Stikkord: Drammen

Noen få dager før jeg flytta til England.


Så var det noen som ringte meg, (på mobilen min), fra et Drammens-telefonnummer, husker jeg.


Og jeg regna med at det var faren min.


Selv om det ikke var ofte, at han ringte meg.


Og jeg kjente ikke igjen nummeret.


Så jeg ringte opplysninga, og fikk opplyst det, at det var Drammen tingrett, som hadde ringt meg.


(Av en eller annen grunn).


Og da gjorde jeg ingenting, husker jeg.


For jeg tenkte at det var kanskje faren min, som hadde ringt meg fra tingretten, (eller noe sånt), da.


Og jeg ville ikke at noe skulle stoppe meg, fra å flytte til England, da.


Så jeg ringte ikke tilbake, da jeg fikk denne ‘rare’ oppringingen, (må jeg innrømme).


Så sånn var det.


Bare noe jeg tenkte på.


En av grunnene til at jeg syntes det, at denne oppringingen, var så rar.

Det var det, at det ‘aldri’ var noen som ringte meg, (på mobilen min), fra Drammen.

Drammen var liksom et sted, som jeg var en gang i året.

(Og knapt nok det).


Jeg prøvde å kutte ut min fars familie, etter problemene, under oppveksten.

Så jeg hadde liksom ikke noe annet hjem, (de drøye åtte årene jeg bodde på St. Hanshaugen), enn Rimi-leiligheten min, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.


Det var også sånn, at de nordlending-jentene, som bodde i leiligheten ved siden av meg, (i Rimi-bygget).

(Nemlig de som bodde i leilighet 304, var det vel.

En leilighet som muligens var litt større, enn de andre leilighetene, i tredje etasje, i Rimi-bygget.

Mener jeg at Magne Winnem muligens sa en gang, ihvertfall.

Men jeg har aldri vært inne i den leiligheten.

(Såvidt jeg kan huske, ihvertfall).

Selv om min fetter Ove en gang hoppa over fra min terrasse, og gikk inn i den leiligheten.

Men Ove er ikke så lett å prate med, synes jeg.

Han er litt brå og ‘uhøvla’ noen ganger, (som sin far), vel.

Så å spørre Ove om leilighet 304, (som negerdama Sophia da bodde i), var større, enn min leilighet.


Det vet jeg ikke om hadde hatt noen hensikt.

Jeg hadde nok bare fått et slags degenerert ‘Follo-svar’ tilbake, tror jeg.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Disse nordlending-damene.

(Eller om det bare var hu assistent-dama fra Rimi Ringen som bodde der).


De flytta ut, noen måneder før jeg flytta, til Sunderland.

Og jeg mener å huske at jeg overhørte det.

At disse damene prata om det, (seg imellom).


At de måtte flytte, siden at jeg, (tror jeg at det må ha vært), var forfulgt, av ‘mafian’.

Noe sånt.

(Hvis jeg hørte riktig, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.


Det var forresten sånn, at etter at jeg overhørte det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i desember 2003.

Så begynte jeg å ha det mye mer stille, i leiligheten min, enn før jeg overhørte dette.

For jeg pleide ofte å ha på TV-en ganske høyt.

(Etter at jeg fikk meg den nye stereo-TV-en i år 2000, ihvertfall).

Men etter at jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

Så ville jeg ha fred, for å tenke klart, liksom.

Så da skrudde jeg ned lyden, på TV-en, da.

Så de nabojentene, i leilighet 304, de har nok antagelig merka det, at noe var galt, da.

(Det mener jeg å huske, at jeg overhørte, at de prata om også.


Noen måneder før de flytta ut.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at jeg jo fikk meg en ny frisyre, (hvor håret liksom gikk mer nedover, istedet for til sida, som jeg jo hadde hatt det, siden begynnelsen av 90-tallet, vel), etter at jeg begynte å studere igjen, i år 2002.

Dette var det en frisør på Oslo City, (eller om det var en frisør på Arkaden-senteret like ved), som forandra, (husker jeg).

(Uten å spørre, egentlig).

Men jeg skulle jo begynne å studere.

Så jeg tenkte vel at jeg liksom kunne ha en litt kulere frisyre, da.

Men etterhvert, så ble jeg litt lei av, å betale 400-500 kroner, for å klippe meg, som frisøren på Oslo City, skulle ha, da.

Så jeg begynte å klippe meg, noen ganger, hos en frisør, som lå på skrått over gata, for der jeg bodde, i Waldemar Thranes gate.

Det var ei innvandrer-dame, i 40-50-åra, som klipte meg der, (husker jeg).

Og hu skulle ha mindre enn halvparten, enn hva frisørene på Oslo City osv., skulle ha betalt, da.


Men en gang, som jeg klipte meg, hos hu innvandrerdama, i Waldemar Thranes gate.

Så spurte hu meg, om: ‘Er du Erik?’, (husker jeg).

Og det var kanskje fordi at jeg hadde fått skada trynet og at det var kjent, da.


Hva vet jeg.


Jeg fikk ihvertfall litt sjokk, (husker jeg).


(Siden hu frisørdama visste navnet mitt, da).

Så jeg slutta å klippe meg der, da.


(Og ikke så lenge etter, så flytta jeg til England, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.


Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.