Stikkord: Danmark
-
Min Bok 5 – Kapittel 50: Ayia Napa
Sommeren 1998, så hadde jeg ferie, allerede fra slutten av juni, vel.
Og jeg ringte Ving igjen, (som sommeren før).
Og prata med ei dame der, som sa noe sånt som at, ‘vi sender deg til Ayia Napa vi’.
(Noe sånt).
Også fikk jeg en en-ukes restplass-pakketur, til Ayia Napa, da.
Men jeg var litt stressa, på den her tida.
For bussen, mellom Mortensrud og Bjørndal, den streika, på den her tida.
Så jeg måtte gå en time nesten, hver vei, når jeg skulle til og fra jobb, da.
I tida før jeg fikk sommerferie.
Og jeg husker at jeg gikk den veien, sammen med Hava og Sema, noen ganger.
Og en gang, så fulgte jeg også Sobia, til Holmlia da, husker jeg.
Og da sa hu det, at ‘hvis det blir krig, så drar vi tilbake’, (eller noe sånt).
(Hva nå hu mente med det).
Mens hu Sema sykla rundt oss, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sobia sa også det, mens vi gikk mot Holmlia der, at ‘dere skal alltid gå overalt’, (eller noe sånt), om nordmenn da, (tror jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at jeg ikke fikk feriepenger, før etter at flyet til Ayia Napa hadde gått, da.
(For jeg var litt stressa, da jeg bestilte den her billetten, da).
Og dette gikk jeg og tenkte på, og fortalte vel om det her, til søstera mi, da.
I de første dagene, av ferien min.
Og søstera mi, hu sa det, at Christell hadde sagt det, at hu kunne låne meg penger, til den her ferien, da.
(For jeg hadde råd til å betale billetten, husker jeg.
Men jeg hadde ikke noen lommepenger, da).
Så jeg tok et tog, til Drammen, da.
Og møtte Christell, på Drammen jernbanestasjon.
Og fikk låne 2500 kroner av henne da, husker jeg.
Og så dro jeg tilbake til Oslo igjen.
Og da gikk jeg forbi Tronsmo Bokhandel, (mener jeg å huske).
Og der hadde Neil Gaiman, (som tegnet min favoritt-tegneserie Sandman), nettopp vært da, leste jeg på en plakat, (på døra der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde ærlig talt ikke hørt om Ayia Napa før, så jeg spurte vel ei Ving-dame, på flyplassen eller noe, om det var bra uteliv der.
Og det var det da, fant jeg ut.
Det var jo det party-stedet.
Og jeg husker at jeg så ei pen dame, adoptert fra Korea vel, i bikini, ved svømmebassenget, ved hotellet, når jeg dukka opp der.
Og jeg ble tulla litt med, tror jeg.
For jeg måtte følge etter en guide, forbi et hotell, hvor det bodde unge britiske turister.
Også skulle jeg liksom bo, på et rom, ‘oppi der’, da.
Men det ble forandret, og så måtte jeg ta med kofferten min, til et nytt hotellrom.
Også måtte jeg dele et dobbeltrom, med en kar, som het Nicklas, (fra Vestlandet), og som jobba i Bakers, i Oslo, (husker jeg).
(Så jeg fikk ikke mitt eget rom, sånn som jeg fikk, på Thassos, sommeren før, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Nicklas og jeg, vi hang, ved svømmebassenget, utafor hotellet, som rommet vår tilhørte.
Den første kvelden der, da.
Og i baren der, så var det noen unge Stockholm-damer, som flørta med oss, da.
Jeg husker at hu ene, unge Stockholm-dama, pressa puppen sin inntil meg, mens vi stod og prata, i baren der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagen etter, så dro jeg vel på stranda, tror jeg.
Nissi beach, var en veldig fin strand.
Og det fløyt med unge, toppløse, nordiske skjønnheter, overalt, på den stranda, da.
Samt at det var noen kypriotiske juice-selgere der, som hest skrek ut: ‘Girls, want some juice?’, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var nok også ute på byen, den første kvelden der.
Jeg husker at jeg prata med masse britiske damer der.
Og at jeg sa at jeg var fra Norge.
Men da så stoppa oftest samtalen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at jeg hadde vært på stranda.
Så pleide jeg vel å spise noen burgere, et sted, eller noe.
(Eller jeg kjøpte også mat, i noen butikker, som var like ved huset, som rommet vårt lå i der.
Hvor jeg også kjøpte noe potetgull, (var det vel), som hadde gått ut på dato, en gang, og som jeg klagde på, da).
Og så pleide jeg å henge ved svømmebassenget, på hotellet, og se på fotball-VM.
Og drikke øl eller hooch, (som er en sitron-rusbrus), da.
Og jeg husker at en ny, engelsk spiller, slo igjennom i dette VM.
Mens jeg satt og så på en England-kamp der, så løp plutselig en ung Michael Owen over halve banen og scorte, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde jo vært mye i England.
Så jeg gikk en del på ‘engelske’ utesteder der, da.
Som Starsky and Hutch, osv.
Og jeg kom ganske lett i prat med de engelske folka der.
(Jeg husker jeg møtte ei britisk dame der, som jeg prata med.
Og jeg irriterte meg over at jeg ikke hva ‘drum & bass’-musikk var, da.
Så jeg spurte hu om noe høy musikk vi hørte, fra et diskotek, var drum & bass-musikk, da.
Men det var det ikke da, (svarte hu dama).
Og da ble hu dama litt sur, tror jeg, siden jeg ikke var så flink til å finne på ting å prate om, da.
Men jeg hadde ikke pratet så mye engelsk, siden jeg var i Brighton, sommeren 1990, da).
Men jeg ble ikke noe særlig kjent med noen, da.
Det var nok en del år siden jeg hadde vært i England, fant jeg ut.
(Jeg hadde jo ikke vært i England, siden sommeren 1990, var det vel).
Men jeg syntes det var litt artig likevel, å møte noen briter igjen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at jeg hadde vært ute, på forskjellige diskoteker, hele kvelden, da.
Så pleide jeg å dra innom de unge Stockholm-damene da.
Som jeg hadde møtt, i hotell-baren, den første kvelden der, da.
Og prate med de.
For de pleide å henge litt på en terrasse der, da.
Og hu ene svenske dama, hu ble med meg opp i oppgangen, til leiligheten min, en gang, da.
Men ikke inn i leiligheten, da.
(Av en eller annen grunn).
Og da jeg prata med henne igjen, en av de neste kveldene.
Så fortalte hu det, at hu hadde stjålet en fotball, fra noen kypriotiske unger, som holdt til, på veien, mellom der hu og jeg bodde, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu Stockholm-dama, hu ble også med å drikke noe Vikingfjord-vodka, (som jeg hadde kjøpt på Gardermoen), den siste kvelden der, da.
Men da ble hu visst dårlig da, mener jeg å huske.
Mens en brite i en Duncan Ferguson t-skjorte, satt ved bassenget, ikke så langt unna oss, da.
Og jeg husker at hu svenske sa noe sånt som, at:
‘Om du hadde visst hva jeg gjorde nå’, (eller noe).
Og jeg skjønte ikke helt hva hu hadde gjort, da.
Men hu hadde kanskje spydd av vodkaen, da.
(Hva vet jeg).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nicklas og jeg, vi dro også på Nissi Beach, en par ganger, da.
Og jeg husker to brasilianske skjønnheter som var på ferie der, og som Nicklas mente at måtte være horer, da.
Etter at jeg hadde spurt om de ville ha litt vannmelon, vel.
For jeg fant etterhvert på mine egne sjekktriks da, på Nissi Beach der.
Man kunne enten spørre damene, om de ville ha vannmelon.
Eller om de kunne passe på tøyet ditt, mens du bada, da.
Så det var lett å bli kjent med damer der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Norge spilte mot Brasil, i fotball-VM, mens jeg var der nede, da.
Og Nicklas og jeg, vi så på den kampen, på Norway Pub da, (var det vel).
Og da Norge scorte 2-1 målet.
Så slo jeg så hardt i noen speilfliser, (var det vel), på en søyle der, at et sånt speil, (eller noe), knuste da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i en dag eller to, etter den fotballkampen.
Så var jeg så hes.
For vi hadde heia så mye, på Norge, da.
Så da jeg møtte to unge, svenske damer, på Nissi Beach.
Så hadde jeg nesten ikke stemme igjen, da jeg spurte dem, om de kunne passe på tøyet mitt, mens jeg bada, da.
Og de svenske damene, de så jeg igjen, på et nordisk diskotek der nede.
(Som var like ved en kirke der, vel).
Men jeg fikk ikke prata noe med de, da.
For jeg var så full, og de ble borte før jeg huska at jeg hadde sett dem før, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at han Nicklas han sa det, at han hadde blitt sugd, (var det vel), av ei norsk dame, der nede.
Og han sa fra til meg, når hu stod aleine, ved et bord, på hotellet der da, (en kveld).
For han mente at hu var løs på tråden, da.
Og at jeg burde prøve meg på henne.
Men da jeg gikk bort, for å prate med henne, da.
(Ei som var nesten litt lubben, må man vel si).
Så dukka det opp en ung, dansk skjønnhet der, (ei brunette vel), husker jeg.
(Ei som hadde type, da).
Og som liksom begynte å sabotere for meg da, (må man vel si).
Så det var veldig rart da, må jeg si.
Og jeg visste jo ikke hvordan jeg skulle forklare det her, for han Nicklas, da.
Som etterhvert syntes at jeg var veldig døv, (tror jeg).
Siden jeg ikke klarte å få noen damer i bingen der nede, da.
Men jeg ble altså utsatt for dansk sabotasje da, (må jeg nok si), av en eller annen grunn, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
At jeg en eller to ganger.
Lå ved svømmebassenget, på hotellet der, og bestilte Long Island Ice Tea, (husker jeg).
En drink som jeg sikkert hadde lest om i Natt og Dag at var kul, da.
Og da, så gjorde ei litt lubben svenske bartender-dame, som jobba i baren utafor hotellet der, et poeng av det, at jeg hadde et operasjonssår, på kneet mitt, da.
Og hu viste meg vel også det, at hu selv hadde et lignende operasjonssår, da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også ei svensk dame, (var det vel), som mista vannflaska si, da jeg satt utafor det nordiske diskoteket, der nede.
Og som jeg tok opp vannflaska for, da.
Men hu ble likevel med en svenske på moped, da.
Så det var ikke så lett å sjekke de unge skjønnhetene der nede, syntes jeg.
Og jeg møtte også mange fler damer der nede, på stranda og på byen der, da.
Så jeg rekker vel ikke å nevne alle.
Men han Nicklas, han ble sammen med ei svensk dame der nede, som var eldre enn han vel.
Og i leiligheten hennes, så hadde det liggi ei strøken svensk blondinne, i 17-18 års alderen vel.
Og sovet toppløs, med noen store, faste pupper, rett opp i været, på en seng da, sa han Nicklas.
Så han Nicklas, han skulle på enda en sydentur den sommeren da, husker jeg, at han bestemte seg for, der nede.
(Hvis jeg skjønte det riktig).
Og han ble senere sammen med ei Langhus-dame, som jeg såvidt hilste på en gang, tror jeg, på Rimi Langhus, eller noe, når jeg begynte der.
(Hvis jeg husker det riktig).
For jeg møtte han Nicklas mens jeg gikk inn på et utested, som het Catwalk, en gang, i Oslo.
Etter den her sydenturen, da.
Men da gadd jeg ikke å henge der da, husker jeg.
Men jeg chatta vel med han Nicklas på nettet noen ganger og.
(Og nicket hans var vel ‘Nick’, tror jeg).
Og en gang så ble han med på Bislett, for å se Vålerenga spille.
Siden jeg hadde et sånt kommisjonærkort da, sånn at jeg fikk gratisbilletter.
(En gang jeg mener at jeg så Kjersti Grini, like foran oss, vel.
Hvis ikke det var på en annen kamp, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han Nicklas han møtte også ei dame, som han hadde hatt cybersex med, der nede, husker jeg.
Og de hadde chatta i Norge, om at i den og den etasjen, på Oslo Plaza, så skulle de gjøre det og det, i heisen, da.
Og hu dama møtte hu igjen der nede da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var også innom en internett-kafe, en dag, da jeg var i Ayia Napa der, husker jeg.
Og jeg chatta med ei norsk dame, på sol-chat, som kalte seg Babymouse, (eller noe sånt), husker jeg.
Og lovte at jeg skulle hilse fra henne, og til en kypriotisk kelner, på et utested der nede da, husker jeg.
Noe jeg også gjorde, da.
Selv om han kelneren ikke ble så utrolig blid, vel.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og det var også litt artig, å se de ‘rare’ greske PC-ene der, husker jeg.
For man måtte enten skrive fra en ‘gresk’ PC eller en ‘vanlig’ PC, da.
Og de greske PC-ene, de var rimelig spesielle da, husker jeg.
For det greske alfabetet, det så litt rart ut, på PC-skjermene da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En kveld, så dro Nicklas og jeg på byen.
(Vanligvis så dro jeg aleine på byen da, men ikke den kvelden).
Også møtte vi to britiske damer, da.
Og ble med dem til Starsky and Hutch da, (var det vel).
(Eller om det var et annet utested).
Og hu ene britiske, (ei veldig fin ei), hu sa til Nicklas, (husker jeg), at ‘if you knew how British girls are in bed’, (eller noe sånt).
For hu mente at britiske damer var så råe i senga, da.
(Sånn som jeg skjønte det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg, jeg ble stående sammen med hu andre britiske dama, (som også var ganske pen), da.
I køen til det ‘britiske’ diskoteket der, da.
Og hu var fra London da, (husker jeg, at hu sa).
Og hu sa også fra hvilken bydel i London, som hu var fra, (husker jeg).
Men da, så var det noen britiske karer, bak oss i køen, som begynte å slenge kommentarer, til henne, da.
Og jeg var rimelig full, da.
Og jeg ble litt irritert, for det var vanskelig for meg, å henge med i svingene liksom, når britene begynte å diskutere, da.
Så jeg begynte etterhvert å synge en fotball-sang, i køen der, da.
(Smart som jeg er).
En som ganske populær, på den her tiden.
Og som jeg hadde hørt der nede, vel.
Og den gikk sånn her: ‘Ole, ole, ole, ole, Norge, Norge’.
Og da ble de engelske damene ganske sure, tror jeg.
Og de stakk vel fra oss.
Og da vi skulle gå inn der, så gadd ikke Nicklas å betale så mye, som billettene kosta da, husker jeg.
(For han skulle legge ut, eller noe sånt, tror jeg).
Og en bil, holdt på å kjøre ned meg, da vi gikk ut av diskoteket der igjen, da.
Men han Nicklas dytta meg unna, da.
Så det gikk greit, da.
(Men han redda vel muligens livet mitt.
Eller ihvertfall fra å bli skada, da.
Må man vel si).
Og etter det her, så møtte vi to hollandske damer da, (var det vel).
Og de lurte på om vi var soldater, da.
(For det var mange FN-soldater, på en britisk base, der nede).
Og jeg sa ‘yes’, i fylla, da.
Muligens fordi at jeg var i Heimevernet, eller noe.
Så jeg var jo soldat, da.
Selv om jeg ikke akkurat var FN-soldat, da.
(Noe sånt).
Og etter at de hollandske damene ikke ville snakke med oss lenger.
Så stakk han Nicklas, da.
For han ville ikke gå rundt på byen med meg lenger, husker jeg.
For han ville heller gå rundt for seg selv, da.
(Så han var kanskje litt usosial, da).
Og da stakk jeg til det nordiske diskoteket, etterhvert, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at jeg kom hjem, til Norge igjen, den sommerferien.
Så ga jeg Pia 2500 kroner, da.
Som jeg ba henne, om å gi tilbake, til Christell, da.
Samt en sånn halvliters plastflaske, med ‘blå’ Vikingfjord-vodka, som jeg hadde kjøpt på Gardermoen, men ikke rukket å drikke opp, på hotellrommet, da.
Som liksom skulle være renter, for pengene, som jeg hadde lånt, av Christell, da.
(For jeg kjøpte vel to sånne flasker, med meg, fra tax-free-en, på Gardermoen, før jeg dro med flyet til Kypros, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 24: Mer fra sommeren 1996
Før jeg dro til Danmark, så er det forresten et par ting jeg husker, fra Rimi Bjørndal.
Da butikksjef Kristian Kvehaugen, dro på ferie, i begynnelsen av juli, den sommeren, (var det vel).
Så var det Irene Ottesen og jeg, som dreiv butikken, da.
Og vi var sjelden enig om så mye da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men vi ble enige om det da, at i fruktdisken der.
Så skulle jeg ha ansvaret for frukt-sida, da.
Og Irene Ottesen skulle ha ansvaret for grønnsak-sida, da.
Når det gjaldt hvor mye plass hver enkelt vare skulle ha, (og sånn), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen ting, som var litt rart, på Rimi Bjørndal, den sommeren.
Det var det, at etter at butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde stukket av, på ferie.
(Hvor han nå dro, igjen).
Så hadde Irene Ottesen fått beskjed om det.
(At Kristian Kvehaugen, da).
At hu og jeg, skulle ha ansvaret, for et jobbintervju der.
_Sammen_, da.
Noe som var rimelig rart, syntes jeg.
For jeg hadde jo aldri hatt ansvaret for noe jobbintervju før, (for å si det sånn).
Og at butikksjefen ikke skulle ha ansvaret for et jobbintervjuet selv, da.
Og at liksom to assistenter skulle ha et jobbintervju sammen.
Nei, det her skjønte jeg nok ikke så mye av.
Og den som var på jobbintervju, det var Thor Arild Ødegård.
(Som jeg seinere fant ut, at også var kjent, som DJ Toro).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Irene Ottesen og jeg, vi prata sammen da, etter det jobbintervjuet.
Og jeg var ikke så sikker på det, om jeg likte han ‘slasken’, fra det jobbintervjuet, så særlig, da.
Men Irene Ottesen, hu mente det, at han jobbsøkeren, var så flink til å smile, da.
(For han hadde glist skikkelig, et par ganger, under det her jobbintervjuet da, husker jeg).
Så Irene Ottesen, hu mente det, at han jobbsøkeren, derfor var så flink ‘med mennesker’ da, (husker jeg).
Så Irene Ottesen, hu ønsket å ansette Thor Arild Ødegård da, (skjønte jeg).
Og da bøyde jeg meg for henne, liksom.
Jeg lot henne få viljen sin der da, (må jeg innrømme).
For jeg var ikke helt sikker, hverken den ene eller andre veien, (må jeg innrømme), når det gjaldt om vi burde ansette han Thor Arild Ødegård, (eller ikke), da.
For jeg hadde aldri hatt ansvaret for noe jobbintervju før, (for å si det sånn).
Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle se etter liksom, da.
Når det gjaldt om man burde ansette en person, (eller ikke), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Broren min Axel, han begynte jo å nærme seg atten år, denne sommeren.
Så han stakk ned til meg en helg da, (husker jeg).
Og ville det, at vi skulle gå ut på byen, på Majorstua, da.
(Hvor han hadde gått på spesialskole, noen år tidligere, da).
Og jeg hadde ikke vært så mye ute på byen, på Majorstua.
Men jeg hadde lest litt i Natt og Dag, om de forskjellige utestedene der, da.
Og Axel, han så vel en del eldre ut, enn sine søtten og et halvt år, vel.
Så han kom inne overalt, i Bogstadveien der, og så videre da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Axel og jeg, vi gikk bortover Bogstadveien der, i retning av sentrum, (ganske fulle), da.
Og en kar og ei dame, (som gikk den samme veien), begynte å tulle, da.
For han karen, han begynte å sikte på meg, med en vannpistol, (eller noe sånt), som var en del av partyantrekket hans, da.
(Noe sånt).
Og det likte ikke jeg noe særlig, (husker jeg).
For han holdt liksom det våpenet, mot meg, uten at jeg klarte å se hvordan våpen det var, da.
Så etter at han gjorde det, så hjalp ikke jeg det paret, med å bremse Axel, når han liksom begynte å kødde litt med dem, (må man vel si), mens vi alle fire gikk bortover Bogstadveien der, da.
Så jeg husker det, at han ‘pistol-karen’, han sa til hu dama si, at nå måtte de gå over veien, (var det vel), for det begynte å bli litt ‘varmt her’, (eller noe), var det vel han sa.
For Axel var ganske tøff, sterk og muskuløs, da.
Så han var vel kanskje ikke den man helst ville møte, i en mørk bakgate, for eksempel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter å ha vært innom masse utesteder, i Bogstadveien og Hegdehaugsveien.
Så havna Axel og jeg, etterhvert, på utestedet Studenten, i Karl Johan.
Og vi havna nede i kjelleren der, (hvor det blant annet er en pianobar), da.
Og der, så var det en nederlandsk dame, (bosatt i Stavanger vel), som spilte på piano, da.
Mens noen nederlandske flyvertinner, (var det vel), stod like ved der Axel og jeg satt da, (mener jeg å huske).
Og hu piano-dama, hu kunne synge på norsk, da.
Og det var vel også en del gjester fra Stavanger der, (mener jeg å huske).
Og de ville etterhvert at hu synge-dama skulle synge noen sanger av Stavanger-bandet Mods, da.
Så etterhvert, så begynte hu dama å synge den sangen ‘Tore Tang’, som Christell hadde synget på, en gang, i Havnehagen, på begynnelsen av 80-tallet, (etter at hu nettopp hadde kommet hjem fra tanta og onkelen sin i Stavanger, vel).
(Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok).
Og hu synge-dama, hu sang også en annen Mods-sang, etterhvert, (husker jeg).
Og det var en sang som heter ‘vi to går alltid aleine’, (eller noe sånt).
(Som hørtes fin ut, når en dame sang den, mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så forsvant Axel inn på dassen der, og ble borte en stund, vel.
Og da kom det ei Oslo-dame, (var hu vel antagelig), bort til meg, (som satt ved pianoet der), da.
Og spurte meg om, ‘vet du hvor broren din er nå?’.
(Eller noe sånt).
Og jeg svarte vel ‘ja’, (tror jeg).
For jeg regna med at Axel var på dassen og spøy da, siden han ikke var atten år ennå, og hadde vært på så mange utesteder, sammen med meg, og drukket, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter de her byturene, til Axel og meg.
Så pleide Axel å ligge over, hjemme hos meg, (på den sovesofaen, fra Ungbo da), på St. Hanshaugen.
For Axel bodde fortsatt hos foreldrene sine, på Vestre Haugen, (som var et stykke unna sentrum).
Så regner med at det antagelig var sånn, etter den første byturen vår og, at Axel nok ‘campa’, hjemme hos meg, da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 23: Enda mer fra Danmark
Da jeg kjørte fra campingplassen, (i Løkken), og de to unge damene fra Setesdal, forresten.
Så mener jeg å huske det, at jeg overhørte det, at hu av dem, som jeg prata mest med.
Hu sa til hu med det lyse håret.
Noe sånt som at, ‘hvis han bare kjører nå, så’.
(Noe sånt).
Men jeg følte meg litt dum da, siden jeg ikke kunne spille fotball likevel.
Grunnet det dårlige kneet mitt.
Så det ble til at jeg bare kjørte da, (må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg begynte nesten å prate dansk, i butikkene, da jeg var der nede, (husker jeg).
Jeg begynte å si sånn ‘et halvt friskt brød, takk’, (eller noe sånt).
Og friskt brød, det betydde fersk brød, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det jeg pleide å spise der.
(Siden jeg hadde så lite penger, de siste dagene).
Det var et halvt friskt brød, som jeg kjøpte i en butikk.
Også kjøpte jeg en billig og god type skinkesalat, (som var i beger, omtrent som rekesalat, i Norge), i en annen butikk, da.
(Også rev jeg liksom biter av brødet og dyppet det i skinkesalaten, da.
Noe som smakte godt og var enkelt liksom, da).
Og dette kostet vel en tier tilsammen, kanskje.
(Noe sånt).
Og det ble jeg ganske mett av, da.
Og jeg kjøpte nok litt mer mat og drikke og ved siden av og.
(Ihvertfall de fleste dagene).
Så dette var liksom det absolutte minimum, av det jeg spiste, der nede, på en dag, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg spurte forresten de damene fra Setesdal, en morgen, hvordan pålegg, som det var smart, å ha med seg, på campingtur, (for jeg var ikke så vant til å være på campingtur, da).
(Fordi da jeg gikk for å dusje og pusse tenna, osv.
Så gikk jeg forbi teltet deres, da.
Var det vel).
Og da sa hu fra Setesdal, (som snakka mest).
At, ‘ja, si det, du’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg tulla også litt med de Setesdal-damene, siden de ikke drakk.
(Noe jeg regna med at kom av at de var kristne da, antagelig).
Også lå det en øl, utafor bilen min vel.
(Antagelig den samme ølen, som politiet hadde klagd på, da jeg bodde oppe ved den gården der.
For det frista antagelig ikke så mye, med lunka øl da, antagelig.
Siden jeg ikke hadde noe kjøleskap der).
Også tulla jeg, da jeg gikk forbi de her Setesdal-damene, da.
Og spurte om de ville ha ‘en øl til frokosten’.
Men det ville de ikke, da.
Og det svaret hadde jeg egentlig regna med å få og.
Men jeg prøvde bare å være litt morsom, da.
Og skøye litt med de her damene, som vel må ha vært omtrent de eneste, på hele campingen, som ikke drakk, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kjørte til Hirtshals.
(Som var en tur på to-tre-fire timer, (eller noe), vel).
Så kjørte jeg non-stop, da.
(Hvis jeg husker det riktig).
For jeg hadde kjøpt godt med bensin da, i Løkken.
Det var det jeg brukte mesteparten av pengene min på der.
Så jeg kunne nok ha kjøpt litt mindre bensin.
Og litt mer mat.
Men jeg hadde ikke noe lyst til å drite meg ut igjen, da.
Ved å gå tom for bensin, for eksempel.
Siden jeg hadde kjørt i grøfta, på veien til Løkken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg kjørte fra Løkken til Hirtshals der.
Så blåste det så fælt, da.
Så hele bilen holdt på å blåse av veien, da jeg kjørte på en slette der, husker jeg.
Ihvertfall så merka jeg det at vinden liksom tok tak i bilen, da.
Men den holdt seg på veien, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Eller, jeg kjørte vel innom en matbutikk, på veien til Hirtshals, mener jeg å huske.
Hvor jeg vel brukte mine siste penger, da.
På noe brød og noe å drikke, vel.
Men i Hirtshals, så spurte jeg en eldre kar, som satt på en benk der.
Om man kunne drikke vannet i springen, på et offentlig toalett der, (eller hva det var).
Og da svarte han gubben, at det vannet, det var jo fra havet der, (mens han pekte ut på Skagerak, da).
Og det svaret, det ble jeg vel ikke helt overbevist av, (må jeg innrømme).
For såvidt jeg visste, så var jo Skagerak fylt med saltvann, da.
Men det sjøvannet, det gikk vel antagelig gjennom en slags renselsesprosess da, (regner jeg med ihvertfall), før det havna i springen der, i Hirtshals, da.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da ferje kom over til Larvik igjen, så husker jeg at jeg hørte på ny Suede-sang, (var det vel), på bilradioen, mens jeg stod i køen, for å kjøre ut av ferjeleiet der, da.
(Noe sånt).
Men så ble jeg sannelig vinket inn, av en toller.
Og han skulle se gjennom hele bilen min, da.
(Inne i en sånn spesiell bygning, vel).
Og når dette begynte å ta en del minutter.
Så sa jeg det, at jeg måtte ringe til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, siden jeg ble forsinka, da.
For dette var om kvelden da, (husker jeg).
Og da spurte han tolleren meg rett ut.
Om jeg hadde noe ulovlig med meg.
Og da bare forklarte jeg det, at jeg ikke hadde det, da.
Også fikk jeg kjøre, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, så kjørte jeg opp til den bensinstasjonen, som ligger mellom buss-stasjonen og Bøkeskogen, i Larvik der.
Og der kjøpte jeg blant annet en stor flaske Urge, (husker jeg).
(På det kredittkortet, som jeg fikk, da jeg kjøpte de to videospillerne vel, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Noe sånt).
For det så så fristende ut, med Urge da, (husker jeg).
For jeg jobba jo i matbutikk, så jeg må innrømme at jeg hadde kjøpt noen flasker Urge, når den brusen kom på markedet, mens jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde.
(For jeg hadde jo gått på markedsføringslinja osv., og vært en del i England, og kjøpt forskjellige ‘ukjente’ brus-slag der.
Så jeg syntes vel at jeg kunne kjøpe Urge, da.
Selv om det vel ble sett på som å være en ‘kul’ drikk, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av grunnene til at jeg skulle kjøre ut til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn igjen.
Det var fordi at hu hadde insistert på det, (før jeg tok ferja til Danmark), vel.
Og jeg hadde også spurt henne, om det var noe, som jeg skulle kjøpe med for henne, i Danmark.
(Hvor hu jo var fra).
Og da ville hu det, at jeg skulle kjøpe med en pose, av en slags te, som ble kalt ‘kinesisk te’, (mener jeg å huske).
Og det var en ganske billig te-type, da.
Hvor teen ikke lå i poser, men bare var i løs vekt, da.
Og det var på det supermarkedet, hvor jeg fant det fluepapiret, (Super-Brugsen?), som jeg også fant den teen, til bestemor Ingeborg da, (hvis jeg husker riktig).
(Og den teen, den kosta vel bare 10-15 kroner kanskje, for en ganske stor pakke, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Super-Brugsen der, (var det vel), så var de også veldig flinke med frukta, (sånn som det virka som for meg, ihvertfall).
Jeg hadde jo vært på fruktkurs, osv., et år eller to, før det her.
Og jeg jobba jo også en del med frukta, på Rimi Bjørndal der, da.
Så jeg husker det, at jeg ble stående og nesten studere en butikkdame, i 30-40-årene vel, inne på Super-Brugsen der, da.
Mens hu la opp noen svære og fine kålhuer, (eller noe sånt), var det vel.
For jeg var så imponert over de danske grønnsakene, da.
Som var ganske store og fine, (og nokså billige vel), mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom tilbake, til bestemor Ingeborg igjen, i Skoleveien, i Nevlunghavn.
Så hadde hu lagd noe, som jeg bare hadde spist en gang før, (husker jeg).
Og det var brunost-pizza(!)
Og det hadde jeg bare spist den gangen, som søstera mi og Cecilie Hyde, hadde invitert meg hjem, til mormora til Cecilie Hyde, i Svelvik.
Da Cecilie Hyde sin venn, (må man vel kalle han), Stian, (fra Lyche/Depeche-gjengen), i Drammen, hadde lagd den samme retten, (nemlig brunost-pizza da), husker jeg.
Og jeg spiste vel noen biter, av denne merkelige pizzaen, (må man vel kalle den), som bestemor Ingeborg hadde laget, da.
(En pizza som vel heller ikke så helt rund ut, vel).
Siden jeg vel var ganske sulten, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Også kjørte jeg tilbake til Oslo igjen da, dagen etter, (eller noe sånt).
Og da tror jeg ikke at jeg behøvde å fylle bensin, i Norge, i det hele tatt, før jeg var tilbake, i Oslo.
Så jeg hadde nok kjøpt rimelig mye bensin, i Løkken der, da.
Må man nok si.
Men det viktigste, det var jo å få bilen tilbake til Hirtshals, sånn at jeg kom meg med ferja, over til Larvik igjen, da.
På den dagen som billetten min gjaldt for da.
Hadde jeg nok tenkt, mens jeg var i Løkken der, da.
(Etter at jeg ble jagd fra der jeg stod parkert, ved den gården der).
Så jeg hadde nok kjøpt litt vel mye bensin, for sikkerhets skyld kanskje, da.
Muligens fordi at dette var min første tur, med egen bil, til utlandet, osv., da.
Så sånn var antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Nå glemte jeg det i farta.
At jeg jo kjørte innom en del steder, på veien tilbake til Oslo og.
Jeg stakk vel såvidt innom en OBS, (eller noe sånt), som jeg mener å huske at lå langs E18, i Tønsbergsdistriktet vel.
(Noe sånt).
Og da jeg kom til Sande, så tok jeg av til høyre, og kjørte ut mot Berger, da.
(For jeg hadde jo nettopp fått lappen.
Og jeg hadde ikke kjørt til Berger, med min egen bil, før).
Og jeg kjørte innom Kjetil Holshagen og dem, (husker jeg), som bodde ikke så langt unna den bensinstasjonen, som ligger langs E18, i Sande, der avkjøringa til Berger og Svelvik er, da.
Kjetil Holshagen var ikke hjemme.
Men mora og stefaren hans var hjemme, da.
Men jeg skjønte det på dem, at Kjetil Holshagen ikke var så interessert, i å noe mer med meg å gjøre, da.
Foreldrene hans var nesten litt uvennlige vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Ihvertfall så var de avvisende, (vil jeg si).
Så det her var litt trist da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjørte så videre, til jeg kom til huset til bestemor Ågot der.
Men der var det ingen hjemme, da.
Noe som jeg syntes at også var litt trist, vel.
(Når jeg først hadde fått meg lappen og bil, liksom).
Så jeg stakk ned på verkstedet, til bestefar Øivind der, da.
Men der var det noen folk som jeg ikke visste hvem var, som holdt på.
Jeg forklarte det, at det var farfaren min, som hadde bygd det verkstedet, i sin tid.
Og da fikk jeg lov til å komme inn der, for å se litt, da.
(Av en eldre kar, som produserte noen kjøkken der, var det vel).
For jeg syntes at det ble dumt, hvis jeg stoppa der, og så ikke fikk komme inn, i hverken huset eller på verkstedet, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg gikk inn på kontoret, på verkstedet der.
(For det var der jeg følte meg mest hjemme, da).
Og da hørte jeg det, at han eldre karen, (som vel leide av faren min, og onkel Håkon, tror jeg).
Sa det, til en yngre kollega der, vel.
At der hadde ikke jeg noe å gjøre.
Og så heiv han meg ut, av verkstedet der da, (må man vel si).
Men jeg forklarte det da, (sånn at han skulle skjønne det, at jeg ikke var interessert i papirene hans, for eksempel).
At på det kontoret, så hadde jeg pleid å sitte, og pakke skruer, som barn.
Og noen ganger, hvis jeg kjeda meg, så hadde jeg også pleid å tegne noen sånne forskjellige tegninger, på det tre-skrivebordet, som stod inne på kontoret der, da.
Og jeg viste vel han ‘gubben’ det og da, at den og den tegningen, den hadde jeg tegna, i sin tid, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjørte så videre, mot Svelvik.
Og akkurat da jeg svingte ut fra ved bestemor Ågot der.
Så mener jeg at jeg så det, at Hans Martin Fallan.
(Lillebroren til Carl Fredrik Fallan, fra Min Bok).
Han kjørte forbi den andre veien, (mot Bergeråsen der), mens han glante skikkelig på meg, (og HiAce-en min), da.
(Og måpte, (må man vel si), som om han nesten hadde sett et spøkelse, eller noe sånt, vel.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjørte så videre mot Svelvik, og jeg dro innom Rimi-butikken på Skjønnhaug der, da.
(Som ligger like før man kommer inn til Svelvik sentrum, der).
For jeg syntes vel nesten at jeg måtte studere den Rimi-butikken litt.
Siden jeg jo selv jobba som leder, i Rimi.
Og var fra Berger/Svelvik, da.
Og Magne Winnem jo pleide å drive med det samme, da selv han jobba, som leder, i Rimi.
Nemlig å studere andre Rimi-butikker litt, da.
(Sånn som den gangen som Magne Winnem og jeg dro for å besøke Andre Willassen, på Åskollen, (da han hadde kjøpt den Depeche Mode cd-en, som het ‘Songs of Faith and Devotion’), og Magne Winnem ville studere en Rimi-butikk, som lå mellom Glassverket og Rundtom, (eller noe), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvem møtte jeg inne på Rimi Skjønnhaug?
Jo, onkel Håkon, igjen(!)
Onkel Håkon hadde forflyttet seg fra Nevlunghavn, og tilbake til Bergeråsen, da.
Og han pleide å handle, på Rimi Skjønnhaug der, da.
(Hvor også bestemor Ågot pleide å handle, de siste årene, som hu bodde, i ‘Ågot-huset’, da.
For hu likte ikke hu innvandrer-dama, i butikken, på Sand.
For hu slo inn for mye på kassa da, mente bestemor Ågot.
Så bestemor Ågot pleide på den første delen av 90-tallet, å sitte på med onkel Håkon, inn til Rimi-butikken på Skjønnhaug da, når hu skulle handle).
Onkel Håkon gikk i bar overkropp.
Og i bare en ola-shorts, vel.
Så jeg ble nesten litt flau, på hans vegne da, (husker jeg).
Onkel Håkon kunne fortelle det, at bestemot Ågot, hadde flytta, til sykehjemmet, i Svelvik.
Noe som var nytt for meg.
Men jeg spurte onkel Håkon om hvor det sykehjemmet lå igjen, da.
Og jeg fortalte vel det, at jeg da ville prøve å få besøkt bestemor Ågot der, mens jeg først var i nærheten, da.
Jeg fortalte også onkel Håkon det, at jeg hadde vært og sett inne på verkstedet der, da.
(Siden ingen var hjemme i huset).
Og at jeg hadde prata med en eldre kar der, som var i 50-åra, (eller noe sånt).
Onkel Håkon, (som vel selv hadde blitt nesten 50 år, på den her tida), retta på meg, og fortalte at han ‘kjøkken-gubben’, var i 70-åra, da.
Og onkel Håkon likte vel dårlig det, (tror jeg), at jeg hadde dratt innom der, da.
(Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).
Onkel Håkon fortalte også det, at det var for det meste han assistenten, (en ung gutt vel), i den Rimi-butikken der, som pleide å bestille varer, (og sånn), da.
(Noe som han vel mente at var butikksjefen sin oppgave, egentlig.
Hvis jeg skjønte han riktig, da).
Etter at jeg vel først hadde forklart det, at grunnen til at jeg dro innom den Rimi-butikken, var fordi at jeg syntes at det var litt artig, å kikke litt, i andre Rimi-butikker også, (siden jeg jo selv jobba, som leder, i en Rimi-butikk), da.
Liksom for å se hvordan andre Rimi-butikker, løste ditt og datt, av forskjellige utfordringer, i butikken, da.
(For å liksom få litt ideer og inspirasjon kanskje, da.
Til hvordan ting og tang kan gjøres, i en Rimi-butikk, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon gikk så bort til kassa, og stakk hjem igjen, vel.
Mens jeg selv kikka litt mer rundt i den butikken, som jeg mener å huske at var en Prima-butikk, på den tida, som jeg gikk på ungdomsskolen, i Svelvik.
(Det var ihvertfall den butikken, der de hadde hatt tilbud, på klementiner.
Den året, som jeg var konfirmant, og noen av oss konfirmantene, fra Berger, (som hadde tatt bussen, inn til Svelvik), kjøpte masse klementiner, som vi kasta noen av, på en neger-prest, fra Sør Afrika, som var innom, på en gudstjeneste, i Svelvik kirke, som var obligatorisk, for oss Berger-konfirmantene, da.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Den butikken ligger forresten også ved siden av Mitsubishi-butikken, til Finn Sand, (mener jeg å huske).
Og som jeg vel har skrevet om, i Min Bok-bøkene tidligere, så blir Mitsubishi kalt for ‘Svælvik-mærsje’, i Drammens-området, vel
Siden Finn Sand sin Mitsubishi-butikk er, (eller ihvertfall var), den eneste bilforretningen, i Svelvik, da.
Og jeg mener også at jeg kjente igjen Nina, (venninna til Linda Moen vel), fra klassen, det andre året, på handel og kontor, på Sande Videregående, i kassa, på Rimi Skjønnhaug der, da.
(Da jeg gikk ut av den butikken).
Hvis jeg ikke tar helt feil.
(Men hu Nina, hu likte jeg vel aldri noe særlig bra.
For jeg syntes vel at hu var litt vel rølpete, kanskje.
Så jeg sa vel ikke hei, eller noe sånt, (tror jeg).
Og jeg var vel kanskje ikke helt hundre prosent sikker, på at det faktisk var henne, muligens.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg dro så videre, til Svelvik sykehjem der, da.
Som lå liksom bak Svelvik ungdomsskole der, da.
(Som onkel Håkon, hadde forklart meg, inne i den Rimi-butikken, da).
Og jeg prata med noen sykepleiersker der, da.
Og fikk lov av dem, til å besøke bestemor Ågot, som bodde på et lite rom der, da.
Og på det rommet, så hang mange av bildene osv., fra Ågot-huset, (husker jeg).
Noe som jeg syntes at var litt rart, (og også litt trist vel), mener jeg å huske.
Å liksom se de kjente tingene, (negerdama og det egyptiske farao-bildet, osv.), fra Ågot-huset, på noen andre vegger, da.
Ågot sa noe sånt som, at ‘her bor jeg’.
Og jeg var vel ikke helt sikker på, om Ågot kjente meg igjen, (for å være helt ærlig).
For Ågot hadde begynt å bli litt senil, (og pleide å kalle meg Runar, osv.), de siste årene, som jeg bodde, ute på Berger der, da.
Og plutselig, (mens Ågot viste meg rommet sitt), så bare ‘frøys’ Ågot, og stod helt stille, (uten å si noe), på en rar måte, da.
Og da lurte jeg på om Ågot kanskje ikke skjønte hvem jeg var, da.
Og at hu derfor var litt redd for meg, kanskje.
Så da bare gikk jeg ut de sykepleierskene igjen, (husker jeg).
Og sa fra til dem, om at jeg dro igjen, da.
For jeg syntes at Ågot oppførte seg så merkelig, da.
Så jeg ville ikke uroe henne, liksom.
I tilfelle hu ikke kjente meg igjen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så kjørte jeg vel rett tilbake til Oslo, og Rimi-leiligheten min, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen, vel.
Etter en omvei, rundt Berger og Svelvik, som ikke ble helt som jeg hadde tenkt meg den, da.
(Siden ingen lenger bodde, i Ågot-huset, (som nesten var som et slags barndomshjem for meg), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
