johncons

Stikkord: Flashback

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian)

    Jeg husker fra 4. eller 5. klasse, mener jeg at det må ha vært.

    Vi hadde klasserom i kjelleren i det gamle skolebygget, på Berger.

    Vinduene var sånn at vi kunne se fotballbanen nesten vel, eller kanskje bare den uteplassen, på høyden over fotballbanen, det er mulig.

    Vi så mot inngangen til gymsalen osv.

    (Hvor faren min og onkelen min bygde scene, i gran eller furu da, som kunne slås sammen, og som stod i den ene enden av gymsalen da, som vendte mot fotballbanen, grusbanen ute.

    Så sånn var det.

    Og da var jeg og Tommy, sønnen til Håkon, med.

    Og jeg streika litt, og faren min fikk scenen i ryggen.

    Det var fordi jeg ble ubekvem av at Ole Christian Skjeldsbekk og Erland Borgen dukka opp i gymsalen.

    Det som skjedde var at faren min da kjefta.

    Og sa, se på Tommy, han holder jo scenen bra.

    (Enda Tommy er fem år yngre enn meg vel).

    Mer da.

    (Det er mulig at faren min fikk noe skade i ryggen av det her, for det var en ganske tung scene).

    Men men.

    Mer da.

    Men det her var en tidlig søndag morgen.

    Og jeg hadde ikke helt våkna egentlig.

    Også måtte jeg stå der, som en slave omtrent, og holde scena, som en dumming, mens Ole og Erland i klassen, gikk rundt i gymsalen.

    På en søndag, så hva de gjorde der, det vet jeg ikke.

    Men jeg likte ikke at de gikk rundt og snoka, i gymsalen, mens jeg måtte stå der som en dumming.

    Så derfor streika jeg da.

    Så fikk faren min scena i ryggen.

    Men jeg var trøtt, og sur, for det var kjedelig jobbing, og jeg ble kommandert osv.

    Så dukka Ole og Erland opp, på toppen av dette, og da var det nok, syntes jeg.

    Selv om det kanskje ikke var så kult for faren min å få den scenen i ryggen, det skjønner jeg.

    Så sånn er det.

    Mer da.

    Jo, faren min sa til Ole og Erland, at de måtte gå ut.

    Så måtte de gå ut da.

    (Takk og lov, jeg likte ikke Ole og Erland så bra, de var litt sånn snobbene i klassen liksom, spesielt Ole kanskje.

    Men men).

    Mer da.

    Jo, så da sa jeg at det var sønnen til rektor da.

    (Erland, på Facebook-sida mi).

    Og da tror jeg faren min og onkelen min ble litt bekymra.

    Det er mulig.

    Det sa vel sånn, ‘var det det’, osv.

    Noe sånt.

    Men det var egentlig ikke det jeg skulle skrive om nå.

    Jeg skulle skrive om klasseforstanderen vår, i 4. til 6. klasse.

    (I 3. klasse, så var det mora til Erland, fru Borgen, som var klasseforstander, og hu var alltid blid og snill, mener jeg å huske.

    Så sånn var det).

    Mer da.

    Jo, i 4. til 6. klasse, så fikk vi Tore Allum, til klasseforstander, og han tror jeg ingen likte så særlig.

    En litt streng, gammeldags lærer.

    Med et litt dvaskete uttrykk, eller hva det heter, i tryne.

    Men men.

    Jeg var ikke så kristen, så jeg tegna sånne litt artige tegninger, i tegneboka, i kristendomstimene.

    Men den beslagla Allum, den tegneboka med Jesus-vitsetegningene osv.

    Og den fikk jeg aldri tilbake, så den lurer jeg på hva han gjorde med.

    Men men.

    Men det jeg egentlig skulle skrive, det var at en gang, så mener jeg å huske, at Allum sa, at i England, så hadde dem bestemt seg for, at de skulle ha billig mat.

    Og at da ble kvaliteten deretter.

    Mens i Norge da, så var prisene dyrere og maten av bedre kvalitet da visstnok.

    Noe sånt.

    Jeg mener han sa det, om at i England så hadde dem bestemt seg for å ha billig mat.

    Men han forklarte ikke nøyaktig hva det betydde.

    Altså hva nøyaktig var forskjellen på kvaliteten mellom mat i England og mat i Norge?

    Nei, det sa han ikke noe om.

    Så her lå det igjen et slags mysterium, kan man kanskje si, etter at Allum hadde undervist.

    Så han mangle kanskje litt på å få det helt til, dette med undervisninga si.

    Jeg var jo en ganske racer, i klassen.

    Jeg pleide å ligge foran det vi holdt på med i timen og sånn, i matteboka, for eksempel.

    Men Allum, han ga meg ikke så bra karakterer, eller vurderinger.

    Han hakka på språket mitt osv.

    Men egentlig så var jeg vel best i klassen, tror jeg.

    Men det ble ikke gjennspeilet i vurderingsboka da.

    Men men.

    Så jeg tror kanskje at Allum hadde et horn i siden til meg, som det vel heter.

    En kamerat av meg, som gikk i klassen, Tom-Ivar, som var fra Nord-Norge vel.

    Han var vel ikke noe racer i timene.

    Så Allum sa en gang, husker jeg, at jeg skulle hjelpe Tom-Ivar.

    Men da fikk jeg nesten sjokk.

    Allum ville at jeg skulle være nesten som en slags hjelpelærer, for Tom-Ivar.

    Men, nei.

    Skolen, der var det om å gjøre å være best.

    Så ikke noe sånn hjelping her i gården nei.

    Nei, skolen det var konkurranse.

    Det var jeg vant til fra skolene jeg gikk på, før jeg begynte på Berger, i Østre Halsen og på Torstrand i Larvik.

    Så der var ikke jeg og Allum helt på bølgelengde gitt.

    Jeg skulle bruke tida mi, på ikke å lære ting selv.

    Neida, jeg skulle liksom hjelpe Tom-Ivar å lære ting.

    Nei, ærlig talt.

    Det hadde vært helt rart, og ikke likt noe av det jeg hadde sett på skolen.

    Så da bare flytta jeg meg litt vekk og lot som jeg ikke hørte hva Allum sa, og skar en grimase tror jeg.

    For de var ganske fattige og de, Tom-Ivar og dem.

    Altså, dem var fire unger da, med søstra, og dem bodde i en leilighet som bare var litt større enn den jeg hadde for meg selv.

    Så sånn var det.

    Og de her var også noen rampeunger.

    Kanskje spesielt Tore.

    Men Tore var nok litt redd for meg.

    Jeg så dem i hagen til Aina og dem, husker jeg.

    Og da skulle Tore slåss mot meg.

    Men jeg begynte å lure hvem dem var, og fikk vel jagd dem bort, tror jeg.

    For sånn spetakkel, det var ikke jeg vant med å ha på Bergeråsen.

    På nedre.

    Jeg hadde sagt klart fra, at hvis noen tulla med fetteren min, Tommy, så fikk de meg på nakken.

    Og etter det, så var det alltid stille og rolig, rundt huset mitt.

    Men plutselig dukka Tore og Tom-Ivar og dem opp.

    Og da tror jeg at jeg nesten slåss litt med han Tore, i hagen til Aina og dem, som var naboer da.

    Han kasta stein og sånn, tror jeg, han Tore.

    Noe sånt.

    Og Tom-Ivar, som vel var sterkere enn meg, han sa at han skulle banke meg, hvis jeg banka Tore.

    Så det var ikke så artig å få tre sånne bråkmakere, i gata, som lå mellom der jeg bodde og der faren min og Haldis og dem bodde.

    Men at jeg i tillegg skulle hjelpe Tom-Ivar å skjønne skolegreiene.

    Nei, det var litt i drøyeste laget, syntes jeg.

    Det var jobben til Allum det.

    Det trengte ikke han å blande meg opp i.

    Men det ble ikke spurt noe mer om det her, såvidt jeg kan huske.

    Det er mulig Allum maste en gang til.

    Men jeg mener å huske at jeg skar en grimase vel, da Allum spurte om det her.

    Så jeg regna med at dem skjønte poenget.

    Jeg kan ikke skjønne det fremdeles, at det skulle være sånn, at jeg som 4. eller 5.klasse elev, (for i 6. klasse, så satt vi i rommet ved siden av gymsalen, av en eller annen grunn, så gjorde 6. klasse alltid det.), skulle ha ansvaret for å lære Tom-Ivar pensum.

    Det var vel en tillitserklæring, eller en slags bekreftelse fra Allum kanskje.

    Men jeg syntes nok at min jobb på skolen var å lære mest mulig selv.

    Og det synes jeg vel kanskje enda.

    Så sånn er det, får man vel si.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian)

    Nå kom jeg på noe som skjedde i 1988, må det vel ha vært.

    Det her var enten på 16. mai eller Svelvikdagene 1988.

    Da prøvde jeg å finne noen folk å feste med på Svelvikdagene da.

    Eller om det var 16 mai.

    Jeg fant bare folk som stod i klikker da.

    Men jeg fant Lisbeth Mikalsen og ei jente som var venninna hennes, som jeg tror var søstra til han som ble kalt ‘Lille-Oddis’, han het egentlig Odd-Arne, men det var også en store Odd-Arne.

    Så sånn var det.

    Og dem hang jeg med.

    Og kanskje noen andre folk fra Leirfaret og Hellinga. (Sosialboligene som var rundt leiligheten der hvor jeg bodde).

    Pluss to karer fra et eller annet steds fra, som sa at han ene fylte 18 år, tror jeg.

    Så dro vi til Bergeråsen, på en eller annen måte.

    Så hadde de jentene seg, ihvertfall hun søstra til Lille-Oddis, med de her kara da.

    Mens jeg satt på kjøkkenet til Lille Odd-Arne og dem, eller i stua var det vel, sammen med Rikard tror jeg, broren til hu Lisbeth da, eller om det var noen andre unge ungdommer fra de sosialboligene da.

    Så kom de jentene ut etterhvert.

    Og jeg kjefta ikke på dem, og ingen av de andre sa noe.

    De kara så ikke jeg noe mer til.

    Og da endte det sånn, etter en halvtime eller time kanskje, at begge de jentene ble med meg, til min leilighet, i Leirfaret 4B da.

    Og mens de satt i sofaen min, og vi prata og sånn.

    Jeg tenkte at det ble kanskje noe på meg og, jeg pleide ikke å ha så mye med de her jentene å gjøre.

    De var vel et år yngre enn meg tror jeg, og det var første gangen jeg hadde dem på besøk i leiligheten min.

    (Dem var vel kanskje misunnelige på meg, på en måte, siden jeg hadde en stor treroms leilighet for meg selv, når dem bodde en hel familie i en toroms kanskje.

    Det er nok mulig.

    Men samtidig så hørte dem nok at jeg pleide å være lei meg og grine og sånn, når jeg var sånn 11-12 år, når jeg satt aleine på vinterkveldene og lurte på hvorfor jeg måtte bo aleine da, for det sa aldri noen til meg).

    Og mens jeg og Lisbeth og hun søstra til Odd-Arne, mens vi satt i stua mi, og hadde sitti der kanskje i 10-15 minutter.

    Jeg måtte vel prøve å roe ned de her jentene litt, dem var vel ikke vant til å være der.

    Vi så vel på video kanskje.

    Jeg hadde alltid masse filmer, og vant til å spørre Christell og Pia og andre hvilke filmer dem hadde lyst til å se da.

    Vanlige filmer da, det var ikke så lett å få tak i pornofilmer på den tida, selv om jeg kanskje hadde en av de danske 12 stjernetegn-filmene, det er mulig.

    Men men.

    Men så kom plutselig Christell opp, midt på natta, i 3-4 tida, og begynte å banne og krangle og ødelegge da.

    Enda hun omtrent aldri var på besøk hos meg, og aldri om natta.

    Og da kjefta hun på Lisbeth og hun andre, som om dem gjorde noe galt da, som dem visste at dem ikke fikk lov til kanskje.

    Og Christell kjefta på hu søstra til Odd-Arne fordi hu hadde flatt hår bak da, så hadde liggi på ryggen, så spurte Christell hu om hvorfor hu hadde gjort det da.

    Så Christell skjønte at hu hadde hatt seg da.

    Så jeg har lurt litt på hvordan kunne Christell vite at jeg hadde jenter i leiligheten?

    Jo, jeg tror jeg kom på løsningen nå.

    Det var nok naboene, det eldre paret, som bodde i en liten toroms vel, vegg i vegg med meg.

    Veggene var så tynne, så en gang, når jeg spilte musikk hos meg, så banka de i døra.

    Så gikk jeg over til dem, og spurte hvorfor dem banka, for jeg spilte jo bare (høy) musikk.

    Jo, da var det sånn, at det hørtes ut som om stereoanlegget mitt stod i stua dems.

    Så de veggene var nok omtrent som veggene mellom romma i huset mitt.

    Men de her naboene, de lagde nesten aldri en lyd, så jeg ble ikke vant til å tenke på at dem var der.

    En gang hørte jeg gubben trygle kjærringa om noe, midt på natta, det var skoleåret 1987/88, da jeg gikk på markedsføringslinja.

    Det skjønte jeg ikke da, hva det var.

    Men senga dems lå vegg i vegg med min, så jeg hørte omtrent hva dem sa, enda dem prata omtrent vanlig.

    Dem trodde kanskje jeg sov da.

    Men kona ville ikke ha noe sex, eller hva det var, hun sa bare nei, nei.

    Så sånn var det.

    Men jeg tror de må ha ringt ned til Haldis, og sagt til dem at det var jenter i huset.

    At det kanskje var jobben dems.

    For jeg husker en gang, noen år før det her.

    Da var Ulf, og søstra mi, på besøk, en sommerkveld, tror jeg, til sånn i ni-ti tida.

    Og da hørte jeg dem var i vinduet og spionerte.

    For jeg hørte dem sa at dem trodde det var jenter der.

    For Ulf hadde så langt hår.

    Og det her var om kvelden, så det var begynt å bli ganske mørkt.

    Så det var vel antagelig om høsten.

    Og da fikk jeg kjeft av faren min, eller høre det, fordi jeg hadde hatt jenter der.

    Jeg sa ikke noe, men jeg skjønte dem trodde Ulf var ei jente.

    Men hva var galt med det?

    Hvis jeg som en tenåringsgutt, hadde hatt jenter på besøk, det måtte jeg vel få lov å gjøre som jeg ville med.

    Jeg skjønte ikke hvorfor han faren min klagde på det, så jeg svarte ikke noe.

    Siden jeg ikke skjønte sammenhengen.

    Men sånn var det en gang, da ei som het Sylvia, hu hadde ei smellvakker og deilig, må man vel si, niese, inne i Oslo, som jeg traff på EF-juleball, i etterkant av EF språkreise-turen til meg og tremenningen min Øystein, til Brighton, sommeren 1988.

    Den sommeren var Christell og Pia med EF til Bournemouth.

    Og jeg traff de pene venninnene deres, i trappa opp til andre etasje på Sjølyst der, hvor julefesten, eller gjennforeningsfesten var.

    Så sier hun Sylvia til meg i butikken på Sand, at hun skulle hilse fra hun jenta.

    Men jeg satt ofte lenge oppe å så på TV eller leste bøker eller hørte på radio, eller noe, så jeg hørte at hun Sylvia sa til butikkdama, at hun syntes ikke jeg var noe særlig.

    Så sånn var det.

    Men jeg hadde på meg en sånn tweedjakke vel, og svart genser da, på EF-festen, så da så jeg kanskje kulere ut da, hva vet jeg.

    Men men.

    Og da spurte jeg søstra mi, om hu pene niesa til Sylvia da, som søstra mi hadde vært på språkreise sammen med, i Bournemouth.

    Men da tilbudte ikke Pia seg, å skaffe adressen eller telefonnummeret hennes, eller noe.

    Neida, hun sa bare at hun var sånn at hun lå med alle.

    Og da kunne jeg nesten ikke spørre mer syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Men det var litt døvt egentlig, for hun var jo skikkelig fin og det som var hun jenta da.

    Så hvis jeg hadde hatt sjangs på henne, så hadde jeg jo vært veldig fornøyd da.

    Så da ble jeg vel istedet litt misfornøyd, siden søstra mi var sånn.

    Det her var like etter at søstra mi flytta opp til meg.

    Noen dager etter kanskje.

    Og så bodde hun der et halvt år, til faren min solgte leiligheten.

    Så det her kan ha vært sånn hindring.

    At Pia og Christell skulle hindre at jeg hadde damer og sex da.

    For da ville jeg fått kontroll da, og kunne kanskje funnet ut av hva som foregikk.

    Noe sånt.

    For eksempel, så husker jeg at Christell brukte Nina Monsen, for å manipulere meg til å begynne med lebepomade, tidlig i tenårene vel, da Nina var på besøk fra Oslo.

    Da måtte jeg sitte ved siden av Nina, på frysern til Haldis, eller noe, mens Christell stirra på oss.

    Jeg tror Christell da kunne se på øya mine, når jeg reagerte på å sitte helt inntil hun Nina da.

    Noe sånt.

    Og da sa Nina at, æsj, hun likte ikke å kysse med meg, for jeg hadde tørre lepper.

    Så da begynte jeg jo med lebepomade etter det her tullinga da.

    For det var skikkelig tulling.

    Det var planlagt og tilrettelagt, må man vel si.

    Det samme var det med hårgele, at hun sa at jeg burde begynne å bruke det og sånn da.

    Og hun klagde på Ulf, som hadde lange negler og langt hår da.

    Og satt i sofaen, hos meg, av en eller grunn, for hun var nesten aldri der.

    Også sa hun, ‘å Ulf’, med trykk da, også grøste hu.

    Hu lata som om hu grøste.

    Også gjorde hu det flere ganger.

    Sånn at jeg skulle skjønne at hun ikke likte gutter som Ulf da.

    Så da begynte jo jeg å ta gele i håret og sånn da.

    Så jeg så vel ikke så tøff ut etterhvert, etter den her køddinga fra Christell.

    En episode til.

    Jeg flytta til Oslo, høsten 1989, for å studere.

    Men da hadde Nina Monsen flytta til Lillehammer, (på noe institusjon, tror jeg), sa Christell.

    Og mer da.

    Jo, da jeg var i militæret, så sov jeg over hos søstra mi i Christies gate, på Øvre Grunerløkka.

    Og da, så var det ei venninne av søstra mi der, som var ganske fin.

    Og hu vekte meg, da hu gikk rundt i morgenkåpe da.

    Eller jeg våkna vel av meg selv, jeg lå på sofaen dems da.

    Og da, så skulle hu lage te og sånn da.

    Og begynte å tulle med noe melk i teen osv.

    Men samme det.

    Men hun var nok litt interessert i meg, tror jeg.

    Men hun havna etterhvert i Australia, sa søstra mi.

    Og også ei venninne til Christell som var ganske fin, det samme året vel, hun dro også vekk.

    Så om det var noe sånn ‘mafian’-triks, å sende alle damene som Erik hadde sjangs på til Australia?

    Hva vet jeg.

    Noe var det ihvertfall.

    Så her har nok familien min, prøvd å få det til sånn, at jeg ikke skulle få kontroll osv.

    Ved å hindre at jeg fikk tak i damer osv.

    Så dem ligger litt tynt ann hvis jeg får kontrollen.

    Så de får glede seg til det.

    Vi får se hva som skjer.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Kiel-tur med min far Arne Mogan Olsen og min onkel Runar Mogan Olsen i 1979. (In Norwegian).

    Jeg tror det her må ha vært i 1979, like etter at jeg flytta til faren min.

    Jeg fikk flashback til det nå, for jeg så noe om at byen Stoltenberg, i Tyskland, ikke lå så langt unna Kiel, var det vel.

    Ja, Kiel var visst hovedstadet i Schleswig-Holstein:

    http://no.wikipedia.org/wiki/Kiel

    Dette var mens Runar fortsatt bodde på Kolbotn.

    Og det var egentlig litt urettferdig at ikke Ove, sønnen til Runar, skulle være med.

    Han sa vel hadet, men det skulle han altså ikke.

    Så kjørte vi da, til Kiel, med bilen til faren min tror jeg.

    Enda vi bare var en dag i Tyskland.

    Jeg fikk lov å stå og se på at dem spilte roulette, enda det var 18 års grense, jeg var 9-10 år da.

    Så sånn var det.

    Det er mulig at cupieren, eller hva det heter, ikke så meg.

    Det er mulig.

    Det sa han ihvertfall dagen etter, da faren min prata med han.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, først dro vi til et ganske stort, (og rent husker jeg), supermarked, i Kiel.

    Ei dame som jobba som butikkdetektiv, eller noe, der, plagde faren min.

    For han var litt som i ørska, eller noe, og bare stod der og så på hyllene.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Så kjørte vi ut på landsbygda der, rundt Kiel.

    For vi skulle på en kro og spise middag.

    Men da vi kom på kroa, så lå kroverten med hue på bordet.

    Så om han var enten drita full, som jeg vel trodde da.

    (Jeg skjønte ikke helt situasjonen).

    Han hadde mange folk rundt seg, som var nesten som gråtekoner, kan man si.

    Noe sånt.

    Bare at de var fortvila kanskje, men ikke gråt.

    Kanskje han hadde tatt selvmord, med noe gift, eller noe?

    Enten det, ellers så var han drita full.

    Faren min og onkelen min bare snudde og gikk fort ut.

    Jeg spurte hvorfor, og de sa, ser du ikke det, og sånn.

    Så noe var det som foregikk.

    Men men.

    Så kjørte vi til en annen kro og spiste da.

    Snitzel da, mener jeg å huske.

    Jeg husker ikke om denne Kiel-turen var før eller etter at vi var i Jugoslavia, sommeren 1980.

    Men jeg skreiv først at jeg trodde det var i 1979, så da får jeg håpe at det var riktig da.

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Mette-Marit likte ikke at Kronprinsen måtte fjerne skjegget. (In Norwegian)

    Jeg leste tilfeldigvis at det er Mette-Marit, som nok vil at Kronprinsen skal ha det skjegget sitt.

    http://www.side2.no/kjendis/article2579748.ece

    Så vil jeg nok tro at det er et tegn på at hun er vant til maskuline mannfolk.

    Hun er nok ikke vant til gentlemen, som barberer seg med militærdisiplin hver morgen for eksempel.

    Hun reagerer nok ikke på en mann som er nybarbert, tror jeg da.

    Det virker ikke sånn.

    Så hva kan man si om dette?

    Er alle damer sånn, at mannen må ha en måneds skjeggvekst i ansiktet, før de reagerer?

    Eller kan man kan konkludere noe på bakgrunn av dette.

    Jeg husker søstra mi klagde på meg, til venninna si Siv, da de var på besøk hos meg, i bofellesskapet, jeg bodde i, da jeg studerte ved University of Sunderland, julen 2004, på the Forge som det heter, et boligkompleks som er eiet av universitetet der.

    Da sa søstra mi, til Siv, eller hun klagde, på ansiktet mitt, når jeg var nybarbert, for da reagerte hun ikke, eller hva det kunne være.

    Så det er litt av en søster, som begynner å klage på broren sin, hvis hun ikke blir tent av broren, eller hva det kunne være.

    Og hun oppførte seg også tildels ufordragelig der, vil jeg si, ovenfor meg og de andre studentene som var der i julen.

    Men men sånn er det, hun har kanskje bodd sammen med noen som har hatt dårlig inflytelse på henne.

    Hva vet jeg.

    Eller så har hun alltid vært sånn.

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til sommeren 1990. (In Norwegian)

    Sommeren 1990.

    Da hadde jeg studert et år i Oslo.

    Men jeg leide bare hybelen min på Abildsø, ut juni måned.

    Så i begynnelsen av juli, var det vel, så dro jeg til Sand, til bestemor Ågot.

    Og da var fetteren min Ove der og.

    Og jeg hadde ikke tatt med badebukse, og Ove skulle absolutt på stranda, nedafor den gamle butikken på Sand der, i Sandsveien.

    Av en eller annen grunn.

    Så da fant Ågot ei gammel olabukse, som hu klipte av beina på, så hadde jeg shorts da.

    Så gikk jeg med Ove ned til stranda der da, mens jeg spilte på den her Guru Josh-sangen blant annet, (som jeg vel hadde hørt på MTV, i hybelen jeg bodde i, på Abildsø).

    Der husker jeg at blant annet Lisbeth Mikalsen, fra Leirfaret eller Hellinga, eller hvordan adresse dem hadde.

    Ei jente som var en naboene da, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Som vel bodde i noe sosialboliger, eller noe.

    Ved siden av noen andre jenter som heter Våge, eller noe.

    Noe sånt.

    Noen ganske dundre-aktige jenter.

    Ihvertfall storesøstra.

    Men men.

    Så da følte jeg meg ikke så smart, egentlig, da jeg gikk forbi hu Lisbeth Mikalsen og dem, sammen med fettern min Ove, som da vel på denne tida lå i hardtrening til Aerobic-NM, eller noe, sikkert.

    Så dem så kanskje litt rart på oss, de her Lisbeth Mikalsen og dem, det er mulig.

    Men jeg blei med Ove ned på stranda da, siden han maste sånn.

    Vi var på Marienlyst-badet i Drammen en gang og, husker jeg.

    Hvor vi i hvertfall fikk låne solkrem av noen damer, for det hadde ikke jeg huska.

    Det er mulig at det var samme sommeren, eller en av somrene før.

    Det er mulig.

    Resten av sommeren, så var jeg hos den gamle vertsfamilien min, i Shoreham, utenfor Brighton, sammen med tremenningen min fra Lørenskog, Øystein Andersen.

    Jeg var også i Stavern og besøkte Ingeborg.

    Og jeg var også å besøkte Ove og dem i Son.

    Så flytta jeg til den gamle stefaren min, Arne Thormod Thomassen og dem, på Furuset, i august da, hvor jeg leide et rom i leiligheten dems, for 1000 kroner måneden.

    Rundt skolestart vel.

    Faren til halvbroren min Axel, som også bodde der, og stemora hans.

    Så begynte jeg å søke jobber da, for jeg hadde et friår fra NHI.

    Arne og Mette var arbeidsledige dem og, men dem var ofte på travbanen og bingo og sånn.

    Så når jeg kom hjem fra praksisplass-jobben min, på det Norske Hageselskap, på Grønland, så måtte jeg lage middag til både meg og Axel, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til slutten av 70-tallet i Larvik. (In Norwegian)

    Nå husker jeg på den tida, da broren min Axel Thomassen ble født, i Larvik, på slutten av 70-tallet.

    Faren hans, Arne Thormod Thomassen, han var ikke så mye hjemme, på den tida.

    Han bodde vel, eller hadde kanskje flytta, til Oslo, en god stund.

    Så jeg måtte gå mye ærender, i Larvik sentrum, og handle for mora mi da, i mange butikker.

    Axel ble født høsten 1978.

    Og Arne Thormod bodde vel hos oss de første månedene vel.

    Så da jeg måtte handle, var kanskje i 1979 da.

    Men, da jeg vokste opp i Larvik på 70-tallet.

    Så bodde vi i over et år, tror jeg, på ei hytte i Brundlandnes, i 1974 og 75, ihvertfall.

    Og den hytta var langt inne i skogen, må man nesten si.

    Med en gårdsvei, som gikk innover i skogen, og mange hytter langs den gårdsveien da.

    Store hytter ofte vel, som kunne brukes som hus da.

    Så sånn var det.

    Så de sjeldne gangene som mora vår dro oss med til Larvik og sånn, så var vi helt gærne etter godteri og sånn, jeg og søstra mi.

    Ihvertfall jeg.

    Og kronespill.

    Kronespill var det artigste jeg visste, omtrent, på 70-tallet.

    Så når jeg ble sendt for å handle av mora mi da, i Larvik i 1978 og 79.

    Så pleide jeg å spille en krone kanskje, på kronespill.

    Og jeg ble sendt for å handle omtrent hver dag.

    For mora mi måtte være hjemme og passe på broren min, som skreik fælt, husker jeg.

    Så kom jeg hjem fra skolen en dag.

    Så hadde vi plutselig fått ei kommunal hjemmehjelp, i kjøkkenet.

    Som ingen hadde sagt fra om til meg.

    Og hu var ganske fæl.

    Så det ble utrivelig å være hjemme.

    Hu hjemmehjelpa la alle myntene i en skål på kjøkkenet.

    Som hun hadde til overs, fra å handle for mora mi.

    For jeg mista den jobben jeg da, som jeg egentlig syntes var ganske artig.

    Jeg hadde ikke noe imot å ha ansvar.

    Vi tok oppvasken fra vi var fire-fem år gamle, jeg og søstra mi.

    Så vi ble nok utnytta litt, av mora vår.

    Så sånn var det.

    For det var ikke en jobb vi likte da.

    Ellers måtte vi rydde rommet vårt og sånn da.

    Og gå ærend og sånn.

    Så sånn var det.

    Men det ble litt for fristende å se på den skåla med mynter.

    Jeg var også sur, fordi vi plutselig hadde ei kommunal hjemmehjelp i huset vårt.

    Så jeg følte meg ikke hjemme lenger.

    Så jeg var veldig misfornøyd da, med at vi hadde fått ei sur og streng hjemmehjelp, og at jeg hadde mista jobben min da, med å gå å handle, i masse forskjellige butikker i Larvik, som jeg egentlig syntes var ganske artig.

    Så sånn var det.

    Så jeg rappa noen mynter da.

    En krone et par ganger.

    Og en gang en femmer.

    Mora mi og Arne Thormod, de skyldte meg egentlig penger.

    For når jeg var på ferie hos faren min, så pleide jeg alltid å få en del penger da, oftest mynter.

    Og da pleide mora mi og Arne Thormod noen ganger å si at jeg måtte bruke de pengene til å kjøpe kaffe for dem.

    For vi var en familie, sa Arne Thormod.

    Så da syntes jeg at jeg kunne ta en krone nå og da, og bruke på kronespill da, når jeg var så misfornøyd og sinna egentlig, pga. hjemmehjelpen og at jeg mista den handlejobben, og at dem ikke hadde sagt fra om det her.

    Så en dag så stod hjemmehjelpen i kjøkkenet og forklarte til mora mi, at hu hadde sett at det mangla en femmer i den myntskåla.

    Jeg sa ikke noe vel.

    Jeg bare gikk ut døra til Jegersborggate, midt i Larvik da.

    Etter det så sa mora mi, at hun trodde hun måtte sende meg til faren min, for jeg var så umulig.

    Og jeg likte meg ikke så bra, hos henne og Arne Thormod, for dem var så strenge, og mora mi lagde ikke ordentlig mat, og hun mobba meg og søstra mi da, plagde oss litt, hun var slem og hakka på oss, og sånn.

    Som mormora vår, Ingeborg, også gjorde.

    Så jeg begynte da å smelle med dørene og sånn.

    Og en gang jeg hadde gjort det, så gikk jeg til hagen for å hente sykkelen min.

    En Apache-sykkel.

    Som jeg hadde fått av bestefar Johannes da.

    Og da stod bestefar Johannes i hagen vår, og raka løv.

    (Enda han hadde hage selv i Nevlunghavn).

    Arne Thormod var da i Oslo.

    Om han hadde flytta dit, eller hva han hadde, det veit jeg ikke.

    Men Johannes snudde seg mot meg da, og spurte om ikke jeg kunne gjøre sånt arbeid.

    Jeg hadde jo ikke lagt merke til at hagen trengtes å rakes for løv.

    Jeg var ikke vant til å drive med hagearbeid.

    Selv om jeg nok hadde raka løv før, i Mellomhagen.

    Men situasjonen i huset vårt, var så anspent, så å rake løv, sånn som situasjonen var.

    Når jeg hadde masse aggresjon inni meg, pga. det her med mora mi og hjemmehjelpen da.

    Nei, det orka jeg ikke å tenke på engang.

    Hvis han sagt fra på forhånd, og forklart ordentlig hva jeg skulle gjøre og sånn.

    Og kanskje gitt meg noen lommepenger, for å ta det ansvaret.

    Ja, da hadde det blitt noe annet selvfølgelig.

    Men akkurat da, så var jeg bare deppa og forbanna pga. problemene med mora mi da.

    Så da bare sa jeg nei.

    (For jeg var heller ikke sikker på hvordan jeg skulle gjort den jobben, noen måtte ha forklart det).

    Og bestefaren min var ganske sånn konform da, og smilte ikke, eller noe.

    Han spurte meg om jeg kunne ta den jobben, på en sånn konform måtte da, så jeg syntes han spurte litt rart.

    Så jeg bare sa nei, og tok sykkelen og sykla vekk fra huset da.

    Siden jeg hadde fått nok av mora mi og den hjemmehjelpen da.

    Så sånn var det.

    Det her var vel siste gangen jeg så morfaren min, før jeg flytta til faren min, høsten 1979.

    Og etter det, så så jeg vel bare Johannes en gang, tror jeg, da vi var på ferie hos dem, i Nevlunghavn, jeg og søstra mi, sommeren 1983, var det vel.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til Larvik på 70-tallet. (In Norwegian)

    Jeg var jo mye og sykla og spilte fotball i Larvik, fra den første dagen vi flytta til Jegersborggate omtrent.

    For jeg hadde fått ny Apache-sykkel av bestefar Johannes, og søstra mi hadde vel fått den gamle sykkelen min, tror jeg.

    Og vi flytta til Jegersborggate, på våren, i 1978 da.

    Fra Mellomhagen på Østre Halsen.

    På Østre Halsen så hadde jeg ikke noen bestekamerater egentlig.

    Det var tre nabogutter der, som jeg var uvenn med, må jeg vel si.

    Men i Larvik, så fikk jeg fler kamerater enn uvenner, vil jeg si.

    Jeg og Pia sykla rundt de gatene i Larvik hvor folk bodde da.

    Ikke handlegatene.

    Men rundt sykehuset der og sånn.

    Og da ble vi kjent med nesten alle folka på vår alder da, som bodde i nabogatene.

    Jarle og Sølvi, Willy, Frode da, ‘Tin-tin’ (som var broren til ei i gruppa ‘the girls’ seinere), Laila vel, og flere jeg ikke husker navnet på.

    Så jeg syntes egentlig det var artigere folk i Larvik enn på Østre Halsen.

    Kanskje på grunn av de naboguttene i Mellomhagen.

    Men men.

    Frode sa at seinere så flytta det noen folk, inn i et hus, i gata mellom Trygves gate og Jegersborggate, som jeg krangla litt med da.

    Det var visst noe med dem.

    Dette var da jeg bodde på Berger, og var på besøk i Larvik.

    Så jeg var skikkelig høy på pæra, når jeg kom tilbake til Larvik, mens jeg bodde på Berger.

    For da hadde jeg mye penger, og det hendte jeg hadde med kamerater som Petter og Christian osv. da.

    Så sånn var det.

    Men tilbake til 1978 da.

    Da var jeg på besøk hos Frode og dem.

    Og da spurte faren til Frode meg hva morfaren min, i Nevlunghavn het.

    Og da sa jeg, at han het Johannes.

    Og da sa faren til Frode, at han hadde vært rådmann han.

    Men det var jo oppe i Hadsel, heter det vel, i Lofoten.

    (Og det visste ikke jeg, på den her tida, hva bestefar Johannes hadde jobba med).

    Så hvordan kunne faren til Frode Kølner, som jobba i e-verket, i Larvik, og hadde kone fra Kristiansand vel.

    Hvordan kunne han vite at morfaren min, hadde vært rådmann i Hadsel?

    Jeg tror han trodde han hadde vært rådmann på Hurumlandet kanskje.

    Men det stemte ikke, sa bestemor Ingeborg ifjor.

    Johannes var bare kontorsjef, i Sætre kommune, i Hurum, som også er en del mil fra Larvik.

    Så er det her sånn som folk vanligvis har i hue, mener jeg.

    Faren til Frode var i frimerkeklubben, han var ikke i politikk, ikke så vidt jeg visste ihvertfall.

    Og han hang mye med Frode, vil jeg si.

    Han var nesten som kameraten til meg og Frode.

    Jeg var med dem på hytta i Brunlandnes, en sommer etter at jeg hadde flytta til faren min og, mens mora til Frode var på Sørlandet da.

    Så det kom jeg på nå.

    At så snart jeg hadde sagt at morfaren min het Johannes.

    I 1978, i huset til Frode og dem.

    Så visste faren til Frode, at morfaren min hadde vært rådmann.

    (Han var førtidspensjonist, morfaren min Johannes, så han var pensjonist allerede da, i 1978.

    Og da Ingeborg og Johannes bodde i Hurum, så var vi der ikke så veldig ofte.

    Og det var alltid mye folk der, så jeg prata nesten ikke med Johannes, da dem bodde på Sætre.

    Ikke langt unna en kiosk, på et byggefelt.

    Dem var mer slitsomme dem, Ingeborg og Johannes, enn bestemor Ågot, så jeg likte bedre å være på Sand, da jeg var guttunge da).

    Jeg husker en episode fra da jeg og Pia og mora vår besøkte Ingeborg og Johannes på Sætre.

    Og da leika vi med noen unger som bodde der da, i hagen til Ingeborg og Johannes.

    Og da var Ingeborg sånn at hun observerte leken vår da, og observerte hvordan jeg og Pia samarbeida med å tulle med en lokal unge vi ikke likte da.

    Eller ta igjen litt, når vi leika i sandkassa omtrent der.

    Så sånn var det der, vi kom ikke så innpå Ingeborg og Johannes, når vi var små.

    Mens bestemor Ågot på Sand, hun prata til oss, som om vi var vanlige folk nesten og gikk tur og tok oss med i kiosken og sånn.

    Så det var flaks, vil jeg si, for det var mye mer slitsomt å være i hus med mora vår eller Ingeborg, enn med Ågot, så jeg var heldig som i noen ferier og sånn, kunne være hos Ågot, på Sand, for da fikk jeg litt pause og litt fred, under oppveksten, fra mora mi og Ingeborg og stefaren vår Arne Thormod, som kunne være ganske strenge og slitsomme.

    Så da fikk jeg litt fred på sinnet, litt pause og litt ro, når jeg var på besøk hos faren min og besteforeldrene mine på Sand, for de var ikke så masete.

    Så derfor var det at jeg heller ville bo der.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 90-tallet. (In Norwegian)

    Da jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen, fra 1991 til 1996, så fikk jeg engang et postkort, til en Ståle Ribsskog, tror jeg.

    Et julekort.

    Veldig pent skrevet, med løkkeskrift.

    Dette var da søstra mi bodde der, mener jeg å huske.

    Så det må ha vært jula 1993 eller 1994 vel.

    (Muligens 1995, men da tror jeg ikke søstra mi bodde der, så 93 eller 94 da).

    Men men.

    Så, jeg studerte jo på NHI, på Fyrstikktorget, på Helsfyr, skoleåret 1991/92.

    Og da hadde jeg konto i Kreditkassen.

    Og en gang jeg gikk dit, så begynte kassereren å granske bankkortet mitt.

    Og det var fordi at der jobba det ei dame som jeg tror het Siri Ribsskog.

    Og hun tror jeg var kona til han Ståle Ribsskog, som hadde bodd på Ellingsrudåsen, før jeg flytta dit.

    Eller hva dem het.

    Hun hadde jeg vel prata med en gang før tror jeg, da hun satt i kassa i banken, hun Siri Ribsskog, eller hva hun het igjen.

    Så sånn er det.

    Jeg så også i en nettavis, da jeg jobba for Arvato sin Microsoft-aktivering, her i Liverpool, i 2005 eller 2006, at en gren av Ribsskog-familien, som bodde oppi Flatanger, eller deromkring vel.

    De fikk problemer med at huset nesten havna i en lakseelv, som gikk forbi huset.

    Pga. noe skred eller noe.

    Så det er vel kanskje en tredje gren igjen av Ribsskog-familien.

    Det er mulig.

    Så det er mye rart.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Da det huset som nesten falt i elva, var på forsiden av VG nett, var det vel.

    Så sa hun Margrethe Augestad, fra Drammen, at, se der da.

    Så det var kanskje litt rart.

    Så forklarte jeg at det var en annen del av familien, som bodde oppi der.

    Så sånn var det.

    Jeg skal ikke si at det var noe i det, men hun agerte litt bemerkelsesverdig noen ganger kanskje hun Augestad, det er mulig, hun hadde også jobba på Rimis hovedkontor.

    Men men.

  • Bestemor Ingeborg er nok noe mafian/Illuminati eller noe sånn. (In Norwegian)

    Min mormor, Ingeborg Ribsskog, hun er nok ikke en vanlig dame, tror jeg.

    På de runde bursdagsselskapene hennes, så dukker det opp folk fra både England og Tyskland og til og med fra Moss vel.

    Og hun farter også veldig mye over hele verden omtrent, eller i hvertfall Europa.

    Uten at noen vel skjønner hvor hun får pengene fra.

    Men hun har sånn familie-sølvtøy da visstnok, som hun selger nå og da.

    Noe sånt.

    Og en gang jeg besøkte henne i Stavern, sommeren 1990, tror jeg det kan ha vært, altså sommeren jeg fylte 20 år.

    Da hadde noe slags møtings, med noe som så ut som næringslivsfolk, eller butikkfolk, fra Stavern, som gikk i sånne Marin Alpin klær.

    Så hun mormoren min kan det godt være noe lureri med.

    Det ville jeg ikke sett helt bort fra.

    Jeg husker de dreiv og prøvde å bryte meg ned, ved hjelp av søsteren min, som barn, i Nevlunghavn.

    Det var Ingeborg og Johannes og Karen.

    Og søstra mi da.

    Søstra mi lurte meg til å ta et strå over leppene, sånn at det gjorde vondt.

    (Jeg var litt hakka på fra før, så jeg var nesten brutt ned).

    Så skulle jeg få godteri da.

    Men jeg sladra ikke.

    Eller jeg sladra ikke nok, eller noe.

    Jeg var ikke sånn, at jeg sa hva som helst for å få godteri.

    Noe sånt.

    Jeg huska at jeg fikk kjeft uansett.

    Hvis jeg sladra fikk jeg kjeft.

    Og hvis det var jeg som gjorde noe galt, så fikk jeg kjeft.

    Så jeg sladra ikke da.

    Men jeg beholdt fatningen.

    Selv som 6-7 åring, eller hvor gammel jeg var.

    Og da rista morfaren min, Johannes, litt på hue.

    Skuffet omtrent, eller overrasket.

    De klarte ikke å bryte meg ned.

    Så måtte jeg gå borterst i hagen da, (som var ganske stor), eller om jeg gikk dit for å være i fred, mens Ingeborg og Johannes og mora mi satt ved et spisebord ute, og snakket sammen da.

    Så her var det nok noe lureri, har jeg også tenkt senere.

    Så alle de var nok med på noe ‘mafian’/Illuminati, dvs. Ingeborg, Johannes, mora mi og søstra mi.

    Så sånn var det.

    Og jeg hørte det på tonen til tante Ellen, ifjor, da jeg fortalte henne på telefon, om det her ‘mafian’-greiene.

    Så hørte jeg det på stemmen hennes, at hun frydet seg, må jeg vel kalle det, da hun hørte meg si at jeg ikke trodde at bestemor Ingeborg var med på det her ‘mafian’-greiene.

    Så da er det nok sånn, tenkter jeg, basert på stemmen til tante Ellen, at bestemor Ingeborg faktisk er med på det her ‘mafian’-greiene, hvis jeg skal bruke den måten jeg tolka stemmen til tante Ellen på, som grunnlag for å si noe om dette.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og faren min sier alltid ‘Fru Ribsskog’, og ikke ‘Ingeborg’, f.eks.

    Så det tyder på at han har respekt for henne, kan vel kanskje si.

    Uten at det kanskje behøver å bety så spesielt mye, det er mulig.

    Det var bare noe jeg kom på nå.

  • Hvordan jobbing jeg gjorde for Strømm Trevare mm. (In Norwegian)

    Hvis man leser den forrige bloggposten, så tror man kanskje at jeg aldri jobba, men bare så på når de andre i familien jobba.

    Men det var nok ikke riktig, det tenkte jeg på nå.

    Neida, jeg var ofte med inn til Oslo, fra jeg var sånn ni år da.

    For faren min solgte køyesenger fra Strømm Trevare i Aftenposten.

    Og da var det sånn, at han trengte hjelp til å bære.

    Så da var jeg med å bar køyesenger og seinere vannsenger da.

    Og noen ganger var jeg med å montere disse.

    På Sand, så hadde jeg jobben å pakke skruer til sengene.

    Det var skruer og muttere og umbraco-nøkler, som skulle pakkes i en pose som skulle stiftes ordentlig da.

    Så det ble min jobb, da jeg flytta til Berger, i 1979.

    Jeg hadde også jobben å kjøre ved fra tønner på verkstedet, med en trillebår, de ganske få meterne opp til huset til foreldrene til faren min.

    Da skulle denne veden kastes gjennom et åpent kjellervindu, (som vel omtrent alltid stod på gløtt, ihvertfall om våren og sommeren), og ned i kjelleren til Ågot.

    Så sånn var det.

    Kjelleren var som et industrilokale, det var ikke innreda der.

    Enda huset ble bygget på 50-tallet kanskje.

    Noe sånt.

    Og det her var 20-30 år seinere vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, faren min bygde noen hus, i Sandsveien, på slutten av 80-tallet, og da var jeg med og la sånn, hva heter det, panel.

    Jeg la sånn panel på veggen, tror jeg det var.

    Sikkert furu, og jeg mener jeg spikra med sånn spikerpistol også.

    Jeg var også med onkelen min, Håkon, en sommer, og bygde på ei hytte, bort mot Sande vel, som han gjorde for en som hadde kontakta verkstedet, eller noe sånn.

    Og et par sommre så plukka jeg jordbær, for gården Sand da, (for det var et par klassekamerater, Karl og Ulf vel, som dro meg med for å spørre om jobb da).

    (Det var dattera på gården der, Turid Sand, som gikk i klassen til søstra mi og Christell, og som jeg har skrevet om på bloggen tidligere).

    Men men.

    Og jeg skreiv også en bok av morfaren min, Johannes Ribsskog, ‘Mannen i skogen’, inn på maskin.

    Morfaren min hadde skrevet med kulepenn, så satt jeg og skreiv inn på en Casio skrivemaskin, som jeg hadde kjøpt før skoleåret 1986/87 da, for stipendet fra lånekassa, siden jeg gikk på handel og kontor da.

    Det var mormora mi, Ingeborg Ribsskog, som da bodde i Stavern, som satt meg til å skrive inn boka til Johannes på maskin da.

    Og så kopierte jeg den boka, i fire-fem eksemplarer, for Ingeborg da, på kontoret i huset til Ågot, på Sand.

    Så tok jeg toget og bussen, til Stavern, en søndag, mens jeg gikk andre året på handel og kontor, husker jeg det var, på Sande Videregående, skoleåret 1987/88.

    Og mormora mi begynte å klage, på at jeg var bleik, og ble andpusten, eller noe, av å gå opp til der hun bodde i Stavern.

    Men det var kanskje fordi det var kaldt.

    Det var det samme skoleåret jeg fikk fem i gym, så hu hadde egentlig ikke noe grunn til å klage.

    Jeg hadde noe feber tror jeg, den søndagen, at jeg brygga på noe influensa eller forkjølelse, eller noe.

    Så da begynte mormora mi å hakke da.

    Istedet for å si takk for at jeg hadde skrevet inn den boka, kopiert opp boka, og tok toget og bussen til Stavern, på en fridag, ens ærend for å ordne det med boka til Johannes for henne da.

    Så hun mormora mi, Ingeborg, hun er litt spesiell, må man nok si.

    Men, det har jeg syntes allerede fra jeg var guttunge.

    Jeg likte meg alltid bedre på Sand, enn på Sætre, hvor Ribsskog-familien bodde, husker jeg.

    Jeg husker er gang, da mora mi og Arne Thormod, skulle til Mallorca.

    Da klagde jeg fælt, for da skulle søstra mi være hos Ågot og dem, og jeg skulle være hos Ingeborg og dem, på Sætre, rundt 1974 kanskje, og jeg likte ikke hun Ingeborg så godt, men jeg trivdes bedre på Sand da, for hun Ågot var mer menneskelig.

    Ingeborg, hun var aldri blid, men var alltid så streng og alvorlig da, husker jeg at jeg syntes.

    Så jeg tok ikke den klaginga hennes, den søndagen, som var i det skoleåret 1987/88, så alvorlig.

    Så sånn var det.

    Jeg skreiv også en særoppgave for Christell, da hun gikk i niende klasse, inn på maskin.

    En særoppgave om Australia.

    Det var en av de sjeldne gangene som Haldis var oppe i Leirfaret, da hun fikk meg til å hjelpe Christell da.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Ja, jeg gjorde noen ganger kontorarbeid for faren min.

    Sånn som å kopiere vannsengbrosjyrer, og finne på navn på vannsengene osv.

    Da kalte jeg dem bynavn.

    Sånn som New-York og Paris og sånn.

    Men Haldis likte ikke de brosjyrene, så jeg tror ikke dem ble brukt så mye i vannsengbutikken.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men dette var på midten av 80-tallet vel, da vannseng-populariteten var på det høyeste.

    Så da kunne det være så mange kunder inne i vannsengbutikken, på en lørdag, at vel faren min bare gikk å gjemte seg, eller noe, og kundene måtte vente i kanskje en time, før de fikk prate med Haldis.

    Det kunne være kanskje helt opp i fire-fem par samtidig, i vannsengbutikken i Drammen.

    Og enkelte par snudde nok også i døra da, når det var så fullt i butikken.

    Så da tenkte faren min at de andre kunne lese brosjyrer da, som jeg lagde.

    Men det likte ikke Haldis, så det ble ikke noe av.

    Kanskje dem skulle hatt noe ekstrahjelp, det er mulig.

    Og seinere, så fikk de en pen, ung, blond dame fra Drammen, i tjueåra, med pasjeklipp, husker jeg, for det herma Christell etter, og fikk samme frisyre.

    Og hun jobba litt i butikken i Drammen.

    Og faren min slo seg sammen med tre andre, og starta vannsengbutikk, eller møbelbutikk, ved IKEA på Billingstad, rundt 1986 kanskje.

    Men den gikk konkurs, for den lå litt unna E18.

    Så jeg foreslo at dem kunne hatt en sånn ballong, eller lite luftskip, med reklame, som man kunne se andre steder fra E18.

    Men da var det visst bestemt alt at dem skulle stenge butikken da.

    Så faren min hadde jo fått hun blonde dama fra Drammen til å jobbe der.

    Så faren min bare tok med en del skinnsofaer, for sin andel av egenkapitalen da, som gikk tapt.

    Som han satte i stua til Haldis.

    Og da sa jo ikke hun Drammensdama noe.

    For hun var jo vant til å jobbe for faren min og Haldis.

    Så sånn var det.

    Så det var ikke sånn at jeg ikke hadde jobba noe da, før jeg begynte på CC Storkjøp i Drammen, ved siden av tredjeåret på handel og kontor.

    Neida, jeg hadde mange interesser, som fotball og data og elektronikk og jeg leste bøker og aviser og hørte på radio og plater og så på TV og alt mulig.

    Men jeg kunne også jobbe, hvis jeg var forberedt på det.

    Så var ikke det noe problem liksom.

    Det skjedde vel aldri at jeg nekta på å jobbe.

    Det skjedde at jeg utsatte å klippe plenen til Ågot noen ganger sikkert.

    Men jeg gjorde det vel til slutt.

    Jeg likte ikke å få nye plikter, som ikke var avtalt ordentlig.

    Så jeg sa vel, at jeg skulle klippe plenen dagen etter, noen ganger.

    Men jeg gjorde det til slutt da.

    Så en god stund, så pleide jeg vel å klippe plenen både utafor huset til Ågot på Sand, og utafor leiligheten min i Leirfaret.

    Selv om jeg pleide å drøye det her, lengst mulig da.

    Men jobbing for faren min, det gjorde jeg med en gang da.

    Sånn som å pakke skruer og lage brosjyrer og kjøre ved og sånn, det gjorde jeg med en gang, når jeg ble bedt om det da.

    Og jeg pleide ikke å nekte på å bli med til Oslo å levere senger.

    Neida, det syntes jeg var artig, for da fikk jeg is og brus og sånn da.

    Og jeg fikk kanskje 300 kroner i uka, etterhvert, til mat.

    Som jeg kunne bruke nesten som jeg ville da.

    Jeg fikk hundre kroner av gangen da.

    Også kunne jeg kjøpe hva jeg ville av snacks og aviser og tegneserier og godteri og sånn da.

    Jeg spiste jo middag hos Ågot, så hun fikk også penger av faren min, for mat til meg.

    Og det som ble til overs av de hundrelappene, det sparte jeg da.

    Så jeg hadde alltid penger.

    Og noen ganger, så sparte jeg hele hundrelappen.

    Så jeg hadde vanligvis ca. tusen kroner, i hundrelapper, liggende i leiligheten i Leirfaret da.

    Før jeg begynte å røyke og sånn, som søstra mi påvirka meg litt til.

    Men men.

    Så det var ikke sånn at jeg bare hadde lata meg, før jeg begynte å jobbe på CC, ved siden av skolen.

    Det var sånn at jeg også hadde jobba med en del forskjellig før det.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog