johncons

Stikkord: Elverum

  • Min Bok 3 – Kapittel 52: Dimmefesten

    Den siste dagen i Geværkompaniet, (som var i slutten av juni, i 1993).

    Så fikk vi utdelt tjenestebevis og vernepliktsmedaljen, på kompaniets oppstillingsplass.

    Mens vi var i sivil, (mener jeg å huske), så vi hadde nok levert inn uniformer, osv.

    Jeg husker at både Skjellum og jeg, fikk ’tilfredsstillende’, (var det vel), på tjenestebeviset.

    Dette var det dårligste man kunne få, så jeg var litt skuffa, husker jeg.

    Og sa at vi hadde fortjent ‘godt’, (som var midt på treet, da).

    Og det ble også tatt et bilde, (av Sundheim vel), av Skjellum og meg sammen med tjenestebevisene og medaljene våre, (som Sundheim sendte meg, seinere, (sammen med noen andre bilder), til Ungbo, i Skansen Terrasse), men hvor Skjellum holdt sitt tjenestebevis på langs, istedet for rett opp og ned.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en annen episode, i kantina, før vi skulle skrive på det skjemaet, om vi hadde fått varige men, av tjenesten, eller ikke.

    For vi fikk lov til å beholde bereten vår, som det eneste, (unntatt dødsbrikka vel), av utstyret vårt.

    Og jeg var ikke så glad i den bereten, på grunn av måten som befalet tulla med meg, under rekrutten.

    De ble aldri fornøyd med bretten på bereten min, før jeg fikk en beret, på depoet, som var for stor, og som fikk meg til å se litt ‘tufs’ ut vel.

    Så derfor spurte jeg bare folka i troppen, inne på kantina der, om noen ville ha bereten min, da.

    (For jeg var ikke noe særlig glad i den bereten, da).

    Og da var det Haraldsen, igjen(!), som svarte ‘ja’, og som ville ha bereten min da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dimmefesten, den skulle være i Oslo, og cirka halvparten av de som var igjen i troppen, (som hadde ‘holdt ut’, hele året), vi møttes, på Peppes Pizza, i Stortingsgata, i Oslo, (nedi kjelleren der, husker jeg).

    (Uten at jeg husker hvem som fant på det.

    Men det var ihvertfall ikke meg.

    Men jeg tenkte at jeg måtte bli med på den her dimmefesten da.

    Jeg måtte liksom få med meg den og, etter å ha vært i Geværkompaniet i et år, syntes jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg dro på Peppes, (som var den samme Peppes-restauranten, forresten, hvor jeg hadde vært med Sande Videregående, da jeg gikk på markedsføringslinja, i 1987/88, altså seks år før det her).

    Så dro jeg hjem til Ellingsrudåsen, med bagen min, og sånn, da.

    Selv om jeg nok gjorde noen ærend, i Oslo Sentrum, før jeg dro opp dit.

    Jeg hadde jo fått 5-6000 i dimmepenger og, (var det vel), så det er mulig at jeg kjøpte meg en CD, eller noe, da.

    I fotgjengerovergangen, fra Karl Johan, og til Jernbanetorget, så møtte jeg Skjellum, som sa ‘pus pus’, til en liten hund, (som noen hadde i bånd da), akkurat da jeg gikk forbi han.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Peppes Pizza, så husker jeg at Frisell og Grønvold dukka opp der, litt seinere, enn de andre.

    Jeg hadde ikke noen å spleise på pizza med.

    Så da Løvenskiold spurte, om noen blei med å spleise på en pizza, med han, så slo jeg til på det.

    Men Løvenskiold skulle absolutt ha oliven, på pizzaen, men det tok jeg ikke så nøye, jeg var bare glad over å finne noen å spleise på pizza med da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener å huske at sersjant Dybvig også var med på, å spise pizza, på Peppes.

    Og at ihvertfall Øverland var der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg drakk en del halvlitere, til maten.

    Og jeg måtte på do der, husker jeg.

    Jeg syntes at hu lyshåra serveringsdama, ligna litt, på hu Anita, som hadde bodd på Ungbo, et drøyt år vel, før det her.

    Så jeg bestilte en øl til, av henne, mens jeg gikk til eller fra doen der, husker jeg.

    For jeg lurte litt på om det var hu Anita da.

    Men jeg fikk meg ikke til å spørre, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter pizzaen på Peppes, så gikk turen, til et diskotek, i Akersgata, som var der, hvor Headache hadde vært før, (mener jeg å huske).

    (Og som vel Thomassen visste om vel).

    Og der, så dreit jeg meg ut, for jeg var litt på sjekker’n da, siden jeg var ferdig med militæret, osv.

    Og jeg prøvde å sjekke opp, noe som jeg trodde var ei dame, som satt i baren der.

    Også var det en gutt, fant jeg plutselig ut.

    Så da fikk jeg rimelig sjokk, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så drakk jeg rimelig mange halvlitere, (husker jeg).

    Og det endte med, at jeg ble på byen, hele natta vel.

    Og jeg husker at jeg møtte Bø, som skulle ta en nattbuss, til Follo, (eller noe), vel.

    Jeg sa takk for tida i militæret, eller noe.

    (I fylla da).

    Og Bø fortalte det, at han var fra Skotbu, mener jeg.

    Jeg fortalte vel det, at jeg ikke visste, hvor det stedet var hen.

    Og da fortalte Bø, at det var det stedet, hvor den filmen, som het ‘sommeren jeg fylte femten’, (som jeg en gang, på begynnelsen av 80-tallet, hadde sett på, på NRK, sammen med bestefar Øivind, i huset til Ågot og han, på Sand), hadde blitt spilt inn, da.

    (En film med noen litt overraskende sex-scener, (for denne filmen ble vel vist, rimelig tidlig, på kvelden vel, mener jeg å huske, ihvertfall), osv., som jeg syntes at det var litt rart å se på, husker jeg, sammen med bestefar Øivind, da.

    Men jeg lå foran TV-en og bestefar Øivind satt i sofaen sin, borte ved vinduet da.

    Og TV-en stod ved pipa liksom, da.

    Så det var ikke sånn at vi dreiv å diskuterte de unge, nakne damene, på skjermen, eller noe.

    Neida, vi var like stille, begge to, (må man vel si).

    Selv om faren min, (eller om det var onkel Håkon), vel kom opp, fra verkstedet, midt i filmen, hvis jeg husker det riktig.

    Og hvor bestemor Ågot var, det husker jeg ikke).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk forresten fra Peppes og opp til det diskoteket i Akersgata, sammen med Frisell og dem, husker jeg.

    Og da møtte vi noen damer, og ei dame spurte Frisell, om han hadde en kar til henne.

    Frisell begynte å snakke om meg da, (var det vel).

    Men da klagde hu dama, (husker jeg), og spurte om han ikke hadde en kar, som var litt kraftigere, til henne.

    (Så det var litt pinlig, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg hjem, men det var antagelig med den siste nattbussen da.

    Det var ihvertfall for seint, (må jeg vel si), for jeg klarte ikke å komme meg opp tidsnok, til å rekke jobben, på Rimi Munkelia, dagen etter, husker jeg.

    Jeg var der en time eller to for seint vel.

    Men Ihne Vagmo, (som seinere ble mer kjent fra Robinson-ekspedisjonen), som var leder, den lørdagen, hu kjefta ikke, husker jeg.

    Selv om jeg fortsatt merka alle halvliterne, fra dimmefesten dagen før, da jeg satt i kassa der, på Rimi Munkelia, den morgenen, husker jeg.

    Jeg husker at jeg stokka ordene litt osv., når jeg prata, med en av de første kundene, som handla i kassa mi, den dagen.

    Og jeg mener jeg hørte, at det klikka i callinga.

    Så jeg tror at hu Ihne Vagmo da nok satt, inne på kontoret der, på Rimi Munkelia, og overhørte hva jeg sa, til kundene, i kassa, da.

    (Sånn mistenkte jeg at det var, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har fortsatt noen notater, (som jeg har skrevet ned, de siste ukene), fra tiden, i Geværkompaniet.

    Så det blir noen få kapitler til, i denne boken.

    Og disse kapitlene, de skal jeg prøve å få skrevet ferdig, i løpet av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 50: Mer fra Geværkompaniet

    Etter øvelsen i Trøndelag, så gikk praten fra troppsass. Øverland vel, (som jeg tror sov i det samme teltet muligens, som troppsbefalet, på øvelser), at sersjant Dybvig, ville at jeg, (som vel hadde vært flink til å legge en sambandsledning, på fjellet, ved travbanen, på Ørlandet/Fosen der), skulle være ny sambandsmann, i troppen.

    Men dette hadde visst ikke Frøshaug likt da, (fortsatt etter Øverland vel, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Frøshaug ville ikke ha noe sambandsmann, i troppen, (for det var det vel ikke vanlig å ha, tror jeg, i Geværkompaniet), så jeg ble etterhvert istedet geværmann 1, på lag 2 da, når Grønning, fra Sarpsborg, ble overført til HV, etter jul, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han som hjalp meg, når jeg la den sambandsledningen, på Ørlandet, det mener jeg å huske, at var troppen sanitetsmann, (som ble kalt san. mann da).

    Og som lurer jeg på om het Bjerrå, (eller noe).

    Han var en ganske lav kar vel, (sånn som jeg husker det ihvertfall), og han hadde også en ganske rund personlighet, (fikk jeg inntrykk av, ihvertfall).

    Så det var ikke sånn, at han protesterte, når jeg sa at vi skulle legge den ledningen sånn og sånn, da.

    Han bare fulgte etter meg, og gjorde sånn som jeg sa da, (mener jeg å huske).

    For det var vel jeg, som fikk hovedansvaret, for det her, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg hadde jo hatt elektronikk, som hobby, som tenåring, og jeg hadde jo også fiksa radio-ledningen, mellom vaktbygningen og vaktbua, helt i begynnelsen av tjenesten, da jeg var ukehavende soldat, da, (siden han som var vaktkommandør, spurte meg om jeg kunne gjøre det da, enda dette vel muligens ikke var en ukehavende soldat-oppgave, egentlig).

    Og noen år før det her, da jeg bodde på Bergeråsen, og fylte ut skjemaet, for hva jeg ønsket å gjøre, i Forsvaret, under førstegangstjenesten.

    Så hadde jeg ikke funnet data, i katalogen til Forsvaret, så da hadde jeg bare skrevet samband da, som det jeg ønsket å drive med, under førstegangstjenesten.

    Og dette visste kanskje sersjant Dybvig, at jeg hadde skrevet dette, på sesjonspapirene mine, på 80-tallet, (tre-fire år tidligere cirka vel).

    For hvis det var noe elektriker-arbeid, som skulle gjøres, i leiren.

    (Av folk i troppen vår da).

    Så hendte det at jeg ble sendt sammen med Bø, (på lag 1), og noen andre soldater i troppen, som jeg mistenker at hadde gått elektro, (på videregående), da.

    For å driver med noe elektriker-arbeid da.

    Og da spurte jeg dem om hvordan man egentlig skulle gjøre sånne ting som å skjøte ledninger, og sånn, da, (husker jeg).

    (Etter ‘boka’ da).

    Mens vi dreiv på med de her oppgavene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på lag 2, etter jul.

    Så begynte Sundheim plutselig å synge ‘ta en potet’-sangen, i retning av meg.

    Mens han gliste da.

    Sånn at jeg skjønte at det var noe morsomt.

    Og lagfører Bricen hysjet på Sundheim da, (var det vel).

    Så jeg skjønte at det var et eller annet, som var spesielt eller morsomt da.

    Og at den vitsen nok gikk på min bekostning.

    Men hva dette kan ha vært, det veit jeg ikke, (hvis det ikke var noe russisk mafia-greier, eller noe, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frisell, (som etterhvert havnet på lag 3 vel), sa en gang til meg, (mens vi begge var på reservelaget vel, antagelig), at det mest feminine, som han hadde sett, på brakka, det var Haraldsen, når han kom gående, gjennom gangen der, på vei inn til badet, i morgenkåpa si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Haraldsen, han fikk seg forresten, nesten med en gang, dame, i Elverum, (husker jeg, at noen sa).

    Og jeg spurte Haraldsen en gang, om hu dama han hadde funnet seg, ‘var fin’.

    ‘Du ville nok ikke synes det’, svarte Haraldsen da, (av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes forresten, at jeg hadde troppsbefalet litt ‘på’ meg.

    Siden de ‘alltid’ pirket på meg, og sa ‘armsving, Ribsskog’, og sånn da, når vi dreiv med slutta orden, mm.

    Så en gang, når vi hadde drevet med mørkeskyting, med sporlys, om kvelden, på Terningmoen.

    Så hadde jeg vært litt trøtt, og glemt et AG-skudd, i lomma, på feltjakka.

    Og når vi kom ned til kaserna igjen, så fikk jeg litt sjokk, når jeg plutselig fant den patronen, i lomma mi, da.

    Og siden jeg syntes at det virka sånn, at jeg hadde troppsbefalet ‘på’ meg.

    Så spurte jeg bare de andre folka, på brakka, om noen ville ha det AG-skuddet, da.

    (For det var også tusen kroner i refs, for å blitt ‘ferska’, med en sånn skarp AG-patron, da).

    Og da sa Haraldsen, at han godt kunne få den patronen, da.

    Så jeg ga jeg bare den til han da.

    (Så var jeg kvitt problemet liksom).

    For dette var vel også ganske langt uti tjenesten.

    Så jeg regna med det, at de folka som var igjen der, på denne tida, var ganske pålitelige, eller ansvarlige, da.

    Og ‘alle’ på brakka fikk med seg det her da.

    For jeg synes nesten at jeg ble litt trakasert da, av troppsbefalet.

    Som for eksempel det jeg overhørte, på troppens oppstillingsplass, da Frøshaug ba Brødreskift, om å ‘ta seg av’ meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også hos bestemor Ågot en helg, (husker jeg), mens jeg var i Geværkompaniet.

    Om jeg hadde på meg permuniformen, på toget og bussen da, det husker jeg ikke.

    Men jeg husker at jeg var på besøk hos bestemor Ågot, på Sand, ihvertfall.

    For jeg husker at jeg gikk gjennom bokhylla, til Ågot og Øivind da, på lørdagskvelden, (må det vel ha vært).

    Og der fant jeg Kinsey-rapporten, (som var en amerikansk bok, om seksualvanene til det amerikanske folket, etter andre verdenskrig vel), husker jeg.

    (Jeg leste jo VG og Dagbladet hver dag, stort sett, inne i Oslo, så det kan vel ha vært, at jeg hadde lest om Kinsey-rapporten, i en artikkel i Dagbladet da, for eksempel).

    Jeg kjeda meg jo litt, hos bestemor Ågot.

    For Pia bodde jo i Oslo, på den her tida.

    Og jeg hadde jo ikke så mange kamerater der, (siden jeg jo var et mobbeoffer, må man vel si, da jeg bodde på Bergeråsen), så jeg satt bare hjemme, på lørdagskvelden, da.

    Men jeg syntes det, at det var litt rart, (og nesten litt ‘kinky’), at besteforeldrene mine, (selv om Øivind jo hadde dødd, cirka åtte-ti år tidligere vel), hadde Kinsey-rapporten, (som jo var om sex), i reolen sin, (den samme reolen, som jeg disponerte to-tre skuffer i, forresten), i stua si, da.

    Det hadde jeg ikke lagt merke til før, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg husker det, at jeg var hos bestemor Ågot, en helg, mens jeg var, i Geværkompaniet.

    Det var fordi, at jeg husker det, at jeg spurte Pålhaugen, (som etterhvert havna på lag 3 vel), om det var sant, noe som jeg leste i Kinsey-rapporten, (hos bestemor Ågot, helga før, at jeg prata med Pålhaugen om det her da, på Terningmoen), at folk på landet, noen ganger hadde sex med dyr(!)

    Pålhaugen svarte det, at hvis jeg hadde sett raua på en sau, og hvor mye dritt som hang der, så ville jeg ikke ha tenkt på det.

    Men jeg hadde vel ikke tenkt på det akkurat, å ha sex med dyr.

    Jeg syntes bare at det var litt morsomt, å mobbe Pålhaugen da, siden han jo var fra bygda liksom da, (eller ihvertfall var ‘dølagutt’, som sersjant Johansen, pleide å kalle Pålhaugen og Andresen da).

    (Eller, jeg skulle vel kanskje bare høre, om det var sant, det som stod, i Kinsey-rapporten, da.

    For jeg syntes at det her, var rimelig sjokkerende da.

    Dette var jo i 1992/93, og før internett, med alle sine rare videoer om alt mulig rart, hadde blitt noe særlig utbredt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om Pålhaugen må ha misforstått, hva jeg mente, når jeg spurte om det greiene, fra Kinsey-rapporten.

    For en annen gang, som jeg gikk inn på rommet til lag 3 der, (av en eller annen grunn), da.

    Så var ikke Pålhaugen noe særlig vennlig lenger, (selv om vi hadde vært på samme lag, som reserver), da.

    Neida, Pålhaugen, han begynte å bable noe om at han var ‘gammal skihopper’, eller noe sånt.

    På en måte, som ikke ga noe særlig mening, for meg, da.

    Men jeg skjønte det, at jeg nok var uønska der, så jeg bare stakk ut igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 49: Enda mer fra førstegangstjenesten

    Fra den tida, som jeg var reserve, og vi som var reserver, holdt til på stabsrommet.

    Så husker jeg spesielt en episode.

    Øverland og dem, satt ved bordet, på stabsrommet, og spilte kort, (eller noe sånt), vel.

    Og jeg, jeg hadde vært og drevet med noe annen tjeneste, enn dem.

    (Jeg hadde nok vært med de vanlige geværlaga da, eller noe).

    Så jeg kom tilbake til brakka, noe seinere, enn Øverland, (som jo var troppsass.), og en del av de andre, som bodde på stabsrommet da.

    Og jeg hadde kanskje gått på ski, (eller noe), og skulle ta meg en dusj da.

    Men så var det kanskje mye snø, fra uniformen og støvla mine, (eller noe), som hadde smelta, på gulvet.

    (Eller hvordan dette kan ha vært, igjen).

    Ihvertfall så kom det en kommentar, til meg, fra Øverland, som satt med klær på, borte ved bordet, (ved vinduene), i stabsrommet, og til meg, som hadde skap, som stod med en gang man kom inn døra, og til høyre.

    At, ‘nå så du smart ut’.

    For da hadde jeg stått naken da, (og klar til å gå i dusjen vel).

    Samtidig mens at jeg hadde hatt på meg feltstøvlene.

    Men det kan ha vært fordi at det ofte var veldig møkkete, i gangen, på brakka.

    Sånn at man måtte ha på seg noe på beina, når man dusja, ellers så måtte man nesten dusje en gang til.

    Siden det noen ganger kunne være veldig møkkete, spesielt på gangen, på brakka da.

    (Noe sånt).

    Så det var jo litt pinlig, husker jeg.

    Der jeg stod med ‘badetiss’, mer eller mindre, vel.

    Å få oppmerksomhet, rettet mot meg, når jeg stod der naken liksom.

    Det var ikke akkurat noe jeg syntes var artig, for å si det sånn.

    Så om Øverland var en skaphomse, siden han fulgte så med på medsoldater som skiftet?

    Det har jeg ikke tenkt på, før nå i det siste.

    Men Randen sa jo at det luktet sæd, på doen der.

    Og stabsrommet, det var jo det rommet, som var nærmest badet, (og doene da).

    Og den ene gangen, som jeg prøvde å runke på do, (seinere, når jeg var på lag 2), så var det jo Øverland, som jeg overhørte, (mener jeg), at romsterte inne på badet der, (og dreit ut den Top Secret-bæreposen, som jeg hadde, siden han syntes at det var alt for mye hårgele og forskjellige ting, oppi der, da).

    (Sammen med en annen soldat, som jeg ikke er sikker på hvem var).

    Så om det var sånn, at for eksempel Øverland og Løvenskiold, hadde homsesex, inne på doen der, på brakka, til tropp 1, på Terningmoen, dette året, (92/93-kontigenten).

    Det er noe jeg har lurt på nå, mens jeg har skrevet, på de siste kapitlene, av Min Bok 3.

    For noe rart var det nok der ihvertfall, siden Øverland var så opptatt av hvordan jeg så ut naken og siden Randen hadde lukta sæd på doen, på brakka der da.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På begynnelsen av det året, som jeg var, på Terningmoen, så hendte det at jeg gikk til treningsstudioet, i velferdsbygget der, for å trene.

    Et par ganger ihvertfall.

    Men jeg var veldig dårlig i benkpress, og klarte vel ikke 30 kilo engang, tror jeg.

    Og mens jeg gikk fra brakka og til velferdsbygget, for å trene en gang.

    (Sammen med en annen soldat i troppen, tror jeg).

    Så overhørte jeg det, at en fra en annen tropp, (eller noe), sa det, (om meg da), at ‘han må trene ja, for å bli mann’.

    Så jeg var rimelig tynn, på den her tida, må man si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også forresten, at 10 Torp, (som endte opp på lag 3 etterhvert, mener jeg å huske), han var veldig sosial.

    Og en gang, så husker jeg det, at han sa det, til en soldat, fra en annen tropp vel, at ZZ Top var bra, og spesielt ‘Sleeping Bag’.

    Og Torp kalte også Pettersen, fra Fredrikstad, for ”n Raymond’, en gang, husker jeg, på troppens oppstillingsplass vel.

    Og Torp prata også med en fra en annen tropp en gang, om at han kjente ei fin dame, fra Dal, (eller noe), mener jeg at jeg overhørte.

    Og til meg, så sa Torp en gang, at han hadde vært med på å arrangere en triathlon-konkurranse, en gang, og da hadde hu fine dama, bare vrengt av seg t-skjorta, og stått der toppløs, foran en haug av folk, (sa han), mens hu skifta da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 48: Mer fra førstegangstjenesten

    En av de siste månedene, på Terningmoen, så mener jeg, at noen må ha laget en flekk, på lakenet, til senga mi.

    Jeg spurte folk på laget, ‘hva er det?’.

    ‘Du har hatt en våt drøm’, svarte Bricen.

    Men det tror jeg ikke at det var, for jeg sov jo med underbukse på meg, og denne flekken var jo helt på kanten, av lakenet.

    Og jeg pleide ikke å ha våte drømmer heller.

    Det skjedde vel bare en gang, da jeg gikk på ungdomsskolen, (eller noe), at jeg hadde det.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så da Bricen mente at jeg hadde hatt en våt drøm, så bare lo jeg inni meg, og tenkte at det var det ihvertfall ikke.

    Og da ble det litt pinlig å diskutere den flekken noe mer.

    Men jeg tror nå, at det må ha vært noen som har smurt noe olje, eller noe, på lakenet mitt, for å få det til å se ut som, at jeg hadde hatt en våt drøm, (eller noe), da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når vi nettopp hadde fått lønning, på Terningmoen.

    Så fortalte noen meg, at Randen, (på lag 3), hadde kjøpt seg det dyre pornobladet, (eller noe), vel.

    Så jeg så i det bladet da.

    Og der var det ei naken dame som var skikkelig fin, da.

    Og alle hadde sånne korktavler, over senga.

    Og jeg hadde masse ledig plass, på min korktavle da.

    Men det var liksom tradisjon da, å ha bilde av ei sånn pin-up-dame der, (mer eller mindre, ihvertfall).

    Så jeg spurte Randen, om jeg kunne få kjøpe det bildet av han, for en tier da.

    Og det sa Randen at var greit da.

    Så da fant jeg et sånt pin-up-bilde, til å ha over senga, jeg og.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når jeg ble lei av hu pin-up-dama.

    Så var det ei annen dame, (ei blond hippie-dame vel), på baksida og.

    (For dette var fra en spesial-utgave av Penthouse, eller noe, mener jeg.

    Som Randen hadde kjøpt.

    Med alle forside-pikene deres, gjennom tidene, (eller noe)).

    Og en gang, når det var inspeksjon, av rommet, (eller noe).

    Så spurte troppsjef ‘Kalesj-Bjørn’ meg, om ‘hvor er det du får alle disse damene dine fra da, Ribsskog?’.

    Men da svarte jeg ikke noe.

    For det ble litt flaut, syntes jeg, å diskutere sånne nakne damer, med troppsjefen.

    Det tok jeg bare som at det var en fleip, og ikke noe ordentlig spørsmål, da.

    Så da bare holdt jeg kjeft, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om jeg jobba på Rimi, annenhver helg, så hadde jeg ikke så god råd, når pengene jeg fikk for jobbinga, i juleferien, begynte å ta slutt.

    Jeg brukte mye penger til mat, mener jeg å huske, i helgene, etter juleferien da.

    (Som jeg pleide å kjøpe på Rimi, ved Grev Wedels Plass da, i Oslo).

    Og jeg prøvde å spare penger, ved å gå ned, til å bare røyke en ti-pakning, om dagen, husker jeg.

    (Av Prince Mild-sigaretter, som det vel var, at jeg røyka, mener jeg å huske).

    Men da måtte jeg liksom sneipe sigarettene, for å klare meg med en ti-pakning, om dagen da, husker jeg.

    For jeg var vant med å røyke 15-20 sigaretter om dagen, vel.

    Så for å klare meg med en ti-pakning, så sneipa jeg noen ganger sigarettene da.

    Og hadde noen ganger for eksempel fire sigaretter og en sneip, i røykpakka da.

    For å få ti-pakningen til å holde hele et helt døgn liksom.

    Og da lukta det vel mer røyk av meg, vil jeg vel tippe på.

    Og Bricen sa vel en gang, at ‘ingenting lukter så vondt som sneip’.

    Men som jeg skrev om, i Min Bok, så var det sånn, at jeg syntes at en grunn til at det liksom var bra, å røyke, (som jeg sa til Stein og Magne Winnem, på Gjerdes Videregående), det var, at da gjorde det ikke noe, om man ikke fikk pussa tenna, om morgenen, for da lufta det bare røyk av en, likevel.

    Så å lukte røyk, det var jeg vant med liksom.

    Så det brydde jeg meg ikke om, for å si det sånn.

    Dette her, det var jo også i militæret.

    Og det fantes ikke ei eneste dame, som soldat, i Geværkompaniet, på den her tida.

    Så når det bare var gutter/menn der, så syntes ikke jeg det var så farlig, om man lukta for eksempel litt røyk da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang jeg hadde vakt, (eller om det var at jeg var hos øyenlegen, inne i Elverum, fordi jeg huska fra ungdomsskolen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), at jeg hadde litt dårligere syn, enn noen av de andre i klassen, så jeg svarte ‘ja’, da troppsbefalet spurte om noen ville ha briller).

    Så hadde troppen vært på Rena, (eller noe).

    Og klatra i noen klatrestativ der, (eller noe).

    Og da hadde visst nestlagfører Frydenlund falt ned, fra et hinder, og slått seg da, (ble jeg fortalt, av de andre, på laget), men uten å bli alvorlig skadet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var jo Nirvana-fan til tusen, på den her tida, (må man vel si).

    Og den bensinstasjonen, som var like ved Terningmoen.

    Nemlig Bast.

    Den bensinstasjonen, den solgte til og med CV-er og man kunne også høre på CV-er der, som i en plateforretning da.

    Og Nirvana kom med et nytt album, med en tittel, som jeg syntes var rar, nemlig ‘Incestiside’, på den her tida.

    Og en av de beste sangene, på det albumet, den het ‘Rape Me’.

    Så selv om jeg var Nirvana-fan, så var jeg ikke helt sikker, på det nye albumet deres da, husker jeg.

    Så det ble vel til at jeg aldri kjøpte det, (tror jeg).

    Selv om jeg var nysgjerrig på det, og hørte en del på det, på Bast da, et par ganger.

    (Mens jeg lurte på hva jeg skulle synes om det da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg søkte litt på nettet nå, og så at jeg hadde blanda litt, når det gjelder hvilke sanger, som var på Nirvana-albumet Incestiside.

    For sangen ‘Rape Me’, var ikke på det albumet, men på det neste, In Utero.

    (Men sanger som ‘Sliver’ og ‘Dive’, var det nok, som jeg hørte på, på Bast, da).

    Men det var kanskje på grunn av de ‘rare’ album og sang-navnene da, som jeg slutta å kjøpe Nirvana-album.

    Pluss at jeg hadde litt dårlig råd, på den her tida, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 3 – Kapittel 47: Enda mer fra Geværkompaniet

    En av de siste dagene, i Geværkompaniet, så skulle vi gjennom noen store prøvelser, (husker jeg).

    Først, så skulle vi kaste en ekte håndgranat.

    Jeg hadde jo slitt, når jeg skulle ta idrettsmerket, på barneskolen.

    (Som jeg skrev om, i Min Bok).

    Og ikke klart kravet i kasting, da.

    Så jeg var litt nysgjerrig, og lurte på hvor mange meter, som vi skulle kaste, den her håndgranaten da.

    Og da var det en eller annen medsoldat, som svarte et tullesvar da.

    For når det ble min tur til å kaste.

    Så fant jeg jo ut det, at vi bare skulle kaste den her håndgranaten, et par meter da, (eller noe), over en mur.

    Og det var også mange blindgjengere, blant disse håndgranatene, så det ble mye venting og surmuling, må man vel si, under den her økten da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her med håndgranaten, så skulle vi på en enda større prøvelse, (må man vel si).

    Og det var at vi skulle sitte på tå, nede i en grøft, som gikk i en sirkel, mens det ble sprengt dynamitt, i midten av sirkelen da.

    Det ble foretatt flere sprengninger.

    Og mengden med dynamitt, den ble større og større, for hver sprengning da.

    Så man kjente det skikkelig i kroppen.

    Og det var derfor, at man måtte sitte på tå, når sprengningen gikk av, for ellers så ville man føle sprengningen mer da, (het det seg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig, når den siste sprengningen skulle gå av.

    Så kom det istedet en kar, med tåregass, som han spraya i trynet på oss soldatene, som satt i den grøfta da.

    Og da var jeg ikke sikker på hva jeg skulle gjøre.

    Så jeg herma etter mange av de andre soldatene, som bare løp opp av den grøfta da.

    Jeg skjønte at vi ble tulla med, og at det ikke ville bli sprengt noen sprengning da.

    Siden befalet begynte med det her tåregass-greiene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom opp av grøfta, så så jeg det, at for eksempel Skjellum og Sundheim, de tok bare kaldt på seg gassmaska, som om de hadde vært med på noe lignende før, omtrent.

    Men det tenkte ikke jeg på, engang.

    For vi var jo vant til å være i gassbua, (for å teste hvor godt vi tålte tåregass, (eller CS-gass, som det ble kalt), vel), og der måtte vi jo ta av oss maska.

    Så jeg tenkte av en eller annen grunn ikke på det å ta på meg gassmaska, som en mulighet, engang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg så at Skjellum og Sundheim, (og en del andre soldater), ikke løp opp av grøfta, (men rolig tok på seg gassmaska istedet).

    Så skjønte jeg det, at jeg antagelig gjorde noe feil da.

    Og jeg syntes også at vi ble fælt kødda med, av befalet, (for å si det sånn), på den her øvelsen.

    Så jeg gikk bort til ved der troppsbefalet vårt stod, for å prøve å skjønne noe mer, av hva som foregikk, da.

    Og der hørte jeg at troppsjef ‘Kalesj-Bjørn’, (som jeg ikke husker hva egentlig het), og sersjant Dybvig, prata sammen.

    ‘Hva med Ribsskog’, (eller noe), sa Kalesj-Bjørn.

    ‘Ja, han har minus på psykisk han’, (eller noe), svarte Dybvig.

    (Noe som jeg vel også hadde sett på et legekort, eller noe, tror jeg, en gang som vi fikk en sprøyte, eller noe, kanskje.

    Og som jeg lurer på om kan ha vært på grunn, av at jeg skrev på skjemaet, som vi skulle ha med oss på sesjonen, at min mor og morfar, var sinnsyke, (som min far svarte, at de var, da jeg spurte han, da jeg dreiv og fylte ut det her skjemaet), som jeg skrev om, i Min Bok)).

    Og så, gikk jeg litt bort igjen, for jeg skjønte vel det, at troppsbefalet prata sammen da, og ikke var så klar for å forklare meg, om hva som foregikk, (i det kaoset, som man vel må si, at det var der, da).

    (Og jeg ble vel overrasket, over at de prata på den måten sammen, om meg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste dagen, av førstegangstjenesten.

    Så skulle vi skrive på et skjema, om vi mente at vi hadde fått noen varige skader, av førstegangstjenesten.

    Og dette skjemaet, det skulle vi fylle ut i kantina, og levere til ei kantine-dame, (av en eller annen grunn).

    Jeg kom på det, at jeg jo hadde fått en frostskade, på øret, på vinterøvelsen.

    Og noen hadde kanskje sagt, at de tulla med de soldatene, som skreiv på skjemaet, at de hadde fått varige men.

    (Noe sånt vel.

    Det hendte at det gikk en del forskjellige rykter, om forskjellig, rundt i militærleiren.

    Så det var ikke så lett å vite alltid, hva man skulle tro).

    Så jeg var litt i tvil, om hva jeg skulle krysse av, på det skjemaet.

    Så jeg spurte noen av de andre soldatene, som stod nærmest.

    Og da sa en, at bare kryss for at du har fått varig skade da.

    Så jeg gjorde det.

    Så det er ikke sånn, at når jeg sender klager til Forsvaret nå, på at jeg fikk frostskade, når jeg var inne til førstegangstjenesten, her fra England.

    Så er det ikke sånn, at dette er noe nytt, egentlig.

    For jeg kryssa av på det skjemaet, som vi skulle krysse av på, den siste dagen av førstegangstjenesten, i juni 1993, at jeg hadde fått en varig skade, av å være inne til førstegangstjeneste da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del fler ting, som hendte, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 46: Mer fra Geværkompaniet

    En gang, mens jeg avtjente førstegangstjenesten, i Geværkompaniet.

    Så skjedde det en merkelig hendelse.

    Et sluttstykkehode, til en AG3, hadde forsvunnet.

    Og sluttstykkehodet, det regnes som ‘hoveddelen’, på våpenet.

    Man kan bytte mange deler, på AG3-en, men sluttstykkehodet er liksom ‘hoved-delen’, da.

    Hvis den blir borte, så er våpenet også borte liksom.

    (Hvis jeg ikke har misforstått da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble fullt ‘rabalder’, og ingen fikk lov til å ta helgeperm, før dette sluttstykkehodet ble funnet da.

    Og alle fikk sine skap gjennomsøkt.

    Jeg husker at jeg syntes at dette var pinlig.

    Vanligvis, så var jeg ikke flau, over å gå rundt med den store, rosa bagen, som Magne Winnem hadde lånt meg, før jeg skulle i militæret.

    Men når troppsjef Frøshaug, som liksom var en barsking da, skulle begynne å grave nedi bagen min, så ble jeg litt flau, husker jeg, (siden denne bagen var rosa da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frøshaug fant en bærepose fra militær-butikken Top Secret, ved Youngstorget, i Oslo, oppi bagen min da.

    Og da han så oppi der, så utbrøt han ‘varmeposer, Ribsskog’.

    Og dette var jo da fordi at jeg var sånn at jeg ofte frøys litt, i militæret, siden det ofte var ganske kaldt, i Elverum og på de stedene vi pleide å dra på øvelse, da.

    Og det var en eller annen medsoldat som hadde tipset meg om det her, på begynnelsen av førstegangstjeneste-året, om at det gikk an å kjøpe sånne varmeposer da.

    (Som var noen plastposer med noe kjemisk pulver i, som ble varmt da, (i noen timer), hvis man ristet på posen).

    Så før jeg dro i militæret, så hadde jeg ikke hørt om hverken den butikken Top Secret, (ihvertfall så hadde jeg aldri kjøpt noe der), eller varmeposer.

    Men jeg frøys så mye i militæret, så derfor pleide jeg å dra en del ganger til Top Secret, for å kjøpe varmeposer da, som vel kostet ti kroner stykket, tror jeg.

    Og da, så kjøpte jeg vel gjerne ti sånne varmeposer av gangen, tror jeg.

    Og gikk kanskje med en sånn varmepose i en av lommene på feltjakka da, (hvis jeg husker det riktig), ihvertfall på øvelsene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Til slutt så hadde visst det sluttstykkehodet dukket opp, midt ute på kompaniets oppstillingsplass, (ble det sagt, ihvertfall).

    Og vi fikk endelig lov til å ta helgeperm da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En ting jeg ikke likte, som vanlig menig.

    Det var at troppsbefalet liksom pirka på en, hele tida.

    ‘Armsving, Ribsskog’, klagde de ofte, når vi dreiv med slutta orden, (som det ble kalt).

    Og hvis man måtte inn på troppens kontor, for å melde fra om noe.

    Så hendte det at man ble vist ut på gangen, (av en eller annen grunn), og så måtte man melde seg på nytt da, kanskje med høyere stemme, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men i en prestens time, en gang, så tok jeg igjen litt, (husker jeg).

    For der, så skjønte jeg det, at jeg kunne si min mening da.

    Uten å bli beordra til å holde kjeft, (eller noe), av troppsbefalet da.

    Så jeg begynte jo å diskutere høyt med leirpresten da, om det og det andre, i bibelen, da.

    Mens troppsbefalet bare måtte stå der og høre på da.

    Så da fikk jeg liksom hevda meg litt, (og prata litt høyt), jeg og da.

    Etter å for det meste ha blitt, (mer eller mindre), kua der, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I militæret, så skulle man forresten prate ‘militært’ og, lærte vi, under rekrutten der vel.

    Det var vel sersjant Johansen, (mener jeg å huske ihvertfall), som fortalte oss det, at i militæret, så var det ikke lov å si ‘beskjed’, for bæsje, det gjorde man på do.

    (Noe sånt).

    Neida, vi skulle istedet si ‘melding’.

    Og sånn var det vel med noen andre, ‘vanlige’ ord og, tror jeg.

    Som vi ikke fikk lov til å bruke da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sersjant Johansen, han kunne liksom ‘ta av’ noen ganger og, må man vel si.

    Jeg husker en gang, som jeg meldte av badet, på brakka, på Terningmoen.

    Og da, så gikk sersjant Johansen inn på en av doene, og tok en finger på doskåla og liksom smakte på fingeren sin da.

    ‘Det er piss!’, sa sersjant Johansen så.

    (Også spytta han vel).

    Men dette var nok bare noe tull, hele greia, vil jeg si.

    For jeg hadde vel vaska doen normalt, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Og tørka av med noe dopapir, som vi vel pleide å gjøre da).

    Så sjansen for at det skulle være noe piss der, på den doen, den var nok minimal, vil jeg si.

    Og jeg mener å huske, at jeg sa det til de andre soldatene, på brakka, at det så ut som at sersjant Johansen bytta finger, før han tok den her ‘smake-fingeren’ sin, i munnen da.

    Sånn at han nok bare ‘kødda’ da, vil jeg si.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg så bare på det her som noe morsomt da, fra sersjant Johansen.

    (At han ville lage litt ‘show’ liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en vandrehistorie, som gikk rundt, med et lignende tema.

    En soldat, som ville dimme, han hadde lagt sjokoladepudding, oppi doen.

    Også hadde et befal, (eller hva det var), spurt han hva det var.

    ‘Det er bæsj’, hadde soldaten svart, også hadde han tatt sjokoladepudding på fingeren, og smakt på det da.

    Også hadde han fått dimme da.

    Var det vel Pettersen, fra Fredrikstad, som fortalte.

    Så det var vel på grunn av den vitsen, at jeg bare lo av sersjant Johansen, når han gjorde noe lignende, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 45: Enda mer fra Terningmoen

    En gang, en av de siste månedene, så skulle troppen vår ut i en hinderløype, på Terningmoen.

    Det ble sagt at det var viktig, at vi tok med vindvotter.

    Så jeg tok med det da.

    Det ble sagt at en soldat hadde fått slitt bort kjøttet, på hånda si, inn til beinet, siden han ikke hadde hatt vindvotter, i hinderløypa da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel egentlig ‘Kalesj-Bjørn’, som var troppsjefen vår, på den her tida.

    Men det var vår tidligere troppsjef, (som nettopp hadde blitt forfremmet til adm. off.), løytnant Frøshaug, som gjennomførte denne øvelsen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det også var på denne økta, at Frøshaug skulle teste oss, i om vi klarte primusen.

    Så jeg fylte opp noe parafin i primusen, for å vise at jeg klarte å få fyr på den.

    (Noe vel alle klarte, tror jeg).

    Men Frøshaug nevnte at et kontrollpunkt, var at man skulle fylle primusen helt full.

    Det hadde ikke jeg gjort.

    Men Frøshaug la ikke merke til det, og ga meg full score da.

    (Eller om han lot som at han ikke la merke til det).

    Hvem vet.

    Jeg tenkte jo bare sånn, at øvelsen gikk på at jeg skulle vise at jeg klarte å fyre opp primusen.

    Det var jo ikke sånn at vi var i felt liksom.

    Og noen ganger i felt, så er det jo dårlig lys.

    Så da er det kanskje bedre å fylle primusen halvfull, enn helt full, siden man helst ikke vil at parafinen skal renne over, (for å si det sånn).

    Men dette gadd jeg ikke å begynne å diskutere med løytnant Frøshaug om.

    Så jeg bare jatta med da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så skulle vi opp et klatrestativ da.

    Som jeg hadde vært oppe i noe lignende av før, tror jeg.

    I militæret vel.

    Og jeg har også vært og klatra på Tyreli-kollektivet, i en klatrevegg der, på Tøyen, noe som Magne Winnem dro meg med på, en gang.

    Men det var kanskje seinere på 90-tallet.

    Uansett, så var jeg ikke noe redd for den klatreveggen da.

    Og klatra greit opp den.

    Og så kom svære Sundheim, etter meg.

    Og han sleit, så jeg måtte ta tak i stridssekken hans, husker jeg, og liksom prøve å hjelpe til med å lempe han over toppen av klatrestativet, og opp i sikkerhet, på toppen av stativet der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men når vi skulle ned igjen, fra det her kanskje fem-ti meter høye stativet, så fikk jeg meg et lite sjokk, (må jeg si).

    For når vi skulle ned, så måtte vi fire oss i noen tau.

    Og det hadde ikke jeg vært med på før.

    Så jeg kom meg ned, ved å bremse med sålene, på feltstøvlene, på hver sin side av tauet.

    Og ved å bremse ved at jeg også holdt vindvottene rundt tauet da, (sånn at det nesten føltes som at det brant inni hendene mine da, husker jeg).

    Og når det var en drøy meter igjen kanskje, så bare hoppa jeg ned, den siste biten da.

    Så jeg kom ned på et vis, men det var bare flaks, må jeg si, ettersom jeg ikke hadde lært å rappellere da, (heter det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En ting som var litt flaut, i Geværkompaniet.

    Det var at jeg overhørte noen på kanonlaget, (eller noe), som sa at jeg ligna på løytnant Frøshaug, på avstand, når jeg gikk med feltlue.

    Så kanskje jeg er i slekt med løytnant Frøshaug langt uti slekta.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er kanskje det.

    Men men.

    Troppsass. Øverland, han sa en gang til meg, at jeg ‘var som han’, (eller noe), for begge vi, vi hadde alltid penger.

    Men jeg hadde jo jobba mye, på OBS Triaden, i ukene og månedene før jeg skulle inn til førstegangstjenesten.

    Og jeg jobba også på Rimi, annenhver lørdag, det siste halve året, som jeg var i militæret da.

    Så det var vel ikke sånn at jeg noen gang gikk tom for røyk, for eksempel, mens jeg var i militæret.

    Det hendte nok ikke ofte, isåfall.

    Men jeg var veldig avhengig av røyk, mens jeg var i militæret, husker jeg.

    Og vel også av Coca-Cola, (selv om min avhengighet av røyk, på den her tiden, nok var større, enn min avhengighet, av Cola-Cola/koffein da).

    Men hvorfor Øverland gikk bort, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), og sa det her til meg, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øverland, han var jo troppsass.

    Og hvis man trengte ting som skokrem eller buksestrikker, (som vel var vanlige syltestrikker, som man brukte, nederst på buksa, til permuniformen, siden den ikke skulle gå over eller nedi feltstøvlene, men liksom slutte over de da).

    Så var jo jeg, som hadde jobba på Matland/OBS Triaden, vant til at det, at det var noe som het service-innstilling.

    (Jeg ble for eksempel kjefta skikkelig på, av en kunde der, en gang, som hadde jobba på cruise-skip, og som mente at jeg ikke var nok ‘på tå hev’, (heter det vel), for kundene, der da.

    Selv om jeg prøvde å huske det, som vi hadde lært, på handel og kontor, nemlig at kunden alltid har rett, da jeg jobba der).

    Så da tenkte jeg at det ble sånn, at Øverland liksom skulle tjene oss soldatene da.

    På samme måte som jeg tjente kundene, da jeg jobba, på OBS Triaden.

    Men så ikke.

    Hvis jeg spurte Øverland om jeg kunne få skokrem, eller hva det nå kunne være, som jeg mangla.

    Så ville han ofte ikke svare noe særlig presist vel.

    Så en gang, så overhørte løytnant Frøshaug det, at jeg spurte Øverland om noe utstyr som var forbruk da.

    Og da kjefta vel løytnant Frøshaug litt, på Øverland, (mener jeg å huske), siden han ikke reagerte nesten da, når jeg spurte han, om jeg ikke kunne få en ny boks skokrem, eller hva det kunne være, som jeg mangla da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, like etter at jeg var ferdig, i Geværkompaniet.

    Så traff jeg tilfeldigvis Øverland, og ei tynn dame, (i slutten av tenårene vel), som han gikk sammen med, i Karl Johan, like ved Stortinget der, forresten.

    Da sa jeg bare hei, og nesten ‘tjo hei’, vel.

    Siden vi nettopp hadde dimma, fra Geværkompaniet, da.

    Men etter det, så har jeg ikke sett noe mer til han.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Berget, (på lag 3), han lærte meg litt orientering, en gang, under rekrutten, (var det vel), husker jeg.

    Og fortalte meg at det og det tegnet på kartet betydde stein eller tue eller grop eller noe da.

    Og da skjønte jeg litt mer av det, husker jeg.

    Så da ble litt mer artig, med orientering.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble også sagt der, (ofte av Skjellum vel, mener jeg å huske), at nå skulle vi gjøre noe ‘jalla-greier’.

    Og da var vel det troppsbefalet da, som visstnok fant på noe ‘jalla’ da, ble det sagt, av noen av medsoldatene mine der da, (husker jeg).

    Men det utrykket jalla, det var nytt for meg.

    Men det var visst noe sånt som dem dreiv med nede i araber-landa, (eller noe), mener jeg at Skjellum og Sundheim prøvde å forklare meg, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 44: Mer fra Terningmoen

    På lag 2, som jeg var på, den siste delen av rekrutt-tida og så igjen etter cirka tre måneder på reservelaget.

    Der var det en soldat, som het Skjellum, fra Vågå.

    Og jeg var jo vant til å tulle hele tida, etter å ha hatt Øystein Andersen og Glenn Hesler, som kamerater, i årene før jeg måtte i militæret da.

    Så jeg tulla jo med alt og alle, (ihvertfall til en viss grad vel).

    (Jeg var jo litt oppmerksom på Skjellum og, siden noen i en annen tropp, hadde sagt at han hadde rappa veska til ei gammel dame en gang).

    Men når jeg tulla litt med måten som Skjellum, fra Vågå, prata på, da.

    Og kanskje herma litt etter han, (eller noe), da.

    (Selv om jeg ikke husker nøyaktig hva som ble sagt).

    Så sa Skjellum det, (husker jeg), flere ganger, (til meg), at ‘eg likar ikkje at du gjer narr av dialekta mi’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Enda det var jo sånn, at Skjellum kødda med meg og.

    I begynnelsen, da jeg kom tilbake til lag 2, igjen, etter nyttår.

    (Den samme uka, som lagfører Bricen kasta en skistav, i hue på meg).

    Så løp både Skjellum og Sundheim etter meg, (mener jeg å huske), samtidig, oppe ved skytebanene der, på Terningmoen.

    I snøen der, hvor vi holdt på med å sette opp telt, eller noe sånt, kanskje.

    Så det var jo såvidt at jeg klarte å komme meg unna, husker jeg.

    Og man må vel si det, at lagfører Bricen også var med på det her, siden han, på den samme plassen, kasta en skistav, (med den butte enden først), i hue på meg, den samme dagen, (eller om det var dagen etter), at Skjellum og Sundheim, hadde gått/løpt etter meg, (som hadde vært borte fra lag 2, i noen måneder), der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Skjellum kunne tulle han og, (må man vel si, når han løp etter meg, på den måten).

    Men ble han liksom veldig alvorlig da, når det var noe med dialekta hans, (fant jeg ut da).

    Og jeg var ikke vant til at folk ble så alvorlige liksom.

    Så da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare, må jeg innrømme.

    For jeg var vel mer vant med folk som ikke var så direkte og som kanskje var mer ‘laid-back’ muligens da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da slutta jeg vel ihvertfall å tulle med dialekta, til Skjellum, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Jeg visste ikke at han tok sånt så nøye, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Skjellum, han var MG-ener forresten, noe som betydde at han måtte bære rundt på et maskingevær, som tyskerne la igjen etter seg, etter andre verdenskrig, og som veide 8-10 kilo vel.

    MG-toer, det var vel Nybø, (fra Lier).

    Hans jobb var da å mate MG-en, med bånd, av enten vanlige skudd eller ‘rødfis’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nybø, han ble med Løvenskiold og dem, på skiferie, i påskepermen, til et dalføre, (eller noe), hvor Blekastad, (på kanonlaget vel), bodde.

    Før de dro, (var det vel), så fortalte Løvenskiold til meg, (nokså utenom ‘sammenhengen’ vel), at folka som bodde der hvor Blekastad var fra, de bare gjorde jobben sin, og sa nesten ikke noe.

    Og Løvenskiod og Nybø og dem, de fikk hjelp av noen i slekta til Blekastad vel, til å få forsyninger osv., kjørt med snøscooter vel, fram til der hvor de skulle gå på ski da.

    (Hvis jeg skjønte det Løvenskiold og dem prata om riktig da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter påskeferien, så kom Nybø tilbake med brekt bein.

    Han måtte da ha fri, fra førstegangstjenesten, fram til høsten.

    Og så måtte han inn igjen og avtjene de siste cirka tre månedene av tjenesten sin da.

    Jeg syntes at dette hørtes dumt ut.

    For Nybø fikk jo da ødelagt skoleåret 1993/94.

    Og jeg sa det til Nybø, at han burde klage på det, sånn at han ikke fikk ødelagt et helt studieår, på grunn av noen få måneders militærtjeneste.

    Men da mente Nybø at det var greit da, at han dro tilbake igjen, etter sommerferien.

    Så han ville ikke høre på meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nestlagfører Frydenlund, han var sjelden på lagsrommet, til lag 2.

    Men han var fast medlem, (må man vel si), i ‘Monopol-gjengen’, som pleide å sitte på stabsrommet, og spille monopol ofte da, om kveldene.

    De som var ‘hovedmedlemmer’, i den gjengen, det var vel Øverland og Løvenskiold, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og jeg mener også at nestlagfører Frydenlynd vel var med på den påskeferien, til Løvenskiold og Co., oppi Guldbrandsdalen der, (eller hvor det var, som Blekastad var fra igjen).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, iløpet av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 43: Utenlandske offiserer på Terningmoen

    Det hendte ganske ofte, at det dukka opp utenlandske offiserer, på Terningmoen.

    (Spesielt om vinteren vel).

    Dette ville da være NATO-offiserer da, som var på noe slags vinter-kurs, i Norge, eller noe.

    Jeg husker at en gang, så var en del sånne NATO-offiserer med troppen vår ut, i troppens stillingsområde, (eller hvor det var igjen), på Terningmoen.

    En amerikansk offiser spurte vårt troppsbefal, (husker jeg), om han kunne få lov til å inspisere oss fra tropp 1, som var der.

    Han spurte Bekklund, (fra lag 1), om ‘what’s the spirit of the bayonet?’.

    Men da skjønte ikke Bekklund, (eller noen av oss andre heller vel), noe.

    Men amerikaneren forklarte Bekklund at da var det meninga at han skulle skrike ‘to kill!’, samtidig mens at han lot som at han drepte noen med bajonetten på AG-en da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En tysk offiser, som var der, han forklarte amerikaneren, at de hadde slutta, med å bruke sånne bajonetter, i Tyskland nå.

    (Dette var vel våren 1993, vil jeg tippe på.

    Ihvertfall så var jeg der fra juli 1992 til juni 1993).

    Og da svarte han amerikanske offiseren, at ‘but you guys used to have the longest, meanest f*ckers in the World’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så kom han amerikanske offiseren bort til meg, og så på GRU-en, (grunnutrustningen min), og kommenterte om, at vi hadde fire magasiner, i GRU-en da, og lurte på om vi hadde åtti skudd.

    Men dette var en drill, som vi hadde, i infanteriet, om at hver soldat kunne ha hundre skudd, for det satt også et magasin i AG-en.

    Så da svarte jeg, som på den norske drillen, at vi kunne ha ‘one hundred’ skudd.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da lurer jeg på om han amerikanske offiseren, ble litt sur på meg.

    For jeg mener seinere, at jeg observerte han, snakkende om meg på engelsk, med assistenten sin, utafor brakkene våre, på Terningmoen.

    En gang jeg skulle i messa og spise middag, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ragnhildsløkken, fra Elverum, (var det vel), han dreiv også å vitsa, om den her drillen, om at soldatene kunne ha hundre skudd, på oppstillingsplass en gang, (mener jeg å huske).

    For da befalet sa at soldatene kunne ha hundre skudd.

    Så sa Ragnhildsløkken at det var egentlig hundre og en skudd.

    For man kunne også ha et skudd i kammerset, på AG-en, sa han.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var det en stor samling, av generaler osv., fra forskjellige NATO-land, på Terningmoen.

    Og to-tre andre soldater og jeg, vi hadde fått i oppdrag å vise hvordan vi brukte gassmasker, (eller noe), foran alle disse her generalene da.

    Men nå var jo min tippoldefar, (Anders Gjedde Nyholm), han var jo dansk general, (og sjef for generalkommandoen, (noe som vel er noe lignende av Forsvarssjef, i våre dager)), der nede.

    Så jeg syntes kanskje, at jeg burde tulle litt da, med de her generalene.

    Så jeg venta litt lenge, før jeg gjorde det jeg egentlig skulle gjøre der da.

    (Som jeg ikke husker nøyaktig hva var nå).

    Sånn at jeg fikk kjeft av lagfører Warming, på lag 1, (var det vel), fordi at jeg hadde tulla da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lagfører Warming, han ble også valgt ut, til å stå foran de her NATO-generalene, som en slags ‘praktutgave’, av den norske soldat, på en økt, eller to, i skolebygningen der da.

    Siden at Warming var både høy og kraftig og vel også så barsk ut i ansiktet da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi gikk tre-mila på ski, (noen måneder før alle de generalene dukka opp på Terningmoen vel).

    Så gikk vi i konkurranse med noen soldater fra Royal Marines, (fra England), husker jeg.

    Og de var ikke så teknisk gode på ski, mange av dem.

    Så jeg klarte å gå forbi noen av dem, (sånn som jeg husker det), siden jeg hadde gått en del på ski, som guttunge da.

    (Selv om jeg var tynn og kanskje ble regna som den i troppen som var dårligst på ski da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    En gang, så hadde vi i tropp 1 også en gjennomføring, hvor vi brukte Miles, i troppens stillingsområde, på Terningmoen.

    Og da gikk det noen amerikanske Miles-stridsdommere rundt, og skøyt blant annet meg da, (husker jeg).

    For laserstrålene, på Miles-systemet, de trenger ikke igjennom busker og lignende, som kuler ville ha gjort.

    Så Miles blir ikke hundre prosent realistisk da.

    Men vi var ikke vant til det, at det fløy amerikanere rundt oss, med sånne ‘stridsdommer-pistoler’, og liksom ‘henrettet’ oss da, mens vi drev på med Miles.

    For vi hadde øvd ganske mye med Miles, og dette var mot slutten av førstegangstjeneste-året vel.

    Så jeg bare ropte ‘why?’, husker jeg, til de amerikanske Miles-ekspertene da, når de plutselig skøyt meg, (etter å ha prata sammen, mens dem gikk rundt oss, mens vi lå på bakken, under et angrep da).

    For jeg syntes at det var litt artig, å trene med Miles, for det var ganske realistisk da.

    Så det ble jeg nesten litt engasjert, (og våknet kanskje litt mer opp).

    For man kunne liksom ‘dø’, som i krig da, og da begynte en boks på grunnutrustningen å pipe, og man kunne ikke da skyte mer, for man måtte da ta ut en nøkkel, som var på AG3-en, for å få den her pipingen til å slutte da.

    Og da, så virka ikke ‘laser-stråle-senderen’, på geværet lenger.

    Så da var man liksom dø da.

    Og det var litt kjedelig, (syntes jeg), så da ble jeg litt skuffa, når jeg plutselig bare ble ‘henrettet’ av disse amerikanske ‘Miles-stridsdommerne’ da.

    For når man øvde med Miles, så fikk man ofte noen små ‘advarsel-pip’, før man liksom døde da.

    Og da gjaldt det å dukke, sånn at man ikke ble truffet av en fulltreffer da.

    Men når jeg ble skutt av de her stridsdommerne, så fikk jeg ikke engang noen advarsel liksom.

    Så da ble det liksom litt nedtur da, så da klagde jeg litt, (veldig spontant), til de her amerikanerne, (som fulgte oss under angrepet), på engelsk da.

    Men da svarte de ikke noe.

    Så det er mulig at de ble sure på meg, eller noe, da.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 3 – Kapittel 42: Enda mer fra Terningmoen

    Jeg var jo vant til å runke hver dag, da jeg bodde i Leirfaret 4B, på Bergeråsen og seinere i Oslo.

    Men på Terningmoen, så var ikke det så lett.

    Når man bodde på åttemanns-rom, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Randen, (på lag 1), han hadde jo sagt til meg det, at det lukta sæd, på doen, på brakka, der.

    Så da tenkte jeg det, en gang, (husker jeg), at kanskje det var lov å runke der, da.

    Så da prøvde jeg det en gang, (husker jeg).

    Men da kom troppsass. Øverland, og noen andre inn der, mens jeg var på do, og prøvde å runke, husker jeg.

    Og jeg husker at Øverland kommenterte hvem det var, som hadde en så stor bærepose, (en bærepose jeg hadde fra Top Secret), som var så full av hårgele, osv., da.

    For jeg kjøpte liksom alt mulig sånt da, som hårgele og Clerasil og sånn da, og skulle liksom være ordentlig da.

    Så da funka det dårlig, husker jeg, å prøve å runke på doen der.

    Det ble bare som noe stress, husker jeg.

    Så da ble det ble til at jeg runka, når jeg kom hjem til Oslo igjen, i helgene da.

    Selv om det gikk historier der, om en soldat, som runka, i senga si, hver kveld.

    Selv om det lå folk, (og hørte på), i senga under.

    Og han soldaten, han hadde visstnok sagt det, at han bare måtte runke, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, om morgenene, på lagsrommet vårt.

    At spesielt Paulsen, (men også Bricen vel, og flere andre), gikk rundt der, med ‘mårrabrød’, i bokser-shortsen sin.

    Jeg var på en måte en annen generasjon, enn de som jeg var på lag med.

    For jeg brukte underbukse, og ikke bokser-shorts, (husker jeg).

    Og jeg digga ikke techno-musikk, så mye, som for eksempel Sundheim, fra Valdres, gjorde da.

    Så det å gå rundt med ståpikk, i underbuksa, det var noe som bød meg litt imot, må jeg innrømme.

    Så jeg pleide å sitte på sengekanten, med dyna over meg, til morrabrødet mitt hadde gått ned da, om morgenene, (husker jeg).

    I motsetning til de fleste andre på laget vårt der, (som ofte var et par år yngre enn meg da), som fløy rundt på hele brakka der, med ‘telt’, (som hu tyske Dorthe Gensow, som jeg bodde på studentleilighet sammen med, seinere, da jeg studerte ved University of Sunderland, i 2003/04, kalte det, på engelsk).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte på lag 2 igjen, etter juleferien, på begynnelsen av 1993.

    Så erstattet jeg jo Grønning, fra Sarpsborg, som geværmann 1.

    Og han hadde sengeplass, over lagfører Bricen.

    Men jeg, jeg var mest glad i å ha underkøye.

    Så noe av det første jeg gjorde, da jeg ble med på lag 2 igjen, det var at jeg spurte om det var noen, som ville bytte sengeplass med meg.

    Og da ville Paulsen det, (husker jeg), som var geværmann 2 vel.

    Så da fikk jeg underkøye-plass likevel.

    (Og jeg fikk vel da den samme sengeplassen, som jeg hadde hatt, den forrige gangen, som jeg var på lag 2.

    Altså før jeg var på reservelaget).

    Men jeg skjønte etterhvert hvorfor Paulsen gikk med på å bytte sengeplass med meg, (tror jeg).

    For seint hver søndag, (etter at jeg hadde kommet dit med toget fra Oslo), så kom svære Sundheim, (med bil tror jeg), fra Valdres da, og han bråkte jo så det rista i hele køyesenga, når han skulle opp i overkøya si, med sine 120-130 kilo, (eller hva det kan ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Paulsen, (fra Kløfta), han sa også det en gang, husker jeg.

    At han hadde tatt Grønning i å runke, i senga si, på rommet, før han ble overført til HV, da.

    Så kanskje det var derfor at Grønning ville over til HV, siden han hadde blitt driti ut av Paulsen.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Sundheim, han var så glad i sånn techno-aktig pop-musikk.

    Og en gang, på rommet, på Terningmoen.

    Så hadde han lagd sin egen versjon, av en sang som ble mye spilt, på radio, på den her tiden, nemlig Ace of Base, med ‘All that she wants’.

    Og Sundheim sang sånn her:

    ‘All that Skjellum wants is another brain’.

    Og den sangen, den hadde jeg også faktisk hørt, på radio, på rommet mitt, på Ungbo, på Elingsrudåsen, helgen før det her da.

    Så da fant vel jeg på noe tull jeg og, tror jeg.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og det var ‘it’s gone tomorrow’.

    (Noe sånt).

    Så Sundheim og jeg vi dreit ut Skjellum litt da.

    (Mest for morro skyld vel).

    Med en egen versjon av den Ace of Base-sangen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.