johncons

Stikkord: Glenn Hesler

  • Min Bok 4 – Kapittel 72: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XI

    En gang, etter militæret en gang, så dro Magne Winnem med meg, til Tøyenbadet, husker jeg.

    Og da satt vi på sida av bassenget der, (husker jeg), hvor det var noe vekter kanskje, (eller noe sånt).

    Og da, så satt det ei mørkhuda ung dame, i badedrakt, rett ovenfor der jeg satt, husker jeg.

    Og som Andre Willassen hadde sagt, noen år før det her, så ble man jo mer interessert i damer, av å være i militæret.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg så nok litt på den her mørkhudede skjønnheten da, som satt nesten naken, (sammen med noen venninner vel), ikke så mange meter fra oss, da.

    Og da mener jeg at jeg merka det, at Magne Winnem liksom observerte dette, og gliste litt vel.

    Så i det siste, så har jeg lurt på, om dette kan ha vært noe slags ‘set-up’, eller noe.

    For å sjekke om jeg også likte mørkhuda damer, (eller noe).

    Litt rart syntes jeg ihvertfall at det her var da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg ble ansvarlig, for ostedisken, på Rimi Nylænde, i 1993 eller 1994 en gang, (må det vel ha vært).

    Så prøvde jeg jo, å få gjøre om på den disken, helt til jeg syntes den var bra, da.

    Osten lå nederst, i flere meter bortover.

    Og smør og smøreoster osv., i hyllene over de største ostestykkene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men så, etter at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, begynte å jobbe i Rema.

    Og jeg fikk mye mer ansvar på Rimi Nylænde, siden vi da bare var to ledere der.

    Og en helg, (som jeg hadde jobblørdag), så fikk jeg i oppdrag av butikksjef Elisabeth Falkenberg, å gjøre om ostedisken.

    Etter planogrammer.

    For hovedkontoret til Rimi ville at kjølevarene nå skulle stå delt opp i høyden.

    Sånn at osten fikk noen få meter hylleplass, i alle høyder.

    Og så var det smør i alle høyder.

    Og så salater, (som rekesalat), i alle høyder.

    Og det samme med kaviar-tuber, fisk og kjøttpålegg, da.

    (Ting som tidligere hadde stått nesten hulter til bulter, da).

    Og man skulle kanskje tro det, at jeg da ville fått ekstra bemanning.

    Siden jeg fikk et rimelig stort, ekstra prosjekt, å drive med, en av de første helgene mine, som nestkommanderende, på Rimi Nylænde.

    Men så ikke.

    Så jeg fikk jo ikke rydda så mye hyller, den helgen.

    (Som jeg vanligvis alltid rakk å bli ferdig med).

    Og jeg rakk ikke å telle brøda, en kveld, heller.

    Noe jeg fikk kjeft for, av butikksjef Elisabeth Falkenberg, (husker jeg).

    Og da ble jeg litt irritert, siden jeg jo hadde fått dette ‘ekstra-prosjektet’, en helg.

    Uten å samtidig få ekstra folk, da.

    Så da butikksjef Falkenberg spurte meg, uka etter, om ‘var det ikke noe brød igjen på fredag, da’, (eller noe sånt).

    Så svarte jeg bare ‘nei’, på en skøyeraktig måte liksom da, (må man vel si).

    For å markere at jeg var litt misfornøyd da.

    Siden jeg hadde fått dette store, ekstra prosjektet, (i tillegg til mine vanlige arbeidsoppgaver), da.

    Uten å samtidig få ekstra hjelp.

    Men jeg hadde jo ikke skrevet opp lomper og lefser og sånt, som også var igjen, den dagen, heller.

    Siden jeg droppa hele den rutinen, siden jeg hadde så mye ekstra å gjøre, i forbindelse med det kjøledisk-prosjektet, da.

    Som liksom ‘stokket til’, de vanlige arbeidsoppgavene litt, den helgen, på.

    Så når jeg ble forfremmet der, så var det visst meninga, at jeg skulle gjøre min tidligere jobb _også_, (nemlig som ‘ostedisk-sjef’), samtidig med min nye jobb, som ‘nest-sjef’.

    Så det ble litt tøysete, husker jeg, at jeg syntes.

    Glenn Hesler klagde jo også, av en eller annen grunn, over det samme.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Etter at jeg hadde blitt forfremmet, til nest-sjef der, (på Rimi Nylænde), så kom Glenn Hesler innom, og klagde på jobben jeg gjorde, som oste-sjef der.

    (Av en eller annen grunn).

    Men som nest-sjef, så kunne jeg jo ikke bruke like mye tid på osten.

    Siden vi da var en leder mindre, som jobbet der.

    For Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, ble ikke erstattet, (ihvertfall ikke med en gang).

    Så vi var bare to ledere, på Rimi Nylænde, i over et halvt år, (var det vel).

    Fra like før jul, 1994, (må det vel ha vært).

    Og da kunne ikke jeg stå og shine like mye, i ostedisken, som jeg hadde kunnet gjøre, når vi var en leder mer der, da.

    For da måtte jeg jo gjøre andre ting, som Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud hadde gjort der tidligere, også.

    Så det var nesten sånn, at Glenn Hesler og butikksjef Elisabeth Falkenberg, mente at jeg burde jobbe to jobber på en gang der, (og for en lønn), vil jeg si.

    Altså, hvis han som henter murstein, til mureren, bli forfremmet, til murer.

    Så forventes det jo ikke, at han både skal hente murstein og mure.

    Men dette forventet visst Glenn Hesler og butikksjef Elisabeth Falkenberg av meg da, (vil jeg si).

    Så dem var ‘idioter’ da, må man vel kanskje si.

    (Hvis det er lov å kalle noen for idioter).

    Og Glenn Hesler, han jobba jo ikke i Rimi, engang.

    Så hva han gjorde der, (på Rimi Nylænde), mens han klagde på at jeg som ‘murer’ ikke var flink nok til å hente murstein.

    (For å bruke en lignelse).

    Det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg syntes også at det var litt trist, at jeg måtte gjøre om, på kjøledisken.

    (Som jeg hadde prøvd å få fin og oversiktlig, innimellom at jeg la opp kjølevarene.

    I flere måneder, før det her, da.

    (Altså, jeg hadde prøvd å trimme disken, da.

    Sånn at varene ikke ble utsolgt.

    Og sånn at det heller ikke ble mye svinn)).

    Men jeg beit tenna sammen, da.

    Og bare gjorde om på ostedisken, da.

    Siden dette var noe hovedkontoret absolutt ville at vi skulle gjøre, da.

    (Ifølge Elisabeth Falkenberg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, det var vel ikke sånn, at jeg gjorde om den kjøledisken, etter planogram, på Rimi Nylænde, den helgen, i 1995, (må det vel ha vært).

    For kjølediskene, i de forskjellige butikkene.

    De er ikke like.

    Så det fantes vel ikke noe planogram, som passet, for den kjøledisken, som vi hadde, (tror jeg).

    Ihvertfall så hadde jeg vel ikke fått det, av Elisabeth Falkenberg, før jeg måtte begynne på det her prosjektet, da.

    Men Falkenberg ga meg vel et skriv, (eller noe), hvor det stod sånn ganske generelt forklart, hvordan Rimi ville ha kjølediskene sine, da.

    Nemlig sånn at de forskjellige kategoriene stod plassert i seksjoner, da.

    Altså sånn at osten lå i alle høyder, i et visst antall meter, da.

    Og det samme med smør, kjøtt og fisk, da.

    For da solgte disken mer varer, hadde Rimi funnet ut, da.

    Og det tror jeg at stemte.

    For jeg måtte bestille ganske mye kjølevarer, i tida etter at jeg gjorde om disken, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så man må vel si at den ombyggingen ble vellykket.

    Selv om jeg også var litt vemodig, over at jeg måtte gjøre om på den ‘gamle’ ostedisken ‘min’.

    (Som også en av kundene, (en mann, i 40-åra vel), sa til meg, at den disken ikke trengtes å gjøres om på, mens jeg jobba på det her prosjektet, da).

    Så var jeg litt stolt og, over at disken solgte så bra, etter ombyggingen.

    Så jeg syntes nok det, at dette her var fornuftig da, å ha kjølevarene plassert i seksjoner.

    Det ble en bedre løsning, enn den gamle, vil jeg nok si.

    Etter å ha jobbet med det her prosjektet, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det at kjølevarene solgte mer, hvis de stod plassert i seksjoner, det var ikke noe jeg hadde hørt noe om tidligere, (sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).

    Og da jeg tok over den kjøledisken, som ‘oste-sjef’, så var det heller ikke sånn, at varene stod plassert i seksjoner.

    Så dette var noe jeg ikke hadde lært om før da, må jeg innrømme.

    og når jeg dreiv med ostedisken, så fokuserte jeg på det, å prøve å få disken til å se full og ‘shina’ ut.

    Og vi fokuserte også på svinn, på Rimi Nylænde der, (under butikksjef Elisabeth Falkenberg).

    Så jeg husker det, at en gang, så traff jeg butikkleder Leif Jørgensen, fra Rimi Munkelia, på T-banen, på vei ned mot sentrum.

    Etter jobben en gang.

    En gang vi begge hadde jobba på Rimi, da.

    Jørgensen hadde jobba en vakt på Rimi Munkelia og jeg selv hadde jobba en vakt, på Rimi Nylænde, da.

    Og da, så forklarte jeg til Leif Jørgensen, at jeg hadde fått ansvaret, for ostedisken da, på Rimi Nylænde.

    (Hvis han ikke visste det fra før, da).

    Og jeg forklarte det, at jeg hadde problemer med ‘Saga’-osten da, (var det vel).

    Og at den osten ikke solgte nok, sånn at hvis jeg bestilte en eske av den, så gikk alltid noen av pakkene ut på dato, da.

    Og da sa Leif Jørgensen, at da burde jeg bare droppe den osten.

    (Selv om den var i Rimi sitt sortiment, da).

    Så Rimi fokuserte mye på svinn, da.

    Og jeg fulgte vel også Leif Jørgensen sitt råd.

    Og begynte å droppe smøreoster, (og sånt), som det ble svinn på, da.

    (Hvis man prøvde å selge ut en eske).

    Så på Rimi Nylænde så fokuserte vi på butikkstandard og svinn, da.

    (Vil jeg si).

    Men jeg hadde ikke gått på Varehandelens Høgskole, (men kun på handel og kontor og NHI).

    Så at kjølevarene solgte bedre, når de stod plassert i seksjoner.

    Sånne ting, det kunde det hende at jeg måtte lære, gjennom for eksempel skriv, fra Rimi sitt hovedkontor, da.

    (Eller hvis jeg leste i de litt halvtørre bransjebladene, som vi også fikk i posten, på Rimi Nylænde, der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , ,

  • Min Bok 4 – Kapittel 67: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo VI

    Like etter at søstera mi flytta ut fra Ungbo, (må det vel ha vært).

    Så flytta det inn en som het Tobias, (mener jeg å huske), fra Stovner-området vel, på Runes tidligere rom.

    Og han var ganske ung, han Tobias da.

    Og jeg lot han få låne den PC-en, uten harddisk, som jeg hadde kjøpt, av Rune, for tusen kroner, et par år før det her, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Også begynte hun Maylinn, (som også var ganske ung vel), å si det, at han Tobias, hadde stjålet en lommebok, fra henne, (eller noe sånt).

    Og det som skjedde etter dette, var at barbermaskinen min, (som jeg hadde fått Glenn Hesler til å kjøpe for meg, på Triaden der, et år eller to før det her), ble stjålet, fra badet.

    Og da dro jeg på Stovner politistasjon, for å anmelde det.

    Dels fordi at dette var en Philips barbermaskin, som var som ny.

    (Og som jeg kjøpte for 400 kroner, på tilbud vel.

    Men som egentlig kosta mye mer).

    Og også fordi at jeg ville markere, at noe var galt, på Ungbo der, da.

    Så jeg måtte sitte i en kjedelig betongbygning, på Stovner, ganske lenge, etter jobben en kveld, før jeg fikk lov til å anmelde dette tyverier, da.

    Og da sa jeg nok det, til politiet, at jeg mistenkte det, at det var han Tobias, som hadde stått bak dette tyveriet, da.

    Siden Maylinn og hu negressa, (var det vel), hadde ‘babla’ om at han Tobias hadde stjålet en lommebok, som lå på gulvet i gangen, (eller noe sånt), fra dem, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at en olabukse, som jeg hadde hengende til tørk, på tørkestativet i gangen, på Ungbo der, forsvant.

    For så å dukke opp igjen, noen dager seinere.

    (Og da var den litt krøllete, mener jeg å huske.

    For jeg hadde en gang begynt å henge opp Hildegunn sine klær, i tørkestativet, på vaskerommet, på Ungbo, der.

    (Like etter at jeg hadde begynt å leie den vaskemaskinen fra Thorn).

    En gang, som jeg skulle bruke vaskemaskinen selv.

    Og hu Hildegunn, hadde vært treig, med å ta ut tøyet sitt, da.

    Men det hadde ikke hu likt, husker jeg.

    For hu hadde en sånn spesiell måte, å henge opp tøyet sitt på, da.

    Som jeg la merke til, husker jeg, når jeg selv fylte opp vaskemaskinen, med mine klær, da.

    Og som jeg vel kanskje kopierte litt, etter det her, da.

    Men da buksa mi dukka opp igjen der, så var den hengt opp på en annen måte, da.

    Husker jeg at jeg la merke til).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også noe problemer med naboen, som bodde ved siden av Ungbo, i underetasjen, i Skansen Terrasse 23, der.

    Dette var vel de ‘hasjisene’, som hadde gått av nattbussen, samtidig med Lene, Tommy, Ove, Pia og meg, den gangen, sommeren 1994, da Ove fikk bank, mens vi venta på nattbussen, bak Stortinget der.

    (Den gangen vi hadde den søskenbarn-festen der, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 4).

    Og dette var nok da sommeren 1995, (altså et år seinere igjen).

    Og da mente jeg, (som hadde bodd på Ungbo, siden 1991, og da bodde det vel noen andre, i den naboleiligheten, i kjelleren der).

    At det var naboen sin tur til å vaske trappa.

    Men nabodama, hu mente at det var Ungbo sin tur, til å vaske trappa, da.

    Og hu skreik vel til ei kone, (muligens Fanney, fra OBS Triaden?), oppi etasjene der, noe om at det var Ungbo sin tur, til å vaske, da.

    (Noe sånt).

    Og da gadd jeg vel ikke å krangle mer).

    Men jeg vaska vel bare trappa vel.

    Men plutselig, så glemte Maylinn, hu negressa, nabo-dama og han ‘hasjis’-naboen.

    De glemte plutselig alt med trappevasken.

    Også forsvant de alle fire, inn i leiligheten, til naboen, da.

    Så det syntes jeg var rimelig spesielt.

    For først, så var det som at trappevasken var det viktigste i verden, liksom.

    Og så var det som at trappevasken bare var noe ubetydelige greier, liksom.

    Så de naboene, de dramatiserte nok litt da, vil jeg si.

    (Og de jugde nok også, vil jeg si.

    Jeg tror ikke at jeg, som hadde bodd i blokka der, siden 1991, bomma på hvem sin tur det var, til å vaske trappa, for å si det sånn).

    Og hva disse tenåringsjentene måtte gjøre, inne hos naboen, det veit jeg ikke.

    Men det veit dem vel kanskje selv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den PC-en, som jeg kjøpte av han Rune, (selv om det ble sagt at han var homo da, siden jeg ønsket meg en PC, å drive med programmering på).

    Den finansierte jeg, ved å selge noen frimerker, (årssett, fra 70 og 80-tallet), som jeg hadde hatt liggende, i de skuffene mine, i reolen, hos bestemor Ågot, på Sand, husker jeg.

    Og da ringte jeg rundt, til forskjellige frimerkebutikker, i Oslo da, husker jeg.

    Og en i Uelands gate, (mener jeg at det var).

    Han tilbydde meg, å kjøpe de årsettene, til pålydende.

    (Så de tjente jeg altså ingen penger på.

    Men jeg tapte heller penger, må man vel si.

    Siden jeg jo ikke fikk noe igjen, for inflasjonen, som hadde vært, siden 70 og 80-tallet.

    Og en annen frimerkebutikk, de sa på telefonen, at de ikke ga mer enn pålydende minus ti prosent.

    Så da ble jeg litt deppa, husker jeg.

    Og førstedagsbrevene fikk jeg vel nesten ingenting for, tror jeg.

    For ‘alle’ kjøpte jo førstedagsbrev, på 80-tallet.

    Så de fikk aldri noen særlig verdi da, ettersom jeg skjønte.

    Men jeg fikk noen hundrelapper, for årssettene mine da, sånn at jeg kunne få kjøpt meg den PC-en.

    Som var bedre enn ikke noe, selv om den ikke hadde noen harddisk, da.

    Men måtte startes fra diskettstasjonen, med en Windows-diskett, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, (i 1993 eller 1994 en gang vel), så tok jeg jo da også med meg et spesielt frimerkealbum, som jeg hadde, med et russisk frimerkeark i, med motiv fra verdensrommet, som jeg hadde fått, (som premie i en konkurranse), i frimerkeklubben, på Torstrand skole, hvor jeg var med, skoleåret 1978/79.

    Og andre spesielle/artige frimerker, da.

    Blant annet en konvolutt jeg fikk av, (eller byttet med), faren til Frode Kølner en gang vel.

    Med bilde av en Gyldenløve, på konvolutten og frimerket, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde også lagt det kortet/brevet, til min mormors general-bestefar, (var det vel).

    Som var fra danskekongen.

    Inn i det albumet.

    For det brevet var trykket på papp, og det var på størrelse med en vanlig brev-konvolutt da, for håndskrevne brev.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så da bestemor Ingeborg, på en eller annen måte, fikk tilbake de papirene, etter sin kjente morfar Anders Gjedde Nyholm, og hans bror Didrik Galtrup Gjedde Nyholm.

    (Papirer som lå i en fin, gammel mappe, med sort skinnperm, vel).

    Noe som skjedde, mens jeg var i Oslo.

    Og studerte og/eller jobbet, da.

    Så fikk ikke bestemor Ingeborg med seg det brevet, fra danskekongen.

    For det hadde jeg, (et år tidligere, eller noe).

    Lagt inn i det frimerkealbumet, for spesielt artige konvolutter/ark, da.

    En gang, under et helgebesøk, hos bestemor Ågot, da.

    Siden jeg vel syntes at det var artig, med det brevet/kortet, fra danskekongen, da.

    Så det brevet, det er alt jeg har igjen, av alle de dokumentene jeg fikk, fra den kjente tippoldefaren min da, som var forsvarssjef/sjef for generalkommandoen, i Danmark, og hans bror, som var dommer i Egypt og i folkedomstolen i Haag.

    Så det brevet fra danskekongen, (hvor danskekongen beklaget, at han ikke kunne komme i generalens runde bursdag), det lå vel under senga mi, muligens, på Ungbo, etterhvert.

    I en koffert kanskje.

    Noe sånt.

    (For disse frimerkene fra da jeg bodde i Larvik osv., de hadde jeg ikke hjerte til å prøve å selge da, i 1993/94.

    For å kjøpe den PC-en.

    Og det ble vel nok penger likevel, mener jeg å huske.

    Fra de årssettene).

    Og da jeg flytta til England, i 2003.

    Så la jeg det albumet, med brevet fra danskekongen, og de artige frimerke-arkene, sammen med de andre tingene mine, og tingene fra Heimevernet, osv., hos City Self-storage, i Oslo, da.

    Så der ligger de vel kanskje ennå.

    Hvem vet.

    (Så jeg klarte å få med de tingene inn til Oslo, da.

    Noe som jeg vel måtte ha en god grunn for, syntes jeg, for å flytte, da.

    For ellers, så hadde vel kanskje bestemor Ågot blitt lei seg, hvis jeg tok med alle de tingene mine, som jeg hadde på Sand, (i de skuffene, i reolen, i stua), inn til Oslo.

    Og jeg hadde fortsatt en safe, (og muligens noen fler ting), i de skuffene, etter at jeg tok med frimerkene mine, inn til Oslo, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke bare på Ungbo at det var problemer, med ting som ble stjålet.

    På Rimi Nylænde, så fant Marianne Hansen, en tjukk lommebok, en gang.

    (Som en kunde hadde glemt igjen, da).

    Og den hadde hu lagt under kassa, eller noe.

    Og dagen etter, så fant ingen den lommeboka.

    Og da mente Marianne Hansen, at han vaskemannen, måtte ha stjålet den lommeboka da, (eller noe).

    Så noen var uærlige der da, må man vel si, (på Rimi Nylænde).

    Og dette var vel en lommebok med mange tusen kroner i, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , , ,

  • Jeg sendte også en Facebook-melding til Kalle, som pleide å vanke, i biljardhallen, til Skurt

    kalle fiskebutikk larvik

    , , ,

  • Jeg sendte en Facebook-melding til Skurt også

    skurt facebook

    , , , , , ,

  • Det her lurer jeg på om er faren til Bengt Rune, nemlig Kurt, (som Glenn Hesler kaller ‘Skurt’). Selv om han så litt annerledes ut, på 90-tallet, vil jeg si

    skurt hm

    http://www.oslopubguide.com/Templates/Rockwood.html

    , , , ,

  • Min Bok 4 – Kapittel 64: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo III

    En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så spurte Glenn Hesler meg, om han skulle kjøpe med noe for meg, en gang, som han skulle til Sverige.

    Og da jeg var med fotball-laget, (Berger IL), til Gøteborg, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Så kjøpte jo jeg, (og også mange av de andre på laget), oss pizza-snacks, mens vi venta på ferja til Moss, husker jeg.

    (På vei til Sverige, da.

    Ved ferjeterminalen i Horten).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den gangen, som Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og meg, var på campingtur, til Gøteborg, sommeren 1991.

    (Må det vel ha vært).

    Så så jeg noen sånne ‘bread-sticks’ da, i en matbutikk, i Sverige.

    Og grunnen til at jeg syntes, at de så artige ut.

    Det var jo fordi at de hadde pizza-smak, da.

    For jeg likte alt som hadde med pizza å gjøre da.

    (Eller hva man skal si).

    Sånn som pizza-smørbrød, (som var pizzafyll, som man skulle ha på brødskiver, som fantes på 80-tallet), pizza-snacks og selvfølgelig også vanlig pizza, i mange forskjellige varianter, med enten tjukk eller tynn bunn, da.

    Så da jeg fant Grissini breadsticks med pizzasmak, (som jeg ikke hadde sett før, i Norge), i en butikk i Sverige, på en ferie der.

    Så måtte jeg selvfølgelig kjøpe de, da.

    Jeg som var så glad i pizza, og omtrent ikke spiste noe annet enn Pizza Grandiosa, til middag, fra cirka midten av 80-tallet til et stykke ut på 90-tallet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde vel slutte å røyke, da Glenn Hesler spurte meg om det her.

    (Om det var noe han skulle kjøpe med til meg, i Sverige).

    Så jeg prøvde å tenke da, for å finne ut om det var noe, som jeg ønsket, i Sverige.

    Mens jeg gikk på ungdomsskolen, så var jo kinaputter det helt store.

    Men det var ikke akkurat noe jeg syntes var artig, som noen og tjueåring.

    Og røyking hadde jeg jo slutta med.

    Og jeg hadde masse øl stående i et lite kjøleskap, (som ingen andre brukte), på Ungbo der, da.

    (Øl som jeg hadde kjøpt en sixpack av, nå og da.

    (Med Ringnes 0.33 liters flasker.

    En six-pack som bare kosta drøye 50 kroner vel, på Rimi, på den her tida.

    Så de six-packene, de var de suverent billigste six-packene, på Rimi, (og kanskje i hele Norge, ihvertfall mer eller mindre), på den her tida, da).

    For å spare penger hvis jeg skulle ut på byen, (må det vel ha vært).

    (Siden en sånn six-pack kosta omtrent det samme, som en halvliter, på byen, da).

    Sånn at jeg kunne liksom drikke meg pussa hjemme, for en billig penge, før jeg dro ut på byen, da

    (Og da trengte jeg ikke å kjøpe så mye dyre halvlitere, på byen, for å bli litt sånn pussa, sånn at jeg ble litt mer sosial, og turte å drite meg ut litt, og prøve å sjekke opp damer, og sånn, da).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg spurte Glenn Hesler, (etter å ha nesten vrengt hjernen min, for å prøve å finne ut, om det var en eneste ting, som jeg kunne komme på, som jeg ønska, fra Sverige, da).

    Og det var egentlig ikke noe spesielt jeg ønska der.

    Det eneste jeg klarte å komme på, det var de Grissini bread-sticks-ene, med pizzasmak, da.

    Så jeg sa det, at han kunne jo kjøpe med det, hvis han fant det.

    For det var egentlig ikke noe i Sverige, som frista så mye.

    Selv pleide jeg vel oftere å dra litt oftere til Danmark, enn til Sverige, for å si det sånn.

    Og jeg hadde jo vært mest i England, av utenlandske land.

    Så kanskje hvis han hadde spurt meg om det var noe i England, som han skulle kjøpe med for meg.

    Da ville jeg nok bedt han om å kjøpe med Cherry Coca Cola, Dr. Pepper, Aero-sjokolade og Hula Hoops BBQ Beef, osv.

    Men det var bare til Sverige, som han skulle, da.

    Og etter at jeg hadde slutta å røyke og drikke cola.

    Så hadde jeg liksom ikke så mange laster, eller svake sider, (eller hva man skal kalle det), igjen, da.

    Og jeg var ikke preget av ‘ladism’ heller, (som vel var noe som ble moderne seinere, på 90-tallet).

    (Nemlig at man har en gutteaktig livsstil, da).

    Så det var ikke sånn at jeg syntes at det var artig, å smelle kinaputter, som noen og tjueåring.

    (For å forklare om det).

    Og hvis jeg skulle kjøpe noe pornoblader, så ville jeg vel kjøpe det selv, (for å si det sånn).

    Og da kunne jeg jo bare gå til Narvesen, for eksempel.

    Istedet for å drite meg ut, ved å be Glenn Hesler, om å kjøpe med pornoblader for meg, da.

    Så det eneste jeg kom på, (i farta), det var om han kunne kjøpe med noen sånne pizza-Grissini, for meg, da.

    (Hvis han klarte å finne det).

    Siden han absolutt ville kjøpe med noe for meg, da.

    (Virka det som, ihvertfall).

    For jeg klarte ikke å komme på noe annet da, (må jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da Glenn Hesler kom tilbake igjen, fra Sverige.

    Så leverte han meg en pakke, med hvitløk(!)-Grissini, da.

    Så da kunne han jo like gjerne ha spytta meg i trynet omtrent, (vil jeg si).

    (Og han forklarte heller ikke hvorfor han hadde tatt med feil slag, da).

    For det som jeg syntes at var såvidt litt artig, med de pizza-Grissini-ene, det var jo det, at de var med pizza-smak, da.

    Men jeg syntes ikke egentlig at pizza-Grissini, var _så_ utrolig artig, da.

    Men Glenn Hesler ville liksom absolutt kjøpe med noe for meg der da, (virka det som, ihvertfall).

    Så det var det eneste jeg kom på, da.

    Men hvitløk-Grissini.

    Det ville jeg vel aldri ha kjøpt selv, hvis jeg hadde sett det i en butikk, i Norge, for eksempel.

    Så dette ble bare som noe dumt, (og kanskje litt skuffende), for meg da, (vil jeg si).

    Så da lurte jeg på hva Glenn Hesler dreiv på med, (husker jeg).

    Siden han klarte å komme tilbake, fra Sverige, med hvitløk-Grissini, når jeg hadde bestilt pizza-Grissini, da.

    Men men, det veit han kanskje sjæl.

    (Det får man vel håpe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så begynte Glenn Hesler plutselig en kveld, (var det vel), å si sånn ‘capish’, en god del ganger, i løpet av noe få setninger, da, (et uttrykk jeg aldri hadde hørt han bruke før, enda han, Øystein Andersen og jeg, nesten hadde vært som en gjeng, i et år eller to, noen få år, før det her, da).

    (Capish, (eller hvordan det skrives), det er jo italiensk for ‘forstår du’, (eller noe), vel).

    Så det var akkurat som om Glenn Hesler prøvde å hinte til meg, om at han var med i mafiaen, (eller noe), husker jeg.

    Men jeg tenkte vel det, at det kan jo ikke være mulig.

    For det finnes jo ikke noe mafia i Norge.

    Det er jo bare i USA og Italia, at de har mafia.

    Så jeg slo det bare fra meg, og tenkte ikke noe mer på det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han fikk også nesten et slags ‘anfall’, en gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo, (husker jeg).¨

    (En gang han satt i stua der, vel).

    Da sa han plutselig noe sånt som, at ‘var det ikke Øystein, som var kameraten din?’.

    Med en slags bebreidende, (eller muligens trist), tone, da.

    Men det var jo først Tom Ivar Myrberg, som var kameraten min.

    (Eller ihvertfall klassekameraten).

    Og så introduserte jo han meg for sin kamerat, (og nabo), nemlig Kjetil Holshagen, og Tom Ivar Myrberg flytta jo så like etterpå til Drammen, (sammen med søsknene sine), på ‘lasset’ til foreldrene sine, da.

    Og Så introduserte Kjetil Holshagen meg for Øystein Andersen.

    For Kjetil Holshagen dro jo med Øystein Andersen hjem til meg, i Leirfaret 4B, en gang.

    Og faren min fortalte meg også, på rundt den samme tida, at Øystein Andersen var adoptivsønnen, til kusina hans, Reidun.

    Så Øystein Andersen var tremenningen min, (eller adoptiv-tremenningen, da).

    Så jeg kunne jo liksom ikke nekte Øystein Andersen, å henge oppe hos meg, hvis han var med Kjetil Holshagen, (som jo var min bestekamerat, på den her tida, må man vel si, ihvertfall mer eller mindre).

    Og resten kjente jo Glenn Hesler til.

    Glenn Hesler og jeg, vi ble jo kjent med hverandre, gjennom Øystein Andersen.

    Og det var jo Glenn Hesler, som plutselig hadde spurte meg, om ikke jeg kunne hjelpe han, med å få et rom, i Ungbo-leiligheten, hvor jeg bodde, som den lengstboende beboeren i, (noen måneder etter at jeg var ferdig med militæret, da).

    (Og dette var noe som kom overraskende på meg da, husker jeg.

    (At Glenn Hesler ville bo på Ungbo).

    Så det var ikke sånn at dette var noe som jeg hadde foreslått, (for eksempel).

    Eller at dette var noe som vi hadde diskutert angående tidligere.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og Glenn Hesler, han må da jo ha visst om det, at Øystein Andersen, plutselig hadde dukka opp, på Ungbo der, og bare sagt, (liksom rett ut av lufta), til meg, at han ikke ville være kamerat med meg lengre.

    (Sommeren/høsten 1993, (må det vel ha vært).

    Like etter at jeg var ferdig, med militæret).

    Og uten at Øystein Andersen vel ga noen grunn, til det her, da.

    Så det var jo rimelig rart da, (må man vel si).

    Men jeg måtte jo være sterk, på den her tida.

    For jeg var jo delvis arbeidsledig, og søstera mi Pia, hu var jo hjemløs, så hu hadde flytta inn, på rommet mitt, på Ungbo, og sov på en madrass, på gulvet der, da.

    Så Glenn Hesler visste vel det, at Øystein Andersen og jeg, ikke var kamerater lengre, (på den tida, som Glenn Hesler bodde, på Ungbo).

    Og Glenn Hesler, han må vel ha huska det, at det var han, (og ikke jeg), som hadde ønska det, at han skulle bo på Ungbo der, (hvor blant annet Pia og jeg selv bodde, fra før Glenn Hesler flytta inn der, da).

    (Så det var jo sånn at jeg gjorde Glenn Hesler en tjeneste, da.

    Siden jeg skaffa han rom på Ungbo, ved å prate for han, med Ungbo-dama, en gang som hu var innom, på Ungbo der, da).

    Så hvorfor Glenn Hesler spurte meg om det her.

    På en sånn ‘klagete’ måte, (må man vel kalle det).

    Om det ikke var Øystein Andersen jeg egentlig var kamerat med.

    (Og ikke han selv, (mente han vel kanskje)).

    Nei, det veit jeg ikke.

    Da var det kanskje sånn, at jeg kunne ha begynt å tulla, og sagt det, at Glenn Hesler hadde begynt å bli senil, (eller noe sånt).

    Men jeg vitsa vel ikke bort det her, da Glenn Hesler kom med den her klaginga si, (må man vel kalle det).

    Nei, for det virka vel som at noe var galt kanskje, på den måten som Glenn Hesler sa den her setningen, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg svarte vel ikke noe, på det her, men jeg ble vel kanskje litt satt ut, da.

    Siden jeg nok syntes at dette var en rimelig rar ting å si, da.

    Jeg tenkte vel kanskje det, at det nok måtte ligge noe bak den her ‘sytinga’, da.

    Men hva som lå bak, det forklarte ikke Glenn Hesler noe om, da.

    Og jeg ble vel litt ‘frika ut’, av det her da, (må man vel si).

    For Glenn Hesler, han spurte jo om noe som han måtte vite om selv, da.

    Så jeg visste vel ikke helt hva jeg skulle svare da, (tror jeg).

    Så jeg sa nok ikke noe, da.

    Men jeg var vel kanskje på vei inn på rommet mitt, eller noe sånt, da.

    Så jeg så vel kanskje bare litt rart på Glenn Hesler da, (i farta), eller noe.

    Og jeg lurte vel kanskje på hva søren det her skulle bety, da.

    Og jeg håpet vel kanskje på at Glenn Hesler kom til å bli ‘normal’ igjen da, (hvis jeg bare lot som ingenting), kanskje.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 4 – Kapittel 60: Kjøper bil

    Like etter jul, i 1995, så spurte Glenn Hesler meg plutselig, om jeg ikke ville kjøpe han og Øystein Andersen sin gamle, røde Toyota HiAce, som de hadde bruk, når de hadde jobba, med automatfirmaet sitt, den første tida.

    (Før de fikk seg den hvite Ford Transit-en, eller hva det var, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde egentlig ikke tenkt å kjøpe meg bil.

    Det var for det meste i tilfelle at jeg ble butikksjef, at jeg tok lappen, da.

    For jeg syntes at kollektivtilbudet i Oslo egentlig var bra.

    Det var bare for å gjøre noe fornuftig, på fritida, at jeg tok kjørertimer, da.

    Siden jeg var en ambisiøs person da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det virka som for meg, at automatfirmaet, til Glenn Hesler og Øystein Andersen, gikk dårlig, da.

    (De hadde lånt noen tusen av meg, før jeg begynte å ta kjøretimer og, mener jeg å huske.

    I 1994, eller noe, må det vel ha vært).

    Og jeg tenkte det, at jeg kunne jo gjøre Glenn Hesler og Øystein Andersen, en tjeneste, ved å kjøpe den gamle bilen deres, da.

    For da kunne jeg jo få nytte av dette selv og, (tenkte jeg).

    Ved at kjøreferdighetene mine liksom ble mer innlært da.

    Sånn at jeg ikke glemte alt igjen, (med en gang), av det jeg hadde lært, på kjøreskolen, liksom da.

    Så jeg gikk med på å kjøpe den gamle Toyota HiAce-en, til Glenn Hesler og Øystein Andersen, for fire-fem tusen, (var det vel), i januar 1996 da, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også noen av kollegene mine, på Rimi Nylænde, (muligens Marianne Hansen), som liksom begynte å prate sånn, at det var noe helt spesielt, med de første gangene man kjørte bil aleine, etter at man fikk lappen.

    (Selv om jeg jo hadde kjørt Magne Winnem sin bil aleine en gang, (i fylla), da jeg bodde på Abildsø, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den HiAce-en, det var forresten en bil, som Øystein Andersen hadde fått seg, mens jeg fortsatt var kamerat med han, (før jeg var i militæret, vel).

    Og den bilen, den husker jeg at Øystein Andersen fortalte om, at han hadde fått kjøpt billig, (som bruktbil, da), av firmaet Tetra Pak, (i Lysaker vel), siden adoptivfaren hans, (og vel også adoptivmora hans, (min fars kusine)), jobba der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så en dag, før jeg skulle jobben vel, i januar, i 1996, da.

    Så dro Glenn Hesler meg med, hjem til Øystein Andersen og dem, i Marcus Thranes vei, på Hanaborg, i Lørenskog.

    Og der var det ingen tegn, til at noen var hjemme, (husker jeg).

    (Og hvor Øystein Andersen var, det veit jeg ikke).

    Men Glenn Hesler gikk inn i garasjen der, og viste meg den røde Toyota HiAce-en, (som jeg jo hadde sett mange ganger før, da).

    Og Glenn Hesler hadde litt problemer med å få start på bilen.

    For den hadde vel stått i garasjen der en stund, (tror jeg).

    Og dette var i januar, da.

    Men Toyota, det er visst vanligvis driftsikre biler, (ettersom jeg har skjønt, ihvertfall), så etterhvert så starta bilen, da.

    Og så kjørte Glenn Hesler kjørte bort til Statoil-stasjonen, ved Robsrudjordet Grill der, (mens jeg satt på), og fylte så noe bensin eller olje, (eller noe), på bilen, da.

    Og så fikk jeg prøvekjøre bilen litt, rundt Statoil-stasjonen på Lørenskog der, da.

    Og da husker jeg det, at Glenn Hesler sa: ‘Det her hadde jeg aldri trodd at jeg skulle få se’, (eller noe sånt).

    Og da prata han vel om clutchinga mi, (tror jeg, ihvertfall), som jeg vel var ganske god på, etter å ha hatt han strenge kjørelæreren, da.

    (Og Glenn Hesler var vel ganske vant til at jeg alltid var passasjer, da.

    Siden han, Øystein Andersen og jeg, nesten hadde vært som en gjeng, i et år eller to, før jeg måtte i militæret, sommeren 1992, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så kjørte jeg bilen opp til Ungbo der da, og så videre til jobb, vel.

    (Etter å ha betalt kontant vel, siden jeg jo hadde slutta å røyke, osv., så hadde jeg vel råd til det, selv om jeg nettopp hadde tatt lappen, vel.

    Jeg hadde jo også et kredittkort, som jeg fikk, da jeg kjøpte de to videoene, ikke så lenge før det her, så det kan tenkes at jeg måtte bruke det kortet litt også, den måneden.

    Men jeg flytta også til Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, i månedsskiftet januar/februar vel, det her året.

    Og der betalte man vel husleia på etterskudd, tror jeg.

    Så da fikk jeg kanskje litt bedre råd, (midlertidig), på begynnelsen av 1996, da.

    Det er mulig.

    Noe sånt).

    Og jeg sleit litt, en av de første gangene, som jeg kjørte ut på motorveien, som gikk fra Furuset der, og i retning av sentrum, da.

    Så jeg lå i kollektivfeltet, en stund, en av de første gangene, som jeg kjørte bil aleine, da.

    For det var muligens litt dårlig sikt og, (og vel også litt dårlig føre, med sørpe, osv.).

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg hadde litt problemer, med å få helt oversikten, da jeg skulle kjøre ut på motorveien der, (ved Furuset), en gang, da.

    (Når det gjaldt feltskifte og sånn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg turte å parkerte den Toyota HiAce-en, noe sted, forresten.

    Så måtte jeg først tømme den, for mange bæreposer, med søppel, da.

    Som lå strødd rundt, i varerommet, på bilen, da.

    (Søppel som Øystein Andersen og Glenn Hesler vel bare hadde kasta bak i bilen, mens dem kjørte rundt for automatfirmaet sitt, da sikkert.

    Så det var tomme burger-kartonger og tomflasker og mye sånt, vel.

    Så jeg måtte liksom rydde, den bilen, i en halvtime, eller noe, (mens den stod parkert, utafor oppgangen til Ungbo der, i Skansen Terrasse 23), før jeg turte å vise meg noe sted, med den bilen, da.

    Så Øystein Andersen og Glenn Hesler de var kanskje litt som noen guttunger da, da de solgte den her bilen.

    For de hadde jo for det første så mye rot i bilen.

    (Så de rydda nok ikke bilen så ofte, mens de eide den, da).

    Og for det andre, så var vel det å selge en bil, uten engang å rydde den.

    Det var vel litt spesielt vel?

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at bakdøra, på den her bilen, ikke gikk an å låse.

    Så jeg kjøpte en ny lås, til den bilen, av et firma, på Ensjø.

    Og da var det sånn, (husker jeg), at håndtaket, (var det vel), heller ikke virka.

    Så jeg måtte bare la den døra gå i vranglås, da.

    For jeg hadde ikke råd til å kjøpe ny dør da, (eller hva det var).

    Og jeg ville jo ikke at det skulle være mulig å bare gå inn i bilen, mens den stod parkert noe sted, da.

    (Og sidedøra virka jo, så).

    Så det ble nok litt sånn over stokk og stein, over det bilkjøpet her.

    Men bilen kosta jo bare fire-fem tusen.

    Og det var jo artig bare det å ha sin egen bil og, da.

    (Og jeg fikk også mye nytte av den her bilen, som jeg skal skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4 og 5).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 4 – Kapittel 59: Mer fra jula 1995

    Da jeg kom hjem, fra Berger, første juledag, 1995.

    Så hadde jeg en del fridager, fra jobben, (husker jeg).

    (Det er mulig at jeg hadde noe ferie til gode, eller noe.

    Jeg husker ikke helt nøyaktig).

    Og jeg befant meg vel nokså alene, på Ungbo der, (mener jeg å huske).

    Så jeg bestemte meg for det, at jeg måtte finne på noe, da.

    For jeg kjeda meg fælt, da.

    Og de første årene, som jeg jobba som leder, i Rimi.

    Så pleide jeg noen ganger å gå og se, i andre Rimi-butikker, (for å se hvordan de drev butikken, da).

    (Blant annet i den i VG-huset vel, og også den i Byporten-senteret, (heter det vel), på Strømsø, i Drammen.

    Jeg så på ting som hvordan fruktposestativer, som de forskjellige Rimi-butikkene hadde, da.

    Sånn at jeg visste hva jeg kunne be om, fra fruktkonsulenten, for eksempel, i ‘vår’ butikk, da.

    Sånne ting.

    Siden jeg tok jobben min i Rimi ganske seriøst, da.

    For jeg hadde jo ambisjoner om å bli butikksjef, osv.

    (Og det var også noe av grunnen til at jeg ville ha meg lappen.

    For jeg forestilte meg det, at det var enklere å bli butikksjef, hvis man hadde lappen.

    For man fikk kjøregodtgjørelse, osv., som butikksjef, da.

    Og dette visste jeg siden jeg kjente Magne Winnem, som var butikksjef på Rimi Karlsrud, da.

    Og butikksjefene måtte også noen ganger få tak i varer selv, fra andre butikker.

    Så jeg hadde vel fått inntrykket av, at det lønte seg å ha lappen, for å bli butikksjef, da.

    Dessuten, så var det liksom noe med selvtilliten og.

    Det var liksom noe med å fullføre det man hadde begynt med, (må man vel si).

    Jeg hadde jo begynt å ta kjøretimer, i Drammen, i skoleåret 1987/88.

    Så da tenkte jeg vel sånn, at jeg burde fullføre det jeg hadde begynt på, også da.

    Noe sånt).

    Og en gang, så fikk Anne-Katrine Skodvin, Elisabeth Falkenberg og meg, til å kjøre ut til Rimi Siggerud, (i Elisabeth Falkenberg sin bil, da), da den butikken ble åpnet, med Leif Jørgensen, som butikksjef, i 1995, eller noe, vel.

    Og Siggerud, det lå ute langs en svingete vei, cirka en halvtime å kjøre vel, fra Lambertseter, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og den butikken, den så vel helt standard ut, mener jeg å huske.

    Så hvorfor Anne-Katrine Skodvin ville at Elisabeth Falkenberg og meg, skulle dra ut dit, det veit jeg ikke).

    Men jeg trodde det da, at Christell ville holde seg, ute på Bergeråsen der, en stund, i jula.

    Så jeg tenkte det, at dette ville være en bra sjanse, til å dra å se litt nærmere, på Rimi Skøyen, da.

    En butikk, som jeg hadde lagt merke til, den gangen som Pia, Axel og meg, besøkte Christell, vel.

    (Og som virka å være en ganske stor Rimi-butikk, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg kom ut til Rimi Skøyen der.

    Og etter at jeg hadde sett meg rundt i butikken der en stund, og så gått ut igjen.

    Så hvem dukka opp på parkeringsplassen der?

    Jo, selvfølgelig Christell og Jan Snoghøj.

    (Hvis jeg så riktig, ihvertfall).

    Christell dreiv og pekte på meg vel, sånn at armen hennes nesten gikk ut av ledd, så det ut som, for meg.

    (Og Christell, hu har jo også noen rare tomler, som hu klarer å bøye det ytterste leddet på, 180 grader.

    Så det er kanskje noe lignende med armene hennes og.

    Det er mulig.

    Albuleddet hennes så ihvertfall nesten ikke menneskelig ut, syntes jeg, da hu pekte på meg, da, (hvis jeg husker det riktig).

    Hvis det var hu da.

    Noe jeg tror det må ha vært, siden det vel skal litt til, å finne to personer, som ligner på både Christell og Jan Snoghøj da, og som bor på samme sted, osv).

    Men jeg hadde egentlig hatt nok, av Christell og dem.

    Jeg hadde ihvertfall ikke gått dit, for å møte Christell og Jan Snoghøj, da.

    Jeg trodde at de skulle holde seg hjemme på Berger, (eller i Drammen), i jula.

    Så jeg bare gikk mot jernbanestasjonen igjen da, og prøvde å late som ingenting.

    Da Christell stod der og pekte på meg, da.

    (For at Jan skulle se at det var meg som var der da, eller noe, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg var tilbake på jobb igjen.

    Så husker jeg det, at jeg ringte faren min, for å få telefonnummeret, til Christell.

    (For jeg tenkte at jeg måtte ringe da.

    For jeg var ikke sikker på om det var henne, som jeg hadde sett, utafor Rimi Skøyen.

    Og Christell hadde jo også hinta, (mer eller mindre, ihvertfall), om at hu ville på kino, på julaften, da).

    Og faren min, han bare ga meg telefonnummeret til Christell.

    Som da var hos Jan vel, og Erik Thorhallsson, (var det vel), svarte, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg spurte Christell om hu ville være med på kino, da.

    Men det ville hu ikke.

    Og da sa jeg vel det, at hu fikk bare si fra, hvis hu ombestemte seg.

    Og det sa hu at hu skulle gjøre, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg hørte aldri noe, da.

    Så hva Christell mente, da hu babla om den filmen, som het ‘Engelskmannen som gikk opp en ås og kom ned av et fjell’, det veit jeg ikke.

    Men det veit hu vel kanskje selv.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I romjula, så var det også sånn, (mener jeg å huske), at Glenn Hesler, (som vel altså da må ha bodd på Ungbo, ihvertfall ut 1995), hadde besøk, av kamerater, som Bengt Rune og Kalle, (fra Biljardhallen, på Skårer), som han spilte brettspillet Axis and Allies med, vel.

    For jeg husker det, at jeg gikk ned på Torgbua, sent en kveld, (mens jeg hadde alle de kvisene), og kjøpte noe godteri, for meg selv og noen av de folka, da.

    Og da hadde Torgbua egentlig stengt, for jeg var der akkurat klokka 23 da, (var det vel).

    Men en kar litt oppi åra der, slapp meg inn likevel, (for han så vel at jeg var en kjent kunde da, antagelig).

    (Og det var muligens også denne romjula, som den episoden skjedde, med halvbroren min Axel.

    At han ba hele den kameratgjengen, til Glenn Hesler, om å heller komme seg ut på byen, og finne seg damer, eller noe.

    Enda Axel jo er født i 1978 og bare var 17 år, på den her tida).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på varetellinga, på nyåret, på Rimi Nylænde, (husker jeg).

    At jeg husker at jeg overhørte det, at Henning Sanne, (eller hvem det kan ha vært), kommenterte om det, at jeg ikke hadde barbert meg, på grunn av alle de her kvisene, da.

    For jeg tenkte vel noe sånt, som at jeg ville få arr, hvis jeg barberte meg, når jeg hadde alle de her kvisene.

    Så jeg prøvde å roe ned de kvisene litt, da.

    Og noen dager etter det her igjen, så begynte alle kvisene å gå bort, da.

    Så en uke eller to ut på nyåret, (eller noe), så var kvisene forsvunnet da, (må jeg vel si).

    Og uten at det ble noe arr, (eller lignende), av dem heller vel.

    Så det var bare et engangstilfelle, at jeg har fått mer enn to-tre kviser samtidig.

    Så det at jeg fikk alle de kvisene samtidig, like før jul, i 1995, det synes jeg fortsatt at var litt rart, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , ,

  • Min Bok 4 – Kapittel 56: Enda mer fra Rimi Nylænde

    Elisabeth Falkenberg, hu hadde forresten en bror, som var kriminell, (mener jeg at hu sa).

    Og jeg pleide alltid å ta flaskebordet, som det første jeg gjorde, når jeg kom på jobb, vel.

    Men en gang, så stod det en kar jeg ikke visste hvem var, og stabla flasker, ved flaskebordet vårt, da.

    Og da sa Elisabeth Falkenberg at det var broren hennes, da.

    Og han hadde visst ikke vært snill, så Elisabeth Falkenberg straffet han, ved at han måtte tømme flaskebordet, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før hu Solveig, (som var fra Sogndal, eller Stryn, eller noe, på Vestlandet), slutta, på Rimi Nylænde.

    En gang i 1994 eller 1995 vel.

    Så sa Elisabeth Falkenberg det til meg, husker jeg, at jeg ikke skulle bestille så mye sjokolade.

    For det ble så varmt i butikken om sommeren, så vi burde ikke ha så mye sjokolade, i hyllene, ved kassene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en av grunnen til at jeg slutta å røyke.

    Det var fordi at hu Hilde, fra Rimi Hellerud, hu sa til meg det, at jeg var flink til å jobbe, selv om jeg røyka når jeg tok flaskebordet, (eller noe).

    Så det irriterte meg da, husker jeg.

    At hu gjorde et poeng ut av at jeg røyka, mens jeg tok flaskebordet, da.

    Så det motiverte meg til å slutte å røyke da, husker jeg.

    Men da ble jeg også lettere irritert, på jobb.

    Og jeg prøvde også å gjøre det sånn, som jeg sa til de ansatte, (hvis de spurte).

    At hvis de ble sure på en kunde, så gå å slå i veggen, på lageret, (eller noe).

    Men ikke få noe anfall ute i butikken, liksom.

    Og så var det noe jeg ikke likte da, som noen sa til meg.

    (Antagelig butikksjef Elisabeth Falkenberg eller Hilde fra Rimi Hellerud, da).

    Så jeg sparka hælen, på den ene Dr. Martens-skoen min, inn i veggen, på lageret, ved kontoret der, på Rimi Nylænde.

    Og da gikk det hull i veggen, husker jeg.

    For det veggen var visst bare laget av en gipsplate, eller noe, da.

    (Men det var en gammel bygning, så det var ingen som reagerte noe på det, tror jeg.

    Det ble ihvertfall aldri tatt opp, av noen.

    Og jeg tror ikke jeg nevnte det selv heller.

    Men de andre som jobba der, de visste vel det, at jeg nettopp hadde slutta å røyke, tror jeg).

    Så det var ikke bare bare å slutte å røyke, husker jeg.

    Det er sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rimi Nylænde, det var jo en liten butikk.

    Og jeg kjente jo mange folk som jobba på de to andre Rimi-butikkene på Lambertseter.

    Nemlig på Rimi Munkelia og Rimi Karlsrud, da.

    Så da de ringte Rimi Nylænde, (noe som hendte ganske ofte), og spurte om vi hadde noen folk, som kunne jobbe.

    Så pleide jeg som oftest å prøve å få til noe, da.

    For jeg syntes det, at da var ikke vår butikk så ‘lillebror’, liksom.

    Hvis vi ofte klarte å låne bort medarbeidere, da.

    Og Rimi var jo liksom mer enn Rimi Nylænde og, da.

    Så vi prøvde å hjelpe de andre Rimi-butikkene da, når de ringte, da.

    Men jeg husker en gang, som Henning Sanne hadde jobba på Rimi Karlsrud, (var det vel).

    På en fredag, vel.

    Så hadde det vært rotete, på flaskerommet, på lørdagen.

    Siden jeg ikke hadde rydda det så nøye, siden vi var en medarbeider mindre, (dagen før), siden Henning Sanne var lånt bort, da.

    Og da klikka nesten Henning Sanne, husker jeg.

    For da ble det så mye for han, å gjøre, på lørdagen, da.

    Og da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, husker jeg.

    Jeg kunne jo fortalt han om hvordan det var, å jobbe på flaskerommet, på OBS Triaden, den lørdagen, i 1991 eller 1992 vel.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 2, vel).

    Men det gjorde jeg ikke, da.

    Jeg bare la merke til det, at han ikke syntes at det var like artig, som meg, å liksom få Rimi Nylænde til å hevde seg litt, i forhold til de andre, lokale Rimi-butikkene, da.

    Så det er mulig at jeg slutta å mase så mye, på de ansatte, om de kunne jobbe i andre butikker, etter den her episoden, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på den tida, som Elisabeth Falkenberg og meg, var de eneste lederne, på Rimi Nylænde.

    (Som jo var det første halvåret, av 1995).

    Så velta Elisabeth Falkenberg en melkecontainer, når hu dreiv og tok melka ut av heisen da, husker jeg.

    Også forsvant hu vel, sånn at jeg måtte plukke opp det meste av sølet, da.

    Omtrent halvparten av de 160 melkekartongene, (som det er plass i, i en sånn container), var ødelagte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så dreiv jeg å kjørte en pall, som var ekstra høy, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde.

    Fordi at noen hadde bedt meg om å ta opp den pallen, vel.

    Og da stod butikksjef Elisabeth Falkenberg og en selger vel, og så på at jeg kløna med å ta opp den pallen, da.

    For den pallen var så høy da, så det var vanskelig å få oversikten, når man kjørte den.

    Og da smalt det fra han selgeren at jeg var nybegynner, eller noe, da.

    I butikkfaget.

    Siden jeg hadde problemer med den pallen, da.

    Men jeg hadde jo leika med jekketraller, som guttunge, på verkstedet til farfaren min, Øivind Olsen.

    (Og kjørt rundt på de, inne på Strømm Trevare der).

    Så hvis det var noen som var vant med jekketraller, så var det vel meg.

    Men det han selgeren ikke skjønte, det var at den pallen var så høy da, at det var vanskelig å få oversikten, når man prøvde å styre den, da.

    For vanligvis så hadde jeg ihvertfall ikke noe problem, med å styre pallene, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Elisabeth Falkenberg, hu var jo med, i Rimi sin motorsykkelklubb, Hakon Raiders.

    Og hu skulle selge motorsykkelen sin en gang, husker jeg, og hadde den stående, i kjelleren, på Rimi Nylænde der, da.

    Og samtidig, så hadde Rimi en kampanje, hvor man kunne vinne nettopp en motorsykkel.

    Og da ble vi som jobba som ledere i Rimi, oppfordret til å være kreative, når det gjaldt å utforme den kampanjen, da.

    Så da fikk jeg Elisabeth Falkenberg med på, (etter en del overtaling), å bruke motorsykkelen hennes, som del av den kampanjen, da.

    For da ble det en artig kampanje, sånn som hovedkontoret ville ha da, (tenkte jeg).

    Selv om motorsykkelen til Elisabeth Falkenberg vel var av et annet merke, enn den motorsykkelen, som man kunne vinne, i den konkurransen, da.

    Men det ble nok ihvertfall den mest bemerkelsesverdige kampanjen, i Rimi Nylænde sin historie, vil jeg nok tippe på.

    (Noe sånt).

    Det var det liksom noe som skjedde, i en ellers ganske stille butikk vel, hvor nesten alt tuslet og gikk, etter kjente rutiner, da.

    (Og Elisabeth Falkenberg sørget for å få tatt bilder, av både henne selv og meg vel, oppå den sykkelen, mens den stod i butikken der, da.

    Bilder som vel også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin kommenterte om, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like før jeg begynte som låseansvarlig, på Rimi Nylænde, sommeren 1994, (var det vel).

    Så kjøpte butikksjef Elisabeth Falkenberg et sånt plakatstativ, som hu satt utafor butikken, langs Lambertseterveien der, da.

    Og som hu brukte til å avertere for forskjellige tilbud, da.

    Og da jeg ble låseansvarlig, sommeren 1994, så fikk jeg jo høre om hvor viktig det var, at jeg tok inn det skiltet, hver kveld, da.

    For ellers så kunne det bli stjålet, da.

    Og på en lørdag, som jeg hadde fri.

    Så hadde Glenn Hesler og jeg, (og muligens også Axel), vært og spilt tennis og/eller fotball, på Lambertseter der, da.

    Og så kjørte Glenn Hesler Lambertseterveien hjem, (på veien tilbake til Ungbo, på Ellingsrudåsen), da.

    Og dette var i sju-åtte-tida om kvelden, kanskje.

    Etter at Rimi Nylænde hadde stengt da, og alle hadde gått hjem.

    Og da la jeg merke til det, (da vi kjørte forbi), at det skiltet fortsatt stod ute, da.

    Så da fikk jeg Glenn Hesler til å stoppe bilen, sånn at jeg fikk gjemt det skiltet litt, langs sida av butikken der da, (var det vel).

    (Sånn at det ikke skulle bli stjålet, da.

    Sånn som Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud mente at det kom til å bli, hvis vi ikke tok det inn om kvelden).

    Og da jeg kom på jobb, mandagen etter.

    Så jobba jeg vel seinvakt, da.

    Også henta jeg det skiltet, da.

    Og forklarte at det var jeg som hadde gjemt det, da.

    (Sånn at det ikke skulle bli stjålet, da).

    Siden Elisabeth Falkenberg hadde glemt å ta inn skiltet sitt selv, da.

    Enda hu, (eller om det var Hilde fra Rimi Hellerud), formante at det var så viktig, at man tok inn det her skiltet, om kvelden, da.

    Så da hadde nok Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud trodd at noen hadde stjålet det skiltet, tror jeg.

    (Hvis de hadde lagt merke til, at det var borte, i det hele tatt, da).

    For dem ble vel litt rare i maska, tror jeg, da jeg gikk og henta det skiltet, vel.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 4 – Kapittel 55: Mer fra Rimi Nylænde

    Før jeg skriver om julebordet 1995, så kan jeg ta med noen flere episoder, fra Rimi Nylænde.

    Hilde fra Rimi Hellerud, hu begynte jo å jobbe i Rema, like før jul, (var det vel), i 1994.

    Så det var Elisabeth Falkenberg og meg, som drev butikken, (som de eneste lederne), den jula, da.

    Og jeg husker det, at jeg måtte ta Stabburet-bestilling på julevarer, (må det vel ha vært).

    Også sier Elisabeth Falkenberg til meg, at vi burde bestille en spekeskinke og.

    For folk kom ofte og spurte om det, i jula, da.

    Og den spekeskinka, den ble hengende, inne på melkekjøla.

    For at den ikke skulle bli stjålet, (eller noe).

    Og der hang den, hele jula da, (husker jeg).

    Og jeg lurer på om det var noe rart med den skinka.

    For vanligvis, så ville vel prosessen vært sånn, ved et salg, av en sånn skinke.

    At først så ville det dukke opp en kunde i butikken som spurte om spekeskinke.

    Og så ville vi si det, at vi kan bestille en, sånn at du får den på tirsdag, (for eksempel).

    Og så ville vi sendt en faks, (for eksempel), til Stabburet som seinere ble Spis, da.

    Og så ville kunden fått spekeskinka si, uka etter da, (for eksempel).

    Så det Elisabeth Falkenberg gjorde jula 1994, da hu bestilte en sånn skinke, og bare lot den henge, inne på melkekjøla.

    Det var litt rart da, kan man vel si.

    Men dette var jo den første jula mi, som leder, i Rimi, så jeg måtte jo nesten høre på butikksjefen da, syntes jeg, når hu ville bestille en sånn spekeskinke.

    Jeg hadde ikke noe særlig erfaring med å bestille julevarer, så jeg bare hørte på henne da, (må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter jul, så skjedde det noe enda rarere, i forbindelse med den spekeskinka, da.

    Og det var at butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg det.

    At hu syntes ikke at vi kunne kaste en sånn stor spekeskinke.

    Så hu lurte på om jeg ville ha den, da.

    Og jeg hadde jo nettopp vært på en rep.-øvelse, hvor vi spiste et fenalår.

    Så jeg syntes at det hørtes artig ut da, og ha en sånn spekeskinke, i kjøleskapet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en dag, etter jobben, på begynnelsen av 1995, (må det vel ha vært), så tok jeg med meg den spekeskinka hjem, da.

    Siden hu butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde spurt meg, om jeg ville ha den, da.

    Så tenkte jeg at det måtte være greit, da.

    Jeg kunne nesten ikke si imot butikksjefen, syntes jeg.

    Jeg var jo helt fersk som assisterende butikksjef, og.

    Og den samme dagen, (for dette var en dag jeg hadde tidligvakt, da).

    Så dro jeg også innom Sparebanken NOR, (hvor jeg hadde lønnskonto, på den her tida), sin filial, på Bryn, husker jeg.

    (Der hvor det var et bankboks-ran en gang, vel).

    Og spurte de, om jeg kunne få et lån, for å kjøpe en leilighet, i høyblokka, på Lambertseter der.

    For de leilighetene, de kosta bare et par hundre tusen, på den her tida, (hvis ikke enda mindre).

    Men jeg fikk ikke noe lån da, husker jeg.

    Enda jeg ikke hadde hatt noe inkasso, eller noe sånt.

    (For jeg var jo egentlig for gammel til å bo på Ungbo, så jeg hadde vel sett i Aftenposten da, at de leilighetene, i høyblokka, på Lambertseter, var veldig billige, da.

    Sånn at til og med en med 140.000 i årslønn, (som jeg hadde, på den her tida), kunne hatt råd til å betjene et lån, på de vel.

    Selv om Magne Winnem vel advarte meg litt mot å bo der.

    For han mente at det var mye narkomane og sånn, som bodde der, var det vel.

    Så jeg var kanskje ikke helt overbevist selv, da jeg gikk i banken, for å høre om jeg kunne få lån, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og raritetene rundt den spekeskinka, de stoppa ikke der.

    For da Glenn Hesler etter en stund, fikk se den spekeskinka, liggende delvis oppspist, i kjøleskapet, på Ungbo der.

    Så fikk han sjokk, (må man vel si).

    Og banka på døra til rommet mitt, og lurte på hvor den skinka var fra, osv., da.

    Mens han så sjokkert ut i trynet vel.

    (Sånn som jeg klarte å tolke trynet og stemmen hans, ihvertfall).

    Så det var kanskje noe rart med den spekeskinka, da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg jobba som leder, på Rimi Nylænde, så begynte det også å jobbe et par, som het Line og Pål, der.

    (Som begge hadde lyst hår, husker jeg.

    Pål med gardinfrisyre, og Line med langt hår, da).

    Ihvertfall Pål begynte vel å jobbe der, allerede mens hu Hilde, fra Rimi Hellerud, jobba der, mener jeg å huske.

    En jobboppgave, som ingen av lederne var så glad i å vel.

    Det var å tømme papp-pressa.

    Men Pål, han jobba to dager, i uka, var det vel.

    To ettermiddager da, etter studier ved UIO, (var det vel).

    Og da fikk Elisabeth Falkenberg, (eller om det var Hilde fra Rimi Hellerud), de fikk Pål til å tømme papp-pressa, før han satt seg i kassa, de to kveldene, som han jobba, da.

    Så da lot vi bare papp-pressa stå der, til Pål kom på jobben da, tirsdag og torsdag, (eller om det var fredag), husker jeg.

    Og da trengte vel ikke noen andre, å tømme papp-pressa, mener jeg å huske.

    Så den rutinen, den var kanskje litt spansk, da.

    Men Pål var jo stor og sterk.

    Men det var kanskje litt utnytting da, muligens.

    (For Pål satt jo egentlig i kassa).

    Men Pål var grei, og klagde ikke da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Pål også slutta før Line.

    Og da lot jeg Pål få med resten av en bløtkake, som Rimi hadde fått, (av en eller annen grunn).

    Og da sa hu Line at hu også ville slutte, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det skjedde også et par rare episoder, inne på tellerommet, på Rimi Nylænde der, husker jeg.

    Når jeg tenkte at det var best å holde kjeft.

    En gang, så var det hu Wenche Berntsen, som plutselig bannet, og sa ‘fitte’ høyt, inne på tellerommet der.

    Mens Henning Sanne og jeg, også var der, da.

    Og da kommenterte vel Henning Sanne det her, og sa noe sånt som, at det var så usjarmerende, med damer, som banna på den måten, og sa fitte da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så var det Henning Sanne, Line og meg, som var inne på tellerommet der.

    Og da nevnte Henning Sanne det, at Line var modell, (mener jeg at det var).

    Men jeg ville fortsatt ikke blande meg for mye opp i hva mine ‘undersåtter’ dreiv med privat, da.

    Så jeg sa ingenting, da.

    For jeg ville ikke smiske heller, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kjøpte meg en billig bil, (som jeg skal skrive mer om seinere), noen uker etter at jeg fikk lappen.

    Så sa hu Line til meg, (mens hu så surt på meg, må man vel si), at ‘kunne du ikke heller ha kjøpt Pål sin bil, da?’.

    (Noe sånt).

    For da skulle visst Pål selge sin bil, da.

    Men det hadde ikke jeg hørt noe om, da.

    Men jeg visste at Pål hadde mye utgifter.

    For han klagde til meg, på at en kar, forlangte to-tre tusen, for å montere inn et stereoanlegg, i bilen hans, (ikke så lenge før det her, vel).

    Og da spurte Pål meg, om jeg ikke var enig med han, i at det var litt mye, (husker jeg).

    Men da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, for min første bilstereo, den kjøpte jeg i 1998, (må det vel ha vært), altså cirka tre år etter det her, da.

    Så da måtte jeg bare holde kjeft, da.

    Men jeg skjønte at Pål vel hadde dårlig råd da, antagelig.

    Og muligens også kamerater som lurte han.

    Det er mulig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så husker jeg det, at Marianne Hansen hadde tatt på seg noen klær, som var i sånn skikkelig klovnemønster, eller noe, da.

    Både buksa og jakka hennes, så helt ‘klovnete’ ut da, (må man vel si).

    Så hu Line, hu begynte jo å le høyt, da hu så det antrekket, til hu Marianne Hansen da, husker jeg.

    Men da fortalte Marianne Hansen det, (til hu Line), mens jeg var på tellerommet der da, (må det vel ha vært), at hu ikke brydde seg noe om hvordan hu kledde seg, hvis hu bare skulle på jobb.

    Det var bare hvis hu skulle på byen, at hu brydde seg om hvordan hu gikk kledd, (sa hu Marianne Hansen da), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en ungdom, som het Glenn, som jobba der, husker jeg.

    Han hadde mørkt, krøllete hår vel, og bodde like ved Rimi Nylænde der, tror jeg.

    Og en gang, som jeg hadde glemt, å ta med arbeidstøy, på jobben.

    (For jeg var vel litt stressa innimellom, den tida jeg jobba, på Rimi Nylænde der.

    Siden jeg jo hadde en ekstrajobb og tok kjøretimer, osv., innimellom jobbinga som assisterende butikksjef, da).

    Så var det eneste tøyet jeg fant, i garderoben der, som jeg kunne bruke.

    Det var skjorta til han Glenn da, husker jeg.

    Og den lukta det jo skikkelig deo av, (eller hva det var), husker jeg.

    Så det var ikke noe artig, å bruke skjorta hans da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han Glenn han var det nesten at jeg måtte feste med, en nyttårsaften, husker jeg.

    (Muligens nyttårsaften 1994, da jeg endte opp på Snorre der.

    Eller om det var nyttårsaften 1995).

    Men det ble litt rart, for jeg kjente ikke han så bra, da.

    Så jeg klarte på en eller annen måte å komme meg ut av det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like etter, at vi på Rimi Nylænde, hadde vært på den Danmarksturen, forresten.

    Så dukka det opp en hel gjeng, fra Rema Karlsrud, på jobben vår, husker jeg.

    Mens vi dreiv og prisa varer osv., (for vi hadde ennå ikke fått skannere, i kassene, på Rimi Nylænde, da jeg slutta der, (for å begynne å jobbe på Rimi Bjørndal), våren 1996, da).

    Og jeg lurer på om det var sånn, at ei av damene på Rimi Nylænde, (Marianne Hansen?), hadde hatt et one night stand, med en av de karene, fra Rema Karlsrud, (som var en butikk, som lå kanskje en kilometer, fra der Rimi Nylænde lå da), som var på den samme danskebåt-turen, som oss, da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , ,