johncons

Stikkord: Flashback

  • Mer fra 18-års dagen min. (In Norwegian)

    Jeg skrev jo på bloggen igår, fra 18-års dagen min, på Berger, i 1988, var det da.

    Jeg kjente jo folk ganske mange steder, så jeg hadde bedt en del folk da.

    For jeg syntes jeg måtte ha fest, når jeg fylte 18 år.

    Så jeg ba som sagt Frode Kølner, fra Larvik, siden jeg har bodd mange år i Larvik.

    Og han hadde med en kamerat.

    Så ba jeg han tremenningen min, fra Lørenskog, som ofte var på Berger, for de hadde sommerhus der.

    Han Øystein Andersen, som er adoptert fra Korea vel.

    Jeg pleide å ta kjøretimer i Drammen.

    Og jeg var en del i Drammen, siden faren min og Haldis hadde vannsengbutikk der.

    Og søstra mi, Pia, hun dro meg med på diskotek i Drammen, en gang eller to.

    Og hun var mye i Drammen, så jeg kjente noen Drammensfolk og, selv om det her var før jeg begynte på skole i Drammen og før jeg begynte å jobbe i Drammen.

    Det var sånn tivoli i Drammen, som var ganske artig, for man kunne spille OutRun-bilspill og man kunne skyte med luftgevær.

    Så da ble jeg kjent med en som het Roger, fra Fjell, som også var på det tivoliet og skøyt med luftgevær da.

    Så vant vi premier, som vi ga til noen damer.

    Eller jenter heter det vel, dem var vel tenåringer dem og da, selv om dem vel var et år eller to yngre enn oss.

    Men men.

    Men jeg var litt sjenert ovenfor jenter, da jeg var i den 17-18 års alderen vel, så jeg prata ikke med hu jenta, selv om ikke stakk av akkurat, da hun fikk den premien.

    Noe blomst, eller noe, muligens.

    Som man vant på skytebanen.

    Noe sånt.

    Så jeg hadde vel fortalt han Roger-karen og, at jeg hadde fest, eller hvordan han hadde fått vite det.

    Men Frode og søstra mi, de kødda med meg, og dro meg med bort på Sandvika, og der, så la de press på meg, for at jeg skulle la Frode låne vannsenga mi.

    Det gadd ikke jeg.

    Men jeg ble jo helt svimmel, må jeg si.

    Når søstra mi og Frode begynte å kødde med meg.

    Jeg var ikke vant til at folk hersja med meg sånn.

    Så jeg ble helt svimmel, må jeg si, jeg hadde ikke venta at søstra mi skulle kuppe det besøket fra kameraten min i Larvik, Frode.

    Hm.

    Så jeg ble helt svimmel, av å plutselig være på Sandvika, enda jeg ikke ville være der.

    Så jeg glemte å kjøpe øl og alt mulig.

    Jeg var jo ikke vant til å ha fest da.

    Annet enn at jeg og søstra mi og Espen Melheim pleide å drikke hos meg på nyttåraftenene, et par år.

    Så sånn var det.

    Frode og dem hadde med Jägermeister, som dem la i frysern til Haldis, som hu hadde fått satt på det gamle rommet mitt.

    Og Øystein Andersen fra Lørenskog hang rundt der.

    Men jeg var vel ikke helt fornøyd, etter å ha blitt tulla med, av søstra mi og Frode.

    Og jeg ga ikke han Frode lov til å ligge i vannsenga mi.

    Så dem dro hjem til Larvik, han Frode og han kameraten hans.

    Øystein sa at Jägermeister var hostesaft osv., da Frode spurte Øystein om han like Jäger.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, søstra mi hadde jo spredd det, at jeg skulle ha fest.

    Så Geir Arne og Ditlev og Odd-Arne, tror jeg det var, dukka jo opp.

    Hvis ikke det var Jan.

    Men det var ikke noe kul stemning.

    Jeg hadde jo ikke noe drikkevarer og sånn heller.

    Jeg var ikke helt med, jeg var ikke meg selv, fordi søstra mi og Frode tulla så mye med meg.

    Så dro Geir Arne og Ditlev og dem, for dem kjeda seg.

    Så dukka søstra mi opp, og dro meg med til Rødtangen, tror jeg, med noen folk i en båt.

    Der dukka hun Turid Sand opp.

    Litt full.

    Og snakka om, til søstra mi, om at hun hadde latt en gutt fingre seg osv.

    Og sa til søstra mi, at hun også burde prøve å ha litt sex.

    Søstra mi, var skikkelig kald, og hadde kontrollen, og var ‘laid back’ da, selv om hun Turid Sand fortalte om sexeventyrene sine da.

    Så sa søstra mi til meg, på en sånn nesten ned-talende måte, at nå måtte ikke jeg drive å si det her rundt.

    Det med hun Turid Sand.

    Jeg pleide ikke å spre sånt, så det var ikke noen grunn for søstra mi, til å prate til meg, på den nedlatende måten.

    Så hun var skikkelig hurpe på Rødtangen og, må jeg si.

    (Som hun var tidligere på dagen, på Sandvika).

    Så dro vi til Berger igjen.

    Og da traff vi Annika og en kar hun var sammen med, som jeg egentlig ikke kjente.

    Og var Annika litt sur, for dem hadde tenkt seg på fest til meg, sa hu.

    For sånne rykter sprer seg fort på steder som Bergeråsen, at jeg skulle ha fest.

    Men da var vi på vei til Rødtangen da vel.

    Så dro jeg hjem igjen.

    Og prata med Øystein igjen vel.

    Han dukka vel opp kanskje.

    Og det var ikke ferdig med ting som skjedde enda.

    Nei da.

    Da hadde jeg jo sagt til Annika at det ikke skulle være fest likevel.

    Frode og dem hadde dratt tilbake til Larvik.

    Og søstra mi dro meg med til Rødtangen.

    Så dukke det opp en bil med folk fra Drammen.

    Han Roger, fra Fjell, og en gjeng han kjente.

    Jeg bare sa at det ikke var fest, så måtte dem dra tilbake til Drammen igjen.

    Det ble så tullete hele opplegget.

    Jeg mener, når jeg tenker tilbake på det nå, at søstra mi saboterte hele festen, og ødela 18-års dagen min, ved å dra med meg til Sandvika og Rødtangen, og overalt, så jeg ble helt svimmel og fikk ikke ordna med å kjøpe øl engang.

    Fy fillern.

    Så hele bilen fra Drammen, måtte dra tilbake til Drammen.

    Det var bare meg og Øystein der, og vi bare chilla, vi drakk ikke, så det ville bare vært dumt å hatt fest.

    Men det var det en kar i Drammen, som mobba meg for, et år eller to seinere vel.

    Om jeg var han som fikk en hel bil med folk på døra, til fest, og heiv dem ut, før dem fikk komme inn på festen.

    Ja, det var meg.

    Så det her var kjent i Drammen.

    Så sånn er det, med kamerater og søstre, som skal begynne å dra en til Sandvika og Rødtangen, og stjele senga ens, og hive Jägermeister i frysern.

    Og ingen blir med å kjøpe øl, og sitte og prate og høre på musikk og ha det hyggelig.

    Neida, alle skulle bare drive med tull og kødding.

    Mer da.

    Jo ut på natta, så dukka en som het Arve opp, som var et år yngre enn meg, og for det meste ble kalt ‘Bergen’, for han var fra Bergen, og prata Bergensdialekt.

    Så sånn var det.

    Og han hadde med en hel bøling, som begynte å lage all maten, i frysern.

    Frysern på kjøkkenet denne gangen.

    Noe mat som sikkert Haldis hadde kjøpt, eller noe.

    De bare gikk rett inn i huset de.

    Og jeg husker ikke hva de andre folk heter nå.

    Jeg viste vel knapt navna dems da.

    Det var sånne som bare ødela fester og sånn.

    De bare gikk rett inn i huset.

    Inn på kjøkkenet.

    Og begynte å lage all maten i frysern.

    Ledet av han Bergen da, hvis jeg husker riktig.

    Søstra mi var ikke der da, men det var nok hu som hadde spredd det.

    Så sånn var det.

    Så møkka dem til alle tallerkenene, og bestikk osv.

    Og så gikk dem igjen, når dem hadde spist opp all maten.

    Så sånn var det.

    Det var litt surrealistisk, omtrent.

    Men dem nekta å gå ut, når jeg sa at dem ikke fikk lov å komme inn der.

    Så sånn var det.

    Og dem var 5-6 stykker vel, så det var ikke så mye jeg kunne gjøre.

    Men jeg likte ikke å vaske opp.

    Og jeg spiste for det meste pizza selv.

    Så all oppvasken, som var ganske grisete, siden de hadde steika noe gamle, frosne karbonader og sånn.

    All oppvasken, den ble bare liggende der.

    I noen uker.

    Så dukka faren min opp, på en sjelden inspeksjon i leiligheten, eller hva man skal kalle det.

    Siden det var han som eide leiligheten.

    Så sa han, om at jeg ikke kunne vaske opp litt på kjøkkenet osv., for det så helt jævlig ut der.

    Det her var kanskje 2-3 uker etter festen.

    Noe sånt.

    Hvis det ikke var 3-4 uker etter.

    Så sa jeg at det var ikke min oppvask.

    Men det var Bergen og en annen sin oppvask da.

    Som jeg ikke husker hva heter da.

    Men faren min, han er jo fra Berger, så han kjenner masse folk osv. der.

    Så da tror jeg det var sånn, at dem måtte dukke opp i leiligheten, en gang jeg var på jobb eller skole i Drammen, og vaske opp den oppvasken, en måned seinere, eller noe.

    Jeg skal ikke si at det var dem, men jeg lurer på om faren min fikk dem til å vaske opp igjen da, eller hvordan han ordna det.

    Noe var det.

    Så sånn var det her.

    Så igjen et spørsmålstegn ved den her lure-aktig oppførselen til søstra mi, med å dra meg med til Sandvika, mot min vilje omtrent.

    Og med å lokke meg med til Rødtangen.

    Var det her med hun Turid Sand, noe tull, for å dekke over det med at Frode skulle låne vannsenga, og dro tilbake til Larvik, når han ikke fikk lov til det?

    Ikke vet jeg hva det her var.

    Men mye rart var det, må jeg si.

    Og søstra mi var uhøflig i tonen, til meg.

    Hun sa det på en uhøflig og nedlatende måte, til meg, at jeg ikke måtte si det Turid Sand sa, om at hun hadde tulla litt med å la en gutt fingre seg, på Rødtangen, og at hun anbefalte søstra mi å prøve det.

    Men han gutten hadde gått for å hente kondom, sa hun Turid Sand, som da var 16 år vel.

    Søstra mi gikk i samme klassen.

    Men søstra mi var et år eldre enn de andre nesten, så hun var nok 17.

    Eller 16 og et halvt, var hun nok.

    Men men.

    For søstra mi var født i 1971, men hun gikk i 1972-klassen, siden hun var født helt på slutten av 1971, og hun begynte i første klasse, i 1978/79.

    Men da ble hun sendt hjem første uka, og begynte da i første klasse igjen, i 1979/80, på nytt altså, på Torstrand skole i Larvik.

    Forstå det den som kan.

    Men søstra mi var kanskje litt dum for alderen da, det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Noe var det nok.

    Men men.

    Så her var det nok noe lurings, fra søstra mi.

    Så hun ødela festen min på 18-års dagen, vil jeg si, og det var ikke noe hyggelig fest, som jeg hadde tenkt at det skulle være.

    Så det var litt kjedelig.

    Men sånn var det, så får jeg håpe at jeg ikke blanda fester og sånn her.

    Det høres kanskje litt rart ut at jeg var på Rødtangen på samme dagen som alt det andre skjedde, men jeg mener det var sånn.

    Søstra mi visste om noen som kunne kjøre oss over fjorden osv. vel, som jeg ikke kjente.

    Men men, sånn er det.

    Man kan ikke skjønne alt.

    Så sånn er det.

  • Norsk ‘mafian’? (In Norwegian)

    Nå tenker jeg på hun Anne Uglum, fra Bergeråsen.

    Så tenkte jeg på en nyttårsaften på 80-tallet.

    Det var meg, og Espen Melheim og Anne Uglum, som var oppe hos Espen og dem.

    Det var før jeg begynte på skole i Drammen.

    (For jeg pleide å sitte på med faren hennes, noen ganger, til Drammen, når jeg ikke rakk bussen, som gikk alt for tidlig, må jeg vel si.

    Så jeg skylder en del folk på Bergeråsen det at jeg klarte artium, på Gjerdes i Drammen.

    For den bussen min gikk alt for tidlig, sånn at jeg måtte vente nesten en time, hver morgen, på skolen.

    Så da pleide jeg å haike.

    Og jeg fikk nesten alltid haik, må jeg si.

    Så det var bra gjort av folka på Bergeråsen, må jeg si).

    Men men.

    Men det var kanskje nyttårsaften 1987, eller noe(?)

    Hvem vet.

    Og da klenga Espen Melheim på Anne Uglum, i veien ned fra huset til Espen og dem, ned til Havnehagen.

    Og hun Anne sa hele tida, til meg, at jeg måtte hjelpe henne.

    Så da måtte jeg si til Espen, (som var full), at han måtte slutte.

    Og dette skjedde 4-5 ganger, eller noe.

    (Jeg ble egentlig litt misunnelig på Espen, og jeg skjønte ikke hvorfor hun Anne Uglum ikke ba han om å slutte selv, så det var såvidt jeg gadd et par ganger, å hjelpe henne, men jeg gjorde det nå til slutt da.

    Jeg følte meg litt døv, kan man si.

    Men men).

    Mer da.

    Jo, og den siste sommeren jeg bodde på Bergeråsen.

    Det må ha vært sommeren 1989.

    Så dro Christell og søstra mi, Pia, meg med på stranda, på Sand, av en eller annen rar grunn.

    Så kom Annika og Anne, begge toppløse, (to pene, slanke, lyse 17 år gamle jenter), sammen med Espen Melheim, for å prøvde windsurfing.

    Jeg kjente jo alle de tre.

    Mens Christell pleide å være litt uvenner med de to andre jentene, Annika og Anne, ettersom jeg hadde skjønt.

    Så jeg lot søstra mi og Christell ligge der og sole seg, og ble med å prøvde windsurfing.

    Siden Espen var kameraten min, må jeg si.

    Og jeg kjente Anne og Annika fra før, siden de gikk i klassen til Christell, og Annika hadde vært med Haldis og Christell på jobben til Haldis en gang jeg var med.

    Og Anne kjente jeg jo fra nyttårsaften, hos Espen Melheim osv, et par år før.

    Og jeg viste jo hvem dem var, siden dem bodde på samme stedet.

    Men men.

    Så jeg lot Christell og Pia bare ligge der.

    (Jeg syntes det var litt rart at Annika og Anne hadde gått ned hele Bergeråsen toppløse da, og bare i en liten bikinitruse, på de flotte jentene).

    Det var litt rart.

    Selv på 80-tallet var det litt rart, syntes jeg, enda da var det vanlig at jenter solte seg toppløse.

    Men men.

    Så prøvde jeg og Anne og Annika windsurfing da.

    Vi måtte bytte på å låne en sånn våtdrakt.

    Til slutt så så jeg at hun Anne reagerte, og gikk bort fra meg og Annika da.

    Espen så for det meste på, uten å reagere.

    Jeg var jo vant til Christell, som også var 17 år ca., og pen og lys og slank, sånn som Anne og Annika omtrent, må man vel si.

    Så jeg reagerte ikke så mye på Anne og Annika.

    Og Annika reagerte ikke, hun bare smilte.

    Men hun Anne reagerte da, etter en halvtime, eller noe, så gikk hun bort og sånn.

    Jeg skjønte ikke helt hva det var med henne, men Annika sa at hun var ok.

    Så dro de tre, Espen og Anne og Annika igjen da, med windsurfingbrettet.

    Så gikk jeg bort til Christell og Pia.

    Og da spurte Christell meg om jeg likte Anne og Annika.

    Jeg kunne nesten ikke si at jeg ikke syntes at de var fine, så jeg måtte nesten si ja til det.

    Men hun virka litt bleikere om nebbet da, Christell.

    Men det var veldig rart at de skulle ha med meg på stranda.

    På Sand der, hvor det er ganske langgrunt, og ikke så artig å ligge, for folk går forbi for det meste der.

    Og vanligvis ville nok Christell dratt på Sandvika eller Ulvika eller Marienlyst-badet i Drammen.

    Men men.

    Så hva det her var, er vanskelig å si.

    Men jeg aner konturene av en norsk ‘mafian’.

    At Espen Melheim er noe mafian kanskje.

    Og at de satt opp et plott, for å få hun Anne Uglum til å reagere(?)

    Christell og Pia lurte med meg på stranda.

    I en avtale med Espen Melheim(?)

    Som igjen ville prøve seg på Anne Uglum.

    Og fikk hjelp av Annika Horten(?)

    Og så, da Anne Uglum reagerte, så dro de hjem, for da skulle Espen prøve seg på henne igjen.

    Er det sånn dette hang sammen?

    Det er mer og.

    Med lillesøstra til Espen, som gikk i klassen under Christell og Pia og Annika og Anne og dem vel.

    Jeg får ta en pause her, det er fotball osv.

    Jo, det her var da fetteren min, Ove Olsen fra Son, dro meg med til Sand.

    Til farmora vår, som vel da var i 70-åra, som da bodde aleine i huset ved verkstedet på Sand der.

    Det var da jeg bodde i Oslo, på St. Hanshaugen, eller om det var på Ellingsrudåsen vel, mest antagelig.

    Da, så vant han sønnen til han fra the Kids, Ingebrigtsen(?), hopp-VM, i Tyskland(?), med ny bakkerekord.

    Så dro Ove meg med bort på Smia der.

    Og inn et sted hvor søstra til Espen satt.

    Og da sa hu at Espen var i Belgia og studerte.

    Så fikk fettern til meg og Ove, Tommy Olsen, noen til å kjøre meg og Ove til Svelvik, av en eller annen grunn.

    Så noen må ha prata dritt om meg, siden jeg prata til søstra til Espen.

    Men det var hu som prata til meg, og ikke omvendt, for jeg kjente ikke igjen henne.

    Og det var Ove som ville sitte der hvor hu satt.

    Så jeg gjorde ikke noe galt jeg.

    Og det var også ei i klassen min, på videregående, som het Uglum.

    Hun het Heidi Uglum vel.

    Og hu hadde ei søster, visstnok, fant jeg ut, da vi havna i Svelvik.

    og hu begynte å prate med meg.

    Så gikk hun hjem, av en eller annen anledning.

    Men da hu kom tilbake, så ville hu ikke prate med meg.

    Her syntes jeg også det var mye rart, at vi skulle bli kjørt til Svelvik.

    Og også at Ove dro meg med til Sand og Berger-kroa.

    (Og også at Norge vant Hopp-VM kanskje.

    Fikk han Ingebrigtsen mer fart?)

    Hvem vet.

    Her var det nok noe ‘mafian’ som skjedde, vil jeg tippe.

    Så sånn er det.

    Så fetteren min Ove, er nok også noe ‘mafian’, og han var nok med på noe plott, i avtale med Espen Melheim og søstra, for å ødelegge rykte mitt på Berger.

    Eller noe sånt.

    At Ove dro meg med til Sand, og til Smia/Berger-kroa, som jeg ikke hadde vært på før da.

    Så sånn er nok det.

  • Flashback til 90-tallet. (In Norwegian)

    Flashback til 90-tallet. (In Norwegian)

    Nå fikk jeg flashback til 90-tallet.

    Søstra mi har jo vært inne i det somaliske miljøet i Oslo, må man vel si, siden begynnelsen av 90-tallet, da hun bodde på Grunerløkka sammen med Siv og Monica fra Røyken vel.

    Så ble hun sammen med en somalisk kar ved navn Keyton da, som hun seinere fikk en sønn med.

    Men de slo opp mens hun gikk gravid vel, og søstra mi Pia flytta til Ungbo-leilighet på Sofienberg.

    Så en dag jeg var på besøk der, så dro Pia meg med i Sofienberg-parken, for å møte masse pene somaliske damer, som hun sa, husker jeg.

    Det var en sommer på 90-tallet det her.

    Kanskje sommeren 1995 eller 96(?)

    Hvem vet.

    Men jeg gikk i en kiosk, eller innvandrerbutikk, like ved parken, og kjøpte en is med hvit sjokolade, kom jeg på.

    (For jeg og Christell og Tom-Ivar fra Bergeråsen, vi pleide å være på kjøpesenteret CC, i Drammen, på lørdagene, noen ganger, på begynnelsen av 80-tallet, da vi var sånn 10-11 år og sånn, før søstra mi flytta til Berger.

    Det var fordi at mora til Christell, Haldis, (som var dama til faren min), og også mora til Tom-Ivar og dem, jobba på el-butikken, på CC.

    Og da gikk vi rundt hele lørdagen og så i butikkene, og leika, på CC da.

    Og da husker jeg at Tom-Ivar og dem viste meg at dem hadde hvit sjokolade, på CC Matsenter.

    Og det hadde ikke vi sett før, så det husker jeg var nesten en sensasjon.

    For all sjokoladen vi hadde sett, var jo sjokolade-farget da, og ikke hvit, så det syntes vi var spesielt, husker jeg, at dem hadde hvit sjokolade, på CC Matsenter.

    Og dem sa vel at den sjokoladen var god osv., Tom-Ivar og broren hans Tore vel, fra Nord-Norge.

    Så da fikk jeg dilla på sånn sjokolade da.

    Så sånn var det).

    Og da forsvant de somaliske damene, husker jeg.

    Jeg vet ikke hva søstra mi mente med å dra meg med i parken for å møte de somaliske damene, skulle hun ‘hitche’ meg med en av dem, eller hva dreiv søstra mi med?

    Hun er vel nesten mer somalisk enn norsk, hun søstra mi, må man kanskje si, siden hun er så inne i det somaliske miljøet, og har masse venninner som er somaliske osv(?)

    At søstra mi er nesten mer muslim og somalier enn norsk, selv om hun er norsk, vel født i Drammen og vokst opp i Vestfold, av norske foreldre.

    Så her har det skjedd noe med søstra mi, etter at hu flytta til Oslo.

    Og min mormor, bestemor Ingeborg i Nevlunghavn, hun er sur på meg, fordi Pia er ‘somalisk’ da.

    Men jeg hadde jo ikke så mye med Pia å gjøre, de første årene hun bodde i Oslo.

    Vi var litt uvenner, for hun var ikke så høflig og hyggelig mot meg, de første årene jeg bodde i Oslo, og var på besøk på Sand på Berger, hvor farmora og søstra mi bodde osv. da.

    Så mormora mi er helt på jordet der, mener jeg, når hun skylder på meg, for det her.

    For søstra mi er jo faren min sin datter, og ikke min datter, jeg er jo en et år eldre storebror, og ikke faren til Pia da.

    Men det skjønner visst ikke bestemor Ingeborg.

    Men sånn er det vel, alle kan vel ikke skjønne alt.

    PS.

    Da Pia bodde på Berger, de siste årene, så var hun frik, eller ‘Depeche’, eller ‘Blackis’, som det ble kalt i Drammen.

    (Men Pia hadde ikke noe sånn særlig frikete stil, hun hadde vel vanlige klær, men hun hang med frikene da).

    Så da Pia flytta til Oslo, sommeren 1991, var det vel, etter at hun var ferdig med almenn, som hun hadde gått på Sande Videregående og på Drammen Gym vel.

    Så flytta hun til en leilighet i Gamlebyen, sammen med 3-4 gutter og jenter, fra Røyken, som hun kjente fra ‘frike-miljøet’ i Drammen da.

    Dette var mens jeg bodde på Ellingsrudåsen, på Ungbo, som er bofellesskap hvor kommunen leier ut rom, ganske rimelig, til vanlig ungdom.

    Så jeg tenkte økonomisk, siden jeg var student, så det var derfor jeg havna i Ungbo-leilighet på Ellingsrudåsen da.

    Det året var jeg som sagt student, og jeg jobbet også på OBS Triaden, i kassa, 2-3 dager i uka ved siden av studiene.

    Jeg dro noen ganger ned til søstra mi, for å besøke henne, i Gamlebyen.

    Men da, så var det en gang, som jeg måtte stå på gangen, i 10-15 minutter, før de i bokollektivet der, ville slippe meg inn.

    Så gudene vet hva de drev med.

    Pia skyldte meg også 500 kroner.

    Og hun skulle betale tilbake de pengene, ved å vaske Ungbo, for meg, når det var min vaskedag.

    Så hun fikk 100 kroner fradrag da, i gjelda, for hver vaskedag.

    Så det funka greit, selv om jeg ikke tror Pia vaska så nøye, men hun hadde kanskje ikke lært å vaske ordentlig.

    Det er mulig.

    Mer da.

    Jo, året etter.

    Det året da Pia ble ‘somalisk’, tror jeg.

    Eller skoleåret da.

    Det var skoleåret 1992/93.

    Og da var jeg i militæret, i Elverum.

    Og da hadde Pia, og to Røyken-jenter, Siv og Monica, flytta fra Gamlebyen, og opp til Christies gate, på Øvre Grunerløkka.

    Så jeg husker at jeg trava rundt en fredag, i permuniform fra militæret, rundt på Grunerløkka, for å prøve å finne Christies gate da.

    Så jeg var hos Pia og dem, i noen helger, når jeg var i militæret.

    Jeg var med dem ut på byen og sånn og, et par ganger.

    Og da skulle de absolutt på Jollys, de her Røyken-jentene og søstra mi.

    Så jeg satt noen helger, som jeg hadde fri fra militæret, da satt jeg på Jollys, sammen med søstra mi og Siv og Monica, og resten var vel utlendinger.

    Så det var litt spesielt vel.

    Men, han tremenningen min i Lørenskog, Øystein Andersen, han var også i militæret, det samme året.

    Så jeg kunne nesten ikke dra å henge med han og Glenn Hesler og noen andre folk fra Lørenskog, som jeg hadde pleid å henge med, da jeg jobba på OBS Triaden.

    Nei, for Øystein var jo i noe marine-greier, lurer jeg på, på Madla, tror jeg, ved Stavanger.

    Og han Magne Winnem, han som jeg kjente fra skolen i Drammen.

    (Også fra Røyken).

    Han var jo nesten gift, på den tida her, så han var det ikke så artig å gå ut å feste med for eksempel.

    Han satt mest hjemmer på Nordstrand vel, og så på video, (på min videospiller, som jeg lånte han mens jeg var i militæret), sammen med kona si Elin, som han vel da var forlovet med.

    Noe sånt.

    Så derfor hadde ikke jeg noen folk å dra å besøke, og prate med, de helgene jeg hadde fri fra militæret.

    Så derfor dro jeg å besøkte søstra mi og Siv og Monica, fra Røyken da, noen ganger.

    Men jeg var ikke helt meg selv, på den tida her.

    For jeg var ganske tynn som ungdom, så i infanteriet var det ganske tøft, og mye som skjedde.

    Så man glemte omtrent hvem man var tilslutt.

    Og jeg hadde også noen troppsbefal, som hakka en del på meg, av en eller annen grunn.

    Så det var ikke sånn at jeg fortalte søstra mi, og Siv og Monica, at dem ikke fikk lov å gå på Jollys, for eksempel.

    Neida, dem hadde nok ikke hørt på meg, en sliten ung mann, som ikke hadde noen venner å henge med, eller familie, og som var sliten fra militæret, og som ikke helt skjønte hva som foregikk i Christies gate der.

    Så jeg klagde ikke på dem, jeg bare hang med dem, og prøvde å skjønne hva dem dreiv med.

    Men dette var nok året som Pia ble ‘somalisk’, mens jeg var i militæret.

    Men det var nok ikke så mye jeg kunne gjort med det.

    Jeg nevner dette, siden mormoren min, Ingeborg Ribsskog, i Nevlunghavn, hun klandrer meg for dette, at søstra mi fikk barn med en somalier, Keyton, osv.

    Men jeg var jo i militæret.

    Og året før, så studerte jeg og jobba ganske fælt.

    Jeg hadde litt dårlig råd og sendte et brev til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, om hun kunne hjelpe meg, så jeg slapp å jobbe så mye, mens jeg tok eksamenene.

    Men det ville hun ikke.

    Hun begynte å prate om at jeg måtte slutte å røyke, (som søstra mi hadde påvirka meg til å begynne med, må jeg vel si).

    Men det er jo ikke så lett for en ung person å slutte å røyke midt i eksamensstria og det siste året på høyskole osv., så det så jeg på som nesten umulig.

    Det var liksom noe jeg ikke hadde tenkt på engang.

    Å slutte å røyke da, det måtte jeg eventuelt ha forberedt meg til, vil jeg si.

    For, jeg trodde jeg skulle få mer støtte av familien, når jeg studerte.

    Jeg hadde ikke tenkt på det som noe problem.

    For det var jo under jappetida osv., som jeg bestemte meg for å gå på privat høyskole da.

    (NHI).

    Og jeg kjente ikke dette systemet, med høyskoler og universiteter i Oslo, så bra.

    Så det ble bare sånn, at jeg begynte på NHI da.

    Rådgiver på Gjerdes Videregående, en med krøllete mørkt hår, han ga meg ikke noe informasjon, i møte, som jeg ba om.

    Han bare satt der omtrent.

    Så det var mye rart.

    Men at jeg skal ha skylda for at søstra mi traff Keyton osv., mens jeg var i militæret og sånn, det synes jeg er litt tullete.

    Så hun der mormora mi, i Nevlunghavn, Ingeborg, hun er nok litt skrullete, tror jeg, som også han sønnen hennes, Martin Ribsskog, pleier å si.

    Noe er det ihvertfall.

    Så sånn er det.

    PS 2.

    Her er det merke som vi hadde på perm-uniformene, da jeg var i militæret, i Elverum:

    Det er fra det opplandske regiment, leste jeg på nettet, et regiment som har kjempet mot både svenskene og tyskerne under andre verdenskrig, opp gjennom historien.

    Men dette merket var ikke fint nok, å gå med, på uniformen, for Øverland og de andre folka i troppen.

    (Jeg mener å huske at det var Øverland som stod i spissen for de som ville at vi skulle gå med Nato-genser til permuniformen).

    Så alle i troppen måtte kjøpe NATO-genser, til 200-300 kroner, eller noe vel, for den var så fin å ha på toget og sånn da, skjønte man.

    Så sånn var det.

    Selv om noen også tok bussen vel.

    Men men.

    Mer da.

    Jo så det må være noe galt, tror jeg, i Oslo og landet, når alle heller vil gå med Nato-genser, enn perm-uniform med Birkebeiner og vel også norsk flagg på.

    Men det er mulig det er noe greier jeg ikke skjønte da.

    Jeg har så overfølsom hud jeg, husker jeg en lege i Svelvik sa, i 1980, eller noe.

    Så jeg reagerer på ull.

    Og vi hadde ullgenser, som del av oppakningen da, om vinteren osv.

    Men da brukte jeg heller NATO-genseren, husker jeg, istedet for ullgenseren, for jeg klødde så jævlig av den ullen.

    Natogenseren, den hadde ikke så grov ull, eller hva man skal kalle det, den klødde ihvertfall mindre, enn ullgenseren, husker jeg.

    Jeg havna i infanteriet, med ullgenser og det hele, enda jeg opplyste på sesjon i Drammen i 1988, var det vel, at jeg var allergisk mot ull da, (som man vel må si at jeg var da), siden jeg ikke fiksa sånne stil-longs og sånn, da jeg var 10 år osv.

    Men ‘klødde ihjel’ av sånne, og også av ullgensere.

    Så sånn var det.

  • Flashback til 70-tallet. (In Norwegian)

    Nå huska jeg tilbake, til da jeg gikk i første klasse, på barneskolen.

    Og da kunne jeg allerede ganging, da det begynte å dukke opp gangestykker, i matteboka.

    Men, jeg skjønte egentlig ikke hva ganging var.

    Men, faren min, han hadde fått meg til lære noe ganging, da jeg var 5-6 år.

    Og da sa han bare sånn, hva er seks ganger seks osv.

    Og så han svaret 36.

    Og da måtte jeg si det, når det kom noen venner av faren min, to karer vel, som dukka opp i leiligheten til faren min, i Hellinga, på Bergeråsen, i 1975, eller noe da.

    Så jeg lurer på om det her var noe ‘mafian’-test.

    At faren min skulle vise ‘mafian’, at jeg var en smarting, og da kunne de bruke meg til sånne og sånne jobber da.

    I ‘the slaughterhouse’ sikkert.

    At de utnytter folk på mange måter.

    De vet hvilke ferdigheter de har, og utnytter ferdighetene da, på alle forskjellige områder omtrent, og vel ikke bare i jobbsammenheng.

    Men men.

    Så det her var rimelig rart, at jeg måtte pugge gangestykker.

    (Uten at jeg skjønte hva ganging var).

    Jeg bodde jo hos mora mi Larvik, men det her må ha vært en sommerferie, eller noe, da jeg var på besøk hos faren min.

    Så her var det noe raritet-greier som foregikk.

    Men det skal ikke være enkelt.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så hvis man er i ‘the slaughterhouse’, så betyr det at man er en slave da, vil jeg si.

    Og, jeg har også lest, i avisene i Norge, at Norge er et 2/3 samfunn.

    Hvor de har alt de trenger.

    Men hvor 1/3 ikke har det bra da.

    Men betyr det, at den siste tredelen er slaver?

    Er det sånn, at myndighetene er med på dette ‘slaughterhouse’-greiene, og aldri kommer til å gi rettighetene til de som er i ‘the slaughterhouse’?

    Når begynte den dritten her da?

    Det stemmer ikke med noen demokratiske prinsipper i det hele tatt.

    Folk er ment å ha like rettigheter.

    Det her er bare piss!

    Fy faen, de folka som driver å kødder sånn her burde passe seg litt, i tilfelle jeg får kontroll, og finner ut hva dem har drivi med.

    Så sånn er det.

  • Flashback til 1988. (In Norwegian)

    Nå fikk jeg Facebook-melding fra Hege Rønjom, fra Svelvik, idag, angående noe greier som jeg egentlig skreiv til henne ifjor men.

    Men men.

    Det var angående en russekro, på Blix i Drammen, som vi var på, i jeg tror det må ha vært 1988.

    Det kan også ha vært ved siden av brannstasjonen oppi der, på Bragernes.

    (Mener jeg å huske).

    Selv om brannstasjonen i Drammen ligger på Strømsø nå, en sidegate til Tordenskioldsgt.

    Men jeg lurer på om den gamle brannstasjonen lå på Bragernes.

    Også var russekro faktisk på Bragernes, i bakkant av torget der liksom.

    Sånn tror jeg faktisk det var.

    Det er ihvertfall ikke umulig.

    Men det var noe rart som skjedde, som jeg må forklare om, når det gjelder klær og sånn.

    Men jeg driver å spiser noen brødskiver, så jeg får spise ferdig de først.

    (Pause).

    Faren min bodde jo nede hos Haldis, og skifta der.

    Det eneste han gjorde oppe i Leirfaret, det var å barbere seg med en barbermaskin om morgenen.

    Men det gjorde han i stua, og ikke på badet.

    For han hadde noe speil tror jeg, ihvertfall en barbermaskin, i stua, like ved kjøkkenet.

    Men jeg tror det kan ha vært sånn, at han etterhvert også begynte å barbere seg nede hos Haldis.

    Men han hadde en del klær oppe hos meg.

    I klesskapa der.

    Jeg hadde ikke så bra system på klær.

    Fordi jeg hadde tatt over rommet til faren min, og klesskapa der, de var fulle av faren min sine klær.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så var det russekro hele tida da, det året jeg gikk på skole i Drammen.

    Jeg satt på med en som heter Magne Winnem, på de her russekroene.

    Vi hadde ikke russebil, men han hadde en sånn Volvo, som kunne minne nesten om en Golf.

    Uten at jeg husker hvilken modell av Volvo den bilen var.

    Men men.

    Så vi kjørte til Holmestrand, Kongsberg, Hokksund, osv.

    Winnem hadde også vunnet billetter til diskoteket ‘La Vita’, i Møllergata, i Oslo, på nærradio, eller noe.

    Så vi var inne i Oslo noen ganger og, rundt den tida her, på vanlig diskotek da.

    Men men.

    Det diskoteket lå like ved siden av der hvor Møllers er nå, hvis jeg husker riktig.

    Så sånn var det.

    Så var det noen som sa at det var russekro, i Drammen da.

    Og da dukka jeg opp der.

    Da jeg møtte hun Hege Rønjom da.

    Jeg husker ikke hvem som ‘hypet’ den russekroa.

    Men noen var det vel.

    Jeg bodde jo i Larvik til jeg var ni år.

    Men da kjøpte jo mora mi klær til meg da.

    Selv om hun ofte dro med meg og søstra mi, på handletur.

    Så jeg husker vi på Adelsten og sånn, i Larvik, og bytta størrelse-plast-brikkene, om på alle klærna der, mens muttern leita etter klær da, da vi var sånn 4-5 år kanskje, jeg og søstra mi.

    Så jeg hadde jo vært inni klesforretninger før.

    Men men.

    Jeg tror det stod 48 og 50 og sånn på de svarte plastsirklene da, som hang fast på kleshengerne, i butikken.

    Noe sånt.

    Så de fikk jeg søstra mi med på å bytte da, men det var nok ei dame som la merke til det her, men hu sa ikke noe.

    Men men.

    Den butikken lå i samme gata som Domus i Larvik, like ved der hvor politistasjonen lå før.

    Adelsten het den, jeg vet ikke om de har det i Norge lenger.

    Men det var en avsporing vel.

    Skal vi se.

    Jo, på Bergeråsen så var det jo ingen klesforretninger.

    Det var ingen butikker på Bergeråsen.

    Men det var en matbutikk på Sand, og Samvirkelaget på Berger.

    Og det var det vel.

    Så man måtte til Svelvik eller Drammen, for å kjøpe klær.

    Men så opptatt var ikke jeg av klær da.

    Så det var noen ganger, at faren min dro meg med til noe kjøpesenter, uteover mot Mjøndalen der, og sånn.

    Og det var sånn, at Haldis, hun jobba i klesforretning, og hun hadde noen ganger med klær da.

    Så sånn var det.

    Ellers da.

    Det var ikke så ofte det her.

    Så jeg fant ofte noen skjorter og sånn, i skapene til faren min.

    Fatterns skjorter da, regner jeg med.

    Faren min må ha hatt klærna sine nede hos Haldis, vil jeg tro, for han dusja vel der nede, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men da jeg skulle på russekro, så hadde jeg kjøpt ny dressbukse, i Drammen.

    Og dressjakke hadde jeg, en gammel tweedjakke vel, konfirmasjonsdressen min tror jeg.

    Som jeg muligens hadde fått av Ruth Furuheim, av en eller annen grunn.

    Men men.

    Men jeg fant en skjorte da, som var gul og hvit og lyseblå vel.

    Men den hadde kneppinga på feil side.

    Men jeg hadde grå dressbukse, og tweed dressjakke.

    Så jeg tror ikke mange folk la merke til det.

    Men hun Hege Rønjom la kanskje merke til det.

    For hvis kneppinga er på feil side, så er det nemlig bluse, og ikke skjorte, skjønte jeg seinere.

    For hun Hege Rønjom, hun skulle spandere en øl på meg.

    Og det gjorde hun.

    Så prata vi, mens vi drakk ølen da, på den russekroa, på Bragernes der da.

    Hu sa at hu trodde at jeg kom til å få en fin jente.

    Kanskje ikke med en gang, men seinere.

    Jaja, det hadde jeg tenkt så mye på, for jeg hadde jo blitt så mye mobba, da jeg gikk på ungdomsskolen og sånn.

    Så jeg var fornøyd, med at jeg hadde fått klint med et par jenter, sommeren før, på Språkreise i Brighton, i fylla.

    Ei mørkhåra ei fra Oslo vel.

    Også var det ei mørkhåra ei, med krøllete hår vel, fra Hammerfest, eller noe.

    Som dytta bort hu Oslo-jenta.

    Og jeg hadde gått fra Oslo-jenta, som var pen.

    For jeg var så full så jeg måtte spy.

    Og da dukka hu Hammerfest-jenta opp, og begynte å kline, etter at jeg hadde spydd.

    Men hu var like full som meg vel, så hu klinte selv om jeg hadde kjeften full av spy.

    Så det ble bare sånn.

    Hun Oslo-jenta, hun klagde ikke noe, tror jeg.

    Hun forsvant vel etterhvert.

    Men jeg traff henne, en gang, året etter vel, på Klingenberg kino, da jeg var såvidt innom der, med tremenningen min Øystein Andersen.

    Jeg sa bare hei da.

    Men jeg husker ikke hva hun het.

    Men men.

    Det er mulig hun var fra Drammen og.

    Eller det var kanskje noen andre.

    Men samme det.

    Og hun Hege Rønjom, hun gikk for å være den fineste jenta i klassen, da hun gikk i klassen vår på Berger.

    Men hun flytta til Svelvik, på begynnelsen av 80-tallet, må det vel ha vært.

    Så jeg hadde omtrent ikke sett henne, siden hun flytta til Svelvik, og ikke prata med henne, eller engang sagt hei, tror jeg.

    Men jeg kjente henne igjen da, mener jeg å huske.

    Hun var jo enda penere, vil jeg si, på den russekroa.

    Og hu smilte fra øre til øre, vil jeg si.

    Men jeg skjønte ikke settingen helt, og det gjør jeg ikke enda.

    Det skulle jo vært jeg som kjøpte øl til henne.

    Og hvorfor begynte hun å bable om, flere ganger, at jeg kom til å få en pen jente, men ikke med en gang.

    Nei, det greiene der skjønte jeg ikke.

    Etterpå så begynte jeg å prate med en annen jente der, som ble banka opp av en fyr.

    Og vakta, som var kraftig, turte ikke å hjelpe.

    Han prøvde å ta kvelertak på hu.

    Så jeg lurer på hva hu hadde gjort.

    Men men.

    Men hun ville at jeg skulle passe på henne da.

    Og ei jente hu kjente gratulerte henne med ny type da, meg.

    Men neida, jeg var ikke ny type jeg da, hørte jeg hu svarte.

    Så da kjølna interessen min litt.

    Jeg var bare en sånn tulling som hun utnytta litt, til å passe på seg, halve kvelden.

    Så tilslutt så ville hun at jeg skulle gå, eller noe.

    Og etter det, så kom jeg vel ikke i prat med noen flere der vel.

    Men men.

    Så skulle jeg overnatte hos Jan da, sønnen til Haldis og broren til Christell, på Gulskogen.

    I et bygg der, som tidligere hadde vært bedehus eller Filadelfia, eller noe sånt.

    Noe religiøst bygg da, nesten som en kirke, som menigheten hadde solgt da, i Rødgata, i Drammen.

    Det gamle rommet, hvor det hadde vært benker og kanskje gudstjeneste, der var det da lager.

    Og det stod en solseng der også, eller solarium da.

    Og i andre etasjen, hvor sikkert presten hadde bodd, der bodde Jan.

    Som ikke var prest akkurat, vil jeg si.

    Men men.

    Han var ram på å sjekke opp damer, og hadde et lager med flere hundre kondomer omtrent, under senga si, på Bergeråsen, viste Christell meg, da jeg var sånn 10 år kanskje.

    Og da var vel Jan 17-18 kanskje.

    Noe sånt.

    Og hadde nabojenta som dame.

    Og seinere ei lys dame fra Åmot, i Buskerud, tror jeg.

    Noe sånt.

    Og han hadde også en dame boende hos seg, i det bedehuset, som var forelska i Jan, men som han holdt litt på avstand da.

    Pluss også ei lys dame, tror jeg.

    Noe sånt.

    Og han hadde en dildo, i et av skapene ved TV-en, viste søstra mi meg, var det vel, en gang vi var der.

    Så han var nok ikke som en prest eller munk.

    Det var nok der han møtte sin nåværende kone, også fra Rødgata.

    Hege noe, som gikk på samme trinnet som Eva Olsen, på Gjerde, skoleåret 1989/90 vel.

    For jeg heiv med en dansketur med det klassetrinnet, da jeg møtte Eva Olsen, fra Svelvik, og typen, i Oslo.

    Så hun gikk da to årstrinn under meg, hun Hege da, ikke Hege Rønjom, men en annen Hege, også med lyst hår, men da to år yngre, fra Gulskogen og ikke Berger og Svelvik.

    Men men.

    Og Jan hadde visst møtt henne, da hun var 15 år.

    Sa kameratene hans, i bryllupet dems.

    Og klint med henne, i Rødgata da, i det gamle religionshuset der da.

    (Jeg vet ikke hvor langt de egentlig gikk, men de rota/klinte ihvertfall, det fikk jeg med meg, fra bryllupstalene fra kameratene, eller ‘kameratene’.

    Tom Bråten, fra Berger, kanskje).

    Mer da.

    Jo, hun Hege fra Gulskogen var jo venninna til Christell, først, mener jeg å huske, før hun traff Jan.

    Altså hun Hege, var venninne med Christell, før hun ble kjent med Jan.

    Christell hadde kanskje møtt Hege et sted i Rødgata, for Christell var mye hos Jan, dette året.

    (1988/89).

    Man kan nok nesten si, at Christell bodde hos Jan, i Rødgata, det skoleåret hun fylte 16, da hun gikk på skole i Holmestrand, hvis jeg husker riktig.

    For Christell har vel aldri vært den skapeste kniven i skuffen, som man vel sier, selv om hun klarte å strebe seg litt til ok karakterer, ofte, på ungdomsskolen osv.

    Men hun sleit mer, etterhvert på Almenn da.

    Så Christell strøyk i noen fag, tror jeg, for hun gikk ihvertfall på privatskole, i Oslo, i kvadraturen der, husker jeg, året etter at hun skulle egentlig tatt artium.

    På en skole ikke langt unna Steen og Strøm der, skoleåret 92/93.

    (Da var jeg i militæret, og hadde vært i Oslo, og stått parade i Karl Johan, under åpningen av Stortinget.

    Og Kongen så litt stygt på meg, da han kjørte tilbake til Slottet, med Kronprinsen, for jeg kjeda meg litt, etter å ha stått parade i et par timer, så jeg kikka inn i bilen dems.

    Men men.

    Så gikk jeg på McDonalds etter paraden, og spiste burger.

    For vi fra Terningmoen, som bodde i Oslo, vi slapp å bli med tilbake til Elverum.

    Det her var kanskje en fredag(?)

    Så jeg ringte den skolen jeg hadde hørt at Christell gikk på, sikkert fra søstra mi.

    Så venta jeg utafor skolen litt da, da den stengte.

    Jeg ringte sentralbordet, og sa at søstra mi gikk der, eller noe.

    Eller om jeg bare sa navnet, Christell Humblen.

    Og hu resepsjonist-dama reagerte, da jeg sa navnet.

    Så noe må nok ha foregått der.

    At Christell hadde gjort noe gæernt der, eller noe(?)

    Hvem vet.

    Men jeg så ingen Christell.

    Og jeg synes det var litt flaut å stå der, på andre sida av gata, i militæruniform, og kikke på de som gikk ut av skolen.

    Og jeg visste ikke om Christell kanskje ikke ville likt det heller.

    Hvis hun så meg utafor skolen sin.

    Kanskje hun ville syntes at jeg spionerte på henne, eller noe.

    så jeg stod der ikke så lenge, men jeg dro tilbake til Ellingsrudåsen da, på Ungbo, hvor jeg bodde da.

    Jeg tenkte det var artig å hilse på Christell, for jeg hadde ikke truffet henne på et år eller to da vel.

    Og da hadde jeg rukket å gå to år på høyskole og jobbet et år heltid, før dette året.

    Så Christell var nok et par år forsinka med artium da ja.

    For hun skulle egentlig tatt artium, skoleåret, to år etter meg.

    Jeg var russ 89, så Christell skulle ha vært russ 91.

    Men det her var i skoleåret 92/93.

    Så hvis Christell hadde klart privatskolen, så hadde hun blitt Russ 93.

    To år forsinket.

    (Men jeg vet ikke om hun noengang fikk artium).

    Jeg tror søstra mi fikk artium, men jeg er ikke sikker.

    Men hverken søstra mi, eller Christell, tok noen gang høyere utdanning, enn videregående.

    Så hvorfor de gikk allmenn da, det kan man nok lure på.

    Hva var poenget med å gå allmenn, hvis de ikke skulle utdanne seg videre?

    Nei, det der var nok bare for det meste tull.

    Jeg tror kanskje at Haldis og faren min, slutta å hjelpe de noe særlig, etter at de ble 18.

    Som de gjorde med meg, at de slutta å hjelpe meg, etter videreågende.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så Christell var ikke så skarp da.

    Men hun ville gjerne gå allmenn.

    Så da hun ikke kom inn i Sande, så har hun stått på venteliste antagelig, og kommet inn, i Holmestrand.

    Det må ha vært samme året, som Trond Gurrik, som gikk i klassen min, året før, ikke kom inn i Holmestrand, men kom inn i Sande, på handel og kontor da, siden jeg gikk i Drammen.

    Så det ble litt surr i systemet, noen elever kom ikke inn i Holmestrand og gikk i Sande, og med Christell så var det omvendt, hun kom inn i Holmestrand.

    Mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Men Holmestrand ligger jo også i Vestfold, så Christell fikk noe busskort til Holmestrand, fra Bergeråsen, vil jeg gjette.

    Det kan være at Haldis hadde skifta adresse, til Drammen(?), til vannsengbutikken til henne og faren min på Strømsø.

    Og at Christell derfor hadde busskort til Drammen(?)

    Det er vanskelig å svare på.

    Men samme det.

    Christell var ihvertfall mye på Gulskogen, og ble kjent med hun Hege fra Rødgata da, mens begge var 15 år, første året på videregående.

    Og da satt Christell og Hege, hjemme hos Christell da.

    Så hadde vel Christell latt hun Hege sove over i et eller annet rom hos Jan da.

    Så kom Jan hjem, og begynte å kline med Hege, som var 15 og sikkert lå og sov.

    Da Jan var kanskje 25 da.

    Eller 24.

    Noe sånt.

    Så sånn var det, i hjemmet til kinesolog og fotsoneterapaut Jan Snoghøj, på Gulskogen.

    Noen tror kanskje at Jan og Hege var sammen, til de gifta seg, i år 2000, var det vel.

    Men, neida.

    Jan var nok sammen med masse andre damer i mellomtida da.

    Så sånn var det.

    Så i bryllupet deres så fikk alle gjestene høre at Jan som 24-25 åring, hadde klina med den 15 år gamle venninna av søstra si.

    Jeg skal vel ikke skjule at jeg har rota meg bort på et par 17-18 år gamle damer, i min tid, da jeg bodde på Bergeråsen og i Oslo.

    Men 15 år, det syntes jeg var litt ungt.

    Ihvertfall hvis hun er venninna til søstra di, og du selv er ti år eldre.

    Men men, bare noe jeg kom på nå.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, jeg ligger over på sofaen eller et av kammersene hos Jan.

    Og dagen etter, så sier Christell, at den skjorta var hennes, og var egentlig en bluse.

    Og Erik Thorhaldsson, skryter, og sier at han fikk låne nøkkelen til Hege Rønjom.

    Og da må jeg skryte litt og, og forklarte at jeg fikk en øl av Hege Rønjom da.

    (Jeg var ikke så vant til sånn skryting).

    Men jeg syntes kanskje det var litt rart at jeg fikk en øl av henne.

    Men jeg må si, at hun Hege Rønjom, hun må nok ha vært, mer eller mindre, omtrent den peneste dama på den russekroa.

    Pen og smilende, med kritthvite tenner, fra øre til øre, mener jeg å huske.

    Og fin kjole tror jeg, og vakker, må man vel nesten si at hun var da, hun hadde rykte for å være pen og sånn da.

    Men former og det hele.

    Og hun tok kontrollen da, og ville prate med meg.

    Så vi satt ved et sånt rundt bord da, på den kroa.

    Sikkert oppå to barstoler, eller noe.

    Og drakk hver vår halvliter da.

    Så jeg var litt kry av det, at jeg hadde sittet og pratet med hun Hege Rønjom da, siden jeg ikke hadde hatt så mye med damer å gjøre, annet enn de jeg rota med i Brighton, og ei på danskebåten Petter Wessel vel, fra Stavern, samme året.

    Men men.

    Men jeg ble egentlig litt deppa, av hun Hege Rønjom.

    Det var liksom som om hun tulla med meg.

    Hun sa at jeg sikkert ville få en pen dame.

    Sånn helt utenom sammenhengen.

    (Kanskje hun så at jeg ble tulla med, pga. skjorta?).

    Hvem vet.

    Men jeg ble litt sur, for hun var jo en pen dame, og jeg husker det, at jeg syntes at jeg kunne jo bare fått henne da, så hadde jeg ikke klaget jeg.

    Så jeg skjønte ikke det opplegget hennes, hva vitsen var med det.

    Men man kan jo ikke skjønne alt.

    Christell mente da, at den skjorta må faren min ha tatt med opp, til Bergeråsen, med sin vask.

    Men jeg skjønner ikke hvorfor han skulle ta med klær opp til Bergeråsen.

    Hvis han tok av klærna der nede, til vask.

    Og så gikk opp til Leirfaret, to hundre meter opp gata, for å finne nye klær.

    Det gir jo ingen mening.

    For da hadde han jo ikke hatt klær å hatt på seg, opp Havnehagen og Leirfaret da.

    Men men.

    Så jeg tror han måtte ha hatt klærna sine nede hos Haldis da.

    Så jeg kan ikke skjønne at han skulle ta med vasket tøy opp til Leirfaret.

    Men man kan jo ikke skjønne alt.

    Så det var nok siste gangen jeg gikk med den skjorta til Christell gitt.

    Men den passa ikke så værst, egentlig, med gult og blått og hvitt, til en grå tweed-dress, og en grå dressbukse.

    Men men.

    Det er mulig jeg rappa skjorta til Christell på juleballet til Gjerde og.

    Det skal jeg ikke si.

    Men der hadde alle smoking.

    Men det kleskoden, den hadde ikke jeg fått med meg.

    Så jeg gikk i dress, uten slips.

    For jeg klarte ikke å knyte slips.

    Så jeg skilte meg litt ut.

    Men det var noen få andre som ikke heller hadde smoking, så det gikk vel såvidt greit vel, vil jeg si.

    Eller ihvertfall håpe på.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Line Nilsen, eller Hege Rønjom kanskje, tok meg med inn i et rom, foran og til venstre, på det utestedet, hvis du kikket i retning av Drammenselva og Strømsø og Bragernes Torg.

    Der satt Erik Thorhaldsson, og noen andre Berger-folk, tror jeg.

    Og Line Nilsen, og noen andre Svelvik-jenter, mener jeg å huske.

    Men ingen sa noe.

    Så jeg satt der bare litt for å være høflig, siden hun Svelvik-jenta, om det var Line Nilsen eller Hege Rønjom, henta meg inn dit, siden Svelvik-folka satt der, som hu sa.

    Så satt jeg der i 10-15 minutter og kjeda meg da, før jeg gikk ut igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Nesten nordlending. (In Norwegian)

    Nå fikk jeg flashback igjen, til oppveksten.

    Og da tenkte jeg på moren min, hun er jo oppvokst i Nord-Norge, ved Stokmarknes vel, i Lofoten.

    Og hun oppdro vel meg da, hun og foreldra til faren min.

    Og faren min og foreldra til mora mi da.

    Så selv om moren min var halvt dansk, så var jo hun norsk da, oppvokst i Lofoten, og flytta vel til Holmsbu på Hurumlandet, da hun var ganske oppi tenåra.

    Så hun ble sikkert ikke like mye bitt av hippie-basillen, som sine yngre søsken Ellen og Martin, som vel mer vokste opp på Østlandet under hippie-tida da.

    Og mora mi var også au-pair, i England, i et år eller to vel.

    Så mora mi var nok nok rimelig mye mindre hippie-aktig, enn de yngre søsknene sine.

    Jeg hørte aldri at mora mi prata om å røyke hasj, for eksempel, mens begge de yngre søsknene hennes, Ellen og Martin, er flittige hasj og mariujana-røykere, det har de fortalt meg selv.

    Så det går nok et generasjonsskille der, i Ribsskog-familien, mellom mora mi og de yngre søsknene hennes, vil jeg si.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Farfaren min trodde ikke på hydrogenbomba. (In Norwegian)

    Jeg flytta fra mora mi i Larvik til faren min på Berger i 1979.

    Og i begynnelsen, så var det veldig kult.

    Jeg bodde hos faren min og var hos farmora mi og farfaren min, etter skolen, og spiste middag og leste aviser og donald og sånn.

    Men en dag, så skjedde det noe rart.

    På slutten av 70-tallet, da var det ikke noen som hadde hørt om Loose Change og sånn.

    Nei, ingen ville finne på å tvile på det som ble sagt på dagsrevyen på TV, for eksempel.

    Jeg sier TV, for ingen sa NRK på den tiden, for det var bare en norsk TV-kanal.

    Hvis vi sa noe annet enn TV, så sa vi ‘på Norge’, imotsetning til ‘Sverige 1’ og ‘Sverige 2’.

    Men men.

    Men farfaren min, han sa plutselig en dag, til faren min, mens jeg hørte det, at han ikke trodde på hydrogenbomba.

    Han hadde vel leksikon der, eller om det var synonymordboka.

    Og prata til faren min, mens jeg hørte på da, på en måte som at han prøvde å komme på bølgelengde med faren min, men skjønte at vi mest sannsynlig kom til å tro at han var rimelig rar, siden han ikke trodde på TV, hydrogenbomba og amerikanerne.

    Det var som å banne i kjerka det, på den tida der, og vel så det.

    Så til og meg jeg, som var 9-10 år syntes det her var veldig merkelig.

    Og farfaren min gikk for å være smart, og han visste om mye forskjellig.

    Han løste mye kryssord, og leste ‘Det Beste’, og så på program på TV og hadde leksikon og sånn.

    Leksikon i 18-20 bind fra Aschehoug, eller noe vel.

    Noe sånt.

    Som nok må ha kostet en halv formue på 60-tallet, eller noe, vil jeg gjette.

    Så det huset til besteforeldrene mine gikk for å være et ganske sivilisert hjem vel.

    Han sa at han skjønte atombomba, som drepte både menneskene og raste ned husa.

    Men han skjønte ikke hydrogenbomba, som drepte menneskene, men som lot husa stå igjen.

    Det var noe dem prata om etter krigen og på 70-tallet da antagelig, hydrogenbomba.

    Farfaren min sa at han var skeptisk til den bomba.

    Men han hadde ikke noe annet enn sin egen logikk å støtte seg til.

    På den tida så var det jo som sagt ikke internett og loose change osv.

    Så han så egentlig ganske stakkarslig ut.

    For faren min sa vel ikke noe.

    Faren min sa ikke sånn, ‘ja det høres fornuftig ut, eller noe’.

    Neida, han tenkte vel kanskje mer enn at han prata.

    Kanskje det var derfor at han farfaren min, Øivind Olsen, så så skuffa eller stakkarslig ut da.

    Siden faren min ikke ga han noe rett.

    Men men.

    Etter det her, så fikk han Øivind flere hjerneslag da.

    (Om det kan ha vært noe greier som var i for eksempel spriten hans, fra Vinmonopolet, 60%?).

    Og faren min flytta ned til Haldis, våren 1980, var det vel, mens jeg fortsatt bare var ni år da.

    For jeg har vel skrevet før, at faren min dro til USA, aleine, bare for å kjøre rundt der, et par ganger.

    På begynnelsen av 80-tallet.

    Og da var det ikke sånn at det kosta 5000 å dra til New York.

    Nei, det kosta vel minst 15.000, tror jeg.

    Og det var i 1981-kroner, hvis jeg husker riktig om den første reisen.

    Så det vil vel kanskje være 30-40.000 idag da.

    Noe sånt.

    Og pga. andre ting, som jeg har skrevet om på bloggen før, (faren min hadde en amerikansk venn, i ungdommen, som han fikk peanøttsmør på brødskiva av familien til, på Berger, etter krigen da, når sånt var mangelvare).

    Men men.

    Så jeg mistenker litt at faren min kan jobbe for noe ‘mafian’ eller CIA, eller gudene vet hva.

    Kan det ha vært pga. dette med hydrogenbomba, at farfaren min fikk flere hjerneslag, og ble mer og mer redusert, og at jeg måtte bo aleine, i en leilighet i Hellinga, på Bergeråsen fra jeg var ni år?

    Hvem vet.

    Det er vel lov å lure ihvertfall.

    Det får man håpe på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det kan ha vært onkel Håkon og, som var noe ‘mafian’.

    For faren min trygla en gang Håkon om å lære meg elektronikk osv.

    For faren min skjønte at jeg kunne litt om det, for jeg hadde kobla en fjernkontroll, til TV-en, til en transformator, som hørte til et togsett da, siden batteriet til fjernkontrollen hadde slutta å virke da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men det kan ha vært etter det her, at faren min begynte å drikke.

    Han drikker hver dag, siden 1980 ca.

    Kanskje 3-4 hele øl, 0.7 liter, er det vel.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, Haldis hadde noe veldig bra sovepiller, i veska, som jeg mistenker nå kan ha vært noe selvmordspiller(?)

    At hun var noe spion hun og(?)

    Men hun gikk dårlig overens med Håkon da, så det kan ha vært to forskjellige grupperinger.

    Men men.

    For jeg var irritert fordi jeg bodde aleine.

    Og jeg gikk gjennom veska til Haldis en gang, og da fant jeg noen piller jeg trodde var sovepiller.

    Og jeg hadde veldig søvnvansker, på den her tida.

    Jeg forsov meg flere ganger i uka på skolen, og kunne ligge i timesvis uten å få sove da.

    Men jeg rappa en sånn sovepille, eller hva det var, av Haldis, men jeg gikk gjennom leiligheten dems, en dag jeg hadde tatt meg fri fra skolen vel.

    For noen dager orka jeg ikke å gå på skolen, det var en vane jeg hadde fra barneskolen, at jeg bare ble hjemme sånn en gang i uka, eller en gang hver fjortende dag.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde ikke problemer med å henge med på skolen uansett, for jeg var ganske skoleflink da, og fulgte med i timen, når jeg først var på skolen.

    Så sånn var det.

    Og da sov jeg som en stein, i 12 timer, eller noe vel.

    Jeg hørte ikke klokka, eller noe.

    Så da kom jeg mange timer for seint på skolen.

    Men så godt har jeg aldri sovet før, tror jeg.

    Så da var jeg skikkelig uthvilt.

    Men det kan jo ha vært noe sovepiller og da, selv om de sovepillene jeg har prøvd seinere, har vært mye svakere, de få gangene jeg har prøvd sånne.

    Men men.

    Så det kan være Håkon som kødder med faren min og da, det er mulig.

    Hm.

    Men Haldis sin rolle, det er vanskelig å si.

    Men men.

    Håkon bygde også et sånt elektronikk-skjul, med osciloskop osv, på 80-tallet.

    Men en kamerat av meg, Kjetil Holshagen, sa at onkelen min ikke hadde så snøring.

    Men men.

    Og en gang, så hadde dem et slags mafian-møte, hos onkelen min.

    Christell lurte meg med til Fremad, i Selvik.

    Der fikk jeg vite at jeg måtte få hjem kusina mi, Lene, som var døv, og ikke kunne snakke da, hjem fra Fremad.

    Og da var gardinene dratt for, hjemme hos Håkon, da jeg fikk tak i en taxi, og kjørte hun Lene hjem, etter at diskoteket var ferdig da.

    Og der satt Håkon, og faren min og en kar jeg ikke hadde sett før.

    Og faren min var skikkelig nervøs da.

    Og dette var en fredag kveld.

    Men det var masse adrenalin i stua der da.

    Så jeg tror dem må ha hatt noe slags set-up, eller noe.

    Og at Christell nok var med på det.

    Med at de skulle sjekke om jeg begynte å tulle med kusina mi som var døv, eller noe.

    Noe sånt.

    Det var helt merkelig opplegg.

    Så onkelen min, Håkon Mogan Olsen, han er nok noe ‘mafian’, eller lignende, vil jeg tippe.

    Så sånn er det.

  • Flashback til 2002. (In Norwegian)

    Nå fikk jeg flashback til år 2002, tror jeg det her må ha vært.

    Det siste halvåret jeg jobba som butikksjef i Rimi.

    Eller om det var like før jul i 2001.

    Noe sånt.

    Da jobba jeg som butikksjef på Rimi Langhus, og jeg hadde en svart Ford Sierra, som jeg brukte til å kjøre fram og tilbake til jobben, de sjeldne gangene bilen virka da.

    Jeg kjørte på en vei de har uti der.

    Nå har jeg sett på Oslo-losen da, så jeg tenkte jeg skulle skrive at det heter ikke vei uti der, men at det het veiingsen, eller noe.

    Men det blei litt for dumt, så det gadd jeg ikke.

    Men det er en slags vei da, eller en vei da, som går hvis du kjører til høyre ut fra parkeringsplassen, der hvor Rimi Langhus var før.

    Så tar du til høyre nesten med en gang, ut på en større vei da.

    Som går mellom Ski og motorveien til Oslo tror jeg.

    Europaveien, heter vel den.

    Så hvis jeg har flaks og sier riktig, så går den veien mellom Ski og Europaveien.

    Eller, man kan ta av til Europaveien, er det kanskje.

    Man kommer kanskje til Kolbotn, eller noe hvis man kjører den veien(?)

    Tja, det skal jeg ikke si.

    Men man kan komme til motorveien til Oslo da.

    Og den dagen, så var det mørkt, husker jeg.

    Og jeg jobba seinvakt da.

    Og noen, på noe verksted, eller noe, hadde tulla med lysa på bilen min, så de virka ikke så bra på fjernlys da.

    Men jeg kjørte nesten alltid i Oslo-området, hvor det var bra lys.

    (Fordi de verkstedene, de tulla så mye med bilen, når jeg leverte den på reparasjon).

    Det virka ihvertfall sånn.

    Så sånn var det.

    Men da ringer plutselig sjefen min fra HV, midt i høljregnet.

    Det regna så mye, eller om det hagla, at det var vanskelig å se veien.

    Og det var vanskelig å høre hva han sa, for vindusviskerne måtte gå for fullt.

    Men jeg tror vindusviskerne var ganske nye, så det gikk greit.

    Så sånn var det.

    Erik Andersen, tror jeg han het, han HV-sjefen min som ringte da.

    Jeg har bare fått telefon fra HV en gang, så det er derfor jeg husker det.

    Eller muligens to ganger, hvis ikke den andre gangen var e-post.

    Men jeg synes det var så rart at han skulle prate mens han hørte jeg kjørte da.

    Han måtte ha hørt vindusviskerne.

    Han jobba i Andersen Consulting, han HV-sjefen.

    Jeg lurer på om han var noe troppssjef, eller noe.

    Noe sånt.

    Og han skulle be meg på noe HV julemiddag, eller julebord, tror jeg det var.

    Så det var nok slutten av 2001 det her.

    Og jeg hadde jo aldri tid omtrent, til å dra på HV-repøvelser.

    For et par år etter at jeg kom inn i HV, så ble jeg jo butikksjef i Rimi.

    Og jeg hadde også problem med et kne i mellomtida.

    Så jeg var bare på 2-3 rep-øvelser med HV, fra 1996 til dags dato vel.

    Tre HV-øvelser, vil jeg tippe på.

    Noe sånt.

    Men jeg skulle egentlig ha vært på mange fler, men det var alltid jobben, eller så var det kneet, ellers så var det at jeg ble forfulgt av noe ‘mafian’ og måtte flykte til England osv.

    Så jeg har ikke vært så flink til å dra på HV-øvelser, men jeg har prøvd så godt jeg har kunnet da.

    Ikke langt unna ihvertfall.

    Det har ikke vært sånn at jeg sniki meg unna hver øvelse, og klaget på kneet, som jeg nok kunne ha gjort, for det kneet må jeg være forsiktig med da, det er noe ruptur i noe korsbånd osv.

    Men men.

    Og jeg kom ikke så bra overens med han Andersen, eller noen andre der.

    Det var en som var litt artig, som jobba på Carl Berner, på Meny der vel, som blei med ut på byen, i Elverum en gang, og vi prata såvidt med noen damer fra lærerhøyskolen eller var det sykepleierhøyskolen, eller noe, som vi traff der.

    Og han ga meg noen tips, om butikkledelse osv.

    Jeg hadde jo ikke fått noen sånne tips i Rimi, så det var veldig verdifullt faktisk.

    Han var sjef for kjøtt/fisk-avdelinga på Meny, tror jeg det var, på Carl Berner.

    Men det her var siste rep-øvelsen hans da.

    Og da virka Sierraen min, for en gangs skyld, så da lot jeg han sitte på med meg, til Ammerud, eller noe sånt noe, ihvertfall et eller annet sted i Groruddalen.

    Så han var litt sånn menneskelig, kan man kanskje nesten si.

    Og han sjefen som var helt på topp der, uten at jeg husker hva han heter, han virka også ganske pålitelig osv., muligens, selv om jeg ikke prata så mye med han områdesjefen, eller hva han var.

    Men det var også mange andre over han områdesjefen, som var på rep-øvelser osv. noen ganger.

    Så det er ganske heavy greier, tror jeg ihvertfall.

    Men men.

    Men han Andersen og de andre folka i Støtteområdet da, som jeg er i.

    Dem gikk jeg ikke så bra overens med.

    Jeg var med noe 12-7 lag en gang vel.

    Og dem virka motiverte og alt mulig.

    Dem er visst frivillige dem, og ikke vernepliktige sånn som vi var da, på geværlaga osv.

    Og dem virka som normale folk.

    Men kollegene mine på laget osv., dem ble jeg aldri så bra kjent med.

    Men det var vel en blanding av folk, i det området, og jeg var ikke der så mye, så kan ikke si med sikkerhet hvordan de folka var.

    Men han Andersen dreiv og kommanderte, eller hadde en sjefete tone ovenfor meg, husker jeg.

    (Og jeg husker jeg hørte at han prate om meg, til noen andre befal, bak ryggen min da, om jeg skulle være med 12-7 laget, eller ikke.

    På Rena, var vel det.

    Jeg synes han tulla litt fram og tilbake, om hvilket lag jeg skulle være med på osv. da.

    Men men).

    Og det synes jeg er litt dumt, når man er i 30-åra, og har vært gjennom infanteriet, og 3-4 rep-øvelser i Hæren og i HV.

    Så han synes jeg var litt umoden som troppsjef, eller hva han var.

    Så da han ringte meg, og skulle ha meg med på julebord, var det vel.

    Så hadde jeg egentlig ikke noe lyst til det.

    Men jeg tok jo telefonen da, av gammel vane, i tilfelle det var noe problem på jobben, selv om jobben da var stengt.

    Og i høljregnet og med dårlig lys på bilen, så måtte jeg konse om samtalen og.

    Men jeg har jo kjørt kinamat for Chinatown-expressen Eiksmarka.

    Så jeg er litt vant med sånn stressing, når jeg kjører.

    Så tenkte jeg at jeg skulle ta en spansk en, på han troppssjefen da, han Andersen.

    Så sa jeg sånn, ‘ja kanskje jeg har tid til det, når skal det være osv’.

    Og da bare forrandra han helt tone, og da forstod jeg det på tonen hans da, at han ville egentlig ikke at jeg skulle komme på julebordet, eller hva det var igjen.

    Men hvorfor ringte han da?

    Dette var den eneste gangen HV ringte meg om noe sånt, de åtte årene jeg bodde i Norge mens jeg var i HV.

    Så det var litt rart at den eneste ringinga skulle være da jeg kjørte i dårlig sikt og med dårlig lys, seint om kvelden, etter jobben.

    Er det noe ‘mafian’ i HV og lurer jeg på nå, etter at jeg fikk det flashbacket her nå.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Hvorfor det skal være 12-7 lag, og alt sånt i HV.

    Sånn at HV, med støtteområde osv., er mer eller mindre som en egen hær.

    Det vet jeg ikke.

    Men det er et eller annet som er galt mener jeg.

    Når dem lager en egen HV-hær.

    For det burde egentlig vært nok å ha en vanlig hær.

    Men kanskje den vanlige hæren er ‘kuppet’ da.

    De bruker vel stort sett pengene på New World Order-ting der nå, og på å hjelpe USA og NATO i Afganistan osv.

    Så kanskje det er det som er grunnen.

    At man ville kompansere for dette.

    Det er mulig.

    Eller å ha en slags hemmelig milits da, som HV jo egentlig er.

    Men her foregår det nok en krig.

    Om HV skal være effektive eller ikke.

    Så de drapssakene man har hatt, hvor folk har blitt drept med HV-våpen, det kan også muligens være set-ups for å diskreditere HV, sånn at HV-folk ikke skal få ha skarpe våpen hjemme, og dermed svekke HV da.

    Det er også noe jeg har lurt litt på tidligere.

    Så det er mye rart, det er sikkert.

    Så sånn er det.

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian)

    Nå fikk jeg flashback til 80-tallet og også 70-tallet.

    Og da tenkte jeg på familien min på Sand og i Larvik da.

    Og farmora mi, Ågot, hun var veldig kristen og from og sånn.

    Så hun var veldig sånn at hun ikke var så streng og hard og sånn.

    Så hun var nok litt redd for menn, tror jeg.

    Sånn som da farfaren min, Øivind, døde, så klagde hun, og sa at han hadde vært slem mot henne da.

    Men jeg var jo borte hos farmora mi hver dag, og spiste middag da.

    Og vi gikk greit sammen.

    Jeg var jo bare ni år da jeg flytta dit, og jeg var jo vant til å passe på søstra mi, i Larvik, og sånn.

    Så jeg var nok ganske sindig og ansvarsfull for alderen.

    Og også ganske rolig vel.

    Så farmora var ikke redd for meg da.

    Så vi var nesten som et team omtrent.

    Hun var vel ikke redd for faren min heller, men han var mer sånn uansvarlig og sånn da, noen ganger, når det gjaldt mennesker da.

    Han tenkte mest i penger og sånn vel.

    Men men.

    Så det var nesten mer som at jeg var faren til faren min omtrent, enn at faren min var faren min.

    Noe sånt.

    Faren min var heller ikke så streng, som f.eks. stefaren min Arne Thormod i Larvik.

    Faren min var mer rund og medgjørlig vel.

    Så hvis jeg og faren min krangla, så vant oftest jeg, for jeg var ganske sterk, mens faren min var vel litt mer som farmora mi, så han ga seg når vi krangla, enda jeg bare var 9-10 år osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe flashback jeg fikk nå.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 2004. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg Flashback til 2004, da jeg bodde på the Forge, et campus, tilknyttet Universitet i Sunderland.

    Da ble jeg spionert på, om natta, f.eks., husker jeg.

    Jeg husker en natt, rundt 12-tida kanskje, eller seinere, at jeg hørte jenter som kniste og lista seg på tærne, utenfor rommet mitt.

    Det var nok Federica og hun Dörte, tror jeg.

    De skulle nok høre om jeg ronka, eller noe.

    Men det er lov å ronke på sitt eget rom, på campus.

    Og jeg hørte også at de prata om meg, bak ryggen min, Dörte, til hun muslimske Leyla.

    Men, den spioneringa dems, den fucka meg opp litt.

    Jeg får skrive om det her, i tilfelle politiet eller noe mafia, bruker sånne ‘sladrekjærring’ metoder mot meg.

    Jeg har jo bodd aleine, siden jeg var ni år, så jeg er vant til å ronke, for å slappe av om kveldene før jeg skal sove osv.

    Men, i Sunderland, så hadde jeg ei jente som het Federica, fra Italia, boende i naborommet, vegg i vegg med min seng muligens.

    Og da, så var det sånn, at jeg overhørte at hun prata, på italensk riktignok, på telefonen i gangen, hjem til Italia da.

    Og da hadde hun baksnakka med de andre i leiligheten, om meg, og kringkasta det om meg, på telefon til Italia da.

    Hun prata høyt, og opphissa, så jeg skjønte det var om meg, og at dem hadde baksnakka i loungen.

    Så vanligvis så brukte jeg jo dopapir, for å tørke bort resultatet av ronkinga, når jeg bodde i Oslo og på Berger.

    Men jeg turte ikke å lage en lyd omtrent, i Sunderland.

    Da bare lirka jeg et brukt håndkle, som jeg skulle vaske på kokvask uansett, og brukte det til å tørke bort sæden etter ronkinga med da.

    (Jeg skjønner jeg må forklart alt veldig personlig, siden det virker som at politiet bruker sladrekjærring-metoder for å nekte å gi meg rettighetene mine).

    Men det var fordi jeg ikke turte å lage en lyd, fordi jeg skjønte at jeg ble spionert på i leiligheten.

    Så overhører jeg seinere, at de da, på en eller annen måte, har skjønt at jeg gjør det sånn.

    Så de må ha spionert skikkelig nøye.

    Dörte forklarte det til hun Leyla, så jeg såvidt hørte det.

    Hun Leyla misforstod og trodde jeg tørka meg med de håndklærne etter å ha brukt dem til å tørke av sæd på dem.

    Men jeg får forklare om det her da, siden ‘mafian’ eller politiet, eller hvem det er, er så opptatt med å nekte å gi meg rettighetene mine.

    Jeg tenkte det var greit å bruke de håndklærna sånn, for de skulle jo kokvaskes alikevel.

    Og jeg er vant til å vaske håndklær og boksere for seg, på kokvask, og andre klær på 40 grader.

    Men jeg skjønner at folk har baksnakket meg pga. dette.

    Men det er fordi spioneringa dems friker meg ut.

    Så hvis de gjør sånne ‘phoney’-e ting, så blir det feil.

    Men hvorfor politiet ikke hjelper meg, det vet jeg ikke, men hvis de bruker sånne ‘sladrekjærring’-metoder, så skal jeg stappe hue dems oppi ræva dems, så kan dem prate inni der.

    Så får dem det sikkert hyggelig.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Han Brusk, som var fra Oslo, og bodde i naboleiligheten.

    Han dro meg med på Aldi, som jeg ikke hadde vært på før da.

    Og nærmest tvang meg til å kjøpe papirlommetørklær.

    Så han må ha fått rapportert dette, fra de sladre-hønene i min leilighet da.

    Det var kanskje første eller andre uka av studiene i Sundeland da, høsten 2004.

    Så privatliv er det dårlig med, når man blir spionert på av ‘mafian’, og nektet rettighetene sine av myndighetene.

    Så sånn er det.