I begynnelsen, da jeg bodde, hos Arne og Mette.
Så skulle inngangsdøra stå åpen, (husker jeg at Mette sa).
For vaskemaskinen, til de naboene, som hadde inngangsdør, rett ovenfor inngangsdøra, til Arne og Mette og dem, den virka ikke.
Så nabokona, hu skulle gå inn og vaske klær noen ganger, på badet da, sa Mette.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu nabokona hu fortalte meg også en gang, at hennes tenåringsdatter hadde blitt misbrukt seksuelt.
Og hu hadde hørt rykter om, (fortalte hu), at jeg hadde hatt en vanskelig oppvekst.
Og hu ville at jeg skulle fortelle om oppveksten min da.
Men dette hadde jeg jo vært gjennom, med Cecilie Hyde, et år eller to tidligere.
Da jeg bodde i Leirfaret.
Og Pia og Cecilie Hyde flytta inn hos meg, i noen måneder.
Så da sa jeg bare det samme, som Cecilie Hyde hadde sagt, på den tida.
Da jeg spurte henne, om ikke hu også skulle fortelle om sin oppvekst.
Så da sa jeg bare det, at jeg ikke hadde noe behov for å fortelle om oppveksten min.
(Til nabokona og Mette Holter da, i stua til Arne og Mette der, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nabokona, hu kom også en gang på døra, og fortalte det, til Arne og Mette, at nå hadde det vært innbrudd, i en av kjellerbodene.
Så nå var det bare å sende skademelding, (eller hva det heter igjen), til forsikringsselskapet.
Hvis de ønska seg noen ekstra ‘grunker’.
Og Mette og Arne dikta opp da, og fant på at dem hadde blitt frastjålet en Kärcher høytrykksspyler, og slalomski, (eller hva det var igjen, alt sammen), for mange tusen kroner da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En fredag ettermiddag, da jeg kom hjem, fra jobb, på OBS Triaden, høsten 1990, (var det vel).
(Dette var den samme helgen, som Sentrumsløpet ble arrangert, mener jeg å huske.
Eller om det var et annet gateløp, i Oslo).
Så ble jeg tvunget, (må jeg si), av Arne Thomassen, til å bli med å jobbe, hos Forsvarets Overkommando, med å tømme et lager der.
Arne Thomassen var sjef, for tre unge karer, fra Tønsberg eller Sandefjord vel.
Og de her jobba i et flyttefirma, (eller noe), da.
Og dette var et hasteoppdrag.
Så jeg måtte være med å jobbe.
For ellers så frykta dem, at dem ikke ville rekke å bli ferdige, iløpet av helga da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg måtte jobbe som sjauer da, hele helga.
Enda jeg hadde jobba full uke på OBS Triaden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var ikke taklampe, på rommet jeg leide, av Arne og Mette.
Men på det lageret, til Forsvarets Overkommando, ved St. Olavs Plass der.
(Ikke så langt unna SAS-hotellet).
Så lå det mange taklamper, til å ha i kontorbygg da.
Jeg spurte Arne Thomassen om jeg kunne ta en av de lampene.
Og det sa han at jeg fikk lov til.
Så vi la en sånn lampe i bilen da.
Like etter så fant jeg en gammel tegning, som var rammet inn.
Det var en tegning av noen brannkonstabler, ved brannstasjonen i Oslo/Christiania.
Det var et utkast til en blå uniform, for dem, på 1800-tallet, eller noe.
Glasset var litt knust.
Så det var nok derfor, at den tegningen, hadde blitt plassert, på det ‘rote-lageret’ da.
Jeg spurte om jeg kunne få den tegningen.
Fordi den ligna på noen kart, som jeg hadde fått av mora mi og bestemor Ingeborg, omtrent på den samme tiden.
Rammen var liksom i det samme stilen, som det kartet, som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg da.
Det var et fransk kart, over Norge og Sverige.
Og mora mi ga meg et Europa-kart.
Og da jeg skulle sjekke verdien av det Europa-kartet, så hadde visst noen malt en farge, på hvert av landene, sa en kar på et antikvariat, i Ullevållsveien vel.
Så det kartet var ikke verdt så mye da, sa han.
Jeg lurte da på, om mora mi hadde malt på det gamle kartet.
Jeg har jo også forresten sett på globuser osv., (for Ågot og Øivind hadde en, i et hjørne av spisestua si, i huset sitt, på Sand, som jeg noen ganger pleide å se litt på, som guttunge, på 70-tallet), og på de så er jo de forskjellige landene farget i forskjellige farger, (av en eller annen grunn).
Så det her som han antikvaren sa, det virka som noe litt dumt kanskje, for meg da.
(Eller som noe jeg undret meg over, ihvertfall).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var også sliten etter en lang uke, på OBS Triaden, og var ikke vant til å jobbe som sjauer.
Å jobbe som sjauer, det betydde forresten, at man måtte bære masse ting, og kaste dem i en container da.
Ihvertfall de tingene som Arne Thomassen mente at var skrot da.
Mens andre ting, de skulle til et annet lager da, hos Forsvarets Overkommando der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Arne Thomassen, han gikk og prata med noen karer, på et kontor, hos Forsvarets Overkommando der.
Og så ble jeg sikkerhetsklarert da.
(Sa Thomassen ihvertfall).
For Thomassen mente at man måtte være sikkerhetsklarert da, for å jobbe der.
Og en av de unge karene, fra Vestfold, han sa også det til meg, (husker jeg), at jeg ikke skulle løpe og jobbe.
Det var nok å gå og jobbe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For den her jobbinga, så fikk vi dobbel timelønn, eller noe.
Så jeg fikk vel drøye 5000 i lønn, for den her helga vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg ble bare dratt med på det her.
Det var ikke sånn, at jeg tagg meg til å være med, (eller noe).
Neida, det var heller sånn, at Thomassen sa det, at jeg skulle/måtte være med.
Så Arne Thomassen trodde kanskje at han var stefaren min ennå, (på den her tiden).
Så jeg vil si det, at det funka dårlig, at jeg leide et rom av dem der.
For dette ble jo som en dobbeltrolle.
Ikke bare var Arne Thomassen min hybelvert, han var også min arbeidsleder.
Så dette var jo som noe alvorlig tullball, vil jeg si.
Og hvordan Arne Thomassen, (som tulla sånn), fikk lov til å jobbe, med å lede arbeidet, med å tømme et lager, hos Forsvarets Overkommando.
Det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
På lørdagen, (var det vel), mens vi jobba, med den her sjauinga, på Forsvarets Overkommando der.
Så dro Arne Thomassen med meg, og de tre Vestfold-kara, til en restaurant, i en sidegate til Karl Johans gate der.
Det var muligens ved Savoy der, eller noe.
I Universitetsgata eller Rosenkrantzgate, eller noe.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var også noe jeg ble tvunget med på da.
Jeg ville vanligvis ikke ha brukt nesten to hundre kroner, (eller hva det var igjen), på en middag.
(Jeg ville heller spist for kanskje halve prisen, på Burger King, eller noe da).
Men Thomassen mente det, at når jeg tjente så mye penger, så måtte jeg unne meg, å spise på restaurant da.
Så jeg prøvde å ikke klage, på den her ‘sløsinga’ da, (som jeg delvis tenkte på det her restaurantbesøket som da).
Dette var vel en norsk restaurant, tror jeg.
(Thomassen var jo fra Nord-Norge).
Så det var mat som kjøttkaker med poteter og grønnsaker, som stod på menyen da.
Jeg kjøpte vel kjøttkaker, eller noe sånt, da.
Og han ene Vestfold-karen.
Han begynte å klage.
På at han ikke fikk nok grønnsaker, til middagen sin.
Jeg var ikke så glad i kokte grønnsaker selv.
(Bestemor Ågot pleide ofte å gi meg ferske grønnsaker, som raspede gulerøtter, eller paprikaskiver, for eksempel, og sånt var jeg litt mer glad i da.
Men kokte grønnsaker, det var liksom ikke det helt store, for meg).
Så da han Vestfold-karen, begynte å klage, på at det var for lite grønnsaker, til middagen hans.
Så lot jeg han få grønnsakene mine da.
Som lå ved siden av potetene, (var det vel), på tallerkenen min da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg redda også livet, til Arne Thomassen, (må jeg vel si), den her arbeidshelgen.
Dette var vel på søndagen vel.
Thomassen og jeg, vi måtte stå oppå lasset på på en truck.
Som han ene Vestfold-karen, (han som var så glad i grønnsaker vel), kjørte.
Han kjørte trucken ganske raskt, inne hos Forsvarets Overkommando der.
Og det hang noen bjelker, (av metall eller betong vel), i taket der da.
Og det så ikke Arne Thomassen, (husker jeg).
Og han truckføreren, han bare kjørte på, i full fart da.
Så jeg måtte begynne å banke hånda mi, oppå toppen av det krøllete hue, til Arne Thomassen da.
For å få han til å skjønne det, at han måtte dukke da.
Og han dukka akkurat i tide da.
Og jeg måtte også dukke, husker jeg.
Og det var vel omtrent nesten sånn, at jeg den bjelken i taket, sneia huet mitt, (husker jeg).
For jeg fikk med meg det, at Thomassen rakk å dukke da, (husker jeg), før jeg selv også dukka da.
Så det var nære på, (husker jeg), at enten Arne Thomassen, eller meg selv, fikk den bjelken i hue da.
Og da hadde det nok vært vanskelig å blitt den samme personen igjen, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall).
Etter å eventuelt ha fått den bjelken i hue da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På søndag kveld, når vi endelig var ferdige, med all den her helge-jobbinga.
Så ble jeg behandla litt som en maskot, (eller noe sånt vel), av de her Vestfold-karene da.
Jeg var stuptrøtt, etter å ha jobba full arbeidsuke, hos OBS Triaden, og så etter å ha jobba 30 timer kanskje, for sjauefirmaet til Arne Thomassen, i frihelga mi da.
(Mot min vilje, må jeg si).
Så da de Vestfold-kara, fikk meg til å kjøre den trucken.
(Enda jeg ikke hadde trucksertifikat).
Inne i en gang, hos Forsvarets Overkommando der.
Så krasja jeg inn i en dørkarm der da, husker jeg.
Og det klagde Arne Thomassen på seinere, (husker jeg), at det hadde han måtte dekke, av egen lomme da.
(Noe jeg syntes at hørtes rart ut, siden vi jobba for et firma der da).
Og Arne Thomassen, han gikk jo sammen med oss der.
Og han var jo arbeidsleder.
Og jeg hadde jo ikke trucksertifikat engang.
Og jeg kjente jo ikke de her Vestfold-kara, (som var eldre enn meg), fra før.
Og jeg var jo veldig trøtt da.
Så dette at jeg kjørte den trucken, (som en slags maskott da), dette viste at jeg egentlig var litt kua der, som nybegynner da, i sjauer-yrket, vil jeg si.
Men Thomassen sa aldri det til meg, at han måtte betale for den dørkarmen.
Men jeg mener at jeg overhørte at han snakka om det, til Svein Martinsen, (eller noe), en gang da.
I stua til Arne og Mette der.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle bruke den her ekstra lønninga, fra det sjauer-firmaet, til.
Da jeg fikk de pengene.
Men mens jeg hadde jobba for Hageselskapet vel.
Så hadde jeg sett litt på en rød-lilla høst/vinter-jakke, i den klesbutikken, på Oslo City, hvor jeg hadde kjøpt den Levis-genseren, med amerikansk flagg på, da jeg bodde på Abildsø.
Og den jakka var også i grønt, men jeg bestemte meg for den rød-lilla da.
(Av en eller annen grunn.
Dette var like etter 80-tallet.
Og moten var vel litt forskjellig, enn den som er nå for tiden.
Jeg hadde jo gått med litt sossete klær, da jeg gikk på Handel og Kontor, på Sande Videregående og Gjerdes Videregående, noen år før det her.
Og den jakka så ganske voksen/forretningsmann-aktig ut da kanskje.
Og samtidig litt sossete ut vel).
Og den jakka, den kosta 3-4000 kroner da.
Men jeg kjøpte den da.
For jeg trengte vel en ny jakke da.
Og da hendte det, husker jeg.
At Arne Thomassen, (og Mette Holter), prata om, (husker jeg), at de syntes at den nye jakka mi, var fin da.
Og det hendte vel at Arne Thomassen også lånte den jakka.
En gang i blant, mener jeg.
(Noe som gjorde meg litt smigret da, (for å være ærlig).
For jeg var jo fra Bergeråsen, som lå ute på landet, må man vel si.
Så jeg hadde jo ikke så god peiling på klær da, som folk som bodde i Oslo, vel ofte hadde).
Og det var både do og bad, i den leiligheten, til Arne og Mette.
Og Arne Thomassen, han brukte do-en til å barbere seg, osv.
Og der lå alle barbersakene hans, (og sånn), i en ganske stilig toalettmappe da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Så han var liksom som en sånn velkledd type, og ikke som en kar fra landet, (må man vel si), han Arne Thomassen da.
Han pleide ofte å gå i tweed-dress, på travbanen, på 70-tallet, (for eksempel), husker jeg.
Så han kledde seg vel som en forretningsmann, må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Arne og Mette, de hadde forresten ikke nøkler stående, på innsida, av dørene, til badet eller do-en.
Så en morgen, når jeg skulle på jobb, på OBS Triaden da.
Så gikk jeg inn på badet, for å stelle sveisen og sånn.
(Som jeg pleide å gjøre, før jeg dro på jobben.
Som var å sitte i kassa, på Matland/OBS Triaden der).
Og akkurat da jeg gikk inn på badet.
Så reiste Mette Holter seg opp fra doen.
Sånn at hu stod med rumpa si, (og hele ‘indrefileten’ da, hadde jeg nær sagt), rett i trynet på meg da, når jeg gikk inn døra der.
Mens hu hylte vel, (eller noe).
Så jeg lukka igjen badedøra da, fort som fanken.
(For å si det sånn).
Også gikk jeg inn på doen vel, (eller noe).
Og stelte meg litt der kanskje.
Før jeg hasta videre til bussen da, for å komme meg på jobb, på OBS Triaden der da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og en gang, like etter det her, så sa Mette Holter til meg, (husker jeg), en gang i leiligheten sin der.
At, ‘Så du rumpa mi, du da’.
så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men hvorfor dem ikke låste dørene der, når dem var på badet, eller på do, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De Vestfold-kara, som jeg jobba sammen med, (under ledelse av Arne Thomassen da), med den sjaue-jobbinga, hos Forsvarets Overkommando.
De var litt sex-fikserte, forresten, sånn som jeg husker det.
Da vi hadde vært på den restauranten der, i den sidegata, til Karl Johan der, og spist, på den lørdagen vi jobba, (var det vel).
Så så vi ei dame, med en bikkje, men tynne bein, (var det vel).
‘Det er en sånn fittesleiker-bikkje’, smalt det fra han ene Tønsberg/Sandefjord-gutten da.
Til han andre da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens han som var så glad i grønnsaker.
(Var det vel).
Han betrodde seg til meg, en gang, i løpet av den her helga da.
Om at det å ha dame.
(Som han fikk sex av da da).
Det blei som ‘narkotika’, mente han.
At han måtte ha det da.
Så han klagde litt på det her da, på at han ble avhengig, av dama si, som han fikk sex av da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg bodde hos Arne og Mette, (og Axel), på Furuset der.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
