johncons

Stikkord: Elverum

  • Min Bok 3 – Kapittel 41: Mer fra Terningmoen

    På Terningmoen, så var det også noen kurs, som vi soldatene kunne følge, på fritiden.

    Blant annet så tilbydde de ex-phil-kurs der.

    (For de som ville begynne på universitetet da).

    Nå hadde jo jeg studert to år på NHI, før jeg avtjente førstegangstjenesten.

    Og jeg hadde jo også lest til ex-phil, som privatist, ved UIO, våren 1991, (altså et par år før det her da).

    Så da jeg hørte at jeg kunne ta ex-phil, også i militæret, så ble jeg med på det da.

    Mest for å få litt avveksling, fra tjenesten, som geværmann, som jeg syntes at var ensformig og slitsom, og jeg var også ganske selvstendig, så jeg trivdes bedre, i et klasserom, enn med masse befal rundt meg, hele tida, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg er ikke hundre prosent sikker, på hvem det var, som arrangerte dette ex-phil-kurset, (som var i skolebygningen, på Terningmoen).

    Jeg har skrevet at det var Høgskolen i Hedmark, på CV-en min.

    Men det kan for alt jeg vet også ha vært UIO, eller noen andre.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu som foreleste, på det ex-phil-kurset, det var ei eldre dame, som jeg ikke syntes, at var så flink, til å forklare.

    Jeg skjønte ihvertfall ikke noe, av hule-lignelsen, til Platon, som hu prøvde å forklare oss om da.

    Så etter dette, så mista jeg litt av interessen, for dette kurset, da.

    Spesielt siden jeg jo egentlig var ferdig å studere og.

    Så dette kurset, det var bare noe begynte på, for å få litt avveksling liksom, fra militæret da.

    (Så dette var bare et kurs jeg begynte på, men ikke fullførte da.

    Det var ikke sånn at jeg prøvde meg på å ta noen ex-phil-eksamen igjen, våren 1993.

    Så langt kom jeg ikke.

    Jeg var vel bare med på en forelesning, (eller noe), etter at jeg falt av litt, når vi kom til det her med hulelignelsen til Platon, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også et slag bibliotek, eller noe, i en brakke, ikke så langt fra kantina vel, på Terningmoen.

    Og der stod det noen PC-er, som man kunne få bruke.

    Så en gang, våren 1993, så fikk jeg låne en av de PC-ene, og jeg skrev så et brev, til OBS Triaden, (og butikksjef John Ellingsen der), hvor jeg spurte om jeg kunne få en attest, for den tiden jeg hadde jobbet, på Matland og OBS Triaden, da.

    Men det jeg fikk i posten, det var bare et skjema, hvor det stod hvor mange timer jeg hadde jobba, osv.

    Men så arrangerte militæret et jobbsøker-kurs, som jeg var med på, en av de siste ukene, av førstegangstjenesten.

    Og der, så fikk jeg lov til å skrive et nytt brev, til OBS Triaden, (og John Ellingsen da), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Men jeg fikk fortsatt ikke noe ‘ordentlig’ attest liksom, fra OBS Triaden da.

    Jeg fikk bare et sånt skjema, og ikke noe lignende av den bra attesten, som jeg hadde fått, av redaktør Knut Lønø, i Norsk Hagetidend, et par-tre år før det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den skolebygningen, den var vi også noen ganger i, når vi fikk undervisning om russiske fly, og sånt, fra militæret.

    Og jeg husker at troppsass. Øverland, han satt og delte ut koffeinpiller, like ved der jeg satt, under noe undervisning der, en gang da.

    For det var lett å sovne, når man hadde sånn her undervisning, etter en lang dag utendørs kanskje, med mye fysisk trening osv., ofte da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller så kan jeg jo ta med om det.

    At i 1992/93, da jeg var i militæret.

    Så var jo dette like etter at muren hadde falt og Sovjetunionen hadde gått i oppløsning.

    Så det var ikke så veldig lett å motivere seg for, å åle seg rundt i gjørma, i et år, på den her tida.

    Hvor det ikke virka som at det var så veldig høy fare, for at det skulle bli krig, akkurat.

    Dette var jo like etter at det hadde blitt fred.

    Terrorbalansen hadde jo ligget som noe forferdelig, (må man vel si), over livet mitt, helt fra jeg første gang hadde hørt om atombomber.

    Så når muren falt og Warszawa-pakten gikk ned.

    Så var jo dette som noe veldig bra, husker jeg, at jeg syntes.

    For da forsvant jo dette som hadde hengt over folk, i Norge, under hele mitt liv, (må man vel si).

    Nemlig at det når som helst, kunne bli en atomkrig, som kunne ødelegge hele verden, (og ihvertfall Europa, som lå midt mellom USA og Sovjet, da).

    Så jeg syntes ikke at det var lett, å motivere meg, for å være i militæret, på den her tida, da.

    Det var sånn at man måtte ta seg skikkelig sammen, for å klare å komme seg igjennom det, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 39: Mer fra Terningmoen

    De siste månedene, i Geværkompaniet, så hadde vi også en annen ny sersjant, (i tillegg til Bredesen).

    Jeg husker ikke navnet på han her nye sersjanten.

    Men jeg husker at han behandla oss som rekrutter, (mer eller mindre, ihvertfall).

    Helt på slutten av tjenesteåret, så sa han til oss, (på lag 2), da han inspiserte AG-puss, at vi måtte huske det, at vi ikke skulle ha olje, på ‘ti-øringen’, i sluttstykket, på AG-en.

    Dette var jo elementært, og noe vi lærte, den første tida, under rekruttperioden.

    Så jeg spurte han sersjanten, med litt tilgjort stemme da, ‘hvorfor er det vi ikke skal ha olje på ti-øringen?’.

    Og da svarte ikke han sersjanten noe.

    Så det her var veldig spesielt, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var på reservelaget, så husker jeg det, at han Andresen, fra Vinstra, han sa det, at han ville bort fra Geværkompaniet, før vi skulle på vinterøvelse, osv.

    For han ville ikke ha frostskade da, sa han.

    (Noe sånt).

    Men han Andresen, han kom faktisk tilbake til leiren, etter et snaut halvår, (eller noe).

    (Etter at han hadde klart å dimme da).

    Og da kom han inn på brakka til geværlagene, i troppen vår, (husker jeg).

    Og da satt jeg på gangen, og røyka, (siden det ikke var lov å røyke, på rommet, til lag 2, da).

    Og så hadde jeg vel tatt noe sånn vaselin på øret antagelig, (som jeg pleide, de siste månedene, som jeg var i Geværkompaniet), siden jeg hadde frostskade da.

    Ihvertfall så spurte Andresen hva det var med øret mitt da.

    (Noe sånt).

    Og da forklarte jeg at det var frostskade da.

    Så Andresen, han fikk rett i det, det var sånn at man kunne få frostskader osv., hvis man ble værende vinteren igjennom, i Geværkompaniet da.

    (Det var jo jeg et levende bevis på, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, at jeg bare hadde t-skjorte på meg, (husker jeg at noen av damene, som jobba på Rimi Munkelia, kommenterte om).

    Da jeg var med på varetelling, på Rimi Munkelia, like etter at jeg hadde begynt å jobbe der, jula 1992.

    Og da sa Magne Winnem til meg, (under varetellinga), at ‘tar du fryselageret, eller?’.

    Og da kunne jeg nesten ikke si nei, syntes jeg.

    Selv om jeg var helt ny i Rimi.

    Så jeg stod inne på fryselageret, på Rimi Munkelia, i bare t-skjorta da, husker jeg, i et par timer, (eller noe), vel.

    På varetellinga der, som nok var en av de første dagene, i januar 1993, (hvis jeg skulle tippe).

    Og da sa noen av de damene som jobba der, (mener jeg at jeg overhørte), at ‘jeg synes synd på han nye som står inne på fryselageret der, i bare t-skjorta’.

    (Noe sånt).

    Så den frostskaden min, på øret, den kan godt ha begynt på fryselageret til Rimi Munkelia og, (på den varetellinga, som vel var i begynnelsen av januar 1993), for alt hva jeg vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På vinterøvelsen, (var det vel), så husker jeg det, at sersjant Dybvig, han foretok en sjekk på soldatene, som ble kalt for ‘Texas-Sibir’.

    Og Texas, det betydde at befalet skulle sjekke at AG3-en hadde olje på seg, sånn at den ikke skulle ruste.

    Og Sibir, det var at befalet skulle sjekke under føttene, til soldatene, for å sjekke, at dem ikke hadde frostskader, (eller noe sånt), mener jeg.

    Og da klagde sersjant Dybvig, (husker jeg), på at jeg hadde så mye træler, under føttene.

    Men det kan jeg kanskje ha fått, de to første årene, som jeg bodde i Oslo, og var ‘fattig student’, deler av tida, og jeg husker at jeg kjøpte et par dårlige sko, på postordre, som var billige og liksom skulle være så bra da, like etter at jeg flytta til Arne Thomassen og Mette Holter der, på Furuset.

    Eller om det var fra da jeg jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, hvor jeg måtte stå i 9-10 timer, (bare avbrutt av en halvtime spisepause og noen få røykepauser vel), hver lørdag, og betjene ferskvaredisken da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at i begynnelsen, da jeg var i Geværkompaniet, så gikk jeg gjennom Oslo City der.

    Også var det ei jente i sluttene av tenårene vel, som sa til mora si, at ‘sjekk han kjekke soldaten da’.

    (Noe sånt).

    Men etterhvert, så måtte jeg ha en annen beret, (sa troppsbefalet), som ikke så fin ut da.

    Så da så vel heller ikke jeg så bra ut da, når jeg gikk med den.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, en søndag ettermiddag, (eller om det var tidlig kveld).

    Så tok jeg heisen ned til T-banene, på Ellingsrudåsen T-bane-stasjon der da.

    Og da var det ei jente, som var i ‘fjortiss-alderen’, eller litt eldre vel.

    Som begynte å prate til meg da.

    ‘Skal du i krigen nå da?’, (eller noe), sa hu til meg.

    Men jeg svarte ikke noe.

    For det var jo så dumt.

    Norge var jo ikke med i noen kriger, på den her tida, (for å si det sånn).

    Så om hu tulla eller ikke, det veit jeg ikke.

    Men hu var kanskje litt ‘degenerert’ da, som folk som er oppvokst i Oslo, kanskje noen ganger er.

    Siden dem tror at en Geværkompaniet-soldat, som bare skal til Terningmoen, skal i krigen, liksom.

    Dette var jo ikke USA under Vietnam-krigen, (for å si det sånn).

    Det var jo Norge like før Lillehammer-OL.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg tok Furuset-banen ned til sentrum, når jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, etter endt helgeperm.

    Så var det ei fransk tenåringsjente, (tror jeg), som satt seg ved siden av meg, på T-banen, husker jeg.

    Men faren hennes, han satt seg på setet, på den andre siden av midtgangen da, og kjefta på dattera si, siden hu hadde satt seg ved siden av en ‘satyr’ da, (tror jeg at han sa på fransk ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten sånn, at troppsass. Øverland, (mener jeg at det var).

    Tok initiativet til at alle soldatene, i tropp 1, skulle kjøpe seg NATO-genser, (og vel ‘maste’ på hver enkelt soldat da, til alle gikk med på det her).

    (NATO-genser, det var en ull/bomulls-genser, som man fikk kjøpt i kantina, (mener jeg at det var), for to-tre hundre kroner vel).

    For da ble det så greit, å ta toget, ned til Oslo igjen da, (ifølge Øverland).

    For da slapp vi å ha med feltjakke osv., på toget.

    Og da fikk han Per, på Ungbo, litt sånn hakeslepp nesten, (mener jeg å huske).

    For da mente han vel at vi var noen slags strebere, (eller noe sånt vel).

    For han Per, han hadde vært i militæret i Nord-Norge da.

    Og der var det nok litt friere, (enn på Terningmoen).

    For han Per, fra Ungbo, han ville at jeg skulle ‘ta TS’, på Haraldsmerket, på bereten, (altså han ville at jeg skulle late som at jeg hadde mista det Haraldsmerket, og så betale 30-40 kroner, eller noe, til Forsvaret. Penger som jeg så skulle få tilbake av han da).

    (For det året jeg var i Geværkompaniet, så bytta vi fra Olavmerket til Haraldsmerket da, siden Kong Olav døde, året før jeg begynte å avtjene førstegangstjenesten da).

    For han Per, han hadde ikke det Haraldsmerket fra før da.

    Men jeg huska jo hvor sure befalet, på Terningmoen ble, hvis man fikk TS.

    Så dette turte jeg rett og slett ikke å gjøre.

    Og da ble Per sur, (tror jeg), for han skjønte vel ikke helt hvor strengt det var i Geværkompaniet da, antagelig.

    Så det er mulig at Geværkompaniet var mye strengere enn det ‘vanlige’ militæret, i Nord-Norge da.

    For alt hva jeg vet.

    (For dette var det visst ganske vanlig å gjøre, i Nord-Norge da, ifølge Per, at man kunne ‘ta TS’, på de tingene, som man ville kjøpe, av Forsvaret da.

    (Sikkert med unntak av våpen og sånn da)).

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble ihvertfall sagt det, på Terningmoen, (husker jeg).

    At de sersjantene osv., som var i Geværkompaniet da.

    De var de beste, av sitt kull, ofte.

    For Geværkompaniet, det var populært da, for befal/offiserer, siden det visstnok var mange av de, som gjerne ville holde seg nede i Sør-Norge da.

    (Og slippe unna Nord-Norge).

    Sånn at Terningmoen visstnok hadde de beste troppssjefene og sånn, i landet, (eller noe), da.

    (Kanskje ved siden av Garden da, antagelig).

    Så det er mulig at det var derfor at det var så strengt med TS-er, og sånn da, på Terningmoen.

    Det var vel kanskje mer ‘laid-back’, når det gjaldt sånne ting, i Nord-Norge.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 38: Forsvarets dag

    Den samme dagen, som lukkingen av Stortinget skulle være, våren 1993.

    Så slapp jeg å være med, å stå parade, i Karl Johan, (igjen).

    For sersjant Dybvig, han kunne se det, at jeg var litt ‘bleik rundt nebbet’ da, (eller noe).

    Så jeg slapp å bli med ned til Oslo da.

    (For jeg var litt nervøs for at Kongen skulle se stygt på meg igjen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før vi skulle på denne stengingen av Stortinget.

    Så ble også perm-uniformene våre inspisert.

    Av noen fra et depot vel.

    Og jeg måtte bytte både buksa og skjorta, (av en eller annen grunn).

    Og da måtte jeg stryke den nye buksa og skjorta, som jeg fikk.

    Noe jeg ikke fikk til så bra, (for å være ærlig).

    Og dette var noe jeg måtte gjøre på fritida da.

    Og som de fleste andre slapp unna.

    Og jeg måtte også sy på birkebeiner-merket, på skulderen, på den nye perm-uniform-skjorta da.

    Noe jeg ikke fikk tid til, siden det stokka seg, med den her strykinga da.

    (Som jeg ikke skjønte noe av).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg strevde med det her, kvelden før vi skulle stå parade i Oslo, (eller noe).

    Så sa jeg til folka, som var på lagsrommet, at Bricen, (som kanskje var og dreiv med noe nærradio, eller noe), jo ikke hadde noe birkebeiner-merke, på sin perm-uniform-skjorte.

    Og da svarte Skjellum meg, (ganske høyt), at ‘men Bricen er neger’.

    (Noe sånt).

    Så det var visst sånn da, at negre, de slapp det, å ha på birkebeiner-merke, på perm-uniform-skjortene sine da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Istedet, så skulle jeg da bli med lag 1, (var det vel), på Forsvarets dag, i Elverum.

    Det lå en gammel festning, (eller noe sånt), utafor leirområdet, inne i Elverum da.

    Og Garde-musikken var der også, og masse folk da.

    (Og jeg syntes nesten at jeg måtte se litt stygt på noen av de musikantene fra Garde-musikken da.

    Siden jeg lurte på hva slags soldater de var, osv., da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det vi fra Geværkompaniet skulle gjøre.

    Det var at vi skulle ha laser, på AG3-ene våre da.

    Et system som het Miles, som vi ofte brukte, på Terningmoen, når vi skulle øve oss på forsvar eller angrep, og også på strid i hus faktisk.

    Og så skulle folk fra publikum, få lov til, å krige mot oss da.

    Mens de lå i forsvar, og vi angrep da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter ‘ørten’ gjennomføringer, så begynte vi jo å kjenne lendet, (som det heter, altså bakken og steiner, osv.), bra.

    Så da noen fra kompani-staben, skulle krige mot oss.

    Så foreslo jeg det, at vi skulle ligge ekstra lenge, ved noen spesielt bra stillinger da.

    Istedet for å rykke fram, med vanlig hastighet.

    (Så jeg tulla litt da).

    Og det her gikk lag 1 med på.

    Og det som skjedde da, det var jo at de fra kompani-staben, de fikk suverent flest minus-poeng, av alle de som var med, i den her konkurransen da.

    (De fikk vel mange hundre minus-poeng, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den her ‘tullinga’, med de kompani-stab-folka, så klarte jeg faktisk det, å bruke feil AG3, på en gjennomføring.

    (Nemlig lagfører Quickstad, på lag 1, sin).

    Og den AG3-en, den var uten Miles på da.

    Så jeg hadde skutt med bare rødfis, (uten rekylforsterker, som liksom ‘stoppa’ trykket fra rødfisen, og som derfor gjorde at man fikk en kortere sikkerhetsavstand, enn når man ikke hadde rekylforsterker, på AG3-en), på en gjennomføring.

    (Uten at jeg skjønner hvordan jeg klarte det).

    Så da vi kom tilbake igjen til Terningmoen, så måtte jeg pusse Quickstad sin AG3 da, husker jeg.

    (Men da hadde jeg pussa min egen AG3, så mange ganger, så da var jo dette bare rutine da, for å si det sånn.

    Og jeg var bare glad, siden jeg hadde sluppet det, å bli med ned til Oslo, og stå parade i Karl Johan, med den perm-uniform-skjorta mi, som det mangla birkebeiner-merke på da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 37: Mygg-splætter’n

    Etter at lagfører Bricen hadde jobbdimma, så var det en siste øvelse, i leirområdet, på Terningmoen, (husker jeg).

    Nestlagfører Frydenlund, var en slags lagfører, på denne øvelsen.

    Men han var bare leder for tre-fire soldater da.

    For vi var ikke så mange igjen på laget.

    Men han fikk det på tjenestebeviset sitt, ihvertfall, at han hadde vært leder for tre eller fire folk da.

    Noe han syntes at så dumt ut, (husker jeg at han sa), og at dem da kanskje like gjerne kunne ha latt være å skrive det.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bekklund, fra lag 1, og jeg, vi hadde fått i jobb, og sitte vakt i leiren vår, mens de andre dreiv med noe bakholdsangrep, eller noe, da.

    Og det visste seg det, at vi måtte sitte, i det verste mygg-hølet da.

    Men Bekklund, som var fra Hedmark/Oppland et sted vel.

    Han hadde vært ute og fiska og sånn mye før.

    Så han begynte med en gang med noe han kalte for ‘mygg-splætting’.

    Han drepte myggene før de klarte å stikke han da.

    Og jeg fikk også etterhvert ‘teken’ på det her, og drepte vel mellom 50 og 100 mygg, (vil jeg vel tippe på).

    Selv om jeg ikke var på langt nær så god, som selveste mygg-splætter’n, (Bekklund), som trolig drepte et par hundre mygg, mens vi satt der og venta, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men når disse folka fra troppen vår dukka opp i leiren igjen.

    Så skulle vi liksom ha sagt noe sånn ‘holdt’, og sånn da.

    Men det gjorde vi ikke.

    Så da fikk troppsjef ‘Kalesj-Bjørn’ litt kjeft, (mener jeg), av de folka, som liksom skulle bedømme han, (og troppen vår), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bekklund han var vel nesten enda mer pinglete enn meg, tror jeg.

    Men han var en tøffing da.

    Og han var god i fotball.

    En gang, så husker jeg at han finta meg, mange ganger, når jeg var keeper, og vi spilte fotball, i Leto-hallen, som den hallen het, (en hall som lå like ved Terningmoen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bekklund og jeg vi hadde også rocka fælt, på Alexis en gang.

    Når Frøshaug og dem også var der, tror jeg.

    Og når jeg da kom på oppstillingsplassen, dagen etter.

    Så fikk jeg en strengere tjeneste, av troppsjef Frøshaug.

    Så jeg måtte stå på ski bak en BV.

    (Eller noe sånt).

    Istedet for det som det egentlig var planlagt, at jeg skulle gjøre, den fredagen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var forresten veldig nedtrykt, i militæret, i januar, februar og mars, i 1993.

    For jeg var ikke så god på ski.

    Så vinteren på Terningmoen var som et mareritt for meg da.

    Må jeg vel si.

    Men så begynte folka i troppen å spille fotball, ganske ofte, i Leto-hallen da.

    Og det syntes jeg at var litt morsomt, husker jeg.

    Jeg husker at jeg en gang dytta vekk Arvesen, (som var litt lav), fra lag 1, og så sparka ballen på en annen soldat.

    Så det var litt sånn tull og tøys der noen ganger og, (må man vel si).

    Og en annen gang så klagde Thomassen, på lag 1, på meg, fordi at jeg ikke hadde sentra.

    For da ble det ikke mål da, mente han.

    Men jeg var ganske sikker, med mitt høyrebein.

    Så jeg bare spente ballen i mål, og sa at ‘se her, det ble jo mål likevel’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så hadde jeg gått på mange løp, mens vi spilte fotball, og jeg var litt sliten da.

    Så når jeg fikk en pasning bak ryggen min, på høyre vingen.

    Så tok jeg bare et hælspark, bak ryggen.

    Og ballen den føyk så i en bue, gjennom nesten halve Leto-hallen vel.

    Og landa rett oppå tverrliggeren, på det lave målet, som vi spilte mot da.

    Så det hadde visst blitt årets mål, hvis den hadde gått inn.

    Sa Paulsen vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo spilt litt fotball i England, de somrene jeg var på ferie der.

    Og lært meg til å spille litt tøft, med dytting og sånn, (av den engelske vertsfamilien min, i Brighton da).

    Og da jeg skuldertakla, (var det vel), sersjant Dybvig, en gang.

    Så sa han ‘oj, fysisk fra Ribsskog’.

    (Noe sånt).

    Og det var jo da liksom noe slags mobbing, av meg da, må man vel si.

    Siden Dybvig da liksom skulle mobbe meg, siden jeg var så pinglete da.

    Sånn at liksom ingen ville ha forventa seg en takling fra meg da, (var det vel, at han hinta om).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 36: Mer fra Rimi Munkelia

    Jeg pleide jo noen ganger å ta T-banen, ned mot sentrum, sammen med butikkleder Leif Jørgensen, etter jobben, på lørdager oftest, da jeg jobba, på Rimi Munkelia.

    En gang, så viste Leif Jørgensen meg at han hadde kjøpt Chilli Con Carne, (stir-fry-sauce), og Toro Moussaka-basis, husker jeg.

    Også forklarte Leif at han lagde litt middag selv da.

    (Og ikke bare spiste Pizza Grandiosa, som meg da, mente han kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så fortalte Leif Jørgensen det, at Muhammed, som satt i kassa, på Rimi Munkelia, (og som studerte på Blindern vel), hans drøm var å bombe India med jagerfly.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter dimmefesten, (i slutten av juni 1993), så kom jeg litt for seint, på jobb.

    Og jeg var fortsatt ganske surrete i hue, etter all drikkingen, dagen før, (som var en fredag), da.

    Og da var det Ihne Vagmo, (som nå vel er mer kjent for å seinere ha vært med på Robinson-ekspedisjonen vel), som var leder, den lørdagen.

    Og hu ble ikke så sinna.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Hu skjønte vel at det var på grunn av at jeg hadde vært med på dimmefesten, (og drikki fælt), at jeg hadde forsovet meg.

    (Selv om jeg mener å huske det, at det klikka i callinga, (på den her vakta).

    Så det er mulig at hu Ihne Vagmo, satt inne på kontoret der, og overvåket hva jeg sa i kassa, osv.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjente jo Leif Jørgensen, fra før jeg begynte å jobbe, på Rimi Munkelia.

    For sjefen hans, Magne Winnem, han var jo min bestekamerat nesten, på den her tida.

    Så jeg hadde blant annet vært på fest, hjemme hos Magne Winnem, da han bodde over Rimi Nylænde der, da også Leif Jørgensen var med, husker jeg.

    Så det var kanskje derfor, at han Leif Jørgensen, som også digga alternativ rock, (som jeg også digga, til en viss grad), tok opp en opptakskassett, med masse bra alternativ rock på, som han hadde tatt opp, hos en kamerat, (eller noe), for meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sanger som ‘Cannonball’, ‘Black Metallic’, Tool – ‘Sober’, Rage Against the Machine – ‘Killing in the Name of’, med flere.

    Og Leif Jørgensen fortalte også om at en kar hadde blitt sugd av dama si, i en trapp, på utestedet Headache, (mener jeg at det var).

    Så Leif Jørgensen han hadde delvis samme musikksmak som meg da.

    Selv om han vel nok hadde en større musikksamling, vil jeg nok tippe på, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Leif Jørgensen, han lånte meg også en bok, som het ‘Sennepslegionen’, mener jeg å huske.

    Og han fortalte meg også det, etterhvert, (på jobb en gang), at Terje Sjølie hadde blitt med på Blåbussen, til VIF-fansen.

    Som visstnok var en slags fæl og beryktet buss da, (på en eller annen måte), skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på jobb, på Rimi Munkelia.

    Så skulle distriktsjef Anne-Katrine Skodvin dukke opp der, fortalte Magne Winnem.

    Dette var nok rett etter at jeg var ferdig med militæret, tror jeg.

    Winnem fortalte Skodvin, at jeg hadde problemer med familien, (var det vel. Uten at jeg vet hvorfor Winnem dro inn det her), og trengte en jobb da.

    Og Anne-Katrine Skodvin, hu fortalte det, at hu hadde sett på vitnemålene mine, fra videregående og NHI, og hu skrøyt av at jeg hadde så bra karakterer da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 36: Mer fra det året jeg var i Geværkompaniet

    Jeg tenkte ikke på meg selv, som et seksualobjekt, i det hele tatt, på den her tiden.

    Jeg tenkte ikke på kroppen min som noe seksuelt da.

    (Unntatt pikken og ballene da, for å si det sånn).

    Så en gang, da jeg var på besøk hos søstera mi og dem, i Christies gate.

    En av de siste månedene, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Så var overraskelsen min stor, når jeg overhørte det, mens jeg skifta, fra militæruniform til sivile klær, i stua, hvor søstera mi og ei venninne av henne var.

    At de prata seg i mellom om hvor fin jeg hadde blitt, (eller noe), av å være i militæret.

    (Jeg hadde vel nesten ikke noe fett på kroppen lenger, og jeg hadde vel fått en del flere kilo muskler på kroppen, på beina spesielt kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har seinere lurt på, om det at søstera mi Pia, ville bo sammen med meg, etter at jeg var ferdig i militæret.

    Om det var noe seksuelt?

    For hu fikk meg da til å lese en bok, som het Hotell New Hampshire, (av John Irving vel), hvor en bror og en søster har sex.

    Og hu stod liksom i døråpninga til rommet mitt, på Ungbo, en gang, og liksom bøy seg fram da, og spurte hva jeg syntes om den boken.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var nesten som da Pia stod sammen med hu Heidi, fra Drammen, (og meg), og sikla på/beundret de to afrikanerne, som gikk forbi oss, i Gågata der, hvor vi stod, en dag, i skoleåret 1988/89, (da jeg gikk siste året på Gjerdes handelsskole, i Drammen).

    Den måten Pia så på meg på da, mens jeg skifta, til sivile klær, etter å ha dukket opp hos dem, i Christies gate, etter å ha tatt ‘helge-perm-toget’ til Oslo da, fra Elverum, en fredag ettermiddag.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Munkelia, så var det noen, av kundene, som lurte på det, om jeg, ikke hadde jobba på en annen matbutikk før.

    Men da svarte jeg ikke så mye.

    For jeg tenkte at det kanskje var noe som Rimi ikke likte at jeg prata om.

    At jeg hadde jobba på OBS Triaden.

    Og jeg likte det kanskje ikke hvis kundene ble alt for personlige da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg jobba også på Rimi Munkelia, dagen etter at jeg hadde gått tre-mila, husker jeg.

    Jeg mener at assisterende butikksjef Leif Jørgensen, ikke likte det, at jeg var sliten i beina, siden jeg hadde gått tre-mila dagen før.

    Jeg ble også etterhvert satt til å rydde og telle melkekjøla, på ettermiddagene, på lørdagene.

    (Jeg tror at Leif Jørgensen tok nøklene mine til kassa.

    Mens jeg tok melkekjøla da).

    Men da mener jeg at jeg oppfatta at Leif Jørgensen ble litt sur på meg.

    Når jeg rydda, fylte på og telte melka.

    Siden jeg brukte lenger tid, enn Terje Sjølie, (som senere har blitt mer kjent som nazist vel), på å ta melkekjøla da.

    (Siden dette var en ny arbeidsoppgave for meg da.

    Å ta melkerommet, det var ikke noe jeg hadde drivi med, på OBS Triaden, for å si det sånn.

    Og jeg syntes også at melkekjøla var rotete der, for det var veldig mye på lager, på lagerhylla, seint på lørdagene.

    Så det kan kanskje tyde på at man bestilte for mye der.

    Og det var også sånn at et brett med kirsebær-yoghurt stod her, og et annet brett stod der liksom.

    Dessuten så lå det mye papp, på gulvet der.

    For noen hadde rydda melkekjøla, tidligere på dagen, ved å bare kaste tomme pappbrett, inn på kjølerommet, fra disken da.

    (Eller noe).

    Så den melkekjøla, den var det litt kaos på, vil jeg kanskje si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Agnethe i kassa, hu fikk et sånt utbrudd en gang, på tellerommet.

    Fordi jeg stressa for mye med å telle kassa, mente hu vel.

    Så det likte hu ikke da, av en eller annen grunn.

    Og en gang, når vi gikk ut samlet der, om kvelden.

    Så hadde Agnethe bursdag, og kjæresten hennes stod utafor butikken der, med en gave til henne og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 35: Streifvakt på Terningmoen

    Når man hadde vakt, på Terningmoen, så var man enten portvakt eller streifvakt.

    Jeg husker jeg satt i porten der, en gang, som den troppen jeg var i, (tropp 1), hadde vært ute, på sin første marsj, langs riksveiene, i Elverums-distriktet der da.

    Og da åpna jeg bilporten, husker jeg, for troppen, når de kom tilbake.

    Siden de var så mange da.

    (Og siden jeg hadde sluppet unna den slitsomme marsjen, siden jeg hadde hatt vakt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det gikk også en historie, om en portvakt, som hadde tatt instruksen sin, litt vel høytidelig vel.

    (Det var vel en i en annen tropp, eller noe, som fortalte det her vel).

    Og det var at en vaktsoldat, hadde skutt vaskedama, fordi hu ikke stoppa i porten, når hu kom på sykkelen sin, en morgen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det gikk også en historie, om at noen soldater, hadde skutt i stykker låven til en bonde, i Elverum, med kanon, ved et uhell da.

    Og da hadde dette blitt dyssa ned, siden bonden var en venn av Forsvaret da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var streifvakt.

    Så var det masse garasjer og sånn, som stod åpent.

    Og enda jeg ikke var den første streifvakta, (på langt nær vel).

    Så fant jeg mye som stod ulåst da.

    Og da hadde visst noen stjålet noen biler der, eller noe, den natta, som jeg hadde streifvakt da.

    (Muligens Frisell og Grønvold og de vel.

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men jeg mener at dette enten lå litt i dagen, eller at noen babla om noe sånt her vel.

    Men dette tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    For jeg ble kanskje litt døsig, av å ha disse vaktene, for man fikk så rart sovemønster.

    (Man hadde to timer på, og så fire timer av, gjennom et døgn da).

    Så jeg husker bare dette her vagt da.

    Så om noen sa at det var Frisell og de.

    Eller om dette bare var noe jeg lurte på selv.

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om jeg ikke så ofte var den første streifvakta.

    Så fant jeg ofte mye som stod ulåst der da.

    En gang, så stod kontorbygningen til Ski og Vinterskolen, (var det vel), ulåst, og inne på et kontor, (som også stod ulåst), så fant jeg blant annet en skarp AG3-patron, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg gikk streifvakt.

    Så fant jeg et stort depot, (like ved troppsdepotet vårt), stående ulåst.

    Dette var en av de siste månedene, av tjenesten, (mener jeg).

    For vi hadde da fått noen nye walkie-talkier, som vi ikke hadde, i begynnelsen, av dette året, mener jeg.

    Og da, så rapporterte jeg dette, til vaktkommandøren da.

    Og da overhørte daghavende offiser dette, og ba meg vente, til han dukka opp der da.

    Og da sa han daghavende til meg, at ‘vi kan vel ikke la Østerdalsdepotet stå ulåst’.

    (Noe sånt).

    Så dette var visst et depot som ble kalt for Østerdalsdepotet da.

    Og som innehold masse pakksekker og sånn, (av det jeg kunne se, ihverfall).

    Så dette var vel til rep-soldater da, som skulle være i Østerdalen, i tilfelle en krig da sikkert.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så hadde noen sett fotspor, i snøen, som gikk inn i leiren, når jeg hadde streifvakt, (husker jeg).

    Og vi fikk pause, i fire timer, mellom hver streifvakt.

    Og da kunne vi ligge og sove, i et rom, inne i vaktbygningen der da.

    Med klærna på da, sånn som jeg husker det.

    Og jeg mener at en gang, som jeg hadde vakt, så klagde Bø, fra Skotbu, (mener jeg at jeg overhørte), på at jeg hadde lagd så mye lyder, mens jeg prøvde å sove der inne da.

    (Han lå på en annen benk, i det samme rommet da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også en TV-stue, inne i den vaktbua.

    Og da hadde jeg sitti med beina på bordet der, en gang, når et befal, (muligens daghavende vel), kom inn der da.

    Og det var ikke lov da, så da fikk jeg litt kjeft vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    En gang, så var det også noen i en annen tropp, som hadde satt en 12.7, (altså et veldig stort maskingevær, som ble som en maskin-kanon nesten, med den nye multi-purpose-ammunisjonen, fra Raufoss Ammunisjonsfabrikk), på en Volvo Jeep, (var det vel).

    Også begynte de å kjøre rundt på skytterbaneveien, for de skulle jakte på elg, (i fylla vel), ble det sagt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 3 – Kapittel 34: Mer fra det året som jeg var i Geværkompaniet

    En gang, som jeg var på besøk hos Pia og dem, i Christies gate, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Så lå jeg og sov på sofaen, i stua deres, husker jeg.

    (Etter å ha vært på byen vel).

    Og midt på natta, så dukka to av Pia sine venner, fra Jollys, opp i stua der.

    Og han ene hadde ikke noe sted å sove, trodde jeg.

    For han spurte om han kunne ligge på sofaen, osv.

    Og jeg visste ikke hva jeg skulle svare, så jeg sa at det var greit.

    (Siden jeg lå med klærna på og var vant til å ligge ved siden av folk, i militæret, osv).

    Men han mørkhudede gutten turte ikke å ligge der likevel.

    (Det var kanskje ikke plass heller.

    Jeg var jo i ørska/halvsøvne, (og hadde sikkert drukket mye), så jeg husker ikke helt hvordan de her to gutta så ut engang).

    Så de bare stakk av da.

    Men dagen etter, så skjønte jeg det, på hva de jentene som bodde der, prata om, på kjøkkenet, at de to gutta var homo, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var på besøk, hos Pia og dem, mens jeg var i militæret.

    Så våkna jeg, en søndag morgen, av at det gikk ei ganske fin brunette rundt der, i morgenkåpe.

    (Som liksom visste meg litt av puppene og låra sine, (mener jeg sånn halvveis å huske, ihvertfall), der hu satt, i morgenkåpa si da.

    Noe jeg ikke var vant med, fra militæret, akkurat).

    Også spurte hu om jeg ville ha te.

    Og om jeg ville ha melk og sukker i teen.

    Jeg sa at jeg ville ha te, med sukker, men uten melk da.

    Også var hu dama så surrete, at hu klarte å ha melk i teen min likevel, (selv om jeg hadde sagt, at jeg ikke ville ha det).

    (Og da banna hu inne på kjøkkenet, husker jeg).

    Så hu hadde nok ikke egnet seg til å være husmor, tror jeg.

    Og dette tror jeg at var hu venninna til Pia, som flytta til Australia.

    Nemlig Elisabeth noe, fra Drammen vel.

    (Muligens Elisabeth Boyle).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den gangen, sommeren 1993, som jeg hjalp Pia og Monica Lyngstad å flytte ut.

    (Siv Hansen hadde vel flyttet ut før de to siste, tror jeg).

    Så var også hun Elisabeth Boyle der, husker jeg.

    Sammen med ei nett og lav lyshåret venninne av henne.

    Som var svensk vel.

    Og de satt i kjøkkenet der da, husker jeg.

    Og spurte om God Morgen Yoghurt, (som Bricen var fan av, husker jeg), var godt.

    (Som jeg hadde kjøpt, som en slags frokost/lunsj da, i en butikk like ved).

    Og om det var da, eller en annen gang.

    Så sa Monica Lyngstad til meg, at jeg godt kunne være igjen der, etter at hu hadde gått.

    Og Pia gikk så for å sole seg, i Birkelunden.

    (Enda det ikke var noe særlig varmt.

    Så dette var kanskje før militæret var ferdig, våren/sommeren 1993).

    Og da var jeg igjen der, med hu Elisabeth Boyle da.

    Og hu lille, pene svenske jenta.

    Men det ble litt rart, syntes jeg.

    Så jeg bare stakk etter søstera mi, som lå og solte seg, i Birkelunden da.

    For jeg kjente jeg ikke de to her damene, (Elisabeth Boyle og hu svenske), i det hele tatt, (må jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Monica Lyngstad, hu fortalte også en historie, rundt den her tida vel.

    Hu og foreldra hadde vært på Theaterkafeen.

    Også hadde serveringsdama vært sur.

    Også hadde faren til Monica Lyngstad sagt til serveringsdama, at ‘her har du en femmer, så kan du kjøpe deg en sitron, i morgen også’.

    Men da hadde familien Lyngstad blitt kastet ut.

    Av en hovmester, eller noe.

    For da hadde de vært uforskammet, ble de fortalt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, (en av de første månedene vel), mens jeg var i militæret, så dro jeg opp til søstera mi og dem, i Christies gate.

    Også dro søstera mi meg med ut på byen, til det utestedet ved siden av Saga kino, hvor de spilte opera, osv.

    Og jeg hadde ikke da hatt noen reine klær, å ha på meg.

    Så da hadde Pia funnet en grønn t-skjorte, som var Monica Lyngstad sin, som jeg hadde på meg da, på byen.

    (For jeg skjønte jo ikke det, på den her tida, at t-skjorter for damer, muligens har en annen passform, enn t-skjorter for herrer vel har).

    Så jeg var veldig tynn, på den tida, som jeg var i militæret.

    For Monica Lyngstad er veldig tynn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Monica Lyngstad, hu sa også det, til søstera mi, en gang.

    (Som jeg var i samme rom som dem, i Christies gate).

    At søstera mi burde skrive bok, om slektningene sine, osv.

    Men da svarte vel ikke søstera mi noe.

    Men nå skriver jeg bok da.

    Så får Pia og/eller Monica Lyngstad også skrive sine bøker, hvis de vil det.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De første månedene, som jeg var i militæret, så dro jeg ofte bare opp til Pia og dem, i Christies gate, når jeg hadde helgeperm.

    For jeg trengte litt avveksling, fra militæret da.

    Og en gang, som jeg dukka opp, hos dem, i Christies gate der.

    Så var Monica Lyngstad og Pia på vei ut.

    Og de ba meg om å bli med dem på kino.

    For de skulle nemlig se den filmen med ‘Mr. Pink’, osv.

    For den skulle være så bra da, sa de.

    (‘Reservoir Dogs’, het den filmen, så jeg nå, når jeg søkte på nettet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Monica Lyngstad, hu fortalte meg også det.

    (Mens jeg var i militæret, og på besøk hos dem, i Christies gate).

    At da broren hennes var i militæret, så hadde noen lagt parafin, (var det vel), på feil side av teltet.

    Sånn at det ble blandet med maten, og det kom parafin i maten da.

    (For i sånne knappetelt, så har man en side, hvor maten skal ligge og på en andre siden av utgangen, så skal søppel og parafin til primusen, og sånn, ligge da).

    Og så hadde alle i teltet fått magasjuke, (eller om det var diare), sa Lyngstad.

    Men likevel så måtte de fortsette på øvelsen, sa hun.

    Mens det var dritt overalt i teltet omtrent da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Monica Lyngstad, hu hadde også en veldig sær musikksmak, (må man vel si).

    Og hu ‘hypet’ band som Butthole Surfers og Primus, (mener jeg å huske), mens jeg var i militæret.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den helgen, som mora mi var på besøk, hos søstera mi og dem, mens jeg var i militæret.

    Så skulle de ha meg med på kino.

    Og den filmen de ville se, det var den filmen om Kafka, som var ny, på den her tida, husker jeg.

    (Og de ville vel også at jeg skulle møte dem i andre etasje, på Cafe Bacchus, ved Oslo Domkirke, (opp en smal spindeltrapp, (mener jeg).

    Jeg gikk ihvertfall opp dit, mener jeg å huske.

    Men der var de vel ikke.

    De satt vel i første etasje.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første ukene, som jeg var, i militæret.

    Så dro Magne Winnem meg med, en søndag vel, til Cafe Fiasco, utafor Galleri Oslo der.

    (Et sted vi ikke dro så ofte på, for det var ganske mye harry folk der, på lørdager vel).

    Også dro Magne Winnem meg med, gjennom Oslo S., etter at vi hadde tatt et par halvlitere, inne på Cafe Fiasco der da.

    Og inne på Oslo S., der så vi en scene som var fra en film nesten.

    Jeg var jo i godt humør, etter å ha kommet meg gjennom de første ukene av militæret.

    (Og jeg hadde jo også drukket noen halvlitere).

    Men inne på Oslo S., så så vi min tremenning Øystein Andersen, (som så nedfor ut vel), og han var der med sine to adoptivforeldre, Reidun, (min fars kusine vel), og Kai Andersen.

    Adoptivforeldrene liksom stod rundt han da.

    Øystein skulle sikkert med toget til Stavanger, hvor han skulle til en leir som het Madla da, (husker jeg).

    Jeg syntes at dette så ut som en for privat scene, til å avbryte.

    Så jeg bare fulgte etter Magne Winnem, forbi dem da.

    Jeg hadde jo også krangla med Øystein, noen uker før det her, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), om hvem av oss, som kom til å klare å holde ut lengst, i militæret.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at det var på grunn av at jeg begynte å jobbe på Rimi, annenhver lørdag, fra juletider, i 1992.

    Det ble ihvertfall etterhvert sånn, at jeg ikke dro like ofte, opp til søstera mi og dem, som jeg hadde gjort, i begynnelsen, mens jeg var i militæret da.

    Men på fredagene, da jeg kom med toget, fra Elverum.

    Så pleide jeg å dra innom en Rimi-butikk, som lå like ved Grev Wedels Plass der vel, (og Stortinget), for å handle inn noe mat, til helga.

    Og en gang, så møtte jeg Siv Hansen, (fra bofelleskapet til søstera mi, i Christies gate), der.

    (Som også handla der, av en eller annen grunn).

    Og Siv, hu hadde så mye svart sminke, rundt øynene, at jeg nesten ble redd, husker jeg.

    Men jeg prøvde å oppføre meg høflig da, og prata med henne, mens vi gikk ut av butikken der da.

    Siv sa at det var dyrt der, husker jeg.

    Men det var ikke sånn, at jeg ble med henne, opp til Christies gate, eller noe.

    Neida, jeg var på vei hjem, så jeg tok T-banen hjem til Ellingsrudåsen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 33: Mer fra Terningmoen

    Troppsjef Frøshaug, han kunne det være litt lett å lese, noen ganger, vil jeg kanskje si.

    En gang så dukket sersjant Dybvig opp på troppens oppstillingsplass, med feltskjorte under arbeidsuniformen sin, (eller hvordan det var igjen).

    Sersjant Dybvig hadde ihvertfall på seg mer klær, enn oss soldaten, husker jeg.

    Og da ble løytnant Frøshaug skuffet/irritert, syntes jeg at det så ut som.

    (Sersjant Dybvig var vel forkjølet kanskje da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første ukene, på Terningmoen.

    Så husker jeg at jeg overhørte det, på troppens oppstillingsplass.

    At troppsjef Frøshaug, prata til fenrik Brødreskift, om meg.

    ‘Kan du ta deg av han der’, (eller noe), sa Frøshaug, til Brødreskift, (sånn som jeg husker det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en av de neste dagene, så skjedde det, at fenrik Brødreskift, var ekstra streng, (vil jeg si), når jeg skulle melde av badet, for inspeksjon.

    Fenrik Brødreskift, han fant da på en ny regel.

    Som jeg etterpå spredde til resten av brakka.

    Nemlig at bøttene, som stod på gulvet, ved vasken, de skulle sorteres, etter farge.

    Sånn at bare for eksempel hvite bøtter skulle stå i en stabel da, og bare for eksempel røde bøtter, i en annen stabel.

    Og dette var nytt for meg.

    Og jeg lurer på om det, at fenrik Brødreskift, var ekstra streng, (og fant på nye regler), da jeg meldte av badet, for inspeksjon, hang sammen med det som troppsjef Frøshaug hadde sagt, på troppens oppstillingsplass, (noen dager før det her), om at fenrik Brødreskift skulle ‘ta seg av’ meg da, (hva nå de mente med det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker den første gangen, som jeg gikk på ski, på Terningmoen.

    Frøshaug, en annen soldat og meg, skulle gå litt, i skiløypa der.

    (Opp til noen andre folk, noen få kilometer, oppi skytterbaneveien der vel, (eller noe)).

    Og jeg hadde jo omtrent ikke gått på ski, siden jeg var guttunge.

    Så jeg var litt nervøs for det her da, om hvordan dette skulle gå.

    Så jeg tenkte at jeg kunne bare gå bakerst, etter de andre, og liksom bare henge på løytnant Frøshaug da, (siden jeg var så rusten, når det gjaldt skikunnskaper).

    Men så ikke.

    Løytnant Frøshaug, han fikk en slags reaksjon vel.

    Og jeg fikk ikke lov å gå bakerst hele tida da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, iløpet av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 32: Enda mer fra Terningmoen

    En gang, som jeg satt i vaktbua, på Terningmoen.

    Så tenkte jeg meg ikke om da.

    Noen hadde skrevet, at den og den dama, var dritfin da.

    Også hadde noen andre tulla, og skrevet hva med onkelen og bestefaren, osv.

    Og dette var like etter, at jeg nesten hadde fryst ihjel, da jeg var avgitt til lag 3, etter denne ‘gærning-patruljen’, i kraftgata der, til han sersjant Johansen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den øvelsen, som jeg nesten hadde fryst ihjel på.

    (Hvis ikke Andresen hadde sparka meg i foten, så tror jeg kanskje at jeg hadde fryst ihjel da).

    Så så jeg jo stjerneskudd, mens vi var på den gærning-patruljen da.

    (Mens vi satt og hvilte, i kraftgata der).

    Og hele hue mitt, det var jo fullt av militær-ting, for det meste, på den her tida.

    Siden denne tjenesten var så krevende da.

    Men da, så ble jeg jo minnet på, noe fra mitt tidligere liv liksom.

    Da jeg så det stjerneskuddet da.

    Nemlig fra da Christell og jeg, gikk fra huset deres, i Havnehagen, til min leilighet, i Leirfaret 4B, og jeg så stjerneskudd da, (selv om vel ikke Christell så det).

    (For Christell ville se på ‘kontoret’ mitt, for å lage avis/magasin i, som var i en av bodene, i gangen, i Leirfaret 4B der da, hvor faren min seinere satt vin vel.

    Men der var det så kaldt og trangt, så det ble aldri til, at jeg lagde noe sånn avis der.

    Jeg brukte istedet symaskinbordet, til Ågot, (som hu hadde sendt med faren min dit), som bord til å ha en TV nummer to på, (som jeg kjøpte mens jeg gikk på ungdomsskolen), inne på det største soverommet ‘mitt’ der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke hva det kom av.

    Om det var fordi jeg nesten hadde fryst ihjel, (eller noe).

    Men jeg ble ihvertfall, (mens jeg levde i den her militærverdenen da), litt avstandsforelska, i Christell da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ihvertfall så skreiv jeg det, på skrivebordet, i vaktbua, på Terningmoen, at ‘I love Christell Humblen’.

    (For andre folk skribla ned navn på damer og sånn der da.

    Så ville jeg skrible litt og da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter jul, så ble jeg jo overført, til lag 2.

    Og der ble jeg med en gang et slags mobbeoffer, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    For jeg var ikke så god på ski, og sleit litt da, på et nytt lag.

    Og Bricen kasta en skistav i hue på meg, og jeg måtte være med en rar bokseturnering, osv., på rommet.

    Og ikke nok med det.

    Neida, Skjellum skulle absolutt krangle med meg, om hvem som hadde pult flest damer, (eller noe).

    Jeg ville ikke gå i detalj da.

    Så jeg fortalte ikke navnene til Nina Monsen, Laila Johansen, Siri Rognli Olsen, Kari fra NHI, Ragnhild fra Stovner, eller noen av de andre damene, som jeg hadde hatt sex med da.

    (Jeg hadde jo også blitt runka, av ei dame fra Larvik, på danskebåten en gang.

    Og det er mulig at det var fler og, som jeg ikke kommer på nå).

    Men jeg hadde ihvertfall hatt sex med minst seks damer da.

    Så jeg fant meg vel ikke i det, hvis noen skulle ha det til, at jeg ikke hadde hatt noen damer, (eller noe sånt da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etterhvert så begynte Skjellum å mobbe meg, fordi at jeg ikke hadde hatt sex med noe damer, mens jeg var i militæret.

    For han selv, han hadde nettopp hatt sex med ei fin dame, sørfra, sa han, som egentlig hadde en annen type.

    ‘Ho var fin ho’, sa Skjellum.

    Og i ettertid, så har jeg lurt på det, hvorfor Skjellum prata så i detalj til meg, om hu her dama.

    Var det ei jeg kjente eller?

    Var det Christell han hadde hatt sex med kanskje?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Det var fortsatt mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Dessuten, så var det sånn, da jeg hang litt sammen med Skjellum og Sundheim, på fritida, de siste par månedene, av militæret.

    At en gang, når Skjellum, Sundheim og meg, (var det vel), gikk fra Terningmoen, og i retning av Alexis vel, en torsdagskveld, (må det vel ha vært).

    Så kommenterte Skjellum, (husker jeg), ei lyshåra dame, (var det vel), som vi møtte, på veien da.

    Og som ikke hadde knept igjen jakka si, enda det var kaldt da.

    At, ‘hu der må ha vært kåt, siden hu går og viser fram puppa sine, enda det er kaldt’.

    (Noe sånt).

    Og det samme, den gangen vi var på stranda, (eller ved det tjernet, eller om man skal kalle det innsjøen), i Elverum der da.

    Da kommenterte Skjellum, ei dame, som lå i bikini like ved oss der da.

    At når hu bøyde seg, for å ta opp håndkleet sitt, så bøyde hu seg, sånn at hu stod med rumpa i været liksom da.

    Istedet for å bøye knærne da.

    Så Skjellum fulgte med nøye på damene, det er helt sikkert.

    Mer nøye enn jeg selv gjorde, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og som jeg vel skreiv om, i Min Bok.

    Så satt jeg på med faren min, og en kamerat av han, til Trysil en gang, hvor faren min skulle se på noen hyttetomter.

    Og da fikk jeg mast meg til, å få kjøpe en milkshake, i Elverum, husker jeg.

    I Domus-bygget, (eller hva det heter), på torget der, da.

    Og den milkshaken, den var laget av så gammel melk da.

    At jeg spøy ved en bensinstasjon, nesten med en gang, som jeg hadde satt meg inn i bilen igjen, (husker jeg).

    Og jeg lurer på om den bensinstasjonen kan ha vært Bast, og at jeg spøy ved Terningmoen da.

    Hm.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg var i det senteret, hvor jeg hadde kjøpt den milkshaken, 10-12 år tidligere kanskje, og kikka, også i 1992/93 da.

    Men det var ikke sånn, at jeg kjøpte noe mer milkshake der, akkurat.

    (For å si det sånn).

    Men jeg mener at jeg enten kjøpte, (eller ihvertfall så på), Sports Illustrated, sitt badedrakt-nummer, med Vendella Kirsebom, på forsida vel.

    I Narvensen-kiosken der da, som var cirka under den kafeterian, hvor jeg kjøpte den her ‘råtne’ milkshaken da, på begynnelsen av 80-tallet, en gang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.