Stikkord: Glenn Hesler

Min Bok 5 – Kapittel 122: Bestemor Ingeborg sin 85-års dag

Sommeren 2002, så var det ned til Nevlunghavn igjen, for å være med på bestemor Ingeborg sin 85-års dag, da.

Og det var noe feil med Sierra-en min, (som vanlig nærmest).

Så jeg ringte til Statoil Kiellands Plass da, for å leie en bil.

Men de nekta meg å leie en bil da, (av en eller annen grunn).

Så jeg måtte kontakte en Statiol-stasjon, (var det vel), på Majorstua.

(Like utafor bomringen der, vel).

For å få leiet en bil, da.

(Som muligens var en Golf, eller noe sånt, vel.

Noe sånt).

Og da, så husker jeg det, at jeg henta Pia og Daniel, i Tromsøgata, da.

Og Pia ga meg fem gram hasj.

Som jeg skulle gi til Glenn Hesler, da.

For han hadde nemlig begynt å røyke hasj, etter at vi prøve-røyka hasj, tre-fire år, før det her, da.

(Noe jeg syntes at var litt sunt, nesten.

For Glenn Hesler han drakk aldri, da).

For søstera mi røyka jo hasj.

Så Glenn Hesler pleide å mase på meg, (på #blablabla osv.), om jeg kunne få tak i hasj, gjennom søstera mi, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kjørte så opp til Slemdal.

(Hvor jeg klarte å finne fram, på tross av at jeg ikke var kjent der).

For å hente Axel, da.

(Utafor den blokka han bodde i).

Og jeg viste hasjen, (som lå i hanskerommet vel), til Axel da.

(Som satt seg på det ledige setet foran i bilen, vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da vi kom ned til Larvik, så kjørte jeg en tur, ut til Østre Halsen, (husker jeg).

Bare for å se på det huset, i Storgata, hvor Pia og jeg hadde bodd, på begynnelsen av 70-tallet, da.

(Som jeg har skrevet om i Min Bok).

Og da kom jeg på det, at jeg hadde gått der, (som fire-åring), sammen med ei jevnaldrende jente, som hadde pent lyst hår, (og sånn), da.

Og da fortalte jeg det, i bilen, da.

For dette hadde jeg vel ikke fortalt, til Pia, (for eksempel), på den tida det hendte, da.

Men jeg veit ikke om Axel skjønte helt det, at dette var noe som hadde skjedd, før han ble født, da.

(Hvem vet).

Og Pia ville ikke at vi skulle kjøre ut og se, på Halsen, der.

(Av en eller annen grunn).

Men jeg tenkte at det var vel ikke så farlig.

For det er jo ikke så langt fra Larvik til Halsen, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og den bilen som jeg hadde leid.

Den var lett å kjøre og ganske sprek, da.

Og bestemor Ingeborg skulle ha selskap i Gurvika, (igjen).

Og dit hadde ikke jeg kjørt før, da.

Så da vi kom fram til Gurvika.

Så kjørte jeg en runde, rund porten, som var foran innkjørselen til Gurvika der, da.

For å orientere meg litt, da.

For å liksom finne ut hvor jeg skulle parkere, (og sånn), da.

Og da begynte Pia å skrike, (husker jeg).

For jeg syntes det var morsomt å kjøre den lettkjørte bilen, da.

(Det var jo nesten som å kjøre en radiobil, omtrent).

Så jeg tok en litt ekstra vid sving og sånn da, på en uasfaltert plass der, (var det vel).

Så Pia, hu var som hu i det britiske TV-programmet, som heter ‘Høy på pæra’.

For Pia skulle liksom kritisere kjøringa mi, da.

Selv om hu ikke hadde lappen selv.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Bestemor Ingeborg, hun var jo barnebarn av en dansk general, (Anders Gjedde Nyholm), og etter Gjedde, (som jo hadde eiet en herregård, nemlig Høyris), osv.

Så det var en brite, i 85 års-selskapet, til bestemor Ingeborg, som var en engelsk lord, (forklarte søstera mi).

Og bestemor Ingeborg sin svigerinne, Unse Heegaard, (f. Trock-Jansen), fra Danmark, var også i selskapet.

Sammen med sine sønner Steffen og Thomas, (min avdøde mor sine danske direktør-fettere).

(For Thomas var direktør i Disney, i Danmark, da.

Og Steffen i TopDanmark forsikring, har jeg funnet ut, på nettet, seinere).

Og Steffen, (var det vel), han hadde også med sin unge sønn, (som vel da blir min tremenning).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg satt meg ned, der jeg skulle sitte, ved middagsbordet, i Gurvika.

Så var det som at de norske folka, som satt til høyre for meg, var redde for meg, (husker jeg).

Så noen hadde nok fortalt noen røverhistorier, om meg, til gjestene, i dette selskapet, (tror jeg).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Av talene, så husker jeg ikke så mye.

Men jeg husker at ei norsk venninne, av bestemor Ingeborg.

Hu gjorde litt narr av bestemor Ingeborg da, i sin tale.

For hu sa det, at bestemor Ingeborg, hu prata fortsatt dansk, etter å ha bodd i Norge, siden rett etter krigen.

(Altså i over 50 år da, må det vel ha vært, på den her tida).

For bestemor Ingeborg, hu sa ‘brusebad’ da, istedet for ‘dusj’, sa bestemor Ingeborg sin norske venninne.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter maten, så tenkte jeg det, at jeg kunne vel ikke bare sitte aleine ved bordet der, som en nerd.

Så jeg gikk bort til Axel og tante Ellen sin Steinerskole-bekjent, fra Moss, (som stod sammen, ved inngangsdøra, til forsamlingslokalet, hvor selskapet var), da.

(Han bekjente av tante Ellen, som jo ville ha et glass vodka av meg, i bestemor Ingeborg sin 80-års dag, (fem år tidligere).

Et selskap som jo var i det samme forsamlingslokalet, i Gurvika.

Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

Men dette med Steiner-skolen, det er som noe litt diffust, for meg, da.

Så jeg dreit meg ut litt da, (for å si det sånn).

For jeg spurte om han Steinerskole-læreren, var ‘misantrop’, da.

Men det riktige skulle ha vært ‘antroposof’, da.

Så da ble både Axel og Steinerskole-læreren sure på meg.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at Pia, (var det vel), ville at jeg skulle sparke fotball, med Daniel, (som er født i 1995, og som fylte syv år, denne sommeren, vel).

Utafor selskapslokalet i Gurvika der, da.

Men da kunne jeg knapt sparke til ballen, (husker jeg).

For jeg hadde jo ødelagt korsbåndet i kneet igjen.

På den treninga med IT-akademiet, på Vollsløkka der, ikke så lenge før det her, da.

(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter middagen, så var vel også litt utenfor selskapslokalet der igjen.

Og da vi skulle kjøre derfra.

(For Pia, Daniel, Axel og jeg.

Vi skulle nemlig ligge over hos onkel Martin og dem.

Ute i Kvelde, da).

Så chatta jeg litt med han engelske lorden, (husker jeg).

Mens vi gikk opp den bakken, til bilene der, (i mørket), da.

For å øve litt på engelsken min, da.

Og litt av nysgjerrighet, på hvem denne britiske vennen til bestemor Ingeborg var, da.

Men jeg tror ikke at jeg fikk vite hvem denne personen var.

Selv om han til slutt skjønte hva jeg sa, vel.

(Når jeg snakka engelsk, da).

Men han var vel ihvertfall britisk, (husker jeg).

Og litt snobbete, vel.

For han lot vel som at han ikke forstod hva jeg sa, når jeg ikke pratet veldig pent, (på engelsk), liksom da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Axel og jeg, vi sov vel over, i en ganske nybygget hytte, som Martins samboer Grete Ingebrigtsen, hadde bygget.

(Noe sånt).

Og dagen etter, så ble jeg vekket.

Og da måtte vi med en gang kjøre ut til Nevlunghavn igjen, (husker jeg).

For vi skulle rydde, i forsamlingslokalet, i Gurvika der, da.

Og da fikk jeg ikke tid til å barbere meg og pusse tenna og dusje, (husker jeg).

(Sånn som jeg pleide å gjøre, om morgenene, da).

Så jeg, (som var overarbeidet og sliten, fra Rimi).

Jeg måtte kjøre ubarbert og uten rene tenner og uten å dusje.

Ut til Nevlunghavn, da.

Og onkel Martin sa til meg, (som hadde jobbet som butikksjef og var i Heimevernet, osv).

At: ‘Du har vel aldri hatt en forpliktelse’.

For han syntes at dette med å rydde det forsamlingslokalet var så viktig, da.

At jeg ikke kunne barbere meg engang, før vi skulle kjøre ut dit, da.

Og på veien ut til Nevlunghavn.

Så kjørte onkel Martin helt til høyre, i veibanen, nesten hele veien, (husker jeg).

Så han kjørte nesten ute i grøfta, da.

Og denne kjøringa, til onkel Martin.

Den tippet jeg at kom av, at han pleide å kjøre mye på motorsykkel, (husker jeg).

(Noe rart må det nok ha vært, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og vi dro innom eldreboligen til bestemor Ingeborg, (i Skoleveien), da.

Og Unse lurte på hva som foregikk.

Og jeg forklarte at vi skulle rydde, i det forsamlingslokalet, da.

(Noe sånt).

Og Rahel lurte på om jeg var sliten, vel.

(Noe sånt).

Og det fantes en sånn ‘plast-hytte-dusj’, i Gurvika der, hvor det gikk an å dusje, husker jeg, (at Pia viste meg), da.

Så da våkna jeg litt opp etterhvert, jeg og da.

(Når jeg fikk tatt meg en dusj, og barbert meg og pussa tenna, da).

Og den dagen, så var det også en VM-kamp, (må det vel ha vært).

Mellom Danmark og England, (husker jeg).

Og jeg husker at Steffen, (var det vel), og hans unge, lyshårede sønn.

De var triste, da.

Siden Danmark hadde tapt 3-1, (eller noe sånt), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og før vi dro derfra.

Så spurte Unse meg hva jeg syntes om Thomas sin Rover, da.

Som stod parkert foran bilen min, vel.

Men da ble jeg litt ‘vonbråten’, husker jeg.

For bilen jeg hadde, den var jo bare en leiebil, da.

Så jeg lurte på om Unse mobbet meg, (husker jeg).

Og jeg fortalte også det, for Steffen og/eller Thomas der, (husker jeg).

(Dagen før, vel).

At jeg hadde sluttet som butikksjef, for å begynne å studere, da.

(Noe som var litt flaut å fortelle om da, (husker jeg).

For jeg må jo liksom skrive en hel haug av bøker nå.

(Nemlig Min Bok-bøkene).

For å liksom prøve å forklare om det her, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Rahel, hu hadde forresten ‘Elling’-filmen, (som hu satt på), hjemme hos bestemor Ingeborg, (mener jeg å huske).

Og Rahel, hu viste meg også at hu hadde spilt inn en kortfilm, på Island, (var det vel).

(For hu hadde noe slags manus, eller noe, til den filmen der, da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker også det.

At mens Rahel stod like utafor inngangsdøra, til bestemor Ingeborg der.

Så plasserte Axel, (som var større enn meg, siden han trente mye), seg sånn, at Rahel ikke kunne se meg, da.

For Axel plasserte seg liksom sånn, at jeg forsvant bak han, da.

(Av en eller annen rar eller merkelig grunn, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Axel sa vel også noe sånt, (i gangen til bestemor Ingeborg der), at det skulle mye til, for at en person skulle bli sinnsyk.

(Noe sånt).

Men da rettet Rahel på han, (husker jeg).

Og dyttet til han, på brystkassa, (eller noe sånt), vel.

Og sa det, at det var nok med et lite sånt puff vel, (på sitt dansk-tysk-norsk).

Så kunne en person bli sinnsyk, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og bestemor Ingeborg sine ‘petiter’, (altså hennes leserinnlegg, fra Aftenposen).

(Som het noe med ‘Ankerita i Nevlunghavn’.

For bestemor Ingeborg sitt fulle navn.

Det var Ingeborg Ankerita Elisabeth Heegaard Ribsskog, da.

(Noe sånt).

Også brukte hun signaturen ‘Ankerita’, da.

Når hun skrev leserinnlegg i Aftenposten osv., da).

De lå også framme der, hos bestemor Ingeborg, da.

(Husker jeg).

Og jeg leste litt i det heftet da, husker jeg.

Og leste vel det leserinnlegget, hvor hun hadde skrevet, at hun skulle prøve å bli en bedre bestemor.

(Noe sånt).

Noe som gjorde meg litt trist da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter at vi hadde vært hos bestemor Ingeborg der.

Så var det tilbake til onkel Martin og dem, i Kvelde, da.

Og Martin sin samboer, Grete Ingebrigtsen.

Hu mobba meg litt da, når vi skulle kjøre inn til Oslo igjen.

Så jeg hadde så liten bil, denne gangen, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på veien tilbake til Oslo.

Så ville Pia at vi skulle kjøre innom Bøkeskogen, (husker jeg).

(Hvor jeg blant annet hadde hatt idrettsdag, da jeg gikk i andre klasse, (var det vel), på Torstrand skole, da).

Og plutselig, så hørte vi en høy lyd, som fra noen formel 1-biler, (eller noe sånt), vel.

Og det hørtes ut som om den lyden kom fra Louisenlund stadion, da.

(Der Larvik Turn spiller sine hjemmekamper.

Og hvor jeg hadde vært med han Morten, fra Byskogen, (eller den Larvik-bydelen heter igjen).

Og sett Larvik Turn spille, i 1978, vel.

For vi bodde jo hos Morten og dem, i en uke eller to vel, i Kongegata, (var det vel muligens), før vi flytta til Jegersborggate der, da.

Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

Husker jeg.

For det var ikke noen racerbiler å se, noe sted, i nærheten av Bøkeskogen der, da.

Så det må ha vært noen som tulla, (tror jeg).

Så kanskje Pia er med i et slags nettverk.

Som skulle tulle med meg, da.

Siden hu ble som hu i ‘Høy på pæra’, da jeg skulle parkere, (dagen før), ved Gurvika der, da.

(Hvem vet).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da vi kom inn til Oslo.

Så spurte jeg Axel om det var greit, at jeg slapp han av, på en bensinstasjon, ved Ringveien der da, (husker jeg).

For jeg kjørte jo en leiebil.

Og jeg var ikke så kjent på Slemdal der, da.

Og jeg hadde vel ikke kjørt til der hvor Axel bodde, mer enn et par ganger, vel.

Og da pleide jeg vel alltid å kjøre fra Sinsenkrysset-sida, liksom.

Og ikke fra Bærum-sida, liksom.

Så jeg var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle kjøre, i det krysset, (på Ringveien), like ved der Axel bodde, da.

Og jeg hadde jo hu Pia aka. Mrs. Bucket, (fra ‘Høy på pæra’), i bilen også.

Og jeg var kanskje litt sliten, etter all den kjøringa, i Larviksområdet, da.

Og det sa Axel at var greit, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og da jeg kom hjem til Rimi-leiligheten min, til slutt.

Etter å ha levert bilen, på Statoil, på Majorstua der, da.

Så kom jeg på det, at jeg hadde glemt hasjen, (til Glenn Hesler), da.

Så da ringte jeg Pia, men hu visste ikke hvor den hasjen var, da.

Så jeg tok en taxi, til den bensinstasjonen der, da.

Og fikk låne nøkkelen, til bilen, da.

Men jeg fant ikke den hasjen, (til Glenn Hesler), noe sted, i bilen, da.

Så jeg tapte 500 kroner på det her, da.

For jeg fikk jo ikke noen penger av Glenn Hesler da, liksom.

Og hvem som tok den hasjen, det veit jeg ikke.

(Selv om jeg mener å huske det.

At Pia plutselig ville låne nøkkelen, til den leiebilen.

Etter middagen, på Gurvika der, da.

Hvis jeg ikke husker helt feil).

Men kanskje bensinstasjon-folk fant den?

(Hvem vet).

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men etter det her, så gadd jeg ikke å være ‘mellommann’ lenger, mellom Glenn Hesler og Pia, da.

Når Glenn Hesler ville kjøpe hasj, da.

Så jeg bare sa til Glenn Hesler det.

(På #blablabla, må det vel ha vært).

At hvis han ville kjøpe mer hasj av Pia.

Så fikk han ta det med henne selv, da.

(For det greiene der, det gadd ikke jeg å ha noe mer med å gjøre, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

11. november 2012
Min Bok 5 – Kapittel 119: Mer om bedriftsfotball med IT-akademiet

Jeg pleide ikke å spille så bra, i Valhall, husker jeg.

Det var kanskje kunstgresset, som gjorde det.

For jeg hadde vel aldri spilt på kunstgress, før den tida her.

Og banene, de var ganske små, vel.

Og en gang, som jeg spilte høyreback, for IT-akademiet, (i Valhall).

Så hadde Espen Tokerud, (eller hvem det kan ha vært).

Fått med en egen Drillo-aktig kar, som skulle coache oss, da.

Og han sa jo det, at høyreback-en alltid skulle spille til høyre angriper, osv.

Så det var jo helt sinnsyk.

Og motstanderlaget, (som jeg ikke husker hvem var nå), de overhørte jeg at sa: ‘Se på nerdene, ‘a’, (husker jeg).

Mens omtrent alle av IT-akademiet sine spillere, satt i en slags ‘halleluja-rus’, rundt han her ‘Drillo nummer to’, da.

Og jeg husker det, at jeg ikke orka, å spille så slavisk, hele tida.

Så jeg spilte faktisk en ball på tvers en gang, da.

(I første omgang, var det vel).

Eller om det var til venstre angriper.

For jeg syntes at det her Drillo-greiene ble litt vel dumt, (og kjedelig), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter den første kampen, som vi spilte i Valhall, (må det vel ha vært).

Så gikk det ikke så bra, husker jeg.

Men etter den kampen, så trente vi litt, mot et annet lag, husker jeg.

Og da gikk det bedre, med spillet mitt, (husker jeg).

For de var liksom litt mindre ‘biffete’, de som vi spilte mot da, husker jeg.

Noe jeg sa rett ut, da.

Til lagleder Espen Tokerud, vel.

Mens vi spilte, da.

(Så det var kanskje litt dumt, da.

Det er mulig.

For da ble kanskje de vi spilte mot såret, mener jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men på en tredje kamp, i Valhall, så gikk det enda dårligere, husker jeg.

Motstanderlaget hadde med en farget spiller, (var han vel), som både var lynrask og biffete da, (husker jeg).

Så han var nesten umulig å stoppe, da.

Og på en corner, så hadde jeg tatt på meg å liksom dekke han, da.

Men han fikk ballen akkurat i riktig høyde, da.

Så han klarte å skyte ballen i mål, da.

Når jeg liksom skulle ha stoppa han, da.

(Så lagleder Espen Tokerud, han ble vel litt sur på meg, tror jeg).

Men han spilleren, hadde liksom et slags karatespark nesten, da.

Så jeg fikk ikke gjort noe da, for å stoppe denne gode spilleren, husker jeg.

Selv om jeg ble litt ergerlig, på han, etter dette.

Så jeg prøvde å finne ut en måte å liksom få jekket han ned litt, da.

Og han ble vel litt mindre effektiv etterhvert, (tror jeg).

Så det er mulig at han skjønte det, at jeg var litt irritert på han, da.

Det er mulig.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, våren 2002, (var det vel).

Etter at vi hadde spilt en kamp, ute, på Vollsløkka.

Så ville en av spillerne, på vårt lag.

At vi skulle ta en pils, på puben Oskar Bråthen, på Thorhov, (ikke så langt unna).

(Siden dette var den siste kampen, for sesongen, da).

Og dette var jo den samme puben, som min halvbror Axel, jobbet som kokk på.

Og hans ‘samboer-kollega’, (på den her tiden), danske Peder, (han som fikk en halvliter øl helt over hue, av ei kollega-dame, av seg, på Seamen, en 17. mai, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), han jobba jo som sjef der, da.

Så dette ble jeg jo selvfølgelig med på, da.

Men problemet var at ingen hadde sagt fra til meg om dette, før kampen, da.

Så jeg hadde ikke tatt med meg noen penger, da.

For jeg var redd for at lommeboka mi, kunne ha blitt stjålet, hvis den hadde ligget langs banen, under kampen, da.

Og jeg hadde også prøvd å ta en sklitakling, vel.

(Eller noe lignende).

Ihvertfall så hadde jeg fått noe grønske, på joggebuksa mi da, (husker jeg).

Og jeg hadde bare gått bort dit, (til Vollsløkka), fra Rimi-bygget, siden det ikke var så lang vei, da.

(Noe sånt).

Jeg hadde ihvertfall ikke tatt med skift, da.

Så jeg måtte gå på Oskar Bråthen, uten penger, og med grønske på joggebuksa, da.

Men jeg tenkte at det var greit, siden broren min jobba på det utestedet, og siden jeg også kjente sjefen hans, da.

Så kunne sikkert en av de låne meg noen penger.

Og vi var jo et fotball-lag, så litt grønske på joggebuksa, det var vel bare artig.

(Tenkte jeg da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da vi kom fram til Oskar Bråthen der.

(Dette var vel en søndag ettermiddag, vel).

Så spurte jeg serveringsdama, om Axel eller Peder var på jobb, da.

Men da svarte hu det, at ingen av dem var på jobb, da.

Så da måtte jeg bare gå hjem, husker jeg.

Uten å drikke noe øl, da.

Siden jeg ikke hadde med meg noen penger, da.

Og siden ingen av de andre folka der, tilbydde meg det, å låne meg noen penger, da.

Men hvordan det kunne ha seg, at hverken Peder eller Axel var på jobb.

Det veit jeg ikke.

Men serveringsdama der må nok ha jugi, tror jeg.

(Siden det vel bare var Axel og Peder, som åpna og stengte der, vel.

Såvidt jeg visste, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang.

Et året før det her, (eller noe sånt).

Så hadde vi fått ny keeper, (husker jeg).

Og han kjørte jeg hjem, (i Sierra-en min), etter en kamp, på Ekeberg, (husker jeg).

Og han bodde på Frogner, (mener jeg å huske), og klagde over at han hadde husleie på 15.000 kroner, i måneden, (eller noe sånt), vel.

(Noe sånt).

Og jeg ble litt deppa, av å prate med han keeperen, da.

Så jeg glemte igjen lommeboka mi, i bilen, (husker jeg).

Så jeg måtte ned på Sentrum politistasjon, for å anmelde dette, husker jeg.

Og de sa vel at jeg bare kunne kjøre, uten førerkort, vel.

(Noe sånt).

Og jeg mener at jeg overhørte det, at ei politidame der, lurte på hvorfor jeg heller gikk ut i Oslo-kvelden, (for å få meg litt frisk luft), istedet for å sitte å vente, på politistasjonen der, da.

(Etter at de hadde sagt at jeg kunne komme tilbake eller vente, i en halvtime, eller noe sånt, vel.

Noe sånt).

Og etter det her, så fikk jeg masse taxi-regninger, fra Trøndelag, på et kredittkort jeg hadde, (Cresco muligens), husker jeg.

Og jeg ringte det kredittkortselskapet mange ganger, da.

Og likevel, så ble det kortet fortsatt brukt, da.

Og selv om jeg hadde meldt det kortet stjålet, så måtte jeg dekke tapet, da.

Så jeg tapte jo mange tusen, på det her, da.

Siden noen kjørte taxi, i Trondheim, i mange måneder, på mitt kredittkort, da.

Så det var kanskje noe tull, fra dette kredittkortfirmaet.

For jeg husker at jeg måtte ta med dette på jobben, (på Rimi Langhus), for å få ringt og sånn, da.

For dette var et problem, som var vanskelig å få slutt på da, (husker jeg).

For jeg mente vel det, at når jeg hadde meldt det kortet stjålet, så burde ikke jeg være ansvarlig, for eventuelt misbruk, av det kortet, da.

Men det mente visst ikke det kredittkortfirmaet da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og sommeren 2002, så var det slutt for min ‘fotballkarriere’ , husker jeg.

Jeg var på en trening, med IT-akademiet, på Vollsløkka.

Og der, så ble det sånn, at vi skulle spille, mot noen andre folk, som trente der.

Noen sånne ‘rockabilly-folk’ nærmest.

Syntes jeg at de så ut som.

Og jeg husker at jeg scorte et mål.

(I den her treningskampen, da).

Og like etter, så skulle jeg stoppe en ball, ved å sette fram venstrebeinet.

(For jeg lå på bakken da, etter å ha slengt meg, eller noe).

Og da, så sparka han ene rockabilly-karen, (en svær kar, med langt, mørkt hår og kinnskjegg vel), på siden av beinet mitt, (nede på leggen), da.

(Med vilje muligens).

Og da røyk vel korsbåndet, i det venstre kneet mitt igjen, (tror jeg).

Så jeg måtte dra ned på Legevakta da, (husker jeg).

Og jeg hadde tatt på meg to forskjellige sokker da, (husker jeg).

(Siden jeg var litt stressa, da.

Og ikke trodde at noen kom til å få se de sokkene, da).

Og da overhørte jeg det, (husker jeg).

At noen sykepleiersker, (på Legevakta), hviska med en ung lege der, (som var yngre enn meg, og ganske kraftig vel).

Om jeg var homo.

(Noe sånt).

Og han unge, kraftige legen trodde ikke at jeg var homo, siden jeg hadde tatt på meg to forskjellige sokker, da.

Så hva som gikk av de sykepleierskene der, det veit jeg ikke.

Men de trodde kanskje at en som i plott hadde fått ødelagt kneet sitt to ganger, mens han spilte fotball.

Var homo, da.

Men det jo er plotterne som er homo, siden de tisker og hvisker om en person, (nemlig meg da), i lengre tid.

Og så sitter en hel kveld og planlegger et plott, liksom.

Nei, norske damer, de er jeg glad at jeg ikke har så mye å gjøre med lenger, for å si det sånn.

For uhøfligere kvinnfolk, det skal man vel lete lenge etter, tror jeg.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, (for å si det sånn).

Men det norske samfunnet er kanskje så feminisert, da.

At kvinnfolk får gjøre nærmest hva de vil, da.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, som Glenn Hesler og jeg, hadde trent, (eller spilt), fotball, med IT-akademiet.

På Vollsløkka der.

Så gikk vi forbi Skeid-banen da, (husker jeg).

Og da sa jeg det, at vi var ikke så gode, at vi kunne ha spilt for Skeid, da.

Men det mente Glenn Hesler, (husker jeg), at bare var noe tull, da.

For vi kunne ha spilt for Skeid da, (mente han).

(Selv om jeg ikke er helt sikker på dette.

For da måtte vi ha trent fælt isåfall, vil jeg si.

Og vi sleit jo begge med skader.

Han i ankelen og jeg i kneet.

Og vi var jo begge cirka 30 år vel, på den her tida.

Så dette var vel mer drømming, enn realisme, fra Glenn Hesler, da.

Må man vel kanskje si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

8. november 2012
Min Bok 5 – Kapittel 118: Bedriftsfotball med IT-akademiet

Som jeg har skrevet litt om tidligere, i denne boken.

Så spilte jeg jo bedriftsfotball, for IT-akademiet.

I et par sesonger.

Den første sesongen som jeg spilte for dem.

(Som jeg kan huske nå, ihvertfall).

Det var vel høsten 2000, (mens jeg jobbet på Rimi Kalbakken).

Men det er mulig at jeg også spilte noen kamper våren 2000.

(Uten at jeg husker det her helt sikkert, nå).

Men jeg husker fra en av de første kampene.

(Som vel må ha vært før jeg begynte på Rimi Kalbakken.

For jeg husker at jeg var i godt humør, vel).

At jeg sa til Magne Winnem.

(Som på den her tida jobba som foreleser, på IT-akademiet.

Og som var den som spurte meg, om jeg kunne være med å spille, på det her laget, da.

For de mangla folk, i begynnelsen, da).

At jeg skulle sende han en e-post, (om noe greier).

Når Magne Winnem spurte om jeg kunne ringe han, (eller noe sånt).

Like før jeg skulle kjøre hjem, (med Sierra-en min), etter kampen, (må det vel ha vært).

Og da ble Magne Winnem litt stiv i maska, (husker jeg).

(Av en eller annen grunn).

Magne Winnem, han var jo aldri på #blablabla.

Men han ringte meg ofte på mobilen min, da.

Og ‘babla’ om alt mulig i 10-20 minutter, liksom.

Men hvorfor han var så glad i å prate på mobil.

Men samtidig skydde skriftlig kommunikasjon, som e-post og irc.

Det veit jeg ikke.

Men det er nesten sånn at jeg lurer litt nå, på om Magne Winnem hadde noe å skjule.

(Hva vet jeg).

Hm.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den første sesongen, så fikk jeg jo med Glenn Hesler, (Øystein Andersen sin gamle kamerat), med på å spille fotball, med IT-akademiet, da.

Og våren/sommeren 2001, (like etter at jeg hadde begynt som butikksjef, på Rimi Langhus), så fikk jeg jo også Kjetil Furuset, (låseansvarlig på Rimi Langhus), med på å spille fotball, på det her laget, da.

Så jeg ble jo nesten som en slags stamme, i det her laget da, etterhvert.

(Kan man vel muligens si).

Noe som kanskje var litt rart.

For jeg hadde jo aldri hverken forelest eller studert, ved IT-akademiet.

(Selv om jeg kjente Magne Winnem, som jobba der, da).

Jeg har faktisk aldri vært på IT-akademiet engang.

(Selv om min fetter, Øystein Olsen.

Som jeg jo ansatte deltid, i kassa, på Rimi Langhus, sommeren 2001.

Siden vi hadde for få folk der, i sommerferien, da.

Visstnok hadde studert, på IT-akademiet, ifølge min søster Pia Ribsskog, ihvertfall.

Men ble aldri så kjent, med Øystein Olsen, at jeg prata noe særlig med han om de studiene, vel.

Jeg lurer på om de studiene hans var mislykkede.

Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

Men jeg syntes at det var viktig, å ha noe å drive med, ved siden av jobben og, da.

For å få litt avveksling, liksom.

Jeg ville gjerne ha et liv liksom, da.

Og ikke bare drive med Rimi natt og dag da, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg spilte vel de fleste kampene, for IT-akademiet, høsten 2000, våren 2001, høsten 2001 og våren 2002.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så jeg spilte på det her laget, i et par år, da.

Og jeg var også med på noen treninger, med det her laget, på Vollsløkka, da.

(Når det gikk an å trene på gresset der, da).

Og en trening, den var faktisk i gymsalen, til en skole, som lå like bak Ingeniørhøyskolen der, (i Cort Adelers gate), hvor jeg seinere begynte å studere, da.

(Og da spilte jeg på lag, med Espen Tokerud, (som vel må ha vært foreleser, ved IT-akademiet), mener jeg å huske.

Og vi imponerte vel litt, tror jeg.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

For de spillerne på IT-akademiet, de var ikke så store, som de spillerne vi ofte møtte, når vi spilte kamper, da.

Så det var vanskelig å imponere ofte, (syntes jeg), når vi spilte bedriftsfotball-kamper, da.

For det var så mange ‘kjemper’, som vi spilte mot, da).

Så jeg følte meg litt hjemme faktisk, da jeg begynte å studere, på HiO IU, høsten 2002.

Siden jeg hadde vært og trent fotball, med IT-akademiet, i gymsalen, til den barneskolen, som var nabo, til HiO IU der, da.

(Uten at jeg vet hvordan Espen Tokerud fikk låne den gymsalen.

Men han hadde kanskje gått på den skolen, i Vika, som ‘snørris’, da.

Hva vet jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg spilte ganske bra, i en kamp, mot Garden, (på Ekeberg vel).

(På den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus, vel).

Men farten min, den var ikke på topp, på den her tida, (etter kneskaden osv.), husker jeg.

Jeg husker at jeg fikk en pasning, og vendte, og løp mot Garden sitt mål, da.

Og jeg vendte meg om ganske raskt, så jeg fikk liksom et forsprang, på en ganske lav gardist, med lyst, krøllete hår, vel.

Men han gardisten, han var raskere enn meg, da.

(Siden jeg hadde litt dårlig kondis, osv., på den her tida, da.

For jeg fikk vel egentlig aldri trent meg opp helt igjen, etter den kneskaden, da.

For jeg fikk ikke trent så mye, ved siden av at jeg jobba, som butikksjef, i Rimi, da.

For jeg hadde jo også en halvbror, Axel, som dro meg med på byen, ganske ofte, da.

Og David Hjort, (fra Rimi), han gjorde jo også det.

Så livet mitt var ganske hektisk, til tider, på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, da.

De samme årene som jeg jobbet, som butikksjef, da.

Og de to årene, som jeg jobbet, som assistent, på Rimi Bjørndal, (før jeg ble butikksjef).

De hadde også vært slitsomme, da.

Med mye arbeidsoppgaver og mas, da).

Så jeg måtte ta en finte og, da.

Så jeg tråkka liksom på ballen, og løp videre igjen, da.

Og da falt han gardisten av, da.

Og så sentra jeg vel til en på laget mitt, da.

(Noe sånt).

Så i den kampen, så spilte jeg litt bra, tror jeg.

(Muligens siden at de fleste gardistene ikke var så store, som de en del år eldre ‘biffene’, som vi vanligvis pleide å spille mot, da).

Siden jeg hadde både en bra vending og en bra finte, på det samme, (og ganske lange), løpet, da.

Og en største gardistene.

Han skulle liksom ‘straffe’ meg da, etter det her.

(Virka det som for meg, ihvertfall).

Så han bare gikk rett inn i meg, (og liksom dulta til meg, med brystkassa da, var det vel).

(Mens ballen var langt unna, da).

For å markere seg, vel.

Eller for å true, kanskje.

(Noe sånt).

Så da må jeg nok ha spilt ganske bra, tror jeg.

Siden en sånn litt ‘pøbel-aktig’ gardist, (må man vel kalle han), reagerte på den måten, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker også en annen kamp, på Ekeberg, hvor jeg spilte høyreback, vel.

(Mens Kjetil Furuseth, fra Rimi Langhus, var innbytter, vel).

Så tok jeg en finte, da jeg fikk en sentring, (fra venstreback-en vel), på høyreback-plassen der, da.

Og da, så stod jeg bare stille, da ballen kom, da.

For jeg hadde en motspiller ganske nærme, da.

Og da ble det som en finte da, (husker jeg).

For jeg var jo litt treig, (som fotballspiller), på den her tida.

Så jeg måtte nesten ta noen finter, nå og da, for å henge med, da.

Og da, så gikk ballen mellom beina mine, (langs bakken), da.

Og ballen liksom spratt i den venstre fotballstøvelen min, da.

Og så løp jeg etter ballen.

Men da skjønte ikke han på det andre laget noe, husker jeg.

For han trodde vel at jeg kom til å stoppe ballen, da.

Så han falt liksom av, da.

Og en annen gang, i den samme omgangen.

Da jeg hadde et løp, med ballen.

Så finta jeg skudd hele tida, mens jeg løp, da.

For å prøve å få bort han angriperen, da.

(Som da hadde blitt forsvarer).

Så det så nok ganske komisk ut, (for Kjetil Furuset og de andre på benken til IT-akademiet da), tror jeg.

Siden jeg tok så mange skuddfinter, (heter det vel), på det samme løpet, da.

Så han motspilleren, (på et lag som jeg ikke husker hva het nå), han tulla jeg fælt med, da.

(Må man vel si).

For han var vel ikke så utrolig bra teknisk da, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Men han hadde kanskje ikke spilt så mye fotball, da.

(Hvem vet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, når vi spilte et sted jeg ikke husker hva heter nå.

Så skulle vi spille mot McDonalds fs, husker jeg.

Og da, så spilte to lag, med noen cirka 15-16 år gamle jenter, vel.

(Som vel hadde fått pupper og det hele.

Og som kanskje var fra Oslo Vest, eller noe sånt, og så ganske pene ut, da).

De spilte en kamp på banen ved siden av der vi skulle spille, mot McDonalds, da.

Og da, så sa Espen Tokerud det, (husker jeg, at jeg overhørte).

(Til en annen på laget vårt, da).

At: ‘Nå var det mye rødt kjøtt, på begge baner’.

(Noe sånt).

Og uten at jeg skjønte helt poenget.

Eller, jeg skjønte jo at han kalte McDonalds for rødt kjøtt, da.

Siden hamburgere jo blir laget av oksekjøtt, (som er rødt kjøtt, i motsetning til for eksempel kylling, som er hvitt kjøtt), da.

Men de her 15-16-17 år gamle snuppene.

Hvorfor han kalte de for ‘rødt kjøtt’, det veit jeg ikke.

Men kanskje han mente at fittene deres var røde, da.

Hva vet jeg.

Noe sånt.

Og i den samme kampen, så ble Kjetil Furuset, (fra Rimi Langhus), løpt ned, (eller noe sånt), av en McDonalds-spiller, på cirka 150 kilo, (eller noe sånt da), husker jeg.

Og da ble jeg litt sinna, på han McDonalds-spilleren da, (husker jeg).

Så jeg kjefta vel litt på han, tror jeg, (hvis jeg husker det riktig).

For jeg ville ikke at låseansvarlig Kjetil Furuset skulle bli skada, da.

For jeg hadde ikke lyst til å miste fridagene mine, på Rimi Langhus, liksom.

På grunn av sykemelding, fra Kjetil Furuset, da.

Så jeg oppførte meg litt myndig, da.

Uten å tenke meg om, kanskje.

For han McDonalds-spilleren, han var jo dobbelt så stor som meg cirka, da.

(For å si det sånn).

Men jeg var jo både butikksjef og i Heimevernet.

Så jeg følte meg kanskje litt myndig, da.

Og jeg var ganske selvsikker kanskje, da.

Så jeg prøvde å kjefte litt på han McDonalds-spilleren, da.

Som jo var mye større enn meg, og sikkert begynte å lure, da.

Hvis han ikke skjønte at jeg jobba som butikksjef, da.

Siden jeg oppførte meg ganske sjefete.

Det er mulig.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi spilte også en del kamper i Valhall, (husker jeg).

Og den hallen, den var ganske ny, på den her tida, da.

Så vi syntes jo at det var gjevt, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), å spille i Valhall, da.

(Som forresten ikke lå så langt unna Helsfyr der, hvor jeg jo hadde studert, på NHI, cirka ti år tidligere).

Og jeg husker det, at Kjetil Furuset, (var det vel).

Han gjorde et poeng av det, at ei fin dame, som hang utafor Valhall der, da vi dukka opp der, en av de første gangene.

At den blå fotballtrøya, som hu pene brunetta, i 18-20 års-alderen vel, hadde på seg.

Det var landslagstrøya til Frankrike, da.

(Mener jeg å huske at Kjetil Furuset sa, ihvertfall).

Men hvorfor hu dama liksom stod og venta på oss, (eller hva man skal kalle det), utafor Valhall der, det veit jeg ikke.

Men det finnes kanskje en forklaring.

Det er mulig.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noe som frika meg ut litt.

Når det gjaldt den fotballen, med IT-akademiet.

Det var det, at han laglederen, Espen Tokerud.

Han pleide å sende oss på laget e-poster, da.

(Ihvertfall den første tida).

Og jeg husker at jeg leste en av de e-posten på den nye Grundig TV-en min, da.

For jeg hadde kobla PC-en til TV-en, da.

Og jeg hadde kanskje sett en South Park-episode, (som han Tosh pleide å sende, på irc), da.

På TV-en, da.

Også hadde jeg lagt merke til den e-posten, da.

(Eller, jeg prøvde vel å klare meg uten monitor en stund.

For å se hvordan det gikk, da.

For da slapp jeg å ha en monitor stående på stuebordet, da.

(Og jeg hadde trådløst tastatur og mus, da).

Og så brukte jeg bare TV-en som monitor da, liksom.

Men det var vel bare en kort periode, at jeg prøvde det.

Siden TV-en var litt uskarp, vel.

Og jeg begynte jo å studere IT, etterhvert.

Så da måtte jeg nesten ha en monitor, da).

Og da husker jeg, det.

At han Espen Tokerud, han pleide å skrive i e-postene.

At han forestilte seg det, at ‘Erik scorte på et hardt skudd’, (eller noe sånt).

(Noe i den duren).

Espen Tokerud, han fantaserte, om hva resultatet, i den neste kampen, ville bli, da.

Og hvem som scorte målene, da.

Og også hvordan de scorte dem, da.

Og da ble jeg litt frika ut, (husker jeg).

For da ble det sånn at jeg liksom måtte score, da.

Og jeg fikk vel kanskje ikke noen så mange målsjanser, i den neste kampen da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Så det her med de ‘fantasi e-postene’, til han Espen Tokerud, det ble litt dumt da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

6. november 2012
Min Bok 5 – Kapittel 95: Bedriftsfotball med IT-Akademiet

Det var også sånn, på den tida, som jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

(Med andre ord høsten 2000).

At jeg hadde blitt forespurt, av Magne Winnem, (fra Gjerdes videregående), om jeg kunne bli med å spille fotball, med IT-Akademiet, (hvor Magne Winnem jobbet som foreleser, på den her tida), siden de hadde for få spillere, til å stille lag.

Og jeg fikk så med Glenn Hesler, (som jeg chatta med, på #blablabla, på den her tida).

Og jeg fikk drakt nummer 10, (var det vel), på IT-Akademiet sitt bedriftslag, da.

(Som spilte med blå drakter, da).

Av Espen Tokerud, som var en slags kombinert lagleder og kaptein, på dette laget, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at på tida etter at jeg begynte på Rimi Kalbakken.

Såvidt orka å dra meg til en fotballkamp, med IT-Akademiet, som var i Vollsløkka-hallen, (heter den vel).

Fordi at jeg var så preget, av de tøffe lønnsforhandlingene osv., på Rimi Kalbakken, da.

Og at distriktsjef Anne Neteland, frøys meg ut, allerede før jeg begynte å jobbe i hennes distrikt, (må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg mener å huske det, at da jeg skulle til eller fra en kamp, med IT-akademiet.

(På den her tida).

At Glenn Hesler, stod over gata for Rimi-bygget, og at en gjeng prøvde å overtale han, (de liksom nesten tryglet han da), til å svike meg, (eller noe sånt).

(Noe sånt).

Selv om jeg var nesten i sjokk, på den her tida..

På grunn av den tøffe tiden, da jeg ble fryst ut, av distriktsjef Anne Neteland, da.

(Samtidig med at jeg var ny i jobben, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg fikk en straffe en gang, for IT-Akademiet, i Vollsløkka-hallen.

(På den her tida).

Siden en keeper gikk mot ballen, med knottene først, (må det vel ha vært).

(Da jeg var alene med keeper, da).

‘Det der kan du ikke gjøre’, sa ihvertfall dommeren, (til keeperen da), husker jeg.

Men så brant Espen Tokerud straffa, da.

(Så han vil kanskje ikke ha noe med meg å gjøre nå.

For han spurte ikke om det var greit engang, at han tok straffa.

Noe som kanskje andre ville ha gjort, siden det vel var ganske klart, at jeg liksom skaffet straffesparket, da.

Så Espen Tokerud er kanskje flau for at han brant straffa ennå.

Hvem vet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde.

(Må det vel ha vært).

Så skjedde det en rar episode, mens Glenn Hesler og jeg, spilte fotball, med ‘Tom-gjengen’, ved Åråsen.

Glenn Hesler og jeg, vi pleide på den her tiden, å kjøre hver vår bil, til treningene med Tom-gjengen, da.

Glenn Hesler kjørte sin blå Volvo 240, (var det vel).

(Som han hadde arvet, etter farfaren sin, vel).

Og jeg kjørte Sierra-en min, da.

Og etter treningene, med Tom-gjengen og de.

Så pleide Glenn Hesler å dra meg med, (på den her tida, men ikke den første tida, som vi trente med Tom-gjengen, ved Åråsen), til et gatekjøkken, i Lillestrøm.

Hvor vi pleide å sitte og spise burgere, etter treninga.

Og på det gatekjøkkenet, så jobba det noen unge damer, som Glenn Hesler kommenterte om at var fine, da.

(Noe sånt).

Men da husker jeg at jeg overhørte det, at noen eldre karer, som eide gatekjøkkenet, (eller noe).

At de kommenterte, fra tippe-delen av gatekjøkkenet, (var det vel).

At Glenn Hesler og jeg, (som begge var i slutten av 20-årene, på den her tida), var for gamle, til å se på disse Lillestrøm-frøknene, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den episoden, som jeg skrev om, litt ovenfor.

Det var at Thorstein aka. ‘Dalsim’.

(Nemlig Tom sin kjempe av en kamerat).

Han hadde en fetter, (eller om det var en lillebror).

(En liten tass nærmest, med lyst hår).

Som var med på treninga.

Og han hadde visst sparket Glenn Hesler, i hans ankel, som var skadet, etter den mopedulykken hans, ved Olavsgård der, (var det vel), på slutten av 80-tallet, vel.

Og Glenn Hesler ble rasende, da.

Og begynte nesten å slåss mot han lille tassen da, (eller noe).

Og da dukket kjempet Thorstein opp der.

(For å hjelpe sin vesle fetter, da).

Og da måtte jeg nesten hjelpe Glenn Hesler.

Så jeg gikk bort til kamphanene, jeg og.

Men det ble ingen slåsskamp, da.

Og det var jeg glad for, for Thorstein, han var vel cirka to meter høy, og veide nok mellom 120 og 150 kilo, et sted.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Glenn Hesler, han hadde også arvet en hund, etter sin farfar, (han som døde i den fallulykken, mens han jobbet i slektsfirmaet, nemlig Hesler & Søn, som er et blikkenslager-firma).

Og hunden den var bindt fast et sted, like ved fotballbanen, vel.

Og da vi gikk mot bilene våre, etter treninga.

Så var jeg vel litt i sjokk enda, etter å nesten ha måttet slåss, med en kjempe.

Så da jeg så ei ungjente, som så på treninga vår.

Som hadde på seg Kenny fra South Park t-skjorte.

Så tulla jeg med Glenn Hesler og sa at bikkja hans burde gå bort dit, da.

For vi på #blablabla, vi var South Park-fans, da.

For Tosh, han sendte de nyeste South Park-episodene, til alle, på irc, da.

Og jeg hadde kjøpt Mpeg-kort, til PC-en, etter at mora mi døde.

Og hadde også etterhvert kjøpt meg et ok skjermkort, fra en på nettet, for 500 kroner, vel.

Så jeg kunne se South Park-episoder, på TV-en min da, på den her tida.

(Fra PC-en).

Så jeg syntes vel at den t-skjorta, til hu ungjenta var kul, da.

Og tenkte meg vel ikke så mye om.

Så derfor så ble det litt feil, da.

For da mente nok Tom-gjengen at jeg var rar.

For de hadde kanskje ikke hørt om South Park, da.

Det er mulig.

Og jeg var så stressa, etter den ‘nesten-slåsskampen’, da.

Så jeg bare sa noe vel.

Men da ble jeg kanskje seende dum ut, da.

Siden hu ungjenta, som hadde på seg den South Park t-skjorta, nok bare var en fjortiss, eller noe, da.

Men jeg bare fleipa litt, da.

Dette var jo bare tull, fra min side.

For å liksom prøve å finne på noe annet å tenke på kanskje, enn den slåssinga, da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Glenn Hesler, han ville ikke forklare, hvorfor han nesten hadde begynte å slåss, med fetteren til han kjempen Thorstein, da.

Og etter det her, så ville ikke Glenn Hesler spille fotball, med Tom-gjengen, lenger.

Og det var Glenn Hesler som var fra Skedsmo, og som kjente Tom-gjengen, da.

Så da kunne jeg nesten ikke dra dit aleine, (bak ryggen på Glenn Hesler), syntes jeg.

Så etter det her, så begynte Glenn Hesler å istedet dra meg med.

For å trene fotball, sammen med et bedriftslag, som trente i Fjellhamar-hallen, (ute i Lørenskog), husker jeg.

Men hva som var navnet på det laget igjen, det husker jeg ikke.

Men jeg husker at jeg var med på 3-4 treninger med dem, i Fjellhamar-hallen, da.

Og at jeg spilte en omgang for dem, (i en bedriftsfotballkamp), som keeper, på en treningsbane, like ved der vi pleide å trene med Tom-Gjengen, (i årene før det her), ved Åråsen, da.

Og da fikk jeg skryt for at jeg spilte bra som keeper da, husker jeg.

Men forsvaret deres var bra, da.

Men jeg klarte å bokse et hardt skudd, som hadde gått inn i mål.

Og jeg stod rett plassert, til å redde et skudd, fra sida.

Og jeg reddet et klønete tilbakespill, fra Glenn Hesler.

Ved å chippe ballen, over en angriper, og tilbake til Glenn Hesler, da.

Som det nesten virka som at hadde prøvd å få meg til å ta ballen med hendene.

Siden dette var lov for keepere, i gamle dager.

(Å plukke opp tilbakespill, med hendene).

Men jeg hadde sett en del fotball, på TV, så jeg visste at reglene for tilbakespill, til keeper, hadde forandret seg.

Og jeg syntes også at han angriperen spilte farlig, da.

For han kom vel liksom med knottene mot meg, syntes jeg.

(Noe sånt).

Så jeg kalte han vel for ‘idiot’, (eller noe sånt), tror jeg.

(Noe sånt).

I kampens hete der liksom, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg slapp inn et mål, fordi jeg ikke klarte å slenge meg, da.

Det var jeg nok for gammel til, tror jeg.

Og i andre omgang, så hadde jeg ikke lyst til å spille keeper mer.

(For avtalen var at jeg skulle spille en omgang som keeper, og så være utespiller i andre omgang, da).

For jeg trivdes best som utespiller, da.

Og hadde lite erfaring med å stå i mål, fra trening, osv.

Men da måtte jeg sitte på benken, i hele andre omgang, husker jeg.

Kanskje fordi at jeg ikke hadde fotballsko.

(For jeg spilte med joggesko).

Men jeg syntes ihvertfall at det var dårlig da, at jeg ikke fikk spille ute på banen, i det hele tatt, (husker jeg).

I den kampen, hvor jeg spilte, for det her Skedsmo-laget.

Så etter den her kampen, så ble det vel sånn, at jeg ikke gadd å spille på det her laget mer.

(Hverken når det gjaldt treninger eller kamper, da).

Så det var bare en kort stund, at jeg spilte på det her bedriftslaget, ute i Romerike, da.

Og jeg fikk vel aldri engang vite navnet på firmaet jeg spilte for, tror jeg.

Av Glenn Hesler, da.

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var også sånn, at grunnen til at assistent Kjetil Prestegarden, (på Rimi Kalbakken), begynte å nevne det, at han hadde spilt på kretslaget, (eller noe sånt), i sine yngre dager.

(Enda han var jo ikke gammel, på den her tida.

Han var jo født i 1979, så han var vel bare 21 år gammel.

Men han var vel kanskje en litt strebete type, da.

(Som Magne Winnem mente at Elisabeth Falkenberg og jeg var, da jeg jobba som assitent, på Rimi Nylænde).

Siden Kjetil Prestegarden liksom ofret alle sine fritidsaktiviteter, for Rimi, da.

Det gjorde ikke jeg.

For jeg mente at det var viktig å liksom å ha litt balanse, i livet.

For at jeg skulle klare å komme meg gjennom den til tider stressende og kjedelige jobben, på Rimi.

Så måtte jeg liksom ha noe artig, å drive med, på fritida, da.

Så det fantes kanskje større ‘strebere’ enn meg, i Rimi.

Så Magne Winnem, han bomma kanskje litt da, når han kalte meg for streber.

For det var aldri sånn at jeg kutta ut alt av fritidsaktiviteter, for å kun jobbe i Rimi, da.

Da hadde jeg nok fungert dårligere og dårliger, tror jeg).

Det var fordi at jeg nevnte det, en dag, på jobb der, (må det vel ha vært), at jeg måtte dra hjem klokka da og da, fordi at jeg skulle spille fotballkamp, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var også sånn, at etter at jeg begynte som ny butikksjef, på Rimi Langhus, i mai år 2001.

Så fikk jeg etterhvert låseansvarlig Kjetil Furuseth der, til å bli med, å spille fotball, med IT-Akademiet.

Og han fikk da låne den blå Gant tenniskjorta, (av meg), siden han trengte en blå skjorte, å spille kamp i, da.

Og det var den tennisskjorta, som søstera mi hadde lånt av meg, året før, da vi var på bryllup i Geilo, (sommeren år 2000).

(Da hu ikke hadde klart å ta med seg klær, opp dit.

Av en eller annen grunn).

Det var den tennisskjorta, som Tom Bråten fra Berger, hadde hatt henda sine på, da.

(Den fredagskvelden, i Hallingdal der, da han flørta så mye, med søstera mi.

Og ‘babla’ om at Keiko var en hval, osv.

Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Så den tennisskjorta, den likte ikke jeg å bruke, da.

(Siden jeg syntes det ble litt svett, liksom.

Å gå med den samme t-skjorta, som søstera mi hadde gått med, da).

Så den lå bare i en ‘alt-mulig-hylle’ liksom, nederst i kjøkkenskapet mitt, da.

(Selv om jeg hadde vaska den, da).

Og den tennisskjorta, den lurer jeg på om Kjetil Furuseth, (som forresten kjente butikksjef Kenneth, fra Rimi Kalbakken, forresten), fikk lov til å beholde, av meg, etter kampen.

Jeg husker ihvertfall at han sa at den tennisskjorta, så ut som en italiensk fotballskjorte, (eller noe sånt), husker jeg.

Og jeg måtte møte han Kjetil Furuseth, i rundkjøringa, på Bislett da, før kampen.

For det var det eneste stedet i Oslo, som han visste hvor var, omtrent.

(Noe sånt).

Og jeg dro også på Ski Storsenter, og kjøpte meg fotballsko, like etter at jeg hadde begynt å jobbe som butikksjef, på Rimi Langhus, (husker jeg).

Og der kjøpte jeg et par Lotto fotballsko.

Som var bra for beina mine, siden de hadde luftsåle.

Men de hadde ikke min størrelse, så jeg klarte å kjøpte et par som var litt for små, da.

Siden jeg var litt stresset, på den her tida.

(Så etterhvert så måtte jeg kjøpe meg enda et par fotballsko.

Og begge disse parene, de kosta cirka 1000 kroner pr. par, da.

Siden jeg ville ha luftsåle, siden at jeg hadde hatt en kneskade, da).

Men det merket, (Lotto), er veldig bra, da.

Og en gang, på trening, med IT-Akademiet, på Vollsløkka.

Så fikk jeg til et veldig bra skudd, som var hardt, og som også hadde kjempemye skru, (med de her Lotto-fotballskoa, da).

Etter at jeg fikk ballen trillende mot meg, etter en corner, (eller noe), for vårt lag, da.

Men jeg skøyt like over tverrliggeren, da.

For det var noen folk mellom meg og målet, da.

Så det ble ikke mål, da.

Selv om ballen skrudde som nesten 90 grader, da den nærmet seg målet.

Og fløy nesten parallelt med tverrliggeren, husker jeg.

(Like over tverrliggeren, da).

Og fotballen fløy også kjemperaskt, da.

Så den fotballen kunne kanskje minne litt om en ufo, (eller noe), under det her skuddet mitt, da.

For det var et slags skru-belegg, på sida, av de her fotballskoa, da.

Og jeg fikk timet skuddet ganske riktig, vel.

Jeg liksom presset ballen litt ned, samtidig mens at jeg skrudde skuddet veldig, med siden av fotballskoen.

(Så ballen fikk vel en slags dobbel skru, tror jeg.

Den skrudde litt nedover og veldig til høyre, samtidig vel.

Samtidig som at det først var veldig underskru, (eller noe). til siden.

Sånn at ballen først fløy rett fram, og så plutselig skrudde nesten skarpt til høyre, da.

Og det var også et hardt skudd.

Så dette skjedde rimelig raskt, da.

Men jeg hadde jo fått ballen rullende rett mot meg.

Sånn at jeg fikk litt tid, til å forberede skuddet mitt, da.

Og da sa det vel omtrent ‘pang’.

Hvis jeg har lov til å si det, om mitt eget skudd, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

17. oktober 2012
Min Bok 5 – Kapittel 93: Mer fra Rimi Kalbakken

Det var også sånn, på Rimi Kalbakken, at dem aldri pleide å ha på lyset, inne på kontoret, der.

Og det var fordi, (fant jeg ut seinere), at assistent Kjetil Prestegarden og tidligere butikksjef Kenneth.

De likte å sitte i mørket, inne på kontoret der.

Og glane på hu blonde kassadama Cecilie, da.

Mens hu satt i kassa, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men dette merkelige fenomenet.

Det visste jeg ikke om, da jeg begynte der.

Så jeg ble overrasket, en gang, som jeg så det, at assistent Kjetil Prestegarden, bare satt på en stol, inne på kontoret der, i mørket, da.

Mens han så ut av vinduet, da.

(Og muligens med henda i fanget, vel.

Noe sånt).

Og assistent Kjetil Prestegarden, han svarte ikke noe, da jeg spurte han, om hva han dreiv med, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og dette ble tatt opp, av assistent Monika, på et personalmøte.

At assistent Kjetil Prestegarden og tidligere butikksjef Kenneth, pleide å sitte inne på kontoret, og bare kikke på hu Cecilie, da.

Og da kommenterte hu kassadama Cecilie det her.

Og sa det, at hu likte det, (at assistent Kjetil Prestegarden satt inne på kontoret der, og så på henne, mens hu satt i kassa), siden hu var ‘blond’, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kjetil Prestegarden, han var forresten også sammen med dattera, til han som eide buss-selskapet Valdres-ekspressen, (mener jeg å huske).

(Muligens hu som var på den samme dansketuren, som meg.

Den gangen jeg som student møtte Eva Olsen og typen hennes i Oslo, helt på begynnelsen av 90-tallet.

Og sneik meg med Stena Saga, til Fredrikshavn.

Hu som lå og sov, i området ved landgangen der, mens noen unge karer, skrev med kulepenn, på den hvite strømpebuksa hennes, da.

(Noe sånt).

Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2

Så hva assistent Kjetil Prestegarden, fikk ut av det, å sitte i mørket der, å se på hu kassadama Cecilie.

Det veit jeg ikke.

Men det veit han vel kanskje selv.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Assistent Kjetil Prestegarden, han var fra Furuset-distriktet, tror jeg.

Og han var jo ni år yngre enn meg.

Som var 30 år, på den her tida.

Så jeg tenkte vel sånn at han og kassadama Cecilie, de var ungdommer, (nesten som tenåringer).

Så jeg kunne vel nesten ikke blande meg opp i deres nesten pubertetsaktige lek.

(Når de begge likte denne kikke-leken, da).

Tenkte vel jeg, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Assistent Kjetil Prestegarden, han var vel forresten fra Furuset-distriktet, vel.

Og han hadde jobbet på Rimi-butikken, i Jerikoveien, på Furuset.

Før han begynte å jobbe, på Rimi Kalbakken, da.

Og jeg lurer på om Kjetil Prestegarden, kan ha vært han, som sa til meg det, på en brysk måte, da jeg var på den rep-øvelsen, i mob-hæren, mens jeg bodde på Ungbo.

At: ‘Nei, vi har ikke kjøttdeig’, (eller noe).

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

Da Glenn Hesler, dro meg med, på Rimi Jerikoveien.

Fordi at jeg hadde lyst på min favorittrett, på den her tiden.

Nemlig Pasta De Napoli, fra Toro, med en pakke kjøttdeig, fra Stabburet/Spis, da.

For Kjetil Prestegarden, han gikk jo bra sammen med Spis-konsulenten, på Rimi Kalbakken.

Så det kan ha vært han som stod ved kjøttdeigen der, på Rimi Jerikoveien muligens.

(En butikk som jeg noen ganger gikk til, fra Ellingsrudåsen.

Langs en ganske fin gangvei, med en del trær langs, osv.

For jeg likte ikke at mange folk som hadde jobbet sammen med meg på Matland, jobba på Rema-butikken, på Furuset Senter, da).

Selv om dette vel var høsten 1994, (sjekka jeg på tjenestebeviset mitt, fra Forsvaret, nå).

Så Kjetil Prestegarden, han var vel bare 15 år, (eller noe), på den her tida.

Likevel så svarte han meg på en veldig brysk måte, husker jeg.

Og jeg skjønte ikke at han var så ung, som 15 år.

Men han var jo på kretslaget, (var det vel), i fotball, da.

Så det var kanskje derfor han så en del eldre ut, enn 15 år, da.

Så jeg trodde nok at han var ansvarlig, eller noe, i den her butikken, da.

For jeg synes at han oppførte seg rimelig myndig, må jeg si.

Men hva en 15 år gammel butikkmedarbeider, gjør i avdelingen for fersk kjøtt, (like etter inngangen), det vet jeg ikke.

Men butikksjef Kjell, (fra Rimi Mortensrud), som vel var butikksjef, på Rimi Jerikoveien, på den her tiden.

Han vet vel kanskje det.

Det er mulig.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde.

(Like før jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da).

At en som jeg lurer på om var assistent Kjetil Prestegarden, var innom der.

Og at han spurte om vi hadde ferdigsmurte baguetter, (var det vel).

Jeg svarte at vi ikke hadde det, da.

(For ferdigsmurte baguetter, det solgte veldig lite, på Rimi Nylænde).

Men Rimi samarbeidet med Statoil, på den her tiden.

Og hadde noen bensinstasjoner, som hadde butikk-del, fra ICA, vel.

(Noe sånt).

Så jeg sa til Kjetil Prestegarden det, (hvis det var han).

At de hadde baguetter, nede på Statoil-stasjonen, på Abildsø der.

(For jeg pleide vel noen ganger å fylle bensin der, da.

Og jeg pleide å handle på den bensinstasjonen, på søndagene, da jeg bodde på Abildsø, da.

Så det var det svaret jeg kom på i farta, liksom).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn.

En av de første dagene, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken der.

At assistent Kjetil Prestegarden og assistent Monika.

De dro meg med, for å rydde i noen hyller, (eller noe), utafor kontoret der, da.

Og der, så lå det også et flagg, som var igjen, fra 17. mai-varene, som ble solgt, noen måneder tidligere, da.

Så man kunne se at det her hadde vært et ICA supermarked.

For istedet for å legge 17. mai-varene, inn på lageret, da.

Så var det så mye hylleplass, i denne butikken, at disse varene, de ble liggende i noen litt bortgjemte hyller, fram til neste 17. mai, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da, mens vi dreiv og rydda, (eller noe), i disse hyllene, for rest-varer, (eller hva man skal kalle dem).

Så kom assistent Kjetil Prestegarden, med en kommentar, da.

(Eller om det var assistent Monika).

De assistentene, de lurte ihvertfall på om jeg trodde det.

At hvis det kom en gammel mann, og bøyde seg ned, for å se i en hylle der.

Og han så gikk litt bakover.

Om han da kunne ha fått det 17. mai-flagget inn i rumpa.

(Noe sånt).

Og dette var jo ikke prating, som jeg var vant med, i en butikk.

(Ihvertfall ikke når det var damer tilstede).

Det var for eksempel ikke sånn, på OBS Triaden, da deltids-kassaleder Liss, og jeg, telte kondomene, i kassaområdet der, på en varetelling.

At vi ‘babla’ om alle de forskjellige perverse tingene, som man kunne ha gjort, med de kondomene.

Så man kan kanskje si det, at de to assistentene, på Rimi Kalbakken.

(Det vil si Kjetil Prestegarden og Monika, da).

Var litt perverse, da.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Assistent Monika.

Hu hadde forresten også sin egen Rimi Kalbakken-syklubb.

(Eller noe).

For etter at jeg hadde jobba der en stund, så begynte assistent Monika.

Å dra alle kvinnfolka, som jobba, på Rimi Kalbakken, med hjem til seg.

For noen slags Ottar-møter, (eller noe sånt), da.

Så det var kanskje derfor at hu turte å angripe assistent Kjetil Prestegarden, da.

(For den her kassadame Cecilie-glaninga si, innefra kontoret, da).

For dette hadde kanskje Rimi Kalbakken sin ‘Ottar-avdeling’, pratet om, hjemme hos hu assistent Monika, da.

(Som også hadde en ganske kraftig samboer, (mener jeg å huske).

Som hu bodde sammen med, i Kalbakken-distriktet, et sted, vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

15. oktober 2012
Min Bok 5 – Kapittel 61: Svinesund

Romjula 1998, så dro Glenn Hesler meg med på ‘harry-tur’ til Sverige, husker jeg.

Hans kamerat, Alex fra Torshov, var også med.

Vi kjørte i Glenn Hesler sin Volvo stasjonsvogn.

Men før vi kjørte avgårde, så viste jeg Glenn og Axel mitt nye vidunder.

Altså min svart metallic Ford Sierra, som jeg nettopp hadde kjøpt, da.

Den bilen stod trygt plassert på en parkeringsplass, nede i kjelleren, i Rimi-bygget.

Grunnen til dette, det var den stygge nabogården, til Rimi-bygget, (nemlig Waldemar Thranes gate 3), ble revet, av et firma som het Dokken, fra Buskerud, vel.

Og da var det sånn, at jeg en dag plutselig fikk en anonym telefon.

(Jeg mener å huske at han mannen i 30-årene vel, som ringte, ikke oppga navnet sitt, da).

Han som ringte spurte meg bare om jeg hadde lagt merke til det, at jeg hadde fått en ny bulk, i bilen min.

(Som var litt bulka fra før, da.

Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

Jeg svarte det, at jeg ikke hadde merka det.

Men at jeg skulle ta en kikk.

Han som ringte, (og som hadde fått tak i navnet mitt, ved å se på skiltet til bilen min vel).

Han sa da at det firmaet, som rev Waldemar Thranes gate 3, hadde kasta en stein, (eller noe), på bilen min.

For de hadde bomma på en container da, (eller noe sånt), mens de dreiv med rivearbeid.

Og truffet bilen min, som da stod parkert, mellom Waldemar Thranes gate 3 og Waldemar Thranes gate 5, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter å ha sett at det hadde dukket opp en ny bulk, på bilen min.

Så gikk jeg inn i Waldemar Thranes gate 3 der.

Og spurte om jeg kunne få prate med en av sjefene.

Men jeg ble kasta ut, og vel også trua.

Ihvertfall fikk jeg kjeft, da.

Så det endte med at jeg ringte politiet, for å finne ut hva navnet på firmaet var, da.

Og da pekte en sjef der, (som først klagde på meg til politiet, siden jeg hadde gått inn, uten hjelm der), på en maskin av noe slag, som stod langt inne i bakgården, til Waldemar Thranes gate 3, da.

Og sa det, at firmanavnet stod på gravemaskina, (eller noe sånt).

Og da måtte jeg gå langt inn en vei der, og studere gravemaskina, før jeg fant et ganske så lite klistremerke, (var det vel), som det stod Dokken AS på da, (var det vel).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg prata så med Magne Winnem om den her skaden, på bilen, da.

For Magne Winnem han pleide å ringe meg, for å prate om ditt og datt, en gang i uka, eller noe sånt, da.

(Noe sånt).

Og Magne Winnem, han foreslo at jeg burde avtale med Dokken AS at jeg ikke rettet ut bulken, men at jeg istedet fikk noen tusenlapper, i erstatning.

Magne Winnem mente at det var vanlig, å løse sånne tvister sånn, da.

Så jeg dro til Gjensidige, (eller om det var Storebrand), på Helsfyr.

(Jeg hadde vel Gjensidige, som forsikringsselskap, på Hi-Ace-en.

Og Storebrand på Sierra-en.

Noe sånt).

Og de takserte hvor mange tusen det ville kostet, å få rettet ut den bulken, da.

Og han som takserte den skaden, han sa at det var nesten sånn at han kondemnerte bilen.

Siden dette var en gammel bil, allerede i 1998, (det var en 1986-modell), og den var ikke verdt så mye, ifølge papirene til Storebrand, da.

Men bilen unngikk akkurat å bli kondemnert, da.

Og jeg fikk et overslag, om at det ville kostet 6-7.000, (eller noe i den duren vel), å få rettet ut den nye bulken, på bilen, da.

Og da sendte jeg vel en e-post, til Dokken AS.

(Noe sånt).

Og til slutt, så fikk jeg istedet 2-3.000, i erstatning, sendt til bankkontoen min, fra Dokken AS, da.

(Sånn som Magne Winnem hadde rådet meg til å prøve å få til, da).

Istedet for å bruke penger, på å rette ut bulker, på den ganske gamle bilen, som var litt bulka fra før og, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men etter det, at jeg hadde måttet ringe politiet, for å få vite navnet, på det firmaet, som drev rivearbeid, i Waldemar Thranes gate 3.

Så likte jeg ikke det, å parkere bilen min, utafor Waldemar Thranes gate 3, lenger.

For jeg syntes at en del av de folka, som jobba, i Dokken AS, virka litt utrivelige, da.

Og jeg ville ikke ha flere bulker, i bilen min, liksom.

Så jeg ringte Rimi sitt hovedkontor da, for å høre, om det var noe mulighet, til å få parkere bilen min, på en av pakeringsplassene, i kjelleren, til Rimi-bygget, da.

(Der hvor Magne Winnem vel hadde parkert, da han bodde i Rimi-bygget der, noen år tidligere, da).

Og da fikk jeg prate med ei kone, på Hakon sitt hovedkontor, som var litt oppi åra, da.

Og hu sa det, at ‘Stein Erik’, hadde latt to gutter, (som hu sa navna på vel), på parkere nede i kjelleren, da.

Gratis, da.

(Og jeg har også lest om, i Natt og Dag, i en rykte-spalte, at Rimi Hagen hadde utstyrt to gutter, med gratis leilighet, i Oslo sentrum.

Så kanskje det var disse gutta, som hu ‘garasje-dama’, på Rimis hovedkontor, mente, da.

Det er mulig).

Og at de andre pakeringsplassene, ble brukt av tannlegen i andre etasje, og sånn.

Men at det fantes en ‘ulykkes-parkeringsplass’ der.

Som var veldig vanskelig, å parkere på, da.

For man måtte svinge bilen sånn og sånn da, innerst i kjelleren der.

(Så ingen likte å bruke denne vanskelige parkeringsplassen, da.

Og jeg derfor fikk lov til å bruke den gratis, da.

Mens det byggefirmaet dreiv og reiv ned Waldemar Thranes gate 3, da).

Og da var jeg bare glad, siden at jeg hadde fått en parkeringsplass, i kjelleren, i Rimi-bygget der, da.

Selv om Sierra-en var en ganske stor personbil, som egentlig var litt vel stor, til å parkere, på den vanskelige parkeringsplassen, da.

Så jeg klarte å lage et par riper i lakken en morgen, (når jeg var trøtt), og hadde litt dårlig tid, før jeg skulle på jobben, da.

En gang i 1999, vel.

(Og etter 1999, så bytta de kode, (eller noe sånt), til parkingsplass-delen, i kjelleren, i Rimi-bygget.

Og da fikk ikke jeg noe ny kode da, (eller om det var nøkkel).

Så det var bare i et halvt år, eller et år, (eller noe sånt).

At jeg kunne bruke den parkeringsplassen, i kjelleren, i Rimi-bygget, da).

Men Sierra-en min, den så vel litt kul ut, tror jeg, der den stod parkert, i garasjen, i kjelleren, til Rimi-bygget, i romjula, i 1998, da.

Da jeg viste den fram, for Glenn Hesler og Alex fra Torshov.

Men jeg var ikke så opptatt av den bilen, at jeg absolutt måtte kjøre den, til Svinesund, da.

Så det var ikke sånn, at vi kjørte to biler dit.

Nei, jeg ble bare med til Svinesund, fordi at Glenn Hesler hadde mast, da.

Og jeg tenkte at jeg kunne kanskje kjøpe et stereoanlegg til bilen, i Sverige, da.

Siden faren min og brødrene hans, lurte litt på, å kjøpe en politiradio, i Svinesund, på 70/80-tallet, husket jeg.

Så jeg mente å huske at de også hadde ganske billige bilstereoanlegg, i Svinesund, da.

(I de samme butikkene, som de solgte politiradioer.

Fra 15-20 år tidligere, eller noe, da).

Så jeg bare satt på med Glenn Hesler, i hans Volvo stasjonsvogn, til Sverige, da.

For å spare bensin-utgifter, vel.

Og han Alex satt vel i baksetet.

(Eller hvordan det var igjen).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og i Sverige så fant jeg en ganske bra JVC-bilstereo, med CD og radio, (var det vel).

Og med avtagbart quartz-panel, osv.

Til 1500 svenske kroner da, (var det vel).

Så jeg kjøpte det, da.

Og jeg fikk også to Pioneer-høytalere, av Magne Winnem, som han hadde i garasjen sin, (var det vel), ute i Spikkestad, da.

En gang jeg var ute hos han, for å låne en sånn ‘varmluft-blåser’, som jeg brukte på bilen, for å ta av noen fartstriper, som jeg syntes at så litt harry-e ut, da.

Så jeg monterte stereoanlegget i bilen, på en fridag, i romjula, da.

Selv om jeg måtte gjøre det utafor Statoil Kiellands Plass der, (husker jeg).

For sikringene i bilen røyk hele tida, da.

Mens jeg prøvde å få det stereoanlegget til å funke, da.

Men jeg klarte det til slutt, etter en del timer og strev, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter den Sverige-turen, så nevnte vel Glenn Hesler det, at jeg burde kjøpe meg CD-brenner og.

Og at det var kult, da.

Så jeg kjøpte meg en CD-brenner, til 2500 kroner cirka, på Komplett da, i Torggata, (som var en ganske nyåpnet butikk vel, på den her tida).

(Hvis det ikke var på Clas Ohlson i Torgata, da).

Og så fikk jeg som hobby, å brenne CD-er med favorittsangene mine på, da.

Som jeg konverterte, fra mp3, til vanlig CD, da.

(Ved å bruke noen dataprogrammer, som jeg fant på nettet, da).

Og så digga jeg de her mp3-ene, (som jeg hadde enten funnet på nettet, eller laget selv, ved å ‘rippe’ CD-er), da.

(Blant annet så lånte jeg en Portishead-CD, av Ove, en gang jeg var på besøk hos han.

For jeg likte den ‘Sour Times’-sangen osv., husker jeg).

Men det var nok sånn, at de fleste sangene, som jeg hørte på, i Sierra-en.

Det var sanger som jeg hadde lastet ned fra nettet, (som mp3-er), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da vi var i Sverige, så dro vi også innom et supermarked, (Norby?), husker jeg.

Og da kjøpte jeg blant annet noen søppelsekker der, (husker jeg).

Og da spurte Alex fra Torshov meg, hvorfor jeg kjøpte de, husker jeg.

Mens jeg betalte med kort vel, i kassa til ei ganske fin svensk kassadame, i supermarkedet der, da.

Og da svarte jeg det, (som om det var noe morsomt, da).

At når jeg rydda hjemme i Rimi-leiligheten min.

Så holdt det ikke å bruke bæreposer, da.

For da måtte jeg bruke søppelsekker, for å få plass til all søpla, da.

(Men jeg spiste såpass mye mat hjemme vanligvis, etter jobben, (hvor jeg vanligvis jobba seinvakter, da).

Så jeg måtte nesten bruke en søppelsekk hver dag, da.

For å få med all søpla.

Selv om den søppelsekken ikke ble så full akkurat, da.

Men en bærepose ville blitt overfull, liksom.

Så det var praktisk å bruke en søppelsekk da, når jeg rydda leiligheten min, syntes jeg.

Så jeg rydda vel en gang om dagen vanligvis da, i Rimi-leiligheten min.

Men det var ikke sånn at den Rimi-leiligheten var strøken, til alle tider, liksom.

For når jeg hadde satt meg ned, og spist en stor kebab og en grandiosa-størrelse frossenpizza, liksom.

Etter en slitsom dag på jobben.

Så ble jeg ofte sittende noen timer, foran PC-en, da.

For å quizze, på #quiz-show, og sånn, da.

Og så venta jeg til jeg kom hjem fra jobben, den nesten dagen, med å rydde i stua, da.

Og da kaste tomme pizza-esker og sånn, da

Det ble bare sånn, liksom,

For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var også sånn, at David Hjort, (som jeg chatta med, på irc), ville at jeg skulle kjøpe med noen brusbokser, (eller noe), for han, i Sverige, da.

Så jeg fikk Glenn Hesler til å kjøre innom David Hjort, på Bjørndal, på vei hjem fra Sverige, da.

Muligens etter å ha kjørt Alex fra Torshov hjem.

(Noe sånt).

Og David Hjort, han hadde vel ikke hilst på Glenn Hesler, før det her, tror jeg.

Så han ville bli med meg ut til bilen til Glenn Hesler, for å hilse på han, da.

(Noe sånt).

Og mens vi gikk bort mot bilen til Glenn Hesler.

David Hjort og meg.

Så så vi plutselig at Glenn Hesler, stod og slapp en kinaputt, (som han hadde kjøpt i Sverige), med brennende lunte på.

Oppi postkassa, til David Hjort, da.

Og da sa vel ikke David Hjort så mye vel.

Men etter at David Hjort gikk inn i leiligheten sin igjen.

Så spurte jeg Glenn Hesler om hvorfor han hadde sprengt en kinaputt, (som var ganske liten, men likevel), oppi postkassa, til David Hjort, da.

Men da ville ikke Glenn Hesler svare noe, husker jeg.

Så Glenn Hesler var litt som en rakkerunge, kan man vel kanskje si.

Jeg var glad i kinaputter jeg og.

Men det var på begynnelsen 80-tallet, da jeg gikk på barne og ungdomsskolen, liksom.

Så jeg var vel kanskje på noen måter som faren til Glenn Hesler, da.

(Kan man kanskje si).

Siden han var så umoden og dreiv med kinaputter og sånn.

Mens han hadde kommet opp i den siste halvdelen av 20-åra, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han Alex fra Torshov, han bodde forresten i en kommunal hybel eller leilighet, (var det vel, at Glenn Hesler sa).

I en blokk, på Torshov eller Sandaker, da.

Og han var vel arbeidsledig, på den her tida, (mener jeg at Glenn Hesler sa).

Og en gang, som Glenn Hesler kjørte til han Alex fra Torshov.

Så gjorde han et poeng av det, at vi kjørte forbi en italiensk restaurant, (på Torshov der), på veien til, (eller fra), der han Alex fra Torshov bodde, da.

Og da prøvde vel jeg å få Glenn Hesler til å forklare om hvorfor han gjorde et poeng av det, at vi kjørte forbi en italiensk restaurant.

Men da ville ikke Glenn Hesler si så mye mer, da.

(Hvis jeg husker det riktig).

Så Glenn Hesler er noen ganger litt hemmelighetsfull, da.

(Må man vel kanskje si).

At han sier ‘A’ men ikke ‘B’, liksom).

Noe sånt.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og han Alex fra Torshov, han kalte seg forresten Dark Dog, på nettet, (var det vel).

For han var så glad i energidrikken Dark Dog, da.

(Hvis jeg skjønte det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Det var forresten også sånn.

At en stund etter at jeg hadde fått erstatningen, for den bulken, i bilen min, fra Dokken AS, i Buskerud.

Så ringte politiet meg.

Fra politihuset på Grønland, vel.

Han politimannen som ringte, (en i 40-åra kanskje).

Han fortalte meg det, at det også var noen andre, som hadde hatt problemer, med det samme rivingsfirmaet, da.

(I forbindelse med rivingen av Waldemar Thranes gate 3, da).

Og han politimannen, han ville at jeg skulle samarbeide, med politiet, om å ta dette firmaet til retten, da.

Men da måtte jeg bare forklare det, at jeg hadde fått erstatning, for den skaden på bilen min, da.

Og at jeg var fornøyd med å ha fått erstatning, da.

Og at denne saken var ferdig fra min side, da.

For jeg hadde jo kommet til enighet med Dokken AS.

Men da mente han politimannen at jeg gjorde noe galt da, (virket det som for meg, ihvertfall).

Men det hadde vært en ting, hvis jeg ikke hadde fått noen erstatning, mener jeg.

Da hadde jeg nok vurdert å blitt med, som vitne, (eller hva det var snakk om), i en sak, mot det her firmaet, da.

(Hvis det var det, som politiet mente).

Men nå hadde jeg jo fått erstatning, da.

Og lagt denne saken bak meg, liksom.

Da kunne jeg vel ikke plutselig snu igjen, og begynne å klage på det firmaet igjen.

Tenkte nå jeg da.

(Under den her telefonsamtalen, da).

Så det ble litt rart, syntes jeg, at han politimannen liksom ble sur på meg, fordi at jeg var ferdig med den her bulke-saken, da.

Det hadde jo bare blitt tull, hvis jeg skulle begynt å klage på det firmaet igjen, etter å ha fått erstatning, (mente nå jeg ihvertfall, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Det var også sånn, at søstera mi ville at jeg skulle kjøre ut til mora mi, i Drøbak, dagen før julaften, 1998.

(Må det vel ha vært).

For å hente og levere julegaver, vel.

(For jeg skulle vel være hos Pia, i Tromsøgata, den julaftenen.

Og da måtte jeg være julenisse, for hennes sønn Daniel, (som da var tre år gammel vel), husker jeg.

Men mora mi hu skulle ikke være hos Pia, da.

(Av en eller annen grunn.

Hu skulle vel kanskje være hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, for alt hva jeg vet).

Og da jeg ringte på, (eller om jeg banka på), hos mora mi, i Holterveien der, i Drøbak.

Ganske seint, på lille julaften, vel.

Så lurte mora mi på, om Sierra-en min var ny, (husker jeg).

For den så vel ganske moderne ut, uten de fartstripene, som jeg hadde tatt av, da.

Og den var jo omlakkert, til svart metallic, (fra svart vel), av den forrige eieren.

Og det var litt mørkt, da.

Så da så vel den Sierra-en ganske moderne ut, (må man vel si).

Men jeg måtte forklare mora mi at det bare var en 86-modell, da.

Som jeg hadde kjøpt for 16.000, etter å sett en annonse, i Aftenposten.

Etter at jeg ble butikksjef, (og det vel nesten ble litt forventet av meg, at jeg burde ha en bil vel).

Så mora mi ble litt stolt, tror jeg, når hu så den ganske store personbilen min, da.

(Jula 1998, da).

Siden Ford Sierra liksom ikke er en slags bybil, eller noe sånt, da.

Men den bilen var en fire-dørs personbil, da.

I en slags standard-klasse vel.

Noe lignende av Mercedes 190 eller 230, kanskje.

Når det gjelder størrelse på bilen, da.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

29. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 49: Global Knowledge Network

På slutten av 1997 eller begynnelsen av 1998.

Så begynte Magne Winnem, (som etterhvert begynte å jobbe som foreleser, for IT Akademiet), å mase på meg om at jeg burde ta meg et datakurs, og prøve å få meg en datajobb.

Siden databransjen hadde mange ledige jobber, på den her tida.

Magne Winnem anbefalte meg å ta et kurs i Windows NT Server, (som var et nytt operativsystem, på den her tida), husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at mora mi, som bodde i Drøbak, hu inviterte søstera mi og meg, ut til henne, på den her tida.

Vi tok en buss, som gikk fra ved Plata der cirka, vel.

(Noe sånt).

Og mora mi, hu sa det, at hu hadde noen penger.

Så hu ville låne meg 10.000, sånn at jeg kunne ta et sånt datakurs, som Magne Winnem hadde prata om, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og like etter det her, så fikk jeg et skriv, som Magne Winnem hadde sendt til meg vel.

(Noe sånt).

Om at Global Knowledge Network, de hadde et kurs, i Windows NT Server Core Tech, som ble arrangert, i deres lokaler, på Skullerud.

(Ikke så langt unna Rimi Skullerud der.

I en stor bygning, (hvor Global Knowledge Network leide noen få rom), som muligens hadde huset Norsk Data, i sin tid, vel.

Noe sånt).

I februar 1998, (eller noe sånt), vel.

Og dette var et en-ukes kurs, da.

Og jeg hadde en uke ferie, tilgode, hos Rimi.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så jeg kunne dra på det kurset, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette var et kurs som egentlig var for folk, i databransjen.

(Og vanligvis fikk disse kursene betalt, av jobben sin, da).

Og jeg var jo en litt stressa butikkleder.

Og jeg dreiv jo mye med internett og data, på fritida.

Så jeg spurte kanskje han foreleseren litt mange spørsmål om Windows og sånn da, (husker jeg).

Så han foreleseren, han ble kanskje litt irritert på meg, da.

Det er mulig.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det jeg likte best, ved det her kurset.

Det var at det var en gratis lunsj, inkludert i prisen, hver dag.

Så jeg fylte jo opp lunsjbrettet mitt, hver dag, i kantina der da, (husker jeg).

Og det var gode ciabattaer, aviser og sjokolade osv. da, husker jeg.

Så det var ikke sånn at jeg sulta der, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var forresten sånn, på Rimi Bjørndal, at jeg husker at jeg overhørte det, at Diana, sa til Toro, at jeg hadde fått ‘den store kvisa’, (eller noe), en gang, som jeg dreiv og la opp kjølevarene, (noe jeg gjorde fast, to ganger i uka), da.

Så det var sånn, at jeg fikk litt komplekser, fordi at jeg hadde noen kviser, da.

Så da, så dro jeg til en hudlege-dame, (som hadde et russisk navn forresten), i Hegdehaugsveien eller Bogstadveien der, da.

Og fikk en resept på noe kvisekrem, da.

Og jeg chatta med Glenn Hesler, på #blablabla.

Og jeg fortalte at jeg hadde fått en resept, på 3-4 tuber, med sånn kvisekrem, da.

Og da ville Glenn Hesler også prøve den her kvisekremen da, husker jeg.

For han sa at han også hadde noe problemer med kviser, da.

Så derfor ringte jeg hu russiske lege-dama, da.

Fra en telefonkiosk, utafor den databygningen, på Skullerud der da, husker jeg.

En ettermiddag, etter at det kurset var ferdig, for dagen, da.

Og da sendte hu meg en resept, på en sånn tube med kvisekrem til, da.

Men hu advarte meg også, (over telefonen), om at jeg ikke måtte bruke for mye kvisekrem, da.

For den kvisekremen var sterk da, fortalte hu.

Men jeg gadd ikke å si noe til henne om at Glenn Hesler også ville ha en sånn tube, da.

For jeg tenkte det, at han kanskje var for flau, til å gå til lege selv, for å få sånn kvisekrem, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det er mulig at Magne Winnem jobba i et annet firma, enn IT Akademiet, på den her tida.

For det var sånn at Magne Winnem prata om en datajobb, (husker jeg).

Etter at jeg hadde vært på det datakurset, da.

Og da måtte jeg bare maile en CV, til en kollega av han, (sa Magne Winnem), da.

Men jeg, jeg var jo vant til at ting, på nettet, var rimelig uformelt, da.

Og jeg hadde jo da, (dette var vel i 1998), jobba i Rimi, siden 1992.

Altså i seks år, da.

Og jeg hadde blitt forfremmet en rekke ganger.

Jeg ble deltidsansatt, på Rimi Nylænde.

Jeg ble låseansvarlig, på Rimi Nylænde.

Jeg ble aspirant, på Rimi Nylænde.

Jeg ble assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

Og jeg ble assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

Men jeg behøvde ikke å skrive søknad, på en eneste av disse jobbene.

Det var butikksjefene, (og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin), som spurte meg, om jeg kunne ta disse jobbene, da.

Og de spurte meg bare muntlig, da.

Så jeg har ikke behøvd å skrive noe jobbsøknad, for en eneste av de mange Rimi-jobbene, som jeg har hatt, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så da jeg plutselig ble bedt av Magne Winnem, om å sende en søknad og en CV, til hans kollega, for en datajobb.

Så hadde jo ikke jeg drevet med noe sånt, siden jeg var arbeidsledig, etter militæret, sommeren 1993.

Og jeg var jo da også på et jobbsøkerkurs, på Terningmoen, i juni 1993, (må det vel ha vært).

Men dette var jo fem år før det her, da.

Og dette var jo mens jeg bodde på Ungbo.

Så jeg hadde jo ikke noe CV liggende, (eller noe sånt).

Så jeg bare skrev noe greier kort i notepad, da.

(For jeg regna med at det var noe sånt, som Magne Winnem mente, da).

Men det var visst ikke bra nok da, fikk jeg høre, av Magne Winnem, seinere.

Men det var også sånn, at jeg etter at jeg hadde vært på det her kurset.

Så fortalte jeg det, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (da hu var innom, på Rimi Bjørndal en gang, våren 1998 vel).

At jeg hadde tenkt å søke på en datajobb, da.

Men at jeg også lurte på, om jeg hadde noe mulighet, til å bli butikksjef, i Rimi, da.

For på den her tiden, så hadde jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, i cirka to år.

Og før det, så hadde jeg hadde jobba, som assistent, på Rimi Nylænde, også i cirka to år.

Så jeg hadde jobba som assistent, i Rimi, i cirka fire år tilsammen, da.

På den her tida.

Og avtalen min, med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (som hu pleide å prate om, på tellerommet, på Rimi Nylænde, osv).

Det var jo at jeg først skulle jobbe som assistent, i en liten butikk, (som Rimi Nylænde jo var).

Og så som assistent i en stor butikk, (som Rimi Bjørndal jo var).

Og så skulle hun se om jeg kunne bli butikksjef, da.

Så jeg spurte Anne-Katrine Skodvin om hvordan sjansene mine var, for å bli butikksjef, da.

(For jeg syntes at jeg hadde gjort det, som vi hadde prata om, i avtalen vår.

For på den her tida, så hadde jeg jo jobba, både som assistent i en liten butikk og som assistent i en stor butikk, da).

Samtidig med at jeg informerte henne om, at jeg også hadde søkt på den datajobben, da.

Og da sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det, at hu regna med at sjansene mine var bra, for å bli butikksjef, da.

For butikksjefen på Rimi Munkelia, skulle slutte, (eller noe sånt), da.

Så jeg trodde jo først at jeg skulle bli ny butikksjef, på Rimi Munkelia, da.

Så jeg slo til på det, da.

Selv om det lå noen måneder fram i tid, (nemlig etter sommerferien, var det vel), da.

Men etterhvert, så skjønte jeg jo det, at det her butikksjef-greiene, det var som en slags kabal, da.

For jeg fikk høre, av Anne-Katrine Skodvin, at jeg ikke skulle bli ny butikksjef, på Rimi Munkelia, (som jeg først hadde trodd).

For det var det butikksjefen på Rimi Nylænde, (nemlig Monika), som skulle bli.

Også skulle jeg bli ny butikksjef, på Rimi Nylænde, da.

Noe jeg begynte som, i oktober 1998, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Eller det tidspunktet, for når jeg spurte distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om hvordan sjansene mine var, for å bli butikksjef.

Det må vel ha vært rett etter sommerferien, i 1998, mener jeg å huske.

Når jeg tenker meg litt om her.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

16. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 48: Au-pair fra Finland

På slutten av 1997 eller begynnelsen av 1998.

Så kom jeg i kontakt med ei ung finsk dame, på #Oslo, (på EF-net), på irc, som jobba som au-pair, i Oslo Vest et sted, (husker jeg).

Hu spurte hvordan jeg så ut, da.

Og jeg husket da, at David Hjort nettopp hadde sagt om meg, til butikksjef Kristian Kvehaugen, (mens jeg også var der), på jobben, (inne på lageret der, på Rimi Bjørndal), at ‘han ligner litt på Tom Cruise’, da.

Så jeg sa det til hu finske da, at jeg ligna litt på Tom Cruise.

Og da ville hu gå på kino med meg da, husker jeg.

Så jeg møtte henne utafor Klingenberg kino en dag da, som jeg hadde fri fra jobben, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg var litt lur, da jeg møtte hu finske, utafor Klingenberg der.

For jeg tenkte vel noe sånt, som at det var bare å få pulinga overstått, da.

Sånn som med hu So What-dama og hu Bærumsdama, (som jeg ganske nylig hadde pult, da).

For jeg date-et vel hu finske innmellom at jeg hadde sex med hu Bærumsdama, vel.

(Noe sånt).

Så jeg fikk bare hu finske til å bli med meg hjem, til Rimi-leiligheten min da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vel hjemme i Rimi-leiligheten min, så virka det ikke som for meg, at hu finske var så klar til å ha sex, da.

Så jeg satt på filmen Trainspotting, (den som Ove hadde dratt meg med for å se, på Aker Brygge), mener jeg at det var.

Og jeg lurte vel fortsatt på om det ble noe pulings, vel.

Men det blei det ikke, da.

Og hu finske, hu likte ikke filmen, da.

Og hu begynte nesten å grine, av en eller annen grunn, (mener jeg å huske).

Så jeg fulgte henne bare til T-banen, (eller trikken da, som hu kalte det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter det her, så chatta jeg vel mer, med hu finske dama, igjen.

Og hu ble med meg, for å se filmen Sjakalen, på Colosseum, da.

Og etter filmen, så gikk vi gjennom Bogstadveien og videre gjennom Slottsparken og til ved Nasjonalteateret der, da.

(Noe sånt).

Og da spurte jeg om hu ville bli med å ta en øl, eller noe, på Cafe Sjakk Matt.

(Der jeg hadde vært med Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea, i sin tid.

Og før det igjen, hadde vært og spist, en gang, med hu Laila Johansen, fra Radio 1 Club).

Men da vi kom fram til Cafe Sjakk Matt.

Så ville ikke hu finske engang gå inn der, da.

For hu likte ikke det stedet, da.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter det her, så chatta jeg vel med hu finske enda en gang.

Og da, så ville hu bli med å spille badminton, da.

Noe jeg fortsatt gjorde en sjelden gang, vel.

Men ikke så ofte som da jeg bodde på Ungbo, da.

Og hu finske, hu hadde med seg en finsk venninne, som også ville spille badminton, da.

Dette var en lørdag, så da trente Skøyenåsen Badmintonklubb, i Haugerudhallen, da.

Og jeg dro med de to finske damene, med T-banen, til Haugerud, da.

Og i Haugerudhallen, så fant vi blant annet Glenn Hesler og søstera hans da, (husker jeg).

(For søstera til Glenn Hesler hadde begynt å spille badminton og.

Etter at jeg selv, mer eller mindre, hadde slutta, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg måtte spørre noen, om hvor damegarderoben var der, da.

Også forklarte jeg det, for de to finske damene da, at damegarderoben var der og der, da.

Og så fikk jeg faktisk låne en badminton-racket, av lillesøstera til Glenn Hesler, da.

Siden jeg ikke hadde så mange som tre badminton-racketer, vel.

Også spilte jeg alene, mot de to finske damene, da.

Og hu jeg hadde vært på kino, med.

Som var ganske hot, (må man vel si).

Hu falt på rumpa si da, (husker jeg).

For jeg slo badmintonballen så hardt, over hue på henne, da.

Så hu falt på rumpa da, når hu liksom skulle hoppe opp og gå bakover samtidig, for å prøve å ta den ballen, da.

(For jeg hadde jo trent badminton, i et år eller to, (innmellom ihvertfall, som mosjonist da), før jeg fikk den kneskaden min, da.

Og racketen til søstera til Glenn Hesler, den var kanskje nystrenget, da.

Det er mulig).

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg pleide jo å vaske klærna mine, på søndager.

Så jeg hadde gått litt tom, for t-skjorter, siden det her var en lørdag, da.

Så jeg hadde ikke noe rein t-skjorte, å ha under den svarte v-genseren, som jeg gikk med.

Etter badminton-spillinga, da.

Så jeg gikk bare med den v-genseren, da.

Og når de to finske damene og jeg, kom opp fra Stortinget T-banestasjon der.

Så var det en narkoman, (eller noe), som kommenterte at jeg ikke hadde t-skjorte på meg, under v-genseren da, (husker jeg).

Og da svarte jeg vel noe om at jeg var ‘viking’, (eller noe), og at jeg ikke frøys noe særlig, da.

Før vi gikk raskt videre, da.

For det her var om vinteren, da.

Så det var nok i februar 1998, eller noe sånt, (hvis jeg skulle tippe).

(Og jeg var jo varm etter badmintonspillinga.

Så det var ikke sånn at jeg frøys noe særlig, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter det her, så dro jeg med de to finske damene, på Cafe Leonel, da.

Der hvor hu bygde-dama ikke hadde likt seg, da.

Men de finske damene, de syntes at det var fint der, da.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Og vi satt der, og drakk noe brus, eller noe sånt, ihvertfall, da.

Og de finske damene, de skulle til den flaggbutikken, i Stortingsgata, da.

For de skulle kjøpe seg et finsk flagg, da.

For de skulle nemlig på Holmenkollen-hopprennet.

(I 1998, da).

Og det hadde ikke jeg lyst til, husker jeg.

Å bli med dem for å kjøpe et finsk flagg.

Og jeg hadde heller ikke noe lyst til å bli med dem i Holmenkollen.

(Som de også spurte meg om, da).

For å dra til Holmenkollen, sammen med to finske damer, med et stort finsk flagg, som skal heie på finske skihoppere.

Nei, det syntes jeg at ble litt feil, for en nordmann, da.

Så det hadde jeg syntes, at hadde blitt litt flaut, da.

Så det gadd jeg ikke å bli med på, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu av de finske damene, som jeg dro og så Sjakalen med.

Hu var forresten fra Nord-Finland, og hadde ti søsken, (eller noe sånt), mener jeg at hu fortalte.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at Holmekollen-hopprennet var ferdig.

(Må det vel ha vært).

Så ringte jeg hu finske fra jobben da, (husker jeg).

(Etter at jeg hadde pult hu Bærumsdama for andre gang, tror jeg.

Noe sånt).

Og det var vel faren i ‘au-pair-familien’, som svarte, (mener jeg å huske).

Og jeg fikk snakke med hu finske, da.

Men da hadde hu fått seg en finsk kjæreste, sa hu.

Som bodde i Norge, var det vel.

Men hu ville visst fortsatt gå ut med meg, da.

(Var det vel).

Men det syntes jeg at ble litt dumt, da.

At hu skulle ha to kjærester, liksom.

Så det gadd jeg ikke å bli med på det opplegget da, (husker jeg).

Og etter det her, så hørte jeg ikke noe mer, fra noen av de to finske damene, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

16. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 45: #blablabla

På slutten av 1997 en gang, (må det vel ha vært).

Så inviterte David Hjort meg hjem, til ‘heimen’ til Heidi fra Nord-Norge, og han selv, på Bjørndal, da.

(Dette var vel like i nærheten av der Vanja Bergersen bodde, (før hu flytta til bak slottet der), mener jeg å huske.

Noe sånt).

Heidi hadde lagd taco, (mener jeg å huske).

Og det her var vel første gang, som jeg hadde smakt taco, (mener jeg å huske).

(Selv om jeg pleide å kjøpe burritos, noen ganger, i en mexicansk fast-food-restaurant, i en sidegate til gågate-delen av Karl Johan, mens jeg bodde på Ungbo, og hadde vært ute på byen, og venta på nattbussen, vel).

Og det smakte godt da, (må jeg innrømme).

For det var med salat og alt mulig, som skal være til taco, da.

(Selv om favorittrettene mine egentlig vel var burger, pizza, kinamat, chilli con carne, pasta og kebab, da.

Og sikkert mye mer, som jeg har glemt.

Men jeg må innrømme at taco nesten hang seg på den lista, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg lurer på om det var den her gangen, eller om det var under et annet besøk, noen måneder seinere.

At David Hjort hadde fått seg internett.

(Som jeg selv hadde fått meg, cirka halvannet år tidligere, da).

For David Hjort ville ha hjelp til å få internett til å virke, da.

(Eller noe sånt).

Så jeg installerte modemet og sånn da, må det vel ha vært.

Ihvertfall så installerte jeg programmet mirc, på PC-en hans da, (mener jeg å huske).

Og etter det her, så pleide David Hjort å dukke opp, på irc da, omtrent hele tida.

Så jeg måtte starte en irc-kanal, (nemlig #blablabla), for å ha et sted jeg kunne chatte med David Hjort på, da.

For jeg ville ikke chatte med David Hjort, på #quiz-show, husker jeg.

(Og message ble kanskje litt privat, da).

Så jeg opprettet #blablabla, for å ha en irc-kanal, å chatte med bekjente på, da.

For David Hjort, han dukka opp på irc.

Og Glenn Hesler, han fikk seg også internett, og irc, på rundt den her tida, da.

Så derfor begynte jeg å ha en irc-kanal, som het #blablabla, da.

For at folk jeg kjente, som fikk seg internett, kunne finne meg der, hvis de ville chatte med meg, da.

(For å liksom holde dem unna #quiz-show da, hvor jeg var op.

For #quiz-show, det var liksom en seriøs kanal, da.

Og jeg hadde mange sjefer og sånn, over meg på #quiz-show, da.

(Virka det som for meg, ihvertfall).

Altså, det var en del sånne ‘sjuende far i huset’-folk, på #quiz-show, da.

For det var mange folk, som hadde vært med på å organisere #quiz-show, i mange år, før jeg dukka opp der, da.

Og på #quiz-show, så var det også så mange regler, og sånn, da.

Så man måtte liksom ta det litt rolig der, i begynnelsen der.

Så for at de folka jeg kjente, som dukka opp, på irc, skulle få mulighet til å chatte fritt med meg, (og andre kjente av meg, og venners venner da, ble det vel etterhvert).

Så opprettet jeg chattekanalen #blablabla, da.

Hvor det ikke var så mye regler, og sånn.

(Iforhold til #quiz-show, da).

Så man kunne chatte fritt der, da.

Men hvis man chattet fritt, på #quiz-show, så ble man kasta ut, av op-ene, (sånn som jeg selv var der), da.

Så da hadde det isåfall blitt min jobb, å kaste ut for eksempel Glenn Hesler og David Hjort fra #quiz-show, da.

Og det kunne det kanskje ha blitt vanskelig for meg, hvis jeg først kasta ut David Hjort, fra #quiz-show, den ene dagen, og så måtte jobbe sammen med David Hjort, på Rimi Bjørndal, den neste dagen.

Så derfor opprettet jeg heller #blablabla, da.

Og inviterte de folka jeg kjente, som dukka opp, på irc, til å henge der, da.

(Hvis de ville chatte med meg, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Andre som begynte å henge ganske ofte, på #blablabla.

Det var Cilla, (Janniche Fjellhaug), fra Nattlandsfjellet, i Bergen.

Hu hadde jeg bare begynt å chatte med, fordi at hu hang på #quiz-show, var det vel.

Og så inviterte jeg henne, til å chatte, på #blablabla, da.

Det var også Tosh, som også hang på #quiz-show, (eller noe sånt), da.

Nemlig Torstein Bjørnstad, fra Trondheim.

Og det var også Zera, som var ei jeg chatta med, på Dagbladet-chatt, etter at jeg kom hjem, fra ferietur, til Ayia Napa, (var det vel), sommeren 1998, da.

(Hvis jeg ikke tar helt feil).

Og hennes navn, det var Linda Wold vel, fra Halden, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var også mange andre folk, som var innom #blablabla, fra 1998 og ut på 2000-tallet, da.

Men folk som jeg savna der.

Det var Magne Winnem, og søstera mi Pia, da.

De holdt seg til telefonen, da.

Og det syntes jeg at ble gammeldags, på den her tida da, husker jeg.

Men jeg ville ha syntes at dette hadde vært artig, hvis søstera mi og/eller Magne Winnem, hadde dukka opp, på irc og, da.

Men Magne Winnem, han ville ikke chatte, på nettet, da.

Og søstera mi, hu ville ikke ha internett, da.

For hu ville ikke at sønnen hennes Daniel, skulle bli sånn, at han bare satt inne foran PC-en da, fortalte hu meg, en gang, på slutten av 90-tallet, vel.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Glenn Hesler, han brukte nicket Kazuya da, på irc.

Og David Hjort, han tulla etterhvert mye, på irc, må man vel si.

Og brukte nicket kong_anus, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Og Axel, han begynte å bølle, på irc, da.

Han sa på #quiz-show, (var det vel), en gang han var på besøk hos meg, da.

Til en som kalte seg Pianoman, vel.

At, ‘Pianoman: du skylder gitarmannen penger’.

(Noe sånt).

Så hva det var med Axel, det veit jeg ikke.

Men man kan vel lure, ihvertfall.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Og Ove, han var også på besøk hos meg, for å teste internett da, (var det vel).

For Ove, han møtte jeg en gang, mens jeg venta på bussen, (som gikk opp til St. Hanshaugen der), fra utafor Glassmagasinet, (ved Stortorvet der), da.

Og da, så ble Ove med meg hjem, var det vel.

Selv om jeg ikke hadde venta besøk, da.

Og vel måtte rydde, da jeg kom inn døra der, etter jobben, da.

Så det var nesten som at Ove spionerte på meg, (husker jeg).

For hvorfor hang han rundt buss-stoppet mitt, ved Stortorvet der, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og når Ove chatta på nettet.

Så skrev han sånn ‘chicka-babe’, (og sånn), husker jeg.

Til noen damer som han chatta med, da.

Og jeg lurte på om det var et uttrykk, som han hadde lært seg, i USA, (da han gikk på High School der), eller noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og når Ove skulle forklare hvordan han så ut.

Så sa han at han hadde helt kort hår, da.

Og når damene lurte på om han var skinnhead, (eller om det var nazist).

Så forklarte Ove det da, (husker jeg), at han ikke var skinnhead eller nazist, men at han var som en sånn kul London-dude da, (eller noe), liksom.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, (husker jeg), da Ove var på besøk hos meg, at det skjedde mye rart, da.

En gang, som vi drakk, hjemme hos meg.

Så røyk Ungbo-sofaen, da.

Ove ville nemlig at vi begge to skulle reise oss opp samtidig, da.

Og så også sette oss ned samtidig, da.

Og da knakk noen bærende elementer, inne i den Ungbo-sofaen, (husker jeg).

Så den måtte jeg hive ned i kjelleren, i Rimi-bygget der da, (husker jeg).

Men hvorfor Ove ville at vi skulle drive, med den her tøyinga, da.

Det veit jeg ikke.

Men dette var vel kanskje noe sabotasje, mot meg?

Det var rart at Ove skulle henge på buss-stoppet mitt, ved Stortorvet også, (syntes jeg).

Så det her var rimelig rart egentlig, da.

Jeg tenkte vel bare at det var noe uflaks, da.

Og tok det vel ikke det med sofaen så veldig tungt.

Men når jeg tenker på det nå, så virker det litt rart, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, en gang, som Ove var på besøk hos meg.

(Enten den gangen, som Ungbo-sofaen knakk, eller en annen gang).

At Ove ble til en galning, (må man vel si).

På samme måte som da han gikk, på utside av gjerdet, over elva Fossekleiva der, ved Berger-kafeen.

Da vi som barn, (må man vel si), gikk til Berger-kaffen, på begynnelsen av 80-tallet, en gang.

(Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

Så begynte også Ove, å plutselig oppføre seg som en galning, på St. Hanshaugen der, da.

Ove gikk nemlig, fra terrassen min, og over på terrassen til hu negerdama Sophia, som bodde i leilighet 304, (ved siden av meg), da.

Og der ble han vel i en halvtime, (eller noe sånt), vel.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og så kom han tilbake, inn den vanlige døra mi, (altså fra gangen), da.

Og sa at det satt ei jævlig fin, (eller om han sa ‘dritstrøken’), negerdame, i leiligheten ved siden av min, da.

(Altså hu Sophia, som jeg overhørte, (gjennom veggen), at pulte der en gang, en nyttårsaften, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, da).

Men jeg hadde vel vokst fra det, å gå over til naboleiligheten og sånn, i Rimi-bygget der.

Det var jo derfor at jeg ikke hadde latt Leif Jørgensen slippe inn, i Rimi-leiligheten min, den første uka, som jeg bodde der.

For jeg ville ha litt fri, fra Rimi, på fritiden min, da.

Så jeg var ikke det minste interessert, i å besøke hu negerdama Sophia, da.

For jeg hadde jo pult både hu So What-dama og hu Bærumsdama ganske mye, i den leiligheten, fra før av, da.

Så hu nabo-negressa, hu kunne jeg godt la være i fred da, (syntes jeg).

Men hva Ove tenkte med, da han holdt på sånn, (som en villmann eller galning), det veit jeg ikke.

Selv om jeg selv vel også gjorde noe lignende, i Min Bok 2 en gang, da Magne Winnem bodde, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen der, da.

Men det gjorde jeg bare, fordi at jeg så det, at noen andre der gjorde det, (på en fest, eller noe sånt), da.

Men kanskje Magne Winnem kan ha hatt en finger med i spillet, på galning-oppførselen til Ove, tenker jeg nå.

Hvem vet.

Hm.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

16. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 41: Thassos

Jeg husker varmen, som slo mot meg, når bussen, som vi kjørte, fra flyplassen, og til Thassos, tok en pause, (må det vel ha vært).

Jeg hadde vel ikke kjent en lignende lufttemperatur, siden Jugoslavia-turen, i 1980.

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

Selv om det kanskje ikke var fullt så varmt, i Jugoslavia.

For Istra, (der jeg var på ferie, i 1980), det ligger vel lenger nord, enn Thassos, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

To unge norske damer, på bussen, de baksnakka meg, under den her pausen, utendørs da, (husker jeg).

(Av en eller annen grunn).

Og en overarbeidet og stresset ungkar, som var 10-20 år eldre enn meg, gikk av bussen, ved et annet hotell, (på et tidligere stoppested), på veien til hotellet mitt, i Thassos da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hotellet som jeg skulle bo på het Elli Maria, (mener jeg å huske, etter å ha søkt litt på nettet nå).

Og en hyggelig, gresk hotelldame, i 20-årene vel, ga meg nøkkelen til rommet, da jeg dukka opp der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg fikk et dobbeltrom aleine der.

Så det var jo ikke verst, med tanke på den lave prisen, som jeg hadde betalt, for den her pakketuren, da.

Den første natta der, så fikk jeg ikke sove, husker jeg.

Så jeg stod opp tidlig, den andre dagen der, da.

Og så gikk jeg opp til et antikk tempel, som lå på en høyde, over Thassos der, da.

Og på stien opp dit, så så jeg noen lignende firfisler, av de jeg så som gutt, i Jugoslavia, i 1980, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kjøpte meg vel en badeshorts der, (mener jeg å huske).

For jeg hadde med 2000-3000, i lommepenger, da.

Og jeg kjøpte også en pakke kondomer, husker jeg.

I tilfelle jeg fikk snøret i bånd, hos noen damer der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg gikk litt rundt i Thassos sentrum der, husker jeg.

Midt på dagen da.

Etter å ha sett på det tempelet, vel.

Og de greske damene, de var helt gærne, da.

For hvis jeg ikke fulgte med på dem, (noen litt lave skjønnheter, i 20-årene), så gikk de nesten rett inn i meg, (uten å si noe da), når jeg gikk forbi dem på gata da, (husker jeg).

Så man måtte nesten passe seg litt for dem, da.

Men det var kanskje sånn de flørta der.

Det er mulig.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av disse greske skjønnhetene, i 20-årene.

(Muligens ei som nesten gikk inn i meg).

Hu gikk inn på et gatekjøkken der da, husker jeg.

Og da gikk jeg også inn dit, da.

(For jeg var litt sulten, husker jeg).

Og da så jeg at hu kjøpte noe slags kebab, (eller noe sånt), der.

Og da prøvde jeg også den retten, da.

Og den retten het gyros da, (husker jeg).

Og det er nesten som kebab, da.

Bare at det er svinekjøtt, istedet for fårekjøtt, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og om kvelden der, så fant jeg en bar, som noen ganske få folk satt i, husker jeg.

Og jeg ble litt kjent med en dame der.

Ei dame som lærte meg det, at skål, det het ‘jamas’, på gresk, da.

(Hvis jeg husker det riktig).

Men hu var sammen med en svær motorsykkelkar, da.

Og dem drakk noen drinker der, som han bartenderen tente fyr på, da.

Før man skulle drikke dem.

Og alle gjestene der, (det var vel bare seks-syv personer der, eller noe sånt), de fikk en sånn drink gratis da, (på slutten av kvelden).

Unntatt meg, da.

Så jeg måtte faktisk betale for en sånn ‘flamme-drink’, for å få smake på den, da.

Så etter det, så syntes jeg ikke at det var så artig, å gå der lenger, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en dag, så tok jeg med meg noen øl, og gikk bortover stranda der.

I den andre retningen, enn det fjellet, med det tempelet på, da.

Og da fant jeg et fint sted, å ligge å sole seg, husker jeg.

Borti ‘høgget’ der, da.

For bystranda der, den var verre enn stranda i Weymouth, (hvor jeg var, sommeren 1986), sånn som jeg husker det.

Og da fant jeg et bra sted, å ligge å sole seg der, da.

Hvor det også var en fin strand, da.

(Like nedenfor et hotell, eller noe sånt, vel).

Og dit gikk jeg et par dager, da.

Selv om det var et stykke å gå dit, da.

Og jeg husker at to skjønnheter lå like ved meg der, og solte seg, en dag, da.

Og jeg husker at de flytta seg litt, ettersom at sola gikk ned, da.

Og hu ene lå liksom med rumpa rett mot meg plutselig da, husker jeg.

(At jeg kunne se, når jeg snudde meg).

Og jeg husker fortsatt at jeg kunne se det, at hu liksom hadde noen slags groper, mellom rumpeballene og lårene da, (må det vel ha vært).

På sin slanke og spreke kropp da, (må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også at en pen tenåringsjente, dreiv og solte seg, (på en solseng), rett foran meg der, da.

Men hu var der sammen med foreldrene sine, (som også lå på hver sin solseng), da.

(En feit far blant annet, mener jeg å huske).

Og de var kanskje noen tyske gjester, på det hotellet da, eller noe.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde med meg en radio dit, (av noe slag), husker jeg.

Og den sangen, som gresk radio spilte, omtrent hele tida, den her sommeren, da.

Det var ‘I’ll be Missing You’, med Puff Daddy, da.

En sang som jeg ikke hadde hørt, før jeg dro ned til Hellas da, (må jeg innrømme).

Så jeg skjønte ikke helt hvem som hadde denne sangen, før jeg var tilbake i Norge, vel.

Og jeg leste vel også en bok, mens jeg lå på stranda, nedi Hellas der.

Og det lurer jeg på om kan ha vært ‘Hilal’, av Torgrim Eggen.

(For jeg hadde gitt opp den ‘To Tårn’, da.

Som jeg hadde prøvd å lese ferdig, mens jeg var sykmeldt etter kneoperasjonen min.

Og på stranda i Løkken da, sommeren før).

En bok som jeg vel må ha kjøpt i en bokhandel, (eller noe sånt), en tid før det her, vel.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På det stedet, som jeg lå og solte meg, (nedenfor det hotellet, eller hva det var), så var det også en utendørs dusj da, husker jeg.

Hvor de to skjønnhetene som endte opp med å ligge å sole seg, på hver sin side av meg, (eller noe sånt vel), pleide å dusje da, (etter at de hadde bada da), husker jeg.

(Noe jeg også gjorde, etter at jeg hadde bada, da.

For vannet var litt vel salt der vel.

Omtrent som det var, på strendene i Jugoslavia, da jeg var der, sommeren 1980, da).

Og de damene var vel toppløse og, tror jeg.

(Men det husker jeg ikke helt nøyaktig, da.

Om de var toppløse eller hadde på seg bikini).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En kveld der, så gikk jeg på en bar, hvor det omtrent bare var grekere, husker jeg.

Og to nord-europeiske damer, vel.

Jeg stod like ved siden av de nord-europeiske damene, i en bar der, husker jeg.

Men jeg ga opp da, siden det var så mange grekere der.

(Som mange av var kraftigere enn meg, da).

Og stakk ut, da.

Og jeg fant tilslutt et diskotek, (i samme gata som hotellet der vel), hvor det også vanka noen norske folk, da.

Og noen tyskere, som kjørte rundt i en vel tyskregistrert Jaguar der, de vanka også på noen av de samme utestedene, som meg, da.

For de ble jeg vel introdusert for, av hu ‘jamas-dama’, (tror jeg), på den ‘flamme-drink-baren’, da.

Og jeg møtte dem vel senere igjen, på det diskoteket, da.

(Noe sånt).

Så sånn var vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at det var omtrent fler folk i gatene der, om kvelden, enn om dagen.

Jeg husker en kveld, som jeg gikk i en slags markedsgate der, da.

Og der pleide jeg å kjøpe noen slags hjemmelagede pizza-er, som noen lokale koner og deres døtre, stod i flere boder, og konkurrerte om å selge, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, så husker jeg det.

At jeg så to nord-europeiske damer, som gikk i folkevrimmelen, i den markedsgata, da.

Og hu ene åt på ei pølse, (eller noe sånt), da.

Disse to damene, de gikk motsatt vei, av meg, da.

Og to grekere, de gikk ikke så langt unna meg, da.

(I samme retning, som meg).

Og han ene av de to grekerne, han begynte å spy ut noen slibrige kommentarer, høyt, til hu som gikk og spiste på den pølsa, da.

(Sikkert om at hu kunne få noe annet å smake på og, eller noe sånt.

Virka det som for meg, ihvertfall).

Og hu nord-europeiske dama, hu knakk nesten sammen, av de her glosene, da.

Sikkert fordi at hu syntes at de var vittige, da.

(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg lurer på om det var Amstel som var det mest populære ølet der.

(Hvis ikke det var i Ayia Napa, på Kypros, hvor jeg havna, da jeg igjen kjøpte en restplass, fra Ving, sommeren etter).

Og jeg husker at jeg spilte flipperspillet, på det gatekjøkkenet, hvor jeg kjøpte gyros, en gang.

(Siden jeg jo hadde hatt to kamerater, Glenn Hesler og Øystein Andersen, som hadde hatt spilleautomatfirma, da).

Og da kjøpte jeg også en øl, (som drakk mens jeg spilte), av eierens unge datter, som stod bak disken der, da.

Og da eieren kom tilbake, så fikk han hu dattera til å løpe avgårde, (et eller annet sted da), husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også at ouzo, var det lokale brennvinet der.

Og det fantes mange forskjellige merker, av ouzo, da.

(Eller ihvertfall en del slag vel.

Og i forskjellige flaskestørrelser, da).

Og det brennevinet var veldig billig der, da.

Men jeg hadde ikke med meg så mye penger, da.

Og jeg hadde kjøpt to halvliters plastflasker, med Vikingfjord vodka, allerede på Gardermoen, før flyet til Hellas gikk, da.

(For de flaskene var så billige, på tax-free-en der, da).

Så jeg kjøpte ikke noe ouzo der, da.

Mens hvis jeg hadde hatt med meg mer penger, på den her turen, så hadde jeg nok kjøpt det.

Og jeg husker også at de solgte noen flotte sjakkbrett der.

Som nok var lokalproduserte, da.

Og de var laget i flott marmor og sånn da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og utafor hotellet Elli Maria der.

Så pleide det å sitte noen lokale gubber, da.

Som sikkert drakk ouzo, da.

Fulle blei dem ihvertfall.

Midt på dagen, da.

Og en gang, så sa han ene av de ‘fyllik-gubbene’ noe til meg, på gresk da, (husker jeg).

(I fylla, da).

Men jeg skjønte jo ikke et ord av det han sa, da.

Men jeg sa bare ‘hei’, (eller noe sånt), på norsk, da.

Og gikk videre, da.

Og da var de hurpene fra bussen der igjen da, (husker jeg).

Og hu ene sa til hu andre da, (husker jeg at jeg overhørte), at ‘tror han at dem skjønner norsk, eller?’.

(Noe sånt).

Men hva skal man si til sånne fylliker, da?

Minst mulig, vil jeg si.

For hvis jeg hadde sagt noe på engelsk, så hadde dem sikkert ikke skjønt det heller.

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Så jeg bare sa noe, da.

Men trodde de hurpene at jeg snakka gresk da, eller?

Det virka nesten sånn.

Men jeg var kanskje litt for mye i Rimi Bjørndal-verdenen, da.

Så jeg var kanskje litt stressa, da.

Selv om jeg mener det, at når en full gubbe prater til deg på gresk.

Da er det ikke så lett å vite hva man skal svare, liksom.

Jeg er jo ikke gresk heller, mener jeg.

Selv om de hurpene fra bussen kanskje trodde det, da.

(Det kunne ihvertfall virke sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg leste litt mer om Thassos, (som er en ganske liten øy, forresten), på nettet nå.

Og da kom jeg på det, at jeg faktisk så en god del oliventrær, da jeg gikk ned fra det fjellet, som det tempelet lå på, den første dagen der, da.

Og jeg gikk også gjennom en gate der, hvor bare lokale folk bodde da, husker jeg.

På veien ned fra fjellet, da.

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på ferja, ut til Thassos.

Så husker jeg det, at det var delfiner, i havet, da.

Som vi kunne se på, fra ferja, da.

Så det var ganske artig da, husker jeg.

Men jeg hadde ikke noe kamera, på den her tida.

For jeg hadde litt problemer med å få fremkalt bilder, som gutt da, husker jeg.

For det ble aldri noe resultat, når jeg sendte inn bilder, til Foto-Knudsen, eller hva det firmaet het igjen, da.

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok, vel).

Så jeg har ikke pleid å ta så mye bilder, før mobilkameraene har dukket opp, nå på 2000-tallet, da.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at en kveld, på det diskoteket, som lå, i den samme gata, som hotellet der.

Så møtte jeg to damer, fra Bulgaria, (eller noe), som skulle hjem, dagen etter, da.

Og jeg spurte dem, om de skulle være med meg hjem, på hotellrommet mitt, og drikke litt vodka, da.

(Den Vikingfjord-vodkaen, som jeg hadde kjøpt med meg, fra Gardermoen, da).

Og da, så sa dem det, at dem blei med på det, da.

Men de skulle bare ta avskjed med de greske typene sine først da, (skjønte jeg).

Så de begynte jo å råkline, med en greker hver seg, rett foran meg, da.

Men da, så ble jeg rimelig kvalm da, husker jeg.

Og det tror jeg, at de øst-europeiske damene, kunne se på meg, da.

At jeg syntes at det ble kvalmt, å se på den her tungekyssinga, da.

For plutselig, så ville de ikke bli med meg på hotellrommet mitt likevel, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på det diskoteket der.

Så traff jeg også ei Oslo-dame, (tror jeg at hu var, ihvertfall).

Og hu prata jeg med der, mens hu satt aleine der da, (var det vel).

Og hu dro med Star Tour, (tror jeg), og ikke med Ving, da.

(Noe sånt).

Og hu var vel ganske ung, tror jeg, så det er mulig at hu dro sammen med foreldrene sine, da.

Det husker jeg ikke helt.

Men jeg prata litt med henne, da.

Men plutselig, så dukka han greske ferietypen hennes opp, da.

Og jeg fant ut det, at grekerne var nesten som muslimer, da.

For jeg spurte han, om hva han ville gjort, hvis jeg prøvde meg på søstera hans, da.

Og da ville han drept meg da, sa han.

Så det er en helt annen kultur der, enn i Norge da, husker jeg.

Og da måtte jeg prøve å roe det ned litt da, syntes jeg.

Så jeg sa det, at det ikke hadde gjort meg noe, om han tulla med søstera mi, da.

(For Pia har jo tulla med han mest ‘dorky-e’ typen i Svelvik, osv.

Og mange afrikanere, og sånn, da.

Som jeg har skrevet om, i de tidligere Min Bok-bøkene).

Men jeg ble kanskje litt sjalu da, på han grekeren.

Siden jeg prata med ei Oslo-dame der.

Og plutselig, så viste det seg det, at hu hadde en gresk kjæreste der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at hu Oslo-dame gikk hjem, (var det vel).

Så var jeg fremdeles på fylla, på det diskoteket, da.

Og jeg fant ei annen norsk dame, ved bardisken der, da.

Like før stengetid.

Som jeg begynte å kline med da, (husker jeg).

Men plutselig så dukka det opp enda en greker.

Som antagelig hadde vært sammen med henne, tidligere på kvelden, da.

(Noe sånt).

Men jeg mente vel at hu dama da var min, da.

Siden jeg hadde klint med henne osv., mens han grekeren var på do, da.

(Eller hvor han var).

Så det endte med at vi tre, vi gikk rundt i byen der, da.

Så seint på kvelden, at det begynte å bli morgen, da.

Og han grekeren og meg, vi krangla om hvem som skulle ta med hu dama hjem, da.

Og han grekeren, han prøvde å få med noen andre grekere, som var på vei til jobb, (og sånn), på å bli med, å banke meg, (eller noe), da.

Men ingen av dem blei med på det, da.

Så vi tre, vi gikk opp mot hotellet mitt, da.

Og da vi kom til hotellet mitt.

Så skulle han grekeren bråke med meg, da.

Og jeg var rimelig full og gæern, for hu norske dama, hu hadde sagt det, at hu kunne knulle med meg, i Norge, da.

Men han grekeren, han kunne hu ikke knulle med i Norge da, (mente hu).

Sa hu norske dama da, (som var rimelig full da, må man vel si).

Og han grekeren, han sa det, at vi i Norge, vi kunne knulle hele tida.

Mens der nede, så kunne de bare knulle om sommeren.

(Noe sånt).

Men nå hadde jo ikke jeg knulla noe, siden jeg knulla hu So What-dama, et og et halvt år før det her, (eller noe sånt).

Så jeg ga meg ikke, da.

Men jeg foreslo for han grekeren, at vi kunne ta hu norske dama, begge to, da.

En fra hver side liksom, (tenkte jeg), da.

På hotellrommet mitt liksom, da.

(For jeg tenkte vel som så, at sjansene for at jeg kom til å møte hu dama, i Norge, de var ganske små, da).

Men det gadd ikke han grekeren da, husker jeg.

Men han skulle slåss da, (husker jeg).

Og da stakk hu norske dama av, i en taxi som kjørte forbi da, (husker jeg).

Og da skulle han grekeren, (som var litt kraftigere enn meg vel), han skulle slåss igjen, da.

Og begynte å fekte med armene, sånn som på svart-hvitt-filmer, omtrent.

Så da jeg lo nesten av han, da.

For jeg var så vant med skrekkhistoriene, fra min tremenning Øystein Andersen.

Om folk som var flinke til å slåss på gata, osv.

For han grekeren, han kunne ikke slåss da, virka det som, for meg, ihvertfall.

Og da han grekeren så det, at jeg ble rimelig letta, over det, vel.

Og etter at jeg hadde klagd, på han grekeren, siden hu dama klarte å stikke av, da.

Så bare stakk jeg inn på hotellet, da.

Og han grekeren fikk ikke inn noen slag, ihvertfall.

Og hvor han ble av, det veit jeg ikke.

Men dagen etter, så våkna jeg, da.

Til verdens verste fyllenerver, (omtrent), da.

For da hadde jeg jo gjort så mye dumt, dagen før, da.

Og jeg hørte noen sånne mopeder, som kjørte rundt hotellet der, hele tiden, da.

Så jeg tenkte det, at det kanskje var en gjeng, (eller noe), med grekere, (altså kameratene til han ‘slåsskjempen’), som prøvde å få tak i meg kanskje, da.

Siden jeg hadde krangla med han grekeren om hu norske dama, da.

Så jeg holdt meg inne på hotellrommet, hele dagen da, (husker jeg).

Og jeg husker at noen hotelldamer, kom inn på rommet mitt, etterhvert der, da.

Og ble letta når de så at jeg var ok, vel.

(Noe sånt).

Men etter det her, så gikk jeg bare og spiste frokost på hotellet og sånn, resten av ferien, da.

Jeg gikk ikke noe ut av hotellet, liksom.

For jeg visste ikke hva som skjedde i byen der liksom, da.

For jeg mistenkte at noen lokale karer kunne være ute etter meg kanskje, da.

(Selv om jeg aldri fant ut det helt sikkert, da).

Så de siste to-tre dagene, (var det vel), av den her ferien, så var jeg bare på hotellet da, (husker jeg).

Og da jeg kom på flyplassen, så hadde jeg fortsatt noen greske penger da, (husker jeg).

Og i en tax-free-butikk der.

Så så jeg en kul røykkartong, som jeg kjøpte, selv om jeg ikke røkte selv, på den her tida, da.

Og det var en Camel-kartong, som var i blikk da, (husker jeg).

Så den kjøpte jeg og tok med tilbake til Norge da, (husker jeg).

Også fikk Pia fem røykpakker og Axel fem røykpakker, vel.

(Noe sånt).

Siden begge søsknene mine røyka da, på den her tida.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da jeg joina #quiz-show, på irc, da jeg kom hjem til Rimi-leiligheten min, igjen.

Så fortalte jeg om det som hadde skjedd, til DumDumBoy, da.

Som var en som pleide å henge på #quiz-show, da.

(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Og han begynte da å si noe sånt, som at han var ‘fiskar’, da.

Og han lurte på om jeg var ‘fiskar’ og da, (husker jeg).

Men da skjønte jeg ikke hva han mente, husker jeg.

Eller, jeg lurte på om han kanskje prøvde å fortelle meg, at han var homo, da.

Så etter det her, så chatta jeg ikke noe særlig mer med han da, (for å si det sånn).

(Hvis jeg husker det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker også noe fra matbutikken, hvor jeg pleide å handle, der nede.

(Som kalte seg supermarked.

Men som var mindre enn Rimi Nylænde, vil jeg si).

Og der var det sånn.

At en kar, han hadde ansvaret for en stor kjøledisk, hvor de hadde brus og ølbokser, osv., da.

Så hvis noen tok en brusboks, eller ølboks, fra kjøledisken der, da.

Så fylte han karen med en gang opp en ny boks, da.

Og han ble vel litt irritert vel, hvis noen kjøpte noe fra den disken, vel.

Siden han da måtte rydde og sånn liksom, da.

Og jeg hadde jo vært på fruktkurs, osv., hos Gartnerhallen, på Økern, et par år før det her, da.

Så jeg tulla litt i fruktavdelinga der da, husker jeg.

For jeg tok noen moreller, rett fra en eske der, som ikke var åpna enda, da.

Istedet for å ta moreller, fra den esken, som lå framme, i disken der, da.

(For jeg ville gjerne kjøpe de fineste morellene, da.

Som jeg vel tok med på stranda, vel).

Så jeg juksa litt der da, som Ingrid Espelid Hovig, pleide å si, på sitt mat-program, på TV, i gamle dager.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på et tredje utested.

Så fikk jeg noe krøll med noen norske karer, i baren der, (husker jeg).

Bare fordi jeg skulle bestille noe å drikke der, var det vel.

For de folka okkuperte liksom hele bardisken der, da.

Og jeg var jo vant til å gå på byen, i Oslo, osv.

Men de her folka, de var kanskje fra landet, eller noe sånt, da.

Så de tålte kanskje ikke at jeg stod ved siden av dem, ved bardisken der da, (eller noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg har aldri sett noen av de folka, som jeg møtte på Thassos igjen, da.

(Hverken av hurper, eller andre).

Og sommeren etter, så havna jeg jo på Ayia Napa, så.

Når jeg bestilte en lignende restplass, da.

Og på Ayia Napa, så var det jo helt annerledes, (og mye mer upersonlig), enn på Thassos, da.

(Men i Ayia Napa så var det mer halvnakne, unge damer, da).

Men jeg fikk kommet meg litt lengre vekk fra Norge, enn til Løkken, ihvertfall.

Hvor jeg reiste sommeren før, da.

For jeg hadde litt bedre råd ihvertfall, sommeren 1997, enn jeg hadde sommeren 1996, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

15. september 2012