johncons

Stikkord: Glenn Hesler

  • Min Bok 5 – Kapittel 188: Enda mer fra da jeg bodde på St. Hanshaugen

    En gang utpå 2000-tallet, så kom Glenn Hesler på besøk hos meg, på St. Hanshaugen.

    Og det var fordi at jeg hadde bedt Glenn Hesler om å heller kjøpe hasj, direkte av søstera mi Pia.

    (Istedet for å la det gå gjennom meg, da).

    For jeg hadde bestemt meg for, at jeg klarte meg, med alkohol og sigaretter, da.

    Og noe hasj hadde jo forsvunnet, fra den bilen. som jeg hadde leiet, da Pia, Axel, Daniel og jeg, dro ned til bestemor Ingeborg sin 85-års dag, (var det vel), i Nevlunghavn, i 2002, (mener jeg å huske at det var).

    Så etter det, så sa jeg til Glenn Hesler, (på irc), at han måtte kjøpe hasjen sin, direkte av Pia.

    For jeg tapte jo fem hundre kroner, på dette.

    For jeg måtte jo betale Pia fem hundre kroner, for Glenn Hesler sine fem gram med hasj.

    Og jeg fikk ikke et øre, av Glenn Hesler, for denne hasjen.

    Siden den forsvant, fra hanskerommet, i bilen jeg hadde leiet, (på en Statoil-stasjon, på Majorstua), da.

    (Mens den bilen stod parkert ved Gurvika, (i Nevlunghavn), da.

    Som var et feriested for utviklingshemmede.

    Hvor bestemor Ingeborg et par ganger feiret sine runde fødselsdager.

    Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det må vel ha vært seinere i år 2002, da.

    At Glenn Hesler kom på besøk hos meg, fordi at han ville det, at jeg skulle sitte på med han, når han dro til søstera mi, for å kjøpe den nevnte hasjen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og under dette korte besøket.

    Så hadde Glenn Hesler med seg ei dame, (husker jeg).

    Og dette var som en overraskelse for meg, (husker jeg).

    For jeg hadde aldri hørt om, at Glenn Hesler engang hadde kyssa ei dame, før det her.

    Og Glenn Hesler, han er vel født i 1971, (eller noe sånt).

    Så han var bare et år yngre, enn meg, da.

    (Hvis det ikke var to år yngre, da.

    Noe sånt).

    Og jeg var jo over tredve år, på den her tida.

    Og det må vel Glenn Hesler ha vært og, (tror jeg).

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så det at han plutselig fikk seg ei pen dame, da han passerte tredve år.

    (Når han aldri hadde kyssa ei dame, før det her, engang.

    Såvidt jeg visste, ihvertfall).

    Det kom som en overraskelse for meg da, (må jeg nok si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke nok med at Glenn Hesler hadde fått seg dame, forresten.

    Dette var også ei pen blondinne, (husker jeg).

    ‘Deilig’, er kanskje et ord, som hadde passa, på hu dama, til Glenn Hesler, (må jeg vel nesten si).

    (Noe sånt).

    Og dette var forresten ei dame, som hadde gått i klassen hans, en gang i tida, (eller noe sånt).

    Mener jeg at Glenn Hesler sa.

    Da jeg spurte han, om hvor han hadde fått hu dama fra, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til Pia, (det andre stedet hu bodde, i Tromsøgata).

    Så mener jeg å huske det, at Glenn Hesler, så rart på meg.

    Fordi at jeg ble igjen en stund, hos Pia, når jeg først var der, da.

    (Og så gikk jeg heller hjem igjen, da).

    For Glenn Hesler, (og dama hans), de skulle kjøre igjen, med en gang, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen år før det her.

    (På slutten av 90-tallet, må det vel ha vært.

    Muligens da jeg hadde HiAce-en.

    Altså i 1996 eller 1997 da, isåfall).

    Så sa Glenn Hesler til meg, en gang, (husker jeg).

    At han ikke likte det.

    At jeg besøkte han.

    I Nordbyveien, på Skjetten.

    For mora og stefaren hans.

    De pleide noen ganger å sitte i nettoen, (altså kliss nakne), i stua deres der, da.

    (Sa Glenn Hesler).

    For Glenn Hesler flytta tilbake til gutterommet sitt, da.

    Etter at han, (av en eller annen grunn), ville flytte ut, fra Ungbo, da.

    (Hvor jeg hadde skaffa han et rom, (ved å prate for han, med Ungbo-dama), på begynnelsen av 1994 en gang, var det vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og denne naken-pratinga, til Glenn Hesler, den husker jeg at jeg undret meg over, forresten.

    For jeg hadde jo vært hos Glenn Hesler og dem, og lånt PC-en hans.

    I påskeferien, i 1992.

    Mens jeg gikk det siste året, ved NHI.

    For å få ferdig det kryssordprogrammet, som jeg dreiv på med, studieåret 1991/92, da.

    Og fra disse ‘påske-besøkene’.

    (Som vel må ha vært en 4-5 besøk.

    Eller noe sånt).

    Så kan jeg ikke huske det.

    At foreldre hans satt nakne i stua liksom, da.

    Og det tror jeg nok at jeg ville ha huska, hvis jeg hadde sett det, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også en annen ting, som jeg undret meg over, en gang, da jeg besøkte Glenn Hesler, i Nordbyveien, (på Skjetten), husker jeg.

    Og det var da jeg så PC-en hans.

    (Rundt årtusenskiftet en gang, kan det vel ha vært).

    At han liksom hadde skrudd meg av, på ICQ, da.

    (Eller om det kan ha vært, på MSN).

    Sånn at han ikke kunne se det, (med en gang), hvis jeg for eksempe sendte en melding, da.

    Mens han vel ikke hadde gjort det samme, med for eksempel Alex fra Torshov aka. Darkdog da, (virka det som for meg, ihvertfall).

    (Hvis jeg husker det riktig, da).

    For jeg hadde vel latt PC-en min stå på.

    Med ICQ, (eller om det var MSN), på da.

    Mens jeg var og besøkte Glenn Hesler.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For jeg dreiv antagelig å lasta ned noen filmer eller noe musikk, (eller noe sånt), da.

    Siden jeg vel hadde fått meg bredbånd, (på den her tida), antagelig.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og da ble jeg nesten litt såra, (husker jeg).

    For jeg hadde vel innbilt meg det, (på rundt den her tida), at Glenn Hesler liksom var kameraten min, da.

    Men etter disse to episodene.

    (Det at han sa at foreldra hans pleide å sitte nakne i stua.

    Og det med at han hadde slått meg av, på ICQ, (eller om det var MSN)).

    Så var jeg nok ikke helt sikker på det, om Glenn Hesler egentlig var kameraten min, da.

    (Eller om han bare lot som).

    Og da han plutselig fikk seg en deilig blondinne-kjæreste og.

    Så lurte jeg vel litt på det.

    Om hvordan Glenn Hesler, hadde klart å få tak i, hu pene dama, da.

    Om dette kunne ha vært, fordi at han var noe slags kriminell, (eller noe sånt), da. .

    (Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 174: Enda mer fra tiden da jeg bodde på St. Hanshaugen

    På den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og Linn Korneliussen, (David Hjort sin samboer-dame), jobba som kassadame der.

    (Nemlig i 1999 og år 2000, vel).

    Så hendte det en episode, en gang, som David Hjort jobba der, som vikar, for en eller annen, (må det vel ha vært).

    (Jeg jobba jo også et par vakter, for David Hjort, på den her tida.

    Jeg jobba en ledervakt, for David Hjort, da han jobba, som assistent, på Rimi Ljabru, (husker jeg).

    Og jeg jobba også en ledervakt, for David Hjort, (et år eller to seinere vel), da han jobba som assistent, på Rimi Karlsrud.

    Som jeg vel har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Det som skjedde, det var at David Hjort, Linn Korneliussen og jeg, var inne på tellerommet, på Rimi Nylænde.

    Dette må vel ha vært rundt klokka 16.

    Da kassadama, som jobba fra cirka 8.45 til 16.45, skulle telle kassa.

    Og Linn Korneliussen, hu var litt treig, da.

    (Må man vel si).

    For hu hadde vel lærevansker, (mener jeg å huske).

    Så hu kunne være litt treig, med å telle kassa, da.

    (Husker jeg).

    Og hu kunne også noen ganger rope mer, på callinga, (mens hu satt i kassa), enn andre kassadamer gjorde.

    (Siden hu kanskje var litt treig, og ikke klarte å svare på alt mulig da, som kundene spurte om.

    Noe sånt.

    Det var assistent Stian Eriksen, som jobba mest sammen med Linn Korneliussen, (for å være ærlig).

    Siden Stian Eriksen som oftest jobba alle tidligvaktene, da.

    Og jeg selv jobba alle seinvaktene.

    Noe jeg begynte med, da Jan Henrik var assistenten min der.

    Siden så lite ble gjort der, når han hadde seinvaktene, syntes jeg.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og David Hjort, han hadde vel denne dagen jobba tidligvakta, som leder.

    Også jobba jeg seinvakta, da.

    (Noe sånt).

    Så dette samboer-paret, (David Hjort og Linn Korneliussen), de jobba sammen, i butikken, (som jeg jobba som butikksjef i), da.

    Muligens fordi at assistent Stian, (må det vel ha vært), hadde ferie.

    Og jeg derfor måtte få tak i noen andre folk, som kunne jobbe.

    (Noe sånt).

    Og det som skjedde.

    Det var at David Hjort plutselig, (inne på tellerommet), fant en avlang calling, som lå på et av bordene, (inne på tellerommet, da).

    Og så begynte han å skulle stappe den callinga, opp i fitta, på Linn Korneliussen, gjennom den blå Rimi-buksa hennes, da.

    Noe som vel antagelig ikke var mulig, å få til.

    Men David Hjort var sur, siden at Linn Korneliussen hadde forstyrra han mye, (i butikken), iløpet av arbeidsdagen da, (virka det som).

    (Noe sånt).

    Og jeg syntes jo at dette virka veldig rart.

    Men Linn Korneliussen lo, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og dette var jo et samboerpar, som jeg visste at pleide å ha sex.

    (For en gang, så ringte jeg dem, for å spørre Linn Korneliussen, om et eller annet med jobben.

    Og da var de andpustne, (mener jeg å huske, ihvertfall), som etter å ha hatt sex, da.

    Som jeg vel har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så jeg tenkte vel noe sånt, som at et samboerpar vel kan gjøre noe med fitta, (utenpå buksa), inne på et tellerom, (hvor kundene ikke kan se hva som foregår liksom, uansett).

    Men jeg ble nesten rystet, av denne episoden, (husker jeg).

    Og jeg ble rimelig flau, da.

    (Og jeg følte meg kanskje litt gammeldags).

    Så jeg gikk bare ut av tellerommet igjen, da.

    (Uten å kommentere denne kåte parringsleiken, (eller hva man skal kalle den), noe.

    Som David Hjort og Linn Korneliussen, fortsatt holdt på med, da jeg gikk ut av tellerommet, da).

    For jeg var vel antagelig bare inne på tellerommet, for å hente noe veksel, til seinvakt-kassadama, (eller noe sånt), hvis jeg skulle tippe.

    (Noe sånt).

    Og så fortsatte jeg vel å gjøre de arbeidsoppgavene, som jeg hadde å gjøre, iløpet av den dagen da.

    (Som sikkert var mer enn nok.

    Så det var nok ikke sånn at jeg hadde tid, (eller lyst), til å stå så lenge, inne på tellerommet, og skravle, uansett.

    For jeg pleide å ha som mål, å bli ferdig med de og de arbeidsoppgavene da, før den ledervakta, som jeg jobba, var slutt).

    Men David Hjort, han må vel kanskje sies å være, (mer eller mindre), pervers.

    Siden han driver og skal stappe en svart, avlang calling, opp i fitta, på dama si, mens dem begge er på jobb, da.

    (For å liksom straffe henne, fordi at hu var masete, i kassa, (eller noe sånt), da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Cilla aka. Janniche Fjellhaug, fra #blablabla, (og Bergen).

    Hu var jo en del ganger, i Oslo, iløpet av den tida, som jeg hadde denne chatte-kanalen, (som altså het #blablabla).

    Og en gang, (i en påskeferie), så ville hu møte meg, mens hu var i Oslo, (husker jeg).

    Vi avtalte å møtes, utafor Burger King, nederst i Karl Johan der.

    Jeg parkerte den svart-metallic Ford Sierra-en min, i den sidegaten, til Karl Johan, som ligger rett nedenfor Burger King der.

    (Hvis det ikke var den neste sidegaten, da.

    Sidegatene til Karl Johan ligger ganske tett, ‘nedi der’).

    Og så gikk jeg opp til Burger King, og utafor der, så stod hu slanke og ganske unge Bergens-dama, da.

    Og så ble hu med, til bilen min, og satt seg i passasjersetet der, og så kjørte vi opp, til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen.

    Jeg visste ikke om hu så på dette, som en slags sex-date.

    Så jeg visste ikke hva hu forventet av meg, når vi kom fram, til leiligheten min.

    Ville hu at jeg skulle kaste meg over henne og liksom råknulle henne, som et vilt dyr?

    Hva vet jeg.

    Jeg gjorde ihvertfall ikke det.

    Hu satt seg ned, på en av plaststolene mine.

    Som jeg hadde tatt med fra Ungbo.

    Siden Ungbo hadde to sett sånne hagemøbler, da.

    (Og jeg kjøpte etterhvert puter, til å ha i disse hvite plaststolene).

    Etter at Ungbo sove-sofaen, som jeg også tok med meg, fra nettopp Ungbo da, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), hadde blitt ødelagt, en gang som min fetter Ove, var på besøk, (og han ville at vi skulle ‘synkron-humpe’, i den, i fylla, da.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cilla var også veldig tynn og slank, husker jeg.

    Så hvis man skulle begynne å kjæle på henne liksom, så var det vel ikke så mange steder, å begynne, (må man vel si).

    Men hvis jeg hadde hatt den Ungbo-sofaen der enda, så hadde det kanskje blitt noe action.

    For da kunne jeg jo bare ha liksom satt meg nærmere og nærmere henne, i sofaen, mens vi for eksempel drakk øl, da.

    Og så kanskje begynt å ta rundt henne.

    (Som jeg i sin tid gjorde, med hu Bærumsdama, før Ove ødela den sofaen, som jeg også pulte hu Bærumsdama på, en annen gang.

    Og som jeg også gjorde en gang, på Bergeråsen, når Nina Monsen var på besøk.

    Bortsett fra at vi da satt i en myk sofagruppe-stol, (lik den faren min hadde kjørt ned til Danmark, i en romjul, på begynnelsen av 80-tallet, som jeg har skrevet om, i Min Bok, vel).

    (Og ikke i en sofa, da).

    Men disse plaststolene, de var ganske ‘upersonlige’ da, (må man vel si).

    Så det skjedde ikke noe ‘sex-greier’, da hu Cilla satt på den ene sida av salongbordet mitt, (det bordet jeg hadde fått av foreldra til kona til Magne Winnem, etter at jeg fått meg en, (mer eller mindre umøblert), Rimi-leilighet), og jeg satt i senga mi, (som jeg hadde kjøpt av Magne Winnem, da jeg bodde på Ungbo), oppå et sengeteppe antagelig, (et sengeteppe, som jeg hadde fått av mora mi, til jul en gang, (eller noe sånt), og som jeg pleide å legge oppå senga, hvis jeg skulle ha fest, eller lignende), da.

    Hu Cilla, hu var så slank og tynn.

    Og hu var vel i 18-20 års-alderen, men hu så ung ut for alderen, da.

    Og broren min Axel, han hadde jo ikke ønsket å møte hu Cilla, da.

    Da Cilla, ønsket å møte han.

    (Etter at jeg sikkert hadde nevnt Axel, mens jeg chatta, på #blablabla, da).

    Men hvorfor Axel ikke hadde hatt lyst til å møte Cilla, (på byen, i Oslo), det veit jeg ikke.

    (Og jeg skjønte heller ikke helt hvorfor Cilla hadde lyst til å møte Axel.

    Det forklarte hu vel ikke.

    For å si det sånn).

    Men det var kanskje dette, som fikk meg til å være litt passiv, (og ikke så ‘forfører-aktig’, eller hva man skal si), da hu Cilla, liksom var på et sånt ‘#blablabla-besøk’, hjemme hos meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sjekka på nettet nå, og hu Cilla, hu kaller seg ‘Janniche1979’, på Pinterest.

    Så hu er også født på 70-tallet, da.

    Selv om jeg er født på begynnelsen av 70-tallet.

    Og hu er født på sluttet av 70-tallet, da.

    Men det at jeg ble kjent med hu Cilla, (på irc), det begynte veldig rart.

    Jeg klarte å si det, (da hu spurte meg hvor gammel jeg var), at jeg var 27 år, men så yngre ut, (siden jeg var vant til å se ung ut, for alderen, siden jeg var seint i puberteten osv., og kanskje hadde noen komplekser for det, da).

    (Så dette må ha vært etter at jeg fylte 27 år, sommeren 1997, da).

    Og da svarte hu Cilla, at hu var 17 år, og at hu også så ung ut, for alderen.

    Og at vi derfor passa sammen, (eller noe sånt da), mente hu visst.

    Men det ble jo litt rart, (syntes egentlig jeg), da.

    At hu mente det.

    For da ble jo hu uansett seende 9-10 år yngre ut, (enn meg), liksom.

    Så jeg syntes nok hele tiden at det var noe litt rart, med hu Cilla.

    Og David Hjort klagde på meg, en gang, på slutten av 90-tallet.

    På at jeg hadde spurt om han, ville bli med, den første gangen, som hu Cilla ville møte meg.

    Jeg tenkte på det, som en artig ‘#blablabla-greie’, da.

    (Men siden hu Cilla så så mye yngre ut, enn meg, da.

    Så ble dette møtet litt rart også, tenkte nok jeg.

    Så det ble litt flaut, (tenkte jeg vel), å dra på dette første møtet, (med Cilla),  på Oslo S, (da hu dukka opp med toget fra Bergen), aleine).

    Men David Hjort, han klagde, noen måneder seinere, (var det vel), på at jeg hadde spurt han, om han ville bli med, på ‘#blablabla-møte’, med hu Cilla, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Men jeg var kanskje litt skeptisk, til hu Cilla, da.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her #blablabla-møtet, det var forresten påsken 1999, (mener jeg å huske nå).

    (Så Ove må ha ødelagt sofaen min, på begynnelsen av 1999, (eller noe sånt), vil jeg tippe på.

    Noe sånt).

    For det som skjedde, det var at Cilla kjeda seg litt, hjemme hos meg.

    Og hu hadde en avtale, med en neger, (var det vel), som het Ali, på Nordstrand, (eller noe sånt), dagen etter, (må det vel ha vært).

    Men Cilla pleide også å møte en kar, med nicket Degos, (fra Majorstua), når hu var, i Oslo.

    Så hvorfor hu pleide å dra til Oslo, (i ferier), for å møte så mange mannfolk.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg syntes nok at det ble noe litt horete, over disse Oslo-turene, til hu Cilla, da.

    Og jeg skjønte meg ikke helt på henne, (må jeg innrømme).

    (Og hu hadde også kjent alle disse andre Oslo-kara.

    Fra før hu ble kjent med meg.

    Så jeg var nok litt forsiktig, når det gjaldt hu Cilla, da.

    Sånn at jeg ikke tråkka noen andre folk, (som også bodde i Oslo), for mye på tærna, liksom.

    For jeg skjønte ikke helt, hvordan forhold hu Cilla hadde, til de her andre Oslo-folka, da).

    Men samtidig, så chatta jeg såpass mye, med hu Cilla, på #blablabla.

    Så jeg måtte nesten stille opp, på sosiale #blablabla-ting, med henne, (syntes jeg).

    For dette skjedde jo bare tre-fire ganger, at jeg møtte hu Cilla.

    Og alle møtene våre, de var jo i Oslo sentrum, (like ved der jeg bodde), for å si det sånn.

    Så dette gikk ikke ut over jobben min, (eller noe sånt), heller, liksom.

    (Selv om jeg ikke skjønte helt, hvorfor Cilla ville møte meg, så mange ganger.

    Og det skjønner jeg vel egentlig ikke ennå.

    For jeg har aldri vært i Bergen, etter at faren min tok med Pia og meg, til Vestlandet, på begynnelsen av 70-tallet.

    Da jeg var 3-4 år, vel.

    Sommeren 1973, (eller 1974), kan det vel kanskje ha vært.

    (Og selv ikke fra den turen, kan jeg huske at vi var, i selve byen Bergen.

    Selv om faren min vel har sagt det, (på 80-tallet en gang), at vi på den bilturen, var innom nettopp Bergen.

    Hvis jeg husker det riktig, (fra 80-tallet), ihvertfall).

    Så jeg er ikke noe særlig vant, med Bergen-damer da.

    For å si det sånn).

    Etter at vi hadde sitti på hver vår side, av stuebordet mitt, i en time eller to, vel.

    Så ville Cilla møte Glenn Hesler da, (eller Kazuya som han kalte seg, på irc).

    Dette var langfredag, i 1999, (mener jeg å huske).

    Og Glenn Hesler hadde nok påskeferie, han også.

    (Siden han jobba som blikkenslager, da).

    Og vi kontakta han, på irc, (eller om det kan ha vært SMS, ICQ eller MSN).

    (Eller om vi ringte).

    Og Glenn Hesler, han kom kjørende, etter en time, (eller noe sånt), i sin nesten pastellblå Volvo stasjonsvogn da, (husker jeg).

    Og jeg ble litt paff, for jeg hadde kanskje forestilt meg det, at hu Cilla ville ha sex.

    Men jeg prøvde å liksom å ta meg sammen, (og skjule skuffelsen min da), for å si det sånn.

    Men Glenn Hesler, han dukka opp, hjemme hos meg, da.

    Og møtet til Cilla og meg, det ble liksom istedet til et slags ‘#blablabla-møte’.

    (Som ikke egentlig var planlagt).

    Altså, det var ikke planlagt at Glenn Hesler skulle bli med på det her, da.

    Og det var ikke planlagt, at dette skulle vare hele natten.

    (Noe det ble til at det gjorde, da).

    Forrige gang, som Cilla var på besøk hos meg, (noen måneder før det her vel).

    Så hadde hu lånt med noen videokassetter av meg, (som jeg hadde tatt opp Åpen Post-episoder på).

    Så det var kanskje derfor, at hu Cilla, ville møte meg igjen.

    For å gi meg tilbake disse videokassettene, da.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo spleisa med Glenn Hesler, på å kjøpe fem gram hasj, noen måneder, før det her.

    Og av mine 2,5 gram, så hadde jeg fått Axel til å lage en joint, (hjemme hos han), noen måneder før det her.

    Og noen uker etter det igjen, så var David Hjort og Roger fra Sagene, (og muligens også Bjørn Erik, som også var en kamerat av David Hjort).

    De var på nachspiel, hjemme hos meg, (på St. Hanshaugen), etter en bytur.

    (Hvor vi muligens var på Valentinos, vel).

    Og da hadde de fått cirka et gram, av hasjen min, da.

    Som jeg forresten ikke ville ha noe av.

    For jeg hadde jo blitt så rar, av den hasjen, som Axel lagde.

    Så jeg hadde kjørt bil i hasj-rus osv., på Vestre Haugen der, (og blitt stoppa av politiet), da.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Før dette nevnte nachspielet, så hadde jeg gjemt hasjen, (som var cirka 1-2 gram da), inne i et støpsel, i en skjøteledning, som jeg hadde liggende, i et skap, (i leiligheten min), husker jeg.

    For jeg var ikke så vant til å ha hasj, (eller andre typer av narkotika), liggende hjemme, da.

    Så dette friket meg ut litt, (må jeg innrømme).

    Så derfor var dette bare en engangshendelse, at jeg gadd å kjøpe hasj da, (for å si det sånn).

    Men Cilla og Glenn Hesler, de røyka begge hasj, da.

    (Det var jo Cilla sine bekjente, på Majorstua, (Degos og dem), som jeg hadde kjøpt denne hasjen av, forresten.

    Etter at hu Cilla hadde fortalt meg det, på #blablabla, (etter at jeg hadde begynte å chatte om det, at hasj liksom skulle være mindre skadelig, enn alkohol, noe som jeg hadde hørt om, av noen som liksom reklamerte for hasj da, på #Oslo), at Degos og dem, kunne få tak i hasj, da).

    Så av de 2,5 grammene, med hasj, som jeg kjøpte.

    (Min halvdel av de fem grammene, som Glenn Hesler og jeg, hadde spleisa på).

    Så røyka jeg bare en veldig liten del, (av dette), selv.

    Nemlig da jeg tok med denne hasjen, ut til Axel, på Vestre Haugen.

    På slutten av 1998, eller begynnelsen av 1999, (må det vel ha vært).

    Siden jeg visste det, at Axel røyka hasj, (omtrent som om det var vanlige sigaretter), da.

    (For jeg hadde nemlig jeg sett det, (mens jeg nesten ikke trodde mine egne øyne, og ble rimelig sjokkert da), at Axel, (helt aleine), raskt nirøyka, en hel joint, (som søstera mi Pia hadde lagd vel), med mange kraftige magadrag, (etter hverandre), en jul, (eller noe sånt), som vi var hjemme hos Pia, det andre stedet hu bodde, i Tromsøgata.

    (Uten å spørre om noen andre ville ha et trekk, av jointen, eller noe, da.

    Mens han satt ved samme bord, som Pia og meg, vel.

    Mens vi tre søsknene, dreiv og prata, om et eller annet, da).

    Og dette var mens Axel fortsatt var tenåring, da.

    Så jeg ble jo litt sjokkert da, (for å si det sånn).

    Og Axel, han bodde jo fortsatte bodde hjemme, hos sin far Arne Thomassen og stemor Mette Holter, på slutten av 1998, (eller om dette var på begynnelsen av 1999).

    (At jeg tok med min del av den hasjen, som jeg hadde kjøpt, sammen med Glenn Hesler, hjem til han, på Vestre Haugen).

    Og Axel, han er jo født, i 1978.

    Så Axel bodde altså hjemme, hos foreldrene sine, til ihvertfall etter at han fylte 20 år, da.

    Før han vel flytta inn, hos sin danske sjef Peter, på Majorstua, seinere i 1999.

    (Noe sånt).

    Selv om Axel også var et år i militæret.

    For han var kokk, ombord på en militærbåt, i Nord-Norge, husker jeg.

    (En båt som Axel sa at mye kjørte reinsdyr hit og dit, for samene).

    Og det må vel ha vært rundt 1997 vel, (at Axel var i militæret).

    Noe sånt).

    Axel og jeg, vi delte kanskje en tredel, av de 2,5 grammene, med hasj, da.

    Og David Hjort og de.

    De delte kanskje en tredel, (de også), på det nevnte nachspielet, hjemme hos meg, da.

    Og Glenn Hesler og Cilla, de delte den siste tredelen, (eller hvor mye det var, som var igjen), da.

    (På denne ‘#blablabla-festen’, hjemme hos meg, langfredag, i 1999, da).

    Jeg røyka ikke noe hasj, på den #blablabla-festen.

    For jeg skulle nemlig jobbe, på Rimi Nylænde, (aka. Rimi Lambertseter), som leder, dagen etter, (nemlig på påskeaften).

    Men da hadde jeg jo hatt fri, både på skjærtorsdag og langfredag, da.

    Og jeg skulle jo også ha fri, på både første og andre påskedag.

    (Siden disse påskedagene, jo er helligdager, i Norge).

    Og på påskeaften, så er det ikke noe særlig med bestillinger, (eller lignende), som skal tas, i en matbutikk.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og på påskeaften, så var bare butikken oppe, fra 9 til 15, da.

    (Og ikke helt til klokka 18, som var vanlig, på en lørdag).

    Så jeg tenkte at jeg bare kunne ta den påskeaften-jobbinga, på ‘kondisen’ liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før Cilla og Glenn Hesler begynte på den siste delen, av hasjen min.

    Så ble vi sultne, og dro ut for å kjøpe oss noe mat, da.

    Cilla satt på i min Sierra.

    Mens Glenn Hesler, han kjørte i sin Volvo stasjonsvogn, da.

    (Istedet for å sitte på, i min bil, da).

    Så vi var kanskje litt rånete.

    Vi kjørte bort til Statoil, på Kiellands Plass der, (husker jeg).

    (En bensinstasjon som var døgnåpen).

    Men der fant vi vel ikke noe særlig digg mat, å spise.

    (Eller om vi bare dro dit for å kjøpe røyk, eller noe.

    Kanskje vi skulle kjøpe tobakk, til hasjen?

    Hvem vet).

    Og jeg husker at en av betjeningen der, sa ‘hva er dette for noe?’.

    (Eller noe sånt).

    Om Glenn Hesler, Cilla og meg, da.

    (Da vi gikk ut av den bensinstasjonen).

    De mente kanskje at hu Cilla så ung ut, da.

    (Eller noe sånt).

    Men hu var jo født i 1979.

    Så hu fylte jo 20 år, dette året, (som jo var 1999).

    Så dette var jo bare tre voksne folk, som fant på noe sosialt.

    Så at noen Statoil-folk skulle blande nesa si opp i det, da.

    Også i Norges største by Oslo?

    Dette var jo ikke en trøtt Sørlandsby, liksom.

    (For å si det sånn).

    Men en storby og Norges hovedstad.

    Nei, en sånn kommentar, som jeg overhørte, at betjeningen, på en overbemannet Statoil-stasjon, (for det var vel ingen andre kunder der, sånn som jeg husker det, ihvertfall, og det stod vel to karer, bak disken der, mener jeg å huske), kom med, bak ryggen på oss, da vi gikk ut av bensinstasjonen.

    Nei, det så jeg på som noe slags ‘sladrekjærring-aktivitiet’, nesten.

    (Må jeg innrømme).

    Så det brydde jeg meg ikke noe særlig om, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var jo glad i de burgerne, som ble solgt, i Torgbua, (like ved Plata der).

    Fra den tida, før de narkomane, pleide å holde til, i det området, da.

    (Det var forresten fra like ved Torgbua der, at Abildsø-bussen, (altså 71-bussen), pleide å gå fra.

    På den tida, som jeg bodde, på Abildsø.

    Det vil si studieåret 1989/90.

    Så jeg følte meg nok litt hjemme, ‘borti der’, da).

    Så jeg fikk med Cilla og Glenn Hesler, på å bli med, på å dra til Torgbua, da.

    (Som vel også var, (mer eller mindre ihvertfall), døgnåpen).

    Dette var en stille natt, uten mye trafikk, osv.

    (Og det var ingen narkomane å se rundt der heller, forresten.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg bare parkerte, på fortauet, like ved Torgbua der, da.

    (Noe jeg ikke pleide å gjøre.

    Men jeg pleide heller ikke å kjøre rundt om natta, for å kjøpe burgere.

    For jeg pleide å planlegge sånt bedre, da.

    Men dette var en sosial begivenhet, som ikke var planlagt, da.

    Og vi kjørte jo rundt der, i to biler.

    Og Glenn Hesler og meg, vi var ikke vant med, å kjøre rundt, (etter hverandre liksom), i Oslo sentrum.

    Så derfor ble parkeringen litt harry liksom, da.

    Men jeg parkerte liksom på den sida, av Torgbua, som var motsatt retning, av Oslo S der, da.

    Og det var et sted, hvor folk sjelden gikk, (ihvertfall ikke om natta), da

    Og det var fortsatt plass til å gå forbi bilen.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det lå ikke noen hus, (eller lignende), der vi parkerte, da.

    (Men kun en park, vel).

    Så vi stod ikke i veien for noen liksom, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Vi kjøpte burgere.

    Og Cilla ville inn på utestedet Paleet, som lå cirka rett over gata, for Torgbua og Plata der, da.

    Der hadde jeg en gang sett en polakk, som fikk knust et askebeger, (eller noe sånt), i trynet.

    (En gang jeg var med David Hjort dit.

    Eller, da var vel også Linn Korneliussen med.

    Så dette må vel ha vært seinere.

    Men jeg hadde vært der en gang, med David Hjort, (og også Roger fra Sagene og dem, vel).

    Og da ble det også nesten bråk, husker jeg.

    For en pakistaner, (var det vel), stod liksom og sperret veien for meg, da.

    Da jeg kom tilbake, (til bordet vårt), med to halvlitere, som jeg hadde kjøpt, i baren der.

    (Til David Hjort og meg, da).

    Og da, så så David Hjort så rart, på han pakistaneren.

    Som om det var noe foregikk da, syntes jeg).

    Uansett så skulle jeg jo, på jobb, dagen etter.

    Og dette med at jeg skulle møte hu Cilla.

    Det hadde jo allerede tatt av.

    I og med at Glenn Hesler, også hadde blitt med, på det her møtet, (etter mas fra Cilla), da.

    Så jeg ville ikke ha det sånn, at det skulle ende med, at alle pakkisene i byen liksom, også ble med på det her #blablabla-møtet, da.

    (Hvis det er lov å si det.

    Det måtte vel finnes noen grenser liksom, (tenkte vel jeg).

    (For å si det sånn).

    Så å gå inn på Paleet der.

    (For å drikke, osv).

    Det sa jeg nei til da, (må jeg innrømme).

    (For vi stod jo feil parkert osv., også.

    Og jeg skulle jo på jobben dagen etter.

    Og jeg jobba jo som butikksjef.

    Og jeg kunne jo ikke drikke der, heller.

    (Siden jeg kjørte).

    Og det kosta vel også muligens penger, å komme inn, på Paleet der.

    Og Glenn Hesler gikk ‘aldri’ ut på byen, husker jeg.

    Og han drakk jo heller ‘aldri’,

    Og han kjørte jo i tillegg også.

    Så dette hadde bare blitt som noe dumt, (for meg da), må man vel si)).

    Så vi kjørte bare hjem til meg igjen, (på St. Hanshaugen), etter at burgerne våre, var ferdige, da.

    Og der, så satt vi våkne, resten av natta.

    Mens Glenn Hesler og Cilla, røyka hasj, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så skulle jeg på jobb, da.

    (Klokka 7, må det vel ha vært).

    Og Glenn Hesler skulle hjem.

    Og Cilla skulle til han Ali, på Nordstrand, da.

    (Var det vel).

    Vi skulle ihvertfall alle sammen kjøre i den samme retningen, da.

    (Selv om jeg lurer litt på nå, om ikke Glenn Hesler kjørte en litt rar vei, tilbake til Skjetten.

    Men han hadde kanskje røyka for mye hasj.

    Det er mulig).

    Så Cilla satt på med meg, siden hu skulle samme vei, da.

    Og Glenn Hesler kjørte foran, (på Ringveien), husker jeg.

    Gjennom en tunnel, like før Ryen, (var det vel).

    Og på Store Ringvei, like før, (og gjennom), den tunnelen.

    (Før Bryn der).

    Så kjørte Glenn Hesler så raskt, at jeg ikke turte å holde følge, med min Ford Sierra, (husker jeg).

    For forstillinga, (var det vel), på den Ford Sierra-en.

    (Eller ramma, eller hva det kalles).

    Den virka ikke så sikker, da.

    (For meg, ihvertfall)

    Jeg ble redd for at jeg skulle miste kontrollen, over bilen.

    Så jeg turte ikke å kjøre så fort, som Glenn Hesler, (husker jeg).

    (Som vel kjørte i 150 kanskje.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg slapp Cilla av ved Rimi Karlsrud, (eller noe sånt), var det vel kanskje.

    (Hvor hu skulle møte han negeren sin, Ali, da.

    Eller om han var mulatt).

    Noe sånt.

    Og så dro jeg på jobben, da.

    Hvor jeg var rundt klokka 7, vel.

    Og jeg husker det, at Henning Sanne sin kamerat, (som jeg kjente han som, på den her tida), Stian Eriksen, skulle jobbe, på Rimi Nylænde, den dagen.

    Stian Eriksen hadde påske-perm, fra kavaleriet.

    (Det er derfor jeg husker det, at dette var snakk om påsken, i 1999.

    For påsken 1998, da hadde jeg ikke begynt som butikksjef ennå.

    Og påsken år 2000, da var Stian Eriksen ferdig i militæret, og jobba som min assistent, på nettopp Rimi Nylænde, da).

    Og jobba som kassamedarbeider, (denne påskeaftenen), vel

    (For Stian Eriksen.

    Han hadde vel ikke fått noe lederopplæring ennå.

    I rimi.

    På den her tida.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Hvis han ikke fikk det, av butikksjef ‘Audi-Monika’, som var butikksjef der før meg.

    Fram til cirka et halvt år før det her, da.

    Men det tror jeg ikke, at han fikk, (hvis jeg skal være ærlig).

    For da ville jeg vel antagelig ha fått høre om det, tror jeg)..

    Stian Eriksen, han hadde jo jobba en gang, på Rimi Bjørndal.

    (Hvor jeg da jobba som assisterende butikksjef.

    Noe jeg jobba som der, fra våren 1996 til høsten 1998).

    Etter at jeg ringte til Rimi Nylænde, og Henning Sanne der, fortalte meg det, at kameraten hans, kunne jobbe.

    (Nemlig Stian Eriksen, da.

    Som jeg før han dukka opp, på Rimi Bjørndal der, ikke hadde sett før).

    Så jeg kjente Stian Eriksen litt fra før, da.

    (Nemlig den gangen han jobba, på Rimi Bjørndal, da).

    Selv om han vel hadde vært i militæret, hele dette halvåret, som jeg hadde jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde, (nemlig fra høsten 1998 til påsken 1999)..

    Så jeg fortalte det, til Stian Eriksen da, at jeg hadde vært våken, hele natt.

    (Fordi at jeg hadde hatt noe folk på besøk, da).

    Og bare jobba disse åtte-ni timene, på kondisen liksom, da.

    Og da fikk Stian Eriksen litt sjokk, (tror jeg).

    Men jeg syntes at dette var greit selv, siden jeg jo hadde fri, i to dager, etter denne korte lørdagen.

    Jeg hadde jobba mange lørdagsvakter, (som leder, i Rimi), før dette.

    Og disse lørdagsvaktene, de hadde jo da som regel, vært tre timer lengre.

    Så en 7-16-vakt, det var liksom som ingenting å regne, (for meg), da.

    (Sammenlignet med de 7-19-vaktene, som jeg vanligvis pleide å jobbe, på lørdager, (i Rimi), liksom).

    Men jeg vet ikke om han Stian Eriksen skjønte helt hva jeg mente.

    Og jeg hadde kanskje blitt litt prega, av å kjøre etter Glenn Hesler, på Ringveien.

    For jeg husker at jeg kjørte for fort, på noen ganske små veier, oppe på Lambertseter der.

    Da jeg skulle kjøre Stian Eriksen, (som seinere ble min assistent, på Rimi Nylænde, når han var ferdig med militæret, etter at han Jan Henrik, (som var assistenten min, før Stian Eriksen), skulle inn til sin førstegangstjeneste, i militæret, da), og noen andre kolleger av oss, hjem etter jobben, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter denne kvelden, så møtte jeg vel aldri hu Cilla, (og heller ikke Degos og dem), igjen, tror jeg.

    Selv om jeg fortsatte å chatte en del med hu Cilla, på #blablabla, da.

    Før hu ga seg der, etter at Tosh, (aka. Thorstein Bjørnstad, fra Trondheim), hadde gjort et eller annet, som hu ikke likte, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 173: Mer fra tiden da jeg bodde på St. Hanshaugen

    På den tida, som David Hjort, var sammen med Linn Korneliussen.

    (Det vil si fra 1999 til år 2000, vel.

    Noe sånt).

    Så dukka begge disse en gang opp, på døra mi, (i Rimi-leiligheten min), på St. Hanshaugen.

    De virka litt opprørte, (må man vel si).

    Og de begynte å ‘bable’ om hvilket land i verden, som var mest rasistisk.

    ‘Danmark er mest rasistisk’, sa Linn Korneliussen.

    (Noe sånt).

    ‘Nei, Tyskland er mest rasistisk’, sa David Hjort da.

    (Noe sånt).

    Men hvorfor de begynte å bable om det her, det veit jeg ikke.

    Men det var kanskje noe som foregikk, da.

    Som de bare ville si ‘A’ om, men ikke ‘B’.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette kunne kanskje ha noe med en forsnakkelse, som Linn Korneliussen kom med, på et sikkerhetskurs, på Rimi sitt hovedkontor, på Sinsen.

    Linn Kornelussen, hu jobba jo som kassadame, i den butikken, (Rimi Nylænde), hvor jeg var butikksjef.

    Og David Hjort satt vel også på med meg, til dette kurset, som for det meste var, for nye ansatte, vel.

    Selve kurset, det foregikk i et slags auditorium, (må man vel kalle det), som befinner seg like ved resepsjonen, (hvis jeg husker det riktig), i Hakon-gruppen, (som nå er eiet av ICA), sitt hovedkontor, i Sinsenveien.

    David  Hjort og jeg.

    Vi hadde jo vært på sikkerhetskurs, (husker jeg), da vi jobba på Rimi Bjørndal.

    (Sammen med hu assistent Merethe, fra Ski).

    Et kurs som ble avholdt, på Rimi Prinsdal, (eller om det var ICA Prinsdal), ikke så langt unna Rimi Bjørndal, (var det vel).

    Så dette kurset, det var vel mest repetisjon, for oss.

    Men jeg husker det, at det var litt stress for meg, likevel.

    For jeg måtte vel ordne med transport, av Rimi Nylænde sine medarbeidere.

    Fram og tilbake til Sinsen, da.

    Og i en pause, fra det her sikkerhetskurset.

    Mens Linn Korneliussen, David Hjort og meg, stod utafor Rimi sitt hovedkontor der.

    Og muligens tok oss en røyk, (eller ihvertfall fikk oss litt frisk luft).

    Så henvendte plutselig Linn Korneliussen til meg.

    (Mens hu så litt sjokkert ut nesten, vel).

    Og så forklarte hu det, at hu hadde kalt sin Rimi Nylænde-kollega Warsan, (fra Somalia vel), for ‘Warszawa’.

    Jeg ble litt oppgitt, siden hu Linn Korneliussen hadde klart å si noe så dumt, (for det syntes ihvertfall jeg at det var).

    Men jeg sa vel ikke noe, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg ansatte hun Warsan, forresten.

    Det var fordi at Rimi sendte en organisasjon, (som jeg ikke husker akkurat hvilken var nå, men det er mulig at det kan ha vært en håndballklubb, eller noe sånt).

    For å hjelpe til, under en av våre varetellinger, mens jeg var butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og det var mest foreldre, som dukket opp, for å telle varer.

    Og mora til Warsan, hu var initiativrik, (sånn som jeg husker det).

    Og spurte hva som var igjen å telle, osv.

    Så dette var ikke en sjenert dame, (husker jeg).

    Og hun sa at jeg kunne få ha datteren hennes, jobbende, i butikken.

    Og da ble det litt vanskelig for meg, å si nei, til dette.

    (Husker jeg, at jeg syntes).

    Siden at hu mora til Warsan, var en litt sånn dominerende og voksen dame da, (må man vel nesten si), som var med i en lokal organisasjon, osv.

    Og Warsan var vel bare 17 år, (eller noe sånt).

    Men dette var på slutten av 90-tallet, mens det var oppgangstider.

    Så det var vanskelig å få tak i nok folk, i butikkene, da.

    Så jeg kunne bruke Warsan til å sette opp varer osv., (forestilte jeg meg, ihvertfall), for Rimi hadde nettopp kastet ut industrien av butikkene, (på den her tida).

    (Selv om dette kanskje virker litt rart nå.

    Rimi kastet ut industrien, for å få kontroll, i butikkene.

    Og på den samme tida, så begynte Rimi å bruke utenforstående organisasjoner, som billig hjelp, under varetellinger.

    Det virker kanskje litt som at den ene hånden, ikke viste hva den andre hånden gjorde, i Rimi, da.

    Noe sånt).

    Og Warsan hadde også mange venninner, som trengte jobb.

    (Som ekstrahjelper, da.

    (Som vanligvis jobbet et par vakter i uka, ved siden av skolen).

    Noe også Warsan jobbet som.

    Før hun fikk sparken, (for å stjele røyk), som jeg vel har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og på slutten av 90-tallet, (og vel også tildels på begynnelsen av 2000-tallet).

    Så var det vanskelig å få tak i nok folk.

    Og jeg lot alle de nye medarbeiderne, få lese personalhåndboka og et hefte, som Rimi hadde laget, for nye medarbeidere.

    Før de fikk begynne å jobbe, oppe i butikken, da.

    Og jeg tenkte det, at Rimi var jo en kjede, (og ikke bare Rimi Nylænde).

    Så jeg lærte også opp ei venninne av Warsan, som begynte å jobbe på Rimi Munkelia, (husker jeg).

    (Hvor butikksjef Thomas Kvehaugen, også hadde mangel på folk, da).

    Siden mange av venninnene til Warsan kunne jobbe, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at David Hjort en eller to ganger, i løpet av den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Plutselig ville si til meg det, at han og noen kamerater, hadde planlagt å flytte til Danmark.

    For å liksom komme seg bort fra Oslo, da.

    Og da kunne jeg få bli med dem, og flytte dit, hvis jeg ville, sa David Hjort.

    Et prosjekt som aldri ble noe av, vel.

    Og jeg forstod ikke helt hva det var, som gjorde David Hjort så nedtrykt, over å bo, i Oslo.

    Men søstera til David Hjort, (nemlig Venevil), hu sa også noe sånt en gang, som at Oslo var et jævla drittsted, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Og hu flytta jo etterhvert til ut Ås, i Follo, da hu begynte å nærme seg 20 år, vel.

    (Nemlig det samme stedet, som onkelen min Runar, jobber som tannlege, og er deleier i blant annet et lite senter, som heter Åstunet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, i 1996, like etter at jeg hadde kjøpt meg PC, (fra Vision), og fått meg internett.

    Så kom Glenn Hesler på besøk hos meg, (i Rimi-leiligheten min), for å prøve internett, da.

    Og Google, fantes ikke ennå, på den her tida.

    Men det fantes søkemotorer, som Lycos og Yahoo!, da.

    Så istedet for å vise Glenn Hesler en bok, med linker i, (som Magne Winnem hadde gjort, da han skulle lære meg om internett, året før, (på gjesterommet, til han og kona hans Elin), på Bergkrystallen).

    Noe som jeg husker at jeg syntes, at ble litt kjedelig, da.

    Å taste inn kolon og dobbelt-slash osv., (fra en bok), for å se på diverse litt trøtte nettsider, da.

    (Det var jo ikke før Magne Winnem, våren 1996, (var det vel), dro meg med på BI, (hvor han studerte, på den tida).

    At jeg fikk dilla, på internett.

    Siden BI hadde linket til så mange artige, utenlandske web-chatter, fra sin startside, på maskinene, i datasalen deres, da).

    Istedet for å gjøre det, på den litt kjedelige måten, (syntes jeg), som Magne Winnem hadde gjort det, (året før).

    Så viste jeg bare Glenn Hesler hvordan de søkemotorene, (Lycos og Yahoo! osv, som det hadde stått om, i Schbsted Nett sin internett-manual vel),  fungerte, da.

    Og sa at han bare kunne søke på det han var interessert i, også dukka det opp linker, på skjermen, da.

    (Jeg tenkte at han kanskje ville søke om fotball osv., da.

    Siden han holdt med Nottingham, da.

    For jeg pleide å søke en del om Everton, på nettet, på den her tida, husker jeg).

    Men jeg syntes at det ble litt kjedelig, å bare se på at Glenn Hesler, søkte på nettet, da.

    Så jeg gikk på Shell, som lå cirka fem minutter å gå, fra der jeg bodde, da.

    (For dette var vel antagelig en søndag, vel.

    Og Rimi-butikken, i første etasje, i det bygget, (Waldemar Thranes gate 5), som jeg bodde i.

    Den butikken var bare åpen, fra mandag til og med lørdag, da).

    For å kjøpe noe cola og noe potetgull, (eller noe sånt), vel..

    Og da jeg låste meg inn i leiligheten min igjen.

    Så hadde Glenn Hesler et forskrekka ansiktsutrykk, (husker jeg).

    Og det var fordi, at den internettlinja, som jeg hadde, (og som var vanlig på den her tida), var ganske treig.

    For dette var bare et modem da, som var kobla til telenettet.

    (Et 28.8-modem, heter det vel.

    Noe sånt.

    Som var vanlig på den her tida, da).

    Så det tok lang tid, noen ganger, å få bort noe fra skjermen, da.

    Hvis det var problemer med datakommunikasjonen, for eksempel.

    Noe vi lærte om på NHI, forresten.

    Det var noe som het Manchester-kode, (eller noe sånt), husker jeg.

    Og det var masse lag, i datakommunikasjon, da.

    Lag som var abstrakte, vel.

    Og som gjorde at man kunne ha sikker dataoverføring, på en usikker linje.

    Som vel telenettet må sies å være.

    (Noe sånt).

    Men da vil det noen ganger ta lang tid, for dataene, å overføres.

    Og akkurat da jeg kom tilbake fra Shell, så var det problem, med det fysiske laget da, (eller noe sånt).

    (Som vi hadde lært om, på NHI).

    Ihvertfall, så hadde skjermbildet, på Lycos, (eller om det var Yahoo!), liksom frosset, da.

    (Fordi at internett-linja av en eller annen grunn var veldig treig, da.

    Akkurat mens jeg gikk inn døra).

    Og jeg kunne se at Glenn Hesler satt foran PC-en min, med et rimelig forskrekket ansiktsuttrykk, mens søkeordene ‘child porn’, stod på skjermen, da.

    Så det her var jo rimelig spesielt, (må man vel si).

    Men om Glenn Hesler er pedofil.

    Eller om han bare kødda.

    Det veit jeg ikke.

    Men det var det her som skjedde, ihvertfall.

    Og dette var jo som noe rimelig pinlig, (må man vel si).

    Så det er ikke sånn at jeg har diskutert denne episoden, med Glenn Hesler, (eller noen andre vel), i ettertid, (må jeg inntrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 145: Mer fra høsten 2003

    Laptoper, de var ganske dyre, i 2003, (husker jeg).

    Men jeg fikk en Elkjøp-brosjyre i posten, (må det vel ha vært), og der reklamerte de med en Toshiba-laptop, til 7-8.000, da.

    (Noe som var nesten halv pris, av vanlig pris, på laptoper, på den her tiden.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg dro til Elkjøp, på Carl Berner, for å kjøpe denne laptopen, så hadde de den ikke på lager, (husker jeg).

    Jeg måtte forhåndsbetale, og hente laptopen, en del uker seinere, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og når jeg fikk laptopen, så var det en piksel-feil, (nemlig en død piksel, heter det vel), på skjermen, (husker jeg).

    Og Dag Anders Rougseth aka. Dagga, (må det vel ha vært), han sa det, at det ville ikke han ha funnet seg i, da.

    (Noe sånt).

    Men da jeg gikk for å bytte laptop-en, så fikk jeg ikke ny laptop, siden den piksel-feilen dekket mindre enn en prosent av skjermen da, forklarte de hos Elkjøp.

    (Og da hadde man ikke rett til å få ny laptop, hvis det var snakk om pikselfeil på mindre enn en prosent av skjemen, mente han Elkjøp-karen som jeg prata med, da).

    Så de som bestemte i Elkjøp, de hadde visst ikke gått på handel og kontor, (sånn som meg), og lært at kunden alltid har rett, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke nok med det.

    Etter at tredje semester var godt i gang.

    Og jeg hadde installert Linux, (en Red Hat-distro, (som det vel heter), siden han Dagga likte den Linux-versjonen da), på laptop-en, siden Dagga og jeg, hadde et Linux-fag, ved HiO IU, da.

    Så virka plutselig ikke laptopen lenger.

    Og jeg måtte levere den inn til reparasjon, på Elkjøp, på Carl Berner.

    (Midt i tredje semesteret, da.

    En laptop som bare var noen få måneder gammel).

    Og det tok jo ihvertfall en måned, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Før jeg fikk tilbake den laptopen, fra Elkjøp, da.

    Og jeg fikk ikke noe tilbud om låne-PC, (eller noe lignende).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så problemene med Elkjøp og den Toshiba-laptopen, de ødela jo for hele tredje semesteret mitt, på HiO IU, (vil jeg si).

    Siden Dagga og jeg, ikke fikk jobbet med Linux, (den ganske lange tida, som den laptopen, var inne til reparasjon), og siden disse problemene med den Toshiba-laptopen gjorde meg stresset og anspent da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagga og jeg, vi brukte jo min Rimi-leilighet, som en slags datalab, nesten.

    Og en gang, (kom jeg på nå), så prata vi også om litteratur, (husker jeg).

    (Antagelig fordi at jeg hadde en del paperback-bøker, stående, i de to ‘Rimi-reolene’ mine, da).

    For jeg husker at jeg, (av en eller annen grunn), forklarte Dagga det, at jeg ikke skjønte noe, av de Macht und Rebel-bøkene, til Matias Faldbakken, da.

    (For de syntes jeg at bare ble vulgære da, liksom).

    ‘Matias ja’, nærmest fnøs Dagga, da.

    (Noe sånt).

    For det viste seg at Dagga kjente Matias Faldbakken, (men vel ikke likte han, hvis jeg skjønte det riktig), siden de begge var fra Hamar, (og vel vanket i de samme kretsene der), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var jo sånn, at jeg var litt nedfor, etter sommerferien, i 2003.

    (Eller ihvertfall litt skuffet).

    Siden jeg hadde måttet jobbe så mye, den sommeren, da.

    (På Rimi Langhus).

    Når jeg egentlig hadde planlagt å ligge på stranda osv., og lese til den eksamenen, i faget Relasjonsdatabaser, som Dagga mente at det var mulig å ta, høsten 2003, da.

    Men jeg fikk jo som tidligere nevnt et par høye lønninger, (i juli og august), må det vel ha vært.

    Etter all denne jobbingen min, på Rimi Langhus, sommeren 2003, da.

    Så det var derfor jeg kjøpte meg den Toshiba-laptopen, på Elkjøp, da.

    Siden de liksom ‘kuleste’ studentene, ved HiO IU, (på den her tiden).

    De satt med laptoper, i auditoriet, da.

    (Istedet for å sitte å kladde, i en blokk, da).

    Så jeg følte meg kanskje litt dum, da, (i første og andre semester).

    Siden jeg satt der og klussa på noen ark da, og ikke skrev direkte inn i Word, som vel de kule gutta der gjorde, (må man vel si).

    Så det var vel mye derfor at jeg ville ha meg laptop da, (for å si det sånn).

    Siden det liksom var et slags press, om å være kul, på HiO IU, da.

    For da ble jeg liksom en av de kule gutta jeg og da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når Dagga og jeg, begynte å ‘surre’, med de Red Hat-Linux CD-ene, til Dagga.

    Så hadde jeg lest om noen Linux-kommandoer, på nettet, (eller noe sånt), vel.

    (På den stasjonære PC-en min, da).

    Så plutselig, så hadde jeg en laptop, som var ‘dual bot’ da, (som det vel heter).

    Nemlig at det var både Linux og Windows, på PC-en, da.

    Så når man startet laptopen min, så kunne man trykke på en knapp, da.

    Og så startet Linux.

    Og hvis man ikke trykket på noen knapp, så starta vel Windows XP da, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så var jeg vel kanskje litt morsom jeg og da, tenkte jeg vel.

    Siden jeg hadde en sånn ny laptop, som jeg klarte å ha både Windows og Linux på samtidig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg ikke ville drive å jobbe med Linux, på den stasjonære PC-en min.

    (Som var ganske moderne, på den her tiden, (må man vel si).

    For jeg hadde jo oppgradert hovedkortet, og kjøpt TV-kort og en del sånt, til den.

    For noen av de pengene jeg fikk, etter at moren min døde, da).

    Det var det, at jeg var jo op, på #quiz-show.

    Og jeg hadde jo også chatte-kanalen #blablabla.

    Så hvis jeg skulle ha installert Linux, på den stasjonære PC-en min.

    (Som del av det faget, hvor vi lærte om Linux, på ingeniørhøyskolen, da).

    Så kunne nok dette lett endt med at jeg hadde fått slettet alle mp3-ene mine, (som jeg hadde på PC-en), for eksempel.

    Og jeg forestilte meg også det, at jeg da lett kunne endt opp med en PC, som kanskje ikke hadde den samme funksjonaliteten lenger, da.

    (Hvis jeg hadde begynt å ‘surre’, med Linux, på den stasjonære PC-en min).

    For jeg var så vant med å bruke Windows, på den PC-en.

    (Etter å ha gått på det Windows NT Server-kurset, hos Global Knowledge Network blant annet, i 1998, da).

    Så å drive å ‘knote’, med å finne irc-program, mp3-program, video-program og drivere osv., til Linux.

    Det tror jeg nok at hadde gjort meg veldig stressa, på den her tida, da.

    Og jeg hadde jo også studiene mine ved ingeniørhøyskolen og jobb som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, å tenke på.

    Og dessuten, så var jeg jo op på #quiz-show og hadde chatte-kanalen #blablabla, da.

    Og jeg var også veldig glad i mp3-samlingen min, som jeg hadde brukt opp mange år, på å bygge opp, da.

    (Og dette var vel før nesten alle kjente sanger havnet på YouTube, for eksempel.

    Og YouTube blir kanskje ikke det samme som mp3, heller.

    Når det gjelder lydkvaliteten, osv.

    Hva vet jeg.

    Og for å høre på YouTube, så må man jo ha en rask internettforbindelse, da.

    Og det trenger man jo ikke, for å høre på mp3).

    Så jeg ville ikke drive å ‘surre’ for mye, med min ‘kjære’ stasjonære PC, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg skriver om mp3-samlingen min.

    Så kan jeg jo også ta med om det.

    At i 1999, (må det vel ha vært).

    (Året etter at jeg hadde gått på det kurset, i Windows NT Server Core Tech, hos Global Knowledge Network, på Skullerud.

    Som jeg jo har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så dukka plutselig Øystein Andersen opp, (under nicket Heihachi), på irc-kanalen #blablabla, som jeg hadde startet, året før da, (må det vel ha vært).

    Og dette kom som et slags sjokk på meg, (husker jeg).

    For som jeg har skrevet om, i et av de første kapitlene, i Min Bok 4.

    Så dukket jo Øystein Andersen opp, på et slags seremonielt vis, (må man vel si), på Ungbo, i Skansen Terrasse.

    For å si fra til meg, (like etter militæret, i 1993), at han ikke ville ha noe mer med å gjøre lenger.

    (Uten å oppgi noen grunn for dette, da).

    Og det var jo en ting.

    Og det taklet jeg såvidt.

    Men når han så, fem-seks år senere, plutselig dukket opp, på #blablabla.

    På tross av at han i 1993, hadde sagt det, at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre.

    Nei, da ble jeg litt redd for Øystein Andersen, (må jeg innrømme).

    For han viste vel da, at han ikke var mann for sitt ord, liksom.

    Så Øystein Andersen, han er vel ikke som en mann, (vil jeg si).

    Han er vel mer som en bortskjemt drittunge, (må man vel si).

    Noe sånt.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil av han, da).

    Og like etter det, at jeg kicket og bannet Øystein Andersen, fra #blablabla.

    (Etter alle disse årene.

    Siden jeg ble redd for han, da.

    Siden han ikke hadde holdt det han hadde sagt, i 1993, da.

    Nemlig at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre.

    Og siden #blablabla jo var min irc-kanal, (må man vel si).

    Så ønsket jeg ikke å ha Øystein Andersen der, da.

    Siden han skremte meg litt, da.

    For å si det sånn.

    Så jeg kick-bannet han derfra, da).

    Og like etter dette igjen, så skjedde det, at noen slettet cirka halvparten, av mp3-ene mine, fra harddisken, PC-en min.

    (Ved å hacke PC-en min, da).

    Og disse hackerne, de endret også passordet, på PC-en min, til ‘idiot’, (eller noe sånt), da.

    Men jeg hadde på den her tiden en slags dual-bot, (eller hva det heter igjen), på den stasjonære PC-en min, da.

    For jeg hadde jo fått en CD, med Windows NT Server på.

    Da jeg tok det kurset, (i nettopp Windows NT Server), hos Global Knowledge Network, i 1998, da.

    Og jeg hadde vel også fått en Windows XP-cd, av Magne Winnem, (må det vel ha vært).

    Så da den hackeren endret passordet, på mitt ene operativsystem, da.

    Så kom jeg meg med en gang på irc igjen, via det andre operastivsystemet, som jeg også hadde installert, på den samme PC-en, da.

    Så jeg var på irc hele tida, selv om jeg hadde blitt hacket, da.

    Og Glenn Hesler, (som brukte nicket Kazuya, på irc), han fortalte meg det, at passordet, til det hackede operativsystemet mitt, det var ‘idiot’ da, (eller noe lignende).

    Så Glenn Hesler, han var også litt innblandet i den her hackingen, da.

    (Må man vel si).

    Det var ihvertfall han jeg fikk vite det endrede passordet av.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og etter det her igjen, (seinere i 1999 en gang, må det vel ha vært), så kontaktet forresten Øystein Andersen meg, på message, en gang, (på irc).

    Og da ville han at jeg skulle kjøre og møte han, på en veikro, (eller om det var et gatekjøkken), langt inn i Romerike et sted da, (var det vel).

    Men det syntes jeg at virka litt utrygt da, (husker jeg).

    Så jeg sa det til han, at det turte jeg ikke.

    For jeg syntes at Øystein Andersen virka litt ustabil da, (må man vel si).

    Siden han først hadde kuttet meg ut, (på en sermoniell måte, må man vel si).

    Og så plutselig ønsket å møte meg, på en veikro, ute i ‘Huttaheita’, seks år seinere, da.

    Nei, da virka det litt som at det var noen ugler i mosen, syntes jeg, (må jeg innrømme).

    Så jeg gadd ikke å bli med på å møte Øystein Andersen igjen, langt oppi ‘bygda’, da.

    For jeg visste at han kjente mange kriminelle, osv.

    For han hadde pleid å nevne det, på den tida, som vi var kamerater, (nemlig på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet).

    At han hadde masse ‘kontakter’, da.

    (Som han kalte det).

    Og jeg hadde ikke noe lyst til å for eksempel plutselig bli bortført, av noen av Øystein Andersen sine kriminelle kontakter, like ved en veikro, langt oppe i Huttaheita, da.

    (For å si det sånn).

    Så jeg droppa å møte Øystein Andersen igjen, da.

    (For det syntes jeg ikke at var verdt risikoen da, må jeg innrømme.

    Etter at han kutta meg ut, i 1993, så kunne vel aldri kameratskapet vårt bli som før igjen uansett, mente vel jeg, da.

    For Øystein Andersen hadde jo ikke da lenger noe troverdighet, (må man vel si).

    Og hvem vi ha en kamerat som ikke har noe troverdighet?

    Nei, ikke jeg, ihvertfall.

    Så etter denne formelle avskjeden, som Øystein Andersen tok med meg, i 1993.

    Så kan det ikke lenger bli noe troverdig kameratskap, mellom Øystein Andersen og meg igjen, mener jeg.

    Så det ville bare blitt som noe tull, at Øystein Andersen og jeg, skulle hatt noe mer med hverandre å gjøre, etter denne sermonielle ‘begravelsen’, som Øystein Andersen foretok, av kameratskapet vårt, i 1993, da.

    Mener nå jeg ihvertfall, da).

    Og jeg har ikke hatt noe direkte med Øystein Andersen å gjøre, siden han kutta meg ut, (på sermonielt vis, må man vel si), i 1993.

    Jeg jobba på TG, for Glenn Hesler og Øystein Andersen sitt automatfirma, i 1994.

    Men det var etter at Glenn Hesler hadde spurt meg, (og ikke Øystein Andersen), da.

    Og jeg har vel også skrevet noen få Facebook-meldinger, til Øystein Andersen, etter at jeg flyktet hit til England, i 2005.

    Og Øystein Andersen og jeg, vi har et par ganger begge samtidig vært med ‘Tom-gjengen’, å spille fotball, (på Ellingsrud), uten å si ‘hei’ en gang, hvis jeg husker det riktig.

    Men det er det, liksom.

    Så jeg har ikke vært kamerat, med Øystein Andersen, siden 1993, da.

    (For å si det sånn).

    Og jeg fikk litt sjokk, må jeg innrømme, da Øystein Andersen plutselig dukka opp på #blablabla, (i 1999, var det vel).

    Og liksom ødela den fine stemningen, som vi hadde der, da.

    (For å si det sånn).

    Siden Øystein Andersen hadde oppført seg så teatralsk, (må man vel si), da han besøkte meg, på Ungbo, (mens Pia også var der), i 1993, ens ærend for å fortelle meg det, at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre, da.

    Noe som liksom satt et støkk i meg, da.

    Siden Øystein Andersen oppførte seg så rart, da.

    Så derfor reagerte jeg ganske kraftig, (må meg innrømme).

    Da Øystein Andersen plutselig dukka opp på #blablabla, (som jo var min irc-kanal, må man vel si), så mange år etter, at han hadde kutta meg ut, som kamerat, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 133: Enda mer fra Rimi Bjørndal

    Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, at det jobba noen unge innvandrer-damer der.

    Blant annet Songül Özgyr, som var lillesøstera til Hava og Sema Özgyr, som jeg jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, da jeg jobbet som assisterende butikksjef der, fra 1996 til 1998.

    Songül ville bli politi, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og hu klarte å jobbe både i frukta og posten, (for det hadde blitt post i butikk der, siden sist jeg jobba der, på 90-tallet).

    Og hu Songül, hu klarte også å lede de andre medarbeiderne, (husker jeg).

    For hu var flink til å få folk til å jobbe, så en gang, så delegerte jeg det til henne, (husker jeg), å si fra til folk, om hva de skulle gjøre, da.

    Og hu Songül, hu hadde en gang med et bilde på jobben, som hu viste meg, (i tippekassa/posten der), av sin eldre søster Sema og hennes lille datter, vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg mener jeg overhørte at Toro baksnakka meg, borte i kassa, da hu Songül viste meg det her bildet, da.

    Og det lå også et brev, (eller noe sånt), med adressen vel, til Songül og Sema sin eldre søster Hava, og fløyt i garderoben, på Rimi Bjørndal, en gang, (husker jeg), rundt høsten 2002, da.

    Men jeg prøvde å leve opp til mitt motto, om ikke å blande ‘business and pleasure’, så det var ikke sånn at jeg ringte hverken Hava eller Sema, da.

    Selv om jeg muligens hadde Sema sitt telefonnummer på mobilen enda, på den her tida.

    (Siden det hadde vært snakk om at hu og han pakistaneren med ‘hakk i hue’, skulle bli med meg, (og Glenn Hesler), og spille fotball, med ‘Tom-gjengen’, den gangen, i 1998 da, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første gangene, som jeg jobba samme vakt, som hu Songül.

    Så rydda hu hyller, i potetgull-avdelingen, vel.

    Og noen esker, med Maarud Potetgull, som stod oppå topphylla.

    De var det hull nederst i, i omtrent alle potetgull-posene. da.

    Så det var ‘rotter’ da, mente hu Songül.

    For det var et hull i veggen der.

    Som rottene antagelig må ha kommet inn gjennom, da.

    Så jeg foreslo vel for butikksjef Irene Ottesen, at vi skulle ringe et skadedyr-firma, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ung innvandrer-dame som jobba der, det var Lome.

    Lome var nabo med Songül, på Holmlia.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og Lome var fra Makedonia, fortalte hu meg.

    Og Lome syntes noen ganger at det ble litt mye Songül, (husker jeg at hu sa).

    (For hu møtte Songül både på jobb og der hu bodde, da).

    Lome sa også en gang, at hu syntes at det var som at butikksjef Irene Ottesen ville ‘inn i hodet hennes’.

    Og Lome, hu pleide også å dra ned til noe slekt i Larvik, (noen ganger), husker jeg at hu sa.

    Men jeg fortalte ikke det, til hu Lome, at jeg selv var fra Larvik, da.

    For jeg prøvde å holde litt distanse, til mine ‘undersotter’, da.

    For hu Lome, hu var litt ung, og kom plutselig med sånne kommentarer, ‘utafor sammenhengen’ da, (må man vel si).

    Og Lome var forresten også ei pen og sjarmerende jente.

    Fakhar fortalte meg ihvertfall det, (husker jeg), at han var forelsket i Lome, (eller ihvertfall likte henne godt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det jobba også ei ung pakistansk dame der, som het Anica.

    Hu sa en gang det, til Songül og ei annen ung innvandrerdame, (husker jeg).

    At: ‘Er det slavejobb?’.

    (Om en arbeidsoppgave, i butikken, da).

    Så det er tydelig at det foregikk et eller annet rart, på Rimi Bjørndal, (vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei annen ung innvandrerdame, som jobba, på Rimi Bjørndal, det var ei med det vel litt spesielle navnet Fiza.

    Hu jobba mye i posten, (husker jeg).

    Og en gang, som David Hjort, (som på den her tida, hadde slutta i Rimi og begynt å jobbe, som hjelpepleier, i Groruddalen, sammen med sin samboer Melina vel), var innom, på Rimi Bjørndal.

    Så sa han hei, til hu Fiza, da.

    Og han forklarte meg det, at dette var hans tidligere medarbeider, (eller noe sånt), da.

    For David Hjort og Fiza, de hadde tidligere jobbet sammen, på Rimi Ljabru, da.

    (Ettersom jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Fiza, hu jobba i posten, fra cirka klokka 9, (må det vel ha vært), til klokka 18, på lørdagene, da.

    Men plutselig, så skulle hu begynne å gå hjem klokka 17, (eller noe sånt), på lørdagene da, (husker jeg).

    Og den samme lørdagen, så kom det plutselig to håndtverkere innom, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).

    (Noe som var litt rart, så seint, på en lørdag, vil jeg si.

    For jeg hadde ikke bestilt disse håndtverkerne, eller fått beskjed på forhånd, om at de skulle dukke opp der, da).

    Og de håndtverkerne, de var stressa, og skulle inn i garderoben, (av en eller annen grunn), da.

    Og jeg var jo ikke vant med det, at den garderoben, ble brukt, rundt klokka 17, på en lørdag.

    Så jeg åpna døra, men uten å gå inn da.

    (I tilfelle det var noe der, kanskje).

    Og da hørte jeg et kvinne-skrik, (husker jeg).

    Så da bare lukka jeg igjen døra, da.

    For da stod visst Fiza og skifta da, (må det vel ha vært), inne i garderoben.

    Og etter det her, så gikk bare hu Songül rett inn i garderoben, et par ganger.

    Mens jeg stod og skifta, og stod der i bare boksershortsen, da.

    Og jeg spurte henne ihvertfall en gang, om hu hadde hørt om å banke på.

    Men hu svarte da bare: ‘Har du hørt om å skrike, eller?’.

    Men å stå der inne i garderogen og skrike, det virka ikke som noe naturlig, for meg da, (husker jeg).

    Men dette her var kanskje noe slags sharia, (eller noe sånt), fra de muslimske damene.

    Siden jeg nesten hadde sett hu Fiza, mens hu skifta, da.

    Men dette greiene virker veldig konstruert, for meg, når jeg tenker tilbake på det.

    For at hu Fiza skulle gå hjem, rett før den travleste og siste timen, på lørdagene, det virker litt rart, vel.

    Og at to håndtverkere dukker opp, på en lørdag, uten at jeg, (som var leder, på den vakta), hadde fått vite det.

    Det var vel kanskje litt rart.

    Og at disse håndtverkerne skulle inn i garderoben, det var vel også rimelig rart.

    (For hva skulle de der, liksom).

    Men det funker kanskje dårlig, med fellesgarderobe og muslimske damer, da.

    Det er mulig.

    Men den fellesgarderoben var ihvertfall der, (på Rimi Bjørndal), da jeg begynte å jobbe der, i 1996.

    Og når man er stressa, så kan man glemme å banke på døra, til garderoben, da.

    (For jeg ble stressa, av de her håndtverkerne, da).

    Men jeg pleide alltid å banke på døra der ellers, når jeg skulle skifte, da.

    Men den her gangen, så skulle jeg bare vise noen håndtverkere, som skulle fikse noe greier, (i garderoben), hvor garderoben var, da.

    Og jeg lurte vel på hva de egentlig skulle fikse der.

    (For dette var ikke klart for meg, da).

    Så derfor åpna jeg vel døra til garderoben, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg var stressa, da det her skjedde.

    Men hu Songül, hu var nok ikke stressa, de to gangene, som hu bare gikk rett inn i garderoben, (på Rimi Bjørndal), akkurat mens jeg stod i bokser-shortsen der, da.

    Dette må nok dette ha vært noe planlagt, fra hu Songül, vil jeg si.

    Men hvordan hu klarte å få timingen riktig, sånn at hu gikk inn der, akkurat mens jeg hadde minimalt med klær på meg.

    Det veit jeg ikke.

    Men hu må nok ha brukt tid på å forberede seg, på det her, for å klare å få timingen riktig, (begge gangene).

    (Vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rundt årsskiftet 2002/03 en gang.

    Så fikk forresten Irene Ottesen sparken, som butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Av en eller annen grunn).

    Hu begynte ihvertfall å jobbe som assistent, på Rimi Mortensrud, (under butikksjef Kjell der).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og han nye butikksjefen, på Rimi Bjørndal.

    Det var en som het Johan, fra Telemark, vel.

    Og som var homo, (mener jeg at ble sagt, ihvertfall).

    Og han Johan, han husker jeg at syntes, at var dårlig, til å kommunisere.

    Han ga liksom bare ordrer, men hørte liksom ikke på det man sa, da.

    (Hvis man hadde en mening om ditt og datt).

    Så etterhvert, så ble denne jobben, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, veldig slitsom, da.

    Selv om jeg bare jobba to vakter i uka der.

    (Det var sånn, at jeg ikke orka å gå ut på byen, for eksempel.

    Etter å ha jobba bare fra klokka 13 til klokka 19, på en lørdag, på Rimi Bjørndal.

    For jeg bytta tirsdagsvakta mi, mot å jobbe seint, på lørdager.

    For jeg prøvde å konsentrere meg om studiene mine, ved HiO IU, da.

    Så da syntes jeg det ble enklere, hvis jeg jobba torsdager og lørdager.

    Enn hvis jeg jobba tirsdager og torsdager, da.

    For da kunne jeg liksom konsentrer meg om studiene, i begynnelsen av uka.

    Og så konsentrere meg om jobben, i slutten av uka).

    Og siden at jeg syntes at samarbeidet, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, funka så dårlig.

    Så syntes jeg at det var greit, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, om jeg kunne jobbe noen vakter, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, våren 2003.

    For det hadde skåret seg helt mellom den nye butikksjefen der, Thomas Bruun, (på den ene siden).

    Og assistent Sølvi Berget og resten av de ansatte, på Rimi Langhus, (på den andre siden).

    Så Anne-Katrine Skodvin, hu lurte på om jeg kunne jobbe litt, på Rimi Langhus, og være litt ‘gem’, mot de ansatte der, da.

    For å liksom roe ned ‘ståa’, i den butikken, da.

    Og det syntes jeg at var greit.

    For jeg syntes ikke at den jobben min, på Rimi Bjørndal, virka så trygg, da.

    Siden jeg hadde ganske store samarbeidsproblemer, med butikksjef Johan, da.

    Så da Thomas Bruun tilbydde meg det, å jobbe som låseansvarlig fast, på Rimi Langhus, på fredagsettermiddagene.

    Så slo jeg til på det, da.

    For da hadde jeg liksom to bein å stå på, innen Rimi, da.

    For jeg tenkte at hva hvis jeg fikk sparken, av butikksjef Johan, (som jeg gikk dårlig sammen med), på Rimi Bjørndal.

    Da må jeg jo ha flyttet ut, fra Rimi-leiligheten min.

    For jeg måtte jo jobbe i Rimi, for å få lov, til å bo der.

    Siden at husleia der, ble trukket direkte, fra lønnslippen min, da.

    Så da tok jeg heller på meg det, å også jobbe en seinvakt, (fra klokken 13 eller 14 til cirka klokken 21 vel, på fredagene), i uka, på Rimi Langhus.

    Sånn at jeg fortsatt hadde den Rimi Langhus-jobben, i tilfelle det skar seg helt, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, da.

    Så fra våren 2003.

    Så jobba jeg som låseansvarlig, på to Rimi-butikker, da.

    Nemlig Rimi Bjørndal og Rimi Langhus, da.

    Noe som var litt slitsomt.

    For da måtte jeg jo huske kodene og sånn, til to Rimi-butikker, i huet, da.

    Så jeg ble kanskje litt distre, av det her.

    Og en gang, som Magne Winnem, var innom på besøk, i Rimi-leiligheten min.

    Og så det, at det i ‘rote-skuffen’ min, (eller hva man skal kalle den reol-skuffen, der jeg pleide å ha lommeboka mi osv., og hvor min fetter Ove en gang stjal noen tiere, som lå løst oppi der), lå nøklene til to forskjellige Rimi-butikker.

    Da fikk Magne Winnem et slags anfall da, (husker jeg).

    Og mente visst at det var noe kriminelt, (eller noe sånt), å jobbe, som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.

    Så Magne Winnem han er ikke helt stø, vil jeg si.

    Han mente også, (noen år før det her, som vel har skrevet om i et tidligere kapittel), at det var galt, å jobbe med telefonsalg, når man ikke likte å bli oppringt, av telefonselgere selv, (husker jeg).

    (Noe jeg ikke likte da.

    Selv om jeg hadde jobbet, med telefonsalg.

    Nemlig den ekstrajobben, hos Norsk Idrettshjelp, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Altså, må man like noe, for å selge det?

    Må man for eksempel like sukkerspinn, for å selge det?

    Må man like fisk, for å jobbe i en fiskebutikk?

    Må man være vegetarianer, for å legge opp frukta, i Rimi?

    Tydeligvis, ifølge Magne Winnem.

    Og det er tydeligvis også kriminelt, å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.

    Så Magne Winnem, han er sånn, at han tror at helt vanlige ting, er ulovlige, vil jeg si.

    Han blander inn noe slags forvirret moralisme, (eller hva man skal kalle det), med lover og regler, (vil jeg si).

    Så Magne Winnem, han vil jeg advare litt mot igjen.

    Han er litt forvirret, vil jeg nesten si, at det virker som.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også forresten, høsten 2003.

    At jeg hadde jobbet så mye, som en slags ‘sommer-butikksjef’, (da butikksjef Thomas Bruun hadde ferie), på Rimi Langhus.

    (Det ble mye mer jobbing, enn jeg egentlig trengte å jobbe.

    Men jeg var fleksibel da, og ofret en del sommeruker, for jobben, da.

    Siden det var ‘mangelvare’, på sjefer, på Rimi Rimi Langhus, på den her tiden, da).

    Så jeg hadde råd til å kjøpe meg både en laptop og en Ipod, (som var ganske dyre, på den her tiden).

    Høsten 2003, da.

    Da jeg fikk juli og august-lønningene, fra Rimi.

    Og høsten 2003, så hadde vi også Linux, som eget fag, ved HiO IU.

    Og popstjernen Dag Anders Rougseth, han var jeg igjen på samme gruppe som, på HiO IU, da.

    Og vi skulle jobbe hjemme hos meg, med noe Linux-greier, da.

    Og Rougseth, han likte en linux-versjon som het ‘Red Hat’, da.

    (Husker jeg).

    Og jeg ville ikke drive å tulle, med oppsettet, på min stasjonære PC, da.

    For jeg var jo også op på #quiz-show og jeg hadde min egen chattekanal, (nemlig #blablabla).

    (Og den stasjonære PC-en min, den var jo også den av et multimedia-anlegg, som jeg hadde, i Rimi-leiligheten min der).

    Så jeg ville ikke tulle for mye, med den stasjonære PC-en, da.

    Så jeg installerte istedet Linux, på laptop-en, da.

    Og en gang, da Magne Winnem igjen dukka opp, på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min.

    Så virka han igjen forvirra da, (vil jeg si).

    For han mente da, at det var kriminelt, (mer eller mindre), å installere Linux på en ny laptop, som det hadde fulgt med Windows på, da.

    Men det er jo bare tull og tøys.

    For jeg har jo jobbet på vegne av Microsoft sin produktaktivering, her i Liverpool, seinere.

    Og den Windows-lisensen, som følger med en PC.

    Den er gyldig selv om man har hatt Linux på PC-en, i en periode.

    En sånn Window-lisens, (som følger med, når man kjøper en PC), den betyr at man har _rett_ til å ha Windows på en PC.

    Den betyr ikke at man har _plikt_ til å ha Windows, på PC-en, liksom.

    Så her fremstod igjen Magne Winnem som litt forvirret, vil jeg si.

    Selv om han jo jobbet som foreleser, ved IT-akademiet, (på den her tiden), og vel burde ha god greie på sånne her ting.

    Så når jeg tenker tilbake på den her tida.

    Så fremstod Magne Winnem som forvirret ihvertfall tre ganger.

    Nemlig da han sa noe sånt som at det var kriminelt å være lei av å bli oppringt av telefonselgere, hvis man hadde jobbet med telefonsalg tidligere.

    Og da han sa noe sånt som at det var kriminelt å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, samtidig.

    Og også da han sa noe sånt som at det var kriminelt, å ha Linux, på en PC, som det hadde fulgt en Window-lisens med, når man kjøpte den.

    Så Magne Winnem, han er visst sånn, (når jeg tenker tilbake på det).

    At han ser spøkelser på høylys dag, liksom.

    (For å si det sånn).

    Han ser forbrytelser og kriminelle forhold, i forbindelse med helt dagligdagse ting, (vil jeg si).

    Og jeg kan ikke huske det, at Magne Winnem fremstod, som like forvirret, for eksempel det året, som vi var russ sammen, på Gjerdes videregående, i Drammen.

    (Nemlig skoleåret 1988/89).

    Så Magne Winnem, han forandra seg nok, etter at han gifta seg med Elin fra Skarnes, (vil jeg si, at det virker som nå, ihvertfall).

    Så kanskje han har blitt påvirket av henne, (som jo har vært politiker for KRF, i Oslo, osv.), til å bli som en slags mørkemann, (eller hva det heter igjen), som ser synd og fandenskap, over alt, da.

    Magne Winnem har kanskje blitt som en slags helvetespredikant, (må man vel nesten kunne si), etter at han ble sammen med Elin fra Skarnes, da.

    For han slutta jo også å drikke, (huske jeg).

    Så dette ‘helvetespredikant-greiene’, til Magne Winnem, det kan kanskje være litt slitsomt, i lengden, da.

    For han fremstår jo som litt forvirret, (vil jeg si, nå i ettertid, ihvertfall), når han begynner med det her helvetespredikant-greiene sine, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 124: Gøteborg

    Jeg syntes at det virka litt kjedelig ved Svinesund osv., da.

    Så jeg fortsatte å kjøre mot Gøteborg, da.

    Etter å ha ringt Pia vel, og spurt om jeg skulle kjøpe med en kartong røyk til henne.

    (For jeg festrøyka bare, på den her tida, vel).

    Og jeg kjørte innom en svensk Statoil-stasjon da, (var det vel kanskje).

    Og det eneste jeg hadde lyst på, det var en halvliter Imsdal da, (husker jeg).

    (For jeg hadde bensin på bilen.

    Og jeg hadde jo spist på McDonald’s).

    Og jeg betalte med hundre norske kroner da, (i kassa).

    (For jeg hadde penger i lommeboka, da).

    Og så fikk jeg tilbake hundre svenske kroner da, (husker jeg).

    Så det var jo nesten komisk, må man vel si.

    Svenskene måtte liksom gi ting til meg, for å bytte norske kroner mot svenske kroner, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg nærmet meg Gøteborg.

    Så skjedde det en rar ting, (husker jeg).

    Ei pen, svensk dame.

    (I slutten av tenårene, vel).

    Hu la hele overkroppen sin ut av vinduet på en bil, samtidig med at den bilen kjørte av motorveien, da.

    Og så veiva hu med begge armene til meg, da.

    Som for å hilse, (eller noe sånt), da.

    Så det her var veldig spesielt da, husker jeg at jeg syntes.

    Jeg syntes at dette virka så fremmed, at jeg lurte på om noe var alvorlig galt et eller annet sted, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg parkerte bilen i Gøteborg sentrum.

    Og jeg gikk på Systembolaget, på Nordstan-senteret der da, (husker jeg).

    Og spurte om de hadde Smirnoff Ice, da.

    (Som jeg hadde syntes at var ganske godt, da.

    Men ikke hadde klart å finne, på Systembolaget der, da).

    Men de hadde ikke Smirnoff Ice da, (sa de).

    Så jeg kjøpte en halvflaske Koskenkorva vodka da, (var det vel).

    For den vodkaen husker jeg at jeg lærte om på Bergeråsen, som guttunge, at var bra, da.

    Smirnoff, Koskenkorva og Finlandia, det var bra vodka-merker, husker jeg, at Carl Fredrik Fallan, (eller hvem det var igjen), sa.

    Og Absolut Vodka, den var jo liksom så moderne, på den her tida, da.

    Men Koskenkorva er cirka det samme, mener jeg.

    Bare at Koskenkorva-flaskene ser litt mindre kule ut, og prisen er nærmere halvparten, da.

    Så som den økonomen jeg er.

    Så kjøpte jeg en halvflaske Koskenkorva-vodka da, på Systembolaget der.

    Når jeg først var innom der, liksom.

    Og Glenn Hesler, (eller hvem det var igjen).

    Han pleide vel å prate om hvor billig røyk, som han kunne få tak i, i Sverige.

    Så jeg spurte hvor mye en kartong røyk kosta da, i en aviskiosk, (eller noe sånt), inne på Nordstan-senteret der, da.

    Men da ble ei gammel dame der sur, (husker jeg).

    For hu mente at det var svenskene som hadde rykte på seg, for å være gjerrige, da.

    (Overhørte jeg at hu prata om, til en svensk gubbe der, vel).

    Men i Norge, så er det jo nesten som en sport, å få kjøpt ting billig, i Sverige.

    Og det er forskjell på å være gjerrig og prøve å få mye ut av pengene, mener jeg.

    Men jeg gadd vel ikke å bruke mer tid, på sure svensker.

    Så jeg kjøpte vel bare en kartong røyk der, vel.

    (Istedet for å spørre om prisen på røyk, i alle butikkene i Gøteborg).

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så begynte det å bli tid for meg, å finne et hotell.

    For det var noe galt med lysene, på bilen min, (mener jeg å huske).

    Og jeg var ikke sikker på om jeg kunne kjøre hele veien tilbake til Oslo, med de dårlige lyktene, som jeg hadde, på bilen.

    (Noe sånt).

    Men som den økonomen jeg er.

    Så syntes jeg at det ble for dyrt, å betale cirka tusen kroner, for et hotellrom, da.

    Så jeg fant et vandrerhjem, (heter det vel), noen få trikkeholdeplasser, utenfor sentrum, da.

    Og der kosta et rom, (med do og dusj på gangen).

    Det kosta tre-fire hundre kroner, da.

    Så jeg parkerte bilen, på en parkeringsplass, like ved det vandrerhjemmet, da.

    (Som jeg fant, like før de stengte kassa, for kvelden, vel.

    Noe sånt).

    Og jeg spurte om bilen stod trygt, på den parkeringsplassen, da.

    (For jeg var så vant med at det var mye innbrudd osv., i bilen min, i Oslo, da).

    Men den parkeringsplassen, den var trygg da, mente de som jobba der, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så tok jeg trikken, inn til sentrum igjen, husker jeg.

    Og jeg gikk på en bar, på Nordstan-senteret.

    Hvor jeg hadde vært, sommeren 1991.

    Da Glenn Hesler, Øystein Andersen, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, dro på campingferie, til Gøteborg, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Og der hadde de fortsatt det samme Black Jack-bordet da, (var det vel).

    Så jeg spilte vel Black Jack for hundre kroner, da.

    Men det var kjedelig, husker jeg.

    Det var nesten som at Gøteborg hadde stått stille, siden 1991, (husker jeg, at jeg syntes).

    Jeg kjeda meg litt der, da.

    Men det var kanskje fordi at dette var en søndag.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så fant jeg fram til hovedgata, i Gøteborg.

    Som vel heter Avenyn, (eller noe sånt).

    Og jeg ble nekta inngang, på et utested der, siden jeg hadde på meg en kort utejakke, (var det vel).

    Og jeg gikk så inn på et annet utested, i den samme gata, da.

    Og der var det en albansk garderobe-ansatt, (eller noe sånt).

    Som tok av meg jakka mi, da.

    På fransk maner, vel.

    Og hang den på en kleshenger, (eller noe sånt), da.

    Så det ble litt vel fransk for meg, husker jeg.

    Noe sånt var jeg ikke vant med, fra utestedene i Oslo, (for å si det sånn).

    Og ikke engang i London, (hvor jeg var sommeren etter).

    Så har jeg klart å finne så snobbete, (eller om man skal si ‘gay’-e), utesteder, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg havna etterhvert på et utested, som var åpent rimelig lenge, da.

    Og der satt det masse unge Gøteborg-folk, (husker jeg).

    Som liksom var på en slags tema-fest nesten, da.

    Så dette var vel kanskje en klubb, da.

    Og alle de unge folka, de satt bare pent, i noen slags trappetrinn, inne i et slags ‘harem-rom’, (eller hva man skal kalle det), da.

    Og det var visst ikke lov å røyke der.

    (For Sverige hadde vel kanskje fått en røykelov, (eller noe sånt), på den her tida.

    Eller kanskje jeg var den eneste som røyka der).

    Så da jeg begynte å røyke der.

    Og tippet asken fra røyken, på gulvet.

    (Sånn som man på den tiden kunne gjøre, på ethvert utested i Oslo, vil jeg si).

    Så kom det en bartender bort til meg, med et askeberger da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etterhvert, så dro jeg tilbake til det vandrerhjemmet, da.

    (Med trikken muligens, vel).

    Uten å bli kjent med noen, da.

    Og dagen etter, så gadd jeg ikke å gå på dassen, (ute på gangen der), husker jeg.

    Så jeg bare pissa i vasken der, da.

    (Sånn som bestemor Ågot si venninne, fra Sand, pleide å gjøre.

    Som jeg vel muligens har skrevet om, i Min Bok).

    Og da, så kom hu unge, (og litt stygge vel), resepsjonsdama, (fra kvelden før).

    Hu kom inn på rommet mitt, da.

    (For å rydde, eller noe sånt, vel).

    Så da håpa jeg at det ikke lukta piss der, (husker jeg).

    Og så dro jeg innom noen matbutikker, i Gøteborg sentrum da, (husker jeg).

    Og så at de hadde norsk laks der da, (blant annet).

    (Og den norske laksen hadde bra eksponering der da, mener jeg å huske).

    Men jeg syntes nesten at det virka som at jeg ble fulgt med litt på der.

    I Gøteborg.

    (Eller kanskje jeg bare hadde fyllenerver).

    Og jeg gikk også i en klesbutikk der.

    Og kjøpte en langermet, blå tennisskjorte da, (husker jeg).

    Som jeg aldri brukte, vel.

    Siden jeg syntes det ble litt uvant da, å gå med en langermet tennisskjorte.

    Og så kjørte jeg tilbake til Oslo, uten å stopp, da.

    Og da jeg hadde parkert, ved Rimi-bygget.

    Så stod det en svensk-registrert Volvo, (var det vel), parkert, rett utafor inngangsdøra, til Rimi-leilighetene, da.

    En bil som var full av rot, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Med noen unge innvandrergutter i, (mener jeg å huske).

    Og da jeg gikk inn inngangsdøra, til Rimi-leilighetene der, da.

    Så kom det noen bak meg, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Så jeg tok et hælspark, på den inngangsdøra, da.

    Sånn at den gikk kjapt igjen, (bak meg), da.

    (For jeg pleide å gå med sånne ganske solide, (og lave), Doc Martens-sko, på den her tida, da).

    Og da hørte jeg et metall-aktig klong da, (husker jeg).

    (Eller hva man skal kalle det).

    Like etter at den døra gikk i lås, da.

    Rett foran den personen, som det virka som for meg, at prøvde å snike seg inn bak meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.