johncons

Stikkord: Geværkompaniet (Terningmoen)

  • Flashback til 1993. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til da jeg var i militæret, på Terningmoen, i 1993.

    For det første, så ringte jeg om noe greier, en del måneder før jeg skulle i militæret, og da ble jeg tulla med og satt over feil, i over en halvtime, husker jeg.

    Men men.

    For det andre, så synes jeg det var litt strengt i militæret, siden jeg jo har bodd aleine siden jeg var ni år, så er jeg ikke så vant til å bli kontrollert hele tida.

    Jeg er mer vant til at ingen bryr seg, må man vel si.

    Så, jeg likte å gå litt rundt i Elevrum og, og ikke bare være i militærleieren, hvor det dukka opp offiserer man egentlig skulle hilse på, og daghavende offiser, og alle mulige tropps-befal osv., hele tida.

    Så jeg synes det var greit å få gå ut av leieren og.

    Jeg husker etter de første fjorten dagene, mener jeg det var, og vi fikk gå ut av leiern igjen.

    Det var ganske digg.

    Det var vel da jeg hadde en sånn pliktjobb, av noe slag.

    Daghavende soldat, eller noe.

    Jeg husker ikke hva det het.

    Men det var en helg, som jeg skulle passe på noe greier i leieren.

    Ukehavende soldat.

    Nei noe i den duren kanskje.

    Jeg måtte sjekke at de som skulle på vakt, hadde pussa ag-en osv, og overlevere vaktstyrken, til daghavende offiser osv.

    Og jeg ble satt til å skrelle 30 kg poteter, i en sånn skrellemaskin, på messa.

    Men de potetene, måtte skrelles ordentlig, fordi den maskinen, skrelte ikke bort alt skrellet.

    Så jeg ble tulla litt med, av han sjefskokken, på messa.

    For de som hadde den jobben, de hadde masse plikter, som det stod skrevet om, på et ark.

    Så de skulle skifte lyspærer overalt osv.

    Og dette her var en av de første ukene, i militæret, så jeg gjorde faktisk det som stod på lappen.

    Ellers hadde det nok vært ganske slappt.

    Men men.

    En av jobbene, var også å gå med sånn revelje.

    Så man måtte vekke alle i leiern, klokka 7, var det vel.

    Noe sånt.

    Så var det noen som begynte å kjefte, og da tok jeg med den revljegreia, inn på rommet, for å høre hva dem ville.

    Men da ombestemte dem seg, for den bråka skikkelig den greia.

    Det var noe tomhylserør, eller noe, fra noe våpen kanskje, kanon, eller noe.

    Det husker jeg egentlig ikke.

    Men det var noe greier man bare trengter å holde, og bevege seg, så bråkte det noe helt jævlig.

    Så sånn var det.

    Men flashback ja.

    Jo, jeg synes det var kjedelig i leieren, spesiellt under den vanlige tjenesten, og gikk ofte i noe slags koma av kjedsomhet.

    Men men.

    Men en gang, så spurte de, om det var noen som så dårlig.

    Som trengte briller.

    Og da meldte jeg meg.

    For da fikk jeg lov å gå inn til Elverum, å få synstest da.

    Så da slapp jeg unna militæret, i en time, eller noe.

    Og det var også sånn, at på en synstest, på ungdomsskolen, så klarte jeg ikke beste resultat.

    Jeg måtte herme etter Geir Arne og Ditlev og dem, for å få bra resultat.

    Så trodde jeg kanskje ikke hadde så bra syn.

    Så jeg dro inn dit da, til øyenlegen.

    Men da brukte hu dama der så lang tid, på den her synstesten.

    Så det synes jeg var rart.

    Og jeg måtte se inn i noe sånne lasergreier, eller noe.

    Så det lurer jeg på om kan ha vært noe tull.

    For jeg skøyt ikke like bra, etter det her, som før.

    Eller om det kan ha vært pga. noe annet.

    Men vi hadde også en lege, som ble kallt Dr. Mengele, som var helt håpløs.

    Som ga meg salve, som inneholdt vann, da jeg fikk frostskade på øret.

    Og den salven, ville ha gjort frostskaden værre, fikk jeg høre av folk på rommet.

    Odd Sundheim, var det forresten, som advarte om det.

    Så jeg lurer på om det ikke kan være en del mafia osv., også i forsvaret.

    Det ville ikke forrundret meg i hvertfall.

    Jeg skreiv også om det, i en annen bloggpost, her om dagen.

    At Sersjant Johansen, fra Vestlandet, dro vårs med på en patrulje, som gikk seg vill, på natta, på Terningmoen, på en øvelse der.

    Og da jeg kom tilbake til lag 3, som jeg var på da, laget til lagfører Warming.

    Jeg var egentlig reserve.

    Men jeg ble omplassert litt mye, så jeg fikk ikke med pakningen min.

    Så etter å ha gått rundt på patrulje, og gått oss vil.

    Så hadde ikke jeg noe sted og sove, for folka i teltet der, breia seg så mye.

    Og det skulle egentlig ha vært en ekstra sovepose, mener jeg å huske.

    Men det var det ikke da.

    Og da var jeg drit sliten, etter masse øvelse, og også etter å gått rundt i skogen, på patrulje, i timesvis.

    Noe som er slitsomt, for jeg gikk bakerst, og måtte prøve å ikke miste kontakten, med de som gikk foran.

    En som het Sundheim, fra Valdres, som gikk foran meg.

    Han mista kontakten, med patruljen.

    Men jeg klarte å se hvor han var da, han tredje bakerste.

    Så da klarte vi å holde følge igjen.

    Sundheim var litt tjukk, så han sleit litt med kondisen osv.

    Men men.

    Men vi klarte å henge oss på.

    Men så gikk Johansen seg vill.

    Og selv om troppsjef Frøshaug, tuta med en bil.

    Og vi fint kunne høre det.

    Så nekta Johansen å gå dit.

    Men neida, vi skulle traske rundt en times tid til.

    Så her tror jeg det må ha vært noe lureri.

    Frøshaug satt nesten igang leteaksjon.

    Så han var ikke så førnøyd med Johansen.

    Og jeg var så sliten, da jeg var tilbake til teltet, til laget til Warming.

    Og de folka, var ikke mulige å vekke.

    Så jeg måtte bare slappa av, og sover, for jeg var utslitt.

    Så jeg la meg ned på et liggeunderlag, som lå utafor teltet.

    Helt til Andresen sparka liv i meg, noen timer seinere.

    Men da var jeg våt på beina, etter å gått patrulje, i noe gjørme osv.

    Og hadde ikke pakningen min, for den var vel hos et annet lag, mener jeg å huske.

    Noe sånt.

    At jeg ble plassert på et annet lag.

    Noe sånt.

    Så om dette var noe plott.

    Jeg tror jeg nesten frøys ihjel, for jeg skalv og frøys først.

    Men så slutta jeg å fryse.

    Det var på høsten det her, kanskje i september.

    Noe sånt.

    Men det var ikke akkurat varmt om natta, i Elverum.

    Det er en kald by.

    Det ofte mye kaldere i Elverum, enn byene rundt, pga. elva, og naturen og sånn.

    Noe sånt.

    Men men.

    Han Johansen, han forsvant til Skottland, eller noe sånt, tror jeg, etter et halvt år.

    Noe sånt.

    Og det som var.

    Var at en gang, så hadde han to kusiner, eller ‘kusiner’, på besøk i leieren, en helg.

    Det var samme helgen, som jeg var sånn ukehavende soldat, eller hva det het.

    Og jeg tror kanskje at det ikke var kusinene hans.

    Det prata folk ihvertfall om i messa, da de gikk forbi messa, de her tre.

    Noe sånt.

    Men men.

    Og han Johansen, han sa alltid sånn, hvis noen spurte.

    ‘Har du problemer med det’.

    Hvis du sa, jeg har ikke noe penn.

    Eller noe sånt, hvis det var undervisning.

    Og da var det ingen som svarte noe mer.

    Men jeg huska noe fra da jeg bodde på Abilsø, et par år før, da jeg pleide å henge ved kiosken der noen ganger, det siste året jeg var tenåring, og ny i Oslo.

    Så da ble jeg kjent med ungdommene på Abildsø.

    For jeg vant til å kjenne mange folk i Drammen, så da ble det bare sånn, at jeg prøvde å bli kjent med folk, da jeg flytta til Oslo og.

    Og da var det ei jente der, som pleide å si, ‘det er ikke det det er snakk om’.

    Anne-Lise, eller noe, vel.

    Så da huska jeg det da, at man kunne svare sånn, når han Johansen spurte, ‘Har du problemer med det’.

    Da svarte jeg, ‘Det er ikke det det er snakk om’.

    Og forklarte hva det var snakk om da.

    Så man kan plukke opp lure ting, fra mange steder.

    Men sånn er det.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    En på lag 1, som het Thomassen, fra Bøler.

    Han ble mer eller mindre sammen med dattra til Dr. Mengele.

    Ei pen lyshåra dame, husker jeg.

    Da vi var på diskoteket Alexis, inne i Elverum, på torsdagene.

    Da dukka det også opp noen damer fra lærerhøyskolen, og det var kanskje noe sykepleierhøyskole, eller noe.

    Noe sånt.

    Vi var også på DumDumBoys konsert der, og det var ganske kult, for de spillte de samme sangene, som vi pleide å høre på, på reservelaget.

    Selv om de sagene var fra 1989, Splitter Pine-albumet, og det her var i 1992.

    Men men.

    Men da ble Thomassen grisebanka av noen lokale helter.

    Som kjørte etter dem, og tok dem igjen, like før leiern.

    Bare noe jeg kom på, når jeg først nevnte han Dr. Mengele.

    Han hadde sikkert et vanlig navn og.

    Men det var det vel få som visste, siden alle bare kallte han Mengele.

    Noe sånt.

  • Pettersen fra Fredrikstad, i militæret om Ishockey VM. (In Norwegian).

    Nå kom jeg på en som var på laget mitt, under rekrutten, i miliæret, på Terningmoen, i Elverum.

    Han het Pettersen, og var fra Fredrikstad.

    Så skulle han fortelle om en kjent ishockey-spiller som ble sendt hjem fra VM eller OL.

    Og det er ikke alltid, at sannheten kommer ut om sånne ting.

    Men at han hadde liggi med dama til ishockey presidenten, eller noe.

    Om det var Anette Bøe.

    Noe sånt.

    Jeg skal søke litt mer.

    Det var en veldig kjent Stjernen-spiller, mener jeg å huske.

    Han Pettersen, han var i dårligere form enn meg, til og med, ved starten av militæret.

    Så han løp med så mye innsats, at han spøy, like før mål, på tre kilometeren, for å prøve å klare det på 15 minutter.

    Da ble troppsjef Frøshaug fornøyd, husker jeg, da han spøy.

    Men han var en kraftig plugg da, han Pettersen-karen, så han klarte seg bedre enn meg, må man vel si, selv om han var i dårlig form.

    Jeg var både en pingle og i dårlig form, da jeg begynte i infanteriet, så jeg sleit litt.

    Men jeg ga meg ikke så lett da.

    Så sånn var det.

    Løvdahl, var det en ishockey-spiller.

    Hm.

    Jeg får søke litt her.

    Skal vi se.

    Nei jeg fant ikke så mye om det her, på nettet.

    Men Pettersen, sa det her, høsten 92.

    Og det var før internett slo igjenom.

    Men hvis jeg skal ta det fra hukommelsen.

    Det som skjedde, og hva som stod i media, og hva Pettersen sa.

    Så ble Ørjan Løvdahl, som spilte for Stjernen i Fredrikstad, og var norsk landslagskaptein.

    Han ble sendt hjem fra Albertville OL, hvor Norge var med, hvis jeg husker riktig.

    Det stod i avisa, at det fordi han hadde vært på fylla.

    Men Pettersen sa at det var fordi han hadde tatt med Anette Bøe, og tre andre damer på rommet.

    Og hatt sex med dem.

    Og Anette Bøe var kona til ishockeypresidenten.

    Så ble han sendt hjem til Norge da, midt i OL.

    Sånn var det, hvis jeg husker det riktig fra hukommelsen, det han Pettersen sa da.

    Men jeg tar forbehold om det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Dagens ‘idiot’-kurs. Hvorfor heter det tyttebær-politiet? (In Norwegian).

    Dagens ‘idiot’-kurs. Hvorfor heter det tyttebær-politiet? (In Norwegian).

    I serien av ‘idiot’-kurs, her på johncons-blogg, så har vi i dag kommet til begrepet ‘Tyttebærpolitiet’.

    Jeg pleide også å være idiot, før jeg fikk internett osv.

    Så jeg visste ikke hva det her med tyttebærpolitiet var.

    Det var faktisk laglederen min, i militæret, det siste halve året.

    Jeg var reserve, i infanteriet, etter rekrutten, i tre måneder.

    Paulsen, fikk plassen min, på lag 2, som geværmann 2, sanitets-mann.

    Men etter at en fra Sarpsborg, eller noe, en bryter, skulle overføres til HV, så fikk jeg plassen, som geværmann 1, eller 3, i lag 2.

    Geværmann 1 og 3, har såkalte psycho-rør.

    Det er et anti-panser engangsvåpen, kallt M-72, hvis jeg ikke tar feil:

    To sånne her, var det geværmann 1 og 3, måtte bære på.

    Det er et såkallt ‘bruk og kast’-våpen.

    Det kan bare avfyres en gang, og så må man kaste det.

    Eller man kan la folk som er geværmann 1 og 3, bære rundt på de.

    For det var tomme psycho-rør, som vi bærte på.

    Dette var i tillegg, til en feltspade, bajonett, fire magasin, vannflaske, gassmaske, og AG-3, og feltuniform, truger ofte, feltstøvler, vinterkamuflasje til å ha over den vanlige uniformen.

    Så disse M-72-ene, hang ofte i veien, når man skulle slenge seg ned, i øvelse på fremrykking osv.

    Derav navnet ‘psycho-rør’.

    For da kunne lett bli litt psycho, av disse røra, som alltid hang gæernt.

    Men men.

    Vi fikk bare lov å skyte M-72, en gang, i militæret, for de var så dyre.

    Og da traff jeg en gjennomskutt tanks, på øvingsfeltet, på Terningmoen.

    Hvordan M-72 virker, er at den først sprenger et lite hull i tanksen, og så sprøyter inn noe glødende masse, som brenner opp alle menneskene, som er inne i tanksen.

    Så en tanks, er nok ikke det smarteste stedet å oppholde seg, på en slagmark, vil jeg gjette.

    Det er nok bedre å være vanlig fotsoldat, vil jeg si da.

    Jeg tror det er bedre å få en kule, enn å bli drept av noe sånn glødende masse.

    Men det er hva jeg mistenker da.

    Samme det.

    Videre med idiot-kurset her.

    Det var altså laglederen min, fra januar, til mai vel, Marvin Bricen, som forklarte meg om tyttebærpolitiet.

    Marvin er broren, til Sylvanni Bricen, hun programlederen og sangeren vel.

    Skal jeg se om de er på Google.

    http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=4164243

    Søstra til Bricen, er visst venninne til Mette-Marit, og har vært med i Mette-Marit videoen.

    Hm. Se det, nå begynner det å henge sammen her.

    Hm.

    VG sier at Mette-Marit-videoen er uskyldig, men en broren til en i klassen min, på Berger Skole, og Svelvik Ungdomsskolen, Ronald Lund.

    Ronald, han hadde to tvillingbrødre, som het Arnt og Eirik Lund, som gikk en klasse over oss.

    Og begge de, jobbet på CC Storkjøp, i Drammen, det året jeg jobbet der.

    Og Eirik Lund, han sa det, at ‘VG juger’.

    Uten å forklare sammenhengen.

    Så jeg tror ikke man helt uten videre kan ta det for god fisk, at Mette-Marit videoen er helt uskyldig.

    Hvor kommer alt rabalderet fra da liksom.

    Men men.

    Det var ganske dårlig idiot-kurs det her i grunnen, for det bare sporer av hele tiden.

    Så sånn er det.

    Skal vi se om vi finner hun søstra til Bricen da.

    Her er hun:

    Jeg tror ikke broren, lagleder Marvin Bricen, er på google.

    Bricen var litt tvilsom, tror jeg, han skulle ha meg med i badstua, i offisersbadstua, etter vinterøvelsen osv.

    Det synes jeg var litt drøyt.

    Men jeg skjønte ikke sånt da.

    Men nå lurer jeg litt, om han var litt tvilsom.

    Jeg ville aldri funnet på å være med på noe sånne tvilsomme greier.

    Jeg bare husker det var litt rart.

    En offiser dukket opp der, og han bare gikk rett ut, da vi satt i badstua, i offiserbadstua, på Terningmoen.

    Men det er ikke min stil, med sånt tull.

    Så jeg skjønte tenkte ikke noe på det, at Bricen var tvilsom da.

    Men jeg synes han sa navnet mitt i søvne en gang, da vi andre var våkne, og etter det, så synes jeg det var litt rart, å ha han som lagleder.

    Men men.

    En fra Brumundal, som var norgesmester i karate.

    Han ga Bricen vannseng.

    Det vil si, at man hiver en bøtte med vann, over personen, mens personen sover.

    Det var fordi, at Bricen skulle jobb-dimme, en måned før oss andre.

    Og da fikk man vannseng da, det var sånn ritual de hadde i miltæret.

    Men men.

    Bricen forklarte meg det her med Tyttebærpolitiet.

    En gang forresten, en fredag, etter endt tjeneste, så tok vi alltid toget tilbake til Oslo.

    Og da var vi på Oslo S, sånn rundt kl 18, eller 19 ca.

    Da var det digg å kjøpe noen bæreposer med mat, og dra hjem og chille.

    Men men.

    En gang, så møtte jeg søstra mi, Pia, da vi var på vei, ned rulletrappa, ut hovedinngangen, på Oslo S.

    Så da gikk jeg tilbake, sammen med søstra mi.

    Og da traff vi Bricen.

    Da var han på vei ned rulletrappa.

    Mens jeg og søstra mi, gikk oppover den vanlige trappa.

    Da sa Bricen, at jeg var ‘Stjerna Ribsskog’.

    For han likte vel søstra mi da.

    Etter det her, så advarte søstra mi meg, mot å være kamerat, med Bricen.

    Men hun sa ikke hvorfor.

    Men men.

    Bricen sa også det en gang, at det ikke var noe kult, sa han, å ha en så pen søster, som Silvanny Bricen.

    Det var fordi at hun var så fin, eller pen da, sa han.

    Og jeg skjønner hva Bricen mente da.

    Fordi jeg hadde en pen stesøster, må man vel kalle henne, Christell Humblen, da jeg vokste opp.

    Og det var heller ikke så artig.

    Søstra mi, tenker jeg bare på som søstra mi, så hun var det ikke noe problem med.

    Men å ha en så pen stesøster, eller hun var vel ikke det engang, siden vi bodde i to forskjellige hus.

    Men hun var dattra til dama til fattern da, som bodde i et annet hus.

    Det var ikke så artig.

    Så jeg skjønner hva Bricen mente med det.

    En gang, så gikk jeg ned til søstra mi, og Christell.

    De var vel sånn 16 år da, kan jeg tenke meg.

    Og jeg var vel 17-18.

    Det var om sommeren, og Christell lå og slappa av, med en ganske stor genser, på terrassen.

    Så begynte hun å banne, eller skrike.

    For hun hadde fått en edderkopp på seg.

    Så skulle jeg hjelpe henne da.

    Men hun er så sexy og delikat, må man vel si.

    Så jeg visste ikke om jeg skulle tørre, å ta henne på armen, der hvor edderkoppen var.

    Kanksje hun ville ha synes at det var uhøflig.

    Så krabba edderkoppen oppover armen, og under genseren.

    Og hva gjør Christell da, mens jeg er 20 cm fra henne.

    Joda, hun vrenger av seg genseren, og har ikke noe under.

    Så jeg bare står rett foran de peneste puppene jeg noengang har sett.

    Helt perfekte, veldig pene og også store pupper, vil jeg si.

    C-skål, vil jeg gjette.

    Og helt perfekt formede.

    Christell løper inn på badet, og blir der lenge.

    Så kommer hun ut, et kvarter senere, eller noe.

    Jeg sa bare unnskyld jeg.

    Jeg vet ikke hvorfor.

    Men det var kanskje fordi jeg ikke fikk tatt bort edderkoppen da.

    Det er mulig.

    En annen gang.

    Så gikk jeg ned til Haldis.

    Dette her var kanskje høsten etter.

    Så da var hun vel 16 eller 17 da.

    Noe sånt.

    Så banker jeg på døra.

    Så er bare Christell hjemme.

    Så dukker hun opp naken, i vinduet, på rommet sitt, som er i første etage.

    Men hun står sånn, at rompa er i været, så den ser man bare toppen av.

    Og puppene, de gjemmer hun, under vinduskarmen.

    Og smiler hun til og med, hvis jeg husker riktig.

    Jeg bare spørr, om fattern var der.

    Men det var han ikke.

    Så bare går jeg hjem da.

    Så det var ikke så snillt, synes jeg, av Christell.

    For hun er veldig pen og sexy eller deilig, må man vel si.

    Så å ha det bildet av henne med rompa i været, men at man bare så det forfra.

    Og gjemte puppene, og smilte.

    Ja det er ikke et syn man glemmer fort da, for å si det sånn.

    Nå synes kanskje noen at jeg er uhøflig, siden jeg skriver sånn her, om dattra til dama til fattern.

    Men, jeg husker konfirmasjonen, til Pia og Christell, våren 1987, var det vel, på forsamlingslokalet ‘Snippen’, på Sand.

    Christell har så stor familie, så man kunne ikke ha konfirmasjonen i et vanlig hus.

    Det var kanskje 50 folk der, fra hennes familie.

    Eller 30 kanskje.

    Noe sånt.

    Og halvparten fra meg og søstra min sin familie.

    Muttern så så pen ut da, husker jeg de andre sa.

    Hun måtte sitte helt på enden av bordet, sammen med meg, og Martin osv.

    Men men.

    Og da gikk teksten i konfirmasjonssangen til Christell sånn, at ‘hun har det vi kaller sex-appeal’.

    Og hun var vel ikke enda 15 år.

    Så det synes jeg var litt drøyt.

    Onkelen min, Håkon, han skrøyt av søstra mi Pia, etter konfirmasjonen, for hun hadde vært litt høytidelig, osv.

    Mens han likte ikke Christell, for hun hadde smilt, og gjort seg til da, mente han.

    Jeg synes de fikk oppføre seg som de ville.

    Men jeg synes den konfirmasjonsangen, om at Christell hadde sex-appeal, var litt drøy.

    Det var ikke det, at hun ikke hadde det.

    Men å synge sånn om 14-åringer, i konfirmasjonen osv., det husker jeg, at jeg reagerte litt på.

    At, hvordan familie er det her liksom.

    Det virket nesten umoralskt, synes jeg.

    Søstra mi, sa også en gang, at hun ville at Christell, skulle ha mange sex-partnere, for det trodde hun bare var sunt, sa hun.

    I bryllupet, til storebroren til Christell, Jan Snoghøj, halvbroren til Christell, og lillebroren til Viggo.

    Det var vel i sommeren år 2000, tror jeg.

    Da giftet Jan seg, med Hege fra Rødgata.

    Da holdt brudens bror, lillebror, en med mørkt hår, i begynnelsen av 20-årene da vel.

    Også fra Rødgata, på Gulskogen, i Drammen.

    Han holdt tale.

    Med lave og ganske nervøs stemme.

    Da kjefta han på Christell, i den talen.

    Da hadde Christell måttet fortelle han, hvor mange sexpartnere, hun hadde hatt, osv.

    Og det var visst noen og tjue, eller noen og tredve, uten at jeg husker det riktig.

    Det er vel kanskje vanlig for en så pen jente, som ikke hadde hatt noen så veldig seriøse forhold, før hun giftet seg, med Mathias, fra Sverige, var det vel.

    Jeg tror søstra mi, har hatt mange flere sex-partnere, fra hva hun sa selv, rundt 1989, eller 1990.

    Hun parkerte meg i hvertfall.

    Og det vil jeg nok tro at nok gjør fremdeles.

    Men men.

    Men etter at familien har synget at hun har ‘sex-appeal’, i konfirmasjonen.

    Og etter at søstra, eller stesøstra hennes, Pia, altså min søster.

    Etter at Pia aktivt oppmuntret Christell til å få ha mange sexpartnere, og prøvde å påvirke meg og, til at det var sunt for christell å ha mange sexpartnere.

    Etter en sånn oppvekst, så er det vel ikke så gæernt, om hun hadde 20 eller 30 sexpartnere.

    Jeg vet jo godt selv, at mye sånt, kan være sånn petting osv, eller kanksje hun også regna folk hun bare hadde kyssa med osv.

    Hva vet jeg.

    Men det var ikke så galt, tror jeg.

    Men jeg skjønner ikke hvorfor broren til Hege, skulle si det, i talen, til brudeparet.

    Det var ingen som ville snakke med meg der.

    Så jeg tok kvelden tidlig, det må vel omtrent være den eneste gangen jeg har gjort det.

    Så jeg fikk ikke spurt broren til Hege, hvorfor han kringkastet hvor mange Christell hadde hatt sex med.

    Men hvis noen kjenner han, så kan de jo spørre.

    Så sånn var det.

    Dette idiot-kurset her, skjeier jo helt ut.

    Så jeg får prøve å skjerpe meg.

    Men jeg skjønner hva Bricen mente i hvertfall, da han sa, at han ikke syntes det var bare kult, å ha en så pen søster, som Silvanny.

    Jeg var veldig dårlig, til å gå på ski, i militæret.

    For under oppveksten, så hadde jeg et par gule glassfiberski, som var helt jævlige å gå med.

    De var veldig tråe.

    Så jeg skulka vel ofte skidager og skiturer osv.

    Så jeg sleit skikkelig i militæret.

    Og ble vel ikke så god, til å kjøre for eksempel, ned en bakke, om natta, på vinterøvelse, på Lillehammer, med full oppakning, og AG-3 osv.

    Da tryna jeg mange ganger, ned den bakken, siste kvelden vel, på vinterøvelsen.

    Kanksje ti ganger, på den siste bakken, ned Kvitfjell, eller hvor det var, på Lillehammer.

    Men men, alle kan jo ikke være flinke til å gå på ski.

    Kompanisjef Isefjær, han spurte meg, på siste dagen av vinterøvelsen.

    ‘Har du lært å gå på ski nå da Ribsskog’.

    Jeg måtte jo være ærlig, å si nei.

    Da sa han ikke noe.

    Men det hjalp faktisk litt, med vinterøvelse osv.

    For noen uker etterpå, så klarte jeg faktisk å ta skiskyttermerke.

    Og det var nesten en slags sensasjon, for jeg var den dårligste skiløperen i kompaniet, tror jeg at jeg vil tørre å påstå.

    I hvertfall i nedoverbakker osv.

    Men det her skiskytter-greiene, det var mest i rette løyper.

    Så da var det bare å gå vanlig tempo.

    For noen fra noe stab, eller noe, bare dreiv å subba.

    Og jeg traff på ganske mange av skuddene.

    Så jeg havna på den siste plassen, av de som fikk skiskyttermerke.

    Jeg var litt sliten i militæret.

    Så jeg gikk å la meg med klærna på.

    Som jeg pleide å gjøre noen ganger, hvis jeg var veldig sliten der.

    Og så vekte noen meg, og sa jeg hadde klart merket.

    Så gikk jeg å så på liste, så trodde jeg nesten ikke mine egne øyne.

    Og lagleder, i kanonlaget, Davidsen, mørkt hår, fra Østfold eller Akershus, kanskje.

    Han begynte å surve, da jeg fikk utdelt skiskyttermerke, på troppsoppstillinga, et par uker seinere.

    Da gjorde han et poeng av, at mange av de som gikk oppsamlingsrunden, som jeg var med på, pga. noe vakt eller noe, ikke var så flinke til å gå det de klarte.

    Så jeg husker at han syntes jeg nesten var litt militant.

    Så jeg husker jeg lurte på om han Davidsen var noe nynazist, eller noe.

    Noe sånt.

    Men men.

    Ja, hva skrev jeg om nå.

    Jo, en god del år, etter førstegangstjenesten, som var i 92/93.

    Det her var etter jeg flytta til Rimi-hybelleiligheten min, på St. Hanshaugen, i 1996.

    Da dukka det opp et postkort, i postkassa, fra Marvin Bricen.

    Et bilde av noen spor i snøen, etter at en amatør-skiløper, hadde tryna fælt, eller noe.

    Det kortet, så ut som noe noen nesten hadde laget selv.

    Hva vet jeg.

    Men det var det siste jeg hørte fra Bricen.

    Jeg skrev ikke brev tilbake, siden han sa navnet mitt i søvne den gangen, og søstra mi, hadde advart meg, mot han.

    Så sånn var det.

    Jo, det Bricen sa om tyttebærpolitiet da.

    Det var, at det var Securitas da.

    Jeg skjønte ikke hva han mente med tyttebærpolitiet.

    Men det var fordi de hadde sånne røde sirkler, på skuldrene da.

    Og han fortsatte å forklare, at det var de, som ikke hadde kommet inn på politiskolen, som ble tyttebærpoliti, eller Securitas-vektere da.

    Så sånn var det.

    Bricen fortalte også en gang, om noe som skjedde i Oslo, at det var mye rasisme.

    Bricen var jo neger, som de sa.

    Men han fortalte oss, at han var mulatt.

    Så han har vel norsk mor da antagelig.

    Han fortalte også, at en gang, så hadde en nabokone betalt han for sex.

    Kom jeg på nå.

    Jeg forteller jo om alt så.

    I tilfellet noe av dette, er en puslespill-bit, som er den mangler, for at jeg skal få rettighetene mine i Norge, for eksempel.

    Vi får se.

    En medsoldat, kanskje han karatemesteren fra Brumundal.

    Eller en annen.

    Han sa at han hadde lest, at en neger, hadde blitt jaga, med kjetting, av en bil, gjennom gatene i Oslo.

    Hva sa Bricen da?

    Det var meg, sa Bricen.

    Det var litt av et sammentreff.

    Men det skjønner jeg jo, at det er ikke så artig, å bli jaget med kjetting, på den måten der.

    Og selv om søstra mi, advarte mot Bricen, så er det mye hun sier, som man nok ikke bør ta for god fisk, etter årene hennes, med rare venninner, i Drammen osv., og usunne venner, må man nok si, i Oslo.

    Hm.

    Og det kortet Bricen sendte meg, med de skisporene, etter en som hadde fallt på ski.

    Det så litt spesiallaget ut, synes jeg.

    Som et vanlig bilde.

    Det så ikke ut som noe mesterverk av et bilde.

    Jeg synes det så ut som et hjemmelaget kort, omtrent.

    Så det synes jeg var litt rart.

    Så jeg tror kanskje søstra mi, kan ha hatt rett i det her, at man burde kanskje være litt skeptisk til Marvin Bricen.

    I hvertfall nå, som jeg leser, at søstra hans kjente, hun Mette-Marit, som man jo vet har brukt mye dop, og spillt i porno, og vært under kontroll, av en 13 år eldre kar, som visstnok nå er et narkovrak, og som Mette-Marit, måtte ringe politet om, for han brøt seg inn i bilen hennes.

    Var det derfor Mette-Marit ønsket å bli sammen med Kronprins Håkon?

    For å få beskyttelse, mot han 13 år eldre kriminelle og kontrollerende narkokaren, som man vel må si, at det virker som at han er.

    Hvem vet.

    Ikke vet jeg.

    Men det er i hvertfall en mulighet.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg må nesten ta med et PS her og.

    Det var fra da jeg nettopp hadde flyttet, fra Ellingsrudåsen, ned til Oslo sentrum, tror jeg, på midten av 90-tallet.

    På 90-tallet, så skulle alle være så kule, og gå med de riktige merkeklærene, og høre på den riktige musikken, og lese de riktige bøkene, og gå på de riktige clubene.

    Dette var veldig viktig på 90-tallet, i Oslo, fikk jeg inntrykk av.

    Gratisavisen Natt & Dag, var vel som en slags bibel, for de urbane eller wannabe-urbane og kule Oslofolka.

    Som jeg nok også prøvde å være.

    Jeg syntes vel ikke at jeg var like kul som de som var fra Oslo, så jeg prøvde å skjønne meg på sånne ting som klær og kule utesteder og sånn da.

    For jeg ble liksom aldri kjent med noen folk i Oslo, etter at jeg flyttet fra Abildsø, i 1990.

    Jeg ble sjelden kjent med noen på byen.

    Jeg pleide å gå på byen noen ganger, da jeg bodde på Ungbo, på Ellingsrud også.

    Det hendte det ble noen skikkelige pub til pub-runder.

    Eller utested-runder.

    Jeg gikk på steder som So What, Snorre, Barock, Tut og Kjør, Stedet, Apple, eller hva det het, i Kirkegata.

    Og også på et sted i Vika, som het Bollywood, for det hadde jeg lest i Natt og Dag, at var kult.

    Og også på Marylin, før det ble So What.

    Og også på Head On.

    Og Stravinsky, og Tors Hammer, og Manhattan, og det som lå over Manhattan.

    Jeg kom på alle stedene i byen omtrent, vil jeg si.

    Untatt på HeadOn, der hadde jeg noen ganger problemer.

    For de syntes ikke at jeg var kul nok, noen ganger.

    Etter at jeg flyttet til St. Hanshaugen, i 1996, så gikk jeg litt mer på byen, men ikke så mye mer, egentlig.

    En gang, da jeg mistet nattbussen, til Ellingsrudåsen.

    Så var det ganske langt, å ta taxi.

    Så et par ganger faktisk, så gikk jeg til Galleri Oslo.

    Så gikk jeg opp noen trapper der, og fant noen stoler som stod, ganske bortgjemt der.

    Så sov jeg et par-tre timer der, til de første t-banene begynte å gå, på søndag morgen.

    Så jeg var ikke noen pyse, jeg var rimelig kjent med utelivet i Oslo, vil jeg si.

    Selv om jeg ikke kjente så mange der.

    Men jeg var jo i 20-årene, så jeg synes det var greit å sove et par timer der, i fylla, i stedet for å sløse mange penger på taxi.

    Men men.

    Det var aldri noen som begynte å tulle med meg der i hvertfall, det var et ganske lurt sted, vil jeg si.

    Men men.

    Etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, så var det også noen andre steder jeg pleide å gå.

    Det var et par steder på St. Hanshaugen.

    La Boheme, Underwater Pub.

    Selv om jeg ikke gikk på de stedene så ofte.

    Jeg gikk på noen steder på Grunerløkka, med søstra mi, før dette.

    Thorvalds, Schaushallen, Jollys i Storgata, og sikkert fler.

    Jeg gikk med Axel, på Majorstua, et par ganger vel.

    Jeg pleide å gå noen ganger, på Horgans.

    Men det var liksom for sossete, for meg.

    Og noen andre steder, på Majorstua, som jeg ikke husker navnet på.

    Lorry har jeg vært på noen ganger.

    Eilefs landhandleri.

    Blue Monk, mange ganger.

    Seamen, sammen med bruttern osv.

    Studenten, mange ganger sammen med bruttern.

    Baronen, når de andre stedene stengte.

    Et sted med rulletrapp, hvor det pleide å være klesforretnining.

    Rockefeller, på en del konserter og kinoforestillinger osv.

    Og på technoparty, på Rockefeller, ved Blå, på Grunerløkka nesten.

    Technoparty på Chatau Neuf, med David fra Rimi Bjørndal, og vennene hans.

    Og Toro fra Rimi Bjørndal, han var DJ, så vi fikk noen ganger, bli oppført på gjestelista, på techno-fester.

    Så vi kom gratis inn da.

    Selv om Techno ikke var min stil.

    Jeg har alltid likt alternativ Rock osv.

    Så ble jeg med, for jeg hadde ingen venner som likte alternativ rock.

    Så sånn var det.

    Flere steder da.

    Noen steder i Pilestredet, ovenfor Blitz var jeg på.

    Noen steder i lille grensen osv.

    Christiana var jeg vel på en gang.

    Valentinos, sammen med bruttern, og David og dem.

    Stravinsky, sammen med Magne.

    Tiffany og Radio 1 Club og Cats, sammen med Magne osv.

    Cirkus og La Vita, sammen med Magne fra skolen i Drammen.

    Dette var på slutten av 80-tallet osv.

    Ja mange flere steder og.

    Men bare for å prøve å forklare da.

    Men jeg ble aldri kjent med noen folk fra Oslo osv., på de her stedene.

    Selv om det hendte, en fire-fem ganger, at jeg fikk lurt med en dame hjem osv.

    Noe sånt.

    Noen ganger ble jeg kjent med noen folk, men oftest fra steder utenfor Oslo osv.

    Men men.

    En gang, i 1996 ca. kanskje.

    Så gikk jeg på på en utested-runde, eller noe vel, en lørdag.

    Og da, så kom jeg inn på HeadOn, for en gangs skyld.

    Jeg pleide å henge ved den innerste baren der, og drikke halvlitere.

    En gang, så kjøpte jeg en halvliter Fosters, tror jeg.

    Eller en flaske.

    Og da kom det bort en fyr.

    Som sa han hadde vært i Australia, og lurte på hvorfor jeg drakk Fosters, fordi i Australia, så drakk alle XXXX.

    Han spurte på ‘utdritende’ måte.

    Den såkalte Oslo-tonen.

    Så svarte jeg da, at jeg hadde pleid å dra til England, om sommerne, på slutten av 80-tallet.

    Og da hadde jeg pleid å hatt ganske mange penger, så da hadde jeg pleid å kjøpe Fosters øl da.

    Fordi jeg hadde sett noe reklame eller noe kanskje.

    Jeg synes det ølet smakte godt rett og slett.

    Det er kanskje ikke så karakteristiskt, men et helt greit øl, syntes nå jeg da.

    Så var utdritinga ferdig da, og vedkommende gikk tilbake til gruppen sin.

    Jeg traff en dame på HeadOn engang faktisk.

    En lyshåret dame, fra Oslo Vest vel.

    Jeg begynte å prate med henne i baren.

    Og hun tok av seg blusen til og med, og hadde bare en topp på.

    Og spurte hva jeg syntes.

    Men jeg var ikke så frempå alltid, for jeg var vant til å jobbe i butikk, og være høflig og veloppdragen da, så jeg tok vel med meg den instillingen, ut på byen og, så det var ikke så ofte det ble dame på meg.

    Hun dama fortalte, at hun hadde en bestevenninne, og en type.

    Jeg fulgte henne til trikken, sånn var det.

    Natt-trikken.

    Hun fortalte, at hun hadde hatt en bestevenninne, og en type.

    Og hva hadde skjedd.

    Jo bestevenninna, og typen.

    Jeg tror de delte leilighet, alle tre.

    Jo plutselig en dag, så hadde bestevenninna hennes, og typen hennes, fortalt henne, at de ville være sammen, og hun måtte flytte ut.

    Noe sånt.

    Så hun fortalte at det ikke hadde vært noe kult.

    Og det forstår man jo.

    Hun var helt grei, syntes jeg.

    Men jeg var ikke så dreven i å sjekke opp damer da, i hvertfall ikke vestkant, eller Bærumsdamer.

    Så jeg klarte ikke å få telefonnummeret hennes, eller noe.

    Jeg var vel litt kuet da, etter årene i militæret, og på Rimi.

    Ikke som det første året, etter at jeg flytta til Oslo for å studere, da jeg var ganske frampå.

    Men men.

    En annen gang.

    Det var ganske mange modeller osv., som pleide å gå på HeadOn.

    Så noen ganger, så satt jeg og drakk, og så på damene som dansa.

    Eller jeg stod ved et bord da.

    Og en gang, som jeg var veldig full og trøtt.

    Så så jeg på en pen afrikansk, eller mulatt-dame, som dansa, med åletrange svarte skinnbukser, tror jeg det var, på dansegulvet, innerst på HeadOn der.

    Og da så jeg på henne, mens hun vrikka på rumpa.

    Og det tror jeg er eneste gangen, som jeg har mista kontrollen.

    Jeg var veldig full, mener jeg å huske, nesten som i en døs.

    Og jeg så på rompa, på den her finne afrikanske dama da.

    I midten av 20-årene, vil jeg gjette, og veldig slank og pen.

    Så plutselig, så var det som at jeg ble hypnotisert, av den høye, kule musikken, alkoholen, og rompa, til hun her dama, som gikk rundt, i takt med musikken, og hun hadde som sagt, en sexy, trang bukse, som fremheva rumpa hennes.

    Så jeg gikk inn i en slags trance, og plutselig våkna jeg av, at jeg fulgte etter hun dama, på dansegulvet der, og tok henne på rompa.

    Noe så flaut, tror jeg ikke at jeg har opplevd før, jeg ble hypnotisert av rompa hennes, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Hun dama bare skrek litt, skremt, og gikk bort.

    Men jeg tror nok hun har blitt tatt på rumpa før, så jeg tror hun så at jeg våkna og skjønte hva som skjedde, og slutta å ta henne på rompa.

    Men hun gikk av dansegulvet da, og jeg prøvde ikke engang se hvor hun ble av.

    Men jeg kom til meg selv, og drakk opp ølen, og prøvde å oppføre meg normalt da.

    Men noe sånt, har aldri skjedd meg, hverken før eller siden.

    Så det var dama si, som var flink til å vrikke på rompa si, i takt på musikken, det er første gangen jeg hypnotisert hele mitt liv.

    Så den rumpa tror jeg må ha overnaturlige evner, eller noe.

    Jeg prøver å finne på noe vitser, for det er litt flaut å skrive om det her.

    Men jeg lurer på om hun dama kan ha vært Sylvanni Bricen, og at grunnen til at jeg fikk det kortet, fra Bricen, med skispora på osv., kan ha vært noe i forbindelse med at jeg tok søstra hans på rompa.

    Ikke vet jeg.

    Men det var bare en tanke som fallt meg inn nå.

    Jeg skriver jo om alt som har skjedd omtrent, så jeg tenkte jeg fikk ta med det her og, uansett hvor flaut det er.

    Så da får jeg ta med det her og.

    Så da slipper i hvertfall andre å drite seg ut så mye da, når jeg gjør det.

    Noe sånt.

    Vi får se hva som skjer.

    Så blir det spennende å se hva det neste blir, av flaue ting, som jeg finner på å skrive om.

    Vi får se.

  • Hvordan ting funka i vår familie. (In Norwegian).

    Da jeg jobba i Oslo, og Lørenskog og på Langhus.

    På OBS Triaden, og diverse Rimi-butikker, i tilsammen 14 år, fra 1990 til 2004.

    Så fikk jeg ikke en eneste gang besøk, av fattern, søstra mi, Haldis, eller noen andre i familien, på jobben.

    Untatt Axel, bruttern, han dukka opp på jobben, på OBS Triaden, og Rimi Nylænde, et par ganger.

    Da jeg var i militæret, i Elverum, på Terningmoen, så fikk jeg ikke en eneste telefon, eller et eneste brev, hele året.

    Da jeg var i bryllupet, til Tommy, fettern min, sønnen til Håkon, broren til fattern, i Fredrikstad, sommeren 2002.

    Da spurte ei av kusinene mine, Susanne, hvorfor jeg ikke kom i konfirmasjonen hennes, i 1993.

    Da jeg var i militæret.

    Og søstra mi, sa også det, i 1993, at alle hadde spurt om, hvor Erik var.

    Men problemet var, at ingen hadde sagt fra til meg, at kusina mi, skulle konfirmere seg.

    Så jeg var ikke invitert.

    Så jeg er liksom ikke del av familien, må man vel si.

    Siden jeg ble satt til å bo i en leilighet, for meg selv, fra jeg var ni.

    Og bestemor Ingeborg, mormoren min, hvis jeg har bedt henne om hjelp osv., for å låne penger, mens jeg studerte, og sånne ting, så bare henviser hun meg til fattern.

    Som jeg da ikke har hatt så mye kontakt med, siden jeg ble satt til å bo alene på Bergeråsen der, osv.

    Og de som pleide å hjelpe meg, besteforeldrene mine på Sand, Ågot og Øivind.

    Og morfaren min, Johannes.

    Farfaren min, og morfaren min døde på 80-tallet, og bestemor Ågot, døde på slutten av 90-tallet.

    Og hun var senil, må man vel si, de siste årene, i hvertfall var hun redd meg, da jeg var på besøk sommeren 96, på eldrehjemmet i Svelvik, hvor hun bodde.

    Og hun huska dårlig og sånn, de siste åra da, hun ble vel gammel da.

    Så hun var ikke seg selv, på 90-tallet, vil jeg si.

    Men på 80-tallet, så var hun veldig grei, mot meg, og lagde middag hver dag, osv.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Verneplikten. (In Norwegian).

    Nå var det jo sånn, da jeg var i militæret, at jeg hadde jo bodd alene, siden jeg var ni år, og drev egentlig på å bli ferdig med utdannelsen min, osv., når jeg måtte et år i militæret da.

    Og jeg var jo rimelig pinglete.

    Det var ikke sånn, at jeg pleide å trene i treningsstudio, eller noe, i årene før jeg dro i militæret.

    Det var vel mer sånn, at jeg pleide å sitte hjemme og spille data, og se på de nyeste action-filmene, som ikke hadde kommet på kino enda i Norge, som han tremenningen min, i Lørenskog, Øystein, hadde fått tak i.

    Og etter at jeg flytta til Oslo, i 1989, og også i russetida, året før, så var det et par års tid, som jeg var veldig mye på byen, i Oslo særlig, minst en gang i uka, sammen med en kamerat, fra skolen i Drammen, Magne Winnem da.

    Magne fikk meg til å kjøpe dress, så vi gikk ut hver helg, i dress, begge to, og var vel litt influert av jappe-bølgen osv., og skulle leike japper osv. da.

    Og gikk på alle utestedene, og prøvde å sjekke opp damer osv., som det noen ganger hendte faktisk, at man klarte.

    Og så gikk jeg på datahøyskole, og så jobbet jeg på OBS Triaden og også litt på Norsk Hagetidend, i en kontorjobb.

    Og jeg pleide å være i Brighton, om sommerene, med en del lommepenger, og feste og ha det artig, og dra til London, og sånne ting, og drikke og se på fotball-VM og sånn da, på TV da, men alikevel.

    Det var ikke sånn, at jeg pleide å trene så mye akkurat.

    Jeg spilte fotball, på Berger IL., fra jeg var ca. 10 år, og kanskje til jeg var sånn ca. 16 år vel.

    Noe sånt.

    Men det siste året, rundt 1986 vel, så var det for få folk, som ville være med på fotball, så da ble fotball-laget vårt, lagt ned.

    Så dro noen, sånn som Ole Skjeldsbekk, sønnen til treneren, han begynte å spille på Svelvik IF, da vel.

    Men jeg var ikke så god, for jeg var ganske pinglete, og jeg synes ikke det var så artig, at jeg hadde lyst til å begynne å spille for ‘fienden’, må man vel si, Svelvik.

    Og der var det sikkert mange som var veldig gode, så jeg hadde nok ikke fått spilt noe særlig alikevel.

    Jeg bodde jo alene fra jeg var ni, og kostholdet gikk mest på potetgull og cola, så jeg hadde ikke så mye muskler osv., så fotballferdighetene, led nok litt under dette.

    Så militæret, og da infanteriet, som jeg havnet i, i et år, mens jeg drev å studerte da, og hadde et par fag igjen, på datahøyskolen.

    Militæret, rykket opp hele opplegget, og det var slitsomt, for meg, som var kanskje 1.85 høy, og 68 kg.

    Jeg var vel nede i 60 kg., det første året jeg bodde i Oslo, 1990.

    Jeg fikk ikke lov å lage pizza, på Abildsø, av hu dama som jeg leide hybelleilighet av, fordi hu tålte ikke matlukt.

    Så, da jeg dro i militæret, i 1992, så var jeg vel oppe i 68 kg, kanskje.

    Jeg husker de jeg bodde sammen med, i Ungbo, i Skansen Terrasse, Wenche og broren hennes vel, de mobba meg, i 1991 vel, fordi jeg bare veide 68 kg.

    Broren hennes, som var ca. like høy som meg, klagde på at han hadde veid 68 kg., etter en operasjon.

    Og de andre bare måpte, og spurte, hvordan så du ut da.

    Så pekte han på meg, og sa, som han.

    Så da ble jeg litt sur.

    Men jeg var ikke sånn, at dem turte å mobbe meg for alt mulig alikevel, jeg var vel ganske selvsikker og sånn, så de turte ikke å mobbe meg for mye, når vi bodde i samme hus.

    Så sånn var det.

    Og jeg begynte å røyke på slutten av 80-tallet også, dårlig inflytelse av søstra mi, og venninnene hennes, må jeg vel skylde på, selv om det selvfølgelig var min egen feil.

    Så militæret da, med tung pakning, og rekruttperiode, hvor vi ble jagd rundt, og måtte gå og løpe, og i stridsløype, og marsjere i mange mil, og gå mange mil på ski osv.

    Det brøt jo helt rytmen min.

    Jeg burde jo egentlig ha tatt ferdig datahøyskolen.

    Men jeg fikk jo sjokk, fra militæret, for infanteriet, var litt tøft for meg, som var så tynn osv.

    Så jeg sleit veldig i militæret da, men jeg beit sammen tenna, og kom meg gjennom det.

    Jeg hadde så dårlig ski, på Berger, så gikk omtrent aldri på ski, fra jeg var sånn 7-8 år kanskje, og bodde i Larvik.

    Så om vinteren, så sleit jeg skikkelig i militæret, på vinterøvelse osv.

    Men, jeg prøvde å komme meg gjennom det da.

    Og juni 1993, så var vi ferdige, det var bare å ta en dag av gangen, så skjønte man det, at etterhvert, så var man ferdig.

    Men dette, med militæret, det var vel ikke noe, som jeg hadde gått til frivillig.

    Men jeg hadde nok godt av det, å lære meg litt mer selvdisiplin osv., selv om jeg nok hadde det fra før og.

    Men jeg ble kanskje litt tøffere da, selv om jeg vel var ganske tøff, etter å ha bodd aleine siden jeg var ni år og.

    Men jeg ble litt fysisk sterkere og sånn, det ble jeg.

    Og da ble jeg pluteselig bedre til å spille fotball og, så det var litt artig.

    Og da var det sånn husker jeg.

    At jeg bestemte meg, for at jeg skulle prøve å holde formen ved like, ved å trene osv., for jeg synes det var så slitsomt i militæret, så jeg ville ikke gjennom det samme igjen, på rep osv.

    Så jeg bestemte meg, for å prøve å holde formen oppe da.

    Så jeg og Glenn, som også bodde på Skansen Terrasse, vi pleide å trene mye, på 90-tallet, det var fotball, tennis, badminton, klatring, testa vi et par ganger, med Magne Winnem, på Tøyen der.

    Basket, spilte vi og.

    Så det var ganske artig.

    Så i årene etter militæret, da var jeg ikke så mye på byen, men da drev jeg mer å trente osv. på fritida.

    Da var den dressen så slitt og, og jeg jobba jo bare i Rimi, så da hadde jeg ikke så mye dyre klær, og penger til å gå på byen med.

    Men hvis jeg ikke hadde dratt i militæret.

    Men fullført utdannelsen, og fått meg en bra datajobb.

    Da hadde jeg nok fortsatt å gå på byen, og drevet med litt andre ting, enn hvis ikke hele greiene hadde blitt ‘forstyrret’, av førstegangstjenesten da, som jeg vel må si at skjedde.

    Jeg kunne kanskje ha tatt opp de fagene, etter militæret.

    Men det var nedgangstid, på begynnelsen av 90-tallet, og man var ikke garantert jobb, etter to år på datahøyskole, fikk vi høre der.

    Så, jeg hadde ikke lyst til å ta opp mer studielån.

    Dessuten, så hadde også søstra mi, flytta inn, der hvor jeg bodde, og da hadde en hel Ungbo-leilighet, for meg selv, på Ellingsrudåsen.

    Og søstra mi, hadde ikke noe fast jobb.

    Så da, synes jeg, at jeg måtte fokusere på, å få meg en fast jobb osv., for å betale regniner osv.

    Vi hadde nesten felles øknomi, jeg og søstra mi, de første månedene, som hu bodde på Ellingsrudåsen.

    Så var det en regning, som jeg ikke hadde penger til.

    Men da var vi egentlig over kneika.

    Så jeg kunne bare fått den utsatt.

    Men da ringte jeg fattern husker jeg, så fikk vi låne 1000 kroner, til den regninga da.

    Men det var mest for å se, om han ville ha hjulpet, for vi kunne egentlig bare ha utsatt regninga, til neste måned, så hadde det gått greit det.

    Men vi fikk låne penger av fattern da.

    Men det var mer sånn, at jeg ikke tok det så høytidelig, men var avslappet, siden vi var over kneika, og klarte oss selv.

    Så det var kanskje bare at jeg var sånn, i et litt, avslappet, eller hva heter det, beroliget, eller hva heter det.

    Jeg husker ikke hva det heter, men det var sånn, at da tenkte jeg sånn, at nå er vi over kneika, så nå går det greit.

    Så tok jeg det ikke så nøye, eller jeg så ikke på det som så viktig, om jeg ringte fattern, og ba om hjelp.

    For vi hadde kontrollen uansett.

    Så var det mer sånn impuls omtrent, at jeg ringte fattern, og hørte.

    Mye for at jeg var nysgjerrig for hva han hadde svart også.

    Det var ikke sånn, at jeg var nervøs, i tilfelle han ikke hadde hjulpet, for vi hadde klart oss selv og.

    Men det var bare sånn, at jeg ikke var nervøs for øknomien lengre, siden vi hadde kontroll igjen, så da tok jeg ikke det så høytidelig.

    Så derfor ble det til at jeg ringte fattern, og lånte 1000 kroner vel, en dag i 1993, eller 1994, var det vel.

    Og de skulle han si fra om, når han trengte tilbake.

    Men det har han ikke sagt fra om.

    Så jeg får prøve å tjene noen penger etterhvert, og sende de tilbake.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Poenget ja, i denne posten.

    kanskje det hadde vært like greit, nå som det ikke er så mange soldater, som kalles inn, hvert år, i forsvaret, å droppe verneplikten.

    Verneplikten, kan, for folk som ikke er så bra etablert, som vel få er, når de er rundt 18-20 årsalderen, oppleves som veldig forstyrrende, i etableringsfasen.

    Jeg sier ikke at det er feil å gjøre noe for landet ditt.

    Men hvis man gjør det man er best til, og betaler skatt, så gjør man jo også en innsats for landet sitt.

    Så kunne heller de som ønsket å være i forsvaret, og jobbe som soldater, så kunne heller de fått ordenlig betalt.

    Så hadde nok samfunnet tjent inn det, på at de som fikk livene sine forstyrret, de ville kunne betalt mer i skatt, hvis de fikk organisere livene sine selv.

    Og da kunne denne ekstra skatteinntekten til samfunnet, da kunne den blitt brukt til å betale lønn til frivillige soldater i forsvaret, tenkte jeg da.

    Så kanskje det hadde vært en ide.

    Det er vel kanskje ikke umulig, ville jeg tro.

    Det er mulig.

  • Ikke alt som skjer havner i avisene. Ting blir dysset ned. (In Norwegian).

    Ikke alt som skjer havner i avisene. Ting blir dysset ned. (In Norwegian).

    Jeg husker fra da jeg var på Terninmoen, i Elverum, i infanteriet, i 1992/93.

    Da husker jeg det var en medsoldat der, i en annen tropp vel, som fortalte, at en gang, så var det noen værnepliktige, som hadde skutt, med noe granat, eller øvd med kanon, eller hva de hadde gjort.

    Så hadde de sprengt låven, eller deler av låven, til en lokal bonde på Elverum der da.

    Men han bonden, var vennlig innstilt, til forsvaret, så de ble enige om å dysse det ned da.

    Dette er bare et eksempel da.

    Men da kan man vel regne med, at det er andre ting i samfunnet, som også blir dysset ned.

    Det ville jeg vel ikke regnet for usannsynlig.

    Så sånn er vel det.

    En gang, så var det noen soldater der, som kjørte avgårde, med en jeep, med en 12.7 på.

    En 12.7, er et kjempestort maskingevær, for å si det sånn.

    Og diameteren, på kulene, er 12.7 milimeter da.

    De skulle jakte elg, på skytterbaneveien.

    Det var vel en helg vi hadde vakt eller noe vel.

    Så de var kanskje fulle.

    Så da er de vel unnskyldt.

    Men det var vel mer sånne rampestreker, eller hva man skal kalle det.

    Så det var mer bare noe jeg kom på.

    12.7, de veier veldig mye, jeg tror det kan ha vært kanskje 30-40 kg.

    Noe sånt?

    Også har de noe som heter tre-fot.

    Men den er da ikke av tre.

    Den er av metall.

    Men den kalles tre-fot, fordi den har tre ben.

    Så sånn er det.

    Og den veier også noe sånn som 20 kg.

    I troppen vår, så hadde vi en 12.7 da.

    Og Løvenskiold, var 12.7 ener. (Han skøyt).

    Og Staff, var 12.7 toer. (Han mata med ammunisjon, og bærte trefoten vel).

    Noe sånt.

    Men den 12.7-en ble vel for det meste kjørt, på Volvo felt, eller BV, beltevogn.

    Hvis jeg husker riktig.

    Jeg hadde en presentasjon av en sånn en gang.

    For noen elever ved noe skole, eller noe, av en eller annen anledning.

    Enda jeg ikke hadde skutt med den 12.7-en engang.

    Men det var vel noen som sa at jeg måtte gjøre det da.

    Jeg var noe sjuk, eller noe, så at det var derfor jeg måtte være i leieren.

    Noe sånt.

    Og da, på sikte, til 12.7-en.

    Så er det merke for fly.

    Så man kan bruke 12.7-en, til å skyte på fly med.

    Et merke for propellfly, tror jeg det var.

    Jeg husker ikke om det var et merke for jetfly og.

    Men det var i hvertfall et merke for propellfly da.

    Men å treffe et fly med 12.7, det er vel vanskelig.

    Men det er vel sånn man så på bilder fra 2. verdenskrig og sånn.

    Da ser man jo, at de skyter på fly, med våpen som skyter vanlig ammunisjon, alstå lignende våpen av maskingevær da, bare med større dimensjoner da.

    12.7-ene, som vi brukte i militæret, de var, som man nok skjønner, litt gammeldagse, siden de hadde propellfly, på siktet, osv.

    Det samme med maskingeværene vi brukte.

    MG3, vel.

    De var fra før krigen, eller noe som var lagt igjen av tyskerne under krigen.

    Noe sånt.

    Og de nyeste var laget i Tyrka, og da hang rødfis-ammunisjonen, seg opp, hele tiden, i de nye fra Tyrkia da.

    Det var noe herk, skjønte man, å bruke rødfis, på MG3 maskingeværa.

    Ammunisjon, bånda, hang seg opp hele tida.

    Hvis de ikke bare lata som da, for å slippe å pusse så mye.

    Det er mulig.

    Men jeg vet ikke om dem er bedre med skarp ammunisjon, det skal jeg ikke si.

    Nå er jo dette 14-15 år siden nå da, så det er mulig de er bytta ut nå, de her våpnene, MG3 og 12.7.

    Det som var en slags renessanse, for 12.7-en, i det norske forsvaret, det var at Raufoss Ammunisjonsfabrikk, utviklet en ny type ammunisjon, ‘multi-purpose’-ammunisjon, som innehold sporlys, og som jeg tror også hadde en slags sprengladning, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Og da går det kanskje ann å skyte propellfly.

    Spørsmålet er vel kanskje hvor mange propellfly, som dukker opp, i en eventuell krig i Norge.

    Men den kan kanskje klare, om ikke tanks, så kanskje beltevogner, med lett pansring, det er mulig.

    Og den må være fin å ha, hvis man er i forsvar, eller angrep, for å dekke fremrykk av tropppen f.eks.

    Jeg tror ikke det er mange fiender, som hadde turt å stikke hue opp, hvis 12.7 hadde drivd å skutt noen skurer, over en eng eller jorde, eller noe slikt da.

    Selv om det scenariet kanskje også er litt usannsynlig.

    Men å ha en 12.7, i et hus, i en krigssituasjon, i by da, som vi også øvde litt på.

    Det tror jeg må ha vært veldig rått.

    Da tror jeg nok at fienden hadde vært litt skeptisk.

    Den hadde nok tatt seg av det meste av både biler og personer osv., så det tror jeg nok hadde vært enda et bruksområde for 12.7-en.

    Så den er egentlig ganske morsom.

    Den gikk også ann å sette oppå en bil, som dem gjorde på Terningmoen.

    Og da var det noen fra en annen tropp, hvor folka ikke var fra Oslo, så mange, så dem var kanskje litt mer sånn, at dem ga faen, i befal osv., det er mulig.

    Men dem dro på elgjakt med en sånn, hørte jeg i hvertfall noen sa, en fredag kveld eller torsdag kveld, kan det kanskje ha vært og.

    Så den har mange bruksområder, det er sikkert.

    Skal jeg se om jeg finner noen bilder av den.

    Skal vi se.

    Jeg lurer på om det kan ha vært den her.

    Jeg synes jeg kjenner igjen den runde greia med hull i osv., på enden av pipa der.

    Het det vel.

    Den pipa, tror jeg var sånn, at den blei såpass varm, etterhvert, så de hadde en pipe til, som de kunne bytte den ut med.

    Det er mulig, nå er det noen år siden jeg var i militæret, så jeg må ta forbehold om at jeg husker feil.

    Men jeg tror elgen hadde liggi litt tynt ann, det er nok ikke umulig.

    Vi får se.

    Mer om ammunisjonen:

    Raufoss Mk 211
    From Wikipedia, the free encyclopedia
    (Redirected from Raufoss Mk211)
    Jump to: navigation, search

    The Raufoss Mk.211 roundThe Raufoss Mk.211 is a .50 caliber BMG (12.7x99mm NATO) multipurpose anti-materiel projectile originally developed by the Norwegian company NAMMO Raufoss AS under the model name NM140 MP. It is commonly referred to as simply multipurpose or Raufoss. The “Mk.211” name comes from the nomenclature “Mk.211 Mod 0” used by the U.S. military for this round.

    Contents [hide]
    1 Multipurpose
    2 Identification
    3 Controversy
    4 See also
    5 References
    6 External links

    [edit] Multipurpose
    The multipurpose name is based on the projectile having an armor-piercing (tungsten core), an explosive and an incendiary component, thus making it capable of penetrating lightly armored targets and causing damage to personnel inside the target after penetration. It is a suitable round for engaging helicopters, aircraft and lightly armored vehicles, as well as unarmored vehicles, and it has the capability of igniting jet fuel. The Mk.211 has about the same destructive power as a standard 20 mm round against such targets.

    The Mk.211 has become very popular as .50 cal sniper ammunition, for use in the Barrett M82 rifle, as well as other .50 BMG rifles. It is also often used in heavy machine guns, for example the M2 Browning. Due to its popularity several U.S. arms manufacturers produce the round under license from NAMMO Raufoss AS.

    The Multipurpose concept developed by Raufoss is unique in the way that instead of using a mechanical fuze it uses a pyrotechnical detonation train to ensure proper detonation of the explosive and incendiary components.

    http://en.wikipedia.org/wiki/Raufoss_Mk211

    PS.

    En annen historie, var om en sersjant, som skulle ha opplæring om miner da.

    Anti tanks-miner.

    Men det var en sånn vandrehistorie nærmest vel.

    Det var vel fra en annen militærleir, tror jeg.

    Det var sånn, at minene, de tålte et trykk på kanskje 200 kg., før de sprengte.

    Så hadde han sersjanten, med seg en mine da.

    Så skulle han vise, at de tålte 200 kg.

    Og han veide kanskje 80 kg.

    Så hoppa han oppå mina da.

    Men da skjer jo det, at da blir det mer trykk, enn hvis man står stille, så da gikk mina av alikevel, og det var fler som ble skada eller drept også.

    Men om dette er en sann historie, eller noe som er funnet på, det skal jeg ikke si, men det var en historie som ble fortalt da, og som jeg kom på nå.

    Så sånn er det.

  • Mer fra gamle dager. (In Norwegian).

    Nå kom jeg på en ting til fra gamle dager her.

    Det var en på laget, i militæret, som pleide å synge Jarl Goli – potetsangen, hele tida, når jeg var i nærheten.

    Og smilte lurt.

    De andre på laget, synes visst ikke det var så artig.

    Men dem hadde nok ikke spist like mye poteter da sikkert, kunne det kanskje virke som, for å ta en vits.

    Vi får se.

    Jeg prøvde å ringe’n nå, men han svarte ikke.

    Sundheim, heter han.

    Men sånn er det vel.

    Vi får se hva som skjer.

    Edit:

    Ja grunnen til at jeg tar med det her, med potetsangen da.

    Det var fordi, at jeg var vel den eneste, som ikke skjønte hva som var moro med potetsangen.

    Det var liksom som det var en spøk på min bekostning.

    Så at det er noe slags lureri mot vanlige folk, eller vanlige norske, eller, dette med potet-vitsene, som også utlendinger kaller norske.

    Skal jeg se om jeg finner den blogg-posten:

    https://johncons-blogg.net/2008/04/hvorfor-blir-vanlige-nordmenn-kalt.html

  • Sersjant Dybvik. (In Norwegian).

    Sersjant Dybvik. (In Norwegian).






    Jeg tenkte jeg skulle sende Sersjant Dybvik en e-post nå, og høre om han skjønte hva som foregikk med politiet osv. i Norge.

    Men jeg likte ikke helt det vel ganske gangster-aktige skjegget han har fått seg nå, så jeg tror jeg står over.

    Vi får se.

  • Kompaniet fra Terningmoen, gikk passgang, gjennom alle gatene i Oslo, under åpningen av Stortinget, i 92. (In Norwegian).

    Som jeg skrev i den forrige posten, så stod jeg på parade, i Karl Johan, under åpningen av Stortinget, i 92.

    Men ingen familie eller venner, kom for å kikke på, enda jeg bodde i Oslo da.

    Men det var vel fordi, at ingen visste det da.

    Jeg var forresten en av de, som ikke fikk et eneste brev, utdelt i militæret, på oppstillingsplassen.

    Men sånn er det vel.

    Det var sånn når jeg jobbet som butikksjef på Rimi Kalbakken og Rimi Langhus også.

    Jeg fikk aldri en eneste gang besøk fra familie og venner.

    På Nylænde fikk jeg besøk av Magne Winnem, og broren min Axel da.

    Så jeg kan vel egentlig ikke klage.

    Men samme det.

    Jeg jobba forresten 12 år i Rimi, og 15 år i butikk.

    Men søstra mi, kom aldri å besøkte meg på jobb, en eneste gang.

    Så det var vel litt rart.

    Fattern kom å henta meg noen ganger, når jeg jobba på CC i Drammen.

    Og broren min dukka opp noen ganger på Rimi Nylænde, på Lambertseter, som sagt.

    Så sånn er det.

    Men samme det.

    Jo, det var det med passgangen ja.

    Noen i troppen jeg var i, det var vel tropp 1.

    Dem var flaue, i ettertid, etter åpninga av Stortinget, i 92.

    Fordi vårt kompani, Geværkompaniet, fra Terningmoen, vi hadde gått passgang, altså marsjert i utakt.

    Stort sett hele kompaniet.

    Vi skulle egentlig marsjert på samme måte, som kompaniet foran oss.

    Som må ha vært fra en annen del av landet da.

    Vi gikk vel fra Akershus festning, eller noe, mener jeg å huske.

    Vi stod i Karl Johan der, like ved Spikersuppa der.

    Jeg stod vel utafor Grand Hotell ca., mener jeg å huske.

    Litt nærmere slottet, enn der Lille Grensen, møter Karl Johan da.

    Rundt der et sted, mener jeg det var.

    Ovenfor Sara’s telt ca., hvis jeg husker riktig.

    Men noen av de i troppen som var fra Oslo, de var flaue da.

    Fordi familien dems, hadde sett alle soldatene, det må vel ha vært 500 kanskje?

    Noe sånt.

    Dem hadde sett på alle soldatene marsjere gjennom Karl Johan da.

    Og vårt kompani, marsjerte helt i utakt.

    Noen marsjerte riktig da.

    Men de fleste marsjerte i passgang, gjennom den delen av Karl Johan, som er ned mot Østbanehallen, og de gatene fra Akershus festning, til Karl Johan da.

    Og det som ble fremhevet, husker jeg, fra disse soldatene, som var flaue, fordi familien dems, hadde sett kompaniet vårt marsjere i passgang gjennom Karl Johan da.

    De soldatene da.

    De husker jeg, at det fremhevet, at passgangen, hadde startet med en av offiserene, som gikk foran.

    De fremhevet dette at en av befalet eller offiserene, som gikk foran til venstre, eller høyre, hadde startet denne utakten.

    Og jeg husker det selv, at det var helt rart.

    Jeg så forover i kompaniet, og da så jeg, at det var noen som marsjerte på høyrebeinet, mens andre samtidig tråkket med venstrebeinet da.

    Det var sånn ca. 50% som marsjerte på en måte, og resten på en annen måte.

    Og det var problemer, mer eller mindre, hele tida mens vi marsjerte gjennom gatene i Oslo.

    Og fra det jeg kunne se av de andre kompaniene, så så det ut, som at de marsjerte i takt.

    Så dette var nok kompaniet vårt, som skilte seg ut.

    Og jeg husker at jeg så på de befala som gikk foran, og de marsjerte ikke likt de heller.

    Så det stemmer nok det, som ble sagt, at denne utakten, startet foran i kompaniet, blandt de offiserne/befalene, som hadde ansvaret, for å holde takten.

    Så det var faktisk mange som var flaue, på kompaniets vegne, og var misfornøyde, med befalene, som hadde ansvaret for å holde takten da, siden denne passgangen da hadde startet foran, som det kunne virke som.

    Men jeg hadde egentlig ikke så mye kontakt med familie og venner på den tiden.

    Untatt søstra mi, og venninnene hennes, som bodde i Christies gate, på nordre Grünerløkka.

    Men der var det sånn, at dem klagde på hvordan jeg lukta, i perm-uniformen min, for dem dreiv vårs så hardt i rekrutt-tida, så lukta var ikke så bra alltid.

    Og hun Monica, eller Monika, Lyngstad, heter hun vel, som bodde i Christies gate, sammen med søstra mi.

    Hu skulle tenne på beret-en min, mens jeg skulle dusje da, husker jeg, for jeg lukta så vondt.

    Så det var ikke sånn, at jeg trodde at dem syntes det var artig å se på åpninga av Stortinget.

    Så det var vel ingen som visste om det, at jeg stod der, og kikka på Kongen og Kronprinsen, når dem kjørte forbi.

    Kongen likte ikke at jeg så inn i bilen da.

    Så han kikka sint og surt og kaldt tilbake.

    Men sånn er det.

    Så ved stengiga av Stortinget, i 93, da spurte sersjant Dybvig, om jeg heller hadde lyst til å være med å skyte med Miles (det er at man kobler lasersensorer og laserstråler til AG-en, sånn at når man skyter rødfis, så sendes det av gårde en laserstråle fra våpenet, som man starter et pipesignal, hos en fiende-soldat, hvis man treffer laser-sensorene, som denne har på seg).

    Og da når sersjant Dybvig sa det, så tenkte jeg, at det var sikkert greit det, så slapp jeg mer problemer med Kongen.

    Og jeg hadde heller ikke fått sydd på det birkebeiner-merket på skuldra, som vårt kompani hadde, siden vi var i Hedmark, så hadde den landsdelen/regimentet, en Birkebeiner-soldat, på skuldern.

    Og jeg måtte bytte perm-uniform skjorte, før paraden, ved stenginga av Stortinget, for det var noen små flekker på skjorta, siden jeg røyka da, og hadde vel fått en liten glo på skjorta, når jeg skulle ta toget hjem til Oslo en fredag da.

    Noe sånt.

    Også begynte dem å mase om at jeg måtte stryke uniform-buksa mi og.

    Og det fikk jeg ikke til å bli bra.

    Så jeg var litt skeptisk, til den paraden, siden jeg ikke hadde fått buksa støket ordenlig, og ikke hadde fått sydd på Birkebeinermerket, og siden jeg tippa at Kongen sannsynligvis var sur på meg enda.

    Og jeg hadde i mellomtida også hørt, om hvordan Dronning Sonja var, at hun hadde skjelt ut en vaktsoldat på Skaugum, bare fordi han hilste blidt.

    At det var sånn hun var da.

    Dette her var mot slutten av vernepliktsåret vårt.

    Så det gikk mest på rutinen da.

    Men jeg var bare litt sløv egentlig.

    For da, var jo vinterøvelsen ferdig, og vinteren var også ferdig.

    Siden jeg ikke var så flink til å gå på ski, siden jeg bare hadde hatt et par dårlige glassfiberski, siden jeg var ni år, så jeg hadde tapt litt av skiferdighetene mine.

    Men men.

    Og lagfører Bricen, som er broren til hun, Silvany Bricen, eller hva hun heter, fra TV.

    Han hadde ikke Birkebeinermerket, på perm-skjorta, og han var det ingen som kjefta på.

    Men det var fordi han var neger, sa nestlagfører Frydenlund da.

    Hvis det ikke var Schellum da.

    Schellum var det nok.

    Jeg synes kanskje det var litt urettferdig, at Bricen skulle slippe å sy på Birkebeinermerke, fordi han var neger, men sånn var det vel.

    Det ble til at jeg ikke sydde på det merket, før paraden, jeg var så opptatt med den strykinga av buksa, så jeg fikk egentlig ikke tid.

    Dessuten, så synes jeg egentlig ikke, at skjorta og buksa, så så ille ut.

    Så jeg mistenker, at det var mest for å mobbe eller plage meg, at de befala, ville at jeg skulle ha ny uniform.

    Det samme med beretten.

    Dem mobba alltid meg for beretten, at det var ikke bra nok form, på beretten osv.

    Det er noe sånn tull, at beretten, måtte svinges ned, på høyresida av hue.

    Så man måtte ta vann på beretten og sånn da, for å få den til å se ut sånn dem maste om.

    Men dem ble aldri fornøyde.

    Og det er jo sånne ting, som dem bare kunne pirke på i evigheter, uten at det egentlig var noe galt.

    Så siste dagen, så fikk vi beholde beretten da, minus Haraldsmerket.

    Men jeg bare ga beretten til Haraldsen, var det vel, han var den eneste som ville ha beretten.

    Det var bare plaging fra befalet, forbundet med den beretten, for meg, så den beretten, ville ikke jeg ha.

    Så sånn var det.

    Men Dybvig, forslo, at jeg heller skulle være med på Militærets Dag i Elverum.

    Så da ble jeg heller med på det.

    Istedet for å stå i Karl Johan igjen, for avslutningen av Stortinget da.

    Vi hadde jo vært med på åpninga, så det var ikke så viktig egentlig.

    Og da slapp jeg mer tull med Kongen eller noen andre, pga. det manglende Birkebeinermerket osv., som jeg antagelig hadde fått, med min flaks med befal og offiserer osv.

    Så det var kanskje like greit.

    Så sånn var det.

  • Er dette noe av grunnen til at det står så dårlig til med Kongehuset i Norge? (In Norwegian).

    Nå har jo jeg et ganske stille år bak meg nå, hvor jeg har jobba hjemmefra osv. som selvstendig næringsdrivende, som Company Researcher, her i Liverpool.

    Jeg har altså jobbet med å finne kontaktinformasjon og informasjon om hvordan varegrupper forskjellige firma leverer osv.

    Men da har jeg jo fått tid til å tenke på forskjellige ting som har skjedd tilbake i tida.

    Og nå kom jeg nettopp på julemiddagen i 1990.

    Det var det året, som jeg leide et rom hos familien til halvbroren min, Axel.

    Det var altså hos faren hans, Arne Thormod, og stemora hans Mette Ancona Holter, i Høybråtenveien, i Oslo.

    Hun Mette, hadde jo vært over i USA, og vært hos en mafia-familie der, og gått i hot pants osv., sammen med hun amerikanske Victoria fra Trondheim, husker jeg hun sa.

    Ved julemiddagen der da.

    Søstra mi var også der, enda hun bodde vel hos Ågot da, på Sand, på Berger, nord i Vestfold(?)

    Hun må vel ha gått tredje året på Drammen Gym.

    For hun må vel ha vært russ i 91.

    Men hun var der da.

    Så begynte jeg å fortelle en historie da.

    Jeg kunne to historier da, som passa seg å fortelle på julebord og julemiddager osv.

    Den ene er jo ganske kjent.

    Det er den om linje-aquaviten.

    Hvorfor den heter linje-aquavite.

    Og det er fordi, at den var med noen norske skip, som kjørte sør for ekvator, og tilbake.

    Og da merket de, at den aquavitaen, som var igjen, når skipet var tilbake i Norge, den var ekstra god, fordi den hadde opplevd gradvis oppvarming, og nedkjøling igjen, etterhvert som skipet gitt tur retur ekvator.

    Så jeg fortalte om det da.

    Men da ble hun Mette sur, og sa noe om at det var bare noe tull.

    Så det var ikke meninga at jeg skulle fortelle historier ved julemiddagsbordet, skjønte jeg.

    Ved bordet, satt også Lars, het han vel, som var sammen med Kirsten, datra til Mette.

    Lars hadde visst vært med i noe Karihaugens Krigere osv., mener jeg Axel sa.

    Alstå noe krimnell gjeng osv. da.

    Jeg vet ikke om dem finns enda, det var kanskje bare noe Axel prata om på slutten av 80-tallet.

    Jeg har ikke lest noe om dem i avisa.

    Men da prata Mette, om at jeg og Pia gjorde det jo bra, så om ikke Lars kunne se på vårs som forbilder da.

    Og da bare latterliggjorde han Lars ideen, om at jeg, eller vi, hadde gjort det bra da.

    Greit at jeg jobba på OBS Triaden, men jeg hadde i hvertfall studert et år på høyskole, og jobba i Drammen og Oslo og Lørenskog i en alder av 20 år da.

    Så jeg hadde vel fått med meg noe.

    Men jeg hadde visst ikke gjort det noe bra, skjønte jeg på Lars.

    Så jeg var ikke i så godt humør etter den julemiddagen husker jeg, etter å ha fått kjeft av både Mette og Lars.

    Arne og Mette og Axel, stakk på noe juleferie, eller noe, etter dette.

    Så jeg og søstra mi, bodde i den leiligheten i romjula aleine.

    Det fikk vi lov til, husker jeg, så det var jo greit gjort.

    Jeg lurer på om det kan ha vært jula 1989 det her.

    For jeg husker at da dro jeg på nyttårsaften-party 1990, sammen med Magne Winnem, og at Pia dro hjem til Drammen, på nyttårsaften.

    Så traff jeg ei dame som het Laila fra Skøyen, på det nyttårsaften-partyet, som jeg var på, på Radio 1 klubb, i Storgata i 1990.

    Og da forsvant Magne til Kringsjå, der han hadde lånt leilighet av fettern sin Colin, fra Swindon eller Swansea, eller noe vel.

    Og jeg var litt blakk da, for jeg venta på studielånet, så jeg kom meg ikke til leiligheten min på Abildsø.

    Men jeg fikk være med hun Laila, til Skøyen da.

    Og så skjedde det vel litt av hvert der osv, men ikke noe veldig alvorlig.

    Men hun hadde sett UFO hun.

    Og hun hadde en venninne, som det virka som kontrollerte henne, eller noe.

    Så hun møtte jeg en par ganger seinere.

    Mora hennes var sammen med en av sjefene i Gullfunn-kjeden.

    Og vi spiste middag der en gang, husker jeg.

    Og vi gikk også tur i Frognerparken, første nyttårsdag, med en bikkje en hu kjente hadde, husker jeg.

    Så det var skikkelig sightseeing på Majorstua, husker jeg.

    Og vi dro på kino og på byen og sånn.

    Men hu var venninna hennes var litt rar.

    Det var som at hu kontrollerte henne.

    Men mora var grei husker jeg.

    Men samme det.

    En gang, noen år etter, så gikk jeg forbi dem i Karl Johan, og da hørte jeg venninna sa, der er han og han, lat som at du ikke ser’n.

    Og jeg ringte mora, sommeren etter, eller noe, og da var hu i England, hørte jeg.

    Laila Johnasen, het vel hu.

    Hu virka grei, selv om hu hadde sett UFO, og hadde ei veldig rar og dominerende venninne, og oppførte seg litt rart på byen.

    Så de siste tingene, trakk litt ned, med ellers var hun grei.

    Men samme det.

    Jeg kom på den andre historia.

    Og det var, en historie jeg lærte, da jeg jobba på Norsk Hagetidend, i Det Norske Hageselskap.

    Og det var hvis man skulle anlegge torv-tak.

    Så er det to måter man kan gå frem på da.

    Enten, så kan du legge jord på taket, var det vel, og så så frø, oppå taket.

    Men da burde du passe på, å ha sånn frøblanding, at det er en del forskjellige slags gress-slag frø, i den blandingen, sånn at du får med de slaga, som trives i det distriktet du holder til da.

    Ellers, så er det også en annen metode.

    Og det er at du kan bare spa opp jord, med gress på da.

    Fra et område i nærheten av hytta.

    Og da vet du jo det, at du har en type gress, som trives i området, så da trenger du ikke tenke noe på det, om det er riktig type frø osv., for da vet du jo det, at det her gress-slaget, vokser og trives i området.

    Men samme det.

    Årsaken til at jeg skriver nå.

    Er fordi at, faren til han her Lars, som vel må ha vært en gangster.

    Jeg kan ikke skjønne annet jeg.

    Ettersom hvordan han oppførte seg ved bordet, om at jeg og søstra mi hadde klart vårs så dårlig, og ettersom hva Axel sa om Karihaugens Krigere osv.

    Men det som var spesiellt ved det her da.

    Det var at faren til han her Lars.

    Han hadde jobba som hoff-sjef, hos Kongen, i mange herrens år.

    Sa Mette, var det vel da.

    Så da lurte jeg på.

    Om dette her kunne ha være noe av forklaringa, til at tilstanden var så dårlig i Kongehuset.

    At han kan ha vært noe mafia eller noe da.

    Og dette er grunnen til denne ytterst spesielle, dårlige tilstanden, som vel Kongehuset befinner seg i.

    Med en veldig sur Konge. (Jeg husker han kikka surt og strengt på meg, da jeg kikka inn i bilen til han og kronprinsen, da jeg stod på parade/vakt, i Karl Johan, ved åpninga av Stortinget, i 1992).

    Med en veldig sur Dronning. (Jeg husker medsoldater i militæret, fortalte det, at en soldat, på Skaugum, som hadde hilst blidt på henne, hadde blitt skjelt ut etter noter og det som var osv).

    Med en Kronprins, som pleide å rappe vinflasker i kjellern til Kongen på Skaugum. (Tremenningen min, Øystein Andersen, fra Lørenskog, fortalte meg dette, på 80-tallet en gang, i leiligheten min på Bergeråsen, i Vestfold).

    Med en kommende Dronning som har spillt i pornofilm. (Kjent fra media).

    Med en prinsesse, som har solgt prinsesse-tittelen sin, sånn at hun kunne fortelle erotiske eventyr på danskebåten, og drive engle-skole, og fortelle om Keiserens nye klær en del, håper jeg. (Kjent fra media).

    Jeg gidder ikke å skrive om Ari Behn.

    Det får være nok.

    Så det er vel kanskje ikke så rart at tingene står til, som de gjør, i Kongehuset.

    Uten at jeg skal skylde på han faren til Lars.

    For alt hva jeg vet, så kan vel han ha vært en kjernekar, og at hvis det ikke hadde vært for han, så hadde det kanskje vært enda værre.

    Det er mulig, det skal jeg ikke si for sikkert.

    Dette er bare noe jeg kom på, når jeg tenkte tilbake her.

    Så da får man håpe at det er i orden.

    Vi får se.