johncons

Stikkord: Drammensfjorden

  • Flashback til 70-tallet. (In Norwegian)

    Nå kom jeg på noe som skjedde, da jeg var sånn 6-7 år.

    Da var jeg på besøk hos faren min, i sommerferien.

    Også var vi ute med båten.

    Faren min hadde en ganske rask båt, som han hadde bygget selv.

    En ganske stor båt og, så naboen i Hellinga, som hadde to sønner, som var tvillinger, de var også med.

    De tvillingene var kanskje 3-4 år eldre enn meg, så de var sånn 9-10 år, eller noe, da.

    Også ble faren min lei av å kjøre båt, så satt han plutselig meg til å kjøre den raske speedbåten.

    Innover i Drammensfjorden, tror jeg det var, i retning Holmsbu cirka.

    Jeg var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle styre, for den båten gikk ganske raskt.

    Og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, hvis det dukka opp noen andre båter.

    Men faren min var veldig uansvarlig, og vel også litt dum, må man si, når han trodde at jeg visste hvordan man skulle kjøre båten.

    Men jeg var redd for å kjøre for nærme land.

    Så jeg sikta på noen små øyer, eller skjær, som lå langt framme, nesten i horisonten da.

    Og da klarte jeg å styre båten rett da.

    Så da var det ikke så farlig, for andre båter kunne se at jeg holdt en rett kurs, og de øyene lå et godt stykke fra land, så hvis jeg sikta på de øyene, så kunne jeg ikke kjøre båten på land.

    Den båten gikk ganske så raskt, så da kunne de nok ha skjedd en alvorlig ulykke.

    De tvillingene stod og så på, at jeg kjørte, og dem var misunnelige da, for jeg var jo en del år yngre enn dem.

    Pluss at jeg var fra Larvik og ikke fra Bergeråsen da.

    Men jeg hadde ikke bedt om å kjøre, det var faren min som bare sa at jeg skulle kjøre.

    Så gikk han bakerst i båten, sammen med han naboen, i Hellinga, og prata om et eller annet da.

    Mens de tvillingene så på at jeg kjørte.

    Men da kunne de begynne å klage på meg da, på at jeg kjørte rett mot de skjæra.

    Men de skjæra var jo veldig langt bort, så det var kjempelang tid å si fra på da.

    Men hvis jeg ikke hadde sikta på de øyene, så kunne det nok ha skjedd at jeg hadde kjørt båten på land, for jeg skjønte ikke helt hvor faren min mente at jeg skulle kjøre mot.

    For det var ikke så lett å kjøre den båten, for en 5-6 åring, for den kjørte ganske raskt.

    Men det viser litt hvor idiot faren min er, når det gjelder å oppdra unger osv.

    Han skjønner ikke det, at unger ikke er som voksne, og skjønner alt mulig.

    Jeg gikk jo litt inn i sjokk, når jeg plutselig måtte stå der og kjøre båten.

    Jeg ville jo ikke skuffe faren min heller, ikke sant.

    Men det gikk greit da, jeg bare styrte mot de øyene jeg, langt borte i horisonten nesten, så kjørte jeg ihvertfall ikke båten på land.

    Men da ble faren min brysk da, når tvillinene sladra om det her.

    Så sånn var det, men da gikk det ihvertfall greit, da kjørte jeg ihverfall ikke båten på land, men holdt en stø kurs, så andre båter også kunne holde seg unna, så vi ikke kjørte på land eller kræsja.

    Så sånn var det.

    Med hva faren min tenkte på, det veit jeg ikke, men det er det kanskje noen andre som skjønner.

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Seinere så husker jeg at faren min prata dritt om han naboen der, til farmora mi.

    At dem røyka så fælt, i stua, men at dem aldri vaska gardinene.

    Det husker jeg at faren min sa til farmora mi, på kjøkkenet, i en pause fra jobben, i huset til farmora og farfaren min på Sand.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Så husker jeg en gang, før det her igjen.

    I Larvik, ved Østre Halsen der vel.

    Ved restaurant Hvalen der kanskje.

    Da dro stefaren min, Arne Thormod Thomassen med meg og søstra mi, ut med båten.

    En vanlig robåt nesten, med påhengmotor da.

    Og da, like etter at vi kjørte fra land, omtrent.

    Da skulle søstra mi, som var kanskje 3-4 år da.

    Hu skulle absolutt lene seg ut over kanten, fra båten, og se oppi vannet.

    Så hu tippa over da, hu mista balansen, og begynte å tippe over kanten av båten.

    Men jeg så det med en gang, hva som skjedde, så jeg rakk å holde fast i henne, før hu tippa over kanten av båten.

    Så fikk hu balansen igjen, eller så kom stefaren vår, og fikk dratt hu ned i båten.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg kom på.

    Men han Arne Thormod Thomassen, han kunne ikke svømme.

    Og jeg og søstra mi, vi var bare sånn 3-4-5 år vel.

    Og vi hadde ikke redningsvester, husker jeg.

    Så det er mulig de foreldra våre prøvde å bli kvitt oss.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Jeg har også redda livet til broren min, Axel, en gang.

    Det var sommeren 1979, må det ha vært.

    Da kjørte stefaren vår, Arne Thormod, sammen med mora vår, og meg og søstra mi og halvbroren min Axel da.

    Og da var det bursdagen min, 25. juli 1979.

    På veien så kjørte vi innom Arendal, Grimstad og Lillesand.

    Mange fine sørlandsbyer da.

    Og på veien tilbake, så dro vi innom gården hvor Knut Hamsun hadde bodd, for mora vår var fan av han da.

    På omvisning der.

    Jeg husker at vi ble vist skrivestuen til Hamsun.

    (Men det han Hamsun skreiv, det var helt umulig å tyde, husker jeg, så det som står i bøkene hans, det bør man nok ta litt med en klype salt, må man nok nesten si).

    Men men.

    Vi leide en hytte, i Kristiansand.

    Som var like ved en gård, hvor de hadde jordbær til selvplukk.

    Og like ved en bekk, hvor vi henta vann.

    Så sånn var det.

    Dagen vi kom dit, så lå det en død fugleunge på trappa til hytta.

    Men men.

    Jeg hadde fått en fotball av Arne Thormod, i bursdaggave.

    En tung lærball.

    Den var tyngre enn fotballer er nå for tida.

    Man skulle nesten tro det var gjort noe med den ballen for å få den tung.

    Så skulle søstra mi absolutt kaste ball.

    At vi skulle være keeper.

    Også kasta søstra mi ballen, så høyt, at det var over mål, så jeg gadd ikke å ta etter ballen.

    Så snudde jeg meg rundt, og så så jeg at den tunge lærballen hadde kurs rett mot hue til Axel, som da ikke engang var et år gammel.

    Så da måtte jeg dytte armen ut i lufta, og bokse ballen, så den gikk bort mot der muttern var.

    Som begynte å skrike og klage da.

    Så sånn var det.

    Jeg har også redda livet til han gamle stefaren min en gang.

    Det var i 90/91, da jeg egentlig jobba på OBS Triaden.

    Men jeg måtte være med han Arne Thormod, og rydde lageret hos Forsvarets Overkommando.

    Enda jeg hadde frihelg.

    For de var underbemanna, og de krevde omtrent at jeg måtte jobbe der.

    Så tjente jeg 4000-5000 kroner i løpet av en helg der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men da, så stod jeg og Arne Thormod, og holdt noe greier, oppå en truck, som en ungdom fra Tønsberg vel, kjørte.

    Arne Thormod var sjefen for ungdommene fra Tønsberg.

    Og så, så var det en sånn bjelke, som Arne Thormod ikke så.

    Og han som kjørte trucken, han var nesten blind da.

    Eller overarbeida, for vi jobba så mye overtid.

    Så, jeg og Arne Thormod, vi stod oppå jekken, som var jekka opp, så vi var høyere enn førerhuset da.

    Så førerhuset gikk klar av bjelken.

    Men huene til meg og Arne Thormod, de gikk rett mot bjelken da, for han sjåføren, stoppa ikke.

    Så da måtte jeg begynne å prøve å få Arne Thormod til å skjønne faren.

    Så da måtte jeg klappe han oppå hue, oppå de grå krøllene hans.

    Og han er en ganske myndig mann, så det hadde i og for seg vært enklere og ikke gjort det.

    Men da skjønte han poenget da.

    Det var nok den eneste måten å få han til å høre fort nok, for han hørte nok ikke vanligvis så mye på meg, siden jeg var leieboer hos dem, og også var ny i den sjaue-jobben da.

    Men da skjønte han poenget.

    Så jeg så at han kom seg under, også kom jeg meg akkurat under bjelken selv.

    Men det var nesten at begge fikk hue i bjelken.

    Jeg kunne ha redda meg selv, og driti i Arne Thormod, men det hadde vel ikke vært så artig å levd med etterpå.

    Men det tok jo litt tid, å forklare det her da.

    Så det ble til, at jeg dukka sist da, for jeg skulle liksom se at han Arne Thormod skjønte det da.

    Så det var bare såvidt, på det hengende håret, eller hva man sier, at jeg ikke fikk bjelken i hue selv da.

    Og han som kjørte trucken han bare smilte, og var helt hemma eller idiot, eller hva man skal kalle det.

    Så sånn var det.

    Så det er mye rart.

    Bare noe jeg kom på.

    Og en gang faren min og Eirik Thorhaldsson jobba på huset til onkelen min, i Son.

    Så måtte jeg være med dit, av en eller annen grunn.

    Så holdt dem på å sovne på veien tilbake.

    Så da holdt jeg meg våken og sa fra da, at faren min ikke måtte sovne ved rattet.

    Men det var ikke noe spesielt i og for seg da.

    Så man kan vel ikke si at jeg akkurat redda livet dems.

    Magne Winnem hadde en kamerat som het Stein.

    Og vi skulle på russefest, i Kongsberg, 1. mai 1989.

    Og da, så så ikke han Stein svingen.

    Så satt jeg foran.

    Så klarte jeg ikke å si et ord, enda jeg jo så at vi kjørte rett mot starten av autovernet.

    Men da sa han Magne Winnem i baksetet, han så at vi kjørte ut, så han fikk sagt fra.

    Men jeg kjente ikke han Stein, så jeg bare satt der og fikk ikke sagt noe.

    Så det var litt spesielt, da må man vel si at han Magne Winnem redda vårs der, siden han Stein ikke så autovernet og venstresvingen.

    Hvis det ikke var noe plott da, men det tenkte jeg ihvertfall ikke da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Og en gang jeg var på fylla, i Ayia Napa, på Kypros, sommeren 1998.

    (Jeg kjøpte en sånn uspesifisert sydentur).

    Da skulle jeg og en kar som jeg havna i samme leilighet med, siden begge kjøpte uspesifiserte reiser.

    En som jobba for Bakers, og var fra Vestlandet vel.

    Hva het han da, Nicklas.

    Noe sånt.

    Og da holdt jeg på å bli kjørt ned av en bil som råkjørte, da vi gikk ut fra diskoteket.

    Så det kan godt ha vært noe plott, for den bilen kjørte skikkelig fort.

    Det kan ha vært noe plott fordi jeg sang norske fotball-landslaget sanger, i fylla, i køen utafor et mer eller mindre engelsk diskotek der.

    Men da fikk han Nicklas, dytta meg ut av veien for den bilen da.

    Så jeg hadde nok antagelig kunne ha blitt truffet av den bilen, for den bilen prøvde nok ikke å bremse, eller noe.

    Det var en som kjørte drit-fort, i noen sånne gater, som var bygater da, som man kanskje ville ha kjørt i 30 km i timen i, i Norge.

    Men det her var også på kvelden, med masse fulle folk i gatene, så det kunne nesten ha vært noe mordforsøk omtrent.

    Å råkjøre sånn, i gater, hvor det var så mye fulle folk.

    Men men.

    Så jeg skylder egentlig han der Nichlas, han skylder jeg nok en tjeneste, eller nesten livet, må man vel nesten si.

    Jeg hadde kanskje ikke dødd, av å bli påkjørt sånn, men jeg hadde nok flydd noen meter gjennom lufta, og kunne nok ha dødd, eller ihvertfall blitt alvorlig skada.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Jeg gikk gjennom noen gamle papirer, og fant en lånesøknad jeg sendte Nordea, på Tveita vel, i 2006. (In Norwegian)

    Jeg gikk gjennom noen gamle papirer, og fant en lånesøknad jeg sendte Nordea, på Tveita vel, i 2006. (In Norwegian)











    PS.

    Grunnen til at jeg søkte om lån, var at jeg hadde planer om å dra til Oslo, for å prate med Kripos.

    (Om at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’ da, som jeg hadde overhørt, på Rimi Bjørndal i 2003).

    For Kripos, de ville ikke hjelpe meg, når jeg ringte.

    De sa de skulle ringe tilbake, men gjorde ikke det.

    Og svarte ikke på e-poster, da jeg fikk kjøpt meg PC, (den laptopen jeg skriver på enda), nyttårsaften 2005.

    (For jeg så på noen nettaviser, høsten 2004, at Odd-Einar Dørum, sa at Kripos, var de som hadde med organisert kriminalitet, så jeg regnet med at det var de jeg skulle snakke med, om råd om hva man skulle gjøre, hvis man var forfulgt av noe såkalt ‘mafian’).

    Men men.

    Men banken ga meg ikke lån, de sa at jeg måtte søke lån i England, siden jeg bodde der.

    PS 2.

    Det huset er i Holmsbu, på Hurum.

    Kanskje en kilometer nord for Holmsbu, ved Drammensfjorden, tror jeg.

    Noe sånt.

    Det er veldig fin utsikt til Drammensfjorden.

    Huset er på en høyde, og det er vel noe panoramavindu nesten, til Drammensfjorden da,
    som er noen titalls meter unna huset.

    Også er Berger på andre sida av fjorden.

    Så det var artig utsikt.

    Og faren min sa også at dem hadde masse verdifulle bilder osv., fra Kittelsen, eller noe.

    Så det var visst verdt millioner, den eiendommen der.

    Så selv om jeg bare arvet noen brøkdeler, så kan det være verdt noe uansett.

    Men det er veldig fin eiendom, med utsikt til Drammensfjorden og Berger osv., så det er synd å selge det og.

    Men det er kanskje litt rart at faren min ikke ville ha arven selv, men han har mye gjeld, tror jeg, etter at han gikk konkurs, på slutten av 80-tallet.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Tenkte bare at jeg skulle ta med om det her på bloggen og, når jeg først fant igjen de dokumentene.

    Det var pga. disse pengene, at jeg fikk råd til depositumet til den leiligheten jeg bor i her i Liverpool.

    Hvis det ikke hadde vært for den arven, så hadde jeg nok bodd i bofellesskap i Walton ennå, med de litt ‘ujavne’ folka der.

    Men men.

    Og det er onkelene tli faren min, som har hatt det huset og den eiendommen på Holmsbu da.

    Men nå er det visst bare en igjen.

    Sist gang jeg var der, så var det i begravelsen til han tredje siste, og det var på begynnelsen av 2000-tallet en gang.

    Mens jeg fortsatt var butikksjef i Rimi.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på nå.

    PS 3.

    Drammensfjorden sett fra Holmsbu:

  • Her er fra Berger og Drammensfjorden. (In Norwegian).

    Her er fra Berger og Drammensfjorden. (In Norwegian).

    Jeg og fattern og muttern og søstra mi, vi bodde på Bergeråsen, i 72 og 73 vel.

    Så flytta muttern til Larvik, i 73, og tok med meg og søstra mi.

    Så bytta hu etternavn på oss, fra Olsen til Ribsskog.

    I 1979, så flytta jeg tilbake igjen til Berger, etter å ha bodd i seks år, forskjellige steder i Larvik.

    Vestmarka, Storgata på Østre Halsen, Brunlandnes, Mellomhagen på Østre Halsen, noen blokker på Skreppestad, eller hva det heter, i noen måneder, og ca. halvannet år, i Jegersborggate.

    Men jeg var også på besøk hos muttern og Pia, søstra mi, i Larvik i Jegersborggate, og på Tagtvedt, på 80-tallet, ca. hver tredje eller fjerde helg, på det meste.

    Så jeg tok toget mellom Drammen eller Holmestrand og Larvik, alene, ca. hver tredje uke, fra jeg var ni år, så jeg ble ganske selvstendig.

    Og da ble det jo som om man bodde to steder omtrent.

    Så det var veldig artig husker jeg.

    Jeg hadde vel mindre kjedelig liv, da jeg var 9-10 år, enn jeg har nå, siden jeg dro til Larvik hele tida, og også til farmora mi på Sand, eller ut på fjorden med Askeladden båten til Haldis, med fatterns Mercury-motor osv., selv om det var seinere på 80-tallet.

    Noe sånt.

    Fattern sa, at jeg skulle hete Olsen, da jeg flytta tilbake til Berger, i 1979.

    Men han forrandra ikke etternavnet mitt, hos folkeregisteret.

    Så hvert år, ved skolestart, så ropte lærerne opp meg, som Erik Ribsskog.

    Men da måtte jeg krangle med lærerne, og si at jeg het Erik Olsen.

    Så ga lærerne seg, etter en stund.

    Så da gikk jeg under navnet Erik Olsen, på barneskolen, ungdomsskolen, og det første året på videregående, i Sande.

    Men andre året på videregående.

    Da var jeg 17 år osv.

    Så da syntes jeg at det var litt barnslig, å begynne å rope og skrike til lærerne, at jeg het Olsen.

    Da satt det så mange damer fra Svelvik, Sande og Berger, rundt meg, der jeg satt foran til høyre i klasserommet, ved vinduet.

    Så da gadd jeg ikke å drite meg ut, og rope til lærerne, på en barnslig måte, at ‘nei, jeg heter Olsen, ikke Ribsskog’.

    Det orka jeg ikke da.

    Så etter 2. klasse videregående, så har jeg het Ribsskog igjen.

    Det ble bare sånn.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog