Stikkord: Glenn Hesler
-
Min Bok 4 – Kapittel 64: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo III
En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Så spurte Glenn Hesler meg, om han skulle kjøpe med noe for meg, en gang, som han skulle til Sverige.
Og da jeg var med fotball-laget, (Berger IL), til Gøteborg, mens jeg gikk på ungdomsskolen.
Så kjøpte jo jeg, (og også mange av de andre på laget), oss pizza-snacks, mens vi venta på ferja til Moss, husker jeg.
(På vei til Sverige, da.
Ved ferjeterminalen i Horten).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den gangen, som Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og meg, var på campingtur, til Gøteborg, sommeren 1991.
(Må det vel ha vært).
Så så jeg noen sånne ‘bread-sticks’ da, i en matbutikk, i Sverige.
Og grunnen til at jeg syntes, at de så artige ut.
Det var jo fordi at de hadde pizza-smak, da.
For jeg likte alt som hadde med pizza å gjøre da.
(Eller hva man skal si).
Sånn som pizza-smørbrød, (som var pizzafyll, som man skulle ha på brødskiver, som fantes på 80-tallet), pizza-snacks og selvfølgelig også vanlig pizza, i mange forskjellige varianter, med enten tjukk eller tynn bunn, da.
Så da jeg fant Grissini breadsticks med pizzasmak, (som jeg ikke hadde sett før, i Norge), i en butikk i Sverige, på en ferie der.
Så måtte jeg selvfølgelig kjøpe de, da.
Jeg som var så glad i pizza, og omtrent ikke spiste noe annet enn Pizza Grandiosa, til middag, fra cirka midten av 80-tallet til et stykke ut på 90-tallet, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde vel slutte å røyke, da Glenn Hesler spurte meg om det her.
(Om det var noe han skulle kjøpe med til meg, i Sverige).
Så jeg prøvde å tenke da, for å finne ut om det var noe, som jeg ønsket, i Sverige.
Mens jeg gikk på ungdomsskolen, så var jo kinaputter det helt store.
Men det var ikke akkurat noe jeg syntes var artig, som noen og tjueåring.
Og røyking hadde jeg jo slutta med.
Og jeg hadde masse øl stående i et lite kjøleskap, (som ingen andre brukte), på Ungbo der, da.
(Øl som jeg hadde kjøpt en sixpack av, nå og da.
(Med Ringnes 0.33 liters flasker.
En six-pack som bare kosta drøye 50 kroner vel, på Rimi, på den her tida.
Så de six-packene, de var de suverent billigste six-packene, på Rimi, (og kanskje i hele Norge, ihvertfall mer eller mindre), på den her tida, da).
For å spare penger hvis jeg skulle ut på byen, (må det vel ha vært).
(Siden en sånn six-pack kosta omtrent det samme, som en halvliter, på byen, da).
Sånn at jeg kunne liksom drikke meg pussa hjemme, for en billig penge, før jeg dro ut på byen, da
(Og da trengte jeg ikke å kjøpe så mye dyre halvlitere, på byen, for å bli litt sånn pussa, sånn at jeg ble litt mer sosial, og turte å drite meg ut litt, og prøve å sjekke opp damer, og sånn, da).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg spurte Glenn Hesler, (etter å ha nesten vrengt hjernen min, for å prøve å finne ut, om det var en eneste ting, som jeg kunne komme på, som jeg ønska, fra Sverige, da).
Og det var egentlig ikke noe spesielt jeg ønska der.
Det eneste jeg klarte å komme på, det var de Grissini bread-sticks-ene, med pizzasmak, da.
Så jeg sa det, at han kunne jo kjøpe med det, hvis han fant det.
For det var egentlig ikke noe i Sverige, som frista så mye.
Selv pleide jeg vel oftere å dra litt oftere til Danmark, enn til Sverige, for å si det sånn.
Og jeg hadde jo vært mest i England, av utenlandske land.
Så kanskje hvis han hadde spurt meg om det var noe i England, som han skulle kjøpe med for meg.
Da ville jeg nok bedt han om å kjøpe med Cherry Coca Cola, Dr. Pepper, Aero-sjokolade og Hula Hoops BBQ Beef, osv.
Men det var bare til Sverige, som han skulle, da.
Og etter at jeg hadde slutta å røyke og drikke cola.
Så hadde jeg liksom ikke så mange laster, eller svake sider, (eller hva man skal kalle det), igjen, da.
Og jeg var ikke preget av ‘ladism’ heller, (som vel var noe som ble moderne seinere, på 90-tallet).
(Nemlig at man har en gutteaktig livsstil, da).
Så det var ikke sånn at jeg syntes at det var artig, å smelle kinaputter, som noen og tjueåring.
(For å forklare om det).
Og hvis jeg skulle kjøpe noe pornoblader, så ville jeg vel kjøpe det selv, (for å si det sånn).
Og da kunne jeg jo bare gå til Narvesen, for eksempel.
Istedet for å drite meg ut, ved å be Glenn Hesler, om å kjøpe med pornoblader for meg, da.
Så det eneste jeg kom på, (i farta), det var om han kunne kjøpe med noen sånne pizza-Grissini, for meg, da.
(Hvis han klarte å finne det).
Siden han absolutt ville kjøpe med noe for meg, da.
(Virka det som, ihvertfall).
For jeg klarte ikke å komme på noe annet da, (må jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da Glenn Hesler kom tilbake igjen, fra Sverige.
Så leverte han meg en pakke, med hvitløk(!)-Grissini, da.
Så da kunne han jo like gjerne ha spytta meg i trynet omtrent, (vil jeg si).
(Og han forklarte heller ikke hvorfor han hadde tatt med feil slag, da).
For det som jeg syntes at var såvidt litt artig, med de pizza-Grissini-ene, det var jo det, at de var med pizza-smak, da.
Men jeg syntes ikke egentlig at pizza-Grissini, var _så_ utrolig artig, da.
Men Glenn Hesler ville liksom absolutt kjøpe med noe for meg der da, (virka det som, ihvertfall).
Så det var det eneste jeg kom på, da.
Men hvitløk-Grissini.
Det ville jeg vel aldri ha kjøpt selv, hvis jeg hadde sett det i en butikk, i Norge, for eksempel.
Så dette ble bare som noe dumt, (og kanskje litt skuffende), for meg da, (vil jeg si).
Så da lurte jeg på hva Glenn Hesler dreiv på med, (husker jeg).
Siden han klarte å komme tilbake, fra Sverige, med hvitløk-Grissini, når jeg hadde bestilt pizza-Grissini, da.
Men men, det veit han kanskje sjæl.
(Det får man vel håpe på).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Så begynte Glenn Hesler plutselig en kveld, (var det vel), å si sånn ‘capish’, en god del ganger, i løpet av noe få setninger, da, (et uttrykk jeg aldri hadde hørt han bruke før, enda han, Øystein Andersen og jeg, nesten hadde vært som en gjeng, i et år eller to, noen få år, før det her, da).
(Capish, (eller hvordan det skrives), det er jo italiensk for ‘forstår du’, (eller noe), vel).
Så det var akkurat som om Glenn Hesler prøvde å hinte til meg, om at han var med i mafiaen, (eller noe), husker jeg.
Men jeg tenkte vel det, at det kan jo ikke være mulig.
For det finnes jo ikke noe mafia i Norge.
Det er jo bare i USA og Italia, at de har mafia.
Så jeg slo det bare fra meg, og tenkte ikke noe mer på det her, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Glenn Hesler, han fikk også nesten et slags ‘anfall’, en gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo, (husker jeg).¨
(En gang han satt i stua der, vel).
Da sa han plutselig noe sånt som, at ‘var det ikke Øystein, som var kameraten din?’.
Med en slags bebreidende, (eller muligens trist), tone, da.
Men det var jo først Tom Ivar Myrberg, som var kameraten min.
(Eller ihvertfall klassekameraten).
Og så introduserte jo han meg for sin kamerat, (og nabo), nemlig Kjetil Holshagen, og Tom Ivar Myrberg flytta jo så like etterpå til Drammen, (sammen med søsknene sine), på ‘lasset’ til foreldrene sine, da.
Og Så introduserte Kjetil Holshagen meg for Øystein Andersen.
For Kjetil Holshagen dro jo med Øystein Andersen hjem til meg, i Leirfaret 4B, en gang.
Og faren min fortalte meg også, på rundt den samme tida, at Øystein Andersen var adoptivsønnen, til kusina hans, Reidun.
Så Øystein Andersen var tremenningen min, (eller adoptiv-tremenningen, da).
Så jeg kunne jo liksom ikke nekte Øystein Andersen, å henge oppe hos meg, hvis han var med Kjetil Holshagen, (som jo var min bestekamerat, på den her tida, må man vel si, ihvertfall mer eller mindre).
Og resten kjente jo Glenn Hesler til.
Glenn Hesler og jeg, vi ble jo kjent med hverandre, gjennom Øystein Andersen.
Og det var jo Glenn Hesler, som plutselig hadde spurte meg, om ikke jeg kunne hjelpe han, med å få et rom, i Ungbo-leiligheten, hvor jeg bodde, som den lengstboende beboeren i, (noen måneder etter at jeg var ferdig med militæret, da).
(Og dette var noe som kom overraskende på meg da, husker jeg.
(At Glenn Hesler ville bo på Ungbo).
Så det var ikke sånn at dette var noe som jeg hadde foreslått, (for eksempel).
Eller at dette var noe som vi hadde diskutert angående tidligere.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og Glenn Hesler, han må da jo ha visst om det, at Øystein Andersen, plutselig hadde dukka opp, på Ungbo der, og bare sagt, (liksom rett ut av lufta), til meg, at han ikke ville være kamerat med meg lengre.
(Sommeren/høsten 1993, (må det vel ha vært).
Like etter at jeg var ferdig, med militæret).
Og uten at Øystein Andersen vel ga noen grunn, til det her, da.
Så det var jo rimelig rart da, (må man vel si).
Men jeg måtte jo være sterk, på den her tida.
For jeg var jo delvis arbeidsledig, og søstera mi Pia, hu var jo hjemløs, så hu hadde flytta inn, på rommet mitt, på Ungbo, og sov på en madrass, på gulvet der, da.
Så Glenn Hesler visste vel det, at Øystein Andersen og jeg, ikke var kamerater lengre, (på den tida, som Glenn Hesler bodde, på Ungbo).
Og Glenn Hesler, han må vel ha huska det, at det var han, (og ikke jeg), som hadde ønska det, at han skulle bo på Ungbo der, (hvor blant annet Pia og jeg selv bodde, fra før Glenn Hesler flytta inn der, da).
(Så det var jo sånn at jeg gjorde Glenn Hesler en tjeneste, da.
Siden jeg skaffa han rom på Ungbo, ved å prate for han, med Ungbo-dama, en gang som hu var innom, på Ungbo der, da).
Så hvorfor Glenn Hesler spurte meg om det her.
På en sånn ‘klagete’ måte, (må man vel kalle det).
Om det ikke var Øystein Andersen jeg egentlig var kamerat med.
(Og ikke han selv, (mente han vel kanskje)).
Nei, det veit jeg ikke.
Da var det kanskje sånn, at jeg kunne ha begynt å tulla, og sagt det, at Glenn Hesler hadde begynt å bli senil, (eller noe sånt).
Men jeg vitsa vel ikke bort det her, da Glenn Hesler kom med den her klaginga si, (må man vel kalle det).
Nei, for det virka vel som at noe var galt kanskje, på den måten som Glenn Hesler sa den her setningen, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg svarte vel ikke noe, på det her, men jeg ble vel kanskje litt satt ut, da.
Siden jeg nok syntes at dette var en rimelig rar ting å si, da.
Jeg tenkte vel kanskje det, at det nok måtte ligge noe bak den her ‘sytinga’, da.
Men hva som lå bak, det forklarte ikke Glenn Hesler noe om, da.
Og jeg ble vel litt ‘frika ut’, av det her da, (må man vel si).
For Glenn Hesler, han spurte jo om noe som han måtte vite om selv, da.
Så jeg visste vel ikke helt hva jeg skulle svare da, (tror jeg).
Så jeg sa nok ikke noe, da.
Men jeg var vel kanskje på vei inn på rommet mitt, eller noe sånt, da.
Så jeg så vel kanskje bare litt rart på Glenn Hesler da, (i farta), eller noe.
Og jeg lurte vel kanskje på hva søren det her skulle bety, da.
Og jeg håpet vel kanskje på at Glenn Hesler kom til å bli ‘normal’ igjen da, (hvis jeg bare lot som ingenting), kanskje.
(Noe sånt).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 60: Kjøper bil
Like etter jul, i 1995, så spurte Glenn Hesler meg plutselig, om jeg ikke ville kjøpe han og Øystein Andersen sin gamle, røde Toyota HiAce, som de hadde bruk, når de hadde jobba, med automatfirmaet sitt, den første tida.
(Før de fikk seg den hvite Ford Transit-en, eller hva det var, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å kjøpe meg bil.
Det var for det meste i tilfelle at jeg ble butikksjef, at jeg tok lappen, da.
For jeg syntes at kollektivtilbudet i Oslo egentlig var bra.
Det var bare for å gjøre noe fornuftig, på fritida, at jeg tok kjørertimer, da.
Siden jeg var en ambisiøs person da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det virka som for meg, at automatfirmaet, til Glenn Hesler og Øystein Andersen, gikk dårlig, da.
(De hadde lånt noen tusen av meg, før jeg begynte å ta kjøretimer og, mener jeg å huske.
I 1994, eller noe, må det vel ha vært).
Og jeg tenkte det, at jeg kunne jo gjøre Glenn Hesler og Øystein Andersen, en tjeneste, ved å kjøpe den gamle bilen deres, da.
For da kunne jeg jo få nytte av dette selv og, (tenkte jeg).
Ved at kjøreferdighetene mine liksom ble mer innlært da.
Sånn at jeg ikke glemte alt igjen, (med en gang), av det jeg hadde lært, på kjøreskolen, liksom da.
Så jeg gikk med på å kjøpe den gamle Toyota HiAce-en, til Glenn Hesler og Øystein Andersen, for fire-fem tusen, (var det vel), i januar 1996 da, (må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også noen av kollegene mine, på Rimi Nylænde, (muligens Marianne Hansen), som liksom begynte å prate sånn, at det var noe helt spesielt, med de første gangene man kjørte bil aleine, etter at man fikk lappen.
(Selv om jeg jo hadde kjørt Magne Winnem sin bil aleine en gang, (i fylla), da jeg bodde på Abildsø, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den HiAce-en, det var forresten en bil, som Øystein Andersen hadde fått seg, mens jeg fortsatt var kamerat med han, (før jeg var i militæret, vel).
Og den bilen, den husker jeg at Øystein Andersen fortalte om, at han hadde fått kjøpt billig, (som bruktbil, da), av firmaet Tetra Pak, (i Lysaker vel), siden adoptivfaren hans, (og vel også adoptivmora hans, (min fars kusine)), jobba der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så en dag, før jeg skulle jobben vel, i januar, i 1996, da.
Så dro Glenn Hesler meg med, hjem til Øystein Andersen og dem, i Marcus Thranes vei, på Hanaborg, i Lørenskog.
Og der var det ingen tegn, til at noen var hjemme, (husker jeg).
(Og hvor Øystein Andersen var, det veit jeg ikke).
Men Glenn Hesler gikk inn i garasjen der, og viste meg den røde Toyota HiAce-en, (som jeg jo hadde sett mange ganger før, da).
Og Glenn Hesler hadde litt problemer med å få start på bilen.
For den hadde vel stått i garasjen der en stund, (tror jeg).
Og dette var i januar, da.
Men Toyota, det er visst vanligvis driftsikre biler, (ettersom jeg har skjønt, ihvertfall), så etterhvert så starta bilen, da.
Og så kjørte Glenn Hesler kjørte bort til Statoil-stasjonen, ved Robsrudjordet Grill der, (mens jeg satt på), og fylte så noe bensin eller olje, (eller noe), på bilen, da.
Og så fikk jeg prøvekjøre bilen litt, rundt Statoil-stasjonen på Lørenskog der, da.
Og da husker jeg det, at Glenn Hesler sa: ‘Det her hadde jeg aldri trodd at jeg skulle få se’, (eller noe sånt).
Og da prata han vel om clutchinga mi, (tror jeg, ihvertfall), som jeg vel var ganske god på, etter å ha hatt han strenge kjørelæreren, da.
(Og Glenn Hesler var vel ganske vant til at jeg alltid var passasjer, da.
Siden han, Øystein Andersen og jeg, nesten hadde vært som en gjeng, i et år eller to, før jeg måtte i militæret, sommeren 1992, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så kjørte jeg bilen opp til Ungbo der da, og så videre til jobb, vel.
(Etter å ha betalt kontant vel, siden jeg jo hadde slutta å røyke, osv., så hadde jeg vel råd til det, selv om jeg nettopp hadde tatt lappen, vel.
Jeg hadde jo også et kredittkort, som jeg fikk, da jeg kjøpte de to videoene, ikke så lenge før det her, så det kan tenkes at jeg måtte bruke det kortet litt også, den måneden.
Men jeg flytta også til Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, i månedsskiftet januar/februar vel, det her året.
Og der betalte man vel husleia på etterskudd, tror jeg.
Så da fikk jeg kanskje litt bedre råd, (midlertidig), på begynnelsen av 1996, da.
Det er mulig.
Noe sånt).
Og jeg sleit litt, en av de første gangene, som jeg kjørte ut på motorveien, som gikk fra Furuset der, og i retning av sentrum, da.
Så jeg lå i kollektivfeltet, en stund, en av de første gangene, som jeg kjørte bil aleine, da.
For det var muligens litt dårlig sikt og, (og vel også litt dårlig føre, med sørpe, osv.).
Jeg husker ihvertfall det, at jeg hadde litt problemer, med å få helt oversikten, da jeg skulle kjøre ut på motorveien der, (ved Furuset), en gang, da.
(Når det gjaldt feltskifte og sånn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før jeg turte å parkerte den Toyota HiAce-en, noe sted, forresten.
Så måtte jeg først tømme den, for mange bæreposer, med søppel, da.
Som lå strødd rundt, i varerommet, på bilen, da.
(Søppel som Øystein Andersen og Glenn Hesler vel bare hadde kasta bak i bilen, mens dem kjørte rundt for automatfirmaet sitt, da sikkert.
Så det var tomme burger-kartonger og tomflasker og mye sånt, vel.
Så jeg måtte liksom rydde, den bilen, i en halvtime, eller noe, (mens den stod parkert, utafor oppgangen til Ungbo der, i Skansen Terrasse 23), før jeg turte å vise meg noe sted, med den bilen, da.
Så Øystein Andersen og Glenn Hesler de var kanskje litt som noen guttunger da, da de solgte den her bilen.
For de hadde jo for det første så mye rot i bilen.
(Så de rydda nok ikke bilen så ofte, mens de eide den, da).
Og for det andre, så var vel det å selge en bil, uten engang å rydde den.
Det var vel litt spesielt vel?
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn, at bakdøra, på den her bilen, ikke gikk an å låse.
Så jeg kjøpte en ny lås, til den bilen, av et firma, på Ensjø.
Og da var det sånn, (husker jeg), at håndtaket, (var det vel), heller ikke virka.
Så jeg måtte bare la den døra gå i vranglås, da.
For jeg hadde ikke råd til å kjøpe ny dør da, (eller hva det var).
Og jeg ville jo ikke at det skulle være mulig å bare gå inn i bilen, mens den stod parkert noe sted, da.
(Og sidedøra virka jo, så).
Så det ble nok litt sånn over stokk og stein, over det bilkjøpet her.
Men bilen kosta jo bare fire-fem tusen.
Og det var jo artig bare det å ha sin egen bil og, da.
(Og jeg fikk også mye nytte av den her bilen, som jeg skal skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4 og 5).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 59: Mer fra jula 1995
Da jeg kom hjem, fra Berger, første juledag, 1995.
Så hadde jeg en del fridager, fra jobben, (husker jeg).
(Det er mulig at jeg hadde noe ferie til gode, eller noe.
Jeg husker ikke helt nøyaktig).
Og jeg befant meg vel nokså alene, på Ungbo der, (mener jeg å huske).
Så jeg bestemte meg for det, at jeg måtte finne på noe, da.
For jeg kjeda meg fælt, da.
Og de første årene, som jeg jobba som leder, i Rimi.
Så pleide jeg noen ganger å gå og se, i andre Rimi-butikker, (for å se hvordan de drev butikken, da).
(Blant annet i den i VG-huset vel, og også den i Byporten-senteret, (heter det vel), på Strømsø, i Drammen.
Jeg så på ting som hvordan fruktposestativer, som de forskjellige Rimi-butikkene hadde, da.
Sånn at jeg visste hva jeg kunne be om, fra fruktkonsulenten, for eksempel, i ‘vår’ butikk, da.
Sånne ting.
Siden jeg tok jobben min i Rimi ganske seriøst, da.
For jeg hadde jo ambisjoner om å bli butikksjef, osv.
(Og det var også noe av grunnen til at jeg ville ha meg lappen.
For jeg forestilte meg det, at det var enklere å bli butikksjef, hvis man hadde lappen.
For man fikk kjøregodtgjørelse, osv., som butikksjef, da.
Og dette visste jeg siden jeg kjente Magne Winnem, som var butikksjef på Rimi Karlsrud, da.
Og butikksjefene måtte også noen ganger få tak i varer selv, fra andre butikker.
Så jeg hadde vel fått inntrykket av, at det lønte seg å ha lappen, for å bli butikksjef, da.
Dessuten, så var det liksom noe med selvtilliten og.
Det var liksom noe med å fullføre det man hadde begynt med, (må man vel si).
Jeg hadde jo begynt å ta kjøretimer, i Drammen, i skoleåret 1987/88.
Så da tenkte jeg vel sånn, at jeg burde fullføre det jeg hadde begynt på, også da.
Noe sånt).
Og en gang, så fikk Anne-Katrine Skodvin, Elisabeth Falkenberg og meg, til å kjøre ut til Rimi Siggerud, (i Elisabeth Falkenberg sin bil, da), da den butikken ble åpnet, med Leif Jørgensen, som butikksjef, i 1995, eller noe, vel.
Og Siggerud, det lå ute langs en svingete vei, cirka en halvtime å kjøre vel, fra Lambertseter, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og den butikken, den så vel helt standard ut, mener jeg å huske.
Så hvorfor Anne-Katrine Skodvin ville at Elisabeth Falkenberg og meg, skulle dra ut dit, det veit jeg ikke).
Men jeg trodde det da, at Christell ville holde seg, ute på Bergeråsen der, en stund, i jula.
Så jeg tenkte det, at dette ville være en bra sjanse, til å dra å se litt nærmere, på Rimi Skøyen, da.
En butikk, som jeg hadde lagt merke til, den gangen som Pia, Axel og meg, besøkte Christell, vel.
(Og som virka å være en ganske stor Rimi-butikk, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da jeg kom ut til Rimi Skøyen der.
Og etter at jeg hadde sett meg rundt i butikken der en stund, og så gått ut igjen.
Så hvem dukka opp på parkeringsplassen der?
Jo, selvfølgelig Christell og Jan Snoghøj.
(Hvis jeg så riktig, ihvertfall).
Christell dreiv og pekte på meg vel, sånn at armen hennes nesten gikk ut av ledd, så det ut som, for meg.
(Og Christell, hu har jo også noen rare tomler, som hu klarer å bøye det ytterste leddet på, 180 grader.
Så det er kanskje noe lignende med armene hennes og.
Det er mulig.
Albuleddet hennes så ihvertfall nesten ikke menneskelig ut, syntes jeg, da hu pekte på meg, da, (hvis jeg husker det riktig).
Hvis det var hu da.
Noe jeg tror det må ha vært, siden det vel skal litt til, å finne to personer, som ligner på både Christell og Jan Snoghøj da, og som bor på samme sted, osv).
Men jeg hadde egentlig hatt nok, av Christell og dem.
Jeg hadde ihvertfall ikke gått dit, for å møte Christell og Jan Snoghøj, da.
Jeg trodde at de skulle holde seg hjemme på Berger, (eller i Drammen), i jula.
Så jeg bare gikk mot jernbanestasjonen igjen da, og prøvde å late som ingenting.
Da Christell stod der og pekte på meg, da.
(For at Jan skulle se at det var meg som var der da, eller noe, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at jeg var tilbake på jobb igjen.
Så husker jeg det, at jeg ringte faren min, for å få telefonnummeret, til Christell.
(For jeg tenkte at jeg måtte ringe da.
For jeg var ikke sikker på om det var henne, som jeg hadde sett, utafor Rimi Skøyen.
Og Christell hadde jo også hinta, (mer eller mindre, ihvertfall), om at hu ville på kino, på julaften, da).
Og faren min, han bare ga meg telefonnummeret til Christell.
Som da var hos Jan vel, og Erik Thorhallsson, (var det vel), svarte, da.
(Noe sånt).
Og jeg spurte Christell om hu ville være med på kino, da.
Men det ville hu ikke.
Og da sa jeg vel det, at hu fikk bare si fra, hvis hu ombestemte seg.
Og det sa hu at hu skulle gjøre, da.
(Noe sånt).
Men jeg hørte aldri noe, da.
Så hva Christell mente, da hu babla om den filmen, som het ‘Engelskmannen som gikk opp en ås og kom ned av et fjell’, det veit jeg ikke.
Men det veit hu vel kanskje selv.
(Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I romjula, så var det også sånn, (mener jeg å huske), at Glenn Hesler, (som vel altså da må ha bodd på Ungbo, ihvertfall ut 1995), hadde besøk, av kamerater, som Bengt Rune og Kalle, (fra Biljardhallen, på Skårer), som han spilte brettspillet Axis and Allies med, vel.
For jeg husker det, at jeg gikk ned på Torgbua, sent en kveld, (mens jeg hadde alle de kvisene), og kjøpte noe godteri, for meg selv og noen av de folka, da.
Og da hadde Torgbua egentlig stengt, for jeg var der akkurat klokka 23 da, (var det vel).
Men en kar litt oppi åra der, slapp meg inn likevel, (for han så vel at jeg var en kjent kunde da, antagelig).
(Og det var muligens også denne romjula, som den episoden skjedde, med halvbroren min Axel.
At han ba hele den kameratgjengen, til Glenn Hesler, om å heller komme seg ut på byen, og finne seg damer, eller noe.
Enda Axel jo er født i 1978 og bare var 17 år, på den her tida).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på varetellinga, på nyåret, på Rimi Nylænde, (husker jeg).
At jeg husker at jeg overhørte det, at Henning Sanne, (eller hvem det kan ha vært), kommenterte om det, at jeg ikke hadde barbert meg, på grunn av alle de her kvisene, da.
For jeg tenkte vel noe sånt, som at jeg ville få arr, hvis jeg barberte meg, når jeg hadde alle de her kvisene.
Så jeg prøvde å roe ned de kvisene litt, da.
Og noen dager etter det her igjen, så begynte alle kvisene å gå bort, da.
Så en uke eller to ut på nyåret, (eller noe), så var kvisene forsvunnet da, (må jeg vel si).
Og uten at det ble noe arr, (eller lignende), av dem heller vel.
Så det var bare et engangstilfelle, at jeg har fått mer enn to-tre kviser samtidig.
Så det at jeg fikk alle de kvisene samtidig, like før jul, i 1995, det synes jeg fortsatt at var litt rart, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 56: Enda mer fra Rimi Nylænde
Elisabeth Falkenberg, hu hadde forresten en bror, som var kriminell, (mener jeg at hu sa).
Og jeg pleide alltid å ta flaskebordet, som det første jeg gjorde, når jeg kom på jobb, vel.
Men en gang, så stod det en kar jeg ikke visste hvem var, og stabla flasker, ved flaskebordet vårt, da.
Og da sa Elisabeth Falkenberg at det var broren hennes, da.
Og han hadde visst ikke vært snill, så Elisabeth Falkenberg straffet han, ved at han måtte tømme flaskebordet, da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før hu Solveig, (som var fra Sogndal, eller Stryn, eller noe, på Vestlandet), slutta, på Rimi Nylænde.
En gang i 1994 eller 1995 vel.
Så sa Elisabeth Falkenberg det til meg, husker jeg, at jeg ikke skulle bestille så mye sjokolade.
For det ble så varmt i butikken om sommeren, så vi burde ikke ha så mye sjokolade, i hyllene, ved kassene, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en av grunnen til at jeg slutta å røyke.
Det var fordi at hu Hilde, fra Rimi Hellerud, hu sa til meg det, at jeg var flink til å jobbe, selv om jeg røyka når jeg tok flaskebordet, (eller noe).
Så det irriterte meg da, husker jeg.
At hu gjorde et poeng ut av at jeg røyka, mens jeg tok flaskebordet, da.
Så det motiverte meg til å slutte å røyke da, husker jeg.
Men da ble jeg også lettere irritert, på jobb.
Og jeg prøvde også å gjøre det sånn, som jeg sa til de ansatte, (hvis de spurte).
At hvis de ble sure på en kunde, så gå å slå i veggen, på lageret, (eller noe).
Men ikke få noe anfall ute i butikken, liksom.
Og så var det noe jeg ikke likte da, som noen sa til meg.
(Antagelig butikksjef Elisabeth Falkenberg eller Hilde fra Rimi Hellerud, da).
Så jeg sparka hælen, på den ene Dr. Martens-skoen min, inn i veggen, på lageret, ved kontoret der, på Rimi Nylænde.
Og da gikk det hull i veggen, husker jeg.
For det veggen var visst bare laget av en gipsplate, eller noe, da.
(Men det var en gammel bygning, så det var ingen som reagerte noe på det, tror jeg.
Det ble ihvertfall aldri tatt opp, av noen.
Og jeg tror ikke jeg nevnte det selv heller.
Men de andre som jobba der, de visste vel det, at jeg nettopp hadde slutta å røyke, tror jeg).
Så det var ikke bare bare å slutte å røyke, husker jeg.
Det er sikkert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rimi Nylænde, det var jo en liten butikk.
Og jeg kjente jo mange folk som jobba på de to andre Rimi-butikkene på Lambertseter.
Nemlig på Rimi Munkelia og Rimi Karlsrud, da.
Så da de ringte Rimi Nylænde, (noe som hendte ganske ofte), og spurte om vi hadde noen folk, som kunne jobbe.
Så pleide jeg som oftest å prøve å få til noe, da.
For jeg syntes det, at da var ikke vår butikk så ‘lillebror’, liksom.
Hvis vi ofte klarte å låne bort medarbeidere, da.
Og Rimi var jo liksom mer enn Rimi Nylænde og, da.
Så vi prøvde å hjelpe de andre Rimi-butikkene da, når de ringte, da.
Men jeg husker en gang, som Henning Sanne hadde jobba på Rimi Karlsrud, (var det vel).
På en fredag, vel.
Så hadde det vært rotete, på flaskerommet, på lørdagen.
Siden jeg ikke hadde rydda det så nøye, siden vi var en medarbeider mindre, (dagen før), siden Henning Sanne var lånt bort, da.
Og da klikka nesten Henning Sanne, husker jeg.
For da ble det så mye for han, å gjøre, på lørdagen, da.
Og da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, husker jeg.
Jeg kunne jo fortalt han om hvordan det var, å jobbe på flaskerommet, på OBS Triaden, den lørdagen, i 1991 eller 1992 vel.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok 2, vel).
Men det gjorde jeg ikke, da.
Jeg bare la merke til det, at han ikke syntes at det var like artig, som meg, å liksom få Rimi Nylænde til å hevde seg litt, i forhold til de andre, lokale Rimi-butikkene, da.
Så det er mulig at jeg slutta å mase så mye, på de ansatte, om de kunne jobbe i andre butikker, etter den her episoden, da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, på den tida, som Elisabeth Falkenberg og meg, var de eneste lederne, på Rimi Nylænde.
(Som jo var det første halvåret, av 1995).
Så velta Elisabeth Falkenberg en melkecontainer, når hu dreiv og tok melka ut av heisen da, husker jeg.
Også forsvant hu vel, sånn at jeg måtte plukke opp det meste av sølet, da.
Omtrent halvparten av de 160 melkekartongene, (som det er plass i, i en sånn container), var ødelagte, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så dreiv jeg å kjørte en pall, som var ekstra høy, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde.
Fordi at noen hadde bedt meg om å ta opp den pallen, vel.
Og da stod butikksjef Elisabeth Falkenberg og en selger vel, og så på at jeg kløna med å ta opp den pallen, da.
For den pallen var så høy da, så det var vanskelig å få oversikten, når man kjørte den.
Og da smalt det fra han selgeren at jeg var nybegynner, eller noe, da.
I butikkfaget.
Siden jeg hadde problemer med den pallen, da.
Men jeg hadde jo leika med jekketraller, som guttunge, på verkstedet til farfaren min, Øivind Olsen.
(Og kjørt rundt på de, inne på Strømm Trevare der).
Så hvis det var noen som var vant med jekketraller, så var det vel meg.
Men det han selgeren ikke skjønte, det var at den pallen var så høy da, at det var vanskelig å få oversikten, når man prøvde å styre den, da.
For vanligvis så hadde jeg ihvertfall ikke noe problem, med å styre pallene, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Elisabeth Falkenberg, hu var jo med, i Rimi sin motorsykkelklubb, Hakon Raiders.
Og hu skulle selge motorsykkelen sin en gang, husker jeg, og hadde den stående, i kjelleren, på Rimi Nylænde der, da.
Og samtidig, så hadde Rimi en kampanje, hvor man kunne vinne nettopp en motorsykkel.
Og da ble vi som jobba som ledere i Rimi, oppfordret til å være kreative, når det gjaldt å utforme den kampanjen, da.
Så da fikk jeg Elisabeth Falkenberg med på, (etter en del overtaling), å bruke motorsykkelen hennes, som del av den kampanjen, da.
For da ble det en artig kampanje, sånn som hovedkontoret ville ha da, (tenkte jeg).
Selv om motorsykkelen til Elisabeth Falkenberg vel var av et annet merke, enn den motorsykkelen, som man kunne vinne, i den konkurransen, da.
Men det ble nok ihvertfall den mest bemerkelsesverdige kampanjen, i Rimi Nylænde sin historie, vil jeg nok tippe på.
(Noe sånt).
Det var det liksom noe som skjedde, i en ellers ganske stille butikk vel, hvor nesten alt tuslet og gikk, etter kjente rutiner, da.
(Og Elisabeth Falkenberg sørget for å få tatt bilder, av både henne selv og meg vel, oppå den sykkelen, mens den stod i butikken der, da.
Bilder som vel også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin kommenterte om, mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Like før jeg begynte som låseansvarlig, på Rimi Nylænde, sommeren 1994, (var det vel).
Så kjøpte butikksjef Elisabeth Falkenberg et sånt plakatstativ, som hu satt utafor butikken, langs Lambertseterveien der, da.
Og som hu brukte til å avertere for forskjellige tilbud, da.
Og da jeg ble låseansvarlig, sommeren 1994, så fikk jeg jo høre om hvor viktig det var, at jeg tok inn det skiltet, hver kveld, da.
For ellers så kunne det bli stjålet, da.
Og på en lørdag, som jeg hadde fri.
Så hadde Glenn Hesler og jeg, (og muligens også Axel), vært og spilt tennis og/eller fotball, på Lambertseter der, da.
Og så kjørte Glenn Hesler Lambertseterveien hjem, (på veien tilbake til Ungbo, på Ellingsrudåsen), da.
Og dette var i sju-åtte-tida om kvelden, kanskje.
Etter at Rimi Nylænde hadde stengt da, og alle hadde gått hjem.
Og da la jeg merke til det, (da vi kjørte forbi), at det skiltet fortsatt stod ute, da.
Så da fikk jeg Glenn Hesler til å stoppe bilen, sånn at jeg fikk gjemt det skiltet litt, langs sida av butikken der da, (var det vel).
(Sånn at det ikke skulle bli stjålet, da.
Sånn som Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud mente at det kom til å bli, hvis vi ikke tok det inn om kvelden).
Og da jeg kom på jobb, mandagen etter.
Så jobba jeg vel seinvakt, da.
Også henta jeg det skiltet, da.
Og forklarte at det var jeg som hadde gjemt det, da.
(Sånn at det ikke skulle bli stjålet, da).
Siden Elisabeth Falkenberg hadde glemt å ta inn skiltet sitt selv, da.
Enda hu, (eller om det var Hilde fra Rimi Hellerud), formante at det var så viktig, at man tok inn det her skiltet, om kvelden, da.
Så da hadde nok Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud trodd at noen hadde stjålet det skiltet, tror jeg.
(Hvis de hadde lagt merke til, at det var borte, i det hele tatt, da).
For dem ble vel litt rare i maska, tror jeg, da jeg gikk og henta det skiltet, vel.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 55: Mer fra Rimi Nylænde
Før jeg skriver om julebordet 1995, så kan jeg ta med noen flere episoder, fra Rimi Nylænde.
Hilde fra Rimi Hellerud, hu begynte jo å jobbe i Rema, like før jul, (var det vel), i 1994.
Så det var Elisabeth Falkenberg og meg, som drev butikken, (som de eneste lederne), den jula, da.
Og jeg husker det, at jeg måtte ta Stabburet-bestilling på julevarer, (må det vel ha vært).
Også sier Elisabeth Falkenberg til meg, at vi burde bestille en spekeskinke og.
For folk kom ofte og spurte om det, i jula, da.
Og den spekeskinka, den ble hengende, inne på melkekjøla.
For at den ikke skulle bli stjålet, (eller noe).
Og der hang den, hele jula da, (husker jeg).
Og jeg lurer på om det var noe rart med den skinka.
For vanligvis, så ville vel prosessen vært sånn, ved et salg, av en sånn skinke.
At først så ville det dukke opp en kunde i butikken som spurte om spekeskinke.
Og så ville vi si det, at vi kan bestille en, sånn at du får den på tirsdag, (for eksempel).
Og så ville vi sendt en faks, (for eksempel), til Stabburet som seinere ble Spis, da.
Og så ville kunden fått spekeskinka si, uka etter da, (for eksempel).
Så det Elisabeth Falkenberg gjorde jula 1994, da hu bestilte en sånn skinke, og bare lot den henge, inne på melkekjøla.
Det var litt rart da, kan man vel si.
Men dette var jo den første jula mi, som leder, i Rimi, så jeg måtte jo nesten høre på butikksjefen da, syntes jeg, når hu ville bestille en sånn spekeskinke.
Jeg hadde ikke noe særlig erfaring med å bestille julevarer, så jeg bare hørte på henne da, (må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter jul, så skjedde det noe enda rarere, i forbindelse med den spekeskinka, da.
Og det var at butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg det.
At hu syntes ikke at vi kunne kaste en sånn stor spekeskinke.
Så hu lurte på om jeg ville ha den, da.
Og jeg hadde jo nettopp vært på en rep.-øvelse, hvor vi spiste et fenalår.
Så jeg syntes at det hørtes artig ut da, og ha en sånn spekeskinke, i kjøleskapet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en dag, etter jobben, på begynnelsen av 1995, (må det vel ha vært), så tok jeg med meg den spekeskinka hjem, da.
Siden hu butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde spurt meg, om jeg ville ha den, da.
Så tenkte jeg at det måtte være greit, da.
Jeg kunne nesten ikke si imot butikksjefen, syntes jeg.
Jeg var jo helt fersk som assisterende butikksjef, og.
Og den samme dagen, (for dette var en dag jeg hadde tidligvakt, da).
Så dro jeg også innom Sparebanken NOR, (hvor jeg hadde lønnskonto, på den her tida), sin filial, på Bryn, husker jeg.
(Der hvor det var et bankboks-ran en gang, vel).
Og spurte de, om jeg kunne få et lån, for å kjøpe en leilighet, i høyblokka, på Lambertseter der.
For de leilighetene, de kosta bare et par hundre tusen, på den her tida, (hvis ikke enda mindre).
Men jeg fikk ikke noe lån da, husker jeg.
Enda jeg ikke hadde hatt noe inkasso, eller noe sånt.
(For jeg var jo egentlig for gammel til å bo på Ungbo, så jeg hadde vel sett i Aftenposten da, at de leilighetene, i høyblokka, på Lambertseter, var veldig billige, da.
Sånn at til og med en med 140.000 i årslønn, (som jeg hadde, på den her tida), kunne hatt råd til å betjene et lån, på de vel.
Selv om Magne Winnem vel advarte meg litt mot å bo der.
For han mente at det var mye narkomane og sånn, som bodde der, var det vel.
Så jeg var kanskje ikke helt overbevist selv, da jeg gikk i banken, for å høre om jeg kunne få lån, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og raritetene rundt den spekeskinka, de stoppa ikke der.
For da Glenn Hesler etter en stund, fikk se den spekeskinka, liggende delvis oppspist, i kjøleskapet, på Ungbo der.
Så fikk han sjokk, (må man vel si).
Og banka på døra til rommet mitt, og lurte på hvor den skinka var fra, osv., da.
Mens han så sjokkert ut i trynet vel.
(Sånn som jeg klarte å tolke trynet og stemmen hans, ihvertfall).
Så det var kanskje noe rart med den spekeskinka, da.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg jobba som leder, på Rimi Nylænde, så begynte det også å jobbe et par, som het Line og Pål, der.
(Som begge hadde lyst hår, husker jeg.
Pål med gardinfrisyre, og Line med langt hår, da).
Ihvertfall Pål begynte vel å jobbe der, allerede mens hu Hilde, fra Rimi Hellerud, jobba der, mener jeg å huske.
En jobboppgave, som ingen av lederne var så glad i å vel.
Det var å tømme papp-pressa.
Men Pål, han jobba to dager, i uka, var det vel.
To ettermiddager da, etter studier ved UIO, (var det vel).
Og da fikk Elisabeth Falkenberg, (eller om det var Hilde fra Rimi Hellerud), de fikk Pål til å tømme papp-pressa, før han satt seg i kassa, de to kveldene, som han jobba, da.
Så da lot vi bare papp-pressa stå der, til Pål kom på jobben da, tirsdag og torsdag, (eller om det var fredag), husker jeg.
Og da trengte vel ikke noen andre, å tømme papp-pressa, mener jeg å huske.
Så den rutinen, den var kanskje litt spansk, da.
Men Pål var jo stor og sterk.
Men det var kanskje litt utnytting da, muligens.
(For Pål satt jo egentlig i kassa).
Men Pål var grei, og klagde ikke da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Pål også slutta før Line.
Og da lot jeg Pål få med resten av en bløtkake, som Rimi hadde fått, (av en eller annen grunn).
Og da sa hu Line at hu også ville slutte, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det skjedde også et par rare episoder, inne på tellerommet, på Rimi Nylænde der, husker jeg.
Når jeg tenkte at det var best å holde kjeft.
En gang, så var det hu Wenche Berntsen, som plutselig bannet, og sa ‘fitte’ høyt, inne på tellerommet der.
Mens Henning Sanne og jeg, også var der, da.
Og da kommenterte vel Henning Sanne det her, og sa noe sånt som, at det var så usjarmerende, med damer, som banna på den måten, og sa fitte da, (eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, så var det Henning Sanne, Line og meg, som var inne på tellerommet der.
Og da nevnte Henning Sanne det, at Line var modell, (mener jeg at det var).
Men jeg ville fortsatt ikke blande meg for mye opp i hva mine ‘undersåtter’ dreiv med privat, da.
Så jeg sa ingenting, da.
For jeg ville ikke smiske heller, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg kjøpte meg en billig bil, (som jeg skal skrive mer om seinere), noen uker etter at jeg fikk lappen.
Så sa hu Line til meg, (mens hu så surt på meg, må man vel si), at ‘kunne du ikke heller ha kjøpt Pål sin bil, da?’.
(Noe sånt).
For da skulle visst Pål selge sin bil, da.
Men det hadde ikke jeg hørt noe om, da.
Men jeg visste at Pål hadde mye utgifter.
For han klagde til meg, på at en kar, forlangte to-tre tusen, for å montere inn et stereoanlegg, i bilen hans, (ikke så lenge før det her, vel).
Og da spurte Pål meg, om jeg ikke var enig med han, i at det var litt mye, (husker jeg).
Men da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, for min første bilstereo, den kjøpte jeg i 1998, (må det vel ha vært), altså cirka tre år etter det her, da.
Så da måtte jeg bare holde kjeft, da.
Men jeg skjønte at Pål vel hadde dårlig råd da, antagelig.
Og muligens også kamerater som lurte han.
Det er mulig.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, så husker jeg det, at Marianne Hansen hadde tatt på seg noen klær, som var i sånn skikkelig klovnemønster, eller noe, da.
Både buksa og jakka hennes, så helt ‘klovnete’ ut da, (må man vel si).
Så hu Line, hu begynte jo å le høyt, da hu så det antrekket, til hu Marianne Hansen da, husker jeg.
Men da fortalte Marianne Hansen det, (til hu Line), mens jeg var på tellerommet der da, (må det vel ha vært), at hu ikke brydde seg noe om hvordan hu kledde seg, hvis hu bare skulle på jobb.
Det var bare hvis hu skulle på byen, at hu brydde seg om hvordan hu gikk kledd, (sa hu Marianne Hansen da), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en ungdom, som het Glenn, som jobba der, husker jeg.
Han hadde mørkt, krøllete hår vel, og bodde like ved Rimi Nylænde der, tror jeg.
Og en gang, som jeg hadde glemt, å ta med arbeidstøy, på jobben.
(For jeg var vel litt stressa innimellom, den tida jeg jobba, på Rimi Nylænde der.
Siden jeg jo hadde en ekstrajobb og tok kjøretimer, osv., innimellom jobbinga som assisterende butikksjef, da).
Så var det eneste tøyet jeg fant, i garderoben der, som jeg kunne bruke.
Det var skjorta til han Glenn da, husker jeg.
Og den lukta det jo skikkelig deo av, (eller hva det var), husker jeg.
Så det var ikke noe artig, å bruke skjorta hans da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og han Glenn han var det nesten at jeg måtte feste med, en nyttårsaften, husker jeg.
(Muligens nyttårsaften 1994, da jeg endte opp på Snorre der.
Eller om det var nyttårsaften 1995).
Men det ble litt rart, for jeg kjente ikke han så bra, da.
Så jeg klarte på en eller annen måte å komme meg ut av det, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og like etter, at vi på Rimi Nylænde, hadde vært på den Danmarksturen, forresten.
Så dukka det opp en hel gjeng, fra Rema Karlsrud, på jobben vår, husker jeg.
Mens vi dreiv og prisa varer osv., (for vi hadde ennå ikke fått skannere, i kassene, på Rimi Nylænde, da jeg slutta der, (for å begynne å jobbe på Rimi Bjørndal), våren 1996, da).
Og jeg lurer på om det var sånn, at ei av damene på Rimi Nylænde, (Marianne Hansen?), hadde hatt et one night stand, med en av de karene, fra Rema Karlsrud, (som var en butikk, som lå kanskje en kilometer, fra der Rimi Nylænde lå da), som var på den samme danskebåt-turen, som oss, da.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 53: Kjøreskolen på Frogner
Jeg tenkte det, at jeg skulle prøve å finne meg en kjøreskole, i Oslo Vest, når jeg skulle ta kjøretimer.
(Noe som jeg begynte med rundt sommeren 1995, vel).
For jeg tenkte at da sjansene store at det var en seriøs kjøreskole, som jeg havnet på.
Noe sånt, var det vel kanskje, som jeg tenkte.
Uten at jeg husker det helt nøyaktig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg mener at den kjøreskolen, som jeg gikk på, lå like ved Frogner kino der, i Frognerveien.
Jeg mener at eieren var en nordlending muligens, og at han første kjørelæreren min der, het Anders, (eller noe).
Men jeg husker ikke helt nøyaktig navnet på den her kjøreskolen, da.
Men den het vel noe med ‘Frogner’, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til at jeg ikke husker helt nøyaktig hvor i Frognerveien, som den her kjøreskolen, holdt til, igjen.
Det var fordi, at kjørelærererne, de pleide å møte elevene, ved Majorstua T-banestasjon, (eller ved Jernbanetorget T-banestasjon).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg jobbet jo mye seinvakter, så jeg tok vel kjøretimer, før jobben ofte, på Rimi Nylænde, da.
Og jeg tok vel mye dobbelttimer, mener jeg å huske.
Jeg hadde jo også tatt en god del kjøretimer, i Drammen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), på slutten av 80-tallet.
Men det var jo i 1988 og 1989.
Så det var jo mer enn fem år før det her, da.
Så kjøreferdighetene mine var vel kanskje litt rustne, (må man vel si), så jeg måtte ta det meste om igjen, da.
Selv om jeg vel ikke behøvde å holde på så lenge, med hver kjøreferdighet.
(Jeg klarte vel bakkestart og sånn ganske greit, mener jeg å huske).
Men lukeparkering sleit jeg vel kanskje litt med, da.
Det er mulig.
Og nå kjørte jeg jo rundt i Oslo, som er en mye større by, enn Drammen.
Så det var nok litt vanskeligere å ta kjøretimer i Oslo, enn i Drammen, (må man vel si).
Men det gikk ganske greit da, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at en gang, så begynte jeg å prate med han kjørelæreren om badmintontreninga, som jeg gikk på.
Og dette var fordi at jeg hadde fått meg en blåveis, (eller blått øye, da).
Og kjørelæreren spurte meg hvordan jeg hadde klart å få det.
Og det var fordi, at Glenn Hesler han hadde tatt med seg en ung mulatt, med navn David, på badminton-treninga, en gang.
(Like før den her kjøretimen, da).
Og så spilte de to, på lag, mot meg.
Og jeg tror nå muligens, at de kanskje kan ha planlagt det, hvordan de skulle spille, for å skade meg, (eller noe).
For jeg hadde aldri sett han David, før det her, (og heller ikke seinere).
Og Glenn Hesler, han spilte badmintonballen, sånn at jeg så vidt rakk fram til den, (var det vel).
Og da stod han David klar like bak nettet og smashet badmintonballen rett i øyet på meg, da.
Og det syntes jeg at var farlig spill, da.
Jeg kunne jo ha blitt blind på det øyet sikkert, hvis han hadde truffet en centimeter til sida, (eller noe).
Så da gadd jeg ikke å spille mer, husker jeg.
Så da bare stakk jeg fra Haugerudhallen der, (husker jeg).
(Og hjem til Ungbo på Ellingsrudåsen, vel.
Med T-banen sikkert, da).
Men det er mulig at Glenn Hesler og han David fortsatte å spille, da.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig.
(Men det veit dem vel selv).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var egentlig kanskje sosial og jovial på den her tida.
Og jeg hadde jo tatt med folk som Glenn Hesler, Magne Winnem og vel også halvbroren min Axel, på de her badmintontreningene, da.
Så jeg spurte kjørelæreren om han skulle bli med å spille badminton, en gang, (siden vi prata om badminton, da).
(Fordi jeg var ganske sosial på den her tida, da.
Og det var vel noe jeg hadde fra mine, (mer eller mindre tidligere), kamerater Glenn Hesler og Øystein Andersen.
For eksempel så var det vel sånn, at Øystein Andersen, han ble kjent med Bengt Rune, (fra Rasta), bare fordi at vi vanka, i biljardhallen til faren hans, like ved der jeg jobba, på OBS Triaden, noen år før det her, da).
Så han kjørelæreren, han dukka opp en lørdag da, i Haugerudhallen der.
Men da han slo et ganske langt slag.
Så måtte jeg vri det venstre kneet, (eller noe), for å nå den ballen, da.
Og plutselig så sviktet kneet, og jeg lå der i en ‘haug’, da.
Og da skjønte jeg jo det, at jeg nok hadde fått en alvorlig kneskade, da jeg skadet kneet, tidligere den sommeren/høsten, da jeg spilte fotball, i Frognerparken.
Så da bestemte jeg meg bare for å dra ned til Legevakta, husker jeg.
(For jeg syntes at jeg måtte finne ut hvordan skade det her var, da.
Det var jo ikke noe artig at kneet plutselig sviktet og man lå der i en haug, liksom).
Og jeg spurte de lederne der, (som het Åge osv., vel), om en av de gadd å spille litt med han kjørelæreren, da.
Siden jeg måtte ned til Legevakta, da.
Og da, så begynte vel de lederne der, i Skøyenåsen badmintonklubb, å mumle, om at jeg bare lata som at jeg hadde skada meg, eller noe, (mener jeg at jeg overhørte).
Så de lederne der var litt gretne kanskje da, av en eller annen grunn.
De var litt sure kanskje, de lederne i den klubben, da.
De informerte for eksempel vanligvis ikke om hvilken garderobe, som vi skulle bruke.
Og når jeg da skifta fra olabukse til joggebukse i Haugerudhallen der.
Så begynte de å ‘surve’ om det og da, at det ikke var bra, at jeg liksom stod i underbuksa der, for det var tenåringer, (eller noe), i den hallen, da.
Men hva hvis de hadde informert om hvilken garderobe vi skulle bruke?
Det gjorde de ikke.
Jeg kunne jo ikke bare gå ned i en garderobe, for da kunne jo det ha vist seg å være en damegarderobe, for eksempel.
Så de her lederne i Skøyenåsen badmintonklubb, de var litt sure og treige da, syntes jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så dro jeg ned til Legevakta, da.
Og jeg fikk time på Aker sykehus, for at de skulle se inn i kneet mitt, med et slags kamera, eller hva det kan ha vært, da.
Men da måtte jeg vel hente noen bilder selv, fra Legevakta, tror jeg.
Og ta med de opp til Aker Sykehus, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 52: Sommerferien 1995
Fra sommerferien 1995 så husker jeg det, at jeg befant meg alene, igjen i Frognerparken.
(For jeg tok jo lappen, på den her tida, så jeg ville ikke bruke penger, på å dra bort på ferie, da).
Selv om jeg hadde fått meg mobil, som jeg hadde med i parken, så var det ingen som kontaktet meg, husker jeg.
Så hva Axel og Glenn Hesler dreiv med den ferien, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjeda meg såpass, (husker jeg), at jeg syntes det var morsomt, å se, om jeg klarte å finne veien, fra Frognerparken og ned til Oslo sentrum.
Og en gang så gikk jeg helt til Grønland, husker jeg, hvor jeg kjøpte Crystal Pepsi, (som jeg syntes jeg kunne drikke, selv om jeg egentlig hadde slutta å drikke cola da), på en butikk der, (muligens Kiwi).
Og en gang, så møtte jeg Hildegunn, utafor Oslo City, når jeg gikk gjennom sentrum der, da.
Hildegunn hadde på seg en Supermann-trøye, og jeg var ganske stressa på den her tida, så jeg kjente henne ikke igjen, med en gang.
Hu kalte meg ‘eks-samboer’, eller noe.
Og hu gikk rimelig tett i lag, med to unge tenåringsgutter, som hu vel bodde sammen med, i en Ungbo-leilighet, i sentrum, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og hu sa det, mens hu gikk forbi meg vel, (for jeg tok meg en pause, på baksiden av Oslo City der, da), at de på det kollektivet, hadde samme musikksmak.
Noe som vel var en klage på min musikksmak, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den eneste som kontaktet meg, på personsøker eller mobil, den her sommerferien.
Det var Marianne Hansen, (da låseansvarlig vel, på Rimi Nylænde), som hadde fått noe forandringer i ferieplanen sine.
Og hu spurte meg, om jeg kunne jobbe, en uke, av ferien min.
Mot at jeg istedet fikk en uke ferie seinere, den sommeren, da.
Og det sa jeg at var greit, da.
For jeg prøvde å være fleksibel, overfor arbeidsgiveren min, da.
For jeg prøvde jo å få meg en karriere, i Rimi, og når jeg først hadde blitt assisterende butikksjef, så var det jo artig å se, om jeg klarte å bli butikksjef, også.
For jeg hadde vel egentlig aldri sett for meg det, at jeg skulle jobbe innen ledelse, (eller som sjef, da), for mange ansatte.
Jeg hadde nok heller sett for meg det, at jeg skulle jobbe, som dataekspert, (eller noe).
Men jeg hadde jo hatt problemer, med depresjon, det andre året, som jeg gikk, på NHI.
Så jeg var litt redd for å havne inn i en ny depresjon, også i årene etter militæret, da.
Og Anne-Katrine Skodvin hadde jo sagt til hun assistenten, (Hilde), fra Rimi Munkelia, som slutta der for å begynne å jobbe på kontor, at det var et kjedelig yrke, sammenlignet med å jobbe i butikk.
Og det var også veldig lyst, i de butikkene, som jeg jobba i.
Og dette sammen med at jeg gjorde mye fysisk arbeid, (som å legge opp kjølevarene, osv.), samt at jeg trente mye, (badminton, tennis og fotball, osv).
Det gjorde nok at jeg ikke havnet inn i en ny depresjon da, etter militæret.
For jeg var litt redd for det, da.
For det var ikke så artig, (husker jeg), å være inne i en sånn depresjon.
Noe jeg var vinteren 1991/92 da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg hang litt i Frognerparken der, i de sommerferiene, på midten av 90-tallet.
Så pleide jeg vanligvis å ligge i sola og lese en bok.
Og det pleide også på den her tida, (ihvertfall sommeren 1994, mener jeg å huske), å ligge noen toppløse damer, som solte seg, i Frognerparken, som det gikk an å smugkikke litt på, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det hendte også, at jeg spurte folk, som spilte fotball, i Frognerparken der, om jeg kunne få være med å spille.
(For jeg regna med at det var greit, da).
Og da hendte det ganske ofte at jeg fikk være med å spille, da.
Men etter at jeg kom tilbake, fra den jobb-byttinga, med Marianne Hansen, (var det vel).
Så ble jeg med noen folk, å spille der, da.
Og da var bakken så hard der, husker jeg.
At da jeg en gang tok et sånt ‘sjiraff-spark’, som den Romerike-gjengen, som Glenn Hesler pleide å dra meg med, for å spille fotball med, pleide å kalle det.
(Et spark som jeg vel hadde fra oppstillingsplassen, på Terningmoen, vel).
Så røyk korsbåndet mitt, i det venstre kneet, mens jeg spilte, da.
(Fant jeg ut seinere, at det var som hadde skjedd).
Så jeg så at kneskåla liksom hoppa noen centimeter ut, og så hoppa tilbake, da.
Og jeg måtte sette meg ned, (ved siden av fotballbanen), i en halvtime, eller noe, da.
Og fikk vel en ispose, (av noen), til å ha på kneet.
Før jeg hinket meg bort til hovedinngangen, til Frognerparken der, da.
Og så tok en taxi hjem, til Ungbo, på Ellingsrudåsen, da.
Og da hadde jeg jo ferie, så det er mulig at jeg såvidt klarte å jobbe, når den ferieuka var ferdig.
Og en annen gang, (før det her vel), så vrikka jeg forresten også ankelen min, (var det vel), da jeg spilte fotball.
Og den kneskaden, den slo jeg opp en del ganger, så det hendte ofte at jeg haltet, på vei til jobben, på Rimi Nylænde da, husker jeg, de årene, som jeg bodde, på Ungbo.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg sjekka på Facebook nå, og fant ut det, at hu som jeg har kalt for Marianne Hansen, (hun lederen i Rimi).
Hun heter egentlig Marianne Eidsem Hassel, så jeg på Facebook nå.
Så jeg har bomma litt på navnet hennes, da.
Hu er jo en rimelig lav dame, (som ligner litt på Jenny Skavlan i ansiktet kanskje, på en god dag), og hu begynte jo i Rimi, et par år etter meg vel, så hvis det var sånn, at jeg hadde en lillesøster, i Rimi, så må man kanskje si at det var henne, da.
(Siden hu liksom gikk litt i mine fotspor, i Rimi, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Og hu Charlotte, som også jobba på Rimi Nylænde, på den her tida.
(Og som seinere også ble leder i Rimi).
Hu heter visst Charlotte Åman, virker det som, fra Facebook.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
