johncons

Stikkord: Flashback

  • Flashback til slutten av 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback, til slutten av 80-tallet.

    Jeg lurer på om det var siste året jeg bodde på Bergeråsen.

    Enten det, eller året før.

    Det var vel 1988 eller 89 da.

    Noe sånt.

    Og da hadde jeg en kamerat, tremenningen min, Øystein Andersen, fra Hanaborg, i Lørenskog, som var mye ute på Sand eller Berger da.

    Så vi pleide å spille dataspill, og se de siste Hollywood-filmene, som Øystein hadde med piratkopier av.

    Og spiste Grandiosa og drikke cola og sånn.

    Ganske nerder, med andre ord.

    Men ikke så mange andre på Bergeråsen, hadde Rambo og Mad Max-filmer osv., før dem kom på video.

    Så jeg var faktisk nesten populær en stund.

    I hvertfall nesten.

    Det var ikke sånn at jeg spredde det overalt, at jeg fikk tak i alt av videofilmer og spill.

    Men noen folk kom innom, og skulle låne filmer da.

    Så tilslutt så huska jeg ikke hvor de forskjellige filmene var.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men videre da.

    Jeg pleide å lese et tegneserieblad, i Norge, som het Pyton.

    Og det syntes visst Øystein var kult og.

    Så var det mye bråk med husokkupasjoner og Blitz osv., inne i Oslo.

    Som var på nyhetene.

    Så da kom jeg på en sånn tegneserie.

    Om en som gikk forbi Blitz, med en plakat som det stod ‘Riv Blitz’ på, om kvelden osv.

    Det kunne ha vært en sånn tegneserie, som var i Mad.

    Sånn, hvorfor ta livet av deg, fordi du ikke fikk kjøpt Mad osv.

    Men Øystein kjente en kar inne i Oslo, eller Lørenskog.

    Så han fikk lagd en hel tegneserie, av det her.

    Med 10-12 ruter, eller noe.

    Og den ble ganske artig.

    Men det var ikke noe bra sluttpoeng da.

    Så jeg sendte det til Pyton.

    Men jeg synes egentlig ikke den ble helt vellykka.

    Jeg var ikke så med i arbeidet med serien heller.

    Jeg hadde ideen.

    Men det gikk gjennom han tremenningen min, Øystein Andersen, og så til tegneren da.

    Så jeg visste ikke hvem han tegneren var.

    Så det ble ikke så vellykka.

    Men den hadde blitt grei, hvis dem hadde tatt seg tida, til å funnet på et sluttpoeng.

    Men dem bare lagde en serie, av det jeg sa da, som var ideen liksom.

    Og ikke en ferdig serie.

    Det var bare en sånn startide jeg hadde.

    Man måtte jo ha kvalitetskontrollert serien, før resultatet ble ferdig da.

    Mener jeg da.

    Men det skjønte ikke Øystein.

    Det samme var det, da jeg skulle lage regnskapsprogram, for spilleautomatfirma.

    Øystein og Glenn Hesler, hadde et firma som het Arcade Action.

    Eller Action Arcade.

    Noe sånt.

    Og da fikk jeg en dag ekstra påskeperm, fra militæret, for å lage det programmet.

    Og da fikk jeg 2000-3000 kroner, av Øystein og dem, i mynter da, for å lage det programmet.

    Det var i noe relasjonsdatabase-språk.

    Og det tok vel 3-4 dager, eller noe, å lage det.

    Men Øystein, ville ikke være med i utviklingsfasene av programmet.

    Sånn som vi hadde lært, på Gjerde VGS., og på NHI.

    At kundene og brukerne, skulle inkluderes i de forskjellige utviklingsfasene, av programmet.

    Det var egentlig systemutvikling osv., som jeg hadde tenkt å få meg en karriære innen.

    Og ikke Rimi.

    Men tilfeldighetene spiller sitt spill noen ganger.

    Så sånn er det.

    Men Øystein, han ville ikke se på programmet, før det var ferdig.

    Og da fant han en feil.

    Så måtte jeg sitte i en eller to dager til da.

    For å fikse den her feilen.

    Mens, hvis han hadde vært med, på et kort møte, for å se over skjermbilder osv., før selve programmeringsarbeidet startet.

    Så ville jo den feilen blitt oppdaget mye tidligere.

    Så ville vi spart en dag eller to, på arbeidet.

    Men jeg fikk vel 3000, uansett hvor lang tid jeg brukte vel.

    Hvis jeg husker riktig.

    Noe sånt.

    Men han tremenningen min Øystein, er litt kaksete da.

    Og en gang, på 90-tallet, så ville han bruke navnet mitt, for å stå som eier av noen ulovlige pokermaskiner, i Skedsmo et sted.

    Men det gadd ikke jeg.

    Så spurte Øystein hvorfor, på mobilen som var i bilen til Glenn.

    Jeg satt på med Glenn.

    Så måtte jeg komme på noe.

    Så sa jeg, hvis jeg ville til USA for eksempel, på ferie, så måtte jeg ha rent rulleblad, sa jeg.

    Bare for å si noe.

    Jeg har aldri likt å drive med sånn snusk, så jeg var ikke interessert.

    Da skaffa jeg meg heller en vanlig ekstrajobb.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øystein pønska ut hvordan jeg ville gjøre karriære, husker jeg at jeg overhørte, at han prata til Glenn om.

    At først så fikk jeg bil.

    Og så jobba jeg hardt, og så fikk jeg leilighet osv.

    Han hadde pønska ut strategien min.

    Og det var jo riktig.

    Det var sånn jeg prøvde.

    Jeg prøvde ikke å være noe smart-ass.

    Men å få en jevn karriære, og på den måten få lappen og bil osv.

    Men det stoppa litt opp, og gikk litt tregt i Rimi.

    Så jeg begynte å se etter nye jaktmarkeder, etterhvert.

    Men jeg hadde ikke noen venner eller familie, som var mine støttespillere, for å si det sånn.

    Jeg hadde ingen som ville hjulpet meg, hvis jeg fikk problemer.

    Så jeg spillte ganske safe.

    For jeg vet jo at man har støtteordninger, hvis man er arbeidsledig osv.

    Men når man er i 20-årene osv., så er det også en psykisk smell man får, hvis man mister jobben f.eks.

    Hvis man har noen ekle slektninger f.eks., så kan de begynne å slenge dritt, så man blir litt nede da.

    Så da lønner det seg, å spille safe, med karriære og sånn.

    Til man har litt selvtillit, og tåler å få noen på tryne da.

    Så sånn tenkte jeg.

    Men men.

    Så om Øystein og Glenn var noe mafia-greier.

    Det er nok ikke umulig.

    Eller Øystein sier han kjenner folk da.

    Så hvor mafia han er, det veit jeg ikke.

    Men han har kontakter som er noe kriminelle vel.

    Så jeg tar med det her og, for mora hans er jo kusina til fattern.

    Så det er kanskje en slags link ute å går her.

    Uten at jeg skal si det for sikkert.

    Men vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 2006. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til 2006, da jeg jobba på Arvatos Microsoft-aktivering, her i Liverpool.

    Da kontakta søstra mi meg, angående noe arv, fra onkelen til fattern.

    50.000, eller noe.

    Som jeg brukte til depositum, for å leie ny leilighet osv.

    Hvor jeg bor enda.

    Og jeg kjøpte en del ting til huset osv., for jeg hadde jo ingen ting da jeg dro til England.

    Jeg hadde jo bare klærna jeg gikk med.

    Så sånn var det.

    Videre da.

    Jo, da prata jeg med fattern, angående det her da.

    Jeg prata ikke så ofte med han, men han sendte noe brev osv.

    Han sa at naboen til Solveig, fra Holmen i Oslo, hun telegrafisten på Scandinavian Star, (som var Haldis’ venninne), han naboen hennes, kjente Bill Gates.

    Og at Bill Gates pleide å dra på besøk der.

    Det vet jeg ikke helt hva jeg skal tro om.

    Det kan nok være røverhistorie, for å få meg til å virke dum og det.

    Hva vet jeg.

    Noe er det.

    Men jeg hørte en sånn tone i stemmen hans, da han spurte om hvorfor jeg dro til England.

    Som om det var for å komme unna han, og familien.

    Sånn tolka jeg måten han spurte om hvorfor jeg dro til England på.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Dette var vel på slutten av 2005, eller på begynnelsen av 2006.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå tenkte jeg på det jeg skrev på bloggen igår.

    Om den gangen Pia og Christell var oppe hos meg, i Leirfaret, i 87 eller 88, eller noe.

    Da var vel jeg ca. 17-18 år.

    Og Pia og Christell ca. 16 år kanskje.

    Noe sånt.

    Christell prata da, i leiligheten min, som jeg bodde i aleine, i Leirfaret, om at søstra mi hadde hatt en abort, og nesten blødd ihjel, i huset til Haldis, hvor de bodde, i Havnehagen.

    Så sånn var det.

    Men jeg vet fra søstra mi litt, hvordan hu prater.

    Jeg tror hu er sånn, at hvis hu sier at noen har vært slemme mot en jente.

    Så betyr det at dem har voldtatt henne, eller noe sånt.

    Så det er sånn damer prater, har jeg inntrykk av.

    Så hvis Christell da sier abort, så er jeg redd for at det kan være noe barnefødsel, som hun egentlig mener.

    Så spørsmålet mitt da, er hvor er egentlig barnet?

    Pia har ikke noen sønn eller datter, som ble født på 80-tallet.

    Det her må ha vært i 1986 eller 87, eller noe sånt noe.

    Hun har en sønn, som ble født på 90-tallet, nesten ti år seinere, men som ikke har noen storesøster eller storebror.

    Ikke som jeg har hørt om i hvertfall.

    Og Pia bodde jo hos meg på Ellingsrudåsen, på rommet mitt til og med, da hun var hjemløs i Oslo.

    Og også et halvt år på Bergeråsen, i 1989, altså et år eller to etter det her.

    Så jeg tror jeg ville visst det, hvis Daniel hadde hatt en storesøster eller storebror.

    Nå er jo Pia ganske følelseskald, og kynisk og egoistisk, vil jeg si, etter å ha tenkt mer gjennom hvordan hun er.

    Hun mangler også litt empati, tror jeg.

    Hun bare skriker og hyler til Daniel, og klarer ikke å prate på en normal måte for eksempel.

    Hun er sånn at hun er sjefen som sjefer, og ikke noe medmenneske for menneskene hun omgir seg med.

    Noe sånt.

    Uten at jeg er noe ekspert på sånt.

    Men det er mitt inntrykk da.

    Men men.

    Så hvor de har gjort av det barnet, det vet ikke jeg.

    Det virker kanskje litt slemt å anmelde søsteren sin for barnedrap.

    Og jeg tror kanskje foreldelsesfristen, kan ha gått ut.

    Men jeg tror det er noe galt som har foregått nede i det huset til Haldis, i Havnehagen.

    Om dem har drivi med incest, eller noe, og det kanskje er fatterns barn.

    Pia og Christell sa jo, i 89, i Kristiansand, at fattern hadde misbrukt henne som lita jente.

    Så kanskje dette har fortsatt opp gjennom årene, i Havnehagen også, og at det er derfor Pia fødte et barn, som nå er sporløst forsvunnet, på 80-tallet en gang.

    Dette er nok et mysterium og kanskje også et mordmysterium, vil jeg si.

    Så dette tror jeg nok er en sak for politiet.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til år 2003. (In Norwegian).

    Nå skriver dem så mye om Iphone osv., på nettavisene.

    Jeg har aldri hatt Iphone, men jeg hadde en sånn smartphone, som het Mio noe, for noen år siden.

    Det var vel i 2006, som jeg kjøpte den.

    Og det var fordi, at jeg hadde noen ‘house-mates’, i Walton, som dreiv og spionerte på meg.

    Og jeg kjente ei svensk jente, på Arvato, i 2005, som het Sophie, og hun virka som å være under kontroll av noe kriminelle, eller ‘mob’, eller noe.

    I hvertfall så henta han typen hennes henne, hver dag etter jobb, på Arvato, enda hun sa at hun ikke ble henta.

    Og hun sa også en gang, da hun og ei fra Drammen som het Margrethe Augestad, hadde bedt meg med på byen, at han typen hennes, virka hyggelig og omgjengelig, på byen, men han var ikke det hjemme.

    Men men.

    Så jeg lurte på.

    For hun fortalte også, at han jobba i Telewest Broadband.

    Så da lurte jeg på, om det var sånn.

    Fordi jeg ble spionert på, av noen house-mates, i Walton, som het Melissa og Janine osv.

    Om de var noe ‘mob’, mistenkte jeg.

    For jeg hadde jo overhørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, i Oslo, i 2003, og jeg ante ikke om dem hadde noe lignende, eller noen som samarbeida, i Liverpool.

    Og det skjønner jeg fortsatt ikke noe om.

    Men men.

    Men jeg skjønte at de andre folka i huset i Walton, de spionerte på meg, på oppdrag av noen.

    Og jeg skjønte også at det nok var noe mob-greier, som foregikk, i firma, på Arvato.

    Så jeg ble litt skeptisk da, for jeg mistenkte at han typen til hun Sophie, også kunne være noe mob-greier.

    Hun Sophie, hun begynte å prate så breit Scouse-dialekt etterhvert osv.

    Så jeg tenkte at summen av de greiene, at hun ble kontrollert, altså henta på jobben, og ikke behandla bra osv.

    Om han fyren var noe mob-greier.

    Og hvis de har folk i bredbåndselskapene.

    Så ville jeg gjerne kontakte Kripos osv., i Norge, angående det her ‘mafian’-greiene, uten å bli spionert på, av noe bredbåndselskap, eller hva søren.

    Så da ville jeg ha smartphone, med skype.

    For det hadde jeg lest at gikk ann å ha, i et mobilblad, jeg kjøpte på WH Smith, her i Liverpool.

    Men det funka dårlig, jeg fikk det bare til å virke en gang, fordi dekningen på 3G-nettet var ikke så bra, her i byen, der hvor jeg prøvde å ringe fra osv.

    Men men.

    Så jeg solgte den telefonen.

    Men jeg kom på, at jeg kjøpte jo en Ipod, i 2003, i Oslo.

    Da var de like hypa, som Iphone er nå, omtrent.

    Men de var utsolgt i Oslo.

    Så jeg kjøpte en på Apples Webshop.

    Fordi, jeg ble bedt om å ta ansvaret for Rimi Langhus, i sommerferien, når han butikksjefen der, Thomas Brun eller Bruun, var på ferie.

    Og det var også mye turbulens, i den butikken, i månedene før han dro på ferie.

    Så jeg ble sendt til den butikken, av distriktsjef Anne Katrine Skodvin, for å prøve å roe ned gemyttene, i butikken litt da.

    Fordi, det var omtrent krigstilstander der, mellom han butikksjefen Bruun, og de ansatte osv.

    Jeg studerte da heltid på HiO, bachelor informasjonsbehandling.

    Jeg hadde sluttet som butikksjef i Rimi, men jeg hadde beholdt Rimi-boligen, i W. Thr. gt, i Oslo, som jeg leide.

    Så derfor måtte jeg jobbe på Rimi, to dager i uka, for å tjene nok, for å dekke husleia, der jeg bodde.

    Det var en avtale jeg og Skodvin hadde inngått, da jeg slutta som butikksjef.

    For da var jeg så sliten, at jeg hadde ikke så lyst til å bo i bofelleskap, eller en enda mindre leilighet.

    Så da beholdt jeg den Rimi-leiligheten, som nok var priset litt under markedspris da.

    Det var vel 3000-4000 i måneden, som det kosta å bo der.

    Noe sånt.

    Uten at jeg husker det nøyaktig nå.

    Men men.

    Men jeg hadde problemer, på Rimi Bjørndal, med at sjefene der, først Irene Ottesen.

    Og så ble det enda værre, med han nye sjefen, som het Frode, eller noe.

    Noe sånt.

    En ganske kraftig kar, med mørkt hår, og som var homo tror jeg.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Hva het han da.

    Samme det.

    Han var veldig autoritær, i hvertfall, og lessa på med arbeidsoppgaver, så man måtte løpe rundt som en slave der.

    Johan, tror jeg han het.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Han hadde aldri noe ledermøter, eller noe møte som jeg var med på, så jeg ble aldri noe særlig kjent med han, enda jeg var låseansvarlig der, med han som sjef, i ca. et år.

    Så det var en autoritær leder, kan man trygt si.

    Og det var null kommunikasjon, annet enn enveiskommunikasjon, ordregiving.

    Men men.

    Så jeg syntes det virka litt utrygt, å bare ha han som sjef, i tilfelle det skjærte seg helt.

    Det hadde skjært seg litt med Anne Katrine Skodvin og, hadde jeg inntrykk av.

    Selv om jeg tro til ekstra, da hun spurte om jeg kunne jobbe på Langhus.

    For der var det som sagt problemer mellom Bruun og personalet, våren 2003.

    Så da begynte jeg også som låseansvarlig, på Rimi Langhus.

    Så jeg var låseansvarlig på to butikker samtidig, Bjørndal og Langhus.

    Først jobba jeg to dager i uke, på Bjørndal og en dag på Langhus.

    Men det gikk litt ut over studiene, så da ble det en dag på Bjørndal og en dag på Langhus, i uka.

    Lørdager på Bjørndal, og fredager på Langhus.

    Og etter at jeg fikk ødelagt tryne i Oslo, (det er lang historie), i desember 2003.

    Og også overhørte, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, på Rimi Bjørndal, samme måned, desember 2003.

    Da kutta jeg ut Rimi Bjørndal, for jeg overhørte at hun Songül der, dreiv og skulle finne ut hvor jeg bodde og sånn, og at hun var sammen med en som var mafia.

    Det var en pakistansk dame, som jobba der, som jeg overhørte prata om det, med ei i posten.

    Så sånn var det.

    Så da tenkte jeg at det var noen muslimsk eller albansk mafia, som jeg hadde fått etter meg, av en eller annen anledning.

    Og jeg overhørte også, at jeg var forfulgt av mafian også.

    Så om jeg var forfulgt av noe muslimsk/albansk mafia.

    Og også en annen mafia.

    En norsk eller internasjonal mafia.

    Som det ikke skrives om at finnes i Norge, i aviser osv.

    Kanskje noe i forbindelse med CIA, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Jeg har i hvertfall ikke gjort noe galt, så at jeg skal få sånn dritt etter meg, det synes jeg høres rart ut.

    Men men.

    Det er vel en rar verden da.

    Mer da.

    Jo, jeg ble bedt om å jobbe så mye ekstra, sommeren 2003, først og fremst på Rimi Langhus, men vel også en del på Rimi Bjørndal.

    Så høsten 2003, så fikk jeg en god del i lønn, fra Rimi da, siden jeg hadde tatt var på Rimi Langhus, i butikksjefens fravær, og også ellers, den sommeren.

    Men men.

    Jeg skrev blant annet et møtereferat, fra et personalmøte, som dem hadde der.

    Og skrev det inn på jobbpc-en og printa ut referatet, og la en del utskrifter av referatet, på pauserommet.

    Det var ikke noe jeg gjorde selv, da jeg var butikksjef.

    For dette var noe jeg lærte, i kurs, det siste året jeg var butikksjef.

    Men da, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, så kunne jeg nyttegjøre meg fullt ut, av det jeg hadde lært på kursene i praktisk butikkledelse, og arbeidsrett osv., i Rimi, i 2001 og 2002.

    Så da skrev jeg mitt første møtereferat, som Rimi-leder.

    Det var vel våren 2003, på Rimi Langhus.

    Og det var fordi at det lærte vi, mer eller mindre direkte, på de Rimi butikksjefkursene, som Jon Bekkevold hadde, på ICAs hovedkontor, i Sinsenveien, i 2001, var det vel.

    Og det var veldig bra kurs.

    Det dumme var, at vi ikke fikk sånne kurs, i praktisk butikkledelse og arbeidsrett osv., da vi var nye som Rimi butikksjefer.

    Men bedre sent enn aldri.

    Noe av det jeg lærte på de kursene, var at hvis man skrev referater og notater osv., så fikk man kontroll.

    Så derfor skrev jeg referat, fra det personalmøte, på Rimi Langhus, i 2003.

    For dem hadde hatt problemer der.

    Så tenkte jeg, at hvis jeg skreiv ned det dem ble enige om, på møtet, i et ordentlig referat.

    Så kunne hverken butikksjefen, eller noen andre, gå bort fra det igjen.

    Sånn tenkte jeg da.

    Så ville kanskje det bidra til å roe ned temperaturen litt, i butikken da.

    Det er mulig.

    Jeg vet ikke helt om det funka.

    Men jeg prøvde i hvertfall.

    Samtidig, med at jeg hadde det Skodvin hadde sagt, i bakhodet.

    At personalet var lei av å bli kommandert osv.

    Så jeg lata som at jeg var en slags vikar der nesten.

    Og at det var nesten fritime, for å roe dem ned litt.

    Noe sånt.

    Bare at jeg tok bare de viktigste tingene selv, i butikken, som frukt osv., og lot de andre klare seg mye selv da.

    De visste jo godt hva jobben dems var uansett.

    Og det var sånn jeg fikk inntrykk av, at Skodvin ville at jeg skulle lede butikken der.

    På de vaktene jeg var leder osv.

    Og det funka ganske greit egentlig.

    Jeg hadde møter, med alle som jobba der, på begynnelsen av vaktene.

    Det begynte jeg vel med, litt seinere, i 2003, eller noe.

    Og da ble vi enige om hva som skulle gjøres osv.

    Og skreiv det på en lapp da.

    Så fikk lagerhjelpen gå hjem, da det som stod på lappen var ferdig osv.

    Men ikke før.

    Og det funka veldig bra.

    Så sånn var det.

    Da hadde jeg kontrollen, og jeg slapp å skrike og kommandere i butikken osv.

    Så det skjønte jeg også av de kursene, og av medarbeidersamtaler, på Rimi Kalbakken osv., at det var kanskje en bedre måte, for medarbeiderne, og vel også lederne, å organisere arbeidet osv.

    Men men.

    Men da kjøpte jeg en Ipod da, høsten 2003.

    Og sånn jeg tenkte da.

    Det var, at jeg pleide å ha walkman, på 80 og 90-tallet.

    Og da, så hadde jeg ikke råd til å ha bil, for det var dyrt i Oslo, med bomring og parkingsplass-leie, og forsikring, og piggdekkavgift og bensin og det hele.

    Men men.

    Så jeg tok toget til Vevelstad, ved Langhus, og bussen til Bjørndal.

    Det var ganske digg syntes jeg, at jeg studerte, for da slapp jeg å slave rundt på Rimi, hver dag.

    Så da var jeg ofte på HiO, på Ingeniørhøyskolen, i Vika osv.

    Og kunne gå rundt i byen, og kjøpe mat, og klær noen ganger, og alt mulig.

    På Aker Brygge, og overalt.

    Men det var litt kjedelig å sitte en time på tog eller t-bane, de dagene jeg jobba.

    Så da tenkte jeg, at jeg kunne trengt en walkman, eller mp3-spiller da.

    For jeg hadde fullt av mp3-er på PC-en.

    Og da tenkte jeg først på å kjøpe en billig Mp3-spiller.

    Men så fant jeg ut, at jeg kunne like gjerne kjøpe en ordentlig en, med en gang.

    Og de som hadde harddisk, og ikke ram-minne.

    De kosta jo fra 2.500 og oppover, hvis jeg husker riktig.

    Så da bare kjøpte jeg likegodt en Ipod, siden den ikke kosta så mye mer, enn de andre merkene.

    Og folk skrøyt så mye av de Ipodene, så da tenkte jeg, at jeg kunne like gjerne kjøpe en bra spiller, som jeg kunne ha en stund da.

    Så da bestilte jeg en sånn Ipod da.

    Så måtte jeg også kjøpte firewire-kort, eller hva det heter, til PC-en, på komplett da.

    For det mangla PC-en.

    Men da funka det.

    Så havna alle mp3-ene på Ipoden.

    Og jeg kjøpte også en Toshiba laptop, på Elkjøp, på Carl Berner, høsten 2003, for pengene jeg tjente, på ekstrajobbinga, på Rimi, sommeren 2003.

    Så da hadde jeg en stasjonær, og en laptop-pc.

    For mange folk på skolen, de hadde laptop, og skrev notater, i forelesningene osv.

    Så tenkte jeg at da kanskje hadde jeg skjønt mer av notatene jeg skrev ned da.

    Men men.

    Så jeg instalerte linux på den laptopen, i en dual-bot løsning.

    Så da laptopen starta, så kunne man velge om man ville bruke linux eller Windows.

    Så det var litt snobbete.

    Så jeg lærte en del linux da, av å installere på den laptopen osv.

    Men det var mye krøll med laptopen, så den måtte til reperasjon, på Elkjøp osv.

    Og jeg jobba fortsatt mye på Rimi.

    Og hun jenta, som var på gruppa vår, på skolen, året før, hun slutta.

    Og jeg var litt overarbeida, etter sommeren, på Rimi.

    Så jeg tok det litt slappt, det halvåret, på skolen.

    Men jeg lærte mer linux og sånn da, av å drive med den laptopen.

    Og jeg satt opp laptopen og den stasjonære pc-en i et trådløst nettverk.

    Så jeg lærte en del sånne ting.

    Men skolen gikk litt trådt, det halvåret.

    Men jeg hadde så mange fag, fra NHI, fra før.

    Og også et eller to fag, som var de samme, som de vi hadde på HiO, det halvåret.

    Så jeg bare roet det ned, og forberedte meg, på fjerde semesteret.

    Så tok jeg heller et ekstra fag, fjerde semesteret da.

    Så fikk jeg fortsatt ha studielån, tredje året.

    For jeg var ikke så mye forsinka.

    Så dro jeg til Sunderland da, og startet på tredje året, av bachelor computing der.

    Men da ble det mye krøll, med forsinkelser, av godkjenning av fag, fra HiO.

    Så studielånet ble fire måneder forsinket.

    Så jeg mistet kontrollen over mobilregning og noen smålån som jeg hadde i Norge.

    Så økonomien min gikk ad undas.

    Så det var takket være HiO, og lånekassa da.

    Og jeg mistet også kontrollen på studiene i Sunderland.

    Så det var jo artig.

    Så da bestemte jeg meg for å heller finne meg en jobb.

    Så da dro jeg til London, for å få meg leilighet og jobb da.

    For studieveileder, ved HiO, Frode noe, med lyst, krøllete hår.

    Han hadde en kamerat, fra Sunderland, som sa at det var så og si umulig for meg, å få en jobb i Sunderland.

    Jeg tenkte at jeg trengte en ekstrajobb, som jeg hadde i Norge.

    Men, i Sunderland, så var mat og bolig og t-bane og treningsstudio osv.

    Det var under halv pris av i Oslo.

    Så man klarte seg veldig bra, på vanlig studielån.

    Og nesten som en konge, med erasmus-stipend i tillegg.

    Hvis man fikk det.

    (Som jeg ikke fikk).

    I Sunderland.

    Men problemet var at jeg ikke fikk studielånet, før i januar.

    Enda studiet begynte i september.

    Og HiO lovte, våren 2003, at de skulle sende søknad til lånekassa.

    (Siden det var studium i utlandet, så anbefalte HiO meg, at de leverte søknaden for meg.

    En dame ved internasjonalt kontor, på Bislett.).

    Men det ble ikke gjort.

    Og HiO ville heller ikke godkjenne fagene mine.

    Enda de hadde en samarbeidsavtale med University of Sunderland.

    Så det må ha vært bare på pur f.

    At de ville lage krøll for meg i Sunderland.

    Så det var veldig ødeleggende, for da ville ikke lånekassa sende studielånet.

    Så det var helt uforståelig for meg, hva HiO drev med.

    Så det lurer jeg fortsatt veldig på.

    Det er sånn man kan ta opp i en rettsak, hvis man får kontrollen.

    For her har det skjedd noe snusk av noe slag.

    Våren 2004, så brukte jeg også mye tid, på en søknad, og to anker, om å få Erasmus-stipend.

    Men HiO, de bare tulla, og fant på kreative grunner, for å ikke gi meg Erasmus-stipend, enda jeg hadde veldig bra karakterer.

    Så hva de dreiv med der.

    Det veit jeg ikke.

    Men det var ikke riktig i hvertfall, at dem skal tulle sånn med folk.

    Så det vil jeg gjerne at de skal forklare i en rettsal, eller noe, hva dem dreiv med der.

    Men Fylkesmannen i Oslo og Akershus, er visst av en annen mening.

    De nekter å gi meg fri rettshjelp-støtte, enda jeg har sendt dem masse dokumenter og forklaringer, om hva som har skjedd, siden 2003.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 2005. (In Norwegian).

    Nå ble jeg jo forsøkt drept på gården til dama til onkelen min, på bursdagen min, 25. juli 2005, i Larvik.

    Så dro jeg til Liverpool, via Kristiansand, Hirtshals og Amsterdam osv.

    Jeg endte vel opp i Liverpool, rundt 30. juli.

    Jeg prøvde å dra til Sunderland, for å fortsette å studere der, men jeg overhørte noe på Metroen (t-banen), mellom Newcastle og Sunderland, som fikk meg til å ombestemme meg.

    Jeg var litt stressa pga. det her drapsforsøket osv.

    Jeg begynte å gå tom for penger, så jeg slutta å bo på hotell, på Travellodge osv., men heller på hostell.

    For det kosta bare 15 pund, pr. dag.

    Så i begynnelsen av august, så flytta jeg inn på hostellet i Liverpool, som var off Hardman St.

    International Inn, heter det vel.

    Der bodde jeg i ca. to-tre uker, før jeg fikk meg rom i et bofelleskap, i Walton, i slutten av august 2005.

    Så sånn var det.

    Jeg prøvde jo å få meg jobb og sånn, siden jeg var tom for penger.

    Og å ringe Kripos om det her mordforsøket osv.

    (Det var omtrent som et jaktlag, som kom etter meg, som jeg klarte såvidt å komme meg unna).

    Men men.

    Men Kripos gadd ikke engang å ringe tilbake.

    Men da satt jeg i loungen da, på hostellet, og så på TV og leste avisa osv. da.

    Jeg var i Lidl i London RD., og kjøpte frossenpizza og noen billige ølbokser osv., for å prøve å stresse ned litt, og være litt sosial da, på hostellet.

    For hvis jeg bare hadde sitti der som en idiot, så hadde jeg vel blitt hivd ut ganske raskt.

    Så sånn var det.

    Så da ble jeg kjent med en dame fra New Zealand, da jeg lagde pizza, og seinere i loungen da.

    Så ba hun meg med ut på bursdagen hennes.

    Sammen med to damer fra hostellet.

    To australske damer, tror jeg.

    De drakk guinness, eller noe mørkt øl, på den første puben, en eller to av de, så jeg følte meg litt dum.

    Så endte vi opp på the Camel club, eller noe.

    Og jeg følte meg litt dum, med de her australske og New Zealand-damene, så jeg ble ganske full.

    Så jeg husker jeg hørte hun fra New Zealand begynte å bable om at jeg hadde ødelagt bursdagen hennes osv.

    Så jeg ble nok litt full.

    Jeg var nok fortsatt preget av det her mordforsøket osv., noen uker før.

    Så sånn var det.

    Hun ene australske, hun så ut som hun i Futurama, som har to øyne, og er fra Mars, eller noe.

    Jeg kalte henne Leela, i fylla, men hun het noe het annet.

    Hun var fra Perth, i Australia vel.

    Så, en dag eller to seinere.

    Så møtte jeg tre svenske damer, i loungen der, på hostellet.

    Jeg spillte biljard med en av dem, som var ganske fin.

    Jeg spillte også biljard med hun Leela-dama.

    Men jeg tapte vel stort sett, mener jeg å huske.

    Så skulle jeg på byen med de her tre svenske damene da.

    Da begynte det å bli litt rutine, å bli kjent med gjestene der, og feste osv.

    Jeg gikk også ut med ei annen australsk dame, som het Margo, eller noe, som seinere begynte på Arvato, på Hannahs, da også en irsk kar på hostellet blei med.

    Men men.

    Men da jeg skulle gå ut med tre svenske damene da.

    Så dukke hun Leela-dama opp igjen.

    På kjøkkenet på hostellet der.

    Så da måtte jeg nesten prate med henne, siden hun hadde jeg prata med på byen og spillt biljard med osv.

    Så da måtte jeg få telefonnummeret, til de svenske damene.

    For da skulle jeg ringe dem seinere.

    For hun så så rar hun, ut Leela-dama, eller hva hun het.

    Hun var på besøk i Liverpool, hos en venninne som bodde her med en brite vel.

    Noe sånt.

    Det var litt uklart hva hun skulle jobbe med osv. vel.

    Men samme det.

    Hun var vel ikke på ferie, men skulle flytte kanskje til USA og sånn og vel.

    Noe sånt.

    Så hun var vel ikke så etablert i Perth, fikk jeg inntrykk av.

    Men men.

    De svenske damene, de tok litt hevn vel, fordi jeg begynte å prate med hun australske dama.

    Så jeg så ikke noe mer til de, untatt en gang i gangen der, dagen etter, eller noe.

    De skulle vel til Cornwall, eller hva det heter.

    Etter Liverpool da.

    Så kom jeg på det, at kanskje jeg har telefonnummeret dems, på mobilen enda.

    Jeg bare tenkte litt tilbake.

    For den mobilen, den kjøpte jeg en av de første dagene, i Liverpool.

    På Carphone Warehouse, opp mot Tesco der, fra Church St., den Carphone Warehouse-butikken, som er nærmest Lord St.

    Jeg hadde kjøpt en engelsk mobil, i London, i februar 2005.

    Men den ble liggende, i den lille hytta, eller skjulet, som jeg bodde i, på gården til Martin og Grethe, på Løvås i Kvelde.

    Sammen med klærna mine og vitnemål osv.

    For jeg måtte bare stikke av, for det kom noen folk etter meg, med våpen og hunder osv.

    Så jeg måtte kjøpe ny mobil, for den norske mobilen jeg hadde med, den var vanskelig å toppe opp, fra England.

    Det var vel en Netcom kontantkort-mobil, hvis jeg husker riktig.

    Men men.

    De var visst fra Linkøping, eller noe, de damene.

    De er sikkert gift og sånn de nå.

    Snart bestemødre sikkert.

    Bare fleiper.

    Jeg tror ikke jeg gidder å ringe.

    Men jeg kan sende en tekstmelding.

    Linköping, heter det vel.

    Skal vi se om hun har samme mobilen enda.

    Det var ikke hun jeg spillte biljard med, som jeg fikk telefonnummeret til, men hun høyeste av dem tre vel.

    Men men.

    Skal vi se om hun er på telefonen enda.

    Der ja.

    Jenny, heter hun, fra Linköping.

    0046701756266.

    Så får vi se da.

    ‘Hei det er Erik Ribsskog fra Liverpool. Jeg spilte biljard med
    dere i 2005. Bare gikk gjennom telefonnummerne på mobilen. Var
    det fint i Cornwall? Erik’.

    Så får vi se om de har bytta telefonnummer.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Inett-flashback til år 2000: To av fem hester som Stein Erik Hagen lot prinsesse Märtha disponere i kampen for å komme til OL i Sydney, slaktet. (N).

    Fem «Rimi-hester»

    Stein Erik Hagen lot prinsesse Märtha Louise disponere fem hester i kampen for å komme til OL i Sydney. Nå er to hester slaktet. To er solgt. En står skadet på stallen til Märthas kjæreste i Belgia. Og Märtha sitter på VIP-tribunen i Sydney:

    ** Den erfarne OL-hesten Countryman var den første av prinsessens Rimi-hester som ble solgt.

    ** Den unge og urutinerte tyske hoppa Dominique og den erfarne engelske hesten Thirty Something ble syk og endte sine dager på slakteriet.

    ** Nå er også millionhesten Hiaros – som ble betegnet som prinsessens «horse for the future» solgt. Den skal ha kostet rundt åtte millioner kroner da den ble kjøpt til Märthas bruk.

    ** Det betyr at Halanta – en nederlandsk hoppe med internasjonal erfaring – er den eneste hesten som er igjen i avtalen mellom prinsessen og Stein Erik Hagen. Hesten står nå skadet på stallen i Belgia og skal etter det VG får opplyst, settes over i avl.

    Den andre hesten som kong Harald i fjor kjøpte til prinsessen, White Walker,- står på stall i Norge.

    http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=8474205

  • Flashback til våren 2005. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til påsketider 2005 her.

    Da jeg hadde dratt til gården til dama til onkelen min, i Kvelde i Larvik, etter at jeg hadde vært noen uker i Paris og Frankfurt osv., etter å ha studert et semester på Univeristy of Sunderland.

    Etter å ha overhørt, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, i Oslo, i desember 2003.

    Da sendte jeg melding til søstra mi, Pia, på toget, til Larvik.

    Hun kontakta Martin, som henta meg på Larvik togstasjon.

    Jeg overhørte noen taxisjåfører, som sa at ‘vi må ikke si det her til mafian’.

    Så dukka Martin opp, med noe japansk varebil, eller pickup, var det vel.

    Men men.

    Så ringte jeg søstra mi, og Axel, halvbroren min.

    Så kom de med toget, jeg tror det var samme dagen.

    Først fortalte jeg om det her mafia-greiene, til onkelen min.

    Så fortalte jeg om det på telefon til Axel og Pia, og fikk de til å ta toget til Larvik, hvor onkelen min henta dem.

    Så fortalte jeg om hva som hadde skjedd da, til Pia og Axel samtidig.

    Mens Martin var der.

    Og da begynte Axel, og si sånn, at ‘du gjentar deg selv hele tiden’.

    Og sånne ting.

    For å få det til å høres ut som om jeg var forrvirret omtrent.

    Men jeg fortalte jo litt på telefon, tidligere den dagen, for å få de til å ta toget til Larvik.

    Og så begynte jeg å forklare på nytt igjen, når vi var samlet der, på gården til Martin og Grethe.

    Og da sa Axel, at jeg gjentok meg hele tiden.

    Og sånne ting da.

    Enda jeg bare begynte å forklare på nytt.

    Søstra mi, sa det, at jeg ikke gjenntok meg hele tida.

    Nå har jo Axel hatt problemer med å ha gått på spesialskole, og med MBD osv.

    Så jeg trodde det var derfor han agerte som en idiot omtrent.

    Men det kan jo ha vært, at han prøvde å ødelegge for min forklaring.

    Sånn at søstra mi og Martin, ikke skulle høre på hva jeg sa.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til sommeren 1981. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til 1981 her.

    Fra 1979, så bodde jeg jo i Hellinga 7 B, på Bergeråsen.

    Og i 1980, så flytta fattern ned til Haldis.

    Jeg var ofte i Larvik, og besøkte muttern, så da pleide jeg å få noe lommepenger.

    Av fattern da, til toget osv.

    Og jeg samla også frimerker, og da fikk man lov til å ha en liten flaske med bensin, for å sjekke om det var vannmerke på frimerkene.

    Sånne flasker kunne man kjøpe på apoteket.

    Og de flaskene kjøpte jeg hele tida.

    For jeg hadde også en annen hobby, ved siden av å samle frimerker.

    Det var at jeg pleide å lage noe jeg kallte ‘bomber’.

    Jeg klarte også å tenne på vegg-til-vegg teppet, hos fattern, før han flytta til Haldis.

    En helg han ikke var hjemme.

    Det var nok høsten 1979, eller noe.

    Det var en tordivel utafor.

    På utelyset.

    Så skulle jeg skremme bort den, for jeg var aleine hjemme osv.

    Så helte jeg noe bensin i en skål.

    Og tente på det.

    Og skulle ta med skåla ut på trappa da, og skremme bort tordivelen.

    Men det her ble varmt da.

    Så jeg klarte ikke å holde skåla ordentlig.

    Så det begynte å skvette bensin ut på vegg-til-vegg teppet.

    Så jeg måtte tråkke oppå teppet, eller hva jeg gjorde, for å slukke det her da.

    Så kom fattern hjem.

    Dagen etter.

    Med to andre, tøffe karer.

    De samme karene, som var innom et par-tre år før vel.

    Og da måtte jeg øve i 6-gangen.

    Og at 6 x 6 var 36.

    Det var viktig.

    Så jeg kunne litt ganging, før vi lærte om det, i første klasse, på Østre Halsen skole, i Larvik.

    For fattern hadde lært meg noe av 6 gangen.

    Men, jeg skjønte egentlig ikke ganging.

    Fattern bare lærte meg svara.

    Så huska jeg det i hue, at seks ganger seks, var trettiseks da.

    Men jeg skjønte ikke helt opplegget.

    Plussing skjønte jeg nok.

    Men hva ganging egentlig var.

    Det forklarte ikke fattern.

    Han forklarte bare hva svaret på regnestykkene var.

    Så måtte jeg memorere dem da.

    Så kom det to høye, mørke, tøffe karer.

    Så måtte jeg svare riktig på gangestykkene da.

    Og da var jeg flink osv.

    Så ble alle fornøyde.

    Da var jeg kanskje 5-6 år, og var på besøk hos fattern, en sommerferie, eller noe, i Hellinga.

    Så da vi lærte om ganging, på skolen, i 77/78.

    Så visste jeg hva 6 x 6 var.

    Men 1 x 2 osv., det skjønte jeg ikke helt, med en gang.

    Før frøken forklarte det da.

    For jeg var flink i plussing og sånn og.

    Så jeg var ferdig med plussing og sånn, før vi hadde hatt om ganging i timen da.

    Så derfor var det at jeg ble litt som et spørsmålstegn, da jeg så gangetegnet, i matteboka, for første klasse.

    Det var ikke dette tegnet, x.

    Men dette tegnet .

    Som dem brukte i matteboka vår.

    Hvis jeg husker riktig.

    Jeg ble forresten først ferdig, med matteboka, våren 78, i klassen vår, 1. klasse, på Østre Halsen skole.

    Så da ble de andre imponert husker jeg.

    Så kanskje jeg skulle skrive det på CV-en.

    Vi får se.

    Bare fleiper.

    Men, de samme folka, kom innom, den helga fattern var borte.

    Det kan ha vært våren 1980 og.

    Like før fattern flytta ned til Haldis.

    Hvis det ikke var høsten 79.

    Det er mulig.

    Og da begynte jeg å grine, siden det dukka opp tre voksne mannfolk, i leiligheten, og jeg hadde vært aleine der hele helga, var det vel.

    For, jeg hadde jo drivi og brent på teppet.

    Så jeg regna med å få kjeft for det.

    De løp nesten inn i leiligheten.

    Som om de skulle kidnappe meg, eller noe.

    Så jeg stod ved vinduet.

    Jeg klarte å hive meg raskt ut av vinduet, hvis det ble nødvendig.

    Det hadde jeg gjort en gang før.

    Men det er en annen historie.

    Det får jeg ta en annen gang.

    Vi får se.

    Men da ble dem fornøyde, når dem så at jeg hadde brent på teppet.

    Så blei dem blide.

    Så flytta fattern ned til Haldis, ikke så lenge etter.

    Så sånn var det.

    Men jeg lagde også noe jeg kallte ‘bomber’.

    Og det var et sånt engangs plastglass.

    Så kjøpte jeg krutt og sånn, for lommepenger, når jeg besøkte muttern, i Larvik.

    Så helte man litt sånn frimerke-bensin, nederst i glasset.

    Så tok man en sånn hatt, som ble en slags slange, hvis man tente på, som man fikk kjøpt i morro-butikker.

    Og så tok man kruttlapper, til lekepistol.

    Og noe papir.

    Så bensinen trekte inn i papiret, eller noe.

    Så tok man papir over toppen av engangsglasset.

    Og så tok man et stjerneskudd, og trykte gjennom papiret, og ned i bunnen av glasset.

    Så tok jeg de ‘bombene’ ut, på utsida av Hellinga 7 B da.

    Og da tror jeg til og med Aina og broren hennes, fra Leirfaret, kom for å se på.

    Dette var vel våren 1980, kan jeg tenke meg.

    Så det var litt artig da, med kruttlapper som lagde masse lyder.

    Og det holdt på i et par minutter.

    Så på slutten, så kunne man se den slangehatten da, at den vokste opp av restene av glasset, en sånn hatt, som ble som en slange omtrent.

    Men men.

    Men i 1981, om sommeren, så flytta jeg til Leirfaret 4 B.

    For fattern sa vi trengte mer plass i klesskapene osv.

    Det var ikke plass til alle klærna, i skapene osv.

    Og jeg hadde jo to roms leilighet jeg da, i Hellinga.

    Men jeg fikk tre roms leilighet, i Leirfaret da.

    Med ordentlig hage.

    Som man kunne spille fotball i.

    Så skulle fattern ha stor innflyttingsfest der.

    Enda han ikke skulle bo der sjæl, men fortsatt skulle bo nede hos Haldis.

    Noen dager før festen, så kom Karl Fredrik Fallan, fra klassen og Ulvikveien, innom.

    Han ville brenne sånn bensin osv.

    Jeg var ikke så hypp på det.

    Men siden han maste sånn.

    Så tente jeg på noe frimerke-bensin, i en skål, eller noe da.

    Bare for at han skulle få vilja si.

    Det var ikke noe big deal liksom.

    Jeg hadde gjort det hundre ganger før.

    I hvertfall tjue.

    Noe sånt.

    Og jeg var vel litt lei av det bensingreiene.

    Det var ikke så artig i 1981, som det var i 1980 osv.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men så sparka Karl Fredrik frimerke-bensin flaska overende da.

    Det var en lita flaske, med en desiliter bensin i kanskje.

    Noe sånt.

    Den varte i mange år, hvis du brukte den til å sjekke vannmerker, på frimerker.

    Men jeg kjøpte vel kanskje en 5-6 sånne flasker, på et år.

    Det er mulig.

    Eller 2-3 kanskje.

    Noe sånt.

    Så rant jo all bensina ut da.

    Så begynte det å brenne på plenen.

    Og fattern skulle ha fest der, i hagen, med 30-40 gjester, eller noe, på lørdagen, samme uka.

    Og det her var kanskje tirsdag eller onsdag, eller noe da.

    Noe sånt.

    Så var det en bekk, som rant på grensa til hagen, mot sosialboligene, hvor Rikhardt og Lisbeth og en familie som het Vaage, eller Våge, bodde.

    Faren til Lisbeth og Rikard, var tyskerunge, husker jeg fattern sa.

    Og, jeg spillte Beatles en gang.

    Jeg hadde kjøpt Beatles samlealbum, på postordre.

    Og da dukka han faren dems opp i vinduet, og digga Beatles da.

    Det så rart ut, synes jeg.

    Men hadde noen kamerater der, og dem synes det var rart og.

    Om det var Petter og Christian, eller hvem det var.

    Noe sånt.

    Men da var nok jeg litt bortskjemt.

    Som hadde bedre stereoanlegg, og musikk, enn naboen da, som var voksen osv.

    Men men.

    Men da lurte jeg på hvordan jeg skulle få slukka den her bensinbrannen da.

    Så jeg begynte å sparke den flaska, over plenen.

    Og ned i bekken.

    Og da slukka brannen i flaska.

    Karl Frederik sa senere, at han hadde sparka til flaska, for at det ikke skulle begynne å brenne i flaska.

    For da ville flaska eksplodert.

    Men jeg syntes det hørtes rart ut.

    For jeg kunne ikke se, at det var noen fare, for at det skulle begynne å brenne nedi flaska.

    Den flaska stod et stykke unna, den skåla osv.

    Så Karl Fredrik gura litt der gitt, vil jeg si.

    Så måtte jeg hoppe oppå der det brant.

    Det brant da i en stripe, over hele plenen.

    Mest der Karl hadde sparka til flaska.

    Men også her og der, ganske jenvt, i retning bekken da.

    For jeg trengte vel en fire-fem spark, for å få flaska i bekken.

    For det var noen meter da.

    Så jeg hoppå oppå de her brannene.

    Så slukka de etterhvert da.

    Men det så litt brent ut der.

    Så jeg tenkte jeg kom til å få kjeft, av fattern.

    Men jeg fikk med Karl, og henta masse grass, ved Ulviksletta.

    Sånn vill-grass, eller hva man skal kalle det.

    Så klipte jeg dem høye grass-greiene, i mindre biter.

    Og da så det ikke så ille ut.

    Den svarte flekken, der Karl hadde tuppa overende frimerke-bensin flaska.

    Og så samla jeg sammen Jørn og Steffan og Daniel kanskje.

    Og noen lokale folk, på nedre feltet på Berger, som var kameratene til Petter og Christian egentlig.

    Eller kameratene til Christian egentlig.

    Men jeg ble kjent med alle folka omtrent, på nedre, i 1979 eller om det var fra 1980, da jeg ble kamerat med Petter og Christian da.

    Så da samla jeg sammen en 4-5 folk fra nedre.

    Dem var sånn et par år yngre enn meg, for Christian var et år yngre enn meg, og Petter var et år eldre enn meg.

    Og kameratene til Christian, Jørn og Steffan og Daniell og dem, var sånn ett år yngre enn han vel.

    Noe sånt.

    Men jeg gikk greit med dem, for dem var vant til meg, og jeg var ikke sånn bølle, jeg var vel vanlig.

    Jeg dreiv ikke å kødda med folka der.

    Og jeg var jo ganske ny der, på Bergeråsen, så jeg kunne egentlig ikke kødde så mye heller, uansett om jeg ville.

    For da hadde jeg sikkert fått alle mot meg.

    Men jeg var ikke sånn i Larvik heller, at jeg kødda med alle mulige.

    Jeg gikk vel greit overens med de fleste.

    Untatt noen folk som skulle mobbe osv. da.

    Men det ble man vant til etterhvert.

    Så spillte vi fotball, i et par timer kanskje da.

    Og jeg klipte vel noe mer sånn gress, som jeg fant på Ulviksletta.

    Eller like ved.

    Og da så hagen helt fin ut.

    Litt mer slitt kanskje.

    Men ingen nevnte noe om noe bensin, eller brenning e.l., på festen, på slutten av samme uka.

    Men hvorfor Karl Fredrik Fallan, skulle begynne å tuppe overende den bensina.

    Det syntes jeg var litt rart.

    Men man kan ikke skjønne alt.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå tenkte jeg tilbake til 80-tallet på Bergeråsen her.

    Og jeg tenkte på bestemora mi Ingeborg osv., som bebreider meg, at søstra mi, i Oslo, begynte å vanke sammen med litt dårlig selskap, og fikk en unge med en somalier som ikke var noe ansvarlig far osv.

    Mens hun bodde på Ungbo, hvor jeg også bodde, og hvor jeg fikk ordna henne et rom da.

    Etter at hun de første månedene fikk bo på rommet mitt.

    Bestemor Ingeborg, tror kanskje at Pia ble villstyrlig da, mens hun bodde hos meg i Oslo.

    Men nå tenkte jeg tilbake til 80-tallet, mens Pia bodde hos fattern og dama hans Haldis, i Havnehagen.

    Jeg bodde jo i Leirfaret aleine.

    Og der ville ikke Pia bo, etter at hun flytta til Berger fra Larvik, for muttern klarte ikke å ta seg av henne lenger.

    Pia rømte hjemmenfra.

    Til en dame, som ringte politi eller barneværnet eller noe.

    På Tagtvedt i Larvik.

    Så ble hun boende hos fattern i Havnehagen da, frem til 1989, da hun bodde noen måneder hos meg i Leirfaret, før fattern solgte huset, sommeren 1989.

    Men fra 83, var det vel, så bodde hun hos fattern og dem i Havnehagen.

    Og en gang, da hun var sånn 16 år, tenker jeg.

    Da hadde hun og ei jente som ble kallt Tina Turbo.

    Hvis det ikke var Eva Olsen.

    Da hadde de sitti på med en gutt fra Svelvik, som ikke hadde lappen.

    Og dem hadde kjørt ut av veien, ved Grunnane, mellom Svelvik og Berger.

    Og knekt en lyktestolpe, sånn at strømmen gikk i Svelvik, var det vel.

    Noe sånt.

    Og jeg var mer sånn, at jeg satt hjemme og drev med data, eller spillte fotball med Berger IL, eller var ute med båten og sånn.

    Jeg var vel ikke sånn ungdomskriminell, eller noe.

    Jeg var litt kleptoman en periode da.

    Da jeg var sånn 15-16 år osv.

    Men jeg la det av meg, da jeg flytta til Oslo, som 19-åring.

    Og da jeg gikk på skole i Drammen som 18-åring.

    Men jeg var ikke sånn at jeg røyka og sånn.

    Og jeg synes ikke det var så artig å drikke heller.

    Men jeg syntes musikk, og parabol-tv, og nye rambo og rocky og mad-max-filmer og sånn var kult.

    Og å dra ut med båten på fjorden, og å dra på ferie til England, på språkreise om sommeren, og andre ferier, og engelsk fotball osv.

    Det syntes jeg var kult.

    Og jeg festa litt i England da.

    Så det var ikke sånn, at jeg bare satt hjemme, f.eks. da jeg var på språkreise i Brighton, da var jeg alltid ute om kveldene.

    Men på Bergeråsen, så var det ikke så mye å gjøre, så da satt jeg mye hjemme og dreiv med data og så på sport på TV og sånn.

    Tremenningen min i Lørenskog, Øystein, han skaffa de nyeste dataspillene, og de nyeste action-filmene osv., så da ble jeg litt populær faktisk, de siste årene jeg bodde på Bergeråsen.

    For da var det noen som skulle låne filmer osv.

    Så sånn var det.

    Men søstra mi, bodde jo nede hos fattern og Haldis.

    Så hva som foregikk i det huset der, det vet jeg ikke.

    Jeg bodde jo i Leirfaret.

    Og bestemor Ågot, var vel den i familien, som jeg kom best overens med.

    Og hun var snill og gudfryktig osv.

    Ihvertfall kristen.

    Og hun var veldig opptatt av hva som gikk ann å gjøre osv.

    Og at man måtte ikke gjøre sånn og sånn.

    Men hun begynte å bli litt senil, og hadde vel ikke gått så mange år på skole.

    Så det var like mye hun som hørte på meg noen ganger, som omvendt, nesten.

    Det var ikke sånn at jeg hørte på alt hun sa, uten å vurdere det liksom.

    Men etterhvert, så klarte jeg meg mest selv.

    Og lagde mat selv og sånn, på Bergeråsen.

    Selv om det gikk mye i Pizza Grandiosa osv., det må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    En av de som pleide å låne filmer av meg, som jeg kopierte av Øystein.

    Fatter fikk tak i et videokamera, på en eller annen måte, og jeg hadde video, først en som fattern kjøpte, og så en jeg kjøpte selv, da jeg begynte å jobbe på CC, i Drammen, i 88.

    En som oftest pleide å låne filmer, det var Ole Tony Bergum. Eller om det skrives Ole Tonny.

    Noe sånt.

    Og det året jeg jobba og gikk på skole i Drammen.

    Det var 88/89.

    Da var jeg innom vannsengbutikken, til fattern og Haldis, på Strømsø i Drammen, etter skolen.

    Og da var Christell der, dattra til Haldis.

    Hu må ha gått på Sande VGS. det året der, vil jeg tippe.

    Det var første året hun gikk på videregående, siden hun gikk to år under meg.

    Hun gikk på almenn, selv om hun vel ikke gikk for å være så smart.

    Men hun skrev en særoppgave, om Australia, året før, tror jeg det var.

    Og da måtte jeg skrive den inn på skrivemaskin.

    For det hadde ikke hun.

    Men jeg gikk på handel og kontor, så jeg hadde en nerdete casio skrivemaskin.

    Men det var vel kult å ha sånn skrivemaskin da, syntes jeg, med minne osv., fordi det var i 1986, eller noe, som jeg kjøpte den, da jeg fikk stipend.

    Noe sånt.

    Så da måtte jeg skrive inn særoppgave om Australia da, på Casio skrivemaskin.

    Og da fikk Christell M, eller noe, tror jeg.

    Så det innholdet var ikke dårlig, på den oppgaven.

    Så hun er nok ikke så dum egentlig, som hun kanskje virker noen ganger.

    Noe sånt.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Men da fortalte Christell meg, at skolebussen, som hun satt på.

    De hadde kjørt forbi en bil, på vei fra Sande til Berger, like ved Nesøya der, eller hva det heter igjen.

    Der hvor Herodes Falsk har sommersted, mener jeg å ha lest i avisa.

    Det er en øy, hvor de har en vei som er bygget opp, i fjorden, et par hundre meter vel ut til den øya.

    Bjerkøya, heter det vel.

    Det er en kiosk også der, ved hovedveien, der hvor den veien går ut til Bjerkøya.

    Hvis ikke kiosken er konkurs nå da.

    Sånne kiosker som det, har det vel blitt færre og færre av, opp gjennom årene, så det er mulig den kiosken er stengt nå.

    Hvem vet.

    Det er en slags bro, under den veien.

    så hvis man har en lav båt, så kan man kjøre under den veien.

    Det prøvde jeg en gang, med båten til Øystein og dem, da vi kjørte til Sande, for jeg måtte kjøre båten, for Øystein, tremenningen min, var ikke så vant til å kjøre båt, mens jeg hadde kjørt båten til Haldis, før den ble vraka, i en høststorm, på 80-tallet.

    Men men.

    Så det går ann å kjøre under den veien.

    Det fant vi ut, da vi skulle besøke Kjetil Holshagen, som vi pleide å vanke med på Bergeråsen.

    Men han flytta til Sande, Dunihagan, eller noe, i 87, eller noe.

    Så da kjørte vi båten til Sande da.

    Og det var ganske langt egentlig med båt.

    Lengre enn man tenker seg.

    For det er ikke så langt med bil.

    Men med båt, så går det treigt.

    For båten går jo ikke like raskt som bilene.

    Så det er faktisk kortere vei til Holmestrand, mener jeg å huske, med båt, fra Berger, enn det var til Sande.

    Men med bil, så er det dobbelt så langt til Holmestrand.

    Det høres kanskje rart ut, men sånn er det bare.

    Men Ole Tony, han var dau, sa Christell.

    For dem hadde sett bilen, fra skolebussen.

    Så det var ikke så artig.

    Han gikk i klassen min fra 79 til 86, var det vel.

    Så selv om han ikke var bestekameraten min eller noe.

    Så var han vel en av de mer normale i klassen, må jeg vel si, når jeg tenker tilbake.

    Selv om jeg kanskje kødda litt med noen av filmene jeg spilte inn til han, med trackinga osv., som det var på video-spillere da.

    Og han ble vel litt kødda med, av Odd-Einar og sånn, i klassen.

    Så han var litt mobbeoffer kanskje, nesten på samme måte som meg.

    At folk dreiv og kødda og sendte meldinger osv.

    Noe sånt.

    Hvertfall Odd Einar kødda med han, hvis jeg husker riktig.

    Selv om jeg ikke husker om Ditlev og Odd Einar kødda med han.

    Men alle de tre kødda med meg, og Karl Fredrik noen ganger, og Erik Ree osv.

    Så jeg fikk min del med kødding jeg og.

    Men Ole Tonny, han hørte jeg sjelden noe kødding fra.

    Så han var vel faktisk en av de mer normale i klassen.

    Selv om jeg aldri var bestekamerat med han.

    Så var det ikke noe kult å høre Christell fortelle at han hadde daua da.

    Så sa jeg, at jeg ikke trodde det var sant.

    At Christell hadde misforstått.

    Men da sa hu, at folka som hadde gått i klassen min og sånn, var det vel, hadde sagt det på bussen, at Ole Tonny hadde daua i ulykken, da han kjørte av veien da.

    Så da skjønte jeg, at hun hadde skjønt det riktig.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var i det hele tatt ganske mange som daua de årene jeg bodde på Bergeråsen, av ungdommer osv.

    En som het Stenberg vel, han løp utfor et stup en kveld var det vel, og daua.

    Ole Tonny, kjørte ut og daua.

    Eirik Furuheim, kjørte av veien, og da kunne storebroren til Karl Frederik, se inn i hjernen hans, fikk vi høre.

    Så trodde Carl, eller Karl, at da hadde han blitt hjerneskada, eller noe.

    Så vi skeptisk til han da, da han kom tilbake fra sjukehuset.

    Men han var egentlig grei da, tror jeg.

    Jeg lånte luftgevær av han, en gang.

    Jeg og Ulf Havmo.

    Da var på verkstedet til fattern, på Sand.

    Og da var det noen fra byen, enten Oslo eller Drammen, på ei hytte, som ringte noen, så kom det noe helikopter over hue på vårs.

    Så da glemte vi geværet ute.

    Ulf sa han satt det i hjørnet på verkstedet.

    Så fant ikke jeg det.

    Så var det på hjørnet, utafor verkstedet.

    Så da hadde luftgeværet rusta.

    Men Eirik Furuheim, eller Erik Furuheim, eller hva han het.

    Han ble ikke sur engang.

    Så han var egentlig ikke så ille, selv om han hadde vært i bilulykke, mener jeg å huske i hvertfall.

    Men men.

    Mer da.

    Ole Tonny daua ja.

    Han yngste sønnen til Ruth Furuheim, han døde, i hagan til Christian og Petter Grønli, i 79, eller 80, var det kanskje.

    Da de lagde snøhule, og den fallt over han, da Petter og Christian var inne og spiste middag.

    Så Tove, mora dems, ga ikke middag til han sønnen til Ruth Furuheim.

    Enda jeg, jeg fikk ofte mat hos dem.

    Så det var litt rart.

    For jeg ble kamerat med Petter og Christian, etter at han sønnen til Ruth døde da.

    For da flytta jeg dit fra Larvik.

    Men mora dems, Tove, hu døde også, i 81, eller 82, eller noe.

    Noe sånt.

    Og det var også en gutt som døde, som fallt i fjorden, fra fjellet ved Ulvika, eller om det var lengre bort mot Berger.

    Og kattene mine, som jeg hadde da jeg bodde i huset i Leirfaret aleine.

    De ble borte hele tida.

    Enda jeg sørga for at dem fikk mat osv.

    Så det var litt rart, hvorfor alle kattene døde.

    Men fattern sa at kattene klarte seg ute, når de var et par måneder gamle, mente han.

    For kattene nede hos Haldis gikk ute aleine.

    Men den katten så vi aldri igjen.

    Det var vel den andre katten jeg hadde det da.

    Like etter at den første katten, fra Larvik døde.

    Så var det en katt som het Tiger, også en av kattungene til Susi, katten til Christell.

    Den levde litt lengre enn den andre, men den døde den og.

    Så var det den fjerde katten.

    Den het Kitty, sa Christell.

    Den ble vel nesten to år kanskje, så døde den og.

    Den fikk jeg da den egentlig var for ung til å være borte fra moren sin.

    Så den måtte jeg roe ned, hele dagen og natta, den første tida jeg hadde den.

    Men den drakk melk av en skål da, eller skje, var det kanskje.

    Så det gikk greit.

    Men den var nok litt for ung, til å være borte fra moren sin.

    Men det var sommerferien.

    Og da gikk det ann å passe på katten da, siden det ikke var skole osv.

    Men etter at den også døde, med at noen hadde slått istykker kjeven, og tarmen hang ut osv.

    Fattern fant katten, og sa den hadde blitt overkjørt av moped.

    Det var rart at katta ikke dukka opp, da jeg ropte, syntes jeg.

    Men den var der, da fattern kom opp fra Haldis, i et eller annet ærend.

    Men etter at den katta også måtte bli avlivet, hos dyrlegen, da ville jeg ikke ha fler katter.

    Da ble det litt mange katter som døde.

    Det var slitsomt, for man ble jo knytta til de kattene.

    Fordi jeg bodde jo aleine i det huset, så når man da hadde katt, så ble jo det litt selskap da nesten.

    Selv om det ikke var som at et menneske bodde der.

    Så var det i hvertfall en katt som man ga mat til og ropte på, for å komme hjem om kvelden osv.

    Så det var jo bedre enn ikkenoe liksom.

    Men det var så slitsomt siden de døde hele tiden.

    Og ingen av de døde naturlig.

    Men de tre første, bare forsvant.

    Fettern min Tommy, fant den første, etter noen måneder, og sa den katta, Pusi, hadde blitt kjørt over av en bil, og at noen hadde hivd den ti meter ned en skråning.

    Ved bussholdeplassen ved gamlehjemmet.

    Men jeg så ikke noe skader på katta.

    Så jeg syntes det hørtes rart ut.

    Så hva som skjedde, det veit jeg ikke.

    Den andre katta, Pusi 2, den ble borte etter en uke, eller noe, for fattern sa den klarte seg ute, da vi skulle kjøre bort på Sand, eller til Oslo, eller noe.

    Så fikk jeg ikke ta med katta.

    Den tredje katta, Tiger, den ble vel bare borte, tror jeg.

    Etter noen måneder vel.

    Mens den fjerde katta, den levde et år, eller to, før fattern fant den på terrassen da, med kjeven knust, og med tarmen hengende ut.

    Eller det var vel jeg som så det.

    Fattern sa bare at katta var på verandaen da.

    Men han la ikke merke til, at katta var skada.

    Det var det jeg som så.

    Enda jeg så jo det med en gang, at kjeven var knust osv.

    Tenna stod vel vanlig, men kjeven hadde løsna fra tannraden da, så den kjeven hang under tenna.

    Men det gikk ann å fikse, det kunne katta overleve, sa dyrlegen.

    Men han dyrlegen i Sande, han var en litt eldre kar.

    Så han så ikke det med en gang, at tarmen også hang ut.

    Så jeg måtte vise han det.

    Og da skjønte jeg på at han, at da ble det vanskelig.

    Da måtte katta på dyre-sykehus, osv.

    Men det orka ikke jeg.

    Med fattern osv.

    Som egentlig ikke likte katter.

    Han ville jo at den to måneder gamle kattungen, Pusi 2, at den skulle gå aleine, rundt huset, mens ingen var hjemme.

    Altså den fikk ikke være inne.

    Så den ble borte.

    Og da å få til det, at fattern betalte mange tusen, for at katten skulle være på dyre-hospital.

    Og kanskje ikke overleve alikevel.

    Og at det skulle ta tid fra skole osv.

    Nei, det ble litt for mye styr osv.

    Da ville nok folka på Bergeråsen, trodd at vi var gærne, hvis vi brukte mange tusen, på en katt, på sykehus.

    Så da ble det til, at jeg sa at han skulle bare avlive katta.

    For det ble nok bare tull, med sånn dyrehospital osv.

    Jeg tenkte vel at det var noe galt.

    Siden katta kom, først når fattern dukka opp.

    Etter at jeg hadde ropt på katta, i timesvis mer eller mindre.

    Så da orka jeg å stresse med fattern, at nå må vi på dyrehospitalet, og se hvordan det går med katta osv.

    Jeg orka ikke sånn tull.

    Jeg var ikke så på bølgelengde, med fattern, på den tida der.

    Og har heller ikke vært det seinere.

    Så det var vel ikke sikkert at katta hadde blitt seg selv igjen heller.

    Og i ferier og sånt, så var det tungvint med katta.

    For bestemor Ågot, hu klarte ikke å ta seg av katta.

    For hu likte ikke katter, og den begynte å mjaue og sånn, og lurte på hvor jeg var da, hvis vi var på ferie på Gol osv.

    Som vi var, i 83, eller noe.

    Noe sånt.

    Og da ringte vi bestemor Ågot, på lørdagen, og da var hu fortvila, og katta mjaua i bakgrunnen.

    Så det var siste gangen hu ville ha katta.

    Så det var nok best å avlive katta da.

    Og da fattern spurte meg, om jeg ville ha ny katt, neste gang Susi fikk kattunger.

    Nei, da orka jeg ikke mer.

    Det var artig å ha katt, og jeg synes de var fine dyr.

    Men når de døde hele tida, så ble det så slitsomt, så jeg orka ikke å ha flere katter da.

    Når fire katter hadde dødd, fra 1981 til 1984, eller noe.

    Da var det liksom nok.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Her er meg og katta, sommeren 83, eller noe, da jeg og søstra mi, var på besøk hos bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes (som er i bakgrunnen på bildet), i Nevlunghavn:

    Det var katten som Christell sa het Kitty.

    Det var vel den fjerde og siste katten jeg hadde.

    Dette her var vel sommeren 83, da jeg var sånn 12-13 år, og den katten døde vel året etter, hvis jeg husker riktig.

    Noe sånt.

    Det er fra et bilde, som bestemor Ingeborg sendte meg, da jeg bodde her i Liverpool, i Walton, for to-tre år siden.

    Men men.

    Dette var altså ferien etter, at vi var på Gol.

    Jeg tror det her kanskje var sommeren, som søstra mi flytta til Bergeråsen.

    For jeg tror ikke hun var med til Gol, som nok var påsken før det her.

    Så om jeg fikk katta sommeren et år før det her bildet.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Og at katta døde høste, et drøyt etter det her.

    Noe sånt.

    Jeg måtte ta med katta til Nevlunghavn, siden bestemor Ågot ikke orka å passe katta, siden hun ikke likte katter.

    Enda hun var oppvokst på gård.

    Gården Mogan, i Numedal.

    Selv om hun ikke ligna på bildet som hun viste men.

    “Je’ vet itte je’, sa hu mor”.

    Det pleide Ågot å si noen ganger.

    Så hun var vel fra der dem prata sånn da.

    Noe sånt.

    Jeg veit ikke om dem snakka sånn i Numedal, på Rollag.

    Men dem gjorde vel det da, siden Ågot sa det.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så da vi var i Nevlunghavn, den sommeren, så passa jeg veldig bra på katta.

    For jeg hadde hatt problemer, med at de første kattene, ble borte.

    Jeg lot katta gå rundt i hagen der.

    Det gikk greit.

    Men, jeg hadde katta på rommet, om natta.

    Det var det gamle rommet til Martin.

    Og det gikk litt på nervene løs, å bo der.

    Fordi bestemor Ingeborg, hun var så streng og fant på så mye rare ting.

    Hun er jo oppvokst i København og i Tyrol osv., fra noen kjente danske familier, som heter Hedegaard og Nyholm og Gjedde osv.

    Så hun er vel litt prega av det da.

    Så hun skal sjefe hele tiden, i hvertfall da, og finne på ting og pirke på.

    Så jeg mistrivdes der.

    Så jeg var helt vanlig da jeg dro dit, husker jeg.

    Men etter noen dager, så ble jeg litt apatisk.

    Og klarte ikke å tømme kassa til katta osv., som stod på rommet der.

    Så det lukta kattepiss, på rommet der.

    Og jeg tror også katta ble litt stressa av å være der, med bestemor Ingeborg, som maste hele tida osv.

    Så etter noen dager, så bare gleda jeg meg til å dra hjem.

    Som om hvis man er i militæret omtrent.

    Omtrent det eneste vi gjorde, var å lese bøker der.

    Vi var der to somre etter og, tror jeg det var.

    Og da bestefar Johannes død.

    Han døde året etter i Spania, eller noe.

    Og katta døde vel også det året.

    Så to somre seinere, så var det bare jeg og søstra mi og bestemor Ingeborg der.

    Da gikk jeg litt på stranda med metalldetektoren osv., som jeg hadde kjøpt på postordre.

    Og da var ikke bestemor Ingeborg så slitsom.

    For da fant jeg noen nøkler, til en utebod, som bestefar Johannes hadde leita etter osv.

    Og da ble hun litt trist, for da tenkte hun på Johannes da.

    Så da var hun ikke så sjefete og slitsom.

    Og jeg var noen år eldre, så jeg takla vel sånn oppførsel bedre da.

    Så da ble jeg vel ikke sånn apatisk nesten, av å være der.

    Den sommeren som bilde er fra, da ble jeg sendt opp på loftet, for å hente fler bøker.

    Vi leste en bok om dagen omtrent, da vi var der.

    Bestemor har mange bøker, og muttern og tante Ellern og onkel Martin, de leste mye under oppveksten.

    Så skulle jeg opp å finne enda fler bøker på loftet da.

    Så snubla jeg over en eske med russiske fotoapparat, fra 60-tallet kanskje.

    Og det var ikke så vanlig, i Nato-landet Norge, på 80-tallet.

    Midt under den kalde krigen.

    Så hvordan de kameraene hadde endt opp der, det veit jeg ikke.

    Bestemor Ingeborg, sa på telefon, tidligere i år, at det var fra den forrige beboeren, som hadde bodd der før dem.

    En fyrvokter, som visstnok var gal, og stal blomster, og gravde de ned i hagen.

    Noe sånt.

    Så jeg og søstra mi, fikk hvert vårt russiske kamera, og tok med tilbake til Bergeråsen.

    Så, som jeg har skrevet om før.

    Da fotballlaget dro på tur til Gøteborg, et år etter det her, eller noe.

    Da hadde jeg med det russiske kamera, og tok bilder på Liseberg osv.

    Men kamera fallt ut av kameraveska, i en karusell, og ble knust da.

    For det var ikke riktig kamraveske egentlig, så man kunne ikke skru fast kamera.

    Det var 5-6 russiske fotoapparat, som lå i den esken på loftet der.

    Så det var vel litt rart kanskje.

    Men men.

    Men jeg og søstra mi, var med til Gøteborg, med fattern og Haldis, samme sommer, 83, tror jeg, som det bildet over ble tatt.

    Så jeg var 13 år den sommeren, og søstra mi elleve og et halvt, da vi ble sendt til Liseberg aleine, en fredagskveld, sommeren 83 da, med noen penger, fra et hotell i Gøteborg, med beskjed om å ta taxi til Liseberg.

    Men jeg huska navnet på hotellet og nummeret til rommet til Haldis og fattern på hotellet.

    Så vi kom vårs tilbake og.

    Etter kanskje fire-fem timer på Liseberg, da vi prøvde alle karusellene omtrent.

    Noe sånt.

    Så det var jo flaks.

    Så da vi var i Gøteborg, med fotballlaget, som nesten var det samme som å dra med klassen.

    Da visste jeg hvordan billettsystemet var.

    Så da forklarte jeg trenern, Skjeldsbekk, at vi burde kjøpe sånn hefte, sånn at alle fikk et hefte, til 20-30 kroner, som var stapp fullt av biletter, til karuseller.

    For da kunne man få prøvd nesten alle de kule karusellene, uten at det kosta så mye.

    Så da fikk jeg prøvd alt på Liseberg, omtrent, to år på rad da.

    Men det var litt kjedelig, å dra der to år på rad.

    Så jeg måtte nesten finne på noe artig, andre året.

    Så da tok jeg med det russiske kameraet, og begynte å prate litt russisk der noen ganger og.

    Eller lata som da.

    Så da så gamle koner rart på meg osv.

    Det her var jo under den kalde krigen, så det her var artig.

    Men jeg tok ikke med kamera, når jeg dro til Liseberg, med fattern og dem.

    Enda jeg tror det var uka etter at vi var hos Ingeborg.

    Men da måtte katta kanskje katta være hos Ågot igjen da.

    Men da gikk det kanskje bedre.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Så det var ikke så praktisk å ha katta i ferier, men det var greit i skoleåret, når jeg var mye aleine hjemme.

    Men det var aldri på tale, å ha katta nede hos Haldis og dem.

    For dem stolte jeg ikke på.

    Jeg husker Petter og Christian Grønli.

    Dem hadde to hamstere, som Pia og Christell tok var på.

    Som het Whiskey og Vodka.

    Og da hadde visst en eller to av de stryki med, mens Haldis eller Pia og Christell passa på dem da.

    Det må ha vært i en ferie, som Pia var på besøk fra Larvik.

    Noe sånt.

    Så de dyra de strøk med.

    Men Susi levde lenge, katta til Christell.

    Men den katta var ikke helt god.

    Jeg tror det var fordi, at den hadde liggi bak kjøleskapet, i tre dager, eller noe, da den var ung.

    Før jeg flytta til Bergeråsen, var det vel.

    Og at Jan og Viggo hadde finni katta bak kjøleskapet da.

    Noe sånt.

    Men Christell gikk vel bra med Susi.

    Men hun er vel kanskje litt som Susi, at hun kanskje har blitt litt fucka opp hun og.

    Hva vet jeg.

    Hun er vel veldig overfladisk, må man vel si.

    Jeg tror ikke hun skjønte det, at Susi nok var litt fucka opp.

    Men man kan ikke skjønne alt.

    Jeg lurer på om Christell mangler litt evnen til å se under overflaten, på ting og situasjoner osv.

    At hun ikke er så moden og sofistikert.

    At hun er enkel sjel.

    Eller noe sånt.

    Men nå er det jo lenge siden jeg har hatt så mye med Christell å gjøre.

    Og det har omtrent alltid vært andre folk i nærheten da.

    Når jeg har prata med henne.

    Sånn som søstra mi, eller brødrene hennes, eller noen av vennene eller venninnene hennes.

    Så hvordan Christell egentlig er, det veit jeg ikke helt.

    Men om hun skal regnes som stesøstra mi, eller ei jente fra Bergeråsen, siden hun var dattra til dama til fattern, og de bodde i et annet hus på Bergeråsen.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg kjenner egentlig ikke Christell så bra.

    Siden hun bodde i et annet hus osv.

    Så jeg skal ikke si helt sikkert hvordan hun er egentlig.

    Men jeg tror hun er ganske overfladisk, og samtidig tøff til å være jente.

    Men helt nøykaktig hvordan hun er, det skal jeg ikke si sikkert.

    Jeg trodde ikke hun var så smart, men hun kom jo inn på almenn.

    Så det er vel sånn at jeg har et spørsmålstegn, på Christell nå.

    Så får vi se, om det er mulig å finne ut mer om hva som foregår.

    Men hun får bare ha det spørsmålstegnet, inntil videre.

    Det er jo ikke så mye, som jeg har med familien i Norge osv. å gjøre nå.

    Så om det er mulig å finne ut noe mer, om hva som skjuler seg bak det spørsmålstegnet.

    Det veit jeg ikke.

    Men den som lever får se.

    Vi får se.

    PS 3.

    Den andre katten jeg hadde, det var Pusi 2.

    Det var fordi at jeg var så trist, etter at Pusi, den første katten døde.

    Den katten fikk vi, i 76, tror jeg det var, i Mellomhagen.

    Så flytta jeg til fattern, i 79.

    Så flytta Pia og muttern og Arne Thormod og Axel, til Stenseth Terrasse, i Solbergelva, samme året, var det kanskje.

    En gang jeg var på besøk der, så så jeg, at katta var så stressa.

    For Axel, han lærte å gå der, mener jeg å huske.

    Og han ble født i 78.

    Så da flytta de nok til Drammen, like etter at jeg flytta til Berger.

    Eller om det var året etter.

    Noe sånt.

    Da lærte vel Axel å gå i Larvik da.

    Noe sånt.

    Men, katta var så skremt der, på Stenseth Terrasse.

    For det var så mye bråk, i det huset.

    Muttern var jo ofte mer eller mindre hysterisk, og Axel grein, og Pia var ikke akkurat en samlende person, for familien kanskje.

    Jeg vet ikke.

    Jeg og søstra mi var vel ganske nærme da.

    Hu introduserte meg, for vennene sine, på Stenseth Terrasse osv.

    Og det gjorde hun også, seinere, på Tagtvedt.

    Og dem flytta også tilbake til Jegersborggate, en stund seinere.

    Så tok jeg med katta tilbake, etter noen måneder.

    Så var katta på Stenseth Terrasse, en stund.

    Vi hadde en sånn avtale, at jeg skulle ha katta litt, og dem skulle ha katta litt.

    Muttern gikk med på det.

    Så hun var ikke alltid slem, som vi sa.

    Hun var kanskje litt forstyrra, eller i hvertfall hysterisk.

    Og fant alltid på et eller annet merkelig.

    Så hun var ikke en person som gjorde andre rolige da, for å si det sånn.

    Men det var kanskje ikke så kult for søstra mi og dem, at jeg tok med katta.

    Men jeg vet ikke om dem brydde seg.

    Dem gjorde vel det.

    Så tok jeg med katta tilbake.

    Så dro jeg dit noen måneder seinere.

    Og da var det min tur til å ha katta igjen.

    Men da hadde noen andre på Stenseth Terrasse, adopert katta.

    Så da måtte jeg stå der, i en halvtime og krangle med en familie jeg ikke kjente, for å få tilbake katta da.

    Jeg måtte rope og krangle, og forklare at katta var min, i en halvtime, eller noe da.

    Og tilslutt så gikk ei jente og henta katta.

    Jeg vet ikke hvorfor katta var der.

    Det er ikke lett å si.

    Om dem ikke trodde katta hadde det bra hos muttern og dem.

    Eller om muttern og dem ikke ville at jeg skulle ta med katta, og hadde katta hos dem.

    Det var ingen som sa det i såfall.

    Søstra mi sa bare at de hadde tatt katta.

    Men jeg fikk katta tilbake da.

    Og da fikk ikke katta lov å være på Stenseth Terrasse lengre.

    Siden de folka prøvde å rappe katta.

    Men muttern og dem, flytta tilbake, til Jegersborggate i Larvik da.

    Og da hadde jeg med katta tilbake en gang.

    Så katta levde vel i et år eller to, på Bergeråsen.

    Noe sånt.

    Men jeg ble så trist, når den katten døde.

    Så da fikk jeg ny katt, som så nesten lik ut, da Susi, katten til Christell, fikk kattunger.

    Og den var bare en måned eller to.

    Det her var om sommeren, antagelig et halvt år etter at den første katten døde.

    Og da sa fattern, at katten klarte seg ute, selv om vi dro.

    For de andre kattungene, de klarte seg ute, nede hos Haldis.

    Men de hadde jo moren sin, Susi, og de var jo født og oppvokst der.

    Så kanskje den kattungen, Pusi 2, prøvde å finne de andre kattene, og moren sin, nede hos Haldis da.

    Noe sånt.

    For da hadde jeg bare hatt den katten, en uke, eller noe.

    Men den katten, den fant vi aldri igjen, da vi kom tilbake.

    Men da fikk jeg en annen katt.

    Som het Tiger.

    Det var Jan, broren til Christell og Viggo, som sa at den katten het Tiger.

    Det var med engelsk uttale.

    Men den katten ble også borte, selv om jeg hadde den, i noen måneder i hvertfall.

    Eller et år kanskje.

    Noe sånt.

    Så Pusi 2 og Tiger, de var altså brødre.

    Og Kitty, var også kattungen til Susi.

    Men den ble født seinere da, etter at Tiger døde.

    Fattern skulle sikkert avlive de andre kattene, det var sikkert defor jeg fikk den siste katten, da den var så ung.

    Det tror jeg var om sommeren.

    Eller i hvertfall i en helg.

    For da måtte jeg passe på den katten, og roe den ned, hele dagen og kvelden da, for at denne skulle bli vant til å være borte fra de andre kattene da.

    Men den overlevde, selv om den vel egentlig var for ung til å skilles fra moren sin, vil jeg tro.

    Men da ble vel den katten ekstra knyttet til meg da, siden jeg fikk den katten, da den var så ung.

    Og jeg prøvde også å passe ekstra på den, siden de andre kattene hadde blitt borte.

    Men jeg lot katten gå ut og sånn da.

    Det ville vel vært dyreplageri, å ikke latt katten gå ute, for alle kattene på Bergeråsen, fikk lov til det.

    Men den sommeren, da det bildet ble tatt.

    Eller om det var sommeren etter.

    Da var jeg hjemme, og kjeda meg da.

    Så pleide jeg å dra bort til Ågot, på Sand, og få noe mat.

    Og da tok jeg med katta.

    For jeg kjeda meg, og jeg prøvde å passe på katta osv. da.

    Og da kunne jeg sette den katta, oppå skuldern min, mens jeg sykla.

    Og katta hoppa ikke av skuldern.

    Det var vel mest fordi jeg kjeda meg, eller for morro skyld, at jeg tok med katta.

    Så da fikk katta være hos Ågot og, og det virka det som at katta syntes var morsomt.

    Og da tror jeg også Ågot syntes at katten var litt morsom.

    Det er mulig.

    Så den var ganske tam den katten.

    Så da var det ikke så artig, at jeg fant den katten, på verandaen med ødelagt kjeve, og med tarmen hengende ut osv.

    Det var ikke så artig.

    Så etter det, så skjønte jeg vel det, at det var ikke så greit å ha katt, når man bodde alene osv., så da orka jeg ikke det, å ha fler katter, når fattern spurte om det, seinere, neste gang Susi fikk kattunger.

    Så sånn var det.

  • Flashback til 1989/90. (In Norwegian).

    Flashback til 1989/90. (In Norwegian).

    Det første året jeg bodde i Oslo, da studerte jeg på NHI. (Norges Høyskole for Informasjonsteknologi).

    Året før, så hadde jeg gått på skole i Drammen.

    Så jeg gikk ikke sammen med de folka jeg kjente fra Svelvik, Berger og Sande, det siste året på videregående.

    For de hadde ikke datalinje, på Sande videregående.

    Så da starta jeg på Gjerde videregående, i Drammen.

    Men to jenter fra Svelvik, Lill og Pia, adoptert fra Korea.

    De flytta også til Oslo, for å jobbe, det samme året, høsten 89, etter videregående.

    Lill, jobba på Nato-basen, på Kolsås, og det virka som om det var mye som skjedde der.

    Uten at hun forklarte det i detalj.

    Og uten at jeg skjønte hintet da.

    Søstra mi, Pia (ikke fra Korea), og venninna hennes, Cecilie Hyde, fra Svelvik, de dro også inn til Oslo en helg.

    Til Lill og de da.

    De var ikke der så ofte, men en gang i blant.

    Da ble søstra mi og Cecilie, kasta ut, og måtte sove på fortauet, på veien utenfor gården, som Lill og Pia bodde i, i Vogts gate, eller hva det het.

    Det var noen falleferdige gårder, med store reklameskilt på.

    De er nok revet nå.

    Men men.

    De hadde med sovepose, og lå på fortauet, sammen med hun Camila Skriung, som er redaktør, på studentavisa, for universitetet i Oslo, og også ei jente med blondt hår, tror jeg.

    Som var venninna til Camilla.

    Jeg husker ikke hva hu venninna heter nå.

    Men jeg hadde jo ikke noe sovepose.

    Og jeg hadde ikke blitt kasta ut.

    Jeg hadde vært og leita etter Pia og Cecilie, som skulle på Blitz for å kjøpe hasj.

    For det var det værste man kunne gjøre i 1989, det var å gå på Blitz for å kjøpe hasj.

    Så da prøvde jeg å finne dem, før dem havna der da.

    Så ble de sure på meg da, jeg likte ikke det her Blitz og hasj-greiene dems.

    Så sånn var det.

    Men dem hørte ikke på meg da.

    Så sa jeg at de skulle legge seg inne.

    Men det hørte dem ikke på.

    Så sa jeg til de folka inne, at de skulle få inn Pia og Cecilie og Camilla og dem.

    Men det hørte dem ikke på.

    Jeg var vel den eneste gutten der, tror jeg.

    Og så var det kanskje 8 jenter eller noe der.

    Noe sånt.

    Halvparten av de, sov på fortauet utenfor, i sovepose da, midt på Grønland, i Oslo Sentrum.

    De jentene fra Sande, fikk røyk osv., i innvandrerbutikken like ved, husker jeg.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, jeg begynte å rote med ei dame fra Sande, som het Lise.

    Pen med krøllete brunt hår, tror jeg.

    Fin eller velformet også, må man vel si.

    Hun tror jeg gikk i parallellklassen min, eller noe, på Sande, i skoleåret 87/88.

    Men jeg huska ikke henne derfra, så hun må ha gått i en annen klasse, eller i Holmestrand, eller noe.

    Noe sånt.

    Men hun gikk og tok opp noen ekstra fag, på Wang, eller noe vel.

    I Oslo.

    Hvis hun ikke gikk tredje året da, det er mulig.

    Så begynte jeg å rote litt med henne da, og hu lot meg ligge i senga sammen med henne, eller noe.

    Men det skjedde ikke noe da.

    Men dette her som jeg fortalte nå, var ikke det viktigste, med det her.

    Grunnen til at jeg fikk flashback, det var at jeg prata med henne om jobb osv., i Oslo.

    Det må kanskje ha vært etter at hu var ferdig med å gå på Wang det da.

    Det er mulig.

    Det hu sa, det var i hvertfall, at på alle kontorjobbene, som hun søkte i Oslo.

    (Det her var i 1989 eller 1990).

    Hun sa på alle kontorjobbene, så var det noe grisete greier, som jentene ble bedt om å gjøre.

    Det var så mye av det, klagde hun.

    Og det hadde aldri jeg hørt om, enda jeg leste avisa hver dag, og hadde gjort det i en ti års tid da.

    Så det er nok ikke alt som dukker opp i avisene.

    Hun fortalte blant annet, for å gi et eksempel, at et sted, så sa de, at på fredager, så måtte hun sitte på kontoret, i trusa, for da likte sjefen å ta seg en runk, mens han så på sekretæren.

    Og sånn var det visst over hele linja, og ikke bare på et eller to steder.

    Og det her, kan man aldri lese om i avisa.

    Så jeg trodde nesten ikke hva hu sa.

    Men hun virka helt oppriktig.

    Og hun var nok ikke den av jentene som var på festen der osv., som var mest løs på tråden, tror jeg.

    Hun virka helt grei for meg.

    Da jeg bodde på Bergeråsen, så hadde jeg en kamerat, som het Kjetil Holshagen.

    Og han flytta til Sande.

    Så han kjente hun Lise.

    Jeg husker ikke hva hu het til etternavn.

    Og han var jo med, til Gøteborg, sommeren 1991.

    Altså et drøyt år vel, etter at jeg prata med hu Lise sist vel da.

    Men da visste han det, at jeg hadde møtt henne i Oslo.

    Uten at jeg vet hvordan han visste det.

    Men neste gang jeg prata med han, da var visst hu gravid osv.

    Noe sånt.

    Så han Kjetil Holshagen, veit hvem hu Lise er.

    Så det er sikkert mulig å finne ut hva hu heter til etternavn osv., igjen, i tilfelle noen tror at det her er noe jeg har funnet på.

    Men jeg tror nok det skjer litt av hver, på kontorene rundt omkring, som ikke kommer så særlig lengre, enn til døra i den bygningen hvor det skjer.

    At det er noe nettverk, og alle firmaene beskytter hverandre, for de synes det er så artig å ha noen horer, eller hva man skal kalle dem, på kontoret.

    Og hvis man har en arbeidssak, som meg, i et firma, hvor slikt har forekommet.

    Som hos Bertelsmann Arvatos Microsoft Scandinavian Product Activation.

    Da rotter politiet og firmaene seg sammen, og motarbeider dette, for å hindre at dette skal komme ut da.

    Så her er det noe lysskye, underverden-ting, som politiet og forretningsverdenen, er med på, vil jeg si.

    Og damene vet nok om dette.

    Men ingen vil si det til de vanlige folka.

    Og jeg vet ikke om avisene vet om dette, men det tror jeg nok.

    Så her er det nok en del som har litt å svare på, vil jeg tro.

    Så sånn er nok det.

    Men hun Lise sa i hvertfall hvordan det var da, så det er bra at noen damer ikke finner seg i å bli brukt som horer, bare fordi at de har gått på kontorlinja.

    Så det er bra synes jeg, at det er noen damer som er ordentlige og ikke finner seg i å bli brukt som horer, fra sånne lure sjefer, på kontorene osv.

    Synes jeg ihvertfall da.

    Jeg synes ikke det burde foregå lysskye aktiviteter på jobb osv.

    Men nå er kanskje jeg gammeldags da.

    Det er mulig.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er hun Camilla Skriung, fra Svelvik, som før var i Natur og Ungdom, og nå er daglig leder i Universitas, studentavisa, for universitetet i Oslo.

    Her driver hun med noe natur og ungdom greier, og sover ikke i sovepose, på fortauet, på Grønland, etter å ha blitt kasta ut av venninnene sine, av en eller annen grunn.

    Camilla, har vært aktiv på venstresida, helt siden hun bodde i Svelvik vel, men hun ville ikke skrive noe om, i universitetsavisa, om at skandinaviske og andre folk ble utnyttet, og brukt som slaver og horer og det som er, på Bertelsmann Arvatos Microsoft-aktivering i Liverpool nei.

    Neida.

    De radikale folka i Norge, de står opp for de rike firmaene.

    Så her er det ikke noe håp, å få gjennomslag for vanlige folks rettigheter.

    Men vanlige folk er vel ikke kule nok, de liker bare vanlig musikk, og ikke kul nok musikk.

    Så da får de ikke noe hjelp.

    Så sånn er det.

    PS 2.

    Ca. her var det Camilla og Cecilie og søstra mi, og hu venninna til Camilla sov på fortauet, hvis jeg husker riktig.

    De blokkene har nok blitt revet nå men: