 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Klage på Forsvaret |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Fri, May 25, 2012 at 4:06 PM | |
|
To:
vpv.kontakt@mil.no Cc:
Ida Valen Rukke <rukke@advokat.no> | ||
| ||
Stikkord: Forsvaret
-
Jeg sendte en ny e-post til Vernepliktsverket
Gmail – Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Klage på Forsvaret
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Klage på Forsvaret
-
Min Bok 3 – Kapittel 38: Forsvarets dag
Den samme dagen, som lukkingen av Stortinget skulle være, våren 1993.
Så slapp jeg å være med, å stå parade, i Karl Johan, (igjen).
For sersjant Dybvig, han kunne se det, at jeg var litt ‘bleik rundt nebbet’ da, (eller noe).
Så jeg slapp å bli med ned til Oslo da.
(For jeg var litt nervøs for at Kongen skulle se stygt på meg igjen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før vi skulle på denne stengingen av Stortinget.
Så ble også perm-uniformene våre inspisert.
Av noen fra et depot vel.
Og jeg måtte bytte både buksa og skjorta, (av en eller annen grunn).
Og da måtte jeg stryke den nye buksa og skjorta, som jeg fikk.
Noe jeg ikke fikk til så bra, (for å være ærlig).
Og dette var noe jeg måtte gjøre på fritida da.
Og som de fleste andre slapp unna.
Og jeg måtte også sy på birkebeiner-merket, på skulderen, på den nye perm-uniform-skjorta da.
Noe jeg ikke fikk tid til, siden det stokka seg, med den her strykinga da.
(Som jeg ikke skjønte noe av).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg strevde med det her, kvelden før vi skulle stå parade i Oslo, (eller noe).
Så sa jeg til folka, som var på lagsrommet, at Bricen, (som kanskje var og dreiv med noe nærradio, eller noe), jo ikke hadde noe birkebeiner-merke, på sin perm-uniform-skjorte.
Og da svarte Skjellum meg, (ganske høyt), at ‘men Bricen er neger’.
(Noe sånt).
Så det var visst sånn da, at negre, de slapp det, å ha på birkebeiner-merke, på perm-uniform-skjortene sine da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Istedet, så skulle jeg da bli med lag 1, (var det vel), på Forsvarets dag, i Elverum.
Det lå en gammel festning, (eller noe sånt), utafor leirområdet, inne i Elverum da.
Og Garde-musikken var der også, og masse folk da.
(Og jeg syntes nesten at jeg måtte se litt stygt på noen av de musikantene fra Garde-musikken da.
Siden jeg lurte på hva slags soldater de var, osv., da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det vi fra Geværkompaniet skulle gjøre.
Det var at vi skulle ha laser, på AG3-ene våre da.
Et system som het Miles, som vi ofte brukte, på Terningmoen, når vi skulle øve oss på forsvar eller angrep, og også på strid i hus faktisk.
Og så skulle folk fra publikum, få lov til, å krige mot oss da.
Mens de lå i forsvar, og vi angrep da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter ‘ørten’ gjennomføringer, så begynte vi jo å kjenne lendet, (som det heter, altså bakken og steiner, osv.), bra.
Så da noen fra kompani-staben, skulle krige mot oss.
Så foreslo jeg det, at vi skulle ligge ekstra lenge, ved noen spesielt bra stillinger da.
Istedet for å rykke fram, med vanlig hastighet.
(Så jeg tulla litt da).
Og det her gikk lag 1 med på.
Og det som skjedde da, det var jo at de fra kompani-staben, de fikk suverent flest minus-poeng, av alle de som var med, i den her konkurransen da.
(De fikk vel mange hundre minus-poeng, tror jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter den her ‘tullinga’, med de kompani-stab-folka, så klarte jeg faktisk det, å bruke feil AG3, på en gjennomføring.
(Nemlig lagfører Quickstad, på lag 1, sin).
Og den AG3-en, den var uten Miles på da.
Så jeg hadde skutt med bare rødfis, (uten rekylforsterker, som liksom ‘stoppa’ trykket fra rødfisen, og som derfor gjorde at man fikk en kortere sikkerhetsavstand, enn når man ikke hadde rekylforsterker, på AG3-en), på en gjennomføring.
(Uten at jeg skjønner hvordan jeg klarte det).
Så da vi kom tilbake igjen til Terningmoen, så måtte jeg pusse Quickstad sin AG3 da, husker jeg.
(Men da hadde jeg pussa min egen AG3, så mange ganger, så da var jo dette bare rutine da, for å si det sånn.
Og jeg var bare glad, siden jeg hadde sluppet det, å bli med ned til Oslo, og stå parade i Karl Johan, med den perm-uniform-skjorta mi, som det mangla birkebeiner-merke på da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 35: Streifvakt på Terningmoen
Når man hadde vakt, på Terningmoen, så var man enten portvakt eller streifvakt.
Jeg husker jeg satt i porten der, en gang, som den troppen jeg var i, (tropp 1), hadde vært ute, på sin første marsj, langs riksveiene, i Elverums-distriktet der da.
Og da åpna jeg bilporten, husker jeg, for troppen, når de kom tilbake.
Siden de var så mange da.
(Og siden jeg hadde sluppet unna den slitsomme marsjen, siden jeg hadde hatt vakt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det gikk også en historie, om en portvakt, som hadde tatt instruksen sin, litt vel høytidelig vel.
(Det var vel en i en annen tropp, eller noe, som fortalte det her vel).
Og det var at en vaktsoldat, hadde skutt vaskedama, fordi hu ikke stoppa i porten, når hu kom på sykkelen sin, en morgen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det gikk også en historie, om at noen soldater, hadde skutt i stykker låven til en bonde, i Elverum, med kanon, ved et uhell da.
Og da hadde dette blitt dyssa ned, siden bonden var en venn av Forsvaret da, (eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg var streifvakt.
Så var det masse garasjer og sånn, som stod åpent.
Og enda jeg ikke var den første streifvakta, (på langt nær vel).
Så fant jeg mye som stod ulåst da.
Og da hadde visst noen stjålet noen biler der, eller noe, den natta, som jeg hadde streifvakt da.
(Muligens Frisell og Grønvold og de vel.
Men det skal jeg ikke si helt sikkert.
Men jeg mener at dette enten lå litt i dagen, eller at noen babla om noe sånt her vel.
Men dette tørr jeg ikke å si helt sikkert.
For jeg ble kanskje litt døsig, av å ha disse vaktene, for man fikk så rart sovemønster.
(Man hadde to timer på, og så fire timer av, gjennom et døgn da).
Så jeg husker bare dette her vagt da.
Så om noen sa at det var Frisell og de.
Eller om dette bare var noe jeg lurte på selv.
Det tørr jeg ikke å si helt sikkert).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Selv om jeg ikke så ofte var den første streifvakta.
Så fant jeg ofte mye som stod ulåst der da.
En gang, så stod kontorbygningen til Ski og Vinterskolen, (var det vel), ulåst, og inne på et kontor, (som også stod ulåst), så fant jeg blant annet en skarp AG3-patron, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som jeg gikk streifvakt.
Så fant jeg et stort depot, (like ved troppsdepotet vårt), stående ulåst.
Dette var en av de siste månedene, av tjenesten, (mener jeg).
For vi hadde da fått noen nye walkie-talkier, som vi ikke hadde, i begynnelsen, av dette året, mener jeg.
Og da, så rapporterte jeg dette, til vaktkommandøren da.
Og da overhørte daghavende offiser dette, og ba meg vente, til han dukka opp der da.
Og da sa han daghavende til meg, at ‘vi kan vel ikke la Østerdalsdepotet stå ulåst’.
(Noe sånt).
Så dette var visst et depot som ble kalt for Østerdalsdepotet da.
Og som innehold masse pakksekker og sånn, (av det jeg kunne se, ihverfall).
Så dette var vel til rep-soldater da, som skulle være i Østerdalen, i tilfelle en krig da sikkert.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så hadde noen sett fotspor, i snøen, som gikk inn i leiren, når jeg hadde streifvakt, (husker jeg).
Og vi fikk pause, i fire timer, mellom hver streifvakt.
Og da kunne vi ligge og sove, i et rom, inne i vaktbygningen der da.
Med klærna på da, sånn som jeg husker det.
Og jeg mener at en gang, som jeg hadde vakt, så klagde Bø, fra Skotbu, (mener jeg at jeg overhørte), på at jeg hadde lagd så mye lyder, mens jeg prøvde å sove der inne da.
(Han lå på en annen benk, i det samme rommet da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også en TV-stue, inne i den vaktbua.
Og da hadde jeg sitti med beina på bordet der, en gang, når et befal, (muligens daghavende vel), kom inn der da.
Og det var ikke lov da, så da fikk jeg litt kjeft vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
En gang, så var det også noen i en annen tropp, som hadde satt en 12.7, (altså et veldig stort maskingevær, som ble som en maskin-kanon nesten, med den nye multi-purpose-ammunisjonen, fra Raufoss Ammunisjonsfabrikk), på en Volvo Jeep, (var det vel).
Også begynte de å kjøre rundt på skytterbaneveien, for de skulle jakte på elg, (i fylla vel), ble det sagt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 3 – Kapittel 30: Trøndelag
På seinhøsten, i 1992, (må det vel ha vært), så skulle Geværkompaniet opp på en ganske stor øvelse, (hvor det også var med rep.-soldater, osv.), oppe på Fosen-halvøya da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fosen og Bjugn, hvor øvelsen skulle være, hadde jo vært mye i media, i årene før det her, på grunn av noen pedofile barnehageonkler, osv.
Og det var vel også på grunn av den saken, at jeg reagerte så sterkt, i Kristiansand, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), da Christell og Pia fortalte meg, på en restaurant der, at faren min hadde misbrukt Pia, som lita jente da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Geværkompaniet kjørte Østerdalen nordover da, til Trøndelag, og vi tok en ferje, over til Fosen-halvøya.
Troppsjef Frøshaug sa til oss, at vi skulle ta fra rep.-soldatene cola-en deres, osv.
(Og skikkelig kødde med dem da, under øvelsen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var på reservelaget, under denne øvelsen, og fire-fem av oss, vi var avgitt, til to jeger-befal.
Det var en ganske lav kar, med mørkt hår, og en sersjant, (eller noe), med et russisk navn, fra Sandefjord, (eller noe), vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første kvelden, så hadde vi bare satt opp teltene våre, i en leir, som kunne ha vært en campingplass, eller noe, nesten.
Vi hadde ikke ordentlig begynt på øvelsen da.
Men da jeg fikk fyringsvakt, så sleit jeg, siden dette ikke var et ordentlig geværlag da.
Jeger-befala, de hadde ikke lagt en lommelykt, ved primusen, sånn som geværlaga pleide å ha da.
Så jeg så ingenting, når jeg fylte opp primusen, og jeg var også trøtt da.
Så jeg hadde klart å hele noe rødsprit, ut på bakken, i teltet da.
Og jeg måtte trampe som en gal, med feltstøvlene mine, som jeg ikke hadde fått knytt igjen da, siden det var så mørkt der.
Og jeg ropte også ‘våkn opp’ da, flere ganger.
Og han laveste, av jeger-befalene, han dro ut to teltplugger, sånn at flammene ikke skulle brenne gjennom toppduken, (siden primusen, (og den brennende rødspriten, på bakken), da liksom havna utafor teltet, da).
Og jeg fikk slukket flammene, ved å trampe på bakken da, med feltstøvlene mine.
For det lå heller ikke noe vann, ved primusen der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterpå, så måtte jeg ta skolisser, av to liggeunderlag, (hvert liggeunderlag, hadde to skolisser da, for å binde rundt liggeunderlaget, når det var rullet sammen. Men det holdt egentlig med en sånn skolisse, for å få rullet sammen liggeunderlaget da).
For mine egne skolisser, de hadde begge halvveis brent opp da.
Siden skolissene mine ikke var knytt, når jeg trampa på flammene, siden det hadde vært så mørkt der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterpå så husker jeg det, at en av de jeger-befala, han liksom herma etter meg, i teltet da, og peip ‘våkn opp’, til han andre da.
Og at en eller annen på laget mitt, han sa det, at det var nesten at han hadde tatt bajonetten, og skjært seg gjennom teltduken.
Jeg lurer på om dette kan ha vært Sundheim, men isåfall så var jeg nok på lag 2, under denne øvelsen.
Hm.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi var vel som jegere, under denne øvelsen, tror jeg.
Vi satte opp et telt, nedenunder et fjell.
Og det teltet, det var en slags lyttepost, tror jeg.
Vi hadde en ekstra toppduk, på teltet, og også en plastduk, (som var litt lys grønn nesten), over den igjen.
For været i Trøndelag, det var helt forferdelig da.
Det var hagl, sol, snø og regn, om hverandre.
Og det blåste ofte fælt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi lå mye og lytta på radio, inne i det teltet da.
Men vi var også på ulike patruljer, oppå fjellet der.
En gang så ville han russeren at jeg skulle bli med han, på en patrulje, oppå fjellet der da.
Og oppå fjellet, så møtte vi en patrulje, på 4-5 mann vel, som bestod av rep.-soldater da.
Og vi liksom angrep dem da, og gikk gjennom tinga deres.
Og han ene, han hadde med masse snusbokser, i stridssekken sin da, (husker jeg).
Og da tenkte jeg det, at jeg kunne ta med, disse snusboksene, tilbake igjen, til teltet.
(For Frøshaug hadde jo sagt det, at vi skulle rappe cola-en dems, osv).
Men da, så ble han rep.-soldaten så sur da, og holdt på å gå til angrep på meg.
Men da bare så jeg litt stygt på han.
Og da sa han, at ‘er det den her befalskolen?’, (eller noe), til meg da.
Men jeg svarte ikke noe da.
(For det var jo han russeren som var sjefen, på ‘vårt lag’ der, da).
Og han russeren, han var fornærma, da vi gikk bort derfra, siden vi hadde fått høre det, at vi var fra befalskolen, da.
(Husker jeg, at han prata om.
For han sa liksom sånn ‘befalskolen’, mens han nesten spytta da, eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han russeren, han hadde også store vanskeligheter med å orientere seg, (når det gjaldt hvor ‘fi’, (altså rep.-soldatene var), oppe på fjellet der da), husker jeg.
Så han spurte hele tida meg, om jeg klarte å høre, hvor de var, osv., da.
For det klarte han visst ikke å høre selv da.
For først så gikk vi vekk fra dem da, når vi hørte at dem nærma seg.
Og når de så gikk tilbake igjen.
Så fulgte vi etter dem, og tok liksom et overraskelsesangrep på dem da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagen før den her patrulja, som jeg var med på, på fjellet.
Så skulle de andre reservene, (eller om det var lag 2-folk), på en patrulje.
Men da slapp jeg, siden jeg heller ville gå uten pakning, (eller noe), dagen etter da.
Men da fikk jeg i jobb, å stramme den plastduken, som var over teltet vårt, sånn at snøen skulle skli rett av da.
Og det klarte jeg å få til, (mener jeg).
Så selv om det snødde og regna og hagla, og det som var.
Så var det helt tørt, inne i teltet vårt da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av de siste dagene, inne i det teltet, så begynte han russeren å prate om, om vi geværtropp-soldata, ikke hadde lyst til å bli grenaderer.
Det vil si at man jobba i Forsvaret vel.
(For vi hadde visst ikke noe framtid, i det sivile liv da, skjønte jeg, på de her jeger-befala, at dem trodde, da).
Men da ble jeg rimelig fornærma.
For jeg hadde jo gått to år på NHI, jeg var jo økonom, markedsfører og data og informasjonsbehandler, (og hadde generell studiekompetanse), fra videregående.
Og jeg hadde også jobba i to år på OBS Triaden, et år på CC Storkjøp og noen måneder i Det Norske Hageselskap, mm.
Så det siste jeg ønsket ut av livet mitt, det var å jobbe som en grenader, i Forsvaret da.
(For å si det sånn).
Jeg var jo nesten som en japp, så jeg ville ha en bra jobb og et suksessfullt og bekymringsfritt liv, med masse penger og sånn, da.
Så når de her jeger-befala prøvde å få oss til å bli grenaderer, da ble jeg nesten kvalm, må jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en morgen, da jeg våkna, i det her teltet, hvor vi lå og lytta da.
Så lå den her radioen, ved siden av meg, da jeg våkna, husker jeg.
Så da hadde noen nok gitt meg den, uten å vekke meg, da.
Så ingen hadde lytta, etter det vi liksom skulle lytte etter, (som var ‘Alpha’ kanskje, eller noe), den natta da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi i Geværkompaniet, vi bevegde oss etterhvert, i retning av Ørlandet flyplass, (var det vel), som lå nesten ytterst på Fosen-halvøya vel.
Dette var en gåtur, i mørket, på nesten to mil vel, (mener jeg å huske).
Og jeg, jeg kjeda meg litt, på denne øvelsen.
Så da et eller annet befal, i en annen tropp, ville ha to folk, som frivillige.
Som skulle lage gapahuk, (eller noe), istedet for å gå, i en klynge, gjennom Fosen-halvøya da.
Så meldte Frisell seg først som frivillig da, husker jeg.
Og jeg, jeg var så lei av troppsbefalet, (eller noe), så jeg meldte meg også som frivillig da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det ble ikke noe av, at vi skulle ligge i gapahuk, likevel.
Så Frisell, han befalet og jeg.
Vi gikk gjennom skogen da, i et par mil, eller noe.
Og Frisell, (som var dobbelt så stor, som meg, omtrent), han måtte bære på en tung radio da, i tillegg til pakningen sin.
Og Frisell klagde også fælt, og lagde nesten myteri, må man vel si.
Og han befalet, han sa etterhvert at vi kunne sitte bak et hus, (som jeg tror at var en barnehage), og røyke, (når vi kom til Bjugn, var det vel).
For da ville folk bare tro at dette var noen tenåringer, mente han.
Og dette var nok den beryktede barnehagen i Bjugn, som vi satt og røyka utafor, i en pause, på denne lange gåturen vår, i mørket, (mistenker jeg nå).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi skulle ha en ny leir, like ved en travbane der, ved Ørlandet flyplass da.
Og der var det også en kafeteria, som vi kunne sitte i.
Og jeg fikk vel beskjed, om å ligge i det og det teltet vel, når vi kom fram til den leiren da.
Og så gikk jeg, og satt meg i kafeteriaen der da.
Og bestilte en vaffel, med brunost, som en lokal ‘gubbe’, dreiv og solgte der da.
Og mens jeg satt der, og venta på at vaffelen min, skulle bli ferdig.
Så kom Frisell også inn der da.
Og jeg hadde litt dårlig samvittighet, siden han Frisell, hadde måttet bære den tunge radioen, hele den veien, gjennom skogen, (og jeg hadde sluppet da).
Så jeg spurte Frisell om han også ville ha en vaffel da, (siden jeg hadde tatt med noen penger da).
Og det ville Frisell da.
Men da måtte han som lagde vaflene, han måtte da lage ny røre da, tror jeg at det var.
(Mener jeg, at han babla om).
Så hva som skjedde med den første vaffelen, som jeg bestilte, det veit jeg ikke.
Men dette var seint på kvelden da, så det var kanskje slutt på vaffelrøra.
Men vi fikk ihvertfall en vaffel hver, med brunost, til slutt, (det husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens vi hadde leir, ved travbanen, på Ørlandet, der.
Så fikk jeg i oppdrag, av troppsbefalet, å legge en sambandsledning, fra tropps-ko, (tropps-hovedkvarteret), og opp til et lag, som holdt til, oppe på et fjell der da.
Dette var om natta, (eller noe), og like før vi ble angrepet, av alle de her rep.-soldatene, tror jeg.
Og når man la en sånn sambandsledning, så hadde vi lært det, at da måtte vi vikle rundt noen trær og sånn, for rundt hver meter omtrent da.
Hvis ikke, så ville ledningen bli nappet ut, av radioene, som den forbandt, når noe snublet i ledningen da.
(For det var nesten uungåelig, at noen snubla i ledningen, i mørket, under en sånn øvelse, hvor masse soldater, fløy fram og tilbake, hele tida da).
Og jeg hadde også med en kar.
(Sann.-mann., kanskje?).
Som hjalp meg, med å holde ledningsrullen da, mens jeg bestemte hvor ledningen skulle ligge da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den ledningen, den gikk vel kanskje hundre meter, eller noe, opp på et fjell, hvor det gikk folk, hele tida.
Og jeg måtte vel ta av isolasjon, på ledningene, for å få radioen, til det laget, som lå oppå fjellet der, til å virke da.
(Noe sånt).
Men jeg fikk radioen til å virke.
Og ledningen ble ikke nappet ut heller, av folk som snubla.
(Ettersom det jeg fikk med meg, ihvertfall).
Siden jeg hadde festa den ledningen, mange steder, på veien da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var jo reserve, på den her øvelsen.
Så jeg ble blant annet brukt, til å stå vakt, foran veien, som førte inn til leiren da.
Og vi hadde jo lært det, at det kom til å komme ‘spioner’, som prøvde å finne ut ting om oss da.
Noe slags etterretningsavdelinger, (eller noe), var også med på øvelsen da.
Og vi på vårt ‘lag’ da, vi hadde oransje teip, på feltluene og bilene våre, (husker jeg).
Men når det dukka opp en lastebil der, (eller noe), full av folk.
(Og med en litt feil nyanse, på den oransje teipen vel).
Og begynte å spørre om dette var bil-verkstedet, (eller noe).
så ble jeg litt mistenksom da.
Så jeg vinka på lagfører Warming, på lag 3, som var oppå et fjell, like ved der jeg stod da.
For radioen, til kompani-ko, den virka ikke da.
Så jeg fikk Warming, til å passe på den bilen da, mens jeg selv, traska tilbake, til kompani-ko da.
For å melde om den her mistenkelige lastebilen da.
Men da jeg kom fram til kompani-ko, så var det han samme adm. off.-en, som var der, som hadde mobba meg, (må jeg vel si), da jeg var ukehavende da.
Og ingen av befala der, gadd å bli med meg tilbake, for å se på den her mistenkelige lastebilen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg kom tilbake igjen, til vaktposten.
Så stod Warming der ennå vel.
Men den lastebilen, den hadde bare kjørt da, (fortalte Warming).
Så da ble jeg litt irritert, husker jeg.
Men det var vel heller ikke noe, som Warming kunne ha gjort, for å ha stoppa den her lastebilen akkurat.
Det var jo ikke sånn at vi skøyt med skarpe skudd heller, på den her øvelsen.
Og ikke skøyt vi med miles, (et laserstråle-øvelsessystem), heller.
Neida, vi skøyt bare med vanlige rødfis, som kun lagde et smell da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kvelden før, at vi begynte å bevege oss, over Fosen-Halvøya der, og til like ved den flyplassen da.
Så husker jeg det, at jeg stod utendørs, om natta da.
Og da så jeg det, at mange sånne BV-er, kjørte etter hverandre, på en vei, om natta da.
(Det må vel ha vært Geværkompaniet sine BV-er, mener jeg).
Og disse så jeg på litt avstand da.
Så det så ut som noe fra en science-fiction-film, husker jeg.
Og det var også stjerneklart den kvelden/natta, mener jeg.
Så jeg mener også at jeg så en del nordlys der faktisk, (den kvelden da).
(Som jeg hverken har sett før eller siden da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurer også på om dette var den øvelsen, hvor Bricen ble tatt til fange.
Av ‘fi’, (eller fienden da).
Og hvor Bricen sa, (mener jeg å huske), at han som avhørte han, hadde vært grei, og sånn, da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også mye mas, mens vi satt i den kafeteriaen der, husker jeg.
Om å flytte noen miner, i full fart, eller noe.
Og jeg husker også, at en gang jeg satt i den kafeteriaen der, så sa noen på et annet lag, i troppen, (om meg, mens jeg overhørte det).
At jeg hadde klart meg bra, på den her øvelsen da.
(De syntes vel at jeg så ut til å være i fin form, eller noe, da).
Og i sånne baner, det hadde jeg ikke tenkt selv, (husker jeg).
Så da ble jeg litt satt ut, husker jeg.
Over at folka i troppen, prata sånn her om meg, og som om jeg ikke var der, omtrent.
(Det var vel kanskje Bakke, nestlagføreren i kanonlaget, som sa det her, mener jeg å huske.
Ihvertfall så var det nok noen på kanonlaget).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Da vi tok ferja, tilbake, over fra Fosen-halvøya igjen, etter øvelsen.
Så husker jeg at jeg spurte, han laveste, av de jeger-befala, (som vi hadde vært avgitt til, på begynnelsen, av øvelsen da), om han kunne låne meg noen penger, til vi var tilbake igjen, på Terningmoen, (for å handle for, i kafeteriaen, på ferja der da).
(For jeg så han tilfeldigvis, inne på ferja der da).
Men da var det slutt på den kameratslige tonen da, (skjønte jeg).
For han ville ikke låne meg noen penger, (enda han vel var sersjant, (eller noe), og tjente mye mer, enn oss vernepliktige da).
Han svarte bare ‘nei’ da, (når jeg spurte om å få låne penger).
Så det er mulig at han var blakk og.
Hva vet jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 3 – Kapittel 27: Mer fra Terningmoen
Etter jul, (var det vel kanskje), så fikk troppen vår, en ny, svær sersjant, som het Bredesen.
Jeg hadde lyst til å få briller, (av militæret da), fordi jeg kjeda meg så fælt, i militærleiren, og likte bedre å dra inn til Elverum, for å gjøre sivile ting, (som å dra til øyenlegen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da spurte Bredesen meg, husker jeg, om jeg kunne ta med Swatch-klokka hans, (var det vel), til urmakeren, i Elverum, (for den hadde stoppa da).
(Noe sånt).
Og det gjorde jeg, men urmakeren klarte ikke å fikse klokka til Bredesen da, (eller hvordan det var igjen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bredesen fikk også tyn av Ragnhildsløkken, fra Elverum, en gang, husker jeg.
Bredesen hadde nemlig et gammelt vrak av en bil, som så ut som at den var klar for skraphaugen, omtrent.
Og Ragnhildsløkken sa til Bredesen, (husker jeg), at, ‘er det noe fittemagnet den bilen der da Bredesen?’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg møtte også ei lyshåra Elverums-dame, seint en torsdagskveld, på Alexis en gang, husker jeg.
Og Ragnhildsløkken, han var jo fra Elverum, så han visste hvem hu dama var da.
Og Ragnhildsløkken syntes at hu var ganske fin da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men det var ikke sånn, at Ragnhildsløkken spurte om han skulle høre med henne, om hu ville bli med meg ut og spise middag, eller noe.
Nei, det var ikke sånn at Ragnhildsløkken tilbydde seg å gjøre noe sånt.
Men nå var det kanskje ikke så mye, å finne på, i Elverum, heller.
Kinoen hadde jo brent ned så.
Hvis ikke så kunne jeg kanskje ha bedt med hu dama ut på kino.
(Hu som jeg traff på Alexis).
Men det var liksom nesten bare på Alexis, at det skjedde noe, i Elverum.
Og Alexis, det var jo et diskotek da, hvor det kanskje var litt vanskelig, å få noe særlig bra kontakt, med damene.
Så sånn var vel, (mer eller mindre), det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg traff vel også ei annen russe-dame, et par uker før 17. mai vel, som jeg fikk russekort av, (ei brunette vel), når jeg satt i vaktbua, på Terningmoen da.
Og en gang, som Bricen og jeg, var ute på byen, i Elverum.
Så prata vi med noen lokale damer da.
(I en pub, eller hva det var).
Og da spurte jeg etter hu russedama, da husker jeg.
Og da gikk Bricen kledd i Forsvarets hvite undertrøye, (vinter, over, lang, ble den vel kalt), på overkroppen, (husker jeg), av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, så var det ei ungjente, som var med ungdomsskolen, (eller noe), på besøk, på Terningmoen.
(Hu var vel kanskje 15-16 år gammel da).
Dette var ei pen, og veldig ung brunette, som satt i gangen, på brakka vår, og pussa noe våpen da.
Og et eller annet befal, (fra en annen tropp vel), hjalp henne da.
Men plutselig så stakk han befalet, og hu unge jenta, hu ble sittende igjen der aleine, sammen med mange soldater, som hu ikke kjente da.
Og hu spurte plutselig om noen ville ha resten av twisten da, (som det ble kalt, pussegarnet, som vi pussa våpen med).
Og ingen sa noe til henne.
Men da tenkte jeg, at noen måtte jo svare henne, ellers så ble kanskje hu jenta redd.
Så jeg sa at jeg kunne ta det da.
Også la jeg den twisten, inn i fellesskapet, på lagsrommet vår, (lag 2), da.
Sånn at vi hadde masse twist, til å pusse våpen med, noe ofte befalet kunne være litt lite rause med, å gi oss, når det var tid for å pusse våpen, etter at vi hadde vært på skytterbanen, osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også noen karer, i kompanistaben, som hadde blitt kjent med ei ungjente, på 14-15-16 år vel, som de smugla inn i leiren, mener jeg å huske at Skjellum og Sundheim, (var det vel), snakka om.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når jeg var i militæret, så hadde jeg fortsatt den Casio-klokka mi, (husker jeg), som jeg ringte, (fra huset til bestemor Ågot), og bestilte, fra Dixsons, i Weymouth, etter at jeg hadde vært der, på språkreise, sommeren 1986.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Men den klokka, den var jo da, over seks år gammel.
Og reima, den pleide å ryke, sånn cirka en gang i året, (eller en gang annenhvert år, kanskje).
Og da pleide jeg å gå til en urmaker, ved Jernbanetorget, (ovenfor Plata der, må man vel si, at den butikken ligger nå), for å bytte reim da, (og andre ganger batteri vel).
Men det var ikke så lett for meg, å komme meg til den urmakeren, mens jeg var i militæret da.
Så jeg gikk en stund, med den klokka, i lomma da.
Og en gang, så hadde sersjant Johansen, funnet et armbåndsur da.
Også svarte jeg, at jeg hadde mista klokka mi da.
Og da spurte sersjant Johansen, hvilket merke det var da.
Og da svarte jeg ‘Casio’.
Også fikk jeg klokka mi tilbake da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Frisell, han hadde visst hatt en dyr klokke, som han visstnok knuste, med en stein.
For å få penger i erstatning, fra Forsvaret.
Men da ble Frisell nekta penger, fordi Forsvaret hadde svart det, at det var bare lagførere, som hadde behov, for å ha klokke.
Så menige som fikk ødelagt klokka si, under førstegangstjenesten, de fikk ingen erstatning da.
Så Frisell hadde driti seg ut, (og prøvd å jukse), da.
(Sånn som historien lød, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 23: Etter vinterøvelsen
Den dagen vi kom hjem fra vinterøvelsen, så dro jeg med de på laget, som ville, på pizzarestaurant, i Elverum.
Jeg hadde dårlig samvittighet, siden jeg ikke hadde dratt pulken, like mye, som de andre på laget, (siden jeg var så pinglete og hadde rustne skiferdigheter da).
Men bare Skjellum og Sundheim takket ja til tilbudet mitt om gratis pizza da.
(Noe jeg hadde lovet, allerede mens vi var på vinterøvelsen vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På pizzarestauranten, så hørte jeg at troppsass. Øverland, (eller om det var lagfører Quigstad, på lag 1), prata dritt om meg, og sa sånn at, ‘jeg har aldri skjønt folk som liksom har en bok, inni lommeboka’.
(Noe sånt).
Siden jeg hadde en sånn syvende sans, liggende inni en sånn ‘gammeldags’, stor lommebok da.
(De folka satt ved et annet bord der da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lagfører Bricen, han ville absolutt, at jeg skulle bli med han, i badstua.
Han dro meg med inn i offisersbadstua, og mente at vi kunne sitte der da.
Og en kar, (som jeg ikke så hvem var, men som var eldre og kraftigere enn oss vel), kom inn der.
Men når han så Bricen og meg der, så bare snudde han og gikk han ut igjen, (husker jeg).
(Uten at jeg skjønte hvorfor men).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg dro til ‘Dr. Mengele’, (som han ble kalt), med frostskaden min da.
Dr. Mengele, han ga meg en salve, mot frostskade da.
Og da jeg viste fram den, til Sundheim, på laget, så sa han det, at den salven, den burde jeg ikke bruke.
For den inneholdt vann, noe som ville gjøre frostskaden min verre da.
Så da mista jeg tilliten, til legene.
Og brukte istedet sånn vaselin, (som ikke inneholdt vann), på øret mitt da.
(Sånn at jeg ikke skulle miste mer av øret liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg gikk og surva litt, (etter øvelsen), siden jeg hadde mista en bit av det venste øret mitt da.
Men Paulsen, på laget, han nevnte øra til Grønning.
(Han bryteren fra Sarpsborg, som hadde blitt overført til HV, rundt juletider da).
Og spurte meg om jeg huska ørene hans.
Og det gjorde jeg faktisk.
For de så skikkelig skada ut, etter at han hadde fått hue sitt gnidd rundt i bryteringen, (på en eller annen måte da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Uka etter vinterøvelsen, så hadde vi for det meste rolige dager, hvor vi var inne på brakkene, og ble undervist i våpenet M72, (en panserbrytende rakett, som ble kalt ‘bruk og kast-våpen’), husker jeg.
Vi fikk blant annet et lurespørsmål, som vi ble stilt, av et befal, fra en annen tropp vel.
Han spurte sånn, ‘hvilken farge har våpenet i strid’.
Og da svarte jeg bare ‘grønn’, for det var jo den fargen, som våpenet hadde, til vanlig da.
Og det var riktig da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Resten av vinteren, så gikk jeg mye med den BF-en, (‘bjønn-fitta’), på hue, (husker jeg).
(Det vil altså si ‘lue, vinter, felt’, som den lua vel mer formelt ble kalt, i Forsvaret).
Siden jeg hadde fått frostskade på øret, så prøvde jeg å holde ørene mine varme da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker at på den på skiskytterkonkurransen, (hvor jeg klarte skiskyttermerket), så gikk jeg faktisk med den BF-en på meg, under hele løpet vel, (siden jeg hadde blitt vant til å ha på meg den lua da), noe vel folka i de andre troppene, syntes at var litt morsomt, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg får til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 9: Enda mer fra Geværkompaniet
Fra de første ukene, av førstegangstjenesten, så husker jeg det, at vi gikk noen slags marsjer, langs skytterbaneveien, (som var cirka en mil lang vel, og med noen fæle oppoverbakker), i sola da, siden det fortsatt var litt igjen av sommeren, i 1992.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også det, at vi hadde en konkurranse, om å klare å få infanterimerket.
Og det var mye venting, til vanlig, på Terningmoen.
Men konkurransene, de vekket meg opp da, og jeg klarte faktisk å få infanterimerket, på Terningmoen, noe som vel kanskje var en bra prestasjon, siden jeg vel fortsatt var rekrutt og siden Terningmoen var en militærbase, for infanterister da, så konkurransen var hard liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var jo ganske pinglete, så jeg sleit litt, i infanteriet.
Men på infanterimerke-konkurransen, så skulle vi bare bære på AG3-en.
Og da henta jeg et håndkle, som jeg festa rundt geværet, sånn at den ikke skulle gjøre så vondt, når den slo mot kroppen, mens jeg løp.
Så derfor fikk jeg kanskje en fordel da, under denne konkurransen, og klarte infanterimerket da, (på første forsøk).
Og jeg husker det, at troppsjef Frøshaug og jeg, vi havna ganske likt vel, på resultatlistene.
Og jeg la merke til det, at jeg hadde fått bedre resultat enn han, på en del-konkurranse, hvor vi skulle krysse av forskjellige poster, på et kart da.
Fordelt ut over et område på bare 10-20 meter, eller noe, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg fikk infanterimerket, så husker jeg at sersjant Johansen, (fra Vestlandet), kommenterte det merket, og kalte det for ‘1940-mannen’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo skutt mye med luftgevær, da jeg bodde på Bergeråsen.
Og AG3-skytinga, gikk bra.
Så bra faktisk, at jeg kom med blant de fem beste skytterne i troppen, som fikk være med, i garnisjonsmesterskapet, i skyting, på Terningmoen, høsten 1992.
Dette var uka etter, at vi hadde vært statister under innspillingen av Sekondløitnanten, (mener jeg).
Og jeg hadde forsatt vondt i armen, (husker jeg).
Vi var bare fem folk, fra troppen, igjen i leieren, i slutten av denne uka.
De andre måtte være ‘forsøkskaniner’ for Ski- og Vinterskolen, og teste nye gassmasker.
De andre i troppen hadde visst hatt et helvete, denne uka.
De måtte gå med gassmaske på seg, i flere dager i strekk, for å teste forskjellige nye slag av gassmasker, som Forsvaret kanskje skulle begynne med da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg levde jo litt i mitt eget helvete selv og.
Smertene i armen min var så store, at jeg bare lå bak i en bil og vrei meg, (i ti minutter, eller noe, vel), når jeg ble med noen folk i troppen, til en plateforretning, i Elverum.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg blei med ut, på torsdagskvelden, for da pleide alle soldatene å feste da.
Men vi var på en pub, hvor dem også solgte is da.
Så jeg dreit meg ut da, for jeg hadde visst plutselig kjøpt meg en tallerken med iskrem og, innimellom alle halvliterne.
(Sa Berget, på lag 3 vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke hvem alle de fem i troppen var, som fikk være med, på garnisjonsmesterskapet, i skyting.
Men jeg husker at Berget og Frisell var med.
Og meg selv da.
Men hvem de to siste var, det husker jeg ikke.
Selve mesterskapet, det gikk dårlig, for mitt vedkommende.
Til vanlig, så fikk vi bruke støtte, når vi skøyt.
Men så ikke på garnisjonsmesterskapet.
Der, så måtte vi bruke overarmene, som støtte.
Og jeg har ganske lange armer, så jeg syntes at det var ganske vanskelig, å holde geværet støtt sånn da.
Så jeg gikk ikke noe særlig bra poengsum da.
Frisell, (fra Drøbak), derimot, som lå ved siden av meg, på den elektroniske skytebanen der.
(Og som var bygget som en bryggesjauer cirka, må man vel si).
Han prikka inn 9-ere, og sånn da, hele tida.
Noe han viste meg, på skjermen sin der, mens vi skøyt da, (husker jeg).
Jeg kjeda meg litt der, for å være ærlig.
(Jeg hadde jo også gått på smertestillende, osv).
For skytinga var rimelig omstendelig da, og jeg skøyt ikke så bra uten støtte.
Så på skytinga av et skudd, så glemte jeg det, å ta på meg hørselvernet da.
Og det som skjedde da, det var at jeg hørte en veldig rar lyd, som jeg aldri har hørt hverken før eller siden.
For det smalt så høyt, på skytebanen, så jeg hørte en slags veldig spesiell klirre-lyd da, (eller hva man skal kalle det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ellers, så tok fenrik Brødreskift oss med, for å prøve å ta skyttermerket, etter noen få måneder der.
Jeg klarte faktisk bronsjemerket, på den første gjennomføringen, og sølvmerket, på den andre gjennomføringen der, husker jeg.
Selv om Brødreskift lot resultatlistene ligge og vi ikke fikk merkene, før sersjant Dybvig fant igjen Brødreskifts papirer, etter jul engang vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øvelse Elg, i 1992, den var vi vel på, før rekrutt-tida, var ferdig.
Jeg husker det, at jeg fikk i jobb, å lage en stilling, eller noe, av lagfører Bricen vel.
Men at jeg ikke helt skjønte hva jeg skulle gjøre da.
Så jeg fant et tre, (som lå på bakken), som jeg flytta litt på, for å prøve å lage en stilling da.
Men det ble ikke så veldig bra vel.
Og troppsjef Frøshaug kom og så på det treet og vel.
Også måtte vi flytte teltet mange ganger, midt på natta da.
Fordi det ble alarm og sånn da.
Og vi kjøpte med mye sjokolade, og sånn, fordi man ble så sultne og slitne, på disse øvelsene da.
Og den øvelse Elg, den varte vel i en uke, tror jeg.
Hvor vi flytta rundt i knappeteltene våre, og lekte krig da, i skogene ved Kongsvinger, (var det vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde egentlig ikke lyst til å være geværsoldat, under førstegangstjenesten.
Så da Paulsen, (fra Kløfta), sa til meg noe om ledige EDB-jobber, så søkte jeg på dem da.
To data-offiserer, de hadde jobbintervju med meg da.
Men jeg var sliten, for dette var midt i rekrutt-tida da.
Disse IT-offiserene, de så ut som hippier omtrent, med langt skjegg, osv., da.
De stussa på at jeg hadde slutta hos Norsk Hagetidend, for å jobbe hos Matland/OBS Triaden, i det friåret mitt, fra NHI da.
(Noe som var fordi at jobben hos Norsk Hagetidend kun var en praksisplass da, som var lavt betalt).
Men NHI spurte de vel ikke så mye om vel.
De spurte også om hvorfor jeg kun hadde en kopi, av vitnemålet mitt, fra Gjerdes Videregående, (som jeg hadde tulla med da, som jeg skrev om, i Min Bok).
Og jeg måtte finne på noe ‘lurt’ svar på det da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk ikke en vanlig datajobb, men jeg ble tilbudt en tremånedersjobb, som assistent på et datakurs, for høyere offiserer, hos Ski- og Vinterskolen, (må det vel ha vært).
Og den jobben fikk jeg bare ha, i en dag da, husker jeg.
Så fikk jeg beskjed om det, at jeg var stridsdyktig, så meg ville de heller ha, som geværsoldat.
Også fikk en annen kar i troppen, (en ganske lav kar, med mørkt hår, fra Hedmark vel), han fikk jobben, som kursassistent da, (istedet for meg da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da ble jeg så sur, husker jeg.
At jeg gikk inn i det lagsteltet, som vi bodde i da, i HV-leieren, på Terningmoen.
(For noen reserveoffiserer, (eller noe), bodde på brakkene våre, på den her tiden, mens de var på en rep.).
Også sang jeg masse anti-krigs-sanger da, som ‘War’, med Frankie goes to Hollywood og ‘I Don’t Want to be a Hero’, med Johnny Hates Jazz, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 72: Enda mer fra OBS Triaden, mm.
Det her er ikke så lett å skrive om, men jeg får vel prøve å komme meg igjennom det.
Jeg hadde jo mitt eget rom, hos Arne og Mette og dem.
Og jeg hadde jo bodd alene, siden jeg var ni år.
Så jeg var vant til å ha litt privatliv, for å si det sånn.
Så det hendte at jeg runka da, på det rommet.
Og noen ganger på dagen, uten å skru av lyset vel.
Og det lyset, det var jo det fra Forsvarets Overkommando der.
Som var for bruk i kontorbygninger egentlig.
Og det var en lysrør-lampe da, og ikke en lyspære-lampe.
Så den lyste skikkelig opp da.
Og det tenkte jeg på, fordi jeg en gang overhørte det, at noen unge damer, i den blokka, som var ovenfor vinduet mitt vel, de sa noe sånt som at, ‘har vi ikke fått bra underholdning da?’.
(Noe som jeg kunne høre inne på rommet mitt da).
Og da lurte jeg på det, (husker jeg), om de her unge dame-stemmene, som jeg overhørte, utafor vinduet mitt, prata om meg da.
(Og om de kunne se meg gjennom gardinene, på rommet mitt da, siden den taklampa på rommet mitt, lyste så sterkt da).
Så etter det her, så pleide jeg vel å runke under dyna, og med lyset slått av, vil jeg vel tippe på.
For den lampa som jeg fant hos Forsvarets Overkommando der da, (og som Arne Thomassen sa at det var greit at jeg tok med, for det var ikke taklampe på rommet mitt da, og Forsvarets Overkommando hadde så mange sånne taklamper på lager), den var nok ikke ment for hjemmebruk, (vil jeg si), for lyset var så sterkt da.
Samtidig, så var jeg bare nettopp fylt 20 år, da jeg flytta inn der.
Så jeg var ikke vant til å gjøre innkjøp av taklamper osv., for å si det sånn.
Så hvordan jeg skulle få tak i en taklampe der, det var nesten som et mysterium for meg.
Og den lampa fra Forsvarets Overkommando, den datt ned igjen.
Så store deler av tida, som jeg bodde der, så var jeg vel uten lys i taket, på rommet mitt da.
Så hvis jeg skulle lese, (eller noe sånt), så måtte jeg gjøre det i stua da.
(Hvor det ofte kunne være masse andre folk da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, det året jeg bodde på Abildsø, forresten.
Noen måneder etter at jeg hadde besøkt mora mi i Tønsberg, rett etter nyttår, i 1990 vel.
Så ville mora mi møte meg i Oslo, husker jeg.
Hu ville møte meg på Theatercafeen, av alle steder.
Jeg hadde vel kanskje vært såvidt innom der, en gang, sammen med Magne Winnem, siden vi pleide å fly rundt, på alle stedene i byen, og nok var litt nysgjerrige på Hotell Continental og Theatercafeen da, (som lå i samme bygning der, i Stortingsgata vel).
Jeg var så vant til å ha boblejakker, fra da jeg gikk på skole, på 80-tallet, at jeg må innrømme det, at jeg kjøpte meg en blå og lilla, (eller noe), boblejakke, på Dressmann, det første året jeg bodde i Oslo.
For jeg regna med at jeg burde ha en boblejakke, om vinteren da.
For jeg var vant til litt kaldere forhold, på Berger da.
(Seinere, så fant jeg ut, at det sjelden blir så utrolig kaldt i Oslo Sentrum.
Ihvertfall så ligger sjelden snøen lenge av gangen der.
Det er kanskje alle bilene og menneskene som gjør at snøen smelter så raskt.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg må innrømme at jeg var litt flau, over å møte mora mi, på Theatercafeen der.
For jeg var jo en vanlig ung mann, fra Bergeråsen.
Og på Theatercafeen, så var det veldig snobbete.
Det var en kelner ved bordet, som oppførte seg veldig høflig og formelt, vil jeg si.
Mora mi ville ikke sette seg innerst, i Theatercafeen der.
Men satt ved et bord, ved vinduet, like etter inngangen der, (mener jeg at det var).
Jeg tror vel bare at jeg drakk et glass cola, eller noe sånt der, kanskje.
Jeg husker ikke helt.
Men mora mi drakk vel kanskje te eller kaffe da.
(Noe sånt).
Det er mulig.
Mora mi klagde på boblejakka mi, husker jeg.
Hu mente vel noe sånt, som at det ikke passet seg, for en ung mann, som meg, å gå med en såpass feminin boblejakke, som hadde lilla felter på skuldrene og sånn da.
Men det hadde ikke falt meg inn da, for på 80-tallet, så var det moderne, for gutter/menn, å se litt femi ut da.
Så det var liksom en typisk 80-talls boblejakke kanskje, som jeg hadde kjøpt, (trodde ihvertfall jeg da).
Jeg ville bare ha en jakke, for å holde varmen, og som ikke så stygg ut liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg stakk vel fra Theatercafeen, etter en halvtime eller time, eller noe sånt vel.
Og mora mi, hu dro vel tilbake til Tønsberg/Borgheim da, (hvis hu ikke skulle noe annet i Oslo, mens hu først var der, det husker jeg ikke helt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg hadde vært på jobb, på OBS Triaden, og jobba tidligvakt vel, (det var ihvertfall ganske lyst, den her dagen, sånn som jeg husker det, men dette kan jo ha vært en lys sommerkveld og).
Og kanskje sitti på med Knut Hauge og Lene fra Rælingen, hjem fra jobben da.
Så gikk jeg gjennom Høybråtenveien der da, husker jeg.
Og kanskje hundre meter før oppgangen, som Arne og Mette bodde i, (nemlig i Høybråtenveien 25D da).
Så måtte jeg gå forbi Axel, og noen andre unger, som dreiv og leika i veien som gikk utafor blokkene der da.
Axel sa ikke hei til meg, så jeg regner med, at han ikke kjente igjen meg da.
Men jeg kjente jo igjen Axel, og la merke til hva han dreiv med, mens jeg gikk forbi de her ungene da.
Og det Axel dreiv med, det var at han sa til ei rødhåra jente der, på sin alder, (det vil si i 11-12 års alderen vel), at ‘har du drukket for mye gulerot-saft eller?’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da ble jeg litt sjokka, husker jeg, over at Axel kunne være såpass frekk, og mobbe jenter, osv.
For sånn pleide ikke jeg selv å oppføre meg, da jeg vokste opp på Bergeråsen, husker jeg.
Selv da jeg var 9-10 år, så oppførte jeg meg vel mer snilt/voksent enn det, tror jeg.
(For det meste ihvertfall vel).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det første året, som jeg bodde i Oslo, og leide en hybel, på Abilsø.
Så hendte det jo, at jeg besøkte Axel og dem, da og.
Og en gang, så var Axel og jeg, i nærmeste butikken der, som bare lå et par hundre meter unna blokka til Axel og dem vel, opp en gangvei da, i retning av den ‘egentlige’ Høybråtenveien liksom da.
Ihvertfall så husker jeg det, at Axel og jeg, vi gikk sammen, ned den gangveien igjen, tilbake, i retning av oppgangen som Arne og Mette bodde i da.
(Det var kanskje da Axel ville at jeg skulle prøve å stå på skateboard.
Noe jeg ikke hadde så veldig lyst til, for å si det sånn.
For jeg var høy og tynn og var redd for å skade meg da).
Og mens vi gikk ved siden av hverandre, bort mot oppgangen, til Arne og Mette der da.
Så gikk vi forbi ei nabojente, av Axel, som var noen år yngre enn han vel.
Og muligens var mørkhudet, tror jeg.
(Men det husker jeg ikke helt sikkert).
Og hu spurte Axel, om ‘er det faren din eller?’.
Så på den tida, som Axel og jeg, ble kjent.
(For vi hadde vel bare møtt hverandre, en 4-5 ganger kanskje, etter at Axel flytta til faren sin, som tre-åring vel).
Så var jeg mye eldre enn Axel.
Jeg var 19 år.
(Og jeg var 1.85 høy, selv om jeg var tynn da).
Og det her, det var høsten 1989, som jeg flytta til Oslo, og tok kontakt med Axel og dem da.
Og Axel, han er jo født høsten 1978.
Så Axel, han fylte vel elleve år, (må det vel ha vært), på den tida, som jeg flytta til Oslo, for å studere da.
Så når jeg, (som var 19 år), gikk ved siden av Axel, (som vel var 11 år da), i Høybråtenveien der.
Høsten 1989 da.
Så var det sånn, at noen av de unga, som var enda yngre enn Axel igjen da, og som var naboer av Axel, i Høybråtenveien-blokkene der.
De lurte på om jeg var faren til Axel da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel hadde også en tøff kamerat, som muligens hadde rødt hår vel.
Og muligens het Ronny, eller noe sånt vel.
Men det her husker jeg veldig vagt da.
Det var også noen unger på Furuset der, som brant en del gressbranner og sånn, på den tida, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem der da.
Men om Axel var med på det, det skal jeg ikke si helt sikkert.
Selv om jeg lurer på om han kanskje babla litt om noe sånt.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det var fortsatt en del mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
