johncons

Stikkord: Familie

  • Familie. (In Norwegian).

    Når jeg tenker gjennom det nå, så var vel bestemor Ågot, farmora mi, omtrent den eneste familien jeg hadde.

    Fattern og Haldis, og søstra mi og broren min osv., de for det meste bare kødda med meg, og ingen av dem, har vel egentlig hatt så særlig mye respekt for meg.

    I tilfelle politiet gjør noe ‘phoney’-e greier, og hører på noe løgner, eller noe, siden jeg ikke får rettighetene mine, mener jeg.

    Universelle rettigheter, som gjelder overalt og alltid, kan man ikke få av politiet, som ikke har respekt for folks rettigheter.

    Politet og myndighetene er en vits, spørr du meg.

    Eller folks rettigheter er en vits.

    Det går vel ut på det samme.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Middagsselskap, i 2. etg. i det gamle bedehuset, i Rødgata, i Drammen. (In Norwegian).

    Jeg husker, i 1988, om høsten kan det vel ha vært.

    Så hadde fattern og Haldis, besøk av masse slektninger av Haldis, av en eller annen anledning.

    De dreiv å kokte suppe, oppi leiligheten min, som stod og putra hele dagen nærmest, i en stor gryte.

    Og vannsenga, på det ene rommet mitt, måtte jeg låne bort til et par, i slekta til Haldis, som klarte å lage hull i vannsenga.

    Så sånn var det.

    Jeg likte ikke å ha de her folka i huset mitt.

    Det var litt slitsomt, med alle folka som fløy inn og ut av huset.

    Så jeg skulka jobben, på CC Storkjøp, den lørdagen.

    For det ble for mye tull.

    Så jeg ringte og sa jeg var syk.

    Det gikk hull i vannsenga, og masse stressa folk var i leiligheten min hele tida.

    Og det var noe middagsselskap, i leiligheten til Jan, i Rødgata, på Gulskogen, i Drammen, som jeg ble dratt med på.

    Men jeg som ikke husker hva var i anledning av.

    Søstra mi, Pia, var der.

    Men jeg tror ikke Christell og Jan var der, av en eller annen anledning.

    Jeg husker at Christell, hadde en onkel og tante fra Bergen.

    Jeg bare kallte de onkel og tante Bergen jeg, når jeg prata med søstra mi.

    Christell hadde også en tante og onkel, i Stavanger, ikke langt fra Sola.

    Og en far i Ålesund.

    Og jeg tror også en bror, i Bergen, eller noe.

    Men jeg så aldri han broren og faren.

    Men men.

    Men de var litt morsomme de, tante og onkel Bergen.

    De satt der, og prata med meg og Pia, ved middagsbordet i leiligheten til Jan da.

    Og da fortalte onkel Bergen, nei det var bare å røyke, man skulle bare røyke og drikke, og ikke bry seg om hva folk sa.

    De drev butikk, i Bergen.

    Og de syntes det var artig, at jeg jobba i butikk.

    Men de likte ikke, at jeg hadde skulka jobben den dagen.

    Men jeg forklarte, at jeg pleide aldri å skulke jobben, men det var så mye uvant og tull, med at halve slekta til Haldis, og suppa hennes, skulle være i leiligheten min osv., så jeg orka ikke dra på jobben, rett og slett.

    Men dem ble litt mer fornøyde, da dem hørte at det var første gangen jeg hadde skulka jobben da.

    Dette var før Pia flytta opp til meg, i Leirfaret.

    Jeg var vant til at fattern kanskje var innom der, annenhver dag, eller noe, på den tida.

    Men så kom plutselig fattern og Haldis og noen slektinger som jeg ikke kjente, som lagde hull i vannsenga.

    Og sånn oksehalesuppe, eller hva det var, som stod og putra, på komfyren der.

    Jeg hadde ikke helt kontrollen, og det var uvant med så mye trafikk der, og fattern var stressa og Haldis var stressa.

    Det var mye den her suppa de var stressa i forbindelse med da.

    Da sa også onkel Bergen, at de hadde pleid å tatt en båt, fra Bergen til England vel.

    Jeg lurer på om det kan ha vært til Newcastle.

    Dette var på høsten, eller vinteren 1988, hvis jeg husker riktig.

    Og da hadde de prata med kapteinen, på båten, til middagen, eller noe.

    Og da spurte kapteinen, om de visste om noen gode resturanter, i en by.

    Jeg tror det var en engelsk by.

    Ja de visste de om en veldig bra resturant, kinesisk, eller indisk, eller hva det kan ha vært.

    Det er jo 20 år siden dette.

    Så dro de over med båten, året etter også.

    Og da kallte kapteinen dem til der han holdt til da.

    Og da viste han dem en engelske avis.

    Og da hadde dem funnet kattemat, i maten, på resturanten de anbefalte da.

    Så da følte nok ikke onkel og tante Bergen seg så smarte.

    Så sånn var det.

    Jeg kom bare på det, fordi det stod i en norsk nettavis, at dem hadde funnet muselort, i en resturant, i Leicester, eller noe.

    Så de norske avisene følger med på hva som skjer i England.

    Og det er bra, for jeg må innrømme, at jeg er flinkere til å følge med, på de norske nettavisene, enn de engelske.

    Så hvis det skjer noe i Liverpool, f.eks., så regner jeg med at det dukker opp i de norske nettavisene.

    Vi får se.

  • Hvilke Rimi-butikker jeg har jobba i. (In Norwegian).

    Nå har jeg skrevet ganske mye om det som har foregått, de tolv årene jeg jobba i Rimi.

    Jeg jobba mest på Rimi Nylænde, og følte meg vel mest hjemme der, det var vel nesten mitt annet hjem i Oslo omtrent til tider, selv om det ikke var sånn at jeg jobba der hele dagen, men jeg kjente en del av kundene og det var der jeg fikk opplæring som leder i Rimi osv., og jeg satt også i kassa der, det første året ca., så jeg var vel på ganske god fot med kundene, siden jeg gikk alle gradene der, fra deltidsansatt i kassa, via heltidsansatt, i kassa og på gulvet, via aspirant, via assisterende butikksjef, og så som butikksjef, etter et par år som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Så når jeg tenker tilbake nå, så var det vel på Rimi Nylænde, på Lambertseter, som jeg har følt meg mest hjemme, når jeg har jobba i butikk, selv om det også var artig å jobbe på Bjørndal og Langhus, men på Nylænde, så var det ganske mye gjennomtrekk, så da jeg kom tilbake etter to og et halvt år, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Da var det bare Wenche Berntsen, igjen, av de som hadde jobba på Rimi Nylænde, to og et halvt år tidligere.

    Og da var hun assisterende butikksjef.

    Men hun begynte på Rimi Nylænde, i 1995 eller 96, altså et par år etter at jeg begynte der, i 1993.

    Så jeg synes nesten jeg var mest hjemme der, siden jeg hadde vært sjefen hennes tidligere, osv.

    Selv om jeg ikke var fra Oslo.

    Men det første året jeg bodde i Oslo, så hadde jeg jo bodd, på Abildsø.

    Jeg leide et rom i første etasjen på et hus der, og hadde egen inngang, delt med en pen dame, som var et par år eldre enn meg, tror jeg, så jeg ble ikke så kjent med henne.

    Men det var nå sånn.

    I dumpa på Abildsø.

    Og da pleide jeg å gå ofte til Rimi Ryen, som er like ved, og til en innvandrerbutikk, ved Folkets hus, på Abildsø, hvis jeg ikke gadd å gå til Rimi Ryen.

    Jeg var ungdom fremdeles, da jeg flytta til Oslo, som 19-åring, må jeg vel si.

    Så jeg var liksom i russetid-humør, fortsatt, det første året jeg bodde i Oslo.

    Jeg var så vant til at Cecilie Hyde, og søstra mi, bodde i samme leilighet som meg, som det siste halve året, på Bergeråsen, og de festa alltid.

    Og det samme med en kamerat, Magne Winnem, som jeg ble kjent med, det samme året, det siste året jeg bodde på Berger, da jeg gikk på skole i Drammen.

    Så sånn var det.

    Og jeg gikk også ofte til kiosken, borte ved Abildsø kirke.

    Og på kvelden og søndager, for eksempel, så gikk jeg til Statoil, på Abildsø, nederst i Lamberseterveien.

    Det var ca. fem minutter å gå, fra dumpa, i Enebakkveien, på Abildsø, hvor jeg bodde.

    Og den bensinstasjonen, kan man vel se, fra Rimi Nylænde.

    Det er ca. fem minutter å gå, fra Rimi Nylænde.

    Så jeg var litt vant med å bo, i hvertfall i et år, ca. ti minutter å gå, fra Rimi Nylænde.

    Og han kameraten min, fra videregående, i Drammen, Magne Winnem, han hadde bodd, i en Rimi-leilighet, i etasjen over Rimi Nylænde.

    Så jeg hadde vært på en del fester der, han bodde der vel et par år.

    Og jeg hadde jo jobbet på Rimi Munkelia, like ved Lambertseter, mens jeg var i militæret, da han Magne Winnem var butikksjef der.

    Og jeg hadde jobba på Rimi Karlsrud, som er på eller ved Lamberseter, ganske mye, da Magne Winnem ble butikksjef der, og mens jeg jobba deltid på Rimi Munkelia og Rimi Nylænde.

    Så jeg kjente den nye butikksjefen, på Rimi Munkelia, Leif Jørgensen, vel, gjennom å ha jobbet der, og festing, hos Magne Winnem, i leiligheten over Rimi Nylænde osv.

    Og jeg kjente en del folk, fra Rimi Munkelia, siden jeg jobba der mens jeg var i militæret, og var med på Oslo-løpet, på Ekeberg, og Manpower-stafetten, i Holmenkollen, med Rimi Munkelia.

    Thomas Kvehaugen, som var butikksjef, på Rimi Munkelia, i 1998 og to-tre år fremover vel, han sa, rundt år 1999 kanskje, at på pauserommet, på Rimi Munkelia, så var det et bilde, som jeg var på, fra Oslo-løpet, i 1993 da.

    Og navnet mitt stod forsatt på garderobeskapet, sa han.

    Så da gjorde det vel det.

    Der jobba jeg blant annet sammen med en som het Ine, eller noe, som var assisterende butikksjef, men som begynte å jobbe i Stabburet, var det vel, hun ville ikke jobbe hele livet i en butikk.

    Og jeg sa hei til henne, en gang, noen år etter på Nylænde, og da ville hun ikke prate med meg, for hun var så lei av å kjenne alle som jobba i alle butikkene, som hun sa.

    Det jobba også ei som het Monika der vel.

    Og ei som het Anna Lene, som kjenner Ditlev Castelan, så jeg på Facebook.

    Didtlev som var uvennen min, på 80-tallet, på Sand og Bergeråsen, og i klassen.

    Og Terje Sjølie, han nynazisten og raneren, og hva han var.

    Jeg lurer på om han har drept noen og, eller husker jeg feil?

    Samme det.

    Han jobba også sammen med oss der.

    Han virka som en helt vanlig kar, for meg, og gjorde aldri noe galt, som jeg kunne se.

    Mens, etter at jeg fikk internett, i 1996.

    Jeg kan tenke meg, i 1997, da skulle jeg kjøpe noen datablader, eller noe, jeg synes det var så artig å laste ned mp3-filer, som vel var nye det året, i 1997.

    Så jeg kjøpte noen sånne nerdeblader, ikke wired, men noe annet, på Narvesen, ved Glassmagasinet.

    Og da hadde jeg vel ikke rukket å barbere meg, jeg var vel litt i min egen verden, jeg synes internett var så artig.

    Så var Terje Sjølie der, med en gjeng boot-boys, og en boot-dame, da.

    Og da var han liksom kul og overlegen da.

    Og så på meg, og hadde pen dame, og var liksom ovenpå da, og selvsikker, og gliste da, og så ned på meg da, virka det som.

    Så da hadde han forrandra seg, synes jeg.

    Dette var vel i 1997 ja.

    Et par år før, i 1994 eller 95, like etter at jeg hadde slutta på Munkelia, så traff jeg han, da jeg og bruttern, Axel, spilte tennis, på tennisbanene, på Lambertseter.

    Og da spillte Terje fotball, med lillebroren sin, eller noe, på fotballbanen, som lå like ved siden av tennisbanen da.

    Og da var han helt vanlig, og så ikke ut som noe boot-boys, eller noe.

    Jeg synes han Terje Sjølie, virka nesten som en kjernekar, vil jeg si.

    En som aldri gjorde noe galt, men alltid gjorde jobben sin, som jeg skjønte det, fra å jobbe på Rimi Munkelia, hver 14. dag, ved siden av militæret, og fra å kjenne sjefene hans, Magne Winnem, Leif Jørgensen, og hun Ine, som jeg vel ikke kjente så bra, men alikevel.

    Men i 1997, så hadde han forrandra seg da.

    Så noe må vel ha skjedd, etter 1994 eller 95 da, antagelig.

    Det virka også som at de ville bli kvitt meg der, nesten, etter at Magne Winnem slutta på Munkelia.

    Dem ville ikka jeg skulle jobbe der, fikk jeg inntrykk av, etter at jeg begynte å jobbe tre dager i uka, på Rimi Nylænde.

    Som butikksjefen der, Kristian Kvehaugen, satt meg til.

    Han spurte, tar du de vaktene eller.

    Tre dager i uka, i kassa, var det vel.

    Og da kjente jeg nesten ikke han, jeg hadde jobba der, kanskje tre-fire dager, og ikke prata så mye med folka der.

    Men det var mye papp i hyllene der, det husker jeg.

    Altås, at eskene, ikke var skjert sånn, at hele facingen på varene syntes.

    Eskene, var skjert sånn, at det var en ganske høy kant, med grå papp, som dekket mellom en tredel, og halvparen, av facingen, på mange av varene.

    Så det var en ganske trist og grå butikk.

    Og han Kristian Kvehaugen, han var så bleik i tryne, at han så ganske trist og grå ut han og.

    Som et lik omtrent.

    Da han kjøpte de ‘alkis-bombene’ sine.

    0.7 liter ringnes pils.

    Og spurte om jeg tok de vaktene.

    Det var noen få uker vel, før han begynte på Rimi Munkelia vel, som butikksjef der, etter Leif Jørgensen kanskje, som da begynte på Rimi Ljabru, og tok med seg Terje Sjølie, og muligens Terje Olsen.

    Nei, Terje Olsen, ble jobbende, på Rimi Munkelia, som assistent, for Kristian Kvehaugen da.

    Før Terje Olsen, begynte i Ica, eller noe.

    Før han begynte som butikksjef, på en kiosk, som ligger undergangen, mellom Oslo City, og Jernbanetorget/Oslo Plaza der.

    En stor-kiosk, ala 7-eleven, men hva var det da.

    En slags kiosk, med et bensinstasjon-navn?

    Noe sånt.

    Han Terje Olsen, hadde en onkel, som var en sånn gammeldags alkholiker nesten.

    Sånn alkoholiker som dem hadde i gamle dager, og som bodde på Lamberseter.

    Og han var jovial, og han kjente igjen meg, fra da jeg jobba der, mens jeg var i militæret, så han sa alltid ‘hei Erik’, og var jovial da.

    Selv om jeg egentlig ikke var fra Lambertseter.

    Men jeg var vant til å jobbe i butikk, fra OBS Triaden osv., så jeg gikk ganske bra overens med kundene der vel.

    Noen av dem hadde kanskje sett meg på OBS Triaden, så de var vel vant til å se trynet mitt i en matbutikk.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Terje Olsen, var populær, og god likt, av både kunder og kollegaer, på Munkelia, som jeg skjønte det.

    Og Kristian Kvehaugen, sa, da han Olsen slutta, at de tar alle de beste folka våre.

    Jeg lurer på om det var ICA på Lambertseter, som tok over for Fakta, eller hva den butikken het, at Terje Olsen begynte å jobbe.

    Hun Anna Lena, som var låseansvarlig på Rimi Munkelia, eller noe.

    Hun studerte vel varehandel, tror jeg, og begynte som butikksjef, på Bogerud Tekstil, sa hun, da jeg tilfeldig møtte henne, da jeg jobba på Rimi Skullerud, en dag, høsten 1993, eller vinteren 1994, tror jeg, da noen var syke der, så jeg jobba der en uke, like ved t-banen der, under butikksjef Cille, eller noe.

    Noe sånt.

    Like ved der jeg studerte en uke, på Global Knowledge Network, i en ferie, fra assistent-jobben, på Rimi Bjørndal.

    Da tok jeg et kurs, i Windows NT Server, NT4.0, Core-Tech, kjerneteknologi, altså et grunnkurs da vel, for folk i databransjen.

    NT, var et operativsystem, som bedrifter, brukte, som et alternativ, til Linux osv.

    Siden Windows 98, var så ustabilt, så det operativsystemet, kræsja veldig ofte, det husker jeg selv.

    Så jeg hadde en dual-bot, på hjemme pc-en min, i Rimi-leiligheten, på St. Hanshaugen, med NT4.0 vel, og Windows 98, i 1998 da.

    Og da sletta en som Øystein Andersen, tremenningen min, fra Lørenskog.

    En han kjente, sletta mp3-ene mine, i samråd, med Øystein da, i 1998 eller 1999, eller noe.

    Og da var mp3-er ganske vanskelige å få tak i.

    For dette var før ADSL ble vanlig, som vel var i år 2000, eller noe, kanskje.

    Så det her var vel i 1999, vil jeg tippe.

    Og da hacka de seg inn, på NT operativsystemet, og sletta hele mappa med 100-200 mp3er da.

    Jeg hadde cd-brenner da, så jeg hadde back-up, men ikke av alle mp3-ene.

    Og det var noen mp3-er, som jeg virkelig hadde lett etter, for å finne.

    For dette var vel før Napster osv., tok av helt, mener jeg.

    Men men.

    Så det var mange timer med søking etter mp3-er og med downloading, fra et modem da, og mange kroner, for jeg surfa på vanlige telleskritt.

    Men jeg synes internett var så artig, så jeg satt hver kveld foran pc-en og prata med kjente og ukjente, og lasta ned musikk og filmer, og leste nyheter, og lærte om internett, og ftp-servere, og irc., og alt mulig da.

    Og leste nyheter, og da Magne Winnem viste meg et nytt program som het Google, da husker jeg at jeg syntes det virka som et nyttig program, i 1999, eller 2000, eller når det kan ha vært.

    Så da begynte man å finne det meste på nettet.

    Selv om jeg også hadde pleid å bruke Yahoo, og alta-vista osv., og ikke minst ftp-search, så var jo Google en revolusjon, må man vel si, når det kom i 1998, eller 1999, eller når det kan ha vært.

    Men jeg syntes internett, var så artig, for jeg hadde ikke så mange venner, og vel ingen som jeg var på bølgelengde med.

    Så jeg pleide å henge mye på #quiz-show, en norsk quizze-kanal, på irc, ef-net, fra 1996, eller 1997.

    Og jeg hadde samme nick, fra første gang jeg logget på irc, john_cons.

    På webchat, som jeg var på tidligere, i 1996, og på sol-chatt, i 1996 vel, så brukte jeg nicket Frodo.

    For jeg drev å leste Ringenes Herre, da jeg var sykmeldt etter at jeg opererte kneet, på Aker, rundt påsketider, 1996.

    Så tok han kameraten min, fra skolen i Drammen, Magne Winnem, meg med, for å kikke på internett, på BI, på Grünerløkka, sin datasal, våren eller høsten 1996.

    Og da ville jeg ha internett, for da kunne man chatte, omtrent sånn som kontakttelefonen var, på 80-tallet.

    Og det savna jeg, for jeg kjente ikke så mange folk, som jeg var på bølgelengde med, og hadde felles interesser med, og kunne prate med om alt mulig da.

    Blant annet, så var det noen på quiz-show, som likte mye av den samme musikken som meg, og det syntes jeg var artig.

    Så da satt jeg foran pc-en og chatta på irc osv., da, og hørte på Smashing Pumpins, det dobbeltalbumet, i flere måneder da.

    Så flytta jeg etterhvert pc-en til stuebordet, og satt i sofaen da.

    Så jeg satt foran pc-en hver kveld, i fire-fem timer da, etter jobben, og synes det var veldig artig med internett, og chatte og surfe osv.

    Jeg syntes programmering var artig, på 80-tallet, og jeg klarte å lage en del programmer, og kunne sikker gjort det på 90-tallet og, etter at jeg kjøpte pc.

    Men, det var liksom mye artigere, med internett, enn å programmere.

    Men da lærte jeg mye datating da, så det var ikke helt bortkastet.

    Og jeg ville gjerne få til, å koble pc-en til TV-en.

    For da kunne jeg se South Park og musikkvideoer, og Lord of the rings, osv, på TV-en, etter at jeg lasta det ned på pc-en da.

    Og det fikk jeg til å funke, i 1998, eller noe.

    Og da var det ikke så mange, som hadde pc-en kobla til tv-en, så det synes jeg var litt artig.

    Og da lærte jeg jo, å bytte deler i pc-en og.

    Så da jeg oppgraderte pc-en, og kjøpte nytt hovedkort osv., i 1999, eller noe, så lærte jeg å bygge pc-er og da.

    I hvertfall sånn noenlunde.

    Så da jeg dro for å studere, i Sunderland, i 2004.

    Så bygde jeg meg ny pc.

    Jeg tok med meg noen deler fra Oslo, men jeg hadde ikke plass til å dra med hele pc-en, så jeg bygde heller ny.

    Og alle folka, av utenlandsstudentene, i Sunderland, eller i hvertfall ti folk, eller noe.

    De spurte alltid meg, hvis dem hadde problemer med pc-en.

    Så jeg var den lokale data-guruen der, må man vel si.

    Men jeg trente veldig mye og, annenhver dag, nesten.

    Svømming og vekter, på universitetets sports-center.

    Og jeg dro ofte til Sunderland og Newcastle, for å gå på byen.

    Og det er skikkelig artige byer å gå ut i, med masse liv.

    Jeg var jo vant til å gå ut, i Brighton, på 80-tallet, og Oslo på 90-tallet osv., og jeg gikk også på et par skikkelige byturer, da jeg var i London på ferie, sommeren 2003.

    Så jeg følte meg egentlig ganske hjemme i Sunderland og Newcastle, eller i England da.

    Så sånn var det.

    Hva var det jeg skreiv om.

    Jo jeg jobba på Rimi Munkelia, en gang hver fjortende dag, mens jeg var i militæret, fra jul-perm, i 1992, til jeg dimma, sommeren 1993.

    Så fortsatte jeg å jobbe der, etter jeg dimma også.

    Så jobba jeg på Rimi Nylænde, fra høsten 1993, til mai 1996, som kassamedarbeider, gulvmedarbeider, låse-ansvarlig, aspirant, og assisterende butikksjef.

    Jeg hadde vel 140.000 i årslønn, da jeg begynte som assisterende butikksjef, i 1995, kan det vel ha vært.

    Jeg var låseansvarlig, sommeren 1994.

    Og aspirant da, høsten 1994.

    Og assisterende butikksjef, fra nyttår 1995.

    Så gikk jeg opp, til 150.000 i året, rundt sommeren 1995.

    Og da jeg begynte, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, våren 1998, så fikk jeg vel 160.000, i året.

    Så gikk jeg opp til 170.000 i året, for det hadde Irene, et år etter kanskje.

    Så tror jeg at jeg fikk 180.000, de siste månedene jeg jobba der, i 1998.

    Så gikk jeg opp til 230.000, pluss bilgodtgjørelse, da jeg ble butikksjef, på Rimi Nylænde, i 1998.

    Så gikk jeg opp til 240.000, i 1999, med Jan Graarud, som butikksjef.

    Så hadde lønningskontoret gjort en feil.

    Og jeg var så mye på internett, og på byen og trente osv.

    Mens jeg jobba som butikksjef, i år 2000, med Per Øivind Fjellhøy, som butikksjef.

    Jeg hadde et veldig aktivt liv da.

    Trente badminton, og fotball osv., når kneet var i orden.

    Og senere på Sats osv.

    Og en kamerat, fra jeg jobba på Rimi Bjørndal, David Hjort.

    Han skulle alltid feste, og dra på tur til Danmark, og Arvika-festivalen, i 2000 osv.

    Og broren min, Axel, han jobba med å drive resturant, så han kjente nesten alle, i utelivsbransjen i Oslo, så han var veldig vant til å drikke, og kjente byen, og utelivet i Oslo, veldig godt, så da måtte man henge med, for å prøve å holde følge.

    Og Axel, han gikk på spesialskole, på Majorstua, før videregående.

    For han var litt hyperaktiv, og hadde MBD osv.

    Men han er hyper-inteligent, på ‘people-skills’ osv.

    Og på å kødde med folk, jeg vet ikke hvordan man skal forklare det.

    Men han er absolutt ikke dum, selv om han gikk på spesialskole.

    Han er bare veldig laid-back, vil jeg si, og han har er skikkelig generasjon X, må man vel si.

    Så jeg skjønner meg ikke alltid på han, så han har nok drevet å køddet mye med meg, opp i gjennom årene.

    Selv om vi vel har hatt det litt artig og.

    Men han Axel, er ikke alltid så lett å vite hvor man har.

    F.eks. så hadde han kamerater, som kjørte han hvor han ville.

    En fra Chile, som var bilmekaniker, og het noe på M., vel.

    Og jeg var ute på byen noen ganger, med Axel og han kameraten og sånn.

    Hvis jeg traff Axel, på vei hjem fra jobben, eller noe, tilfeldig, så hendte det, at vi avtalte, å gå ut og ta en øl, den neste lørdagen osv.

    Og en gang, i 1999, eller 2000, så dro vi på Baronen.

    Og da skulle Axel ha meg med, i resturanten der, i 1-2 tida, ca. natt til Søndag.

    Jeg kjøpte biff med peppersaus, som var digg.

    Til ca. 200, med en halvliter.

    Og vi hadde nettopp fått noe livsforsikringspenger, etter muttern, så vi hadde god råd.

    Og det var digg å ha god råd, en periode, for jeg hadde jo hatt lønninger, fra Rimi, på rundt 140 og 150.000, på 90-tallet, så jeg var ikke borskjemt med å ha god råd.

    Selv om jeg var vant til å balansere øknomien, og vel aldri egentlig var blakk.

    Og da dreit Axel ut kameraten sin, da jeg og Axel satt i resturanten, på bordet like ved Røkke og Celina, eller noen som ligna.

    Og Axel sa at kameraten, fra Chile, var en taper da, som satt i baren aleine, og lurte på hvor Axel hadde blitt av.

    Så det er sånn Axel er noen ganger, så hvis han ikke hadde vært broren min, så hadde jeg nok ikke hatt så mye med han å gjøre.

    I hvertfall, hvis jeg hadde merka at en kamerat oppførte seg sånn, så hadde jeg nok kutta han ut.

    I hvertfall hvis det var med vilje drittsekk-aktig.

    Axel, sa til meg, en gang, i baren på Studenten, hvor vi pleide å gå, at han var kynisk.

    Så han har vel kanskje ikke så mye skrupler osv. da.

    Men han har også bra sider, han er kul og morsom.

    Men jeg ser vel ikke på meg som en kyniker.

    Jeg og Øystein Andersen, fra Lørenskog, vi hang en del sammen, på 80-tallet, og vi kunne prate om alt mulig.

    Jeg synes det var artig, og bli kjent med noen, som ikke var fra Berger osv., for de folka der, var veldig tøffe ofte, og det var liksom ikke lov å være smart eller skoleflink osv., i hvertfall ikke uten å bli mobba.

    Men men.

    Men da prata jeg og Øystein, om alt mulig, mens vi satt der og spiste Pizza Grandiosa, og så de siste Rambo og Mad Max-filmene, og kule zombie-filmer osv.

    I helgene, på 80-tallet, i leiligheten min, som fattern eide da, på Bergeråsen.

    Kjetil Holshagen, pleide alltid å henge med Øystein, og meg og, men han pleide ikke å prate så mye om alt, i hvertfall ikke like mye som Øystein og meg da.

    Han blei så tøff etterhvert, Kjetil that is, så da vi dro til Gøteborg, på camping, en sommer, sommeren 1991 vel, så sa han at jeg og Øystein og Glenn og Magne var nerder, så Kjetil ble tøffere, etter at han flytta til Sande, rundt 1986 eller 87, eller noe.

    Så sånn var det.

    Men da prata vi om, at Øystein, ikke ville ha gått over lik, for å få det på sin måte, i livet osv.

    Det husker jeg han sa.

    Og jeg var vel veldig streight og prøvde å være ordentlig på skolen osv.

    Jeg gikk på markedførings-linja, sammen med masse folk, fra Svelvik, Sande, Berger og Drammen osv., som oppførte seg veldig ordentlig, må man vel si, på Sande VGS, i 1986 til 88.

    Så vi prata sivilisert om alt mulig nesten, og var vel ganske voksne.

    Selv om Øystein kunne ha sine anfall av umodne infall, må man vel kunne si, og kanskje ikke har imponert like mye i de siste år, det er nok mulig.

    Men men.

    Og da var jeg vel ikke direkte uenig med Øystein, da han sa det, at han ikke ville ha gått over lik, for å komme fram i livet.

    Jeg er vel mer laid-back, enn det, selv om jeg alltid har vært ambisiøs, selv om jeg vel var i en henge-myr, vil jeg si, i Rimi, alle de årene, og ikke kom meg noe særlig av flekken.

    Men da brukte jeg heller fritida, på å lære meg mer data, og trene og sånne ting da, så da var jeg ambisiøs da og, men på andre måter enn jobb da.

    Selv om jeg skjønner at det kan se ut som at jeg ikke var særlig ambisiøs, iom. at jeg brukte fem år, på å bli butikksjef i Rimi.

    Men da dreiv jeg med andre ting på fritida, og jeg festa også en del, og hadde kule kamerater, må jeg vel si, David Hjort, og bruttern Axel, og Glenn Hesler, som jeg ble kjent med, gjennom Øystein da.

    Og Magne Winnem da, som er dyktig på mange ting, selv om han kanskje er mer kunnskapsrik osv., enn kul da, eller hvordan man skal forklare det.

    Selv om det ikke var sånn, at noen av de her, egentlig var noen skikkelig soul-mates liksom.

    Selv om jeg og Glenn Hesler, var vel ganske bra kamerater, da vi bodde på Ungbo, på Ellingsrudåsen, i 1994 og 95 osv.

    Og jeg og Magne Winnem, var også ganske bra kamerater, noen år.

    Men vi hang ikke så mye sammen, etter at Magne traff kona si, Elin, i 1991, var det kanskje.

    Mens David Hjort, og bruttern Axel, det er sånne, som er kule folk, men som man kanskje må vokte seg litt for, sånn at de ikke lurer deg, på noen måter, de er kule, men de er kanskje ikke like pålitelige da.

    Det var ikke sånn at David Hjort, var noe soul-mate av meg, akkurat, selv om vi gikk ganske bra sammen, og samarbeida bra på Rimi osv., det gjorde vi.

    Men det der kong_anus-greiene hans, som han brukte som nick på irc osv., det lurer jeg litt på.

    Jeg har tenkt på at han har vært under kontroll av noe mafia, pga. de høytalerne jeg overtok etter han osv., som delbetaling av gjeld, som må ha stått i noe diskotek, eller noe, skulle man tro.

    Og det samme med Winnem, med den senga og de bilhøytalerne jeg kjøpte og fikk av han.

    Og bruttern, han gikk ikke bra overens med Hjort, og det gjorde heller ikke fettern min.

    Mens fettern min, og Axel, gikk ganske greit sammen.

    Jeg har tenkt nå, at bruttern, jobba som noe slave, på resturanten, Oscar Bråten, på hva heter det, Torshov.

    Så om bruttern er noe Illuminati-slave da.

    Siden han danske sjefen hans, Peter, er så nærme han.

    Og siden hun dama på seamen, en 17. mai, hun blonde servitør-dama på Lanternen, på Bygdøy, var det vel, helte en halvliter over hue på Peter, uten noen grunn.

    Så han Peter, han er jeg ikke helt sikker på.

    Og om David Hjort, han jobba for en jøde-kar, i iskiosken på Oslo City, og der var det visst helt jævlig.

    Hava Özgyr, var invitert på den samme festen, hos David, da han bodde hos mora si, på Sofienberg, i 1997 kanskje.

    Men jeg var så treig med å dukke opp der, så da jeg dukka opp, så hadde Hava dratt hjem alt.

    Men men.

    Og da sa Hava, på vei hjem fra jobben, at der var det veldig rotete, og at da hu hadde dukket opp der, så hadde David og mora og Venevil, søstra til David, vel, rydda i flere timer.

    Så det hørtes litt rart ut, som om det kunne være en advarsel.

    En gang, så var jeg på fest i huset til mora til David, på Sofienberg, i år 1999 eller 2000, vil jeg tippe, like etter at jeg hadde blitt butikksjef.

    Og da hadde en kamerat av David, som het Erik han og, dratt med noen pene 17-år gamle jenter, til festen, og da var det ingen som prata med meg, og to andre folk begynte å oppføre seg bråkete der.

    Så jeg var vel den som oppførte seg sånn noenlunde sivilisert der kanskje, så da begynte de jentene å prate med meg.

    En norsk, og en afrikansk.

    Og de jentene var så pene, så jeg prata med de, selv om de var mye yngre.

    Og jeg begynte til og med å rote med hun afrikanske jenta, i taxien, for vi tre tok samme taxi hjem da.

    Da hadde jeg kjøpt masse kule klær osv., da.

    Kul syrevaska, svart Malboror jakke.

    Noe kul genser og sånn, og kule bukser og sko og sikkert, uten at jeg husker nøyaktig hvordan busker det var.

    Det var vel Levis 501, sikkert.

    Nei, det var nok sånne chinos, som Levis lagde, under et annet navn.

    Hva het de da.

    Samme det.

    Docker, tror jeg.

    Og jeg kjøpte også noen kule sånne polyester Docker-busker, på den tida, på slutten av 90-tallet, da jeg skikkelig fulgte med, og leste Natt og Dag og engelsk FHM osv.

    Og også Q, eller GQ, het det kanskje.

    Jeg pleide å kjøpe alle de bladene der, i hvertfall de jeg synes var kule.

    Men jeg kjøpte ikke ‘the Face’, sånn som fettern min Ove, det synes jeg var litt vel drøyt.

    Men jeg var mer ungdom, enn voksen og gammeldags da, selv om jeg var i slutten av 20-åra.

    Og ikke var fra Oslo, så lærte jeg en del om klær osv., av å ha Axel som lillebror, for han hadde jo bodd på Røa, og gått på skole på Majorstua, i oppveksten, så han kunne mye om moteklær osv., og da hendte det, at han forklarte, at han hadde kjøpt seg Gant-skjorter osv., i en butikk på Karl Johan osv., da han var sånn 15-16 år osv.

    Og da visste ikke jeg hva Gant var.

    Så det var mer Axel, lillebroren min, som lærte meg, om sånne snobbeklær osv., enn omvendt.

    Selv om jeg lærte han matte osv. da., og lånte han penger osv., under oppveksten, hvis han trengte det.

    Og lot han bo, i en uke, i Rimi-leiligheten, da han ville flytte hjemmenfra.

    Og pleide å sponse øl på vorspiel osv., og noen ganger på byen, i hvertfall før han begynte å jobbe osv., og kjørte han hvis han skulle noe steder, i hvertfall noen få ganger.

    Men Axel, var mye flinkere på klær osv., da han var i tenårene, enn jeg hadde vært.

    Selv om jeg klarte å kjøpe noen Ball-gensere og sånn, og noen syrevaskede jeans, på Hennes og Mauritz, da jeg var sånn 17-18 år.

    Men Axel, han hadde mye mer peil på sånne ting, da han var 15-16 år, enn jeg, på samme alder, siden Axel var fra Oslo, jeg var fra bondelandet, nesten, på Berger, hvor det var noen gårder, og noe industri, og et stort byggefelt, men man måtte nesten en mil, til Svelvik, for å komme til nærmeste klesforretning.

    Og de klesforetningene i Svelvik, de var så gammeldagse, så de dro aldri jeg til, som var vant til å bo i Larvik, jeg likte ikke de kjedelige klesbutikkene i Svelvik.

    Jeg var sånn, da jeg var 14-15 år, at jeg gikk i mange måneder før jeg klipte meg, så panneluggen rakk ned til ned på haka osv., og jeg frisøren dreit meg ut.

    Og jeg fant klærna mine, i klesskapet til fattern, og kjøpte aldri klær selv, men dama til fattern, Haldis, kjøpte klær, noen få ganger, når jeg skulle konfimeres, og et par andre ganger.

    Da jeg skulle til Brighton, sommeren 1985, etter 8. klasse.

    Da kjøpte Haldis, en hvit genser, med lyseblått mønster, noen tau.

    Så den så vel skikkelig homo ut, den genseren.

    Men det skjønte ikke jeg.

    Og jeg hadde lyst hår, og Christell, var det vel, hadde fått meg til å bruke hårgele osv.

    Så jeg så nok ikke så tøff ut.

    Så det var nesten så at de ville at jeg skulle havne i problemer, i England.

    Men jeg var vel kanskje tøffere, enn jeg så ut til da, etter å ha bodd aleine siden jeg var ni, og jeg var vel litt rabagast, da jeg bodde i Larvik, og, med uvenner i Østre Halsen, og selvstendig, fra da vi bodde på hytta ute i skogen, i Brundlandnes.

    Så jeg har liksom bodd i skogen (Brundlandnes), i en småby nesten (Storgata, Østre Halsen), midt i en by (Jegersborggate Larvik), på et tettsted (Berger), på landet (Vestmarka i Larvik), og i en storby, kan man vel nesten si, Oslo.

    Og jeg har gått på tre barneskoler, en ungdomsskole, to vidergående skoler, to barnehaver glemte jeg, to høyskoler i Oslo, og et universitet i Sunderland, og på tre språkskoler i England.

    Og da har jeg ikke tatt med jobbinga, så jeg begynner vel å bli vant til å tilpasse meg da.

    Og jeg var vel ikke helt sånn at jeg bare hadde bodd et sted hele livet, da jeg var på språkreise med SMS, i Brighton, sommeren 1985 heller, sommeren jeg fyllte 15 år.

    Det var noen svensker der, en som het Frederik Axelsson, fra Gøteborg, som jeg bodde sammen med, i Brigthon, i en gate som het noe med Lancaster Rd. tror jeg.

    Han var på min alder, og faren var leder for et syndikat, eller ‘syndikat’, som det var fire, fem, seks av i Sverige, sa Frederik.

    Han hadde mange svenske kamerater, og de hadde vært i Brighton, i en ukes tid kanskje, før jeg dukka opp der.

    Så de dro med meg ut på byen, mange ganger, den første uka i Brighton.

    Det var sommeren jeg fylte 15, og Brighton er en ganske stor by.

    Og de her svenskene, de visste hvordan de skulle komme inn på vanlige utesteder, altså ikke STS-diskoteket.

    Så vi gikk på pub til pub runder.

    Og til og med jeg fikk kjøpe drinker og øl noen ganger.

    Noen ganger fikk jeg dem til å kjøpe da.

    Det var meg og Frederik, som var 15 år vel.

    Og en synter, som var 15 år også vel, og en pen jente, som også var 15 år tror jeg.

    Men de her svenskene, de var fra Gøteborg osv., så de var mye mer vant til å være i byen, enn meg.

    Og de var også mye kulere, og motebevisste enn meg osv., som oftest ble mobba, av folka på skolen.

    Men jeg synes det var veldig kult i Brighton.

    Jeg hadde et hefte fullt av reisesjekker.

    Og gikk i Midland bank, eller noe, og fikk faktisk noen engelske penger ja.

    Og så gikk jeg rundt og kikka i alle butikkene, og det var veldig artig.

    Også dro vi på McDonalds, like ved Churchill Sq., i Brighton.

    De svenskene dro meg med.

    De lurte på om jeg likte McDonalds, og jeg sa ja.

    Men jeg var egentlig en pizza-fan jeg da.

    Det var ikke McDonalds, på Berger på den tida.

    Og den første McDonaldsen, dukke opp, i Drammen, først rundt 1990, rundt fem år etter det her da.

    Så jeg hadde ikke vært på McDonalds før.

    Men det var kjempegodt, med BigMac, var det vel.

    Sånne burgere, med så god Cheddar-ost osv., det hadde jeg aldri smakt før.

    Burgerne i Norge, hadde norvegia ost sikkert.

    Og på den tida, så var McDonalds, nøye med å lage maten ordentlig.

    Og milkshaken, sånn milkshake, hadde de ikke i Norge.

    I Norge, så var milkshake, som melk nesten.

    Men på McDonalds, der klarte man nesten ikke å drikke opp en stor milkshake, husker jeg.

    Og Chicken-McNuggets, med barbeque-saus osv.

    Det er greit at Pizza Grandiosa, og potetskruer med paprika, i Norge, var godt.

    Men McDonalds, det var første gang jeg hadde synes at annen mat enn pizza var noe særlig godt.

    Så sånn var det.

    Jeg har en kjedelig jobb her, må man si, så jeg skriver litt mye i pausene.

    Også hadde de Cherry-cola, i England, og jeg var Coca Cola fan, så jeg synes det var morsomt, for det hadde dem ikke i Norge.

    Og jeg hadde også lest en god del sånne Le Carre og Fredrick Forsyth-bøker osv., som jeg pleide å lese, på den her tida vel.

    Og en skotsk thriller-forfatter, som fattern hadde noen bøker av.

    Og da leste jeg et sted, at briter var ikke så nøye på legitimasjon, som i Norge.

    At de godtok mye legitimasjon, at de ikke var så firkanta.

    Så jeg klarte å få kjøpt øl og vodka og sånn, noen ganger.

    Selv om det vel var mest på byen, første året i England.

    Men jeg ble ikke så kanon-full da.

    Men det var ganske artig i Brighton, med spillehaller osv., som 15-åring husker jeg.

    Så det var ganske artig.

    Og da spurte, en av de britiske hjelpelærerne, en dame som var kanskje 20 år, eller noe.

    Om noen av oss, hadde vært på byen, på et utested, og tatt en øl eller drink da.

    Og jeg hadde jo drukket masse ølbokser, som de svenskene hadde, i gatene i Brigton.

    Og drinker som de kjøpte, de var ganske kule og hadde kul image osv., så de gikk vel for å være eldre enn de var.

    Og jeg holdt meg litt i bakgrunnen, da jeg drakk da.

    Men jeg forklarte, at jeg hadde vært på byen da, som jeg hadde vært hver kveld i en uke omtrent.

    Virka det som i hvertfall.

    Og da bare lo hun britiske lærerinna, på STS språkskolen, for jeg så ut som jeg var omtrent 12 år, sa hun, foran klassen, så det trodde hun ikke.

    Men jeg tok meg ikke så nær av det, for jeg hadde hatt det ganske artig.

    Og litt seinere, så hadde fattern kjøpt weekend-tur til Paris, som en del av Brighton-turen da.

    Så da endte jeg opp, sammen med en annen gutt, og resten jenter, i Paris, en helg.

    Og da gikk jeg rundt å så i Paris.

    Og det var også morsom.

    De hadde en jernbanestasjon, som så ut som en ganske fin bygning.

    Så gikk jeg inn og så, så var det faktisk en jernbanestasjon, av noe slag.

    I Norge, så kunne man se at en bygning var en jernbanestasjon, men i Paris, så så den bygningen så stilig ut, så jeg ble bare stående der og kikke, når jeg så at det var en jernbanestasjon inn døra.

    Og jeg gikk og så i en markedshall, jeg lurer på om det kan ha vært det ved Rue de Chabrol, like ved der jeg bodde, da jeg var i Paris, i 2005.

    Og prøvde å få pariserne til å skjønne hva ‘fireworks’ var da.

    Som de ikke skjønte.

    Så jeg måtte gi opp.

    Men jeg fikk kjøpt øl da, i en vinbutikk.

    Jeg var ikke så vant til vin, men øl var jeg ikke helt uvant med, så da klarte jeg å finne noen ølbokser der, selv om det var vin som nok var mest populært i Frankrike, i 1985.

    Så jeg turte nesten ikke prøve å kjøpe øl, i vinbutikken, like ved hotellet.

    Jeg tenkte at de kanskje ble fornærma, siden vin var nasjonaldrikken i Frankrike.

    Men det var noen innvandrere, tror jeg, som drev butikken, og de ble ikke sure i det hele tatt, så jeg fikk kjøpe øl da.

    Men det er ikke så strengt i Frankrike.

    Det er vel som i Danmark kanskje, eller sånn det var i Danmark, på 80-tallet, at det er ikke så nøye.

    Det er mulig.

    Vi var også på Pompedu-kunst-senteret, eller hva det heter.

    Og der var noe moderne kunst, med videokamera, man kunne grave i en boks med sand, så så man avtrykket i sanda, på en skjerm osv.

    Og der hadde de også Greenpeace, i Paris, med en stand, på et torg, og Greenpeace, hadde jeg bare sett, på TV, i Norge.

    Og jeg tuppa en fransk mynt, ned fra toppen av Eifel-tårnet.

    Jeg var litt rabagast.

    Men jeg får ikke håpe at noen fikk den mynten i hue.

    Jeg kjeda meg vel litt i Paris.

    Jeg likte meg bedre i England, enn i Frankrike.

    Ting var dyrere i Frankrike, og sånne kunstsentere, og resturantbesøk, med sure kelnere, var vel ikke så morsomt.

    Selv om det var hyggelig å gå på resturant, for det var nesten bare jenter med på turen, men det var så mange av dem, så det var vanskelig å skille dem fra hverandre.

    Men men.

    Men da var man populær husker jeg, jeg gikk sammen med han andre gutten, og to jenter, gjennom Paris, på lørdagskvelden, fra den høyden, ved den kirken, med utsikt over byen.

    Og da kjente jeg egentlig ikke han gutten og de jentene, men vi bare hang sammen liksom, som om vi kjente hverandre, så det var litt rart, jeg var litt i en døs egentlig, hele den turen.

    Så jeg fulgte ikke så bra med på hva som skjedde, og tror ikke jeg visste navna på de her folka.

    Men det var mye som skjedde på den her turen, så jeg var egentlig ganske metta, av ting som hadde skjedd, allerede før vi dro til Paris.

    Så sånn var det.

    En jente på bussen, hadde lagt seg til å sove, på gulvet, i bussen.

    Og en brusboks jeg hadde, velta, og rant ut på gulvet.

    Og hun jenta ble våt på buksa da, og strippa i trusa da, i bussen, det var kvelden mens vi kjørte gjennom Frankrike.

    Og da ble hun skikkelig sur, for jeg prøvde å le det bort da, mens hun stod der i trusa da, på bussen.

    Hun var litt eldre enn meg, hun jenta.

    Jeg var litt flau da, men jeg måtte gjøre noe synes jeg, så jeg prøvde bare å le det bort.

    Men da hørte jeg at hu jenta, sa til venninna si, etterpå, når hu hadde skifte bukse, og jeg prøvde å sove da.

    Jeg glemte vel å si unnskyld, jeg var vant til å bo aleine, så jeg var ikke så god på manerer.

    Men da sa hun jenta som måtte skifte bukse, til venninna si, at hu lurte på om jeg var en sånn underutvikla jævel, og at det kunne man se på tommelen.

    Så det hørte jeg dem prata om, i halvsøvne da.

    Så jeg ble mobba litt, på den turen, så det var kanskje derfor jeg ikke var helt med, på Paris-turen, det er mulig.

    Så jeg fyllte vel 15 år, på den språkreisen.

    Men jeg så kanskje mer ut som jeg var noe sånt som 13 år, eller noe, men jeg var ganske selvstending, så jeg klarte meg greit, og det var egentlig en veldig artig ferie, så det var bra avveksling, fra Svelvik Ungdomsskole osv., hvor jeg ble ganske mye mobba.

    Da skjønte jeg, at selv om jeg ikke synes det var så artig, på skolen og sånn der, så var det mulig å ha det artig i feriene i hvertfall.

    Så det var noen ferier, på 80 og 90-tallet, som var ganske artige, så da kunne man se litt fremover da., og da var det ikke så ille, selv om det var ganske helvete på skolen osv., så klarte man å komme seg gjennom det på en måte alikevel.

    Så sånn var det.

    Rimi ja.

    Det var altså deltid Rimi Munkelia, ved Lambertseter, Oslo desember 1992 til høsten/vinteren 1993.

    Rimi Nylænde, Lambertseter, Oslo, høsten 1993 til mai 1996, som deltid i kassa og på gulvet, låseansvarlig, aspirant, assisterende butikksjef.

    Rimi Bjørndal, Oslo, mai 1996 til oktober 1998, assisterende butikksjef.

    Rimi Nylænde, Oslo, okotober 1998 til oktober/november 2000, butikksjef.

    Rimi Kalbakken, Oslo, okt/nov 2000 til mai 2001, butikksjef.

    Rimi Langhus, Ski, mai 2001 til juli 2002, butikksjef.

    Rimi Bjørndal, Oslo, juli 2002 til desember 2003, låseansvarlig.

    Rimi Langhus, Ski, mai 2003 til august 2004, låseansvarlig.

    Og jeg har også jobba ganske mye, på Rimi Karlsrud, Lamberseter, som ekstrahjelp høsten og vinteren 1993.

    Så nå får jeg ta en pause i skrivinga her.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Nå kom jeg på, om de to her 17 år gamle jentene, som han kameraten til David Hjort, som også het Erik, mener jeg å huske.

    Ikke Erik Dahl.

    Men Bjørn Erik, het han, og jobbet på Elkjøp Storo, ved siden av studier i Ås, eller noe, tror jeg.

    Han kjente noen 17-år gamle jenter, fra Sagene, eller noe.

    Og de dukka opp på festen, i mora til David sitt hus, på Sofienberg, vinteren 2000, lurer jeg på om det var.

    En svensk gutt, som jobbet på iskiosken, eller konditoriet, var det kanskje, den i første etasje, på Oslo City, like ved rulletrappa opp til 2. etasje der, som er ved siden av en klesforretning, og H&M, i 2 etasje vel.

    Han gutten stod utenfor og skulle prate med meg, da jeg dukka opp der, med et par bæreposer med øl.

    Så sånn var det.

    Det kan ha vært i 1999 også det her.

    Men men.

    Det var en innvandrer på festen vel, som ble beskyldt for å ha stjålet noe greier, og han ble agressiv, så de som var på kjøkkenet der, de to jentene, som ikke dro igjen, ble redde da.

    Så de pratet med meg, så jeg prøvde å oppførte meg sivilisert da, siden ingen andre gjorde det.

    Alex, fra Rimi Sinsen, begynte å klå på hun lyse dama, tror jeg, for hun tilta på han.

    Og da gikk han ut, så var det til slutt bare meg og de to jentene der, så jeg prata litt med de da.

    For David og Bjørn Erik og de, satt i sofaen, og var liksom interne da, så jeg var ikke så hjemme der.

    Politi dukka opp, og da stod jeg og drakk øl.

    Og folk hadde hele tida, vært inne på et rom der, og tatt dop, eller hva dem kan ha gjort, dem hadde kanksje sex og, for alt hva jeg vet.

    Det var et rom, som var låst, rommet til David tror jeg.

    Jeg var ikke inne på der.

    Men men.

    De jentene, hun lyshåra, fortalte, at de hadde en venninne, en av de som hadde gått fra festen, som var jødinne, og at de derfor var greie mot henne, og tok henne med ut litt osv.

    Og hun lurte på hva jeg syntes om det da.

    Jeg mente vel ikke noe om det, for jeg hadde aldri kjent noen jøder.

    Men jeg synes det var rart, hvis hun trengte dem til å ta henne med ut, og ikke klarte å være normal selv.

    Men men.

    Og jeg vet ikke hvorfor hun nevnte dette, som for å lage et poeng av det.

    Jeg sa det var snillt av dem, eller noe.

    Så sånn var det.

    De jentene tok samme taxi, for de bodde i samme gate som meg, virka det som.

    De gikk av taxien, like ved Tranen der, i Waldemar Thranes gate, like ved Uelands gate, så hvis man gikk videre bortover W. Thr. gate, forbi gaten med synagogen, og bort til Rimi, så kom man dit hvor jeg bodde.

    Så sånn var det.

    Men jeg begynte ikke å mase på de her jentene, om de skulle være med på nachspiel, som jeg pleier å gjøre noen ganger i fylla, for de var vel litt vel unge, og skulle vel hjem til foreldrene osv., så da syntes jeg ikke at jeg kunne gjøre det.

    En annen gang, da jeg var på byen, sikkert på So What, eller Studenten.

    Hvis jeg gikk ut alene, så pleide jeg å gå på So What, for jeg syntes de hadde så kul musikk der.

    Mens hvis jeg gikk ut med bruttern, så pleide vi å gå på Studenten, i pianobaren der, for det var der vi havna, første gang vi gikk ut, rundt 1996 eller 97, en gang, så da ble det bare stamstedet vårt, mer eller mindre tilfeldig vel, hvis vi skulle gå ut og ta en øl.

    Axel kom inn gratis der etterhvert, mens jeg måtte betale.

    Men jeg hadde kontroll på økonomien, så det var ingen krise.

    Men det var ikke sånn at jeg fikk spart opp mange tusen.

    Men det var ikke sånn at jeg ble blakk før lønninga dukka opp heller.

    Axel kjente dørvaktene, noen albanere, eller noe vel, og pleide å vise dem, hvis det ble bråk, hvem som bråka og sånn da.

    Axel dro noen ganger en dame inn på do, og sa etterpå at han hadde pult hu.

    En gang da.

    Men han gjorde det ofte, bare dro med damer hjem fra byen.

    Og de gjorde som han sa.

    Ikke vet jeg.

    De første årene vi gikk ut, var han ikke sånn, men han ble værre og værre, eller hva man skal si.

    Så sånn var det.

    Jeg og Axel gikk ut med søstra vår, Pia, en gang, og havna på Valentinos, i romjula på 90-tallet, 97 kanskje.

    Da var Marianne, fra Rimi Nylænde der, og jeg forklarte at Axel var broren min, og hadde trent karate i mange år.

    Og hun ble helt gæern etter han da, enda Axel var flere år yngre.

    Søstra mi likte ikke hu Marianne da.

    En annen gang, jeg og Axel traff Marianne i Torggata, på vei hjem fra byen.

    Så spurte hu Axel, om han hadde dame.

    Axel var sammen med ei som het Heidi vel, en advokat-studine fra Son.

    Suger hu da, sa Marianne, fra Rimi Nylænde, jeg svæljer jeg, sa hu da.

    Så det er noen som kan prate for seg.

    Men Axel er så ovenpå, så han bryr seg ikke noe om damer som prøver å sjekke han opp, han er litt kresen, og synes ikke at mange av dem er bra nok.

    Så sånn er det.

    Jeg synes heller ikke hun Marianne var så særlig.

    Hun gikk så mye ut på byen, så det drypte alltid av nesa hennes.

    Og hun var veldig lav, og hadde ikke pupper omtrent, og var så blod-harry man kan bli, hvis man vokser opp i Oslo, må man vel si.

    En skikkelig Østkant-jente da, må man si, sånn som de var i gamle dager.

    Det er artig å skrive blogg gitt.

    Men men.

    På Valentinos, da Pia var med, så møtte jeg en pen dame fra et sted utenfor Oslo.

    Og hun dro ringte jeg, og tok med på kino, og så Titanic, og møtte henne en gang seinere, men da var hun med venninna og oppførte seg rart, så det ble ikke noe av.

    Jeg skjønte meg ikke helt på hu, vi var ikke helt på bølgelengde.

    Men hun var en sexy dame, så jeg burde kanskje ha prøvd meg mer.

    Hun hadde bil, så hun skulle kjøre meg hjem fra kinoen, men det gadd jeg ikke, det ble litt flaut.

    Hun likte seg ikke på cafeen, som er i Lille Grensen der, av en eller annen anledning.

    Så vi gikk på Klingenberg, og da roa hun seg ned litt.

    Men jeg fikk ikke så bra kontakt.

    De jentene, som jeg møtte i Ullevålsveien, og spurte om skulle bli med og ta en øl.

    De begynte å prate om at de bodde ved synagogen.

    De trodde ikke jeg visste hvor det var.

    Så sa de, vet du hvor synagogen er.

    Jeg hadde sett den, for jeg hadde jo gått tur i parken og sånn, noen ganger, for Rimi-leiligheten, var vel på under 20 kvadrat kanskje, så man måtte nesten gå ut, noen ganger, for det var så liten leilighet.

    Her jeg bor i Liverpool, så er vel leiligheten 40-50 kvadrat kanskje.

    Noe sånt.

    Så her er det ikke så ofte, som i Oslo, at jeg tenker, at nå må jeg komme med ut, før det klikker for meg.

    Det er mulig det var dumt av meg bo i en så liten leilighet.

    Det er mulig at det ikke er bra.

    Hvem vet.

    Men men.

    Men de skulle ikke bli med og drikke øl da.

    De skulle hjem.

    Men de skulle kanskje se meg på Rimi, sa de.

    De skjønte ikke det, at jeg jobba på Rimi, på Lambertseter.

    De trodde jeg jobbe på Rimi i W. Thr. gt., siden jeg bodde der.

    De var litt dumme.

    Men sånn var det, jeg fikk ikke rota meg til å forklare det her, jeg tror ikke det hadde vært så lett, dette med hvor jeg jobba.

    Jeg var kanskje sur på dem, fordi dem var litt kjedelige.

    Noe sånt.

    Men tilbake til kino-greiene.

    Jeg var ikke så flink, til å lure med damer hjem fra byen.

    Men jeg klarte å sjekke opp noen på internett, på irc og sånn, og da pleide jeg noen ganger, å spørre om de skulle på kino.

    Det var hun som var med på Titanic.

    Selv om hun møtte jeg jo på byen da, det var fordi Axel var yngre enn meg og Pia, at vi gikk på Valentinos da.

    Men samme det.

    En annen, som ikke var så fin, tok jeg med på Coluseum, på Fight Club, for den hadde jeg lyst til å se.

    Men det var blind date da.

    En på irc, som het Cathiz, fra sol.20ognoe, vel, tok jeg med på Saga, og så Detektor, med Harald Eia osv.

    Hun likte jeg godt, vi gikk på kaffebar, hun ville dit, men jeg ville ikke ha kaffe, så jeg kjøpte Sprite.

    Men, det var noen år, som jeg var mye deprimert osv.

    Det var seinere det.

    Jeg prøvde å be ut hun Cathiz, flere ganger.

    Men da klagde hun, og spurte hvorfor jeg bare ba henne med ut på søndager.

    Så pratet jeg med henne igjen, da jeg var deprimert, etter problemene på Rimi Kaldbakke, i 2000 og 2001, men da orka jeg ikke å be henne med ut, da var jeg så langt nede, så det var ikke så artig.

    Etter det har jeg ikke prata med henne.

    Så det ble med den ene daten, på Saga, for å se Detektor.

    Men det var også en blind date, men selve daten, gikk bra, selv om jeg ikke møtte henne seinere da.

    En dame, som jeg traff på blink, var det vel, en litteraturstudentinne.

    Nei, norskstudent kanskje.

    Vi gikk på Saga, og så Villmark, for Kristoffer Joner, var så kjekk.

    Og hun likte moderne litteratur da.

    Og skrøyt av en moderne forfatter da, som jeg ikke husker navnet på nå.

    Så dro vi på Blue Monk, for å ta noen øl.

    Og da var det konsert der, og da var det et band, som het ‘Svidd Grevling’, som var bandet, hvor Morgan Lunde, håndballspilleren, for Norge, var vokalist.

    Han hadde jobba på Rimi Nylænde, da jeg var assisterende butikksjef der, i 1995 kanskje.

    Jeg var på rep, i hæren, eller HV, rundt 1995, på en mo, ikke langt fra Gardermoen vel.

    Og da var det ran, på Rimi Nylænde, mens jeg var på rep.

    Og da hadde en kar dratt opp en kniv, og tatt den mot Morgan da.

    Og da bare rygga Morgan på stolen, instinktivt.

    Og da hadde raneren tatt penga da.

    Men det er helt greit egentlig.

    Det er egentlig ikke noe vits, for en kassamedarbeider, å ofre liv og helse, for at Rimi Hagen, som har mange milliarder, ikke skal miste 2000.

    Skal man dø for det?

    Nei, selvfølgelig ikke.

    Så da er det bedre, å la ranereren ta pengene, hvis han har våpen.

    Og heller sikre spor, som video osv., og prøve å skrive opp bilnummeret.

    Sånne ting.

    Det lærer man også på ranskurs.

    Så jeg kjøpte en halvliter til Morgan, jeg vet ikke om det var dumt jeg.

    Dette her var like etter problemene på Rimi Kalbakken, så da så jeg ut som et lik omtrent vel.

    For jeg var veldig overarbeida.

    Men jeg klarte å komme meg på en date alikevel gitt.

    Da fikk jeg tilbake en hjemmelagd CD-singel, av Morgan, for Svidd Grevling.

    Jeg burde kanskje ha gitt den til hun dama, i taxien.

    Det var litt dumt.

    Jeg tror jeg ble sur, fordi hun heller ikke ville bli med hjem, eller så var det noe annet, så jeg prata ikke så mye mer med henne.

    Jeg var litt nede fra før, så det skulle ikke så mye til, å fornærme meg da, så det var nok min feil.

    En jente jeg traff utenfor So What, hun tok jeg med på Blue Monk en gang.

    Vi gikk ikke på kino.

    Det var da Californication, med Red Hot Chilli Peppers var ny, for de spilte den der.

    Og da reagerte jeg husker jeg, for musikken var så bra, og ølen så god, og jenta var også fin.

    Men hun sa at hun hadde en kjæreste, og kom til å fortsette å treffe han.

    Jeg vet ikke om hun ville ha to da, eller om hun bare ville ha han.

    Jeg regna med det siste, så da droppa jeg henne.

    Det var vel det hun ville og.

    Så det gikk ikke så bra.

    Jeg likte ikke det så bra, enten så fikk hun være dama mi, tenkte jeg, jeg gadd ikke å prøve meg noe mer på henne, selv om hun var fin, hvis hun skulle beholde han andre typen, som hun hadde fra før.

    Så hun tok jeg ikke noe mer kontakt med.

    Jeg traff også en annen dame fra internett, på Fru Hagen, eller Kjøkkenhagen, var det kanskje, mens jeg egentlig var på rep, med HV.

    Men Stian hadde nettopp blitt ny assisterende butikksjef, på Nylænde.

    Så jeg måtte kjøre på HV-rep, ikke langt fra Gardermoen, i skogen, hva heter det da, ved et vann.

    Ikke husker jeg.

    Det var like før muttern døde, det her.

    For jeg husker at jeg hadde merker på bilen enda, fra den skogsveien, da vi besøkte Martin og dem, i Askim, dagen etter muttern døde, var det vel.

    Noe sånt.

    Jeg og søstra mi.

    Jeg tok med et par bøker til henne, det var i 99, på høsten.

    Men hun likte meg ikke, men jeg kjørte henne hjem da.

    Opp mot Torshov vel.

    Jeg var sliten, for jeg kjørte fram og tilbake, mellom repøvelsen, fire ganger, på en uke.

    Det var forbi Gardermoen, og et par timers kjøring til kanskje, i hvertfall en time.

    Men men.

    Jeg traff hun Siri Olsen, fra Tronheim, som hadde flytta til Oslo.

    Jeg traff henne, da jeg jobba på Rimi Langhus, i år 2000 vel.

    Vi dro også på Blue Monk, og tok en halvliter.

    Så dro vi ut på Grunerløkka, på tre steder der, noen uker seinere vel.

    Så dro vi hjem til henne, på Torshov.

    Og da skulle hun vise meg, det nye hun hadde lært, siden hun, man må vel si, voldtok meg, i vannsenga, da jeg bodde i dumpa, på Abildsø.

    Dette var en dame, som jeg traff, da jeg dro på ferie, til Brighton, sommeren 1989, like etter at jeg var ferdig med siste året, på videregående, i Drammen.

    Så jeg bodde hos farmora mi, Ågot, sammen med Pia, søstra mi, da.

    For fattern hadde solgt leiligheten, på Bergeråsen, i juni, det året.

    De skulle til Isle of Wight, Siri Olsen, og en venninne som het Caroline, eller noe, og var leder og ildsjel, i den norske, ‘the alarm’ fan-klubben.

    Og en eller to venninner til.

    En som het Viviann vel.

    De to første jentene, de skulle på Alarm-konsert, på Chatou Nouf, rundt påsketider, 1990.

    Og de trengte et sted å bo i Oslo.

    Så jeg lot de bo hos meg på Abildsø, den helgen.

    Og siste natta, så skulle hun Siri, ligge sammen med meg i vannsenga, ville hun.

    Og plutselig, så bare reiv hun tilside underbuksa mi, og satt seg oppå meg, som lå på ryggen i vannsenga, og dreiv og rei i fem-ti minutter vel, eller noe.

    Det skjedde litt raskt, så jeg rakk ikke å si noe.

    Hun var ikke akkurat så fin, hun Siri Olsen, så hadde nok mye heller ville hatt hun venninna hennes Caroline, for hun var pen.

    Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro om det her.

    Men jeg gikk på badet og vaska tissefanten min, for jeg hadde ikke tenkt å ha sex, da hadde jeg nok brukt kondom.

    For jeg var redd for aids og sånn da, som var i nyhetene hele tiden, og jeg visste ikke helt hvor mye hu hadde tulla rundt med musa si før, for å si det sånn, så jeg tenkte det var best, så kanskje det var mindre risiko, for å få aids eller hva hun kunne ha hatt av sykdommer.

    For hun var litt frikete og sånn, og jeg likte best vanlige, pene damer, rene og med fine klær da.

    Jeg synes de var finest, egentlig, og ikke frike-damene.

    Men men.

    Man kan ikke få alt man vil.

    Hun møtte jeg igjen da, i år 2001, elleve år seinere.

    Og da skulle hun vise meg, hva hun hadde lært siden sist.

    Og hun sugde sånn at det ble vakum da, og så tok kjeften vekk fra pikken, sånn at det smalt, omtrent.

    Og det hadde hun ikke gjort, i 1990, så det var nok riktig antagelig, at det var noe nytt hun hadde lært.

    Hun spurte om jeg ville se hva mer hun hadde lært, men jeg visste ikke hva jeg skulle si da.

    Det hørtes litt pervo ut.

    Jeg visste hun hadde vært sammen med en iraner, eller noe, som visstnok hadde voldet henne noen problemer, mener jeg å huske, så jeg visste ikke helt om jeg ville se alt hun hadde lært.

    Men jeg våkna litt opp da, vi hadde jo vært på tre-fire steder på Grunerløkka, så jeg var litt full.

    Og hun lagde noe mat, og vi så en dum film vel, på video.

    Noe sånt.

    Men vi havna i senga da, og hadde noe sengegymnastikk, for jeg var som sagt ikke så flink til å lure med damer hjem fra byen, så jeg fikk nøye meg med hva jeg klarte å få tak i.

    Og hun var jeg også hos, sommeren 2003, var det vel, og da hadde vi også noe sånn gymnastikk.

    Jeg tror det var bare to ganger, som vi hadde det, hvis jeg husker riktig.

    Men vi var ikke sammen.

    Vi var bare venner.

    Eller fucking good friends, som dem sier, selv om jeg ikke pleier å bruke det utrykket egentlig.

    Men jeg var vel litt kresen da, jeg synes ikke hun var så fin, eller kul, osv.

    Selv om vi vel gikk greit sammen, og jeg ikke kjente så mange andre.

    Så tror jeg hadde blitt litt flau, hvis de kule kameratene mine osv., fra Rimi og sånn.

    Og bruttern kanskje osv., hadde sette henne.

    For hun var ikke så fin egentlig.

    Mer vanlig da.

    Selv om det var greit å være der, å prate med henne.

    Men hun var litt pervo.

    Hun ville ha meg til å bli slaven hennes, virka det som.

    Hun prata om noe hun kallte orgasme-kontroll.

    Hun ville bestemme, når jeg skulle ha orgasme.

    Hun hadde en ide, at jeg skulle gå med noe greier, så hun kunne bestemme det.

    Hun må ha vært helt sinnsyk i hue, som trodde hun kunne få med meg på noe sånt.

    Så jeg bare knulla henne, vanlig i senga, som de i sex-klubben, kallte vanlije, som hun sa.

    Jeg faen hva hun kallte det, for det var vel sikkert et par år siden jeg hadde sjekka opp noen dame, som jeg hadde ordentlig sex med, før det.

    Det var vel i 1998, tror jeg.

    Og det her var i 2001.

    Så det var noen år.

    Jeg sjekka opp to pene jenter, i mellomtida og, men de ville ikke ha ordenlig sex, det ble bare sånn fingring og sånn, så det synes egentlig var bare tull.

    Da hadde det egenlig vært like greit å latt være.

    For jeg var vant til det noen ganger, som en gang jeg lurte med en dame hjem fra So What, i 1996 vel.

    At da lå vi hele natta og hørte på Nirvana Nevermind osv., sånn at man skikkelig ble fornøyd, og ikke noe sånn tull, med at man ikke fikk lov å gå ‘all the way’, det var bare tull, da kunne man like gjerne latt være, mente jeg da.

    Ellers, så traff jeg en pen finsk dame, på internett, også i 1997.

    Vi gikk å så Sjakalen.

    Og hun og venninna, ble med på badmintontrening, i Haugerudhallen, hvor Glenn Hesler, og søstra, også var, i 1997 da, var det vel.

    Hun skulle jeg ringe, den vinteren.

    Men den vinteren, så ga jeg David Hjort, som nettopp hadde begynt på Rimi Bjørndal, to gratis-billetter, til juleølsmaking, for Mack-øl, vel, i Stortingsgata, på en pub der.

    De fikk jeg av butuikksjef Kristian Kvehaugen, men skulle jobbe seinvakt, og var ikke så glad i sånne bransjefester, jeg synes jeg så nok av de leverandørene, på jobben osv.

    Jeg likte å skille jobb og privatliv.

    Men men.

    Jeg var ikke sånn, at jeg levde og åndet, for jobben, så jeg dro ikke og festa så mye med Rimi-kollegaer, f.eks.

    Untatt David Hjort, fra Bjørndal, og Toro fra Bjørndal.

    Men det var mer techno-undergrunn miljø, og miljø som ikke var Rimi-miljø, sånn sett da.

    Så da fikk man avkobling fra jobben, for det var ikke sånn at det var masse leverandører der og sånn, f.eks.

    Men men.

    Og da traff David en dame, i Stortingsgata, som også jobba på Rimi.

    Jeg trodde hun hadde vært på juleølsmakinga.

    Så dro vi på Valentinos.

    Heidi, dama til David, var med.

    Så dro de, så lånte David meg 50 spenn til taxi.

    Jeg hadde egentlig ikke tenkt å drikke så mye, så jeg hadde ikke tatt ut penger.

    Så spurte jeg hun dama, som jeg egentlig ikke kjente, i fylla da, om hun skulle bli med å teste å chatte på internett.

    For det kunne funke som sjekketriks, hvis man var heldig, i 1996, det må vel ha vært i november eller desember 1996.

    Og det ville hun.

    Så endte det sånn det vel kan gjøre da, siden vi satt i sofaen osv.

    Så ga jeg henne noen penger til Taxi, hun bodde vel i Asker, eller noe.

    Og i 1997, så traff jeg henne igjen, en eller to ganger vel.

    En gang, så gikk vi på puben, på St. Hanshaugen, Underwater Pub.

    Hun var kanskje litt ung, når jeg tenker etter.

    Men jeg tenkte hun var gammel nok, siden hun var på ølsmaking, trodde jeg i hvertfall, og på Valentinos.

    Men det kan ha vært noe set-up fra David da, og noe mafia, hvem vet.

    Hun var ikke så fin egentlig, men jeg traff henne vel den ene gangen til.

    Og da skjedde det samme igjen vel.

    Første gangen, så begynte det å brenne, i W. Thr. 3, og andre gangen så bare lå hun på sofaen, uten å bevege seg.

    Så det var noe rart her.

    Så det kan ha vært noe set-up dette.

    Men men.

    Og da, på den her tida, så drev jeg også å bedde ut hun Vanja, på Rimi Bjørndal.

    Det var vel før jul vel.

    Og jeg ble også kjent med hun Hava, det var vel etter jul kanskje.

    Noe sånt.

    Og det var så mange damer på jobben.

    Så hun finske dama, ble litt borte i alt sammen.

    Så når jeg ringte henne igjen, så begynte hun å prate om en eller annen finsk kar, som hun plutselig var sammen med.

    Hun jobba som au-pair, i Bærum vel.

    Så da kutta jeg ut henne, for jeg ville ikke ringe henne, hvis hun var sammen med en annen kar.

    Da ville ikke jeg blande meg liksom.

    Hun sa jeg kunne ringe henne alikevel.

    Men jeg syns det ble litt rart.

    Så da ringte jeg ikke.

    Men det var litt synd, for hun dama var veldig fin og ordenlig dame, som man også kunne ta med å spille badminton, og på kino.

    Og jeg tok med hun og venninna, på den cafeen, i lille Grensen, og der likte de seg, virka det som.

    Men jeg gadd ikke å bli med i flaggbutikken, og se på finske flagg, som de skulle ha med i Holmenkollen, på hopprennet, det var litt vel drøyt synes jeg.

    Da hadde vi vært på badminton på Haugerud, og tatt t-banen ned til byen, og så på cafe.

    Så man kunne vel spare litt, til en seinere anledning, mente jeg.

    Så jeg stakk hjem da, mens de dro på flaggbutikken.

    Men jeg så dem ikke etter det, så jeg burde kanskje vært med på flaggbutikken.

    Men sånn er det.

    Jeg tror det må ha vært vinteren 1997, det her.

    Vinteren 1997/98, som vi dro på kino, på Coluseum, og så Sjakalen, og på badminton.

    Og samme vinteren, som jeg og David Hjort og Heidi, traff hun Rimi-dama, i Stortingsgata.

    Og samme vinteren, antagelig, som jeg ba ut hun Vanja, på Rimi Bjørndal.

    Hvis ikke det var våren 1996, noe sånt.

    Men det var samme året, som pleide å ta t-banen med hun Hava og søstra hennes, Sema, på Rimi Bjørndal.

    Og som det jobba så mange pene damer der, Therese og Hanna, og mange pene utenlandske også.

    Så da ble det ganske mange damer.

    Men jeg fikk kjeft av Magne Winnem, fordi jeg ikke klarte å beholde noen av dem.

    Men sånn var det, det bare ble sånn.

    Så dro jeg på ferie til Ayia Napa, sommeren 1998, og der var det også mange damer.

    Litt unge kanskje.

    Det var reisebyrået, som sendte meg dit, det var restplass.

    Men jeg var så mye i sola, så jeg fikk masse rynker i tryne.

    Og jeg ble butikksjef, noen måneder seinere.

    Så da var jeg ikke så på sjekkeren, de neste par åra.

    Men jeg var ute med David Hjort og dem, i 99 vel, eller 2000, og da dro de med meg på Paleet, like ved Fred Olsen bygget der, og sånn, heter det vel.

    Eller et rederi da.

    Ovenfor plata, som det heter.

    Og da var det to damer fra Drammen der.

    Og de fikk David Hjort, til å bli på Nachspiel hos meg.

    Vi traff de igjen, på Burger King, i Karl Johan.

    Og da hadde David og kameraten Roger, instalert røykmaskin, i leiligheten min.

    Det var året Grårud var distriktsjef, på Nylænde, det var i 99.

    Og også en annen dame, fikk David med på nachspiel.

    Og en vekter i et vaktfirma, som bodde i min etasje der, var med å nachspiel.

    Hun tredje dama som David fikk med.

    Hun var litt rar, hun mista kontollen og var litt usikker.

    Når hun snakka med meg.

    Så jeg droppa henne.

    Hun virka som hun hadde nerveproblemer, eller noe.

    Hun skulle til faren sin, på Ulvøya.

    Men, da konsentrete jeg meg om hun ene jenta fra Drammen, som var litt vel ung vel, men som var veldig fin, som het Malena, som satt mellom meg og venninna si, i senga, med sengeteppe da, og prata litt med henne.

    Jeg regna med at det var greit at jeg prata med henne, selv om hun var ung, siden hun var på utestedet Paleet, i Oslo, på en lørdagskveld, enda hun var fra Drammen.

    Hun jobba på Peppes i Drammen, eller en annen pizzaresturant, på Bragernes, tror jeg.

    Hun ville ikke gå hjem, når venninna og typen gikk hjem.

    Og hun rara dama, var lenge inne hos han vekteren, men mørkt hår, som tok med katta si inn på nachspielet, for å sjekke hun rare dama, tror jeg.

    Så dro David, og dama han da, ny dame Linn.

    Og Roger og Erik Dahl da, og også Bjørn Erik.

    Alle de her, dro på forskjellige tidspunkter.

    Så tilslutt så var Erik Dahl, den siste igjen, untatt meg og hun dama fra Drammen.

    Han begynte å surve litt, han var nok misunnelig så det holdt.

    Jeg ba han sette på røykmaskin, og den røykmaskinen var skikkelig artig, hvis man trykte lenge på knappen, så ble det så mye røyk, at jeg og Linn og Erik Dahl, da vi satt der, tidligere på kvelden.

    Vi kunne prate sammen og puste helt fint, og alt mulig, men vi kunne ikke se hverandre, selv om vi satt to meter fra hverandre.

    Så da hadde vi det morsomt.

    Så kom assistenten til Jan Grårud, som bodde i samme etasjen, inn i leiligheten, og kikka.

    Jeg tror ikke noen slapp han inn.

    Og han sladra til Grårud, at jeg hadde mørklagt hele Waldemar Thranes gate, som jeg fikk høre uka etter.

    Men det var ikke sant, det var bare min leilighet.

    Men men.

    Og da begynte jeg og hun jenta fra Drammen og tulle i senga da.

    Hun fikk av seg mye av klærna på ganske raskt tid.

    Og vi hadde henda i underbuksa på hverandre ganske raskt da, må man vel si.

    Det var artig med all røyken, så det var ganske gøy.

    Men så ville hun gå lengre.

    Hun ville ikke ta av seg trusa.

    Og da ble jeg bare irritert.

    Fordi da var det bare tull synes jeg, da ble jeg bra ufornøyd.

    Da var det ikke noe ordentlig opplegg synes jeg, jeg var mer vant til å holde på hele natta.

    Og ikke noe sånn, nei ikke av med trusa og sånn.

    Nei det var bare tull.

    Da var det bare bortkasta tid, mente jeg.

    Så la hun jenta seg til å sove.

    I trusa da, oppå sengeteppet.

    Og så kom hun rare dama inn igjen, for å hente noe greier.

    Og klagde om hvordan hun skulle komme seg til Ulvøya.

    Det var vel bare å ta taxi.

    Så jeg ringte en taxi, jeg synes hun dama virka som hun hadde psykiske problemer, eller noe, for da jeg prata med henne før på kvelden, så klarte hun ikke å fullføre setningene hun sa, men hadde noe nerveproblemer, eller noe.

    Så hun prøvde jeg meg ikke på.

    Spesiellt ikke etter at hun hadde vært hos han vekteren.

    Så hun dro med taxi, til Ulvøya.

    Jeg vet ikke hvorfor hun klagde, det var David som inviterte henne.

    Han hadde vel ikke tvunget henne(?)

    Kanskje hun ville ha penger til taxien, hva vet jeg.

    Så ble det ikke noe særlig som skjedde.

    Hun dama la seg under dyna tilslutt.

    Og da synes jeg at jeg kunne ligge der og, siden vi hadde vært ganske intime.

    Så jeg prøvde å få litt liv i henne, at jeg tok henne litt på puppa osv., så kanskje hun ombestemte seg osv., men det funka ikke, jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle klare det.

    Så det var jo så artig.

    Jeg ble litt fucka opp av det her, for jeg hadde vel ikke hatt noe dame i den senga, siden 1996.

    Jo da, det var henne i 1996 og 1997, hun glemte jeg.

    Og det her var i 1999.

    Men det var ikke så artig alikvel.

    Noen måneder etterpå, da jeg og Axel var på Studenten.

    Så traff jeg en pen svensk dame, fra Stockholm, utenfor studenten, ved stengetid.

    Ca. kl. 3.30, natt til en søndag, om våren.

    Det må ha vært sommeren 1999, vil jeg tro.

    Noen måneder etter jeg traff hun fra Drammen, det må ha vært på slutten av 98, vil jeg tro.

    Noe sånt.

    Da traff jeg en veldig pen svensk dame, fra Stockholm, med venninner, utenfor Studenten, ved stengetid.

    Jeg regna med de hadde vært på studenten, for de stod sammen med de som hadde vært der.

    Jeg begynte å prate med henne.

    Og noen pøbler, stappa en kondom nede i kjolen hennes.

    Hun hadde en sånn gresk kjole, som var populær da.

    Hun var veldig pen, og slank og lekker, lyst hår.

    Men hun hadde ikke noe pupper, så hun må ha hatt anoreksia.

    For hun var en dame, og ikke en jente, vil jeg si.

    Hun var høy, og slank, slender, så det gikk det ann å se, at hun nok måtte ha anoreksia, siden hun ikke hadde pupper.

    men hun var så pen og lekker og delikat, må man vel si, så det ble til at man ikke klarte å motstå henne, det var omtrent den peneste dama i byen, den kvelden, må man vel kunne si.

    Så sånn var det.

    Så skulle hun snakke med noen på Baronen, merkelig nok.

    Så det virker veldig rart nå, når jeg skriver.

    Så havna vi i pirat-taxi, opp til ved radiumhospitalet der.

    Axel pleide alltid å jage vekk de damene jeg sjekka opp, på studenten.

    Han prøvde å gjøre det sånn at jeg ikke merka det.

    Men nå har jeg hatt litt tid å tenke, så nå har jeg klart å huske at han har gjort det mange ganger.

    Men utafor studenten der, dukka han ikke opp, så han var vel og gjorde noe innpå der da, av en eller annen, mer eller mindre, merkelig anledning.

    Vi havna i en pirat-drosje, med noen indere, som ikke fant veien.

    Så vi kjørte rundt, jeg og hun jenta, og en venninne, som så ut som hun bare var 17 år, eller noe.

    Så hun prata jeg ikke med engang.

    Men hun her jeg rota med da, hun oppførte seg voksent da.

    Men hun venninna hun var litt dum.

    Så var det så mange damer der, tre-fire, hvis ikke fem.

    Så jeg stod på kjøkkenet.

    Så spiste hun pene dama, brødskive med leverpostei da.

    Stabburets leverpostei på boks.

    Gul boks.

    Hun ville vite hva jeg syntes, om hun kunne spise den.

    Ja sa jeg, for den hadde jeg spiste som snørris.

    Onkel Håkon, sa vel den vitsen, om hvorfor det var en makrell på makrellboksen, og et hue på leverposteiboksen.

    Og om det var noen italiener i den italienske salaten, kategori E, på rimi.

    Men men.

    Så gikk jeg inn der, etterhvert da, i stua.

    De damene hørte på en sånn svensk party-kassett.

    Eller cd.

    En av sangene går sånn.

    Yxa, yxa, yxa.

    Det er en sånn cd, med groviser.

    En svensk mann som synger.

    Og de damene likte den yxa-sangen, og sang med osv. da.

    Noe sånt.

    Så sa hun dama tilslutt, at jeg skulle legge meg, ved siden av henne.

    Men da glante hun dumme jenta på meg, så jeg synes hun var rimelig dum, da oppførte jeg meg nok litt goofy.

    Jeg skjønte ikke hvorfor det var så mye å glane på.

    Så sovna hun blonde dama da.

    I en sånn minimal truse.

    Vi lå vel under samme dyna, tror jeg.

    Og, jeg hadde jo hatt hendene mine, over henne, inne på kjøkkenet, da hun skulle spise leverpostei.

    Og det virka det som hun likte, hun klagde ikke.

    Og i Karl Johan, så holdt jeg også rundt hun dama.

    Så prøvde jeg å vekke henne da, for jeg var ikke så begreistra, hvis opplegget, skulle skjære seg igjen.

    Som med hun jenta fra Drammen, noen måneder før.

    Så jeg prøvde å vekke henne.

    Men jeg synes nesten ikke jeg kunne ta henne på puppene, for hun hadde egentlig ikke pupper.

    Så hånda mi gikk nedover fra magen, og ikke oppover.

    Hun var veldig delikat dame.

    Slank og sexy og pen osv., selv om hun lukta litt Stabburet leverpostei.

    Men sånn er det.

    Så var den strikken på trusa så løs, så hånda bare gled under den.

    Hånda ble ikke stoppa, av strikken på trusa.

    Så da var liksom hånda der den var da jeg dreiv og tulla med hun jenta fra Drammen, og ganske mange andre damer.

    Men hun våkna fortsatt ikke.

    Jeg vet ikke om hun bare lata som, og skulle lure meg i noe set-up, eller noe.

    Noe sånt.

    Men jeg var jo i kontakt med hennes private deler, da jeg skulle vekke henne opp.

    Hun var kåt, kunne jeg merke, og hadde en mus, som nok hadde vært digg og hatt seg med ja.

    Jeg prøvde å vekke henne, ved å fingre henne litt da, for jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle vekke henne.

    Jeg tenkte hun våkna da og kanskje ville ha litt sex, som jeg regna med hun ville, siden hun ba meg legge meg ved siden av seg.

    Men hun ble tørr da, for å si det sånn.

    Så da ga jeg opp.

    Men jeg måtte på badet, for å vaske henda.

    Også måtte jeg gå på badet, enda en gang for å vaske henda.

    Så jeg tror ikke hygienen var så bra.

    Og disse her jentene, de bare spratt rett opp, for å gå ut og spise om morgenen.

    Det var vel fem Stockholm-damer, tror jeg tilsammen.

    Fire av de, gikk på konditori, eller noe.

    Jeg var litt flau, for en eller to av de, lurte på hvem jeg var.

    Hun som bodde der, var vel det.

    Og hun klagde sånn at jeg hørte det da.

    Og jeg hørte de her jentene prata på kjøkkenet.

    Om hva de hadde måttet gjøre, kvelden før.

    Og da så hun pene blonde, ‘og jag måtte eta sånn her äcklig läverpostei’.

    Noe sånt.

    Jeg lurer på om hun var inne på Baronen, for å få noe ordre, av noe albansk mafia, som det krydde av der.

    Og så skulle hun spise leverpostei, for de visste at jeg hadde sett på intenett.

    At en mann, i en chatte-kanal, advarte, en dame, om at det var hjernemasse, i de leverposteiboksene.

    Jeg så ikke at han skrev det.

    De var alene der, i et lite brukt sol-chatt rom, rundt 1996, på slutten av 96, begynnelsen av 97, vil jeg tro.

    Men dama svarte noe greier.

    Så spurte jeg dem, hva dem prata om.

    Så sa dama, at mannen sa, at hun ikke burde spise de gule leverpostei boksene, for de putta hjernemasse i dem.

    Og da begynte han mannen å ro da.

    At jeg skulle ikke tro det var noe å tenke på osv., eller som var rart osv.

    Kanskje det er noe mafia-greier og.

    Så skulle de sjekke, i et mafia-plot, om jeg trodde på det.

    Hvis jeg hadde sagt nei, ikke spis leverpostei, så hadde de visst at jeg trodde på det.

    Men jeg var full, osv., og jeg, var jo så vant med den leverposteien, så jeg tenkte hun kunne spise den.

    Selv om det hadde vært hjernemasse, så er jo det noe som man sikkert ikke dør av å spise det heller.

    Noe sånt.

    Det er vel ingen som har dødd av den leverposteien.

    Selv om jeg bekymrer meg, for om det er hjernemasse, fra mafia-ofre, for å skjule spor.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, de andre jentene, forklarte også hva de hadde måttet gjort.

    Så de her var nok under mafia kontroll.

    Som ingen tørr å skrive om at finnes, virker det som, hverken politiet eller pressen, tørr eller vil, si fra.

    Men men.

    Hun dama, ble igjen, med de samme pene klærna, og sola kom inne vinduet, det var en fin juni eller juli søndag.

    Og hun dama så så fin ut, som jeg neppe kan huske å ha sett en dame før.

    Selvfølgelig minus for det med mangelede pupper da, men hun var så fin ellers, så det var nesten sånn at man ikke kunne klage, egentlig.

    De andre jente spurte henne, om hun ville være igjen da.

    Så vi fikk egentlig leiligheten.

    Men jeg synes de var litt uhygeniske.

    Jeg tror ingen av de dusja.

    Hvis jeg skulle gå ut, for å kjøpe noe, på 7-eleven, eller noe, på St. Hanshaugen, en søndag.

    Så måtte jeg ha dusja først, og barbert meg, ellers så klagde folk der.

    Jeg husker jeg gikk i videobutikken, hundre meter fra der jeg bodde, og da var den en dame som sa, se på han der da, og var imponert, og synes jeg så kul ut, eller noe da.

    Og da sa hun andre, at ja men han kunne jo ha barbert seg da.

    Og ser bustete ut på håret, og med søvn i øya, og lukter vondt, om morgenen.

    Men de her damene, de så helt fine ut, de behøvde ikke gjøre noen ting.

    Men jeg synes hun pene dama var litt uhygenisk, for det lukta ikke så bra av musa hennes osv., må man vel si, samme hvor pen hun var, og hvor deilig den musa virka ellers, for det gjorde den vel.

    Nå blir det litt grovis det her.

    Men men.

    Hun dama, hun stod der da, og så på meg, med de pene øynene hennes, i de pene klærna, og så veldig pen ut i sola, og vi hadde leiligheten for vårs selv.

    Men jeg hadde ikke sovet, og var fyllesyk.

    Og jeg var litt sur på henne, for jeg synes hun hadde tulla med meg, kvelden før, siden hun bare sovna.

    Og hun hadde ikke dusja engang, det tror jeg at jeg hadde hørt i såfall, og sett at håret dems var vått.

    Men jeg hørte ikke dusjen for noen av dem.

    Dem var nesten ikke innom badet.

    Og ingen hadde vått hår.

    Så jeg stakk bare jeg.

    Jeg synes nesten ikke at jeg kunne prøve meg på henne igjen, etter det som skjedde kvelden før.

    Situasjonen, hadde kanskje blitt litt uoversiktelig da, siden det kanskje ikke var helt ‘kosher’, det jeg gjorde, da jeg tok hånda over magen hennes, og den gled under den trusestrikken, siden den var så vid.

    Så det var fri adgang, må man vel si, og jeg prøvde bare å få noe liv i henne, siden jeg syntes nesten at hun lovte meg litt morsomheter, da hun ba meg om å legge meg ved siden av henne.

    Men jeg tenkte vel, at det var best å roe det ned da, da.

    Siden det ble noe tull, kvelden før.

    Men hun var ikke så lett å glemme.

    Så jeg huska adressen, som de inderene, i pirat-taxien, brukte så lang tid på å finne.

    Så søkte jeg på gule sider online vel.

    Og fant navnet til hun svenske dama, som leide leiligheten.

    Hun var kanskje sykepleier, på radiumhospitalet, eller noe.

    Så ringte jeg mobilen hennes.

    Og da var det på vei til Sørlandet, de skulle vel dit, og til Vestlandet.

    Mener jeg de sa, kvelden før.

    Og da mente hun pene dama, at jeg var home, for da spurte hun, om en rosinbolle, eller rosinkake, eller noe, som hun ga meg da jeg stod på kjøkkenet der, var god.

    Og det betyr at man er homo, for man liker søte kaker, med rosiner.

    Og det er det bare damer som skal like, og homoer da.

    Så hun spurte om jeg var homo da, på noe sånn subtilt språk da.

    Selv om kanskje alle skjønner det, så det er kanskje dumt av meg å forklare, at det nok var det hun egentlig spurte om.

    Hva skjedde så.

    Jo, jeg er jo mer sånn, at jeg er direkte, eller i hvertfall, at jeg ikke driver med sånn dobbeltsnakking, i hytt og pine, altså snakker i dobbeltbetydninger, så ofte.

    Jeg er vel mer gammeldags.

    Så jeg sa ja, for å ikke være uhøflig.

    Så la hun på.

    Så ringte jeg igjen, så ville hun ikke prate.

    Så ringte jeg ikke mer.

    Men dagen etter, så hadde politiet i en sørlandsby, ringte meg.

    Jeg hadde glemt mobilen hjemme.

    Så så jeg det, etter jobben.

    Så ringte jeg opplysninga.

    Og de sa det var politiet, i en by, Grimstad, eller noe.

    Og de svenske damene, kjørte jo nedover der.

    Så ringte jeg og hørte da, om det var noe med noen svenske damer, nedover der osv., siden jeg hadde festa med de, på lørdag.

    Men det var det ikke, sa han politimannen jeg prata med.

    Og han visste ikke hvorfor det var ringt.

    Så her var det noe rart.

    Jeg ville møte hun dama igjen, for de skulle tilbake i Oslo, for hun var veldig pen og sexy og fin osv.

    Og da hadde jo jeg, vært uheldig, med både hun jenta fra Drammen, og hun her dama fra Stockholm.

    At jeg ble veldig tent, på de her smellvakre og pene og hotte damene, må man vel kalle dem.

    Men jeg fikk ikke gjort meg fornøyd da, jeg var misfornøyd, jeg syntes ikke akkurat at jeg hadde vært så veldig heldig egentlig.

    For nå måtte jeg jo prøve, å finne noen andre damer, som var like pene og hotte, og få gjort meg fornøyd med de da, for å klare å glemme hun her dama fra Drammen, og hun fra Stockholm.

    Men, da hadde jo hun avvist meg, den kvelden.

    Og jeg tatt igjen, dagen etter.

    Så da var vi skulls, så og si.

    Så da tenkte jeg, at jeg kunne jo møte henne, når de var tilbake i Oslo.

    For jeg begynte å bli litt desp. da, pga. de her fine damene, som tulla med meg, vil jeg si.

    Men det funka ikke sånn jeg gjerne ville ha ønsket.

    Så det måtte jeg bare glemme.

    En dame fra Halden, som jeg prata med om damer og sånn.

    En som het Zera, eller egentlig noe annet da.

    Og som jeg ble kjent med, etter at jeg, på Dagbladets chatte-tjeneste, som fantes da.

    Hadde forklart om sjekketriksene, man kunne bruke, på stranda, på Ayia Napa, som jeg lærte, sommeren 1998.

    Og de funka de.

    Jeg får skrive om de en annen gang.

    Så jeg ble kjent med damene på stranda, det gikk fint.

    Men på utestedene, så er jeg ikke noe flink med damene.

    Det er kanskje den høye musikken, eller alkoholen, som ødelegger, hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Og hun Zera da, hun likte syden, så hun syntes jeg skrev artig da vel, på Dagbladet-chatten, så da ble jeg kjent med henne, på ICQ, eller MSN, eller noe kanskje, også, og så på irc da.

    Og hun syntes synd på meg, siden jeg måtte så pene damer, men at det ikke ble noe på meg.

    Så det syntes jeg og.

    Så det var ikke noe gøy.

    Så sånn var det.

    Nå får det være nok skriving.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Noen har sett søstra mi full på fest, virker det som. Farmora mi klagde også på søstra mi, da hu bodde på Sand, at hu orka ikke all den flyinga hennes

    Magnify User (blogger)

    10th August 2008 11:57:08

    VISITOR ANALYSIS

    Referring Link

    http://www.google.no/search?hl=no&rlz=1T4GGLJ_noNO229NO230&q=erik ribsskog s%C3%B8ster fest full&meta=

    Host Name

    ti0036a380-1438.bb.online.no

    IP Address

    85.164.147.162 [Label IP Address]

    Country

    Norway

    Region

    Oslo

    City

    Oslo

    ISP

    Telenor Business Solutions As

    Returning Visits

    1

    Visit Length

    3 mins 4 secs

    VISITOR SYSTEM SPECS

    Browser

    MSIE 7.0

    Operating System

    Windows XP

    Resolution

    1280×1024

    Javascript

    Enabled

    Navigation Path

    Date

    Time

    WebPage

    10th August 2008

    00:11:50

    www.google.no/search?hl=no&rlz=1T4GGLJ_noNO229NO230&q=erik ribsskog s%C3%B8ster fest full&meta=
    johncons-mirror.blogspot.com/2008_06_26_archive.html

    10th August 2008

    00:11:53

    johncons-mirror.blogspot.com/2008_06_26_archive.html
    johncons-mirror.blogspot.com/

    10th August 2008

    00:12:43

    johncons-mirror.blogspot.com/
    johncons-mirror.blogspot.com/search?updated-max=2008-08-09T20%3A24%3A00%2B01%3A00&max-results=7

    10th August 2008

    00:13:59

    johncons-mirror.blogspot.com/search?updated-max=2008-08-09T20%3A24%3A00%2B01%3A00&max-results=7
    johncons-mirror.blogspot.com/search?updated-max=2008-08-09T04%3A41%3A00%2B01%3A00&max-results=7

    10th August 2008

    00:14:54

    johncons-mirror.blogspot.com/search?updated-max=2008-08-09T04%3A41%3A00%2B01%3A00&max-results=7
    johncons-mirror.blogspot.com/search?updated-max=2008-08-08T10%3A01%3A00%2B01%3A00&max-results=7

    Top of Form

    Display Page URL not Title

    Bottom of Form

  • Hvordan det var etter at jeg og søstra mi, flytta med muttern til Larvik. (In Norwegian).

    Nå kom jeg på hvordan det var, i 1973, var det vel, som muttern tok en bil, og kjørte til foreldrene sine, på Klokkarstua, på Hurum, var det vel, fra Bergeråsen på andre siden av Drammensfjorden.

    Hun måtte visst ha hjelp av fergemannskapet, til å kjøre bilen på ferga, mener jeg onkel Håkon sa, seinere på 70-tallet.

    Men muttern var flink til å få folk til å hjelpe seg, hvis hun ville, de fleste turte ikke å si imot henne, for hun var nok godt drillet, av foreldrene sine, på manerer og slikt, så ‘vanlige’ folk, hadde nok ikke så mye å si alltid, hvis muttern hadde noe på hjernen.

    Men men.

    Så flytta vi til Vestmarka, i Larvik, ved en gård, og bodde der et halvt års tid, vil jeg tro.

    Muttern traff en ny mann i Larvik, jeg tror det var på utestedet Hansemann, i Larvik, hun pleide å gå ut, mens jeg og Pia var aleine hjemme, på lørdagskveldene, vi var vel to og tre år.

    Men dette var på landet, som vi bodde, like ved en bondegård.

    En gang, en morgen, på våren eller sommeren, like etter at vi hadde flyttet ditt, så gikk jeg inn på fjøset på gården, som lå noen hundre meter fra huset vårt.

    Og da så jeg på at bondekona melka kuene, og det rareste, var at hun måkte møkka fra kuene, ned i en luke i gulvet, det var ganske sensasjonelt.

    Etter dette, så flyttet vi til Storgata, på Østre Halsen, også i eller ved Larvik.

    Det var i en villa, som var vertikalt-delt, men den var veldig stor den villaen, så det var nok plass der likevel.

    Det var sånn, at hvis man gikk opp på loftet, som var i 3. etage, kan man si, så kunne man gå over til naboens del av loftet, og ned til naboen, hvor en gutt som het Herman bodde, tror jeg det var.

    Som var litt rampete og skulle slå alltid, men han var mindre enn meg, så jeg kunne nesten ikke slå tilbake heller, så han Herman han var nesten som han var hjerneskada, syntes jeg og søstra mi.

    Noe sånt.

    Vi pleide å gå i butikkene, for det var mange matbutikker i Storgata på Østre Halsen.

    Det var Samvirkelaget da, og to butikker til.

    Og da kunne man kjøpe karameller, som kosta 10 øre, husker jeg.

    Så da pleide jeg å gå i butikken, med 50 øre, og da fikk jeg fem karameller da, det var mange forskjellige smaker.

    Og da var de alltid hyggelige de som jobba i kassa der, det var den butikken, som lå nærmest huset vårt i Storgata, altså ikke samvirkelaget, men hvis man gikk andre veien da, fra huset vårt.

    En gang, så sa muttern, at jeg skulle ta tre kroner, å gå å kjøpe to liter melk.

    Men det var etter en ferie, så da jeg kom til Samvirkelaget, så var de utsolgt for melk.

    Dette hadde aldri skjedd før, og jeg hadde egentlig ikke lyst til å skuffe muttern, selv om jeg ikke helt skjønte at de kunne være utsolgt for melk.

    Dette var før lettmelk kom, så det var bare H-melk på den tida, og skummet da, men det var det nesten ingen som drakk, tror jeg.

    Så gikk jeg til en annen butikk da, så var de søren meg utsolgt der og.

    Jeg tror dette må ha vært etter påskeferien, i 1974 antagelig.

    Så gikk jeg tilbake til Samvirkelaget, men da hadde fortsatt ikke meieribilen kommet.

    Så da kjøpte jeg godteri, for de tre kronene, da ble det veldig fristende.

    Jeg var litt sur på muttern, som hadde bedt meg å gjøre noe så tullete, som å kjøpe melk, når det bare var tull med de butikkene.

    Så sa jeg til muttern, at jeg hadde mista pengene, i en sånn rist, for regnvann da, som var like ved fortauet, på veien hjem fra butikken.

    Og en halvtime etterpå, eller noe, så sa muttern, at nabojenta, som var på min alder vel, hadde funnet masse godteri, i hagen sin.

    De trodde det måtte ha vært en fyllik, som hadde lagt det der.

    Da sa jeg ikke noe.

    Da var jeg ikke så fornøyd.

    Men men.

    Jeg var heller ikke så fornøyd, da muttern dro vårs med ut i bilen, tidlig på morgenen, eller hva det var, den gangen muttern flytta fra fattern.

    Jeg fortalte, at jeg ikke ville flytte, men muttern var så bestemt, så jeg skjønte at det ikke nytta å klage.

    Men jeg var ikke så begeistra for den her flyttinga da.

    Jeg var ikke så venn med muttern, etter at hu fikk søstra mi, for da brydde hun seg bare om søstra mi, syntes jeg.

    Jeg klagde ikke så mye.

    Men en gang, når søstra mi såvidt hadde lært å gå da, om våren, kanskje i 1973, så skulle søstra mi låne traktoren min, sa muttern.

    Og da synes jeg det ble litt vel mye, for jeg var ganske stolt, da jeg fikk den traktoren, et år eller to før vel, så da synes jeg det var litt vel mye, at Pia skulle få oppmerksomhet fra muttern, det gikk greit, men når hun også skulle ha traktoren, da syntes jeg at det ble litt vel mye.

    Så da sa jeg nei da, til muttern.

    Men da ville ikke muttern høre.

    Og da begynte jeg å grine, for jeg ble litt såret da, for at muttern bare brydde seg om søstra mi, virka det som.

    Men muttern og søstra mi, de bare smilte og hygga seg, mens jeg grein, hylgrein, må man vel si.

    Så da måtte fattern kjøre meg bort til bestemora mi, Ågot, på Sand, og hun spurte hva det var som hadde foregått osv.

    Men muttern var litt kald, syntes jeg, jeg syntes det var greit, at hun brydde seg mye om søstra mi, men hun kunne vel høre litt på meg og.

    Så det var ikke det, at jeg brydde meg så mye om den traktoren egentlig, jeg synes bare at muttern kunne høre litt på meg og.

    Hun gjorde stemmen sin lys, og innbydende da, når hun spurte om Pia kunne få låne traktoren.

    Men jeg synes nesten det var sånn, at hun gjorde stemmen sin blid, for å lure meg, og at hun egentlig ikke brydde seg om meg, men bare lata som, og brydde seg om søstra mi da.

    Sånn oppfattet jeg det, så da begynte jeg å klage og grein og sånn da, selv om jeg egentlig ikke pleide å gjøre det.

    Så spurte fattern meg, om jeg ville at vi skulle kjøre bort til bestemor Ågot da.

    Og da kjørte fattern meg dit da, mens muttern og Pia leika med traktoren.

    Og Ågot var hyggelig, og spurte hva som foregikk og sånn da.

    Og onkelen min Håkon, han begynte å mobbe meg, å si sånn, ville du ikke la søstra di kjøre med traktoren du da.

    Da synes jeg det ble litt mye, å forklare alt det her, med at muttern ga søstra mi mye oppmerksomhet, men ikke brydde seg så mye om meg lengre da, så da svarte jeg ikke noe til han.

    Så sånn var det.

    Så etter det, så venta jeg meg ikke så mye oppmerksomhet fra muttern egentlig.

    Jeg synes hun var litt kald da.

    Det var ikke så artig å stå der og grine, på trappa til huset, i Toppen 4, på Bergeråsen der, og se på at muttern og søstra mi, bare ignorerte det, og leika da.

    Men sånn var det.

    Men etter at vi flytta til Larvik, så var det alltid sånn, at jeg savna å være på Bergeråsen da, og Sand, hvor besteforeldrene mine bodde.

    Og han mannen som muttern traff, Arne Thormod, han var veldig gammeldags, og streng, syntes jeg og Pia, så han var vi litt redde for, og hadde respekt for.

    Det var liksom ikke faren vår det.

    Vi kallte han for Arne-Thormod, og fattern kallte vi for Pappa-Arne, siden begge het noe med Arne.

    Men men.

    Han hadde skjegg også, Arne-Thormod, og muttern skulle alltid gi godnattklemmer, og da måtte vi også gi klem til han Arne-Thormod også, sa muttern, og det likte vi ikke, for det stakk, husker jeg, at vi syntes.

    Det var vel sånn tre-dagersskjegg, eller noe, som han hadde.

    Så han var litt på distanse, for meg og Pia, vi var nærmere muttern, og fattern.

    Men han var ganske sindig, og rolig, men også streng og gammeldags, han Arne-Thormod, men han gjorde det muttern sa da, når det gjaldt oppdragelse, han prøvde ikke å bestemme over meg og Pia, det overlot han til muttern.

    Selv om han trua med at han skulle gå ut i skogen og finne bjørkeris hele tida, da vi ble litt eldre.

    Jeg fikk bare juling en gang, like etter at vi flytta til Brunlandnes, i 1974 en gang vel, da sa muttern at han skulle gi meg juling, fordi jeg hadde oppført meg dårlig, da vi var og handla, på Torfinns-butikken, som senere ble Rimi vel, ved Jegersborgate, i Larvik.

    Men jeg husker at jeg hele tida, særlig når vi var på besøk hos bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, og måtte legge oss klokken åtte om kvelden, på St. Hansaften, mens vi hørte at alle familiene, med barn på vår alder, gikk forbi, på veien utenfor, ned til Havna, for å feire St. Hans da.

    Så det var litt kjedelig.

    Bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes, var også veldig gammeldagse, og strenge og myndige da.

    Som også Arne Thormod var.

    Muttern, var mer utspekulert, og anspent og ironisk, og sa mye tull.

    Man måtte være litt på vakt, noen ganger.

    Hun var sånn at før vi dro til bestefar Johannes og bestemor Ingeborg, når vi var nesten framme, på søndagene.

    Så sjekka hun trynet mitt, og hvis jeg ikke var rein i trynet, hun hadde vel ikke lært meg å vaske meg ordentlig da.

    Men da klinte hun noe spytt i tryne mitt, for å vaske trynet mitt da, når jeg var sånn fire år og sånn.

    Og det syntes jeg ikke var noe særlig.

    Hun hadde respekt for foreldrene sine.

    En gang hadde vi kjøpt tyggegummi, i bilen, på vei fra Larvik til Nevlunghavn.

    Men da måtte vi spytte ut tyggegummien, før vi banka på døra.

    Så da sa muttern, at vi måtte spytte tyggegummien, like utenfor porten, til huset til foreldrene hennes da.

    Og da gikk det kanskje en time.

    Så kom bestefar Johannes, skikkelig forarget, og forklarte, at det var noen som hadde spytta tyggegummi, flere tyggegummiklyser, rett utenfor porten dems.

    Og da sa ikke muttern noenting, og det turte ikke jeg og søstra mi heller.

    Så muttern hadde respekt for faren sin, og turte ikke å innrømme det her med tyggegummiene da.

    Så hun ville gjerne gjøre godt inntrykk, på moren og kanskje spesiellt faren sin da, uten at jeg vet hvorfor, hun ville vel bare at de ikke skulle bli skuffet da.

    Noe sånt.

    Så jeg tror ikke moren min var det værste barnet til Ingeborg og Johannes.

    Det var vel mer problemer med Ellen og Martin, tror jeg.

    Ellen var jo hippie i slottsparken osv.

    Og Martin var visste en røver med nabojentene osv., hørte jeg han sa, i 2005, at Johannes hadde sagt til han, at hvis han gjorde noen av de gravide, så skøyt han seg.

    Noe sånt.

    Og Ellen sendte også morsomme brev, til Ingeborg og Johannes, når de hadde bryllupsdag osv.

    Og Martin, hjelper også bestemor Ingeborg, med å stelle hagen osv.

    Så alle de, prøvde og prøver vel å være på god fot, med Ingeborg, og Johannes.

    Mens jeg var vel vant til besteforeldrene mine, på Sand.

    Så jeg synes Ingeborg og Johannes, var litt vel gammeldagse og strenge, så jeg var vel mer sånn, at jeg likte meg best hos Ågot og Øivind, på Sand, siden de var litt mer rolige og laid-back, og hun bestemor Ågot, hun hørte liksom på hva man sa da, til forskjell fra særlig bestemor Ingeborg, og Johannes, de skjønte seg ikke så bra, eller brydde seg så mye om, hva man hadde lyst til å gjøre selv da.

    Mens bestemor Ågot, hun hørte på hva man hadde lyst til å gjøre.

    Det var ikke sånn at bestmor Ågot, tvingte en med, for å gå søndagstur, rundt på hele Sand, sånn som Ingeborg og Johannes og muttern, gjorde i Nevlunghavn.

    Nei, bestemor Ågot, hun ville ha spurt sånn, om vi hadde lyst til å være med.

    Å hvis vi ikke hadde lyst, så kunne vi bare være hjemme, og spille fotball, eller gjøre hva vi ville egentlig.

    Så det var mye friere, på Bergeråsen og Sand da, det var vel derfor jeg likte meg best der, vil jeg tro.

    Så jeg forklarte det her til søstra mi da, at jeg savna å være hos fattern og bestemor Ågot osv. da.

    Så det er mulig jeg påvirka henne litt.

    For jeg husker da vi bodde på Østre Halsen, og jeg var sånn fire år, og Pia var sånn tre år, eller noe.

    Noe sånt.

    Da var jeg og muttern og en venninne av muttern, inne i huset, i Storgata.

    Og da hørte vi søstra mi, hylgrine, utafor.

    Og da grein hu, og ropte på pappa da.

    Og det var ikke stefaren vår, Arne Thormod.

    Nei, det var faren vår, på Sand.

    Og da ble muttern flau, husker jeg, og anspent.

    Og ble litt sånn anstrengt og prøvde å forklare, til hun venninna, at det her var ikke noe artig da.

    Så jeg måtte gå ut, og prøve å trøste søstra mi da, og høre hva som hadde skjedd osv.

    Og etter at vi hadde bodd der, så flytta vi til en hytte, i Brunlandnes, også ved Larvik.

    Da husker jeg muttern hadde en periode, hvor hun var stolt av meg da.

    Og det hadde jeg savna litt fra henne, husker jeg.

    Så da sa hun, da jeg ble fem år, da kallte hun meg, ‘lille femøringen min’, eller noe.

    Og smilte og var fornøyd da.

    Og da synes jeg hun var fin.

    Men jeg turte ikke å ta det helt til meg, og stole helt på, at hun likte meg da.

    Fordi hun kunne være nokså lunefull, og før man visste det, så kunne det være, at hun ble kald igjen, og begynte å være misfornøyd, og sette fingeren på noe hun ikke likte da.

    Sånn hvis jeg ikke gadd å huske hvordan jeg knytta skolissene osv., fordi jeg synes det var kjedelig, da klagde hun, og sa jeg var tilbakestående, omtrent, siden søstra mi kunne det.

    Men det var bare fordi jeg ikke synes det var noe gøy, å knyte skolisser, det var ganske artig, å bo i Storgata på Østre Halsen, og jeg brydde meg ikke om så mye hva mutter sa og sånn da.

    Men da begynte hun å hakke litt da.

    Og det samme, med at jeg ikke skøjnte hvordan man skulle pusse nesa.

    For i Brunlandnes, så hadde vi ikke ordentlig bad, og do osv., i starten, på hytta der, så det var ikke så hygenisk å bo der.

    Så vi dro for å bade, en gang i uka, eller hver fjortende dag, hos bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

    Men så flyttet vi til Mellomhagen, på Østre Halsen igjen, i 1975, eller 1976.

    Og da skulle de pusse opp der, etter noen måneder.

    Så da bodde vi, i to-tre måneder vel, i en blokk, på Skreppestad, et sted, med masse 60 eller 70-talls blokker, like ved Østre Halsen.

    Der var det vel heis, tror jeg, så det var ganske artig.

    Og det var bra utsikt, mener jeg å huske, vi bodde kanskje i 7. etasje, eller noe.

    Noe sånt.

    Og da, så var det kaldt på rommet mitt.

    Det var om vinteren, som vi bodde der.

    Vinteren 75/76, vil jeg tippe.

    Så hadde jeg bare sommerdyne, på det rommet.

    Og da, så hørte jeg muttern sa til en venninne, at Erik lå og hosta hele natta, fordi jeg bare hadde sommerdyne, men hun ville ikke bytte, og gi med vinterdyne, for hun ville ikke fryse selv da.

    Og hun fikk ikke tak i ordenlig dyne til meg heller.

    Så jeg var ganske snørrete, den vinteren.

    Og da hadde jeg ikke lært å pusse nesa ordenlig da.

    Så fikk muttern, Arne Thormod, til å lære meg, hvordan man skulle pusse nesa.

    Det var bare at man skulle blåse da, men ikke ut munnen, men ut nesa da, i noe dopapir osv. da, og det funka, da kom all snørra ut.

    Jeg var vel ikke så vant til å være så mye forkjøla, så det var kanskje derfor jeg ikke visste det.

    Muttern lagde marsipan, den jula husker jeg.

    Og konditorfarge, kjøpte hun.

    Og da lagde vi masse marsipanfigurer og sånn, jeg og søstra mi, og muttern da.

    Jeg var ikke helt ovenpå den vinteren, siden jeg hadde vært så mye syk.

    Men marsipan, det syntes jeg var kjempegodt, men da begynte muttern å kalle meg Erik marsipan da, etter det her da, siden jeg synes det var så godt.

    Vi krangla også om at vi ikke fikk lov å spise brødskivene opp ned, eller noe, på det kjøkkenet, i blokka, på Skreppestad, husker jeg.

    Jeg husker, at jeg var ikke helt på topp, da vi bodde der.

    Da vi flytta tilbake, til Mellomhagen, så hadde trappa der, blitt bytta ut, og en ny tretrapp, med mellomrom mellom trinna, var dukket opp der.

    Den trappa var litt skremmende, for meg og søstra mi.

    For hvis man mistet balansen, og løp litt raskt ned trappa, så kunne man havne, mellom trappetrinna, og dette ned i kjellern.

    Onkelen min, Martin, kjøpte noe elektrisk togsett, til meg og søstra mi, da vi bodde der, husker jeg.

    Og det stod nede i kjellern da, så vi hadde vel noe slags lekerom der da, mens muttern og Arne Thormod, hadde stua i første etasje da.

    Sånn var det.

    Vi pleide å spise frokost på kjøkkenet der, og da pleide muttern, å gi skogkattene brunost, mener jeg å huske.

    Og mutten pleide å høre på radioen, og en dag, så fortale de på radioen, at Elvis var død, husker jeg, mens vi spiste frokost vel.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde ikke så mye venner, da vi bodde ute i Brunlandnes, eller på Skreppestad, og heller ikke på Mellomhagen.

    I Brunlandnes, så bodde vi, langs en øde skogsvei, med noen andre hytter da, ned mot en asfaltvei.

    Men det var bare noen få unger, som bodde der.

    Det flytta en fra Nord-Norge, dit.

    Men han prata jeg med en gang.

    Og da begynte han å prate om dokker.

    Han sa ting, som ‘hvor bor dokker’, osv.

    Og jeg syntes det var litt feil, at gutter, skulle prate for mye om dokker, så jeg kutta ut han litt.

    Med da vi bodde i Mellomhagen, så gikk jeg på to barnehager, selv om jeg egentlig ikke hadde så mange venner der heller, jeg og søstra mi, synes at de andre ungene, spiste stygt, for vi hadde fått terpa inn så nøye bordskikk, av besteforeldrene våre, i Nevlunghavn.

    Så vi var liksom ikke som de andre ungene, på en måte.

    Men vi gikk ganske bra sammen vi da.

    Så jeg og søstra mi, hang ganske mye sammen da, og det var sånn, at vi var mer på bølgelengde, med hverandre, enn vi var med muttern og bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes da.

    Vi prata sammen om hvordan muttern var og alt mulig da, hele tida omtrent, vi pleide ikke å være uvenner.

    Jeg kan ikke huske at vi var uvenner en eneste gang, i de åra her, som jeg skriver om nå da.

    Så sånn var det.

    Og det var noen andre unger, som var greie, i Mellomhagen.

    Men det var tre nabogutter, Ole Aleksander, og to andre, som jeg var liksom i krig med da, så det dominerte mye, av tiden da jeg bodde der, selv om jeg hadde noen venner på skolen i første klasse, en gutt som bodde på en gård, like ved Skreppestad, for eksempel, og en nederlansk gutt, som jeg bytta fotballkort med osv.

    Det ble kanskje litt kjedelig det her.

    Men jeg husker den neste jula, 1976/77.

    Da savna jeg fetterne og kusinene mine, på Bergeråsen, og på Sand da, selv om Runar og dem bodde på Kolbotn da.

    Men det var liksom sånn, for meg, i de her åra, at omtrent det eneste jeg brydde meg om, det var, når vi skulle besøkte fattern og bestemor Ågot og dem osv.

    Og søskenbarna mine der, Ove og Tommy, og Lene og Heidi, osv.

    Det var fordi, at en stund, så fikk ikke fattern lov å se oss.

    I et års tid, da vi bodde på hytta, i Brundlanes.

    Jeg husker det var en gang, i 1974, eller 75, som fattern plutselig kom kjørende, og vi ikke hadde sett fattern, på over et år, tror jeg.

    Vi hadde nesten glemt hvordan han så ut osv., fordi muttern nekta oss å dra til Sand da.

    Så kom plutselig fattern kjørende, på den her landeveien, som gikk opp fra asfaltveien da.

    Mens jeg og søstra mi, leika utafor hytta.

    Og da trodde vi nesten ikke våre egne øyne.

    Fattern hadde noe Mercedes, eller noe, hvis jeg husker riktig.

    Og da sa fattern, at vi ikke skulle gå inn til muttern, og si, at fattern skulle gi muttern penger.

    Det var vel at fattern ikke hadde betalt barnebidrag da.

    Fattern hadde skada ryggen, de her årene, tror jeg.

    Og var vel deprimert, fordi muttern og jeg og Pia, hadde flytta fra Berger.

    Så fattern gikk på noe sterke medisiner han fikk fra legen.

    Han klarte også å kræsje en Mercedes, i fjellveggen, ved Bergeråsen, på den her tida, leste jeg om, i en utgave av Svelviks Tidende, som fattern hadde tatt vare på, seinere på 70-tallet.

    Det var bildet av bilen, er rød Mercedes, tror jeg.

    Som var skikkelig vraka.

    Og journalisten, klagde på, at sjåføren ikke var på stedet, men hadde gått til broren sin, altså onkel Håkon, som da bodde på nedsida av Hellinga, sammen med tanta vår Tone.

    Jeg tror det var at han ikke hadde satt ut varseltrekant, eller noe sånn.

    Journalisten klagde i hvertfall.

    Men det var visst mistanke om at føreren hadde drukket, eller noe.

    Men det var kanskje de her medisinene da.

    Hvem vet.

    Kanskje fattern fikk Håkon til å late som at han var fattern.

    Eller at fattern, sa at han måtte ha en drink, for å roe seg ned, etter kræsjinga, og at det var derfor det lukta alkohol.

    I tilfelle lendsmannen lurte.

    Noe sånt.

    Men men.

    Men da måtte vi gå inn til muttern da, på hytta, og så sa vi det, at fattern skulle betale muttern penger.

    Men da nekta muttern vårs, å gå ut igjen.

    Og muttern, pratet heller ikke med fattern.

    Så hun må ha vært redd, for fattern, vil jeg tro.

    Kanskje det var derfor at vi flytta ut på landet, for at han ikke skulle finne vårs.

    Jeg skjønner ikke hvordan han fant vårs der egentlig.

    Men samme det.

    Firmaet til Arne Thormod gikk konkurs.

    Han hadde et oppusningsfirma, eller noe, sammen med en annen kar, med kontor, i Nansetgata, ovenfor et konditori der.

    Og da hadde muttern besvimt, inne på kontoret der, i 1974, eller noe, da hun hørte at firmaet hadde gått konkurs, eller hva det var.

    Så sånn var det.

    Men det var ganske fælt, for meg og søstra mi, at vi måtte være inne, i hytta på Brunlandnes, og muttern nekta vårs, å gå ut, å prate med fattern, enda vi ikke hadde sett fattern, på over et år, kanskje nærmere to år, og vi nesten hadde begynt å glemme fattern, eller gi opp muligheten, for at vi skulle se han igjen osv.

    Men men.

    Bestemor Ågot, hadde også vært ute på Brunlandnes der, for å prate med muttern, om at fattern måtte få lov å se meg og Pia.

    Da tok Arne Tormod, med meg og Pia, på en lang tur, ut i skogen, rundt hytta der.

    Det var en gammel eng osv., med noe steinalder-greier, eller hva det var, kanskje en kilometer, fra hytta.

    Vi var ganske kjent i den skogen, vi pleide å gå i skogen noen ganger, aleine også, men ikke så langt unna, som vi gikk den dagen.

    Og da vi kom tilbake, så var muttern sjokka da.

    Og seinere, så fikk vi høre, at muttern hadde dytta bestemor Ågot, ned trapa, til hytta, så bestemor Ågot brakk armen.

    Jeg vet ikke hvem som kjørte henne, men noen var det vel.

    Da vi bodde i Mellomhagen, så dukket pluteslig fattern, og onkel Runar opp, mens jeg og søstra mi, leika utafor huset.

    Fattern greip søstra mi, og onkel Runar tok tak i meg, så bærte dem vårs, inn i bilen, der kusina vår, Heidi, satt.

    Hun var vel bare to år, eller noe.

    Så jeg var vel kanskje seks-syv år da, og søstra mi fire-fem år, eller noe.

    Det var om sommeren, det her.

    Kanskje sommeren 1976 eller 77.

    Noe sånt.

    Og da var vi hos fattern og dem, i kanskje ti dager, eller to uker.

    Men jeg likte ikke det, at vi hadde blitt kidnappa.

    Selv om likte veldig bra, å være på Sand og Bergeråsen der.

    Så likte jeg ikke det, at vi hadde blitt kidnappa, fra muttern.

    Og fattern tok meg med, til butikken på Sand, og da møtte vi en kar, som fattern sa var politi, og som begynte å prate om den her kidnappinga da.

    Og vi ville jo heller ikke, at fattern skulle komme i fengsel da.

    Så da, så bestemte fattern, at vi skulle dra tilbake da.

    Men jeg lurer på nå, om søstra mi, skulle dra tilbake seinere, eller hvordan det var.

    Om det var sånn, at da jeg gikk ut bilen.

    Så spurte muttern, ja men Pia da.

    Og jeg sa, at hun skulle dukke opp seinere, eller noe.

    Jeg lurer på om det var sånn, men jeg husker ikke det her, helt sikkert.

    Det er mulig jeg roter, uten at jeg skal si det for sikkert.

    Men Ågot, sa seinere, at Øivind og Håkon, hadde slutta å røyka.

    Så dukka det opp en mann, som tilbydde de røyk, og da begynte de igjen.

    Jeg vet ikke hvorfor han politi-karen, skulle gå bort mot Sand der.

    Og det Charlotte kosmetikk greiene, jeg vet ikke helt jeg.

    Søstra mi, het jo Pia Charlotte.

    Og en gang, rundt 1981, da jeg spurte om vi kunne besøke søstra mi, så dro vi til en butikk, forbi Stenseth Terrasse, hvor søstra og muttern bodde da.

    Og da hadde de noe såpe, som fattern hadde kokt, da han dreiv med det her Charlotte kosmetikk da.

    Men jeg skjønner ikke hvorfor de ba meg på ut av bilen, når Tommy og Ove og Runar og fattern satt i bilen.

    Så skulle jeg gå inn å se.

    Så viste fattern meg såpeflaska.

    Så om de tok søstra mi, og misbrukte henne, i kjellern på Sand der.

    Og putta henne i såpa, da hun var død.

    Og at fattern, da jeg maste om å se søstra mi, tok meg med for å se på såpa da.

    Hvis jeg har skikkelig mareritt, omtrent, så tenker jeg sånn.

    Noe var det i hvertfall.

    At de bytta henne ut, med en slags spion, for noe mafia.

    For jeg tror søstra mi, pleide å ha glatt blondt hår, men nå har hun krøllete brunt hår.

    Jeg mener søstra mi hadde det, på et bildet, som stod hos bestemor Ågot, fra da vi var 3-4 år.

    Men men.

    Og en gang, på slutten av 80-tallet, da jeg og søstra mi, og stesøstra vår, Christell, var på Holmsbu.

    Vi hadde vel kjørt over med båt, eller noe.

    Og drakk sikkert noe øl vi hadde rappa av fattern og Haldis, eller noe.

    Så skulle søstra mi røyka, som hu pleide å gjøre, da hun var sånn 16-17 år.

    Og Christell, som var 16 år, hun røyka også.

    Og jeg som var 18 år, røyka vel også, jeg ble påvirka av søstra mi, da vi besøkte tante Ellen, i Sveits, sommeren 1987.

    Og da klarte søstra mi, og poffe fyrstikkesken, foran alle som satt på uteserveringa, ikke på Privaten, men på Holmsbu bad, eller hva det steder heter.

    Og det var hundre stykker, eller noe.

    Det var kanskje St.Hansaften, eller noe.

    Og da sa jeg, jamen Pia Charlotte da.

    Jeg sa det høyt.

    For å drite henne ut, på en artig måte da.

    Og da lurte søstra mi fælt, og muligens også Christell, på hvorfor jeg sa Pia Charlotte, og ikke bare Pia.

    Hun lurte fælt på det her.

    Og det var vel rart, for hun var jo døpt Pia Charlotte, så hun het jo det.

    Så hvorfor hun ble så årvåken da, og skulle spørre meg ut, hvorfor jeg også kallte henne Charlotte.

    Ja det vet ikke jeg.

    Men nå synes jeg det var litt rart.

    Onkelen min, Håkon, hadde også gjort poeng av, på 80-tallet, at de pleide å ha potetbinge, nede i kjelleren, og skinke, som hang der.

    Men, i det rommet, så var det en vifte, en elektrisk vifte, innebygd, i vinduet.

    Vinduene, kunne ikke åpnes, fra innsiden, men fra utsiden.

    Det var noe tynnmasket gitter, istedet for glass, i det rommet, som skinka pleide å henge i, og potetbingen hadde vært.

    Og det var sluk i gulvet, i et annet rom.

    Så den kjelleren, var nesten som en del av verkstedet, det var ikke som en vanlig kjeller, det var som et industribygg, i kjelleren der.

    Med noe lager for verkstedet osv., av noe ukurrant emballasje osv., som bare lå der.

    Så det her, lurer jeg litt på, må jeg innrømme.

    Søstra mi, gjorde også et poeng av, i begravelsen, til grandonkelen til fattern, på Holmsbu, i 2003, eller noe.

    At det var en av forfedrene hennes, en dame, som hadde krøller.

    Da en annen av fatterns grandonkler, forklarte det her, om hvem som var på bildene da.

    Så jeg lurer litt på det her, for jeg tror ikke søstra mi hadde krøller da hun var barn.

    Og folk har gjort et poeng av, at vi ikke ligner, vi ser ikke ut som søsken, har folk sagt, venninner av Pia osv.

    Så om det er sånn som det mareritt-aktige greiene, som jeg har skrevet nå, eller ikke, det gjenstår vel å se.

    Men jeg får heller prøve å tenke mer på det her.

    Vi får se.

    Det var i hvertfall sånn, at på en av de sjeldne besøkene, som jeg og søstra mi var på, da vi bodde hos muttern, hos fattern da.

    Så på veien hjem, så klagde vi vel på muttern da, kanskje på grunn av det her, at en gang, da fattern dukka opp på hytta i Brunlandnes, så fikk vi ikke lov å gå ut, og prate med fattern.

    Og så sa vi vel, at muttern var slem da, siden hun fika til oss, noen ganger, som hun jo gjorde, og var ikke så snill da, som bestemor Ågot, for eksempel.

    Eller hun fika vel egentlig ikke til oss. Hun dytta meg ned trappa en gang, som jeg fikk pakke fra tante Ellen, like før jeg flyttet til fattern, for muttern ville se på pakka, med noe gammeldags nougat, osv.

    Det var vel mest psykisk terror, er kanskje det riktige begrepet, fra muttern, og ikke slåing.

    Da sa fattern, at muttern var gæern.

    Og at vi måtte gå til politiet, og si fra om det her.

    Det må ha vært mens vi bodde i Jegersborggate, vil jeg tro, i 1977 antagelig.

    Men det ville vi ikke.

    Det var en ting, at muttern var gæern og slem.

    Men å gå til politiet, og anmelde mora vår, sånn at hun kanskje ble satt i fengsel, eller noe.

    Nei, det ville vi ikke.

    Da syntes vi synd på mora vår.

    Så det var ikke sånn, at vi ønska mora vår noe vondt.

    Det var sånn, at vi hadde det ikke så bra der.

    Fordi muttern kjefta og var anspent og lunefull hele tida.

    Og det her gikk ut over meg og Pia.

    Så jeg husker jeg ble nervøs jeg, rundt 1977 og 78, så jeg gikk nesten inn i en tilstand.

    Og til og med søstra mi begynte å mobbe meg, og sa ‘du er stygg’ osv., og så gikk hun ut av rommet.

    Da var jeg nok i en tilstand, pga. at det var så mye skriking og anspenthet, i huset i Jegersborggate, med mutterns stadige innfall.

    Hun kunne si sånn, at vi måtte ikke gå forbi det og det huset, for der bodde tante Ellen, eller der bodde det en dame som manet oss.

    Det her tror jeg søstra mi fortalte meg, i hvertfall det værste.

    Jeg tror ikke mora mi turte å si sånne gærne ting til meg, for hun visste at jeg ville ha kjefta på hu, ihvertfall seinere, på 80-tallet osv.

    Så det er mulig at søstra mi overdrev, om den her maninga osv.

    For jeg kan ikke si, at jeg husker at muttern gjorde noe, som var helt sinnsykt.

    Hun sa aldri noe, om noe sånn maning, eller noe, til meg, som søstra mi sa.

    Jo, hun sa, at hun hadde gått forbi, en dame og noen barn, på gata i Larvik.

    Og at det var ex-kona til Arne Thormod, og ungene dems.

    Og jeg har aldri hørt, at Arne Thormod, hadde en ex-kone, som han hadde unger med.

    Da regner jeg med, at de villa ha vært på besøk hos oss, i helgene og ferier osv.

    Så det var nok noe muttern innbilte seg, sannsynligvis ja.

    Hvis hun ikke sa det bare for å være morsom da.

    Vanskelig å si.

    Men noe må ha foregått i hvertfall, siden muttern dytta bestemor Ågot, ned trappa, fra hytta i Brunlandnes, så hu brakk armen.

    Og siden hu nekta meg og søstra mi, å prate med fattern, enda han hadde kjørt bortimot ti mil, til Brundlandnes, og vi ikke hadde sett han, på et eller to år.

    Og siden fattern og onkel Runar, kidnappa meg og søstra mi, i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik, ca. et år etter dette igjen.

    Så, hva grunnen var, for at muttern nekta fattern og bestemor Ågot, å se meg og søstra mi, et par år, på 70-tallet.

    Det vet jeg ikke.

    Men noe var det vel.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg tenkte også på det her, med at ‘du din såpekoker’, er et et skjellsord.

    Hvor er det det?

    Hm.

    PS 2.

    Jeg hadde ikke så mange venner, som jeg skrev, jeg var vel ikke i så bra humør, pga. problemene mellom fattern og muttern osv., mens vi bodde i Brundlandnes, og i Mellomhagen, på Østre Halsen.

    Men da vi bodde, i Storgata, på Østre Halsen, og i Jegersborggate, i Larvik.

    Steder hvor det var litt butikker, og liv, osv.

    Men ikke så mye som f.eks. i Oslo da.

    Da trivdes jeg, og fikk noen kamerater osv.

    Så det var ikke sånn, at jeg aldri hadde kamerater.

    Men jeg var nok litt nedtrykt, pga. problemene med muttern, og mellom muttern og fattern.

    Så jeg hadde sikkert hatt mer kamerater, hvis det ikke hadde vært så mye problemer.

    Men pga. de her problemene da, så ble det vel sånn, at jeg litt sky, ovenfor folk jeg ikke kjente, og at jeg trengte litt mer tid, på å bli kjent med folk.

    Eller at, jeg tenkte på de her problemene, med familien, hele tida, og ikke var så blid og utadvent, hele tida.

    Men at jeg pleide å tenke igjennom ting da, problemene i familien, og hvordan ting hang sammen osv.

    Så jeg var kanskje ikke den blideste karen i gata, men jeg var ikke helt usosial heller.

    Hvis jeg bodde på steder som Østre Halsen og Jegersborggate osv., hvor det var folk jeg gikk bra sammen med, så var det ikke umulig at jeg også kunne få noen kamerater, selv om jeg nok var ganske prega, av tilstanden i familien osv.

    Det er nok ikke umulig.

    Så sånn var det.

  • Weihnachtsmarkt in Basel.

    Noemie Savoldelli’s Photos – pic o fme

    Photo 2 of 4

    Noemie Savoldelli

    Drag the corners of the transparent box below to crop this photo into your profile picture.

    Click on people’s faces in the photo to tag them.
    Noemie will be asked to approve all tags before others can see them.

    From the album:
    "pic o fme" by
    Noemie Savoldelli

    weihnachtsmarkt in basel, corinne auf besuch. pic by mark oliff

    In this photo: Noemie Savoldelli

    Added August 4

    Share

    Type any name or tag:or choose a person:

    Loading friends…

    Enter ‘s email address and we’ll send a link to this photo.

    Email:

    Tag This PhotoReport This Photo

    I have a cousin, from Switzerland, Rahel Savodelli, who is working as an actress, in Berlin.

    She’s on my Facebook-page, so when she writes on pictures, then I can see it, sometimes.

    I think the one on the right, in this picture, is her cousin, on her fathers side, I think.

    My cousins mother, is my late mothers sister.

    So I’m not really related to the woman on the picture.

    But I remember, from when I studied, in Sunderland, in 2004 and 2005.

    Then, there was a market like this, a Weihnachtsmarkt, in Sunderland, outside of the Bridges shopping-center.

    There were some American students, in Sunderland, and they worked at this market.

    It means Christmas-market.

    I was at a party, that the American students had, at campus, or the Forge, it’s called, one of the places, where the university-students lived, and then they told me this, that they worked there.

    I asked what the market was called in German again.

    And then they had to ask their boss, or manager, who also was at the party.

    After my sister and her friend, Siv, arrived at the Forge, since they wanted to celebrate Christmas and New Year there, then we talked about the market, with one of the German students in the neighbour flat, Julian.

    I didn’t really think the market was that interesting, I reckoned, that it was probably not that useful things that they had on the market.

    So I asked if they had gnomes there as well, like garden-gnomes, but they didn’t Julian said.

    I had looked at the market, in Sunderland, a couple of weeks before, and they had many stands in the market, but I guess that gnomes, don’t sell that much in the winter, since they are meant to be outside in the garden.

    Something like this.

    But I guess the market maybe wasn’t that bad, really.

    It was maybe just me, who didn’t take the time, to look at all the stuff.

    I remember I was in Frankfurt, for a couple of days, in 2005.

    And there, at the railway-station there, one could buy ready made dinner, like meat, from swine, etc.

    Like the same meat, that pork-chops, are made from, I guess.

    And you only had to pay one euro, I think, and you got a snack, that was wery tasty meat.

    At less than half the price of a Big Mac, for instance.

    So to me it seemed, like it is good quality on the food, in Germany.

    (Even if I know that Basel is in Switzerland).

    I can’t remember that I bought food in Germany, that was of poor quality.

    While, I’ve managed to buy food of poor quality many times in Britain.

    But then I’ve been in Britain much longer, than I’ve stayed in Germany, so I guess this is possibly the reason for this.

    But I think this Christmas-market, Weichnachmarkt, in Basel, don’t seem so bad.

    I don’t think the jam, or what it is that they sell, is of as poor quality, as some of the value products, in Tesco etc.

    But it could just be, that it’s me that is to sceptical about the value-products.

    Who knows.

    I think mabye Britain is so crowded, that it’s not that easy to make inexpensive, high quality food, like in Europe, but that’s just a theory I’ve got.

    I’ll try to figure out more about how this really is.

    We’ll see.

  • Herregårdsfjellet i Larvik. (In Norwegian).

    Herregårdsfjellet i Larvik. (In Norwegian).

    Da vi bodde i Jegersborggate, i Larvik, hvor vi flyttet, i 1978 vel, så bodde vi midt i Larvik, vil jeg si, i Sentrum.

    Det var ca. midt mellom Bøkeskogen og Torstrand, så jeg vil si vi bodde, omtrent så midt i Larvik, som man kan bo, i Jegersborggate 16.

    Alikevel, så hadde vi også en stor hage, med morelltre, og epletre, og som man kunne spille fotball i osv.

    Og jeg hadde Apache-sykkel, og spilte også fotball, oppe ved noen blokker, ved Trygves gate, så jeg ble kjent med veldig mange på min alder, i Larvik.

    Blant annet var det en, som bodde i Nansetgata, tror jeg, som var et år eldre enn meg.

    Nå var ikke det han jeg kjente best, men jeg tror muttern kjente mora hans, eller noe.

    En gang, så dukka han opp på døra vår, og skulle ha meg med på bedehuset, som lå like nedenfor det her fjellet, som de skriver på, når kongene har vært på besøk i Larvik.

    Det fjellet ligger i Herregårdsbakken, og jeg måtte gå der, da jeg gikk fra Jegersborgate, til Torstrand skole da, som ligger kanskje 100 meter fra det her fjellet, ved siden av fengselet i Larvik.

    Og det passet vel ganske bra, for det var streng disiplin der, vi måtte stille på rekke, før vi gikk inn i klasserommet, og når vi skulle til et annet klasserom, for å se på video, f.eks., som jeg husker de hadde der, og det hadde vi ikke sett før.

    Det var vel i 2. eller 3. klasse.

    Jeg var på det her bedehuset, eller hva det var, to-tre ganger.

    Første gangen, så gikk vi ned til stranda, Tollerodden.

    Det var om vinteren, så det var kanskje 20-30 cm. snø.

    Så da tråkka vi opp noen løyper, i snøen, også skulle alle løpe rundt, og leike sisten, i snøen der.

    Jeg gikk vel i 2. klasse da, og jeg husker jeg var den yngste der, og jeg synes det var morsomt med sisten, husker jeg, selv om jeg egentlig ikke kjente noen der.

    Men så skulle vi inn på det her bedehuset da.

    Det var bare gutter, som gikk på barneskolen, og kanskje ungdomsskolen.

    Også noen ledere, i 20-åra kanskje.

    Så måtte vi knele og skulle be og sånn da.

    Og alle måtte vel gjenta det som lederen sa osv. da.

    Men jeg synes den her bedinga, var litt kjedeligere enn sisten da, så jeg var ikke helt med på den, jeg bare tok det ikke så særiøst, kan man si, selv om det virket som om de andre var helt med, og kanskje i noe slags transe, hva vet jeg.

    Neste gang, som han henta meg, og skulle ha meg med på Betania, eller hva det heter.

    Muttern sa jeg skulle gå, så det var derfor jeg ble med, jeg var ikke sikker på det her.

    Men da fikk vi en bok, så kunne man gi penger til de fattige barna i Afrika.

    Så ble vi sendt på dørene, til folk i Larvik, for å tigge penger da.

    Jeg trodde mutter og stefattern, ville synes at det var morsomt, så jeg ringte på døra dems og, i Jegersborggate.

    Men da fikk jeg kjeft av Arne Thormod, som spurte om jeg ikke visste hvor dårlig råd vi hadde.

    Dem behøvde jo ikke å gi da, jeg bare gjorde det for moro skyld, men det skjønte dem ikke.

    Jeg visste jo ikke hva det her bedehuset egentlig var for noe heller, så jeg bare gikk rundt og prøvde å forklare.

    Jeg visste vel ikke egentlig hva det het engang.

    Jeg hadde bare vært med på sisten en gang, og bedt en gang, så jeg var ikke helt med på det her.

    Men pengene, skulle vi ta med, neste gang.

    Og jeg var alltid den som var først ferdig med matteboka i klassen osv.

    Og hadde konkurranseinstinkt da.

    Så jeg prøvde å bli den som klarte å samle inn flest penger da.

    Så jeg samla kanskje inn 175 kroner da.

    Noe sånt.

    Og de skulle vi ta med neste gang.

    Men da tok Arne Thormod, og muttern, og skulle låne av de her pengene da, så bedehuset fikk ikke de pengene, på mange måneder.

    Men da slapp jeg i hvertfall å gå der igjen, for den her beinga, var litt far out.

    Siden jeg synes det var rart, å gå ned på alle fire og be, eller hva vi gjorde, så tror jeg en leder, så det, og var misfornøyd, siden jeg ikke var i noe transe, eller hva man skal kalle det, men synes det var litt morsomt, og kanskje litt rart, og merkelig, at voksne folk holdt på sånn.

    Så sånn var det.

    Jeg pleide forresten noen ganger, å kikke på det kongefjellet, eller hva det heter, i Herregårdsbakken, på vei hjem, fra skolen.

    Og det var også noen danske konger, som hadde besøkt Larvik, på 1700 og 1800-tallet, som hadde fått tekster gravert inn i fjellet da.

    Fjellet lå ovenfor Herregården, i Larvik, hvor statholderen, jeg tror kanskje for hele Norge bodde, i dansketida.

    Noe sånt.

    En gang fant jeg og søstra mi, en slags liten mus der, som hoppa på bakbeina, nesten som en kenguru, vil jeg si.

    Da kom det en sånn eldre gutt forbi da, som var på vei til det bedehuset, og kjefta på oss, fordi vi så på det her dyret da.

    Enda vi hadde ikke engang rørt det, vi bare synes det var rart.

    Jeg kan ikke si at jeg har sett et sånt dyr igjen seinere.

    Jeg lurer på om han gutten tok med seg det dyret.

    Vi måtte gå bort, for han var ganske sinna.

    Men sånn er det vel.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Sandwich avec jambon et fromage s’il vous plait. (In Norwegian).

    Jeg husker jeg bodde ca. en og en halv måned, i Paris, våren 2005.

    Jeg dro fra Sunderland, i slutten av januar/begynnelsen av februar, like før 2. semesteret startet.

    Jeg hadde hentet nøkkelen til den ny leiligheten, vi skulle bo i, i 2. semesteret, men jeg ga den til en pen spansk jente, som også studerte der, og skulle bo i samme leilighet, men som ville bytte til mitt rom, sa hun.

    Så hun dukka opp i leiligheten i Sunderland, siste dagen.

    Jeg husker ikke hva hun heter, men hun var veldig pen, og med jeans og pent belte osv., husker jeg, så hun så enda bedre ut enn vanlig.

    Så det var ikke dårlig, det må man si.

    Men jeg var deprimert, for jeg hadde egentlig ikke lyst til å dra fra Sunderland, for jeg trivdes veldig bra der.

    Men studiene gikk rett vest, fordi studielånet var forsinket, og HiO lagde krøll, så jeg fikk ikke kontroll på studiene.

    Jeg måtte bruke masse tid på å få kontroll på øknomien, siden studielånet var fire måneder forsinket.

    Men til slutt så mistet jeg kontroll på både økonomien og studiene, så en ironisk takk til HiO og lånekassa.

    Men men.

    Jeg dro til London, for å få meg leilighet og jobb.

    Jeg flyttet inn på et hostell, i Hammesmith.

    Et veldig kult hostell, med treningsstudio, bar, biljardbord, butikk, kjøkken, kino med saco-sekker, to tv-rom, det meste.

    Og da kom det stadig nye amerikanske og italienske og irske damer osv., som man ble kjent med.

    Men jeg så ingen skandinaver der.

    Det het vel Globetrotter Inn, tror jeg, og ligger i Ravencourt St., eller noe sånt, i Hammersmith, i London.

    De hadde internett-rom også, og jeg søkte på leiligheter og sånn.

    Men jeg hadde sittet inne på rommet mitt, i Sunderland, fordi jeg hadde noe problem med tryne osv., de siste ukene, så jeg trengte litt luft, og jeg var kjent i London, fra før, så jeg dro til favoritt internett-kafeen min, i London, som er den i Kensington High St., vel, hva heter den igjen, Easy Internet-cafe der.

    Og jeg gikk å så litt i Oxford St., også gikk jeg til postkontoret i Earls Court, og sendte radioen, med mp3-spiller, som vi hadde hatt i leiligheten i Sunderland, til Federica i Roma, siden jeg tenkte hun kanskje ville ha den.

    Men men.

    Men så begynte personalet, som jobbet på hostellet, og oppføre seg rart, så jeg flytta til et hotell i Kensington, som jeg hadde bodd på, da jeg var på ferie i London, sommeren 2003, var det vel.

    Det var St. Simeons hotell, ved Glouchester Rd, undergrunn-stasjon, i Kensington.

    Like ved en døgnåpen stor Sainsburys, som jeg synes var en artig butikk, som til og med har egen starbucks.

    Ikke at jeg gikk dit, men jeg hørte en brite skrøyt av det til en amerikaner en gang, tror jeg det var.

    Men men.

    Så gikk jeg på en pub der, ved t-banestasjonen, og så Everton slå Birmingham, eller noe, og Marcus Bent scorte.

    Så sa jeg vel yes, eller noe da.

    Så var det Chelsea-kamp, like etterpå.

    Det var en søndag.

    Så de siste minuttene, så hadde puben blitt fyllt opp av lokale Chelsea-fans.

    Jeg gadd ikke å sitte å se Chelsea-kampen, så jeg bare stakk.

    Så gikk til den døgnåpne Sainsburyen, men den stengte tidligere på søndager, da var den ikke døgnåpen, men stengte kl 17, eller noe.

    Så gikk jeg på en annen butikk, som stengte kl 18, men da var kl 18.

    Så jeg måtte gå forbi puben, til Tesco, som var åpent lenge, og da hørte jeg dem banna, inne på puben, og sa at de ikke likte at jeg gikk forbi puben hele tida.

    Og etter det, så kunne jeg ikke gå noen steder, uten at folk fulgte med på meg.

    Så jeg dro til Amsterdam, isteden, det ble alt for anstrengt, å være i London, jeg skjønte ikke hva som foregikk.

    Det høres kanskje rart ut, men det var som man ble spionert på uansett hvor man gikk.

    Hvis jeg gikk på Harrods, så tok en kar i 20-30 årene, opp mobilen, og sa at nå var jeg på Harrods.

    At jeg ikke satt inne, som de trodde.

    Så om dette var linket med det som skjedde i Oslo da kanskje, at jeg var forfulgt av ‘mafian’ der.

    Hvem vet.

    Jeg overhørte diverse rykter, så jeg fant det smartest å dra fra London.

    Tok en taxi til Heathrow, tømte Barclays-kontoen, hvor det var ca. 130-140.000 i norske, vil jeg tro.

    Kjøpte en bilett til Amsterdam.

    Så gikk det noen dager, så skjedde det samme der, så dro jeg til Frankfurt, med toget.

    Så til Detroit, når noen kjente meg igjen på flyplassen, jeg skulle egentlig til Mallorca, for jeg hadde ikke hatt ordentlig sommerferie, med å være ute i sola osv., siden Ayia Napa, i 1998, altså syv år før.

    Så jeg merka at jeg trente å være ute i sola osv., for å få kommet meg igjen.

    Men noen kjente meg igjen, på innsjekkinga, så jeg klikka litt, må man vel si.

    Så jeg dro heller til Detroit, og ble sendt tilbake til Oslo, via Paris.

    Så måtte jeg overnatte på hotelle på Gardermoen, en natt, for jeg måtte vente på kofferten min.

    Jeg tror det stod noen og fulgte med, i en bil, utenfor hotellet, og at folka kjente meg igjen på flyplassen.

    Jeg måtte kjøpe tannbørste osv., siden jeg ikke fikk kofferten.

    Så så jeg en Everton-kamp på TV-en på hotellet.

    Dagen etter, så stod det masse sivile politi-biler, langs veien til flyplassen, og en uniformert bil.

    Jeg skulle egentlig til sentrum, men jeg ombestemte meg, da taxi-sjåføren sa at det var politibiler, 20-stykker kanskje, som stod langs veien, så da tok jeg flyet til Kjøbenhavn.

    Så ble jeg kjent igjen der, etter et par dager.

    Så dro jeg til Helsinki.

    Så dro jeg til Munchen, dagen etter.

    Det var litt tilfeldig hvor jeg dro, ettersom hvor de neste flyene gikk osv.

    Men jeg begynte å bli vant med dette her.

    Jeg skjønte ikke egentlig hvorfor jeg ble kjent igjen overalt, så jeg gura litt.

    Jeg tok toget til Berlin, men ble selvfølgelig kjent igjen.

    Så da gikk jeg av i Nürnberg.

    Så tok jeg toget til Berlin dagen etter, i stedet.

    Så tog jeg toget til Paris, etter et par dager i Berlin.

    I Paris, var jeg i nesten to måneder, vil jeg tro, på tre forskjellige hoteller.

    Til jeg skjønte at det var noen albanere der, eller jeg så de, på togstasjonen, gar le est, eller gard du nord, da jeg tok toget tilbake til Berlin.

    Og jeg hørte noen som ‘tracket’ meg, på en togstasjon, da toget stoppet, uten noen forklarring grunn, i en pause, om natta, mellom Paris og Berlin.

    Så jeg gikk av på Spandauer togstasjon i Berlin, en før Ostbanhof, som jeg pleide å gå av på.

    Så tog jeg toget til Frankfurt, og fly til Oslo.

    Og tog til Larvik, og da hente onkelen min meg der, Martin, for jeg hadde bedt søstra mi, kontakte han.

    Så jobba jeg på gården der, i to-tre måneder, og drenerte enga der, og rydda masse skog osv.

    Så kom det noen folk, som skulle drepe meg der, på 35 årsdagen min, 25. juli 2005.

    Så jeg fant en robåt, ved Farris, og rodde til en hytte, og tok taxi til Larvik, buss til Kristiansand.

    Båt til Hirtshals, dagen etter.

    Jeg leide en bil der, og tenkte jeg skulle ta EuroChunnel, mellom Calais og Dover.

    Men jeg var litt trøtt.

    På ferga til Hirtshals, så overhørte jeg to menn, i 50-åra kanskje, som sa at mafian hadde folk ved alle bensinstasjonene langs autobahn.

    Så jeg prøvde å være litt diskre.

    Så ved Lille, i Belgia vel, så ble jeg kjent igjen, av en amerikaner, med rasta-fletter, eller noe, som jeg synes jeg hadde sett i Amsterdam.

    Jeg klikka litt.

    Og kjørte til Rouen, i Frankrike.

    Så kjørte jeg ut til kysten, for jeg fant ikke flyplassen der.

    Det var et veldig uvær, regna som bare det, så jeg måtte stoppe bilen, og da var det noen i en annen bil, et par i 20-årene, en pakistaner, eller noe, og en fransk dame, som jeg skjønte skulle stå der, og følge med på meg.

    Det samme på bensinstasjonene, og med trailersjåførene, folk så etter meg.

    To trailere, kjørte ved siden av hverandre, i flere mil, da jeg kjørte nordover igjen, fra kysten ute på Normandie der.

    Det var veldig fin natur, i Frankrike der, det var store landskap og veldig fin utsikt noen ganger, over store broer i landskapet osv.

    Kanskje det har vært noen isbreer, fra Alpene, eller noe sånt, som har lagd noe elver og sånn i landskapet der, noe sånt.

    Kanskje ikke alpene, hvem vet.

    Så endte jeg i Utrecht.

    Jeg var også innom Gent, og da var det noen biler som fulgte etter meg, en stor hvit varebil blant annet, og som stoppa i Gent, da jeg kjøpte en mobil der.

    Og da kjørte de ut samtidig, når jeg gikk fra banken, jeg veksla noen sedler, eller noe.

    Og de hilste til meg.

    Jeg lurer på om det var noe mafia.

    Jeg så også en svart Rolls Royce, eller noe, som ligna på Secret Service bilene, som var i Oslo, da Clinton var i Oslo, på måten sjåføren kjørte, mot enveiskjøring helt rolig, da jeg gikk ut til bilen igjen, fra et sted jeg prøvde å se på kartet i fred og ro.

    Og på flyplassen, Schipol, så dukket det opp en hel gjeng med albanere, i 20-årene, jeg husker jeg trodde det kunne være samme folka, som ca. tre måneder tidligere, hadde stått og prata utenfor toget, om meg, at de kjente meg igjen, siden jeg alltid brukte svarte sokker, på tysk da, men jeg skjønte det.

    De skulle gjøre noe på Ostbahnhof, hørte jeg de sa, så jeg gikk av på stasjonen før, Spandauer.

    Så sånn var det.

    Så tok jeg flyet til Liverpool, fra Schipol, og begynte å jobbe på Aravto sin skandinaviske Microsoft aktivering, tre-fire uker senere, jeg fikk jobb, gjennom et vikarbyrå, som aveterte, på hostellet jeg bodde, International Inn, off Hardman St.

    Så sånn var det.

    I Paris da, så skjønte jeg nesten ikke noe fransk.

    Jeg lurer på om alt det her tullet var fordi jeg var jaget av noe mafia, eller at politiet brukte meg som noe target guy.

    Noe sånt.

    Men men.

    Men i Paris da, så skjønte jeg ikke noe fransk, jeg klarte å si ‘merci’, og ‘oui’, som betyr ‘takk’ og ‘ja’.

    Og da fikk jeg noen rare kaker, på McDonalds, så jeg vet ikke om det var så vellykket.

    Men men.

    Men jeg lærte etterhvert da.

    Så da jeg hadde vært der kanskje fire uker, da klarte jeg å si ‘sandwich avec jambon et fromage s’il vos plait’.

    Og det betyr, baguetter med ost og skinke takk.

    Jeg satt på en sånn fortausresturant, like ved hotellet, i samme bydelen som togstasjonen jeg havnet på der, Gard du Nord, og kjøpte også et par halvlitere.

    Da hadde nemlig sola begynt å dukke opp, og det synes jeg var artig, for jeg hadde jo egentlig tenkt å dra til Mallorca osv., noen uker før, selv om det ikke var så bra vær der da, så det var kanskje ikke så smart.

    Jeg ser det var 25. februar, som jeg var i Detroit.

    Jeg var vel ca. to uker i London da, og to uker i Amsterdam.

    Jeg ble også kjent i Sunderland, selvfølgelig, da jeg studerte der, og også i Newcastle, som var like ved, og som var artig å gå ut i, selv om Sunderland også var bra.

    Så det var litt artig å bli kjent i alle byene.

    Men men.

    Så var jeg vel en uke i Tyskland da, Frankfurt, Nürnberg og Berlin.

    Og også i København, Oslo og Helsinki, før Munchen, og så til Nürnberg og Berlin.

    Så jeg må ha vært i Oslo 26 februar, København 27 februar, Helsini, rundt 2 mars, kanskje.

    Så i Munchen 3. mars, Nürnberg 4. mars, Berlin 5. mars.

    Paris, kanskje 8. mars, da.

    Og jeg var i Larvik, rundt 23. april deromkring tror jeg, i starten av påskeferien vel.

    Så da var jeg i Paris i ca. seks uker da, på tre hoteller.

    Hotel de Campagne, eller noe i Rue de Chabrol, vel.

    Så i et annet hotell, ved en kirke der, hvor det var uteliggere, så det var kanskje bedre hoteller ja, men jeg var så god i fransk, og heller ikke så kjent i Paris.

    Men da bodde jeg vel der en tre uker, kanskje da.

    Og så på hotell som het Opera, jeg tenkte det var fredelig der, i et par-tre uker, i hvertfall to.

    For det satt en som så ut som en mafia hit-mann, i resepsjonen, i det hotellet, ved den kirken hvor det var uteliggere, som satt og fikk mat, en dag, så da gikk jeg til politiet, i Rue de Chabrol, og forklarte at noen spionerte på meg, noen amerikanere, eller noe, som det faktisk var.

    Jeg fikk ikke vasket klær, så da måtte jeg kjøpe nye klær, t-skjorter osv, på en engelsk butikk.

    Ikke Marks and Spenscer, men to bokstaver i navnet, jeg husker ikke hva den butikken het.

    Men der var det ikke så dyrt, men helt greit.

    Og da var det noen amerikanske folk, i sivil, politi eller noe da, en hel gjeng, som fulgte etter meg, overalt.

    Sånn var det hver dag.

    Og sa masse stygt om meg, bak ryggen min osv.

    Jeg tror det var forsøk på mind control, som jeg også opplevde i London, Amsterdam, og også her i Liverpool.

    At sivil-politi, prøver å fucke meg opp sånn.

    Noe New World Order/Illuminati-greier vil jeg si at jeg tror.

    At jeg er i ‘the Slaughterhouse’.

    At de bare kynisk utnytter meg, som på Microsoft da, av noe New World Order/Illuminati-opplegg, som kontrollerer politi og etterettning osv.

    Noe sånt.

    Det kunne også ha vært briter, disse.

    Men men.

    Så det var ikke så lett, å få ordna med leilighet osv., selv om jeg hadde 8-9000 euro, husker jeg.

    Så jeg fikk medlemskap, hos Logica, i Paris.

    Og da kan man leie leilighet, som man ofte trenger der, virka det som, for da garanterer de, at man er ordentlig da, så da ringte jeg på en leilighet faktisk, husker jeg, det var noen utlendiger, altså pakistanere, eller nord-afrikanere, antagelig, eller arabere.

    Noe sånt.

    Men jeg tenkte, at det var jo ikke noe fremtid, å være i Paris, med 8000 euro.

    For jeg ville vel ikke fått noe jobb, siden jeg ikke snakket fransk.

    Så da var det nok smartere å ende opp i Liverpool, hvor jeg er nå, selv om jeg ble forsøkt drept, på gården til onkelen min, i Larvik, sommeren 2005.

    Jeg hadde egentlig tenkt meg til Canada, eller Australia.

    For jeg tenkte at kanskje ikke den her mafiaen var der.

    Men jeg skulle få noen sykepenger, av Dr. Ness, i Helgeroa, siden jeg måtte dra fra Sunderland, så mente han, at jeg kunne få sykepenger på grunn av det, uansett, om det var reellt, at jeg var forfulgt av mafia, eller ikke.

    Men de pengene drøyde og drøyde.

    Men jeg hadde 20-30.000 igjen, av studielånet, fra Sunderland, og søstra mi, triksa noe med selvangivelsen min, for 2004, som hun gjerne ville ordne med, så jeg fikk mye penger tilbake på skatten, merkelig nok.

    Så jeg hadde ca. 30.000 kanskje, så da kom jeg meg til Liverpool, og klarte å få en jobb her da, på Arvato sin Microsoft-aktivering.

    Men den jobben var bare betalt ca. 50 norske kroner, i timen.

    Men jeg har jo ikke papirene mine, fra Norge, fra skole og jobb osv.

    De ligger jo hos onkelen min, på gården i Larvik, i Kvelde, på Løsås, som det heter.

    Så jeg var bare fornøyd, med å ha en jobb.

    For jeg var bekymret, for om familien min, i Norge, og venner, skulle ha problemer med den her mafiaen da, siden de kjente meg.

    Så jeg prøvde å få hjelp, av politiet i Norge og Storbritannia, for å sjekke om familien min, og venner, i Norge, var ok.

    Men jeg fikk aldri noe hjelp.

    Og etterhvert, så måtte jeg bruke tid på jobben og, for det ble så mye problemer der.

    Team-leaderne, var skikkelig sjefete/bøllete/mobbete.

    Så det var nok noe mafia der og.

    Og en jente på jobben, ble plutselig bare hjemme fra jobb, selv om det virka ganske rart.

    Og jeg ble mobba og tulla med, på jobben, der jeg leide rom, i et hus i Walton, og av politiet i Norge og i Liverpool, og i butikkene.

    Så til slutt, så overtrakk jeg kontoen, den norske kontoen, i Nordea.

    Så fulgte en team-leader etter meg hjem fra jobb.

    Så dro jeg til politiet og rapporterte det.

    Og andre problemer i firmaet, som jeg hadde begynt å ta opp.

    Det er i denne linken:

    https://johncons-blogg.net/search/label/Arvato-case

    Jeg dro til Sunderland, for å studere i 2004, siden jeg hadde overhørt i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, og fikk tryne ødelagt:

    (Se passbildet, i en av postene fra i går).

    Men ingen har forklart meg noe av hva det mafia greiene i Norge, Europa, eller Liverpool er.

    Så hvorfor rettigheten mine blir tullet med nå, og jeg ikke får noe hjelp, med saken mot Arvato/Microsoft, det vet ikke jeg.

    Så da får jeg bare prøve å fortsette, til jeg skjønner mer av hva som foregår.

    For alle folk har rettigheter, som er universale.

    De gjelder overalt, og alltid, så her er det noe lureri som foregår, fra politi og myndigheter.

    Så hva som man kan gjøre, det vet ikke jeg.

    Men vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Illuminati i 99-pence butikken? (In Norwegian).

    Jeg har tidligere skrevet om, at det virker som at det er noe Illuminati/New World Order, på Arvato:

    https://johncons-blogg.net/search/label/Arvato

    I politiet:

    https://johncons-blogg.net/2008/08/four-merseyside-police-offisers-one-of_04.html

    Og i butikken, som Tesco, osv, er det også noe rart som foregår:

    https://johncons-blogg.net/search/label/Tesco

    Nå lurer jeg på om hva som foregår i 99-pence butikken.

    Da jeg var der på lørdag, så kom jeg i kassa, så dukka det opp en sjef, som skulle gjøre en ‘customer anoncement’, på calling-anlegget.

    I kassa satt det en mørkhåret dame, i 20-årene vel, og hun ungikk å si et eneste ord til meg.

    Hun var uhøflig vil jeg si.

    Jeg lurer på om han sjefen kom til kassa, for å se hva jeg kjøpte.

    For jeg har merka, som man kan se, i f.eks. Tesco-linken, at det har blitt tullet med maten jeg har kjøpt.

    At jeg blir spionert på, i de Illuminati-kontrollerte butikkene, eller hva de er, og at de tuller, og putter gudene vet hva, (jeg vil helst ikke huske for mye detaljer om dette), i maten min.

    Så nå lurer jeg på, om de har tenkt å gjøre det samme i 99-pence butikken.

    Og at hun mørkhåra dama, ikke ville prate med meg, pga. av noe Illuminti æreskodeks eller noe.

    Antagelig fordi jeg har mørkeblondt hår, (veldig mørkeblondt, så det ser nesten brunt ut nå, vil jeg si, men da jeg vokste opp, hadde jeg mørke-blondt hår, det husker jeg fattern sa, da jeg fikk det hørste passet mitt, i 1980 cirka, og kusina mi Heidi, sa på 80-tallet, da hun kikka på et bilde av meg og søstra mi, fra 70-tallet, som sto hos farmora vår, da sa Heidi at håret mitt var helt hvitt, da var jeg kanskje fire år, eller noe).

    Eller fordi jeg har blodtype 0, noe sånt.

    Så dette skal jeg prøve å finne ut mer om, neste gang jeg handler.

    Det var to briter dette, en mann, med barbert hode, en sjef der vel.

    Selv om de fleste som jobber der, er fra Sri Lanka, eller noe, og noen fra Afrika osv.

    Så vi får se hva som skjer neste gang.

    Det er veldig fin butikk, de har ikke så bra og fast sortement, men matvarer som er merkevarer, de koster gjerne halv pris, fra andre engelske butikker.

    Og jeg bruker jo så mye tid, på blogg, og også på papir-arbeid, i og med, at rettighetene mine, blir tullet med, av politiet.

    Så jeg, har, kan man si, tre jobber.

    En vanlig jobb, som ‘Company Researcher’, også har jeg klagesakene, mot politiet og diverse departementer, i Norge og Storbritannia osv., og også mot min forrige arbeidsgiver, Arvato Services Ltd.

    Også har jeg denne bloggen da, hvor jeg har skrevet ca. 2500 poster, på under et år vel.

    Så det blir kanskje 5-10 poster om dagen, siden jeg skjønner at noe ikke er som det burde være, i samfunnet, nå for tiden, hverken i Norge eller Storbritannia.

    Så da har jeg ikke så god råd, til å handle i dyreste butikkene, så da er det bra med sånne butikker, som spesiellt 99 pence butikken, på St. John’s-senteret, fordi den butikken er veldig bra drevet, og det er bra mat.

    Selv om kanskje ikke damene gir deg så mange imponerende blikk, hvis du går rundt med bare 99-pence butikk bæreposer, det er mulig.

    Men det får heller være.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Dette at folka i butikken, ikke vil prate med deg.

    Det har jeg også opplevd i andre butikker.

    Det er Wilkinsons, i 2.etg. på St. John’s senteret.

    Tesco Metro, like ved Williamsons Sq.

    Og nå sist, på Home Bargains i Chruch St., eller Lord St., for et par uker siden, når en ung jente der, i kassa, ikke sa noe, når jeg kjøpte to pakker havregryn, mens jeg venta på lønningssjekken da.

    Så jeg lurer på om det var noe rart der.

    Samme da jeg kjøpte den Big Mac-burgeren, på McDonalds, i Church St./Lord St., før jul, som jeg skrev klage om, til McDonalds, da så ikke hun ekspeditør-jenta, opp, da jeg kjøpte burgeren.

    Jeg har, som jeg forklarte i posten, tre jobber, må man vel si, så da har jeg pleid å kjøpe Big Mac-burgere, noen ganger, for de koster bare to pund.

    Men jeg får kanskje heller kjøpe noe kjøtt i butikken, og heller lage mat hjemme, selv om det tar lengre tid, så er kanskje det smartere likevel.

    Vi får se.

    PS 2.

    Det bildet som farmora vår, Ågot, hadde av meg og Pia, det var veldig lite.

    Det var et muttern hadde tatt, med noe klær hun hadde sydd selv, av noe gardin-stoff, eller noe.

    Eller at noen andre i familien, bestemor Ingeborg, eller noe, hadde sydd dem.

    Og vi var sånn tre-fire år.

    Ågot, hadde også bilde av de andre barnebarna sine, oppå et skap, som stod i den delen av stua, som spisebordet stod, som ble brukt, til jul osv.

    Det var også et bord på kjøkkenet, som ble brukt til hverdags.

    På det skapet stod det også bilder av fetterne og kusinene våre, Lene og Tommy og Ove og Heidi, osv.

    Og også noen brudebilder osv.

    Og bildene til Lene og Tommy, de var kanskje 10 ganger så store, eller 20 ganger så store, som bildet som jeg og Pia var på.

    Men, vårt bilde stod i midten i hverfall da, mener jeg å huske, tror jeg i hvertfall, så det var vel ikke så galt.

    Noe sånt

  • Dekket som rulla over veien. (In Norwegian).

    Dekket som rulla over veien. (In Norwegian).

    Muttern pleide å ha mange bobler og mini-morriser osv., på 70-tallet.

    Da vi bodde i Mellomhagen, det må vel ha vært i 1976, eller noe, om våren, regner jeg med.

    Eller på sommeren, i mai, eller noe, kan jeg tenke meg, så hadde vel stefaren min, Arne Thormod, bytta dekk på bilen da.

    Og da drev muttern og trilla eller bærte de inn i boden da, som var like ved fjellet der hvor skogkattene pleide å være.

    Det var ikke så mye å gjøre alltid på 70-tallet.

    Så spurte jeg muttern om jeg kunne få låne et av dekka da, til å leke med osv.

    Og det var greit, sa muttern.

    Så rulla jeg det dekket ut i Mellomhagen da.

    Og hvis man kjører fra Larvik, ut til Østre Halsen, så kjører man over en bro, som går over Lågen, er det vel.

    Så tar man første vei til venstre, ut mot blokkene på Skreppestad osv., eller hva det heter, og som vel går videre til Tjølling og Sandefjord, eller noe sånt.

    Og da er Mellomhagen, en vei som går opp til høyre, opp en bakke, noen hundre meter etter at man har tatt til venstre, etter brua, fra Larvik.

    Jeg skal se om jeg finner det på Google:

    Mellomhagen, er der hvor A-en er.

    Vi bodde vel i Mellomhagen 15, hvis jeg husker riktig, som er like ved A-en der, kanskje litt nærmere riksveien der, riksvei 303, som også heter Tjøllingveien, står det.

    (Kvælærn bodde forresten litt nærmere Kaupangveien der, på samme side av veien som vårs, på høyre side av veien, på Google Maps-kartet der).

    Så leika jeg med dekket i Mellomhagen da.

    Ned fra Mellomhagen, mot Tjøllingveien, så er det en ganske bratt bakke.

    Og jeg tenkte jo, at hvis det skulle være noe gøy, å leike med det her dekket da, så måtte jeg jo få det til å rulle litt.

    Jeg hadde såvidt begynte å leike med dekket, og var ikke helt vant til hvor mye man måtte dytte det og sånn.

    Så det som skjedde, var at, det var ikke så mye som skulle til, jeg behøvde nesten ikke å rulle dekket, men så fortsatte det å rulle bortover, og så nedover den her ganske bratte bakken da.

    Så prøvde jeg jo å få kontroll på dekket da, men det rulla ganske stødig, det var velbalansert, må man si.

    Og til slutt så rulla dekket så raskt, at jeg ikke klarte å holde følge.

    Så da stod jeg ganske øverst i bakken ned mot Tjøllingveien da, og så på at dekket rulla, veldig stødig og rett fram, fortere og fortere, ned mot Tjøllingveien da.

    Den her Tjøllingveien, var jo en riksvei, som man kan se, på Google Maps der, så den var ganske bra trafikert, og det her var vel på ettermiddagen, når folk kjørte hjem fra jobb, for å spise middag, vil jeg vel tro.

    Så da jeg stod øverst i bakken der, og så på at dekket rulla, så så jeg mange biler, som kom hele tida, på Tjøllingveien nedenfor da.

    Så jeg lurte fælt på hvordan dette kom til å gå.

    Det som skjedde, var at dekket, rulla over Tjøllingveien, når det ikke kom noen biler fra venstre, og like etter at en bil hadde passert fra høyre, så det traff altså ingen bilen.

    Nedenfor Tjøllingveien, så var det en skråning, som var ganske bratt den og, og ganske vanskelig å gå ned.

    Så det som skjedde, var at dekket rulla over veien, og fortauet, og hoppa gjennom lufta, og landa ganske langt ned i skråningen der da.

    Og da var jeg bare seks år, eller noe, så det dekket var litt tungt, egentlig.

    Så jeg bare gikk ned til fortauet der, og kikka ned i skråninga, og da kunne jeg se hvor dekket hadde landa da.

    Så kikka jeg litt på dekket, og synes det her var litt rart da.

    Så gikk jeg opp til muttern, og forklarte hu, at dette lå nede i skråninga, nedenfor Tjøllingveien da.

    Så sa hu, at jeg fikk vente til Arne Thormod kom hjem, så fikk han hente det her dekket.

    Så kom han hjem da, så dro jeg med han ned Mellomhagen da, og til Tjøllingveien der da, og viste han hvor dekket lå nede i skråninga da.

    Jeg forklarte det her, at dekket hadde rulla fortere og fortere da, sånn at det ikke gikk ann å stoppe det.

    At det var egentlig ganske umulig å stoppe.

    Så gikk han ned i skråninga, og henta dekket da, så gikk vi hjem, så la han vel dekket tilbake i boden da.

    Så var det vel middag etterhvert, men da tror jeg at jeg fant på noe annet å gjøre før middagen, enn å henge hjemme, eller inne, akkurat.

    Det er det nok fare for.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Nå skreiv jeg på kartet hvor kvælærn bodde, og hvor dekket rulla osv: