ‘det er jo den eneste gleden min jo’, til faren min, eller noen da, og hadde ikke ønsket det, å slutte å røyke, som faren min og Haldis vel presset henne til da, av en eller annen grunn.

(Det var vel kanskje litt spesielt, at de skulle bestemme over hun Tutta sånn da, som jo var en eldre dame.

Det burde vel egentlig vært sånn, at hun Tutta, skulle få bestemme det selv.

Norge er vel et fritt land, mener jeg.

Hm).

Men men.

Haldis kjente også en annen Solveig, som bodde på Holmen i Oslo, og som var telegrafist, først på Holger Danske, og senere på Scandinavian Star, og som var på jobb, under Scandinavian Star-ulykken.

Christell var en god del, hos Solveig, i Oslo.

(Hun Solveig var kanskje som Christell sin tante eller bestemor, eller noe vel).

Men når Christell begynte å nærme seg tenårene vel, så sa hun en gang i bilen, på vei hjem fra Solveig vel, at hun ikke likte å være der, for Solveig brukte aldri tannpasta, så tannpasta-tubene, på badet hennes, de gikk ut på dato, (før de ble brukt opp), sa Christell en gang, på 80-tallet, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Haldis kjente vel også enken etter Doktor Moe, tror jeg, i Svelvik Sentrum.

Hun bodde i et trehus, ikke langt fra Samfunnshuset der, tror jeg.

Noe sånt.

Jeg satt i bilen en gang, mens Haldis var innom hun legeenka da, i Svelvik en gang, mens jeg satt på med Haldis, hjem fra Drammen, av en eller annen grunn da.

(Det var kanskje det året, som jeg var russ, i Drammen, (i skoleåret 1988/89, da jeg gikk på Gjerdes VGS).

Hvis det ikke var tidligere på 80-tallet da.

Det husker jeg ikke helt nå.

Men men).

Så sånn var det.

Nå er klokken passert 23, her på hostellet, så jeg får skrive mer, på det her kapittelet, i morgen vel.

(Jeg har nemlig en del mer notater her, til det kapittelet).

Vi får se om jeg klarer det.

Vi får se.