Det var også sånn, da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
At distriktsjef Anne Neteland, hu ville at jeg skulle drive butikken, på en moderne måte.
Og med det så mente hu at jeg skulle drive butikken ved å informere og motivere på ledermøter og personalmøter, da.
Og jeg var jo vant til å ha butikksjefer, som var av den gamle skolen.
(Som Elisabeth Falkenberg og Kristian Kvehaugen).
Og som informerte om ditt og datt, i butikken, da.
Så dette var egentlig noe nytt for meg.
Men jeg syntes ikke at jeg kunne nekte for å ha ledermøter og sånn, da.
For det var visst lederne der vant med fra før, da.
Og på Rimi Kalbakken, så var det også en ferskvareavdeling, som var igjen fra ICA sine dager.
Og der jobbet det ei mørkhudet dame, i 20-årene, som het Carolina.
(Og som var fra Sør eller Mellom-Amerika, tror jeg).
Så hu var ferskvareansvarlig, da.
Så hu skulle også være med på ledermøtene da, sa Anne Neteland.
(Men låseansvarlig Bjørnar, han var sjelden med på ledermøtene.
For han jobbet vel bare en vakt i uka, eller noe sånt.
Siden han studerte ved UIO, (eller noe), da).
Og ledermøter, det hadde jeg vel aldri hørt om engang, før jeg begynte som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Så det her ble jo veldig på sparket, for min del, må jeg innrømme.
(Og det hadde jo vært så mye tull, når det gjaldt lønnsforhandlingene mine, osv.
Så det var kanskje derfor at jeg bare gikk med på å ha ledermøter og sånn, da.
Istedet for å prate med medarbeiderne ute i butikken, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at assistent Kjetil Prestegarden muligens må ha visst om, at jeg pleide å jobbe alle seinvaktene, på Rimi Nylænde.
For en av de første dagene, mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken.
Så sa Kjetil Prestegarden det, at jeg ikke fikk ha alle seinvaktene, på Rimi Kalbakken.
(Sånn som jeg hadde hatt det, på Rimi Nylænde).
‘Du får ikke alle seinvaktene’, sa han, (av en eller annen grunn).
(Noe sånt).
Så da måtte jeg jenke meg på det, da.
For jeg tenkte vel det at jeg måtte prøve å bli litt mer fleksibel, da.
Når jeg hadde blitt butikksjef, på en så stor butikk.
Selv om jeg vel omtrent bare hadde jobba seinvakter, i et år, (eller noe), før det her.
Og jeg også hadde jobba for det meste seinvakter, de fire årene jeg jobba som assistent, (før jeg ble butikksjef), på Rimi Nylænde og Rimi Bjørndal, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn at jeg hadde noen utfordringer, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, som nesten var umulige, for en butikksjef, å løse.
Ihvertfall så var det sånn, at butikken lå skyhøyt over lønnsbudsjettet, hver måned.
Mye siden det var en ferskvaredisk der, hvor det ble solgt blant annet grillet kylling og oppskårne biffer.
Og det lå en stor og fin Meny-butikk, som nærmeste nabo der.
(Rimi Kalbakken lå der hvor Edda kino hadde vært før, hvis jeg har forstått det riktig.
Der Axel og jeg var og så på James Bond-filmen: ‘GoldenEye’ vel, i 1995, (tror jeg det må ha vært, etter at jeg sjekka på Wikipedia nå).
Som jeg vel muligens har skrevet om, i Min Bok 4.
Men i år 2000, så var den kinoen lagt ned, da.
Og det var Rimi Kalbakken der, da.
Og det hadde også vært en ICA Kalbakken der, i mellomtiden, da.
Noe sånt).
Og Meny, det er en butikk-kjede som har veldig fokus, på kvalitet, da.
Så Rimi Kalbakken, vi hadde et veldig høyt svinn.
På nærmere 100.000 i måneden, vel.
(Ihvertfall de verste månedene).
Og det var vel tre ganger så mye, som det vi kunne ha cirka, for å havne på LIS-brutto, da.
Så Rimi Kalbakken, det var vel kanskje den verst drevne Rimi-en, (på papiret ihvertfall), i landet, da jeg overtok der.
Noe sånt.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men når jeg nevnte for assistent Kjetil Prestegarden, at det var alt for høyt svinn, på Rimi Kalbakken.
Så sa Kjetil Prestegarden det, at regionsjef Jon Bekkevoll.
Han hadde sagt til Rimi Kalbakken-folka, at det var meninga at vi skulle ha høyt svinn, på Rimi Kalbakken.
For vi skulle liksom ‘ta’ Meny, (som var den nærmeste naboen), da.
Så jeg hadde problemer med å få forståelse for at svinnet vårt var for høyt, da.
Det var jo umulig for meg å få noe resultater da, når regionsjef Jon Bekkevoll hadde sagt det, at vi skulle ha høyt svinn.
Men jeg vet ikke om regionsjef Jon Bekkevoll hadde fortalt om dette, til distriktsjef Anne Neteland.
Det virker kanskje ikke sånn for meg, i ettertid, i hvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når det gjaldt lønnskostnadene.
Så var det også ganske begrenset, hva jeg kunne gjøre.
For det var ikke sånn at de høye lønnskostnadene skyldtes sykdom.
De høye lønnskostnadene skyldtes at det var for mange fast ansatte, på Rimi Kalbakken, rett og slett.
Jeg må si at det var den ferskvareavdelingen, som gjorde at lønnsutgiftene var så høye.
Men det at vi hadde betjent ferskvaredisk der.
Det var jo noe som Rimi-butikker egentlig ikke skulle ha.
Men det var vel fordi at Rimi Kalbakken liksom var en spesiell Rimi-butikk, da.
Som liksom skulle ‘ta’ Meny-butikken, som lå like ved siden av.
Det var vel kanskje derfor at den forrige butikksjefen Kenneth hadde hatt en sånn spesial-avtale, med regionsjef Jon Bekkevoll, da.
Fordi at Rimi Kalbakken var en spesiell Rimi-butikk.
Som egentlig var et ICA supermarked, cirka.
Men som ble kalt Rimi, da.
(Noe sånt).
Så Rimi Kalbakken burde nok ikke ha ligget under distriktsjef Anne Neteland.
Siden regionsjef Jon Bekkevoll ga ordre om at vi skulle ha mye svinn.
Og at vi liksom skulle ‘ta’ Meny, da.
Rimi Kalbakken burde nok ha ligget direkte under regionsjefen, mener jeg, når jeg ser tilbake på det nå.
(Siden det var en spesiell Rimi-butikk, da).
For distriktsjef Anne Neteland, hu var jo ikke med på notene, i det hele tatt.
Hu mente at butikken skulle ha like lave kostnader som en vanlig Rimi-butikk, da.
Noe som var vanskelig, så lenge Jon Bekkevoll hadde sagt det, at vi liksom skulle ‘ta’ Meny, da.
Så det var jo bare surr, når det gjaldt organiseringen, av Rimi Kalbakken, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ifølge Kjetil Prestegarden.
Så hadde også Jon Bekkevoll forklart Rimi Kalbakken-folka, at Rimi Kalbakken skulle innimellom ha tilbud, på grilla kylling, til 29.90.
For å liksom ta Meny, da.
(Enkelte helger, innimellom, da).
Og da måtte vi ha en ekstra person, i ferskvareavdelinga, de helgene.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For da gikk det vel mellom 10 og 20 esker, med kyllinger, i løpet av en helg, mener jeg å huske.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men selv om Carolina var ferskvareansvarlig.
Så var det sånn, i begynnelsen, at hu ba meg om å ringe for å bestille kylling, da.
Og da reagerte jeg, husker jeg.
For jeg mente at det var den som var ferskvareansvarlig, som burde bestille varer, til ferskvareavdelingen, da.
Men det var dem ikke vant med, fra før jeg begynte der, da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og jeg husker ikke helt hvordan vi ble enige om å gjøre det her heller.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var sånn, på Rimi Kalbakken, at tre medarbeidere, hadde jobba, på en mindre Rimi-butikk, som hadde ligget noen hundre meter unna Rimi Kalbakken, (like ved sparebanken Nor, eller noe sånt, hvis jeg ikke husker det helt feil, for det her er noen år siden nå, og jeg er ikke så kjent på Kalbakken, liksom).
Men den Rimi-butikken hadde blitt lagt ned, da.
(Av en eller annen grunn).
Og assistent Monika.
Og ferskvareansvarlig Carolina, da.
Og heltidskasserer Aziza, (som også var fra Sør eller Mellom-Amerika vel, sånn som jeg mener å huske at Carolina også var).
De hadde så fått nye jobber, på Rimi Kalbakken, da.
Etter at butikken deres hadde blitt stengt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Carolina, hu fortalte meg en gang det.
At hu egentlig ikke hadde hatt lyst til å begynne, som ferskvareansvarlig, da.
Men at hu hadde blitt tvunget til å begynne i den jobben, når den forrige Rimi-butikken hu jobbet i, ble nedlagt, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og siden jeg prøvde å finne ut hva det høye svinnet, i butikken, kom av.
Så var jeg en gang borte hos Carolina, i ferskvareavdelingen, for å se på hvordan hu bestilte kjøtt, (og sånn), da.
Og da var det sånn, at hu bestilte to kasser, av biff-slag, som indrefilet, ytrefilet, entrecote, mørbrad og flatbiff osv., i uka.
Eller, det var muligens sånn at hu bestilte en kasse av hvert biff-slag, to ganger i uka.
Muligens en kasse til mandag, og en kasse til før helgen, da.
(Hvis det ikke var to av hvert biff-slag, to ganger i uka, da).
Noe sånt.
Og det var jo sånn, at for eksempel mørbrad, (var det vel), det solgte nesten ingenting, da.
Så nesten alt ble kastet, da.
Så det ble nok kastet biff-kjøtt, for 20-30.000 hver måned, kanskje.
Bare fra den bemannede ferskvareavdelingen aleine, da.
(Noe sånt).
Men så var det dette med at vi liksom ‘ta’ Meny, da.
Og da var det meningen at vi skulle ha noe biffkjøtt, i ferskvareavdelingen der, da.
For ICA, de hadde vel kanskje hatt salat-pålegg i løsvekt og oppskåret kjøttpålegg osv., i den ferskvaredisken, da.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Men det hadde ikke vi, da.
Så jeg syntes ikke at jeg kunne si til Carolina, at hu ikke skulle bestille det og det, da.
For det var jo sånn at ferskvaredisken ikke skulle se tom ut og.
Og vi skulle jo liksom ‘ta’ Meny og ha mye svinn, da.
Så det var vanskelig å vite hvordan dette skulle balanseres.
Det var vel rimelig umulig, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn, da.
At Carolina, hu brydde seg ikke om hvor mye kjøtt som solgte, uka før.
Når hu bestilte.
Og hu brydde seg heller ikke om hvor mye biffkjøtt, som det var på lager, når hu bestilte.
Men nå hadde ikke jeg bestilt kjøtt, i hele stykker før, heller.
For det var vel egentlig sånn, at Carolina bestilte hele biffer, som hu skar opp, og pakket, i ferskvareavdelingen, (vil jeg tippe på).
(Noe sånt).
Og jeg, som Rimi-leder, jeg var ikke vant til å bestille hele biffer, til en bemannet ferskvareavdeling.
For det var nesten ingen Rimi-butikker, som hadde en sånn bemannet ferskvareavdeling, da.
(For det var ikke en del av Rimi sitt konsept, da).
Og riktignok, så hadde jeg jobbet i ferskvaredisken, på OBS Triaden, i noen måneder, (på lørdagene), i sin tid.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Men det var ikke sånn at jeg hadde ansvaret for å ta bestillinger og sånt der.
Jeg bare ekspederte liksom, da jeg jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden der, da.
Så det var ikke så lett for meg, å si til Carolina, at hu skulle bestille sånn og sånn, da.
Selv om jeg fikk litt sjokk, da jeg så at hu bestilte biff-slag som det nesten ikke solgte noe av, da.
Og at hu bestilte disse biff-slagene, (som mange av nesten ikke solgte noe i det hele tatt), igjen og igjen, hver uke, da.
Så de ble jo kastet veldig mye biff-kjøtt der, da.
Men det var vanskelig for meg, å ta det med Carolina.
Siden assistent Kjetil Prestegarden sa at vi hadde fått beskjed om, fra regionsjef Jon Bekkevoll, om å ha mye svinn, for å liksom å ‘ta’ Meny, da.
Men jeg fortalte om hvordan Carolina tok kjøtt-bestillingene, til distriktsjef Anne Neteland da, (husker jeg).
Og jeg klagde til henne på at ingen hadde lært Carolina å bestille kjøtt, før hu begynte i den jobben, som ferskvareansvarlig, da.
Og da, så husker jeg det, at distriktsjef Anne Neteland, hadde tatt med seg sikkerhetsansvarlig Lars Boye, i et sånt driftsmøte, med meg, da.
Og da svarte Lars Boye, (husker jeg), at man måtte forvente at noe ble lagt på butikksjefene og.
(Noe sånt).
Så hva som var sikkerhetsansvarlig Lars Boye sin rolle.
I disse drifts-møtene, mellom distriktsjef Anne Neteland og meg.
Det veit jeg ikke.
Men det veit vel kanskje Anne Neteland og Lars Boye, da.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For jeg svarte ikke noe, da sikkerhetsansvarlig Lars Boye sa det her, da.
(Om at Rimi måtte kunne få legge noe over på butikksjefene også, da).
For dette var vel ikke hans bord, vel.
For han svarte vel da for Anne Neteland, (må man vel si).
(Sånn som jeg forstår det nå, ihvertfall).
Så det var vanskelig å få noe særlig resultater ut av de møtene med Anne Neteland da, (vil jeg si).
Siden en fra sikkerhetsavdelingen satt der og liksom ‘babla’, da.
Noe som for det meste bare skapte forvirring, sånn som jeg så det, ihvertfall.
For for meg, så virket det bare som at det satt noe lignende av to ulver der, (eller noe sånt), som liksom prøvde å ‘ta’ meg, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
At da distriktsjef Anne Neteland hadde med sikkerhetsansvarlig Lars Boye, til Rimi Kalbakken, for å ha et driftsmøte, (sånn som jeg forstod det, ihvertfall).
Så hadde de gått og kikka, inne på fryselageret, husker jeg.
Og der hadde de funnet cirka 8-10 kasser med frossen kjøttfarse, husker jeg.
Og den her kjøttfarsen, den lurte de på, da.
Og det som var, med den kjøttfarsen.
Det var at assistent Kjetil Prestegarden en gang prata med Spis-konsulenten.
Og så gikk han bort til meg, og sa det, at han trodde at de eldre kundene, som handla, på Rimi Kalbakken.
De ville kjøpe mye fersk kjøttfarse, hvis vi hadde det, på et sånt ‘Jon Bekkevoll-tilbud’, en helg, da.
(Istedet for grilla kylling, som vi pleide å ha, når vi hadde sånne Jon Bekkevoll-aktiviteter, da).
Og jeg som Rimi-leder, jeg pleide ikke å bestille fersk kjøttfarse.
For det solgte vi ikke, hverken på Rimi Nylænde eller Rimi Bjørndal, da.
Men Kjetil Prestegarden, han hadde jo forklart meg det, at det var meninga, at vi på Rimi Kalbakken, skulle ha sånne helger innimellom, hvor vi hadde sånn spesielle tilbud, i ferskvareavdelingen, for å liksom ‘ta’ Meny, da.
Så jeg sa at det her var greit, hvis assistent Kjetil Prestegarden tok ansvaret for å gjennomføre den her kampanjen selv, da.
Sånn at ikke den som hadde lørdagsvakta, denne helgen, (nemlig meg selv vel), som ble ekstra heftet, av dette ‘stuntet’, da.
For jeg syntes ikke at jeg kunne nekte Kjetil Prestegarden å ha dette tilbudet.
Siden Jon Bekkevoll jo hadde sagt at vi innimellom skulle ha sånne ferskvaretilbud, for å liksom ‘ta’ Meny, da.
(Ihvertfall ifølge Kjetil Prestegarden, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker at Kjetil Prestegarden så vel glemte, å sette ut plakatene, (som han hadde tusjet), for det her tilbudet, da.
Og at jeg vel måtte gjøre det, da.
Så jeg kan ikke si at Kjetil Prestegarden, (som også studerte, et par kvelder i uka, på Varehandelens Høyskole), fikk toppkarakter, når det gjaldt hvordan han gjennomførte, det her prosjektet, da.
Det var heller mer sånn, at dette ble mer som noe tull, når han glemte å sette ut tilbudsplakatene, (for fersk kjøttfarse da), før han dro hjem, for helgen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og enda verre ble det, siden det nesten ikke ble solgt noe fersk kjøttfarse, denne helgen, da.
For dette var visst ikke et produkt, som slo an, blant ‘oldingene’, som bodde på Kalbakken, da.
(For det er vel sånn, at Kalbakken er en drabantby, som ble bygget, rett etter krigen, (eller noe sånt).
Og at nesten alle folka, som bor på Kalbakken, er oldinger, (hvis det er lov å bruke det ordet), da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at bare en eller to kasser, av disse 10-12 kassene med fersk kjøttfarse, hadde blitt solgt, da.
Før de gikk ut på dato.
Så ble bare den kjøttfarsa, (som hadde gått ut på dato), satt inn på fryselageret, da.
Og der fant Lars Boye og Anne Neteland den kjøttfarsa igjen, en del uker seinere, da.
Så Kjetil Prestegarden, han gikk strykkarakter, (vil jeg si), når det gjaldt gjennomføringen, av det her prosjektet, da.
For han burde jo bare ha bestilt en ekstra svinndunk, (hvis det var det som var problemet), og hivd kjøttfarsen oppi den, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
