johncons

Stikkord: Espen Melheim

  • Jeg sendte en e-post til Espen Melheim


    Gmail – Til Espen Melheim

    Gmail


    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    Til Espen Melheim


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Sun, Jan 27, 2013 at 11:41 PM

    To:
    post@drammen-strong.no

    Heisann Espen,

    jeg har prøvd å få tak i deg før, på nettet, men ikke lykkes.

    Leste på Purehelp.no at du var leder, for styret, i Strong IL.
    Jeg har overhørt at jeg er forfulgt av mafian, og har flykta til England.


    Får ingen av mine rettigheter i Norge.

    Får ikke arv på morssida, og får ikke solgt del av eiendom jeg har arvet, på farssiden.
    (Nemlig Bergstø i Holmsbu).

    Får ikke studielån, pensjonen jeg har betalt til Folketrygden, erstatning for frostskade i Geværkompaniet, rettferdsvederlad, siden min far lot meg bo alene, på Bergeråsen, forfatterstipen, etc., etc.

    Blir bare tulla med, vil jeg si.

    Blir også tulla fælt med i England.

    Jeg blir arrestert av politiet, etter oppdiktede anklager, om å ha sendt amorøse e-poster til folk ansatt på arbeidsformidlingen.

    Jeg er ute på ‘bail’, på grunn av det degenererte og korrupte britiske politiet, (må man vel kalle dem).

    Jeg har verdifulle antikviteter; (etter min mormor, som var av dansk adel), og ting fra HV osv., i en lagerbod, hos City Self Storage.

    Men får ikke jobb i England, (av en eller annen grunn), så disse tingene, de har jeg ikke råd, til å få sendt over, fra Norge.
    Har også oppfunnet kryssord-program, da jeg gikk på NHI.


    Dette kan være verdt mange millioner eller milliarder, hvis det blir ordentlig videreutviklet, mener jeg.
    Hadde vært artig å fått svar.

    Har jo ikke hørt noe fra deg, siden jeg bodde på Bergeråsen og Sand, skoleåret 1988/89.


    (Du hadde med Anne og Annika, som toppløse 16/17-åringer, til stranda på Sand.

    Hvor Pia og Christell hadde dratt med meg).

    I 1995, (var det vel), den dagen, som Tommy Ingebrigtsen, (var det vel), vant VM i hopp, (var det vel).


    Så hadde min fetter Ove, (som du vel aldri traff, men han var med på en fotballtrening, med Berger IL en gang, den siste treninga før sommerferien, en sommer på 80-tallet, med Thomas Jebsen blant annet vel. Han fikk lov av trener Skjellsbekk, å være med på treninga, siden vi bare var fem karer, som møtte opp, på den treninga).


    Han hadde dratt meg med på Berger-puben, og der var din yngste søster Anette, (heter hu vel, hu som var så glad i pølser, mener jeg hu sa, en gang jeg var på besøk hos deg, for å se på noe ZX Spektrum-greier vel, som du hadde, på 80-tallet).


    Hu sa du studerte i Belgia, og at du hadde bedt henne å hilse, hvis hu så meg.
    Det var en av de siste gangene jeg var på Berger, (for å si det sånn).
    Tenkte jeg kunne prøve å skrive en ny e-post, siden jeg så at du var leder, for et idrettslag osv.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Espen Melheim, (fra Min Bok), som min søster Pia vel heller ikke likte, er leder, for idrettslaget Strong, i Drammen

    espen melheim styre leder

  • Min Bok 4 – Kapittel 43: Den siste overnattingen på Sand

    I mars 1995, (har jeg funnet ut at det var, ved å søke på nettet), så dro min fetter Ove meg med, på besøk, til bestemor Ågot, (som da bodde alene), på Sand.

    (Etter at Ove hadde mast på meg, da).

    Jeg jobbet vel fredagen, men dro dit på lørdagen, da.

    Og dette var den lørdagen, som unge Tommy Ingebrigtsen, (sønn av en i bandet The Kids vel), vant VM i skihopping, i Thunder Bay, i Canada, vel.

    (Dette var visst lørdag 18. mars 1995, fant jeg ut nå, da jeg søkte på nettet, igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Ove, Ågot og jeg, vi satt i stua, og så på hopprennet da.

    Og min interesse for sport, den var vel ikke like stor, som den var, da jeg var guttunge.

    Men jeg følgte nå med da, og syntes at det var litt artig, at en nordmann vant, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg bodde på Berger, så var det ikke noe utested, på Berger, annet enn Samhold, som var arbeidersamfunnet liksom, da.

    Men etter at jeg flytta til Oslo, så åpnet det en pub, i de nedlagte fabrikklokalene, i Fossekleiva.

    (Like ved Samhold der, da).

    Og en av de forrige gangene, som jeg hadde vært hos bestemor Ågot, på besøk, så hadde jeg spurt onkel Håkon, (husker jeg), om hvordan den puben var, da.

    (Dette var vel etter militæret vel, så det var vel et drøyt år, før det her, da).

    Men onkel Håkon, han hadde svart det, at det bare var gamlinger, som gikk på den puben, da.

    Så jeg hadde ikke besøkt den puben på Berger noen gang før.

    (Selv om jeg hadde lurt litt på å dra dit, den gangen som jeg snakka med onkel Håkon, om den puben, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under det besøket, som jeg snakka med onkel Håkon, om den puben, (på Berger).

    (Må det vel ha vært).

    Så nevnte jeg også det, at jeg hadde vært forlover, (for Magne Winnem), mener jeg.

    Men det var ikke noe da, mente onkel Håkon, for han hadde vært forlover mange ganger da, sa han.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove og jeg, vi bestemte oss for det, for å dra en tur på den puben da, ut på kvelden.

    Og vi gikk vel ganske raskt forbi den gamle butikken til Oddmund Larsen på Sand, videre forbi Bergeråsen og bort til avkjøringa ned til Berger, (ved der det gamle huset til Linda Moen og dem er), og ned til Fossekleiva, da.

    Det var vel en gåtur på en snau halvtime, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom inn på puben der, (hvor jeg ikke hadde vært før).

    Så var det noen lokale folk, som sa det, (mener jeg å huske), at ‘der kommer ungdommen’, (eller noe).

    Også hørte jeg at noen andre der sa det, at ‘nei, det er ikke ungdommen, det er jo sønna til Arne og Runar Olsen’, (eller noe).

    (Eller noe).

    Men hvem de som prata om oss var, det veit jeg ikke.

    Og jeg så ingen kjente der, med en gang.

    Og hadde jo aldri vært der før.

    Så jeg bare holdt kjeft, da.

    Og fulgte etter Ove inn der vel.

    Og vi prøvde å finne et sted å gjøre av oss, da.

    For det var ganske fullt der, da.

    Og det var vel ikke så mange bord der, akkurat.

    Men folk satt liksom tett i tett, på krakker, bortover langs veggene, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fulgte etter Ove, da.

    Som fant noen slags ståplasser vel, liksom forbi baren der og til venstre, da.

    (Etter at vi liksom hadde gått gjennom det første rommet der, da).

    Og det er mulig at det var et rom til, lenger inn, enn dit vi gikk og.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk vel for å kjøpe et par halvlitere, til Ove og meg, da.

    Og jeg husker det, at da jeg gikk for å kjøpe øl, så gjenkjente jeg mine tidligere klassekamerater Odd Einar Pettersen og Sten Rune Nilsen der.

    De satt liksom innimellom ‘alle’ de andre folka der, da.

    På en krakk vel, langs veggen, ovenfor bardisken der, da.

    Men hverken Odd Einar Pettersen eller Sten Rune Nilsen reagerte på at jeg stod like ved dem der, husker jeg.

    Enda jeg gikk bort til dem, og stod mindre enn en meter fra dem, vel.

    Så jeg begynte å lure på om dem lot som at dem ikke så meg, eller noe, da.

    Og dem skravla også så intens, seg imellom.

    Så jeg klarte liksom ikke å få kontakt med dem, da.

    Så etter at jeg hadde stått der en stund, så bare gikk jeg bort til Ove igjen da, (må det vel ha vært).

    (Så dette var en rimelig rar opplevelse da, må jeg nok si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg stod ved siden av Ove der og drakk noen halvlitere.

    Så var det plutselig ei ung og nett blondinne, som begynte å prate til meg der.

    Det viste seg etterhvert, at det her var Anette Melheim, lillesøstera til min tidligere klassekamerat, Espen Melheim, da.

    (Hu som jeg vel har skrevet om i Min Bok, at klagde til mora si om at hu ville ha pølser til middag.

    En gang som jeg var på besøk hos Espen Melheim og dem, mens jeg var i begynnelsen av tenårene, vel.

    Med andre ord cirka ti år før det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Anette Melheim, hu kunne fortelle det, at Espen Melheim, han var i Belgia og studerte noe tekniske greier der.

    Og at han vel hadde bedt henne om å hilse, hvis hu så meg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det her utestedet, så var også vår fetter Tommy, (onkel Håkon sin sønn), husker jeg.

    Og en av kameratene hans, (muligens lillebroren til Lille-Oddis, eller ihvertfall en kar fra Leirfaret, mener jeg vagt å huske, ihvertfall.

    Hvis det ikke var sønnen til regnskapsføreren, i Olleveien, nemlig han som hadde fått en unge, med ei i Leirfaret, veldig ung, (noe som onkel Håkon fortalte om en gang, borte hos Ågot, på 80-tallet, vel).

    Han som Christell og jeg leika sammen med, på øya Mølen, en gang, som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok.

    Da jeg hadde med all den Grans-brusen dit, etter at faren min nettopp hadde flytta meg, fra Hellinga 7B til Leirfaret 4B, sommeren 1981, vel).

    Han husker jeg at sa ganske høyt det, at ‘Tommy har rike fettere’.

    Uten at jeg skjønte om han mente det positivt eller negativt.

    Og jeg var jo bare assisterende butikksjef, i Rimi, (på den her tida), og tjente 140.000 i året.

    Og bodde på Ungbo, (på Ellingsrudåsen).

    (Og hadde ikke fått meg lappen ennå, engang).

    Så hvis det var å være rik, så var nok de fleste folka på Berger rimelig fattige, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så plutselig, etter at Ove og jeg, hadde vært på det utestedet, på Berger, i cirka en halvtime, eller noe, vel.

    Så begynte vår fetter Tommy, å leke ‘nazist’ da, (eller hva man skal kalle det).

    Han sa til Ove og meg det, at vi måtte dra inn til Svelvik.

    Og fikk oss hivd inn i en privat bil, hvor det satt noen lokale ungdommer, (som vi ikke kjente), og som kjørte oss inn til Svelvik, da.

    Og plutselig, så var Ove og jeg, på diskoteket, under ‘Terian’ der, i Svelvik sentrum, da.

    (Og der måtte vi vel muligens betale inngangspenger og, tror jeg.

    Det er mulig).

    Så hva som egentlig skjedde da, det skjønte jeg ikke helt, (for å være ærlig).

    For Tommy, han ble ikke med Ove og meg, til Svelvik.

    Så det var vel nesten som at Tommy heiv ut Ove og meg, fra det utestedet, på hjemstedet mitt, Berger, da.

    Det er mulig.

    Jeg skjønte ikke helt hva som hendte, ihvertfall.

    Det er helt sikkert.

    For det ble ikke forklart for meg, da.

    Men hverken Ove eller jeg hadde uttrykt noe ønske, om å dra til Svelvik, vel.

    (Sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).

    Så det her var rimelig rart da, (må jeg si), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det utestedet, i Svelvik.

    Så kjente jeg igjen Nadja, (eller om hu het Tanja, eller noe lignende), nemlig ei mørkhudet dame, som hadde gått i parallellklassen min, på Svelvik ungdomsskole.

    Det var hu som var den første, (sammen med meg), som gikk ut i bussen igjen, da vi var på skoletur, (med Svelvik ungdomsskole), til Vikingskipmuseet, på Bygdøy, på midten av 80-tallet.

    (Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg sa vel hei til henne, og lurte på om hu huska den skoleturen, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en mørkhudet kar, fra Svelvik der.

    En som jeg lurer på om gikk i klassen over meg, på ungdomsskolen.

    Nemlig Robin, (eller hva han heter igjen).

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det utestedet, i Svelvik, så var det også ei ganske fin dame, (ei med brunt, krøllete hår, vel), som mente at hu var lillesøstera, til Heidi Uglum, som hadde gått i klassen min, på handel og kontor, på Sande videregående, 7-8 år før det her, da.

    (Hu Heidi Uglum som Snorre Skaug hadde sagt om, at hadde hengepupper, allerede som 16-17-åring, mens vi gikk på Sande Videregående, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg forklarte det, til hu lillesøstera, til Heidi Uglum.

    At jeg hadde gått i samme klasse, som søstera hennes, da.

    Og jeg spurte henne vel, om hvordan det gikk, med andre folk, fra Svelvik, som hadde gått i samme klasse, som Heidi Uglum og meg da, (nemlig på økonomilinja, det andre året, på handel og kontor).

    Jeg spurte vel for eksempel om hva hu Line Nilsen, som gikk i klassen min, på Svelvik ungdomsskole, og også det ene året, på økonomilinja, på Sande videregående, drei med.

    Men jeg husker ikke hva hu lillesøstera, til Heidi Uglum, svarte igjen.

    (Jeg ble vel ganske full og, etterhvert, tror jeg.

    For jeg jobba nok ganske hardt, på Rimi, på den her tida.

    Siden vi bare var to ledere der da, på Rimi Nylænde.

    Og siden jeg jobba alle seinvaktene, (og stressa med å få rydda hele butikken da), og annenhver lørdag).

    Men jeg husker at jeg også spurte hva venninna, til Line Nilsen dreiv med, (nemlig hu Randi, som også gikk i den samme klassen da, på Sande videregående).

    Nemlig hu Randi, som jeg hadde dansa med, på klassefesten, til den økonomiklassen, (skoleåret 1987/88), i Svelvik, (da jeg gikk med de ‘rare’ brune og svart-flettede skinnskoa, som jeg hadde funnet, i klesskapet til faren min, på rommet ‘mitt’, i Leirfaret 4B, i mangel av noen andre finsko, som passet, da).

    (Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok).

    ‘Er det noen som bryr seg om hva hu driver med da’, (eller noe), svarte hu lillesøstera til Heidi Uglum da, (husker jeg).

    Så hu likte hu ikke hu Randi, fra regnskapsdelen, av klassen vår, på handel og kontor, på Sande videregående, skoleåret 1987/88 da, skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fant vel tonen sånn passe bra, med hu lillesøstera til Heidi Uglum, tror jeg.

    Men plutselig så var det sånn, at hu skulle hjem en tur, og sånn.

    Også kom hu tilbake, til diskoteket der igjen, da.

    Etter en halvtime, eller noe, da.

    Så det var litt spesielt da, husker jeg.

    Og det var vel heller ikke så ‘turn-on’, at hu storesøstera hennes, hadde fått hengepupper, så tidlig.

    (Ifølge Snorre Skaug, da).

    Så jeg var vel ikke så utrolig interessert, vel.

    Jeg kunne nok ha vært mer pågående også, (enn det jeg var), for å si det sånn.

    Men jeg prøvde vel kanskje å beherske meg litt da, siden jeg var så nære hjemstedet mitt, og ikke for eksempel i Oslo da.

    (Og den yngre fetteren min Ove, han satt jo ved siden av oss der også, hele tida, liksom.

    Så det hadde kanskje blitt litt rart, hvis jeg hadde flørta for mye, tror jeg.

    Selv om jeg må si det, at Ove vel var ganske høflig, og ikke blanda seg for mye, oppi pratinga osv., vel.

    Hvis jeg husker det riktig, da).

    Så det var ikke sånn at jeg dro med hu lillesøstera til Heidi Uglum, hjem til bestemor Ågot, og knulla med a, hele natta der, (for å si det sånn).

    Nei, det skulle ha tatt seg ut.

    Da hadde nok bestemor Ågot blitt sinna, tror jeg.

    Neida, vi bare prata da, og klinte ikke engang.

    Men jeg skjønte ikke helt hvorfor hu måtte hjem og sånn, da.

    Men det skjønte hu vel kanskje selv.

    Og så, etter at Ove og jeg hadde vært på det utestedet, i Svelvik, i et par timer, eller noe, vel, (må det vel ha vært).

    Så kjørte de samme folka, som hadde kjørt Ove og meg, til Svelvik.

    (Mener jeg at det var).

    De kjørte oss vel også tilbake igjen til Sand, (som liksom ligger på Berger da), mener jeg å huske.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og uten at jeg vel skjønte helt hvem de her folka var.

    Og uten at jeg vel heller skjønte hvor de gjorde av seg, mens Ove og jeg, var inne på diskoteket der, da.

    Og jeg skjønte vel heller ikke, om det var meninga, at jeg skulle betale dem for bensina, osv.

    (Det glemte jeg vel å spørre om, tror jeg.

    Men jeg ble vel ganske full da, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og det var jo Tommy som fikk de her folka, til å kjøre Ove og meg til Svelvik, for å si det sånn.

    Så det var kanskje ikke meninga, at Ove og jeg skulle betale for bensina.

    Sånne ting ble ikke avtalt, i det hele tatt.

    For det her var jo liksom Tommy sin ide.

    Han spurte jo ikke Ove og meg, hva vi syntes engang, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Tommy bare sendte Ove og meg, med de her folka, til Svelvik, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det her er lillesøstera til Espen Melheim. På 90-tallet, da jeg var på Berger-puben, med min fetter Ove, så hilste hu fra Espen, som studerte i Belgia

    anette melheim

    http://svelviksposten.no/nyheter/de-folkevalgte-bevilget-600-000-til-seg-sjol-1.7224176

  • Min Bok 2 – Kapittel 89: Ungbo

    På Ungbo, (i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen), så var det forresten sånn, at man hadde et møte, en gang, cirka annenhver måned vel.

    For de fem som bodde der.

    (Og hadde hvert sitt rom der da).

    Og da kom det ei dame, på besøk, som jobba hos Ungbo, i Møllergata der vel.

    For å lede møtet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi fem som bodde der, (det var Per, Inger Lise, Wenche, Anita og meg), vi delte bad, stue og kjøkken da.

    Og en bod og en gang.

    Og en entre og et toalett, som var like ved entre-en der da.

    Og en terrasse, som vendte ut mot en gangvei og en barskogkledd ås, (var det vel).

    Noe sånt.

    Så det var nesten som å bo på landet egentlig.

    Men et sted på landet hvor det var bygget masse terrasseblokker da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche og Inger Lise, de hadde også hver sin katt.

    Wenche sin katt het Sara, som var en hunkatt da.

    Og Inger Lise sin katt het Lambert, som var en kastrert hannkatt, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I tillegg til de som hadde hvert sitt rom der.

    Så pleide også to svære karer, å henge der, dette første året, som jeg bodde, på Ungbo.

    Det var typen til Wenche, og typen til Anita.

    Typen til Wenche, det var en svær, rånete romeriking, som het Kjell Arild, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Typen til Anita, det var en sværbygd kar, på kanskje 120-130 kilo, eller noe sånt.

    Og som jeg ikke husker hva het, eller hva jobba med.

    Men men.

    Kjell Arild var vel arbeidsledig, mener jeg.

    Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På kveldene, så pleide jeg å sitte i stua der, på Ungbo, sammen med de her rølpete/rånete/tøffe folka da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og høydepunktet hver kveld.

    Det var når ‘Være verste år’, kom på TV3, eller TV Norge, eller hvilken kanal det var på igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi hadde Janco og MTV der, på den her tida.

    Og jeg pleide ofte å se på ‘Post Modern’, på MTV, når det programmet var på.

    Det var et program, (som gikk på søndager muligens vel), hvor de spilte masse alternativ rock da.

    Men de andre som bodde der, de likte ikke band som de spilte der, som for eksempel Joy Division og ‘Love will tear us apart’.

    Men de, (det var vel Wenche som kritiserte den sangen vel), de likte mest heavy da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg var jo vant, til å høre masse tøff musikk og.

    (Som de nazi-banda, som søstera mi og Cecilie Hyde hadde ‘hypet’, (og ufarliggjort), det året, som jeg gikk på skole i Drammen.

    Band som Nitzer Ebb og Front 242.

    Og en kar ved navn Kenneth Ek, fra Drammen hadde jo tatt opp en kassett, med bandet Skinny Puppy, til meg.

    En kamerat av Pia sin kjæreste, fra Åssiden vel, i Drammen, nemlig Thor Espen vel.

    Og det var veldig tøff/rå/hard musikk da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da Nine Inch Nails, med sangen ‘Head like a hole’, ble vist ganske mye, på MTV, høsten 1991 vel.

    Så begynte jeg å digge den litt da.

    (Jeg hadde jo også kamerater som Øystein Andersen, Glenn Hesler og Kjetil Holshagen.

    Som hørte på Megadeath, osv.

    Som også var veldig rå/hard musikk da).

    Og da fikk jeg høre det, av hu Wenche, at jeg var egentlig den råeste av oss da.

    For jeg likte ikke bare sånn ‘pysete’ musikk, men også rå musikk som Nine Inch Nails da.

    Og når jeg dro på byen, (aleine, for Øystein og Glenn dro aldri på byen), så kom jeg ikke hjem før morgenen etter.

    Sa Wenche da.

    Jeg hadde nemlig funnet et nesten hemmelig sted, i Galleri Oslo, (på en stol i en av etasjene oppi der), hvor jeg kunne sitte og sove i noen få timer da.

    Hvis jeg hadde mistet den siste nattbussen, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche viste meg også hvordan vaskekjelleren virka der.

    Man måtte gå gjennom nesten utallige dører, under hele rekka med terrasseblokker der da.

    Og man kunne bare vaske fram til klokken 20 vel.

    Og det var vaskemaskiner, tørketrommel og sentrifuge-maskin der, i vaskekjelleren da.

    Det var også et vaskerom på Ungbo, (ved siden av kjøkkenet der), men det ble ikke brukt.

    I vaskekjelleren, så måtte man ha polletter.

    Til vaskemaskinene og tørketrommelen da.

    Disse kostet noen kroner stykket, og man fikk kjøpt de, hos vaktmesteren, i Skansen Terrasse da, som var et boligsameie, eller noe sånt, kanskje.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og man måtte henge en hengelås, på en tavle der vel, i vaskekjelleren.

    For den tiden man ønsket å vaske klær på da.

    Så det ble sjelden til at man vasket tøy mer enn en gang i uka der da.

    Siden den vaskekjelleren ofte kunne være opptatt da.

    (Ihvertfall på dagtid).

    Seinere, (etter at jeg hadde bodd der noen år), så fant jeg vel ut, at man kunne vaske der, om kveldene ofte da.

    For de fleste som bodde der, vaska på dagtid da.

    Så etterhvert så ble det til at jeg ikke brukte vasketavla, men bare vaska når det var ledig der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche viste meg hvordan de forskjellige maskinene i vaskekjelleren virka da.

    Og hu viste meg også veien bort dit da.

    Hu fortalte meg også noe som jeg ikke hadde skjønt så mye av før vel.

    Wenche sa nemlig at t-skjorter, sokker og bukser, skulle vaskes sammen.

    På cirka 40 grader vel.

    Og at håndklær og underbukser skulle vaskes sammen på cirka 90 grader vel.

    Noe sånt.

    Det var ihvertfall sånn jeg begynte å vaske klær da, etter at jeg flytta til Ungbo der da.

    For det var to store vaskemaskiner, i vaskekjelleren der.

    Så da fylte jeg en med 40 graders vask.

    Og den andre med kokvask da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde bodd på Ungbo der, i et par måneders tid vel.

    Så tok plutselig Inger Lise inn TV-en sin, (en ganske stor TV, på 28 tommer kanskje vel), inn på rommet sitt.

    Den TV-en hadde stått i stua der, så lenge jeg hadde bodd der.

    Og jeg fikk ikke forklart grunnen, til at Inger Lise tok inn TV-en sin på rommet sitt da.

    (Som var rommet nærmest stua der).

    Men hu gjorde det da, og ble etter det, sittende ganske mye inne på rommet sitt der da.

    Ganske ofte sammen med typen sin Per vel.

    Men Per satt vel også en del i stua, mener jeg å huske.

    Ihvertfall noen ganger vel.

    Selv etter at Inger Lise tok TV-en sin inn på rommet sitt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå var det sånn, at jeg også hadde en TV, på rommet mitt.

    Nemlig den Mitsubishi TV-en som jeg hadde kjøpt, på Spaceworld, på Risto-senteret, i Drammen, da jeg gikk i åttende eller niende klasse vel, og hadde fått stipend, fra Lånekassa, etter at Kjetil Holshagen hadde tipset meg om det, at det gikk an å søke om stipend, hvis foreldra ens førte opp en ganske lav inntekt på selvangivelsen, (som faren min nok gjorde vel).

    Så plutselig så smalt det, fra han typen til Anita, (den samme kvelden som Inger Lise tok TV-en sin inn på rommet sitt).

    (Mens Kjell Arild også satt der, i stua på Ungbo).

    At om ikke jeg kunne hente TV-en og videoen min, inne på rommet mitt.

    (Det var den videoen, som jeg hadde kjøpt, høsten 1988, da Espen Melheim kjørte meg inn til Grunerløkka, på noe kveldssalg, i en el-butikk der, som het Aamo vel, like etter at jeg hadde begynt å jobbe på CC Storkjøp).

    Og da syntes jeg ikke, at jeg kunne være kjip heller.

    Jeg likte ikke tanken på at TV-en og videoen min, skulle stå ute i stua der, hvor alle de tøffe/rølpete/rånete folka satt da.

    Men jeg syntes ikke jeg kunne si nei heller.

    (Siden han typen til Anita spurte, mener jeg).

    Jeg var en tynn kar, som veide kanskje 60-62 kilo.

    Mens Kjell Arild og typen til Anita, de veide vel kanskje dobbelt så mye som meg, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg tok inn TV-en og video-en min, inn i stua der da.

    (Men jeg lot stereoanlegget mitt stå igjen, inne på rommet mitt da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han typen til Anita, han kom en seinere gang, ut fra rommet til Anita.

    En gang mens Kjell Arild og jeg, satt og så på Våre verste år, eller noe sånt, vel.

    (Anita, det var hu unge, sexy-e, slanke, lyshåra dama, fra Vestlandet, som flytta inn på Ungbo der, den samme uka som meg cirka vel.

    Vi var på et sånt ‘introduksjonsmøte’ der, samtidig.

    Og hilste på Wenche, Inger Lise og Per da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da sa typen til Anita, til han Kjell Arild da.

    (Mens jeg også satt i stua der, og ikke unngå å høre det som ble sagt da).

    At, ‘om du hadde visst hvor mange sex-stillinger, som Anita og jeg, har hatt nå’.

    (Noe sånt).

    Uten at vi i stua hadde hørt en lyd, fra all den her sex-en da.

    I de par timene vel, som han typen til Anita var inne på rommet til Anita vel.

    For hu Anita, hu satt ikke så mye i stua, som oss andre.

    Hu satt vel etterhvert minst like mye inne på sitt eget rom vel.

    Som var det rommet som var ved siden av mitt rom.

    Og som Glenn Hesler seinere fikk, da han flytta inn på Ungbo der, i 1994, var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 59: UIO

    Siden jeg var litt flau, over å bare jobbe i butikk, dette friåret fra NHI.

    Så bestemte jeg meg for det, at jeg også ville prøve meg på, å lese til forberedende, ved UIO.

    Jeg var nemlig også litt nysgjerrig, på hva det her med forberedende, var for noe, egentlig.

    Så jeg bestemte meg for det da, at jeg ville prøve å lese til forberedende, som privatist, ved UIO da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tre folk på NHI, som hadde gått på samme studietrinn, som meg, studieåret før.

    (Det var han med det mørke håret, fra Nesodden, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2.

    Og to andre ‘NHI-karer’, som pleide å henge sammen med han da).

    De var nemlig innom på OBS Triaden, en gang, mens jeg hadde et friår da, fra NHI.

    Også sa de til meg, (husker jeg), mens jeg satt i kassa der, på OBS Triaden, og dem gikk ut av butikken, (gjennom kassa ved siden av, var det vel), at ‘slår dette NHI da Erik?’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg dro ned til Universitetet, i Karl Johan der, (hvor det mest går juss-studenter vel), og kikka litt, i en bokhandel der, like over nyttår, i 1991, (kan det vel ha vært).

    Og jeg husker det, at jeg hadde en ganske stor ex-phil-bok, med en stiv, blå perm på vel, som jeg muligens kjøpte i den gamle universitetsbygningen der da.

    Det er mulig.

    (Noe sånt).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var antagelig det.

    Men men.

    Hu litt lubne Svelvik-dama, som jeg har skrevet om i Min Bok, at flørta meg meg, under Svelvik-dagene en gang, sommeren 1988, (eller noe sånt), da Espen Melheim og jeg, stod sammen, ikke langt fra Samfunnshuset i Svelvik, under Svelvikdagene, (eller om det var under 16. mai-festivitas), en gang, på slutten av 80-tallet vel.

    (Hu som jeg lurer på om var kommunist.

    Og som vel satt på den Laibach-sangen, (Across the Univerise), den gangen som min søsters venninne Heidi, fra Drammen, (som var i den Depeche/Lyche-gjengen), ble knulla hjemme hos hu nevnte, litt lubne Svelvik-dama da, som også var venninne, av søstera mi.

    Hu litt lubne Svelvik-dama, hu møtte jeg noen ganger, (i Oslo), gjennom Lill Beate Gustavsen, fra Svelvik, som flytta inn til Oslo, omtrent på samme tida, som meg da.

    Og hu litt lubne, hu ville faktisk låne meg en ex-phil-bok, husker jeg.

    Så det er mulig at jeg hadde to ex-phil-bøker.

    En, som jeg fikk låne, av hu litt lubne kommunist-dama, fra Svelvik da.

    (Som vel antagelig tok ex-phil studieåret før det her da).

    Og muligens en til, som jeg kjøpte selv, på den bokhandelen, ved juss-fakultetet der da, (heter det vel. Altså det fine, gamle universitetsbygningen, som liksom var den ‘originale’ universitetsbygningen i Oslo vel. Den som er bygget i gul-farget/malt sten vel, og som liksom er bygget i den samme arkitekturstilen, som Slottet, Stortinget og Nasjonalteateret da. Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall. Jeg som ikke er noen ekspert på arkitektur, akkurat men, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg dreiv og leste, til ex-phil, i leiligheten, til Arne og Mette og dem, i Høybråtenveien der da.

    Dette kan for eksempel ha vært, etter at det seks måneders vikariatet mitt gikk ut.

    For da hadde jeg sikkert noen fridager, nå og da, som jeg kunne bruke til å lese på da.

    Det mulig.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker det, at det ex-phil gikk ut på.

    Det var noe som het hypoteser.

    Det var om logikk.

    Og om filosofi da.

    Jeg vet ikke hvor mye i detalj jeg skal gå om det her.

    Men en hypotese, det er en teori da.

    Som noen setter fram.

    Og som ikke behøver å være riktig.

    Men som man finner ut ting, som støtter eller motbeviser da.

    Et eksempel på en hypotese, det kan være, at ‘alle kvinner er fra Venus’.

    Også kan man finne noe, som støtter eller motsier dette da.

    For eksempel, så kan man si det, at kvinner har små hjerner.

    Så det er vanskelig å forestille seg det, at de ville klart noe sånt, som å dra med romskip, fra Venus, til Jorden da.

    (For å fleipe litt da).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt logikk, så var det mye fokus, i ex-phil, på om noe var logisk riktig da.

    Og hvis det skulle være logisk riktig, så måtte det være riktig, i absolutt alle tilfeller.

    Hvis noen sa, for eksempel, at ei dame, var så stygg, at hu aldri ville bli gift.

    Så for at dette skulle være logisk riktig.

    Så måtte man ha spurt, alle menn, på jorden, om de ville ha giftet seg med henne.

    Og det er jo umulig å gjøre.

    Så et sånt utsagn, det kan man ikke si, at er logisk da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt filosofi-pensumet, som var for ex-phil.

    Så er det ikke noe av det, som har festet seg så mye, i hukommelsen min.

    Men jeg leste jo også til ex-phil, da jeg var i infanteriet, under Førstegangstjenesten, på Terningmoen, i Elverum.

    (Mest fordi jeg hata den ‘speider-aktige’ hverdagen som infanterist vel.

    Men masse sersjanter og lagførere og troppsjefer osv., som kommanderer over en da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på Terningmoen, når jeg leste ex-phil der, vår-semesteret 1993 vel.

    Så husker jeg fra en forelesning der.

    (Av ei foreleser-dame, som var i 50-60 åra vel).

    At vi lærte om hulelignelsen, av Kant.

    Men den var veldig tung, husker jeg.

    Ihvertfall for meg, som var ganske pinglete, under Førstegangstjenesten.

    Og som hadde hatt uflaks, og havna i den tøffeste våpengrenen, i Forsvaret, (ifølge Andre Willasen ihvertfall, husker jeg, fra russeklassen min, på Gjerde), nemlig i infanteriet.

    Så jeg var vel ofte ganske sliten, under Førstegangstjenesten.

    Og i infanteriet, så hadde dem også et slags ordtak, som ble sagt, husker jeg, av noen depot-ansvarlige, (var det vel), på Terningmoen, at ‘en infanterist, han hviler når han kan’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg meldte litt pass, på det ex-phil-kurset, i militæret, etterhvert, etter den hulelignelsen, til Platon da, (var det vel, og ikke Kant).

    For jeg meldte meg på ex-phil, på Terningmoen, for å få litt avveksling, (noen timer nå og da, liksom), fra en kjedelig infanteri-tjeneste da, må jeg nok innrømme.

    Og ikke fordi at jeg akkurat hadde noen planer om å studere videre på UIO, (eller noe).

    Jeg hadde jo allerede studert to år, på NHI, da jeg avtjente Førstegangstjenesten min.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde lest, i noen dager ihvertfall, på ex-phil da.

    (For min lillebror Axel, bodde jo i samme leilighet som meg.

    Så det var kanskje litt begrenset, hvor mye jeg kunne lese og.

    Siden Axel jo var hyperaktiv, (vil jeg si, ihvertfall), og også gikk på spesialskole da, og Mette Holter sa, (mens Arne Thomassen også var til stede, i stua deres, en gang), at Axel hadde MBD, (altså Minor Brain Damage), husker jeg).

    Så dro jeg ned til blindern da, med T-banen sikkert, en dag, våren 1991 da.

    For å ta eksamen, i Ex-phil da.

    Og da, så havna jeg i et svært klasserom, (var det vel), sammen med kanskje 50 eller 100 andre ungdommer da, husker jeg.

    Og jeg måtte jo nesten være litt ‘ovenpå’, siden jeg egentlig jobba på OBS Triaden, og ‘egentlig egentlig’ studerte på NHI da.

    Så jeg var veldig ‘laid back’ da, husker jeg, under denne ex-phil-eksamen-‘seansen’ da.

    For jeg skulle jo ikke studere noe videre på UIO, uansett.

    Men jeg hadde jo bare vært litt nysgjerrig, på hva ex-phil var.

    Og jeg var jo litt flau da, over at jeg bare jobba i butikk, og satt i kassa på OBS Triaden, (under det her friåret mitt da, fra NHI).

    Og jeg ville vel også kanskje få bekreftet det, at jeg kunne studere ved Universitetet, selv om jeg hadde gått på økonomilinja, på Handel og Kontor da, (og vært blåruss), og ikke hadde vært rødruss, på Allmenn.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så når ei ung dame, som satt ved pulten ved siden av meg, i ex-phil-eksamen rommet der.

    Når hu spurte meg om noe greier.

    I forbindelse med noen ark, som vi fikk utdelt, eller noe da.

    Så svarte jeg henne om det da, (og var litt gentleman kanskje), selv om det egentlig ikke var lov å prate, på det her tidspunktet, av eksamenen da.

    Så jeg lurer på om grunnen til at jeg strøyk, på den her ex-phil-eksamen, var fordi at jeg prata med hu unge, (og pene vel, sånn som jeg husker det, ihvertfall), ‘medstudenten’ min der da.

    Jeg jobba jo tross alt, på OBS Triaden, som var kjent som en veldig bra butikk, som hadde god kundeservice, osv.

    Så når ei fin dame, på ex-phil-eksamen, spurte meg om noe, (som var om noe administrativt, mener jeg å huske, og ihvertfall ikke noe om selve oppgaven da).

    Så måtte jeg jo nesten svare, syntes jeg nok.

    Selv om det egentlig hadde blitt sagt da, fra ei vakt-dame, (som kanskje egentlig var pensjonist), at det ikke var lov til å snakke sammen lenger, blant studentene, etter at oppgaven var delt ut da.

    Så om dette var grunnen til at jeg strøyk, på ex-phil, fordi jeg svarte hu ex-phil-student-dama, om noe hu ikke fikk med seg da.

    Det er mulig.

    Det skal jeg ikke si.

    Jeg har vel aldri fått noe dokumentasjon, om det her heller, tror jeg.

    Selv om jeg nok må ha ringt UIO, eller dratt ned til Blindern igjen, for å sjekke resultatet mitt da, på den her eksamenen.

    Det må jeg nok ha gjort, for jeg husker det, at jeg var litt skuffa over meg selv, siden jeg hadde klart å stryke da, på den ex-phil-eksamenen.

    For jeg var jo vant til det, at jeg tok skolearbeidet lett, og at jeg ikke behøvde å anstrenge meg så mye, for å få bra karakterer, mens jeg gikk på ungdomsskolen og på Handel og Kontor og vel også på NHI da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var vel også den første som gikk, mener jeg.

    På den ex-phil-eksamenen, som jeg var på, på Blindern da.

    Og jeg mener å huske det, at hu ‘gamle ugla’ der da, (hu eksamensvakta altså), skreiv på noe greier, på besvarelsen min da.

    Men det kan jo bare ha vært et klokkeslett, for alt hva jeg veit.

    Men hvem vet, kanskje sensorene har dømt meg strengere, på den ex-phil-eksamenen, siden jeg da, (på samme måte som da jeg tok teori-eksamen, til førerkortet, fire-fem år seinere, i desember 1995 vel), var den første som gikk da.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var muligens det.

    Etter dette, så var jeg bare på UIO en gang, for å besøke min halvbror Axel, som utpå 90-tallet, fikk seg en praksisplass, (som del av et svennebrev som kokk, (eller om det heter kokkebrev), ved en kokkeskole, på Helsfyr, i Oslo, og som i forbindelse med det, var utplassert, som lærling, (heter det vel), i et eller to år da antagelig, ved studentkantina, Frederikke, (heter den vel), ved UIO, på Blindern da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 16: Enda mer fra skoleåret 1989/90, (del 2)

    Da jeg fulgte hu Caroline forresten, fort til Abildsø-kiosken, den fredagen.

    (Da hu trodde at jeg snakka om å ‘hoppe i høyet’, når jeg snakka om å gå til høyre).

    Så måtte jeg si noe til a da, tenkte jeg, mens vi gikk bort mot kiosken der da, på Abildsø da.

    Så sa jeg at, ‘der ligger Lambertseter og der ligger Manglerud’.

    Og liksom pekte da.

    (For Manglerud og Lambertseter, det er vel stedsnavn, som ihvertfall jeg kjente fra Oslo, fra å ha sett mye på Sportsrevyen osv., under oppveksten).

    Men da sa ikke Caroline noe særlig.

    Så det virka ikke som om hu var noe særlig interessert, i å vite cirka hvor hu var hen da, i Oslo da.

    Men men.

    (Siden vel både Lambertseter og Manglerud, vel var mer kjente steder, enn det Abildsø var vel).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De her to Alarm-damene, de lurte på hvordan de skulle komme seg hjem til meg, etter Alarm-konserten da.

    De hadde ikke så mye penger, så de hadde ikke råd, til å ta taxi, hele veien.

    Så jeg dro og sjekka T-bane-tidene for dem da.

    Og sa at de kunne ta en t-bane, som gikk i 23-tida vel.

    (Og som var den siste t-banen da).

    Og så ta den til Ryen.

    (For 71-bussen slutta å gå litt før T-banen vel).

    Og så måtte de ta taxi, fra Ryen, til Abildsø.

    Noe som var bare et kort stykke da.

    Det var kanskje bare 3-4 minutter, å kjøre, eller noe.

    Jeg hadde også måttet ta taxi, fra Ryen en gang.

    Når jeg ikke hadde rukket den siste 71-bussen hjem.

    Og da hadde bare taxi-sjåføren sagt det.

    Husker jeg.

    At hvis jeg bare ga han 30 kroner, (eller noe).

    Så skrudde han ikke på taksameteret.

    Og det var greit for meg, (husker jeg), for jeg var student, og hadde ikke så god råd da.

    Så det er mulig at de to Alarm-damene, også fikk kjøre taxi billig da.

    (Uten at taksameteret ble skrudd på da).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Også sa jeg det, at hvis jeg sov, når dem kom hjem, (for jeg prøvde å ikke virke så veldig interessert i dem da, sånn at de ikke ble overlegne, for eksempel), så lå nøkkelen til døra, i vinduskarmen.

    Sånn at de bare kunne ta nøkkelen i vinduskarmen min, og låse opp inngangsdøra, til Jorås-ekteparet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha dratt tilbake igjen, til køen, utafor Chateau Neuf.

    Og fortalt om det her med hvordan de kunne komme seg tilbake, til Abildsø igjen, til Siri Rognli Olsen og venninna da.

    Så dro jeg ned til Sentrum igjen, for å møte Magne Winnem der.

    Som jeg hadde avtalt.

    (Var det vel).

    Winnem ville dra til et helt nybygget hotell, ved navn Oslo Plaza.

    Som nettopp hadde åpnet, og som var det høyeste bygget i Oslo vel.

    Winnem ville gjerne kjøre heisen der, husker jeg.

    Og vi kjørte heisen da, (husker jeg), opp gjennom alle etasjene da.

    Og kikka litt i baren, i den øverste etasjen der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så dro Winnem og jeg, bort til Grønland, til hu Lill Beate Gustavsen, i Wahls gate der da.

    Hu hadde besøk av mange venninner, fra Svelvik.

    Det var de ‘kommunist-venninnene’, til søstera mi da.

    (Hu som hadde flørta med meg, på Svelvik-dagene, den gangen, blant annet.

    Da jeg var på Svelvikdagene, sammen med Espen Melheim, da.

    Sommeren 1988, eller noe, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De jentene hadde reke-party der.

    Og jeg var sulten, siden studielånet mitt begynte å gå ganske tomt da.

    Så jeg spiste masse brødskiver med reker der, husker jeg.

    (Så alle de jentene der, de ble vel kanskje ikke så særlig mette, hvis jeg skulle tippe).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så dro jeg hjem til Abildsø da.

    Og jeg la meg vel tidligere enn vanlig, (mener jeg å huske).

    Og da de Alarm-damene kom hjem.

    Så hadde jeg nesten sovna, husker jeg.

    De damene var i godt humør.

    Og hu Siri Rognli Olsen, hu ville ligge i vannsenga mi, husker jeg.

    (Hu hadde også sagt til hu Caroline, husker jeg.

    At jeg kanskje ikke hadde noe imot det, hvis hu også lå i senga mi da.

    Eller noe sånt.

    Dagen før vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at hu Siri Rognli Olsen, hadde lagt seg sammen med meg.

    (I min Super Singel vannseng da).

    Så gikk jeg på do, (mener jeg å huske).

    Og jeg kom inn på rommet mitt igjen, så lå hu Caroline der, på gulvet, med dyna si tatt vekk, sånn at de nakne beina hennes og den rosa trusa hennes, var synlige da, husker jeg.

    (Hu lå liksom og viste seg fram da).

    Jeg hadde jo ikke hatt noe privatliv, dagen før.

    Så jeg fikk jo ‘benner’n’ da, siden hu var litt sexy, hu 18-19 år gamle Alarm-blondinna da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen minutter seinere, (mens jeg lå på ryggen, i vannsenga mi), så tok plutselig hu Siri Rognli Olsen, og lirka ut pikken min, av underbuksa mi da.

    Jeg hadde fått ståpikk da, antagelig av å se på at hu Alarm-blondinna lå og blotta seg litt da, (må man vel si), på gulvet, i hybelen min da.

    Og så begynte bare hu Siri Rognli Olsen å ri meg da.

    I vannsenga mi der da.

    Og hu var jo den skikkelige dundra, (må man vel nesten si).

    Og jeg var litt redd for å få Aids, (siden det var den tids store skrekk liksom, at man kunne dø av aids, hvis man hadde ubeskyttet sex da).

    Så jeg både ville og ikke ville dette. (på en måte da).

    Men hvis jeg hadde vært med, på å bestemt dette selv, så ville jeg nok det, at vi skulle ha brukt kondom, ihvertfall.

    Men jeg ble rimelig paff da, og flau og overrasket da.

    Av å plutselig ble ridd, i vannsenga mi der, på Abildsø, liksom.

    Så jeg sa ikke noe da.

    Men etter noen minutter, så gikk det for meg da, husker jeg.

    Og hu Siri Rognli Olsen hoppa av meg igjen da.

    Og da gikk jeg inn på badet igjen, husker jeg.

    For å vaske pikken min i vasken der da.

    For jeg var redd for å få Aids da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Siri Rognli Olsen, hu hadde forresten fortalt om det, at ei venninne av henne.

    Hu hadde bådde sopp og flatlus, og det som var da.

    (Hvis det ikke var sopp og klamydia da).

    Noe sånt.

    (Kanskje det var hu Caroline, som hadde dette?

    Og at hu Siri Rognli Olsen, tulla med hu Caroline da?

    Hvem vet).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Men men.

    De Alarm-damene, de dro tilbake til ved Mjøsa der vel og til Trondheim/Ranheim da, dagen etter det her da.

    Og jeg hadde påskeferie, (mener jeg å huske).

    Så jeg dro til Sand da.

    Det er mulig at jeg fikk låne penger til toget, av hu Lill Beate Gustavsen.

    Det er mulig.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men jeg sneik med toget uansett husker jeg.

    Jeg gikk av toget på Jar, (eller noe), for det ble billettkontroll, (mener jeg å huske).

    Også tok jeg det neste toget derfra da.

    Til Drammen da.

    Men da hadde jeg ihvertfall penger igjen til bussen, til Sand.

    For den var det rimelig vanskelig å snike på, (for å si det sånn).

    Også fikk jeg kanskje lånt noen penger da, (av bestemor Ågot, eller noe).

    Fram til pengene fra sosialkontoret på Ryen begynte å komme inn, på kontoen min, (var det vel kanskje).

    Jeg fikk dekket både 2500 i husleie og drøye 3000 kroner til livsopphold, i måneden, de siste tre månedene, som jeg bodde på Abildsø der da.

    Så det var en ‘bra timelønn’, som jeg sa, til min tremenning, Øystein Andersen, en gang jeg besøkte han, ute i Lørenskog, det her skoleåret, husker jeg, (siden det møtet jeg var på, hos Ryen Sosialkontor, bare tok en halv time, eller noe, da).

    (Liksom for å fleipe litt bort det, at jeg måtte gå på sosialen da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hva mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det skal jeg skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2, hadde jeg tenkt meg.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 79: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo

    Like etter at jeg flyttet til Berger, fra Larvik, som ni-åring, i 1979.

    Så pratet jeg en del med bestefar Øivind, (farfaren min), borte i huset til Ågot, hvor jeg gikk for å spise middag, hver dag, etter skolen.

    Øivind hadde en sånn, (mer eller mindre), artig ting, som han gjorde.

    Noen ganger så kunne han vise meg en knyttet neve.

    Også sa han:

    ‘Ser du han her?’.

    Også sa han:

    ‘Her er broren hans’.

    Også viste han meg den andre neven og, (som også var knyttet da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg spilte jo fotball, for Berger IL, aldersbestemte lag.

    (Fordi at mora mi ville det).

    Geri, (dvs. Geir Arne Jørgensen, min uvenn fra Sand), han var jo keeper, på det samme laget.

    Og en gang, som jeg spilte i forsvar, mot Selvik eller et Sande-lag, eller noe.

    Så dempa jeg ballen og sentret samtidig, til Geri da.

    Med et slags volleyspark.

    Når jeg stod like ved siden av målet.

    Og hadde en angriper i nærheten vel.

    Og Geri han lagde da selvmål.

    Han fanget ballen, men så snudde han seg rundt.

    Sånn at rumpa hans vendte ut mot banen.

    Og sånn at ballen havnet såvidt innenfor målstreken da.

    Mens han holdt den da.

    Geri tok en slags piruett da.

    Så det ble dømt som mål til motstanderlaget da.

    Så jeg kunne nesten ikke spille i forsvar da.

    Kunne det virke som.

    Siden Geri nok satt dette at vi var uvenner, over det at vi spilte på det samme laget da.

    Så Geri prøvde å få det til sånn da, at jeg lagde sjælmål, osv da.

    Geri lagde med vilje selvmål.

    For at jeg skulle få skylden, virka det som for meg.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi spilte også en kamp på Hurumlandet.

    Mot Filtvedt, eller noe sånt vel.

    Da fikk Geri kjeft av trener Skjelsbekk, husker jeg.

    Fordi at han hadde gjort noen ablegøyer, som keeper, og ‘driti ut’/erta motstanderne da.

    Etter den kampen, så sa vel Geri det, at de folka var så små, at de bare sklei over banen.

    Som var litt våt da, etter noe regnvær, tror jeg.

    Så det kan være at Geri ikke likte meg.

    Siden at farfaren min var fra Hurum.

    (Fra Holmsbu, rett over fjorden fra Bergeråsen da).

    Det er mulig at Geri hadde noe hat mot Hurum-folk.

    Han gjorde ihvertfall ekstra mye ablegøyer, i den kampen vi spilte, på Hurumlandet, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi bodde på den hytta i Brunlanes.

    Mora mi, søstra mi, Arne Thomassen, og jeg.

    Rundt 1975 vel.

    (For jeg husker at jeg fylte fem år, da vi bodde der).

    Så hadde mora mi et sånn slankeapparat, på lekerommet til Pia og meg der, husker jeg.

    Det var et sånt massasjeapparat, med et sånt bredt bånd på da.

    Som man skulle ha rundt livet da.

    Mens hele maskinen vibrerte da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det tegnebrettet, som jeg foreslo, for døvekurset til Lene, å bruke.

    (Til hu lærerinna fra Døveskolen i Holmestrand da).

    Det het ‘Magna Doodle’, har jeg funnet ut seinere.

    (Mens jeg har bodd her på hostellet.

    Det var om på et TV-program, som jeg tilfeldigvis så her).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Pia sa også det, mens Pia og Christell fortsatt gikk på barneskolen vel.

    (Nede i Havnehagen der en gang vel).

    At Christell var flau, siden hu hadde en pupp, som var større enn den andre.

    Under puberteten da.

    (Mener jeg å huske at Pia sa, ihvertfall.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg gikk på videregående vel.

    Så kom Christell opp til meg, i Leirfaret.

    Også sa hu at den og den gutten, (som jeg ikke visste hvem var), ville ha henne med, på noe som het NGU.

    (I Drammen, tror jeg).

    Jeg forklarte det, at NGU, det var liksom noe sånn litt ‘fanatiske’ greier da.

    Som stod for ‘Norsk Godtemplar Ungdom’.

    Og at det gikk ut på at man ikke skulle røre alkohol.

    (For jeg hadde jo sett den Emil-episoden, hvor Emil ble full av å spise kirsebær, som det hadde blitt brygget vin på, og da måtte han ha møte med Godtemplar-ene vel.

    Og jeg hadde også hørt på Radio Ung, en nærradio i Oslo, som var drevet av NGU, mener jeg.

    Så derfor visste jeg hva NGU var da).

    Men nei, sa Christell.

    NGU betydde ikke noe med ‘Godtemplar’ da.

    Så ble hu sur da, og stakk ned til Haldis igjen da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I Drammensfjorden, som Bergeråsen ligger vel.

    Så pleier det forresten noen ganger å kjøre noen kjempestore båter forbi.

    Dette er båter med biler, fra Japan, eller noe.

    Som skal inn til Drammen Havn, hvor de fleste bilene, som importeres til Norge, blir levert til vel.

    Da blir det ganske høye bølger, i Drammensfjorden, må man si.

    Så det er ikke som i en innsjø akkurat.

    Selv om det er som i indre Oslofjord, mer eller mindre, kanskje.

    Men det kommer noen ganger noen ganske store bølger da, fra disse bilbåtene og andre skip da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Ulf Havmo og jeg, kjørte inn til Drammen, med bussen.

    Så var fjorden full, av tyske krigsskip.

    De skulle på noe vennskaps-greier, (eller noe), til Drammen.

    Det var et spesielt syn, husker jeg.

    Jeg kan ikke huske å ha sett krigskip før, i Drammensfjorden, hverken før eller etter dette.

    Men her var det da kanskje 8-10-12 tyske krigskip.

    Som seilte i samlet flokk, må man vel si, gjennom Drammensfjorden da.

    Så det var jo som en hel armada nesten, må jeg nok si.

    Og Ulf Havmo og jeg, vi trodde vel nesten ikke være egne øyne.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En annen gang, som Ulf Havmo og jeg, dro inn med bussen, til Drammen.

    Så hadde det vært en front mot front-kollisjon, mellom en lastebil og en trailer vel.

    Han i lastebilen døde.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Han hadde kjørt forbi bussen, mener jeg.

    Og råkjørt litt da, i Svelvik vel.

    Noe sånt.

    En olje-bil, (som Ågot og faren min noen ganger pleide å få levert olje av, til huset på Sand vel), han hadde stått feil parkert, eller noe.

    Og så hadde det vel blitt som et kjørefelt der da.

    Eller noe.

    Ei sladrekjærring, hos Ågot, var det vel som sa det, seinere, til meg.

    At den oljebilen egentlig skulle ha stått parkert der og der da.

    Noe sånt.

    Odd Einar Pettersen, han satt vel på med en bil, inn til Drammen, tror jeg.

    Han gikk jo i klassen til Ulf og meg.

    Men Odd Einar var så storvokst, på denne tida, (da vi gikk på ungdomsskolen).

    Så han hjalp til med redningsarbeidet.

    De andre voksne, de trodde nok at Odd Einar var en voksen kar.

    Og ikke en ungdomsskole-elev.

    Så sånn var nok det.

    Ulf og jeg vi ble ikke bedt om å hjelpe til.

    Bussjåføren gikk fra myntapparatet sitt, mener jeg å huske.

    Så jeg kunne ha rappa noen mynter der vel.

    Men det gjorde jeg vel ikke, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En lille julaften, eller noe.

    Når jeg gikk på ungdomsskolen da.

    Så ble jeg rastløs.

    Også fikk jeg med Carl Fredrik Fallan og enten Ulf Havmo eller Espen Melheim.

    På å bli med inn til Drammen.

    Bare for å finne på noe da.

    Og da så vi faktisk Tom-Ivar Myrberg, ved rutebilstasjonen i Drammen vel.

    Han gikk ganske tett sammen med to kamerater.

    Vi sa vel ‘hallå Tommy’, eller noe.

    Men han svarte vel ikke, tror jeg.

    Han var vel kanskje litt sjenert.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som jeg var på besøk hos Espen Melheim, mens jeg gikk det første året, på videregående, eller noe, vel.

    (Eller dette kan også ha vært et av de siste årene, på ungdomsskolen).

    Så var vi en tur ut i stua dems.

    (Vi satt mest foran data-en, på rommet til Espen Melheim da.

    Men tok en tur ut på kjøkkenet, for å finne noe å drikke, eller noe, vel).

    Og der var mora til Espen Melheim, og den yngste søstera hans, (som jeg tror at heter Anette vel).

    Og hu Anette var sur da, og ville ikke ha middagen, som mora prata om da.

    For Anette ville bare ha ‘pølse’ da, som hu sa.

    Og Espen Melheim bare rista på hue da.

    Og gliste litt kanskje.

    Men han sa ikke noe.

    Også gikk vi tilbake til rommet hans.

    For å drive mer med data da.

    Mens mora og søstera hans sikkert fortsatte å krangle ute på kjøkkenet da.

    (Eller noe).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens Pia bodde på Bergeråsen.

    Så hadde hu en gang et brev, liggende borte hos Ågot.

    Brevet lå der så lenge.

    Og lå liksom på kjøkkenbenken da.

    Som for å friste meg, eller noe, som ikke fikk noen brev selv, på den her tida vel.

    Så til slutt så ble jeg så lei.

    Så jeg bare åpna det her brevet da.

    Men det var vel bare noe fra ei venninne av henne, eller noe, tror jeg.

    Men hvorfor det brevet til Pia, skulle ligge borte på Sand, når Pia bodde hos Haldis.

    Nei, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg har fortsatt en del fler notater her, som jeg ikke har fått skrevet om enda, i memoarene mine da.

    Så det blir nok en del fler deler, av dette kapitellet.

    Så jeg få se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, innen ikke alt lenge.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 75: Mer fra Sand

    Fra den siste tiden, fra før jeg flytta til Oslo, høsten 1989.

    Så husker jeg det, at under den tre dagers-eksamenen, som vi hadde, i datafag da.

    Så stakk jeg bort på hamburgerrestauranten Snappys, like ved Gjerdes Videregående der da.

    Og der spiste jeg en cirka 130 grams cheeseburger vel.

    Eller noe.

    Noe sånt.

    Og jeg drakk sikkert en cola da.

    Noe sånt.

    Og da var det to syklister der vel, som også spiste der da.

    Og som sykla noe langdistansetrening, eller noe.

    Jeg spurte dem om hva dem dreiv med, for det hadde ikke jeg ikke sett før, husker jeg.

    At folk som tok sykling så seriøst også spiste på hamburgerrestaurant.

    Men men.

    Midt i eksamen, var vel det her vel.

    Men vi hadde det veldig fritt da, også under eksamen.

    På datalinja da.

    Så jeg angrer ikke at jeg valgte å gå den linja.

    Et år til med ‘Case’, og markedsføring, i Sande, det hadde nok blitt ganske så kjedelig, er jeg redd.

    Så jeg er glad at jeg slapp unna det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det året jeg gikk på Gjerde, så klarte jeg også å forsove meg, til en norsktentamen, en gang.

    (En juletentamen, var det vel kanskje.

    Hvis det ikke var en påsketentamen).

    Jeg fikk haik med en ung forretningskar, (må det vel ha vært), helt fra Bergeråsen og til Gjerde da.

    Han kjørte meg helt bort til skolen.

    Jeg fikk også låne mobiltelefonen hans, og ringte rådgiveren da.

    Og forklarte at jeg var på vei, til skolen.

    Jeg dukket opp der en par timer for seint vel.

    Men jeg forklarte rådgiveren det, (han lave, med det mørke, krøllete håret).

    At jeg var ganske rask, til å skrive, så jeg ville nok ikke ha noen problemer, med å klare å få gjort unna den tentamenen, på tre-fire timer da.

    (Istedet for på fem-seks timer da, som var den ‘vanlige’ tiden).

    Jeg bare satt meg ned, et par-tre timer, og skreiv tre sider da, om den amerikanske valgkampen, eller noe.

    Noe om Reagan, eller noe, tror jeg.

    Jeg fikk dårlig karakter, av Høstmælingen.

    (Norsklærerinna).

    Hu ga meg bare 3+, eller 3/4, eller noe, vel.

    Jeg klagde, (noe jeg sjelden gjorde), og fikk så en 4-er vel.

    Hu sa da at ‘det var egentlig en god stil du hadde skrevet, Erik’.

    Noe sånt.

    Men den stilen må hu jo ha fått av Rådgiveren.

    Utenom den bunken som de andre stilene lå i.

    Så Rådgiveren hadde kanskje prata noe dritt om meg da.

    Til Høstmælingen.

    Om at jeg hadde kommet for seint, og ikke engang sitti tida ut, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Sånn at hu liksom straffa meg, fordi at jeg kom for seint til tentamen da.

    Ved å trekke ned karakteren litt.

    Men jeg mente det da, at jeg godt kunne skrive en sånn stil da, på to-tre timer.

    Uten at den stilen burde være dårligere enn at den burde fått en 4-er, for eksempel.

    Jeg hadde jo hatt ‘S’, i norsk, i karakterboka, et halvår, på ungdomsskolen, for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk litt sjokk da, når jeg forsov meg, på norsk tentamen.

    Så jeg glemte å ta med skrivesaker og.

    Så jeg måtte gå innom den kiosken, som lå på skrått, ovenfor inngangporten, til Gjerdes Videregående der da.

    (Der jeg pleide å kjøpe Basic-sjokolade da).

    For å få låne en kulepenn, av hu dama som jobba der.

    Sånn at jeg hadde noe å skrive med da.

    Og slapp å spørre Fådgiveren, (som jeg huska at var litt sur, fra den gangen jeg måtte spørre spesielt, om å få busskortet mitt. Siden jeg var på den samarbeidsavtalen da, mellom Buskerud og Vestfold, og derfor ikke fikk utdelt busskortet mitt, samtidig med folka fra Kongsberg, osv. da), om å få låne noe å skrive med og da.

    Da hadde jeg nok bare blitt kasta ut derfra.

    Det var bare såvidt jeg fikk lov til å ta den norsktentamen da.

    Siden jeg dukka opp der for seint da.

    Jeg måtte liksom forklare det da, at jeg ikke behøvde så spesielt lang tid da, på å få skrevet den stilen da.

    Jeg var fornøyd hvis jeg kunne sitte der, i et sånt ‘kott’, eller værelse, (eller noe), ovenfor en gang, fra Rådgiverens kontor der da.

    Og da satt jeg jo helt uforstyrret der.

    Så da var det jo ikke noe problem, å få skrevet ferdig en sånn stil, på kortere tid, syntes jeg.

    Fordi der satt jeg jo helt uforstyrret liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev vel om det, i et tidligere kapittel, at faren min fant masse Donald-blader, fra 60-tallet, til kusina mi Lene, og meg, i et falleferdig hus, som var borte ved den tidligere Systua, til Margit og Anne, (Ågot sine søstre, som seinere flytta til Drammen), der.

    Like før han solgte Leirfaret 4B, (var det vel), så prata faren min med meg, om penger, var det vel.

    Han sa at han ville selge de Donald-bladene, for meg, i Drammen, (mener jeg det var).

    Og det gjorde han, og han ga meg noen hundrelapper da, (var det vel).

    Så faren min hadde nok dårlig råd.

    Dette tolket jeg som at han ikke hadde noen penger.

    Og at jeg måtte klare meg selv.

    Og det var ikke så mye penger, som jeg fikk, for de Donald-bladene.

    Et par hundre, eller noe, kanskje.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    For å ta med om alt, så spurte faren min også en gang, om jeg hadde tenkt å ta med de tinga som lå under den gamle senga mi, på det tidligere rommet mitt, inn til Oslo.

    Når jeg skulle flytte inn dit, for å studere.

    ‘Nei’, sa jeg.

    Eller om jeg rista på huet.

    Jeg hadde ikke lyst til å ta med alt mulig av leker og lego og sånn, inn til Oslo.

    Til en liten studentleilighet.

    Jeg så på meg selv som ganske voksen da.

    Og jeg ville ikke ha for mye ting, med meg inn til Oslo.

    For jeg ville se fremover da, og fokusere på studier og studentlivet mitt, osv.

    Men jeg hadde jo aldri forestilt meg, at faren min bare ville kaste de tingene, som lå i en sånn stor ‘tre-oppbevarings-kasse’, med hjul på da, under den gamle senga mi.

    Jeg trodde at jeg ville få de tingene stående, i noen esker, eller noe, borte hos Ågot, eller noe.

    Sånn at jeg liksom kunne se på de tingene, når jeg var på ferie og sånn da, på Berger/Sand.

    Og jeg forventet ikke, at faren min skulle selge leiligheten, uten å be meg om å ta de tinga jeg ville ha, først.

    For det skjedde ikke.

    Jeg fikk ikke noe forvarsel.

    Plutselig hadde dem bare flytta tinga mine, (faren min og Erik Thorhallsson).

    Så jeg fikk ikke ‘redda’ de tingene jeg ønsket å ta vare på da.

    Så dette var som et slags sjokk for meg, må jeg si.

    Det var nesten som at jeg ble voldtatt, vil jeg si.

    Og jeg vet ikke om jeg noen gang kom meg helt over det.

    At jeg plutselig mista mesteparten av de gamle tinga mine, fra Larvik og Bergeråsen da, som jeg hadde vært glad i, under oppveksten da.

    Det var nesten som noe nokså traumatiserende, vil jeg nok si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I russetida, så følte jeg meg ikke alltid helt hjemme.

    Ihvertfall ikke når vi var på russekroer, på diskoteker, i Oslo.

    Jeg husker på en russekro.

    Det kan ha vært på Cats, i Storgata, eller der det seinere ble So What, i Grensen.

    Jeg stod ved porten liksom, fra smuget utestedet lå i da.

    Og stura, må jeg si.

    I russedressen min da.

    Ingen ville snakke til meg der vel.

    På russekroa da.

    Så jeg kjeda meg fælt da.

    En gruppe russedamer stod ikke langt unna meg da.

    Opptatt med sitt da.

    En fyllik kom forbi, og sa ‘du vil få din tid, det ser jeg i øya dine’.

    Eller noe sånt.

    Så det var jo rimelig flaut da.

    Den eneste som syntes synd på meg, det var en gammel fyllik, som gikk forbi, i Storgata eller Grensen da.

    Selv ikke etter dette, så sa disse russedamene noe til meg vel.

    Så i Oslo, der var det vanskelig å bli kjent med folk, syntes jeg.

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg jobba på CC Storkjøp, så hadde jeg også klart å ta imot en falsk sjekk.

    Noe som jeg fikk kjeft for, (noe jeg fikk rimelig ofte der, på CC Storkjøp, som jeg også har skrevet om tidligere), av butikksjef Karin Hansen da.

    Sjekker var mye mer vanlig å bruke, på 80-tallet, enn nå for tiden da.

    Det var kanskje 10-20 kunder, som på en vanlig dag, betalte med sjekk, i kassa mi da.

    Noe sånt.

    Og vi hadde vel ikke bankterminaler, i kassene våre, mener jeg å huske.

    (Det fikk dem sikkert seinere der, men jeg tror ikke at dem hadde det, (sånn som jeg husker det), i 1988/89, da jeg jobba der).

    Den som lurte meg, det var en utlending.

    En farget mann, med tynt ansikt, hadde bankkortet til en annen farget mann, med litt tjukkere ansikt vel.

    Noe sånt.

    Og jeg husker at jeg så det, at dette ikke var den samme personen.

    Men jeg følte meg kanskje litt truet, av han voksne mannen da.

    I 50-åra kanskje.

    Jeg var jo fra Berger, og ikke vant med utlendinger.

    Og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, når noen kom med falskt bankkort.

    Det bare gikk automatisk liksom, at jeg ga han penger igjen, for en sjekk på 500 kroner vel.

    Jeg var vel sliten og trøtt og, tror jeg.

    Og det var kanskje Karen Hansen, (hu sure butikksjefen), som jobba som sjef, på den vakta da.

    Det er mulig.

    Og de hadde ikke calling der heller.

    Bare en ringeklokke.

    Og når man trykket den, så dukka bare han Henrik opp da.

    Som var en ganske røff, mer eller mindre kriminell, kar da.

    Som jobba på gølvet da.

    Så det skjærte seg der gitt.

    Så jeg klarte å ta imot en falsk sjekk da.

    Men det var uvant for meg, med fargede personer, fra en annen kultur da.

    Jeg var jo ganske ung da, og fortsatt i tenårene.

    Og var fra Berger, hvor det ikke var noen fremmedkulturelle folk da.

    De eneste fargede på Berger, de var adopterte.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så det fantes ikke noen muslimer, eller noe, på Bergeråsen, på 80-tallet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det dukka visst også opp noen signøyere, under ei motorveibru, eller noe, like ved CC Brakerøya der.

    Mens jeg jobba der da.

    De stjal visst fælt, mener jeg at han Harald, fra Lier vel, sa.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Henrik visste meg en gang det.

    Inne på garderoben, på CC Storkjøp der.

    At han hadde en sex-kontrakt, med dama si.

    Dama måtte gi han sex da, så og så ofte da.

    Og på den og den måten da.

    (Noe sånt var det vel).

    Dette var en kontrakt skrevet på skrivemaskin da.

    Og som jeg ikke har sett noe lignende av.

    Hverken før eller seinere vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På bursdagen min, 25. juli 1989.

    Så hadde jeg vel fått litt nok, av Pia, Cecilie, (og bestemor Ågot), igjen vel.

    Jeg gikk ned på stranda, nedenfor Ågot der.

    Og lå i sola en del og sånn vel.

    Jeg gikk også etterhvert bort til Krok der.

    (Noe jeg ikke pleide å gjøre.

    Kanskje det var fordi at det var bursdagen min.

    Og jeg tenkte det, at jeg måtte gjøre noe spesielt).

    Noen tenåringsjenter, fra Oslo vel, hoppa i vannet, fra en brygge, (eller noe), på Krok da.

    Akkurat da jeg dukka opp der.

    Jeg tok også tok meg en dukkert da, like ved der de jentene bada.

    (Mora til ei av dem var der også, mener jeg å huske.

    Og nesten heiv dem uti vel.

    Noe sånt).

    For det var så langgrunt, på den stranda, nedafor Ågot der.

    Så man måtte gå utover i flere hundre meter da, for å få bada.

    Og det hadde jeg nok ikke gjort da.

    Jeg hadde nok bare liggi i sola, eller slappa av ihvertfall da.

    Etter at jeg hadde bada, så gikk jeg litt utover, på en vei, som gikk ut på Krok der da.

    En grusvei vel.

    To av de ‘bade-jentene’, de satt oppi fjellet der cirka.

    Jeg spurte dem vel, om de hadde fyr vel.

    Og de sa at jeg kunne få fyr da.

    (Noe sånt).

    Så satt jeg der, og chatta litt med dem da.

    I en halvtime kanskje.

    Noe sånt.

    Ei ung og smekker brunette, fra Oslo.

    Hu hadde skadet beinet sitt.

    Eller noe.

    Så hu satt liksom å skræva der da, i bikinitrusa si.

    Noe hu unnskyldte seg for da.

    Jeg sa det ikke gjorde noe.

    Hu sa også det, at hu hadde vært på konsert, i Italia.

    (Jeg nevnte kanskje at jeg hadde vært på the Cure-konsert, noen måneder tidligere).

    Og der hadde folka skikkelig klådd på henne, sa hu, mens hu hadde gått fram og tilbake da, på en konsert der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så gikk jeg tilbake til Ågot.

    Jeg hadde ikke vært hjemme på hele dagen cirka.

    Jeg var vant til å bo alene, så jeg ville ha litt tid, for meg selv da.

    I stua til Ågot, så satt hele Svelvik-avdelingen, av Lyche/Depeche-gjengen da.

    Det var Pia, Cecilie og Pia sine kommunist-venninner da, fra Svelvik.

    Det var de som hadde hatt den festen, (som jeg har skrevet om tidligere), hvor de spilte Laibach/Across the Universe, på.

    Mens hu Heidi, (fra Lyche-gjengen og Drammen vel), ble knulla sånn at hu stønna sånn at det hørtes i hele leiligheten da.

    Mens en blond gutt vel, fra Drammen satt der mens han kjælte med en kniv da.

    Mot armene sine, osv.

    (Noe sånt.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel da).

    Alle disse jentene var jo drit sure da.

    Og Ågot og vel.

    De skulle vel ha noe overraskelsesselskap for meg, eller noe.

    Også visste de ikke hvor jeg hadde vært da.

    Men dette var jo Pia sine venner.

    Jeg var jo egentlig ikke i den kommunist/Lyche/Depeche-gjengen.

    Så jeg syntes bare at dette var morsomt da.

    (At de kommunist-venninnene osv., til Pia, fra Svelvik, ble så sure på meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fortalte vel ikke søstera mi og Cecilie og dem det.

    At jeg hadde prata med noen Oslo-jenter da, nede på Krok der.

    Det tror jeg ikke at jeg prata noe med dem om.

    For dem var rimelig sure da.

    Sånn som jeg husker det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter at jeg flytta til Oslo.

    Så bodde jeg de første to ukene, i Haldis sin leilighet, ved Kiellands plass, (i Uelands gate der).

    Jeg hørte på radioen, (på nærradiostasjonen Radio 1 vel antagelig), at det var noe slags jubileum, eller noe, på Oslo City.

    Noe sånt.

    Så jeg dro ned dit.

    Og gikk opp i tredje etasje der.

    For å se på noe musikk-show der da, eller noe.

    Og hvem dukket opp der?

    Jo.

    Guro, (fra Skjetten og EF Språkreiser-turen, til Brighton, sommeren 1988).

    (Hu som min tremenning, Øystein Andersen, hadde sagt om, at var stygg.

    Eller han sa, (om meg), da hu Guro flørta litt med meg vel.

    I andre etasje på McDonalds der, ved Churchill Square, i Brighton.

    At, ‘Erik har bare sjangs på stygge damer’).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvem hang Guro sammen med der?

    Jo, hu Oslo-jenta, som jeg hadde møtt på Krok, på bursdagen min.

    Hu smekre/ganske hotte brunetta.

    Som hadde sitti og skrævi, i bikinitrusa der da, oppe på en sånn ‘hemmelig’ røykeplass da, som hu og noen venninner av henne hadde vel, oppi en slags fjellside der da, på Krok da.

    Hu som hadde blitt så fælt klådd på da, på en konsert sa hu, nede i Italia da.

    Hu dama, hang sammen med Guro da.

    (Uten at jeg visste det, at de to kjente hverandre, fra før).

    Jeg hadde jo sagt til de to Hammerfest-jentene, som jeg syntes at var litt vel rølpete og litt vel mye, på ‘fjortiss-fylla’, i Brighton.

    At jeg var homo.

    Bare for å få en unnskyldning, til å gå fra dem.

    Siden Øystein og dem venta på meg.

    Øystein mente først at jeg burde gå bort til dem, der de satt, på en gangbru, over Old Shoreham Road vel, (mens dem var på fjortiss-fylla da).

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel da.

    Uten at jeg skjønte hvorfor Øystein sa det.

    Men men).

    Så jeg chatta med Guro da.

    Og sa hei til hu fra Krok og vel, (vil jeg tippe på ihvertfall).

    Jeg husker ikke om hu kjente meg igjen, eller ikke.

    Men Guro kjente meg igjen, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Jeg spurte Guro om hu kunne anbefale noen diskoteker, i Oslo.

    (Jeg hadde jo festa mye i Oslo, sammen med Magne Winnem og også i russetida.

    Og vært på alle diskotekene i Oslo omtrent).

    Men hu sa, ‘vi har jo Metro da’, hu Guro da.

    (Noe sånt).

    Og Metro, det var et homse-diskotek, mente jeg, at jeg hadde hørt.

    Så da bare tuppa jeg til henne da, (jeg hadde vel på meg joggesko sikkert).

    Siden hu var så uhøflig da.

    (Jeg ville ikke ha rykte på meg for å være homo, i Oslo liksom.

    Det var tøft nok, (syntes jeg), da det her foregikk, i Brighton liksom, året før da.

    For det ble en sånn anspent stemning der, på det språkkurset, syntes jeg, etter at jeg hadde sagt at jeg var homo, til de her to jentene, fra Hammerfest, som var på fjortis-fylla da, bare for å få en unnskyldning, til å gå fra dem.

    Siden det ikke gikk an å prate med dem omtrent da.

    Når dem satt oppå den her gangbrua da.

    Siden dem var så fulle og rølpete da.

    Så sånn var det).

    Jeg flytta ikke til Oslo, for at sånne frekke jenter skulle kødde med meg der liksom.

    Nei, det fant jeg meg ikke i.

    Så sånn var det.

    Og så stakk bare de jentene da.

    Og etter det, så har jeg ikke sett noe, til hverken hu Guro, eller hu som skræva så fælt, (i bare bikinitrusa), nede på Krok der, igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe snnet, rimelig rart, skjedde også rundt denne tida.

    (Dette var kanskje i juli 1989 da.

    Noe sånt).

    Pia og Christell, dro meg med, for å ligge i sola, på stranda, mellom Sand og Bergeråsen der.

    (En strand, hvor folk nesten aldri solte seg.

    Det er vel ganske langgrunt der.

    Og den stranda blir en god del brukt av folk, som går mellom Bergeråsen og Sand.

    (For eksempel, så var det sånn.

    At den sommeren, som vi plukka jordbær, for familien Sand.

    Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo og meg.

    Et par-tre år, tidligere på 80-tallet.

    Så gikk vi langs akkurat den stranda der da, (hvor Christell og Pia plutselig ville sole seg), hver morgen da, når vi skulle plukke jordbær.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så derfor er det sjelden at folk ligger der, for å sole seg.

    For å si det sånn.

    Da ligger dem heller på Ulvika, eller på Sandvika, eller på svabergene i retning Ulvika, (fra der Pia og Christell ville ligge), eller på/ved flytebrygga lenger mot moloen på Sand der).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Christell lå der i bikini, husker jeg.

    Og Pia lå der i badedrakt eller bikini vel.

    (Det husker jeg ikke helt, hva Pia lå i av badetøy akkurat.

    Jeg så nok ikke så nøye på søstera mi, tror jeg.

    Men men).

    Så dukket plutselig Espen Melheim, Annika Horten og Anne Uglum opp der.

    Så dette ble bare rarere og rarere.

    De skulle windsurfe der.

    Espen Melheim hadde surfebrett.

    Og skulle lære Anne og Annika å surfe.

    Anne og Annika gikk der i bare bikinitrusa.

    De var toppløse.

    Og hadde vel gått toppløse ihvertfall fra parkeringsplassen ovenfor Teskjekjærringa der, vil jeg nok tippe på.

    (Om ikke gjennom Havnehagen da.

    Selv om dem vel antagelig ikke ville ha turt det).

    Anne og Annika var jo to veldig smekre, pene og vakre tenåringsjenter da.

    De gikk i klassen til Christell og Pia, på grunnskolen.

    Jeg var jo kamerat, med Espen Melheim.

    Som hadde gått i klassen min tidligere.

    Og det virka jo litt døvt, å bare ligge å sole meg, sammen med søstra og stesøstera mi.

    Når Espen Melheim og Anne og Annika, skulle windsurfe, like ved der vi lå.

    (Vanligvis var det lite som skjedde, på denne grunne stranda.

    Som det ikke var så mye sand på heller.

    Så dette var nok noe planlagt noe, hele greia, vil jeg nok tippe på).

    Jeg gikk bort til Espen og dem.

    Da de dukka opp der.

    (Jeg kjente jo Annika fra før.

    Hu hadde jo vært med Haldis til CC, sammen med meg og Christell, en gang.

    Og Anne Uglum og Espen Melheim.

    De hadde jeg jo festa sammen med, en nyttårsaften, et år eller to før det her vel.

    Og jeg hadde jo da til og med vært inne i stua, hos Anne Uglum og dem da.

    Siden jeg trodde at festen skulle fortsatte der.

    Etter at Espen Melheim hadde klenga på henne.

    I oppkjørselen til Espen Melheim og dem da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De her tre folka.

    De hadde med en våtdrakt.

    Som Anne, Annika og meg, bytta på, å låne.

    Jeg gjorde det vel best vel, (syntes jeg), når det gjaldt windsurfinga.

    Espen Melheim stod bare og så på.

    Hverken Anne Uglum, Annika Horten eller meg, hadde prøvd windsurfing før.

    Men jeg syntes ikke bare at jeg kunne ligge der, sammen med søstera mi og stesøstera mi da.

    Når Espen Melheim dukka opp der da.

    Så sånn var det.

    Både Annika og Anne var lyshårede skjønnheter da.

    Annika hadde litt større pupper vel, (enn Anne Uglum da).

    Nesten like store som Christell sine vel.

    (Som jeg jo hadde sett, noen uker før, på Marienlystbadet, (var det vel).

    Da hu gikk rundt toppløs der, mener jeg).

    Men Anne var kanskje litt mer smekker enn Annika da.

    (Det er mulig).

    Så de var cirka like sexy-e, de her to jentene, vil jeg si.

    Og hvis man tar med Christell, så var det jo tre skikkelig sexy og hotte 16 år gamle jenter, det her, vil jeg si.

    Dette var vel de tre mest sexy og hotte damene på hele Bergeråsen, på den her tida, vil jeg vel tippe på.

    Så det var kanskje litt rart, at alle de tre skulle befinne seg toppløse eller i bikini da.

    Rundt Espen Melheim og meg der.

    For Espen Melheim var en stille kar på skolen da.

    Som nesten aldri prata noen med noen av jentene i klassen, (sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).

    Og jeg selv, jeg hadde jo vært mobbeoffer, på ungdomsskolen.

    Og hadde jo bodd alene, fra jeg var ni år, osv.

    Så at Melheim og jeg, plutselig skulle ha selskap av alle disse utrolig fine tenårinsjentene, (det vil si Anne, Annika og Christell da), på stranda, på Sand der da.

    Det syntes jeg at nesten var for utrolig til å være sant.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi prøvde windsurfing, sånn cirka tre ganger hver vel.

    Og Anne, Annika og jeg.

    Vi bytta på, å ha på oss den våtdrakten, til Espen Melheim da.

    Så ble hu Anne Uglum litt rar, husker jeg.

    Hu begynte å gå utover på en flytebrygge, (eller noe), der.

    (Var det vel).

    Og jeg lurte på om hu gråt, (eller noe), husker jeg.

    Jeg fulgte etter henne, som for å spørre henne, om hva som var galt.

    Men Annika sa at hu Anne Uglum var ok da.

    Og så gikk Espen Melheim, Annika og Anne tilbake, bort fra stranda igjen.

    Like fort som de hadde dukka opp cirka da.

    Christell spurte meg om, ‘liker du dem?’.

    (Hu mente vel Anne og Annika da).

    ‘Ja’, svarte jeg.

    De var jo to pene og sexy tenåringsjenter, begge de to da.

    De hadde begge pent lyst hår.

    Og de var slanke og smekre.

    Og de hadde jo pupper og sånn.

    Og de var vel litt solbrune og kanskje.

    Så de var jo veldig attraktive begge to, må jeg jo si.

    De var cirka like attaktive som Christell var, syntes jeg.

    Henne ble det jo sunget om, i konfirmasjonssangen hennes, at ‘hadde det vi kaller sex-appeal’.

    Og det var vel mer enn et år før det her, tror jeg.

    Og Christell var også lyshåret, (som Anne og Annika da).

    Og var også slank og smekker.

    Og hadde også pupper og sånn, som Anne og Annika.

    Så de her tre tenåringsjentene, de kunne vel nesten ha vært som tre ‘sex-kittens’ da.

    Kan man vel nesten si.

    De var alle tre veldig hotte og sexy-e da, syntes jeg.

    Det var kanskje litt rart, at alle disse tre ‘sex-kittens-ene’, hadde gått i samme klasse.

    At tre så hotte, blonde damer, skulle ende opp, med å gå i den samme klassen liksom.

    (Selv om de vel gikk i tre forskjellige klasser, på videregående, vil jeg ihvertfall tro, på den her tiden).

    Det var kanskje litt spesielt,

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det skjedde også en del fler ting, på denne tiden, før jeg flytta til Oslo.

    Det får jeg prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet.

    Vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 59: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 9)

    Etter at Pia hadde hatt et par fester, i Leirfaret 4B, med sine venner, fra Depeche/Lyche-gjengen, fra Drammen.

    Så sa Cecilie Hyde til meg, en kveld, i Leirfaret 4B der, at nå hadde jeg fått møte Pia og hennes venner, men mine venner hadde ikke vært der.

    Noe sånt.

    Men da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare.

    For jeg var litt flau, over å ha så mye med den her Depeche/Lyche-gjengen å gjøre liksom.

    Og søstera mi Pia, hu vanka jo sammen med de jentene, på Berger og i Svelvik, som hadde dårligst rykte, nemlig Eva Olsen og Tina ‘Turbo’.

    (Ihvertfall i tiden før hu ble kjent med Cecilie Hyde).

    Så jeg var kanskje litt flau over søstera mi da, for å si det sånn.

    Hu hadde jo også begynt å røyke, fant jeg ut, da vi skulle besøke tante Ellen, i Sveits, et drøyt år, før det her, nemlig sommeren 1987.

    Så sånn var det.

    Så jeg hadde ikke så lyst til å dra kamerater hjem til meg, mens Pia og Cecilie var der, for å si det sånn.

    Og jeg hadde jo allerede hatt en veldig mislykket bursdagsfest, noen måneder før det her.

    Da Pia skulle be noen folk, for meg, (noen pene damer i klassen sin, håpet jeg).

    Men da sa ikke Pia til meg, hvem hu hadde bedt.

    Og hu og Frode Kølner og en kamerat av han fra Larvik, dro meg med på en strand, på Berger, som heter Sandvika, sånn at jeg ikke fikk gjort noen forberedelser, til den festen.

    Så den festen ble helt mislykka da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Pia hadde også noen venninner i Svelvik, som var kommunister, tror jeg.

    En gang, på Svelvikdagene, sommeren 1988, må det vel ha vært.

    (Hvis det ikke var 16. mai, 1988 da.

    Siden 16. mai også er en stor festdag, i Svelvik, så jeg pleier noen ganger å blande Svelvikdagene og 16. mai.

    Men men).

    På den festdagen, i 1988, så var Espen Melheim og jeg, ved Samfunnshuset i Svelvik, hvor det var tjukt av folk da.

    Og plutselig dukka det opp ei Svelvik-dame der, som jeg ikke kjente, og som sa navnet mitt da, ‘Erik Ribsskog’.

    (Og så sa hu noe sånt, som at ‘for et (fint) navn’, eller noe.

    Og jeg var jo fortsatt jomfru, (og hadde vært veldig seint i puberteten), og ikke så vant til å få oppmerksomhet, fra damer da.

    Så jeg syntes jo at den her oppmerksomheten var litt artig da.

    Selv om jeg også syntes at det var litt rart, at noen jeg ikke kjente, visste hvem jeg var.

    Men men.

    Espen Melheim så ihverfall ut til å bli imponert, eller noe, siden hu Svelvik-dama flørta med meg da.

    Eller hva man skal kalle det at hu sa navnet mitt.

    (Espen Melheim lo vel, av den her ‘scenen’ da, var det vel.

    Så han ble kanskje imponert, eller noe, hva vet jeg).

    Men det var jo ikke sånn, at jeg syntes at hu Svelvik-dama var noe ‘hot’, eller noe.

    Men det var ei dame, ihvertfall.

    For å si det sånn).

    Dette må nok ha vært etter høsten 1987, for før det, så kalte jeg meg Erik Olsen, på skolen.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapitell).

    Dette var ei dame som vel gikk i parallellklassen, til Espen Melheim og meg vel, da vi gikk på ungdomsskolen.

    Og som seinere gikk på allmenn vel, (på Sande Videregående), så det er mulig at hu gikk i klassen til Espen Melheim.

    Hvem vet.

    Det var ei med krøllete hår, og som var nesten litt lubben vel.

    Noe sånt.

    (Jeg lurer på om hu het Linda muligens, (eller om det var venninna hennes, ei annen ‘tjukk’ dame, som het Linda).

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men men).

    Og en gang, da Pia bodde hos meg, (i Leirfaret 4B), noen måneder etter det her.

    Så dro hu med meg, på en fest, på Ebbestad, eller noe, i Svelvik.

    (Eller om det kan ha vært på Mariåsen, (eller noe), som er navnet på et annet byggefelt vel, ovenfor Svelvik sentrum der).

    Det er mulig at hu fra Natur og Ungdom, var der.

    Camilla Skriung.

    Camilla Skriung var ihvertfall på den ene av festene, som søstera mi hadde, i Leirfaret 4B, husker jeg.

    Sammen med sin venninne Annette vel.

    (Noe sånt).

    Annette var ei med lyst hår, som søstera mi ba meg ‘snakke med’.

    Noe sånt.

    På den festen i Leirfaret 4B da.

    Uten at søstera mi sa noe til meg, om hvorfor jeg liksom skulle prate med hu unge, lyshåra venninna, av hu Camilla Skriung da.

    Men men.

    Uansett hvem som var på den første festen.

    Så dro etterhvert søstera mi meg med på en annen fest, også på et sånt byggefelt, ‘bakenfor’ Svelvik sentrum der.

    Vi gikk til den andre byggefelt-boligen da.

    Det som skjedde der, var at hu Heidi, (som jeg seinere har lurt på, om egentlig var en gutt), ble knulla, på soverommet, (av en jeg ikke fikk med meg hvem var), sånn at hu stønna skikkelig, (sånn at man hørte det rimelig høyt i stua da, for å si det sånn).

    Mens en ung, blond gutt, fra Drammen vel, (som også hadde vært på en av Pias fester hos meg vel), satt og lekte seg med en kniv, i stua der.

    Så satt hu ene ‘kommunist-dama’, på en sang, som het Laibach/Across the Universe, på platespilleren.

    Så sa hu kommunist-dama det, til søstera mi, Pia, at hvis det var noe, at hu trengte hjelp, eller noe, så kunne hun bare si fra til henne.

    Det samme sa hu til meg, at dette gjaldt også meg da.

    Jeg skjønte ikke noe særlig at det her, men jeg ble vel med for å kanskje bli kjent med noen damer da, og for å prøve å følge med litt, på hva søstera mi dreiv med da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg tenkte på den festa, at han gutten, med lyst hår, (som var sånn 16 år kanskje vel), kanskje var forelska, i hu Heidi, og derfor satt med en kniv, og liksom nesten begynte å skjære av seg håndleddene, (eller noe), da.

    Så jeg sa vel fra om det her til Pia.

    Som bare lo litt av det vel.

    Så den episoden der var rimelig spesiell, husker jeg.

    Det var nesten som noe sermonielt, når hu ene kommunist-jenta, (tror jeg at hu var ihvertfall), satt på den Laibach/Across the Universe-sangen da.

    Så det var rimelig spesielt, det er helt sikkert.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En annen gang, så var Pia, hu Heidi og jeg, hos Jan Snoghøj, på Gulskogen, av en eller annen grunn.

    Så kom pluteselig han Erik Thorhallsson inn døra, i andre etasje der, med en six-pack med øl, som han kom dit for å levere, til Pia da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og da begynte hu Heidi senere å ‘messe om’, husker jeg, at en kar som så ut som en gresk gud, eller noe, hadde kommet med øl til Pia da.

    Noe sånt.

    Jeg syntes det var litt rart, at Pia ba Erik Thorhallsson, om å kjøpe øl for henne.

    Hvorfor ba hun ikke meg, som var broren og som hun så nesten hver dag, i Drammen og/eller i Leirfaret 4B.

    Det var litt spesielt, husker jeg at jeg syntes.

    For Pia hadde jo også prata litt ‘dritt’, om Erik Thorhallsson og han Tom Bråten og den gjengen der.

    At de hadde ei jente i Sande som de utnytta for sex og sånn da, og som de vel pulte i rompa, mener jeg at søstera mi sa.

    Og ikke var noe ‘snill mot’ da, (var det vel at søstera mi sa).

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Christell sa en gang, til Tom Bråten, mens jeg var hos Jan Snoghøj, på Gulskogen, at Tom Bråten. (og dem), hadde fått Turid Sand, til å mastrubere, i bilen deres, en gang, i Holmestrand.

    Christell klagde på Tom Bråten da, for det her.

    At de hadde utnytta Turid Sand da, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det ble også sagt, i leiligheten til Jan Snoghøj der, dette skoleåret, av Erik Thorhallsson, (mener jeg det var), at noe av det beste han visste, var å pule ei dame i rompa.

    Jeg tror at det var Erik Thorhallsson som sa det, ihvertfall.

    Hvis jeg husker riktig.

    (Han gliste ihvertfall når han sa dette, husker jeg).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da var det en annen kar der forresten, som sa det, at det syntes han at var som tabu, (eller noe), å pule damer i rumpa.

    Jeg lurer på om det var han som hadde snus der.

    En eller annen lærte meg å lage sånne ‘snus-kuler’ da, på en fest hos Jan Snoghøj der, husker jeg.

    Og da merka jeg det, at jeg ble svimmel, (og nesten full, må jeg vel nesten kalle det), av å ha sånn snus i kjeften da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, (den siste festen, som jeg var på der vel), så skulle Tom Bråten og en annen kar, tilbake til Berger.

    Det ville jeg også.

    Jeg husker ikke hvorfor jeg var hos Jan Snoghøj, men jeg hadde kanskje vært på en fest da, sammen med Pia, eller noe, og endt opp hos Jan Snoghøj da, i Gulskogen.

    Det er mulig.

    Men men.

    Og da, så ringte Tom Bråten, (tror jeg det var), til Lene Andersen(!), som hadde gått i klassen min, på Berger Skole, Svelvik Ungdomsskole og Sande Videregående.

    Lene Andersen hadde alltid gått for å være en av de peneste jentene, i klassen min liksom.

    Så at disse her gutta kunne bruke hu som en slags taxi, det kom nesten som et sjokk for meg, husker jeg.

    Men ikke lenge etter, så dukka Lene Andersen opp der, med en Opel Manta, som hu hadde kjøpt for noen penger, som hu hadde i banken.

    For Lene Andersen hadde nemlig vunnet en bil, som gevinst, i et lotteri, en gang.

    Også hadde hu solgt den, og satt pengene i banken.

    Også hadde hu kjøpt en Opel Manta da, når hu fikk seg lappen, noen måneder før det her da.

    Den Opel-en, den hadde hu vel forresten allerede skoleåret før, mener jeg å huske.

    Da både Lene Andersen og jeg, gikk i Markedsføringsklassen, på Sande Videregående.

    For jeg mener å huske det, at Jan-Ivar Lindseth, i klassen vår, (hvis det ikke var Ove Reiersrud, fra Drammen), gjorde et poeng ut av det, at Opel Manta, (som Lene Andersen allerede hadde kjøpt seg da vel antagelig), ikke var en typisk damebil da, men heller en rånebil, eller en sportsbil da.

    At det var en typisk bil for karer da, (var det vel han i klassen vår mente), og ikke for damer da.

    Noe sånt

    Så sånn var det.

    Men da dukka det vel ikke opp noe svar, fra Lene Andersen, tror jeg, på hvorfor hu hadde kjøpt seg Opel Manta da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og jeg hadde drikki, hos Jan Snoghøj, og var rimelig full, da jeg satt på med Lene Andersen der.

    Jeg så på de Tom Bråten og dem, som rimelig tøffe.

    Og jeg sa vel ikke hei engang, til Lene Andersen.

    For jeg så på de Tom Bråten og de, som nesten kriminelle da.

    For Pia hadde jo advart meg mot dem, og sa at de utnytta Jan, osv.

    Men Erik Thorhallsson, (som var i den samme gjengen, som Tom Bråten), han jobba jo for faren min.

    Og disse hang jo hos Jan Snoghøj, hvor faren min hadde sagt det, at jeg kunne ligge over, de gangene, som jeg jobbet lørdager, på CC Storkjøp, osv.

    Så jeg kom jo i kontakt med de her tøffingene, fra Berger, uansett om jeg ville eller ikke da.

    Men jeg sa ikke et ord, til Lene Andersen.

    Og jeg sa ikke til Tom Bråten og dem, at Lene Andersen hadde gått i klassen min, i nesten fire år på barneskolen, tre år på ungdomsskolen og et eller to år på videregående da.

    Det nevnte jeg ikke noe om.

    Og jeg sa vel ikke ‘hei’ engang, til Lene Andersen, Tom Bråten og dem, og jeg, satt på med henne da.

    For jeg lurte på om noe var galt, siden de gutta bare kunne bruke henne som en slags taxi da.

    Det hadde jeg aldri hørt om før, at noen brukte en av de peneste jentene, på Berger, som taxi da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Lene Andersen og Erik Thorhallsson, (og vel også Tom Bråten), de bodde jo på Berger da.

    Mens jeg bodde på Bergeråsen.

    Og det er egentlig to forskjellige steder, må man vel si.

    Så jeg skjønte ikke helt forholdene på Berger da.

    Må jeg si.

    Så jeg satt bare å holdt kjeft, for det meste, da Lene Andersen kjørte oss fra Gulskogen til Berger da.

    Som en taxi.

    Lene Andersen kjørte E-18 om Sande.

    Og hu kjørte ganske fort.

    Så da jeg tente meg en røyk, i fylla da, i baksetet i den Opel Manta-en, til Lene Andersen.

    Så bomma jeg, da jeg liksom skulle få asken på sigaretten, til å blåse ut av vinduet da.

    (Jeg satt bakerst til høyre, i bilen til Lene Andersen da).

    Det blåste ganske mye, da jeg åpnet vinduet.

    For Lene Andersen kjørte ganske fort.

    Så jeg traff en sølvfarget list, som var ovenfor vinduet, med sigaretten.

    Sånn at det ble et stygt, svart merke, over vinduet, i bilen til Lene Andersen da.

    Men jeg bare lot som ingenting, (må jeg innrømme).

    Og ingen sa noe.

    Men jeg lurer på om de merka dette, mens vi kjørte på E-18 der da.

    Men at de i bilen også lot som ingenting.

    Lene Andersen må vel ha begynt å grine, (vil jeg vel nesten tippe på), da hu så det merket i bilen sin, som jeg hadde laget, på den lista, over det bilvinduet, i baksetet, på bilen hennes da.

    Men etter dette, så har jeg vel aldri prata noe mer, med Lene Andersen.

    Så hu er vel kanskje rimelig sur på meg nå, hvis jeg skulle gjette.

    Siden jeg ødela den fine Opel Manta-en hennes da.

    Så sånn er nok det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Tom Bråten dro meg med på en fest.

    På Berger.

    Ved arbeiderboligene der et sted vel.

    Og der var det to folk, som var et år eldre enn meg.

    Som prata åpent om, om de skulle ha sex.

    Også gikk de opp i andre etasje, og hadde sex.

    Også kom de ned igjen.

    Også prata de mer, om å ha sex, også gikk de opp igjen, for å knulle en gang til da.

    (Jeg lurer på om det kan ha vært han artisten Jensemann, og hu Connie, eller noe.

    Men det tørr jeg ikke å si sikkert nå.

    Det husker jeg ikke sikkert.

    Men hvis jeg skulle tippe, så kunne det kanskje vært for eksempel de to da.

    Noe sånt).

    ‘Så frigjort var ikke jeg, da jeg var på den alderen’, sa Tom Bråten, (var det vel).

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så dukka det opp en kar der, som jeg lurer på om var han Banemannen, hos Berger IL.

    Som jeg har skrevet om tidligere, at jeg misforstod, når jeg spurte når vi skulle møte til en kamp, som jeg var tidlig ute til da.

    Og derfor kom for sent til den kampen, for jeg dro bort til ved Berger Brygge der, og tøffa meg ved å ta en krabbe i munnen, osv., siden noen andre unger dreiv med det der, husker jeg.

    Men men.

    Jeg begynte å prate dritt om faren min, husker jeg.

    Siden han lot meg bo alene, osv.

    Men da ble han som ligna på han Banemannen sur, og sa det, at han ikke likte folk som prata dritt om faren sin.

    Så sånn var det.

    Etterpå, så havna Tom Bråten og han kameraten hans, (som også hadde vært på den festen, hos Jan Snoghøj, på Gulskogen), og meg, på nachspiel, hos Trine Lise, (som Geri kalte for ‘Bromma’), som jeg hadde gått i samme klasse som, på Berger Skole, og Svelvik Ungdomsskole.

    Jeg var litt full, og synet av Bromma, gjorde meg litt sur da.

    Vi satt rundt et bord der, hjemme hos Bromma, (tror jeg det var). vi fire folka da.

    (Hu bodde ikke så langt unna Berger Kirke, tror jeg.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Jeg kjefta på Bromma, og sa det, at hu hadde vært med på å mobbe meg, da vi gikk på barneskolen, osv.

    Men da sa Bromma det, at hu aldri hadde mobba meg.

    Da holdt jeg kjeft.

    Men det jeg tenkte på, det var den gangen som Bromma, Linda Moen og Lene Andersen, dytta meg ned, den skråningen, ned til grusbanen, utafor musikkrommet, på Berger Skole der.

    En vinterdag i fjerde eller femte klasse, eller noe, vel.

    Og også en gang, da jeg og tre andre gutter, (blant annet Tom-Ivar Myrberg vel), gikk oppe ved Brekke Gård der, når vi var på noe orienteringsgreier, med Berger Skole vel.

    Da hviska de samme tre jentene sammen, og så begynte de å råflørte/klenge, på de tre andre guttene.

    Sånn at jeg ble stående der alene da.

    (Som en fjomp, eller noe, må man vel si).

    Mens de andre guttene, som gikk sammen med meg, alle tre fikk en dame som flørta og tok på dem, og sånn, da.

    Så det mobba Tom-Ivar Myrberg meg for seinere, husker jeg.

    Mens han gliste.

    Og mens han sa A men ikke B vel.

    Så jeg kunne ha nevnt de to her episodene, for Bromma, da hu sa det, at hu aldri hadde vært med på å mobbe meg.

    Men det gadd jeg ikke da.

    For jeg var litt full.

    Og dette her skjedde jo da vi gikk på barneskolen.

    Så jeg fant ikke noe grunn til å lage så særlig mye spetakkel ut av dette.

    Det var vel best å bare glemme det som hadde skjedd, når vi var barn.

    Nå var jo både Brumma og meg, over 18 år, og voksne da.

    Så jeg prøvde å ta meg sammen da, og nevnte ikke den her mobbinga noe mer, denne kvelden/natta.

    Men jeg bare prøvde å oppføre meg litt da.

    For jeg hadde aldri vært på noe nachspiel på Berger før vel, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    I Leirfaret 4B, så var det sånn, den første tida, som Pia bodde der.

    At jeg nesten regna med det, at hu kom til å lage middag, for meg, de gangene, som jeg jobba seint, på CC Storkjøp.

    Men når jeg kom hjem, klokka 22-23 om kvelden.

    Så var det aldri sånn, at Pia hadde laget middag da.

    Og det syntes jeg var dårlig, husker jeg, siden jeg jobbet for å betale for maten da, som Pia og jeg spiste.

    (Det er mulig at Pia fikk noen penger av faren min og, men det hørte ikke jeg noe om, ihvertfall.

    Og Pia jobba ikke noe, dette skoleåret.

    Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Og hu gikk visst dårlig overens med Haldis og, mener jeg at hu sa.

    Så hvor Pia fikk penger, til mat og til å ta bussen, til og fra Drammen hele tida.

    Det veit jeg ikke.

    Men hu fikk vel kanskje noen penger av Cecilie Hyde da.

    (Eller noe).

    Det er mulig.

    Det vet jeg ikke noe om, skal jeg være ærlig.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Men Cecilie Hyde kommenterte ihverfall søstera mi og meg, husker jeg.

    Når jeg klagde på Pia, siden hu ikke hadde lagd mat til meg, når jeg hadde vært på jobb.

    (Siden jeg syntes at hu godt kunne gjøre det, siden hu bare var hjemme da, de 4-5-6 timene, som jeg jobba i Drammen, for å få penger til mat for oss, osv).

    Og da sa Cecilie Hyde det, husker jeg, at Pia og jeg, vi krangla som et ‘gammelt ektepar’, eller noe.

    Men da burde kanskje det gamle ekteparet ha skilt seg da, tenker jeg nå.

    Hvis det var sånn, at kona ikke kunne lage mat, men bare skulle sitte på ræva, hele ettermiddagen og kvelden da.

    Og jeg kunne jo nesten ikke ha sex med Pia heller, syntes jeg.

    (Siden hu var søstera mi).

    Så vi var nok ikke egentlig som et ektepar.

    Så Cecilie Hyde var nok litt på jordet der, vil jeg nok si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Til jul, jula 1988, så fikk jeg en maxi-singel, av Pia, som var New Order, med sangen ‘True Faith’.

    Og på baksiden, så var det en sang, som het ‘1963’, som jeg syntes var fin, husker jeg.

    Jeg hadde jo et nesten nytt stereoannlegg, i Leirfaret 4B, dette skoleåret.

    Så den plata spilte jeg en god del, husker jeg.

    Men Pia sa til meg det, at det var en LP-plate, som hun hadde kjøpt, trodde hun.

    Så hu hadde rota da, når hu kjøpte plate til meg, i platebutikken, (på Lyche, var det vel).

    Pia var ikke så flink med plater at hun klarte å se forskjellen på en Maxi-singel og på en LP da, med andre ord.

    Hvis hu ikke bare jugde og lata som da.

    Hun måtte vel ha skjønt at det var en maxi-singel, når det bare var to-tre sanger, på plata, mener jeg.

    Men hvem vet, om Pia jugde, eller ikke.

    Det er det vel ikke så lett for meg å si.

    Men litt rart hørtes dette ut for meg, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Øystein Andersen, han tok også med seg en videokassett, eller om det vare en laser-disc, med videoen til den sangen, True Faith, på.

    Så Øystein Andersen hørte ikke bare på heavy da, tydeligvis.

    For han spilte den musikkvideoen, (New Order/True Faith), i Leirfaret 4B en gang, husker jeg.

    Og jeg så jo en del på TV, ihvertfall årene før jeg begynte på Gjerdes Videregående, (det året jeg var russ).

    Så jeg hadde fått med meg det, i et TV-program, på norsk eller svensk TV, at den musikkvideoen, (New Order/True Faith), hadde vunnet en pris, for beste musikkvideo, eller noe, et år eller to før det her vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så den sangen, (New Order/True Faith), det var vel nesten ‘Leirfaret 4B-sangen’ det.

    Kan man vel kanskje si.

    Siden både Øystein Andersen, Pia, Cecilie Hyde og meg, likte den sangen da.

    (Sånn som det virka for meg ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå begynner klokka å nærme seg halv ett om natta, her på hostellet.

    Så jeg får vel prøve å fortsette å skrive mer på det her kapitellet, en av de neste dagene.

    I morgen er det søndag, og på søndager, så pleier jeg å vaske klærna mine for hånd, i en vask, som jeg har på rommet mitt her.

    Siden jeg ikke liker han Manager-en som har ansvaret for å vaske klær, så bra.

    Spesielt ikke etter at han kilte meg, en gang jeg stod i døra til kontoret, for å betale mat/strøm-penger vel.

    Han går også rundt i en slags bokser-aktig shorts.

    Så jeg er litt skeptisk til han.

    Så da vasker jeg heller klærna mine selv, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men neste uke, så får jeg vel skrevet noe mer, på det her kapitellet, tenker jeg.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.