Nå tenkte jeg på det, at tanta mi, som bodde i Sveits på 80-tallet, Ellen, hu ville ikke ha TV.
Og mora mi, på 90-tallet, i Drøbak, hu likte ikke å se på TV.
Og tremenningen min, på farssiden riktignok, Øystein Andersen, han kalte M-TV for ‘Brainwash Channel’.
Så jeg lurer på om det er noe hjernevask med TV, akkurat nå.
Og om de her familiemedlemmene mine er/var i noe slags eventuelt forskjellige versjoner av underverden, eller noe.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Noen tror kanskje, at jeg er en nerd, som alltid bare satt hjemme, siden jeg fikk VIC-20, og andre datamaskiner, på 80-tallet, da jeg bodde hos faren min, på Bergeråsen.
Men, da jeg bodde i Larvik, på 70-tallet, da var jeg en gutt som alltid farta rundt, må man vel si.
Jeg hadde en stefar, Arne Thormod Thomassen, som alltid dro på travbanen.
Klosterskogen, Jarlsberg, Drammen og noen ganger Bjerke.
Så allerede fra jeg gikk siste året på barnehagen, var det vel, så var jeg med på travbanen, på søndagene.
Og stefaren min, han kjente masse andre folk fra Larvik, som hang sammen på travbanene da, og gikk i dress og sånn der da.
Som forretningsmenn omtrent.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, en av kameratene til stefaren min, som også var fra Larvik, han hadde en sønn som het Morten.
Og han lærte meg å pante flasker da, på travbanene, da jeg var sånn syv år da, eller noe.
Og seinere, mens jeg fortsatt var på den alderen, så flytta vi til Larvik sentrum, til Jegersborggate.
Så jeg pleide å sykle rundt i Larvik sentrum og pante tomflasker på fritida.
Jeg og en som het Frode Kølner, og også søstra mi, Pia, var vel med noen ganger.
Så sånn var det.
For mora og stefaren vår, dem var ganske strenge og noen ganger litt slemme vel, så det var ikke så artig å være hjemme.
Neida, så vi var nesten aldri hjemme om dagene.
Enten var jeg hos Frode og dem, eller spilte fotball og leika med ungene i sentrum der da, ellers så sykla jeg rundt å panta flasker og sånn da, rundt omkring i hele Larvik sentrum.
Og sånn var det også på 80-tallet litt, da jeg var på besøk, fra Berger da.
Men på Berger, så var det bare en butikk, så der var det litt kjedelig.
Så på Berger, så satt jeg mye hjemme og programmerte spill på data og så på TV osv.
For på Berger, der bodde jeg aleine, så det var ikke noen sånne strenge foreldre der, som jagde meg ut.
Men jeg var ofte hos mora mi i helgene, og da var jeg ikke mye hjemme.
Da var jeg mest ute i byen osv., og dreiv med alt mulig forskjellig da.
Så vi dreiv å leika i gata og sånn, i Larvik sentrum, så det er vel ikke sånn, at jeg alltid har bodd på bygda.
Nei, så vi var nesten som noen byunger vi da, vil jeg si, jeg og søstra mi, og kameratene mine osv.
Vi leika overalt i hele Larvik sentrum.
Og gikk og samla klistremerker i butikkene og sånn, det var en ganske vanlig hobby der.
Og når vi hadde panta masse flasker, så var det ganske mange banker, som man kunne tulle med, i Larvik.
Så da veksla vi til 5-øre ruller osv.
Og så gikk vi å handla for de, godteri da.
Så det er nok ikke sånn, at jeg bare har bodd på landsbygda, selv om jeg har bodd mest på Berger da, som er nesten som landsbygda.
Men, jeg var ikke så gamle karen, da jeg bodde i Larvik.
Så det var ingen der som lærte meg om noe ‘mafian’, eller lignende der.
Så det var vel det som var poenget, mitt, da jeg skreiv om det her på bloggen, for noen dager siden da, at jeg var fra landsbygda da.
Jeg har også bodd i byen, i Larvik sentrum, og jeg har ikke alltid sittet hjemme hele dagen, men har også vært sånn, at jeg har vært ute og leika og drivi med alt mulig forskjellig hele dagene.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Og etter at broren min, Axel, ble født, høsten 1978.
Da brukte mora mi meg, som en slags slave.
Jeg måtte gå handlerunder, i alle butikkene i Larvik, hver dag.
Og kjøpe mat og ting til Axel da.
Så sånn var det.
Men, jeg likte å spille kronespill.
Og jeg syntes at jeg kunne ta meg lov til å spille en krone på kronespill, når jeg var flink og gikk sånn handlerunde.
(Blant annet så skyldte mora mi og stefaren min, (som da hadde flytta til Oslo), dem skyldte meg noen penger, så jeg tok ikke sånt så høytidelig).
Men da mistenkte nok mora mi det.
Så en gang, så sendte hu med søstra mi, for å følge med på hvordan jeg gjorde handlerunden da.
Og da spilte jeg på kronespillet på Thorfinns der da, i Larvik, (som nå er Rimi vel).
Og da tror jeg søstra mi sladra til mora mi, kom jeg på nå.
Enda jeg vant tre kroner, eller noe, og la de pengene sammen med pengene som mora mi fikk tilbake.
Så her var nok søstra mi med, for å passe på at jeg var en lydig slave da.
Så søstra mi, hun var det noe (illuminati-) greier med, allerede i 1978, det året hun fylte syv år, vil jeg si.
Da hun begynte i første klasse, i 1979, så tok hun en gang med en gutt hjem, som bare måtte stå i hagen vår, som hun kontrollerte da, virka det som, en gutt med lyst hår vel.
Så det virka veldig rart.
Så her var det noe illuminati-greier vil jeg si, med krig mot lyshåra folk, mistenker jeg.
Og søstra mi var nok med på det, allerede som lita jente, i Larvik, virker det som.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg kom på.
Nå fikk jeg flashback til første gangen jeg skulle til England, på språkreise, i 1985.
Så kjørte faren min inn til Svelvik da, og jeg var med, for at jeg skulle få noen sånne reisesjekker.
Så fikk jeg ca. 2000 i reisesjekker da.
Så det skulle ha blitt ca. 200 pund, eller noe sånt.
Men dem ganga feil i Svelvikbanken, så jeg fikk ikke ca. 200 pund, neida, dem ganga med kursen, istedet for å dele på kursen.
Så jeg fikk ca 20.000 pund i reisesjekker.
Ca. 200.000 kroner.
(Istedet for 2.000 kroner).
Noe sånt.
Så da vi kom til Grunnane, mellom Berger og Svelvik da, så nevnte jeg det her til faren min da.
At det var reisesjekker på 1000 pund der, eller noe. (Istedet for 10 pund, var det vel).
Så måtte vi snu da, og dra tilbake til Svelvik, for å få dem til å lage ordentlige reisesjekker.
Så hva Svelvikbanken dreiv med, det lurer jeg på.
Var det en Svelvik-mafia, (som skulle få faren min opp i stry?), på samme måte som det var en Eiker-mafia, som er beskrevet i boken ‘Mafiaen i Eiker’, av Freddy Kristoffersen, som det er forklart mer om her:
https://secure.kolofon.no/searchdetails.aspx?docid=78&pid=1826
Det kan man lure på.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Jeg har fått noe flashback, om noe som skjedde på Microsoft-aktiveringa til Bertelsmann.
Og det var, at noen ganger, så dukket det opp noen jenter der, danske vel, med lapper, med installasjons-id.
Så sa de, at dette var en som hadde Windows på flere maskiner, så ikke la vedkommende aktivere.
Men, jeg tror ikke vi var ment å samarbeide sånn.
Vi var ment å bruke ‘aktiv lytting’ osv., ved aktiveringene.
Og slik lapp-skriving, det hadde ingen av lederne snakket om.
Det var hun, hva heter hun, som skrev lapper, det var vel hun, hva het hun danske da, jeg husker ikke nå.
Men, samme det.
Mer da.
Jo, jeg lurer på om det kan ha vært noe ‘mafian’-greier, det med lappene.
At det var noe ‘mob’-ofre, eller noe?
Jeg, jeg var jo så inne i ta de samtalene.
Så jeg glemte jo de lappene.
Jeg spurte bare de vanlige spørsmåla.
Og det tror jeg kanskje at var meninga og.
Hva om det var en person, som de tulla med?
Som jeg merker skjer, når jeg ringer til noen firma, noen ganger selv.
Kanskje det er noe sånn tull som foregår.
At folk som ringer, blir tullet med av noen jenter i firmaet, og at de har kontrollen, på telefonlinjene, og at de derfor ikke kommer fram til lederne osv.
Hvem vet.
Noe er det nok.
Bare noe jeg fikk flashback om her nå.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Stinne, var det vel hun het, hun danske som pleide å dukke opp med de lappene.
Men det var vel fler som gjorde det og.
Jeg får se om jeg klarer å komme på mer om det.
Vi får se.
PS 2.
Noe annet som jeg kom på nå.
Det var at på den danske linja, så måtte vi også samle inn e-post adresser, fra de som ringte.
Hvis de hadde en spesiell versjon av Windows, (ikke OEM, men vanlig fullversjon vel. Og de ville ikke ha hotmail-adresser osv., men sånne telefonselskap adresser da, var det som de ville ha, som Tele Danmark, eller hva de het igjen), da skulle vi spørre de som ringte, om vi kunne få e-post adressen.
Også skulle vi sende de på e-post, var det vel, til team-leader, eller skrive disse adressene på en lapp, på slutten av dagen.
Dette bryter vel litt med prinsippene om at aktiveringen skal være anonym(?)
Men dette var det Team-Leaderne, Vivian Steinsland osv., som beordret av vi på den danske linja skulle gjøre da.
(Jeg tok samtaler på norsk, svensk og dansk. (Siden norske folk måtte det).
Men de hadde så få dansker ansatt der, på slutten, så jeg måtte ofte ta mest danske samtaler.
Derfor måtte jeg samle inn en del e-post adresser da, som hun Steinsland vel, spesielt, maste om.)
Så sånn var det.
Det her tror jeg må ha vært på slutten av 1978, eller på begynnelsen av 1979.
Da jeg bodde i Jegersborggate, i Larvik, sammen med søstra mi og mora mi og stefaren min Arne Thormod.
Dette var nok før broren min Axel ble født.
Så det her var nok på høsten 1978.
Og da ringte det plutselig på døra.
Det var bare meg og søstra mi, Pia, som var hjemme.
Vi pleide å se på TV.
Vi så på alt mulig, om kvelden, hvis vi var aleine hjemme.
Den høsten var det også valg, mener jeg å huske.
Eller det var kanskje i 1979 det.
Og da holdt jeg med Høyre, husker jeg.
De var bra synes jeg, for blå var favorittfaren min da.
Så det fortalte jeg til søstra mi.
Men jeg holdt også med ‘R’, tror jeg det var, for det stod for Regjeringen.
Og regjeringen, ja, det trodde vi var bra.
Så vi holdt med ‘H’ og ‘R’.
Så sånn var det.
Og Begin og Sadat.
Det var statsministre fra Israel og Egypt.
Men vi kalte dem for Begin og Salat.
Sånne dumme ting.
Så ringte det på døra da.
Så var det Larvik-politiet.
Vi bodde midt i Larvik, i Jegersborggate.
Politistasjonen var rett ned en sidegate til Jegersborggate.
Det var kanskje 200 meter dit, eller noe.
Noe sånt.
Man måtte gå forbi Frelsesarmeen, på veien.
(Larvik er full av forskjellige rare kirker og menighetssamfunn og bedehus osv., må man si.
Så sånn er det).
Men men.
Mer da.
Vi hadde en stor hage, så eiendommen vår grensa til Frelsesarmeen.
Og det var noen karer, som så ganske alvorlige ut, som jeg noen ganger kunne se holde på, på Frelsesarmeen der da.
(Eller om det var huset ved siden av).
Så jeg pleide å tulle, og si at de begravde folk under taket, eller noe der.
Og tulla med søstra mi, og Petter og Christian og sånn, fra Berger, som var med dit, en gang på beynnelsen av 80-tallet, da jeg bodde hos faren min.
Så sånn var det.
Men men.
Mer da.
Jo, politiet lurte på noe med en boble, som var vår, som stod utafor døra vår, i Jegersborggate da, parkert ved fortauet.
Jeg forklarte at det var vår bil da.
Så måtte politiet forklare at de hadde sett bilen der så ofte, eller noe.
Jeg skjønte ikke helt hva det var, som gjorde at dem lurte på bilen.
Men den bobla var gammel og skrøpelig, tror jeg nok, for dem hadde dårlig råd, på den tida her.
Så det var stadig nye bobler og mini-morriser osv.
Som var vanlige biler på 70-tallet.
Så akkurat hva det var, som Larvik-politiet lurte på, med bobla til Arne-Thormod og mora vår, det veit jeg ikke.
Men dem nesten unnskyldte seg da, at de hadde sett den bilen stå uten å bli flytta på, var det kanskje, en god stund da.
Så det var kanskje noe gæernt med bilen, det er mulig.
Så forklarte jeg det her til søstra mi da, at det var polti som lurte på bilen.
Jeg kunne ikke helt skjønne at vi hadde gjort noe galt men.
Men men, man kan ikke skjønne alt.
Så forklarte jeg det, til mora mi og Arne Thormod da, at polti hadde vært der og spurt om bilen.
Så det er mye rart.
Man burde være forsiktig med å parkere langs Jegersborggate, kan det virke som, ellers så kan man få polti på døra.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Og Frode (som gikk i parallell-klassen min) og dem, hadde også boble.
Dem bodde i Trygves gate, som var kanskje 200-300 meter, oppafor huset vårt, den andre veien enn der politistasjonen var da.
Like ved sykehuset bodde dem.
Så vi bodde nesten midt mellom sykehuset og den gamle politistasjonen, kan man si da.
Men litt nærmere politistasjonen enn sykehuset.
Så sånn var det.
Larvik var omtrent som en sånn by, som det er bilde av i skolebøkene, på barneskolen.
Det er en sånn helt standard by, som har sykehus og politistasjon og brannstasjon sikkert og, uten at jeg husker hvor dem holdt til.
Og en kino og et bibliotek, og et vinmonopol (var det ihvertfall), osv, osv.
Så sånn var det.
Så skulle vi til Gurvika da.
Jeg og Frode, og faren til Frode da.
Og faren min, på Berger, han pleide jo noen ganger å ha Mercedeser.
(Som han en gang kræsja i fjellveggen, husker jeg).
Og stefaren vår, Arne-Thormod, han hadde jo en gang, på 70-tallet, Rover.
Og mora mi fikk en gang en rød sportsbil, med kalesje, av Arne-Thormod, husker jeg, rundt 1975 kanskje(?)
Som hun ikke hadde så lenge.
Så jeg begynte å klage da, og sa ‘boble’ da og skar kanskje en grimase, eller noe.
For vi hadde noen ganger boble vi og.
Og mini-morriser, men vi syntes ikke de var så gjeve biler da, de gangene som mora vår hadde sånne biler.
Siden hun noen ganger kjørte Rover osv., litt avhengig av hva Arne-Thormod dreiv med osv.
Så sånn var det.
Så jeg klagde litt på bobla til Frode og dem da.
Da vi skulle til Gurvika, i Nevlunghavn, for å hilse på søstra til faren til Frode, som var, hva heter det, sånn hjerneskada da.
Så sånn var det.
Men da forklarte Frode, at den bobla til faren til Frode, ‘det er jubilumsmodell altså’.
Så da var det egentlig bra bil, alikevel da, forstod jeg.
Så da måtte jeg være enig i det da, at da var det veldig bra bil alikevel da, siden det var jubileumsmodell-boble da, og hadde noe ekstra skilt eller noe sånt, og noe sånn da.
Så sånn var det.
PS.
Heidi er så glad i Spenol, husker jeg.
Jeg husker da hu var i begynnelsen av ten-årene eller i begynnelsen av puberteten deromkring.
Så satt hu i huset til Ågot da, på sommerferie.
Så satt hu og Ågot da, og spilte kabal, på spisestuebordet.
Og Heidi hadde alltid Spenol-flaska innen rekkevidde.
Og både hu og Ågot lovpriste Spenolens egenskaper.
Så jeg skjønner ikke hvordan Heidi skal klare seg i Kina hvis dem ikke har Spenol der.
Men kanskje mora hennes, Inger, sender noe Spenol i posten, det er mulig.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Folk trodde kanskje at spionene, eller ‘spionene’, i dataavdelingen på Terningmoen militærleir, var de eneste snodige folka, på Terningmoen.
Som jeg skrev om i den forrige bloggposten.
Men neida.
Vi hadde også en troppsjef, vår andre troppsjef, som vi fikk rundt påsketider 1993.
Han var fra Elverum.
Og på den tida her, så hadde jeg stillingen Geværmann 1 på lag 2, i tropp 1.
Og på laget vårt, så var det en fra Elverum som het Ragnhildsløkken.
De hadde noen ganske snodige navn oppi der.
Så han ble vel kalt Ragnhild, tror jeg.
Men men.
Samme det.
Mer da.
Jo han Ragnhildsløkken da.
Som spilte håndball vel.
Han forklarte det, at han nye troppsjefen vår, han gikk under navnet ‘Kalesj-Bjørn’, (han het Bjørn da), i Elverum.
Det var fordi han hadde rappa kalesjen, av en bil en gang.
For han skulle ha kalesjen på sin egen bil, eller noe.
Så han gikk visst bare under navnet ‘Kalesj-Bjørn’, i Elverum.
(Nå husker jeg ikke hva han Kalesj-troppssjefen het til etternavn nå, men han første troppsjefen vi hadde het Frøshaug.
Men han ble noe i staben, adm. off., eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så Terningmoen må nok sies å nesten ha vært et rottereir, vil jeg si.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Og da jeg hørte det her, så begynte jeg å spre det til resten av brakka.
Så jeg fortalte det til hele lag 1, (på rommet dems, som var vegg i vegg), som var mye Oslo-folk osv.
(Thomassen fra Bøler osv., og Pettersen fra Fredrikstad, og ihverfall to andre Oslo-folk, som jeg ikke husker hva het nå).
Men dem ble så rare i maska.
Og dem syntes visst ikke det var så morsomt.
Så da fortalte jeg det ikke til lag 3.
Men lag 3, med Warming og dem, det hadde vel kanskje blitt litt vel svett, å drive å fortelle rykter til dem og.
Det er mulig.
Så sånn er det.
PS 2.
Staben og kanonlaget.
Om jeg ikke hadde tenkt å fortelle dem om ‘Kalesj-Bjørn’ og.
Vel, jeg trokke det.
På staben, eller hva det rommet dems het, som var bortafor lag 3 igjen.
Der var han Øverland, tropps-assistenten og Løvenskiold, og dem.
Jeg tror kanskje Øverland hadde gått å sladra.
For jeg husker han var ganske kamerat med Frøshaug, hvis jeg husker riktig.
Og, tropps-assistenten, han får jo til daglig ordre fra troppsjefen, så han var kanskje ikke den riktige personen å si fra om sånt til.
Siden han nok hadde sagt fra hvem som sa det.
Det ville nok betydd problemer, vil jeg tro.
Men lag 3, dem hadde jeg nok sagt fra til, hvis ikke han høye lagføreren, (jeg husker ikke hva han het), Quigstad?
Noe sånt.
Fra Oslo Vest vel.
Hvis ikke han hadde blitt så rar i maska, så hadde jeg nok fortalt det til lag 3 og.
Men da måtte jeg liksom gått forbi Ragnhildsløkken og lag 2 igjen, som for det meste bare stod der dem stod et minutt før liksom.
Så det droppa jeg.
Og kanonlaget?
Hvorfor gikk jeg ikke til nabo-brakka for å fortelle det her om Kalesj-Bjørn, til kanon-laget?
Nei, dem hadde en lagfører, som het Davidsen, og som omtrent var fascist, eller noe, vil jeg si.
Han ble skikkelig furten, fordi jeg klarte skiskytter-merke, og ikke han klarte det.
Så da lagde han poeng av, på tropps-oppstillinga, at det var lettere å ta merke, den gangen jeg gikk, (for jeg hadde hatt vakt, eller noe, under den første avviklinga, av skiskytter-merke da).
Og han var liksom sånn veldig sjefete og nesten som en fascist, vil jeg si, at det virka som.
Jeg syntes han hadde for mye kustus på kanonlaget sitt.
At folka der hadde ikke noe dem skulle ha sagt liksom.
At dem ble ikke behandla som voksne folk da.
Mens, på lag 1, 2 og 3, må man vel si.
(Med untak av nestlagfører Henriksveen på lag 3).
Så ble vel folk behandla litt bedre, vil jeg si.
Han Henriksveen var også en sånn ‘fascist’-type, som begynte å dytte til meg, med noe han holdt i, på en øvelse en gang, og sa ‘gå da’, osv.
Men han har var ikke så høy i hatten, i starten av året.
Da husker jeg at han grein på oppstillingsplassen, under begynnelsen av rekrutten, for han ville ikke klippe håret sitt, for han var modell, sa han, til sersjant Breial, ble han kalt.
Hva het han da.
Han het noe nesten som Breial.
Noe sånt.
Man kan ikke huske alt.
Men men.
Og lagfører, på lag 2, vårt lag, Bricen, (broren til Silvanny Bricen fra TV-Norge og sånn, venninne av Mette-Marit visstnok, har jeg lest).
Han Bricen, han var ikke helt på høyden, han heller, vil jeg si.
En gang skulle han ha slåsskamp mot meg, på rommet osv.
Og dem arrangerte boksekamper osv., og jeg måtte være med, selv om jeg egentlig ikke ville.
Men jeg var nyest på laget, så jeg fikk en del tyn da, som jeg regnet med var på grunn av det.
Jeg var på lag 2 i begynnelsen og.
Men etter rekrutten, så søkte Paulsen, på geværmann 2, som jeg var.
Så da ble Paulsen geværmann 2.
Fra Kløfta.
Men han bare gikk og ‘dassa’ nesten, eller hva man skal kalle det, det andre halvåret vel.
Eller hva man skal kalle det.
Han var ikke med troppen og på skytebanen og på øvelser og sånn.
Han fikk noe sånn ikke-stridende tjeneste, vil jeg si.
Det var sånn, at da vi skulle på vinterøvelse.
To uker nesten vel, på fjellet, i mange minusgrader, ved Lillehammer.
Da bare sa Paulsen til sersjant Dybvig, at han ikke ville være med.
Så slapp han å bli med.
Men Dybvig, han var flink til å skjønne det, når folk ikke var helt på høyden.
Sånn som når jeg ikke ville være med på stenginga av stortinget, og stå parade i Karl Johan, igjen, våren 1993.
Da spurte Dybvig, om jeg heller ville være med på Forsvarets dag, i Elverum, og skyte med ‘miles’, noe sånn laser-greier, som man setter på ag-en.
Og det ville jeg da.
For kongen, han hadde sett så stygt på meg, under åpninga av det samme stortinget da, høsten før.
Og jeg hadde også lagt på meg en del kilo.
Så jeg fikk helt ny perm-uniform.
Og jeg var ikke så flink til å stryke bukser.
Så den uniformen ble ikke så fin.
Og jeg hadde heller ikke hatt tid til å sy på Birkebeiner-merket, på uniformsskjorta, siden jeg fikk ny skjorte.
Men Bricen, han hadde heller ikke det merke på skjorta.
Det var fordi at han var ‘neger’, sa han fra oppi Vågå, Skjellum.
Så han slapp da.
Men Bricen sa en annen gang, at han var bare mulatt, eller noe.
Han sa vel at oss mulatter, er så flink med damer, eller noe.
Noe sånt.
Og han hadde visst blitt jaget gjennom Oslo, av noen med kjetting, ut av bilvinduet.
Og en annen gang, så hadde ei nabokone betalt han for sex, sa han.
Og noen trodde også at det var Bricen, som det var bilde av i Cupido, eller hva det bladet het, som noen i troppen kjøpte.
Så det var mye rart.
Så da hadde ikke jeg så lyst til å dra på steninga av Stortinget, våren 1993, uten Birkebeiner-merket på skjorta.
For jeg hadde brukt for lang tid på å stryke buksa, for det fikk jeg ikke til.
Jeg var kanskje litt sånn nervøs, for han kongen, som så så stygt på meg, forrige gang vi stod parade i Karl Johan.
Det er mulig.
Slutta orden, var heller ikke min sterkeste side, å ta gevær på skulder og sånn, i takt, med resten av kompaniet.
Men skyting med ag og sånn, det var mer min ting.
Og sånt her skjønte nok Dybvig, tror jeg.
Så han var ikke så dum.
Men jeg så bilde av han på nettet nå, med skjegg og sånn, så nå lurer jeg på om han har forrandra seg.
Det er mulig.
Hvem vet.
Så det er mye rart.
Det er sikkert.
PS 3.
Og noen fortalte meg, at noen hadde vært råtne mot han Warming, som var lagfører lag 2.
Det var i treningshuset, med vekter og sånn.
Så hadde Warming spurt om han kunne få sparre litt, eller hva det heter, i boksing da.
Mens han vel egentlig dreiv på med noe annet.
Så var han som dreiv med boksing.
Han var egentlig veldig god i boksing.
Så han bare slo ned Warming, rett ned.
Enda Warming bare skulle prøve.
Så det kan ha vært noe plott, muligens.
Jeg fikk en dag ekstra fri, i påskeferien, for å lage regnskapsprogram, på data, for firmaet til Øystein, tremenningen min fra Lørenskog, og Glenn Hesler.
Automatfirma.
Og da måtte jeg ha møte med velferdsoffiser, eller noe.
Og jeg hadde søkt om tre dager fri vel.
Men jeg fikk en dag fri.
Noe sånt.
Og da skulle Warming også ha møte.
Om noe økonomi-greier.
For de skulle bygge ny flyplass, på Gardermoen, hvor Warming var fra da.
Og da måtte de rive huset dems, eller noe.
Så da ville Warming ha lån fra militæret, eller noe da.
Men jeg tror ikke han fikk det.
For han hadde ei forlovede, eller noe, som også bodde der, tror jeg.
Så det var ikke bare bare, tror jeg, for dem som bodde på Gardermoen, det er mulig.
Men det var vel noen regler man måtte lese med liten skrift da, som forklarte om sånne her ting.
For jeg tror ikke han Warming fikk noe økonomisk støtte, av militæret, det er mulig.
Jeg traff Warming et par ganger i Oslo, på 90-tallet.
Den siste gangen, på Burger King, nederst i Karl Johan.
Da jobba Warming med å gå på Oslo kai, med noe vakthold, eller noe.
Og han hadde pause på Burger King da, på kvelden.
Jeg var der vel etter jobben.
Første gangen jeg prata med han, da var han blid.
Men på Burger King der, så var han ikke så blid da.
Jeg tror han klagde litt, over at han måtte gå der aleine og ha vakt, på havna i Oslo da.
Så det var kanskje ikke den kuleste jobben.
Det er mulig.
Så sånn er det.
Men han hadde nok familie og sånn, mener jeg han sa.
Så han klarte seg nok.
Selv om han hadde problemer i militæret, med økonomien osv.
Så sånn var det.
Nå tenkte jeg tilbake til førstegangstjenesten min, på Terningmoen, i Elverum, i skoleåret 1992/93, siden jeg skrev litt om hva som skjedde der, i e-posten jeg sendte til Dagbladet idag, angående problemene der osv.
Og jeg hadde et jobbintervju, med dataoffiserene på Terningmoen.
For jeg søkte en programmeringsjobb der, var det vel, for hele året.
Men jeg fikk tilbud om den litt kjedeligere jobben, som assistent på et tre-måneders kurs, i noe data-program, for høyere offiserer.
Men den jobben mistet jeg etter en dag, for en offiser der sa at de heller ville bruke en som ikke var stridende.
Jeg kunne brukes som soldat da, mente de, i infanteriet.
Men en annen i troppen, en lav kar fra Hedmark vel, han fikk jobben istedet da, for han var vel ikke stridsdyktig, eller noe sånt.
Noe sånt.
Men, det som var, var at en i en annen tropp.
Hvor de ikke hadde Oslo-folk.
Oslo-folka var i tropp 1, og jeg hadde Oslo-adresse, siden jeg ville ha min egen adresse, da jeg studerte i Oslo, siden den adressen jeg da var registrert under, i folkeregisteret, hos Haldis, ikke var min adresse, jeg var ikke velkommen der.
Mer da.
Jo, en i tropp 2 eller 3.
Fra Hedmark sikkert.
Han forklarte meg, at det var bare surr i dataavdelinga der.
De hadde et sånt sportsprogram, tror jeg det var, som dem dreiv og programmerte på.
Som var veldig forsinka.
Og det var skikkelig dårlig ledet, fikk jeg høre av han i tropp 2 eller 3.
Det som var, var at de som hadde jobbet på programmet.
De hadde vært inne til førstegangstjeneste da sikkert.
Og så hadde de utviklet programmet helt forskjellig alle sammen da.
Så det programmet var helt uoversiktlig og bare kaos da, sa han fra tropp 2 eller 3.
Så her hadde ikke disse dataoffiserene, som jeg var i jobbintervju hos, styringa.
Så hva dreiv de med, lurer jeg.
De snakka pent om det idrettsprogrammet, i presentasjoner osv.
Men det var jo bare tull og kaos.
Hva dreiv dataoffiserene med på Terningmoen?
De jeg var i jobbintervju med der.
Var det spioner, lurer jeg.
Det kom jeg på nå, at jeg tror de må ha vært spioner.
Hvordan kan de ha tillatt det idretts-dataprogrammet å skeie ut så mye?
Jo, fordi de dreit kanskje i dataprogrammet, fordi de var flinkere på spionting, og datajobben var bare noe skalkeskjul.
Var det sånn det hang sammen, lurer jeg.
Uansett så var dataavdelingen der utrolig dårlig drevet, utifra det han i tropp 2 eller 3 sa.
Så her var det nok noe ugler i mosen, eller en utrolig grad av inkompetanse i forsvaret, vil jeg si.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Nå fikk jeg flashback til noe greier fra oppveksten.
En dag, når jeg fortsatt var så ung, at jeg gikk ut av huset, bare for å leike, eller hva man skal kalle det.
Jeg gikk vel kanskje i sjette klasse eller noe da.
Noe sånt.
Og i Ulvikveien, så ropte Carl Fredrik Fallan på meg.
Jeg gikk vel ned S-Svingen i Havnehagen.
Noe sånt.
Og da skulle Hans Martin absolutt ha slåsskamp mot meg igjen.
Han skulle det en gang på en St. Hansaften, sommeren 1981 må det vel ha vært, også.
Så sånn var det.
Så bare stod jeg der, jeg skjønte ikke så mye.
Hvorfor skulle absolutt Hans Martin slåss mot meg hele tida.
Dem ville ikke si hvorfor.
Jeg var ikke så god til å slåss, jeg hadde bare søstre og ikke brødre, annet enn Axel, men han var mye yngre enn meg.
Så sånn var det.
Så jeg fikk vel sikkert et par på trynet av Hans Martin da, mens han Karl Fredrik liksom sekunderte da.
Så sånn var det.
Men nå lurer jeg på, kan dette her ha vært noe med Christell?
At Hans Martin var noe ‘mafian’ og ville ha Christell som noe hore?
Det lurer jeg på nå.
For etter det her, tror jeg det må ha vært, så var jeg også ute og gikk i Havnehagen da.
Og da dro Christell meg opp til den leikeplassen, i Havnehagen, ikke så langt unna Olleveien.
Altså helt i begynnelsen av Havnehagen da, til venstre etter telefonkiosken og så rett fram hvis du gikk ned mot nedre, fra skolen.
Så sånn var det.
Da var jeg kanskje tolv år, eller noe, og Christell ti år da.
Og da fikk Christell ei jente, som sikkert bodde rundt der, til å kle av seg buksa, husker jeg.
Chrsitell dro meg med dit, og hu var ikke så ivrig etter å være sammen med meg, på den her tida, så her tror jeg det var noe galt.
Men jeg syntes den her leken gikk alt for langt.
Hva hvis dette med at Christell fikk hun jenta til å ta av seg buksa, ble oppdaget av foreldrene hennes, f.eks.
Dette her var vel noe man nesten kunne forvente at hun fortalte til foreldrene sine.
Så sånn var det.
Så etter det her, så gikk jeg omtrent aldri opp mot Olleveien der, eller noe, igjen.
Ikke til Ulvikveien heller.
Nei, jeg satt vel mest hjemme og leste avisa og sånn, tenker jeg, og prøvde å være litt voksen.
For det ville vel blitt skandale der, for jeg hadde jo både faren min og onkelen min boende der, og jeg ville sikkert fått skylda, siden jeg var eldre enn Christell.
Men jeg tror dette kan ha vært fordi Hans Martin kontrollerte Christell, og at de ville ødelegge ryktet mitt.
Noe sånt.
For Christell ville vel ikke at dette skulle bli kjent kanskje, dette med Hans Martin.
Og jeg overhørte også at Hans Martin klaga, en av de sjeldne gangene jeg gikk ut, på at jeg alltid satt hjemme.
Og Karl Fredrik kan også ha vært med på det her, og lurt meg og Espen opp på telttur, ved Blindvann, f.eks. mens Hans Martin tulla med Christell.
Noe sånt.
Og kanskje det var derfor at Hans Martin så så sjokka ut.
På 90-tallet.
Da var jeg på Sand, med HiAce-en, som jeg kjøpte av Øystein Andersen, tremenningen min, og Glenn Hesler.
Og da kikka jeg på verkstedet da, som faren min hadde leid ut.
I huset til farmora mi, så bodde det ingen da.
Farmora mi bodde på sykehjem i Svelvik.
Så skulle jeg kjøre inn til Svelvik da, og da jeg skulle kjøre ut på Svelvikveien, eller hva den veien heter på Sand, så kjørte Hans Martin forbi, fra Svelvik vel, og han måpte med åpen munn da, husker jeg.
Så det var noe med Hans Martin.
Så sånn var det.
Jeg var også innom Kjetil Holshagen, i Sande, den samme dagen.
Det var sommeren 1996, og jeg hadde vært på bilferie i Danmark.
For jeg trengte å komme bort fra Rimi Bjørndal, for Irene og Kristian var så ille å jobbe sammen med der.
Så sånn var det.
Men mora til Kjetil Holshagen, og stefaren hans, sa at Kjetil ikke ville ha noe med meg å gjøre.
Så da dro jeg til Sand da, og så til Svelvik.
Så sånn var det.
Dette minna meg også om en lignende episode i Larvik.
Et par år før det her kanskje.
Da jeg var 10-11 år kanskje.
Da skulle Willy i Larvik, slåss på samme måte.
Og da var søstra mi ikke så værst.
Da sykla hun rundt i Jegersborggate og skrøyt til de andre ungene at ‘Erik har vært i slåsskamp’.
For jeg bodde jo på Berger da, men jeg var i Larvik, i helgene, på besøk hos mora mi da, hver 3. eller 4. helg.
Så sånn var det.
Men dem forklarte ikke hvorfor dem ville slåss mot meg.
Det var Willy og et par eldre folk han kjente vel.
Og jeg ble litt satt ut av det her, så jeg bare stod der, og fikk meg et par på trynet, som vanlig da.
Så gikk dem etterhvert.
Så sånn var det.
Så da lurte jeg på om det var noe med søstra mi?
Jeg husker en gang, mange år seinere på 80-tallet, da jeg og søstra mi skulle besøke bestemor Ingeborg, i Stavern.
Mens vi bodde på Berger da.
Og da tok vi toget til Larvik.
Og mens vi venta på bussen, utafor Grand Hotell vel, så tror jeg også han Willy stod der, en stund.
For han hadde noe sånne lignende av kuøyner nesten, husker jeg at jeg sa til søstra mi, som lo litt siden han Willy hadde stått der.
Noe sånt.
Så det er mye rart.
Men ihvertfall har hverken Christell fortalt noe om noe hore-aktivitet med Hans Marin, og søstra mi Pia har ikke fortalt om noe hore-oppførsel i Larvik.
Så hva som har foregått her, det vet egentlig ikke jeg.
Men noe er det nok.
Frode Kølner var også med og så på den slåsskampen i Larvik, husker jeg.
Og sa at hvis det var han, så hadde han ihvertfall prøvd å slåss tilbake.
Men jeg skjønte ikke noe av den her slåsskampen.
Hvorfor ville noen jeg aldri hadde noe med å gjøre, slåss mot meg, på den her måten.
Det var det samme med han Hans Martin og han Willy, synes jeg.
Begge slåsskampene var rimelig uforklarlige, samtidig som det var andre folk rundt, som oppførte seg som om det her var veldig seriøst.
Og jeg skjønte ingenting av noe av det her.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Og nå kom jeg på ting som Christell har drivi og fortalt fra Bergeråsen.
På 80-tallet da.
Og det var det med at rektor Borgen gikk inn i garderoben til jentene i klassen hennes, da hun gikk i 6. klasse.
At en som het Scott, som var et eller to år eldre enn meg, lekte veldig mye med småguttene i gata.
Og at søstra mi tok abort, da hun gikk siste året på ungdomsskolen, eller noe. I huset til Haldis. Og nesten blødde ihjel. Og det sa Christell i leiligheten min, mens Pia også var der. Og det nekta ikke Pia på, så det var nok sant.
Men hvorfor fortalte Christell meg sånne ting, og kødda med meg for Hans Martin og broren hans osv., samtidig?
Kanskje Christell var redd for at jeg skulle finne ut hva som egentlig foregikk, og derfor prøvde å fortelle om andre ting, som ikke var angående den gjengen hun var under kontroll av da.
Hva vet jeg.
Noe sånt.
Nå skrev jeg om på bloggen her om dagen, at da jeg flytta til Oslo, i 1989, for å studere på NHI, da bodde jeg to uker i leiligheten til Haldis, i Uelandsgate, før jeg flytta til en hybelleilighet på Abildsø, som jeg hadde avtalt å leie fra september.
Så skreiv jeg at det var en sur nabo, som ødela sikkerhetslåsen.
https://johncons-blogg.net/2009/03/da-jeg-og-christell-og-pia-dro-inn-til.html
Og det var det, men han behøvde ikke å ta i så mye, for den var veldig skrøpelig den sikkerhetslåsen, så den må ha vært ‘Made in Hong Kong’, som man sa på 70-tallet.
Men men.
Mer da.
Jo, jeg hadde vel ikke gjort noe, som skulle fått han naboen så sur.
Kanskje han ikke likte at jeg hadde Cecilie Hyde fra Svelvik, (ei venninne av søstra mi), og Magne Winnem klassen på Gjerdes videregående, i Drammen, skoleåret før, på besøk, en helg som vi gikk på byen osv.
Hva vet jeg.
Men jeg fikk aldri naboen på døra de ti åra jeg bodde på Bergeråsen.
Det nærmeste var at de banka i veggen.
Så det her syntes jeg var litt rart.
Så sånn var det.
Seinere en gang, på 90-tallet, da jeg bodde i Waldemar Thranes gate, som ikke er så langt unna Uelands gate.
Det var da jeg hadde en Toyota HiAce, som jeg kjøpte av Øystein og Glenn, to kamerater som drev spilleautomatfirma, Øystein (Andersen) var tremenningen min, derfor kjente jeg de, for Øystein og dem hadde et hus dem hadde arva på Sand, etter foreldra til kusina til faren min vel, hvor dem pleide å dra til i helgene.
Så kjente Øystein en kamerat av meg, som het Kjetil Holshagen.
Så jeg ble kjent med han Øystein-karen, som var tremenningen min, gjennom Kjetil Holshagen da, fra Havnehagen, som seinere flytta til Sande.
Og han Kjetil Holshagen ble jeg kjent med gjennom han Tom-Ivar i klassen, som også bodde i Havnehagen, og var naboen til Kjetil Holshagen og dem, på 80-tallet.
Så sånn var det.
Men hvorfor jeg satt på sikkerhetslåsen, (et sånt kjede, var det vel, som skulle være sånn, at man bare kunne åpne døra litt).
Det var fordi at jeg likte meg ikke så bra i Oslo vel.
Det var narkomane og fylliker og tiggere overalt.
Så det var litt forskjell fra Drammen, hvor jeg gikk på skole året før.
Og folk var mer strassa og uvennlige, enn i Drammensområdet.
Der er folk ikke så stressa og mer laid-back, vil jeg si.
For eksempel, første dagen jeg bodde i Oslo, så skulle jeg møte faren min, i Uelandsgate der, etter skolen, og få nøkla til leiligheten.
Og da gikk jeg på bussen fra Jernbanetorget, for jeg hadde tatt en annen buss ned til sentrum, etter skolen.
Så sa jeg til bussjåføren da: ‘jeg skal til den bensinstasjonen i Uelandsgate’.
For jeg visste at 18-bussen kjørte forbi der, for den hadde jeg tatt til skolen, tidligere samme dag.
Og da begynte en fyllik, på bussen, å le høyt av meg, sånn at hele bussen hørte det.
For det var feil da.
Man skulle si ‘en enkeltbillett’, fant jeg ut seinere.
Så sånn var folk i Oslo.
Mer da.
Jo, da jeg hadde den HiAce-en.
Så ringte plutselig faren min meg, på mobil.
Enda han nesten aldri ringte meg, jeg tror det var den eneste gangen faren min ringte meg, på de 15 årene jeg bodde i Oslo.
Noe sånt.
Da var jeg på vei hjem fra jobben, på Rimi Bjørndal, tror jeg, som butikk-assistent, i 1996, kan det vel ha vært.
Og da ville faren min at jeg skulle bære ned en seng, eller noe, fra leiligheten i Uelandsgate.
Så da måtte jeg kjøre innom der, etter jobben.
Det var vel rundt den tida jeg opererte kneet, mener jeg å huske.
Så enten like før eller like etter operasjonen.
Noe sånt.
For faren min hadde så vondt i ryggen, sa han.
Men det var nesten surrealistisk, at faren min skulle ringe meg, plutselig, etter at jeg hadde bodd i Oslo, og ikke hatt noe med han å gjøre, omtrent i det hele tatt, med unntak av at et par julaftener, som jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.
Så fra 1990 til 1997, så hadde jeg omtrent kutta ut all kontakt med faren min.
Bortsett fra at jeg lånte noen penger av dem, da jeg var i militæret, for å betale studielånregninga.
Men da var jeg litt ‘lost’, etter å ha blitt tulla med mye av befalet i militæret, vil jeg si.
Noe sånt.
Mer da.
Jo, så jeg hadde nesten ikke prata med faren min og Haldis, på 6-7 år, også ringer dem og ber meg bære ned noe greier fra leiligheten dems, rett borti gata fra der jeg bodde, som om det var noe som skjedde hver dag omtrent.
Så det var litt rart.
Vi sa vel ikke så nøye hadet heller, så dro jeg videre da.
Så det var skikkelig merkelig, husker jeg, at plutselig dreiv jeg å hjalp faren min og Haldis, som jeg nesten ikke prata med på mange år.
Men sånn er det, alt kan vel ikke være like lite merkelig.
Det er mulig.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog