johncons

Stikkord: Flashback

  • Hvordan Haldis oppførte seg når hun solgte vannsenger. (In Norwegian)

    Jeg sovna noen timer her.

    Men før det, så fikk jeg flashback til skoleåret 1988/89, da jeg gikk på skole i Drammen, og jobba noen vakter i uka på CC Storkjøp.

    Det var det året jeg var russ.

    Og jeg var blåruss, og på handel og kontor, så hadde vi jo lært at kunden alltid hadde rett.

    Men en gang var jeg i vannsengbutikken til faren min og Haldis da.

    (For faren min slutta å jobbe på snekkerverkstedet på Sand, Strømm Trevare, og begynte heller butikk sammen med Haldis da).

    Og da var jeg tilfeldigvis i vannsengbutikken da, som lå på Strømsø, som var den andre sida av Drammenselva fra Bragernes, der jeg gikk på skole og jobba.

    Men men.

    Så var det en kar da, som sa at han hadde sett vannsengene billigere et annet sted.

    Etter å ha samtalet med Haldis da.

    Og da sa Haldis, at ‘ja men da synes jeg at du skulle gå dit’.

    Og det hadde vi ikke lært å si på handel og kontor.

    Så jeg ble litt sjokka, men egentlig ikke så veldig.

    Jeg bare registrerte det.

    For Haldis var flink til å ikke la seg overkjøre av kunder. Jeg så at sånne samtaler, det hadde hun hatt før.

    Og det her tror jeg var det nærmeste jeg noen gang kom Haldis.

    For da fortalte Haldis, at noen ganger så sa hun bare sånn.

    Det kan man nok gjøre hvis man eier sin egen butikk.

    Men hvis man jobber på Rimi, eller noe, så kan man nok ikke si sånn.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 90-tallet. (In Norwegian)

    Da jeg våkna idag, så lurte jeg på om det som foregår nå, at jeg blir tulla med av politiet og alle slags mulige myndigheter.

    Om det kan ha noe med, det som skjedde på midten av 90-tallet, da jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse, på Ellingsrudåsen.

    Så var det noen som rappa barbermaskinen min.

    (Jeg mistenker nå at det kan ha evt. også vært naboen f.eks).

    Så dro jeg til politistasjonen på Stovner, (siden Ellingsrudåsen hører under den politistasjonen), og anmeldte det her da.

    Jeg jobba som leder på Rimi, på den her tida, på Rimi Nylænde.

    Og det var en dårlig betalt jobb.

    Men jeg var ambisiøs da, og ville bli assisterende butikksjef og butikksjef, så jeg jobba veldig hardt og effektivt, og jobba også mye ekstra.

    Dvs. at jeg dukka opp på jobben, en time eller to, før jeg egentlig begynte, når jeg jobba seinvakt.

    Og at jeg gjerne jobba en time eller to ekstra, på ettermiddagene, når jeg jobba tidligvakt.

    Alt for å få butikken til å gå bra, sånn at jeg hadde sjanse til å få en karriere innen Rimi da, som jeg satsa på.

    For jeg hadde egentlig bare den jobben, og ikke så mye familie og venner, som jeg kunne stole så mye på.

    Så jeg tenkte det var smart å legge ned litt innsats, i å få et bra rykte innen Rimi og lære meg butikkyrke, fra grunnen, osv.

    Så sånn var det.

    Og jeg lærte ganske bra de forskjellige bestillingene, og å legge opp disken sånn at den så velfylt og fin ut og jeg var fruktkurs og sånne ting da.

    Det var jo litt artig å være leder i butikk, og ha ansvar, dvs. at man åpnet og stengte butikken, og hjalp de andre medarbeiderne hvis de hadde problemer osv.

    Så sånn var det.

    Og søstra mi, Pia Ribsskog, og kameraten min, Glenn Hesler, de hadde flytta fra Ungbo.

    Mens jeg stod på venteliste, på Rimis leiligheter i Waldemar Thranes gate.

    Så bodde det noen ungdommer, på Ungbo.

    Da jeg flytta inn på Ungbo, i 1991, så var jeg jo yngst av de som bodde der.

    Jeg hadde bodd et år hos familien til halvbroren min, Axel Thomassen, men stemoren hans, Mette Holter, hun sa at jeg måtte finne meg et annet sted å bo.

    Så hang det plakater om Ungbo, på T-banen, så det var derfor jeg havna i Ungbo, for jeg måtte flytte fra Axel og dem.

    Det var bare meninga at jeg skulle bo der et år og.

    Så sånn var det.

    Men da jeg fortsatt bodde på Ungbo, i 1995, fire år seinere, så var jeg eldst der da, for da hadde alle de andre flytta i mellomtida.

    Men Rimi-jobben var ganske dårlig betalt, så jeg hadde ikke råd til å leie en leilighet nede i byen, til 5000-6000 f.eks., det hadde jeg ikke råd til, jeg hadde en årslønn på 130-140.000 før skatt, rundt 1994.

    Men Rimi-leilighetene i Waldemar Thranes gt., de kosta bare rundt 2500 kroner i måneden, så der hadde jeg råd til å bo da, selv om de leilighetene var i minste laget.

    Men men.

    Men det var nedgangstider, da jeg var ferdig i militæret.

    Så jeg fant meg ikke noe annen jobb, selv om jeg hadde bra karakterer fra videregående og høyskoleutdannelse, som jeg bare manglet noen få vekttall på.

    Jeg burde kanskje ha fullført høyskoleutdannelsen, men søstra mi, hun flytta inn på rommet mitt, på Ungbo, for hun hadde ikke noe sted å bo.

    Så jeg måtte nesten satse på å få meg en jobb, syntes jeg, istedet for å studere, for det var nesten som at jeg forsørga søstra mi, syntes jeg.

    At jeg var nesten som en foreldre for henne da, de første månedene etter at jeg var ferdig med militæret.

    På den måten at hun bodde på rommet mitt, og fikk mat osv., selv om hun fikk arbeidsledighetspenger etterhvert.

    Så sånn var det.

    Og jeg var litt skeptisk til å ha for mye gjeld og.

    For det hadde folk sagt, da jeg studerte på NHI, at man var ikke sikret jobb, med to år fra NHI, så derfor var jeg litt skeptisk til å ta opp mer studielån etter militæret, siden det var nedgangstider osv.

    (Noe som kanskje ikke var så smart, sett på i etterpåklokkskapens navn).

    Men men.

    Så om politiet har begynt å kødde med meg, lurer jeg på.

    Om det kan ha vært i forbindelse med den barbermaskinen min, som ble stjælt.

    For da var det mye rart, med naboen osv., som foregikk.

    De vaska ikke gulvet, og skyldte på Ungbo.

    Og ei jente som bodde på Ungbo, fra Lindeberg, eller noe, Maylinn, eller noe, hun ble med naboen, til leiligheten deres.

    Jeg likte ikke de folka, så jeg gadd ikke å bli med.

    Seinere sa hun jenta at en gutt som bodde på Ungbo hadde stjålet en lommebok, eller no.

    Og ei bukse jeg hadde til tørk, den forsvant også.

    Så jeg mistenkte at det var han gutten som hadde stjålet barbermaskina mi, siden de jentene sa at han hadde stjålet ei lommebok, eller noe.

    Og da flytta han gutten ut igjen.

    Og han hadde lånt den gamle PC-en min.

    Så fikk jeg tilbake den da.

    For jeg hadde to PC-er, som ikke var så nye noen av de, men som jeg hadde kjøpt brukt for 1000 kroner osv. da.

    Så sånn var det.

    Så jeg levde egentlig et ganske kjedelig og rutinepreget liv, på den tida der.

    For jeg prøvde å jobbe meg opp og få kontroll da.

    For jeg hadde egentlig bare den jobben, og ikke noe særlig venner og familie, som jeg var på bølgelengde med og kunne stole på.

    Så sånn var det.

    Og det søket jeg snappet opp, med tracking-cookie programmet mitt.

    Om ‘Erik Ribsskog – Fatwa’.

    Jeg lurer på om det kan ha vært fra Stovner Politistasjon?

    Jeg skal se om jeg finner det søket:

    https://johncons-blogg.net/2009/02/statcounter-noen-pa-stovner-sker-pa.html

    Og også på arbeidsformidlinga, på Stovner, etter at jeg var ferdig med militæret.

    Da ble jeg tulla med, av saksbehandler på arbeidsformidlinga.

    Som begynte å kalle meg ‘fersking på arbeidsmarkedet’ osv., altså han mobba meg.

    Enda jeg hadde jobbet i flere år i dagligvarebransjen allerede da.

    Og han registrerte meg som søker på ADB-jobber, og ikke EDB-jobber, siden jeg hadde gått på NHI.

    Og ADB-jobber, det var det nesten ingen av, det var nok ingen som kom til å finne meg når de så etter folk med datakunnskap, på arbeidsformidlingens systemer da.

    Så det stedet der, Stovner, det virker litt råttent for meg.

    Ihvertfall når det gjelder politi og arbeidsformidling.

    Jeg kjente jo ei dame på Stovner, på begynnelsen av 90-tallet, som het Ragnhild, som jeg traff på Radio 1 Club, het det vel da.

    Men hun var kanskje ikke helt med hun heller, det er mulig.

    Kanskje hun har spredd noe løgner hos meg hos de lokale offentlige kontorene osv.

    Hvem vet.

    Noe er det vel ihvertfall med det stedet.

    Det kan det virke som.

    Men jeg får vel være forsiktig med å klage på folka der.

    For dem kjenner jeg vel egentlig ikke.

    Men politiet og arbeidsformidlingen der, på Stovner, dem lurer jeg litt på.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Christell Humblen og Jan Snoghøj. (In Norwegian)

    Christell har jo en 8-9 år eldre halvbror vel, Jan Snoghøj, som alltid pleide å henge rundt meg og Christell, etter at faren min flyttet ned til Haldis.

    Det første ett eller to årene, etter at faren min flyttet ned dit, i 1980, så pleide jeg å henge rundt der da.

    Jeg ville egentlig ikke gå ned dit, for jeg var litt misfornøyd med at faren min slutta å være hjemme, men ble hos Haldis, som jeg ikke kjente, enda jeg bare var ni år da.

    Så faren min ringte ikke engang, første kvelden han flytta ned dit.

    (Vi hadde ikke telefon da. Men han sa ikke fra da).

    Så jeg gikk jo nesten inn i traume, for jeg var bare ni år, og var ikke vant til å være aleine i en leilighet om natta.

    Eller, jeg hadde vært aleine der en helg før, i Hellinga 7B, på Bergeråsen.

    Men da sa faren min fra, så da var jeg forberedt.

    Mens, når han ble hos Haldis, den første dagen og natta da.

    Da hadde ingen sagt fra til meg om dette, så da ble jeg litt traumatisert, av dette, å måtte være alene hjemme om kvelden og natta, som niåring.

    Jeg hadde bare bodd på Berger noen måneder, for jeg pleide å bo hos moren min i Larvik, 8-10 mil unna.

    Så sånn var det.

    Så jeg var litt såra og traumatisert av den her behandlingen da.

    Siden det var uforberedt for meg, som niåring.

    Men, faren min forsøkte å lokke meg ned til Haldis da.

    Og da lokket han meg med at det var to jenter der, på min alder.

    Det var Nina Monsen, som var et år yngre enn meg, og som man vel må si bodde hos Haldis og dem.

    Også var det Christell Humblen, som var to år yngre enn meg.

    Jeg var ni år, så Nina var vel åtte år da og Christell syv år.

    Jan var vel 16 år tror jeg.

    Og han hang alltid rundt meg og Christell da.

    Så han skulle vel passe på Christell da.

    Selv om han var ni år eldre.

    Jeg husker Nina og Christell gikk opp til meg en gang, i Hellinga.

    Og da spilte jeg blokkfløyte for dem.

    Og da kyssa jeg med begge de.

    Og jeg og Christell leika og tulla litt, hos Haldis og dem og.

    Men ikke noe alvorlig.

    Bare lek.

    Vi bare kyssa, og ikke tungekyssa engang.

    Det var bare for moro skyld, må man si.

    Og da luska han Jan på oss, husker jeg.

    Og spurte meg hva vi dreiv med, ganske aggresiv.

    Han satt på rommet til Haldis, hvor jeg og Christell leika under senga.

    Men ikke noe alvorlig som sagt.

    Sommeren etter, var det vel, så hadde Jan trent opp Christell, til å ta armhevinger, fra, hva heter det, sånne rør, takrenner.

    Jan, som 17-åring vel, hadde trent opp Christell som åtte-åring, til å ta armhevinger fra takrenna på huset til Haldis.

    Og det var jo ganske spesielt.

    Jeg tror ikke vi gutta hadde klart det.

    Så da så vi på Christell da, når hun tok armhevinger.

    Og da så jeg at det gnistra i øya til Jan da, siden jeg så på Christell, da hu gjorde det.

    Så jeg lurer på to ting, eller tre ting.

    Om Christell har vært, og er, under kontroll av Jan.

    Og om Jan holdt Christell litt for nær.

    Hva var det mer jeg lurte på da.

    Ja, det var noe sånt.

    Kanskje det er noe Illuminati-greier dette.

    Jan ville at Christell skulle være noe gutte-jente(?)

    Men Christell er egentlig ikke som en gutt, vil jeg si, fra sånn jeg kjenner henne, så er ikke hun egentlig noe gutte-jente.

    Men Jan ville vel ha henne til å være gutte-jente da.

    Hva vet jeg.

    Nå kjenner ikke jeg Christell så bra da, så det er mulig at hun egentlig er mer gutte-jente, enn det jeg vet.

    Det er mulig.

    Så sånn er det.

    Men litt spesielt forhold her, mellom Jan og Christell, vil jeg nok mene.

    Bare for å ta med om det på bloggen og.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Det at jeg skriver seriøse e-poster til UD osv. (In Norwegian)

    Det virker kanskje rart, at jeg som har jobba mange år på Rimi i Oslo osv., driver å skriver seriøse e-poster, til UD osv., sånn som i den forrige bloggposten.

    Men da jeg gikk på skolen, så gikk jeg vel for å være ganske smart og fornuftig.

    Og på ungdomsskolen, så gikk jeg med et sånt klistremerke på ranselen:

    ‘Nei til overformynderne’, eller noe sånt, ‘Stopp overformynderne nå’.

    Noe sånt.

    Fra en organisasjon som het Libertas, eller noe, som jeg så annonserte i Aftenposten, eller noe.

    Så sendte jeg inn en kupong da, så fikk jeg klistremerker i posten da.

    Så jeg var engasjert i politikk, da jeg var ungdom, på ikke-sosialistisk side.

    Jeg lå vel et sted mellom Høyre og Fremskrittspartiet, tror jeg.

    Faren min stemte Fremskrittspartiet.

    Men jeg syntes det kanskje var litt for langt til Høyre, så jeg holdt meg mest til Høyre da.

    Som jeg oftest har stemt på ved valg.

    Men på Berger, så gikk jeg vel for å være ganske smart og fornuftig da, blant folk som kjente meg fra klassen osv.

    Så da Fremskrittspartiet startet eget lag i Svelvik, så dukket Ulf Havmo fra klassen min, på barneskolen og ungdomsskolen opp på døra mi, i Leirfaret, på Bergeråsen, og spurte om jeg skulle være med.

    Enda jeg ikke visste at dem skulle starte Fremskrittsparti-lag, engang.

    Jeg var egentlig uvenner med Ulf, på den her tida, for Ulf hadde 300 kroner av meg, som han ikke hadde betalt tilbake, et par år før.

    Og da hadde han også drivi og begynt å slåss med meg, i gangen der.

    I den gangen som han seinere banka på utgangsdøra til, og spurte om jeg skulle være med dem i Fremskrittspartiet i Svelvik.

    Da begynte han å slåss mot meg der, da vi var sånn 15-16 kanskje.

    Og skikkelig moste beina inn i magan min osv., mens han hadde ryggen mot veggen i gangen da.

    Men, jeg var litt sånn at jeg var ikke tjukk.

    Men jeg var så glad i potetgull og cola, og hadde ikke så mange venner.

    Så jeg satt ofte å leste VG og Dagbladet, etter skolen, og spiste snacks og drakk cola.

    Så jeg hadde litt mage da.

    Så det mageflesket tror jeg beskytta de indre organene mine litt, når han Ulf begynte å skikkelig mose beina hardt oppi magan min, mens han hadde ryggen støtta mot veggen da.

    Og jeg lå mot den andre veggen i gangen.

    For den gangen var ikke så brei.

    Så det var ganske flaks egentlig da, tror jeg, at jeg var litt tjukk da.

    Så jeg ble ikke med i Fremskrittspartiet i Svelvik, rundt 1986/87, var det vel.

    Av to grunner.

    Det var Ulf som spurte og han hadde lånt 300 kroner av meg, uten og betale tilbake og samtidig nesten drept meg, i gangen i leiligheten jeg bodde på Bergeråsen der.

    Uten at han noen gang forklarte hva det gikk ut på.

    Og den andre grunnen var at jeg nok allerede da så på Fremskrittspartiet som litt rølpete og ikke helt stuereint da.

    Så jeg var nok mer Høyre enn Fremskrittspartiet.

    For jeg er vel ikke noe sånn ekstremist, eller noe, så jeg tror Høyre passer bedre for meg, enn Fremskrittspartiet, siden jeg ikke har pleid å ha så ekstreme meningen akkurat.

    Men det varierer jo fra sak til sak det da.

    Så det er vel ikke så lett å finne et parti, som man er enig med i alt.

    Men jeg tror for øyeblikket, så ville jeg nok stemt Høyre igjen.

    Selv om de kanskje ikke er det mest spennende partiet, for øyeblikket.

    Men, jeg tror det er de jeg er mest enig i politikken til.

    Og jeg vet at hun Siv Jensen, i Fremskrittspartiet, er på Bilderberger-møter osv.

    Og det liker jeg ikke helt, når jeg tenker på hva jeg har lært, eller lest, om det ‘New World Order’-aktige greiene som foregår i verden for tiden.

    Erna Solberg, hun tror jeg ikke er med der.

    Og hun har jeg lest et par fornuftige ting om, som hun sa på Høyres landsmøte, ifjor, var det vel.

    Om at myndighetene burde ha respekt for folks universale rettigheter osv.

    Og da ble jeg litt imponert, for det tror er noe som er av det mest alvorlige i det norske samfunnet for tiden.

    Som jeg har opplevd selv også, at myndighetene bare blåser i folks rettigheter.

    Men men.

    Men jeg er ikke noe sånn superfan av Høyre eller Erna Solberg.

    Det er ikke sånn at jeg har meldt meg på Facebook-sida, til Erna Solberg eller Høyre, eller noe.

    Men for øyeblikket, så synes jeg at de er det partiet som har den mest fornuftige politikken da.

    Hvis jeg skal flagge om det.

    Men ikke dermed sagt at jeg er enig med de i absolutt alt de sier.

    Min mening varierer nok fra sak til sak, avhengig av hvilket tema det er, så varierer det nok, hvilket parti jeg er mest enig i.

    Så sånn er det.

    Så spørsmålet er om det parlamentariske systemet er så veldig bra.

    Da må det ihvertfall være åpenhet i samfunnet, og partiene må si klart fra om hva man stemmer på.

    Men vi får se hva som skjer, om det er mulig å bli noe klokere på det her fremover.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Jula 1990. (In Norwegian)

    Jeg tror det her kan ha vært jula 1990.

    Da bodde jeg i Oslo, og jobba på OBS Triaden.

    Et friår mellom årene jeg studerte.

    Så skulle vi feire jul, hos Ågot på Sand, sa søstra mi.

    Og der var også tante Tone, fra Bergeråsen, av en eller annen grunn.

    Jeg tror det må ha vært julemiddagen.

    Ihvertfall spiste vi ribbe.

    Og søstra mi sa alltid at, ‘jeg synes svoren er så god jeg’, (på ribba).

    Og jeg jobba i butikk, så jeg spurte bestemor, ‘er det familieribbe, eller?’.

    Men da kvakk farmora mi helt til, som om hu fikk sjokk.

    Så tante Tone måtte roe hu ned, og forklare at Erik jobba i butikk nå.

    Jeg tenkte jeg måtte si noe jeg og, om maten.

    Jeg skjønte ikke det her ribbe-greiene så mye.

    Jeg skjønte ikke egentlig hva som var så gjevt med ribbe.

    Det var noe rar mat, syntes jeg egentlig.

    Men Pia, søstra mi, sa alltid at Ågot var så flink til å få svoren så sprø.

    Så hva det skulle bety.

    Svoren er jo huden til grisen.

    Jeg har jo tenkt før, at det var sånn konsentrasjonsleir, eller noe lignende, i kjellern til det huset.

    Og den fyren i kjellern der, den hadde både oljefyring og trefyring.

    Og når dem skulle ringe feieren, på 80-tallet, så ble faren min og farmora mi litt nervøse for dette med at feieren skulle dukke opp da.

    Så om det var noe mer med det at Ågot var så flink til å svoren til å bli sprø på ribba.

    Søstra mi likte ihvertfall svoren på ribba til Ågot veldig godt.

    ‘Jeg synes svoren til Bestemor Ågot er så sprø og god jeg’, sa hu ofte, på julemiddagene hos Ågot.

    Eller om det var, ‘jeg synes Ågot er så flink til å få svoren sprø og god’.

    Noe sånt.

    Pia var så glad i svoren på ribba til Ågot.

    2-3 ganger ihvertfall, var vel hu og jeg på julemiddag der sammen, og det husker jeg i hue enda, at søstra mi sa det her på en spesiell måte, med trykk på da, at hu syntes svoren på ribba til Ågot var så god, for Ågot fikk svoren så sprø da.

    Så jeg har skrevet at søstra mi er en nesten som en muslim, som ikke spiser svinekjøtt hjemme.

    Men når hu var hos Ågot, så spiste hu svinekjøtt.

    Og hu forklarte meg, i bryllupet til Jan og Hege Snoghøj, fra Berger og Drammen.

    Bryllupet var i Geilo, i år 2000 vel.

    Da sa Pia at hu likte wienerpølser, når hu var borte fra hjemmet, så da kjøpte hu wienerpølser, på bensinstasjonen, like før Geilo, var det vel.

    Så søstra mi er nok ikke helt muslim heller.

    Så hva hu egentlig er, det veit jeg ikke, men noe er det vel.

    Black Adder, var en av favoritt-komediene mine, på 80-tallet.

    Og en av de sjeldne gangene, som søstra mi var hos Ågot, før hu flytta til, i 1989.

    Det var midt på 80-tallet en gang.

    Da var det Black Adder som hadde et par hekser i familien, som hjalp han vel.

    Da måtte jeg følge med og sånn, var det vel.

    Da var dem litt sånn slitsomme.

    Så da dreiv jeg og leika nesten, med noen gamle mynter og sånn, som jeg lagde krigskip av og sånn.

    Jeg la myntene oppå noe tape, og leika at det var Falklandskrigen, eller noe, for jeg syntes at det var litt kjedelig å bare sitte å se på TV med søstra mi og Ågot da.

    Dem var litt spesielle den kvelden, så det var liksom sånn, at jeg måtte sette meg litt bort fra dem.

    Så dem var nok noe hekser dem og, Ågot og søstra mi, vil jeg tro, og at det var det dem skulle si da, på en underfundig måte, ved at dem inviterte meg på pizza, den kvelden som det var Black Adder-episode, da Black Adder hadde to hekser i familien da.

    Det var nok muligens noe sånt ja.

    Så se opp for søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog, hvis du ikke liker hekser.

    Så sånn er nok det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Da jeg bodde på Bergeråsen aleine. (In Norwegian)

    Jeg var jo litt sånn nedfor fordi jeg ikke hadde noe ordentlig far og mor da, når jeg bodde på Bergeråsen aleine, fra jeg var ni år.

    Men jeg hadde ihvertfall to besteforeldre, på Sand, ca. en kilometer unna.

    Dit gikk jeg hver dag etter skolen da, mens jeg gikk på barneskolen og ungdomsskolen.

    Nå døde jo han bestefaren min da, Øivind Olsen, mens jeg gikk på ungdomsskolen da, var det vel.

    Men da hendte det at det dukka opp et eldre vennepar, av farmora mi, som også bodde på Sand.

    Dette var da Labbetuss med Geir Børresen var så populært på TV.

    Og de her eldre paret, de hadde ei bikkje, som så ut som Labbetuss da.

    Som jeg leika litt med, noen ganger.

    Men de prata mest med farmora mi, de eldre folka da, men jeg sa hei og sånn da.

    Og noen ganger så overhørte jeg hva de prata om og sånn da.

    Og han karen sa sånn, at ‘det var bedre med en dram i timen, enn en time i Drammen’, osv.

    Og en annen gang, så prata hu kona om, at hu hadde sitti og tissa i vasken, så kom det noen gjester, så hadde det vært den stripa fra vasken og bort til hu eldre dama da.

    Og han gubben, han sa til meg da, at det var enklere for oss kara, som kunne ta kvælertak på’n osv.

    Jeg sa ikke så mye da.

    Jeg var bare sånn 12-13 år, eller noe, tror jeg, så jeg var ikke vant til å prate sånn, med besteforeldre-generasjonen da.

    Så det ble litt rar stemning, noen ganger, når dem gikk litt langt.

    Men jeg ble ikke sur på dem, jeg bare visste ikke hva jeg skulle si.

    Jeg syntes dem gikk litt vel langt.

    Dem kunne prate om sånt, når jeg ikke hørte det.

    Men men.

    Så jeg var vant med unge folk, på min alder.

    Og jeg var vant med folk på faren min sin alder.

    Og jeg var også vant med folk på farmora og farfaren min sin alder da.

    Så jeg skjønte at de her generasjonene var rimelig forskjellige.

    Så sånn var det.

    Jeg fikk ofte posten bort på Sand.

    Selv om jeg hadde postkasse på Bergeråsen.

    En sjelden gang, så havna posten min også nede hos Haldis.

    Det var skjemaet, (som skulle bekreftes), om at jeg hadde kommet inn på videregående.

    De pleide å havne nede hos Haldis.

    Så jeg måtte følge med på posten tre steder, om sommeren, om jeg kom inn neste år på videregående, eller ikke.

    For det var ikke noe ordentlig system på det her.

    Og faren min hadde ikke oversikten.

    Så hver høst, når jeg lurte på om skolen begynte på mandag 13. august eller mandag 20. august, så måtte jeg ringe mora til Espen Melheim i klassen.

    For dem var vi på klassefest hos en gang.

    Og dem, dem hadde huset så ordentlig og sånn.

    Og dem var ikke sure, såvidt jeg kunne huske.

    Så da bare ringte jeg dem, og hørte når skolen begynte, sånn 2-3 ganger, ihvertfall.

    For det holdt ikke faren min eller farmora mi oversikten over.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Begynte politiet å tulle med meg fordi Jon Bekkevoll i Rimi ikke likte hvordan jeg ledet butikkene? (In Norwegian)

    Nå har jeg sovet et par timer på sofaen.

    Og det som er i huet mitt nå, når jeg våkna, det er at jeg husker jo at Jon Bekkevoll i Rimi ikke likte hvordan jeg leda butikken, Rimi Nylænde, på slutten av 90-tallet.

    Han sa til en distriktsjef, Jan Graarud vel, at skal vi få en ny sånn butikksjef som ikke hører på hovedkontoret nå da.

    Noe sånt.

    Men jeg var jo ny som butikksjef, det her var jo første året mitt som butikksjef.

    Og jeg prøvde jo bare å si hva jeg mente da.

    At det var ikke ro nok i butikken til å starte med tipping, for jeg hadde ikke helt kontrollen, etter å ha flytta frukta osv.

    Men at vi måtte vente til vi fikk kontroll på frukta.

    Det var min mening da.

    Han tok jo ikke det opp noe videre da, han Bekkevoll.

    Så han hadde ikke noe møter eller noe, om at jeg som ny butikksjef, hadde egne meninger.

    Det var visst ikke lov å ha egne meninger som butikksjef, skjønte jeg.

    Jeg hadde jo et hue jeg og, og inni der så hadde jeg meninger.

    Og når dem spurte meg hvordan meninger jeg hadde, så svarte jeg hva jeg mente da.

    Men det ble tydeligvis for mye for han regionsjefen Bekkevoll, husker jeg at jeg overhørte, en gang, i 1999, må det vel ha vært.

    Da jeg var butikksjef på Rimi Nylænde.

    Kan det være sånn, at politiet og næringslivet, samarbeider om å tulle med folk da?

    Sånn at Rimi da kunne si til politiet, at tull med han der, på Rimi Nylænde, for han har egne meninger.

    Kan det være sånn det fungerer i et demokrati da?

    Det er jo ikke et demokrati da.

    Vanlige folk, som meg, er jo ment å ha rettigheter dem og.

    Er myndighetene og stor-kapitalen så godslige at dem bare kjører over vanlige folk som meg, og har så mye samrøre, at dem driter i vanlige folks rettigheter?

    Det var det jeg hadde i hue når jeg våkna her nå.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Hvorfor jeg ikke ville bo hos mora mi i Larvik. (In Norwegian)

    Det var fordi, at jeg gikk jo første klasse på Østre Halsen skole.

    Og da hadde vi gym, så da fikk jeg Halsen I.F. gymbag.

    Noe sånt.

    Også flytta vi til Larvik, på slutten av første klasse.

    Og da jeg begynte i andre klasse, på Torstrand skole, så spurte jeg om jeg kunne få Fram bag da.

    For i Larvik så var det enten Fram eller Larvik Turn.

    Jeg hadde vært på kamper med både Larvik Turn og Fram faktisk.

    Men skolen lå på Torstrand, og det var mye nærmere Fram-banen, enn Turn-banen.

    Så da ble det til at jeg holdt med Fram da, og spilte en kamp for tredjelaget til Fram, knøttelaget, eller noe.

    Men så glemte jeg når treninga var og sånn.

    Jeg kjente ikke de i klassen som jeg var med på treninga så bra, så jeg glemte det.

    Men men.

    Men jeg fikk ikke Fram-bag da.

    Jeg måtte gå med Halsen-bag i Larvik.

    Så det sier litt om hvordan mora mi og stefaren min, Arne Thormod, behandla meg.

    Det var som at dem ville at jeg skulle havne i problemer.

    Det må vel nesten være som å gå med Vålerenga-skjorte i Lillestrøm, f.eks.

    Noe sånt.

    Så sånn tulla de meg meg, hele tida.

    Så jeg hadde ikke lyst til å bo sammen med dem.

    Mens farmora mi, på Sand, på Berger da, hu var bare grei, og tulla ikke med barnebarna sine sånn.

    Og faren min var også mer tilbakelent, enn mora mi og stefaren min.

    Så jeg ble sliten av å bo sammen med mora mi og søstra mi og stefaren min, så jeg ville heller bo på Berger da.

    Så sånn var det.

  • Flashback til 2005. (In Norwegian)

    Flashback til 2005. (In Norwegian)

    Nå fikk jeg Flashback til 2005.

    Jeg skulle egentlig pusse tenna, men så fikk jeg en tanke i hue.

    For jeg flytta jo fra Sunderland til London, i februar 2005, for å finne meg jobb.

    (For det hadde jeg hørt var vanskelig i Sunderland).

    Og da hørte jeg på jernbanestasjonen i Newcastle, som jeg tok drosje til.

    At om jeg prøvde å ‘run away’.

    Kanskje de folka i Newcastle trodde at jeg var en fra Sunderland?

    Og at det var derfor jeg ble tulla med i London og Amsterdam?

    For på det hotellet jeg bodde i Amsterdam, så var det mye folk fra Newcastle, for det går ferje mellom de byene, og jeg så noe buss, tror jeg, utafor hotellet, hvor det stod firmanavnet til den ferga.

    For da har de nok en ‘mob’ i Newcastle som tuller med folka fra Sunderland, tenkte jeg nå(?)

    Siden folka i Sunderland er så fattige.

    Jeg kan finne noen bilder.

    For det heter jo, om folka i Sunderland, at ‘we mackem and they takem’.

    Om skip og sånn.

    At det produseres i Sunderland, og Newcastle-folka selger dem, eller noe.

    Og det er jo kjent at det er rivaleri mellom de byene.

    Og at Sunderland er fattige.

    Og det holder jo å kikke i Newcastle, så kan man se at den byen er rikere.

    Kan det ha vært at de ikke skjønte at jeg var en student fra Norge, men folka fra Newcastle trodde jeg var fra Sundeland, når de sa ‘ran away’, og tulla med meg, som de ville gjort med en ‘slave’, fra Sunderland, som sikkert den Newcastle-moben har gjort mange ganger før.

    Kan det ha vært sånn det hang sammen.

    Er det derfor husene ser sånn her ut i Sunderland, (Bare en tanke jeg fikk):


  • Flashback: Var det vellykket, av meg, å flytte til Berger, når man ser på hvordan det gikk med søstra mi, som ble boende i Larvik? (In Norwegian)

    Nei, jeg trokke det.

    Jeg kan nesten ikke si det.

    Jeg husker en gang jeg tok toget til Larvik en helg, for å besøke søstra mi og mora mi og Axel da, broren vår.

    Da tok søstra mi meg med meg, for å møte en Larvik-jente ved Bøkeskogen.

    Søstra mi flytta jo til Berger i 1982, eller noe.

    Så det her må vel ha vært i 1981 kanskje.

    Så jeg var vel 11 år da, og de her jentene var kanskje 10 år da.

    Noe sånt.

    Det kan ha vært året før og.

    Og da begynte hu venninna til søstra mi, og skulle være så dominerende.

    Men jeg, jeg ville ikke bli dominert av henne, eller miste ansiktet ovenfor søstra mi.

    Så jeg og hun venninna til søstra mi, vi begynte å løpe om kapp, langsmed banen til Larvik Turn der.

    Louisenlund, tror jeg den fotballbanen heter.

    Larvik Turn spilte vel i tredje divisjon, på den tida, så de var litt kjente i hvertfall.

    Så vi løpte på noen slags treningsbaner der, var det vel.

    Og vi løpte så fort vi kunne.

    Og hun jenta var ganske sprek.

    Hun var ikke noe guttejente, men hun var veldig sprek da, til å være jente.

    Og jeg var litt daff på den tida, jeg dreiv mye å løste kryssord og sånn, husker jeg, på Sand, hos besteforeldra mine.

    Men jeg tok i det jeg orka da.

    For jeg ville ikke tape.

    Så vi lå ganske jenvt.

    Og plutselig så var det en metallwire, som gikk på tvers av banene, så vi fikk den i magan, begge to, samtidig.

    Jeg kom meg først opp, og hun venninna til søstra mi lå og vrei seg i smerte enda.

    Det var rimelig vondt å få den wiren i magan, for vi løp ganske fort.

    Så det var det.

    Så det var ikke sånn at jeg prata så mye med hun her jenta som søstra mi ville at jeg skulle møte.

    Ei mørkhåra jente, tror jeg det var.

    Men men.

    Men så gikk vi på den veien, bilveien, langs Bøkeskogen, ovenfor Byskogen, eller Byåsen, eller hva den delen av Larvik heter.

    Og da begynte Pia og hu venninna, og oppføre seg rart.

    Først så sa dem, at en gang, så hadde dem smurt inn damedoen på Grand Hotell, i Larvik, med såpe, og grisa ned hele damedoen.

    Så kom det noen og så måtte de vaske det bort.

    Det var kanskje en røverhistorie, det er mulig.

    Men så begynte dem å hente mose i Bøkeskogen, og tok det foran på buksa si, som om dem hadde hår på musa da.

    Og da begynte biler nesten å stoppe, når dem gikk sånn.

    Da lot jeg dem være ifred, så gikk jeg ned til byen, for å kjøpe noe greier, for noe lommepenger jeg hadde.

    For det var lørdag, og butikkene i Larvik var fortsatt åpne.

    For hun jenta, hun var vel kanskje et år yngre enn meg, hun husker jeg at jeg syntes var pen og sånn.

    Men søstra mi, hu skulle også drive å flørte.

    Så søstra mi er litt som en nerd, vil jeg si.

    Hun hadde ikke vett til å la meg og hun pene Larvik-jenta være i fred.

    Neida, hun skulle egle seg innimellom.

    Så da stakk jeg.

    For det ble litt mye.

    Det ble litt for nært, når søstra mi oppførte seg sånn.

    Og sånn tror jeg hu har egentlig vært mye i oppveksten, og også seinere.

    At hun er litt nerd, og har vanskeligheter for å takle det, hvis jeg flørter og prøver å bli kjent med damer og sånn.

    Hun blir kanskje sjalu, eller noe, hva vet jeg.

    Så hun er nok litt fucka opp, hun søstra mi.

    Hun skjønner ikke det, at hun må gi meg litt rom, sånn at jeg kan flørte med jenter og sånn, selv om hun bor i samme byen, for å si det sånn.

    Men nei, hun er nok litt sånn, hva heter det, forstyrra.

    Nei, hva heter det da.

    Ja, kanskje vi får si forstyrra.

    Hun kan ikke hjelpe meg, med å bli sammen med en jente for eksempel.

    Nei, det evner hu ikke.

    Hun ødelegger istedet, ved å gå imellom, eller for nærme meg.

    Og hun blir såra, virker det som for meg, hvis jeg kommer for nærme noen damer, og prøver å ødelegge da.

    Så hun ødelegger litt for meg, hun søstra mi.

    Så hun er det best å ha på minst en armlengdes avstand, vil jeg si.

    For hun er litt sånn fucka opp.

    Så sånn er det.