johncons

Stikkord: Familie

  • Det her var på TV på 90-tallet i Norge. Men Viggo Snoghøj, bodybuilderen, han likte ikke den her, husker jeg, en jul som han var i Drammen i 94 vel.

    PS.

    Viggo snakka om at han hadde hørt sangen på radioen, eller noe.

    Men jeg forklarte at det var noe julekalender på TV.

    Men Viggo bodde vel i Danmark da, så han visste vel det, for den her har jo også gått på TV i Danmark, tidligere på 90-tallet.

    Men det visste ikke jeg da, for da var det ikke internett og sånn, så da var det ikke så lett å vite hva som foregikk alltid.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Noen butikker nekta å selge den CD-en som fulgte med den her julekalenderen.

    Her må det være noe som har foregått antagelig.

    Hm.

    Det er kanskje verdt å kikke nærmere på, om det var noe greier som foregikk.

    For her har vi to rare ting.

    Viggo Snoghøj, nå Snowhill, sa at han skjønte ikke den sangen.

    (Men han måtte da ha hørt den i Danmark 2-3 år før, da den var populær der, men det sa han ikke noe om).

    Og, CD-butikker nekta å selge CD-en med sangene, fordi de var så dårlige sanger visstnok.

    Så CD-butikker som ikke vil tjene penger.

    Det er rart.

    Så her er det to rare ting.

    Så her kan man undersøke hva som kan ha foregått, hvis man har tid da, for her stikker det nok noe under, som det vel heter.

    At her kan det være noe lureri.

    Kanskje det er noe med Benny og the potetwoman.

    Hvem vet.

    Vi får se.

  • Facebook-samtale med kusina mi Susanne. (In Norwegian).

    Hei,

    Between
    Susanne
    Olsen

    and
    You

     

    Erik
    Ribsskog

    December
    22 at 7:52pm

    går
    det bra med deg eller Susanne?

    Du ble tagga på noen
    bilder som Heidi ble tagga på og, så da dukka du opp på
    Facebook sida mi.

    Hvordan går det, ble det noe jobbing
    med data?

    Gratulerer med bryllup osv.

    Erik

     

    Susanne
    Olsen

    Today
    at 8:48am

    Hei
    Erik!!

    Så koselig å høre fra deg. Det er
    jammen lenge siden nå!
    Jeg jobber som konsulent i et
    software firma på Lysaker. Har jobbet der siden 2005. Siste
    jobbedagen før jul i dag. Drar hjem til mamma og pappa etter
    jobb.
    Ellers er alt bra her! Bor på Oppsal sammen med
    John.
    Hvordan går det med deg?

    /Susanne

     

    Erik
    Ribsskog

    Today
    at 12:20pm

    Hei
    Susanne,

    nå skrev jeg nettopp den lange meldingen her,
    men så gikk laptopen ned, for den er noen år gammel.

    Men
    men.

    Jeg får skrive på nytt da.

    Jeg blir
    tullet med av politiet i Norge og England, med at det virker som at
    de bygger opp en sak mot meg, i flere år, men jeg har aldri
    gjort noe galt.

    Så at politi driver å spaner og
    spionerer på meg.

    Og ødelegger livet mitt, sånn
    at jeg ikke kan få meg jobb, eller ha kontakt med folk i
    familien etc., for da tar politiet og kontakter dem.

    Noe
    sånt.

    Så jeg har nesten ikke noe med familie og
    venner å gjøre, og jeg har hørt at jeg er
    forfulgt av noe ‘mafian’, men jeg veit ikke hva det er.

    Jeg
    husker du sa i Holmsbu, i begravelsen til han onkelen til Arne, Runar
    og Håkon, at dem alltid prata høyt.

    Kanskje dem
    er noe mafia.

    Hva vet jeg.

    Jeg har skrevet mye på
    blogg om forskjellige problemer i livet mitt, pga at jeg ikke får
    rettighetene mine og da har jeg prøvd å finne ut hva som
    foregår i Norge.

    Broren din Ove vil ikke prate med meg
    mer, og søstra di Heidi er jo på andre siden av
    jorda.

    Og faren min bare bølleringer, må jeg si,
    og Ribsskog familien vil ikke hjelpe, etter at jeg ble forsøkt
    drept på gården til onkelen min i Larvik, Martin, i 2005,
    og jeg måtte dra til England, Liverpool, uten klær og
    vitnemål.

    Og her er jeg enda, men dem sender ikke
    kofferten min med klær og viktige papirer.

    Så det
    er som et mareritt, så vær forsiktig, for det er noe
    greier som foregår, så bruk hue i forbindelse med det
    her.

    Men men.

    For jeg tenkte at hvis det var noen i
    familien som var ordentlige, så var det vel deg, for jeg kunne
    ikke huske at du hadde gjort noe galt noen gang.

    Annet enn å
    prate som Donald da.

    Men men sånn er det.

    Bare
    fleiper.

    Jeg og en kamerat pleide å spille badminton på
    Skøyenåsen Badmintonklubb, som vel er på Oppsal,
    men vi spillte mest i Haugerudhallen da, for dem hadde treninger der
    og, og vi bodde på Ellingsrudåsen, på Ungbo der,
    hvor Ove og Tommy og Lene var på besøk en gang, og hvor
    Pia også bodde.

    Men men.

    Dere får ha God
    Jul, selv om Inger vel er i Jehovas Vitner, så det blir kanskje
    ikke så mye jul.

    Men jeg har ikke fått en eneste
    julegave på to år, for jeg blir tulla med av alle i
    familien.

    Og jeg kan ikke søke en jobb, for da ringer
    politiet og prater tull om meg, enda jeg ikke har gjort noe
    galt.

    Det var noe problemer når jeg jobba i Rimi og for
    Microsoft/Bertelsmann, men jeg gjorde ikke noe galt, men jeg ble
    tulla med, jeg tror det er sånn at norske/nordiske folk blir
    tulla med, blonde folk og sånn.

    Men men.


    at det er derfor jeg blir tulla med av familie og myndigheter.

    Men
    det var veldig hyggelig å høre fra deg, det var vel i
    bryllupet til Tommy at jeg var med sist, av sånne familieting,
    i 2002.

    Da hadde jeg nettopp slutta som butikksjef, på
    Langhus, for det var problemer i Rimi.

    Hvor jeg ansatte broren
    din Øystein blant annet.

    Men han er vel litt sånn
    inneslutta kanskje, så jeg har ikke kontakta han, og Ove har
    kutta meg ut, og Runar og Håkon, og Heidi er jo på andre
    siden av jorda.

    Men det er bra at det er noen som det ikke er
    så mye tull med ihvertfall, det er helt sikkert, så det
    var hyggelig å få svar osv.

    Så igjen mange
    takk for svar!

    Jeg skal finne noen linker til blogg og et sted
    hvor jeg skriver om problemene.

    Med vennlig hilsen

    Erik

    PS.

    Her er de
    linkene:

    https://johncons-blogg.net/

    http://www.scribd.com/groups/view/14830-arvato-services-ltd-s-microsoft-scandinavian-product-activation

    johncons

    Source:
    johncons-mirror.blog…

    Altså,
    da jeg gikk på skolen, på barneskolen og ungdomsskolen og
    videregående og høyskole, så gikk jeg vel for å
    være god i matte og programmering og sånn.Og også
    mora mi pleide å si det, at jeg var god …

    PS.

    Nå skriver jeg til kusina mi, om den gangen han grandonkelen vår, onkelen til faren min og til onklene mine Runar og Håkon døde, på Holmsbu.

    Det var vel i 2001, vil jeg tippe, mens jeg jobba på Rimi Kalbakken vel.

    Noe sånt.

    Og da fikk jeg ikke vaska bilen, for jeg var rimelig overarbeidet, for det var så mye problemer på Rimi, på den her tida.

    Og bilen var ikke så møkkete, men den kunne vært reinere da.

    Den var ikke nyvaska, men den var ikke så møkkete heller.

    Og det var problemer å kjøre fra Oslo til Holmsbu.

    Jeg hadde jo ikke vært på Holmsbu, på mange år.

    Og hadde lite, eller ingenting med faren min sin familie å gjøre.

    Men, da farmora mi døde, i år 2000, eller noe, så skulle jeg være med å bære båra da, fikk jeg høre da vi skulle gå fra kirken til graven med båra.

    Og søstra mi, Pia, hun ringte meg, og spurte om jeg kunne dra til Holmsbu, i begravelsen til han grandonkelen, som jeg ikke var så nærme, fordi dem trengte folk til å bære båra.

    Så jeg trodde ikke det kom til å være så mye folk der, siden de mangla folk til å bære båra osv.

    Så trodde jeg ikke at det var så nøye å vaske bilen, når den ikke var så møkkete osv.

    Fordi, jeg huska jo ikke forskjell på de grandonklene mine, som bodde på Holmsbu, for jeg var der bare 5-6 ganger, eller noe, kanskje.

    Mens f.eks. Runar og Ove og dem, onkelen og fetteren min i Son, i familien til Susanne, de var nok der ti ganger så ofte, eller noe, hadde jeg inntrykk av.

    Runar sa vel en gang til fattern, at dem måtte passe på å dra dit, fordi dem hadde ikke noe arvinger.

    Det var vel den stilen der vel.

    At det var derfor Runar dro dit hele tida.

    Noe sånt.

    Men men.

    Samme det.

    Jeg kjørte den svarte sierraen, som jeg kjøpte i 98.

    Og henta søstra mi, der hu bodde, på Rodeløkka, i Tromsøgata.

    Og stoppa ved Drammen ca, jeg tok vel til venstre før Drammen da, og stoppa på en bensinsstasjon, og spurte om veien til Holmsbu, og kjøpte vel et kart.

    Men dem hadde bygd om veien, og dama på bensinstasjonen var visst ikke så god til å forklare veien, merkelig nok, folk på bensinstasjoner burde vel klare sånt.

    Men det var kanskje min feil antagelig.

    Jeg ga opp etterhvert for det var så dårlig skilta.

    Så jeg kjørte bare langs fjorden, Drammensfjorden, for jeg hadde jo kjørt til Holmsbu med båt mange ganger, så jeg visste jo at Holmsbu lå langs den østre sida av Drammensfjorden.

    Så jeg bare kjørte veien som gikk langs fjorden, for jeg regna med at den veien var som Svelvikveien, at den hadde vært noe gammel kjærrevei, som da gikk langs fjorden, for der var det lettest å bygge vei, for da var det vel ikke så mye fjell og sånn der.

    Så sånn var det.

    Men jeg regna meg nesten ikke i familien til faren min, på den her tida, for jeg hadde nesten ikke hatt noe med dem å gjøre, siden 1989, da jeg flytta til Oslo.

    Fordi Pia og Christell fortalte i 1989, i Kristiansand, i noe bryllup i slekta til Christell der, om våren, at faren min hadde misbrukt Pia da hun var lita jente.

    Mens Jan også satt der.

    Så da ble det litt mye, for faren min dreiv også med noe omsorgssvikt, da jeg vokste opp, for han lot meg bo aleine på Bergeråsen, fra jeg var ni år, og sørga ikke for at jeg gjorde lekser og pussa tenna og spiste ordentlig og sånne ting.

    Så sånn var det.

    Så derfor ble jeg overraska da søstra mi ringte, og sa at dem trengte folk til å bære båra, til grandonkelen min, i Holmsbu, som jeg ikke huska, annet enn at det var tre grandonkler som bodde der.

    Men jeg huska dem ikke fra hverandre, annet enn at det var en som pleide å ha kamferdrops, som vi pleide å få, da vi søskenbarna var unger da, og var med dit, på Bergstø, som det vel het.

    Men, jeg huska ikke navnet på han som hadde kamferdropsa og sånn, og om det var han som hadde dødd.

    Nei, jeg hadde bare vært der 4-5 ganger på 10 år, eller noe, så det var ganske difust.

    Noe sånt.

    Så da ble jeg overraska, over at dem trengte meg til å bære båra, for jeg hadde ikke vært noe del av Olsen-familien omtrent i det hele tatt, siden 89 da.

    Men når dem ikke hadde folk, til å bære båra, så tenkte jeg at jeg fikk vel trå til da.

    Når det stod så stakkarslig til med dem.

    Men så kom vi fram litt seint til kirka da, for den veien var jo ganske svingete og sånn, siden det var gammel kjærrevei.

    Men vi kom fram til Holmsbu kirke, mens kirkeklokkene ringte.

    Så jeg tror det var greit.

    For da jeg gikk på konfirmasjonsundervisning, på Berger, så sa vel han kapelan, som dem kallte han, eller en i klassen, som var med, han sa at det betydde at det ‘ringte inn’, i kirka.

    Omtrent som på skolen, til timene.

    Og det sa kapellanen var riktig da.

    Så vi var der akkurat da det ringte inn, så og si.

    Så vi rakk det akkurat, vil jeg si.

    For presten hadde ikke begynt å prate enda, såvidt jeg skjønte.

    Da farmora mi, Ågot, skulle begraves, så sa faren min til meg, da de skulle begyne å bære båra, at jeg skulle bære.

    Det hadde ikke søstra mi sagt til meg.

    Søstra mi var som et slags bindeledd, mellom meg og Olsen-familien.

    Fordi, jeg kutta ut fattern etter at jeg hørte han hadde misbrukt Pia.

    Men Pia fortsatte å ha vanlig kontakt med han.

    Forstå det den som kan.

    Så det her var litt merkelig, og sånn, vil jeg si.

    Så man skulle kanskje tro at søstra mi ville sagt fra om sånt.

    Men nei.

    Men her i Holmsbu, så var det omvendt.

    Kista til bestemor Ågot, en trehvit kiste vel, uten maling etc., hvis jeg husker rigtig, veide så lite, så jeg tror ikke hun fikk mye mat de siste årene på eldrehjemmet i Svelvik, ikke langt fra Samfunnshuset der omtrent.

    Men men.

    Men i Holmsbu, så regna jeg med at det var samme opplegget, som i Svelvik kirke, et år eller to tidligere, da Ågot skulle begraves, at jeg skulle bære båra.

    Så jeg gikk bort til båra da, da det var tid for å bære båra til graven.

    Men da sa faren min, at jeg skulle gå bak båra.

    Og ikke bære båra.

    I motsetning til hva søstra mi hadde sagt, og som var grunnen til at jeg dro dit i det hele tatt, jeg hadde egentlig nok å gjøre med jobb osv.

    Og jeg kjente egentlig ikke han grandonkelen, og jeg hadde ikke noe kontakt med faren min sin familie.

    Men men.

    Så det var litt merkelig, det tullet dems der.

    Men men.

    Etter begravelsen så begynte onkelen min Håkon, og spørre etter bilen min.

    Jeg parkerte bilen litt fra kirka, siden den var møkkete.

    Jeg svarte at jeg hadde den samme bilen som jeg hadde hatt de siste årene, siden 98, 2-3 år før det her, den svarte sierraen.

    Og da begynte Håkon å gjøre et poeng av at Tommy, sønnen hans, som jobba i forsikring i Fredrikstad, han hadde fin Audi han.

    Da så tanta mi, Inger, litt stygt på Håkon.

    Så her var det noe greier.

    Men Håkon er litt sånn som en liten drittunge omtrent, at han er veldig umoden, og kanskje også litt råtten, jeg vet ikke.

    Noe sånt.

    Men men.

    Og han kommenterte også bak ryggen min, til faren min og de andre, sånn at jeg hørte det, at jeg hadde ikke vaska bilen engang.

    På vei til begravelsen til Ågot, et eller to år tidligere, så hadde søstra mi fortalt meg i bilen, at Håkon hadde vært tiltalt for overgrep mot ungene til dattra si, Lene, som er døv.

    Jeg spurte sønnen til Håkon, fetteren min Tommy, etter begravelsen til Ågot, og han sa at det ikke var sant.

    Og søstra mi dro med meg ut, da vi spiste etter begravelsen, og der var Håkon.

    Men jeg prata ikke så mye med han, på grunn av det søstra mi hadde sagt, at han hadde misbrukt ungene til Lene.

    Så kanskje Håkon bar nag til meg for det, i begravelsen i Holmsbu.

    Hos de grandonkelene på Bergstø, som vi var med til, for å drikke kaffe, etter begravelsen.

    Et hus med veldig fin utsikt til Drammensfjorden, det er nesten som om man får fjorden inn i vinduet.

    Så det var veldig fint.

    Og man har utsikt til Berger, på andre siden av fjorden, så man kan ikke klage, det er helt sikkert.

    Men men.

    Men der stod den en gammeldags platespiller.

    En sånn 70-plater, eller hva det heter, som var før LP-platene kom.

    Og dem spilte noe sånn klasisk musikk da tror jeg.

    For da sa jeg til Håkon, se her da Håkon, den platespilleren synes vel du er artig, som er så glad i gamle radioer.

    For Håkon hadde masse gamle radioer i kjellern til huset til Ågot, på 70-tallet.

    Og da sa Ågot at det var Håkon sine, han var så glad i å skru på gamle radioer.

    (Det kan ha vært radioer konfiskert av tyskerne under krigen, har jeg tenkt nå.

    Men hvordan de kan ha havna i kjelleren til huset til Ågot og Øivind, nei det vet jeg ikke, men det var kanskje 10 sånne 1940-stil radioer, som lå i kjelleren der.

    Kjelleren var nesten som et industrilokale, med sluk i gulvet og elektrisk vifte og mye rart, så jeg lurer på om folk har blitt holdt fanget der egentlig.

    Når jeg tenker nøye gjennom den kjelleren, nesten som i noe mareritt, eller hva man skal si, hehe.

    For dem må nok ha brent noe greier, i ovnen i kjellern, for Ågot og faren min, de var litt redde for feier’n, i 1980 ca., husker jeg.

    Men men).

    Håkon klikka helt, da jeg sa se her da Håkon, denne gamle platespilleren liker vel du, tenker jeg.

    Han gikk ut i den andre stua, der hvor panoramavinduet til Drammensfjorden var.

    Og prata med faren min og onkel Runar, og var i sånn raseri-anfall mot meg nesten, Håkon.

    Så faren min og Runar måtte roe han ned.

    Men det var jo i rommet ved siden av, så jeg hørte jo alt.

    Så hva det er med Håkon.

    Han er veldig umoden og barnslig og sånn.

    Som en unge omtrent.

    Men hva er det han har mot meg?

    Er det noe Illuminati-greier, siden jeg har lyst hår osv., som det virker som at Illuminati har noe slags krig mot.

    Hva vet jeg.

    Jeg har ikke hatt så mye med Håkon å gjøre, siden jeg flytta fra Berger, i 1989.

    Men selv da jeg bodde på Berger, så likte jeg ikke å dra opp til dem, for han er så spesiell han Håkon.

    Han skal alltid kødde og er ikke så voksen da.

    Jeg var der en gang, i 1980 ca., og lå over hos fetteren min, Tommy, og da løp han og tanta mi, Tone.

    Dem løp rundt og kranga i fylla som noen tenåringer, når dem hadde huset fullt av gjester, for det var lørdag kveld og dem hadde fest da.

    Så hva det er med Håkon, det veit jeg ikke.

    Men han er ikke helt balansert i hue, vil jeg tippe.

    Men men.

    Og Cecilie Hyde fra Svelvik, sa en gang, i 1989, at Håkon var ikke noe grei han.

    Men men.

    Men man kan ikke skjønne alt.

    Men grunnen til at jeg skrev dette PS-et, var at søstra mi, ringte meg noen dager før den begravelsen i Holmsbu, og spurte om jeg kunne være med der, for dem trengte folk til å bære båra.

    Mens i begravelsen, så får jeg høre, fra faren min, at ‘du skal gå bak båra du’.

    Så hva som har skjedd her, det kan man lure på.

    Så den Olsen-familien, som jeg også er fra, på farssiden, den er det ganske mye tulle-folk i, vil jeg si.

    Så der er det noe galt.

    Så man burde være litt forsiktig, med de folka, i den familien.

    For det er nok en del plott og sånn, som foregår, og jeg lurer på om ikke Pia, søstra mi, også er med på det her.

    Så man blir litt kvalm av de her svette folka og tilstandene.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog terroriserte bergeråsen’, på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog terroriserte bergeråsen’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.no/search?hl=no&q=erik%20ribsskog%20terroriserte%20berger%C3%A5sen&btnG=S%C3%B8k&meta=

    Det er nok ikke riktig.

    Det er ganske historieforfalskning, vil jeg si.

    Jeg var en rolig gutt, som for det meste satt hjemme og så på TV eller leste avisa eller programerte dataspill.

    Når jeg gikk ut døra, så gikk jeg bort til bestemora mi, for å spise mat der og besøke henne, eller jeg spilte fotball for Berger IL, knøtter til og med guttelag vel.

    Noe sånt.

    Eller jeg kjørte på fjorden med båten til Haldis, etter at fattern lærte meg det, selv om det var noe tull med den ene bensintanken.

    Men men.

    Eller jeg skøyt med luftgevær, men det gjorde jeg ikke på Bergeråsen, for der var det for mange mennesker.

    Så jeg tok med luftgeværet bort på Sand, hvor bestemora mi bodde.

    Så hadde jeg luftpistolen på Bergeråsen.

    Men den var det ikke så bra futt i, så den var mer som en ertepistol omtrent.

    En kraftig ertepistol kanskje.

    De eneste gangene jeg ikke satt rolig og så på TV og leste avisa osv, det var en gang da Ditlev og Geir Arne, kom bort til Bergeråsen, fra Sand, hvor de bodde.

    Og da syntes jeg de var for nærme huset mitt.

    For de var uvennene mine, de her, Ditlev og Geir Arne, fra klassen og også fra Sand.

    Og da tok jeg noen kinaputter, ganske små, som jeg hadde kjøpt i Sverige, var det vel, en gang på 80-tallet.

    Jeg tror det var den gangen vi var i Sverige med Runar og Ove og de.

    Noe sånt.

    Og noen av de kinaputtene passa inn i luftpistolen.

    Så da putta jeg et par kinaputter inni luftpistolen, og skøyt i retning av Ditlev og Geir Arne da.

    Altså jeg putta kinaputtene inni luftpistolen, med lunta ut av røret.

    Og så tente jeg på lunta, og venta litt, og så skøyt jeg da.

    Og da føyk kinaputten 5-10 meter gjennom lufta da, og smallt da.

    Så det var litt morsomt.

    Men det var sånne små pingle-kinaputter nærmest, så de gjorde nok ikke stor skade.

    Kanskje hvis man fikk med i øye, eller noe.

    Men jeg likte ikke at disse fiendene mine, Ditlev og Geir Arne gikk så nærme leiligheten jeg bodde i, i Leirfaret, så jeg ville vel gjerne markere det da, at dem gikk litt for nærme.

    En annen gang, så kasta Lille-Oddis og Lisbeth og Bente Wåge, (eller hvordan etternavnet skrives)..

    De bombaderte et av stuevinduene i leiligheten min, med snøballer.

    Det her var vel et par år etter det med kinaputtene.

    Og da hadde jeg sånn signalpistol, som jeg hadde kjøpt på Tybring-Gjedde, en gang jeg var med onkelen min, Håkon, og bestemora mi, for å kjøpe julegaver, før jul en gang på 80-tallet da.

    Så da skøyt jeg en sånn signalbluss over de her Lille-Oddis (som var noen år yngre enn Store-Oddis, som også var en av naboene. Begge bodde i sosial-leiligheter, som leiligheten min vel bokstavelig talt var omringet av).

    Men men.

    Så da skreik hu Bente eller Lisbeth da, eller hvem det var.

    Men da hadde dem kasta kanskje 50 snøballer på vinduet.

    I hvertall 20-30.

    Men stort sett, så levde jeg i fred og fordragelighet med de ungene som bodde i de kommunale sosialstøtte leilighetene rundt min leilighet.

    Jeg sa fra hvis de gikk på den muren som skillte hagen der jeg bodde fra sosialboligene da.

    Der hadde dem fått lov å gå før.

    Men jeg reagerte bare automatisk da.

    Jeg likte ikke at dem gikk der, for det var nesten som at dem gikk i hagen min.

    Så dem ble vel litt furtne pga. det.

    Men ellers, så bodde jo jeg i Leirfaret, fra 81 til 89, (jeg bodde i Hellinga fra 79 til 81).

    Så jeg bodde i Leirfaret i 8 år.

    Så det var kanskje 3-4 ting som skjedde, på 8 år.

    Så det var egentlig ingenting.

    Jeg gikk stort sett greit overens med de ungene fra sosialboligene.

    Eller, vi tolererte hverandre.

    Vi hadde ikke noe med hverandre å gjøre.

    Jeg lot dem være i fred, og dem lot meg være i fred.

    Vi levde i to forskjellige verdener, selv om vi var naboer.

    Jeg hadde TV, vhs-spiller (den første ble kjøpt i 1980), datamaskin, stereoanlegg, vannseng, brusmaskin, flere frysere, egen hage å spille fotball i, videokamera, stort amerikansk flagg på rommet som fattern kjøpte i Karlstad i 81 eller noe. Han ville egentlig kjøpe søsstatsflagg til meg, men det ville ikke jeg ha, for det flagget kjente jeg ikke så bra igjen. Jeg skjønte det flagget ikke var helt politisk korrekt. Så da sa fattern at det var greit av vi kjøpte Stars and Stripes. Jeg hadde to soverom, for fattern brukte aldri sitt rom, for han bodde nede hos Haldis, så det rommet tok jeg over.

    Jeg hadde to TV-er faktisk.

    (en jeg hadde kjøpt selv for stipendet første året på vgs.

    Som jeg brukte til C128, og en Sharp-datamaskin før det).

    Etterhvert kjøpte jeg mitt eget stereoanlegg og, så da hadde jeg to av de.

    Og jeg kjøpte egen VHS, så da hadde vi vel to av de og.

    Og fjernstyrt bil, og fikk alltid penger av fattern til mat, så jeg spiste alltid godteri og pizza og cola.

    Og kjøpte aviser og tegneserier og alt mulig.

    Og vi dro ofte på ferie og fikk alt mulig godteri og sånn, når Haldis og faren min var i utlandet.

    Men jeg bodde jo aleine fra jeg var ni, så klær og sånn brydde jeg meg ikke noe om.

    Så jeg tror ikke folka på skolen f.eks., skjønte hvor bortskjemt jeg var med ting.

    Men jeg hadde jo bodd hos muttern i Larvik, til jeg ble ni.

    Så jeg var ikke vant til å være bortskjemt, før jeg flytta til Berger, så jeg mista vel aldri helt bakkekontakten.

    Og jeg hadde egen stue og eget kjøkken da.

    Med oppvaskmaskin til og med, fra midt på 80-tallet vel.

    Og vaskemaskin og tørkeskap og tørketrommel.

    Og utendørs bod, med fryser, og også en fryser på det gamle rommet mitt.

    I fryserne la Haldis noe kjøtt uten ordentlig emballasje.

    Så det rørte aldri jeg, og det her bemerka også farmora mi, at Haldis la kjøtt i de fryserne som ikke hadde emballasje osv.

    Men men.

    Mer da.

    Jo jeg hadde noen katter og sånn, og søstra mi flytta opp dit, det 8. året jeg bodde der.

    Så sånn var det.

    Og sykkelen min ble stjålet da, en Apache-sykkel, som morfaren min, Johannes, kjøpte til meg, i Larvik, i 1978, må det vel ha vært.

    Den ble stjålet i Leirfaret der, i 1982 eller noe kanskje.

    Noe sånt.

    Og da fikk jeg den gamle Peugot-racesykkelen, til fattern.

    Som stod i utendørs-boden der.

    Det var også to innendørs-boder, en gang, og en do og et bad.

    Så det var en tre roms leilighet.

    Så det var ikke så galt for en 11-årig gutt, å ha alene.

    Det var den Peugot-sykkelen som faren min brukte, da han traff Jan Snoghøj, som da var 16-17 år.

    Og som også var med i sykkelklubben.

    Som faren min plutselig meldte seg inn i.

    Så var han med der et par ganger vel, så inviterte Jan Snoghøj, som altså var kanskje 16-17 år, han inviterte faren min ned til moren sin.

    For han trodde at faren min kunne passe for moren hans.

    Og etter det, så flytta faren min ut fra Hellinga, og ble boende i Havnehagen, de resterende årene jeg bodde på Bergeråsen, fra 1980 til 1989.

    Så sånn var det.

    Så de naboungene, de var nok kanskje litt misunnelige på meg, for at jeg hadde egen hage og sånn.

    Men, dem skjønte nok at jeg bodde aleine der, og at det ikke var så artig for en 11-åring, og lure på hvorfor han måtte bo aleine i en leilighet, og ikke fikk bo nede hos Haldis, sammen med faren min og Haldis og Christell og Jan og Viggo, og etterhvert søstra mi Pia, som bodde der.

    Så de var nok egentlig ikke så misunnelige.

    De var vel vant til at Stenberg-familien bodde der.

    Og de gikk ikke på sosialen tror jeg, selv om jeg ikke skal si det for sikkert.

    Men men.

    Så jeg terroristerte nok ingen der.

    Men folk visste nok at jeg hadde mye familie osv., på Bergeråsen, og også på Sand.

    Så folk hadde litt respekt for meg.

    Og på nedre der, så var det mest unger som var yngre enn meg, siden byggefeltet ble bygget rundt 1972 vel.

    Og jeg var født i 1970.

    Så det var nesten ikke noe bråk på nedre, da jeg bodde der.

    Som jeg kan huske ihvertfall.

    Det var værre på Sand, hvor jeg måtte være obs på Ditlev og Geir Arne hele tida.

    Men de var vant til å være uvenner med meg, og jeg var vant til å være uvenner med dem.

    Så det gikk stort sett grei, sånn at jeg fikk en snøball hivd etter meg noen ganger og sånn.

    Men dem visste at dem burde være litt forsiktige, ihvertfall hvis dem møtte meg en mot en.

    Men Geir Arne og Ditlev de var ikke så ofte aleine, de hang oftest sammen med noen.

    Men de hadde litt respekt for meg, de turte ikke å kødde for mye med meg.

    Ditlev ble tatt for å stjele i matbutikken på Sand der, og det var vel ikke så gøy for han, for det var den enste butikken der.

    Jeg og Ulf pleide å stjele marsipan der, for det var lett å stjele.

    Men jeg stjælte mest i Larvik, for det hadde vært for flaut hvis farmora mi fikk høre at jeg hadde blitt tatt for stjæling f.eks.

    Men jeg kunne også bare krite på faren min, i butikken på Sand, de få gangene jeg eventuellt ikke hadde penger, som ikke var så ofte.

    Så jeg stjal nesten aldri i den butikken.

    Men Ulf han rappa alltid marsipan, for det var helt innest i butikken, ovenfør brøda der.

    Og der kunne ikke kassadama se kundene.

    Så dro vi hjem til meg, i Leirfaret å delte en sånn 500 gram pakning med marsipan da.

    Som jeg alltid har syntes var digg osv.

    Men men.

    Og da skulle Ulf slutte å røyke osv., og bli ordenlig, sånn som meg, når han var kamerat med meg, en kort periode, på begynnelsen av 80-tallet.

    Så jeg var nok kjent som en av de ungene eller ungdommene som var ordentlige på Bergeråsen.

    Som heller roa det litt ned der, enn å lage mye bråk osv., hvis jeg skal tippe selv.

    For jeg havna aldri i ordentlig bråk med noen på Bergeråsen.

    Og egentlig aldri på Sand heller, selv om jeg og Geir-Arne slåss litt, så var det sånn at jeg jagde han, og han en gang traff meg med et slag i tryne.

    Det skjedde kanskje 3-4 sånne hendelser på 10 år.

    Så det var stort sett rolig å bo på Bergeråsen og å gå bort til Sand hver dag.

    Da hadde jeg nesten to steder jeg bodde der, og måtte gå gjennom området til Ditlev og Geir Arne to ganger hver dag, for å komme til og fra farmora mi da.

    Men jeg syntes jo mye av nedre på Bergeråsen, og langs riksveien bort til huset til faremora mi, helt bortest på Sand.

    At det var nesten også litt mitt område, syntes jeg.

    Dem kunne ikke si noe på Sand, på at jeg besøkte farmora mi, og verkstedet der faren min jobba.

    og det bodde ikke så mange eldre ungdommer, i den nedre delen av Havnehagen, eller fra S-svingen og ned på Nedre.

    Og heller ikke på Sand.

    Så jeg gjorde som jeg ville både på nedre og på Sand.

    Selv om jeg sjelden gikk oppover mot øvre på Bergeråsen, over S-Svingen.

    Men jeg hadde egentlig ikke noen fiender på Bergeråsen, og heller ikke på Berger.

    Og heller ikke i Svelvik eller i Sande.

    Og heller ikke i Drammen.

    Det var Odd Einar da, i klassen, på Øvre.

    Men jeg var nesten aldri på Øvre, og Odd-Einar var mye greiere etter skolen, enn på skolen.

    Så han ble kanskje påvirka av Ditlev og Geir Arne da.

    Men dem turte ikke å gjøre noe mot meg, det ble en snøball nå og da.

    Og en luftgeværkule som susa forbi huet mitt en gang.

    Men dem var som sagt ganske feige og turte bare å kødde hvis dem var to.

    Men men.

    Så jeg var nok ikke en som terroriserte Bergeråsen.

    Men jeg ble terrorisert selv, av Geir Arne og Ditlev og Odd Einar.

    Men det var mest i friminuttene og sånn, på ungdomsskolen.

    Hvis jeg møtte dem etter skolen, så turte dem som oftest ikke å gjøre noe.

    Men på skolen ble jeg mye mobba, det ble jeg.

    Men etter skolen, da var det veldig sjelden at noen turte å kødde med meg.

    Jeg fikk kanskje en snøball etter meg i året.

    Noe sånt.

    Men jeg hadde problem med familien da, med at jeg måtte bo aliene osv.

    Så jeg bestemte meg for å flytte til Oslo, for å studere, fra 1989, for å komme unna Haldis og faren min osv.

    Og også Christell og Jan da, for jeg ble behandla dårlig av dem, mente jeg.

    Det var nesten som noe apartheid, at jeg var mindreverdig, i forhold til dem

    Så det ville jeg bort fra da.

    Og faren min ville også det, at jeg skulle flytte til Oslo for å studere.

    Så da ble det sånn.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så søstra mi, Pia, hun flytta opp til meg, i Leirfaret, rundt juletider 1988, da hadde hun også bursdag, første juledag vel, og det var da hun fyllte 17 da.

    Så da hadde hun vært ute og flydd i noen år allerede, for Christell og Pia hadde det ganske fritt, så de gjorde vel hva de ville omtrent.

    Og det var i 1988.

    Men fra 1979 til 1988 så bodde ikke jeg og søstra mi på samme sted.

    Jeg bodde jo i Hellinga og i Leirfaret på Bergeråsen.

    Men søstra mi bodde fram til 1982 eller 83, var det kanskje, i Larvik, hos moren vår.

    Og fra 83 ca., så bodde hun hos faren min, i Havnehagen, i huset til Haldis.

    Så fra høsten 1979 til sommeren 1993, da jeg dimma fra militæret, så bodde søstra mi og jeg på samme sted, i bare et halvt år, i 1989.

    Det var på 14 år det.

    Men mormora mi, i Nevlunghavn, hun sier at det er min feil, at søstra mi havna litt på skråplanet og dreiv med litt utagerende festing, eller hva man skal kalle det, eller først og fremst at hun ble alenemor.

    Eller hun klager vel egentlig på det at oldebarnet hennes er halvt somalisk.

    Og kjefter og klager på meg for det, siden søstra mi bodde samme sted som meg, da hun fikk en sønn da.

    Men, i de 14 årene før dette skjedde, så bodde jo søstra mi på samme sted som meg, i bare et halvt år.

    Og søstra mi er bare et år og fem måneder yngre enn meg.

    Så at jeg skulle være som en slags far for Pia, som bestemor Ingeborg vil ha det til da.

    Det er nok langt fra sannheten.

    Søstra mi hadde drivi med diverse flying og aborter osv., i mange år før det her.

    Sikkert siden 1985 eller noe.

    Altså en ti års tid før hun fikk Daniell.

    Så hun mormora mi, hun er ikke helt oppdatert på hvordan den nest eldste barnebarnet hennes, Pia, har blitt oppdratt osv.

    Men det er kanskje Pia som forteller røverhistorier til Ingeborg.

    Det ville jeg ikke sett bort fra.

    Det er mulig.

    Pia hadde jo en abort da, i 1986 eller noe, som 14-15 åring kanskje.

    Hjemme i senga si i Havnehagen.

    Så hun er ikke så uskyldig som bestemor Ingeborg vil ha det til.

    Neida.

    Bestemor Ingeborg tror at Pia er så uskyldig nå, i 2008, som 36 åring, 20 år etter at hun hadde abort, at hun ikke vet hva en gigolo er.

    Så her er det noe som ikke stemmer.

    At Pia har fått Ingeborg til å tro at hun er et englebarn, og skylder på meg hvis bestemor blir sur fordi hun fikk en ‘utenlandsk’ unge utenfor ekteskap da.

    Men det er nok Pias eget verk, på alle mulige måter, og det har ikke jeg noe med.

    Jeg syntes at Keyton virka helt uansvarlig som far.

    Han smatta og jobba vel ikke og stjal joggeskoa mine og sånn.

    Så jeg ville ikke at Pia skulle ha unge med Keyton, så jeg spurte henne om hun ikke skulle ta abort (igjen).

    Men det ville ikke Pia.

    Jeg sa til og med det her til Christell, at hun måtte hjelpe meg å overtale Pia til å ta abort, da hun var sånn tre måneder på vei, rundt juletider 1994 må det vel ha vært, da vi var i Drammen.

    Men Pia hørte ikke på Christell, og hun hørte heller ikke på meg.

    Så dette med å ha et barn utenfor ekteskap, med en tilsynelatende kriminell og uansvarlig far.

    (Siden han stjal skoa mine f.eks).

    Det er Pias eget verk, og avgjørelse, fullt og helt.

    Så at jeg skal få skylda av bestemor Ingeborg, for at hun ikke liker det, det er helt på trynet.

    Så her er det noen falskspillere i familien, vil jeg si.

    Så det er nok søstra mi, Pia, vil jeg tro.

    Så sånn er det.

  • Her er kusinene mine i Son. Jeg har fem søskenbarn der faktisk. Men dem er noe Jehovas Vitner. Jeg kjenner ikke hun yngste, men hun ligner på mora si.

    Her er kusinene mine i Son. Jeg har fem søskenbarn der faktisk. Men dem er noe Jehovas Vitner. Jeg kjenner ikke hun yngste, men hun ligner på mora si.

    PS.

    Jeg skreiv jo, at jeg pleide å gå bort til bestemor Ågot, på Sand, etter skolen osv., for å spise middag, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Og ofte i helgene, så pleide Runar og dem, og dukke opp, fra Vestby og seinere Son da.

    Det var Ove og Heidi da (som er på bildet), og Susanne da.

    Og Øystein, som jeg ansatte som kassamedarbeider, på Rimi Langhus, i 2001 eller 2002, (for jeg fikk ikke tak i folk, så han Øystein jobba et par vakter i uka, eller noe), han var også med til Sand, men han var yngst da, så han kjente jeg ikke så bra.

    Men spesiellt Ove og Heidi hang jeg mye med, da jeg bodde på Bergeråsen da.

    Heidi er hun på bildet.

    Og da Geir-Arne, på Sand, dro med noen folk, og bygde snøfestning, like ved huset til farmora vår.

    Da dro jeg og Ove og Heidi og bygde en snøborg vi og.

    Og så jagde jeg og Ove Geir Arne og vennene hans.

    Det var vel sønnen til Havre, som hadde Sandbu Tepper, og han som bodde ved siden av butikken som hadde lys afrosveis omtrent.

    Så hadde jeg og Ove og Heidi en plan da.

    Så Heidi venta i snøborgen.

    Så holdt jeg og Ove, Geir Arne og dem på avstand.

    Så hadde vi avtalt at da skulle Heidi løpe bort til snøborgen til Geir Arne og dem, og rase den.

    Og det gjorde hun.

    Og Geir Arne og dem turte ikke å gjøre noe.

    Så de bare gikk hjem.

    Og etter det, så så vi aldri Geir Arne og de i nærheten av huset til Ågot.

    Så den planen funka ganske bra.

    Men jeg tror det kunne blitt problemer med litt mye Geir Arne & Co., i nærheten av huset til farmora mi, hvis vi ikke hadde fått jagd dem vekk da.

    Så det var bra jobba.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • My cousin Rahel from Switzerland is sending hippie-emails from Argentina.

    RE: good vibes‏
    From: Erik Ribsskog (eribsskog@hotmail.com)
    Sent: 12 December 2008 03:01:16
    To: rahel.savoldelli@web.de

    Hi Rahel,

    ok, but if you are living in some phoney hippie-world.

    Then I don’t think we should have anything more to do with eachother.

    Since I’m living in the real world, and here, there isn’t just good vibes unfortunatly,
    but also other issues, that one sometimes need to deal with.

    So I don’t want any more to do with you, since you are obviously not very sane, with
    all your hippie-stuff.

    Just so that you are aware of that.

    You say I’m your cousin.

    But I’m only your cousin when I have good vibes to give you.

    Othervise you don’t want anything to do with me.

    But, this is all on your rules.

    I think this is just bullshit then.

    If people are in eachother families, then they should help eachother, when they are
    in problems.

    You don’t want that, you only want ‘good vibes’.

    So I hope you have a fine life, in Berlin or Argentina, or wherever.

    And good luck with the vibes!

    But I don’t to have self-obsessed familiy like you, so I don’t want anything to do with
    you.

    So again good luck with the vibes and everything, but now I don’t want anything
    more to do with you.

    Erik

    ——————————————————————————–

    From: rahel.savoldelli@web.de
    To: eribsskog@hotmail.com
    Subject: good vibes
    Date: Wed, 10 Dec 2008 12:59:04 -0200

    hi erik how are you doing?

    i also dont know how to deal with you.
    thats live. its always about how stupid the others are and how angry you are.
    and you are always angry in your mails.
    i prefear to have some good vibes in my live. i dont know if you understand. i dont want to talk now on the fone.
    but you alway stay my cousin and tHATS MORE INPORTANT.

    many greeting s also from my husband
    here the time in argentina is soon over for us. soon we go back to the cold part of the planet

    rahel

    my son is able to clap his hands since yesterday and almost able to walk…

  • Ringte tante Ellen. (In Norwegian).

    Nå ringte jeg tante Ellen, tidligere i kveld.

    Da var det han nye mannen hennes, Diderik, som svarte.

    Det var han som bodde på Grunerløkka, i høsten 92, på en fest som jeg og søstra mi og tante Ellen da, og kusina vår Rahel, var bedt på da.

    Og da var det han som eide leiligheten, og hadde masse bøker av Huxley osv.

    Som jeg husker jeg kommenterte da, og det sa han på telefonen idag, at det var han, som hadde de bøkene.

    På festen der, så var det ei dame, med lyst hår, i 30-årene vel, som hadde råtne tenner.

    Men men.

    Jeg vet ikke om det var ekskona hans, eller en annen av gjestene.

    Jeg sa det var 44 for England.

    Men han sa det het 0044, eller pluss 44.

    Så sånn var det.

    Så ringte Ellen nå.

    Så sa jeg at Martin hadde tulla med selvangivelsen min.

    Så sa hu at det måtte jeg prate med Martin om.

    Så spurte jeg om hu kunne sende meg klærna mine, for jeg gadd ikke å prate med Martin, siden han hadde tulla med selvangivelsen min.

    Så sa hu at det trodde hun ikke på.

    Så sa jeg, at jeg hadde sett det selv.

    Så sa hun, at det lå mange tusen brev, eller noe, til meg, hos Martin.

    Så sa jeg, at jeg skjønte at hun ikke gadd å hjelpe, så da gadd ikke jeg å ha noe mer med henne å gjøre.

    Så kalte jeg henne jævla hurpe, og la på.

    Så sånn var det.

    Jævla dritt-familie, vil jeg si.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Søkelys på Sykehuset i Østfold. (In Norwegian).

    Mange trodde sikkert at det hadde klikka for meg, da jeg gikk til angrep, på Sykehuset i Østfold, her for en del uker siden, på bloggen:

    https://johncons-blogg.net/search/label/Moss%20Sykehus

    Det var i forbindelse med, at jeg syntes det skjedde en del merkelige ting, i forbindelse med at moren min døde på Moss Sykehus, i 1999.

    Det var for eksempel slik, at søsteren min, Pia, ringte meg på kvelden, og sa at muttern var død.

    Og så sa hun at vi burde dra til sykehuset, for det var visst sånn man gjorde når moren ens døde.

    Jeg jobbet jo som travel butikksjef, på Rimi Nylænde, på Lambertseter, i Oslo, på denne tiden.

    Men, jeg tenkte, at dette var viktig.

    Man burde prøve å gjøre ting riktig, når moren ens dør.

    Så jeg ringte butikksjef Irene, på Rimi Bjørndal, da klokken ble 7, neste dag.

    Og sa, at hun måtte få noen til å jobbe for meg, på seinvakta, på Nylænde, siden moren min hadde dødd da.

    Og assistenten min, på Nylænde, Stian Eriksen, han har var ganske ny i Rimi-systemet, så jeg lot Irene på Bjørndal, ordne dette, for hun var mer erfaren, etter flere års fartstid, som leder i Rimi, blant annet som ambulerende for distriktsjef Anne Katrine.

    Så henne visste jeg, at ville klare å ordne dette.

    Bjørndal var også en butikk, med mange flere ansatte, enn Nylænde, og hvis hun ikke fikk tak i folk der, så kunne hun jo bare ringe Anne Katrine Skodvin, så kunne hun ordne det.

    For jeg mente, at når moren ens døde, da måtte man nesten ta seg et avbrekk fra jobben, og markere dette, og ikke bare late som at det var en vanlig ting, og neglisjere å respektere ens mors død, uansett om forholdene i familien var rimelig turbulente opp gjennom årene.

    Det mente i hvertfall jeg.

    (Jeg tok aldri sånne telefoner vanligvis, hvor jeg sa at jeg ikke kunne jobbe.

    Jeg hadde da jobbet i Rimi, i syv år, men jeg hadde vel kun vært en dag syk,
    da jeg blødde neseblod, som ikke ville stoppe.

    Så jeg måtte til lege.

    Jeg lurer på om det var fordi jeg hadde jobbet for hardt, og var utslitt, på Rimi Bjørndal, i 96, eller 97, var det vel.).

    Men men.

    Men da jeg og søstra mi kom til sykehuset i Moss.

    (Jeg kjørte oss dit, i en Ford Sierra jeg hadde).

    Da, så virka de damene som jobba på sykehuset, helt forskrekka.

    Som om de stivna, og at her var det noe galt.

    For de satt i et rom, i 2. etasje der, eller hva det var.

    En slags resepsjon, virket det som for meg.

    Noe sånt.

    Og så måtte jeg og søstra mi vente i en time nesten.

    Så rulla de muttern opp på et minnerom, eller noe.

    Så sa hun sorg-sykepleieren, eller hva hun var, at det var vanlig å ta litt på den døde osv.

    Jeg hadde ikke fått sagt hadet, til muttern, noen dager før på sykehuset.

    Så jeg var litt i sjokk.

    For en sykepleier, hadde rullet muttern bort, på en brysk måte, like før jeg skulle si hadet til muttern, og jeg visste at hun antaglig kom til å dø, for det sa søsteren min, at sykehuset hadde sagt.

    Så jeg visste at det antagelig var siste gangen som jeg pratet med muttern.

    Så da synes jeg det var dumt, at sykepleieren, bare rullet muttern vekk, på en brå og brysk måte, før jeg fikk sjangsen til å si hadet.

    Så det var ikke så artig, at man ikke fikk sagt hadet til moren sin, når man stod der, og visste, at det nok var siste gangen man pratet med henne, pga. kreft osv. da.

    Så sånn var det.

    Så da hun sorg-medarbeideren, sa at det var vanlig, å ta på den døde osv., så tok jeg rundt skulderne, på muttern, og jeg la merke til, at hun veide nesten ingen ting.

    At hun var så lett.

    Og hodet, det så ut som om hun var kanskje 120 år.

    (Mye eldre enn noen dager før.

    Hun var vel ca. 50 år da.).

    Og munnen var formet som en sirkel.

    Som om hun var blitt torturert nesten, syntes jeg utrykket hennes så ut som.

    På en forfærdelig måte.

    Så hun hadde ikke noe fredelig utrykk på ansiktet, i det hele tatt.

    Så hun må ha hatt det forfærdelig, de siste dagene, som passerte, (kanskje en 4-5 dager), siden vi besøkte henne på sykehuset, like etter at vi fikk høre at hun nok ikke hadde så lenge igjen.

    Men jeg syntes det så ut som at noen hadde tullet med henne, og torturert henne, på en måte som gjorde at hun så 60 år eldre ut, på noen få dager, og med et forpint uttrykk, på ansiktet.

    Så jeg fikk nesten sjokk.

    Jeg prøvde å få kontakt med søstra mi, som stod i det samme rommet, for å kommunisere med henne om det her.

    Men hun bare stod der på en fjern, nesten avvisende måte, på en måte som virket som at hun ikke var motagelig, for kommunikasjon.

    Men men.

    Så ble muttern kremert i Moss Krematorium, noen dager senere.

    Det var vel bestemor Ingeborg, og tante Ellen, som ordnet mye av dette.

    Men søstra mi, og onkel Martin, ordnet også en del.

    Uten at jeg vet nøyaktig hvem som ordnet hva.

    Men bestemor Ingeborg, ordnet en sammenkomst, på Hennie Onstad kunstsenter, mener jeg det var, etter kremasjonen, heter det vel.

    Men men.

    Hva som skjedde i forkant av kremasjonen, er et kapitell for seg selv.

    Vi var ute i god tid.

    Jeg kjørte Ford Sierraen, og søstra mi Pia, og broren vår, (halvbroren, vi har samme mor), Axel (Thomassen, fra Oslo), satt på.

    Søstra mi sa vi måtte kjøpe blomster, så vi kjøpte tre roser i en blomsterforretning, i Moss.

    Vi hadde fremdeles god tid, over en time, til begravelsen, eller kremasjonen da.

    For søstra mi, Pia Ribsskog, eller Pia Charlotte Ribsskog, som hun vel kaller seg nå, at hun nå også bruker mellomnavnet, så det ut som, på handicapforbundets websider, hvor hun jobber, er det vel.

    Hun hadde fått veibeskrivelse, av onkel Martin.

    Så hun skulle forklare veien.

    Men hun bare rota, og forstod ikke veibeskrivelsen, som onkel Martin hadde gitt henne, i det hele tatt.

    Så vi ble kjørende rundt, i området rundt Moss der, i en times tid.

    Uten å være i nærheten, av å finne Moss Krematorium da.

    Jeg spurte en del folk, men de sa ikke riktig vei.

    De virka oppskaket, av å se meg, og ‘gura’, mer eller mindre, og klarte ikke å snakke omtrent, langt mindre forklare veien til krematoriumet.

    Så det var som et mareritt omtrent.

    Men, så havnet vi inne i Moss, igjen.

    Jeg husker, da jeg og faren min, og Christell og Haldis, kjørte til Stavanger, i 1981, eller noe, for å besøke søsteren og svogeren til Haldis der.

    De bodde ut mot Sola der.

    Så fant ikke faren min veien.

    Vi kjørte i en stor amerikaner han hadde.

    En varebil, 5 meter lang, Ford Lincoln Continental, var det vel.

    Jeg måtte ligge bakerts, der hvor varene pleide å ligge.

    Christell satt vel i baksetet.

    Og fattern og Haldis forrerst da.

    Jeg var vel sånn 11 år kanskje.

    Sommeren det året jeg fyllte 11 år, var det vel.

    For jeg mener å huske, at vi bada, på Sola strand der.

    Og de hadde skikkelige bølger der, ikke som i Drammensfjorden, for dette var nesten som åpent hav.

    Men men.

    Da fant ikke faren min fram til der søstra til Haldis bodde.

    Så da betalte han en taxi, for å kjøre foran, til dit søstra til Haldis og mannen hennes, bodde, ut mot Sola der.

    Jeg tror det var tante Leta, eller tante Lete, eller noe, som hun ble kalt.

    Og onkel Per.

    Noe sånt.

    Hvis ikke det var de, (onkelen og tanta til Christell), som bodde i Bergen da, det er mulig, Christell hadde også en onkel og tante der, som jeg og søstra mi traff i hvertfall en gang, i det gamle bedehuset, i Rødgata i Drammen, i et familieselskap, som jeg måtte være med på, som jeg ikke ble forklart hva var i anledning av, høsten 89, var det vel.

    Og Christell var vel ikke med, men jeg og søstra mi, og onkelen og tanta til Christell, fra Bergen, som drev butikk, dem var vel med.

    Jeg hadde hatt noen andre slektningen til Haldis, boende i leiligheten min, i Leirfaret.

    De hadde blitt plasert i vannsenga, i det gamle rommet til faren min, (som han aldri hadde brukt, for han sov alltid nede hos Haldis), som jeg hadde overtatt.

    Så måtte jeg ligge i en vanlig seng, på mitt gamle rom da.

    Men men.

    Og de stakk hull på vannsenga.

    Og jeg ble stressa for Haldis og faren min, de dreiv å kokte noe suppe, på kjøkkenet mitt, så de fløy opp og ned fra Haldis da, noe de aldri pleide å gjøre.

    Så jeg gikk nesten inn i sjokk, eller noe, siden huset mitt var invadert, vil jeg si, så jeg orka ikke å gå på jobb, den lørdagen, på CC Storkjøp.

    Og da kom jeg til å nevne det, at jeg hadde ringt CC, og sagt at jeg var syk, (noe som ikke var langt fra sannheten i det hele tatt, grunnet denne herjingen, til Haldis & Co.).

    Og det skjedde bare en gang, (eller to ganger var det kanskje, og jeg kom vel også en gang en god del timer for sent, pga. forsoving, når jeg lå over hos ei venninne til søstra mi, Cecilie Hyde, i Svelvik, i 1990, da hu Cecilie sa, at bestemora hennes, skulle vekke meg, men at dette ikke skjedde, før farmora mi, Ågot, ringte fra Sand, hvor hun hadde blitt oppringt av noen.), at jeg ringte å sa jeg var syk, når jeg ikke var det, mener jeg å huske.

    Enda jeg var bare 18, og russ osv., og tok ikke jobben så alvorlig, for det var bare en ekstrajobb, ved siden av skolen.

    Så skolen var første prioritet da.

    Men han butikkonkelen til Christell, fra Bergen, han likte ikke dette, at jeg hadde ringt CC, og sagt jeg var syk.

    Så han forrandret nok mening om meg, til det mer negative, da han hørte dette.

    Men nå tror jeg ikke at han helt skjønte hele bildet, med dette fremmede paret, i dobbeltsenga, på rommet som da var mitt.

    At de lagde hull i vannsenga.

    Og at jeg måtte sove på det gamle rommet mitt, hvor det vel var litt kaldt og i en ikke så god seng osv.

    (Jeg var ganske bortskjemt og ganske snobbete, for jeg hadde jo da hatt en egen leilighet, og også masse lommepenger, siden jeg var ni år, altså fra 1980, og dette var i 1988, altså etter at jeg hadde bodd i min egen leilighet, i åtte år.

    Så jeg var nok litt mer bortskjemt, enn vanlige ungdommer.

    Og jeg var også vant til å ha det fritt, med at jeg skulka kanskje skolen, en gang i uka, eller noe, uten at noen sa noe.

    Jeg ble ganske mye mobba, så jeg trengte litt ekstra avbrekk, fra skolen osv.

    Så om jeg ble borte to dager, på et år, fra CC Storkjøp, så var ikke det så værst, til å være meg, for jeg hadde veldige dårlige vaner, når det gjaldt fravær, fra skolen.

    Så sånn var det).

    Så jeg var ikke helt meg selv da.

    Også pga. suppekokinga, og flyinga, og stressinga, til faren min, og Haldis.

    Og jeg var også beordret, å være med på dette, noe, for meg i hvertfall, obskure familieselskapet, som Haldis og faren min hadde, i leiligheten til Jan, i det gamle bedehuset, eller filadelfia, eller hva det var, i Rødgata i Drammen.

    Menighetshus, heter det kanskje.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så jeg var ikke helt meg selv den dagen der nei.

    Men men.

    Jo, så jeg gjorde det samme i Moss.

    Jeg parkerte bilen, i Moss Sentrum, og fant drosjestasjonen.

    Så fikk jeg en drosje til å kjøre foran oss, til Moss Krematorium da.

    Og drosjene, de så at jeg var i dress, og hørte vel at jeg ikke var fra Moss, så de skjønte situasjonen, med en gang.

    Så en drosjesjåfør, kjørte foran oss, til Moss Krematorium da.

    Og skulle ikke engang ha betalt.

    Han bare vinka, at her var det, og fortsatte å kjøre.

    Så det må jeg si, at det var veldig bra gjort, av drosjene i Moss.

    Så det skal si fra til hu kusina mi, i Moss, er det vel hun bor, Heidi, som er på Facebook-sida mi, og som er på jorden rundt reise nå.

    At det var bra av drosjene i Moss, for han som hun er gift med.

    En som jeg ikke husker navnet på nå, men som nok helt sikkert har et eller annet navn.

    Han jobber nemlig som drosjesjafør i Moss.

    Så det skal jeg si fra ordentlig om, en gang, hvis jeg får sjangsen til det, at det var skikkelig bra gjort av dem.

    Så sånn var det.

    Men hva søstra mi dreiv med.

    Hu og Martin er jo så surrete og skrullete, så de har jo ikke iq nok til å komme seg gjennom hverdagen på en ordentlig måte.

    Eller hvordan man skal forklare det.

    Så de må være forstyrrede, eller totalt hjernedøde nesten.

    I hvertfall en av de.

    Søstra mi, fortalte meg jo, at hun visste veien til Moss Krematorium.

    Men hun var jo helt som om hun var et annet sted.

    Og visste jo ikke veien, i det hele tatt.

    Så hun søstra mi, hun vil jeg advare mot.

    For da blir hun bare fjern, og later som at dette ikke er noe som hun kan stilles til ansvar for.

    Så hun er ikke sånn at man kan stole på henne, når hun lover noe, eller sier noe.

    For hun tar ikke ansvaret, som da, når hun sa hun visste veien, men ikke visste det likevel.

    Hun sier ikke unnskyld, eller noe, i sånne situasjoner.

    Hun er vel kanskje litt forstyrra, eller kanskje nesten litt hjernedød, vil jeg si.

    En av de.

    Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det, men helt normal er hun nok ikke, når hun oppfører seg sånn.

    Så sånn er det.

    Så var kusina vår, fra Sveits, Rahel Savoldelli, dattra til tanta vår, søstra til muttern, Ellen, der.

    Rahel, hun klappa meg på skuldern, for å trøste meg da.

    Så gikk vi inn i krematoriumet.

    Jeg åpnet døra da.

    Siden jeg var den elste sønnen, så skulle jeg vel det da kanskje.

    Noe sånt.

    Det virka som at Rahel ville at jeg skulle gå inn døra der først, ihvertfall.

    Så om det var noe dem hadde planlagt, at hun skulle få meg til å gå inn først da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så satt jeg meg på venstre side der, og alle de andre i familien, satte seg på venstre side der.

    Men Rahel satt seg på høyre side, av en eller annen grunn.

    (Nå kjenner ikke jeg til sånne kirketing så særlig, så jeg vet ikke om det betyr noe, i det hele tatt, at hun satt seg på andre siden av midtgangen der, i kirken, og kjeda seg, og gjespa vel også vel, tror jeg.

    Men hun er sånn teaterskuespillerinne, i Berlin, så hun er kanskje litt spesiell, pga. det.

    Det er mulig.

    Og hun har gått på noe Steinerskole og sånn, så det er mulig folk blir litt eksentrikere da, eller noe, det er mulig.

    Jeg kjenner ikke så mye til det Steinerskole-opplegget heller.

    Annet enn at da jeg bodde noen uker i London, etter at jeg flyttet fra Sunderland, i 2005, så prøvde jeg å finne et sted der, å slappe av, hvor det ikke var så mye folk.

    Og i Hyde Park, så fant jeg en benk, som man kunne sitte på og prøve å roe seg ned litt på.

    Det var mye folk i London, naturlig nok.

    Og den benken var dedikert til Rudolf Steiner, grunnleggeren av Steinerskolen, som pleide å sitte på den benken, i Hyde Park, stod det.

    Men annet enn det, så kjenner jeg ikke så mye til det Steinerskole-opplegget.

    Så sånn er det).

    Men men.

    Og også iår, så har jeg hatt noe problemer, med Sykehuset i Østfold.

    Sykehuset i Moss, er en underavdeling, av sykehuset i Fredrikstad.

    Så hvis man ønsker å ringe sykehuset i Moss, så må man ringe til sykehuset i Fredrikstad, så setter de en over, til en person, på sykehuset i Moss.

    Ikke til et sentralbord, i Moss, men til en telefon, i Moss.

    Så sentralbordet, for sykehuset i Moss, ligger i Fredrikstad.

    Så det ble mye surr, hvis man ville prate med noen i Moss, for de i Fredrikstad, de bare satte en over til en person, på sykehuset der, og det var vanskelig å skjønne hvem man ble satt til å prate med osv.

    Så det var litt som noe Kafka kunne ha diktet opp.

    F.eks., i Vestfold, så er det det samme systemet.

    Med Sykehuset i Larvik, og Sykehuset i Tønsberg.

    At Sykehuset i Tønsberg, er hovedsykehuset, og at Sykehuset i Larvik, er kun et lokalt sykehus.

    Men i Vestfold, så har det lokale sykehuset, i Larvik, eget sentralbord.

    Så da kan man bare ringe sykehuset i Larvik direkte.

    Man trenger ikke ringe først til Tønsberg.

    Men i Østfold, så er ikke dette mulig.

    Det virker som at sykehuset i Moss, ikke har et eget telefonnummer.

    Jeg spurte i Fredrikstad, om dette, men fikk ikke noe telefonnummer, til sykehuset i Moss.

    Og jeg ringte også Moss kommune, og spurte de, om telefonnummeret, til sykehuset i Moss.

    Og jeg ble da gitt telefonnummeret, til, nettopp, sentralbordet i Fredrikstad.

    Så det har vært uoversiktelig, vil jeg si, for meg, å prøve å finne ut, om moren min døde av kreft, eller av selvmord, som fastlegen min, i Helgeroa, (som kjenner mormoren min Ingeborg, og onkelen min Martin), synes å mene, fra hva jeg har sett han skrive.

    Så jeg vil si at dette systemet, som Sykehuset i Østfold har, med at Sykehuset i Moss, har sentralbord i Fredrikstad.

    Det er en uting, som skaper kaos, for folk som prøver å ringe, for å få prate med riktig medarbeider, ved sykehuset i Moss.

    Så her kan de skjule forskjellige ting, for folk som ringer, pga. denne byråkratiske løsningen, vil jeg tippe.

    Men folk sier kanskje, at neida Erik, nå har det nok klikka for deg, det er vel ikke noe tull med Sykehuset i Østfold, det skjønner alle, at sykehus-folk, de er som Florence Nightingale osv. de, så de er fine.

    Ja, det tror kanskje folk.

    Og vi nordmenn, vi blir flasket opp med, og får hele tiden høre, at Norge er verdens beste land.

    Men se hva de sykehus-folka, i Østfold, har holdt på med.

    De har hatt julebord, på likhuset!

    Da skjønner vel alle, håper jeg, at disse folka nok ikke kan være særlig normale, men nok er troendes til litt av hvert, og at man nok egentlig burde prøve å holde seg litt unna disse syke sykehus-folka, eller hva man skal kalle dem.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om det julebordet, som ble arrangert på likhuset, ved sykehuset i Fredrikstad:

    Festet på likhuset

    Obduksjonsbenken ble dekket med hvit duk, øl og stearinlys. På kvelden var det duket for julebord – ved Sykehuset Østfold i Fredrikstad.

    Ledelsen ved sykehuset har forsøkt å holde hendelsen hemmelig, skriver VG.

    Patologene og andre som har obduksjonssalen som arbeidsplass, skal ha vært helt uvitende til hva portører og andre bedrev denne spesielle kvelden.

    – Vi ser alvorlig på hendelsen. Dette er ikke akseptabelt, sier informasjonsdirektør Trond Degnes ved sykehuset til avisen.

    Sykehuset bekrefter hendelsen og beskriver den slik: I forbindelse med en juletilstelning utenfor sykehuset i desember ble det avholdt selskapelig aktivitet i sykehusets obduksjonsrom.

    Internt ved sykehuset var det mandag denne uken et oppvaskmøte. Ingen vil si noe om hvilke konsekvenser festen får for deltakerne.

    http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article545089.ece

    PS 2.

    Kanskje det var flere enn meg, som hadde en bestefar, som ikke likte å gå til legen.

    Kan det ha vært en grunn for det, eller var han bare litt som en raring, som man kanskje trodde?

  • Idiot fra Bergeråsen skriver idiotmelding på Facebook. (In Norwegian).

    Heisann,

    Between
    Frode
    Hansen

    and
    You

     

    Erik
    Ribsskog

    Today
    at 3:09pm

    hvem
    er du da, er det du som gikk i klassen under meg?

    Erik

     

    Frode
    Hansen

    Add
    as Friend

    Today
    at 3:19pm

    Report
    Message

    Jepp,
    Sitter her med gerry..
    Stod litt stille, Helt til Gerry sier
    Olsen 🙂
    Håper det står ? nok bedere en her om
    dagen.. 🙂
    litt dårilig tid nå.. Tardet
    igjen snart!!

     

    Loading…

    Erik
    Ribsskog

    Today
    at 3:26pm

    Ja,

    kanskje
    du skulle prøve å lære litt bedre norsk i
    mellomtida, det her skjønte jeg ikke noe av:

    ‘Håper
    det står ? nok bedere en her om dagen.. :-)’.

    Erik

     

    Frode
    Hansen

    Add
    as Friend

    Today
    at 3:59pm

    Report
    Message

    Jepp,
    Sitter her hos meg,med gerry..

    Stod litt stille,kjente ikke
    etternavnet.. Helt til Gerry sier Olsen

    Håper det Går
    med deg ? står vel bedere til en her om dagen.. :-/

    Litt
    dårilig tid nå… Tardet igjen snart!!
    Litt bedere norsk nå ? 🙂

     

    Erik
    Ribsskog

    Today
    at 4:10pm

    Nei,

    det
    var ikke så veldig bra dessverre.

    Hva mener du med her
    om dagen.

    Og hvorfor skriver du ‘Går’ med stor G?

    Og
    bedere, istedet for bedre?

    Erik

     

    Frode
    Hansen

    Add
    as Friend

    Today
    at 4:16pm

    Report
    Message

    Frekk
    eller ?

    Det er chat og ikke et seriøst brev..

    Blitt
    norsk lærer, du eller?

    Har bare godt av
    å skjerpe meg litt,ja. 🙂

     

    Erik
    Ribsskog

    Today
    at 4:19pm

    Nei,

    jeg
    er ikke norsk-lærer.

    Jeg bare synes de feila var litt
    rare.

    Men men.

    Hva er det du mener med her om dagen
    da.

    Erik

     

    Erik
    Ribsskog

    Today
    at 4:33pm

    Ok,

    dere
    får si fra hvis det er noe spes.

    Hvis dere lurer på
    hvorfor jeg driver å sender meldinger til folk på Berger
    nå, så er det er det fordi jeg har noe problemer med
    faren min og familien min osv., som driver med noe telefonsjikane
    osv.

    Så jeg prøver å finne ut at hva som
    foregår, og jeg har ikke hatt så mye med faren min å
    gjøre, siden jeg bodde på Berger, så derfor spørr
    jeg om ting som er tilbake i tida.

    Jeg har også
    overhørt, i Oslo, at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’.


    da prøver jeg å finne ut om det har noe med fattern og
    familien osv. å gjøre.

    Så det er derfor jeg
    sender rare meldinger.

    Så sånn er det.

    Med
    vennlig hilsen

    Erik

     

    Frode
    Hansen

    Add
    as Friend

    Today
    at 4:47pm

    Report
    Message

    Problemer
    med jobb på grunn av Sykkelen min ble stjålet, bor mitt i
    sentrum og var ute å drakk Øl. Sykkelen Hadde flått
    igjenom sentrum å gikk på trynet. Viste ikke noe før
    jeg ble hentet på fest hos mor og tatt med til blodprøve..
    Mange vitner , men de mener det er meg ! Burde vel kansje ha skadet
    meg om jeg hadde kjørt. Vitnende sier langt over 100 og ikke
    kjøreutstyr. Sykkelen lå på trappa til lennsmann.
    Saken kommer op før Mars, så trenger litt inntekt nå.
    Kastet også ut Kjæringa for 3 dager siden. . Du holder
    forsatt på med data? Har du kontakt med K.Holshagen ? Må
    til Drammen en tur nå! Snakkes

     

    Erik
    Ribsskog

    Today
    at 6:25pm

    Jeg
    regner med at når du skriver sånn idiotmelding, så
    betyr det at du gjerne har lyst til å være med på
    bloggen, så da skal du få lov til det.

    Med
    vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Nå er jeg litt irritert siden jeg ikke får rettighetene mine i Norge, så nå har jeg lagd Gerd-Liv Valla film. (In Norwegian).

    Nå er jeg litt irritert siden jeg ikke får rettighetene mine i Norge, så nå har jeg lagd Gerd-Liv Valla film. (In Norwegian).

    PS.

    Det neste prosjektet, tror jeg blir å lage film om da søstra mi hadde abort, nede i huset til Haldis, og da Christell så alt blodet i senga osv.

    Siden familien min ikke gidder å fortelle meg hva som foregår, (med at jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’ osv., i 2003, og ble forsøkt drept på gården til onkelen min, i Larvik, i 2005).

    Etter det dro jeg til England, altså for over tre år siden.

    Og familien min har ennå ikke fortalt meg hva som foregår, og har heller ikke giddet å sende meg kofferten min, med klær og vitnemål osv.

    Så jeg dro til England, med bare klærne jeg måtte rømme avgårde i, og jeg hadde heldigvis noen penger igjen av studielånet, fra Sunderland, akkurat nok til at jeg kunne bo på hostell osv., til at jeg fikk meg en jobb, på Arvato’s Scandinaviske Microsoft-aktivering, her i Liverpool.

    Men der var det jo også mye tull, som man kan se i denne linken:

    https://johncons-blogg.net/search/label/Arvato-case

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Det ble bare en tulle-tegning det.

    (Jeg får se om det er mulig å lage en film seinere eventuellt, vi får se):

    PS 3.

    Jeg tror at Pia kontrollerte Christell.

    At Pia kanskje var noe Illuminati-spion, og at Christell kanskje var noe Illuminati-slave.

    Noe sånt: