johncons

Stikkord: Danmark

  • Det siste jeg har om, på reise-bloggen min, er jo fra det stedet jeg fant, ved Newcastle, hvor vikingene hadde et angrep. Hvordan kan dette ha skjedd?

    vikinger newcastle

    http://johncons-reise.blogspot.co.uk/2011/12/bilder-fra-north-tyneside.html

    PS.

    Forskere har nå prøvd å finne ut hva som kan ha skjedd:

    vikinger newcastle hva har skjedd

    (Samme link som ovenfor).

    PS 2.

    Det som man etter mange års forskning, tror kan ha skjedd, det er følgende:

    1. Vikingene har kommet med et vikingskip, inn i bukten.

    2. Vikingene har gått opp til de kristne og ranet dem.

    3. Vikingene har tatt med ransutbyttet ned igjen til vikingskipet.

    4. Vikingene har dratt tilbake til Norge igjen.

    (Eller om det var til Danmark.

    Selv om dette kanskje er litt usannsynlig, siden den bakken opp til de kristne nok var litt vel bratt, iforhold til det dansker nok var vant til, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Men men).

    Så sånn var nok det.

    Så dette viser hva man kan finne ut av hvis man forsker mye og får midler til å finne ut av dette.

    Så sånn er nok det.

    (For å tulle litt).

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok 2 – Kapittel 84: Mer fra OBS Triaden, mm.

    I ferskvareavdelingen, (før den gikk konkurs), så jobba det også ei dansk dame, i begynnelsen av 20-årene vel, husker jeg.

    Hu gikk i kassa mi en gang, husker jeg.

    (For å kjøpe lunsj, eller noe, vel).

    Og jeg prøvde å tulle-prate på dansk da.

    (Siden jeg hadde en dansk mormor da, (nemlig bestemor Ingeborg)).

    Så jeg prøvde å si ‘min bestemor er dansk’, med dansk-aktig uttale da.

    (Noe sånt).

    Og da, så sa hu danske, i ferskvaren, at da trodde hu det, at bestemora mi måtte være fra København.

    Og det var jo riktig da, bestemor Ingeborg var jo født og oppvokst på Sjælland, nemlig i Fredriksverk og i København da.

    I den danske overklassen, som datter av en fabrikkeier som eide en av Danmarks største fabrikker.

    (Nemlig jernverket i Fredriksverk da.

    Og hennes bestefar eller oldefar skjenket byen havnen der da.

    Og bestemor Ingeborg vokste opp herskapelig da, i en stor direktørbolig der.

    Og hun hadde privat-lærerinne, (sammen med sine søsken), har jeg lest på nettet.

    Og hun var etter adelige/kongelige og hennes morfar, (Anders Gjedde Nyholm), var også Chef for Generalkommandoen, tilsvarende det som heter forsvarssjef, i dag).

    Men jeg svarte ikke noe, da hu danske i ferskvaren, spurte om min mormor var fra København.

    (Siden hu syntes at jeg snakket som en fra København da kanskje, når jeg tulle-snakket på dansk).

    For på den her tiden, så var jeg vel ikke helt sikker på, på hvilken øy, som Fredriksverk lå da.

    For alt hva jeg visste så kunne like gjerne Fredriksverk, (eller om det skrives Fredriksværk), ligge på Jylland eller Fyn, som på Skjælland.

    (For alt hva jeg visste, liksom).

    For det var ikke sånn at noen i slekta mi hadde dratt meg ned, for å se på den byen, Fredriksverk, som en av mine danske forfedre, hadde eiet et stort jernverk og skjenket byen havnen i.

    Nei, det var det aldri snakk om engang, at jeg skulle på noe ferie, eller noe sånt, ned dit.

    Kanskje fordi at bestemor Ingeborg sin far, han mistet jo dette jernverket.

    Fordi han ikke ville være ‘jovial’, som min mormor sa, når jeg ringte henne, her fra England, et år eller to, før hun døde, i 2009.

    For han eide visst det jernverket sammen med en svoger, som visst gjorde et eller annet slags ‘lureri’ nesten da, sånn at min oldefar mistet sin del av jernverket da.

    (Noe sånt).

    Og min danske oldefar, han begynte da etterhvert heller å jobbe som agent/grossist, i København, for noen store, tyske rederier, (var det vel), i mellomkrigstiden da.

    (Etter at min mormor og de først hadde bodd en stund i Tyrol, (fortalte min mormor, på telefonen).

    Etter at min oldefar mistet sin del av det berømte jernverket da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også ei nordlandsk dame vel, som jobba i den ferskvareavdelingen, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Jeg kunne vel ikke alt på rams, på den her tiden, om at min morfar, Johannes Ribsskog, hadde vært rådmann, oppe i Hadsel, (i Vesterålen), på 50 og 60-tallet.

    Men det er mulig at jeg huska det min mor noen ganger sa.

    På 70-tallet, osv.

    Nemlig at det bare fantes ‘en gate’, i Stokmarknes, (hvor hu vokste opp).

    Og at jeg eventuelt fortalte det her, til hu nord-norske, i ferskvareavdelingen da.

    Det kan tenkes.

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den gangen, som jeg jobba, som ansvarlig, den første dagen, som sommer-spesialvare-avdelingen, var åpen, våren/sommeren, 1992.

    Så var det en veldig høy diff, i kassa, husker jeg.

    Som jeg vel fikk skylda for, (eller ihvertfall kjeft for), vel.

    Men de her spesialvaresjefene.

    (Det vil si Lars Erik Koritov, som var sjef for spesialvareavdelingen, på OBS Triaden da.

    Og en annen kar, som antagelig må ha vært sjefen for spesialvareavdelingen, på OBS Lillestrøm, (siden Forbrukersamvirket i Lillestrøm kjøpte opp OBS Triaden, etterhvert da, etter at han disponent Skjalg, slutta/fikk sparken vel).

    Disse kara, de var sikkert flinke, når det gjaldt spesialvarer.

    Men når det gjaldt kunnskap om kassaapparater, så var de ikke helt på topp, tror jeg.

    For dagen før jeg jobba der, (var det vel).

    Så hadde vi hatt et møte da, (som jeg har skrevet om tidligere. Da jeg sa at kassa burde være boltet fast, for den stod bare løst da, oppå et bord, eller noe).

    På det møtet, (eller hva man skal kalle det), så ble det foretatt en del prøveslag.

    For det var noen dyre varer, (som jeg ikke husker nøyaktig hva var, som ble solgt der.

    Bildekk muligens).

    Og jeg visste jo ikke hva som ble gjort, med den kassa, før jeg skulle jobbe i den avdelingen, dagen etter, eller noe.

    Men etter at det var en høy diff der da.

    Så skjedde det, at ei dame på kontoret, (ikke Klara, for hu mista vel jobben, omtrent da disponent Skjalg slutta, tror jeg), så på rullen.

    Og da så hu det, at det hadde blitt foretatt masse prøveslag da, på flere hundre kroner da, flere av de.

    Så det var jo grunnen til diffen da.

    At vi hadde testa kassa, dagen før.

    Uten at kassa hadde blitt nullstilt i mellomtiden.

    Fortalte hu kontordama meg, mens hu lo/smilte litt da, av at det gikk an liksom, å tøyse/rote sånn, liksom.

    Men jeg vet ikke om Lars Erik Koritov, skjønte hva som hadde skjedd.

    Når det gjaldt grunnen til at det ble så høy diff.

    Og når det gjelder han spesialvaresjefen, fra OBS Lillestrøm, så nok ikke han med seg det, tror jeg, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men han kjefta vel på meg, fordi at noen sedler hadde falt bak kassaskuffen, (mener jeg å huske).

    Fant vi ut, når vi tok oppgjøret, etter den første dagen da.

    Men dette var et kassaapparat, som jeg ikke var vant med.

    Og det var vel ikke drop-safe der heller, tror jeg.

    Så sedlene fløyt liksom, i kassa der da.

    Men hva skulle man gjøre, når det ikke var drop-safe der liksom?

    Nei, det var ikke så mye jeg kunne ha gjort da egentlig, (vil jeg si).

    Men han spesialvaresjefen, fra OBS Lillestrøm da.

    Han ble sur på meg, på grunn av de her tingene da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg fikk vel ikke lov å jobbe mer i den sommer-spesialvare-avdelingen, etter den første dagen der vel.

    Så det er mulig at jeg endte opp med å bli noe slags syndebukk, for de her problemene da.

    Jeg fikk ihvertfall ikke lov til å jobbe der mer enn en vakt, (eller noe), mener jeg å huske.

    Enda jeg egentlig ikke hadde noe imot å jobbe selvstendig heller.

    Sånn som det arbeidet, i den sommer-spesialvare-avdelingen var.

    For der, så var det bare jeg som jobba, det meste av tiden, på den nevnte vakta, som jeg jobba der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, like etter at Matland ble til OBS Triaden vel.

    Så hadde vi et slags smilekurs, på spiserommet der, (var det vel).

    En kar, fortalte oss det, at det var menneskelig å feile.

    Og at vi måtte godta det.

    Og innse at alle kunne gjøre feil, (husker jeg).

    Noe som jeg husker, at gjorde meg mindre stressa og anspent.

    At det liksom var lov til å gjøre feil da.

    Det hadde jeg vel ikke hørt så ofte før, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også muligens på det kurset, at vi i kassa, fikk beskjed, om å si ‘velkommen igjen’, til alle kundene.

    Noe som varte i en del uker vel.

    Før flere og flere slutta og si det da.

    Og tilslutt, så stod det en litt eldre fyr, oppå meg omtrent, i kassa, og skreik ‘velkommen igjen’, til meg, igjen og igjen da.

    Som på en slags ironisk måte da.

    Fordi det hadde vært noe feil prising, inne i butikken, eller noe.

    Så skulle han eldre, litt ‘gnom-aktige’ karen, (må man vel si at han var).

    Han skulle liksom hevne seg på meg da, ved å skrike gjentatte ganger, (som en ‘hårføner-aktig’ måte nesten), like ved der jeg satt og jobba da.

    På grunn av at jeg sa noe jeg hadde fått beskjed om å si, på det smilekurset da, (var det vel).

    Og fordi at noen på gølvet, i butikken, hadde rota med noe prismerking, (eller noe sånt), da.

    Så det var jo veldig artig, må jeg si.

    Å ha en sånn gal idiot, stående like ved en, i fem minutter kanskje, mens han uten stans ropte ‘velkommen igjen’ da, (eller om det var ‘takk for handelen’, eller noe sånt. Det var ihvertfall det som vi fikk beskjed om å si, på et sånt kurs da, som han ‘idioten’ ropte i flere minutter, inn i øra mine da, på en travel fredags eller lørdagsvakt, var det vel).

    (Mens jeg hadde øya til Fanney eller Liss vel, på meg, fra kassa bak meg vel.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 82: Mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

    Våren 1991 så var det dansketur, med OBS Triaden, husker jeg.

    Jeg husker ikke hvem som arrangerte dette igjen.

    Men denne gangen var det ikke Knut Hauge og Lene fra Rælingen, som drev og arrangerte, tror jeg.

    Jeg kan faktisk ikke huske dem fra båten, (som var Stena Saga).

    Så det er mulig at de hadde slutta før det her.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg husker at jeg ba om fyrstikker i resepsjonen, når jeg kom på båten.

    For jeg hadde ikke lighter, (av en eller annen grunn).

    (Dette var en lørdag kveld, og jeg hadde vel jobba hele dagen, på OBS Triaden.

    Så det er mulig at lighteren min lå igjen på spiserommet, eller noe.

    Hvem vet).

    For jeg mente vel å huske at de pleide å ha fyrstikker, i resepsjonen da, på disse ferjene.

    Men timing-en var kanskje litt dårlig, (tenkte jeg på, etterhvert).

    For Scandinavian Star-ulykken hadde jo nettopp vært.

    Og jeg fikk vel noen kommentarer, (eller ihvertfall blikk), fra kassaleder Helene også.

    (Som lurte på hva jeg dreiv med da).

    Så på denne reisen, så var jeg litt utafor, etter det at jeg jo hadde dummet meg ut, og spurt om fyrstikker, i resepsjonen der, med en gang jeg kom om bord i båten.

    (Enda Scandinavian Star-ulykken nettopp hadde vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Stena Saga var jo også den danskebåten, som jeg hadde sniki meg med, til Danmark, et år før det her.

    Da jeg møtte Eva Olsen og typen, på Oslo City.

    Og de skulle til Danmark med Gjerdes Videregående, i Drammen.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også vært litt uheldig, med klesinnkjøpene mine, før denne dansketuren da.

    Jeg hadde jo kjøpt meg en ny skjorte, på KaphAhl der, i Karl Johan/Lille Grensen.

    Den dagen, som jeg var på jobbintervju, på Rimi Rosenkrantzgate.

    Men den skjorta, den hadde liksom en sånn rar krage da.

    Det var bare en slags knepping, der kragen liksom skulle ha vært da.

    (Men jeg var ikke så flink til å kjøpe klær da.

    Så jeg var glad bare jeg klarte å finne meg en skjorte, liksom).

    Så jeg følte meg litt dum da, på den her dansketuren.

    Siden jeg hadde en rimelig rar skjorte og hadde driti meg ut og spurt om fyrstikker der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dreit meg også ut, med en jakke, som jeg kjøpte på KaphAhl, på den her tida, (husker jeg).

    For det var en slags pastellfarget jakke, husker jeg.

    Som hu som jobbet der, sa at var fin og sånn da.

    Men når jeg gikk ut av butikken, så husker jeg at hu dama sa, ‘også pastell da’, (eller noe).

    Så de var hykleriske, de som hjalp meg med å handle klær der da.

    (Må jeg nok si).

    Og da prøvde jeg å ta den jakka opp på armene, husker jeg.

    På skikkelig 80-talls vis da.

    En gang på jobben, på OBS Triaden der, husker jeg.

    For å prøve å se kul ut da.

    Men uten å lykkes, tror jeg.

    Ihvertfall hvis jeg tolket de blikkene som kassaleder Helene ga meg riktig vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, var på ferie, i Gøteborg, sommeren 1991.

    Så så jeg en ganske fin skinnjakke, på KaphAhl, på Nordstan-senteret, i Gøteborg.

    Men jeg hadde ikke råd, til å kjøpe den, under Sverige-ferien da.

    Men etter at jeg fikk studielånet mitt, da jeg begynte på NHI igjen, noen uker seinere.

    Så gikk jeg på den KaphAhl-butikken, i Karl Johans gate/Lille Grensen der, igjen da.

    Og da kjøpte jeg meg en sånn grå skinnjakke, (som jeg hadde sett i Gøteborg), der da.

    Og som kosta litt mindre i Norge vel, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Den jakka kosta vel litt i underkant av 1500 kroner, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og den jeg kjøpte var grå da.

    Og var vel muligens en av de fineste jakkene jeg har hatt vel.

    Den var ikke like tøff som Øystein og Glenn sine svarte skinnjakker men.

    For deres jakker var liksom rette foran, blant annet, (mener jeg å huske).

    (Og Øystein og Glenn, de hadde vel også Guns & Roses-motiv, (eller noe), malt på baksiden av jakkene, tror jeg).

    Mens lommene på denne grå skinnjakka, de bulte liksom litt ut da.

    På den fra KaphAhl, (som jeg kjøpte da).

    Så den jakka kunne ha vært kulere liksom.

    (Den var liksom litt døv og).

    Men da hadde den kanskje blitt for rå igjen.

    Det er mulig.

    Men det ble kanskje sett på som veldig harry, å gå med skinnjakke, i Oslo.

    Men det her var en grå skinnjakka, som liksom hadde lommer som bulte litt ut da.

    Og den var jo fra KaphAhl.

    Så den var vel egentlig for middelaldrende menn, kanskje, den jakka.

    Eller som fritidsjakke for forretningsfolk, kanskje.

    (Noe sånt).

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så jeg var uheldig med de fleste av klærne, som jeg kjøpte meg, i 1991, husker jeg.

    Med unntak av den skinnjakka kanskje da.

    Som jeg hadde sett i Gøteborg.

    Som Øystein Andersen vel stod i nærheten av vel, tror jeg, (da jeg først la merke til den).

    (Noe sånt).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men med.

    På den Danmarksturen, med OBS Triaden, så husker jeg også at jeg satt mye alene vel.

    Jeg husker at jeg satt i danserestauranten der.

    Og at butikksjef John Ellingsen og assisterende butikksjef Claus, gikk rundt i dress vel.

    Så jeg lurer på om jeg bomma litt med antrekket.

    Det gjorde jeg nok, i og med at den skjorta hadde så spesiell krage, for å si det sånn.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg var litt nedfor.

    Og jeg husker at jeg møtte en av de gutta fra gølvet, i eller utafor herredoen vel, på Stena Saga da.

    (Dette var en sånn lokal Lørenskog-helt/kjekkas tror jeg, med krøllete, lyst hår vel).

    ‘Gamle ørn’, sa han til meg, når han kjente meg igjen, (mener jeg å huske).

    Antagelig fordi jeg hadde jobba på OBS Triaden i bortimot et snaut år da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers, så husker jeg ikke så mye, av den dansketuren.

    Annet enn at ei med lyst hår, i begynnelsen av 20-åra vel, som jobba i ferskvaren, spurte meg, noen uker etter turen, (på spiserommet, til OBS Triaden der), om jeg hadde vært med på turen.

    Mens hu smilte eller lo vel.

    (Så det var kanskje noe som var morsomt da).

    ‘Ja’, sa jeg da, selvfølgelig.

    Men jeg hadde kanskje ikke sett ut som meg selv da, eller noe.

    (Siden hu spurte, mener jeg).

    Jeg hadde jo driti meg ut, siden jeg hadde kjøpt med en ‘rar’ skjorte, og ikke gikk med dressjakke, og ved at jeg spurte om de fyrstikkene, i resepsjonen der da.

    Og jeg hadde jo også nettopp vært i jobbintervju, på Rimi Rosenkrantzgate.

    Og det var jo fordi at jeg nettopp hadde måttet slutte, å jobbe fast, heltid, på OBS Triaden der, siden mitt seks-måneders-vikariat, hadde gått ut da.

    Så jeg var nok litt bleik og utafor og nedfor, på den her dansketuren da.

    Så det var ikke sånn, at jeg kan huske det, at jeg dansa eller flørta meg noen damer fra jobben der, akkurat, på den her dansketuren.

    Kanskje litt bortsett fra med kassaleder Helene som lurte på hvorfor jeg spurte om fyrstikker, i resepsjonen der.

    Ved at hun spurte et vagt, udirekte spørsmål vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en e-post angående noen av antikvitetene etter bestemor Ingeborg







    Gmail – Dansk kunst/antikviteter







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Dansk kunst/antikviteter





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Thu, Feb 23, 2012 at 6:01 AM





    To:

    "post@hindemae.dk" <post@hindemae.dk>



    Hei,

    jeg prøver å finne noen som har greie på dansk kunst.
    Maleriene på fotografiet er fra herregården Højriis, på Mors, på Jylland.
    Og er vel flere hundre år gamle og muligens fra Maren Gjedde, (min mormors oldemor), sin tid, vil jeg vel kanskje tippe på.

    Som min mormor, Ingeborg Ribsskog f. Heegaard, som sitter til venstre på bildet, (men døde i 2009), sa var gammel dansk uradel, (altså Gjedde).
    Min, Karen Ribsskog, døde i 1999, så jeg skulle arvet en tredel av min mors arv, men Tingretten i Larvik, ga min mormors ting, til min onkel Martin og tante Ellen.

    Så jeg er egentlig bare nysgjerring, på hvor mye disse maleriene kan være verdt.
    Sølv-ølkruset på bildet, fikk jeg i bursdaggave, i 2004.
    Det mangler en tagg, på løvens krone.

    Det er fra 1700-tallet, og har vært eiet av Hofjægermester L.C. Nyholm, som var Maren Gjeddes ektemann, og min mormors oldefar da.

    (Det var muligens en gave fra danskekongen, såvidt jeg har forstått det).

    Jeg er flyktning i England, og har det kruset hos et self-storage-firma i Norge, så jeg får ikke tak i det nå, men det hadde vært morsomt å vite hvor mye det kunne ha vært verdt.
    På forhånd takk for eventuell hjelp!

    Mvh.

    Erik Ribsskog





    malerier højris.jpg
    44K




    PS.

    Her er vedlegget:

    malerier højris

  • Min Bok 2 – Kapittel 31: Mer fra Brighton sommeren 1990

    Den forrige gangen, som vi var i Brighton, så hadde Øystein vært så fan av å spise på fast-food restauranter som Burger King og Pizza Hut.

    Øystein likte Whooper Cheese-burgere.

    Men han ville ha dem ‘without onion’.

    Og på Pizza Hut så ville Øystein ha en amerikansk type pizza med tjukk bunn, som jeg ikke hadde sett før.

    Det hendte at Øystein og jeg spiste pizza, i Lørenskog og, et par ganger.

    Og der likte Øystein å gå på en pizzarestaurant, som var like over veien, for Maxi der cirka, på Skårer.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men denne sommeren, (sommeren 1990).

    Så hadde Øystein blitt fan av kebab.

    Når vi dro fra Shoreham til Brighton, så pleide vi å ta toget, denne ferien, (og ikke bussen, som vi pleide da vi dro med EF Språkreiser).

    Og på veien, fra togstasjonen i Brighton, og ned til ved Churchill Square der.

    Så lå det en kebab-sjappe da.

    Og der kunne man kjøpe en god kebab, (som jeg aldri hadde smakt før, men syntes at smakte ok), for 2-3 pund da vel.

    Og det var mange forskjellige sauser, i mange forskjellige farger, som man kunne ha på kebaben, husker jeg.

    Jeg skjønte vel aldri helt hvilken saus som het hva.

    Så det ble litt tilfeldig hvordan kebab jeg fikk.

    Jeg prøvde bare å peke litt på noe som ligna på noe thousand island-dressing, (eller noe), vel.

    Men ganske godt var det, med kebab, må jeg innrømme.

    Hvor Øystein hadde fått sansen for å spise kebab fra.

    Det vet jeg ikke.

    Men Øystein var jo fra Lørenskog, som jo lå mye nærmere Oslo, enn Berger, hvor jeg var fra.

    Så det er mulig at denne kebab-spisingen, til Øystein, var noe han begynte med, i Oslo, et år eller to kanskje, før denne Brighton-turen, sommeren 1990 da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Den kebabsjappa, som vi pleide å dra på, i Brighton, den lå like ved en databutikk, som het ‘Computer Aids’, forresten.

    Og det skiltet syntes vel jeg at var morsomt da.

    Og Øystein sa vel da noe om, at ‘computer-aids, nei det hadde Jostein’.

    (Jostein var en butikkmedarbeider, som jobba på Lauritzen bokhandel, i Gågata, på Bragernes, i Drammen, og som Øystein ikke likte da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ikke nok med at det var masse tyske språkstudenter, i huset Øystein og jeg bodde i, i Gordon Road.

    Det var også mange tyske språkstudenter i nabohuset og.

    Og en kveld, så hang en av disse tyske tenåringsguttene utafor huset til Hudson-familien da.

    Og så sa han til Øystein, (mens jeg også hørte det), ‘have you fucked Vicky yet?’.

    Vicky var den vel cirka femten år gamle dattera til Tina og Rick Hudson da.

    Og da brøyt Øystein nesten sammen.

    Tina Hudson måtte trøste han, midt på natta.

    (Hu måtte stå opp vel muligens).

    Og Øystein sa til henne at, ‘I’m not like that’.

    Jeg kjefta litt på han tyske språkstudenten etterhvert, siden han hadde fått Øystein til å grine da.

    Og Tina sa til Rick, at det Øystein var ok, men at det var meg hu var bekymret for.

    (Av en eller annen grunn).

    Noe sånt.

    Da sa jeg ikke noe, for Øystein dreiv jo å grein der, og jeg skjønte ikke helt hva hu mente.

    Hu hadde kanskje ikke likt at jeg hadde kjefta på han tyske tenåringen, som hang utafor inngangsdøra der da, og prata piss da, og fikk tremenningen min til å begynne å grine.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øystein må forresten ha vært ganske nærme Tina Hudson.

    Øystein kalte henne for hennes kjælenavn ‘Tin’, foran hennes ektemann Rick Hudson, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror at Øystein hadde hatt tysk på skolen.

    Men jeg selv hadde ikke hatt tysk på skolen da.

    Og jeg likte ikke helt tyskere, for å være ærlig.

    Så jeg dreiv og sa sånn ‘Auswitch’ og sånn, hele tida der da.

    (Jeg var vel litt umoden da kanskje).

    Og jeg skulle liksom prate tysk en gang da.

    Så jeg fortalte om da jeg hadde skutt et ekorn med luftpistol en gang, på tysk.

    Ekorn var ‘eichoniken’, eller noe, på tysk.

    (Fant vi ut).

    Og jeg bare tulla og sa ‘der eichoniken ge-shotsen ge-shotsen’.

    Og ‘der eichoniken ge-skriken ge-skriken’, osv.

    Og ‘der eichoniken ge-fallen ge-fallen’.

    Og ‘der eichoniken ge-toten ge-toten’.

    Noe sånt da.

    Jeg prøvde å fortelle hele historia om hvordan Ulf Havmo og meg, hadde skutt et ekorn, (eller to), da, noen år før det her da.

    På tulle-tysk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han ene tyske studenten, han var fra Essen, mener jeg å huske.

    Og han var litt tjukk, så jeg tulla da, og sa at han hadde ‘essen’ for mye.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen av de tyske språkstudentene.

    Han digga Depeche Mode, husker jeg.

    Og han var der både sommeren 1989 og 1990, mener jeg.

    Men jeg likte ikke han så bra, og klarte ikke å kommunisere så bra med han vel.

    Så jeg nevnte ikke det, Cecilie Hyde, (venninna til søstera mi), i Norge, var en stor Depeche Mode-fan, som hadde sin egen ‘Depeche-gjeng’, i Drammen, til og med.

    Det gadd jeg ikke å nevne for han tyske språkstudenten da.

    For han var kanskje litt sånn sur og arrogant da, hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det dukka også opp en dansk språkstudent der, fra København, mens Øystein og jeg, var hos familien Hudson, denne sommeren.

    Han danske språkstudenten, han kunne man ikke prate til på norsk.

    Da forstod han ingenting.

    Nei, man måtte snakke til han på engelsk.

    Dette syntes jeg at var litt dårlig, siden jeg selv er kvart dansk, osv.

    Men dette fikk jeg aldri forklart, til han danske språkstudenten.

    Siden jeg først pratet til han på norsk da.

    Noe han ikke forstod.

    Og etter det, så ble vel det at han dansken ikke ville svare, når jeg sa noe til han på norsk.

    Det ble vel som noe som stod i veien for den videre kommunikasjon kanskje.

    (At jeg da nok ble litt overraska over dette, og også kanskje hang meg litt opp i det).

    Jeg syntes at dette var merkelig, (jeg som hadde en dansk mormor osv., som bodde i Norge), at dansker plutselig ikke forstod norsk lenger.

    For det hadde alle danske som jeg hadde prata med før gjort ihvertfall.

    (Selv om det kanskje ikke var så mange).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, på den ferieturen, til Brighton, sommeren 1990.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om i de neste kapitlene av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.