Stikkord: Familie

Det var vel rundt 1980 vel.

At jeg spurte bestemuttern, hvorfor det lå så mange gamle radioer nede i kjellern.

Det var Håkon, som var så glad i å skru på gamle radioer.

Sa bestemuttern da.

Søstra mi sa, jeg tror det må ha vært på slutten av 80-tallet.

At muttern hadde sagt, at grunnen til at kusina vår, Lene, er døv, er at Håkon spilte så høy musikk når hun var liten.

Det var vel muttern som sa, at Tone var bare 15, når hu gifta seg med Håkon.

Det må vel ha vært rundt 1970.

Men da var det vel transistorradioer.

Og de gamle radioene, som Håkon dreiv og samla på, nede i kjellern i huset på Sand.

De var visst fra 20-åra, sa fattern.

Og bestemor Ågot.

Hun sa at da Runar studerte i Oslo.

Så hadde han gått i byen.

Så hadde det vært en mann, som spurte om han kunne selge noe stoff for han.

Men Runar sa nei, sa farmora mi.

Hm.

Bestemuttern i Nevlunghavn, sa for noen år siden, at når jeg var liten, så krabba jeg ikke som andre unger.

Jeg krabba med magan opp.

Hm.

Det høres vel litt rart ut vel.

Og fattern spørr på telefon, hvorfor jeg driver å skriver så mye poster på bloggen osv.

Hm.

Man kan vel ikke huske alt.

Fattern sier at vi flytta til Toppen på Bergeråsen, når jeg var to år.

Men jeg mener å huske at vi bodde der når søstra mi ble født.

At farmora mi satt barnevakt for meg på Toppen der da.

Hm.

Men man kan vel ikke skjønne alt.

Og på Holmsbu, så bodde tre-fire av onklene til fattern vel.

Jeg var der vel en 4-5 ganger, eller noe, men jeg ble ikke så kjent med dem.

Jeg husker ikke navna dems eller noe.

Runar dro dit hele tida med familien, og jeg var med Runar dit noen ganger og fattern dit noen ganger.

Pia og jeg, var der i begravelse, for en av onkla, i 2002 kanskje.

Noe sånt.

I kirken i Holmsbu da.

Dem sier kanskje kjerka der, det sa dem i hvertfall på Berger.

Og da dro vi ned til huset dems, like nedenfor kirka der da, etter begravelsen.

Jeg skulle egentlig bære kista.

Men det var litt lengre å kjøre, enn jeg hadde regna med, det var ikke så bra veier utover der, og det var noe problemer med å finne fram osv.

Så jeg bare kjøre langs fjorden jeg, for da viste jeg at jeg kom fra til slutt, for Holmsbu ligger jo ved fjorden.

Men vi kom dit akkurat når de klokkene i kirka ringte, så vi var vel de siste som kom dit.

Og jeg var vel overarbeida, som vanlig, og hadde ikke så mye tid og penger da, så jeg fikk ikke vaska bilen heller.

Så jeg parkerte et stykke unna kirka, fordi jeg var ikke så stolt av bilen.

Og når dem skulle bære båra til graven, så sa fattern, at jeg skulle gå bak båra.

Fordi i begravelsen til bestemuttern, så fikk jeg vite at jeg skulle bære båra, når vi skulle gå til graven.

Og her i Holmsbu, så hadde Pia sagt på forhånd, at jeg skulle bære båra, fordi dem hadde for få folk, dem trengte hjelp til å bære båra.

Men når vi skulle gå til graven, så sier fattern at jeg skulle gå bak båra.

Så det var ikke så bra kommunikasjon.

Så dro vi ned til huset til Holmsbu der da.

Etter begravelsen.

Og da sa kusina mi, Susanne, at dem prater alltid veldig høyt, fattern og onkel Runar og onkel Håkon.

Og jeg viste en gammel platespiller til onkel Håkon.

Og sa noe sånn, at den liker vel du Håkon, du som er så glad i gamle radioer.

Fordi det hadde bestemuttern sagt, på begynnelsen av 80-tallet vel, at radioene i kjellern på huset på Sand.

En 8-10 gamle radioer, fra 50-tallet, eller noe sånt vel, som lå i kjellern der.

Sånne svære radioer, som trenger radiorør.

Men da ble Håkon sinna i blikket.

Gikk inn i det andre rommet, og fattern og Runar måtte roe han ned.

Jeg gikk inn i det andre rommet etterpå, når Håkon og dem hadde kommet tilbake, og vært i det første rommet en stund.

Og da prata jeg med onkelen til fattern som satt der.

Det var en eldre kar.

Som fikk kaffekjellen til å koke over.

Men broren hans hadde jo nettopp blitt begravet så.

Og utsikten til Drammensfjorden var helt utrolig fra vinduet i det rommet.

Det var kanskje 40-50 meter til fjorden eller noe, og stort vindu.

Så du fikk nesten hele fjorden inn i vindu.

Det var ganske bra utsikt.

Så det sa jeg til han eldre karen da, at det var bra utsikt til fjorden.

Men han hadde jo bodd der i hvertfall siden krigen vel, så han visste vel det fra før.

Han tenkte sikkert ikke på det lenger.

Jeg husker dem pleide å ha kamferdrops der, så det gikk det ann å rappe eller spørre om der, når man var snørris.

Men han andre onkelen, han var det alle prata med.

Og han var ikke sånn at han kokte over kaffen.

Han var velkledd og med bra manerer osv.

Han fortalte at de pleide å spille masse fotball tidligere om sommeren.

Og viste noe bilder av noe slektninger osv.

Dem andre flokka seg rundt han da, og kikka på bildene osv.

Jeg lurer på om det var han som kokte over kaffen, som jeg arva fra, når jeg bodde i Mandeville St.

Eller om det var han andre.

Hm.

Jeg burde vel ha lært navna, men jeg var ikke så oppe i åra de gangene vi var der.

Og det var noe sånn som tre eller fire onkler som bodde der, så det var ikke så lett å huske forskjell.

Men dem var vel brødrene til Øivind de her tror jeg.

Dem var vel ikke brødrene til Ågot.

Jeg har alltid tenkt at dem var brødrene til Øivind, men jeg kan ikke huske at han var der.

Men hva dem jobba med og sånn, det veit jeg ikke om jeg fikk med meg.

Det var litt rart kanskje, at jeg ikke fikk med meg det.

Og at det bodde tre-fire onkler der da, og at dem ikke hadde kone og barn osv.

Og at han ene sa sånn at, da spilte vi fotball osv.

Han sa det på en litt rar måte.

Som om det var noe som var organisert eller noe.

Jeg skal ikke si det helt sikkert.

Men litt rart synes jeg det virka, måten han sa det på.

Det var kanskje bare tonen han hadde.

Han hadde helt annen tone enn han andre onkelen vel.

Og alle skulle prate med han ene virka det som.

Mens andre han kokte over kaffen, og han skulle ingen prate med.

Og han var deppa, virka det som, han var litt fjern og tungsinding vel.

Mens han andre var avbalansert og rolig og flink med mennesker vel.

Hm.

Så det var kanskje litt rart.

Men det er mulig jeg legger for mye i det.

Men Pia, søstra mi, var i hvertfall fornøyd.

For hu hadde sett et fotografi, av en sine formødre, må man vel kalle det.

Og hu hadde hatt krøller, sa Pia.

Så da var det mysteriet, som hu hadde lurt på, blitt oppklart.

Det lagde hu et poeng av i bilen på veien hjem husker jeg.

Jeg hadde vel egentlig ikke tenkt så mye over det før, hvor krøllene til Pia kom fra.

Hu hadde ikke krøller når vi bodde i Larvik osv., tror jeg.

Jeg mener hu hadde glatt hår da.

Det stod et fotografi av vårs, som 3-4 åringer vel.

I klær muttern, eller noen, hadde sydd.

Det stod på skapet med service osv., til Ågot, på Sand.

Og der mener jeg søstra mi hadde glatt hår, og blondt hår og vel tror jeg.

Fordi kusina mi Heidi, hu lagde et poeng av det.

At jeg hadde helt hvitt hår på det bilde, som 4-5 åring eller noe.

Og da husker jeg at jeg så på bilde, og da hadde søstra mi mørkere hår enn meg.

Men da fant hu ut på Holmsbu da, hvor krøllene hennes kom fra.

Så da veit dem som lurer på det, det.

Men når de krøllene dukka opp, det er kanskje litt mer uklart.

Men sånn er det vel.

Så det får vel heller være det da.

Det er mulig jeg husker feil og.

Jeg husker en gang, så skulle jeg kjøre bestemor Ågot, med askeladden båten til Haldis (den var vel 16 fot eller noe vel), og motoren til fattern (som var 7.5 hester mercury), over til Holmsbu.

Hu skulle besøke onkla til fattern som bodde der.

Og da tenkte jeg det var som at jeg skulle gjøre en jobb eller noe da.

Jeg konsentrerte meg, på å kjøre forsiktig, siden bestemuttern var med, da tenkte jeg at jeg måtte kjøre mer forsiktig enn vanlig osv.

Og det gikk jo ikke ann å prate så mye, siden motoren bråka jo.

Så jeg dreiv ikke å prata, for jeg ville ikke skrike til bestemuttern.

Men bestemuttern mente at jeg var sinna.

Men det var jeg ikke, jeg bare konsentrert.

Men hu skulle ikke ha meg til å hente hu igjen, og hu tok bussen tilbake vel, og ferja over til Svelvik da.

Og da klagde hu seinere, og sa fra til fattern vel, at jeg hadde sett sinna ut da.

Men jeg var egentlig bare konsentrert jeg da.

Men men.

Farfaren til bestemora mi i Nevlunghavn.

Han var jo øverstkommanderende general i Danmark, i 1940 osv.

Og faren hennes, var han som eide verket i Frederiksverk.

Og på morssiden, så var hun fra Nyholm og Gjedde familien, som var der jeg fikk det kruset fra.

Og den familien var vel bl.a. etter en kar som het Ove Gjedde, som koloniserte Trankebar for Danmark-Norge.

Så det liker vel ikke søstra mi, at vi har en sånn imperalist kolonikar som en av forfedrene osv.

Og han ble admiral osv, etter det.

Og han var fra Helsinborg eller noe.

Men så tapte Danmark Skåne til Sverige, etter noe Nordisk krig eller hva det var.

Så da tror jeg de flytta til Danmark etterhvert.

Selv om han karen hadde et gravmonument i Helsingborg da.

Men jeg vet ikke om han ble gravlagt i Helsingborg eller Danmark.

Men familien hadde herregården Højris på Mors i Limfjorden på Jylland da.

Det så jeg, for det fortalte bestemoren min, og det var et fotografi av herregården, inni det sølvølkruset fra 1700-tallet da, som jeg fikk til 34 års dagen min.

Men hun bestemoren min, hun gikk jo på slottsball osv. da, i København, når hun vokste opp.

Så hun hadde vel en veldig streng og gammeldags oppdragelse.

Og når jeg og søstra mi, bodde sammen med muttern i Larvik.

Etter at foreldra våre hadde skilt seg.

Så dro vi omtrent hver søndag, på besøk hos besteforeldra våre, som bodde på skrått ovenfor bedehuset i Nevlunghavn.

Et flott stort hus, med fin hage.

Aftenposten kom og tok bilder av hagen til bestefattern.

Bestefattern ville egentlig ha en gård, men det var odelslover på den tiden, så det fikk han ikke muligheten til å kjøpe, for man måtte ha odelsrett.

Men da, på søndagsmiddagene.

Så var det sånn, at vi måtte sitte der, og spise i timesvis.

Med sånn skikkelig gammeldags oppdragelse og bordskikk.

Hver bevegelse vi gjorde, og hvert ord vi sa, ble overvåket, gransket og kritisert.

Så jeg kan tenke meg at det var sånn bestemor hadde blitt oppdratt.

Så da måtte man prøve å øve på å beherske seg.

Så det lærte man i hvertfall da.

Og bestefattern, var også ganske formell ofte.

Og noen ganger, så var han helt fjern liksom, så man fikk ikke noe særlig kontakt osv.

Så det var rart å være i samme rom.

Men han skulle ha vårs til å spille sjakk noen ganger osv.

Men han var ganske fjern, det var ikke noe sånn dagligdags over å være der.

Det var ganske formelt egentlig.

Helt forskjellig fra å være hos foreldra våre, (selv om det var slitsomt på andre måter), eller hos besteforeldra på Sand, som vel alltid var greie vel, selv om bestefattern på Sand, var sånn at ikke likte han så bra, han var ikke så humørspreder da.

Men han var jo oppe i åra, så det er mulig det var derfor.

Hvem vet.

Men jeg lurer på, om den strenge disiplinen, som vi lærte på søndagsmiddagene, og besøkene, og feriene vi var i Nevlunghavn.

Om det kan ha vært med på at de befalet osv. i militæret synes at jeg var vrien å hersje med?

Siden jeg var vant til autoritære folk fra før osv?

Noe var det vel i hvertfall.

For de befale herja med meg hele tida husker jeg.

Og slengte alltid en ekstra bemerkning til meg.

‘Armsving Ribsskog’, osv.

Så man må vel si at de militærbefalet dreiv med litt mobbing ja.

Uten at dem sa noe om hvorfor.

Men noe må det vel ha vært.

Jeg var jo ganske pinglete.

Så infanteriet var vel slitsomt nok fra før, for meg.

Om ikke jeg skulle ha sånne mobbende befal i tillegg.

Men sånn er det vel.

Men det hjalp kanskje med displinen man hadde fra søndagsmiddagene i Nevlunghavn osv. da.

Det er mulig.

Ok,

jeg husker når bestemuttern forklarte at det var Lene og det var Ove osv.

Så visste jeg jo det fra før.

Men jeg trodde hun var stolt av barnebarna eller noe da.

At det var derfor hun sa det.

Men jeg husker jeg synes det var hyggelig, at hu prata til meg.

Jeg var vel litt nedfor da.

Jeg husker vel at Runar og dem andre voksne var der.

Så kanskje dem trodde at jeg var bytta ut av de folka i Larvik eller noe da.

Siden bestefattern var kommunist, hadde jeg hørt dem si.

Kanskje at kommunistene driver med sånt da.

Å bytter ut folk osv.

Og at dem bytta ut Pia kanskje.

Hm.

Hu var litt rar når hu kom til Bergeråsen vel.

Nei, hun var sånn, at hun gjorde rare ting i Nevlunghavn husker jeg.

Sånn set-up med at hun lurte meg til å ta noe sånn strå mellom leppene som gjorde vondt da.

Det må ha vært noe avtalt med muttern og besteforeldra mine.

For dem satt og skulle gi godteri, og høre om jeg sladra.

Og så dem på hverandre, og bestefattern i Nevlunghavn, rista på hue eller noe, når muttern så på’n da.

Så noe var det vel som foregikk.

Noe dem holdt hemmelig for meg.

Jeg var vel sånn 5 år eller noe da kanskje.

Hm.

Og da vi var på besøk hos på Skreppestad-blokkene, het dem vel.

Rundt 1976.

Hos ei som het Karin eller noe sånt vel, og var sykepleier vel.

Så hadde vanna på parkeringsplassen virka det som.

Sånn at det ble speilglatt.

Hver gang jeg så bilen, så pleide jeg å løpe til den.

Og det gjorde jeg da og, for jeg likte ikke hu dama vi besøkte.

Muttern prøvde å si, pass på det er glatt.

Men hu sa så mye rart alltid.

Så jeg synes det var mer fristende å komme fort til bilen, og vekk fra hu Karin.

Som var med til bilen, av en anledning.

Så datt jeg på isen da.

Og mista helt balansen, og hue falt i fritt fall mot isen.

Jeg husker følelsen i lufta, jeg hadde ikke noe sjangs å ta meg i mot, det var helt speilblankt, plutselig.

Og jeg løpte, så beinet bare mista totalt kontakten med asfalten på parkeringsplassen, og hue gikk rett i asfalten.

Og jeg besvimte.

Så hadde dem bært meg inn i bilen da.

Jeg kunne høre, hva dem prata om, langt borte.

Vi bodde i Mellomhagen.

Men muttern kjørte til Samvirkelaget, og ikke rett hjem.

Så kjøpte hun sjokolade til seg og Pia.

Jeg synes jeg hørte Pia si til muttern, at hva skal vi gjøre nå som Erik er død da.

Noe sånt.

Og jeg ble så sur, fordi dem ikke hadde kjøpt sjokolade til meg.

Hun hadde kanskje spurt Pia hvordan sjokolade hun skulle ha da.

Så da våkna jeg opp.

Når muttern kom tilbake fra Samvirkelaget.

Men hu hadde ikke kjøpt sjokolade til meg.

Så kjørte vi opp til Mellomhagen.

Og da kjefta jeg på muttern, siden hu hadde gått i butikken, selv om jeg hadde besvimt.

Så sa jeg fra til stefaren min Arne Thormod, at jeg hadde detti på isen.

Så gikk jeg bare på rommet mitt og la meg for å hvile, eller om jeg sovna da.