johncons

Stikkord: Flashback

  • Flashback til 1988. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til 1988 mener jeg det var.

    Da jeg og tremenningen min, (eller adoptiv-tremenningen min, hvis det er noe som heter det, siden Øystein egentlig er adoptert fra Korea), fra Lørenskog, var på språkreise i England.

    (Vi var også å besøkte de samme folk to år seinere, så det kan eventuellt ha vært i 1990 det her og, men jeg tror nok at det var mest sannsynlig i 1988).

    Det som skjedde var at siste dagen, før vi dro tilbake til Norge.

    Så fikk Øystein et sånt tips, av kona i vertsfamilien, Tina.

    At å gå på videobutikken, i Shoreham-by-sea, og låne maks antall filmer og ta de med tilbake til Norge.

    Jeg var med i videobutikken da.

    Og Øystein lånte vel tre filmer.

    Det er mulig jeg lånte en og, (eller, de ble vel lånt i navnet til Øystein, men at en av filmene muligens havnet hos meg på Bergeråsen da. Det er mulig), for jeg var vel ikke så voksen på den her tida, så jeg var med i butikken og sånn.

    Selv om jeg slutta med sånne ting, som å snike på t-banen osv., etter at jeg flytta til Oslo i 1989.

    Men men.

    Så det var vel litt på kanten.

    Men dette her var før internett osv., så det var vel den eneste måten å få tak i VHS-filmer billig.

    Det er mulig.

    De kosta ofte mange hundre kroner, men å leie de kosta vel bare 3-4 pund, eller noe.

    Så det var bare noe jeg kom på nå og fikk noe flashback til, for det var flere ting som foregikk i de feriene, som jeg har skrevet om på bloggen osv., så da tenkte jeg at da skjønner man at de i vertsfamilien, (og Øystein), at det var ikke sånne som gikk i søndagsskolen hver søndag tror jeg.

    Ihvertfall kunne de kanksje gått oftere.

    Men men.

    Samme det.

    Bare noe jeg kom på.

    Jeg og Øystein, vi bytta familie, så jeg burde egentlig ikke klage.

    For den første familien vi bodde hos, den var sånn, at der bodde det en dame som lå i sykeseng i et hjørne i stua, og som ble regelmessig bedøvet eller dopa ned.

    Dette var med EF Språkreiser, i 1988, men jeg husker ikke navnet på veien akkurat nå.

    Men det var King et eller annets road, i Shoreham eller Soutwick da.

    Så ble det sånn at vi flytta derfra til en annen familie da.

    Pga. at vi gikk ikke særlig bra overens.

    Jeg ble slått ned der en kveld husker jeg, i Brighton, eller jeg fikk meg en på tryne.

    På hovedtorget i byen, som het Churchill Sq.

    Av en engelsk ungdom som bare løp forbi og ropte ‘I got one’, ‘I got one’.

    En som jeg aldri hadde sett før.

    Men alle studentene på torget ble terrorrisert av en gjeng med engelske ungdommer da, som startet slåsskamper helt tilfeldig da.

    Så sånn var det.

    Men overhørte jeg og Øystein, at hu kona og mannen i huset, i den første familien som hadde hun dama i sykeseng i stua, at de forstod de engelske ungdommene, siden vi studentene hadde så mye penger.

    Så da ble jeg litt irritert da.

    Og en gang så skulle jeg se fotball-EM, i stua, for jeg hadde fått lov å se TV de årene jeg hadde vært på språkreise i England før, i 1985 og 86. (I 1987 så dro jeg ikke til England, for da dro jeg og søstra mi på ferie til tanta vår i Sveits).

    Men mens jeg satt i stua, (som egentlig lukta litt rart, fra hu dama i sykesenga. Kursleder Paul Wilkie, en amerikaner med mørkt hår som snakka norsk, han sa da vi skulle flytte at det lukta kattepiss i huset, men det trodde jeg da var mest fra hu dama i sykesenga i stua. Og jeg sa at jeg trodde det kanksje var en slektning. Men jeg visste jo egentlig ikke det da. Men men).

    Det som skjedde var at like før fotball-EM kampen begynte, så reiste hu dama seg sånn halvveis opp i senga, i sånn panikk omtrent, og begynte å lage sånne panikklyder, selv om hu ikke kunne prate.

    At noe var galt da.

    Hu var vel kanskje i 40-åra, eller noe, hu dama. Hva vet jeg.

    Men da så kom hu kona i huset og dopa ned hun i sykesenga da.

    Og heiv meg ut av huset.

    Jeg fikk ikke lov å se på fotball-EM lenger, enda jeg hadde sitti der i 15-20 minutter kanskje, og fulgt med på EM-sendingen da.

    Så jeg lurer på om noe var galt med hu dama i sykesenga.

    Og jeg og Øystein fikk ikke nøkler, som jeg hadde hatt hos de andre vertsfamiliene jeg hadde bodd hos i England.

    (Det første året i Brighton, så havna jeg hos samme vertsfamilie med en som het Frederik Axelsson fra Gøteborg, på min alder, og jeg gikk mye på byen med de svenskene, selv om det var året jeg fyllte 15, så fikk vi servering overalt. Så det er mulig de folk skjønte seg på sånt. Men der sa familien, en lærer med indisk kone vel, at de trodde han svensken hadde dårlig inflytelse på meg osv., så vi måtte flytte.

    Men i 1986, da bytta jeg ikke vertsfamilie. Så det var bare to ganger av tre at jeg bytta vertsfamilie.

    Men men.

    Jeg var jo vant til å bo aleine, på Bergeråsen, så det var kanskje ikke så rart at det skjærte seg noen ganger.

    Men da bodde jeg tilsammen altså hos fem vertsfamilier da.

    Og den her familien med hu dama i sykesenga i stua, de var de eneste hvor vi ikke fikk nøkler, mener jeg å huske.

    Så da vi skulle spille fotball, så måtte jeg og Øystein klatre inn vindu, i huset og så hente fotballtøyet da.

    Men men).

    Så det var et par ting som skjedde på den ferien i 1988.

    Men sånn er det.

    Jeg og Øystein var også på EF Språkreiser gjenforeningsfest, like før jul, i 1988.

    Det var det året jeg var russ, så det var en del festing det året.

    Søstra mi og stesøstra mi Christell, var også der, for de var i Bournemouth, samme sommeren, i 1988.

    Og på den festen, som var i Sjølyst-hallen, så skjedde det også et par ting.

    Øystein skulle banke opp kursleder Paul Wilkie, som var dobbelt så stor, eller tre ganger så stor, som Øystein.

    Så han stod i karatestilling, i 5-10 minutter, og skulle slå Wilkie i magan.

    Men jeg prøvde å roe det.

    I 1990, da jeg og Øystein var i Brighton, så skulle også Øystein banke Wilkie.

    Men han forklarte ikke hvorfor.

    Men men.

    Søstra mi og Christell hadde noen pene venninner som jeg prata med på Sjølyst der.

    Blant annet ei fra Oslo, med lyst hår, som var veldig fin, mener jeg å huske.

    Og hu var visst niesa til Sylvia som bodde på Bergeråsen.

    Så etter den festen.

    En gang jeg gikk i butikken på Sand.

    Så var Sylvia der, og da hilste hu meg fra niesa si.

    Så nevnte jeg det her for søstra mi da.

    At hun venninna hennes fra Bournemouth, som var niesa til Sylvia, at hun virka fin osv., og at jeg var litt interessert i få høre mer om henne da.

    Men søstra mi, som flytta opp til meg i Leirfaret på den her tida.

    Hu sa bare at hu niesa til Sylvie var litt sånn ‘at hun lå med alle’.

    Så det var ikke sånn at søstra mi ga meg telefonnummeret til hun niesa til Sylvia, eller noe.

    Neida, det stoppa helt opp det greiene der.

    Så det er ikke alltid at det er så hjelp å ha søstre som kjenner damer osv.

    Det kan like gjerne gå andre veien også det, virker det som.

    Uten at jeg vet om det greiene.

    Men jeg tror ikke hun jenta hadde giddi å hørt med tanta si, om å hilse til meg, hvis hun var sånn at hu bare lå med alle.

    Da hadde hu vel ikke turt det kanskje.

    Uten at jeg er noe ekspert på sånt.

    Men jeg så aldri hu niesa til Sylvia igjen da.

    Det var bare noe jeg kom på nå.

    Så sånn var det.

    Det skjedde alltid noe på de her språkreisene, og Øystein han var jo sånn at han fant alltid på noe han og, så det det var ikke like kjedelig som det kunne være, å være hjemme på Berger hele sommerferien, eller bestemor Ingeborg i Nevlunghavn.

    Men men.

    Før vi dro på den her språkreisa.

    Så hadde jeg og søstra mi, vært hos muttern, i Tønsberg.

    På Borgheim het det vel, i Nøtterøy.

    Og dem tok meg med på Hennes og Mauritz eller om det var Cubus, i Tønsberg sentrum, og kjøpte klær til meg.

    (For det her var før jeg ble så særlig interessert i klær egentlig.

    Dette her kan ha vært to år før, men jeg tror det var i 88.

    Og da kjøpte de en hvit jakke og en hvit bukse til meg.

    Det var kanskje i 1986 det.

    Bare at jeg hadde med de klærna i 88 og?

    Ikke spørr meg.).

    Så jeg husker jeg gikk på fotballtrening, i Brighton, i 1988, for vi spillte et par fotballkamper der, og da gikk jeg i de klærna.

    Og da var det noen som brant hull i buksa.

    Med en sigarett.

    Mens jeg spillte fotball da.

    Jeg tror det kan ha vært de folka fra Hammerfest, eller noe.

    Det er mulig.

    Men jeg gikk i den buksa alikevel husker jeg.

    Jeg var sånn at jeg var vant til å bare bruke de klærna jeg fant i klesskapa osv.

    Jeg var ikke så interessert i klær osv. da.

    Selv om da jeg flytta til Oslo, i 1989, og da jeg gikk på skole i Drammen og Sande, i 86-89, da begynte jeg å kjøpe noen klær selv da.

    Så det var egentlig litt rart det, at muttern og søstra mi absolutt skulle få det for seg at jeg trengte noen nye klær, i 1988.

    For dem pleide aldri å bruke tid på å hjelpe meg med noe.

    Men da skulle begge to bli med på Hennes og Mauritz i Tønsberg gitt, og jeg hadde ikke noe jeg skulle ha sagt, dem fant hvit bomullsjakke og hvit bomullsbukse, og jeg hadde ikke stemmerett.

    Så sånn var det.

    Men man kan ikke skjønne alt.

    (Det var kanskje i 86 eller 87 og det, med at muttern og søstra mi skulle kjøpe klær.

    Det er mulig.

    Men men).

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til 80-tallet.

    Det var kanskje i 1987 eller noe, da Ulf Havmo dukka opp på døra mi i Leirfaret og lurte på om jeg skulle være med på Fremskrittsparti-laget, som dem nettopp hadde starta i Svelvik, var det vel.

    (Jeg lå vel nærmere Høyre enn Fremskrittspartiet, men fattern stemte Fremskrittspartiet da, så da ble jeg litt prega).

    Jeg vet ikke hvorfor Ulf skulle ha med meg.

    Vi pleide å spille fotball osv., på Berger IL, noen år før det her.

    Men en gang så lånte han 300-400 av meg, og ga dem ikke tilbake.

    (Men jeg hadde alltid mye penger liggende, for jeg fikk mye penger til mat osv., av fattern, og noen ganger sparte jeg noen av pengene da.

    Så det var ikke verdens undergang for meg.).

    Og en annen gang så begynte han å slåss, i gangen i leiligheten min, da han skulle hjem.

    Og trøkte beina oppi magan på meg.

    Jeg pleide å banke han, et par år før, men da var han såvidt sterkere da, når det her skjedde.

    Vi var like tynne, men Ulf var skikkelig senesterk da.

    Så sånn var det.

    Men jeg fikk som nevnt mye penger av faren min, til å kjøpe mat, siden jeg bodde aleine i Leirfaret der.

    Og da kjøpte jeg mye godteri og potetgull og cola osv.

    Så da hadde jeg litt fett på magan, ellers hadde det ganske gått litt værre ut over noen innvoller osv.

    For han Ulf lå med ryggen mot veggen og trøkte beina inn i magan min.

    Så det var litt spesiellt.

    Men jeg fikk aldri spurt han hvorfor han gjorde det.

    Og jeg fikk aldri spurt om hvorfor han ikke leverte tilbake de 300-400 kronene heller.

    Men men.

    Så da han et år eller to seinere, dukka opp på døra og skulle ha meg med på Fremskrittsparti-møter osv.

    Da takka jeg nei til det.

    Jeg vet ikke hvorfor han skulle ha meg med.

    Kanskje det var fordi jeg var en av de flinkeste i klassen, selv om jeg hadde mye fravær og hadde masse andre interesser enn å gjøre lekser.

    Kanskje det var fordi at jeg var flink til å vinne diskusjoner osv., og noen ganger rette på lærere.

    Det er mulig.

    Nå skryter jeg litt her, men jeg prøver bare å forklare hvordan ting var da, siden noe tydeligvis er galt, siden jeg ikke får rettighetene mine, av myndighetene.

    Så noe var det vel.

    Jeg vet ikke om Ulf gikk på mange møter i Fremskrittspartiet der.

    Jeg synes vel Frp var litt harry eller useriøst kanskje etterhvert.

    Så jeg gikk på noen møter i Unge Høyre osv., sammen med en fra siste år på videregående, som jeg gikk i Drammen, som het Magne Winnem, i 1990 var det kanskje, det første året, etter at jeg flytta fra Berger til Oslo.

    Men jeg tenkte, at jeg kunne jo ikke nok om livet og samfunnet.

    Og jeg var ganske vant til å dominere litt, i klasserommet, i diskusjoner og ved å rette på lærere og sånne ting.

    Jeg var ganske selvsikker da, når jeg svarte på spørsmål i timen osv.

    For jeg hadde vel god hukommelse og sånn da, og jeg behøvde ikke lese mye i boka før jeg fikk med meg kjernen av det som stod der da.

    Så jeg var litt redd for at jeg skulle begynne å dominere Unge Høyre-møtene for mye.

    Uten at jeg egentlig syntes at jeg hadde så peiling, på det jeg snakka om.

    Dvs., jeg hadde jo ikke så mye erfaring fra arbeidslivet og samfunnet osv.

    Men allerede på første eller andre møte, så skulle dem høre hva jeg (og Magne) mente, om valgkamp-kampanjen til Unge Høyre, foran valget i 91, var det kanskje.

    Så jeg syntes det var litt ‘far-out’, hvis det var sånn som det virka, at de forrandra hele Unge Høyre-kampanjen, etter det jeg sa.

    Enda jeg hadde jo bare sitti noen år på skolebenken for det meste.

    Så da frika jeg litt ut, så da hadde jeg ikke lyst til å gå på mer møter.

    For ville ikke ta ansvaret for å utforme det viktigste tingene av politikken, eller kampanjene da, etter å ha bare vært på et ellet to Unge Høyre-møter, og uten å ha noe spesiell livserfaring eller noe mer enn vanlig kunnskap om samfunnet, annet enn at man lærte jo litt av å gå handel og kontor da.

    Men jeg syntes det var for dumt.

    Jeg syntes jeg tok over for mye selv.

    Og jeg syntes de folka som utforma politikken og kampanjene osv., burde ha mer erfaring, enn noen år på videregående.

    Så derfor droppa jeg det Unge Høyre-greiene, i Oslo, for jeg hadde ikke lyst til å ta over hele greia, som jeg syntes det kunne virke litt som, at ble tendensen.

    Og dette her var også på den tida, som jeg var fattig student, (og brukte litt for mye penger på festing og sånn. Jeg hadde sånn ungdomstid). Så jeg gikk på Unge Høyre-møter, med rike vestkantungdommer da, med hullete klær selv.

    Nei det ble for dumt.

    Det var vel like etter at jeg var arbeidsledig noen uker, og like før jeg begynte å jobbe på OBS Triaden det her, at jeg var på de møtene.

    Og da hadde jeg hatt dårlig råd, månedene før, mens jeg studerte da.

    Så det ble litt for dumt, å gå med hullete klær på Unge Høyre-møter.

    Og også siden at jeg syntes dem hørte for mye på meg, som bare hadde vært der en eller to ganger.

    Så det ble litt dumt.

    Så da tenkte jeg at jeg fikk heller skaffe meg litt mer livs og samfunnskunskap osv., før jeg gikk på fler sånne møter.

    Så derfor kutta jeg ut det.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 1990. (In Norwegian).

    Nå kom jeg på noe, som skjedde, på Abildsø, det første året jeg bodde i Oslo.

    Jeg festa nok en del for mye, og kjøpte for mye plater og burgere osv., det første året jeg bodde i Oslo.

    Så studielånet tok slutt, et par måneder før skoleåret tok slutt.

    Så det var nok ikke så smart.

    Det jeg gjorde da, var at jeg kontakta sosialstøttekontoret, eller hva det nå het igjen, på Ryen.

    Og da var det en som het Kjetil, med mørkt hår, som var et par år yngre enn meg, som jeg ble kjent med på Abildsø.

    Jeg ble kjent med en god del av folka på rundt min alder der, eller av tenåringene der da, jeg var jo i slutten av tenårene, da jeg flytta dit, og var vant til å kjenne mange av ungdommene i Drammen, så derfor begynte jeg å henge litt ved kiosken på Abildsø osv., siden jeg fortsatt var i ungdomstida da, må man vel si.

    Og han Kjetil, han anbefalte meg, å se litt sånn tufsete ut, med litt av håret opp i tidsriktig piggsveis, og så noe av håret litt til sida og sånn, litt tufsete da, som han sa, at han hadde lagt merke til, at jeg hadde sett ut, et par ganger før, hvis jeg hadde somla med å klippe meg osv.

    Men men.

    Så jeg lurer på om det kan ha vært noe rart som har foregått, i forbindelse med det her.

    En utlending, en ungdom, han som sammen med Henning, het han vel, ringte ei ungjente, da vi var i ungdomshuset der, tjallern, fordi han henning, hadde nøkla.

    Han var på sosialkontoret samme dag, i 1990, som jeg snakket med en saksbehandler der.

    Jeg hadde ringt fra Oslo S. var det vel, og snakket med sjefen til saksbehandler, var det vel, og vel, mer eller mindre, hatt en krangel over telefonen, med hun sjefdama.

    For jeg kjente noen jevnaldrende damer, fra Svelvik, Lill og Pia, adoptert fra Korea.

    Og de, pleide blant annet å kjøpe ‘Smørsyra’, eller om det var Gateavisa.

    Blitz-avisa.

    For de var litt frikete da.

    Og en gang jeg var på besøk hos dem, så kjeda jeg meg vel da, og begynte å lese i den Blitz-avisa, i mangel av noe annen lesestoff.

    For jeg var ikke noen sånn blitz-type, selv om jeg kjente folk som var rimelig frikete, gjennom søstra mi, Pia, og Cecilie Hyde fra Svelvik da.

    Så sånn var det.

    Men i Blitz-avisa, så stod det at alle hadde rett på sosialhjelp.

    Men dem hadde tenkt å nekte meg det der, husker jeg hun saksbehandleren sa, at hun jeg hadde krangla med på telefonen, hadde anbefalt.

    Og det skjønte jeg vel og, at de nok ville prøve å tulle med meg.

    Siden jeg var kranglete, eller hva man skal kalle det, på telefon, da jeg ringte dem, fra Oslo S.

    Så da oppførte jeg meg som om jeg var litt mer tufsete og kanskje stakkarslig, enn jeg egentlig var da.

    For å få de her sosialpengene da, som jeg visste at jeg vel hadde krav på, ifølge Blitz-avisa osv.

    Så da fikk jeg støtte for 2-3 måneder.

    Mot at jeg gikk med på, å ta et friår, og spare opp penger, sånn at jeg ikke behøvde å få noe støtte, for andre året på NHI.

    Så jeg fikk meg jobb på OBS Triaden, og jeg trengte ikke noe støtte for 2. året, (og heller ikke senere), for da jobba jeg som sagt på OBS Triaden.

    Men hvorfor skulle han Kjetil fra Abildsø, som pleide å gå på kristne møter med mora vel, i en sånn menighet i Oslo, (på Alnabru?), som hadde mange tusen medlemer.

    En sånn ganske ny meninghet da vel.

    Noe sånt.

    Hvorfor skulle han drive å råde meg, om se tufsete ut på møte på sosialkontoret på Ryen osv.

    Når jeg tenker på det nå, så høres det kanskje litt merkelig ut.

    Det var noe mer greier med han og, men jeg får heller skrive det senere anledning, når jeg får tenkt litt mer her.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg bodde i Enebakkveien, jeg tror det var 239 B, eller noe, på den her tida.

    (Skoleåret 89/90).

    Jeg leide et rom, med delt kjøkken og bad, med en dame som også var student.

    I første etasje, i huset til Gunnar og Berit, tror jeg de het.

    Noe sånt.

    De hadde også en eiendom til, i hagen, et lite hus, eller en slags hytte kanskje, og der leide en busssjåør, som et par ganger tuta hvis han kjørte buss i sentrum, og jeg gikk rundt for å kjøpe burgere eller plater på innova og sånt.

    Men men.

    Videre da.

    Jo, en gang, så dukka hun Lill Beate Gustavsen, eller hva hun heter igjen, fra Svelvik, som bodde på Grønland.

    Vi var nesten i samme gjeng i Svelvik.

    For søstra mi, vanka med alle frikene.

    Og søstra mi, hu bodde et halvt år, hos meg, i Leirfaret, på Bergeråsen.

    Og da dro hu med frikere fra Drammen og Svelvik, hjem til min leilighet da.

    Samt at jeg vanka sammen med søstra mi, og Cecilie Hyde, (de to hang sammen som erteris omtrent), og deres venner da, (omtrent alle frikene i Svelvik og Drammen).

    Og hun Lill, hun var i det vennemiljøet, rundt Cecilie og søstra mi, i Svelvik da.

    Så vi hadde mange felles kjente og hang nesten i samme miljø.

    I hvertfall noen måneder, i 89, før jeg flytta til Oslo.

    Og da flytta også hu til Oslo, sammen med hun Pia, som var adoptert, fra Korea.

    De gikk ikke på skole i Drammen, som meg, året før.

    Men noen hadde visst rappa fra russekassa, i Sande.

    Om det var Lill og Pia.

    Eller om det var hun, som gikk i klassen min, på Sande VGS, fra Svelvik, hun har sånn lamelse i trynet.

    For hun flytta også til Oslo.

    Jeg tror det var hun, som noen fra Sande VGS, vel, i 89, sa at hadde tulla med russekassa, på Sande.

    Men det kan jo ha vært jug.

    Men men.

    Men hun og en hun var sammen med, de festa jeg også litt med i Oslo.

    Siden hun var fra Svelvik, og kjente Lill og Pia (ikke søstra mi Pia, men hun fra Korea, tenkte jeg på da, for søstra mi bodde på Sand, på den her tida).

    Men hva var poenget igjen nå.

    Jo, det var noen konflikter, i det her venninne-miljøet fra Svelvik.

    Hun Lill, krangla en gang, og ble uvenner, med resten omtrent, husker jeg, en gang jeg var med dem på byen.

    (Dem kjente jo søstra mi, og også Cecilie, som jeg kjente ganske bra, siden hun bodde hos meg omtrent, i 89, i Leirfaret, etter at søstra mi flytta opp til meg).

    Så dem stolte vel på meg da, at jeg oppførte meg ordentlig og sånn da.

    Og jeg hadde vel rykte, fra Sande og Svelvik osv., at jeg var en person det ikke var noe tull med da.

    Det var ikke mange som prata dritt om meg, de to årene jeg gikk på Sande VGS., i hvertfall ikke som jeg kan huske.

    Han høye karen fra Svelvik, som gikk en annen linje, på Sande.

    Han var sur på meg, fordi en gang, da jeg gikk på ungdomsskolen vel, så hadde jeg mye innestengt agresjon, på fattern osv., siden jeg måtte bo aleine og sånn.

    Så da fanga jeg en fugl, (det gjorde jeg ganske ofte, for det var ikke internett og sånn, på 80-tallet, så man måtte finne på mye rart, for å ikke kjede seg).

    (Man tok en eske e.l., og la noe mat under, og festa en tråd i esken.

    Og satt inne, og så ut vindu, og fulgte med.

    Så når fuglen var inni esken, så slapp man tråden, så var fuglen fanget da).

    Det gjorde jeg kanskje 10-20 ganger, mest på Sand, hos farmora mi.

    Som ikke likte det så bra.

    Men når hun var borte da.

    Jeg brukte ei sånn handlekurv hun hadde, som hørte til en tralle hun hadde, begge i jern, fra 50/60-tallet vel, og solid laget, som ‘eske’ da.

    Oftest slapp jeg fuglene løs ganske snart.

    Men en jeg fanget veldig rolig, en linerle.

    Den hadde jeg flyvende på rommet mitt, på Bergeråsen, med king size vannseng, og amerikansk flagg på veggen, som fattern hadde kjøpt i Karlstad, i 81, eller noe.

    Men men.

    Den linerla fløy rundt på rommet mitt, et par dager.

    Og den likte seg faktisk, den var ikke stressa.

    Så den var nesten tam.

    Men jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle gi den mat, uten at den begynte å drite i vannsenga og sånn.

    Og jeg dreiv mye med data og se på de nyeste actionfilmene og sånn, som han tremenningen min i Lørenskog skaffa, og mange kom for å låne dem og sånn.

    Så jeg glemte den fuglen litt, for jeg var så vant til å fange fugler, og at det ikke var noe big deal.

    Så glemte jeg det her med å gi den mat da.

    Så det var litt dumt.

    Så den døde, for jeg var ganske opptatt da, med alt mulig, jeg hadde masse folk som kom på besøk og sånn.

    Men men.

    Og en gang, så var jeg skikkelig slem.

    For jeg hadde skikkelig innestengt aggresjon mot familien min, som kødda med meg, og mot skolen, hvor jeg ble mobba.

    Så jeg tok en fugl, inni en tom dorull.

    Også hadde jeg raida rommet til Christell.

    Og rappa noen spanske kinaputter hun hadde.

    Så tok jeg en kinaputt inni dorullen, sammen med fuglen.

    Så sprengte jeg den på dassen.

    Og da oppløste fuglen seg.

    Det var vel siste gangen jeg fanga fugler og sånn.

    Da var jeg kanskje 14 eller 15 år, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så det var veldig slemt, og det skjønte jeg sjæl og.

    Men jeg var skikkelig sinna på den her tida, og var liksom så sinna at jeg ga faen i sånne ting.

    Jeg var så sinna, på den her tida, at jeg planla å kidnappe Susi, katten til Christell.

    Og kjøre ut med båten til Haldis.

    Og putte Susi i en bag, sammen med en tung stein.

    Og hive katta i fjorden.

    Jeg var så sinna på de i huset til Haldis, siden de behandla meg som dritt, for jeg måtte bo aleine og sånn da, og fikk liksom ikke lov å være med i familien da.

    Men jeg gjorde aldri det med Susi.

    (Jeg var litt iritert på Susi, fordi Susi jagde Pusi, (min og søstra min sin katt, siden 1976, eller noe.

    Susi jagde Pusi, og den kom aldri tilbake, rundt julen 1980, var det vel.

    Men men).

    Men jeg rørte aldri Susi.

    Tommy, fetteren min, han hørte på klaginga mi.

    Og han hadde visst slippi Susi ned fra verandaen til Haldis, som var oppå garasjen.

    Og ned på bakken ved garasjen da.

    Da han var sånn 10-12 år kanskje.

    Så Tommy var på min side i den her konflikten mellom meg og Haldis og fattern og Pia og Christell og Jan og Viggo (og Susi) da.

    Susi var nok den enkleste, av disse, å hive ned fra verandaen, eller i fjorden, f.eks.

    Men dette ble aldri noe av.

    Det var litt drøyt.

    Men jeg tok igjen på den fuglen da.

    Også for mobbinga på skolen osv.

    Det er vel sånn gutter er på den alderen jeg var da, at dem tenner på maurtuer og sånn.

    Selv om jeg kanskje var ekstra slem, men jeg hadde også ganske mye problemer da.

    Men men.

    Og da, et par-tre år seinere, så begynte en Svelvik-kar, å prate dritt om meg, på Sande VGS., på grunn av det her.

    Og da prøvde jeg å forklare, at det her var en del år sida, og at jeg ikke dreiv med sånne ting lengre, men var mer voksen da.

    For etter at den fuglen sprengte, da skjønte jeg det, at det var litt vel drøyt.

    (Det begynte med, at jeg og en kamerat, Kjetil Holshagen.

    Vi lagde bomber av de her kinaputtene.

    Alstå Holshagen dreiv med elektronikk.

    Så han visste om noe som het glødetråd.

    Så hvis man festa glødetråden, (som jeg kobla til en transformator).

    Man festa glødetråden, til kinaputten.

    Og så la man kinaputten, utendørs, ved noe kokkosnøtt, eller noe, til fuglene.

    Så når fulgen var ved maten, så skrudde man på hjulet på transformatoren.

    Så sprengte kinaputten, fordi glødetråden antente lunta da.

    Så det var artig da.

    Men, svakheten ved denne bomben, det var at fugler, de har også hørsel, virka det som.

    For den lunta, den begynte å lage en sprake-lyd, den, når glødetråden antente lunta.

    Så da fløy jo fuglene, med en gang.

    Og så sa det pang da.

    Men da var fuglen fløyet, som de sier.

    Så det var ikke så morsomt dette med glødetråd og sånn, egentlig.

    Så da tenkte jeg vel litt dumt da.

    Så da fanga jeg en fugl, med en felle.

    For å sjekke om hvor godt, disse fuglene, tålte disse kinaputtene.

    For jeg prøvde å finne ut, hvorfor disse bombene ikke virka så bra.

    Men fuglene tålte ikke disse kinaputtene i det hele tatt, fant jeg ut.

    Den ble helt disintegrert, altså den forsvant.

    Og kun noe sot var igjen.

    Men men.

    Så det var veldig merkelig.

    Men da slutta jeg med sånn tull, for jeg skjønte at jeg hadde gått en del for langt da gitt, og begynte å oppføre meg mer voksent da.

    Så det forklarte jeg til han høye karen fra Svelvik, på samme klassetrinn, på elektro, eller noe, på Sande VGS.

    Og da slutta vel han å kødde med meg, pga. det da.

    Det her var en jeg ikke kjente, annet enn at jeg visste hvem det var.

    Det var nok Kjetil Holshagen, som også gikk på elektro vel, eller mekanikk(?), som nok hadde fortalt om dette, til han Svelvik-karen, hvis jeg skulle gjette.

    Men men.

    Jo, hun Lill, hun dukka opp i Enebakkveien.

    Og da sa Gunnar eller om det var Berit, at jeg måtte ikke slippe inn folk fra gata.

    Men det gjorde jeg ikke.

    Hun og hun Pia, fra Korea, hadde jo fått adressen min, et halvt år før, eller noe.

    De hadde et sporveiskart, på veggen, i leiliheten på Grønland, og skreiv opp hvor folk de kjente bodde.

    Og han Magne Winnem, fra skolen i Drammen, var også på besøk da.

    Hun Lill, hadde en rettsak.

    Jeg lurer på om det var hun som var på førstesidene, av alle avisene, på den tida.

    Pga. gruppevoldtekt, fra noen marokanere, som jobba på Costa vel, eller noe, i Roald Amundsens gate vel, som det het på den tida vel.

    (Gaten skiftet navn da Kong Olav døde, mener jeg å huske).

    Lill, hørte at de hadde gjort noe, mot en veldig ung jente, fra en Oslo-dame, som var på besøk, hos Lill, da jeg også var der, i 89/90 vel.

    Og da skjønte jeg det var noe, men ikke nøyaktig hva.

    Men da, sa Lill, at det syntes ikke hun var riktig.

    Så hun anmeldte nok da de marokanerne, tror jeg, for gruppevoldtekt.

    Så om de også da hadde gruppevoldtatt en ung jente.

    Kanksje 15 år, eller noe.

    Noe sånt, tipper jeg at det kan ha vært nå.

    Og gjort henne så kåt, at hun mista kontrollen.

    Som jeg mistenker at var sånn hun Lill var.

    For Pia, fra Korea, sa det, at vet du hvordan Lill er.

    Og Lill sa det, da jeg hørte det, til Pia fra Korea, at ‘du vet hvordan jeg er’, om en gutt som dem hadde møtt på byen, som ville ha sex med dem, eller noe.

    At Lill tok ikke fem øre for det.

    Omtrent.

    Så hun hadde nok ikke helt kontrollen.

    Noe sånt.

    Og at det kan ha vært fordi hun ble gruppevoldtatt?

    Noe sånt.

    Og at det er det som skjer, med jenter, som blir gruppevoldtatt.

    At de mister kontrollen, for dette gjør dem veldig kåte?

    Og at det var derfor Lill ble forbanna.

    Og tok de her marokanerne til retten da.

    Selv om det må ha vært tøft for henne.

    Hvis det var sånn det var da.

    Jeg tar litt forbehold for det.

    Men det er sånn det kan virke for meg nå.

    Men jeg kan ta feil og, for hun Lill hun nevnte aldri det her, om hva den rettsaken var.

    Men Pia fra Korea, hun spurte meg, om jeg visste om rettsaken.

    Men det gjorde jeg ikke, så da skjønte jeg på hun Pia fra Korea, at da visste jeg ikke så mye om hun Lill.

    Og det gjorde jeg ikke.

    Men hun var ganske voksen og sånn da.

    Så hun gikk det ann å prate med å sånn, og omgås da, på en sivilsert måte liksom.

    Hun var ikke barnslig, og ikke hysterisk.

    Men ganske rolig og behersket og oppegående kanskje og.

    Så hun var grei å bare henge med, selv om jeg ikke var sammen med henne, eller noe.

    Men vi var fra samme sted, og hu var jo også venninne av søstra mi og Cecilie.

    Så vi bare hang sammen, pga. at vi var fra samme sted, og at hu var venninne av søstra mi og Cecilie, som jeg nesten var i samme gjeng, eller miljø som.

    Så vi var nesten i samme miljø, eller gjeng, i Svelvik og Drammen.

    Så derfor hang vi sammen i Oslo.

    Selv om jeg ikke var noen frik.

    Men jeg kjente nesten alle frikene i Svelvik og Drammen gjennom søstra mi da.

    Så sånn var det.

    Men da spurte Berit og Gunnar, om jeg tok inn folk fra gata.

    Men hvorfor trodde de det?

    Jeg hadde ikke gjort det, og ville ikke gjøre det.

    Men de fiska kanskje, etter hvem hun Lill var da.

    Men de sa jo bare, at jeg måtte ikke ta inn folk fra gata.

    Og det hadde jeg jo ikke tenkt til.

    (Og det viste jeg jo fra før, de nevnte jo bare selvfølgeligheter).

    Jeg synes de var litt uhøflige.

    (Og jeg ble litt forfjamste, for de var ganske affekterte, og ikke rolige, så det var ikke så lett å forklare, men jeg hadde jo gjester, så jeg gikk inn på rommet igjen og fikk ikke forklart da.

    Magne og Lill kunne vel hørt det da, så det ville vært uhølig å prate sånn om folk, så derfor fikk jeg ikke forklart ordenlig.

    Og jeg hadde et kanskje hektisk liv, så jeg fikk vel aldri forklart om det.

    Og jeg var ikke helt på bølgelengde med de her eldre, og litt hysteriske folka.

    Ihvertfall hu dama.

    Jeg prata ikke med dem om damer og sånn.

    Jeg var jo tenåring fremdeles da, 19 år vel, så jeg holdt vel sånn mye for meg selv).

    Men hun Lill var litt nedfor da, det var kanskje derfor hun dro for å besøke meg.

    Men han Magne var der og.

    Så vi fant kanskje på noe greier da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Men hun Berit, tålte ikke matlukt, så jeg kunne ikke lage middag der.

    Så det var noe av grunnen til at studielånet forsvant ganske fort.

    At jeg kjøpte et par hamburger-menyer, til 30-40 kroner hver dag.

    Og da også måtte ned til sentrum, for å spise middag.

    Og da gikk det penger til røyk, og aviser og plater og brødmat, (som jeg kunne spise der da).

    Så jeg fikk ikke helt dette med økonomien til å klaffe, det første året, som student i Oslo.

    Men men.

    Det var mer som skjedde der og, jeg får skrive mer seinere.

  • Flashback til igår. (In Norwegian).

    Nå lå jeg og halvsov noen timer her.

    Jeg satt oppe rimelig lenge igår, og leste om Illuminati osv., på nettet, som man vel kan se i postene fra igår.

    Men jeg halvsov noen timer da, og da tenkte jeg bl.a. på en episode som skjedde på the jobcenter, på Willinson Sq., i Liverpool, igår, som var litt merkelig.

    De møtene, i forbindelse med at man har ringt og registrert seg som arbeidsledig, de varer i en time.

    (Dette husker jeg fra forrige gang jeg var arbeidsledig her i England, det var i januar ifjor).

    Og den timen, den fordeler seg på to møter.

    Et møte med saksbehandler, som varer ca. en halv time.

    På tirsdag så ringte jeg the jobcenter, på 0800 0 55 66 88, og prata med en dame som kallte seg Chris, var det vel.

    Så hun fikk alle detaljene, de telefonene kan ta opp mot 40 minutter, sier de, og de får navn på landlord og bankopplysninger og alt mulig rare opplysninger.

    Hun satt meg så opp på møte, på fredag, altså i går, på the jobcenter, altså møter på the jobcenter da, og ikke over telefon.

    Så jeg pratet først med en eldre saksbehandler.

    Jeg husker ikke navnet hans, men han har krykker, jeg tror det var han jeg hadde som saksbehandler, i januar ifjor også, hvis jeg husker riktig.

    Da skulle jeg først se gjennom et skjema, som var på kanskje 10-12 sider.

    Det var skjemaet som var laget på bakgrunn av telefonsamtalen min på tirsdag.

    Så det var bare å undertegne.

    Så måtte jeg fylle ut et skjema for selvstendig næringsdrivende, siden jeg har jobbet som det, i et og et halvt år nå.

    Mens jeg fyllte ut det skjemaet, (som jeg måtte konsentrere meg om, for noen av spørsmålene var sånn man måtte tenke gjennom, sånn at man ikke skrev feil, siden det var på engelsk osv.).

    Mens jeg fyllte ut det skjemaet, så kom det en dame bort til skrivebordet, til saksbehandleren.

    Så begynte de å diskutere, om jeg skulle fylle ut enda et skjema.

    Mens jeg fyllte ut skjemaet for selvstendig næringsdrivende.

    De babla seg i mellom noe om Australia, som hun dama nevnte, hørte jeg.

    Og hun sa til han, hørte jeg, at hvis jeg ikke fyllte ut skjema nå, så måtte det bli fyllt ut senere.

    Så sa han, til henne, at jeg hadde bodd i england i fem år.

    Så spurte de meg, mens jeg fyllte ut skjema for selvstendig næringsdrivende, hvor lenge jeg hadde bodd ‘here’. (Altså i UK).

    Siden september 2004, svarte jeg. (Siden det var da jeg begynte å studere ved University of Sunderland).

    Og så spurte hun dama, om jeg hadde vært på Jersey.

    Nei.

    Og i begynnelsen av møte, så spurte han saksbehandleren meg, om jeg hadde vært ute av landet, de siste årene.

    Jeg sa jeg hadde vært i Wrexham.

    (Wrexham er jo i Wales, som er i Storbritannia, men ikke i England).

    Så sånn var det.

    Og han saksbehandleren, sa til hun dama, (som stod ved skrivebordet), overhørte jeg, at han trodde ikke at jeg måtte fylle ut det skjemaet, som hun dama hadde med, siden jeg jo ikke hadde vært ute av landet de siste to årene.

    Så jeg måtte fylle ut et slag ‘immigrasjons-skjema’, vil jeg kalle det.

    Som vel var på 6 sider.

    Og hvor man måtte skrive om familien sin i Norge, hvor nærme man var dem, om man hadde noen eiendeler i Norge, om hvor lenge man har tenkt å være i UK, om man er medlem i noen organisasjoner e.l. i UK.

    Sånne ting.

    Seks sider, med sånne ting.

    Så det er ganske mye informasjon du gir fra deg.

    Så det var litt merkelig synes jeg.

    Fordi, dette skjmaet måtte jeg ikke fylle ut, da jeg var gjennom det samme møte, i 2007.

    For det tror jeg at jeg hadde husket.

    For de spørsmålene minnet meg om de spørsmålene som immigrasjonspolitiet, eller hva de kalles, på flyplassen i Detroit, i USA, spurte meg der, i 2005, da jeg tenkte å leie en bil, og kjøre til California.

    Sånn Route 66 kjøretur.

    Men det fikk jeg ikke lov til gitt.

    Da var det å bli sendt tilbake til Oslo, via Paris, med anmerkning, som de skrev i passet.

    Og jeg måtte betale billetten selv, med Air France og SAS, var det vel.

    Så det var nesten 20.000 rett i dass.

    Enda jeg ikke gjorde noe galt.

    Så den episoden husker jeg ganske godt.

    Så jeg tror jeg ville huska det, hvis jeg hadde fått et skjema med sånne spørsmål, lignende av de som immigrasjonspolitiet i Detroit spurte om, i 2005, i 2007, da jeg var på arbeidsformidligen, the jobcenter, på Wilkinsons Sq., i Liverpool.

    Men men.

    Men ikke nok med det.

    Når det halvtimes møte, med saksbehandler, er ferdig.

    Så skal man sitte å vente igjen, på et møte med jobseekers agreement advicer.

    Og da skal man gå igjennom, hvordan type jobber en har tenkt å søke, og man får tips og sånn da.

    Han med krykkene, forklarte meg, at jeg skulle prate med en som het Mary.

    Og jeg så hvor hun satt.

    For han pekte eller forklarte hvor hun satt da.

    Men hun brukte litt tid.

    Så mens jeg satt og ventet.

    Så kom det en mann som jobbet der.

    Han sa ikke hva han het.

    Og han spurte ikke hva jeg het.

    Han bare sa: ‘Are you waiting to see me’.

    Noe sånt.

    Og jeg satt jo der og kjedet meg, og han kom jo bort til meg, der jeg satt, og oppførte seg, som om jeg skulle ha møte med han da.

    Så jeg tenkte vel ikke så mye, jeg var litt trøtt, og kjeda meg, og var i min egen verden.

    Men jeg visste jo at jeg egentlig skulle prate med hun Mary, selv om jeg jo nettopp hadde fyllt ut tre skjema på engelsk, og var litt matt, pga. det.

    Så jeg spurte han, om dette var i forbindelse med ‘the jobseekers agreement meeting’.

    Men da bare fortsatte han, på noe andre greier.

    Så jeg syntes det virka som, at han mannen, (som så litt vel ‘tvilsom’ ut, som man sier i Norge).

    Han virka litt sånn ‘tvilsom’.

    Men men.

    Han bare fortsatte.

    Og det virka som, tenkte jeg på i stad, da jeg halvsov.

    At han prøvde å.

    Hva var det jeg tenkte da.

    At han lot som om han var stressa, mer stressa enn han egentlig var.

    For å overkjøre meg liksom, til å bli med på noe møte-greier, som jeg egentlig skjønte at jeg ikke skulle være med på.

    Men man må jo prøve å oppføre seg høflig og.

    Men, jeg spurte han, om det var i forbindelse med jobseekers agreement møte.

    Men da svarte han ikke.

    Men bare gikk videre.

    Da skjønte jeg, at her var noe galt.

    At han visste at jeg egentlig ikke skulle prate med han.

    Men at det var noe set-up, for å få meg til å virke forstyrret, eller noe.

    Gudene vet.

    Men et eller annet galt, må det nok ha vært.

    For han må da ha forstått spørsmålet mitt.

    Om, er dette i forbindelse med ‘the jobseekers agreement’-møte.

    Men han lot som om han var veldig stressa eller oppjaget, eller intens.

    Så han bare ignorerte spørsmålet mitt, og gikk videre.

    Sånn virka det som for meg.

    Så jeg bare ga opp han.

    For da skjønte jeg jo, at dette var noe andre greier, som jeg ikke skulle på.

    Så da snudde jeg meg, og ropte på hun Mary.

    Og hun forklarte han tvilsomme mannen da, får jeg vel kalle han, siden han ikke sa navnet sitt.

    Hun forklarte han, at jeg hadde møte med henne.

    Og så viste han tvilsomme mannen meg, et ark med et navn.

    (Et ark han ikke viste meg tidligere, da han gikk for å hente meg til møte, eller ved andre tidspunkt).

    Og der stod det et navn, som jeg ikke har sett før, men mange ‘O’-er, mener jeg å huske.

    Men men.

    Så sa hun Mary, at jeg kunne gå bort til henne da.

    Hun lurte på om jeg hadde jobbet i bank eller finans.

    Og jeg fikk to stillingsannonser av henne, som hun mente kunne passe for meg.

    Og den ene var i Barclays Bank.

    Så hun tror jeg mener, at jeg passer å jobbe i bank osv.

    Men den jobben var ikke så bra betalt, det var bare tarifflønn, som ikke er så høy i England.

    Men jeg får vel høre med han saksbehandleren om det, for jeg skal ha møter der hver fjortende dag, til jeg får meg jobb osv. da.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 2007. (In Norwegian).

    Ifjor, så ble jeg jo utsatt for en organisert trakaseringskampanje, på Veggavisen, vil jeg si.

    Da jeg diskuterte om Grandiosa mm. der.

    (Som jeg har klaget til PFU om

    Men hvor de ikke gjør noe annet enn å kødde.

    Se ‘Pressens Faglige Utvalg’-tag).

    Og på Veggavisen, så var det jo også folk med ‘New World Order’-
    avatarer, som man kan se ovenfor, i headeren til bloggen.

    Så om det var en slags New World Order-kampanje.

    Og at det med at det er rester etter mennesker, i Orkla-maten,
    som jeg lurer på om det kan være. (Noe tull er det i hvertfall).

    Om det er grunnet det, at New World Order, eller om man kaller
    det Illuminati, eller CIA, eller sionister.

    Om de står bak tullinga med maten og.

    Hvem vet.

    Men, jeg anmeldte jo søstra mi, for barnedrap, her for noen uker
    siden.

    Siden Christell sa det, at hun hadde hatt en abort.

    Var det en fødsel hun hadde.

    Blir mødre brukt til å føde barn, som utnyttes, av noe som nevnt
    ovenfor, Illuminati, eller lignende, som slaver.

    Altså sex-slaver.

    Og de blir da kamuflert som aborter.

    Sånn som f.eks. søstra mi hadde.

    Og disse blir aldri registrert, hos myndighetene, og får personnr.,
    osv.

    Neida, de blir bare puttet i Orkla-maten når de dør.

    Sånn at myndighetene, ikke skal finne ut likene, av folk som har
    blitt født, utenfor systemet.

    Som jeg har lest om foregår.

    Er det en sånn mafia vi har i Norge, og som det ikke står om i
    avisene.

    Jeg har som sagt lest om dette, med ‘fødselsmaskiner’ før.

    Jeg skal se om jeg finner mer om det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det her var noe annet som ikke helt var samme tema, men jeg tar med det når jeg snublet over det:

    Heh, det skal altså lige tilføjes at Bjarke er hele internettets konspirationsteoretiker.(siden du nu omtaler ham som “i” – han repræsenterer nok ikke andre end sig selv, omend jeg selv fandt tanken om at miljøfanatikere ville have singler brandbeskattet for at være sådan nogle svin, meget underholdende, da jeg læste artiklen) Bjarke mener at mere eller mindre hele verden bag kulisserne styres af en blanding af frimurere, zionister, “illuminati”, neokonservative og øgler fra en anden dimension. (no shit!) Om ikke andet så i hvert fald de neokonservative og Bush og deres “new world order” program.

    Jeg ved ikke andet om hans politiske overbevisning end at han er selverklæret liberal, og qua selvsamme stemmer på Enhedslisten – Danmarks mest liberale parti.

    Mvh

    http://www.liberator.dk/debatforum/arkiv/display_message.asp?mid=96739

    PS 2.

    Her ser man at Illuminati og etterettningsorganisasjoner osv., har slaver, og at de er veldig mektige, og at myndighetene ikke kan stoppe dem, og at de gjør ting som å holde et levende hode adskillt fra kroppen osv., for å bygge opp frykt da antagelig.

    Man ser at de bruker ‘stirring’, som en måte å kontrollere folk.

    Som jeg har selv sett, at Jan Snoghøj, Christell storebror, har brukt, fra passasjersetet, foran i en bil faren min kjørte, i Kristiansand, i 89, mot noen lokale jenter.

    Og han kontrollerte også en 16 år gammel jente fra Odda, eller noe, julen 89, da vi var på Geilo, på Highland hotell.

    Sånn at han gjorde hva han ville, selv om han var 26 eller noe, og foreldrene hennes satt der også vel.

    Og jeg tror det også var julaften.

    Så han er flink til å manipulere, vil jeg si.

    Og han hadde også en eksdame, fra Åmot, en blond dame, som hun han er gift med nå, som han kyssa med, og muligens mer, da hun var 15 (Hege), og han var 25.

    Men men.

    Men hun dama fra Åmot, hun har advart meg flere ganger, om å komme meg vekk, fra fattern og Jan og hele familien faktisk, mener jeg hun sa, i 89 og 90, var det vel.

    Så om Jan, han mørkhårede storebroren til Christell er noe illuminati, eller noe.

    Det ville jeg ikke sett bort fra.

    Så sånn er det:

    A – MONITORING (ASSET CONTROL)

    Every intelligence service since time began has sought methods of owning people and ensuring they stayed loyal. Two of 13 Illuminati familieswho are known to have developed extremely well-run bloodline intel ligence groups are the Li family and the Rothschild family. The Li’s family started its Chinese intelligence back in 1400 A.D. They had already been an ancient chinese aristocratic family for many centuries prior to this. Some of their techniques for their agents were state of the art mind control techniques. The Rothschild’s personal spy network and their own mail service was known to be superior to the national european governments during the 19th century. Traditional spycraft has involved the ability to recruit and keep agents loyal.

    The professional spook manipulates his recruits for a living. He becomes adept at controlling people. For thousands of years, spy operations have honed their skills at controlling people. Because they work secretly, they generally have done whatever they wanted. When you combine the resources and centuries of intelligence operations of the Illuminati, along with the credibility of government intelligence agencies supposedly guarding our national security, the combination is horrific. There are no moral or financial restraints on what is being done. If the intelligence groups want to dabble in keeping a severed head alive apart from the body, (or a frozen body with an active head) which they have done, there is no one to stop them. Handlers of slaves use both natural and contrived cues to convey to the slave that they want obedience. A natural non-verbal threat cue would be brusque movements, and an innuendo in their voice.

    A contrived cue would be placing both hands behind the head, which is a code for “I AM YOUR MASTER, OBEY ME.” Another cue for slaves to obey is when the master makes a fist with his right hand and touches his forehead. This means, “OBEY.” Even children, who were multiples, who were being taught to control their mother who wanted to leave the cult, have been observed using the fist to the forehead to try to get obedience from their mother. Staring is one method that the Programmers use. Charles Manson, who was both a slave and a handler, is an example of how a penetrating hypnotic stare is used by the Programmers. One way to control people is to wear clothes of authority. Dr. Green, Dr. Black, Dr. Star, Michael Aquino and other programmers have worn Nazi uniforms while programming, and at other time have worn Satanic Priestly garb. A beginning point to control people is understanding human needs, and understanding the individual to be controlled.

    A good case officer learns everything he can about the asset (person or slave) he is to control. Case officers/handlers have been constantly working at improving their skills of control. Monarch slaves who must function as intelligence officers, who recruit spies, are trained in the art of listening and conversation. Learning to listen without interrupting is a guarantee of success. CIA handlers/ programmers have an extremely personable side to them–and a very deadly animalistic side to them too. They will be trained to look anyone they want to recruit in the eyes and withstand their stare. “Friendship begins with a smile; recruitment with a stare.” (This is a quote from the book Suvorov, Viktor. Inside The Aquarium. New York: Macmillan, p. 108. During training, men in U.S. Army Intelligence are told to read this book to understand how U.S. intelligence works.)

    The entire lives of Monarch slaves are kept on records. Zbigniew Brezinski, and the heads of the CIA, and Sec. of Defense Dick Cheney are just some of the men known about who have access to the computer records that contain records on every active Monarch slave. Not everyone has a price, but everyone will respond to their needs being met. James K. Van Fleet, an important military intelligence officer, wrote about how to manage people. In military intelligence, they keep files on people where they identify which subconscious desires of people are important to the person at the time. All this information is kept in SOFT FILES–which are not official files, so these files have never officially existed and are not given up even to Congressional subpoenas. The Intelligence agencies know that if they find out what the person wants above all else in life, they can control the person. The nine areas that are monitored to see if they are important at the moment are:

    http://educate-yourself.org/mc/illumformula12chap.shtml

    PS 3.

    Her kan man lese om dette med uregistrerte barn.

    Det ville ikke forundre meg, om man ikke ofret alle, men lot de leve, i skjul og kjellere osv., og drepte de da var litt oppi årene, eller noe.

    Jeg tror at i huset til familien min, på Sand, så må nok noen ha vært fanget i kjelleren.

    Virker det som for meg i hvertfall.

    Olsen-familien var det, som hadde Strømm Trevare.

    (Jeg har skrevet om dette i ‘Kjeller’-tråden osv., som ble slettet, på VGD).

    De putter sikkert folk de har drept, av andre årsaker også, i maten.

    Vil jeg tippe.

    Og folk som dør uten familie osv., på eldrehjem, som er under mafia-kontroll,
    osv.

    Og jeg vet om en som jobber som graver på en kirkegård i Larvik.

    En som skadet seg i en fallskjermulykke, som heter Thor, og er naboen til
    onkelen min Martin, som har drevet å forfalsket selvangivelsen min, mens
    jeg har vært i England.

    Og han Thor, dyrker også marijuana, (har onkelen min sagt, og han bød ofte på en joint, som jeg tok kanskje en trekk av for å være sosial, og han hadde kriminelle vel, fra Larvik, ganske ofte på besøk), en liten farm, vil jeg tro, på
    hytta han leier av onkelen min, Martin Ribsskog.

    Så jeg lurer på om ikke den her illuminatien/mafian, kan ha kirkegårdene
    også.

    Så sånn er det.

    Her er mer om uregistrerte barn:

    Ifølge “Sarah” praktiserer satanistsekten spesielt ofring av spebarn, uregistrerte babyer som blir født av sektmedlemmer med kun ofringen for øye. I artikkelen blir det hevdet at denne type ekstreme og skjulte satanisme også finnes i Norge. I norsk sammenheng var dette det første tabloid-møte med et satanistoffer.

    http://www.skepsis.no/konspirasjonstenkning/satanisme_som_samtidsmyte.html

    PS 4.

    Jeg skriver at broren til Christell, Jan Snoghøj, brukte stirring, mot noen lokale Kristiansand-damer, for å trene på å kontrollere dem, eller noe i 89.

    Men jeg har også sett en taxi-sjafør, her rett utenfor, i Dale St., en lørdagskveld, for noen måneder siden, gjøre det samme, mot en ung tenåringsjente, her i byen, ei som var full osv, og så etter å ha stirret, leide henne inn i taxien.

    To menn dukka opp, og spurte hva han skulle.

    Han svarte.

    ‘She’s drunk, I’m only taking her around the corner’.

    Hva nå han skulle med henne der.

    Skal jeg se om jeg finner den posten:

    Så til slutt, så satt han der, i taxien, og ni-stirret, på hun lyshårede jenta, som var som bambi på isen, noen minutter før.

    Så tok han jenta, og satte henne, i forsetet, på venste side da.

    Sjåførene sitter jo på høyre side.

    Jeg vet ikke om jenta gråt, fordi hun skulle kjøre taxien.

    Jeg vet da søren jeg.

    Så kom det to kraftige karer, i 40-årene, tenker jeg, med blå vindjakker, og spurte taxi-sjåføren, om hva han drev med.

    Det er mulig at de ikke har lov, å dytte fulle 16-17 år gamle jenter, inn i forsetet av taxien.

    Og han sa at hun var ‘pissed’, så han skulle bare kjøre henne litt rundt svingen, eller noe sånt.

    Så gikk de her karene, med blå jakker da.

    Og taxien kjørte.

    Jeg ville ikke glane for mye, etter taxien.

    Den kjørte mot Matthew St.

    Fordi det stod en gjeng, med lokale folk, kanskje noe mob.

    Like bortafor der, som hun jenta hadde stått da.

    Så om de var noe mob, og at de hjalp å få meg unna henne.

    Siden han ene ropte høyt, til meg og jenta.

    Men jeg ville ikke prate med jenta, mens taxisjåføren stod der.

    For jeg tenkte at han stod der, i tilfelle noen trengte taxi.

    https://johncons-blogg.net/2008/08/aftenposten-sier-at-det-her-er-det.html

  • Flashback til januar 2007. (In Norwegian).

    I november 2006, så rapporterte jeg jo Arvato, her i Liverpool.

    Som drev den skandinaviske Microsoft-produktaktiveringen, til politiet og også til pressen.

    For jeg synes det virka som at problemene i firma, skyldtes at noen organiserte kriminelle, noe mob eller mafia, hadde infiltrert firmaet.

    Så hadde jeg møte med Managing Director, hos Arvato.

    Og han sa at han kunne ikke garantere min sikkerhet der, så jeg måtte være hjemme, sa han.

    Så skulle Arvato ringe, og også politiet ringe.

    Men jeg venta i en uke ca., og ingen ringte.

    Så da dro jeg til den norske ambassaden i London, og pratet med en dame der, en ambassaderåd, og forklarte det, at jeg mistenkte at det var noe mob/mafia i firma, og ga de masse dokumenter, og sa at jeg mistenkte at noen av de nordiske kollegaene mine der, kunne være under kontroll av disse.

    Så venta jeg i flere uker til.

    Over jul.

    Men politiet ringte ikke.

    Og Arvato ringte ikke.

    Arvato slutta å sende lønn.

    I disse ukene, så hadde jeg egentlig ferie, og jeg var overarbeidet, fra Arvato, men jeg skrev alikevel masse referater ferdig, fra møter som var de siste dagene jeg jobbet på Arvato.

    (Disse dokumentene kan man finne, hvis man trykker på det bilde med Microsoft-sommerfugl, og det bilde Arvato/Microsoft-team leader Vivian Steinsland sendte av en rompe på e-post, mens jeg jobbet der.

    Så sånn er det.).

    Så da jeg var ferdig å skrive alle referatene, i midten av januar i fjor.

    Da bestemte jeg meg, for at jeg måtte få meg ny jobb.

    For jeg trengte jo penger.

    Jeg tenkte, at det var noe organiserte kriminelle i firmaet, som var blitt avslørt da.

    Så jeg trodde det skulle være noe rettsak antagelig.

    Så jeg visste ikke hvor mye jeg kunne fortelle om problemene i firmaet, på ‘the jobcenter’.

    For, jeg regnet med at de ville spørre hvorfor jeg sluttet i firmaet.

    Så jeg tenkte jeg kunne gå til politiet, og spørre de, hvor mye jeg kunne eventuellt fortelle, på the jobcenter.

    Og da fikk de en ny sjangse, til å fortelle meg hva som foregikk også, siden de ikke hadde ringt.

    Så sånn var det.

    Men han Sgt. Camel der, som måtte ringes, for å komme dit.

    Han, han begynte å bla i en notatbok eller syvende sans jeg hadde, som for å se om jeg hadde noen avtaler.

    De var særs interessert i å høre, om jeg ville dra tilbake til Arvato.

    Noe jeg sa at jeg ikke ville, så lenge problemene der, ikke var tatt tak i.

    (For jeg kunne jo ikke si at noe mob/mafia hadde infiltrert firmaet, og så dra tilbake dit, som om ingenting hadde skjedd, etter firmaet bare fortsatte å tulle.

    Nå tror jeg at det er politiet som begynte å tulle med meg muligens, for å dekke over hva som foregikk der.

    At det er de som kan ha skrevet det rare brevet fra Arvato, og sørget for at de ikke ringte.

    Noe sånt).

    Og politiet ville ikke se på de dokumentene jeg hadde fra Arvato.

    Eller Camel ville ikke det.

    Han gikk ut for å ringe.

    Og da avtalte jeg med kollegaen hans, at jeg skulle dra opp dit dagen etter, med alle papirene fra Arvato.

    Så kunne de la noen eksperter se på det, og da skjønne at det nok var noen organiserte kriminelle e.l., som hadde infiltrert firmaet, pga. alle problemene osv.

    Mistenkte jeg i hvertfall.

    Og da avtalte jeg med Camel’s kollega, som ikke introduserte seg, at jeg skulle ta med papirene.

    Men Camel, kom tilbake, etter å ha ringt, og overstyrte dette.

    Enda vi hadde avtalt det.

    Så ville han ikke at jeg skulle ta med papirene.

    Han sa jeg måtte gå til CAB. (Citizens Advice Bureau).

    Siden dette hadde med jobb å gjøre.

    Jeg syntes det hørtes rart ut, og spurte om politiet ikke hadde noen som kunne arbeidsrett f.eks., som kunne se på papirene.

    Men det hadde de da ikke, sa Camel.

    Selv om det hørtes rart ut.

    Så spurte jeg om CAB var ‘Government’, siden han sendte meg dit.

    Og det sa Camel, at det var.

    Men det var løgn, fant jeg ut senere, de er en ‘charity’, en veldedig organisasjon.

    Så det sa nok Sgt. Camel, bare for å bli kvitt meg.

    Så her har nok bare politiet løyet, for meg, og gjort noe gæernt, vil jeg tro.

    Og ambassaden, de ringer meg nå ikke, selv om UD har instruert de å gjøre det, tre ganger.

    Så ambassaden har nok også gjort noe galt.

    Og IPCC, tilsvarende Spesialenheten i Norge, de svarer ikke på e-post og returnerer ikke telefoner.

    Så de nekter å undersøke Merseyside-politiet da.

    Eller om Camel og de kan ha vært noe spesialpoliti, siden de måtte ringes.

    At de var noe Special Force, eller noe.

    Hvem vet.

    Det har i hvertfall virka som for meg, hele tida, at de her har gjort noe gæernt da.

    F.eks. begynte han å skrike ‘no’, da jeg fortalte han, at jeg hadde vært og snakka med folk hos den norske ambassaden, i London, om problemene i firma osv.

    Så her har dem drivi og lurt meg, og så blitt desperate fordi jeg kontaktet ambassaden og hadde referater og papirer, eller noe sånt, vil jeg si.

    Det lukter ihvertfall råttent av han Camel og det møtet, synes jeg det virker som.

    Så hva de driver å kødder med, det vet ikke jeg.

    Men både politiet og IPCC og CAB og Law Society og Legal Services Ombudsman, og the Local Government Ombudsman, og den norske ambassden, og UD, og Kripos, og justisdepartementet, og Fylkesmannen i Oslo og Akershus, og Sivilombudsmannen også, vil jeg si.

    Alle disse driver å tuller og kødder.

    Så hva de dekker over, det er vanskelig å si.

    Men kan det være at politiet, f.eks. Special Force, har brukt de nordiske damene på Arvato som horer?

    Hva skjedde med hun Emelie Wallin, som forsvant fra jobben?

    Jeg har lest avisa i 30 år, men jeg har aldri lest at det har stått noe om, at politiet bruker horer.

    Hva er det politet har gjort som dem må dekke over, lurer jeg på.

    Også Amnesty tuller.

    Hvorfor er ikke folks rettigheter verdt fem øre lengre?

    Folk er ment å ha universelle rettigheter.

    Rettigheter som gjelder overalt og alltid.

    Hvorfor skal jeg bli kødda med, av 10-15 instanser/etater, innenfor myndighetene og andre, i Norge og England.

    Og jeg har skrevet om det, på blogg, i over et år.

    Alikevel så reagerer ingen på det, at vanlige folks rettigheter blir ignorert av myndighetene.

    Hva er det her, spørr jeg.

    Hva faen er det som foregår.

    Hvorfor skal ‘alle’ kødde med mine rettigheter.

    Hvis dem absolutt skal kødde med noens rettigheter, så kan dem kødde med sine egne.

    Ingen har noe rett å kødde med mine rettigheter.

    Hvis jeg får kontroll, så skal de faen meg få angre.

    Man har rett til å drepe folk som kødder med ens rettigheter.

    Bare i tilfelle disse drittsekkene ikke visste det fra før av.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til begynnelsen av 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til begynnelsen av 80-tallet.

    Da hadde søstra mi flytta til Bergeråsen.

    Hun hadde rømt hjemmenfra, fra muttern, og en havnet hos en dame, som ringte politiet eller noe da, og så kjørte fattern ned til Larvik, og henta henne.

    Muttern trodde visst at Pia hadde fallt i Lågen, eller noe.

    Noe sånt.

    Men da ble det rettsak da, i Larvik, en måned eller to seinere.

    Og da ble jeg med Christell og Haldis og fattern og Pia, til Larvik da.

    Det var kanskje i 1982 eller 83, eller noe.

    Noe sånt.

    Og da, så satt muttern på kafeterian, i en bygning, som het Domus-bygget, i Larvik.

    Det var forbrukersamvirke-bygningen vel.

    Med parkeringsplass på taket.

    Men men.

    Så satt muttern i kafeteriaen, under parkeringsplassen der da.

    Og da måtte jeg si fra til henne, om at Pia kom til å si fra til retten, eller hva det het, at hun heller ville være hos fattern på Bergeråsen.

    Jeg fikk ikke bli med inn i retten, som var like ved e-verket i Larvik, mener jeg å huske.

    Men jeg var i et rom like ved da.

    Det her var det vel ingen som hadde fortalt muttern da.

    Så fortalte jeg det da, at vi skulle jo komme å besøke henne da.

    Så ringte jeg da, noen dager seinere, og spurte om det var greit, at vi dukket opp, helgen etter da, på besøk i Larvik da.

    Det sa muttern var greit.

    Men hun var så rar i stemmen.

    Hun var nok langt nede da.

    Det var som om hun ikke trodde på meg, at vi skulle dra dit da.

    Så da avtalte jeg at vi skulle dra, men jeg hadde ikke så lyst da, siden muttern var så rar.

    Men vi dro ned dit seinere da.

    Så det var vel ikke så lett for muttern da vel, når Pia ble sent til fattern, og Axel ble sendt til faren sin, Arne Thormod, i Oslo eller Drammen, eller hvor han bodde da.

    Så sånn var det.

    Og jeg var bare 12-13 år, eller noe, selv.

    Så når muttern var så nede, så var det ikke så lett for meg, å vite hva jeg skulle gjøre osv.

    Så jeg venta litt med å dra dit, til hun var litt mer ovenpå.

    Men jeg ringte i hvertfall da, for jeg skjønte det, at det ikke var så lett for muttern da.

    Så da ringte jeg i hvertfall den gangen, selv om jeg egentlig ikke likte så bra, å besøke henne, for hun var så spesiell.

    Og det er ikke så lett, for folk som såvidt er tenåringer, som jeg var da.

    Det var nok da jeg var 12 år det her.

    For jeg husker Pia bodde i Havnehagen, da jeg ble tenåring.

    For da sa jeg det, den dagen husker jeg, at nå er jeg tenåring.

    Da var jeg vel nede hos Haldis da, for da hadde vel søstra mi nettopp flytta dit, mener jeg å huske.

    Bare noe jeg kom på.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så etter det her, så maste muttern alltid, på at jeg og søstra mi skulle komme å besøke henne da.

    Hun ringte og maste hele tida.

    Også på 90-tallet, seinere, da jeg bodde i Oslo, og jobba i Rimi osv.

    Så det var nesten som at jeg var faren hennes, på det værste.

    For muttern var litt spesiell, og hysterisk må man vel si.

    Og noen folk sa hun var gæern da.

    Jeg vet ikke jeg.

    Men det var sånn, at jeg måtte alltid konsentrere meg, og vurdere det muttern sa og gjorde.

    For hun var så uansvarlig og tåpelig og barnslig ofte.

    Så hun var ikke så på topp alltid.

    Uten at jeg vet hva det kom av.

    Men hun var liksom ikke som en vanlig person.

    Men som en med masse problemer.

    Og hun ringte og maste om alt mulig hele tida.

    Og jeg var jo ikke faren hennes, men sønnen hennes.

    Så det var ikke alltid jeg orka den rollen, å ta meg av henne, og problemene hennes.

    Så jeg måtte prøve å være tøff da, og jeg svarte bare en gang i blant, når hun ringte osv.

    For hun var så langt fra å være på topp.

    Så jeg måtte passe meg, så hun ikke dro meg med seg omtrent.

    Eller hun var så spesiell osv., så det var anstrengende å ha med henne å gjøre da.

    Men jeg prøvde i hvertfall, men det var ikke så enkelt, sånn at jeg orket å ha med henne å gjøre hele tida.

    Men men.

    Søstra mi sa, en gang, at når muttern ble gammel, så måtte jeg ta meg av henne.

    Det hadde ikke jeg tenkt noe gjennom.

    Så jeg svarte vel ikke ordentlig.

    Jeg kunne vel nesten ikke ventes å ta meg av henne, syntes jeg.

    Jeg flytta jo fra henne da jeg var ni år osv., og forholdene i familien var jo, mer eller mindre, bare kaos.

    Men nå ble jo ikke muttern så gammel da.

    Hun døde av kreft i 1999, noen og femti år da.

    Så sånn var det.

    Men legen, dr. Ness, i Helgeroa, han mente det kunne være snakk om selvmord, da muttern døde.

    Men det har ikke jeg hørt noe om.

    Så sånn var det.

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå tror kanskje myndighetene, at det er greit å tulle med meg, for de innbiller seg, at jeg har blitt tullet med hele livet.

    Sånn tenkte jeg nå.

    Kan det være forklaringen, på at jeg blir tullet med?

    Det vet jeg ikke.

    Men hvis det er sånn det henger sammen, så tar de feil.

    Da farfaren min, Øivind Olsen levde, fram til midt på 80-tallet ca.

    Da ble jeg ikke tullet med.

    Og vel heller ikke så mye da farmora mi levde osv.

    Så på 80-tallet, da hadde jeg besteforeldrene mine på Sand.

    Så da kunne jeg få hjelp av dem, hvis folk prøvde å tulle med meg.

    Og på 70-tallet, hvis muttern eller stefaren min, i Larvik tulla med meg.

    Da kunne jeg si fra til fattern og dem, på Berger.

    Og på 90-tallet, så hadde jeg kamerater osv., og delvis familien til halvbroren min, i Oslo.

    Og på slutten av 90-tallet, så var jeg jo butikksjef i Rimi osv.

    Og jeg hadde venner på irc osv., som jeg chatta med osv.

    Så jeg har alltid hatt noe nettverk rundt meg.

    Så ingen har kunnet tulle for mye med meg.

    I hvertfall ikke hvis jeg har merka det.

    Men nå, etter at jeg overhørte, at jeg ble forfulgt, av noe ‘mafian’, og fikk ødelagt tryne, i 2003.

    Da har myndighetene og andre, bare kødda maks med meg.

    Men jeg er ikke vant til sånn kødding.

    Det er bare det, at jeg har ikke hatt noe nettverk nå, etter at jeg slutta som butikksjef i Rimi, som jeg kan henvende meg til, for hjelp osv.

    Så da tror folk at de kan kødde maks da eller?

    Er det sånn?

    Folk skal vel ha rettigheter, uansett om de har noe nettverk, eller ikke?

    Man har jo dårlige tider og gode tider i livet.

    Altså, at det går i bølgedaler.

    Så mens man er nederst i en sånn bølgedal, så begynner myndighetene, å kødde med en da.

    Hva faen er det her, sier jeg.

    Dem har jo ikke lov å kødde med folk, selv om dem ikke har noe sterk posisjon, da for øyeblikket.

    Folk har jo rettigheter uansett.

    Alle har de samme rettighetene.

    Universelle rettigheter, som det her.

    Men dette har myndighetene null respekt for.

    Hvis de tror de kan komme seg unna med, å kødde med noens rettigheter, så gjør de det, virker det som for meg.

    Men det er ikke sånn det er ment å være, i det hele tatt.

    Så det er noe jævla bullshit, fra myndighetene, mener jeg.

    Det må være bevisst.

    Jeg kan ikke skjønne noe annet.

    At, hvis de tror noen er arbeiderklasse da.

    Som det har vært i mange år, i England.

    Så blir disse kødda med, og får ikke samme rettigheter, som de andre klassene.

    Noen må jo f.eks. ha sånne strømbokser, som man må mate med fem-punds strømbilletter, som man får kjøpt på Spar osv., i huset.

    Men hvis du klager på det, da er du ikke working-class, så da må de komme å bytte dem ut.

    Er det sånn det funker?

    For da blir du utilfreds med de boksene.

    Hva hvis du blir kødda med av veldig mange samtidig.

    Hvis du er overarbeidet osv.

    Så mistolker de det, som at du ikke er misfornøyd osv.

    Nei, det er helt tullete.

    De kan ikke bare nekte å gi folk rettighetene sine.

    Det høres helt bak mål ut for meg i hvertfall.

    De kan uansett i hvertfall ikke holde det hemmelig hvordan systemet funker.

    Så sånn er det, mener jeg.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 2005. (In Norwegian).

    Flashback til 2005. (In Norwegian).

    Som jeg skrev om, tidligere i dag, i et PS, fra et post fra i går, på bloggen.

    Så var jeg jo på fest hos noen svenske Abba-damer, som hadde Abba-show på puber osv, i oktober/november 2005.

    Margrethe Augestad, fra Arvato, spurte om jeg skulle være med.

    Og han australieren, som bodde i huset i Walton, hva het han da.

    Steven, tror jeg.

    Han spurte om jeg skulle på festen, og jeg tror også muligens Melissa, gjorde det.

    Margrethe og Sophie, fra Arvato.

    De ba med meg ut på byen, noen uker før det her.

    Sammen med typen til Sophie og hun Charlotte Liljegren, og en dame som het Malin, også fra Sverige.

    Margrethe Augestad, ringte de jentene, Charlotte og Malin, da vi satt på Queens pub, på Williamsons Sq., i september/oktober, eller noe, i 2005.

    Charlotte og Malin, klagde på at det var mye bedre i Leeds, enn i Liverpool.

    Så hvorfor de flytta hit da, det vet ikke jeg.

    Og Sophie, klagde på at han britiske typen hennes, ikke var noe snill/hyggelig hjemme.

    Charlotte Liljegren, hun prata seinere, på Arvato, med en danske jente, som het Deicha, og som Emelie Walin sa, tidligere i år, eller i desember i fjor, at jobba på Lufthansa, outsourcet kundeservice, i the Cotton House, tror jeg det er.

    Så sånn var det.

    Anna Riski jobba vel der og.

    Men men.

    Men Charlotte og Deicha da.

    De pratet sammen om å bytte jobber, omtrent som å bytte undertøy.

    Ikke langt unna.

    Så hvorfor begge de hadde hatt så mange jobber.

    Det vet ikke jeg, men det kan man lure på.

    (Om jobben dems egentlig var noe annet).

    Ikke vet jeg.

    Siden de bytta så ofte jobber, mener jeg.

    De samtalte om referanser og sånn.

    Hva pleier du å gjøre da og da.

    Da brukar jag bare gjøre sånn og sånn da, sa hun Charlotte Liljegren, til hun danske Deicha da.

    Så de her to jentene, var eksperter i å bytte og få nye jobber, virka det som for meg.

    Jeg ble imponert, og følte meg dum, når jeg hørte dem prata om det her.

    For dem var mye flinkere enn meg, til sånne ting.

    Så sånn var det.

    Men, etter den her dagen, da hun ‘house-mate’-en Janine England, vekket meg, og dro meg med, for å spise frokost, på en kro, i County RD. da.

    Da tenkte jeg, at jeg måtte vel bli med.

    For å bevare husfreden.

    Ellers så ville dem kanskje sagt, at Erik var usosial og klagd og sånn da.

    Det orka jeg ikke.

    Hu maste så fælt, og jeg tenkte at det var kanskje noe house-mate ting, som hun ville ha med meg på da.

    Jeg hadde jo ikke bodd der så lenge, så jeg visste ikke hvordan dem pleide å ha det der.

    Men da spurte så direkte spørsmål, om hvilke jenter jeg hadde prata med osv., på den kroa.

    Så da skjønte jeg, at hun spionerte for noen.

    Og jeg bekymra for hun svenske Abba-dama da, hun Ellinor Liljegren da, at hun skulle få problemer, med noe ‘mob’, eller noe.

    Jeg skjønte at det var noe problemer, med noe ‘mafian’, i Norge.

    Men etter den episoden, da hun Janine England, dro meg med, på resturant for å spise frokost, en søndag formiddag.

    Da skjønte jeg, at det var noen lignende greier, i England og.

    Men jeg har ikke fått noe hjelp av politiet i hverken Norge eller England.

    Så en liten advarsel om at politiet har mista litt kontrollen, og ikke tørr å gjøre jobben sin.

    Noe sånt.

    Videre da.

    Jo, så da ble jeg bekymra for, at de nordiske damene, på jobben.

    At de skulle bli blanda inn, inn noe ‘mafian’, eller ‘mob’-opplegg.

    Så da, så slutta jeg å gå på byen med damene fra jobben.

    Og slutta å prate med de, mer enn nødvendig på jobben.

    For jeg tenkte at da kunne de bli utsatt for noe risiko da, fra noe mob/mafia, hvis jeg prata for mye med dem.

    Så etter den her episoden, med hun Janine England, i oktober/november 2005, så prata jeg ikke om annet enn jobb, stort sett, på Arvato.

    Men i de to første månedene der, da prata jeg med alle damene som jobba der omtrent, om løst og fast, og var sosial.

    Men jeg slutta med det, for jeg visste ikke hva det her ‘mafian’-greiene, eller ‘mob’-greiene, som foregikk var.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg gikk på Tesco, for å handle i stad, og da gikk jeg forbi den Queens-puben, hvor Sophie fra Arvato, og Margrethe Augestad også fra Arvato, men også fra Rimi faktisk.

    Da jeg dro til Sunderland, for å studere, i 2004, så var jeg ikke sikker på om det var greit å legge nøkla til leiligheten min, postkassa til vaktmesteren.

    Så jeg dro med nøkla til Sunderland.

    Og da ringte jeg Hakon-gruppen, eller ICA-gruppen, på 23055000, er det vel.

    Og da ble jeg satt over til, gjett hvem, joda, Margrethe Augestad.

    Hun jobbet da i Hakon eiendom, eller ICA eiendom, eller hva det het da.

    Og hun kjente distriktsjef Anne Neteland, sa hun, og ville jeg skulle oppgi henne som referanse, til Randstad, vikarbyret hvor jeg var ansatt, de første 9-10 månedene jeg jobbet på Arvato.

    Så jeg pratet med Augestad, på telefon, fra Sunderland, i september 2004.

    Og da jeg fikk jobb på Microsoft sin produktaktivering, i Liverpool, i august 2005, så var pluteselig Augestad der.

    Det var vel litt rart.

    Og ikke nok med det.

    Da jeg flytta til et hus i Walton, hvor Taru Olaja, fra Finland bodde.

    Jeg fikk ta over rommet hennes, for hun skulle begynne å jobbe i Irland.

    Da var Margrethe Augestad der og, og drakk en flaske vin sammen med Taru.

    Og ikke nok med det.

    Margrethe Augestad, er fra Drammen, og jeg tror også Gullskogen.

    Hvor familien min har vannsengbutikk, i Drammen, eller sengebutikk er det nå.

    Vannsengene var på 80-tallet det.

    Men jeg har ikke vært så mye i Drammen siden 80-tallet.

    Og de har også et lager, og en leilighet, i det gamle bedehuset, i Rødgata, på Gullskogen.

    Så det var litt rart at det skulle være så mye linker til hun Augestad.

    – Jobb i Liverpool.

    – Jobb i Oslo, i Rimi/ICA-gruppen.

    – Hun kjente Taru, som bodde i huset jeg flytta inn i, og også Janine England og Melissa og Steven, kjente hun.

    Hun likte han Steven.

    Men advarte mot Janine.

    Men men.

    – Og hun var fra Gullskogen, hvor jeg var og festa en del, i 88/89, det skoleåret jeg gikk på Gjerde VGS., i Drammen, og da jeg også jobba på CC Storkjøp, i Drammen.

    Da hendte det at jeg var hos sønnen til Haldis, Jan Snoghøj, og lå over der, i det gamle bedehuset der, i Rødgata, hvis jeg skulle tidlig på jobb, på CC, på lørdagene.

    Og stesøstra mi Christell, pleide også å være mye der.

    Og også Eirik Thorhaldsson, og en gjeng fra Berger.

    Som søstra mi Pia, sa at hadde en slags venninne i Sande som de ikke var så snille mot.

    Og jeg hørte også de prata om at de likte å pule henne i rompa.

    Jeg husker ikke hvem av dem som sa det, men dem prata om det.

    Det var i 1989.

    Så en prata om at det var tabu å pule damer i rompa.

    Mens en annen av vennene til Jan, sa at det var noe av det beste han visste å pule damer i rompa jo, osv.

    Jeg var ikke så barsk av meg, på den her tida.

    Jeg hadde vel bare tulla litt med Nina Monsen, som nå har tatt selvmord, og det var ikke i rompa.

    Men men.

    Christell påstod da, at hun var jomfru.

    Hun sa at jeg også var det, så kanskje hun ikke visste om den seansen med Nina Monsen, det er mulig.

    Men men.

    De var bestevenninner nemlig.

    Men men.

    Men de kameratene til Jan, de var sånn, at Jan skulle på ferie, i to måneder, eller noe, på starten av 1989.

    For han tjente mye penger som fotsone-healer.

    Så sa de gutta, til Jan, at da kunne det nok tenkes at en av dem tok møydommen på Christell, mens han var på ferie.

    Siden hun da nettopp hadde fyllt 16 år.

    Og fleipa og tulla med Jan da.

    Men hva som skjedde det veit jeg ikke.

    Men Jan ga de gutta, 20-30.000.

    Så skulle badet være bygd om, da han kom tilbake.

    Så da fikk han flott badekar og sånn da.

    Men det var i 89, så jeg tror ikke det var boblebad.

    Det er mulig, det husker jeg ikke.

    Men men.

    Men hvorfor skrev jeg om det her.

    Hm.

    Jo Gullskogen ja.

    Så da hang jeg mye på Gullskogen-senteret, noen lørdager, da vi gikk for å kjøpe øl osv.

    Disse kameratene til Jan, de var fra Berger, samme stedet jeg var fra.

    Men, jeg kjente dem nesten ikke, for Jan var sånn 7-8 år eldre enn meg, og de kameratene hans, var også eldre enn meg.

    Men jeg bare var der liksom, og festa litt da.

    Uten at jeg helt skjønte hvordan jeg ble akseptert der.

    Det blei bare sånn.

    For jeg skulle på russekro, oppi dalom et sted.

    Med Magne Winnem i klassen, og noen andre.

    Og den bussen i Rødgata, den går annenhver vei, hver time.

    Noe sånt.

    Så tilslutt så blei jeg så forrvirra av den bussen.

    Jeg hadde drukket litt da.

    Så da bare gikk jeg tilbake, og festa med Jan og dem istedet.

    Og dem hadde ikke mobiler på den tida, så jeg fikk ikke sagt fra til Magne Winnem.

    Men sånn er det.

    Så da hang jeg der i noen helger da.

    Jeg lå kanskje over der 5-10 ganger eller noe da, i det skoleåret.

    Det var kanskje egentlig fattern og Haldis, som eide det huset.

    Det var i hvertfall godtatt at jeg fikk være der noen ganger.

    Og søstra mi, Pia, og mange av vennene hennes, fra Drammen.

    Og Christell, var også der, selv om jeg ikke så noen av venninnene hennes der.

    Men ettersom jeg skjønte, i bryllupet til Jan og Hege, fra Rødgata.

    Så hadde Jan begynt å kysse med hun Hege, der, da hun var venninna til Christell.

    Og Christell og Hege var 15 år.

    Da må vel Jan ha vært 25 år, eller noe.

    Så Jan er nok ti år eldre, enn hun Hege.

    Men om det var mer enn kyssing dem dreiv med, det er mulig.

    Det virka nesten sånn på fliringa, i bryllupet dems, i Geilo, i år 2000.

    Men men.

    Så det var nok litt barnerov, som vi sa på Berger osv., det Jan dreiv med, med hun venninna til Christell, Hege.

    Og sånn dreiv visst ofte Jan, med venninnene til Christell.

    En jul, som jeg var invitert, til Bergeråsen.

    Da skulle egentlig en venninne, av Christell, som var frøken Norge, eller noe.

    Hun skulle egentlig komme, og feire jul der.

    Og det syntes jo jeg hørtes spennende ut da, med noe sånn miss, eller noe.

    Men, da hadde Jan tulla med henne, en uke før, eller noe.

    Og tulla så mye, at hun frøken Norge dama, ikke ville komme på julefeiring på Bergeråsen, likevel.

    Siden Jan skulle være der.

    Og jeg hadde på meg dress.

    Og Christell gikk i joggebukse, på julaften.

    Ikke veit jeg hvorfor.

    Men det var kanskje 2-3 julaftener, som jeg feira jul, med fattern og Haldis og dem.

    Fordi jeg hadde ikke noe fast sted å være, på julaften.

    Så det var noen ganger hos bestemor Ågot, men hun var litt gammel da.

    Og noen ganger hos familien til halvbroren min Axel, i Oslo.

    Og noen ganger på Bergeråsen, eller i sengebutikken i Drammen, med fattern og Haldis.

    Og på slutten av 90-tallet, og begynnelsen av 2000-tallet, så var jeg hos søstra mi, i Tromsøgata, i Oslo.

    Og i 2004, så kom søstra mi, og venninna hennes Siv, over til Sunderland, for å feire jul der.

    Så det var ikke noe fast julefeiring.

    De siste tre årene i Liverpool, så har jeg bare sitti aleine på julaften.

    For jeg har hørt i Oslo, i 2003, at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’ osv.

    Så jeg kan nesten ikke ha vanlig kontakt med noen, og jeg vet ikke hva som foregår, og hvem jeg kan stole på.

    Så ikke regn med at politiet skal forklare en noe, hvis en overhører, at en er forfulgt av noe ‘mafian’.

    Nei, det politiet kan man få billig av meg!

    Så sånn er det.

    Men men.

    Så Christell, gikk vel på skole i Holmestrand, det året, for hun kom ikke inn i Sande vel, første året Almenn, var det vel.

    Men hun tok ikke med noen venninner dit, fra Holmestrand, tror jeg.

    Hun var nok redd for at Jan skulle slå kloa i de, og tulle med de, sånn som han gjorde med hun frøken Norge-dama, tre-fire år seinere, på 90-tallet, ettersom jeg skjønte.

    Så sånn var nok det.

    Så det var litt mye linker til hun Margrethe Augestad-dama ja.

    Men men.

    Det var i den Queens-puben, at hun Malin og hun Charlotte Liljegren, sa at det var mye bedre i Leeds, enn i Liverpool.

    Og at hun Sophie Linvall Johnsson vel, sa at han britiske typen hennes, som var litt kontrollerende vel, at han var ikke så snill og hyggelig hjemme osv.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på, da jeg gikk til Tesco i stad.

    For da gikk jeg forbi den puben jeg skreiv om tidligere i dag da.

    Så sånn var det.


  • Flashback til år 2006. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til år 2006.

    Hun Lise Mikkelsen, som jobba på Arvato, fra Tønsberg.

    Hun var alltid blid og hyggelig på jobben.

    Hun jobba der, i litt over et halvt år vel.

    Og jeg husker jeg hørte hun prata om, at hun pleide å være venninne med datteren til Jahn Teigen osv.

    Selv om det var sikkert da hun var snørrunge, eller noe.

    Men men.

    Hun var alltid blid og hyggelig, som sagt.

    Men siste dagen, da sa hun, at jeg måtte besøke henne i Tønsberg osv.

    Hun sa også en av de siste dagene, at nå fikk jeg klare meg alene, (på den norske linjen, med mange danske samtaler), for nå dro hun hjem.

    Hun klagde mye på de danske samtalene.

    Men jeg holdt kjeft på den tida, for jeg ville ta det på min måte, som jeg hadde lært på Rimi osv.

    Og da, var det ikke så ille, da hun jobba der.

    Men alt i firma ble værre, da hun og Marianne Hoeksaas osv., dro hjem.

    Ukjent for meg nøyaktig hva det var som gjorde det.

    Men alt ble mye strengere osv., fra ca. juli 2006.

    Og hun Charlotte Liljeblad, fra Sverige, hun bare slutta.

    Jeg var på fest hos henne og søsterne hennes, og noen venninner av dem.

    Det var Margrethe Augestad, fra Drammen, som dro meg med dit.

    Jeg spurte de om de kjente noen i familien min, for de var fra Gullskogen.

    Men de svarte ikke.

    Så sånn var det.

    Da ble hu venninna fra Gullskogen stille.

    Hm.

    Men men.

    Men de Liljeblad-søsterne, de lukket ikke opp porten, fra eiendommen dems.

    Så jeg måtte hoppe over et høyt gjerde, med pigger osv., da jeg skulle hjem.

    I fylla.

    Så det var litt risikabelt egentlig.

    Men sånn var det.

    Så derfor prata jeg ikke så mye med hun Charlotte Liljeblad, da hun jobba der.

    Jeg prata ikke med noen der omtrent.

    Untatt hvis det var ting med jobb.

    For jeg ville holde de damene der litt på avstand, siden jeg hadde overhørt i Norge, i 2003, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Så ville jeg ikke blande noen damer inn i det.

    Og jeg merka at jeg ble spionert på, av noen av ‘house-mates’-ene mine, i huset jeg bodde i, i Walton, osv.

    Så jeg skjønte at det var noe som foregikk.

    Så derfor prata jeg aldri til de damene på jobben, etter de to første månedene ca.

    For da begynte jeg å merke den her spioneringa i huset i Mandeville St., i Walton, for alvor.

    Så sånn var det.

    Men hun Lise Mikkelsen, hun prata alltid til meg.

    Så da måtte jeg jo svare da.

    Så hun oppførte seg vanlig mot meg.

    Men jeg prata aldri til hu, omtrent.

    Det var bare sånn vane jeg fikk der.

    Jeg var vel litt fucka opp og, siden jeg ikke skjønte hvorfor hverken politiet i Norge eller England, ville hjelpe, når jeg fortalte dem, at jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Så jeg gikk nesten inn i en tilstand, eller noe sjokk, eller noe.

    For jeg har alltid trodd, at politiet skulle hjelpe folk, mot kriminelle osv.

    Men det mener visst ikke politiet.

    Jeg mener folk har rett til å få vite hva som foregår osv., i sånne og andre situasjoner.

    Det er min mening i hvertfall.

    Men men.

    Men hun Lise Mikkelsen.

    Da hun dro tilbake til Norge.

    Den siste dagen.

    Så var hun piss-nervøs, vil jeg si.

    Og hun sa at jeg måtte besøke henne i Tønsberg.

    Hun oppførte seg, som om hun holdt på å pisse på seg.

    Eller, i hvertfall, så oppførte hun seg kjemperart.

    Så hva som var grunnen til det.

    For hun oppførte seg på en måte, i et halvt år.

    Også plutselig, siste dagen, så oppførte hun seg helt rart.

    På en måte som jeg tolka som kjempenervøs.

    Men jeg kan ha tolka det feil.

    Men jeg tolka det som at hun var så nervøs at hun holdt på å pisse på seg omtrent.

    Noe rart var det i hvertfall.

    Så hva det kan ha vært, det er vanskelig å si.

    Men man kan ikke vite alt.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg husker på 80-tallet, da jeg nettopp hadde flytta til Berger og Sand, fra Larvik.

    Da hadde jo Anita Skorgan og Jahn Teigen, en sang, som het Sara, eller noe, tror jeg.

    Så det må antagelig ha vært hun barndomsvenninna til hun Lise Mikkelsen da.

    Som nå er gift med en brite vel.

    Som hun bodde sammen med i London RD., her i Liverpool, tror jeg.

    Men men.

    Sara Teigen, eller Sara Skorgan da.

    Noe sånt, hvis jeg husker riktig, fra da jeg bodde på Sand osv.

    Farmora mi hadde alle tre ukebladene.

    Så jeg begynte å lese i de, når jeg hadde lest ferdig Donald og Fantomet og Aftenposten og Drammens Tidende.

    Etter middagen osv.

    For det var ordentlige vintre, på den tiden.

    Med snøføyke osv.

    Så det var ikke så artig å være ute alltid.

    Så da leste jeg aviser og sånn etter middagen da.

    For da var det ennå ikke internett.

    Så sånn var det.

    Jeg fant ikke noe sånn sang.

    Kanskje jeg husker feil.

    Men jeg fant en annen sang av de her to da.

    Fra 80-tallet.

    Selv om kanskje engelsk-uttalen ikke høres så bra ut nå.

    Men jeg er kanksje litt snobbete, etter å ha bodd mange år i England.

    Det er mulig.

    PS.

    Grunnen til at jeg kom på det her.

    Det var fordi jeg husker hun Lise Mikkelsen fortalte fra da hun var snørris.

    At da hadde datteren til Jahn Teigen, løpt rundt og ropt.

    Vet dere hvem pappaen min er, vet dere hvem pappaen min er, Jahn Teigen!

    Så hadde hun Lise gjort det samme da.

    Vet dere hvem pappaen min er, vet dere hvem pappaen mine er, et eller annet Mikkelsen.

    Så det var litt så dum historie, så det husker jeg enda da, når jeg leste om Jahn Teigen, på noe nettavis osv.

    Så sånn var det.