johncons

Stikkord: Familie

  • Mer fra Berger, fra krigen osv. (In Norwegian).

    Nå skrev jeg om besteforeldrene mine, som bodde på Sand, i den forrige bloggposten.

    Og, jeg pleide jo å være hos dem, eller hos farmora mi, etter at farfaren min døde, på ettermiddagene, etter skolen, da jeg gikk på barne og ungdomsskolen, på Berger og i Svelvik.

    Selv om da jeg gikk på videregående, i Sande, så var det ikke like ofte, at jeg dro bort til Ågot.

    Det var kanskje bare et par dager i uka, eller noe da.

    Da begynte jeg å lage mat selv, det var vel mest pizza osv., noen dager i uka, mener jeg å huske.

    Og da jeg gikk på skole i Drammen, så spiste jeg bare hjemme, for da jobba jeg på CC Storkjøp, så da dro jeg til Drammen, sånn i sju-tida, om morgenen, og var ofte ikke hjemme før i 10 tida om kvelden, hvis jeg jobba.

    Da spiste jeg mye i Drammen da.

    Hamburgere osv., på noen hamburgersjapper, som var på Bragernes og Strømsø, i Drammen.

    Men bestemor Ågot, fortalte noen episoder fra krigen, når jeg var borte hos dem, etter skolen osv.

    En gang, da jeg gikk på ungdomsskolen vel, så fortalte hun, om at en gang under krigen, så hadde fabrikkeieren på Berger, Jebsen.

    Han hadde bestilt en flaske sprit, ekstra, til jul, i navnet til bestemuttern da.

    Som ble sent i posten, til Berger.

    (Bestemuttern jobba som tjenstepike, på Berger gård da. Hun hadde flytta til Berger, fra Rollag i Numedal, for å få jobb da, de var mange søsken på gården Mogan, i Numedal.)

    Det var rasjonering på mange varer, mat og sprit og alt mulig, under krigen.

    Og det var også rasjonering, etter krigen, jeg husker Ågot viste meg noen sånne rasjoneringsmerker en gang, og de var fra etter krigen, såvidt jeg husker.

    Det var et kort eller ark, i kartongpapp/papir, som man skulle klippe av noen små firkanter av da, i butikken, hvis man kjøpte sukker f.eks. da.

    Og det var mange forskjellige vareslag, på den samme kartongbiten, de fleste var klipt bort, men noen var igjen da.

    Men farmora mi, likte ikke det her, for selv om hu var kristen, og ikke drakk, så ble hun vel irritert, fordi at fabrikkeieren ikke hadde spurt henne om det var greit.

    Og folka på Berger, dem prata om det her, at fabrikkeieren hadde bestillt dramm, i navnet til Ågot da.

    De hadde vel fått hørt det av de på postkontoret, tenker jeg.

    Så da sa Ågot til postmannen, etter å ha hørt fra andre, at fabrikkeieren hadde tulla med spriten og rasjoneringa.

    Da sa Ågot, at da er den flaska min, sa hun til postmannen.

    Så dro hun til en som het Ola.

    Det var vel en lørdagskveld det her kanskje da.

    Og da hadde dem drikki opp flaska, og blitt skikkelig karusell da.

    Det her var nok før bestemuttern traff bestefattern, så jeg synes hele historia var veldig morsom, for jeg hadde aldri forestillt meg, at bestemuttern hadde vært på fylla osv.

    Så det synes jeg var morsomt, jeg gikk vel i 6. klasse, eller 7. klasse, eller noe sånt, kanskje.

    Og da hadde jeg en kamerat, som het Ulf, som gikk i klassen.

    En gang var han med bort på Sand, og da spurte jeg Ågot, om hun kunne fortelle historia, for Ulf og.

    Men da ble bestemora mi flau, hu satt og la puslespill, så det ville hue ikke.

    Og Ulf, Havmo, han begynte å få en ting med bestemora mi, etter det her.

    Da hendte det ofte han sa til meg, ‘Å så godt, Å-got’.

    Også gliste’n, og sa kanskje he-he da.

    Og det synes jeg var rart, at han var så interessert i bestemora mi, så det skjønte jeg egentlig aldri noe av, jeg det synes jeg bare det var dumt.

    At han dreit seg ut.

    Men men.

    Han fabrikkeieren, var Jürg Jebsen, eller en annen Jebsen.

    Faren hans, har jeg lest, hadde gått over isen, på Oslofjorden, mens de lette etter et sted å bygge fabrikk.

    Så hadde de sett lys fra Berger gård.

    Om kvelden da.

    Og da hadde de tatt inn på Berger Gård da, om kvelden, og fått høre at det fantes en elv, Fossekleiva, som gikk fra en innsjø, Blindvann, og ned til Drammensfjorden da.

    Den her elven var ikke så kraftig, men stor nok til å drive to fabrikker da, virka det som.

    De bygde en dam da, kaffe-dammen, for den ligger like ved Berger kafe.

    For å kontrollere Fossekleiva da.

    Men det var vel ikke så mye muligheter for å bygge ut der kanskje.

    Det hadde kanskje vært bedre med et sted, hvor det var en større elv.

    Brødrene til Jebsen, bygde fabrikker på Vestlandet osv., har jeg lest.

    Men de ville vel ha en fabrikk på Østlandet og da, av en eller annen grunn.

    De kom fra Sleswig-Holstein, eller Sønder-Jylland, eller noe sånn, de her Jebsen-folka.

    Så om de var Nord-tyske, eller Sør-danske, det fikk jeg ikke helt med meg.

    Det er jo sånn der nede, at det snakkes dansk og tysk, i annenhver kommune ca., i grenseområdene, mellom Danmark og Tyskland, leste jeg på Wikipedia, så det er ikke noe klart skille, at her går grensa mellom Danmark og Tyskland, nei, det er et landområde, på mange mil, som er en slags flytende grense, kanskje, mellom Danmark og Tyskland, så det området kan vel ikke kalles hverken dansk eller tysk, det var kanskje derfor det ble til grevskapet Sleswig-Holstein, hva vet jeg.

    Kanskje de var sent av Illuminati i Tyskland, for å ta kontroll over Norge, disse Jebsen-brødrene, hva vet jeg.

    Bare en tanke som slo meg.

    Men men.

    De produserer forresten Berger-pledd, fortsatt på Berger og Fossekleiva fabrikker.

    I hvertfall gjorde de det på 80-tallet.

    Men men.

    Farmora mi sa også, noen år seinere, uten noen forklaring, at ‘de var ikke noe snille mot tyskerjentene’.

    Men hun sa ikke noe mer.

    Og farfaren min, Øivind, han sa en gang, at han hadde sagt til gutta på skaugen, at han kunne ikke bli med de, for han hadde kone og barn.

    Og da ble Ågot sur på’n.

    Og fattern og vel.

    Da gikk han for langt skjønte jeg.

    Men jeg skjønner ikke helt hva som var galt med å prate om det.

    Hvis ikke gutta på skauen var en slags hemmelig mafia, som fortsatt har kontrollen da.

    Det er mulig.

    Da farfaren min, Øivind, døde, i 1981 eller 1982 vel, så ga farmora mi meg en mynt.

    En minnemynt, fra grunnloven, eller frigjøringa, eller noe.

    Og den sa hun, at farfaren min, hadde funnet en gang.

    Enda han satt bare inne og løste kryssord osv.

    Og det var jord på mynten.

    Den var ikke vaska.

    Men den mynten ga Ågot til meg da, mens bare jeg og hu var i huset på Sand, og sa at Øivind, ville ønsket at jeg skulle ha den mynten da.

    Men hun forklarte ikke noe mer.

    Han hadde jo tre sønner, Arne, Håkon og Runar.

    Og jeg kjente jo ikke Øvinind, fra før 70 og 80-tallet, men det var kanskje fordi jeg var det eldste barnebarnet da.

    Det er mulig.

    PS.

    En jul, da jeg bodde i Oslo, på 90-tallet.

    Så jobba jeg vel julaften da, på Rimi Nylænde da antagelig.

    Så tok jeg toget til Sande, etter jobben, for da hadde noen i familien, sagt at jeg skulle være hos Ågot i jula da.

    Jeg tok ikke sånt så nøye, når det var jula, så var det ikke noe fast opplegg.

    Men hvis Ågot skulle være aleine i jula, så kunne vel jeg dra dit.

    Så hadde jeg ringt trafikanten da, og fått togtidene.

    Men NSB var forsinka, og bussen til Berger, hadde allerede kjørt.

    På toget, så spurte jeg konduktøren, om dem kunne holde igjen bussen, til toget var der, for det huska jeg, at var ganske vanlig å gjøre, fra da jeg besøkte muttern i Larvik, på 80-tallet osv., hvis toget var forsinka.

    Men det gadd ikke konduktøren å gjøre.

    Han svetta, og babla fram noen unnskyldninger da.

    Og da, så var det et barnebarn av han fabrikkeieren Jebsen da.

    Tror jeg det var.

    Han hadde bestillt drosje, til Berger.

    Så da hadde bussen kjørt.

    Så da hørte jeg, at drosjesjaføren spurte, om det var han som skulle til Berger.

    Så da spurte jeg drosjesjaføren, om jeg også kunne sitte på til Berger, eller Sand da.

    Og da måtte jeg eller drosjesjåføren spørre han gutten, om det var greit da.

    Og det var ikke noe problem da.

    Han hadde solgt juletrær, i Oslo, han gutten, som het Jebsen tror jeg.

    I hvertfall skulle han til Berger gård.

    Så han virka det ikke som om det var noe tull med.

    Jeg prata ikke så mye selv.

    Men jeg hørte jo på, da drosjesjåføren spurte han, om hva han dreiv med inne i Oslo osv.

    Jeg tenkte det var greit å spørre, om jeg også kunne sitte på med drosja.

    Jeg betalte jo min del, det var ikke sånn at jeg snylta.

    Men sånn var det ut på der, at man ofte haika og satt på folk hjem fra fest osv., hvis dem var fra Berger da, så ordna det seg oftest.

    Så jeg regna med at det var greit å spørre om det.

    For det var ikke noen andre drosjer der osv.

    Men jeg skjønner at NSB mista mange kunder på 90-tallet osv., for det var mye dårligere service da, synes jeg, enn det var da jeg pleide å ta toget til Larvik osv., på 80-tallet.

    Så jeg husker det, da jeg skulle begynne å ta toget, fra Oslo S, til Langhus, noen ganger, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, i 2001.

    At da var jeg litt skeptisk, til det her med NSB osv.

    Men da var det ikke så ille, på det toget til Ski.

    Så det var kanskje bare på Vestfoldbanen, at NSB var plaga med dårlig service.

    Og også togene fra Østfold, var det vel, som det var i avisa om.

    At NSB hadde så mye problemer med forsinkelser på Østfoldbanen.

    For folk som pendla inn til Oslo.

    Kanskje det var noe mafia i Oslo, som ikke ville ha Østfold-folk, jobbende i byen?

    Hva vet jeg.

    Men man kan jo ikke vite alt.

  • Om de hadde multer i Numedal, i gamle dager. (In Norwegian).

    Nå prøvde jeg å sove, jeg har litt dårlig døgnrytme osv.

    Men jeg fikk ikke sove, så jeg tenkte litt på oppveksten og sånn.

    At da jeg flytta fra muttern, til fattern, i 1979, så var det farmora mi, Ågot, som lagde middag osv., for meg.

    Ågot, bodde sammen med farfaren min, Øivind, i et hus, på Sand, nesten vegg i vegg, med snekkerverkstedet hvor faren og farfaren og onkelen min jobba.

    Og det her var ca. en kilometer, fra der fattern bodde da, på Bergeråsen.

    Så jeg gikk vel en drøy kilometer, eller noe, dit fra skolen hver dag.

    Og om vinteren, i februar osv., så kunne det blåse rimelig surt, på Sand der, når vinden kom nordfra, fra Svelvik, og Grunnane, hvor vinden fikk skikkelig fart, og når det da var snø i vinden, så piska det skikkelig i trynet.

    Så det var gjerne kaldt, og med snø som piska i trynet, husker jeg.

    Det var gjerne ordentlige vintre, på 70 og 80-tallet.

    Med snø osv.

    Men men.

    Jeg husker på tirsdager, så pleide farmora mi, å lage stekt torsk, og stekte poteter.

    Og på tirsdager fikk jeg også Cola.

    Jeg tror bestemor handla på tirsdager og fredager, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Og Donald fikk jeg også på tirsdager, de første åra.

    Men etterhvert, så ville jeg ikke ha cola, på tirsdager.

    For jeg fikk avsmak på cola, pga. fiskesmaken, som jeg ble litt kvalm av.

    Så da syntes jeg nesten cola smakte fisk.

    Men men.

    Så det ble det slutt på.

    Annen mat, som bestemora mi pleide å lage, det var kjøttkaker, eller stekte knakkpølser, og stekte potetet.

    Mens hvis det var kjøttkaker, så var det kokte poteter.

    Mer da.

    Ertesuppe.

    Det var nesten favorittretten min.

    Da pleide bestemuttern å kjøpe parisloff, i butikken til Oddmund Larsen, het vel han butikkeieren, på Sand, på begynnelsen av 80-tallet.

    Og det måtte hun bestille, tror jeg.

    Så jeg var litt bortskjemt egentlig.

    For jeg fikk også penger til mat av fattern.

    Og da fikk jeg gjerne minst et par hundrelapper i uka.

    Og fattern sa aldri nei, han bare ga meg penger.

    Jeg var nok litt tøff, siden jeg bodde aleine, på Bergeråsen.

    Også var det sånn, i de årene, som jeg bodde hos muttern, så savna jeg å bo på Berger da.

    Så jeg tenkte sånn, at hvis jeg og Pia fikk flytte til fattern, så ville alt bli bra.

    Og vi fikk alltid masse godteri, og penger til å kjøpe leker og sånn, når vi var hos fattern, da vi bodde hos muttern.

    Så det var liksom sånn at da som jeg hadde flytta til fattern, da kunne jeg få alt jeg ville.

    Det ble nesten sånn.

    For dem prata om videospiller, jula 1979, fattern og onkelen min, Runar.

    Og da spurte jeg, om ikke vi kunne få video.

    Det kan ha vært jula 1980, det er mulig.

    Jeg sa det vel mest fordi det var julaften osv., og det hørtes kult ut med videospiller.

    Men da kjøpte søren meg fattern en Akai videospiller, i 1980, tror jeg det må ha vært.

    Så da kunne jeg ta opp Disney tegnefilmer, og andre tegnefilmer.

    Så det var en helt annen verden, å flytte fra muttern til fattern, husker jeg, når det gjaldt ting og penger osv.

    Så i begynnelsen, så synes jeg det var skikkelig kult, å bo hos fattern.

    Så alt var ikke så ille der, i det hele tatt, det var bare de konfliktene med stemora mi, Haldis, og at jeg måtte bo aleine fra jeg var ni osv.

    Men det hadde kanskje ikke funka så bra, hvis jeg skulle ha bodd nede hos Haldis og dem.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så Ågot pleide å lage ertesuppe med loff, og det var skikkelig digg.

    Mer da.

    Ågot pleide å lage kransekake, og lefser, hver jul, og det var også veldig godt.

    Og hun lagde noen ganger multekrem.

    Multekrem, det var enten multer, eller multesyltetøy, som ble miksa med kremfløte, og det ble veldig digg.

    Det tenkte jeg på i stad, da jeg ikke fikk sove, det her med multekrem.

    At det lagde dem kanskje før i tida, på det stedet hvor farmora mi vokste opp for eksempel.

    Hvis dem hadde multer i Numedal da.

    For det var jo ting som dem hadde på gården det, kremfløte og kanskje de multer oppe ved setra, eller noe.

    Hvem vet.

    Og det var ganske digg, omtrent like digg som godteri, vil jeg si.

    Så det var ikke bare kjedelig mat, som de hadde i gamle dager.

    Man tenker kanskje at det måtte vært kjedelig å bodd på gård, med ensformig mat, men jeg tror nok ikke det var så ille, som man kanskje kan forestille seg.

    Ikke nødvendigvis i allefall.

    Og det pleide noen ganger, om høsten da antagelig, å dukke opp en kar, som solgte makrell, som han hadde fiska i Drammensfjorden, som var kanskje et par hundre meter, fra huset til besteforeldra mine, og verkstedet, på Sand.

    Da jeg tenkte på det med multekrem, og om bestemuttern, kan ha spist det, da hun bodde i Numedal, på gården Mogan, i Rollag, tror jeg det het.

    De tok visst navnet etter gården, Mogan da, ettersom jeg har skjønt.

    Da kom jeg på en episode, som skjedde en gang, da jeg satt ved plassen min, lengst
    fra kjøleskapet, på kjøkkenet til Ågot.

    Og det var at bestemuttern, begynte å fortelle, på en klagende måte, at hun var den peneste jenta, i hele Numedal osv., da hun bodde der.

    På en klagende måte.

    Også gikk hun og henta et bilde, som jeg aldri hadde sett før, men som jeg tror var i ramme, hvis jeg husker riktig.

    Og da skulle hun vise meg det da, hvordan hun så ut på bildet osv.

    Men, jeg synes hun oppførte seg litt rart, så jeg så ikke så nøye på bildet.

    Men jeg så en grovbygget kvinne, på bildet, som ikke ligna på Ågot, og som vel heller så mer vanlig ut, enn pen, må man vel si.

    Så jeg skjønner ikke at det kan ha vært Ågot, på bildet.

    Så jeg lurer på om noe var galt.

    PS.

    Nå kom jeg også på noen andre ting her.

    Like etter at jeg flytta fra muttern i Larvik, til Bergeråsen, i 1979, så sa farmora mi til meg, at ‘jeg ga deg melk da du var liten’, osv.

    Jeg syntes det her hørtes litt rart ut, så jeg sa ikke noe.

    Men jeg fortale det til fattern, da vi var i butikken, eller noe, på ettermiddagen.

    ‘Sa hu det’, sa fattern da.

    Og han forklarte ikke.

    Susanne, var det vel, kusina mi.

    Hun sa, under begravelsen, til Ågot, i 2000, var det vel, at fattern og brødrene hans, altså faren min, Arne Mogan Olsen, og brødrene Håkon Mogan Olsen, og Runar Olsen, eller om han heter Runar Mogan Olsen.

    De hadde sitti oppe, hele kvelden, før begravelsen, og diskutert hvor jeg skulle gå.

    Håkon og Runar, sa Susanne, hadde sagt at jeg skulle gå bak, og bære båra.

    Mens fattern sa jeg skulle gå foran.

    Og fattern fikk vilja si.

    Jeg viste ikke at jeg skulle bære båra engang.

    Men jeg fikk vite det, i kirka, like før vi skulle bære båra til graven.

    Fattern sa det.

    Men men.

    Like etter at kista var lagt ned i graven.

    Så sa Christell, dattra til Haldis, til meg, at ‘går det bra med deg, du har jo ikke så mye familie igjen nå’, eller noe.

    Jeg synes det var rart, for hun sa ikke ‘dere har ikke så mye familie igjen’, altså jeg og søstra mi, Pia.

    Nei, hun sa ‘du, har ikke så mye familie’.

    Men Pia har jo mann og barn, så det kan kanskje være derfor.

    Fettern min, Ove, han kom ikke i begravelsen, enda han var veldig glad i Ågot, mener jeg å huske i hvertfall.

    Og det var Ågot, som muttern dytta ned trappa, så hu brakk armen, var det vel, i 1974 eller 1975, da jeg og søstra mi ikke fikk lov å besøke fattern, på et år eller to.

    Så jeg lurer litt på det her, om dem har tulla litt.

    Muttern hadde jo mørkebrunt hår, vil jeg si, eller svart hår nesten.

    Mens fattern har også brunt hår.

    Men jeg har mørkeblondt hår, i hvertfall hadde jeg det.

    Nå er det vel veldig mørkeblondt, så det ser nesten brunt ut.

    Men men.

    Men jeg husker fattern sa, da jeg fikk det første passet mitt, at jeg hadde mørkeblondt hår.

    For det skulle man skrive i passene tidligere.

    Så sånn var det.

    Og også, i 1979, da jeg nettopp hadde flytta til Bergeråsen.

    Da diskuterte vi hva jeg skulle hete.

    Og jeg lurte på om jeg ikke skulle hete Erik Mogan Olsen.

    Jeg var på kjøkkenet, og prata om det her.

    De andre i familien, var i stua.

    Men, nei, ‘Mogan’, var det ‘vi’ som het, sa onkelen min, Håkon.

    Det var litt forvirring, om navnet, da jeg begynte på Berger skole, i 1979.

    Jeg ville hete Olsen, fordi det het fattern.

    Så da lærerne spurte hva jeg het, så sa jeg Erik Olsen.

    Mens i papirene, som skolen hadde fra myndighetene, så stod det Erik Ribsskog.

    Så jeg måtte blant annet til tannlegen, i Svelvik, to ganger, første uka, var det vel, på Berger skole.

    For de trodde jeg var to forskjellige folk, eller noe.

    Noe sånt.

    For fattern og de, de sa at jeg skulle hete Erik Olsen, den dagen vi diskuterte det, på Sand, i 1979, var det vel.

    Men de forrandra ikke navnet hos folkeregisteret.

    Så jeg ble hetende Erik Olsen, på skolen osv.

    Mens i folkeregisteret, så har jeg het Erik Ribsskog, helt siden muttern forrandra navnet mitt, fra Erik Olsen, til Erik Ribsskog, i Larvik, i 1975, eller noe.

    Jeg husker hun fortalte meg det, en gang vi gikk i Byåsen der, eller hva det heter, i Larvik, av en eller annen anledning.

    Og det likte jeg ikke så bra, for jeg var vant til å hete Erik Olsen.

    Men muttern ville ikke diskutere, jeg skulle hete Ribsskog, sa hu.

    Så sånn var det.

  • Mer fra Hip-Hop.no. (In Norwegian).

    Today, 10:59

    Frame1

    Ribsskog: kan du sjekke ut de andre bloggene i denne threaden og komme med en liten analyse for oss? Jeg mener siden du først er her…

    www.florenthyna.blogg.no
    www.feita.blogg.no

    kanskje du finner noen biter til puslespillet ditt..?

    OhrFeige

    View Public Profile

    Send a private message to OhrFeige

    Find all posts by OhrFeige

    Add OhrFeige to Your Buddy List

    #194

    Today, 11:15

    Frame2

    og siden du allerede har en tracker på bloggen din, så kan du jo like gjerne få deg en chatbox eh?

    KeMkizzle

    View Public Profile

    Send a private message to KeMkizzle

    Send email to KeMkizzle

    Find all posts by KeMkizzle

    Add KeMkizzle to Your Buddy List

    #195

    Today, 19:48

    Frame3

    Quote:

    Frame4Var det hun der som sniffa kokain fra diverse deler på A-gjeng sjefen?

    Jeg tror ikke den trenger noe mer kommentar.

    johncons

    View Public Profile

    Send a private message to johncons

    Find all posts by johncons

    Add johncons to Your Buddy List

    #196

    Today, 19:56

    Frame5

    Quote:

    Frame6
    Chatbox ja, jeg er ikke helt med alltid, så jeg vet ikke helt hva det er.

    Men jeg kan ha det i bakhue, og se om jeg klarer å finne ut noe mer om det.

    Jeg glemte å skrive på den forrige posten, at broren min Axel, han kjenner visst han lederen for a-gjengen, har han sagt.

    Så jeg kan høre med Axel, hvis jeg prater med han, neste gang, for han veit sikkert hvordan hun kokain-dama er.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    johncons

    View Public Profile

    Send a private message to johncons

    Find all posts by johncons

    Add johncons to Your Buddy List

    Frame7

    http://www.hip-hop.no/showthread.php?p=600464&posted=1#post600464

  • Onkelen min, Håkon, på Bergeråsen. (In Norwegian).

    Da jeg bodde på Berger, fra 1979 til 1989, fra jeg var ni til jeg var 19 år, så var de som regna som familie, det var for det meste faren min, og farmora mi, Ågot.

    Men fattern, flytta ned til Haldis, som jeg skrev om i går.

    Så da var det nesten bare farmora mi, Ågot, som var som familie for meg.

    Men Ågot var veldig nervøs, og engstelig, så det var ikke sånn, at hun var som en forelder, alltid, for meg.

    For det var ofte jeg, som måtte forklare, og sånn da.

    Hvis glidlåsen i jakke mi, ble ødelagt av Odd Einar Pettersen, for eksempel, da jeg gikk første året, på videregående, i Sande.

    Da diskuterte jeg og bestemora mi da, hva som hadde skjedd, og hva som burde gjøres da.

    Så da sa farmora mi, at hu kunne sy i ny glidlås, i jakka.

    Og jeg sa da, at jeg kunne ringte foreldra til Odd Einar, og si fra at farmora mi kunne reparere jakka, men de måtte betale, synes jeg, siden det var sønnen dems, som hadde ødelagt jakka.

    For det tror jeg ikke farmora mi, hadde turt, å ringe foreldra til Odd Einar, og si at de måtte betale for ny glidlås til jakka.

    Og samme, i sommerferiene, da jeg gikk i 4. og 5. klasse osv.

    Da hadde vi vært på klassefest, hos en i klassen, som het Espen, som bodde i Havnehagen.

    Og da husker jeg, at jeg syntes, at foreldra hans, virka som dem var ordenlige, og var ansvarlige foreldre osv. da.

    Men samtidig, så synes jeg ikke at dem var sånn strenge og autritære.

    Så når det begynte å nærme seg første skoledag.

    Så visste hverken fattern, eller Ågot, når skolen begynte.

    Så da ringte jeg foreldra til Espen i klassen, for da visste mora hans det.

    Men hvis jeg hadde hatt bra forhold til Haldis, så kunne jeg jo ha spurt hu, for Christell gikk jo på samme skolen.

    Og hvis jeg hadde hatt bra forholt til onkel Håkon, så kunne jeg jo ha spurt han, for fettern min Tommy, gikk jo på samme skolen.

    Men det var litt anstrengt forhold, mellom meg og Haldis.

    Og onkel Håken, han var litt komplisert å ha med å gjøre han og.

    Han skulle liksom være så tøff, mot meg.

    Enda jeg var bare ni-ti år osv.

    Så skulle onkel Håkon være så tøffing.

    Så han var liksom ikke som en eldre, støtteperson/familiemedlem, for meg.

    Han var mer en som skulle tøyse og tulle og jekke meg ned.

    Eller hva man skal si.

    Jeg stolte ikke på han da, han var litt sånn at man måtte holde et øye på han liksom.

    Eller så sa han noe lureri f.eks.

    Jeg visste ikke helt hvor jeg hadde han da.

    Han hadde også noe problemer med nerver, tror jeg.

    For da sønnen hans Tommy, gifta seg, i Fredrikstad, sommeren 2002.

    Da sa kona til Håkon, Tone, at Håkon var litt nervøs, sånn som bestemor Ågot var.

    Så derfor holdt Håkon seg hjemme, fra bryllupet til Tommy.

    Men den offesielle versjonen, var at han hadde problemer med hjertet.

    Men kona hans, Tone, sa at det var nerver.

    Så sånn var det.

    Håkon, han lærte meg å kjøre bil, av en eller annen anledning.

    Han hadde en gammel svart eller mørkegrønn Peugot.

    Den var vel fra 50 eller 60-tallet.

    Og det her var på slutten av 80-tallet.

    Bilen hadde gir på styret.

    Så jeg trengte ganske mange kjøretimer, i Drammen, for å bli vant med det her, at når jeg kjørte med onkelen min, et par tre ganger, ut mot Svelvik, så hadde den bilen gir på styret, mens bilene på kjøreskolen i Drammen, hadde vanlig gir.

    Og etter at jeg begynte på videregående i Drammen, og å jobbe på CC Storkjøp, så brukte jeg lang tid på lappen, for det var russetid, og så mye annet, så til slutt så flytta jeg til Oslo, for å studere, uten at jeg rakk å ta ferdig lappen i Drammen, før jeg flytta.

    Og jeg var egentlig ikke så hypp på å få bil.

    Fordi jeg skulle jo flytte til Oslo uansett, og studere osv., der.

    Fordi jeg hadde jo egentlig ikke så mye familie og sånn på Berger, untatt farmora mi, Ågot, på Sand.

    Men hun hadde jo fattern og onkel Håkon, og Pia og Tommy, og onkel Runar, og alle ungene hans.

    Trodde jeg i hvertfall.

    Så jeg tenkte ikke så mye på henne egentlig.

    Men hun klagde på det her, at fattern og Håkon, ikke brydde seg noe om henne, et par år etter at jeg hadde flytta til Oslo.

    Men da dreiv jeg jo med jobb og studier i Oslo, og hadde ikke så god råd.

    Og det var litt rart, og jeg ble litt deprimert, av å være hos Ågot, siden hun klagde sånn over at hun bodde på Sand alene.

    Hun ville at jeg skulle flytte dit.

    Men jeg jobba jo på OBS Triaden, og bodde på Ungbo på Ellingsrudåsen, var det vel, og studerte på Norges Høyskole for Informasjonsteknologi, på Helsfyr, i Oslo.

    Dette var vel skoleåret 91/92.

    Så jeg hadde jo ikke noe jobb, eller noe, på Berger.

    Og jeg flytta jo egentlig vekk fra Berger, pga. problemene med Haldis og fattern og det.

    Og jeg ble jo mye mobba, årene på ungdomsskolen, i Svelvik.

    Så det var mye trist for meg, forbundet med Berger.

    Så jeg syntes det var mye bedre å bo et stykke vekk fra Berger, for jeg ble så mye mobba, og dårlig behandla av familien, da jeg bodde på Berger, på 80-tallet, så jeg måtte nesten komme meg litt bort, for å få tilbake selvtilliten og selvbildet osv.

    Så jeg syntes ikke jeg kunne droppe studier, og jobb, for å flytte tilbake, og holde bestemor Ågot, med selskap, for jeg tror ville fått en knekk selv, av å bo der.

    Jeg var deprimert i Oslo også, fordi jeg hadde jo ikke noe støtte fra familie, eller noe.

    Og hadde noen venner, tremenningen min Øystein, som bodde på Hanaborg, som ikke var så langt fra OBS Triaden, på Skårer, hvor jeg jobbet.

    Og jeg hang mye sammen med han, og en kamerat av han, som het Glenn, det første året jeg jobba på OBS der, 1990/91.

    Men etter at jeg flytta til Ellingsrudåsen, i 1991, så begynte de å boikotte meg, og ville ikke være kamerater med meg, på et par år vel, i hvertfall ville de ikke ha meg som like bra kamerat som tidligere.

    Siden jeg bodde på Ungbo.

    Så skulle vi se et TV-program, som Glenn og Øystein, ville se.

    Så sa jeg, at vi kunne se på det, hos meg da, på Ungbo, på Ellingsrudåsen.

    Men så kom en dame, som bodde på Ungbo der, Wenche.

    Hun kom hjem, og ville se på et annet TV-program.

    Så sa jeg, at det var greit.

    Og da ble Glenn og Øystein, så sure på meg, så de ville nesten ikke ha noe mer med meg å gjøre.

    Så sånn var det.

    Og jeg hadde en annen kamerat, Magne Winnem, fra skolen i Drammen.

    Men han hadde funnet en dame, Elin, fra et sted ved Kongsvinger, og forlovet seg med henne.

    Så han ville nesten bare sitte hjemme med henne.

    Så det ble ikke det samme, som da vi var kamerater, før han traff hun Elin da, fra et sted på S., tror jeg, som jeg ikke husker helt hva heter, ved Kongsvinger.

    Så jeg var litt deprimert det året, før jeg dro i militæret.

    Det vil si skoleåret 1991/92.

    Jeg var veldig deprimert, den vinteren faktisk.

    Jeg hadde ingen nær familie og ingen nære venner.

    Og jeg skrev noe brev til mormora mi, i Stavern eller Nevlunghavn, om hun kunne hjelpe meg litt.

    Fordi det var privat høyskole jeg gikk på.

    Og jeg måtte jobbe ganske mye på OBS, for å få råd til mat osv.

    Også var jeg deprimert og.

    Og jeg ble enda mer deprimert, av at bestemor Ingeborg, ikke gadd å hjelpe meg, men refererte meg, til faren min.

    Og han, hadde jo Pia og Christell sagt, i 1989, at hadde drivi å misbrukt Pia osv.

    Så jeg hadde ikke noe med fattern å gjøre, etter 1989, og nesten ikke noe med han å gjøre etter at han hjalp meg å flytte fra Abildsø til Furuset, i 1990.

    Og han hadde jo latt meg bo aleine, som barn, på Bergeråsen, på 80-tallet, så forholdet mitt til fattern, var ikke så bra da.

    Så jeg var så deprimert det året, og jeg synes både skole og jobb var kjedelig, husker jeg.

    Jeg hadde noen bekjente på jobb og skole, men ingen venner egentlig.

    Og de folka som bodde på Ungbo, de var litt sånn harry osv., syntes jeg.

    Dem var sånn, at dem klarte ikke å regne ut hvor mye maling dem trengte for å male gangen på Ungbo da.

    Dem var sånne litt harry heavy-fans.

    Men det var jo Øystein og Glenn og.

    Bare Øystein og Glenn, dem var smarte, selv om dem var litt sånn harry heavy-fans.

    Mens dem som bodde på Ungbo, Anne Lise, Per, Wenche, og typen hennes Arild, og også en som var sammen med en dame fra Vestlandet der, som gikk bra sammen med Arild og Wenche og de.

    Hele den gjengen der, bortsett fra hun pene vestlandsdama.

    (Men hun ble jeg aldri kjent med, hun hadde type, og satt for det meste på rommet sitt).

    Men hele gjengen der, var så harry, og sånne rølpete heavy-fans.

    Men dem var ikke så smarte og kule, som Øystein og Glenn var.

    Så det var ganske tøft for meg, å måtte hanskes med en hel ungbo-leilighet, full av sånne rølpete, tøffe og eldre og harry folk da.

    For jeg var veldig pinglete, før jeg dro i militæret.

    Jeg var fattig student og festa mye.

    Men fikk ikke lov å lage mat hjemme, på Abildsø, for hybelvertinna, tålte ikke matlukt.

    Så jeg gikk ned til ca. 60 kg, i 1990, og da var jeg 1.85 høy.

    Så jeg var veldig tynn.

    Da jeg bodde på Ungbo, i 1991/92, så sa jeg, at jeg veide 68 kh., for jeg var litt flau, men jeg veide kanskje 63-64 kg da.

    Noe sånt.

    Så jeg ble mobba av broren til Wenche osv.

    Fordi han hadde vært operert på sykehuset.

    Så spurte de hvor mye han veide etter å ha vært på sykehuset.

    Så sa han, som var ca. like høy som meg, at han veide 68 kg.

    Så sa de andre, å fy faen, hvordan så du ut da.

    Som han, sa broren til Wenche da, og pekte på meg.

    Så da lo alle da, og sa fy faen.

    Så det var litt tøfft for meg, å bo der, for jeg måtte liksom holde min grunn, mot alle de harry og rølpete folka da.

    Selv om dem var egentlig ikke så værst, selv om dem var harry og rølpete.

    Men jeg måtte prøve å være tøff da, sånn at dem fikk litt respekt for meg i hvertfall, siden jeg var så pinglete.

    Sånn at dem ikke skulle overkjøre meg helt.

    Jeg var litt redd for det, siden de andre gutta der, veide sånn 90-100 kg og sånn vel.

    Så kom jeg der, med mine pinglete 63 kg.

    Så da måtte jeg prøve å oppføre meg litt barskt, i hvertfall.

    Men jeg var jo i infanteriet, i militæret.

    Og etter militæret, så trente jeg og kamerater, mye fotball, tennis, badminton osv.

    Og etter at jeg måtte slutte med tennis og fotball og badminton, siden jeg skada kneet, i 1995 vel.

    Så begynte jeg å trene litt på treningsstudio, i stedet, siden kneet tålte å løpe på tredemølle.

    Så nå veier jeg vel noe sånn som 90 kg, kanskje.

    Så selv om jeg, de årene jeg bodde i Oslo, ikke kom så langt karriære-messig.

    Pga. at jeg satt fast, må man si, i en slags hengemyr, karriæremessig, på Rimi.

    Så gjorde jeg jo ting, som å ta ferdig lappen, på en kjøreskole, på Frogner, rundt 1995.

    Jeg trente mye.

    Og lærte meg data og internett osv., på slutten av 90-tallet.

    Og jeg ble jo butikksjef etterhvert og, i 1998.

    Så jeg prøvde å gjøre andre fornuftige ting da, siden karriæren på Rimi gikk litt treigt.

    Andre fornuftige ting, enn jobberfaring etc., som jeg kunne kanskje få nytte av seinere i livet.

    For det var ikke sånn, at jeg hadde forestillt meg, at jeg skulle gå å subbe på et butikkgulv, hele livet.

    Jeg har liksom alltid vært en av de flinkeste, på skolen osv.

    Så jeg trodde nok, at det var andre ting jeg kunne drive med, enn å jobbe i butikk, for å få utnyttet evnene mine bedre da, for å si det sånn.

    Men jeg var tålmodig, med den hengemyra, som jeg syntes Rimi var.

    Og brukte heller tid på å trene, og prøve å løse andre personlige problemer jeg hadde, etter å ha blitt uansvarlig behandlet, av foreldrene mine, under oppveksten.

    Så stilte jeg med et økonomisk handicap, vil jeg si.

    Og også et handicap, ved at jeg veide bare 60 kg, ca., da jeg flytta til Oslo for å studere, i 1989.

    Og også et handicap, ved at jeg hadde dårlig selvbilde, etter å ha blitt dårlig behandlet av familie og skolekamerater, på Berger, på 80-tallet.

    Så jeg hadde en del, som jeg kunne jobbe med, utenom jobben.

    Så det var ikke sånn, at jeg ikke var ambisiøs, selv om jeg var tålmodig med at karriæren i Rimi, gikk litt tregt.

    Da prøvde jeg å bruke til på trening, og prøve å styrke selvbildet mitt litt osv., som var dårlig etter mye mobbing, og plaging fra familie.

    Jeg prøvde også å styrke båndene mine, til broren min Axel, og søstren min Pia.

    Jeg tenkte vi kunne prøve å ha et slags samhold, siden foreldrene våres, var rimelige uansvarlige.

    I allefall meg og Pias foreldre.

    Og jeg husker Axel klagde på, at faren hans, Arne Thormod, og samboeren hans, Mette Holter, ikke var så skarpe/smarte da.

    Så han hadde ikke så mye tillit til de, sånn som jeg skjønte det.

    Men vi fikk egentlig ikke noe særlig bra samhold, selv om jeg prøvde å gjøre min del.

    Jeg var kanskje som en slags forelder, for Axel og Pia, på 90-tallet.

    Men nå er jo de i 30-årene, så nå behøver ikke jeg, å tenke så mye på at jeg må gi de støtte.

    For dette med støtte, oss søsknene i mellom, gikk for det meste bare en vei, synes jeg.

    Fra meg, til Pia og Axel.

    Men nå, i det siste, så synes jeg, at det har vært så mye tull, med forholdet mellom meg og Pia, og meg og Axel.

    Så nå tror jeg, at det er smartest for meg, å tenke på å leve mitt eget liv.

    Og ikke være noe slags slave eller forelder, for Pia og Axel.

    De er jo i 30-årene, så de burde klare å klare seg selv, mener nå jeg, så nå tenker jeg ikke sånn lengre, at vi søskene burde ha et slags samhold, siden vi ikke har så ansvarlige foreldre.

    Nå tenker jeg mer sånn, at nå er det på tide at jeg heller tenker på å leve mitt eget liv, uavhengig av Axel og Pia.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Den jakka, forresten, som han Odd Einar Pettersen ødela, utenfor inngangen til Sande VGS, i 1986, må det vel antagelig ha vært.

    Det er en historie ved den jakka.

    Det var en mørkeblå bomullsjakke, med for, av ull, som var hekla, eller noe.

    Den var ganske fin den jakka.

    Den var tøff, og av bra kvalitet da.

    Men problemet var, at da jeg vokste opp, osv., da var det sånn, i hvertfall etter at jeg flytta til Berger, at jeg orka ikke å gå med sånne stil-longser osv.

    For jeg klødde meg ihjæl.

    Så en lege i Svelvik, sa at jeg hadde alergisk hud, eller noe.

    Så den jakka, den ullen, i foret, det stakk såpass, at det stakk gjennom genseren osv.

    Så det var ikke så artig å gå med den jakka.

    Men det var omtrent den eneste jakka jeg hadde.

    Untatt noe boblejakker og noen gamle jakker og sånn da.

    Så jeg klipte bort foret, i den jakka.

    Det var mulig å komme til det foret, fra innsida av jakka.

    Det var ikke bomull, på innsida av jakka, det var bare for.

    Og det foret var tvinna, i noe mønster, så jakka så ganske fin og dyr ut egentlig.

    Men jeg klødde meg ihjæl da, og det orka jeg ikke.

    Så jeg klipte bort foret.

    Og da ble jakka litt for stor, så da så vel ikke jakka så fin ut lengre.

    I hvertfall ikke hvis man så på jakka, fra innsida, for da kunne man se at foret var klipt bort.

    Så det er mulig, at denne bortklippingen av for, medvirket, til at jakka revna, da Odd Einar Pettersen, greip tak i jakka, og skulle heise meg opp, utenfor inngangen til Sande VGS der, hovedinngangen, ikke så langt fra rektors kontor osv.

    Så det var mulig at jakka ikke hadde blitt ødelagt, hvis ikke jeg hadde klipt bort foret, for det var en ganske bra jakke.

    Men, da sa Odd Einar, ‘oj’, og slapp meg ned da, men han gliste fortsatt, idiot som han var/er.

    (Selv om Odd Einar skjerpa seg litt seinere på 80-tallet, jeg tror ikke vi var uvenner, sånn på slutten av 80-tallet.

    I hvertfall oppførte han seg bedre.

    Dem begynte på elektro, mener jeg, mange av plageåndene, fra ungdsomsskolen, så dem fant et nytt plageoffer, som bodde rundt ‘dødssvingen’, eller en annen sving, mellom Sande og Berger der.

    Så da slapp jeg litt unna, siden jeg begynte på Handel og Kontor, og der var det mest bare pene damer, og noen sossegutter, så det var ingen som rørte meg, som jeg kan huske, på tre år, på handel og kontor.

    Samtidig med at handel og kontor, ikke var så vanskelig (som f.eks. almenn), og det var mase pene damer der.

    Så jeg fikk masse fritid, og hadde mye dødtid, på Bergeråsen, de årene 86-88, som jeg gikk på Sande VGS.

    For jeg kjente nesten ingen på Berger, som ikke var pøbler.

    Men det var ganske morsomt på skolen, på handel og kontor, på Sande VGS.

    Jeg hadde noen venner i Svelvik, Trond og Kenneth Sevland, og Jan Rune kjente jeg jo såvidt og, selv om han var litt lavmælt osv.

    Og jeg kjente såvidt han sønnen til fabrikkeieren, på papirfabrikken, eller hva det er, på Selvik.

    Så vi var hjemme hos dem, og spilte bordtennis og sånn, et par ganger.

    Og jentene i klassen, fra Sande og Svelvik, og Lene Andersen, fra Berger, de var jo kjempefine og hyggelige jenter.

    Så det var stor overgang fra ungdomsskolen, må jeg si.

    Selv om det var noen harry jenter, som Linda Moen og Irene Lippert osv., i klassen, som jeg ikke gikk så bra overens med.

    Jeg var vel ikke tøff nok, men altfor veloppdragen, eller hva man skal kalle det, for at de skulle like meg.

    Jeg hadde ikke så veldig tøff stil akkurat, og så ung ut for alderen, så de tøffe jentene, likte meg ikke.

    Men de vanlige jentene, de synes jeg, at jeg gikk bra overens med, jeg prøvde bare å oppføre meg høflig osv. da, for jeg hadde forsatt litt dårlig selvbilde, og selvtillit ovenfor jenter, etter all mobbingen på ungdomsskolen.

    Men men.

    Men da fiksa bestemor Ågot jakka da.

    Og da hadde jeg ringt foreldra til Odd Einar.

    For når jeg var i huset til Ågot og Øivind, på Sand.

    Der var det liksom vi som bestemte, så da manna jeg meg opp litt da.

    Der hadde vi jo kontor, og alle avisene og alt mulig.

    Og man kunne spørre bestemor Ågot om råd, fattern om råd, eller bestefar Øivind om råd, før han døde da.

    Onkel Håkon, han pleide jeg ikke å spørre om råd, fordi jeg stolte ikke så mye på han, som de andre som holdt til, jobba eller bodde, på Sand der.

    Verkstedet, som familien min hadde, var jo like ved huset til Ågot.

    Et snekkerverksted, eller fabrikk, som het Strømm Trevare A/S, men som det ikke var skillt oppå.

    Dette verkstedet, hadde bestefaren min, og fattern og onklene mine, byggd, på 50 eller 60-tallet, altså kanskje 10-15 år før jeg ble født.

    Noe sånt.

    Og i huset på Sand, og på verkstedet, der var det liksom familien min som bestemte.

    Det var jo et kontor, i huset til Ågot.

    Og jeg vokste jo opp der, omtrent, for jeg var der etter skolen, i flere timer hver dag, på 80-tallet.

    Men jeg hadde ikke et eget rom der.

    Men det var et kontor der, som nesten aldri ble brukt.

    Med skrivemaskin, og regnemaskin og etterhvert kopimaskin.

    Og frysern til Ågot osv.

    Så det rommet, der fikk jeg lov å være, så det var nesten som mitt rom der det.

    Selv om jeg var mye i stua og på kjøkkenet og.

    Og nede på verkstedet, så var det også kontor.

    Så jeg behøvde nesten ikke å spørre, hvis jeg ville ta en telefon, eller bestille noe greier på postordre.

    Fordi det her var ganske på landet omtrent.

    Da kunne jeg bare ta noen frimerker på kontoret, og sende brev, hvis jeg ville.

    Og jeg kunne bare ta en telefon, jeg bare sa fra, men det var ikke sånn, at noen sa nei.

    Bestemuttern, Ågot, hun var sånn, at hun sa fra, hvis hun syntes jeg gjorde noe galt osv.

    Men jeg flytta dit, som niåring, og jeg hadde jo hatt muttern, og besteforeldrene i Nevlunghavn, og kamerater, og stefaren min Arne Thormod, og onkler osv., rundt meg i flere år allerede da.

    Og hvis Ågot sa at noe var galt.

    Så kunne man argumentere da, og gi sitt syn, og da ga ofte Ågot seg da, hvis jeg forklarte at det var sånn og sånn da.

    Så hun var ikke sånn autoritær og streng, som muttern osv.

    For sånn gikk det ikke ann å prate med muttern og Arne Thormod, dem var autoritære, mens bestemor Ågot, hun gikk fint ann å prate med, og diskutere sivilisert med osv.

    Så det var veldig fint for meg, husker jeg, at det var noen som det gikk ann å prate sivlisert med, liksom, det syntes jeg var bra.

    Fattern svarte også på nesten alt jeg spurte om, da jeg var sånn 9-10 år.

    Jeg pleide å sitte på med fattern, inn til Oslo, når fattern skulle levere køyesenger osv.

    Så da pleide jeg å spørre om alt mulig.

    Og da pleide fattern og stoppe, og kjøpe is og brus og sånn da.

    Så det var artig.

    Og så kjørte vi til masse folk, kanskje fire-fem stykker, hver gang, som hadde kjøpt køyeseng, eller vannseng, og noen ganger, så monterte vi sengene osv.

    Og da hjalp jeg til å bære da.

    Og noen ganger, så fikk vi brus og kake kanskje, eller noe, av familien som vi var hos med køyesengene da.

    Så da fikk man hilse på mange folk, i Oslo og også Holmestrand og Tønsberg osv.

    Jeg tror fattern aveterte køyesenger, i Aftenposten, og Tønsbergs Blad, eller hva den avisa i Tønsberg heter.

    Og noen ganger i Oslo, så dro vi på kinaresturant, for eksempel da.

    Eller med onkel Runar, på Peppes en gang.

    Men fattern var mer kinamat-fan, enn pizza-fan, det var vel onkel Runar, som ville at vi skulle dra på Peppes, på Solli Plass der, rundt 1980, eller noe sånt.

    Noe sånt.

    Men da sa bestemor Ågot da, at hun hadde fiksa jakka, og at glidlåsen hadde kosta 12 kroner, eller noe.

    Og da ble jeg litt flau, over at jeg hadde ringt og mast på foreldra til Odd Einar, om at de måtte betale åtte kroner, eller 12 kroner, eller noe.

    Jeg synes ikke familien vår, kunne lage noe spetakkel, ut av åtte kroner, eller hva det var.

    Så da bare ringte jeg foreldra til Odd Einar, på nytt, og fortalte det, at de skulle bare blåse i det, eller drite i det, sa jeg sikkert, siden det var snakk om så lite penger.

    Jeg likte ikke så godt å ha med Odd Einar å gjøre egentlig, så det var nesten verdt 12 kroner, å slippe å ha med han å gjøre.

    Odd Einar, var jo som en fullvoksen mann, da han dukka opp i klassen våres, på ungdomsskolen.

    Han må vel ha veid bortimot 100 kg.

    Mens jeg var en pingle, på kanskje 50 kg da, da jeg gikk på ungdomsskolen, og kanskje 55 kg., da jeg gikk på videregående, i Sande.

    Men, jeg var veldig sinna da, på grunn av det greiene med Haldis og fattern osv.

    Og jeg drakk alltid masse cola osv.

    Så jeg hadde vel ganske mye energi da.

    Så det var ikke sånn at alle turte å tulle med meg, hele tiden, selv om jeg var pinglete.

    Selv om dem prøvde hele tida, på ungdomsskolen.

    Det var sånn, at jeg prøvde å holde min grunn, fordet.

    Det var bare å bli sinna nok, å stå på sin rett.

    Så jeg prøvde å gjøre det, under hele oppveksten, på Berger, å gi tilbake med samme mynt osv., og ikke gi meg mot plageåndene og overmakten.

    Men det var ganske mange sånne plageånder, i klassen, på ungdomsskolen, i Svelvik.

    Men jeg kom da meg igjen det, på en måte, uten å kapitulere.

    Og det var mye bedre, på videregående, i Sande.

    Så når jeg klager så mye over mobbing, på Bergeråsen.

    Så var det mest på ungdomsskolen, fra 83 til 86.

    Mens jeg gikk på videregående, fra 86 til 88, i Sande, og fra 88 til 89, i Drammen, mens jeg fortsatt bodde på Bergeråsen, så var det ikke så galt.

    Men det hang igjen, denne mobbingen fra ungdomsskolen, slik at jeg hadde ganske dårlig selvbilde og selvtillit, også på videregående.

    Selv om dette ble mye bedre fra første til andre klasse på videregående, og igjen fra andre til tredje klasse på videregående.

    Sånn at da jeg flytta til Oslo, i 1989, for å studere, så hadde jeg ikke dårlig selvtillit, i det hele tatt, man var mye på studentarrangementer, og utesteder på byen, og prøvde å sjekke opp damer osv., hele det første året på høyskole i Oslo, i 89/90.

    Så sånn var det.

    Så da bare sa jeg til foreldrene til Odd Einar, at de skulle drite i de pengene, for glidlåsen da.

    For jeg synes ikke vi, i familien vår, skulle bry oss om noen få kronestykker osv.

    Og da tror jeg også Ågot skjønte hva jeg mente da.

    Selv om hun først syntes at vi skulle kreve inn de åtte kronene.

    Men jeg trodde at det var mye dyrere, å fikse jakka.

    Men å begynne å arrangere ting, for å få tilbake åtte kroner, det synes jeg var litt tåpelig.

    For fattern var sånn, at han hele tida, ga meg hundrelapper, til mat osv.

    Så jeg hadde så mye penger, at jeg kunne kjøpe cola, på brusautomaten på skolen, i hvert friminutt, hvis jeg ville.

    Ikke at jeg gjorde det, men jeg kjøpte kanskje to-tre om dagen, for jeg synes det var så kjedelig der.

    Så har jeg kanskje klaga veldig mye på fattern.

    Men han ga meg veldig mye penger, og jeg hadde det veldig fritt.

    Men fattern er nok ikke så ansvarlig og moden, når det gjelder sånne ting.

    Så jeg må si at jeg ble plaga veldig mye av familien, særlig familien til Haldis.

    Men samtidig, så fikk jeg masse penger av fattern.

    Så det var veldig rart opplegg.

    Haldis og onkel Håkon, de likte ikke hverandre forresten.

    Man kan vel nesten si at de skydde hverandre.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Men man kan nesten si, at Haldis skydde meg og.

    Så hverken meg, eller onkel Håkon, eller bestemor Ågot, likte Haldis.

    Men jeg onkel Håkon, vi gikk vel greit sammen.

    Men onkel Håkon, han var litt sånn barnslig, nesten, vil jeg si.

    Så det var ikke sånn, at jeg og onkel Håkon, klarte å samarbeide om noe for eksempel.

    Det gikk mer ovenfra og ned, fra onkel Håkon.

    Han så vel litt ned på meg, vil jeg tro, siden jeg var nevøen hans.

    Så jeg vet ikke om han akspterte meg helt.

    Eller, vi aksepterte vel hverandre, såvidt, for vi var såpass vant til å se hverandre, i huset Ågot osv.

    Men vi var ikke sånn, at vi hadde giddi å vært kjent, hvis vi ikke hadde vært i familie.

    Noe sånt.

    Skal jeg se om jeg klarer å finne på noe annet å gjøre her også, av jobb osv.

    Vi får se.

  • Bergeråsen 1980 til 88. (In Norwegian).

    Bergeråsen 1980 til 88. (In Norwegian).

    Vår familie, var veldig spesiell, så jeg tenkte jeg kunne prøve å lage en bloggpost, for å prøve å forklare mer om hvordan forholdene var i vår familie osv.

    Jeg flytta jo fra muttern, i Larvik, til fattern, på Bergeråsen, høsten 1979.

    Fattern, fant seg en dame, Haldis, og flytta ned til henne, i Havnehagen, i 1980.

    De bodde som sagt i Havnehagen, mens jeg ble boende i Hellinga 7B, og seinere i Leirfaret 4B, fra sommeren 1981.

    Men jeg bodde aldri i Havnehagen, med Haldis og dem, så hvilket nummer i Havnehagen, som det huset er, det vet jeg ikke, men det ligger ganske langt nede i Havnehagen, kanskje 200 meter ovenfor huset til teskjekjærringa, til de som husker hvor hun bor/bodde.

    Så sånn er det.

    I det huset, så bodde fattern, Haldis, Jan, Viggo og Christell.

    De tre siste, er barna til Haldis, fra to tidligere ekteskap/forhold.

    Viggo, flytta til Danmark, til Køge, på Sjælland, rundt 81-82 kanskje, og giftet seg med en dansk flyvertinne der, Greta.

    Pia, søsteren min, som hadde bodd sammen med meg og fattern, og muttern, på Toppen 4, fram til 73.

    Og sammen med meg og muttern og stefaren vår Arne-Thormod, og halvbroren vår Axel (født 78), i Larvik, fra 73 til 79.

    Og sammen med muttern og Arne Thormod og Axel, i Drammen og Larvik, fra ca. 79 til 82.

    Pia flytta, fra muttern, til fattern, rundt 82.

    På samme måte som jeg gjorde, ca. tre år tidligere, i 79.

    Jeg trodde, at Pia, skulle flytte opp i Leirfaret, der jeg bodde.

    Siden jeg og Pia, bodde sammen, fra 1971 til 79, da jeg flytta til Bergeråsen.

    Men nei, Pia, endte opp, å bli boende, sammen med Haldis og fattern, og Jan og Christell, i Havnehagen.

    Så Pia, var egentlig mer søsteren til Jan og Christell, vil jeg si.

    Enn søsteren min.

    Mens jeg, holdt ikke til i Havnehagen, i det hele tatt.

    Haldis, godtok ikke meg.

    Men fattern flytta til Haldis.

    Så jeg vil si, at jeg mista faren min, og også søsteren min.

    At faren min, var faren til Christell og Jan, mer enn han var faren min, egentlig.

    Og at søstra mi, Pia, var mer søsteren til Christell og Jan, enn hun var søsteren min, egentlig.

    Fra 1980 med fattern, og 1982 med søstra mi.

    Så flytta søstra mi, opp til meg, i Leirfaret, i 1988, så da ble hun vel omtrent søsteren min igjen.

    Men da var hun 17 år vel, og inne i noe slags ungdomsopprør, tror jeg man må si, at det var derfor hun flytta opp til meg, antagelig, for hun hadde kanskje gjort opprør, eller noe, mot Haldis og fattern.

    Christell sa at Pia hadde en abort, og nesten blødde ihjel, i 1987, eller noe.

    Så det var kanskje derfor hun måtte flytte.

    Og jeg vet ikke hvem som kan ha vært faren, det aner jeg ikke.

    Men men.

    Jeg spurte fattern hvorfor Pia måtte flytte, men han sa det tok for lang tid å forklare.

    Så jeg er egentlig ikke broren til Pia og Christell.

    Ettersom jeg flytta fra Larvik, i 1979.

    Så jeg var broren til Pia, frem til 1979.

    Men etter at Pia flytta til Haldis og dem, i 1982, så har vel egentlig Pia mer vært søsteren til Christell, vil jeg nesten si.

    I hvertfall, så var vi ikke som søsken på 80-tallet.

    Så vi var som søsken på 70-tallet, vil jeg si.

    Men jeg synes ikke jeg kan si at vi var som søsken på 80-tallet.

    Untatt det halve året, som Pia bodde i Leirfaret.

    Og på 90-tallet, så lot jeg Pia flytte inn på rommet mitt, på Ungbo-leiligheten min, på Ellingsrudåsen, i Oslo.

    Og i noen måneder, så gikk vi greit overens.

    Men Pia, bodde også et par år, hos bestemor Ågot, på Sand, fra 1989 til 1991 ca., mens hun fullførte videregående, i Sande og Drammen.

    Og da klagde Ågot, til meg, på at Pia alltid var fæl med den flyinga si, så Ågot orka ikke at Pia skulle bo der særlig lengre.

    Og den flyinga, til Pia, den merka også jeg, da jeg lot Pia, flytte inn hos meg, på Ellingsrudåsen, i Oslo, i 1993, da jeg var ferdig med militæret.

    Da hadde ikke Pia noe sted å bo, og i 1991 eller 92, like etter at Pia hadde flytta til Oslo, i et kollektiv i Gamlebyen, med noen venner fra Røyken.

    Da så jeg, da jeg var på bursdagfest med Magne Winnem, i Januar 1992, kan det vel ha vært, at vi i bursdagselskapet, traff en jente, som ‘slavedrivde’ en lyshåret gutt fra Røyken, rundt i Karl Johansgate i Oslo, for å tigge mynter, fra oss, og andre forbipasserende.

    Og den jenta, var Pia, søstra mi.

    Hele selskapet, bare stakk.

    Mens jeg prata noen ord med de her, som tigde, i Karl Johan da, en lørdagskveld, eller hva det var.

    Så jeg var litt bekymret for hva søstra mi egentlig drev med.

    Og søstra mi, fikk ikke lov å bo med fattern og Haldis, i Havnehagen, etter det her abort-greiene osv., ettersom jeg skjønte.

    Og bestemor Ågot, på Sand, orka heller ikke mer av Pia, ettersom jeg skjønte.

    Så jeg lot Pia, flytte inn, på det lille rommet jeg hadde, på Ellingsrudåsen, fra høsten 1993, nesten fram til jul, eller noe, da Pia fikk sitt eget rom der.

    Men Pia drev også med flyinga si da, da hu bodde på Ellingsrudåsen.

    Hun kjente mange i det afrikanske miljøet, som vanket på Jollys, i Storgata.

    Og en gang, så var Pia borte, i kanskje fire-fem dager, eller noe, uten å si fra hvor hun var.

    Det var den vinteren, 1993/94, like etter Pia flytta til Ellingsrudåsen.

    Og da måtte jeg ta t-banen ned til Oslo sentrum, en kald januardag, eller noe, og lete etter Pia, på Jollys, og hos ei venninne som het Siv eller Catrine, eller noe.

    Men jeg fant henne ikke.

    Men hun dukka opp, et par dager seinere.

    Men hun forklarte ikke hvor hun hadde vært, og hva som hadde skjedd.

    Men jeg vil si, at jeg var nesten mer i familie, med bestemor Ågot, enn med fattern og Haldis og Pia og Christell og Jan og Viggo.

    For de siste der, de bodde jo i huset i Havnehagen.

    Men det huset var aldri hjemmet mitt.

    Jeg ble aldri godtatt av Haldis.

    Og det var en slags psykisk krigføring, må man vel si, hver gang jeg var der.

    For jeg likte ikke, som 9-10-åring, å bo aleine, i Hellinga, så jeg var sur på det greiene her.

    Spesiellt etter at fattern ikke kom hjem, en dag vinteren 1980, og han hadde ikke sagt fra, at han ikke kom hjem.

    Da var jeg ni år, og var ikke vant til å sove aleine i huset.

    Så det var litt rart husker jeg, at klokka ble ni, klokka ble ti, klokka ble elleve osv. og tolv kanskje.

    Før jeg skjønte at fattern ikke kom hjem da.

    Og det var litt rart.

    Så da fikk jeg nesten litt sjokk.

    Men hvis han hadde forklart det på forhånd da.

    F.eks. hvis vi hadde hatt telefon, i Hellinga, så kunne jo fattern bare ha ringt å sagt fra da.

    Så hadde jeg skjønt hva som foregikk.

    Så hadde jeg ikke fått noe sånt her sjokk.

    Men jeg fikk nå sånn her sjokk da.

    Og da fattern, et par-tre dager seinere, dro meg med ned til Haldis og Christell og dem, i Havnehagen.

    Da var jeg fremdeles prega av det her sjokket da, kan man si.

    Og jeg var ikke noe særlig blid, jeg likte ikke det her greine med Haldis osv.

    Selv om hun hadde en datter, Christell, som var et par år yngre enn meg, og hun hadde også en venninne, Nina, som gikk i samme klasse vel.

    Så det var jo litt morsomt, for de jentene var jo bare et par år yngre enn meg, så de kunne jeg bli kjent med, tenkte jeg.

    Så da begynte jeg og Christell og løpe og herje, inne i huset dems, i Havnehagen, etterhvert.

    Og vi spiste sånne smørbukk-karameller osv., som Haldis kjøpte på CC Storkjøp, sånn svære poser, på den tiden.

    Og jeg var veldig glad i godteri, så jeg spiste vel min del, og vel så det.

    Hun pleide også å kjøpe poser med spesiall-sjokolade, fra Nidar, der, på CC Storkjøp.

    Så da gikk det nok en del godteri.

    Men Haldis klagde på meg, for jeg var litt sjenert da.

    Og da var det sånn, at jeg sa takk.

    Men jeg sa det ikke så høyt, at Haldis hørte det.

    Så hun hadde vel sagt til fattern, at jeg var uhøflig, eller noe da.

    Men fattern fortalte meg det, seinere, at han hadde hørt det, at jeg sa faktisk takk osv.

    Men Haldis hadde kanskje dårlig hørsel da.

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Hvordan fattern traff Haldis?

    Fattern begynte å trene sykling.

    Han kjøpte en proff Peugot-sykkel, var det vel, uten felger osv.

    Og traff Jan Snoghøj, sønnen til Haldis, som kanskje var 16-17 år da, i 1980 deromkring.

    Det må vel ha vært ut på våren 1980, da kanskje.

    Noe sånt.

    Siden de sykla.

    Og da hadde Jan, invitert fattern ned til dem da, i Havnehagen, siden moren hans var singel.

    Jan, var også med, i Kristiansand, i 1989, da vi var på et bryllup der.

    Da Jan og Pia og Chirstell, dro meg med på resturant, for å spise middag, kvelden, fredagen vi dro ned dit.

    Det var den helgen enten Heysel eller Hillsborogh-tragedien var, i 1989.

    Vi var i noe bryllup der.

    Etter at vi hadde spist, så forklarte Christell og Pia, at fattern hadde misbrukt, og fingra Pia osv.

    Noen år tilbake i tid fra 1989 da, uten at de sa nøyaktig når.

    Men de spurte meg, hva jeg ville gjøre.

    Jeg måtte nesten svare, at jeg ville kutte ut fattern, pga. at jeg syntes at jeg måtte ta avstand fra det her misbruket selvfølgelig.

    Jan spurte meg vel, hva jeg ville gjøre.

    Men ingen av de tre sa noe da.

    Jeg foreslo, at vi skulle kutte ut fattern, pga. det her misbruket.

    Eller i det minste bli enige om hva vi skulle gjøre.

    Men det var stille som i graven nesten.

    Hverken Pia, Christell eller Jan, sa noe tilbake.

    Og det ble ikke snakket noe mer om dette, den helgen, eller seinere.

    Så jeg mistenker at det her kan ha vært noe plot, for å få meg og fattern, enda mer fra hverandre, sånn at vi ikke skulle ha kontakt, eller noe.

    Noe sånt.

    PS 2.

    Hvis noen leser det her, så lurer dem kanskje på, hvorfor jeg begynte å jage Christell rundt i leiligheten til Haldis, første gangen fattern dro meg med ned til Haldis, våren 1980, var det vel.

    Det var fordi, at jeg var litt nedfor på den her tida, jeg var ikke vant til å være aleine i leiligheten i Hellinga, om kveldene og om natta.

    Så da fattern begynte å prate om, at jeg skulle være med ned til Haldis, så skjønte jeg vel, at jeg måtte vel det.

    Men jeg var nedfor da, så jeg begynte å klage da, for jeg ville egentlig ikke gå ned dit, jeg visste ikke hvem hun Haldis var.

    Så begynte fattern å lokke med da, at det var to jenter som nesten var på min alder der, og som seinere fant ut het Christell og Nina da.

    Og jeg skjønte jo det, at når fattern sa at jeg måtte bli med, så måtte jeg vel det.

    Og jeg ble kanskje litt hyperaktiv, av alle smørbukk-karamellene og spesial sjokoladen som Haldis nok hadde kjøpt på CC Storkjøp, vil jeg tippe.

    Og etterhvert, så gikk vel hun Nina hjem da.

    Og Haldis og fattern, forsvant inn på rommet sitt, eller noe.

    Jeg hadde bare sitti i sofaen der, sånn halveis i sjokk, eller nedfor da, for jeg var litt nedfor, for jeg var ikke vant til å være aleine i Hellinga, og jeg visste ikke hvem Haldis var, så jeg snakka ikke noe, jeg bare satt der i sofaen og så på TV da antagelig, og hørte på hva de andre sa osv.

    Men så dro vel Nina hjem da, og Haldis og fattern forsvant inn på rommet dems, eller noe.

    Og jeg ble vel litt hyperaktiv av alt godteriet til Haldis.

    Og fattern hadde jo lokka meg, med at det var to jenter der osv., så da tenkte jeg, at jeg kunne kanskje jage hun ene litt da, jeg synes kanskje det var litt dumt å bare sitte der i sofaen, når det bare var hun jenta der.

    Noe sånt.

  • Pia er fan av Hip-hop. (In Norwegian).

    Date

    Time

    Name

    Query

    Landing Page

    21 Aug

    21:59:45

    www.google.no

    philip andreas gabrielsen

    /2008/07/e-post-med-trusler-fra-ansgar.html

    21 Aug

    21:55:18

    www.google.com

    pia ribsskog

    /2008/08/i-sent-lufthansa-complaint-to-another-e.html

    21 Aug

    21:48:03

    www.google.no

    pia ribsskog

    /2008/08/merseyside-police-called-me-miss-erik.html

    21 Aug

    21:30:51

    www.google.no

    johncons

    /

    21 Aug

    21:05:08

    www.google.com

    /2008/07/noe-m-vre-galt-i-martine-saken-in.html

    21 Aug

    20:53:45

    www.google.no

    erik ribsskog

    /

    21 Aug

    20:52:10

    www.google.co.uk

    arvato blog liverpool

    /2007/10/enclosure-ii.html

    21 Aug

    20:37:10

    www.google.no

    muttern hva betyr det

    /2007_10_17_archive.html

    21 Aug

    19:56:33

    www.google.com

    /2008/07/noe-m-vre-galt-i-martine-saken-in.html

    21 Aug

    19:36:08

    www.google.no

    øksedrap larvik 200

    /2007/11/anbefalt-av-1parteringsdrapet-i-larvik.html

    21 Aug

    19:31:58

    www.google.no

    erik ribsskog

    /

    21 Aug

    19:24:07

    www.google.no

    hvorfor kaller ribsskog seg johncons?

    /

    Nå sjekka jeg StatCounter-loggen, og det kom opp, at noen har drivi å søkt på søstra mi, Pia Ribsskog, på Google.

    Så tenkte jeg, at jeg kunne jo kikke litt, i en av linkene ovenfor, og se hva dem fikk se, da dem søkte på søstra mi sitt navn.

    Og da kom det fram, at søstra mi, har blant annet kommentert på Dagbladets websider, siden hun er fan av en hip-hop-artist:

    Hello!
    I saw the program about you guysand I really liked what I saw. Are you going to have a consert in Oslo?

    Pia
    Innsendt av: Pia Ribsskog

    Yes, we are performing today at parkteateret togheter with X-Plastaz from Tanzania.

    Come see for yourself, you will not be disappointed…

    Wagëblë

    http://www.dagbladet.no/kultur/2005/11/02/448193.html

    Skal vi se om Pia har rett i at han er flink, skal vi se om det er noe musikk av han på YouTube:

    Ja, det var blant annet fra en av konsertene dems i Oslo, skal vi se om vi finner linken:

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Pia har forresten en ting for afrikanere tror jeg.

    Hun har jo vært sammen med Keyton og Negib da, og også en norsk kar fra Drammen, som jeg ikke husker navnet på.

    Men, jeg husker det året, som søstra mi var sammen med han drammenseren.

    Det var det året, som jeg gikk i 3. klasse på videregående, i Drammen.

    Og som jeg jobba på CC i Drammen, på kveldene.

    Og som søstra mi, og venninna hennes, Cecilie Hyde, flytta opp til meg, i leiligheten jeg bodde aleine i, i Leifaret, og som var fatterns leilighet egentlig.

    Da pleide søstra mi, å dra inn til Drammen, sammen med Cecilie Hyde, og blant annet hun som er redaktør for universitetsavisa i Oslo, Camilla Skriung, og andre såkalte ‘frikere’ da, fra Svelvik.

    De hang også sammen med Eva Olsen, og Tina ‘Turbo’, to blonde jenter fra Svelvik og Berger, som hadde dårlig rykte, og som var heavyrockere.

    Og de hang også sammen med gothere og syntere, og til og med nynazister.

    I Drammen, så var det liksom sånn, at alle som ikke var mainstream sosser, sånn som f.eks. stesøstra vår Christell, dem var i en gjeng som var freakere og gothere osv., som pleide å henge på Cafe Lyche.

    Jeg var der noen ganger etter skolen, for jeg kjente jo søstra mi, og Cecilie, dem hadde jo flytta inn i leiligheten min.

    Og jeg har alltid vært ganske jentegæern, må man vel si, så jeg synes det var artig, å bli kjent med alle venninnene til søstra mi og.

    Men det sa jeg aldri til henne da.

    Men jeg var nesten som en forelder, til søsteren min og, på den tiden.

    For fattern var så uansvarlig, og muttern var jo sinnsyk osv., og bodde i Larvik og Tønsberg osv.

    Og jeg hadde jo jobb og leilighet, så jeg kjøpte mat, og lot søstra mi bo i leiligheten, som jeg disponerte, som var fatterns da.

    Men men.

    En dag, etter skolen, i 1988 eller 1989, så hang jeg med søstra mi, i gågata i Drammen.

    Sikkert før jeg skulle på jobb, på CC Storkjøp, kl. 16.

    Og da stod jeg der, i gågata, og prata, eller hang, med søstra mi, og ei friker-jente fra Drammen, som het Heidi, med mørkt hår, som var på fest som søstra mi hadde for frikene og nynasistene osv., i Drammen, i leiligheten min, eller fatterns da.

    Så sånn var det.

    Da lå de over nede hos Haldis, for de var vel borte den helga, så da disponerte søstra mi den leiligheten.

    Mens jeg ikke hørte hjemme der, så jeg ble ikke med de ned dit for eksempel, der følte ikke jeg meg hjemme.

    Det hendte jeg rappa noe mat i frysern i garasjen dems osv., men det var mer sånne raid, det var ikke sånn at jeg følte meg hjemme i huset til Haldis, i Havnehagen, mens søstra mi, bodde der fra 1982 til slutten av 1988, eller noe sånt.

    Så gikk det forbi noen afrikanere da, i gågata i Drammen.

    Og søstra mi var helt henrykt, og priste fysikken, til afrikanere generellt, og forklarte til hun Heidi da, at hun var så begeistra for de her afrikanerne, og tente på de da.

    Så sånn var det.

    Så jeg lurer på om ikke søstra mi, Pia, har en ting med afrikanere.

    Det er mulig.

  • Fjolls til fjells. (In Norwegian).

    Her er en veldig norsk film, som heter Fjolls til fjells, osv, med Leif Juster osv:

    På begynnelsen av 80-tallet, så var det en i Larvik, en kamerat av Frode, tror jeg, som sa at jeg ligna på han pølsemakeren.

    Og det er også Leif Juster, skal jeg se om jeg finner han.

    Det var antagelig fordi jeg var så tynn, da jeg var snørris, muttern var så dårlig til å lage mat, at jeg og Pia kasta maten.

    Og hos fattern, så kjøpte jeg bare cola og potetgull osv.

    Så sånn var det.

    Jeg likte ikke mat egentlig, etter å ha bodd hos muttern, annet enn potetgull og cola, og pizza.

    Og stekte knakkpølser, og stekte poteter, med ketchup, som jeg husker bestemor Ågot pleide å lage, når jeg spiste middag der.

    Det var godt.

    Men jeg gikk aldri til kjøleskapet osv., i Leirfaret, da jeg var sånn 11-12 år osv., og smørte meg brødskiver, med gulost f.eks.

    Jeg likte ikke de brødskivene.

    Antagelig fordi jeg hadde spist for mange svette matpakker.

    Og fattern klinte på smøret, sånn at det var smør på utsida av brødskiva osv.

    Maten i Norge, var kanskje ikke så god på 70 og 80-tallet.

    Jeg var litt deprimert, over at fattern hadde flytta til Haldis.

    Og jeg synes både brød, og melk og alt pålegget smakte kjedelig.

    Nesten uten untak.

    Og bestemor Ågot, brukte vel smør, å steke med tror jeg, for jeg husker jeg fikk fett på ganen, av de stekte pølsene osv.

    Så dem brukte nok mye mer usunne ting i maten da, pga. av helmelka, og smøret osv., og sirup og sånn.

    Så bestefaren min, Øivind, han fikk diabetes osv., og hjerneslag, osv., av den her etterkrigsmaten, i Norge, antagelig.

    Men nå de siste åra, så har jo folk begynt å skjønne mer om sånne ting.

    Men folk hadde kanskje ikke noe valg, på 70-tallet osv., for man måtte kjøpe den vanlige maten, for man fikk ikke tak i så mye sunt kanskje, og folk visste vel kanskje ikke hva som var mest sunt.

    Og folk jobba vanligvis så mye, så man forbrente fettet fra all h-melka og smøret uansett kanskje.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Skal jeg se om jeg finner den pølsemaker filmen da.

    Vi får se.

    Den her er også litt artig:

  • Enda mer om Viggo. (In Norwegian).

    Revisions : 0 | Posted: 17/8/2008 11:53:45 | IP: Recorded | Report this post

    P: 17/8/2008 13:28:12

    Frame1

    Frame2Pelle

    Member

    Frame3

    Frame4

    Revisions : 0 | Posted: 17/8/2008 13:28:12 | IP: Recorded | Report this post

    P: 17/8/2008 18:41:14

    Frame5

    Frame6johncons

    Member

    Frame7

    Frame8

  • MSN Reporter: Bill Gates holder til i Eddaveien, sier fattern. (In Norwegian).

    MSN Reporter: Bill Gates holder til i Eddaveien, sier fattern. (In Norwegian).

    Reporter

    Top of Form

    Søk på nettet:

    Bottom of Form

    Overskrift:

    tilbake til oversikt

    Bill Gates holder til i Eddaveien, sier fattern.

    Fattern og stemora mi, Haldis, kjenner en dame, som bor i Eddaveien, på Holmen i Oslo. Hun heter Solveig, og pleide å jobbe som telegrafist, på Scandinavian Star. Fattern sier, at Solveig har sagt, at Bill Gates, pleier å være på besøk, hos en av naboene hennes. Fattern sier at dette er hemmelig da, så jeg får egentlig ikke lov å skrive om det. Men nå har jeg blitt tullet med så mye, av Arvato/Microsoft, og politiet, at jeg har mistet tolmodigheten, så nå skriver jeg om dette likevel, i forhåpning at de nevne organisasjonene, vil mot formodning finne tilbake vettet. Så tar jeg forbehold om at dette er riktig, men fattern nå i hvertfall det, at Solveig har sagt dette. Men vi får se. Med vennlig hilsen Erik Ribsskog

    mer ››

    Lagt til av Erik Ribsskog for under ett minutt siden

    Kategori: Innenriksnyheter

    (0)

    0

    0


    Dobbelposting
    Uønsket sak
    Gammel sak
    Uanstendig sak
    Uinteressant sak

    http://reporter.no.msn.com/index2.aspx?fn=details&hdl_id=14122

    PS.

    Jeg tror det må være hun her Solveig:

    Fra hukommelsen, så tror jeg Solveig bor i en av disse husene, i hvertfall på den sida av gata, i en villa: