johncons

Stikkord: Elverum

  • Min Bok 3 – Kapittel 19: Ny troppsjef

    Etter jul en gang, så ble sersjant Frøshaug, forfremmet, til å bli ny adm. off.

    Ryktet gikk i troppen, (fra troppsass. Øverland, med flere vel), at Frøshaug var sur/lei, fordi han hadde vært troppsjef så lenge.

    Frøshaug hadde nemlig også vært troppsjef i Garden, og han sa noen ganger at det var ingen i Geværkompaniet som ikke kunne ha vært gardister.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frøshaug var også en kjent konkurranseskytter, forresten.

    Og ryktet gikk, om at da Frøshaug var troppsjef i Garden, så hadde han hatt Alex Rosen, i troppen.

    Og han hadde visst vært så gæern da.

    Rosen hadde visst putta ‘snabben’, (som var møkkete, etter mange dagers øvelse), oppi kjeften, på en medsoldat, fordi han hadde snorka så fælt da.

    (Fortalte en i en annen tropp meg, (en som kom inn i teltet vårt), da blant annet Torp og meg, var på en langvarig patrulje, på en øvelse, og ikke hadde soveposer.

    Mens jeg hadde cirka den siste fyringsvakta, før det ble morgen, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den nye troppsjefen, han husker jeg ikke navnet på nå.

    Men han het Bjørn til fornavn, det husker jeg.

    Det husker jeg fordi, at Stig Ragnhildsløkken, (fra Elverum), han sa det til oss på lag 2, at han nye troppsjefen, ble kalt for ‘kalesj-Bjørn’, i Elverum, fordi at han hadde stjålet kalesjen til en bil en gang.

    Det syntes jeg at var rart, at en ‘kalesj-tyv’, ble troppsjef.

    (Og det var også en litt morsom historie da).

    Så jeg føyk ut av rommet, til lag 2, og bort til døra, til lag 1, og fortalte folka på lag 1, om det her, som Ragnhildsløkken hadde sagt da.

    Men folka på lag 1, de ble så rare i maska liksom, over å høre det her da.

    Så jeg fortsatte _ikke_ til lag 3 da.

    Så jeg sa det bare til lag 1 da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bricen, han brukte fritida der, til å jobbe i nærradioen, som holdt til i velferdsbygningen der.

    Jeg fortalte det, at jeg syntes at det hørtes kult ut, å holde på med nærradio da.

    Så jeg ble med Bricen, en gang, for å prøve å skjønne noe av det da.

    Men det var så mange knotter og sånn, i det studioet, så jeg syntes ikke at det virka noe artig, likevel.

    Så jeg blei bare med Bricen dit en gang da.

    Og det var vel ikke under sending, tror jeg.

    Men en gang, så hørte vi på lag 2, på nærradioen, som Bricen var programleder for da.

    (Jeg lurer på om dette var før jeg ble overført til reservelaget.

    Altså i løpet av den første perioden, som jeg var på lag 2).

    Og da hadde Bricen spilt ‘Boom Boom’, med DumDumBoys, husker jeg.

    For det var en sang, som ble spilt mye, i tropp 1 da, husker jeg.

    Eller hele det albumet, Splitter Pine, ble ofte spilt der.

    (Ihvertfall på de rommene jeg var på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg kom tilbake på lag 2, etter jul.

    Så var lag 2, det eneste laget, som ikke hadde kassettspiller.

    Men jeg syntes at det var kjedelig da.

    Så jeg fikk låne en kassettspiller, (av Randen, på lag 3, var det vel), som jeg plasserte på bordet, i rommet, til lag 2, da.

    Også spilte jeg noen opptakskassetter, som jeg hadde laget da.

    Men kassettspilleren til Randen, den slutta plutselig å virke, en dag.

    Så jeg måtte betale 300 kroner, til Randen, (for den kassettspilleren, den var ikke så ny da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Berget, (på lag 3), han tok opp det siste Metallica-albumet, (‘The Black Album’, med sanger som ‘Unforgiven’, ‘Sad but True’, ‘Enter Sandman’, med flere), for meg, (husker jeg).

    (Jeg digga egentlig ikke heavy, men jeg hadde litt sansen for de første singlene, fra det albumet da).

    Men Berget tok ikke opp sangene, i samme rekkefølge, som på albumet, (sa han).

    (Av en eller annen grunn).

    Det syntes jeg ikke at var så nøye.

    Og den kassetten, den var litt kul, å høre på, på walkman, når vi måtte gå på milelange marsjer, i distriktet, rundt Terningmoen der da, høsten 1992, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at kassettspilleren til Randen, ble ødelagt.

    Så snakka jeg vel om å få tak i en ny kassettspiller, til folka på lag 2.

    Men da sa Skjellum det, at han syntes at det var bra, å ha et sted, i militæret, hvor det ikke var masse lyd og bråk da.

    Så derfor ble det ikke noe av, at vi fikk tak i noe ny kassettspiller, etter dette, da.

    Så lag 2, det var vel det eneste laget, som ikke hadde stereoanlegg/kassettspiller, tror jeg.

    (Et lag i kompanistaben, eller noe, de hadde vel til og med TV, tror jeg).

    Men men.

    Men det var kanskje litt sant det Skjellum sa og, at det var greit å ha et sted, hvor det var stille, i militæret.

    Så etter dette, så begynte jeg vel å lese mer tegneserier og sånn, (som fløyt på brakka da), på fritiden.

    (Og jeg leste vel også bøker av Bjørneboe, (‘Haiene’), og Hamsun, (noen bøker fra ‘August’-triologien vel), mens jeg var i militæret.

    Bøker som jeg lånte på biblioteket der muligens vel.

    Og Nybø, fra Lier, han kommenterte at jeg leste den boka, som het Haiene vel, mener jeg.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg likte også, et par ganger, å gå inn til Elverum, (husker jeg), for å få litt variasjon, fra militæret.

    Og jeg pleide da å kjøpe med potetgull og sånn, for folka på laget da.

    Siden det var billigere, på Rema og Rimi, enn i leieren da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På torsdagene, så ble det plutselig festdag, i leieren.

    Da skulle nesten alle på byen, i Elverum.

    Diskoteket Alexis var samlingsstedet.

    Folk drakk på rommet, og Furuset, (fra Brumundal), og Berget, (på lag 3), de stod og drakk under ei bru, (som gikk over Glomma vel), en gang, husker jeg.

    Og en gang, en torsdagskveld, på Alexis.

    Så var det faktisk DumDumBoys-konsert.

    Og dette må vel ha vært høsten 1992, (vil jeg vel tippe på).

    Og singelen ‘Splitter Pine’, den var vel ‘russe-sangen’, da jeg var russ, våren 1989.

    Så dette var jo over tre år seinere.

    Og jeg hadde jo drevet med så mye, inne i Oslo, på disse tre-fire årene.

    Så det ble som noe litt surrealistisk nesten, for meg, å høre dette albumet, Splitter Pine, hele tida, må jeg vel si.

    Og spesielt det at DumDumBoys fortsatt holdt konserter, hvor de vel kun spilte disse sangene, fra Splitter Pine.

    Det var litt spesielt, syntes jeg.

    Selv om disse sangene, fra Splitter Pine-albumet, de var veldig bra, og de satt som et skudd, (må man vel si), da DumDumBoys spilte dem, inne på Alexis der da.

    (Men litt rart var det, må jeg si, at ‘Geværkompaniet-sangen’, fra 1992/93, var den samme sangen, som russesangen, fra 1988/89.

    For å overdrive litt da, (for det var jo mer albumet Splitter Pine, som ble spilt der, og ikke bare singelen)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En opptakskassett, som jeg hadde tatt opp, med kul musikk, (som Ride, Teenage Fanclub, Psychedelic Furs og Stone Roses og sånn vel).

    Den kassetten, den havna etterhvert, inne hos lag 1.

    (På en eller annen måte).

    Og Thomassen, (fra Bøler), han hadde vel begynt, å påstå, at det var hans kassett vel.

    Så en gang, som jeg satt på gangen og røyka.

    (For det var ikke lov å røyke, inne hos lag 2).

    Så kjefta jeg på lag 1 da, og sa at det var min kassett da.

    Og da fikk jeg tilbake den kassetten da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 18: Boksekonkurranse

    Da jeg kom tilbake, til lag 2, etter nyttår, i Geværkompaniet, så sleit jeg litt.

    Jeg ble liksom lagets mobbeoffer da, siden jeg liksom var ‘ny’ der da, (når jeg kom tilbake).

    Lagfører Bricen heiv en skistav i hue på meg, husker jeg.

    (Med baksiden først da).

    Og jeg ble eller mindre tvunget til å være med på en boksekonkurranse.

    Jeg måtte slåss mot Skjellum og Nybø, husker jeg.

    I noen slåsskamper på rommet.

    De hadde bare to boksehansker, (mener jeg).

    Og kampen mellom Skjellum og meg, den endte uavgjort.

    (Selv om det kanskje ikke virka som om Skjellum prøvde sitt beste.

    Hva vet jeg.

    Hm).

    Og Nybø, (fra Lier), han skulle liksom psyke meg ut da, ved å vise meg trynet sitt, og sånn.

    Og da tok jeg det karatetrikset, som jeg hadde lest om, i karateboka til Axel, da jeg bodde på Furuset.

    (Når han leste til gult belte, eller noe).

    Jeg tok en kombinasjon da.

    Det vil si at jeg slo to finte-slag.

    Et mot kroppen med høyre, og så et mot kroppen til venstre og så med høyre rett i knollen, til Nybø da.

    Så selv om Nybø kom sterkt tilbake, på slutten av kampen, så ble jeg dømt som vinner da, av Paulsen og Bricen vel.

    Så sånn var det.

    Warming han ble lurt, i sportssalen der, til å slåss mot en som hadde trent boksing lenge, og som knocket han ut da, forresten.

    (Mener jeg at jeg overhørte).

    Warming, det var en svær kar fra Gardermoen, som ble lagfører, på lag 3.

    Han ble senere bryggevakt, (eller noe), på Oslo Havn, (husker jeg), for jeg møtte han på Burger King, nederst i Karl Johan, et par ganger, på slutten av 90-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det at Øystein Andersen og Glenn Hesler, de ville at jeg skulle lage et dataprogram for dem, til spilleautomatfirmaet deres.

    Dette var i påskeferien, at de ville at jeg skulle gjøre det.

    Og jeg visste ikke hvor lang tid, som det ville ta.

    Så jeg søkte om et par dagers ekstra påskeferie da, fra militæret.

    Og jeg fikk en dags ekstra perm, husker jeg.

    Da jeg satt hos velferdsoffiseren, med søknaden min, så satt Warming der og, husker jeg.

    Det var noe med at huset deres måtte rives, på grunn av den nye hovedflyplassen.

    Og at han ikke fikk dekket husleie, for seg og dama si, av militæret, (fortalte Warming da).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det dataprogrammet, det lagde jeg, på rommet mitt, på Ungbo.

    Jeg fikk låne Glenn Hesler sin PC vel.

    Og siden det var et regnskapsprogram, så syntes jeg at det var greit å lage det i DataEase, (som jeg hadde lært om, på Gjerdes Videregående vel).

    Jeg hadde jo lært på NHI, hvordan det var meningen at prosjektarbeid skulle gjennomføres.

    Man skulle liksom prate med de som skulle bruke systemet, gjennom hele utviklingsfasen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Øystein Andersen, han var alltid opptatt, og var motvillig, (vil jeg si), til å ta en preik, om programmet da.

    (Mens jeg dreiv og lagde det da).

    Han ville ikke ha noe møte om programmet, før det var ferdig.

    Og da, så fant han en stor feil da.

    Programmet mitt måtte kunne regne ut skatt, (eller noe).

    Men da måtte jeg jo forandre mye på programmet.

    Noe som kunne ha vært unngått, hvis Andersen hadde deltatt på møte om programmet, mens jeg lagde det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg dreiv og jobba, med det regnskapsprogrammet.

    Så dro Glenn Helser og Øystein Andersen meg med, på the Gathering, 1993, i Skedsmohallen, forresten.

    Andersen hadde noe med kinoen der å gjøre, mener jeg.

    Og han fortalte at noen der hadde tjuvkobla seg til en av Televerkets/Telenor sine bokser utenfor, og ringte til andre datamaskiner da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    TG 93, de hadde sitt eget nettverk der og, som var koblet opp mot internett, mener jeg.

    Jeg kom inn gratis der, siden jeg var med Glenn og Øystein.

    Men jeg hadde jo ikke noe login, til internettet.

    Og det var bare 5-10 PC-er som var kobla opp mot internett der.

    (Og muligens irc vel).

    Men en kar, han gikk fra en PC uten å huske å logge seg av.

    Så jeg prøvde å taste noen ord da, på den PC-en han karen hadde brukt da.

    (Mens jeg prøvde å skjønne hva det her var for noe).

    Og da sa en annen kar der, på chatte-programmet, at det ikke var han som hadde nicket, som skreiv da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men dette var første gang jeg prøvde internett, ihvertfall.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg møtte også Glenn fra OBS Triaden der, som var der med sin egen PC da.

    Og sa såvidt hei til han vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk en t-skjorte, av Øystein Andersen, (av en eller annen grunn), etter TG 93 da.

    Og det var en hvit t-skjorte, med svart trykk.

    Det var vel en offisiell TG 93 t-skjorte, tror jeg.

    Som jeg begynte å bruke da, siden jeg ikke hadde hatt så god råd, som student.

    Og siden at sentrifugen, i vaskekjelleren, i Skansen Terrasse 23, hadde ‘tygd istykker’, for eksempel ‘A Clockwork Orange’ t-skjorta mi, (en film som en venninne ,(Von Der Lippe?), av tante Ellen, hadde ‘hypet’, i Sveits, sommeren 1987, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I betaling, for det regnskapsprogrammet.

    (Som Glenn og Øystein ikke egentlig trengte, sa de.

    Men de ville ha det, i reserve, i tilfelle firmaet plutselig vokste seg veldig stort da).

    Så skulle jeg få 3000 kroner, var avtalen.

    Men etterhvert, så ble det til, at jeg måtte vente, med å få pengene, til firmaet gikk bedre.

    Så avtalen forandret seg litt da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og til slutt, så skulle jeg på en av de siste øvelsene, i Geværkompaniet.

    Og jeg røyka da, og pleide å kjøpe varmeposer på Top Secret, (en butikk i Oslo), og masse sjokolade og sånn, før øvelsene.

    Så jeg maste på Øystein og Glenn om jeg kunne få pengene, for det dataprogrammet da.

    Og da så kom de tilbake, noen timer seinere, med 3000 kroner i mynter da, fra automater, som de hadde tømt.

    Så dette var rimelig useriøst, vil jeg si, fra Glenn Hesler og Øystein Andersen da.

    Og man kan lure på nå, (synes jeg), om dette her bare var en tullejobb, som de fant på, for å tulle med meg, (eller noe).

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 13: Osloløpet

    Magne Winnem, på Rimi, han ville at jeg skulle bli med på et mosjonsløp, ved navn Osloløpet, våren 1993.

    Winnem hadde hjulpet meg med å få byttet vakter, når jeg var på vinterøvelse, osv., så jeg syntes at det var vanskelig å si nei.

    Jeg hadde vakt den helgen, men Paulsen, på lag 2, (som jeg også var på, etter nyttår), han hadde vakt på 17. mai, og dette var en vakt, som han gjerne ville bytte bort da.

    Og jeg hadde ikke noe særlig bra forhold til slekta mi.

    Jeg fikk for eksempel ikke et eneste brev eller en eneste telefon, den tida, som jeg var, på Terningmoen.

    (Men da jeg var ukehavende, så måtte jeg ta imot beskjeder, til medsoldater, fra kjærester og slekt da, husker jeg).

    Så jeg hadde ikke noe spesielt ønske, om å ha fri, på 17. mai.

    For da måtte jeg bare ha sittet hjemme, på Ungbo, aleine, uansett.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men vaktskiftesøknaden, til Paulsen og meg, den ble avvist.

    Uten at noen av oss skjønte noe vel.

    Så vi søkte på nytt da, (var det vel).

    Og når den søknaden også ble avvist vel, (av kompanisjef Isefjær vel), så ‘dreit’ vi bare i det, og bytta vakt likevel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg var med på Osloløpet da, på Ekeberg, våren 1993, sammen med Magne Winnem, Ihne fra Robinson-ekspedisjonen og Anna Lene Ness vel.

    Og Winnem hadde også fått med to fotballspillere, (som jeg ikke visste hvem var), til å løpe, for vårt lag.

    Jeg var i bra form, etter nesten et år, i Geværkompaniet.

    Så jeg tok faktisk igjen de to fotballspillerne, (som Winnem kjente), på slutten, av det fem kilometer lange løpet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk en pin, for å ha vært med i det her løpet, og den ligger sammen med tingene mine, hos City Self Storage, i Oslo.

    Og det ble tatt et bilde, (av blant annet meg vel), som Thomas Kvehaugen, som jeg jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, fra 1996/97 til 1997/98, seinere fortalte meg, at hang på spiserommet, på Rimi Munkelia ennå, (rundt 1997 eller 98 kanskje vel. Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så skulle jeg ha vakt, på 17. mai da, husker jeg.

    Jeg husker at jeg fikk haik, med et eldre ektepar, fra Hamar til Elverum.

    Jeg hadde en rosa bag, mens jeg var i militæret.

    (En rosa bag med grå håndtak vel).

    Og den bag-en, den hadde Magne Winnem lånt meg, siden jeg ikke hadde noe bag selv da.

    (Nike-bagen min, den hadde jo blitt stjålet, mens jeg bodde på Abildsø, (som jeg skreiv om, i Min Bok 2).

    Og jeg hadde ikke hatt bruk for noen bag, etter dette, så jeg hadde ikke noen bag, da jeg skulle i militæret da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    17. mai, det var en spesiell dag, (fant jeg ut), for vakta, på Terningmoen.

    Russejenter, dukka opp der, og ville kline.

    Sånn at de skulle få en slags spesiell knute, i russelua da.

    Ei pen, mørkhåra russedame, dukka opp, når jeg satt i bua, og sa at jeg var ‘kjempekjekk’, eller noe, (til tre andre russ, som hu var der sammen med da).

    Og hu ville inn i vaktbua, for å kline da.

    Det ville ikke jeg, at hu skulle.

    For i vaktbua, så hadde jeg en AG3, og noen skarpe skudd da.

    Så jeg ville ikke at rødrussen skulle tulle med det liksom.

    Så jeg sa at hu ikke fikk komme inn.

    Og da ville hu kline i luka der da, (husker jeg).

    Så jeg fikk et kyss av hu pene russedame da.

    Hu hadde med en kavaler, (eller mannlig medruss), som stod like ved siden av, og så på da.

    Og han sa til meg at jeg var veldig heldig da, som fikk kline med hu fine russedama da, osv.

    Også ei dame, som satt i passasjersetet, på en bil der, ville kline da, husker jeg.

    Noe vaktkommandanten kommenterte, (mener jeg å huske).

    Og det lå også masse russekort, fra Elverums-russedamer, i vaktbua da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel kvelden før 17. mai, at de fleste russedamene, dukka opp der, mener jeg.

    På selve 17. mai, så skulle vi heise det største flagget, (mener jeg å huske).

    Det var tre slag av det norske flagget, (mener jeg), inne i vaktbygningen der da.

    Et stormflagg, et vanlig flagg og så et festflagg vel.

    (Og kanskje et kongeflagg og?

    Det ble ihvertfall dekt på til kongen, i offisersmessa, mener jeg, i tilfelle han kom til å dukke opp, hver dag vel.

    Eller om dette bare var hver søndag?

    Jeg mener at det var noe i den duren, ihvertfall).

    Ihvertfall så skulle vi heise festflagget da, på 17. mai.

    Og dette var et veldig stort flagg da.

    Og det var ikke uten spenning, at det flagget, ble heist.

    For hvis flagget rørte bakken, så sa regelen, at da måtte det flagget brennes.

    For da var det flagget vanæret da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde en god del ansvar, når vi heiste flagget, på 17. mai, mener jeg å huske.

    Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg gjorde, men jeg var med på å heise det, ihvertfall.

    (Det husker jeg).

    Og det gikk greit, flagget berørte ikke bakken.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og en offiser, (eller noe), stod og inspiserte flaggheisingen, sammen med kona si da, (husker jeg).

    Men flaggheisingen gikk greit da, heldigvis.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Så jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 12: Parade i Karl Johan

    Ved åpningen av Stortinget, høsten 1992, så skulle vi i Geværkompaniet være med, å stå parade i Karl Johan, når Kongen og Kronprinsen kjørte forbi, i limousinen sin.

    Vi tok busser ned til Oslo, fra Elverum, og parkerte ved Akershus Festning der.

    Så marsjerte vi bort til gågate-delen, av Karl Johan, på rekke, etter en del andre avdelinger, (fra andre steder i landet da).

    Geværkompaniet ‘dreit seg ut’, fordi vi marsjerte i passgang, i gågate-delen av Karl Johan, (husker jeg).

    Oslofolka, i troppen min, (tropp 1), de syntes at dette var flaut, og tok det opp, i ettertid, i troppens time, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Sånn som jeg husker det, (og sånn som det ble nevnt i ettertid, på Terningmoen også vel), så begynte denne passgangen helt foran, hos de befalene/offiserene som egentlig skulle holde takten, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi i Geværkompaniet, vi hadde plassene våre nærmere Stortinget enn Slottet, (hvis jeg skal prøve å forklare).

    Jeg mener at jeg stod litt nærmere Slottet, enn Lille Grensen der.

    (Ovenfor Saras Telt der cirka vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han soldaten som stod rett ovenfor meg, han ba om å bli bytta ut, husker jeg.

    Og en slags gatesanger, satt på bakken, på fortauet, ikke så langt unna meg der jeg stod, og sang en sang som gikk sånn her, ‘hei, lille venn, har du lenge igjen. Har du ni eller ti, det driter jeg i’, (husker jeg), en sang som handler om mobbing av folk som nettopp har kommet inn i militæret da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var heller ikke så god i slutta orden, så jeg var litt i utakt, når vi skulle ta ‘bajonett på’, ‘presenter gevær’ og disse drillene da.

    Men jeg mista ihvertfall ikke AG3-en i bakken, som noen hadde klart å gjøre en gang, mens han stod parade, i Karl Johan, (var det vel noen som sa, på Terningmoen, før vi dro på denne paraden da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi ble vel stående der, i bortimot et par timer vel.

    Mens Kongen og Kronprinsen var inne og åpnet Stortinget da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle egentlig se rett fram.

    Men jeg var litt nysgjerrig.

    Så da limousinen til Kongen og Kronprinsen dukka opp.

    (På vei tilbake til Slottet igjen).

    Så så jeg litt til venstre, (må jeg innrømme), og så nysgjerrig inn i limousinen til Kongen og Kronprinsen, da den kjørte forbi da.

    (Siden jeg kjeda meg litt da).

    Og når jeg så inn i limousinen, så så jeg rett inn i øya til Kongen faktisk.

    (Det vil si Kong Harald da).

    Kong Harald hadde et fast/strengt blikk, syntes jeg, som han så tilbake på meg med da.

    Han likte kanskje ikke det, at vaktsoldatene så inn i bilen hans.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kronprins Haakon, han så ikke tilbake på meg, forresten.

    Han satt bare og så rett fram, og så ikke ut av vinduene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så Kronprins Haakon, han var kanskje ikke så streng/våken som Kongen da, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter paraden, så fikk vi som bodde i Oslo, lov til å sende med geværene våre, med bussen, tilbake til Terningmoen.

    Også fikk vi lov til å ta helgeperm, i Oslo da.

    Sånn at vi kunne rekke å være hjemme, mange timer tidligere, enn på en vanlig fredag da.

    Siden vi vanligvis tok 13-toget, (eller noe), fra Elverum vel.

    Men denne fredagen, (var det vel), så fikk vi perm, på rundt det samme tidspunktet, i Oslo da.

    (Så vi var i Oslo, og hadde helgeperm, ihvertfall to-tre timer før vi vanligvis hadde det, på en vanlig fredag da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia hadde fortalt meg det, at Christell hadde flytta til Oslo, og gikk på Bjørknes.

    (Var det vel).

    Bjørknes var en privat skole, for elever, som ikke hadde klart videregående da.

    Så Christell hadde vel antagelig strøket på noen fag, på allmenn da.

    Jeg visste ikke hvor Christell bodde.

    (Så det var ikke sånn at jeg pleide å besøke Christell ofte, den tida hu bodde i Oslo, akkurat.

    Ikke det første året, ihvertfall.

    Og hu besøkte ikke meg på Ungbo heller.

    Selv om hu var der et par-tre ganger, etter at Pia flytta inn der også, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23).

    Men jeg tenkte at Christell kanskje syntes at det hadde vært morsomt, å se meg i permuniform, og høre om Kongen, osv.

    Og om det at jeg hadde stått parade i Karl Johan da, selvfølgelig.

    (Og siden ingen i slekta mi, hadde vært der for å se på meg, mens jeg stod parade, i Karl Johan, da).

    Så jeg ringte Bjørknes da, og fikk høre når Christell slutta.

    For det sa ei kontordame til meg, uten at jeg behøvde å presentere meg vel.

    (Men jeg var i litt militært ‘humør’ da sikkert.

    Og kanskje litt stressa på grunn av det med Kongen, osv).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg rakk å gå på McDonalds, (i Nedre Slottsgate der vel), før Christell slutta på skolen vel.

    Og så gikk jeg bort til skolen til Christell da, som lå ikke så langt unna Steen og Strøm der vel, i Kvadraturen da, (heter det vel).

    Men jeg syntes at de folka, som gikk ut fra Bjørknes, så litt flaue ut.

    (De fleste av dem hadde vel strøket, på videregående, tenkte jeg).

    Og jeg var litt usikker på om permuniformen min lukta vondt.

    (Noe den noen ganger kunne gjøre.

    Siden vi ble drevet rimelig hardt, i Geværkompaniet da).

    Så jeg stod bare på hjørnet, av en bygning, som lå ovenfor der skolen til Christell lå da.

    (Jeg tror at det var Bjørknes, den skolen het, hvis jeg ikke husker helt feil).

    Jeg tenkte vel at jeg ville kjenne igjen Christell, på lang avstand, med hennes lange, lyse hår.

    Men jeg stod der, i 10-15 minutter vel.

    Og jeg så ikke noe til Christell.

    Men jeg så noen som så ut av et vindu der, (i andre etasje der), eller noe, vel.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så det er mulig at det var Christell, og at hu ikke ville treffe meg da.

    (Noe sånt).

    Så etterhvert, så dro jeg bare hjem.

    Jeg handla noe mat på Rimi vel.

    Og dro hjem til Ungbo, i Skansen Terrasse 23, da.

    (Hvis det ikke var etter at jeg prøvde å finne Christell, at jeg kjøpte burger på McDonalds da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 11: Ukehavende soldat

    En av de første helgene, på Terningmoen, så var jeg satt opp til å være, noe som het, ukehavende soldat.

    Jeg fikk mitt eget rom, i en kontorbrakke, hvor også adm. off, (administrerende offiser), holdt til, (mener jeg å huske).

    Det ble så min jobb, å vekke hele leieren, hver morgen, i to-tre dager.

    Jeg gikk rundt med en greie man slo på, som lagde en høy og fæl lyd da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som ukehavende soldat, så skulle jeg også avlevere vakta, til daghavende offiser.

    Jeg husker at Ove Grønvold, (fra Son vel), fortalte, til de andre vaktsoldatene, (sånn at jeg også hørte det), at han hadde smurt inn sin AG3, med veldig mye olje, sånn at daghavende offiser, ikke skulle gidde, å inspisere hans våpen, da.

    (For Grønvold regna med, (forklarte han), at daghavende offiser ikke ønsket å få masse oljesøl på seg da).

    Men daghavende offiser, han inspiserte Grønvold sitt våpen likevel, og Grønvold fikk kjeft, for å ha smurt inn sin AG3, med alt for mye olje da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som ukehavende soldat, så måtte jeg også skrelle et par sekker med poteter, i messa, på Terningmoen.

    Jeg skrelte først en 15-20 kilos-sekk, i en potetskrellemaskin da.

    Og jeg måtte gå over potetene, med en vanlig potetskreller, for å få de helt skrelt da.

    Det var ikke nok at jeg skrelte en sekk, med poteter, fortalte folka som var ansvarlige der.

    Neida, jeg måtte ned i kjelleren der, og bære opp en 15-20 kilos sekk til, med poteter da.

    Som jeg også måtte skrelle alle potetene i.

    Så jeg satt der i et par timer da, (må det vel ha vært), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg leste også i instruksen, for ukehavende soldat.

    Og den instruksen, den var jo helt dumt skrevet, (må man vel si).

    For det stod at ukehavende soldat, han skulle sjekke at alle lyspærene/lysrørene i leiren virka, og sånn.

    Og at det var dopapir, på alle toalettene, i leiren.

    (Sånne ting).

    Så dette var vel egentlig bare noe tull, tror jeg.

    Men denne instruksen, den distraherte meg litt, sånn at jeg ble litt stressa da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som ukehavende soldat, så skulle jeg også låse velferdsbygningen, mener jeg.

    (Dette var i helgen da).

    Der satt det noen vaktsoldater, og så på video vel.

    (Jeg lurer på om det var Frisell, Grønvold og Vik).

    De sa til meg, at det var litt igjen, av filmen.

    Så de lurte på om jeg kunne komme tilbake litt seinere, for å låse der.

    Jeg sa at det var greit.

    Men uka etter, så gikk det vel rykter om at det hadde vært innbrudd, i en spilleautomat, i velferdsbygningen.

    Så det er mulig at dette var noen som Grønvold, Frisell og/eller Vik hadde gjort da.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, hvem det kan ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På rommet til ukehavende soldat.

    Så lå det også et par pornoblader, husker jeg.

    (Noe han forrige ukehavende nevnte såvidt vel).

    Og plutselig, på lørdagskvelden, (eller om det var fredagskvelden), så dukka Vik, (mener jeg at det var, selv om jeg ikke tørr å si dette helt sikkert nå), opp på døra mi, og ville låne et pornoblad da.

    Jeg sa at det var greit, bare for å bli kvitt han liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var forresten den samme helgen, som sersjant Johansen, hadde leid ei hytte, i leieren.

    For han hadde fått besøk, av to vakre kusiner, i slutten av tenårene vel.

    Og disse tre, de gikk forbi messa, (husker jeg), under middagen, på fredagen, (var det vel).

    For jeg hørte at folk kommenterte høyt om de her kusinene hans da.

    Og de var også inne i den brakka, som ukehavende soldat sitt kontor var i, om kvelden, enten fredag eller lørdag, (husker jeg), disse tre folka, (sersjant Johansen og ei brunette og ei blondine vel).

    (Uten at jeg vel forstod nøyaktig hva dem gjorde der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk også litt tyn, (av medsoldater), etter at jeg var ferdig som ukehavende, fordi at jeg hadde fått han neste ukehavende, til å begynne å vekke leieren, for tidlig, den neste dagen.

    Og også fordi at jeg gikk inn på et par rom, med den her ‘helvetes-maskinen’, hvis noen ropte noe etter meg, når jeg vekte rommet dems da.

    (For jeg var litt trøtt selv da.

    Og lurte på hva dem spurte om da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg husker at den neste helgen.

    Da var jeg veldig glad, for å få helgeperm, og komme ut i friheten igjen liksom.

    Etter å ha vært to uker i leieren, og etter at det var mye rart som hadde skjedd, mens jeg var ukehavende da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den helgen, som jeg var ukehavende, så hadde det også vært noen bryllupsgjester, i leieren, (av en eller annen grunn), forresten, (hvis jeg husker det riktig).

    Og derfor holdt messa åpent, også i helgen, (sånn som jeg husker det).

    (For seinere så fikk vaktsoldatene lov til å spise i offisersmessa, (hvor det var mye bedre mat, må man vel si), i helgene, mener jeg å huske).

    Og etter middagen på søndagen, så var det min jobb, å sjekke, at ingen kasta noe mat vel.

    (Noe sånt.

    For det var vel ukehavende sin jobb da, mener jeg).

    Og en av disse bryllupsgjestene da, han kom bort til meg, og spurte hvordan mat det var, som dem hadde fått, for det smakte så vondt da.

    Jeg var litt vant med, at maten i messa der, ikke hadde så god smak/kvalitet.

    Så jeg syntes ikke at det var noe uvanlig ved det, liksom.

    Men jeg noterte meg det han bryllupsgjesten sa da, og fortalte dette seinere videre til kokken.

    Kokken sa det, at han hadde bare tatt noe kjøtt, som han hadde funnet i en fryser der vel, og laget noe ragu da.

    (Så Mattilsynet ville vel kanskje ikke ha vært så fornøyd da.

    For maten skal vel være merket vel.

    Men det er kanskje andre regler, for militærleire, enn for butikker, osv.

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert, hvordan dette er).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det at messa på Terningmoen, hadde dårlig rykte, det var ikke noe jeg hadde funnet på.

    Jeg husker at det ble sagt, av folk i leieren, at den avdelingen av Statens Kantiner, som var på Terningmoen, det var den avdelingen, av Statens Kantiner, i landet, som hadde høyest overskudd/mest omsetning da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den helgen, som jeg var ukehavende.

    Så ble jeg ringt til, at vaktstyrken, i vaktbygningen, (ved hovedinngangen, til Terningmoen).

    De hadde fått problemer med at callinga, mellom vaktbygningen og vaktbua, ikke virket.

    Så de ringte til meg da.

    Også måtte jeg, (som hadde hatt elektronikk, som hobby, som tenåring, for min onkel Håkon Mogan Olsen og kamerat Kjetil Holshagen, dreiv med det), fikse callinga deres da.

    Og da måtte jeg ta av isoleringa, på noen ledninger og sånn, mener jeg.

    Så jeg er ikke sikker på at dette egentlig var en ukehavende-jobb.

    Så hvorfor vaktkommandøren ropte på meg, for å få fikset dette, når dette vel egentlig ikke var en åpenbar ukehavende-jobb.

    Det veit jeg ikke.

    Dette hadde det vel kanskje vært mer naturlig å tatt med for eksempel daghavende offiser, vel?

    Men jeg fikk nå den callinga i vakta der til å virke da.

    Men det var nesten som at de i vaktbygningen, visste at jeg hadde ferdigheter innen elektronikk, (må man vel si).

    Siden de tok det for gitt, (må man vel si), at jeg klarte å fikse ødelagte callinger da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk også tyn, av sersjant Johansen, mens jeg var ukehavende, forresten.

    Fordi jeg hadde lånt en sykkel der, når jeg vekte leieren, mandag morgen.

    For jeg trodde at syklene som stod der, var militæret sine.

    Og at jeg som ukehavende, kunne låne disse syklene da.

    Men den sykkelen jeg hadde lånt, det var visst en privat sykkel da, (tror jeg ihvertfall).

    For sersjant Johansen spurte meg om den sykkelen var min, da.

    Noe jeg måtte svare nei på da, innimellom vekkingen.

    Men jeg skjønte ikke det, at noen av de syklene var private.

    Så jeg var kanskje litt dum da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg avtjente førstegangstjenesten.

    Så jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det stod også, på et skriv, at man skulle melde seg til adm. off., når man skulle tre på, som ukehavende da.

    Så jeg banka på adm. off. sitt kontor, og prøvde å melde meg, på en sånn militær måte, som vi hadde lært da.

    Men da sa bare adm. off., til en annen kar, som var der, at, ‘hva er det der?’.

    (Noe sånt).

    Da ville han ikke snakke til meg da.

    For da syntes han vel, at jeg var for militær da.

    Mens hvis vi skulle inn på troppskontoret, så ville nok troppsbefalet ha bedt oss om å banke på, på nytt, hvis vi var for lite militære/formelle da.

    Så det var ikke så lett å få det riktig alltid, synes jeg, i militæret.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

  • Min Bok 3 – Kapittel 10: Enda mer fra Terningmoen

    Etter at jeg hadde mistet den datakurs-jobben, som jeg kun fikk ha, i en dag.

    (En jobb jeg gjerne ville ha, for jeg regnet med at en sånn jobb øket mine sjanser, til å få en jobb, innen data, etter militæret).

    Så skulle vi på lag 2, gjennom en av de fæleste tingene, (må man vel si), dette året, i Geværkompaniet.

    Nemlig noe som het stridsløype.

    Stridsløypa starta med at vi hoppa opp i en ganske dyp grop med sølevann, med uniform og alt av utstyr på oss.

    Så måtte vi krype, i noen bekker/grøfter, som det var lagt noen plater over.

    (Må det vel ha vært).

    Alt mens vi på laget dytta på en ammunisjonspakke, som veide en del kilo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke nok med det, oppåfor den her grøfta da.

    Så fløy troppsbefalet rundt, og sprengte knallskudd, osv., for å få det til å ligne på en krig da.

    Og sersjant Dybvig, han visste nok det, at jeg nettopp hadde mista den nevnte jobben, for han ropte til meg, (husker jeg), mens vi krøyp i gjørma der, at ‘kom igjen Ribsskog, dette er mye bedre enn EDB’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Paulsen skulle dytte den ammunisjonsboksen, så somla han litt, (må man vel si).

    Så jeg ble hengende foran de andre, på laget.

    (For jeg hadde vært den første som dytta da).

    Og jeg lurte litt på hva Dybvig mente, med den her ropinga si.

    Så jeg klatra faktisk opp av den grøfta, (og opp til Dybvig og dem da), og så litt ned på de andre på laget, mens jeg venta på at de skulle ta meg igjen da.

    For jeg var så langt foran dem plutselig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom tilbake til HV-leieren, så måtte vi nok bytte alt av tøy da.

    Og vi hadde jo bare lagstelt der, men det tørka vel.

    Men det kjedeligste, (syntes jeg), det var å pusse AG3-en, i HV-leieren der.

    For da måtte vi sitte inne på noen do/bad-brakker, husker jeg, og pusse.

    Og da pussa jeg ikke så utrolig bra da, for jeg syntes kanskje at det var nesten som at vi var på øvelse, når vi var i HV-leieren der.

    Men Paulsen, som satt ved siden av meg, og pussa våpen, på do/bade-brakka, i HV-leieren der.

    Han pussa AG3-en bedre vel.

    Men jeg sa det vel sånn, at jeg tok det litt slappere.

    Jeg var kanskje sliten og lei, etter å ha mista den jobben og etter stridsløypa da, og siden vi måtte bo i telt, i HV-leieren, istedet for på brakkene våre.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og sersjant Dybvig, han klagde på våpenpussen min, husker jeg.

    Men jeg husker at jeg var sliten da, av en eller annen grunn.

    Jeg var nok sliten allerede før jeg begynte i Geværkompaniet, etter to års ganske slitsom jobbing, på OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På slutten av rekrutten, (var vel det her), så skulle vi liksom søke på stillinger.

    De fleste søkte vel på sin egen stilling.

    Ihvertfall gjorde jeg det.

    Jeg søkte på Geværmann 2, i lag 2.

    Men det viste seg det, at Paulsen, (fra Kløfta), han hadde søkt på _min_ stilling.

    Han var vel Geværmann 1, (tror jeg), men han ville heller være Geværmann 2 da, (tror jeg).

    Og min søknad var vel kanskje ikke så overbevisende, for jeg ville jo egentlig helst ha datajobb.

    Og min våpenpuss etter stridsløypa, den hadde ikke vært så bra da.

    (Noe sånt).

    Så Paulsen fikk faktisk min stilling, som Geværmann 2, i lag 2 da.

    Og jeg selv, jeg måtte over på reservelaget da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Reservelaget, de holdt til på det første rommet, som jeg hadde vært på, cirka vel.

    Og de på reservelaget, de var helt gærne.

    Det var Årnes, (tror jeg), Frisell, Andresen, Pålhaugen, Skjærbekk, Staff, Torp og meg selv vel.

    (Noe sånt).

    Stoler ble kasta rundt omkring der.

    Folk røyka og drakk, (mener jeg å huske, ihverfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så lå jeg og sov, i senga mi, mens de gærningene der, dreiv og tulla da.

    De tok bort sengebunnen, i senga til Torp.

    (Som lå over meg).

    Så det var nesten at Torp falt oppå meg.

    Men han klarte å holde seg fast, i overkøya, sånn at han ikke falt ‘gjennom’ senga da.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg satt på med Årnes, (var det vel), og noen andre på reservelaget, inn til Hamar, (må det vel ha vært), og at Årnes satt på Red Hot Chili Peppers-kassetten vel, (nemlig ‘Blood Sugar Sex Magik’), som var så populær, på den her tiden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så skulle vi ha en patrulje-øvelse, (eller hva man skal kalle det), like ved en kraftgate, (heter det vel), inne på leirområdet.

    Jeg husker at Odd Sundheim og meg, var med.

    Og patruljen var ledet av sersjant Johansen.

    Dette var folk fra forskjellige lag, mener jeg, og jeg var så forfjamset, når jeg ble henta, for å være med på den her nattpatruljen.

    Jeg skulle ta en drill, som het ‘tøm våpen kontroller’.

    Men folka venta ikke på meg, så jeg ble stressa, og klarte å fyre av en rødfis, (i lufta da).

    (Dette var vel den eneste gangen jeg klarte det, for å si det sånn).

    Jeg var den bakerste personen, i denne nattpatruljen da.

    Odd Sundheim, (fra Valdres), han var nest bakerst.

    Han var litt tjukk, så han ble fort andpusten da, (husker jeg).

    Når vi skulle ha en chat, i skogen der, om natta, om patruljen da, så kunne vi nesten ikke høre sersjant Johansen, (husker jeg), for Sundheim pusta og pesa så fælt da.

    (Siden han var andpusten da, av den her raske gåinga, i skogen, midt på natta).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden Sundheim var så andpusten, så var jeg ekstra våken, som bakerste mann da.

    Og en gang, som Sundheim mista de andre i patruljen, av syne.

    Så pekte jeg, og sa at ‘dem er der’, (eller noe).

    Og Sundheim sa en gang til meg seinere, (etter jul, når vi var på samme lag, nemlig lag 2), at han under denne patruljen, tenkte sånn, at han som gikk bak han, måtte ha vært en god/dyktig soldat da.

    (Siden jeg klarte det, å se hvor patruljen var, når Sundheim mista kontakten da, antagelig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Denne patruljen gikk dårligere og dårligere.

    Sersjant Johansen mista all kontroll, og visste ikke hvor vi var hen.

    (Vi gikk oss bort da).

    Jeg husker at vi satt i kraftgata der, på leirområdet, midt på natta, etter å ha susa rundt, i en time eller to, i skogen, i øvelsesområdet, (i høyt tempo), da.

    Jeg husker at jeg var våt på beina, og at jeg tok av meg feltstøvlene, og vridde opp sokkene mine.

    For de var gjennomvåte da.

    Jeg husker at det var stjerneklart, og at jeg så stjerneskudd.

    Og vi var utslitte, siden sersjant Johansen ikke fant fram da.

    Og da jeg så stjerneskudd, så husker jeg den gangen, på 80-tallet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), som Christell og jeg, gikk opp, fra deres hus, til min leilighet, på Bergeråsen.

    For da så jeg nemlig et stjerneskudd.

    Og spurte Christell om hu så det, (men det gjorde hu ikke da).

    Og da virka dette, som en mye bedre verden, enn det helvete vi var i, på denne patrulja, hvor vi hadde gått oss bort da, og satt og frøys, i kraftgata der.

    (Husker jeg).

    For hodet mitt, på den her tida, det var nesten bare fylt av militær-ting.

    For det var såpass tøft, innimellom, i Geværkompaniet.

    Så man kutta nesten bort alt det sivile, og tenkte bare på hvordan man skulle komme seg gjennom dagen der da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at patruljen vår hadde gått rundt i blinde, i et par timer kanskje vel.

    Så slo troppsjef Frøshaug alarm.

    (Var det vel).

    Biler stod og tuta fælt, ikke så langt unna der vi var.

    Og vi så vel nødbluss og muligens, (uten at jeg husker dette helt sikkert).

    Men sersjant Johansen, han gikk ikke bort, til den bilen, som stod og tuta.

    Nei, han drøyde det da.

    Så den bilen stod vel og tuta der, i en halvtime, eller noe.

    Før Johansen dro oss med bort dit da.

    Jeg var jo bakerste mann, og kjente ikke de andre, i den her patrulja, så jeg måtte bare henge på liksom.

    Og jeg prøvde å passa på at ingen mistet kontakten med patruljen da.

    (For tempoet var ganske raskt og, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da patruljen endelig kom tilbake, til leieren.

    Så var jeg jo våt og utslitt.

    Men jeg fikk ikke lov til å varme meg i teltet.

    For da måtte jeg ha vakt da, sa nestlagfører Henriksveen, på lag 3 da, (som jeg var avgitt til, som reserve).

    Og da jeg var ferdig med vakta, så skulle jeg prøve å få meg litt søvn, i teltet.

    Men de på lag 3, de var så storvokste, så det var ingen steder, hvor det var plass til meg.

    Så jeg måtte legge meg på et liggeunderlag, som lå utafor teltet.

    For jeg var så sliten og trøtt, etter den her tøffe patrulja da.

    Så jeg måtte liksom legge meg ned da.

    Og jeg husker at jeg frøys veldig.

    Og så slutta jeg plutselig å fryse, (husker jeg).

    Også husker jeg at jeg våkna, og at da var det lyst igjen.

    For Andresen, (fra Vinstra), han hadde sparka i feltstøvelen min da.

    For å sjekke om jeg hadde fryst ihjel, antagelig.

    Og da våkna jeg da.

    Men jeg kunne nok like gjerne ha fryst ihjel, tror jeg.

    Så jeg husker at jeg var glad, og nesten ikke kunne tro, at jeg fortsatt levde da.

    Da jeg våkna av at Andresen hadde sparka meg i feltstøvelen da.

    For jeg hadde bekymra meg for, om jeg kom til å fryse ihjel, der jeg lå, husker jeg.

    Men jeg var så sliten, og det var ikke noen andre steder jeg kunne gjøre av meg liksom.

    Folk, (spesielt nestlagfører Henriksveen, som ‘alltid’ satt meg på vakt først), var så uvennlige der.

    Og Frøshaug var sur, på grunn av problemene med patrulja da.

    Og Johansen var jo helt sinnsyk nesten, (må man vel si), siden han tulla så fælt, under den her patrulja da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 9: Enda mer fra Geværkompaniet

    Fra de første ukene, av førstegangstjenesten, så husker jeg det, at vi gikk noen slags marsjer, langs skytterbaneveien, (som var cirka en mil lang vel, og med noen fæle oppoverbakker), i sola da, siden det fortsatt var litt igjen av sommeren, i 1992.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at vi hadde en konkurranse, om å klare å få infanterimerket.

    Og det var mye venting, til vanlig, på Terningmoen.

    Men konkurransene, de vekket meg opp da, og jeg klarte faktisk å få infanterimerket, på Terningmoen, noe som vel kanskje var en bra prestasjon, siden jeg vel fortsatt var rekrutt og siden Terningmoen var en militærbase, for infanterister da, så konkurransen var hard liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var jo ganske pinglete, så jeg sleit litt, i infanteriet.

    Men på infanterimerke-konkurransen, så skulle vi bare bære på AG3-en.

    Og da henta jeg et håndkle, som jeg festa rundt geværet, sånn at den ikke skulle gjøre så vondt, når den slo mot kroppen, mens jeg løp.

    Så derfor fikk jeg kanskje en fordel da, under denne konkurransen, og klarte infanterimerket da, (på første forsøk).

    Og jeg husker det, at troppsjef Frøshaug og jeg, vi havna ganske likt vel, på resultatlistene.

    Og jeg la merke til det, at jeg hadde fått bedre resultat enn han, på en del-konkurranse, hvor vi skulle krysse av forskjellige poster, på et kart da.

    Fordelt ut over et område på bare 10-20 meter, eller noe, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg fikk infanterimerket, så husker jeg at sersjant Johansen, (fra Vestlandet), kommenterte det merket, og kalte det for ‘1940-mannen’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo skutt mye med luftgevær, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Og AG3-skytinga, gikk bra.

    Så bra faktisk, at jeg kom med blant de fem beste skytterne i troppen, som fikk være med, i garnisjonsmesterskapet, i skyting, på Terningmoen, høsten 1992.

    Dette var uka etter, at vi hadde vært statister under innspillingen av Sekondløitnanten, (mener jeg).

    Og jeg hadde forsatt vondt i armen, (husker jeg).

    Vi var bare fem folk, fra troppen, igjen i leieren, i slutten av denne uka.

    De andre måtte være ‘forsøkskaniner’ for Ski- og Vinterskolen, og teste nye gassmasker.

    De andre i troppen hadde visst hatt et helvete, denne uka.

    De måtte gå med gassmaske på seg, i flere dager i strekk, for å teste forskjellige nye slag av gassmasker, som Forsvaret kanskje skulle begynne med da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg levde jo litt i mitt eget helvete selv og.

    Smertene i armen min var så store, at jeg bare lå bak i en bil og vrei meg, (i ti minutter, eller noe, vel), når jeg ble med noen folk i troppen, til en plateforretning, i Elverum.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg blei med ut, på torsdagskvelden, for da pleide alle soldatene å feste da.

    Men vi var på en pub, hvor dem også solgte is da.

    Så jeg dreit meg ut da, for jeg hadde visst plutselig kjøpt meg en tallerken med iskrem og, innimellom alle halvliterne.

    (Sa Berget, på lag 3 vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke hvem alle de fem i troppen var, som fikk være med, på garnisjonsmesterskapet, i skyting.

    Men jeg husker at Berget og Frisell var med.

    Og meg selv da.

    Men hvem de to siste var, det husker jeg ikke.

    Selve mesterskapet, det gikk dårlig, for mitt vedkommende.

    Til vanlig, så fikk vi bruke støtte, når vi skøyt.

    Men så ikke på garnisjonsmesterskapet.

    Der, så måtte vi bruke overarmene, som støtte.

    Og jeg har ganske lange armer, så jeg syntes at det var ganske vanskelig, å holde geværet støtt sånn da.

    Så jeg gikk ikke noe særlig bra poengsum da.

    Frisell, (fra Drøbak), derimot, som lå ved siden av meg, på den elektroniske skytebanen der.

    (Og som var bygget som en bryggesjauer cirka, må man vel si).

    Han prikka inn 9-ere, og sånn da, hele tida.

    Noe han viste meg, på skjermen sin der, mens vi skøyt da, (husker jeg).

    Jeg kjeda meg litt der, for å være ærlig.

    (Jeg hadde jo også gått på smertestillende, osv).

    For skytinga var rimelig omstendelig da, og jeg skøyt ikke så bra uten støtte.

    Så på skytinga av et skudd, så glemte jeg det, å ta på meg hørselvernet da.

    Og det som skjedde da, det var at jeg hørte en veldig rar lyd, som jeg aldri har hørt hverken før eller siden.

    For det smalt så høyt, på skytebanen, så jeg hørte en slags veldig spesiell klirre-lyd da, (eller hva man skal kalle det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers, så tok fenrik Brødreskift oss med, for å prøve å ta skyttermerket, etter noen få måneder der.

    Jeg klarte faktisk bronsjemerket, på den første gjennomføringen, og sølvmerket, på den andre gjennomføringen der, husker jeg.

    Selv om Brødreskift lot resultatlistene ligge og vi ikke fikk merkene, før sersjant Dybvig fant igjen Brødreskifts papirer, etter jul engang vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øvelse Elg, i 1992, den var vi vel på, før rekrutt-tida, var ferdig.

    Jeg husker det, at jeg fikk i jobb, å lage en stilling, eller noe, av lagfører Bricen vel.

    Men at jeg ikke helt skjønte hva jeg skulle gjøre da.

    Så jeg fant et tre, (som lå på bakken), som jeg flytta litt på, for å prøve å lage en stilling da.

    Men det ble ikke så veldig bra vel.

    Og troppsjef Frøshaug kom og så på det treet og vel.

    Også måtte vi flytte teltet mange ganger, midt på natta da.

    Fordi det ble alarm og sånn da.

    Og vi kjøpte med mye sjokolade, og sånn, fordi man ble så sultne og slitne, på disse øvelsene da.

    Og den øvelse Elg, den varte vel i en uke, tror jeg.

    Hvor vi flytta rundt i knappeteltene våre, og lekte krig da, i skogene ved Kongsvinger, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde egentlig ikke lyst til å være geværsoldat, under førstegangstjenesten.

    Så da Paulsen, (fra Kløfta), sa til meg noe om ledige EDB-jobber, så søkte jeg på dem da.

    To data-offiserer, de hadde jobbintervju med meg da.

    Men jeg var sliten, for dette var midt i rekrutt-tida da.

    Disse IT-offiserene, de så ut som hippier omtrent, med langt skjegg, osv., da.

    De stussa på at jeg hadde slutta hos Norsk Hagetidend, for å jobbe hos Matland/OBS Triaden, i det friåret mitt, fra NHI da.

    (Noe som var fordi at jobben hos Norsk Hagetidend kun var en praksisplass da, som var lavt betalt).

    Men NHI spurte de vel ikke så mye om vel.

    De spurte også om hvorfor jeg kun hadde en kopi, av vitnemålet mitt, fra Gjerdes Videregående, (som jeg hadde tulla med da, som jeg skrev om, i Min Bok).

    Og jeg måtte finne på noe ‘lurt’ svar på det da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk ikke en vanlig datajobb, men jeg ble tilbudt en tremånedersjobb, som assistent på et datakurs, for høyere offiserer, hos Ski- og Vinterskolen, (må det vel ha vært).

    Og den jobben fikk jeg bare ha, i en dag da, husker jeg.

    Så fikk jeg beskjed om det, at jeg var stridsdyktig, så meg ville de heller ha, som geværsoldat.

    Også fikk en annen kar i troppen, (en ganske lav kar, med mørkt hår, fra Hedmark vel), han fikk jobben, som kursassistent da, (istedet for meg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da ble jeg så sur, husker jeg.

    At jeg gikk inn i det lagsteltet, som vi bodde i da, i HV-leieren, på Terningmoen.

    (For noen reserveoffiserer, (eller noe), bodde på brakkene våre, på den her tiden, mens de var på en rep.).

    Også sang jeg masse anti-krigs-sanger da, som ‘War’, med Frankie goes to Hollywood og ‘I Don’t Want to be a Hero’, med Johnny Hates Jazz, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 4: Secondløitnanten

    En av de første helgene, i militæret, så fikk vi kortere perm, husker jeg.

    Vi måtte være tilbake på Terningmoen, før klokken 23-24, (eller noe), natt til søndag da.

    Siden vi skulle være med som statister, i filmen Secondløitnanten, som ble innspilt, i Kvikne, i Østerdalen.

    (Elverum lå vel på en måte nederst i Østerdalen, (eller noe), så byen hadde vel forbindelser til den dalen da.

    Og når vi skulle på øvelse i Trøndelag seinere, så klagde de folka i troppen, som var fra Gudbrandsdalen, (nemlig Andresen fra Vinstra og Pålhaugen vel), på at Geværkompaniet alltid kjørte Østerdalen og aldri Guldbrandsdalen da.

    En gang jeg hadde streifvakt, på Terningmoen, så fant jeg dessuten Østerdalsdepoet, stående ulåst, og det var et ganske stort depot, i en bygning, like ved der troppen vår hadde våpendepot, og var fullt av ryggsekker og uniformer og sånt, (så det ut som for meg, ihvertfall).

    Han som var daghavende offiser, den dagen, han sa til meg det, at ‘vi kan jo ikke la Østerdalsdepoet stå åpent’, etter at jeg hadde varslet, på noe slags walkie-talkie da, som streifvakta på Terningmoen, hadde begynt å ha, det året jeg var der da.

    For det var ikke militærpoliti, på Terningmoen, så de vanlige soldatene, hadde ansvaret for vaktholdet der da, etter en slags turnus, (eller hva man skal kalle det), som verneombudet satt opp vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den samme helgen, som vi fikk kortere perm, grunnet denne filminnspillingen, så hadde jeg blitt invitert, på middagsselskap, hos en venn av tante Ellen, (min mors yngre søster, som bodde i Sveits, til vanlig).

    Det var ikke tante Ellen som hadde invitert meg selv, med det var søstera mi som hadde spurt meg, om jeg kunne bli med på den her middagen da.

    Hos tante Ellen sin mannlige bekjent, på Grunerløkka, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På toget ned til Oslo, på fredagen, så hadde jeg overhørt det, at mange av folka, skulle ta et tog, som gikk i 21-tida vel, tilbake til Elverum, da.

    Selv om man da kom litt for seint tilbake.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra den lørdagen, så husker jeg det, at min søster Pia, Axel, (mener jeg å huske, ihvertfall), og Rahel, og jeg, vi gikk gjennom Karl Johans gate da.

    På en slags bytur som vel søstera mi arrangerte vel.

    Og Rahel, (som da var 13-14 år vel, som Axel forresten også var, siden vel begge de to, er født i 1978, mener jeg), hu kjøpte seg en slags rar hatt, av noen sigøynere, (eller noe), som hadde en slags salgsbod, i den nederste delen av Karl Johan da, like ved der domkirken er.

    ‘Hvorfor kjøpte du den?’, (eller noe), sa Pia til Rahel.

    Men Rahel svarte ikke noe særlig klart vel, (på sitt tysk-dansk), men gikk istedet bare rundt med den her ‘klovnelua’ på seg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde vært ute, sammen med Pia og noen venninner, kvelden før vel, og fått øl, på en pub, (eller noe), mener jeg at Pia snakka om.

    Noe jeg reagerte på, husker jeg, for jeg syntes at Axel var litt ung, (han var vel fortsatt bare tretten år), til det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På middagsselskapet, så hadde husverten mange romaner, stående i en reol, i stua vel.

    Jeg la merke til en roman, av Aldeous Huxley, som heter ‘Vidunderlig nye verden’, som jeg hadde lånt, på Deichmanske bibliotek, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    (Det året, (som jeg bodde på Abildsø), da jeg hadde dilla på science-fiction-klassikere og også leste bøker som George Orwell’s ‘1984’ vel).

    Jeg blanda de science-fiction-bøkene litt sammen, men jeg husker at jeg hadde lest den boken av Huxley med interesse da, og sa til verten, at det var en ‘bra bok’.

    Verten tilføyde at den også var ‘skremmende’, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har seinere lurt på, om han verten, er den samme mannen, som tante Ellen liksom ble gift med, i et slags hippie-bryllup, i bestemor Ingeborg sin 90-årsdag, i 2007 vel.

    (Som bestemor Ingeborg forklarte om, i et brev til meg, etter at jeg flytta, til Liverpool).

    Nemlig Didrik Beichmann.

    Men dette har jeg ikke klart å få bekreftet.

    Å få sånt bekreftet av Rahel, det er vanskelig, på grunn av språkproblemer, mm.

    Og tante Ellen sine skriverier til meg, de siste årene, har nesten båret preg av å ha vært skrevet i narkorus, (eller noe).

    Og Pia ville jo ikke engang være venn med meg på Facebook.

    Og Axel, han klarer vel kanskje ikke å skrive så særlig bra, på Facebook, tror jeg.

    Og han har jeg også vært skeptisk til, etter at han fortalte meg at han var kamerat med en av lederne i A-gjengen, i 2005.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Midt i middagen, så dukka det opp ei ny dame der.

    Som Pia begynte å prate om vel, før hu dukka opp der.

    Nemlig ei med veldig brune tenner.

    Og som satte seg ovenfor meg cirka vel.

    (Ei dame i 30-årene kanskje).

    Hu lurte jeg på hva som hadde skjedd med, husker jeg.

    Det var nesten som noe fra en skrekkfilm, (eller noe), når hu dama dukka opp, med sine tilsynelatende helt råtne tenner, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kunne jo ikke bli der så lenge.

    Jeg måtte jo ta det 21-toget, (eller hva det var igjen), til Elverum.

    Men jeg dukka opp der ihvertfall da, siden det jo var så sjelden, at det var noe sånne middagsselskaper osv., som jeg ble bedt på, i slekta til mora mi da.

    (Men mora mi var ikke i dette middagsselskapet, av en eller annen grunn, forresten).

    Jeg måtte skifte til permuniform, inne på et eller annet soverom der vel.

    (For det var så dyrt, å ta toget, i sivile klær da.

    Og da hadde vel de andre, i kompaniet, trodd at jeg var en snobb, (eller noe), også, tror jeg.

    Så den muligheten tenkte jeg ikke på engang, husker jeg.

    Det kan være at jeg ikke hadde så god råd heller, for dette var vel etter at jeg hadde vært i militæret, i et par måneder, eller noe sånt, vel).

    Og like etter at jeg hadde skifta, til permuniform, så overhørte jeg det, at en av de mannlige gjestene, til verten, kom med en kommentar da, om at verten hadde en militær der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren før, at jeg flytta til Oslo, forresten.

    (Var det vel).

    Så fikk jeg et telefonnummer, av tante Ellen, (på telefon, fra Sveits, eller hva det kan ha vært igjen), til noen folk, som hu kjente i Oslo da.

    Som jeg kunne kontakte, hvis jeg kom opp i noen problemer der, (sa tante Ellen da).

    Men dette telefonnummeret, det ringte jeg aldri, husker jeg.

    (Selv om jeg vel kanskje hadde den lappen i lommeboka mi).

    For de folka kjente jeg ikke.

    Og jeg likte best å klare meg selv da.

    Og om tante Ellen, så hadde jeg hørt, (av min fars familie), at hu bare dreiv og røyka hasj, (og sånn), i Slottsparken, osv., den tida hu gikk på forsøksgym, i Oslo.

    Så det var ikke sånn, at jeg var så utrolig fristet, til å kontaktene vennene, til tante Ellen, i Oslo, da.

    Det første året jeg bodde der.

    Selv om jeg måtte gå på sosialen for å klare meg, til slutt.

    Så ble jeg egentlig aldri noe særlig fristet, til å ringe det telefonnummeret, som tante Ellen hadde gitt meg, til vennene sine da.

    For jeg kunne jo ikke vite hvordan folk det her var liksom.

    Når man tenker på tante Ellen sin fortid som narkoman i Oslo vel.

    På den tida, som bestefar Johannes, fikk grått hår, av å gå å leite etter henne der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel skulle følge meg til toget, av en eller annen grunn.

    (Han skulle kanskje hjem med toget til Haugenstua selv.

    Eller om han skulle ut på byen, med Pia og dem).

    Og jeg mener å huske, at Haraldsen, i troppen, la merke til broren min var der sammen med meg, på plattformen der da.

    (Vi hadde vel drukket og spist godt vel.

    Og Axel var vel kanskje nysgjerrig på det at jeg var i militæret, eller noe, muligens.

    Noe sånt kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da toget kom til Hamar, så var det en gjeng av oss, som gikk til politiet, i Hamar.

    En ide, som noen hadde tenkt ut da.

    Siden toget til Elverum, det var i Elverum, så seint, at vi ikke ville rekke, å komme til Terningmoen, før fristen.

    Denne helgen så måtte alle nemlig skrive seg inn, i en bok, i vakta, på Terningmoen.

    Siden vi skulle være i leieren, før klokka 23 da.

    Noe jeg ikke hadde tatt så nøye, fordi jeg ble jo bedt i det middagsselskapet, og siden jeg, (og mange andre, i kompaniet, hadde jeg overhørt, dagen før), syntes at dette var litt tøysete, siden vi var vant til å ta det siste toget, tilbake til Elverum, på søndagene da.

    Så virka det litt dumt, å ikke kunne ta det siste toget, når vi måtte tilbake, en dag tidligere, syntes jeg.

    Lørdagen var jo liksom den store festdagen, i uken, så da ble dette litt dumt, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en hel gjeng av oss, på over ti soldater vel.

    Vi dro til politiet i Hamar, og prøvde liksom å ‘sjekke inn’ der da.

    (Jeg bare fulgte etter de andre liksom, må jeg innrømme.

    Jeg hadde jo drukket litt, til maten, i det middagsselskapet, osv.).

    Men hvordan det endte igjen, det husker jeg ikke.

    Om vi ble kjørt av politiet til Terningmoen, eller om vi tok toget.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig.

    Vi kom fram litt for seint ihvertfall, til Terningmoen.

    Men vi kontakta ihvertfall politiet i Hamar da, husker jeg.

    Og forklarte dem om situasjonen.

    (Nemlig at vi ikke festa, men at vi pendla da, og at dette var grunnen til at vi kom for seint tilbake til leieren.

    For det var noen spesielle, nye regler, denne helgen da, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, når vi dro på den filminnspilling, av filmen Secondløitnanten, i Kvikne, i Østerdalen, det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 3: Mer fra den første tiden på Terningmoen

    Jeg skrev jo om det, i det forrige kapittelet, av Min Bok 3, at det bodde folk med etternavn som begynte på ‘P’ og ‘R’, på det første rommet jeg bodde på, på Terningmoen.

    Men det er mulig at det også var folk med etternavn som begynte på ‘S’, som bodde der.

    Jeg mener at en ved navn Erik Solberg, fra Aurskog, også bodde på det samme åttemannsrommet, som Pettersen fra Fredrikstad, Prestsveen fra Brumundal, han idrettsmannen fra Bærum og meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Solberg sa at Snorre Kompagniet, (der hvor jeg fikk massert pikken min, av ei brunette, som gikk forbi oss, da jeg var der sammen med Magne Winnem og Andre Willassen en gang, som jeg har skrevet om i Min Bok 2), var det utestedet i Oslo, med de fineste damene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Solberg, han slutta i Geværkompaniet, etter noen uker vel, for han skulle starte opp et firma, sammen med en kompis, og fikk da fritak for førstegangstjenesten da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Man ble nesten litt ko-ko, av å være inne på leirområdet, på Terningmoen, hele tiden, i begynnelsen.

    For de første par ukene, (var det vel), så fikk vi ikke lov å gå ut av leieren engang, (selv ikke etter at tjenesten var slutt, om kvelden).

    Så da vi endelig fikk helgeperm, etter noe sånt som en eller to uker der vel.

    Så ble det som noe veldig spesielt da, husker jeg.

    Og det var en fantastisk følelse, å kunne gå utafor leirområdet, i Elverum, som en fri person igjen, da.

    (Selv om denne friheten bare var for en helg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På permoppstillingen, på fredager, så måtte vi stille i permuniform da.

    Permuniformen, det var liksom en slags pynteuniform da.

    Vi hadde to feltjakker.

    En som vi skulle bruke når vi krøyp i gjørma.

    Og en som vi skulle ha på osv., når vi hadde perm.

    Og under den feltjakka, så hadde vi permuniform da, som var liksom fin-uniformen da.

    Og på skjorta, til permuniformen, så hadde vi birkebeiner-merket, på venstre skulder da.

    Og eventuelle skyttermerker, osv., foran på en skjortelomme da, (var det vel).

    Også hadde vi også to par feltstøvler, og det ene paret, det skulle vi bare bruke, når vi hadde perm.

    Så det paret, det så etterhvert mye finere ut da, enn de feltstøvlene vi hadde på oss, når vi krøyp i gjørma og sånn da.

    Og vi hadde også på oss en grønn beret, med olavsmerke på da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var jo sommeren 1992, at vi fikk vår første helgeperm, så vi hadde nok ikke på oss feltjakka.

    Jeg husker at Pettersen, fra Fredrikstad, og meg, vi gikk ned til en matbutikk, ved siden av postkontoret, i Elverum, (hvor vi pleide å heve lønnssjekkene våre, fra militæret da), og kjøpte avis og røyk og sånn vel.

    (Noe sånt).

    Også dro vi på et gatekjøkken like ved, og bestilte hamburgere da.

    Og da dukka det opp en mann og kona hans, og satt seg ved et annet bord, like ved Pettersen og meg da.

    Og det var vel kompanisjef Isefjær, og kona hans, tror jeg.

    Og jeg husker at jeg var litt sånn salig nesten, av å endelig få komme ut av den militærleiren igjen da.

    Så jeg husker at jeg prata med Pettersen om, at jeg lurte på om vi fikk mer draget på damene, siden vi hadde på oss militæruniformer, osv.

    For jeg hadde vel lest i et ukeblad, eller noe, at kvinner tente på menn i uniform da.

    Og det tror jeg at Isefjær må ha hørt, (at jeg prata om det her), hvis jeg ikke tar helt feil.

    For jeg var i en slags lykkerus da, over å endelig få litt frihet, fra militæret igjen da.

    Siden det å være under kommando, 24 timer i døgnet, i flere dager i strekk, var noe helt ukjent for meg da.

    Som hadde bodd aleine, siden jeg var ni år, og var vant til å ha mye frihet da.

    Så det virka vel som at kompanisjef Isefjær spionerte på oss, synes jeg, sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første helgepermene, så tenkte jeg sånn, at jeg må få noe avveksling, fra det her militærgreiene.

    For jeg syntes nesten at jeg ble hjernevaska av det da.

    (Noe sånt).

    Så da jeg kom med toget til Oslo, tidlig en fredag kveld, i juli/august vel, i 1992 da.

    Så ringte jeg søstera mi Pia, som hadde flytta inn i et bofelleskap, sammen med Siv fra Røyken og Monika Lyngstad, fra Røyken.

    I en leilighet, i Christies gate, på Øvre Grunerløkka, i Oslo.

    For min kamerat, fra Gjerdes videregående, Magne Winnem han hadde jo blitt sammen med Elin, og hadde blitt festbrems da, (må man vel si).

    Og min tremenning, Øystein Andersen, han hadde jo vært nesten hatsk mot meg, for han mente at jeg ikke kom til å klare militæret og sånn da.

    Så vi hadde krangla skikkelig, og han skulle også i militæret, noen uker etter meg da.

    Han skulle på noe greier, i luftforsvaret vel, på Madla, ved Stavanger vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dessuten, så var det sånn i militæret, på den tida jeg var der, at det nesten ikke var noen damer der.

    Og Andre Willassen, han fortalte meg, på den dansketuren, som han og Magne Winnem og jeg, var på, mens han og Winnem begge var i militæret.

    At man ble kåt av å være i militæret.

    ‘Hvorfor det’, husker jeg at jeg spurte, på toget.

    Men da svarte dem ikke vel.

    Men det som var gjengs måte, å forklare om det her på da.

    Blant folk som var i militæret, osv.

    Det var å fortelle en vits, om noen karer, som var i militæret, ved grensa til Russland vel.

    Og da de var der, så var det mest kvinnelige de så, under hele tjenesten, det var en damesykkel.

    Og da de fant den, så hadde alle gutta løpt fram, for å lukte på setet.

    Denne vitsen fortalte vel både Winnem og Willassen vel, og også noen medsoldater, som jeg avtjente verneplikten sammen med, på Terningmoen da.

    Så man blir kanskje litt jentegæern, av å være i militæret da.

    Kanskje det også var litt derfor, at jeg ringte søstera mi, og spurte om jeg kunne besøke henne og venninnene hennes da.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg visste ikke helt veien, til der hvor søstera mi bodde.

    Pia prata noe om restauranten ‘Den hvite hesten’, eller noe, muligens.

    Hvis ikke det var ei jeg spurte, som jobba på en Hydro-stasjon, nede i Maridalsveien vel.

    Men jeg fant fram til slutt da.

    Om enn ikke uten at noen karer, i en bil, som kjørte forbi meg, på veien, ropte ‘syl’ etter meg da.

    Syl det var noe, som erfarne soldater, kalte rekruttene da.

    Syl var forkortelse for ‘syltapp’.

    Hva nå det betyr igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi ble jo drevet så hardt, i Geværkompaniet, at noen ganger, så lukta jeg helt jævlig, når jeg kom opp til søstera mi og dem da.

    Så jeg måtte låne dusjen dems og sånn da, husker jeg.

    Og en gang, mens jeg lånte dusjen der, så husker jeg det, at min søsters venninne, Monica Lyngstad, (fra Røyken), hu spurte de andre der, (overhørte jeg), om de skulle ødelegge bereten min, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Siv fra Røyken, (som var en pen brunette), en gang krangla med en kar fra Røyken vel, (muligens Glenn kanskje), om hvem av de to det var, som hadde gått i fella til den andre.

    For de hadde hatt sex sammen da, virka det som for meg da.

    Men da ble jeg litt sjenert, tror jeg.

    For jeg kjente nesten ikke noen av de folka der.

    Unntatt søstera mi da.

    Og hu var jo søstera mi liksom.

    Så da holdt jeg bare kjeft, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På kjøkkenet, i leiligheten deres, i Christies gate, så hadde Siv, Monica og søstera mi, en tegning, som forestilte de tre jentene, mens de gikk ned til stamstedet deres Jollys, i Storgata da.

    De jentene, de tok meg seinere med ned til Jollys, noen av de helgene, som jeg var på besøk hos dem.

    Og det visste seg det, at Jollys, det var et utested, hvor det nesten bare vanka afrikanere da.

    Så jeg kunne ikke gå på doen der, uten at noen afrikanere, spruta noe vann, eller piss, eller hva det kan ha vært, over i det avlukket, som jeg stod i da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens en av de da prata om at han ikke ville ha gått dit, hvis han var meg, (overhørte jeg, at det ble prata om, på engelsk da, mens jeg var inne på dassen der da).

    På grunn av noe med at de var utlendinger, eller kriminelle, eller noe sånt, kanskje vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siv, hun var jo en brunette, som veide kanskje 40 kilo, eller noe vel.

    Hun var ganske lav da.

    Og hu hadde det miste soverommet der, husker jeg.

    Og hu var sammen med en svær, mørk neger, som nok veide bortimot fire ganger så mye som henne, hvis jeg skulle gjette.

    Og en gang, som jeg var der, en helg, som jeg hadde perm, fra Geværkompaniet.

    Så var også mora mi, Karen Ribsskog, på besøk der, (husker jeg).

    (Fra Borgheim, på Nøtterøy, vel).

    Og mens mora mi, søstera mi og meg, var i stua, i Christies gate der.

    Så var Siv og negeren inne på rommet til Siv da.

    Hvor det bare var plass til en dobbeltseng, omtrent vel.

    Og sikkert kosa seg der da.

    Noe som virka rimelig spesielt og vel usømmelig, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    De her tre jentene, de røyke også en del hasj.

    Og de hadde en cirka to liter, firkanta, tom saftflaske, som de hadde smurt inn med stearin, og som de brukte som en slags vannpipe da, viste de meg, da de flytta ut derfra, (var det vel).

    Og Monica Lyngstad solgte også hasj.

    Hun hadde en liten hasjvekt, husker jeg, som hu viste fram, da de flytta ut derfra, sommeren 1993, og broren hennes dukka opp der, med bil, for å kjøre tinga deres hit og dit da.

    Og noen måneder før det igjen, så var jeg med Pia og Monica Lyngstad, på et utested nederst på Grunerløkka, (som het Thorvalds muligens vel, eller noe sånt).

    Og der ble Monica Lyngstad kasta ut, for å ha prøvd å selge hasj da.

    Så Pia og jeg måtte også gå ut.

    Og da sparka Monica Lyngstad til en fakkelboks, (husker jeg), som stod utafor det utestedet da.

    Sånn at fakkelboksen traff søstera mi, Pia, i beinet, var det vel.

    Men når jeg spurte dem, om hvorfor Monica hadde sparka den fakkelboksen, på søstera mi.

    Så svarte ingen av dem noe forståelig vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste episodene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 2: De første dagene på Terningmoen

    Romkameratene mine, den første tida, på Terningmoen.

    Det var Pettersen fra Fredrikstad.

    Det var Prestsveen, fra Brumunddal, (som seinere ble troppens BV-, (beltevogn), sjåfør).

    Det var en idrettsmann, fra Bærum, som ble kompaniet sin idrettsass., (eller idrettsassistent da, men i militæret, så sa man ikke så lange ord ofte vel, så han ble bare kalt idrettsass).

    Det var et åttemannsrom, som vi var på.

    Med fire køyesenger da, (i metall vel), og åtte cirka to meter høye metallskap da.

    (Som man kunne låse, med en hengelås).

    Og et bord og fire stoler vel.

    Som man ser, av navnene våre, så het alle noe på ‘P’ eller ‘R’.

    Dette var fordi at vi ble plassert på rom, alfabetisk.

    Så selv om jeg ikke husker hva idrettsassistenten, fra Bærum, het, så kan jeg ganske sikkert si det, at han het noe på ‘P’ Eller ‘R’, da.

    (For få het vel noe på ‘Q’).

    Vi var bare 5-6 mann, på rommet.

    For 2-3 folk, hadde ikke engang møtt fram, på den første møtedagen der da.

    Det var et veldig stort frafall, når det gjaldt vernepliktige.

    Og vi ble færre og færre, i troppen, for hver måned som gikk, gjennom førstegangstjenesten da.

    Så hvis vi var 100 mann, (i tropp 1), i juli 1992, så var vi kanskje bare igjen cirka 30 mann, i juni 1993.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var mye stress, så og si hver dag, i infanteriet.

    Men jeg fikk med meg det, at det ble sagt fra befalet, at vi burde låse inn tinga våre, om kvelden.

    Så jeg sa det til de andre folka, på rommet mitt da.

    Og seinere på kvelden, så dukka det opp noen folk i uniform, på rommet vårt, som vekka oss opp, og liksom skulle inspisere da.

    Og da sa visst dem til noen andre, at vi på rommet vårt, vi sånn skikkelig ordensfriker da, siden vi faktisk hadde husket å låse inn tinga våre, (som AG3, osv.), i skapene våre da.

    Jeg hadde latt en 20-pakning, med sigaretter, ligge på gulvet, (ved senga mi da), med en lighter oppå.

    Men det var ikke lov da, sa de som vekte oss.

    Så den røykpakka og lighteren, de tingene, de måtte jeg legge oppå leselampa, som var på veggen, ved senga mi da.

    Jeg lå i en underkøye, (som jeg var vant med, da jeg bodde hos mora mi i Larvik, og Pia alltid hadde overkøya, siden mora mi ville det da, siden hu trodde det var bedre, at jeg fikk Pia oppå meg, enn omvedt, hvis sengebunnen plutselig skulle knekke, på en slags mystisk måte da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi hadde utsikt, fra rommet vårt, til noen trær og sånn vel.

    Og noen grønne sletter vel.

    Så vi hadde vel den brakka, (mener jeg å huske, ihvertfall), som var lengst fra kasserna, og som vel også var nærmest hovedinngangen, til Terningmoen.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Man ble nesten helt rar i huet, syntes jeg, av denne masinga, fra befal osv., i militæret.

    Så om kveldene, de første dagene, så gikk praten ganske lett da.

    Uten at hue vel kanskje var helt med.

    Han idrettsassistenten, fra Bærum, han lå vel i køya over meg, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Og han begynte å prate om damer, en av de første kveldene der, husker jeg.

    Jeg hadde jo vært klassen nerd og pingle, (må man vel si), på ungdomsskolen.

    Så jeg var jo ganske stolt av mine dame-erobringer, (som jeg har skrevet om i Min Bok og Min Bok 2), nemlig Nina Monsen, Laila Johansen, Kari fra NHI, Siri Rognli Olsen, Ragnhild fra Stovner, med flere.

    Så da han idrettsassistenten, fra Bærum, begynte å prate om damer, så var jeg helt med da.

    Og skulle akkurat til å begynne å forklare om Laila Johansen og Ragnhild fra Stovner og sånn da.

    (Det vil si mine erobringer fra Radio 1 Club, i Oslo, da).

    Men så tenkte jeg plutselig det, at kanskje det ville vært smartest, å holde litt kjeft.

    Kanskje det ikke var så smart, å snakke om alt for personlige ting der.

    Jeg kjente jo ikke de andre folka der så bra.

    Så midt i en setning, mens jeg akkurat skulle begynne å skryte av Laila Johansen, Christell Humblen og Nina Monsen, Sari Arokivi fra Finland, Kari fra NHI, Ragnhild fra Stovner, eller noen av mine andre damer, (eller hva man skal kalle de), der da.

    Så ombestemte jeg meg, liksom midt i setningen da.

    (Vi prata om fine damer vel).

    Og så sa jeg bare at, ja, jeg kjenner jo Kristin Sola, fra Sande.

    (For jeg måtte liksom si noe som ligna på ‘B’, når jeg først hadde sagt ‘A’, da.

    Og det var veldig lett, (syntes jeg), å liksom plumpe uti det, og si A der, syntes jeg, siden man omtrent ble hjernevaska og brutt ned der da, av alt ‘maset’, fra befalet, under de første dagene av rekruttjenesten da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristin Sola, hu gikk i klassen min, det første og andre året, på videregående.

    Og hu og venninna hennes, de var skikkelig fine da.

    Sa jeg da.

    (For jeg syntes at Sola og jeg, vi hadde gått ganske greit sammen, på Sande videregående, vel.

    Hu ga meg for eksempel det skjemaet, til samarbeidsavtalen, blant annet, sånn at jeg kunne gå på datalinja, i Drammen, det siste året, på handel og kontor, istedet for å gå enda et år markedsføring da, i Sande).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så var det utrolig nok sånn, at han idrettsassistenten, (fra Bærum), han kjente også de her to Sande-damene da.

    Og han fortalte meg det, at hu mørkhåra venninna til Sola, (som jeg hadde syntes at var skikkelig fin da, og som jeg husker at Sola fortalte om, da vi gikk på markedsføringslinja, at hu dreiv og spleisa på å leie solarium sammen med).

    Han Bærum-karen, han kunne fortelle meg det, at hu mørkhåra venninna til Sola, hu hadde fått unge da.

    Noe som jeg syntes at var litt kjedelig da.

    For da var hu liksom ikke singel og sånn lenger da.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var ikke den eneste, som plumpa uti det, på rommet vårt, de første dagene der.

    En kveld, så fortalte Pettersen, fra Fredrikstad, at grunnen til at ‘n Ørjan, hadde blitt sendt hjem, fra Albertville-OL.

    Det var fordi at han hadde hatt sex med Anette Bøe og tre andre damer, på rommet.

    Og Anette Bøe, hu var sammen med skipresidenten, (eller noe), så derfor ble Ørjan Løvdahl sendt hjem da.

    (Fortalte Pettersen, en av de først kveldene der da.

    Etter at vi hadde blitt ‘tulla’ med av befalet der hele dagen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Prestsveen, han glemte å låse skapet sitt, (med AG3 i, osv.), en kveld, husker jeg.

    Og da noen sa til han det.

    (Om det var meg eller et befal som inspiserte der, eller noe).

    Så svarte Prestsveen liksom som en unge da, syntes jeg.

    Og det gjorde Pettersen et poeng av og da, husker jeg.

    For Prestsveen snakka en litt sånn ‘sippete’ versjon av Brumundalsdialekten da, syntes jeg.

    Ihvertfall så gjorde Pettersen et poeng av det da, at Prestsveen sa noe på Brumundalsdialekt, (noe ‘je’ eller noe sånt da), som hørtes jævlig ut da.

    Og da plumpa jeg uti det igjen, og sa meg enig i det da, at den dialekta til Prestsveen, hørtes jævlig ut da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke om Prestsveen klagde til troppsjef Frøshaug, på at han hadde blitt mobba, eller noe.

    Men noen dager seinere, så ble ihvertfall Prestsveen BV-sjåfør da, og flytta til en annen brakke vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen på det rommet, med mørkt hår vel, som jeg ikke husker navnet på.

    Han dro plutselig en av de første dagene, tilbake til Oslo.

    (Han var vel fra Groruddalen kanskje vel.

    Noe sånt).

    Også ble han hjemme, i en dag eller to.

    Også kom han plutselig tilbake igjen da.

    Og da hadde han gått glipp av mye der da, som hvordan man skulle ‘tre av’, og sånn da.

    (Noe som ble kalt ‘slutta orden’).

    Som jeg prøvde å forklare for han da.

    (For jeg var helt med, og ble litt hjernevaska kanskje av det her militærgreiene da.

    Må man vel si).

    Og jeg hadde den uvanen, at jeg noen ganger hang feltlua mi, på en sånn sengeknagg, mens vi rydda på rommet, osv.

    (For feltlua, den skulle man ikke ha på seg inne da).

    Og den dagen, (mener jeg at det var), som han fra Oslo, returnerte.

    Så ble feltlua mi borte da.

    Og på troppens oppstillingsplass, så spurte troppsjef Frøshaug meg, ‘har du rota bort feltlua di, Ribsskog’.

    Og da tenkte jeg det, at da måtte jeg prøve det, å svare ganske militært.

    Så da svarte jeg bare et høyt, langt og klart ‘ja’, da.

    (Istedet for å mumle noe sånt som at, ‘nei, den feltlua mi, den har jeg ikke rota bort, den er sikkert der eller der da’).

    Og da ble troppsjef Frøshaug litt sur, tror jeg.

    Av en eller annen grunn da.

    (Men Haraldsen, (en litt korpulent kar nesten vel, fra Oslo vel), i troppen, han syntes vel at det var litt morsomt, tror jeg, og snudde seg vel litt på oppstillingsplassen og gliste eller lo litt vel).

    Men jeg lurer på om det var han karen, som plutselig dro hjem til Oslo, og så kom tilbake, (og bare var på rommet, i noen timer, eller noe), som hadde rappa feltlua mi da.

    Men det tørr jeg ikke å si sikkert da.

    (Men etter den her dagen, så så jeg han aldri igjen, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvis vi klarte å rote bort, eller ødelegge, noe av utstyret, som vi fikk utdelt, i militæret.

    Så ble vi trukket, i den lønna, som vi fikk der da.

    (Som var cirka 900-1000 kroner kanskje, hver fjortende dag.

    Noe sånt).

    Akkurat det, det brydde ikke jeg meg så utrolig mye om, sommeren 1992.

    For jeg hadde jo jobba mye, på OBS Triaden, i ukene før jeg skulle i militæret.

    Så jeg hadde vel kontoen min ganske full av penger, tror jeg.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da jeg fikk et sånt skjema, som ble kalt TS-, (tap/skade), skjema.

    Av et av troppsbefalene vel.

    Så klarte jeg også det kunststykket, å fylle ut det skjemaet feil da.

    For ikke bare stod det ‘feltlue’, på det skjemaet.

    Neida, det stod også ‘feltlue vinter’, på det samme skjemaet.

    Og femti andre ting, kanskje.

    Så jeg blingsa litt da.

    (Jeg var kanskje litt trøtt og sliten, når jeg skulle fylle ut det her skjemaet.

    Det var jo under rekruttjenesten liksom, hvor vi noen dager hadde tjeneste fra 7 om morgenen, og til 7-8 om kvelden vel).

    Jeg hadde ihvertfall klart å krysse av, for ‘feltlue vinter’, (som kosta litt over hundre kroner vel), på det skjemaet da.

    Istedet for å krysse av for ‘feltlue’ da, som kosta en femtilapp mindre, (eller noe), kanskje da.

    Så det skjemaet, det fikk jeg tilbake igjen da.

    Med beskjed om å fylle ut et nytt sånt skjema, som det skulle stå riktig slag av feltlue på da.

    For jeg hadde vel ikke sett så nøye, på det skjemaet kanskje, men bare sett at det stod noe med ‘feltlue’ der da.

    Og hadde nok ikke sett at dette var feltlue vinter.

    For til daglig så var det ingen, i militæret, som snakka noe om ‘feltlue vinter’.

    For den lua, den ble alltid kalt for ‘BF’ da, når den ble nevnt, i militæret der da.

    Og BF, det var en forkortelse for bjønn-fitte.

    Siden den feltlue vinter, den hadde noe pels, (eller noe) på seg da, så når den lå i skapet, så kunne den minne litt om en bjørnefitte da, mente folk, (litt på fleip kanskje vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye som skjedde, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og det tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.