johncons

Stikkord: Flashback

  • Flashback til 70-tallet. (In Norwegian)

    Nå fikk jeg flashback, til 70-tallet, da jeg var guttunge, på besøk hos min mors foreldre i Nevlunghavn.

    Jeg var vel 6-7 år, kan jeg tenke meg.

    Og de som var var der, en sommerdag, det var bestefar Johannes, bestemor Ingeborg, min mor Karen og min søster Pia.

    Og bestemor Ingeborg, prøvde å bryte meg ned.

    Hun var streng da.

    Og det var noe greier med godteri og sladring.

    Og søstra mi, som var kanskje 5-6 år, hun var med på det.

    Det var noe med å ta et gresstrå, eller siv, mellom leppene, og dra, og da gjorde det veldig vondt, i munnen.

    For det sivet skar opp munnen da.

    Jeg var nedtrykt av kjefting fra bestemor Ingeborg spesielt, og de andre.

    Søstra mi hadde egentlig tatt det ‘trikset’ med sivet, på meg, en gang før, da vi var med mora vår, på stranda i Larvik.

    Hun sa at noen gutter hadde lært henne et triks.

    Men det kan ha vært mora mi.

    Så var jeg nedtrykt.

    Så tok søstra mi det trikset med sivet igjen.

    Og jeg var nedtrykt, så jeg viste jo at jeg kom til å få vondt.

    Men jeg var nedtrykt, så jeg gjorde det likevel, for søstra mi var så ovenpå, og de andre var så ekle mot meg da.

    Så begynte jeg å grine da, for jeg var nedtrykt fra før.

    Så gikk jeg til bestemor, som jeg visste hadde godteri.

    Hun satt der med mora mi og morfaren min.

    Og bestemor hadde tidligere kjefta på meg, for sladring på søstra mi.

    Så dette var nok et plott fra bestemor Ingeborg, for å sjekke om jeg sladra på søstra mi.

    Som mora mi og morfaren min visste om.

    De satt ved utebordet, utenfor det hvitmalte huset.

    Men jeg huska det, at bestemor ‘gura’, hvis man sladra, så jeg sladra ikke, selv om jeg var nedtrykt.

    Og min morfar, han rista på hodet, at han ikke kunne se ditt og datt, i mitt utrykk da.

    (At jeg ikke var helt nedbrutt, mener jeg).

    For jeg likte ikke bestemor Ingeborg, uansett hva man gjorde, så var det feil.

    Jeg syntes det var bedre på Sand, hos bestemor Ågot.

    Så jeg tok ikke til meg så mye av hva bestemor Ingeborg mente om meg.

    Helt fra jeg var 3-4 år, og mora mi og den tidligere stefaren min, Arne Thomassen, skulle til Malorca, ganske tidlig på 70-tallet.

    Så måtte jeg være hos min mors foreldre, på Sætre i Hurum.

    Mens søstra mi var hos min fars foreldre, på Sand, i Svelvik.

    Og jeg var så sur, for jeg ville heller være hos bestemor Ågot på Sand da.

    For bestemor Ingeborg, hun er så streng og ubehagelig å omgås.

    Hun er så hakkete, at hun hakker på psyken ens, og prøver å bryte en ned nærmest da.

    Så det er mulig at de brøyt ned Pia.

    Hva vet jeg.

    Pia, mora mi, og Johannes og Ingeborg, var nok med på det her, å prøve å bryte ned meg.

    Som noe Illuminat-greier, antagelig.

    Men de klarte ikke det.

    Jeg beholdt fatningen da.

    For jeg fikk et adrenalin-kick, for jeg visste hvordan Ingeborg var.

    Så jeg bare stålsatte meg, og regnet ikke med å få noe trøst, hverken av Ingeborg, eller mora mi.

    For de var litt sånn umenneskelige, nærmest.

    Morfaren min var også litt spesiell, men han var vel ikke like umenneskelig, tror jeg.

    Han var nok under bestemor Ingeborg-åket, hvis jeg skulle gjette.

    Så sånn var nok det.

    Så da ble jeg sendt for å leke for meg selv, helt øverst i hagen, i en steinrøys der, siden de ikke klarte å bryte meg ned.

    Da var jeg kanskje 5, 6 eller 7 år, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Det er noe med Haldis. (In Norwegian)

    Jeg har skrevet om det på bloggen, da Haldis-familien og jeg, dro ned til Kristiansand, til bryllup i Haldis-familien, den samme helgen som Hillsborough-ulykken var, i 1989.

    (Hvor Christell og Jan og Pia fortalte meg at faren min hadde misbrukt søstra mi som lita jente.

    Dette fortalte de på fredagskvelden, på en restaurant, etter at vi hadde tatt toget til Kristiansand).

    Og da var vi litt seint ute, fra Drammen.

    For faren min og Haldis, hadde mye de skulle ordne da.

    Og vi skulle ta toget, med sørlandsbanen, til Kristiansand da.

    Og måtte vi ta taxi, den korte turen, fra Haldis-butikken, (eller vannsengbutikken), til togstasjonen i Drammen da.

    Og da måtte NSB holde igjen toget, for Haldis og oss andre, i 5 minutter, fordi Haldis ringte da, fra en mobil i drosjen, tror jeg det var.

    Så jeg lurer på om det er noe med Haldis.

    Sa hun noe ‘mafian’-kodeord, som fikk NSB til å holde igjen sørlandsbanen i 5 minutter, i Drammen.

    Eller kan alle ringe og få NSB til å gjøre dette.

    Ikke vet jeg, men jeg lurer ihvertfall på dette, om det er noe med Haldis.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Hvorfor en reklamebyrå-kar tulla med faren min og Haldis. (In Norwegian)

    Nå tror jeg at jeg skjønner hvorfor en reklamebyrå-kar, tulla med faren min og Haldis, i vannsengbutikken i Drammen, på slutten av 80-tallet.

    Dette her var nok enten i skoleåret 1987/88, da jeg gikk på markedsføringslinja, i Sande, eller året etter da jeg gikk på datalinja, i Drammen.

    Nei, det var nok før 1988, for jeg satt på med faren min hjem, og det pleide jeg ikke å gjøre, det året jeg gikk på skole i Drammen.

    Eller, de pleide å hente meg, på CC Storkjøp, etter jobben, for jeg slutta omtrent samtidig med de.

    Og da pleide faren min å komme inn, i CC-bygget der, mens jeg dreiv og telte kassa da.

    Og så forklarte han, at dem stod å venta.

    (Enda jeg ikke hadde bedt dem om å hente meg).

    Og det her skjedde mange ganger da.

    Så da måtte jeg ligge bak i varebilen, til faren min, for det var en toseter, så jeg fikk ikke sitteplass i bilen, det var vel en Toyota HiAce, eller en annen lignende, japansk bil.

    Så sånn var det.

    Kanskje de ville gjøre meg stressa, sånn at jeg telte feil, og irriterte sjefene der.

    Noe sånt.

    Det ble ihvertfall litt surmuling, fra CC-Storkjøp sjefene, fordi jeg forklarte at faren min venta.

    Mens de kanskje ville at vi skulle rydde potetgullet, eller noe, før vi gikk hjem.

    Som noen ganger skjedde, at de i kassa, måtte hjelpe til på gulvet, før vi fikk gå hjem.

    Men plutselig, uten å fortelle noen grunn, til meg, så slutta faren min og Haldis, å hente meg, etter jobben.

    Enda jeg bare jobba noen hundre meter fra dem, og vi bodde bare noen hundre meter fra hverandre, på Bergeråsen, 3-4 mil unna.

    Så det var litt merkelig vel egentlig.

    Men jeg var vant til det Haldis-greiene, så jeg spurte ikke.

    Vi var omtrent i krig, på hele 80-tallet, jeg og Haldis.

    Så sånn var det.

    Og faren min, han hørte bare på Haldis.

    Så sånn var det da.

    Men, en reklame-kar, dukka opp i vannsengbutikken, til faren min og Haldis, i 1987, kanskje?

    Noe sånt.

    Og da ble det en slags scene i vannsengbutikken, som nesten var som i en film.

    Reklamekaren (til faren min): ‘Jeg har sett gjennom leksikon, som du sa, for å se om jeg kunne finne et navn til butikken, og en logo, med et navn som betydde noe med vann’.

    Og det her var det eneste jeg kunne finne: ‘Seede’.

    Noe sånt, det betydde visst noe kjemiske prosess-greier, med vann da.

    Og så, så spurte de oss som var i butikken, hva vi trodde.

    Jeg sa ingenting, jeg ville ikke engang si ‘seede’.

    Jeg tror det var Dag Furuheim, som jobba for faren min, som sa til ei tenåringsjente, i 17-18 års alderen, som var i butikken, med foreldra sine.

    Så sa Dag, at ihvertfall vi som er unge, vi tenker med en gang koffert, hvis vi ser det navnet.

    Og så spurte han dattera til de kundene, som var ganske snobbete.

    Så spurte han dattera, om hva hu syntes.

    Men hu dattera, hu ble bare sjenert, og sa ingenting.

    Og da ble det til, at de ikke valgte det navnet.

    Men faren min, han fant ikke på noen argumenter, mot det ‘seede’ navnet da.

    Men han Dag Furuheim, (tror jeg det var), fant på et argument da.

    Men seinere, i bilen hjem.

    Så fortalte jeg, at jeg syntes det var bare teit.

    For, det måtte da stå flere navn i leksikon, som hadde med vann å gjøre.

    Så han reklame-karen, han må jo ha vært litt dum.

    For hva med aqua, mare (som betyr hav), det er jo mye sånne navn.

    Jeg foreslo vel Neptun vannsenger, eller noe sånt.

    Eller Poseidon vannsenger.

    Hvis det ikke var faren min som foreslo det da.

    Men, butikken ble jo kalt ‘Norske vannsenger’, i mange år.

    Men det virka som at faren min ville ha et latinsk navn.

    Og satt han reklame-karen, som så norsk ut, med lyst hår, til å fikse det da.

    Og da kanskje reklame-karen, bevisst tulla med faren min, siden faren min ikke ville ha et norsk navn på butikken, som ‘norske vannsenger’.

    Men et latinsk navn.

    Da kanskje reklame-karen skjønte poenget, at faren min og Haldis, egentlig er noe ‘mafian’ eller noe illuminati, eller lignende.

    Som jo Nick Ewans, eller ‘Nick Ewans’, sa i e-poster tidligere iår.

    Og som vel også kanskje kan forklare, hvorfor faren min og Haldis, lot meg bo alene, i faren min sin leilighet, fra jeg var ni år.

    Det er nok ikke umulig.

    Så sånn er nok det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Hvordan det var med moren min. (In Norwegian)

    Moren min, hun var sånn, at hun kunne alltid ringe.

    Og da var hun nesten alltid urolig.

    Så jeg måtte alltid kjempe for å beholde fatningen, og roe moren min ned da.

    Så det var nesten som at jeg var faren til moren min, må man vel nesten si.

    Og hun var ofte hysterisk omtrent, og hun tulla ofte mye og fant på mye sprø ting.

    Så jeg måtte være ansvarlig og beholde fatningen og kontrollen da, mens mora mi fant på sprø og rare ting.

    Så sånn var det nesten alltid med mora mi, selv om hun også kunne ha mer rolige og seriøse øyeblikk, selv om det ikke var så ofte.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Altså, hun kunne være som en hyperaktiv unge da, som sleit meg ut.

    Så derfor orka ikke alltid jeg å svare, når mora mi ringte.

    Og jeg var egentlig faren mins sønn, mer enn mora mi sin sønn, for jeg flytta til faren min, da jeg var ni.

    Men søstra mi, hun bodde vel hos mora mi til hun var elleve, kanskje.

    Noe sånt.

    Så søstra mi var liksom moren mins barn, og jeg var faren mins barn, egentlig.

    Sånn som jeg så det, rundt 1980.

    Men dette forrandret seg kanskje, hva vet jeg.

    Men det var sånn det var i 1979, at mora mi sendte meg, for å bo hos faren min.

    Så derfor tenkte jeg alltid på det sånn, at søstra mi var nærmere mora mi, enn jeg var.

    Men jeg prøvde å være grei mot mora mi likevel.

    Men jeg så ikke på det sånn, at mora mi egentlig var mitt ansvar, siden jeg jo flytta til faren min, i 1979.

    Så det var liksom problemer mellom meg og mora mi da.

    Men jeg prøvde å roe henne ned, når hun ringte og sånn da, selvfølgelig.

    Selv om jeg ikke tok henne så på alvor, for da jeg var guttunge, så sa faren min alltid at hun var gæern.

    Og hun gjorde alltid masse sprø og rare og hysteriske ting, så jeg tok henne ikke så på alvor, må jeg innrømme.

    For jeg flytta jo til faren min, som sagt, så jeg tenkte opprinnelig sånn på det, at jeg var faren min sin sønn, mer enn moren min sin sønn da.

    Så derfor var jeg ikke så nærme moren min, at jeg liksom hjalp henne med alt mulig, hele tiden.

    Det var bare sånn det var, for jeg hadde jo mitt eget liv, å prøve å ordne, pluss at jeg hadde søstra mi og broren min, som jeg også følte ansvar for, siden de hadde så uansvarlige foreldre, og jeg var eldst.

    Så jeg var nesten som faren til søstra mi og broren min og mora mi, kan man nesten si.

    Selv om jeg nok burde brukt mer tid på mora mi.

    Men jeg hadde også en travel butikksjef-jobb, så det var grenser for hva jeg kunne få til.

    For jeg måtte prøve å holde litt avstand, til mora mi og, hvis ikke så kunne hun ha brutt meg ned, for hun var så slitsom og hadde en så sterk personlighet.

    Og jeg var jo i 20-åra, da jeg bodde i Oslo, og moren min levde, så jeg ville jo gjerne ha et eget liv og, etter en traumatisk oppvekst, hvor jeg måtte bo alene fra jeg var ni år, og jeg ble også mye mobbet i klassen osv., så jeg hadde litt å ta igjen, når jeg kom i 20-åra da, av ungdomstid osv., syntes jeg.

    Selv om militæret og Rimi-leder jobb, også kunne være krevende, så det var ikke sånn at jeg bare hadde det morsomt.

    Og jeg hadde jo søstra mi og broren min og mora mi, som jeg nesten var som en far for.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Og da søstra mi flytta fra mora mi, til faren min, sånn rundt 1981, var det kanskje.

    Da var det et eller annet rart, som foregikk.

    Søstra mi dro til en dame, hun ikke kjente, og ville ikke bo hos mora mi.

    Men det her var nok ikke mora mi med på.

    For jeg husker, et år seinere kanskje, da jeg og søstra mi, besøkte mora mi, på Tagtvedt, i Larvik.

    Da klagde mora mi, på søstra mi, angående det som skjedde, da søstra mi dro til hu dama.

    Og det mora mi sa, var at hu trudde at søstra mi hadde detti i Lågen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

  • En litt flau mafia-historie, e.l., med bestemor Ingeborg og onkel Martin. (In Norwegian)

    Som man kan se på det bildet her:

    DSC01732

    Så har jeg på håret, (som burde klippes, jeg skal gjøre det til uka).

    Så har jeg en slags skallet flekk, må man vel kalle det, på høyre side av pannen.

    Hvor det er mindre hår, enn på venste side vel.

    Noe sånt.

    (Jeg lurer på om det kan komme av at jeg ble to måneder for tidlig født, og at hodet ikke var ferdig vokst, eller hva man skal si).

    Noe sånt.

    Mer da.

    Jo, da jeg var yngre da, så hadde jeg håret til sida da.

    (Det var en frisør på Oslo City, som sa rundt 2002, var det vel, da jeg begynte å studere igjen, at jeg burde ha håret nedover og ikke til sida.

    Og da tenkte jeg, at siden jeg skulle begynne å studere igjen, så kunne jeg kanskje prøve å ha litt kulere hårfrisyre og, så da begynte jeg å forrandre hvordan jeg hadde håret da, som han frisøren på Oslo City foreslo.

    Så sånn var det).

    Men men.

    Men jeg har alltid hatt problem med håret, at det ser litt rart ut, siden det er en sånn skallet flekk, eller hva man skal kalle det.

    Så jeg pleide å ta håret til sida da, med hånda, for å få en sånn frisyre da, i ten-årene osv., sånn at det ikke skulle se rart ut da.

    Og en gang, som jeg og søstra mi var på sommerferie hos bestemor Ingeborg, da hun bodde i Stavern, på 80-tallet.

    Dette kan vel ha vært sommeren 1986 eller 1987, eller noe kanskje.

    Da var det en lørdagskveld i huset til bestemor Ingeborg, i Herman Wildenweys gate, i Stavern.

    Og da var jeg og søstra mi, Pia der, og mora mi, og onkel Martin da, og bestemor Ingeborg.

    Og da forsvant plutselig onkel Martin og bestemor Ingeborg ned i kjelleren, til soverommet til bestemor Ingeborg, tror jeg.

    Og så dukka begge to opp igjen, etter en time kanskje.

    Og da hadde Martin hjulpet bestemor Ingeborg, å få sånn frisyre, som jeg hadde nesten.

    At bestemor Ingeborg hadde håret til sida da, på samme måte som jeg pleide å ha det.

    Og det syntes jeg var litt rart da.

    Men jeg brydde meg ikke noe om det, for jeg har aldri tatt de på morssiden i familien min så seriøst liksom.

    Det er bare noe plikt og herk nesten, som man måtte igjenom, å være der om sommeren, som ungdom da.

    Det gjaldt å være mest mulig utendørs, i Larvik, Stavern og Nevlunghavn, når man besøkte enten mora mi eller bestemor Ingeborg da.

    Så sånn var det.

    Men nå lurer jeg på om det der, med at bestemor Ingeborg herma etter min hårfrisyre, kunne det virke som, var noe ‘mafian’-mobbing av meg?

    Eller noe Illuminati-mobbing?

    Man kan lure ihvertfall.

    Noe rart var det vel, siden onkel Martin og bestemor Ingeborg, skulle drive på sånn, midt på lørdagskvelden, og så komme opp og presentere bestemor Ingeborg da.

    Men man kan ikke skjønne alt.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Konturene av en krig i Ribsskog-familien. (In Norwegian)

    Nå ser jeg, inni hodet mitt, konturene av en krig i Ribsskog-familien.

    Da har vi nok mora mi, Karen Ribsskog, som døde for 10 år siden, på anti-Illuminati-sida.

    Og bestemor Ingeborg og onkel Martin og tante Ellen og søstra mi Pia, er nok på Illuminati-sida.

    Og vel også faren min.

    Så er det meg som ikke er involvert da.

    Men jeg tror, at mora mi, har sendt meg til faren min, muligens i noe slags samforståelse med politiet i Larvik.

    Noe sånt.

    Fordi mora mi lot meg sitte på trappa på Larvik politistasjon, som guttunge, da jeg var 8-9 år, i en time nesten, mens hu prata om noe, som hu ikke ville fortelle meg om.

    Og vi bodde bare noen hundre meter unna politistasjonen, så hvorfor ville mora mi, dra meg med ned dit, for å sitte på trappa der, i nesten en time, mens en konstabel i sivil, dukka opp etter 20 minutter, eller noe?

    Det forstår jeg ikke.

    Så her blir jeg sendt rundt på noen måte, virker det som for meg.

    Men bestemor Ingeborg og tante Ellen, de var lystige, må man vel si, i begravelsen til mora mi.

    Faren min, han var ikke så lystig, men han klagde på at eksospotta ikke var ordentlig festa på bilen min.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, da jeg gikk første klasse, på Østre Halsen skole, så fikk vi i oppdrag, i en håndarbeid-time da, like før jul, 1977 vel, å lage en heks.

    Og da sa mora mi, at den skulle jeg gi til bestemor Ingeborg.

    Så her har vi nok fasiten, mistenker jeg.

    Og da måtte jeg holde maska da, på julaften da, i Nevlunghavn, for jeg var ikke så fan av bestemor Ingeborg, jeg heller.

    Nei, hun prata noe om at folk med blå øyne kom til å dø ut, og sånn, på den tida her, til meg, som hadde blå øyne.

    Og mer da.

    Hun og jeg krangla om dansketida, for jeg hadde lært på skolen, at danskene underprioriterte Norge, under dansketida da.

    Så sånn var det.

    Åndslivet led visst dårlige kår, i Norge, under dansketida.

    For alle bøker, som f.eks. bibler osv., befant seg i Danmark da.

    Men mormora mi, hu ble sur, når jeg lagde et poeng ut av dette, og bare uff-et seg nærmest, over at jeg nevnte bibler da, det var irrelevant, forstod jeg.

    Så sånn var det.

    Og mormora mi, hun var litt sånn skrullete nesten, så hun bærer nok nag til meg, for de tingene her enda.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Så jeg lurer på om skillelinjene går noe sånn her.

    Selv om det er ganske vanskelig å si sikkert, om bestemor Ingeborg osv.

    Hm.

    Men noe er det ihvertfall.

    Tante Ellen er nok illuminist ihvertfall, eller noe slikt.

    Hun sendte noe håndlaget godteri, uten noen forklaring, da jeg skulle flytte til faren min, fra mora mi.

    Og da dytta mora mi meg ned trappa, som om det var noe skummelt med pakkene som tante Ellen sendte, som postmannen hadde trykka gjennom postluka i døra, i Jegersborggate.

    Sånne pakker sendte også tante Unse, i Danmark, var det vel, som jeg nesten ikke visste hvem var.

    Det var ikke tanta mi, men muligens tanta til mora mi.

    Hun sendte sånne ‘klynger’ med mange små julegaver, bundet sammen da, husker jeg.

    Så det var jo litt morsomt da, selv om jeg ikke var så flink til å sende takkebrev, som søstra mi.

    Og jeg ba en gang søstra mi, og også takke for meg.

    Men hun ville ikke skrive ‘hilsen Erik og Pia’, eller ‘hilsen Pia og Erik’, sånn at jeg slapp å skrive.

    Neida, men hun skrev sånn ‘Erik hilser’.

    Det var ikke det jeg mente da.

    Jeg syntes ikke det var så barskt å skrive sånn brev til ‘tante’ Unse da, som jeg ikke kjente.

    Men jeg prøvde å få søstra mi til å gjøre det, da jeg var i kanskje 14-15 års alderen da, eller noe.

    Men det funka ikke.

    Så det var ikke sånn at jeg råda over søstra mi, neida hu råda nok over seg selv, det var ihvertfall ikke jeg som rådde med henne.

    Hun var oppe hos meg, i Leirfaret da, en gang, den jula.

    For jeg hadde spist opp marsipangrisen, tror jeg, som hun fikk av bestemor Ingeborg, eller rappa en tier eller noe.

    Jeg var litt slem som tenåring.

    Så da dukka hu opp i Leirfaret da, med brev fra bestemor, om det her da.

    Mens jeg ikke var så flink til å skrive sånn brev, til bestemor Ingeborg og ‘tante’ Unse da, som jeg så på som litt som en slags jente-greie.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Var søstra mi, Pia Ribsskog, involvert i noe drap på Nina Monsen og/eller mora mi? (In Norwegian)

    Søstra mi, hun virker kanskje som en slags uskyldig person, som aldri gjør noe galt.

    Men jeg husker hvordan søstra mi var, på 70-tallet, og da var det sånn, at plutselig hadde noen rappa knappene til TV-en.

    Og plutselig hadde noen skåret med kniv, på vugga til Axel.

    Det var Pia.

    Hun ble ferska for det siste.

    Og da begynte hun å gråte da, så fikk hun trøst.

    Mens jeg fikk kjeft, uansett om hva jeg gjorde omtrent.

    Men samme det.

    Mer da.

    Jo, fordi, søstra mi, på 90-tallet, hun nevnte sånn i forbifarten, utenfor sammenhengen, at ‘Nina har flytta til Bergeråsen’.

    Et par ganger sa hun det.

    Men hvorfor sa hun det?

    For å prøve å tyde, om jeg hadde noe interesse, av hun Nina Monsen, tror jeg.

    For å sjekke, om det var trygt å myrde henne, iforhold til interesse fra meg.

    Noe sånt?

    Faren min solgte jo barndomshjemmet mitt, på Bergeråsen, på slutten av 80-tallet.

    Og farmora mi, hun flytta jo til sykehjem i Svelvik, og det huset arva onkelen min, Runar.

    Så jeg hadde jo ikke noe hjem på Berger, eller Sand.

    Så det spilte ingen rolle, om jeg syntes hun Nina Monsen, var ok eller ikke.

    For jeg kunne jo ikke bare dra til henne.

    Altså, jeg og henne gikk vel greit sammen.

    Så jeg kunne kanskje ha tenkt meg, å tatt en øl eller noe, og prata med henne, om gamle dager osv.

    Når søstra mi nevnte det, at hu hadde flytta til Berger.

    Men da måtte jeg jo først ha hatt et sted å bo, et slags barndomshjem, som jeg kunne ha dratt til, en helg.

    På Berger.

    Men det hadde jeg jo ikke.

    Jeg var ikke velkommen hos Haldis og dem, det ble så svett, eller hva man skal kalle det.

    Og det her visste vel søstra mi.

    Og hun Nina Monsen hadde jo også barn og vel også type, ihvertfall sist jeg møtte henne, i Oslo, i 1993, var det vel.

    Men hvis hun var singel, så kunne jeg vel ha tatt en øl og prata med henne, hjemme hos meg, hvis jeg hadde hatt et barndomshjem på Berger, som jeg kunne vært, en helg.

    Men jeg hadde jo ikke det.

    Så hvorfor spurte søstra mi meg.

    Eller hun spurte ikke.

    Hun bare sa det sånn, utenfor sammenhengen, ‘du vet Nina, hun har flyttet til Bergeråsen’.

    På en sånn idiotmåte, nærmest.

    Hva med det, hvorfor sier du det?

    Helt idiotisk og hjernedødt og utenfor sammenhengen.

    Men kan dette ha vært, for å sjekke om jeg hadde noe interesse av hun Nina Monsen, og sjekke om det ville være trygt å myrde henne.

    Det lurer jeg på nå.

    Samme med mora mi.

    Søstra mi sa sånn, at når mamma blir gammel, da måtte jeg hjelpe å ta vare på henne.

    Ut av løse luften, da jeg besøkte søstra mi, i Tromsøgata, ved Sofienberg.

    Jeg svarte ikke.

    For det her kom helt bardus, på meg.

    Mora mi var jo bare 50 år.

    Det var jo helt på trynet.

    Først måtte jeg jo fått meg en bedre betalt jobb, og et stort hus og kone osv.

    Så kunne jeg tenkt på å ta vare på mora mi.

    Altså, som singel mann, så kunne jeg vel ikke hatt mora mi boende, i Rimi-leilighetene.

    Søstra mi er helt blokka i huet.

    Så jeg svarte ikke noe, på det idiot-greiene hennes.

    Hun trodde hun ville få all byrden med mora mi da.

    Men det er jo helsevesen, som følger opp folk, i Norge, som trenger sykehjemsplass osv.

    Men søstra mi er jo helt hysterisk og idiot.

    Altså, skal man ikke få lov å være ung selv da, men skal behøve å bekymre seg for mora si, som har vært jævlig mot meg, hele livet, før hun blir 50.

    Det er jo helt idiotisk.

    Hadde hun vært 70, eller noe, så hadde jeg skjønt det.

    Men ikke før hun blir 50.

    Jeg mistenker at søstra mi, hun bare fikk mora mi drept, for søstra mi er i noe mafian/illuminati, og kan ordne sånt.

    Og det samme med Nina Monsen, eventuelt.

    Det her mistenker jeg ihvertfall.

    Så hu søstra mi, hu vil jeg advare mot.

    Jeg lurer også på hva som skjedde, da Christell sa at søstra mi hadde abort, i huset til Haldis, som 15-16 åring.

    Var det noe slags barnedrap, eventuelt, mistenker jeg.

    Så jeg vil ikke si det her 100% sikkert, for jeg har jo ikke noe bevis, eller noe sånt.

    Det her er bare noe jeg kom på nå da, hvordan henger dette sammen.

    Kan det være sånn, at søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog, er et kynisk illuminati/mafia-medlem?

    Jeg husker ihvertfall en gang, i 1991, var det vel.

    Da var jeg bursdagen til Magne Winnem, i januar 1991 eller januar 1992.

    Og da dro vi på byen, hele selskapet.

    Og da møtte vi søstra mi, i Karl Johans gate, i gågate-delen.

    Og da slava hun rundt på en kamerat av henne, fra Røyken vel, en med typisk norsk utseende, og han måtte tigge penger, i en lue, eller hva det var.

    Som var ganske full av mynter da, mens søstra mi kommanderte da.

    Så her er det kommandant Pia, kan man vel kalle henne da.

    Så er kommandant Pia, i noe Illuminati eller eventuelt mafian, og får ordnet mord på familiemedlemmer og kjente, det lurer jeg på.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • ‘Rotte-kar’ skifter bærehånd. (In Norwegian)

    Da jeg kom hjem fra butikken igår kveld, ca. kl. 23.

    (Butikken, Tesco, er åpen til kl. 24, og jeg sitter ofte halve eller hele dagen, og skriver blogg).

    Da gikk jeg i Leather Lane da.

    Så dukka det opp en kar, i slutten av 20-åra kanskje.

    Velkledd vel og bærende på en slags dokumentkoffert vel.

    Og så sier han, at jeg burde passe meg, lenger opp i gata, for det var kanskje 30 rotter der, sa han.

    Jeg bare begynte å le, for jeg veit jo at det er rotter der, for jeg har jo bodd her i snart tre år.

    Og i Norge, så ville vel aldri noen begynte å bable, til fremmede, om noe sånt, om natta.

    Hvis man er edru.

    Han kalte meg til og med ‘mate’, selv om jeg aldri har sett vedkommende før, såvidt meg bekjent.

    Men det er sånn briter er, at dem skal være høflige da.

    Så jeg bare lo, og sa ‘cheers’, som betyr takk da.

    Jeg syntes det var rart, at man skulle bli sagt fra ting som det.

    For jeg tror ikke det kan ha vært så mye som 30 rotter der, det var nok vedkommende som var litt nervøs for rotter, og litt pysete kanskje.

    Noe sånt.

    Så det var litt merkelig, den situasjonen, synes jeg, for han prata høyt og tydelig.

    Så han virka som en som ikke var så innmari pysete ellers.

    Eller, han var veldig lite sjenert.

    Så veldig lite sjenert og veldig pysete.

    Det var rart, må man vel si.

    Så han var litt rar.

    Det som var enda rarere, det var at han bytta bærehånd, på dokumentmappa.

    Jeg gikk ikke bort til døra, hvor jeg skulle inn.

    Nei, jeg gikk bort til siden av smuget, så han passerte meg på min venstre side da.

    Og ikke på min høyre side, som han ville ha passert meg på, hvis jeg hadde gått bort til inngangsdøra, her i nummer 5.

    Så sånn var det.

    Så det var litt rart, synes jeg, at han skulle bytte bærehånd, for dokumentmappa, fra venstre til høyre hand, var det vel.

    Mens han snakka og mens han gikk.

    Så her var det en del rart.

    En veldig lite sjenert og veldig pysete kar, (må man vel si, siden han overdriver så mye), skifter bærehånd, mens han prater og går, klokka 23 om kvelden.

    Nei, det var litt rart, syntes jeg.

    Så når jeg våkna nå, så husker jeg, at jeg tenkte om det var noe Home Office/MI5, eller ‘mob’, eller noe lignende greier med han.

    Det er mulig.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Mora mi hadde kontrollen, iforhold til faren min. (In Norwegian)

    Sånn som jeg skrev om, i den forrige bloggposten, så hadde mora mi kontrollen, iforhold til faren min.

    På den måten, at faren min gjorde som mora mi sa.

    Mora mi sa, at jeg måtte begynne å spille fotball, et halvt år etter, at jeg hadde flytta til faren min.

    Og mora mi dukka også opp seinere, og skulle kommandere mer da.

    Så mora mi ville visst ikke at jeg fikk roen på meg, må man vel si.

    Noe sånt.

    Mora mi dro ofte på ferie, aleine, til London osv., i en uke av gangen osv., på 70-tallet.

    Da var jeg og søstra mi, hos Gran-familien, i Stavern.

    Som det nok var noe med.

    Vi var hos søstra til han i Sandefjord, som startet Grans bryggeri.

    (Og dem må vel ha vært kommunister, de Grans-folka, hvis man ser på Grans butikkene, som jeg husker fra Drammen blant annet, for faren min og Haldis, de hadde vannsengbutikk, i samme gata som Grans der.

    Og jeg husker også Grans-butikken fra Elverum forresten, hvor vi pleide å gå forbi, når vi gikk 1-2 mils marsjer, med tung pakning, osv., i infanteriet, under førstegangstjenesten.

    Jeg pleide å høre på Metallica osv., på walkman.

    Så sånn var det.

    For jeg var også med faren min på ferie, til Jugoslavia, sommeren 1980, før jernteppe falt, så jeg husker hvordan de ‘ekte’ kommunistbutikkene, i Jugoslavia, så ut, og det var vel ikke så helt ulikt de Grans-butikkene, vil jeg si.

    Selv om de nok kanskje hadde bedre utvalg i kommunistbutikkene i Jugoslavia, i 1980.

    Det vil jeg nok si.

    Og bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, de kjøpte også mye Grans-brus.

    Grans Champagnebrus, det var en stor slager hos dem, husker jeg, til søndagsmiddagene da.

    Og faren min, han har vel i alle år, vært en veldig stor fan av grans øl, ihvertfall av det jeg kan huske.

    Dem pleide å ha et par kasser Grans-øl, stående, i garasjen til Haldis.

    For faren min likte ikke at ølet var for kalt, det skulle stå i boden eller garasjen da.

    Og de Grans-kassene, de ble nok bytta ut ganske ofte.

    Og det gikk også mye i sånne 0.7 liter øl, Aass fatøl osv., fra ‘vanlige’ matbutikker.

    Så hvordan faren min og Haldis fikk råd til å kjøpe så mange eiendommer i Drammen, når faren min drakk så mye, det vet jeg ikke.

    Men man kan vel ikke forstå alt.

    Så sånn var det.)

    Og så dukka mora mi opp, etter en uke i London, eller noe, med gaver da, som varierte fra en sor-bits tyggegummipakke til leker da.

    Så sånn var det.

    En gang, etter at jeg flytta til faren min, så fikk jeg også leker fra London, så denne aleine-ferieringa, til mora mi, den må nok ha fortsatt på 80-tallet også.

    Så sånn var det.

    Så det må nok ha vært noe med mora mi.

    Nick Ewans, han påståtte amerikanske private etterforskeren.

    Han sendte meg også en e-post med en artikkel fra Aftenposten, på 80-tallet, da morfaren min, husker jeg, Johannes, hadde etterlyst mora mi, for hun forsvant, etter at søstra mi også hadde flytta til Berger, og mora mi bodde aleine i Larvik.

    Søstra mi hadde rømt til en dame, som var ukjent for meg, og klagd på mora mi, og så måtte hu flytte til Bergeråsen hu og.

    Men nå ser jeg korrekturene, av et Illuminati-nettverk i familien min.

    Bestemor Ingeborg, mora mi, og søstra mi.

    At bestemor Ingeborg, som var i Tyskland, under oppveksten sin, etter at faren hennes tok med familien til Tyrol, på 30-tallet, i et eller to år.

    Bestemor Ingeborg, hun må nok ha blitt smitta av Illuminati der.

    Og så har hun videreført dette til mora mi, som nok må ha videreført dette til søstra mi da.

    Noe sånt.

    Selv om jeg ikke er helt sikker på om mora mi og bestemora mi og søstra mi, var i det samme greiene.

    Hm.

    Men Ingeborg og søstra mi, er nok i det samme Illuminati-greiene.

    Og det er noe med tanta mi, Ellen og, at hun nok er med på det og.

    Noe sånt.

    Og at mora mi kanskje kontrollerte faren min nesten da.

    Jeg husker en gang, på 70-tallet, da jeg og søstra mi, hadde vært hos faren vår, på ferie.

    Om sommeren vel.

    Og da, når vi skulle til faren vår, eller hjem igjen.

    Da, så spurte mora mi, faren min, (kanskje fem år etter at dem ble skilt).

    Om faren min kunne bli der en natt.

    Og da lå faren min over hos mora mi, i huset i Jegersborggate, kanskje fem år etter at dem ble skilt.

    Og da var vel egentlig mora mi sammen med Arne-Thormod Thomassen.

    Men han dreiv med bygging og sånn, så han bodde i mange måneder, og nesten år, i Oslo, i 1978 da.

    Så sånn var det.

    Så her var det mye rart, som man må prøve å skjønne mer av vel.

    Vi får se.

    Kanskje han mannen til Ellen, Reto Savoldelli, fra Sveits, som hadde flere damer, tror jeg, nede i en landsby der, hvor jeg og søstra mi, (og kusina vår, Rahel), var på besøk, uten å få middag, en dag, da vi var på besøk hos tanta vår i Sveits da.

    Her ligger det nok noen ugler begravet, eller hva det heter.

    Så sånn er det.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Sommeren 1978, da var jeg og søstra mi og mora vår og stefaren vår, Arne Thormod, vi dro på ferie, til København.

    Men, da må Arne Thormod, ha flytta til Oslo, for å jobbe, høsten 1978 da.

    Og jeg mener det var sommeren, den gangen, da faren min lå over hos mora mi, i Jegersborggate.

    Og jeg bodde bare i Jegersborggate, fra 1978 til 1979, for vi bodde på Østre Halsen, før det.

    Så sånn var det.

    Og da jeg dro til mora mi på ferie, etter 1979, da tok jeg nesten alltid toget.

    Så sånn var det.

    Men broren min, Axel, han ble jo født, i november 1978.

    Jeg har jo skrevet, på blogger før, at jeg lurer på om han var en ‘bytting’.

    Ei venninne av mora mi, husker jeg, kommenterte også det, i Jegersborggate, at mora mi ikke så gravid ut, på bildene fra København.

    Men men.

    Det var ganske ofte, at mora mi hadde venninner der, det var ihvertfall ikke helt sjeldent.

    Og jeg pleide å sitte å høre på, at dem prata, i stua.

    En gang, så krafsa det i veggene, og da sa mora mi, at dem som bodde der før oss, hadde mista et marsvin.

    Men jeg sa at det var rotter, for det var det dem vanligvis sa, når det ikke var gjester der.

    Og mora mi pleide alltid å være useriøs og tulle med noe da.

    Så jeg passa på henne, og forklarte at nå jugde hu, og sa strengt da, ‘nei, det er rotter’.

    Og hva gjorde mora mi da?

    Da begynte hu å le da, for det syntes hu var morsomt og komiskt da.

    Så hu var litt sånn sofistikert og underfundig, hu mora mi, så det var ikke så lett å skjønne seg på henne.

    Men da lo hu bare da.

    Så sånn var det.

    Men Axel må da ha blitt unnfanget, November minus ni måneder.

    Hm.

    I februar 1978 da.

    Men hvis faren min var der, i august(?), eller noe, å lå over, hos mora mi, når Arne Thormod var i Oslo.

    Da burde jo mora mi ha vært mars, april, mai, juni, juli, august.

    Kanskje fem måneder på vei med Axel da.

    Hvis det her var i august da, som jeg kanskje ville tippe at det var vel.

    Noe sånt.

    Det kunne kanskje ha vært på våren og.

    Hvem vet.

    Men da kanskje faren min veit det, om Axel er ‘bytting’ da.

    Hvis det her skjedde i august, så burde vel faren min ha merka, om mora mi var gravid da.

    Hvis det her skjedde så tidlig, som i februar 1978, så var kanskje faren min faren til Axel og.

    Men det kan det ikke ha vært, for vi flytta til Jegersborgate, i mai 1978, mener jeg.

    For jeg gikk hele første klasse, skoleåret 1977/78, på Østre Halsen, for vi flytta ikke til Jegersborggate, før på slutten av det skoleåret.

    Så det var så få uker igjen, så jeg gikk ferdig første klasse, på Østre Halsen skole, og tok bussen dit da, fra Larvik, fra kanskje månedsskiftet april/mai, 1978.

    Noe sånt.

    Så mora mi må ha vært noen måneder gravid med Axel, den gangen faren min lå over, i 1978, vil jeg tippe.

    For jeg hadde nok huska det, hvis broren min var født allerede da.

    Det kunne vel ikke ha vært i 1979, etter at broren min ble født?

    Arne Thormod, han bodde jo en del i Oslo da og, i 1979, før jeg flytta til faren min.

    Vanskelig å si, men hadde mora mi latt faren min ligge over, hvis Axel hadde vært født da?

    Nei, det hadde jeg vel huska.

    Jeg tror ikke Axel var født da, da den her episoden skjedde.

    Så det er mye rart.

    Men det er mulig at faren min kan svare bedre på det her, om mora mi virkelig var gravid med Axel, om Axel kan ha vært noe slags ‘bytting’, eller noe.

    Noe rart var det vel kanskje.

    Hvorfor skulle Arne-Thormod være så lenge i Oslo.

    Det skjedde mye den korte tida jeg bodde i Jegersborggate.

    Arne Thormod bygde også hytter, oppe i Rauland.

    Det må ha vært vinteren 1978/79.

    For da bodde vi også i Jegersborggate, husker jeg.

    Og da kjørte mora mi opp dit, med leiebil tror jeg.

    Og katta vår, Pusi, var med.

    Så bodde vi på Rauland Høyfjellshotell, eller noe sånt, kanskje.

    Og vi skulka skolen, mener jeg å huske.

    Jeg hadde sånn kinokort, fra Munken Kino, i Larvik, så jeg gikk glipp av en film, husker jeg.

    Så det var et stykke ut i 2. klasse, det her.

    Og vi leide langrenn-ski, oppe i Rauland, og gikk skitur, husker jeg.

    Og katta var populær, blant de som jobba på hotellet der.

    Det var en veldig fin og rolig katt da.

    Dem hadde noe kaffefløte, som var gått ut på dato, og da fikk katta vår kaffefløte av stuepiken, eller noe.

    Så Rauland, der var det hyggelig folk, husker jeg.

    Det stedet hadde kanskje ikke så fint navn, men det var hyggelige folk der, husker jeg.

    Vi var også hos noen folk der, før vi fikk rom på hotell.

    Og da hadde en gubbe noe sånn labyrint-plastspill, som jeg skulle prøve å løse da.

    Han hadde spilt fotball, for Odd, tror jeg.

    Eller om det var Fredrikstad?

    Det var ihvertfall en kopp, eller noe, for et lag, som hadde vunnet mye, i gamle dager, men som jeg visste at ikke var så høyt oppe da, for jeg dreiv og tippa, og fulgte med på norsk og engelsk fotball.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, kollegaene til Arne-Thormod, som dreiv og bygde hytter.

    Jeg tror Arne Thormod var sjefen, eller noe.

    Men de yngre folka, de lo da, når mora vår dukka opp der, uten at Arne Thormod visste det, med leiebil da.

    Så mora vår, hu var ikke normal, kan man si.

    Og litt mannfolk-gæern, må man vel si da.

    Så om hu kan ha hatt noe problemer fra oppveksten, eller noe, hvem vet.

    Så sånn er det.

    Og katta vår, den gikk inn i spisesalen, og begynte å plage en mann, som satt der.

    Som ble litt brydd vel.

    Dem hadde vel ikke sett det, så ofte, at en katt bodde på hotell kanskje.

    Det er mulig.

    Så det var litt rart.

    Det var ikke sånn at vi hadde noe bur til katta akkurat, det var det nok ingen som hadde på den her tida.

    Men katta følte seg nok litt for hjemme, på det hotellet der, etter at katta fikk kaffefløte av stuepiken osv.

    Så sånn var nok det.

    Men det var en av de sjeldne gangene, som jeg kan huske, at ting var noenlunde harmoniske, når vi bodde hos mora vår, og det var på det hotellet oppe i Rauland der da, som mora vår plutselig dro oss med til, midt i skoleuka.

    Men, hun lot oss ikke bli igjen aleine i Larvik, som nok faren vår ville ha gjort.

    Så vi klagde ikke vi, vi syntes vel det her var minst like morsomt som å gå på skole.

    Selv om jeg ikke fikk brukt et av klippene, på det Munken-kino kortet, som jeg hadde kjøpt, på skolen, noen uker før.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Dette her må vel ha vært i oktober 1978, det da.

    Før Axel ble født.

    Siden det var snø på Rauland, mener jeg å huske.

    For vi bodde i Jegersborggate, (som vi flytta til i mai 1978), og Axel var ikke født, (han ble født i november 1978).

    Så dette må ha vært bare noen uker, før Axel ble født.

    Og jeg mener at mora vår gikk på ski, der oppe, på Rauland.

    Og jeg tror ikke hu var gravid da.

    Så jeg tror denne teorien, om at Axel er ‘bytting’, nok står ganske sterkt.

    Det vil jeg si.

    Så sånn er det.

    Så her er det noe rimelig rart Illuminati/kommunist-greier ja, vil jeg tippe.

    Så sånn er det.

    PS 3.

    For vi ikke lov å si, på skolen eller ellers, at mora vår skulle ha unge.

    Og, jeg sa det likevel.

    Til hu svømmelærerinna, var det vel, på skolen da.

    Så sånn var det.

    Som vi hadde i vikar i en norsk-time, eller noe, vel.

    Det bare glapp ut av meg.

    Men jeg fortalte det til mora mi da, og måtte si navnet på lærerinna.

    Og da ble hu helt hysterisk, omtrent, først da, eller ihvertfall anspent osv.

    Og da måtte jeg si til hu lærerinna, at det var feil, mora mi skulle ikke ha unge(!), måtte jeg si.

    Og hva skjedde to dager etter det omtrent?

    Joda, mora mi skulle ha unge likevel.

    Arne Thormod dukka opp fra Oslo, og kjørte mora mi, tror jeg han må ha gjort.

    Ikke til Larvik sykehus, som var 300 meter opp i gata.

    Neida, til Tønsberg Sykehus(!)

    Så var jeg og søstra mi, hos bestemor og bestefar i Nevlunghavn.

    Og jeg satt på, da bestefar Johannes, henta mora vår og Axel, på sykehuset i Tønsberg.

    Så sånn var det.

    Men da, måtte ikke jeg bruke opp alle myntene.

    For vi hadde nesten ingen penger.

    For vi var alene hjemme, den dagen Axel ble født.

    For Arne Thormod, kom tilbake fra Oslo, uten forvarsel.

    Og jeg lå i senga til mora mi, for mora mi ville at jeg skulle ligge der noen ganger, husker jeg.

    Arne Thormod var jo i Oslo.

    Så lå jeg i senga der, i første etasje, i Jegersborggate.

    Og da dukka Arne Thormod opp, grytidlig en morgen, i november 1978.

    Så spurte han om jeg skjønte hva som skjedde.

    Ja, han hadde kjørt mora mi på sykehuset.

    Så var jeg og søstra mi, aleine hjemme, som vi var forberedt på, etter skolen den dagen.

    Så gikk vi i kiosken, og kjøpte godteri, for nesten alle myntene.

    For mora mi hadde gitt meg noen mynter.

    Men, jeg måtte ikke bruke alle pengene.

    For, hun skulle ha Nybrott, når dem kom tilbake.

    For da, så hadde noen skrevet en fødselsannonse, i Nybrott, for Axel.

    Men, jeg skjønner ikke hvem det kan ha vært.

    Jeg gikk å kjøpte den avisa, for mora mi var hysterisk, og måtte ha den avisa.

    Og da, så hadde noen satt inn fødselsannonse for Axel da.

    At mora mi og Arne Thormod fikk en sønn da, og alt stod bra til med mor og barn osv.

    Så sånn var det.

    Så den avisa gikk jeg og kjøpte, dagen etter vel, da vi var tilbake i Jegersborggate.

    Johannes kjørte vel meg og Pia og Axel og mora vår da, tilbake til Jegersborggate.

    To dager etter, var det nok.

    For jeg fikk kjeft dagen etter.

    Da hadde Ingeborg, misforstått, når skolen min slutta.

    (Pia hadde ikke begynt på skolen enda).

    Så jeg fikk kjeft.

    Dem stod og venta, i Mazdaen da, ved televerket, i Larvik, hvor jeg hadde bedt dem om å vente.

    Men da sa dem, at dem hadde venta i to timer.

    Men det var jo bare tull.

    Bestemor Ingeborg, sa at jeg hadde sagt feil klokkeslett.

    Men jeg pleide ikke å rote med sånt.

    Og jeg huska da, at jeg hadde sagt riktig.

    Så Ingeborg rota.

    Men jeg orka ikke å krangle, for jeg tenkte dem var stressa, for det her, med at Axel ble født osv.

    Så kjørte vi kanskje på sykehuset og henta mora vår og Axel da, seinere samme dag.

    I Tønsberg.

    Noe sånt.

    Og da måtte jeg kjøpe Nybrott da, på kvelden, i Larvik.

    I kiosken ved buss-stasjonen, eller noe.

    For jeg viste at det lå noen mynter, i en skuff, i stua da.

    Så vi hadde penger til Nybrott.

    For mora vår, hu var hysterisk, siden vi hadde kjøpt godteri for de penga.

    Men jeg visste hvor det var noen fler mynter, i stua, som jeg ikke hadde rappa, men visste hvor var.

    Så gikk jeg å kjøpte Nybrott da.

    Så sånn var det.

    Men hvem satt inn annonse i Nybrott?

    Arne Thormod han så jeg bare om morgenen, 10. november, som vel Axel ble født.

    Og så kom besteforeldrene våres vel og henta oss, om kvelden.

    Så jeg lurer på det her.

    Det var så mye rart rundt fødselen til Axel, vil jeg si, så han kan nok meget vel ha vært noe slags ‘bytting’, vil jeg si.

    Så sånn er det.

  • Gåten Lena mot ErikR: Er det Linda Moen som er Lena mot ErikR? (In Norwegian)

    Nå har jeg prøvd å tenke på, hvem Lena mot Erik R., kan være.

    Og hvis jeg tenker tilbake i livet mitt, så må vel den av damer/jenter, som jeg har vært mest uvenn med kanskje, det må vel være Linda Moen, vil jeg si.

    Og det var også litt rart, for hun var også tre- eller fire-menningen min, husker jeg faren min sa, en gang som Linda Moen, var borte på snekkerverkstedet til familien min, på Sand, for å hente sagflis, til kaninen sin, i silo’n.

    Så sånn var det.

    Men jeg gikk ikke akkurat ut av huset til farmora mi, selv om Linda Moen var der.

    Nei, hvis det var noen jeg ikke ville gå ut for å si hei til, så var nok det Linda Moen, vil jeg si.

    For hun var så ufordragelig, på skolen, vil jeg si.

    Linda Moen gikk nemlig i klassen min da, på barne- og ungdomsskolen på Berger og i Svelvik, og også et år eller to, på videregående, i Sande.

    Og hun var så tøff, og hadde en forferdelig latter da.

    Jeg tror ikke Linda Moen visste at hun var tre- eller fire-menningen min, ihvertfall prata vi aldri om det.

    Vi prata vel egentlig aldri.

    Så sånn var det.

    Men Linda Moen, hun var så ufordragelig, syntes jeg, så hun var vel nesten mer som en gutt, eller mann, vil jeg si.

    Hun hadde til og med dame, (Lene Andersen).

    Og de var de eneste jentene som gikk på fotball, så de spilte på laget til oss gutta i klassen da, og årskullet over eller under oss, i et par år vel.

    For faren til Linda Moen, Leiv Moen da.

    Han var vel sikkert tremenningen til faren min da, eller noe.

    Og det var han som kjørte Linda Moen bort til snekkerverkstedet vårt da, for å hente sagflis da.

    Og Leiv Moen, var også trener på fotballlaget på Berger, som vi i klassen gikk på, før faren til Ole Christian Skjellsbekk tok over etterhvert.

    Jeg hadde jo vokst opp i Larvik, så jeg dukka opp på Berger, et stykke inn i tredje klasse.

    Og da var jo kanskje ikke det så lett for meg, for det var ikke så mange som flytta fra eller til stedet, kanskje en elev i året.

    Så det var nok enklere for de som hadde bodd på Berger, siden skolen startet.

    Så sånn var det.

    Men i 2. klasse, så gikk jeg jo på Torstrand skole, i Larvik.

    For jeg bodde hos mora mi.

    Og da spurte jeg noen i klassen, og da blei jeg med å spilte en kamp, for Fram, 3. laget, mot Nanset 1. laget, som var litt eldre enn oss.

    Noe sånt.

    Så jeg fikk et skudd, ihvertfall, selv om det ikke var i nærheten av målet en gang.

    Men de Nanset-folka var mye eldre enn vårs, så vi sleit litt.

    Så sånn var det.

    Så jeg hadde spilt på Fram og da, og mora mi, hu maste om at jeg måtte begynne å spille fotball, en gang hu var på besøk på Sand.

    Enda jeg forsatt var litt sjokka, etter å bodd sammen med hu i Larvik.

    For mora mi hakka alltid på meg, og prøvde å psyke meg ned å sånn, så hun var litt slem, kan man nok si.

    Så det var sånn, at jeg hadde egentlig mest lyst til å slappe av, da jeg flytta til Berger.

    Og så gikk det kanskje et halvt år da, så kom mora mi på besøk, og sa at jeg måtte begynne å spille fotball osv.

    Og da hørte faren min på det.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, en gang så tok Linda Moen og Lene Andersen og Trine Lise Ødegård vel, og dytta meg ned bakken ned til fotballbanen, om vinteren.

    Der ungene på Berger skole, pleide å skli ned da.

    Men de var litt slemme egentlig, Linda Moen og de.

    De samarbeida, om å dytte meg ned.

    Men jeg var ikke noe nerd akkurat, fra Larvik.

    Jeg var vant til å være ute om vinteren, fra barnehage og alt mulig.

    Og jeg spilte mye fotball i Larvik, på fritida osv., med kamerater da.

    Så jeg var ikke akkurat noe nerd.

    Så jeg gikk opp igjen da, for å prøve å finne ut hva de mente med den her dyttinga.

    Men da turte ikke de tre jentene, å begynne å tulle noe mer.

    Men hvis det ikke var for at dem ikke sa noe da, så kunne jeg trodd at dem prøvde å banke meg, eller noe.

    Men jeg var vant til å leikeslåss og sånt, fra da jeg bodde i Larvik, så jeg hadde nesten ikke varma opp engang, selv om det var litt slitsomt, å slåss omtrent mot tre jenter i klassen, samtidig.

    Jeg var egentlig litt for voksen, til å skli i den bakken, så jeg skjønte ikke helt poenget med det.

    Så jeg var vel ikke så engasjert da.

    Så kom Linda Moen og dem da, i et slags bakholdsangrep, og dytta meg ned bakken, etter en del slåssing da.

    Men dem turte ikke å si et ord, når jeg gikk opp igjen, så jeg vet ikke helt hvorfor dem gjorde det her.

    En annen gang, i 6. klasse kanskje.

    Da skulle vi gå natursti, eller noe, på skolen da, på Berger.

    Og da gikk jeg og Tom-Ivar og Ulf kanskje, eller Carl.

    Vi gikk ikke så langt unna de her tre jentene da, fra Berger, som alltid hang sammen omtrent, Linda, Lene og Trine-Lise.

    Så begynte de jentene og plutselig skulle tulle med meg da.

    Ved en gård, oppe på Berger.

    Vi gikk med noe kart osv.

    Og da så begynte de jentene å gjøre seg til, for tre gutter, som jeg gikk sammen med da.

    Og flørta og skulle nesten kline da, med de tre andre i klassen min.

    Så dette var nok noe psykisk krigføring, mot meg.

    For da var jeg den eneste som ikke hadde en jente som flørta da.

    Så det var nok noe Linda Moen-plott, vil jeg si.

    Så det var ikke så artig egentlig, og jeg ble litt mobba av Tom-Ivar osv. etter det her.

    For jeg var vant til å være på høyden i det meste, så jeg likte ikke sånn her boikott-tullling, eller hva man skal kalle det.

    Det var ikke så artig, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men jeg burde kanskje egentlig ikke tatt det så tungt.

    For jeg hadde nesten tre jenter selv, på Nedre, ihvertfall nesten og innimellom.

    Og det var Christell og Nina Monsen og Gry Stenberg i klassen da.

    Så jeg var egentlig litt bortskjemt med oppmerksomhet fra jenter.

    For de her tre jentene de dukka opp i leiligheten, som jeg bodde aleine i, ganske ofte, ihvertfall innimellom, spesielt da jeg gikk på barneskolen men også de første årene på ungdomsskolen vel, mener jeg å huske, selv om dem kanskje ikke var der så ofte da.

    Noe sånt.

    Og siste året jeg gikk på ungdomsskolen, altså i niende da.

    Da gikk Christell i syvende da, må det ha vært.

    Og da dukka hun opp i leiligheten til faren min, som jeg bodde aleine i, og spurte om det var sant, at Linda Moen, hadde barbert fitte-håra sine, sa vel Christell, som et hjerte.

    Dette var det året Linda Moen fylte 15 eller 16 da, og Christell fylte 13 eller 14.

    Så de var tidlig på’n de jentene, som de vel sier.

    Noe sånt.

    Men da måtte jeg innrømme, at det ante jeg ikke, om det var sant at Linda Moen hadde barbert fittehåra sine som form av et hjerte.

    Det var egentlig den siste jenta jeg lurte på sånne private ting om, og jeg ble egentlig litt sånn halvkvalm, bare av å tenke på fittehåra til Linda Moen.

    Så sånn var det.

    Så Christell så vel det på meg da, at jenter som Linda Moen, (vulgære og ufordragelige osv.), det var de siste jentene jeg brydde meg om hva gjorde med fittehåra sine.

    Jeg hadde forresten aldri hørt om det, på den her tida, rundt 1985 eller 86 vel, at noen dreiv å barberte seg sånn.

    Nei, barbering, det var i trynet for menn, og under arma for damene, på 80-tallet, vil jeg si.

    Ihvertfall det jeg fikk med meg.

    Untatt det her med Linda Moen da.

    Så sånn var det.

    Så det jeg lurer på nå da, er om Linda Moen, har blitt så irritert på meg, siden jeg har laget en egen label for kaninen hennes osv.

    (Altså den som hun henta sagflis til, og ikke den ‘kaninen’ som hun kanskje, eller kanskje ikke, barberte til form til, som et hjerte, ifølge Christell).

    Også har Linda Moen begynt å skrive Lena mot ErikR-blogg?

    Det driver jeg å lurer på nå.

    Så det kan man lure på.

    Så sånn er det.

    Men jeg lurer litt på også, hvordan kan Linda Moen ha blitt så ufordragelig, med den fæle latteren osv., allerede i 3. og 4. klasse?

    Ble hun misbrukt, f.eks., av faren sin, Leiv Moen?

    Linda Moen, hun må nok ha hatt noen følelser hun også, kanskje(?), jeg mener for kaninen sin ihvertfall, som hun ganske flittig var og henta sagflis til, ettersom jeg skjønte.

    De brukte litt tid på den her sagflishentinga.

    Og Leiv og Linda var vel nede på verkstedet da, sammen med faren og onkelen min osv.

    Så om Linda Moen ble misbrukt, lurer jeg på nå, siden hun hadde såpass sterk og ufordragelig personlighet.

    Ihvertfall etter det inntrykket jeg fikk.

    Eller hvorfor hun oppførte seg så jævlig mot meg.

    Noe var det nok.

    Men man kan ikke skjønne alt.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog