![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Phone-call today
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Fri, Feb 18, 2011 at 11:36 PM | |
|
To: donna.redmond@sencia.co.uk Cc: Contact-Us@jobcentreplus.gsi.gov.uk | ||
| ||
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Phone-call today
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Fri, Feb 18, 2011 at 11:36 PM | |
|
To: donna.redmond@sencia.co.uk Cc: Contact-Us@jobcentreplus.gsi.gov.uk | ||
| ||
Tidligere i dag, så fikk jeg en telefon, fra en av sjefene, i Sencia.
Angående klagen på min CV, (som Sencia lagde for meg), som jeg sendte til the Jobcentre, for noen måneder siden.
I forbindelse med da jeg gikk på Employment Zones, hos Sencia, før jul.
Så da må jeg på møte på deres hovedkontor da sikkert, som ligger i bygningen som heter Cotton Exchange.
Like ved avisbygningen til Liverpool Echo og Liverpool Daily Post vel, her i Liverpool.
Får håpe jeg ikke treffer en gråtende Emelie Wallin da, (som nå jobber i den Cotton-bygningen, tror jeg, sa hun ihvertfall selv, for noen år siden, på vegne av Lufthansa), i heisen der da.
Sånn som jeg gjorde i the Cunard Building en gang, da jeg jobba for Arvato.
Da hun Wallin plutselig dukka opp i heisen, i en etasje som Arvato ikke hadde kontorer i vel.
Men men.
Lurer på hva som egentlig foregikk da liksom.
Hu sa bare at hu var ‘sjuk’.
Men men.
Så jeg får kanskje ta med paraply da, i tilfelle jeg må kjøre med heisen der.
Når jeg vet at hu Emelie Wallin jobber i nærheten liksom.
Sånn at jeg ikke blir grini ned i heisen der, eller noe, da.
Eller, hu er vel ikke så høy heller.
(Bare fleiper.
Jeg håper at Sencia-kontorene ikke ligger så høyt oppe, sånn at jeg kan gå trappene).
Men men.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
Nå ringte TCB-recruitment, eller noe, her.
De ville at jeg skulle dra på jobbintervju, for en norsk-språklig jobb, hos Bosch callcentre.
For Lufthansa, mener jeg det må være.
Men jeg har informert the Jobcentre, om at ei som jobber er, (Emelie Wallin, fra Sverige), er involvert i en arbeidssak, som jeg har mot Arvato.
Og at hun har begynt å gråte, når jeg her ringt henne, etter at jeg slutta på Arvato.
(Og etter at hu hadde begynt å jobbe for Bosch/Lufthansa).
Og at hu også ikke ville snakke om jobb.
(Altså om arbeidssaken min mot Arvato).
Og at jeg hadde sendt en bekymringsmelding, om henne, til den svenske ambassaden i London og svensk UD, mm.
Og at jeg ikke ville at hun skulle tro jeg ‘stalket’ henne.
(For noen på nettet har kalt meg ‘stalker’).
Så derfor, så er jeg ikke så interessert i den jobben for Bosch/Lufthansa heller.
Den er også dårlig betalt, først 6 og et halvt pund i timen, og så 7 pund i timen.
Og call-centre-arbeid står heller ikke i min ‘Jobseekers Agreement’.
Og denne samtalen må komme av at jeg har søkt en webdesign-jobb, eller en butikksjef-jobb hos dem.
Så sånn er det.
Jeg har også vært i et jobbintervju, for denne jobben, hos Acorn Recruitment, i Runcorn, tidligere.
Og da ringte de meg ikke tilbake, om den jobben.
Den jobben er nesten litt som den Arvato-jobben jeg hadde, hvor det var mye problemer, synes jeg det virker som.
(Begge jobbene er out-sourchet.
Og man jobber i (tyske) firmaer, (Bosch og Bertelsmann), som opererer kundeservice-avdelinger på vegne av andre store og kjente firma, (Lufthansa og Microsoft), med å svare på telefoner og korrespondanse, fra deres kunder i Norge, og resten av Norden, da).
Men men.
Men jeg får se, kanskje noen ringer om noen andre jobber og.
Vi får se.
Det ordner seg nok.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Her kan man se at den katta er djevelen i egen person:
PS 2.
Her er mer om dette:
PS 3.
Enda mer om dette:
https://johncons-blogg.net/2010/05/en-oversikt-over-slekten-ribsskog.html
PS 4.
Jeg sendte en ny Facebook-melding, til hun firemeningen min i Sverige, Jenny Ribsskog:
Så de som jeg kan regne, som mine adoptivbarn.
(Som jeg mer eller mindre frivillig, har blitt som en adoptivfar for).
Det er:
Christell, (hu spurte meg om sex og alt mulig, som hu lurte på, som barn og tenåringsjente).
Søstera mi Pia, (hu har flytta inn hos meg, to ganger. En gang på Bergeråsen, i 1988 og en gang i Oslo, i 1993, da jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse, på Ellingsrudåsen).
Cecilie Hyde, (hun flytta inn hos meg, på Bergeråsen, samtidig med søstera mi Pia, i 1988/89, for hu var bestevenninne med søstera mi).
Fetteren min Ove Olsen, (jeg måtte være støttekontakt for han, da han ville plukke jordbær på Sand, sommeren 1986, var det vel. Så om jeg var adoptivfar eller støttekontakt, for fetteren min Ove, det er kanskje litt vanskelig å si, men noe sånt).
Faren min Arne, (da jeg og faren min og søstera mi Pia, og Christell), dro til Danmark, våren 1986, eller noe, med Petter Wessel, så drakk faren min seg drita full, på båten, og jeg måtte forklare hvordan han skulle kjøre Mercedesen sin, i Fredrikshavn, til en parkeringsplass, hvor han kunne sove ut rusen. Jeg passa også på at Christell og Pia kjøpte seg noe mat, (pizza)).
(Det var da den svenske ‘evighetsmaskin’-sangen, var ny på radio, i Norge.
Faren min hadde fortsatt ikke solgt Mercedesen sin, som han importerte ny fra Tyskland, til rektor Borgen).
Kusina mi Lene, som er døv, (hu måtte jeg passe på, mens foreldrene hennes var i Syden, da jeg var sånn 9-10 år, i en drøy uke vel).
Fetteren min Tommy, (han så litt plaga ut, syntes jeg, av de andre ungene, da jeg flytta til Leirfaret 4B, som 10-11 åring.
Så jeg sa til de andre ungene, (som var yngre enn meg, men eldre enn Tommy).
At de som tulla med Tommy, de fikk problemer med meg.
For jeg syntes at Tommy så så kua/mobba ut, av de andre ungene.
Han var like ved huset til Aina og de, og så litt sånn molefunken og fjern ut, (og nesten litt sånn pløsete i trynet ut, som om han nesten var på gråten), syntes jeg.
Så jeg var som enten en slags storebror eller adoptivfar for Tommy.
Noe sånt.
Fetteren min Øystein, fra Son.
Jeg hørte at søstera mi, (eller adoptivdatteren min), Pia, sa, at Øystein, lillebroren til Ove, ikke hadde noe jobb, da jeg var butikksjef, på Rimi Langhus.
Så da skaffa jeg Øystein jobb, som å sitte i kassa, på Rimi Langhus, en sommer, hvor vi mangla folk, (antagelig sommeren 2001).
Noen vakter i uka.
Og jeg hadde vært på besøk, hos Ove og dem, en gang, på 90-tallet, etter at jeg hadde begynt som leder i Rimi.
Og da skulle jeg liksom prate til Ove.
Men så var det Øystein.
Men Øystein svarte meg som om han var Ove.
Så jeg trodde at Øystein var Ove.
Men Øystein forklarte ikke at han ikke var Ove.
For jeg prata inn på et rom, eller noe, i kjelleren der, hvor jeg ikke var så kjent, for de bygget ikke kjelleren ferdig, med en gang, men gradvis, gjennom 80 og 90-tallet, med svømmebasseng, osv.
Så jeg syntes at Øystein Olsen, virka litt som en nerd.
Siden han ikke sa fra til meg, at han var Øystein.
Så jeg tenkte, at Øystein, han trengte å komme seg ut litt.
Jeg hadde også vært som ‘pappa-en’ til Øystein, da han var liten gutt, og sparka fotball med han, i hagen til Ågot.
For jeg kjeda meg vel, og hadde ikke noen kamerater.
På samme måte, som jeg var nesten pappa-en til Axel, og prøvde å roe ned/trøste Axel, og klappa han oppå hodet osv., (oppå den lyse luggen hans), som om jeg var pappaen hans, når jeg besøkte mora mi, i Jegersborggate, i Larvik, på begynnelsen av 80-tallet, da Axel var 2-3 år kanskje.
(For det var så masete hos mora mi.
Og Axel så litt ut som om han led av omsorgssvikt, eller noe, syntes jeg.
Så jeg syntes litt synd på Axel da, som måtte bo, hos den masete mora vår.
Men men).
Og Axel gikk også ugrei med faren sin og Mette Holter, en gang på slutten av 90-tallet, og flytta inn en ukes tid, hos meg, på St. Hanshaugen.
Så Axel er også som min adoptivsønn, kan man nok si.
Og Øystein Olsen, han var jeg litt bekymra for, at han var litt nerd.
Så jeg fikk han, (som butikksjef), til å bli med på julebordet, som vi var med på, på Youngstorget, av en eller annen grunn.
Men da, så kunne ikke Øystein liksom bare bli med Langhus-folka, og feste hos assistent Sølvi.
Nei, han var like hjelpeløs, som sin storebror, Ove, som ikke klarte å gå i jordbæråkeren selv, sommeren 1986, var det vel.
Øystein, han sa, at for at han skulle bli med på julebordet.
Så måtte jeg møte han, utafor Rimi Langhus, og følge han til vorspielet, hos assistent Sølvi.
Og så bli med inn til Oslo, med en maxi-taxi, eller hva det var.
Da måtte jeg være som en veldig pliktoppfyllende butikksjef og fetter/adoptivfar, og dra ekstra, inn til Langhus, for å møte min fetter Øystein, den dagen julebordet var.
(Som var på min fridag, tilfeldigvis).
Så hun Ingvill Storø, fra Rimi Langhus, spurte hva jeg gjorde på vorspielet hos Sølvi.
Og da måtte jeg si det, at jeg var støttekontakten til Øystein.
Men jeg sa ikke ‘støttekontakt’, men jeg sa at jeg var der, for å hjelpe Øystein, til å klare å komme seg til julebordet.
(Eller, jeg sa det sånn, at det var fordi Øystein ville at jeg skulle møte han.
Jeg prøvde å ikke være uhøflig, ovenfor Øystein, siden jeg var tenkte på han litt som en hjelpeløs nerd.
Men jeg var ikke sånn at jeg mobbet, for jeg husker selv hvordan det var å bli mobbet på ungdomsskolen, så jeg bare sa det, som om det var noe vanlig, dette å måtte følge sin fetter, (og/eller medarbeider/kollega), på 18-20 år, til julebordet.
Men men).
Hvorfor de ungene til Runar og Inger, nemlig mine fettere Ove og Øystein Olsen, er så hjelpeløse.
Det vet jeg ikke.
Men, det er dem.
Så det er veldig rart, syntes jeg.
For jeg selv er ikke sånn hjelpeløs, i det hele tatt, jeg er veldig selvstendig, og liker å klare meg selv.
Og liker å være uavhengig.
Men det er kanskje noe med at mora deres, Inger, (fra Sande), er i Jehovas Vitner?
Hva vet jeg.
Øystein Andersen, er også min adoptivsønn.
På den måten at jeg tok han med til England, på språkreise, sommeren 1988.
For å skvære opp, etter at jeg hadde boikotta han, i cirka et halvt år, etter at han hadde planta en sigarett, i hånda mi, høsten 1987.
Så det var litt sånn, at da måtte jeg være litt som en storebror, eller adoptivfar, for Øystein.
Som var ganske umoden og bortskjemt vel.
Men jeg hadde allerede Kjetil Holshagen hengende hos meg, i leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B, som selskap, midt på 80-tallet.
Og han syntes jeg også var litt som en nerd.
Så jeg var nesten litt som støttekontakten hans og.
Jeg, (og Christell og Pia og Gry Stenberg, osv.), vi satt han oppå på en sykkel, for at han skulle lære seg å sykle, et par år før.
(For å prøve å få han til å bli ‘normal’).
Og jeg prøvde å få han med ut i skogen, og skyte med luftgevær osv.
Men han klagde på at det var så mye insekter der osv.
Men jeg hadde ingen kamerater, på Bergeråsen.
Så jeg begynte med kjemisett og elektronikk, for å være kamerat, med Kjetil Holshagen.
Siden han var så interessert i det.
Så jeg ble nesten støttekontakten, eller adoptivfaren, til Kjetil Holshagen, siden jeg var så selskapssyk.
Siden jeg bodde alene, og ikke hadde noen gode kamerater.
Så sånn var det.
Og også hun svenske Emelie Wallin, fra Arvato her i Liverpool, var jeg litt som en adoptivfar for kanskje.
For hun gråt i heisen, og da tok jeg med sånn feber-medisin til henne.
og hun ble også mobbet av Judith Godwin, sånn som jeg skjønte det.
Og da prøvde jeg å hjelpe hun Emelie Wallin da.
Så jeg var kanskje litt som adoptivfaren hennes, på jobben, på Arvato.
Det samme med Magne Winnem, da han ble mobbet, av Ole Skistad, det året vi var russ, på Gjerdes VGS.
Da støttet jeg Magne, og prøvde å muntre han opp, siden jeg også hadde blitt mobbet en god del selv, på ungdomsskolen.
Så jeg var vel nesten som en slags adoptivfar, eller støttekontakt, for Magne Winnem også, kan man nesten si.
Noe sånt.
Selv om han også var veldig for seg, og inviterte meg med på Danmarksturer osv.
Så jeg har altså mange adoptivbarn i Norge.
Men jeg må jo prøve å ha mitt eget liv, og få min egen familie, osv.
Men da blir kanskje disse adoptivbarna mine sjalu?
Se hva som skjedde med min mormors grandonkel, Didrik Nyholm, som ble nominert til Nobels Fredspris, i 1931.
Han hadde 12 yngre søsken, som han var som en far for.
Man han fikk selv aldri familie, selv om han var dommer i Folkedomstolen i Haag, og også i en domstol i Egypt.
På tross av dette, så døde han barnløs.
Så jeg er nok kanskje litt som min mormors grandonkel Didrik Galtrup Gjedde Nyholm.
Også jeg har hatt mange slektninger, med mere, som har vært som mine adoptivbarn.
Og også jeg har ingen familie selv.
Så det er nok noen form for utnyttelse, innen enkelte familier, som foregår, er jeg redd for.
Så sånn er nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Enda jeg alltid har stått opp for mine rettigheter, når jeg har syntes at jeg har blitt behandlet urettferdig.
Som for eksempel av mora mi, Karen Ribsskog, og også av faren min, Arne Mogan Olsen.
Men familien min, de rotter seg nok sammen, for å utnytte meg, har jeg inntrykk av.
Så sånn er nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Arvato
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Fri, Nov 5, 2010 at 1:53 PM | |
|
To: Charlotte Liljegren <charlotte@gymtrana.se> | ||
| ||
http://www.gymtrana.se/instruktorer.html
PS.
De her hadde visst også bodd i Leeds, mener jeg venninna deres Malin sa.
Det var hu Ellinor, som spilte den der baladen om frøken Cecilia Lind, på gitar, og sang, på den festen.
(Jeg synes forresten ikke at det bildet der yter henne rettferdighet, for jeg syntes hun var minst like pen som søstrene sine osv., ihvertfall fra da jeg så henne på den festen. Men men).
Hu Elisabeth, satt bordet så trangt ved siden av sofaene, (da jeg og hu Ellinor og hu Elisabeth, var noen av de siste igjen på den festen omtrent vel).
Men men.
Ellinor og Elisabeth, de spilte på puber i Walton osv., og hadde Abba-show, fortalte de.
Det var Charlotte og Elisabeth, som begynte å jobbe på Arvato, i 2006.
(Men det var i 2005, som jeg ble dratt med dit på fest).
Det ble bestilt mer øl hele tiden, (eller ihvertfall et par ganger vel, med bil da, fra et slags leveringsfirma), av en gjeng briter som var der.
Og jeg ble ganske full da.
(Og Margrethe Augestad, og venninna fra Gulskogen, de dro på noe nachspiel, eller noe, sammen med en brite som het James vel.
Uten å engang spørre om jeg skulle være med.
Enda de dro med meg på festen dit.
Vi tok taxi fra ovenfor ‘Bombed out Church’ der.
Etter at jeg møtte dem, i en slags gågate, ikke langt unna, hvor hu Margrethe ville møtes da.
Så sånn var det).
Seinere, så dukka det også opp en gjeng til.
Og da ble det litt anspent der, syntes jeg.
Når jeg dro hjem, (seint om natta), så var det ingen som hjalp meg med porten.
Så jeg måtte klatre over et sånt skummelt gjerde.
De som leste i nettavisene, i forrige uke, så kanskje at søsteren til en stjerne, i London vel, hadde blitt spidda på et sånt gjerde.
Men jeg måtte altså klatre over det gjerdet, i fylla.
For ingen forklarte meg hvordan jeg skulle komme ut, fra gårdsplassen, som hørte til bygningen de leide leilighet da.
Sammen med en ung mørkhudet jente og, husker jeg.
Fra Asia et sted vel.
Som sa en gang, på Arvato, at den katolske katedralen så ut som en UFO, husker jeg.
(På en nedlatende måte da).
Men men.
Jeg er ikke religiøs, men jeg synes den katedralen er litt morsom.
Men men.
Mer da.
Jo, det var også en sånn rulle, på det gjerdet.
Så det var jo kjempevanskelig, å komme seg over da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
PS 3.
Jeg sendte e-post til hun Charlotte Liljegren, fra Arvato:
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Arvato
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Fri, Nov 5, 2010 at 1:58 AM | |
|
To: charlotte@gymtrana.se | ||
| ||
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Oppdatering/Fwd: Fwd: Til dere som har hatt kontakt med Erik Ribbskog
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Thu, Oct 21, 2010 at 7:47 PM | |
|
To: post.sondre.buskerud@politiet.no | ||
| ||
PS.
Altså jeg har ikke paranoid psykose.
Men min onkel Martin, trodde ikke noe på at jeg var forfulgt av ‘mafian’.
Så jeg gikk med på å gå til psykolog, sånn at onkel Martin skulle skjønne at problemene var reelle.
Og hvis man går til psykolog, og sier man er forfulgt av ‘mafian’.
Så får man vel ganske automatisk en arbeidsdiagnose, om at man er paranoid, etc.
Men jeg dro til England, seinere i 2005, og da ble jeg skrevet ut av en av sjefene der, ved Psykiatrien i Vestfold, fra å gå til timer hos psykolog.
Så jeg fikk aldri noen diagnose.
Det var kun snakk om en arbeidsdiagnose.
Og dette var i 2005.
Og jeg rømte til England, etter et drapsforsøk mot meg, på den gården i Kvelde.
Så jeg har altså aldri blitt umyndiggjort, eller noe.
Jeg er ved med mine fulle fem.
Så dette som skrives i e-posten ovenfor, det er bare sånn Sovjetstat-aktig svada.
Antagelig noe fra noe russisk mafia, eller noe.
Sånn som det var i Sovjet, at alle som sa noe imot myndighetene, de var sinnsyke.
Sånn er de e-postene, at noen vil ha det til at jeg er sinnsyk, eller noe.
Men hvis man hadde fått en upartisk ekspert, til å se på de papirene, fra Psykiatrien i Vestfold, så ville han bare ledd av de.
For de papirene, (som man vel nesten må være psykolog for å forstå), de sier at jeg _ikke_ er sinnsyk, og ikke omvendt.
Jeg skal finne mer om dette.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg lurer på om det kan være hu Emelie Wallin, fra Arvato.
Som driver å kødder med meg, kanskje på oppdrag fra Bertelsmann?
Siden jeg har en arbeidssak mot de?
Siden hu skriver etternavnet mitt med to ‘b’-er, mener jeg, (Ribbskog).
Slik som de gjorde på Arvato.
Hm.
Hvem vet.
Bare noe jeg lurte på.
For jeg ringte henne om den arbeidssaken, mot Arvato, for et par år siden, om hu ville prate om det som skjedde der.
Og da lurte hu fælt på, om jeg kom til å bli i Liverpool, eller flytte til Oslo eller Sunderland.
Og hu ville ikke prate om jobb.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Her kan man se hva som skjedde i Norge, da jeg rømte fra det drapsforsøket der, på Løvås gård, i Kvelde, på 35 årsdagen min, 25. juli 2005, da jeg var alene på gården, for å passe den, (de hadde også hester og sauer der, som jeg ikke er sikker på nøyaktig hvor var, da dette angrepet mot meg skjedde).
Man kan se at min onkel, Martin Ribsskog, (som drev den gården sammen med sin samboer, som eide gården, Grete Ingebrigtsen).
(Eller det var egentlig jeg som drev gården mest, for jeg slava hver dag, med å grave grøfter og rydde nedhogde trær osv.
For min onkel sa at han bare kunne jobbe en time hver dag, grunnet en gammel motorsykkel-skade).
Så sånn var det.
PS 4.
Her er mer om dette:
PS 5.
Her kan man forresten se det, at det er feil dato, som står på det dokumentet fra hun tyske psykologen Silke, i PS-et ovenfor.
For jeg dro da til Larvik Sentrum, (jeg rodde på Farrisvannet faktisk, med en robåt jeg fant, for å komme unna det ‘jaktlaget’, som skulle drepe meg, overhørte jeg, at de skulle skyte meg, først sa han ‘skytern’, til en annen, at han skulle skyte meg i hue, seinere forrandra han det til balla, overhørte jeg.
Mens jeg dreiv og sendte tekstmeldinger til Magne Winnem og hu tyske psykologen.
Jeg tok så bussen til Kristiansand, for den gikk før toget gikk.
Jeg overnatta så på Hotell Skagerak, i Kristiansand, en natt.
(Hvor jeg tok en øl i minibaren, og noen sleipinger hadde jekket av korken, drukket innholdet, og fylt på vann!).
Lite ekkelt, jeg skulle liksom drikke øl, også var det vann.
Æsj.
Det klagde jeg på dagen etter).
Så kjøpte jeg billett med en danskeferje, til Hirtshals.
Så klipte jeg meg og barberte meg, hos en frisør der.
Også kjøpte jeg telefonkort, til mobilen.
Og ringte Magne Winnem, husker jeg.
Og slengte fra meg en brødkniv, eller hva det var, som jeg hadde hatt på meg, i selvforsvar.
Før jeg tok ferja til Hirtshals.
Så leide jeg en bil i Hirtshals.
Og her kan man se, at det var den 26. juli.
Så riktig dato, for da dro fra gården Løvås, det skal være 25. juli 2005.
Martin og Grete dro på motorsykkel, i retning Danmark, (sa de ihvertfall), på formiddagen/ettermiddagen.
Jeg fikk bursdaggaver, tidligere på dagen.
En litt gammel bok, med bilder, fra Egypt, fra bestemor Ingeborg, (som ikke var der, men hadde levert en gave da).
Og en halvflaske whisky, fra onkel Martin, av det merket han pleide å kjøpe til seg selv, på polet.
Så sånn var det.
PS 6.
Her er den regningen fra Europcar igjen: