Siden jeg er arbeidsledig, så tenkte jeg at jeg kunne gjøre noe idiotgreier idag.
Folk sier vel at når man er arbeidledig, så må man gjøre arbeidsledighetsting hele tiden.
Særlig i helgene kanskje.
Men, jeg tror det er greit å gjøre noen idiotting og, så man ikke blir for prega av det her arbeidsledighetsgreiene.
Noe sånt.
Selv om sikkert mange er uenige i dette.
Innledning
Jeg må også ta med en innledning, selv om det kanskje er litt kjedelig.
Varmtvannsberederen i leiligheten, har ikke virket på et år ca.
Så det er ikke så lett å få vasket opp osv.
Så til slutt så ble bare all oppvasken liggende i en haug, så jeg kastet det meste av bestikk og kopper og glass og sånn, for noen uker siden.
Siden det ikke hadde blitt vasket opp, på lang tid, på grunn av problemene med varmvannet.
Så derfor, så har jeg kjøpt engangsbestikk og engangstallerkner, osv., siden vel er minst like hygenisk, vil jeg si, når ikke varmvannsberederen virker da.
(Selv om jeg har varmtvann i dusjen da, så det er mulig å dusje og sånn, men å vaske opp er litt mer kronglete.
Men men.
Og jeg skylder mye på husleia, så jeg tror det er derfor at husvertfirmaet ikke fikser varmtvannsberederen.
Noe sånt.
Så jeg får prøve å få meg en bra betalt jobb, og få fiksa den varmtvannsberederen selv.
Vi får se).
Jeg pleier å kjøpe engangbestikk, på 99 pence butikken.
Men de har vært utsolgt for engangsbestikk nå.
Men da jeg studerte i Sunderland, for noen år siden, så var jeg vant til å ha oppvaskmaskin, i Oslo.
Så da pleide jeg å kjøpe engangsbestikk, på Wilkinsons, i Sunderland.
Så jeg lot meg ikke lure av 99 pence butikken, men jeg fant engangsbestikk på Wilkinsons.
Jeg tror det var til og med samme pakkene, med både kniver, gafler og skjeer, som jeg pleide å kjøpe i Sunderland.
Så sånn var det.
Tilbud på Blu-Tack
Så nå lå jeg nettopp og halvsov litt, da jeg våkna idag, så tenkte jeg at jeg kunne kanskje gjøre noe idiotgreier idag, sånn at jeg hadde noe å skrive om på bloggen.
Så vi får se.
For jeg så på Wilkinsons igår, at de hadde tilbud på Blu-Tack,
Og nå har jo jeg bodd i England, i snart fire år, så nå synes jeg at jeg må bli litt mer engelsk.
Og noe av det mest engelske man kan gjøre, tror jeg, er å kjøpe Blu-Tack på tilbud, på Wilkinsons.
Så da tenkte jeg at jeg skulle tulle litt med britene idag.
Så får vi se hvordan det går.
For hvis man kjøper to pakker Blu-Tack på tilbud, på Wilkinsons, da tror jeg man er kjempe-engelsk.
Stort mer engelsk tror jeg ikke det går ann å bli.
For som da jeg jobba på Arvato sin Microsoft-aktivering, her i Liverpool, da lærte jeg jo det, at med Blu-Tack, så kan man fikse alt her i England.
Hvis f.eks. festet til head-settet, til telefonen.
Hvis det var ødelagt, sånn at den tappen, som låser head-settet, fast til telefonen, var brukket av.
Så var det bare å bruke Blu-Tack, for da kan man reparere ting da.
Så da slapp man å kjøpe nye ledninger da, f.eks.
Og kundene som ringte for å aktivere Windows og Office osv., de var stort sett fornøyde.
Untatt hvis Blu-Tacken løsna da.
Men det var nok da din egen feil, siden du ikke klarte å rulle Blu-Tacken ordentlig, sånn som de gjør i England.
Sånn at ledningen ble ordentlig reparert da.
Så jeg tenkte jeg kunne prøve å finne på noe ordentlig idiotgreier å gjøre idag, så det ikke bare blir sånne mafiagreier og sånn litt kjedelige ting på bloggen.
Vi får se.
Og jeg så jo også på Wilkinson, igår, på nettsidene dems, at de har sånn godteri, hvor det følger med hammer.
Så det lurer jeg litt på om de har det i butikken også, og ikke bare på nettsidene.
Bare for å være skikkelig idiot idag, siden jeg ikke har noe jobb, eller noe.
Så da er det lov å ta i ekstra, når det gjelder sånne her idiotgreier, tror jeg.
Vi får se.
(Så nå får jeg ta en pause med skrivinga her, mens jeg finner på det her idiotgreiene da.
Vi får se).
Så var det å skrive handlelapp
Jeg var også innom Tesco
Amerikansk og britisk metode
Ovenfor så kunne man altså se at Tesco de bruker en egen metode de, med reparasjon ved bruk av tape.
Mens Bertelsmann Arvato, der jeg jobbet på Microsoft-aktiveringa, de bruker da Blu-Tack metoden.
Så Arvato bruker altså den tradisjonelle britiske metoden, for reparasjon i firma, som jeg altså lærte meg da jeg jobbet på Microsoft-aktiveringa til Bertelsmann Arvato da.
Så sånn var det.
Mens Tesco altså bruker den mer amerikanske metoden, må man vel kalle det, med tape.
I dette kurset kommer jeg nok til å holde meg mest til den britiske metoden, siden det var det som liksom var temaet for det her såkalte idiotkurset i dag da.
Så sånn er det.
Kjedelig handlelapp
Det ble selvfølgelig for kjedelig å bare holde seg til handlelappen jeg hadde laget, så jeg dro også innom et museum på veien:
På museet var det også en fotoutstilling
(Det var egentlig ikke lov å ta bilder der, så jeg, da jeg hadde tatt alle bildene da.
Men det stod jo på engelsk, så det tror jeg må være noe engelske greier.
Det er greit at dette kurset handler om å være engelsk.
Men, man må jo ikke la dette ta helt overhånd da.
Man må jo ikke la kurset ta helt over for sin egen person liksom.
Så det regner jeg med er greit, siden det her jo bare er noe idiotgreier uansett.
Så sånn er det.
Man må ikke la alt sånn ta for mye over, for sin egen person.
Så det er viktig å huske.
Så sånn er det).
Fler museer i Liverpool
Det her museet, som jeg var på idag, heter visst National Conservation Museum, eller Center da.
Det er mange museer i Liverpool, og de fleste er vel gratis.
Det står at the Cunard Building, hvor Arvatos Microsoft-aktivering var, (og hvor vi lærte om den her metoden for reparering av headset-ledninger), også er et slags museum.
Men museum er vel kanskje å gå litt langt.
Det står at bygget er i renesanse-stil, (eller bygget som et italiensk renesanse-palass, står det vel egentlig, når jeg leste det på nytt.), men jeg vil si det er i gotisk stil jeg da.
(Og jeg har jo tidligere omtalt the Cunard Building, som på størrelse med en katedral nesten, og noen ganger som de nederste etasjene på en skyskraper.
Men nå fant jeg det riktige ordet, fra den brosjyren.
Det er som et palass, eller slott da, som vel blir det riktige navnet på norsk.
Og det kan nok stemme bra, det bygget var nok som et slott.
Og da vi hadde møte, om min klage på team-leaderen på Bon Prix-kampanjen.
Da skulle vi ha det i en nesten ‘ubebodd’ etasje, i slottet, eller bygget da.
I 2nd floor.
Av en eller annen grunn.
Og jeg tror også det var fra 2nd floor, at hun Emelie Wallin, fra Arvatos Microsoft-aktivering, dukket opp gråtende i heisen, en gang, da jeg tok heisen fra Arvatos kontorer i 4th floor, (Arvato har kontorer i både 1st floor og 4th floor, så firmaet kunne vel nesten fyllt en etasje, i dette slottet, alene. Noe sånt), ned til the Ground floor da.
For jeg husker jeg la merke til at hun ikke dukket opp fra 1st floor, og jeg tok jo heisen fra 4th floor selv, så det må vel ha vært 2nd floor, eller 3rd floor.
Hvor Arvato ikke hadde kontorer, i dette slottet, og hvor mye av rommene stod tomme, hadde jeg inntrykk av).
I hvertfall hvis man ser på de skulpturene, som det står at skal sympolisere navigasjon og handel, men som jeg mer syntes så ut som dødsgudene Pluto, og Lucifer og Aker osv.
Så jeg trokke man skal alt det som står i den brojyra, for god fisk, for å si det sånn.
De folka hadde kanskje en tidlig dead-line, da de skrev den brosjyren.
Det er mulig.
Noe sånt.
Men men.
Etter at jeg hadde vært på museet så dro jeg på Wilkinsons, så Tesco, (som vi så ovenfor), og så hjem igjen
Fler ting som skal repareres
Nå har jeg jo bodd i leiligheten her i snart to og et halvt år nå, så det er en god del som har gått i stykker.
Så da tenkte jeg at jeg skulle reparere noe av dette da.
Men jeg tenkte også at jeg kunne lage en slags tutorial, om hvordan man fikser ting, i England, sånn som man lærer det, i arbeidslivet her borte osv.
Men jeg får ta en pause her, så får vi se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Pauseskjema
På NRK, i gamle dager, så pleide det å være pausefisker.
Men det har jeg ikke her, ihvertfall ikke nå.
Men jeg tenkte jeg kunne ta med et pauseskjema, så kan folk se, at jeg ikke tuller.
Eller dem kan ihvertfall se at denne metoden for å reparere hodetelefonledninger osv.
At reperasjonsmaterialet iallefall fantes i firma.
Sånn i tilfelle noen trodde at jeg tuller med dem, at nei, store firma, som Bertelsmann, (som eier Arvato, og er verdens største forlagsfirma), og Microsoft, som vel ikke trenger noen introduksjon.
De tuller ikke sånn.
At de bruker Blu-Tack, for å reparere headset-ledningene, til telefonene, slik at kundene noen ganger ikke blir hørt, på telefonen, siden dette Blu-Tack materialet, løsner, hvis man kommer borti ledningen, iløpet av samtalen f.eks., mens man skriver på pc-en eller på et ark, eller noe annet.
Folk tror sikkert ikke det, at så store og kjente firma, opererer på en slik måte.
At de aldri kjøper nye ledninger, til hodetelefonene, når låsemekanismen brekker, men istedet reparerer ledningene med Blu-Tack.
Det tror sikkert ikke folk, at firma som Bertelsmann og Microsoft, opererer på den måten.
Så da har jeg tatt med sånn pauseskjema her, så ser ihvertfall folk at selve reperasjonsmaterialet, det var det ihvertfall ikke mangelvare på, på kampanjen.
(Eller man ser jo at noen har nappet Blu-Tack fra skjema, muligens for å reparere headset-ledninger.
Så det var kanskje litt rasjonering på Blu-Tacken også.
Det er mulig.
Det må man eventuellt spørre noe Team-leader, eller noe, der om.
For akkurat det kom jeg aldri på å spørre om der.
Så det vet jeg nok ikke dessverre.
Så sånn er det).
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Her kommer de nevnte pauseskjemaene, (så får vi se når jeg får fortsatt på det med tutorialen osv. Vi får se):
Dette atomkraftverket tjener også penger på å selge t-skjorter:
PS 2.
Men Danmark har ennå ikke forbud mot kjøp av sex, og dette kommer nå til å medføre at Danmark blir hele Nordens bordell, melder Ekstra bladet.
Men danskene, de synes det er bra, sånn som de har det nå, for de vil ikke ha staten inn på soverommet:
Torben N.Hattedamer Man må ikke håbe at danskernes sexliv også skal statskontroleres.
0Tip moderatortip venSkrevet den 21 november 2008 kl. 04:43.0 svar
Morten S.Nej tak Staten ud af soveværelser og sexliv. Tåbelig lov. Og den gavner næppe de prostituerede, som disse ny-puritanere ynder at hævde at de vil hjælpe.
Så det kan virke som at det ikke er atomkraft i Danmark.
Jeg har jo hatt en teori, om at atomkraft, er noe tullball, noe New World Order Plott, nærmest.
(Det er bare en teori da, så ikke dette for alvorlig).
Men Sverige har jo atomkraft, så da er det kanskje et New World Order-land da.
(Hvis vi følger denne teorien).
Jeg bor jo nå i Storbritannia.
Og her har jeg sett et atomkraftverk, som toget kjører forbi, hvis man tar toget fra Liverpool, til London.
Og det virker som noe gammeldagse greier, som ikke ser ut til å produsere noe særlig i det hele tatt egentlig, fra det man ser fra toget.
Og jeg har også sett en atomubåt, da jeg jobbet på Arvatos skandinaviske Microsoft-aktivering.
For, da jobbet vi i the Cunard Building, på the ‘pier head’, som det vel heter.
Det hvor amerikabåtene, til Cunard og White Star Line vel, pleide å kjøre fra.
Så det var utsikt til the Mersey, fra kontorene der.
The Mersey, er en veldig bred elv.
Det er nesten som en fjord, vil jeg si.
Med untak at man vel ikke kan bade i elva, og strømforholdene, og at det kanskje er ferskvann da, siden det er en elv.
Men av bredde, så ligner the Mersey litt på Drammensfjorden f.eks., vil jeg si, som jeg pleide å bo ved, da jeg vokste opp på Berger i Vestfold.
Jeg vil faktisk tippe at the Mersey, faktisk kan være breiere, enn Drammensfjorden, ved Berger, f.eks.
Men det skal jeg ikke si hundre prosent sikkert, men fra hukommelsen, så ville jeg nok kanskje tippe det.
Men men.
Så der kunne amerikabåtene fint kjøre, selv om det var en elv, og ikke fra havet f.eks., som de kjørte.
Men men.
Jo, så var det noen lokale folk da, som hadde med radio, på jobben, av en eller annen grunn.
Og da var det om at en atomubåt skulle gjøre søk etter noe miner, eller noe, i the Mersey da.
Og det var på den tiden da jeg satt med veldig bra oversikt, ved vinduet, i 2. etage der, like ved the Mersey.
Så jeg så den her såkallte atomubåten da.
Og den så veldig gammeldags ut for meg.
Men men.
Men man kan jo spørre om hvorfor de lokale folka ville ha med radio på jobben, og ha den radioen på, og stående, ved der skandinavene, på Microsoft-aktiveringa satt.
Det er vel kanskje et slags mysterium, kan man vel kanskje si.
Så det lurer jeg litt på.
Men jeg har jo en teori, om at dette med atomkraft, og atombomba og dommedagsklokka da, og også stealth-teknologien.
Om at de her tingene egentlig ligner mer på magi, enn vitenskap.
Så om det er noe lurings, med vitenskapsfolka.
(Jeg har jo tidligere skrevet om astronomene, som på 30-tallet sa at Pluto var den niende planeten.
Men som for noen år siden ombestemte seg, og nå så er det visst bare åtte planeter, for tiden.
Så dette viser vel at man ikke alltid bør stole blindt på at det vitenskapsfolka sier, er riktig.
Se også mer i ‘Atombomben eksisterer ikke’-tag).
Så sånn er det.
I hvertfall er det en teori da.
Så får vi se om det er mulig å motbevise den, på en måte sånn at vanlige folk forstår det.
Today there’s been a small rush, to the blog, with people, from around the world, that have been reading about the time, when I destroyed the monument outside of the Cunard Building, here in Liverpool, a bit.
I was working, for Microsoft’s Scandinavian Product Activation, (run by Bertelsmann Arvato), in 2005 and 2006.
I was treated like a slave there, I think I have to say, and bullied a lot.
I have an employment-case process going on against them, if one click the button, in the header-bar, with the Microsoft butterfly on it, and a picture of a butt, that one of the team-leaders there, Vivian Steinsland, sent me.
I’ve also been bullied very much, by the Police and other Governments, in Norway and Britain, after I started the case agaist Arvato/Microsoft.
The Police called me ‘Miss Erik Ribsskog’, etc.
I’ll see if I can find the picture of this:
And one can see, that the Merseyside Police, called the files I gave them, to do with the case against Bertelsmann Arvato/Microsoft, ‘found property’, even if I delivered them, to them, at the Police-office.
And Police have also been lieing, telling med that the CAB, are ‘goverment’, when they are infact a charity, before sending me there, after not wanting to help me.
And the Police have also been operating with phoney e-mail addresses etc.
So of course I wanted to compain about the Police.
Which I did, to the IPCC.
But the IPCC, stopped answering my e-mails and stopped returning my phone-calls, so I also complained to the Norwegian embassy, in London.
And I’ve also contacted a lot of other government institutions, in Norway and Britain, to try to get help with the case etc.
But I’ve been bullied, by more or less all of these Government institutions after this.
It maybe seems stupid of me, to use so much time on an employment-case, but it seemed to me, that some of the Nordic women working there, were being used as whores or something, by some ‘mob’ or something.
Some of them disappered, for no obvoius reason, and others worked rearly.
I suspect there were some Illuminati-people, using the girls as whores etc.
Something like this.
It also looked like this, from the symbols on the monument, and on the Cunard Building.
It was the Roman God of death, Pluto, and the Egyptian God of death, Aker, and Lucifer, on top of the monument, and a vikingship in it, it seemed.
I think it can be connected with ‘the curse of Ham’, that the vikings/the Nordic people, are the decendants of Ham, from Talmud and the Bible, I think.
And therefore are cursed to be slaves and whores etc.
And that this is the Illuminati/New World Order-agenda.
Something like this.
I started digging into this, about a year ago, after the problems at the Microsoft-activation, and I’ve found much more.
That Aids is in the polio-vacines.
That there is no atombomb. (It’s a clever scam, to brainwash the world, it seems to me).
And much more.
11. September, and also the Seed-bank at Spitsberger, which is maybe not so well-known in Britain etc.
But, it seems to me, from reading a lot of stuff on the net, and having a tracking-cookie on my blog, leting me see what people are searching on, on Google etc.
That, they could lead a meteor, to crash with the earth.
(Claiming to wanting to do the opposite).
The New World Order-elite.
And then hide in large underground shelters.
(Which I’ve read are being buildt).
And then, after alle the normal people have died, go to the seed-bank, in Spitsbergen, and start from scratch, with the agriculture etc.
These seems to be a few of the Illuminati agendaes.
To me, at least.
So I thought I could write a bit about this in English, as well, since I’ve been writing a lot about this, in Norwegian.
But, since I’m from Norway, then it’s easier for me, to explain about this, in Norwegian.
So, I’m not sure how this sounds, when I’m just summarising this, without explaining more thorowly, in English.
But, this is how it seems to me, that these things are, at least, so I thought I’d at least mention them.
Why I distroyed the monument, was that I was a bit in rage, and in pain, since everyone, were f*cking, with my rights.
All the different governments.
So I got rage attacks etc.
And I wanted to have a go for the viking-ship.
Since I thought it was some Illuminati/freemasonary-symbol.
But it was three or four meters, from the ground, so I couldn’t reach it, so I had a go at the letters instead.
Some of them were easy to get out, so I didn’t even have to use the axe I’d brought, to have a go at the viking-ship with.
But then the Police of course, came with a van, with a lot of police-officers, and arrested me, when I was finished there, and was headed home again.
Because the last letters, where stuck.
So one couldn’t remove them with an axe even.
But anyway.
I’ve also heard some people saying behind my back, ‘that they can’t say she’s just an office-whore’.
This has been on my mind, that I heard this, behind my back, for a couple of weeks now.
At least, this is what I thought I heard.
Something like this.
I write this now, in case I lose my landline and internet-connection soon, since I haven’t had the time to do my work, I’ve spent to much time on the blog etc.
But anyway.
Just while I have this at mind.
So there seems to me that the Nordic people have the curse of Ham, or something.
That they must have been one of the ‘lost tribes of Israel’, who went North, and must have ended up in Scandinavia.
Fordi jeg ble mobbet halvt til døde, på Microsoft-akiveringa her i Liverpool, i 2006.
Og i 2007, så har jeg bare blitt tullet med, av politiet og myndighetene, og jeg endte også opp med å miste jobben, på slutten av 2006, etter å ha rapportert om disse problemene.
Og det virka også som at nordiske damer, som var kollegaene mine der, ble brukt som noe horer da de jobba på Microsoft-aktiveringa, men at dette ble dekket over.
Og jeg ble som sagt mobbet halvt til døde der, av en team-leader, Vivan Steinsland, m.fl. der.
Så jeg klikka litt i et raserianfall her, i våres, var det vel.
Og herpa et monument, på utsiden av the Cunard Building litt, som står utenfor bygningen som Microsoft-aktiveringen (drevet av Arvato), er i.
Men jeg forklarte politiet, om at jeg hadde blitt brukt som en slave, i firma, osv.
Så de hadde forståelse for at jeg klikka litt.
Og de bokstavene, gikk det ann å lirke ut av monumentet, med hendene, så man behøvde ikke bruke øks på de første.
Så da var det egentlig ikke en så alvorlig forbrytelse.
For de la litt opp til det selv, siden de ikke boltet disse bokstavene bedre fast til monumentet.
Men, jeg måtte være noen timer i varetekt, før advokaten dukket opp.
Alstå i custody.
Men dette er ikke det samme som prison.
Prison er hvis man blir dømt i en domstol, til straff.
Men jeg fortalte det, at jeg var 38 år, og at jeg aldri hadde vært i nærheten av et fengsel, så jeg slapp med en advarsel.
Og jeg har fremdeles aldri vært i en rettsak, hele livet.
Untatt da jeg var sånn 13 år, eller noe, og det skulle avgjørs i Larvik, om søstra mi skulle bo hos faren min eller mora mi.
Men det var mer en høring, tror jeg, hos barnevernet, eller noe.
Nå prøver jeg jo å skrive om det meste som har skjedd.
I hvertfall det som ikke blir for mye for sensuren osv.
Men men.
Men da jeg begynte på Arvato, på Microsoft-aktiveringen, for ca. tre år siden nå.
Så var det hun Marianne, Høkås, eller hvordan etternavnet skrives, som hadde ansvaret for opplæring, av meg.
Så da satt jeg og hørte på at hun prata med kundene, første dagen.
‘Velkommen til Microsoft, ringer du for å aktivere Windows osv’.
Den stilen der.
Så tok jeg noen samtaler selv, på slutten av vakta hennes.
Jeg jobba vel fra 9 til 18.
Mens Marinanne jobba fra 7 til 16.
Så hun gikk hjem, og da skulle jeg ha opplæring med en som het Tone, fra Trondheim.
Så sånn var det.
Men men.
De første månedene jeg jobba der, så var det sånn at vi satt i et stort kontorlokale da forresten.
Så de ca. 10-12 medarbeiderne, som jobba for Microsoft.
De to bordene vi satt ved.
De to bordene, forsvant i et hav, av mobilselskapets ‘3’ sine bord.
De hadde kanskje 20 bord og 200 ansatte.
Mens Microsoft hadde 2 bord og 10 ansatte.
På jobb samtidig.
Noe sånt.
Så det var ofte en veldig støy, i kontorlandskapet der.
Man kan tenke seg.
Tja.
En bingo i pausen kanskje.
Nei, mer støy enn det.
Kantina på et universitet.
Enda mer støy.
En togstasjon.
Noe ala en togstasjon, fra de ca. 20-30 andre bordene, som Arvato hadde, i first floor, i the Cunard Building.
Så det var ikke så lett å vite hva man tenkte alltid.
Noen av disse britene, som jobbet på ‘3’.
De pleide å sitte å pønske på meg noen ganger, virka det som.
Hvis de ikke pønska på kampanjen da.
Jeg husker jeg og hun Sophie, fra Sverige, vi satt og samarbeida, for vi begynte omtrent samtidig, på kampanjen.
Så hvis det var noen svenske ord, som jeg lurte på, så kunne jeg spørre henne da.
Om det het siffror, eller siffrer f.eks.
Det het ‘siffror’.
‘Siffrer’, var mer slang, visstnok.
Og også tallene da.
Tjugo-fyra, het det visst, hvis man snakket ordentlig.
Og ikke tjuge-fyra.
Forstod jeg.
Sånne ting.
Og da var det en gang, bare for å gi et eksempel, at det satt masse unge gutter, på 3-kampanjen, og så på vår kampanje.
Og meg og hun Sophie da f.eks., som jobba kveldsskiftet.
Og da var det ikke så mange folk der.
Og da stirra de folka så mye, på vårs, og kampanjen, at jeg gadd ikke å gå til vann-beholderen, for å hente vann.
For jeg var vel litt tørr i halsen da.
Så da spurte jeg hun Sophie, om hun kunne hente vann for meg da.
Men det gadd hun ikke.
Så da drøyde jeg det en time eller to, til de folka forsvant da.
Så det var noe slags overvåkning, fra lokale folk, av vårs på Microsoft-kampanjen, vil jeg si.
Det er kanskje sånn at dem prøver å finne ut om nye folk som kommer til byen osv.
Hva vet jeg.
Det frika i hvertfall meg skikkelig ut.
At den første tiden her i byen, så prata folk om meg bak ryggen overalt, og observerte meg osv. omtrent.
Sånne ting.
Så jeg prøvde å finne steder hvor det ikke var så mye folk, for å prøve å få roet meg ned, og slappet av.
Siden at jeg måtte rømme fra noe drapsforsøk i Norge, og noe mafia-greier i Oslo, som jeg ikke skjønte meg på.
Så jeg var litt anspent, må man nok kunne si.
Særlig når jeg fikk den her spioneringa, og baksnakkinga, fra lokale folk, i tillegg.
De siste ukene på gården til onkelen min, i Larvik.
Så fikk jeg ikke noen ordentlig arbeidsoppgaver, av onkelen min.
Han begynte å kjøpe mye brus og godteri og potetgull for meg, i butikken, for mine penger da.
Jeg holdt meg mest på gården, for jeg ville ikke at noen skulle vite at jeg var på gården der, siden det var noe mafia-greier som foregikk.
Som jeg ikke skjønte noe av.
Jeg var bekymra for folka i familien osv.
Men men.
Så jeg var bare i butikken i Kvelde der, et par ganger, jeg prøvde å ligge litt lavt da.
Så derfor sendte jeg med onkelen min penger, så kjøpte han potetgull og brus og noen ganger øl osv.
For det var litt kjedelig der.
Men noen ganger, så lagde vi bål osv., og drakk øl eller whiskey og prata om det her mafia-greiene i fylla osv. da.
Onkelen min trodde aldri på det jeg sa.
Men samme det.
Men men.
Men de siste ukene som sagt, så satt jeg mest i den lille hytta, eller skjulet, uten vann eller do eller strøm.
Men jeg hadde en gammel TV.
Som onkelen min hadde på låven.
Som så ut som den gamle tv-en til fattern omtrent, tror jeg.
Noe sånt.
Og onkelen min hadde skjøteledning da.
Så fikk jeg inn NRK, i hytta der.
Så satt jeg og så på tour de France osv.
Hvor en norsk sykklist, Atle Arvesen, eller hva han het, gjorde det bra.
For det var ikke så mye å gjøre på gården.
I hvertfall ikke etter at onkelen min plutselig sluttet å gi meg så mange arbeidsoppgaver.
Så jeg vet ikke om denne jakten og drapsforsøket på meg, var planlagt mange uker i forveien.
Og at jeg skulle bli tjukk, og ha dårlig kondis.
Før jeg ble jakta på.
Sånn at jeg ble lett å fange.
Noe sånt.
Men, jeg hadde jo trent mye i Sunderland, noen måneder før det her.
Jeg svømte i en time av gangen osv.
Fordi jeg hadde problem med magen osv., i Sunderland, at jeg fikk masse luft i magen.
Så jeg så tjukk ut.
Men det var bare luft.
Som ikke gikk bort.
Forstå det den som kan.
Men det var kanskje at jeg var vant til å spise norsk grovbrød.
Men i Sunderland, og England, så var det ikke så bra brød.
Så magan min streika.
Hvis det ikke var vannet, med all kloren i, eller noe.
Men svømminga hjalp.
Da ble jeg plutselig litt kraftig, og omtrent slank også, etter å svømt en tre-fire-fem økter av en time.
Og også trent vekter osv., 2-3 ganger i uka, i tre-fire måneder der.
Så det var en fin tid husker jeg.
Det var også en fin matbutikk i Sunderland, som het Aldi, hvor det var billig og god mat, vil jeg si.
Så selv om studilånet var forsinka, så overtrakk jeg kontoen i DNB, og levde på de £800 ca., i to-tre måneder.
Noe sånt.
Det var flaks at det gikk ann.
Hvis ikke så hadde det ikke vært mye igjen av meg, da studielånet dukka opp, i januar!
Og skolen begynte i september.
Men men.
Hva skrev jeg om nå.
Jo, jeg så vel litt bleik ut da, og litt tjukk kanskje, etter å ha sittet inne i hytta der, omtrent hele juli.
Så da jeg kom til Liverpool, så sa folk bak ryggen min, at jeg var ‘queer’, osv.
Kanskje fordi jeg hadde langt hår, i forhold til engelske folk.
Og fordi jeg hadde jo problem med trynet også, som jeg klarte å få skada, hos noe sånn hudbehandlingssalong, på St. Hanshaugen, i 2003, for jeg hadde noe rynker, over nesa, som jeg synes var plagsomme da.
Som jeg prøvde å gjøre noe med, for det gikk litt på selvtilliten osv., da.
Noe sånt.
Men det gikk helt skeis, så jeg så ikke så tøff ut kanskje, i et par år, fra slutten av 2003.
Noe sånt.
Men men.
Så jeg var jo ikke så begeistra for det her da.
At de lokale mob-folka, her i byen, skulle ha meg til å være ‘queer’.
Og også de jentene, i hvertfall Mellisa M’Butsu, eller hva hun heter, i bokollektivet, i Mandeville St., i Walton, hvor jeg bodde fra jeg fikk jobb på Arvato.
Jeg lurer på om hun var noe med noe mafia.
For hun drev med set-ups hele tiden, og skulle også ha meg til å være ‘queer’, hørte jeg hun sa, til de andre folka i huset osv.
Og hun prøvde å stille seg på en sånn måte, at hun lot meg se rompa hennes og sånn da.
For å sjekke sikringskapet osv.
Sånn tilgjort.
For å se om jeg reagerte.
Men hun var redd, eller noe.
Som om hun holdt på å pisse på seg.
Og da reagerer ikke jeg.
For da ser jo ikke damene noe sexy ut, synes jeg, når man merker at dem agerer tilgjort, og er redde, og driver med noe set-up da.
Hun Marianne, på Arvato, gjorde også det et par ganger.
At hun stilte seg opp, hun så jo veldig velformet osv., ut, må man vel si.
Så stod hun ved vinduet, når jeg kom ut fra spiserommet, og hun viste jeg ville se henne da.
Og en gang, da hun lente seg over en datamaskin, og bordet den stod på, like foran meg da.
Men det var liksom ikke så ekte, og da skal det mer til å reagere da, når det er litt sånn kunstig, av noen anledning.
Men men.
Også fordi jeg ikke ville at folk skulle tro at jeg var ‘queer’.
Så begynte jeg å prate mye med damene, kollegaene mine, på kampanjen.
I tilfelle de britiske folka på ‘3’, og folka i huset i Walton, var noe ‘mob’, eller noe.
Hva vet jeg.
Det her frika meg litt ut.
Så jeg passa på å gjøre min del, når det gjaldt å sjekke opp damene på Microsoft-aktiveringa, på jobben, og vel så det.
Men det som skjedde.
Det var at etter et par måneder.
Så tok Margrethe Augestad, fra Drammen, med meg på en fest, hos noen svenske damer, som hadde Abba-show, på noen puber, her i Liverpool.
Søstrene Liljeblad, het vel de.
Charlotte, Elisabeth, og Ellenor, eller noe.
Jeg har telefonnummeret til hun siste enda.
Men jeg har ikke ringt.
For de oppførte seg så rart på den festen, og slapp meg ikke ut porten.
Men jeg måtte klatre over en høy port, med pigger på, som man kunne skade diverse eiendeler på, hvis man fallt ned, av en sånn ‘rulle’, som skulle gjøre det vanskelig å klatre over porten.
De er litt mer inhumane, når det gjelder å hindre folk å klatre over porter og sånn, her i England.
De setter det opp sånn at man kan spidde seg selv, hvis man klatrer osv., når det er privat eiendom.
Sånne ting.
Så jeg lurte på om de søstrene var noe mob eller noe.
Noe sånt.
Så jeg prata nesten aldri med dem noe mer, etter det her.
Enda Charlotte og Elisabeth etterhvert begynte på Microsoft-aktiveringa dem og, seinere i 2006.
Så sånn var det.
Men dagen etter denne festen.
Så vekker hun Janine England meg.
En ‘house-mate’, i bokolletktivet, i Mandeville St., i Walton.
Hun var den yngste som bodde der.
Hun var kanskje 17-18, eller noe.
Hva vet jeg.
Hun så vel noe sånt ut, når det gjelder alderen.
Jeg spurte aldri.
Jeg lot hun være i fred, hun så alt for ung ut, for meg da, så hun lot jeg være i fred.
Selv om jeg prata med henne og sånn, men jeg prøvde ikke å sjekke henne opp da, for å forklare det sånn.
Men men.
Hun vekte meg, etter at jeg hadde sovet et par-tre timer.
Dagen etter den her festen som Margrethe Augestad, dro meg med på.
Og så skulle hun Janine, spise sånn ‘fry-in’, engelske frokost, dvs. egg og bacon osv.
På et sted i County Rd., i Walton.
Hun maste så mye, og jeg var ganske ny i huset der enda, så jeg bare ga opp, og ble med henne på sånn resturant, eller in da.
En resturant hvor de solgte enkel og billig mat osv. da.
Ikke noe fancy, men ordentlig alikevel.
County Inn, eller County In, eller noe sånt.
Noe sånt.
Jeg var så fyllesyk, for dem bestilte ekstra øl, med en bil dem ringte, på den festen.
Så jeg orka ikke noe mat.
Men jeg satt og så på hun Janine spiste da.
Hun var jo veldig ung, og ikke så stor, så hun spiste kanskje halvparten av det her bønner og bacon og chips og egg og sånn da.
Noe sånt.
Men hun dreiv hele tida og spurte, om jeg hadde truffet noen damer på festen osv.
Og jeg hadde jo prata med hun søstra til Charlotte, hun jeg fikk telefonnummeret til.
Hun Ellenor, hun Agneta-abba dama.
Men jeg dreit meg litt ut med henne, og ble litt langfingra etterhvert, og tok rundt livet på henne osv. da.
I fylla da, da hun satt i sofaen ved siden av meg osv.
Hun var veldig pen og hyggelig dame da.
Og jeg drakk alt for mye.
Kanskje 12 bokser øl, eller noe.
Jeg drakk vel 6 eller 8 bokser øl i Walton.
Jeg ville ikke de skulle tro jeg var ‘queer’, som sagt.
Og jeg drakk vel kanskje 8 bokser til på festen.
Så det ble litt mye øl.
Og, jeg drakk hver dag, de første to-tre månedene, for jeg likte ikke at de sa jeg var ‘queer’, hele tida.
Jeg var litt stressa, anspent, og nesten litt fucka opp.
For politiet nekta å gi meg noe hjelp med det her drapsforsøket og mafia-greiene.
Både politiet i Norge og England nektet å gi meg hjelp.
Så sånn var det.
Men da ble jeg litt stressa, for det virka som om hun Janine, spionerte, kanskje for noe mob, og skulle vite noe om de nordiske damene, på festen og jobben osv.
Så etter det, så turte jeg nesten ikke å prate med damene på jobben.
I tilfelle det var noe mob-greier, som spionerte på damene jeg prata med osv.
Som jeg synes det virka som, fra hun Janine da.
Mer da.
Jo, da slutta jeg jo pluteslig, å flørte med, og nesten sjekke opp, damene på jobben.
Så da reagerte de litt forskjellig.
Jeg pleide å brenne cd-er med musikk og lost-episoder, til de norske damene på jobben.
Tone, Karianne og lost-episoder til Marianne da.
For lost var så populært da.
Det var høsten 2005.
Men jeg slutta med det.
PC-en til Taru, en finsk kollega som dro til Irland, stod igjen på rommet som jeg tok over etter henne.
Så jeg lånte den pc-en til å brenne cd-er osv.
Det sa hun Taru at jeg kunne.
Men nok om det.
Men da ble kanskje noen av damene på jobben litt furtne.
Siden jeg hadde gitt de oppmerksomhet.
Men slutta med det.
Så hun Marianne, f.eks.
Hun hørte jeg en dag, kanskje i desember 2005, eller februar 2006.
Noe sånt.
Så snakket hun med en annen norsk dame, på jobben.
Om Lars Ramslies bok ‘Fatso’.
Marianne leste en del bøker osv.
Og det hadde jeg pleid å gjøre i Oslo også.
For å roe ned, etter en stressende dag, på jobb, på Rimi, så måtte jeg nesten lese i en times tid, for å få roet meg ned såpass, at jeg fikk sove.
Hun Marianne hadde lest han Alkymisten-forfatteren.
Og vi var enige om at det var en bok som gikk ann, ‘Djevelen og frøken Pym’, eller noe.
Mens de andre bøkene, stort sett var noe skvip.
Noe sånt.
Så snakka hun Marianne da, om han i Fatso, som bare satt hjemme og runka.
Sa hun, til hun norske eller nordiske kollegaen.
Jill, team-leader fra Sverige kanskje.
Da de satt ved bordet ved siden av bordet jeg satt ved da.
Så jeg tror hun Marianne må ha skjønt at jeg hørte hun sa det.
For hun sa ‘ronke’ ganske høyt.
Så sånn var det.
Så kanskje hun var litt furten, fordi hun plutselig fikk mindre oppmerksomhet.
Eller kanskje hun ikke brydde seg så mye om folk hørte alt hun sa.
Noe sånt.
Mer da.
En gang, så var hun stressa.
Da hun jobba som team-leader.
Da fant hun ikke en mail.
Så da spurte hun, om hun kunne få sende en mail til seg selv, fra min e-post konto.
Fra min pc.
Og hun var stort sett hyggelig, og oppførte seg alltid eksemplarisk, de første månedene der.
Hvis jeg trengte hjelp med noe Select eller Open-avtaler.
Med å generere en ny produkt-nøkkel, for en Select eller Open-avtale kunde.
Da var det best å spørre Marianne.
Da kom det en veldig pen og fin og høflig dame, og forklarte hvordan det var, med Select-avtale produkt-nøkkel genereringer, på en veldig høflig og oversiktelig måte.
Så det var egentlig mest fristende å spørre henne om hjelp, husker jeg.
Men jeg spurte egentlig alle om hjelp da, for jeg kunne nesten ikke bare spørre hun Marianne om hjelp, syntes jeg.
Jeg spurte aldri team-leaderne om hjelp.
Fordi jeg husket fra Rimi, at jeg pleide å si til medarbeiderne, at lederne, har mye å gjøre, så prøv å klar deg mest mulig selv.
I hvertfall de første årene som butikksjef, pleide jeg å si det, noen ganger i hvertfall.
Så det prøvde jeg å gjøre selv og, så jeg spurte kollegaene ofte om hjelp da, i begynnelsen der.
Og hun Jill, oppførte seg så rart, og dreiv å kilte meg, mens jeg satt og tok telefoner osv.
Så det synes jeg var rar oppførsel, på jobb, av en team-leader osv.
Jeg synes det var litt over streken, og drive å klå på, og kile, medarbeidere, mens de satt og svarte telefoner osv.
At det var litt over streken, fra hun svenske Jill, å gjøre det her.
Så hun spurte jeg minst mulig.
For hun var heller ikke så flink som f.eks. hun Marianne, til å gi ordentlig hjelp, sånn at nye folk der, kunne skjønne det ordentlig.
Men men.
Et par ganger, så ga også hun Marianne, meg godteri, på jobben.
En gang, så hadde hun vel vært hjemme i Norge, jula 2005.
Og da fikk jeg et par biter av noe freia krokan melkesjokolade, eller noe.
Og det er jo god sjokolade, så det var ikke sånn at jeg ikke spiste opp det.
Men men.
Men en annen gang.
Han Michael, med et vanskelig etternavn.
Jeg får finne det da.
Eller jeg prøver å skrive det.
O’Shaugnessy.
Noe sånt.
Selv om det sikkert ble feil.
En svensk-ire, eller ire som snakket svensk, i 50 eller 60-årene kanskje, som hadde jobbet på Micosoft-aktiveringa, lengst av alle, men fortsatt bare var vanlig medarbeider.
Jill, sa vel engang, jeg tror det var henne.
At Michael hadde en veldig god lønnsavtale, siden han hadde jobbet der siden starten på Microsoft-aktiveringa.
Kanskje i 5-6 år, eller noe da.
Hvem vet.
Eller 4-5 år.
Noe sånt.
Så han fikk mye høyere lønn, enn de andre, sa Jill, tror jeg det var.
Bare noe jeg kom på nå.
De team-leaderne fortalte også.
At i begynnelsen, så hadde Microsoft 24 timer produktaktivering.
Og da var det sånn, at folk dro til Liverpool.
Uten et sted å bo.
De tok med sovepose, og bodde i Arvatos lokaler, i the Cunard Building.
Så var det tilstander, ble jeg fortalt.
Og man kunne også bo i the Swedish Church, husker jeg Jill sa, før jeg fikk et rom i et shared house i Walton.
Men, Michael.
Før jeg visste hvem han var.
Han la en brosjyre, foran meg, første dag på jobb, mens han gikk forbi bordet jeg satt ved.
Denne kirken, med svensk navn, og med det svenske flagget, hengende over de andre nordiske flaggene.
Det var ikke et sted, som virket lokkende for meg, en nordmann i England.
Gitt diskre, av en eldre mann, som jeg ikke visste hvem var.
Så spurte hun Jill, fikk du den av Michael.
Man kan bo der, der har jeg bodd selv, osv.
På svensk da.
Men men.
Men han Michael, han bydde alltid på godteri osv., fra the Swedish Church.
Og han skulle alltid gi meg skjema, på slutten av dagen, for å skrive opp antall timer, på arbeidsskjema.
Og han ble rød i trynet en gang, da jeg og Karianne prata, ved samme bord, en gang det var mange svenske samtaler, og få norske, i oktober 2005 kanskje.
Noe sånt.
Så jeg trodde han Michael var homo.
Katarina, var det vel, spurte Michael en gang.
Da jeg satt ved samme bord.
Om han ikke hadde hatt kone og barn før.
Jo det hadde han hatt.
Jeg trodde han hadde oppdaget legningen sin sent, og skillt seg fra kone og familie osv.
Han pleide å klappe en gutt der, som også het Erik, fra Trøndelag, på skuldrene, eller ryggen.
Så jeg var overbevist, om at han var homo.
Men men.
En gang, våren 2005.
Så tok Marianne, et ‘luretriks’, på meg.
Jeg takket alltid nei, til sjokolade fra Michael.
For jeg syntes ikke at man som heterofil mann, burde takke ja til sjokolade, fra homoer.
Men Marianne lurte meg gitt.
Hun spurte om jeg skulle ha sjokolade, våren 2006.
Og så, etter at jeg hadde sagt ja.
Og etter at hun hadde gitt meg sjokoladen.
Så sa hun, ‘det er fra Michael da’.
Det var litt sleipt synes jeg.
Det var noe luretriks for å drite ut meg, sånn at jeg måtte spise sjokolade, som var fra en homo, sånn som jeg skjønte det.
Så det var ikke snillt av Marianne.
Fy, fy, det var ikke snillt gjort.
Det var et slags luretriks, vil jeg si.
Men men.
Men da spiste jeg ikke den sjokoladen.
For jeg ville ikke spise sjokolade, som var fra Michael.
Jeg likte ikke han så bra, og jeg var ikke så vant til å jobbe sammen med homoer.
I hvertfall ikke som skulle ta folk på skuldra hele tida, og gi de sjokolade, og spørre hvordan går det med Erik i dag da, hele tida.
Så jeg holdt meg alltid unna han.
Nå, etter at jeg slutta der.
Så har jeg tenkt, at kanskje han bare lata som at han var homo.
For å få fri tilgang til de unge nordiske damene der.
For jeg har kommet på, at hun Emelie Wallin, og også hun Kristine Hansen, som jobbet der.
To unge lyse nordiske jenter.
Emelie fra Sverige, og Kristine fra Norge.
De var under kontroll av han Michael, i 50-årene kanskje, fra Irland.
Men han snakket svensk, og tok telefoner på svensk.
Og han dro ofte på ferie, til Sverige.
Til Malmø, eller Malmö, ser vel riktigere ut.
Så han var det nok noe lureri med.
Han gikk også sammen med hun Emelie hjem fra jobb en gang, husker jeg.
Da hadde jeg vært på trening, på Lifestyles, i Victoria St., et gym drevet av Liverpool City Council.
Også hadde jeg vært på Tesco, og kjøpt fire bæreposer med matvarer osv., for man blir sulten av å trene da.
Så gikk jeg gjennom Dale St., i mine egne tanker.
Gymet stengte jo klokka ni.
Og det gjorde Arvato og.
Så jeg traff Michael og Emelie, i Dale St., like utenfor Leather Lane, et smug, som er en sidegate til Dale St.
Og jeg gikk i mine egne tanker.
Jeg holdt meg unna han Michael, og snakket aldri til han.
Og han hadde sluttet å prate til meg, på den her tiden.
Jeg regnet med at han skjønte det, at jeg ikke likte tilnærmelsene hans, må man vel kalle det.
Så jeg fikk nesten sjokk, når han begynte å prate til meg, i Dale St., like utenfor Leather Lane.
Jeg syntes at det var en ting, å måtte være høflig ovenfor homoer, på jobben.
Noe jeg prøvde å være.
Jeg sa aldri noe styggt, eller noe.
Jeg bare lot han være i fred, og avviste alltid tilnærmelsene hans.
Jeg er ikke så vant til å omgås homoer på jobb, så jeg visste ikke helt hvordan man skulle si fra til homoer, om å ligge unna.
Uten at dette kunne bli misforstått, å mistolkes som homofobi.
Nå på vårt politiske korrekte 2000-tall, så skal det vel ikke mye til, å få stempelet ‘homofob’, hvis man ikke liker tilnærmelsene, fra en 50-60 år gammel homofil gubbe, på Microsoft-aktiveringa.
Sånn så jeg det.
Men jeg trengte jobben min, så jeg bare prøvde å overse det her tullet til han Michael, og konsentrere meg om å gjøre jobben min da.
Men da han også begynte å gjøre tilnærmelser mot meg, å prate til meg, eller hva man skal kalle det, i Dale Street, like utenfor Leather Lane, der jeg bodde, på fritiden min.
Nei da ble det for mye for meg.
Da bare stakk jeg inn i Leather Lane, i retning der jeg bor, for å komme meg vekk fra han slitsomme, eller om man skal si, innpåslitne gubben, som jeg oppfatta han som.
Jeg fikk nesten sjokk, når han prata til meg da, enda han måtte vel ha skjønt det, at jeg ikke likte at han kom å bydde sjokolade osv., som han gjorde 10-20 ganger.
Og jeg trodde han hadde sjønt poenget, at jeg hadde fått nok av den sjokolade-byinga hans, og tilnærmelsene hans, osv.
Så jeg fikk sjokk, da han begynte med det, i Dale St., like utenfor der jeg bodde.
Da fikk jeg nok, så da bare stakk jeg fra han og hun Emelie, og gikk inn i Leather Lane, for å komme meg hjem etter treninga.
Jeg gikk i mine egne tanker og.
Og på jobb, så pleier jeg å være forberedt, og tenke, at nå er jeg på jobb.
Og når jeg har fritid, da har liksom fritid.
Så jobb og fritid, det er to helt forskjellige ting, for meg.
Når jeg er på jobb, da prøver jeg å tenke over alt jeg sier og gjør.
Som jeg er vant til fra å jobbe som butikksjef i Rimi.
Om man som butikksjef, sier et ord galt, til en ny medarbeider, f.eks., så kan det bli problemer, med at medarbeideren mistrives, og blir urolig, f.eks. da.
Siden det noen hører fra butikksjefen, det tar de mer alvorlig, enn om det var fra en medarbeider.
Så problemer, med butikksjefen, det tar folk mer alvorlig, enn problemer med en kollega.
Så derfor prøvde jeg å tenke over hva jeg sa, og hvordan jeg oppførte meg osv., på jobb, som leder i Rimi, for å ikke skremme eller gjøre medarbeiderne utrygge da.
Mens, når jeg har fritid.
Da er jeg liksom meg selv.
Da oppfører jeg meg litt som jeg selv vil.
Og da er jeg en ganske selvstendig person, som har bodd aleine siden jeg var ni år osv.
Selv om jeg har bodd mye i bokollektiv osv., i noen år, på 90 og 2000-tallet.
Men jeg er vel rimelig selvstendig da.
Så det er ikke sånn, at jeg behandler folk likt, på fritida, når jeg er meg selv.
Som når jeg er på jobb, som Rimi-leder, f.eks., som jeg jo er vant til å jobbe som.
Da spiller jeg jo en rolle, vil jeg si, på jobb.
Man må spille en leder-rolle, vil jeg si, hvis man er leder i Rimi.
Man kan ikke bare si til medarbeidere, og kunder, og selgere, og distriktsjefer osv., det man føler for.
Man må beherske seg, og prøve å oppføre seg sindig og professjonelt.
Men jeg liker ikke å bare tenke jobb.
Når man går hele dagen, og behersker seg, og prøver å gjøre jobben best mulig, både når det gjelder det praktiske i butikken, og i forhold til medarbeidere og rimi-sjefer, og kunder osv.
Da må man nesten ha noen timer til å koble av, etter jobb, og drive med noe annet.
Som å chatte på irc, og drive med data osv., som jeg pleide å gjøre, på kvelden, etter Rimi-jobb, på slutten av 90-tallet, og begynnelsen av 2000-tallet, i Oslo.
Og kanskje gå ut og drikke litt med bruttern, eller kamerater, hvis man er på godfot med de, for å få litt avkobling.
Eller gå å trene, på Sats eller Sentrum treningsstudio, som jeg også pleide å gjøre.
Eller gå på date med damer jeg traff på byen eller internett, som jeg også pleide å gjøre.
Selv om jeg aldri fant noen det klaffa helt med.
Men jeg prøvde i hvertfall.
Så å bare tenke jobb, jobb, jobb.
Det tror jeg ikke at jeg hadde fiksa.
Jeg må ha noe annet å drive med, enn jobb også, for å unngå å kjede meg ihjel.
Det er i hvertfall sånn jeg ser på det.
Så når han Michael, begynte å tulle med meg, sånn som jeg oppfattet det der og da, i hvertfall.
På den dyrbare fritida mi.
Når jeg hadde gjort det jeg synes jeg var artig.
Å trene, for å koble av fra det her mafia-greiene, og kjøpe mat, for å trøstespise, eller for å prøve å få kreftene tilbake, og spise sunn mat, med frukt og juice, osv., som jeg pleide å kjøpe da.
For jeg var allerede da litt overarbeidet.
Det her var høsten 2006.
Så da bare stakk jeg fra de Emelie og Michael da, som gikk sammen hjem fra jobb.
Hun, en svensk dame på, jeg vet ikke hvor gammel.
Hun sa hun hadde jobbet osv.
Så om hun jobba etter videregående da, i Sverige.
Det må vel være sånn man skal tolke det.
Men hun var veldig pen.
Så hun så ikke så gammel ut.
Men hvis hun jobba etter videregående, så var hun kanskje 19 eller 20 da.
Men hun kan også ha vært 18, eller noe.
Hun så vel ikke så gammel ut som 20.
Ikke lett å si.
Mens han Michael, som hun gikk sammen med.
Og som også en gang, fortalte henne hvor hun skulle sitte.
(Rett ovenfor meg).
Enda begge var vanlige medarbeidere.
Michael var ikke sjef der i det hele tatt, det sjekka jeg med Jill, noen måneder før, etter noe problemer der.
Han i 50-60 årene, gikk sammen med hun 18-19 år gamle jenta da.
Eller hvor gammel hun var.
Så det virka litt rart kanskje.
Men begge var liksom svenske, tenkte jeg.
Han Michael, snakka jo svensk til de andre på kampanjen.
Så jeg tenkte på han, som han ‘svensken’.
Men han har jo et irsk navn.
Så det er mulig han var irsk statsborger.
Og bare hadde hatt svensk kone, og bodd i Sverige.
Sånn kan det også ha vært, tenker jeg nå.
Men da tenkte jeg bare på han, som svensken.
Så gikk de videre, i Dale St.
Så løp hun Emelie tilbake.
Til Leather Lane.
Omtrent her:
Men jeg var fortsatt sjokket, etter å ha blitt tilnærmet, fra Michael.
Jeg gikk i mine egne tanker, og tenkte ikke på det, at jeg var nærme Arvato, og at klokka var like etter stengetid på Arvato.
Så sånn var det.
Så løp hun Emelie tilbake da, til der hvor det skiltet er på bildet, omtrent.
På noen sko, som ikke hørtes så enkle ut, å løpe i.
Så roper hun navnet mitt da.
Men jeg er fortsatt litt i sjokk, jeg hadde ikke regna med å treffe folk jeg kjente da.
jeg var i mine egne tanker.
Og jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av noe mafia, i Norge.
Som politiet ikke forklarte meg noe om, hverken i Norge ellet Storbritannia.
Og jeg, ble spionert på, av hun Janine England, og fra hun Melissa M’Betsa, eller hvordan man skriver det, i det bokollektivet, i Mandeville St.
Og også av mob-aktige folk, på ‘3’-kampanjen, på Arvato.
Og også av tilfeldige folk, som jeg hørte prata om meg bak ryggen, de første månedene i byen, og sa ‘he’s queer’, osv.
Og også folk som kikka inn vinduet, til loungen, da jeg satt der, på hostellet, off Hardman St., International Inn, eller In, da jeg bodde der, før jeg flytta til Walton.
Og også av en gjeng ungdommer, som klatra opp på taket, under vinduet, til rommet jeg leide, i Mandeville St., i Walton.
Så jeg skjønte ikke noe av hva som foregikk.
(Og det skjønner jeg fortsatt ikke).
Så jeg syntes ikke det var noe trygt, å bli for kjent, med damene på Microsoft-aktiveringa.
For damenes skyld, mener jeg.
For hun Janine England, skulle jo vite hvilke nordiske damer jeg hadde prata med, på den festen hos de svenske Abba-damene osv.
Så jeg turte ikke å gå for nærme de damene på jobben, etter den episoden.
I tilfelle de da kunne få noe problem med noe mob/mafia, eller hva det var.
Så jeg sa ikke noe til hun Emelie da, når hun ropte navnet mitt.
Jeg turte ikke å spørre om hun skulle være med inn, for eksempel.
Fordi, en dame på jobben.
En stor dame, på 150 kg. kanskje.
Judith.
Hun sa en gang til meg, på jobben, på engelsk.
At hun Emelie, er hyggelig/fin, eller noe.
Så sa jeg ‘ja’ da.
For hun var den som var mest hyggelig der, syntes jeg.
Hun var jo mye yngre enn meg.
Men når man er i utlandet, sånn som England, da er det greit å bli kjent med andre nordiske folk, selv om dem er litt yngre, mener jeg da.
Hun var ikke sånn barnslig, sånn som jeg syntes at hun norske, Kristine Hansen var for eksempel.
Hun virka litt barnslig, så hun prata jeg aldri med.
Men hun her Emelie, hun synes jeg virka helt fin og moden og selvstendig osv., så hun kunne man prate litt med, tenkte jeg da.
Foreldrene, eller faren, var også politi, så da tenkte jeg det var trygt, å veksle noen ord, en gang i blant da.
Men jeg sa ikke noe til henne da.
For jeg ante ikke hva det her mafia/mob greiene var.
Og jeg skjønte egentlig ikke hvorfor hun ropte navnet mitt.
Men jeg bare så på henne, for at hun skulle gå etter han Michael da.
For hun Judith, på jobben, hun ble helt bestyrtet, etter at jeg ikke sa noe negativt, om hun her Emelie.
Så hvis han Michael skulle begynne å ‘gure’ og.
Da tror jeg ikke det hadde blitt så levelig, å jobbe der lenger.
Hvis det var sånn, at alle skulle bli sure på meg, som hun Judith ble, fordi jeg ikke fant så mye negativt å si om hun Emelie da.
Som det virka for meg, at hun Judith ble.
Nei, det orka jeg ikke.
Så da var det nok smartere, at hun gikk videre sammen med han Michael, som var homo, trodde jeg da.
Enn at det skulle bli enda mer sånn, som det var med hun Judith, på jobben, at f.eks. folk skulle begynne å prate, og si dritt osv.
Nei det orka jeg ikke å tenke på.
Så da bare så jeg på henne, og så på mot dit han Michael gikk da, at hun burde bare gå sammen med han.
For jeg orka ikke å tenke på, at han Michael skulle begynne å spre rykter på jobben osv.
Men jeg skjønte egentlig ikke hvorfor hun løpte tilbake, og ropte navnet mitt.
Og jeg fikk ikke sagt så mye heller, for jeg var jo egentlig i mine egne tanker, og hadde helt glemt jobben.
Og jeg kjente jo ingen i byen, så jeg fikk litt sjokk, da det plutselig dukket opp to folk fra jobben osv.
Så det skjønte jeg ikke helt, hva hun mente da.
Men etter det, så prøvde jeg i hvertfall å følge litt mer med på henne.
For da var det jo et eller annet med henne.
Så jeg prøvde å behandle henne bra, på jobben osv.
Så det var derfor jeg ble bekymra da.
Da hun plutselig forsvant fra jobben, de to siste månedene jeg jobbet der.
Så det var derfor jeg prøvde å få opp tempoet på den arbeidssaken, mot arvato osv., i tilfelle det var noe galt, i forbindelse med henne, og at hun var borte fra jobb da.
For hun var jo veldig pen og ung osv., så jeg visste ikke om noe kunne være galt.
(Og det vet jeg vel fortsatt ikke).
Så hva som foregår, det vet ikke jeg.
Men nå får jeg prøve å ta en pause her, med all skrivingen.
Ja, nå spiste jeg ganske bra middag i går, som man kunne se i en av de forrige e-postene.
Så da begynte jeg å tenke litt.
Det er mulig at noe av den middagen også har klart å komme fram til hjernen, eller noe, det er mulig.
Noe sånt.
Jeg var jo i den katolske katedralen i Liverpool i går, og når jeg tenkte på det, så tenkte jeg på, at jeg bodde jo i Paris, i nesten et par måneder, på hotell, i 2005.
Da prøvde jeg å finne ut hvor jeg kunne dra, etter at jeg hørte at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i Oslo, og etter at studiene gikk skeis i Sunderland.
Og jeg kunne jo ikke bare sitte inne på hotellet, hele dagen, så jeg gikk litt rundt i Paris, og så på Napoleons grav i invaliderdomen, og jeg var og kikket i Notre Dame et par ganger, i løpet av de to månedene, og jeg så på Bastillen der, selv om festningen de stormet var borte, kjedelig nok, så hadde de bygget opera, eller noe, i stedet.
Sånne ting.
Jeg var vel også innom Notre Dame, da jeg var med STS Språkreiser til Brighton, med helgetur til Paris, i 1985 forresten.
Og også i Eifeltårent og Louvre, og den høyden ikke langt fra hotellet, hvor det er en kirke og man kan se ut over byen osv.
Men jeg gikk og så litt langs Seinen, og var en par ganger på byen på en irsk pub, som lå ikke langt fra det stedet, hvor cabaret, Moulin Rouge, men der var jeg ikke, jeg prøvde å spare litt penger, for det var dyrt å bo på hotell hele tida.
Men jeg gikk og trente en gang i Paris.
Og jeg fikk ikke vaska klær, selv om jeg kanskje kunne ha spurt på hotellet.
Men jeg var litt anspent, pga. det her mafia-greiene, som jeg ikke forstod hva var osv.
Men Paris var grei by, synes jeg.
I begynnelsen så kunne jeg bare si ‘merci’ og ‘oui’, som betyr takk og ja.
Og da fikk jeg noen rare kaker og kaffe, på McDonalds, første dagen.
Men men.
Men etterhvert så lærte jeg å si sandwich avec jambon et fromage si voul plait, eller hvordan det skrives.
Som betyr baguett med ost og skinke.
Men men.
Og hva vann heter og flere sånne ting.
Men men.
Men jeg tenkte på Frankrike da.
Der har de jo ganske nylig fått ny president.
Og det var i nyhetene, at Frankrike nå har blitt vanlig medlem av Nato.
Frankrike var jo i gamle dager, ikke vanlig medlem av Nato, men sånn halvveis medlem, og kalte Nato for ‘Otan’.
Jeg lurer på om dette var Frankrikes måte, å si fra at noe var galt med Nato.
At Nato er sionismens og den jødiske verdenskonspirasjonen og New World Orders apparat for å oppnå verdensherredømme.
Dette er ganske heavy greier så jeg får ta en pause her.
Vi husker jo også at amerikanerne, etter 11. september, mislikte Frankrikes holdning, som vel i ettertid, på sies å ha vært mer fornuftig, enn å starte krig i Irak og Afganistan osv., som vel ikke var så velbegrunnet, men som kanskje passet inn i NWO’s agenda, siden disse landene ikke var under plutokratenes, de 12 familiene som kontrollerer verden, sin kontroll.
Så amerikanerne sluttet å si ‘french fries’, men sa istedet ‘freedom fries’, for pommes frites.
Men nå, med den ny presidenten, og frankrikes fulle medlemskap i Nato, så er nok Frankrike med i New World Order også, som et av de siste landene i Europa og Verden, vil jeg tippe.
Man ser at pengene kommer inn nå, fra de 12 rike familiene antagelig, Rotchilds og Rockefeller osv., de 12 jødiske familiene, som kontrollerer verden, som det sies.
Og som også har Bilderbeger-group, som en slags verdensregjering, hvor Jens Stoltenberg og Siv Jensen er medlem.
Så hvis Stoltenberg må gå av etter stortingsvalget neste år, så sitter Siv Jensen antagelig i den nye regjeringen.
Og Erna Solberg, har tynnet ut øyabryna sine, som en h*re omtrent, så jeg på bilde i avisa nå.
Så det spørrs om ikke hu er under NWO/Illuminati kontroll også.
Og den skjulte agendaen til NWO/Illuminati, er en krig mot Norden, mistenker jeg, som jeg har skrevet om i går på bloggen, blant annet.
Se på andre verdenskrig.
Hvor mange innbyggere kan Norge ha hatt i 1940?
3 millioner?
Hvor mange tyske soldater var det i Norge?
400.000, eller noe?
En for hver åttende nordmann omtrent.
Og etter krigen, så fortsetter det, med rasjonering, i årevis, etter krigen.
Og man plagde tyskerjentene, og satte de i leire osv.
Det var vel gutta fra skauen, som arresterte dem.
Titusener av politistyrker, eller ‘politistyrker’, dukket opp fra over grensa til Sverige.
Og arresterte disse tyskerjentene kanskje.
Hva vet jeg.
Hvorfor ønsket tyskerne å binde så mange folk i Norge?
Bare pga. jernmalmen fra Kiruna osv.
Jeg synes det hørtes rart ut.
Jeg tror det må ha vært noe rart med 2. verdenskrig også.
At den var del av noe NWO opplegg.
Og den amerikanske krigsherren Eisenhower, var det vel, tilbydde også Norge, til Stalin.
Stod det i avisa.
Ja, nå mista jeg litt tråen her.
Det var vel Frankrike jeg skulle skrive om.
Jo, Frankrike og Paris, det har ikke så mange moderne bygg, og moderne arkitektur, som andre byer, la jeg merke til, da toget fra Berlin, rulla inn i Paris.
Paris så kanskje mye ut som London eller Frankfurt kanskje så ut som, for 50 år siden.
Det er kanskje et tegn, på at Rockefeller og de andre 12 familiene som styrer verden.
‘Den jødiske verdenskonspirasjon’ osv.
At de har holdt seg unna Frankrike og Paris.
Vi så jo at Rockefeller bygde den kjente skyskraperen i New York, hva heter den da, Empire State Building, eller noe.
Imperie-bygning ja.
Det var kanskje New World Order imperiet det da.
Hva vet jeg.
Men men.
Man ser det, f.eks. i London, at her har nye rare bygninger dukket opp.
Den der gurkien, eller hva den heter.
Så om sånne rare bygninger, har noe med New World Order, å gjøre.
Liverpool har også noen sånne rare bygninger.
Dog ikke fullt så rare:
Liverpool har jo fått veldig mange nye bygninger, de to siste årene.
Jeg lurer på om det betyr at New World Order, og Illuminati, og krigen mot blonde folk, har gjort sitt inntog.
Noe sånt.
Mer da.
Jo man så jo at han nye franske presidenten, bytta ut kona si, og fikk en ny, som hadde vært med på nakenbilde osv., altså ei hore mer eller mindre da.
Så om det er noe mafia-greier forbundet med det her NWO/Illuminati-greiene.
Noe sånt.
Ja, nå har jeg sikkert glemt noe poenger, men jeg kan vel ikke sitte å skrive hele dagen heller, så jeg får prøve å ta en pause.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Nå tenkte jeg på noe mer her.
Cunard Building, hvor Arvatos Microsoft Scandinavian Produkt Activation, holdt til i.
Den bygningen, er jo nesten som en skyskraper.
Den er like stor som en katedral.
Nå har ikke jeg sett noen ordentlige skyskrapere, på nært hold.
Men jeg vet ikke om the Cunard Building, er som f.eks. Empire State Building.
Bare at the Cunard Building, bare er 8-9 etasjer høy, eller noe.
Noe sånt.
Jeg husker når vi skulle ha møte, Senior Team-leader Tippins, Rushby fra HR, og Baines, team-leader fra Bon-Prix, etter at Baines hadde mobba meg, ved å følge etter meg hjem fra jobben, og angrepet meg, for å ha stålet hodetelefoner, direkte, på en uhølig måte, enda jeg ikke hadde gjort noe galt, og enda han ikke var min team-leader, men leder på en annen avdeling.
Hvis han trodde jeg gjorde noe galt, så burde han tatt det med team-leaderen på Microsoft-kampanjen, hvor jeg jobbet, og ikke med meg.
Han burde ha fulgt ordre-veien, som det vel heter.
For han var ikke min sjef, selv om han var sjef på Bon Prix.
Da var han sjef for de som jobbet på Bon Prix, men ikke for de som jobbet på Microsoft.
Bare for å forklare det enkelt.
Men Baines forstod visst ikke dette.
Eller lot som at han ikke forstod det.
Og det var også flere episoder.
Møte om disse problemene, med de nevnte personene som deltok.
For min team-leader, Line Slettvold, som var min line-manager, hun ville ikke være med på møte, så da synes ikke jeg at jeg kunne tvinge henne.
Hun var litt vanskelig å komme på bølgelengde med, og var vel mer nerd enn en som var flink med mennesker, var mitt inntrykk i hvertfall.
Og hun løy også hele tida, så jeg visste ikke hvor jeg hadde henne uansett så.
Men men.
Men dette møte, ble holdt i third floor, eller noe.
Enda Arvato leide, i first floor og fourt floor.
Andre og femte etasje.
Og næringslivet i Liverpool, har ikke alltid gått like bra.
Så mye av the Cunard Building, står vel ganske tom.
Det var nok ikke så mye aktivitet, i second floor og third floor, f.eks.
Så hva som kan ha foregått, når de dro unge, pene jenter, til sånne møterom, det vet jeg ikke.
Men Arvato hadde altså flust med rom, i first floor, og fourt floor, i det skyskraper/katedral-lignende bygget, Cunard Building.
Men alikevel, så skulle møte vårt være i second eller third floor, i et møterom der, hvor jeg ikke så noen andre folk.
Så det synes jeg var litt rart.
Team-leader Marianne dukket opp gråtende, etter et slikt møte, rundt jul 2005, med Tippins, mener jeg å huske at hun sa det var, om forlengelse av 3 måneders vikariat, for team-leader.
Kanskje hun ble voldtatt i møte, eller noe annet sted, og at det var derfor hun gråt.
Hvis hun måte bli vanlig medarbeider, etter å ha vært Team-leader, så dummet hun seg vel ut.
Så kanskje hun gikk med på å bli hore, eller ble truet til det, for noen der., for å få lov å jobbe som TL, de resterende månedene, før hun dro tilbake til Norge?
For hun sa rundt jul 2005, at hun ikke fikk lov å fortsett som team-leader.
Men hun fortsatte likevel, frem til ca. juni 2006.
Og noen ganger, rundt mars-april 2006, var det kanskje, så så jeg at hun gikk med sånne små trippende skritt.
Som om hun hadde vondt når hun gikk.
Når hun kom på jobb.
Så om hun ble voldtatt av noe mob, eller Illuminati var det vel antagelig, på jobb.
Det ville jeg ikke funnet usannsynlig.
Kanskje det var derfor de utlyste en sånn stilling igjen, etter at Marianne slutta.
Da hadde vi jo to team-leadere.
Kanskje de ville ha hun Emelie Wallin, fra Sverige, inn i samme fella?
Men, da hadde jo jeg flytta til denne leiligheten, som jeg postet bilder fra, på bloggen, i går.
Og da trengte jeg jo mer penger, for jeg pleide å bo i et ‘shared house’, et bokollektiv, i Walton.
Og det kosta bare £240 i måneden.
Men denne leiligheten, koster £520 i måneden.
Så da søkte jeg på team-leader, for da ville jeg fått omtrent £100 mer i måneden, mener jeg Marianne nevnte.
Altså ikke så mye, men jeg sleit skikkelig med å betale regningene, da jeg jobbet på Arvato.
For jeg fikk utbetalt ca. £800 i måneden kanskje.
Noe sånt.
Og jeg hadde jo strøm og vann og mange andre regninger, enn husleie.
Så jeg kjøpte ikke lunch, i butikk.
F.eks ferdigsmurt sandwich, som er vanlig her.
Men jeg gikk 10 minutter hjem, i lunchen, og tok ut brødskiver fra frysern.
Og tinte dem i brødristeren.
Og tok på peanøttsmør.
Og så stressa jeg i ti minutter, for å komme tilbake til jobben, på 40 minutter, som pausen da ikke fikk lov å være et minutt lengre enn, plutselig, fordi de pluteslig ble så firkanta.
Jeg prøvde å forklare, at jeg dro hjem osv., men de var like firkanta som Hitler ville ha vært, kan jeg tenke meg.
Bare for å ta et eksempel.
Så da måtte jeg stresse i lunchen også.
Så hele dagen ble bare stress da.
For jeg ble sendt så mange danske samtaler, som de maste om at jeg måtte ta like bra som norske, så jeg sleit veldig.
Og jeg måtte jobbe på fridagene, for å få råd til å betale regningene.
Så da jeg skulle ha ferie, i desember, så var jeg veldig utslitt, etter flere måneders stress og mas.
Jeg tok jo opp problemene med Managing Director, og han ville ikke la meg jobbe der lengre, pga. min egen sikkerhet, sa han.
Jeg prøvde å nekte, men ble sendt hjem.
Så ble jeg konstruktivt oppsagt.
Men men.
Men jeg ble jo tilbudt en datajobb, av Rushby og team-leader Steinsland, da jeg leverte team-leader søknaden, den siste dagen før fristen, 30. juni vel, i 2006.
Emelie sa at hun ikke hadde søkt, men kanskje hun jugde.
Eller kanskje hun forrandret mening.
Det er mulig.
Noe sånt.
Men jeg hadde jo søkt team-leader, så jeg synes det var mer ryddig å ta ferdig den søknadsprosessen, før jeg søkte den ledige datajobben.
Jeg hadde jo erfaring med ledelse, fra Norge.
Så de kunne vel nesten ikke droppe å la meg bli team-leader, siden jeg hadde en bra søknad.
Og heller la Emelie Wallin, havne i den samme fella som Marianne.
Og så gjøre henne til hore, etter tre måneder, etter å ha truet med å gjøre henne til en vanlig medarbeider igjen.
Så derfor begynte de å mobbe meg, hele tida, på jobben, som jeg har forklart om i Arvato-filene, på Scribd.
For at jeg skulle slutte.
Steinsland mobba meg hele tida.
Hun er nok noe mob/illuminati, eller lignende.
Men jeg hadde jo ikke noen familie eller noe, som jeg kunne stole på.
Og heller ikke venner.
Og politiet i Norge og England, de bare tullet med meg.
Så jeg var avhengig av jobben.
Så jeg startet heller å ta opp mobbingen i møter osv.
For å prøve å løse problemene.
For jeg var jo bekymret for familien min i Norge, om de var under kontroll av noe mafia.
Så jeg ga meg ikke så lett, når det gjaldt å miste den eneste sikkerheten jeg hadde, som var jobben min, og de ca. £800 i måneden.
Som jeg trengte, for å fortsett kampen, for å få rettighetene min, altså vite hva som skjedde, fra Kripos og andre myndigheter.
Så, siste dagen hun Emelie jobba.
Så satt hun på team-leader plassen.
Så om de gjorde henne til team-leader, enda jeg nettopp hadde søkt.
Det synes jeg at jeg hørte at Line sa til Emelie.
At Steinsland, skulle ha permisjon i februar eller mars, i 2007, fødselspermisjon, så de trengte en team-leader.
Jeg hadde jo søkt.
Og hadde ti år erfaring, med ledelse, blandt annet som butikksjef, fra Rimi i Oslo.
Men meg ville de ikke gi noe tre måneders vikariat.
Jeg spurte Line i møte samme dag, om det her.
Men hun bare dekket over det, med å si at hun og Emelie bare hadde prata om noe venninne-greier.
Jeg hadde jo flere eksempler fra før, på at Line jugde til meg.
Det er filer om dette på Scribd.
Så jeg tenkte, at jeg kunne jo spørre Emelie, om jeg hadde hørt riktig.
Men hun svarte ikke i det hele tatt.
Dette var etter at Line hadde gått hjem.
Men da satt Emelie, på team-leader plassen.
Så om de hadde avtalt at hun skulle ha team-leader opplæring f.eks.
Men ikke sa fra til meg.
Men det skal jo være åpenhet, på slike arbeidsplasser.
Så de kunne jo ikke drive med noe sånn venninne-tisking, på jobben.
I hvertfall ikke om ting som hadde med jobben.
For alle har krav på å ha klarhet i, hvem som har hvilken funksjon osv., i firmaet, eller avdelingen, som man jobber.
Var f.eks. hun Emelie sjefen eller kollegaen min, den dagen, siden hun satt på team-leader plass, og hadde på noe team-leader skjerm osv.
Da hadde vel jeg rett til å vite det, om hun var sjef eller vanlig medarbeider.
For å unngå misforståelser.
Sånn var det også med han svensk/irske Michael, eller hvor han var fra, og som hadde et vanskelige etternavnet, så jeg skriver ikke det.
Han oppførte seg jo som en sjef der, ved at han ga meg skjema for å skrive opp arbeidstid osv., på slutten av dagen.
Uansett om jeg hadde skrevet på skjema, eller ikke.
Og uansett om jeg flere ganger tidligere, hadde fortalt han, at jeg klarte å huske det selv, og at han ikke trengte å gi meg skjema, på slutten av dagen.
Men da spurte jeg Lill, som var en tidligere team-leader der, om Michael, var sjef eller vanlig medarbeider.
Han var vanlig medarbeider, kom det fram da.
Men når jeg spørr om det samme, bare med en litt annen ordlyd, til Line og Emelie, da fikk jeg ikke noe svar.
Bare noe intetsigende svar fra Line, og ikke et ord til svar, fra Emelie.
Hun Emelie, var jo ganske ung, uten at jeg vet nøyaktig hvor ung.
Så jeg snakket ikke mer til henne den dagen da, i tilfelle hun ble redd for meg, at det var derfor hun ikke svarte, om hun var team-leader, eller ikke.
Og det var siste dagen, som hun jobba der.
Men hun var jo veldig pen jente, så da hun ikke dukka opp på jobb, så ble jeg bekymra, for om hun kunne vært kidnappa av noe mob el.
Noen ringte og sa til Line at hvis noen lurte på hvorfor hun Emelie var syk, så måtte vi ringe Emelie, å spørre.
Dette sa Line, til hele kampanjen.
Men jeg hadde ikke telefonnummeret, så jeg kunne ikke ringe.
Men jeg sa fra til Line, en drøy uke seinere, om det gikk bra med Emelie, siden hun ikke kom tilbake på jobb.
Jeg ble jo tullet med av politiet i både Norge og England.
Og jeg har jo publisert den journalen (som var forfalsket), fra psykiatrien i Vestfold, hvor hun litt dumme, tror jeg at jeg tørr å si, tyske psykologen, som skrev at jeg var 24 år, og ikke 34, og ga meg medisiner, mot paranoia og schizofreni.
Som jeg ikke tok da, for jeg trodde ikke det var noe galt med meg.
Hvis jeg sa til hun, etter råd fra onkelen min, som var urolig, at jeg hadde hørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’, så trodde hun jeg var paranoid, siden det ikke står noe i avisene i Norge, om at det er noe mafia i Norge.
Men men.
Så jeg var redd for, at hvis jeg kontaktet politiet i England, eller Norge, og sa at Emelie på jobben, kanskje var borført, siden hun var sykmeldt.
Så ville bare politiet sagt at jeg var sinnsyk, og aldri hørt på meg igjen senere.
Så jeg skjønte at jeg trengte dokumenter, sånn at det ikke var noen tvil.
Så derfor startet jeg den arbeidssaken.
Eller jeg holdt allerede på med den, siden jeg ble som jeg skrev, mobbet av Steinsland, med flere, særlig etter at jeg søkte team-leader, i juni.
Og dette var i oktober.
Og da hadde jeg ikke fått noe tilbakemelding på team-leader søknaden.
Så jeg var litt anspent pga. dette.
Men men.
Så jeg var jo utslitt, pga. all overtiden, og stresset i lunchen, og alle de danske samtalene, og all mobbingen fra Steinsland og Baines osv.
Men, jeg prøvde å kjappe meg med arbeidssaken, enclosure 7, på scribd.
For jeg hadde tenkt å ringe avisene om, at de brukte reinforcement, som Steinsland hadde fortalt meg, på Microsoft-aktiveringa, for det var ment for å dressere hunder, hadde jeg lest.
Og andre problemer.
Da kunne jeg prøve å få lys på problemene i firma, og da ville det også gi lys på situasjonen med Emelie Wallin, uansett om det var noe galt her, eller ikke.
Tenkte jeg.
Så jeg tenkte at det smarteste jeg kunne gjøre, i den situasjonen, var å gå videre med den arbeids-saken, for politiet bare tullet med meg, jeg hadde vært der mange ganger, og de ga meg ikke noe hjelp.
Så overtrakk jeg kontoen, i Nordea, med £800, eller noe.
Så da fikk jeg litt pusterom økonomisk.
For jeg var bekymret for hun Wallin, hun var så lenge borte fra jobb.
Så jeg bestemte meg for, at nå fikk jeg heller overtrekke kontoen, og heller bruke fridagene, på den arbeidssaken, enn å jobbe overtid, sånn at jeg kom noen vei.
Så fulgte Baines etter meg hjem fra jobb.
Så tok jeg taxi til politiet, for pengene jeg overtrakk, og rapporterte dette.
Logførte dette.
Så begynte senior team-leader Tippins, å juge, og si at det ikke var noen team-leader med navn Baines, i Arvato, enda Slettvold, allerede hadde fortalt meg at hans navn var Baines.
Så da rapporterte jeg Tippins også, til politiet.
Og også Rushby, fra HR, for de prøvde å hjelpe Baines, å dekke over de episodene jeg tok opp, hvor han mobbet.
På dette nevnte møte, i second floor, eller third floor, i the Cunard Building.
Så ringte politiet om kvelden, og ba meg ta det med Managing Director.
Jeg tok det med pressen også, for sikkerhets skyld.
Og jeg holder på med den saken ennå, snart to år senere.
For å prøve å få lys på firma, og problemene der.
Også det problemet, at det virka som at nordiske damer ble brukt som horer der.
Og de problemene med at lederne der læres opp til å bruke forsterkning, som er en psykologisk straffe/dressur-metode, må man vel si.
Dette er alvorlig nok i seg selv.
Synes jeg etter å ha jobbet med ledelse i ti år, i Rimi i Norge, og etter å ha hatt ledelse og organisasjon, som fag, på videregående og høyskole, i Norge.
Og det var også masse andre problemer i organisasjonen der, som jeg syntes var alvorlige.
Og jeg ble konstruktivt oppsagt, og presset til å jobbe så hardt, at jeg omtrent jobbet meg i hjel.
Og noen ganger, ikke klarte å prate vanlig på telefonen.
Men pratet veldig sakte, pga. at jeg hadde tatt for mange telefoner.
Så om det var planen deres, at jeg skulle jobbe meg ihjel, eller noe.
Jeg har ikke kommet til meg selv igjen, etter de månedene med slavedrift der, må jeg vel kalle det, i 2006, før nå de siste ukene.
Og det er jo to år siden nå.
Så da var jeg rimelig nedkjørt, da jeg ble permitert med lønn, før jeg ble konstruktivt oppsagt, fra Arvato.
Så det kan man nesten kalle drapsforsøk vil jeg si.
Så sånn var det.
Og noe annet.
De hadde også en sånn nesten hemmelig, eller i hvertfall skjult, nødutgang, som var inne i konstruksjonen av bygget omtrent, i the Cunard Building.
Branntrapp, het det kanskje.
Der gikk vi ved en brannøvelse.
Så det er mye rom og gjemte værelser, eller i hvertall mange rom i en sånn bygning.
Det var jo som en stor katedral, eller en liten skyskraper.
Så der kan det nok foregå mye rart, i sånne store bygninger.
For det er jo nesten som en by, en sånn bygning.
I hvertfall som en landsby.
La oss si at 300 personer kunne jobbe på Arvato, i first floor, samtidig da.
I hvertfall 200.
Noe sånt.
Og det var vel ikke fullt halve first floor.
Uten at jeg skal si det for sikkert.
Kanskje det var halve first floor.
Men si at 400 personer kunne jobbe i hver etasje da.
Eller 300.
Noe sånt.
Og så var det kanskje 9 etasjer da.
Det var jo kjeller og.
9 ganger 350 personer, på jobb samtidig.
Hvis hele bygget hadde vært fullt utleid.
Det er ihvertfall mulig, selv om det nok ikke jobbet så mange der.
Men det blir jo over 3000 folk.
Hjemkommunen min, i Norge, Svelvik.
Svelvik hadde 5000 innbyggere.
Men i et sånnt bygg, som the Cunard Building, så er det jo egne vakter osv.
Politiet og andre, de kan jo ikke se hva som foregår.
Ingen vanlige folk, lusker rundt der, for å se hva som skjer.
Og i skyskrapere, som i USA osv., der må det jo være enda mer folk på jobb osv.
Jeg tror kanskje ikke det var 3000 folk på jobb samtidig, i the Cunard Building.
Men kanskje 1000, kunne det vel vært.
Vanskelig å si.
Men mye stod også tomt der.
Så om det jobbet 500 eller 1000 der da, men at det kunne ha jobbet 3000 der da.
Noe sånt.
Så der var det nok mye krinker og kroker, og møterom, som det kunne skje mye rart i, i de forskjellige etasjene.
Hun Emelie Wallin, hun dukket jo opp gråtende, i heisen, i en sånn litt ‘ubebodd’ etasje, en gang.
Da kanskje hun hadde blitt brukt som hore, i et sånt ‘øde’ møterom, eller noe.
Hva vet jeg.
Her er det i hvertfall noe galt som har foregått.
Hva skulle Wallin gjøre, gråtende, i second floor, eller third floor.
Når disse var ‘øde’, og Arvato holdt til i first floor og fourth floor.
Jeg måtte hente noe greier i fourth floor, før jeg dro hjem for å spise lunch.
Fordi Microsoft-aktiveringa, bytta plass, mellom first floor og forth floor osv., kanskje ti ganger, på en måneds tid, sommeren 2006.
Så jeg hadde noe papirer eller noe, som jeg henta, på den forrige plassen vår, i fourth floor, før jeg dro på lunch.
Kanskje noe til en sånn ‘service-level konkurranse’, som Steinsland underlig nok, sa jeg skulle organisere.
Jeg tenkte det kunne være noe i forbindelse med team-leader utanning, på forskudd, siden jeg hadde søkt, så jeg gjorde som hun sa, selv om det virka for meg, som klart å være en team-leader oppgave.
Men jeg var vanlig medarbeider, som ble satt av Steinsland, til å gjøre en team-leader arbeidsoppgave da.
Jeg prøvde å lære mer om firma, siden jeg regna med jeg stod sterkt, til å bli team-leader, så jeg synes det var greit, å bli litt innblandet i driften av kampanjen.
Noe lignende var det i Rimi, da jeg ble leder der, så gikk det veldig gradvist, og ganske smått.
Jeg fikk først litt ansvar, og så litt mer og mer osv.
Men men.
Så jeg vil gjerne advare litt mot sånne store, uoversiktelige bygninger, som the Cunard Building.
For her er det ikke lett for byen, å vite hva som foregår.
Som man kunne klart, vil jeg gjette, hvis en avdeling var i en vanlig bygning, eller hus.
Og folk måtte gått ut av bygningen, for å spise, for eksempel.
Sånne ting.
Ikke sånn, at man gikk på jobb klokken 7, og ble i bygget hele dagen, til man gikk hjem kl 17.
Da er det vel bedre å ha mindre bygninger, sånn at det blir litt mer gjennomsiktig, hva som foregår.
Vil jeg tippe.
Så litt varsko mot sånne bygninger, som the Cunard Buiding.
Og også sånne bygg, som den pyramiden, som er planlagt bygget, i Paris.
Hvis bygget har egne vaktfolk osv., som en slags erstatning for politi, så kan de være både værre og bedre enn politiet, vil jeg tippe.
Men det virker som at en vanlig leietager, vil være sårbar, i en sånn bosituasjon, hvis noen bygger et nettverk, av naboer osv., så kanskje man blir der resten av livet.
Er det derfor det er edderkopper, i Liverpool hele tida nå. (Se ‘spider’ tag).
Fordi noen skal forklare folk om at noen bygger nettverk, eller nett, og prøver å fange de pene, unge damene, og andre, i dem?
Hva vet jeg.
Noe rart er det nok, vil jeg tippe.
Så sånn er vel det, får man regne med.
Så får jeg ta en pause her, for det er vel grenser for hvor mye energi jeg fikk av den middagen fra i går.
Men jeg tror sånn rødt kjøtt, som er i biff og kjøttdeig osv., blir litt dårlig behandlet for tiden, at man sier det usunt osv. Men jeg tror det er mer energi, i sånt rødt oksekjøtt f.eks., enn kanskje i kylling f.eks.
Uten at jeg skal si det for sikkert.
Men jeg lurer i hvertfall.
Og det har man vel lov å gjøre, får jeg håpe.
Vi får se.
PS 2.
Nå skrev jeg tekstmelding til hun Marianne Høkås, som var team-leader, på Microsoft-aktiveringa, i 2005 og 2006.
Om hun ble misbrukt, av han Aidan Tippins, eller noen andre, på det møterommet i second floor, da hun gråt etter møte.
Også fordi, at hun Sarah Rushby, hun gikk med så små skritt, ut av møterommet, etter at møtet var ferdig, og Baines og Tippins, hadde gått.
Da jeg hadde klagemøte mot Baines, høsten 2006.
Om hun herma etter måten, som hun Marianne, hadde gått på, når hun kom på jobb, noen ganger, som jeg la merke til, våren 2006, for da gikk hun med så korte skritt.
Om hun Rushby, skulle herme etter hun Marianne.
Som en slags mafia/mob vits?
Noe sånt, lurer jeg.
PS 3.
Nå fikk jeg tekstmelding fra hun Marianne.
Og hun skriver at hverken hun, eller noen av de andre jentene som jobbet der, ble misbrukt i det hele tatt.
Hvordan hun nå kan vite det.
Men men.
Så jeg måtte love, at jeg skulle slette alt om det her, så fort som den saken mot Arvato/Microsoft var ferdig.
Jeg bodde jo på hostellet, international inn, siden jeg måtte flykte fra Norge, på 35 årsdagen min, 25. juli 2005, siden det kom noen folk med hunder og som jeg hørte skulle skyte meg der.
Så havnet jeg i Liverpool, men jeg hadde ikke så mye penger, så den første uka cirka, så bodde jeg på hotell, som Travellodge, og Nelson hotel, men etterhvert så fant jeg ut, at jeg måtte spare litt, så jeg bodde på International Inn, i ca. tre uker, før jeg fikk jobb på Arvato.
I resepsjonen, på International Inn, så hang det en oppslagstavle.
Jeg prøvde å ringe Kripos osv., angående at jeg ble jaget vekk fra gården til onkelen min, og angående at jeg var bekymret over familie og venner i Norge, siden jeg mistenkte at de var under kontroll av noe mafia.
Men jeg skjønte jo det, at jeg måtte ha en jobb, for det var begrenset hvor mye penger jeg hadde.
Så jeg kunne jo ikke trylle fram noen penger fra noe sted, og selv om jeg var mer eller mindre i sjokk, siden jeg ble spionert på i Liverpool og, av noe lokal mob kanskje, siden jeg var jo veldig anspent pga. det her mafia greiene, og at Oslo politiet, Kripos og Merseyside-politiet ikke ville hjelpe/bli blandet inn.
Uansett, så hang det en lapp for vikarbyrået Reed, på International Inn.
De ville ha meg til å jobbe som slakter, men jeg forklarte at jeg hadde bare jobbet i kjøttavdelingen til OBS Triaden, med å skjære opp pålegg osv., men hvis man skal jobbe som slakter, så tror jeg man trenger opplæring i å skjære opp biffer osv., sånn at man vet hvor på dyret indrefilet og ytrefilet er osv., selv om vel britene bruker andre betegnelser, såvidt jeg har forstått ja, uten at jeg husker de nå.
Også ville de ha meg til å ha en sånn job center programme jobb, på Asda, som var for folk som hadde problemer med langtidsledighet og var uteliggere osv.
Og jeg klarte ikke å plassere meg i noen av de kategoriene, for jeg bodde jo på hostellet, så jeg kunne nesten ikke si at jeg var hjemløs akkurat, selv om jeg nå må si at jeg var flyktning, siden jeg ble jaget fra Norge av noen jeg ikke visste hvem var, og ikke fikk hjelp av myndighetene, og ikke hadde noen av familie/venner som jeg kunne stole på ordentlig, siden det her var en alvorlig situasjon, og jeg vel ikke har noen jeg er så på talefot med, nær sagt, at jeg kan stole på de fullt ut, hvis det oppstår en alvorlig situasjon da.
Jeg synes ikke at jeg kan si at jeg har noen sånne blant familie eller venner.
Det er kanskje uhøflig å si, men det hadde jeg tenkt igjenom før, og ikke klart å finne hvem jeg skulle stole på.
Det er mulig jeg tar feil, men utifra det jeg visste da, så synes jeg ikke at det var noen jeg kunne stole helt på.
Men men.
Reed, sendte meg etterhvert til Randstad.
Et annet vikarbyrå.
Det synes jeg var rart.
Da tenkte jeg ikke på det, fordi de forklarte det ikke ordentlig for meg, at Randstad var en konkurrent.
Men Reed hjalp å forbrede meg, til møte hos Randstad.
Så hva som foregikk, det er vanskelig å si.
Men jeg pratet med Joanne der da, og det møte gikk bra, angående Arvato/Microsoft jobben.
Og det møte gikk bra.
Og jeg synes også jeg kunne en kar (en sjef?), som overhørte møte, og som visstnok hørtes imponert ut osv.
Men jeg klarte ikke å se hvem det var, det var vel bak en sånn skillevegg, eller noe, da.
Men jeg skulle møte der, noen dager senere, og da var det en pen dame der, som ble introdusert som Julia, som gikk sammen med meg, ned til Cunard Building, nede ved the Mersey da.
Så kom vi ned til gangbroa, som går over veien, en to-felts vei, som går i begge retninger, mellom byen og the pier head da, hvor the Cunard Building, the Liver Building, og Port of Liverpool building ligger da.
Den kjente Liverpool waterfront/The three graces.
Hun Julia, forklarte at det var Cunard Building da.
Jeg ble imponert, bygning er i en gotisk stil, og er på størrelse nesten med en katedral, kan man vel nesten si.
Så jeg sa at jeg synes bygningen så fin ut da.
Så sa hun Julia, at hun likte bedre the Liver building da.
Dette, når jeg tenker tilbake på det, så synes jeg det kan tolkes, som at hun ikke likte det som foregikk i the Cunard builing, men at det i the Liver Building, foregikk mindre lugubre ting da.
Sånn tolker jeg det i hvertfall i ettertid.
I hvertfall er det en mulig tolkning.
Jeg fikk ikke jobb-intervju med Senior Team-Leader Kevin, som vel var planen.
Men det dukka opp en Microsoft team-leader, som jeg ikke husker navnet på, men som også, i likhet med Kevin, var brite, og som jobbet der, i likhet med Kevin, en eller to måneder kanskje, etter at jeg begynte der, før de begge sluttet.
Han her team-leaderen, fra jobb-intervjuet, han hadde hår i nesa, husker jeg, og brunt eller mørkt hår vel, hvis jeg husker riktig.
Jeg fikk også prate med Katarina, fra Sverige, eller vel fra USA, som bor i New Zealand nå.
For de skulle teste språk-kunnskapene mine i de skandinaviske språkene da.
Jeg var vant til å sjekke opp alle damene fra Australia osv., som dukket opp på hostellet, fordi jeg hadde ikke noe annet å gjøre, enn å sitte i loungen der, om kveldene og se på TV, for det gikk nesten ikke ann å bare oppholde seg i soverommet, hvor det var mange folk som hadde hver sin køyeseng da.
Så jeg satt mye i loungen, må jeg innrømme.
Å da måtte jeg nesten prate med folka som dukka opp der, for ellers ble det veldig kjedelig, og jeg visste egentlig ikke om det mafia-greine fra Norge, var kjent i Liverpool, det kunne jeg nesten ikke vite noe om, selv om jeg merka at jeg ble observert og kommentert om hele tida, men om det var fordi jeg var anspent, eller fordi politiet hadde fortalt at jeg hadde fortalt dem, at jeg var forfulgt av mafia, eller om det som hadde skjedd i Norge var kjent her, det vet jeg ikke.
Det siste så jeg på som litt usannsynlig egentlig, men jeg vet fortsatt ikke sikkert hva som foregikk, annet at jeg ble observert, kommenter om, og spionert på da.
Blant annet mens jeg satt i loungen der, ble jeg spionert på, gjennom vinduene der, mens jeg satt og leste i avisa og så på TV, jeg husker jeg oppdaget en kar som så på meg.
Og det samme da jeg flyttet til Mandeville St, noen dager etter jeg fikk Arvato-jobben.
Der ble jeg også spionert på.
En gjeng ungdommer, med svarte jakker, ålte seg opp, eller en av de, på taker over lysthuset, eller hva et sånn rom som er en mellomting mellom innendørs og utendørs heter.
En ungdom ålte seg opp på det taket, eller taket ved siden av, var det kanskje, og glodde inn på rommet mitt, gjennom vindu, i speilet, som stod der fra hun finske dama fra Arvato, hva het hun da, nå stod det stille i hue, og så på meg som hadde hatt tidlig vakt vel, og sov/slappa av i senga.
Så hørte jeg vel en lyd da, kikka i speilet, og så en gjeng på tre-fire ungdommer utenfor, i 16-17 års alderen kanskje, hvorav en lå ålt oppå taket, like under vinduet til rommet mitt.
Om han bare spionerte, eller om han hadde tenkt seg inn på rommet mitt, det er vanskelig å si.
Men jeg fjerna det speilet da, og slutta å ha vindu så særlig mye oppe.
Det var bare enkeltglass, og ikke så bra isolert, så det gjorde ikke så særlig forskjell vel.
Men men.
Det rare med Randstad.
Var at, selv om jeg ikke snakket med de som jobba der.
Så forrandret f.eks. hun Joanne, måten hun presanterte seg for meg, fra Jo, fra den første tiden.
Så var hun Joanne, uten at jeg hadde pratet med hun i mellomtiden.
Og britiske damer, de er sånn, at hvis de liker deg, da sier de den korte versjonen av navnet sitt.
Men hvis de ikke liker deg, da heter de det vanlige navnet.
Det samme med hun Julia, som ble til Juliana, omtrent på samme tiden.
Så noe må nok ha skjedd.
Jeg husker han Microsoft team-leaderen, med brunt hår, og hår i nesa, han spurte, på jobb-intervjuet, da intervjuet var ferdig, om hva hun dama fra Randstad het.
Da han gikk opp trappa til 2nd floor på Cunard der, og jeg gikk ut.
Og på jobb-intervjuet, det glemte jeg, så overhørte jeg, hva Katarina (Murie), sa til han britiske team-leaderen, etter at jeg og hu snakka sammen.
Og da var jeg kanskje litt rølpete, fra den tiden fra hostellet.
Så jeg spurte vel henne hva hun drev med i byen og sånn da, som om jeg pratet med en av damene på hostellet nesten, for der dukka det opp nye damer hele tiden, så det var nesten hver dag at man begynte å prate med en ny dame.
Dem synes vel det var morsomt med en sånn kar med skjegg, som jeg hadde da, som satt og leste avisa og drakk øl og spiste pizza i loungen, hva vet jeg.
For jeg hadde fortsatt problem med trynet, så våren/sommeren 2005, så begynte jeg å ha skjegg, som jeg hadde fram til nyttår 2006 ca.
Da var trynet rimelig normalt igjen, så da kutta jeg ut det.
Men hun Katarina, sa til han britiske Microsoft team-leaderen da, at språkkunskapene mine var bra, ‘but he’s not a gentleman’.
Så hvorfor hun sa det, det vet jeg ikke.
Men jeg var kanskje litt for vant til å prate med alle damene på hostellet.
Men jeg spurte henne ikke om det, siden det var jobbintervju osv., jeg bare holdt kjeft.
Og jeg vet ikke hvorfor hun sa det så høyt, at jeg hørte det, men kanskje hun glemte seg, eller noe da.
Hm.
Vanskelig å si, kanskje hun var stressa, og glemte at jeg også kunne forstå engelsk, selv om jeg var norsk.
Hva vet jeg.
Jeg spurte henne heller ikke om det, senere heller, da begge jobbet som vanlige Contact Center Representatives, på Arvato, Microsoft kampanjen.
Det ble litt for rart tema å ta opp, så det ble aldri noe av.
Hun flyttet, sammen med en brite, vel, eller amerikaner kanskje, eller kanskje en fra New Zealand da, til New Zealand, sommeren 2006.
Og studerte International Business, og er nå Brand Manager for Mars sjokolade i New Zealand, har jeg sett på Facebook-siden hennes.
Så sånn er det.
Så jeg får kanskje sende hun en melding og spørre hun hva hun mente med det.
Vi får se.
Hm.
Mer da.
Jo hun finske jenta, som hadde rommet i Mandeville St. før meg, hun het Taru vel.
Kom jeg på.
Og det var hun Marianne, som senere ble team-leader, som jeg fortalte, at jeg ikke hadde noe sted å bo i helgen, siden hostellet var fullt.
Eller jeg fotalte vel bare at jeg trengte en leilighet.
Så den andre dagen jeg jobbet der, så sa Marianne, at hun Taru skulle flytte, og at jeg kunne ta over rommet hennes i et hus i Walton, i en den siste måneden av kontrakten hennes.
På de tre ukene, cirka, som jeg bodde på hostellet, så hadde jeg opplevd to dager vel, som hostellet var helt fullt.
Jeg hadde jo egentlig tenkt meg til Sunderland, men kom meg ikke dit, av forskjellige grunner, selv om jeg kom meg til Edinburg, Newcastle, Leeds og Manchester, men det var noe sånne mafia-greier som foregikk, virka det som, så det endte med at jeg dro tilbake til Liverpool, de to gangene jeg prøvde å komme meg til Sunderland og Newcastle osv.
Men men.
Så to netter, så hadde jeg ikke booka.
Og hostellet var fullt.
Og en heller luguber-aktig dame, holdt til i loungen på hostellet, så det var ikke så artig å være der.
Så jeg dro på byen, til utestedene stengte, og så gikk jeg litt rundt og sånn.
Men det ble slitsomt, så det endte med at jeg sov noen timer utendørs, jeg må innrømme det, men det var jo sommeren så.
Men det var bare to netter, når hostellet ikke hadde noen ledige plasser, og jeg hadde ikke så mye penger, så det var ikke sånn at jeg bestilte for mer enn tre-fire dager av gangen, fordi det ville også virket litt rart, hvorfor ville noen bo på hostellet i fire uker for eksempel.
Så da, da jeg ble tilbudt rommet i Mandeville St., så likte jeg meg ikke så bra der, for hun Melissa åpna døra, i nattkjolen, med en spy-flekk, eller noe, på nattkjolen, eller om det var en kjole hun hadde gått ut i, røyka en rev og sovna, mulig noe sånt.
Og han australieren der, Steven vel, han gikk i joggebukse og var ubarbert osv, og litt sånn rølpete stil, jeg synes han virka litt luguber, selv om jeg husker at Margrethe på jobben, Aulestad, eller noe, likte han.
Men samme det.
Det sa hu, hu kjente også Taru, og var på besøk der, første kvelden jeg bodde der.
Men sånn er det.
Og det var også noe rot i trappa.
Så jeg hadde egentlig ikke noe lyst til å flytte inn der.
Men, det frista veldig lite, å sove utendørs osv., i helgen, fordi hostellet var fullt, på grunn av Matthew Street festivalen, så det endte med at jeg slo til på det rommet der da.
Og der hadde dem masse set-up med meg, hele tida.
Og de her jentene, Melissa og Janine, de rapporterte til noen, om det var politi eller mob, det skal jeg ikke si.
Og han australieren var rimelig luguber og, han kjente alle de lokale folka da, og dro på den lokale puben, ved siden av kirka i Walton der da, Dark Horse, eller noe, hele tida.
Men men.
Mulig puben het noe annet.
Så da jeg arvet noen penger fra Norge, så hadde jeg først tenkt å kjøpe en bil, og kjøre til Norge og se hva som foregikk.
Men det endte med, at jeg flytta ut fra Mandeville St., og til egen leilighet i Leather Lane, i sentrum, fordi det ble for slitsomt med alle set-upene i Mandeville St.
Men leia her i Leather Lane, er mer mer enn dobbelt så høy, som i Mandeville St.
Og den jobben jeg hadde på Arvato, var bare betalt litt over fem pund i timen.
Og den jobben jeg har nå, er det ikke så utrolig høy lønn på heller, må man vel si.
Så jeg sliter en del med regningene, må jeg innrømme, på etterskudd med alle regningene, og den ene bankkontoen er overtrukket og.
Hvis jeg hadde visst hva som foregikk, angående disse mafia-greiene, og set-upene, osv., så hadde jeg nok ikke flytta til et sted med så dyr husleie.
Men jeg synes annonsen, for den her leiligheten, i lokalavisa, så ordentlig ut da.
Og jeg ville gjerne bo et sted uten set-up osv.
Så da bare sjangsa jeg på det firma som eier den her leiligheten da.
Så det var sånn det hang sammen, at jeg flytta hit.
Men hvis det ikke hadde vært noe sånn mafia/mob ting, som foregikk, så hadde jeg sett på prisen på leia.
Og da hadde jeg sluppet å jobbe så mye overtid på Arvato, og slitt så mye med regningene mine nå.
Så derfor synes jeg det er idiotisk av politiet/myndighetene, å ikke fortelle folk hva som foregår, angående sånne mob/mafia ting, for da, hvis de ikke forteller, så blir det umulig å ha kontoll på livene sine, for jeg vet ikke hvor i byen her, som det er smart å bo, med tanke på å ha kontoll mot sånne mafia/mob ting.
Men den her leiligheten, er nok ikke det dummeste stedet å bo, det er fin leilighet, i sentrum av byen, i det beste strøket omtrent vel, så det er skikkelig snobbete.
Men men.
Så jeg burde nok ikke klage.
Men, våren 2006, så satt plutselig, Joanne, og en annen dame, jeg tror ikke det var Julia/Juliana, og smilte til meg.
Kan de ha vært noe med politiet eller noe da.
Det var jo på den tiden jeg ringte anonymt til Oslo-politet, angående at jeg trodde søtra mi var under kontroll av mafia, pga. telefoner osv., jeg fikk fra hu.
Jeg ringte anonymt, for onkelen min, han insisterte jo på, i 2005, at jeg måtte til psykolog, for å få bo på gården der, og jeg gikk med på det, for å roe han ned, sånn at han kunne skjønne at jeg ikke løy om de her mafia-greiene som foregikk i Oslo osv. da.
Så jeg regnet med, at grunnen til at politiet ikke hjalp, når jeg ringte, kan ha vært fordi onkelen min, eller søstra mi, eller den psykologen f.eks. da, kanskje sa til politiet at jeg var sinnsyk, eller noe da.
Hvem vet.
Så derfor ringte jeg anonymt, fordi jeg ikke fikk noe hjelp, når jeg sa navnet mitt.
Så ringte jeg en gang til, og da sa jeg det samme om broren min, uten at jeg vet om noe forgikk der egentlig, men jeg synes nå jeg kunne gjøre det da.
Om det kan ha vært sånn, at dem tok ned noe mafia i Norge/Oslo, på den tiden, våren 2006, og at det var derfor Randstad-damene smilte.
Det er vanskelig å si, for ingen har fotalt meg noe om ting som dette, som det ikke står om i avisa, hverken før eller etter, jeg først overhørte om det her mafia-forfølging greiene, i 2003.
Men disse Randstad-damene, må nok ha spionert på meg, på noen måte.
Fordi, jeg snakket nesten aldri med de.
Og først, uten at jeg snakket med de, så ble de sure på meg, og skiftet navn fra Jo til Joanne, og fra Julia til Juliana.
Uten at jeg kan si at noe spesiellt hadde skjedd.
Og senere, et halvt år senere igjen kanskje, så satt de plutselig å smilte pent, og så på meg, men jeg satt og jobbet da.
Igjen uten at noe spesiellt hadde skjedd mellom meg og Randstad.
Så her har det nok vært noe baksnakking og/eller spionering ute å gått.
Og det tror jeg nok må ha vært ganske mye av, bak ryggen på meg, de siste årene.
Og ikke så veldig mye prating/’leveling’ med meg, i det hele tatt, fra noen som helst.
Jeg sier det jeg vet, og skriver om det på bloggen.
Og folk sier ingenting til meg, men de ber meg tenke fremover.
Og det er ikke sånn det skal være, det betyr alle driver å fucker med meg.
Så hva det er de dekker over, det er vanskelig å si.
Men de har vel gjort noe de ikke tørr å fortelle om da.
Så hva de har gjort, det er vanskelig for meg å si.
Men å oppføre seg sånn, jeg kan ikke akkurat si, at jeg synes at det er noe artig.
Det er sikkert artig for politiet å ta ned mafia osv.
Men om det er så artig for min del, at de driver å ødelegger livet mitt osv., det vet jeg ikke.
De er kanskje for feige, til å tørre å gjøre jobben sin selv da.
Jeg var student, så jobben min var å bli ferdig med utdannelsen min, i 2003.
Jobben min, var ikke å bli tullet med, å få livet ødelagt av politiet.
Det hører ikke noe steder hjemme.
Folk har rett til å bestemme over livet sitt selv.
Men det virker som at ingen synes at jeg har rett til det.
Så hva alle drittsekkene driver med, det vet ikke jeg.
Men det er vel en verden av drittsekker da.
Så jeg håper folk er fornøyd da.
Jeg synes nesten ikke jeg kan se det på noen annen måte, når jeg blir fucka med på en måte som det her.
Så hvor alle drittsekkene kommer fra, det vet ikke jeg.
Men verden har vel blitt sånn da, at alle har blitt drittsekker.
Hva vet jeg.
Det er vel idealet å være en kynisk drittsekk da.
Men at alle skal slå seg sammen, og være kyniske drittsekker mot en person, som meg da.
Det synes jeg høres helt kvalmende ut.
Så jeg vet ikke hva jeg skal skrive jeg.
Men jeg får håpe folk er fornøyd med dritten sin da.
Det får man håpe at dem er, og at dem har lykke til i forbindelse med det.
Så får jeg ta forbehold, hvis det er folk som ikke vet hva som foregår.
Det vet jeg ikke.
Men det er nok rimelig mange som er med på den her fucka med rettighetene mine.
Så det er helt sinnsykt, mener nå jeg.
Så hele verden er sinnsyk og en er en gjeng med drittsekker.
Er det sånn det er.
Fy faen, sier jeg.
Ja, da tror jeg at jeg må tenke lenge, hvis jeg skal finne ut hva jeg skal gjøre med det.
