johncons

Stikkord: Glenn Hesler

  • Min Bok 4 – Kapittel 31: Mer fra Ungbo

    Det hendte jo at det var Ungbo-møter, (med Ungbo-dama), en del ganger, innimellom.

    Og det som var litt rart, det var det, at Hildegunn, Rune og Glenn, de var nesten aldri, på de Ungbo-møtene.

    Eller, jeg husker det, at Glenn Hesler, var med på et sånt Ungbo-møte, en gang.

    Og da var hverken Pia, Hildegunn eller Rune der.

    Så det var bare Ungbo-dama, Glenn Hesler og meg, som var der, da.

    Og da fortalte Glenn Hesler og meg, til Ungbo-dama, om all den idretten, som vi dreiv med, på fritida, da.

    Nemlig badminton, fotball og tennis, da.

    (Hvis jeg ikke glemte noe nå da.

    Jo, vi spilte jo bordtennis også, på Bowlinga, på Strømmen Storsenter.

    Så Glenn Hesler og jeg, vi dreiv altså med fire forskjellige idretter.

    Nemlig fotball, tennis, badminton og bordtennis.

    Og sammen med Axel så hendte det at vi noen ganger dro til Tøyenbadet, Furusetbadet eller Frognerbadet.

    Selv om det ikke var så ofte.

    Og med Magne Winnem så trente jeg klatring, i klatrevegg, om enn ikke så mange ganger.

    Og vi løp også 800-meter en gang.

    Jeg var jo i bra form, etter Geværkompaniet, og hadde lyst til å holde meg i form, for jeg tenkte fremover, på rep-øvelser osv., som jeg forestilte meg at kunne være tøffe, hvis man ikke var i bra form da, siden jeg var en infanterisoldat, og infanteriet var jo den tøffeste, av våpengrenene, ihvertfall ifølge Ander Willassen, da, fra Gjerdes Videregående.

    Og jeg trente også de her idrettene, fordi at det var sosialt og også morsomt da.

    For på 90-tallet, så fantes det ikke internett, (for eksempel), og jeg var kanskje litt lei av video og dataspill, osv.

    Og det var jo vinter-OL, på Lillehammer i 1994, og Norge var med i fotball-VM, samme år, så det var på moten å holde seg i form og, mener jeg å huske).

    Og da sa plutselig bare hu Ungbo-dama ‘nei’, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så hu Ungbo-dama, hu trodde visst det, at Glenn Hesler og jeg, bare satt og jugde, når vi fortalte om at vi dreiv og trente så mye på fritida, da.

    Så det var litt skuffende da, husker jeg.

    Og jeg mener å huske det, at Glenn Hesler også ble litt skuffa over hu Ungbo-dama da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia hadde visst god kontakt, med hu Ungbo-dama.

    (Kanskje fordi at begge var kommunister?

    Hva vet jeg).

    For jeg husker det, at Pia i et møte, (hvor bare Ungbo-dama, Pia og jeg var med), plutselig begynte å si til Ungbo-dama, at Rimi utnyttet meg, og at det firmaet var som McDonalds, omtrent, (når det gjaldt å utnytte ansatte da, var det vel, at Pia mente).

    Dette hadde ikke Pia pratet noe med meg om, fra før.

    Så jeg ble rimelig paff da, husker jeg.

    Og i et annet Ungbo-møte, hvor det igjen kun var Ungbo-dama, Pia og meg, som hadde møtt opp.

    Så sa plutselig Pia til Ungbo-dama, at Glenn Hesler antagelig var misunnelig på henne, fordi at han ikke hadde noe kjæreste, (og hun selv hadde kjæreste, da, (nemlig Keyton fra Somalia)).

    Så da må Glenn Hesler ha sagt noe til Ungbo-dama kanskje, utenom møtene, om Pia, da.

    Muligens.

    Ihvertfall så syntes jeg at dette virka, som et slags forsvar, fra Pia.

    Men jeg fikk ikke helt med meg angrepet, fra Glenn Hesler, hvis jeg skal være ærlig.

    (Hvis det ikke var det med at Pia ikke produserte nok tomflasker, da.

    Og at Glenn Hesler hadde ringt til Ungbo-dama og fortalt om det her, til henne, da.

    Hvem vet).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Hilde fra Rimi Hellerud, begynte å jobbe, i Rema.

    Så fikk jo jeg mer ansvar, på Rimi Nylænde.

    Og jeg fikk en kontrakt, som assisterende butikksjef der, (med 140.000 i årslønn, var det vel, noe som var lite også på midten av 90-tallet, (men mer enn jeg hadde hatt fra før, da)), fra første januar, i 1995, (var det vel).

    (Etter å ha jobbet som aspirant, i et halvt års tid, da.

    Etter at både butikksjef Elisabeth Falkenberg og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, i Rimi, hadde vært fornøyd med jobbinga mi, som låseansvarlig, sommeren 1994, da.

    Og sagt det, at jeg vokste med oppgavene, (eller noe sånt)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter at hu Hilde, fra Rimi Hellerud, slutta, på Rimi Nylænde.

    Så var vi jo bare to ledere der, (nemlig butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, da), i en del måneder fremover, da.

    Og jeg hadde jo hatt ansvaret for ostedisken, i cirka et års tid kanskje, da jeg ble assisterende butikksjef.

    Og jeg pleide å legge stoltheten min, i arbeidet, med å legge opp ostedisken, da.

    Sånn at den så skikkelig velfylt og ryddig ut, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men som assisterende butikksjef, så fikk jeg jo ansvaret, for å lede den vakten, som butikksjefen ikke jobba, da, (hver dag).

    Og ansvaret for å hjelpe til, hvis det var noen av medarbeidere eller kunder, som lurte på noe, da.

    Og jeg fikk også ansvaret for at hele butikken, (og ikke bare ostedisken), så bra ut, hver dag, (når jeg hadde seinvakter, da).

    Så jeg kunne nesten ikke bruke like mye tid, på ostedisken, som da vi var tre ledere, på Rimi Nylænde.

    For jeg måtte jo også rydde alle hyllene, på Rimi Nylænde, når jeg var ferdig med å legge opp kjølevarene, på tirsdager og torsdager, var det vel.

    (Og på mandager og onsdager, så hadde jeg jo ansvaret for å fylle opp tørrvarer.

    Selv om butikksjef Elisabeth Falkenberg også noen ganger fylte opp en del tørrvarer, vel.

    (Eller, det var vel sånn, at hu prisa mye av tørrvarene, vel.

    Og satte de vareeskene på noen brett, (med hjul på), da.

    Som jeg trilla rundt i butikken, og tok av varer fra, og stabla inn i hyllene, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var jo også noen av de som jobba deltid, som pleide å hjelpe til, med å fylle opp tørrvarer, da.

    (Og for en god del av varene, så dukka det opp selgere/varestablere, i butikkene.

    Og da hadde butikksjef Elisabeth Falkenberg sortert varene, nede på lageret, og lagt de klare, for selgerne da, som dukka opp samme dag som varene kom eller dagen etter da, vanligvis).

    Og etter at tørrvarene var fylt opp, så rydda jeg også alle hyllene, i butikken, da.

    Og det samme på fredagene.

    På fredagene, så var det ikke så mye varer.

    Men det var en del mer å gjøre, på fredager, siden kundene handlet inn ekstra til helga, osv.

    Og jeg satset jo litt på karrieren min, i Rimi, på den her tida.

    For jeg hadde ikke så mye annet å drive med, liksom.

    Så jeg pleide å dukke opp ihvertfall en time tidligere, på jobb, det første året cirka, som jeg jobba heltid, som leder, i Rimi, da.

    For å være sikker på at jeg rakk alle pliktene mine, i løpet av dagen, da.

    Og jeg pleide å rekke å fylle opp varer, samt å shine alle hyllene, på Rimi Nylænde der, hver dag, (må jeg vel si), på den tida, etter at Hilde fra Hellerud slutta, da.

    For jeg var jo i bra form, etter Geværkompaniet, og fra all treninga, som jeg dreiv med, da.

    Så jeg jobba og jobba og rydda og rydda da, uten mye dødtid, i løpet av en dag da, (må jeg vel si).

    (Unntatt når jeg hadde spisepause, da.

    Noe som jeg ikke fikk til å funke så bra seinere, etter at jeg ble butikksjef.

    For når jeg ble butikksjef, så fant jeg ut hvor stressende det egentlig var, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men plutselig en dag, mens butikksjef Elisabeth Falkenberg og jeg, stod ved kassene der cirka, og dreiv og prisa noen tørrvarer, eller noe sånt, vel.

    Så dukka Glenn Hesler opp på Rimi Nylænde der da, (av en eller annen grunn).

    Og sa til meg det, (mens han gikk ut av butikken), at ‘nå må Erik rydde ostedisken sin ordentlig’, (eller noe lignende), da.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg vet hvorfor han blanda seg opp i det.

    Han pleide vel ikke så ofte å være innom Rimi Nylænde, akkurat.

    Men jeg hadde vel kanskje fortalt han, på Ungbo, at jeg hadde ansvaret for kjøledisken, da.

    Men så hadde vel antagelig ikke Glenn Hesler fått med seg det, at hu Hilde fra Rimi Hellerud hadde slutta, da.

    Og at jeg hadde blitt forfremmet, og fått nye arbeidsoppgaver, (samt mer ansvar), da.

    (For når jeg jobba ledervakter, så måtte jeg jo også rydde og telle melk og brød, og mye sånt.

    Så hvis jeg skulle ha tid til det, pluss alt det andre jeg skulle.

    Så kunne jeg ikke stå hele dagen, i ostedisken, liksom.

    Jeg måtte jo liksom prioritere arbeidsoppgavene mine.

    Og når jeg fikk fler arbeidsoppgaver, så kunne det jo hende, at jeg da måtte prioritere annerledes.

    Siden det da kanskje var andre ting, i butikken, som var viktigere, enn ostedisken, da.

    For eksempel, så lærte jeg jo det, på et kurs, for butikksjef, i Rimi, seinere, på 90-tallet, vel.

    At de fire avdelingene, i butikken, som kundene synes er viktigst.

    Det er melk, brød, kjøtt og frukt.

    Så hvis jeg da bare hadde stått i ostedisken hele dagen, som skiftleder, så hadde det vært dårlig prioritering, av meg da, må man vel si.

    For å ta et eksempel på prioritering, da.

    For på den her tida, så ble også frukta lagt opp, av en ekstern konsulent, så vi prioriterte ikke likt ofte, vi lederne i Rimi, på slutten av 90-tallet, som tidligere på 90-tallet, siden arbeidsoppgavene forandret seg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Man kan si at jeg nullstilte meg da, på Rimi Nylænde, etter at Hilde fra Rimi Hellerud, slutta der, og jeg ble forfremmet, og vi bare var to ledere der, da.

    Men dette skjønte kanskje ikke Glenn Hesler noe av.

    (At jeg nullstilte meg, da).

    Men han hadde jo ikke noe med det heller.

    Han jobba jo i blikkenslager-firmaet Hesler og Søn og i spilleautomatfirmaet Action Arcade.

    Og ikke som butikksjef på Rimi Nylænde.

    Så man kan kanskje si at Glenn Hesler var en ‘wannabe-butikksjef’, på Rimi Nylænde, da.

    Hvis han ikke bare fleipa, da.

    Han var jo bare såvidt innom butikken så, og slengte fra seg en kommentar på vei ut kassa, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 4 – Kapittel 25: Enda mer fra 1994

    Sommeren 1994, (må det vel ha vært), så dukka Axel opp på Ungbo, (som han ganske ofte gjorde, for han bodde på Vestre Haugen som var cirka 20-25 minutter å gå kanskje, fra Ellingsrudåsen, da).

    Og Axel er jo født høsten 1978, (i Tønsberg, som jeg har skrevet om, i Min Bok), så han var da nesten seksten år, sommeren 1994.

    Så han var vel antagelig nettopp ferdig med ungdomsskolen, da.

    (Selv om han vel gikk på Majorstua spesialskole, også på ungdomsskole-trinnet.

    Hvis jeg skjønte det riktig).

    Axel sa det, at læreren på skolen hans, hadde sagt det, at de kunne få en CD hver, som de kunne velge selv.

    Og da hadde Axel valg Beck sin CD, (den med ‘Loser’ på), fortalte han, og han mente det, at jeg skulle få den CD-en da, (av en eller annen grunn).

    (Kanskje siden jeg hadde bursdag i juli, eller noe?

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg var ferdig i militæret, sommeren 1993, forresten.

    Så ville Mette Holter ha tilbake nattbordet, til senga til dattera hennes, Kirsten Ancona, igjen.

    (Var det vel).

    For Mette Holter hadde jo hivd meg ut, av Kirsten sitt gamle rom, det året, som jeg leide et rom av dem, på Furuset.

    For Holter mente at jeg måtte ha Axel sitt gamle rom da, av en eller annen grunn.

    Et rom som var mye mindre enn det som jeg egentlig leide.

    Men da hadde jeg vel tatt med et av nattbordene da, fra rommet til Kirsten, og inn på rommet til Axel.

    Siden stereoanlegget mitt stod på det da, (var det vel).

    Og siden jeg hadde stereoanlegget mitt, oppå det nattbordet, så dro jeg nok med det nattbordet, til Ungbo, på Ellingsrudåsen og da, (da Glenn Hesler hjalp meg med å flytte dit, sommeren 1991).

    Men sommeren 1993, så hadde jeg i mellomtiden satt stereoanlegget mitt ut i stua, på Ungbo der.

    (Sammen med TV-en min og etterhvert også de to nye videospillerne jeg kjøpte meg, på den elbutikken på Bryn-senteret).

    Jeg vet ikke om Mette Holter visste om det.

    Men jeg fikk høre det da, av Axel, (eller hvem det var igjen), at de ville ha tilbake nattbordet sitt, da.

    Og jeg hadde jo ikke bil, eller noe, etter militæret.

    Så jeg bare bar det nattbordet, (i en bag, eller noe, vel), ned til Vestre Haugen, fra Ellingsrudåsen da, (husker jeg).

    Så jeg hadde nok blitt en del sterkere, i militæret, vil jeg si.

    For det nattbordet, det var i hvitlakkert, massivt tre, vel.

    Så det veide vel noen kilo, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting som hendte, som vel må ha vært i 1994.

    (Hvis det ikke var i 1995).

    Det var det, at søppelbøtta, på badet, begynte å lukte så fælt.

    Dette var nok i 1994, vil jeg tippe på.

    Jeg husker det, at Rune, gliste litt av meg, mens jeg tømte søppelbøtta på badet, vel.

    For jeg vaska jo gulvene, på Ungbo, to av fem uker.

    Siden jeg hadde byttet oppvask-pliktene mine mot gulvvask-pliktene til Pia.

    Så jeg vaska gulvene der dobbelt så ofte som de andre, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, (etter det her), som jeg også tømte søppelbøtta, på badet, så husker jeg det, at den lukta så vondt.

    Den søppelposen lukta som noe av det vondeste jeg noen gang har lukta, (må jeg si).

    Det var en skikkelig råtten lukt, som fikk meg til å brekke meg skikkelig, på veien opp til søppelsjakt-luka, i trappa opp til andre etasje der, i Skansen Terrasse 23, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det som lukta, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), det var noe som var på størrelsen med en tampong, og som var pakka inn i dopapir og teip, vel.

    Og etterhvert så lurte jeg på hva denne fæle lukta, kunne ha kommet fra, da.

    Og jeg la merke til det, at det stadig dukket opp flere nye sånne ‘tamponger’, oppi søppelbøtta, på badet, da.

    (Etter det her).

    Og etter at jeg fikk de tre vaktene, i uka, på Rimi Nylænde.

    Så fikk jeg vel også etterhvert en fjerde vakt, (mener jeg å huske).

    Nemlig en ettermiddagsvakt, på torsdager, eller noe vel, (på Rimi Nylænde).

    Pluss at jeg også hadde en vakt, annenhver lørdag, på Rimi Munkelia, da.

    Så jeg jobba vel tilnærmet fulltid, etterhvert, i 1993 og 1994, på Rimi, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, mens jeg lå og halvsov i senga mi.

    Siden jeg hadde seinvakt vel.

    Så hørte jeg det, at Hildegunn dukka opp, på Ungbo der, sammen med en eller to venninner.

    Dette var ikke daglig kost, at det dukka opp damer, på Ungbo der.

    Siden det lå så langt ut i utkanten, av Oslo da, antagelig.

    Så da ble jeg litt nysgjerrig, på de her venninnene til Hildegunn da, husker jeg.

    Der jeg lå og halvsov, i senga mi, da.

    Så jeg prøvde å høre hva de dreiv med og sånn, da.

    For jeg ble litt nysgjerrig da, siden det var en sjeldenhet, at det dukka opp single damer der, liksom.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe av det jeg hørte, at de damene prata om, i Ungbo-leilighet, den gangen.

    Det var at Hildegunn spurte hu ene venninna, om ‘har du det?’.

    (Eller noe).

    ‘Jeg har det i veska’, svarte hu venninna.

    (Noe sånt).

    Og så gikk en eller flere av dem inn på badet, og la noe i søppelbøtta vel, (mistenkte jeg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så dro disse damene igjen, like fort som de hadde dukket opp, vel.

    Uten å kle av seg yttertøyet, (eller noe vel), mens de var der, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Og etter dette, så så jeg det, at det lå cirka fire sånne rare ‘tamponger’, i forskjellig lengde og tykkelse, oppi søppelbøtta, på badet, da.

    Og alle de tampongene var sirlig pakka inn i dopapir og teip, da.

    Og etter denne episoden, med den illeluktende tampongen.

    (Som lukta så råttent, at jeg nesten må si det, at det var den verste lukta, som jeg noengang har lukta, hele mitt liv vel).

    Så sa jeg faktisk fra, til Ungbo-dama, i et Ungbo-møte, at damene der måtte begynne å tømme søppelbøtta på bader der selv.

    Siden de tampongene deres lukta så ille, da.

    (For jeg mente også at jeg skjønte der, at Rune nok også mente det samme, siden han hadde glist sånn da, da jeg tømte den søppelbøtta, på badet der, den gangen, da).

    Og Ungbo-dama var enig, i det her, da.

    Og jeg sa også fra om det her med søppelbøtta på badet, da Hildegunn plutselig kom hjem fra jobb, (eller hvor det var fra), midt i Ungbo-møtet, husker jeg.

    (Siden jeg tolka det som at jeg fikk støtte av hu Ungbo-dama, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , ,

  • Min Bok 4 – Kapittel 22: Mer fra Ungbo

    Jeg har aldri vært så glad i å vaske opp.

    (Ikke etter at mora mi tvang søstera mi og meg, til å ta oppvasken, som barn, på Østre Halsen og i Larvik).

    Så jeg spurte søstera mi, etterhvert på Ungbo der, om hu ble med, på en avtale.

    At jeg tok gulvvasken for henne, når hu hadde vaskeuke, (nemlig hver femte uke).

    Hvis hu tok min oppvask, i samme slengen, som sin egen oppvask, da.

    Og det sa søstera mi at var greit, da.

    Så Pia vaska opp min oppvask.

    Og jeg vaska fellesarealene, på Ungbo, to av fem uker, da.

    (Både når det var Pia sin tur og min tur, til å vaske gulvene).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo leiet en vaskemaskin, fra Thorn, sånn at vi slapp å bruke en upraktisk vaskekjeller, som lå sånn til, at man måtte gå i et minutt eller to, gjennom noen underjordiske ganger, i kjellerne i Skansen Terrase 23, og nabooppgangene.

    (Og man måtte låse opp mange kjellerdører, på veien dit da.

    Og man måtte kjøpe polletter hos vaktmesteren.

    Og man måtte passe vasketiden sin nøye.

    Og man kunne ikke vaske etter klokken 20, (var det vel).

    For da var det vel en tidsbryter, som slo seg av, (mistenker jeg ihvertfall)).

    Så det ble ihvertfall sånn, at vi fem som bodde på Ungbo, i 1994, (Pia, Glenn Hesler, Rune, Hildegunn og meg), vi spleisa på å leie en vaskemaskin, fra Thorn, i mitt navn, til 250 kroner, i måneden, da.

    Så da var det sånn, at alle betalte meg, 50 kroner i måneden, for leie av vaskemaskin, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men plutselig en dag, så spurte Rune meg, når jeg var på kjøkkenet og han var i TV-stua, om jeg ikke kunne leie en oppvaskmaskin også, på Thorn.

    Men det var ikke jeg interessert i, for jeg hadde jo den avtalen med Pia, om at hu tok min oppvask, (fra før).

    Så det var jo et fett for meg, (omtrent), om vi hadde oppvaskmaskin, eller ikke.

    Eller, det hadde jo også blitt surr, med den avtalen, som jeg hadde med Pia, og.

    Så da måtte jeg også ha prata med Pia først.

    Og jeg syntes også det, at når jeg leide den vaskemaskinen i mitt navn.

    Så kunne noen andre ta litt risiko og, og leie oppvaskmaskinen i sitt navn.

    Hvis ikke så kunne det kanskje bli TV-spill neste gang, og så laservideo, for eksempel, etter det.

    Og til slutt så satt jeg der da, med en regning, på over 1000 kroner i måneden, fra Thorn, (hvis de andre flytta ut, før meg), for noe greier, som jeg kanskje ikke hadde så stor interesse av å bruke selv, da.

    Så da svarte jeg det, til Rune, at da syntes jeg det, at hvis vi skulle ha oppvaskmaskin, så kunne en av de fire andre, kanskje leie den, i sitt navn, da

    Men da svarte vel ikke Rune noe, mener jeg.

    Og det ble ikke til, at det havna noen oppvaskmaskin der, mens vi bodde der, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23 da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det at han Rune, ba meg, som aldri vaska opp, om å leie vaskemaskin.

    Det kan man kanskje sammenligne med, at noen spurte en, som ikke hadde lappen, om han ville bli med på, å spleise på, å lease en bil, i sitt navn.

    Noe sånt.

    Så det virka ikke så utrolig fristende, for meg da, må jeg si.

    Hvorfor spurte ikke Rune noen av de som tok oppvasken om det her, (istedet for meg), for eksempel?

    For det her med oppvaskmaskin, det må vel Rune ha skjønt, at ikke interesserte meg, som hadde bytta bort mine oppvask-plikter, så utrolig mye.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Rune behandla meg kanskje, som om at jeg var faren hans.

    Men det var jeg ikke, dessverre.

    Jeg hadde jo Pia og Axel, som nesten to unger, og det var vel nok da, mente nok jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler og jeg, vi hadde forresten fordelt noen plikter, på et eller annet tidspunkt, på Ungbo der.

    Og det var sånn, at jeg hadde som plikt, å gå med gamle aviser, og legge de, i papir-containeren, i Skansen Terrasse der.

    Og Glenn Hesler, han hadde en ganske stor plikt, (må man vel si), siden han hadde bil.

    For han panta nemlig alle tomflaskene, som stod under vasken, på kjøkkenet, og kjøpte dopapir, til Ungbo-leiligheten, på Rimi Jerikoveien, (på Furuset der), var det vel.

    Så vi gikk aldri tom for dopapir der, da.

    Og selv om nok de fleste av tomflaskene, som dukka opp, i kjøkkenskapet der, nok var mine, (siden jeg drakk så mye Coca-Cola og seinere Sprite).

    (Noe jeg ikke gadd å klage på, at det ble urettferdig sånn sett, muligens).

    Men Glenn Hesler, han var flink til å huske på denne plikten.

    Så det var ikke sånn, at det noen gang, gikk tom for dopapir der, eller hopet seg opp, med tomflasker, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje ikke sånn jeg hadde ment det, da jeg spurte Glenn Hesler, om han kunne påta seg, den plikten, å pante tomflasker og kjøpe dopapir der.

    At Glenn Hesler, skulle følge nøye med, på hvem som la igjen tomflasker etter seg, i skapet, på kjøkkenet.

    Men en gang, som Glenn Hesler, var sur, på søstera mi.

    (Antagelig, så var vel dette, etter at Pia hadde tatt med seg tre afrikanere hjem, og to av dem sov i stua, uten at hu hadde sagt fra til oss andre, på Ungbo, om det her, på forhånd, da.

    For husreglene sa det, at man skulle si fra, hvis man skulle bruke stua, til å ha overnattingsgjester der.

    Og Pia sa jo da også, (noen dager senere), noe som Glenn Hesler også hørte vel, at ‘vi har jo ikke noe saks’, noe som det vel kanskje var flere enn meg, som syntes at hørtes dumt/rart ut.

    Det er mulig).

    Så sa Glenn Hesler til meg først, og så til søstera mi vel.

    At Pia måtte ‘produsere fler tomflasker’.

    Så Glenn Hesler og jeg, vi var kanskje ikke helt på bølgelengde, når det gjaldt den tommflaske/dopapir-rutinen, da.

    Vi kunne vel ikke tvinge folk til å produsere tomflasker heller, mente vel jeg, kanskje.

    Men dette var vel midt i en krangel, mellom Pia og meg, så jeg syntes kanskje at jeg var i nok krangler, fra før, da.

    Så jeg begynte ikke å krangle med Glenn Hesler om det her, (hvis jeg husker det riktig), da han begynte å kjefte på søstera mi, for å ikke produsere nok tomflasker, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Hildegunn, hu begynte nesten som Rune, da han hadde begynte å snakke med meg, om oppvaskmaskin.

    (Som vel egentlig var noe han kanskje burde ha begynt å prata med Pia om, siden det vel var hu som tok mest oppvask der.

    Siden hu også tok oppvasken for meg, siden jeg tok gulvvasken for henne).

    For Hildegunn, hu begynte å prate med meg, om vi ikke kunne ha tørkepapir, på kjøkkenet, istedet for dopapir.

    Men da hadde jo Glenn Hesler og jeg, en del måneder før det her, avtalt det, at vi skulle bare bruke dopapir, på både badet og kjøkkenet.

    For det var enkelt og billig, og da kunne vi bare bruke de tomflaskene, som hopet seg opp, som betaling, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvis Hildegunn ville ha tørkepapir der, så burde hu vel ha prata med Glenn Hesler, som hadde som plikt, å kjøpe dopapir, om det her, (og ikke med meg).

    For da, når Hildegunn maste på meg, om det her, så syntes jo jeg, at dette bare ble som noe dumt, for da måtte jo jeg prate med Glenn Hesler igjen, om det her, seinere.

    (For å få det riktig.

    Og jeg kunne jo ikke vite hva han kom til å si, liksom).

    Og vi hadde jo en avtale, om å gjøre det sånn og sånn, fra før.

    Og den avtalen, den måtte vel Hildegunn ha visst om, mener jeg.

    Så det ble som at Hildegunn ville forandre på en husregel, (vil jeg nesten si), og bare spurte en person, (nemlig meg), da.

    (Og ignorerte at det var fler folk som bodde der, da liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tiden, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , ,

  • Min Bok 4 – Kapittel 21: Enda mer fra sommeren/høsten 1993

    Jeg husker det, at Magne Winnem, sommeren/høsten 1993, dro meg med, på en fotball-trening, med Rimi sitt bedriftsfotball-lag, på Ekeberg, (var det vel, hvis jeg husker det riktig).

    Jeg husker at vi spilte mot noen små mål der, ute på en gressbane, på den her treninga, da.

    Og jeg husker det, at jeg fikk ballen, rett foran målet, og en forsvarer var rett bak meg.

    Og jeg husker det at jeg liksom la ballen en drøy halvmeter foran meg kanskje, da.

    Og så kom forsvareren opp i ryggen på meg.

    Og når jeg fikk igjen balansen og kontrollen, (etter å ha fått forsvareren opp i ryggen).

    Så bare pirka jeg ballen inn i det lille målet der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen uker/måneder, etter den her fotballtreninga.

    Så ble jeg spurt, gjennom Magne Winnem, om jeg kunne være med, å spille en kamp, for Rimi sitt bedriftfotball-lag, da.

    Og det sa jeg at var greit, da.

    Kampen gikk i en ganske liten hall, på Voldsløkka, som ligger litt nord for Kiellands Plass, (der hvor jeg bodde i Uelands Gate, de første par ukene, som jeg bodde, i Oslo, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Jeg tok T-banen ned til Jernbanetorget, fra Ellingsrudåsen.

    Også tok jeg vel den bussen som pleide å hete 18-bussen, (da jeg gikk på NHI, på Frysja, det første året, som jeg bodde i Oslo), opp til ved Voldsløkka der da.

    (Banen til Skeid er vel forresten like ved den hallen, hvis jeg husker det riktig).

    Jeg var kanskje litt nervøs, siden jeg ikke hadde vært på Voldsløkka før vel.

    Og jeg hadde jo bare vært på en trening, og aldri spilt noe bedriftsfotball før.

    Og Magne Winnem skulle ikke være med å spille selv, (av en eller annen grunn).

    Så jeg husker at jeg hadde veldig løs mage, den her søndagen.

    Og måtte finne doen, i garderoben der, før jeg var klar til å spille.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi spilte mot et veldig bra lag, (sånn som jeg husker det).

    Og Rimi lå etterhvert under med to-tre mål, uten å ha skapt de helt store sjansene vel.

    Men plutselig så var Rimi organisert, med liksom fire-fem folk i angrep, over hele banens bredde, og like foran målet, til det andre laget, da.

    Og jeg spilte vel i angrep, (ihvertfall ikke i forsvar, vel).

    Og jeg fikk en ide, for jeg tenkte det, at det laget vi spilte mot, det var så bra, at vi måtte prøve å gjøre noe ekstra, for å få mål.

    (For han keeperen var så bra da, på motstanderlaget).

    Så jeg pekte til han på Rimi, som hadde ballen.

    At jeg ville ha ballen, litt foran og til høyre for meg vel.

    (Og jeg stod til høyre for målet til motstanderen, og så ut på banen, da).

    Og når ballen kom, akkurat der jeg pekte, (må jeg si), som en kort pasning, da.

    Så klinte jeg til, alt jeg kunne, med et hardt hælspark.

    Som gikk mot det lengste hjørnet, i målet, til motstanderlaget.

    Keeperen klarte såvidt å få gitt retur.

    Men så var det en annen Rimi-spiller der, som fikk returen i beina vel, og klarte å få sparka ballen i mål, da.

    Så da fikk Rimi også et mål, da.

    Og spillet jevna seg vel litt mer ut, etter dette.

    (Selv om Rimi vel likevel tapte kampen ganske klart, vel).

    Og jeg fikk nesten en sjanse, alene mot keeper, en gang, mener jeg å huske.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg tok ballen fra en motstander vel, og begynte å løpe mot motstandermålet, da.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter kampen, så sa jeg det, til de andre spillerne, fra Rimi, der.

    (Litt vel fornøyd med meg selv kanskje, etter det hælsparket).

    At dem bare kunne si fra, hvis dem trengte noen fler spillere, en seinere gang og.

    (Noe sånt).

    Men da var det noen der som ikke likte den måten jeg ga beskjed på, (eller noe), virka det som, for meg.

    (Jeg mener ihvertfall at jeg overhørte noe ‘surving’ der, må man vel kalle det).

    Og det blei aldri til, at jeg hørte noe mer, fra det her bedriftslaget, til Rimi, etter det her, da.

    Og jeg husker ikke hva de folka på det laget het heller.

    Selv om jeg mener at det var en kar der, med mørk/brun lugg/sveis, (eller noe), som var en slags kaptein, (eller noe), vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk forresten flashback, her om dagen.

    Og det lurer jeg på, om må ha vært fra tiden, som jeg var på Unge Høyre-møter, i Høires Hus, våren/sommeren 1991.

    Det var vel bare et, eller maks to, møter, som jeg var på der.

    Men jeg lurer på om det kan ha vært Jan Tore Sanner, som fortalte det, på et møte der, i Høires Hus, om at i Norge så var lovverket så rotete.

    Og at det fantes hundrevis av lover som det burde ha vært ryddet opp i.

    Men om det var hos Unge Høyre, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Dette kan muligens også ha vært noe som en lærer har sagt, på en skole jeg har gått på, en gang i tida, også.

    Det er mulig.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk også to billetter, til filmen Secondløitnanten, i posten, (hos Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen), ikke så lenge etter at jeg var ferdig, i militæret, (må det vel ha vært).

    (Hvis det ikke var helt på slutten av militæret, da).

    Men da hadde jeg ingen å gå på kino med, husker jeg.

    Så jeg gikk aleine, på Colosseum kino, i Oslo Vest, (der hvor klassen min på ungdomsskolen hadde sett Staying Alive, og hvor Øystein Andersen pleide å dra meg med noen ganger, og vi satt i en kino-bar der en gang, blant annet, husker jeg, mens vi venta på at en kinoforestilling, skulle begynne, vel. Og det jo var også på Colosseum at jeg så Terminator 2, den gangen, som jeg traff Camilla Skriung, på vei til Majorstua T-banestasjon, etter kinoforestillingen, da).

    Men jeg fikk bare brukt den ene billetten da, husker jeg.

    For på den tida, som Secondløitnanten hadde premiere.

    Så hadde jeg ikke så mange folk som jeg omgikks med, da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Men jeg husker det da, at jeg satt i en ganske liten kinosal vel, på Colosseum kino der da, mens jeg prøvde å gjenkjenne meg selv, på lerretet, da.

    (Noe som jeg ikke syntes at noe særlig lett, for å være ærlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I tida etter militæret, så pleide Glenn Hesler, Magne Winnem, halvbroren min Axel og jeg, å drive mye med sport, på fritida.

    På lørdager, om våren/sommeren, så pleide Glenn Hesler og jeg, (dette må vel ha vært i 1994), noen ganger å spille fotball, på et sted, som Glenn Hesler visste om.

    Og det var på Skårer-sletta, mellom Metro-senteret og Triaden der, i Lørenskog.

    (Men nærmere Metro-senteret enn Triaden, da).

    Der var det en ikke så utrolig stor gressbane, som det hendte at vi spilte på, når jeg hadde fri fra jobben, osv.

    (Selv om vi dro oftere, vil jeg si, til Lambertseter, hvor vi for det meste spilte tennis.

    Jeg fikk en brukt tennis-racket, til bursdagen min, i 1994, (må det vel ha vært), av Glenn Hesler, og den racketen, den var det et så stort hode på, at den smashet jeg vel ikke så bra med, vel.

    Så om det var for at jeg skulle spille dårligere, at jeg fikk den racketen.

    Hm.

    Hva vet jeg).

    En gang, en lørdagskveld, (må det vel ha vært), som Glenn Hesler og jeg, spilte fotball, på Skårersletta der.

    Så gikk det forbi to tenåringsjenter, (husker jeg).

    Og de ville spille litt fotball med oss, da.

    Og hu ene av dem, hu kjempa så mye mot meg, om ballen, og ville ikke gi seg, så det var jo nesten som forspill omtrent, (må man vel si).

    (Og jeg var kanskje litt sliten fra før da, etter å ha spilt i mange timer antagelig, så jeg klarte kanskje ikke så lett å ta ballen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som Axel, Glenn Hesler og jeg, spilte tennis, på Lambertseter.

    (Sommeren 1994 eller 1995, vel).

    Så var det ei pen, ung frøken der, som spilte tennis mot faren sin, (eller noe), husker jeg.

    Og hu hadde noen store, stramme pupper, (husker jeg), som syntes godt, gjennom t-skjorta hennes, da.

    Så mens hu og faren gikk forbi Axel, Glenn Hesler og meg, som stod å venta på en ledig tennisbane, eller nettopp hadde dukka opp der vel.

    Så smalt det bare, ‘bomber og granater’, fra meg da.

    Siden vi vel ikke var helt vant til det, å se sånne skikkelig ‘babes’, (må man vel kalle henne), på tennisbanene der, med skikkelig store pupper og sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, noen ganger, på Lambertseter der, at en idrettsforening, (eller noe), lot en dør, til et rom, som det stod en brusmaskin i, stå åpen.

    Og det var den samme typen gammeldagse brusmaskin, som de hadde inn en kjellerdør på Larvik sykehus der, på 70-tallet, (og som Frode Kølner vel viste meg, cirka nedenfor det rommet, som hu hjerneskada tanta hans, (som jeg har skrevet om i Min Bok), holdt til, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi fant den brusautomaten, så skulle jeg liksom tøffe meg litt, for Axel og Glenn Hesler, og vise dem hvor sterk jeg hadde blitt, i Geværkompaniet, da.

    Så da prøvde jeg det et par ganger, (husker jeg), å bare røske og dra noen brusflasker, ut av den brusautomaten, uten å betale, da.

    Men det var bare en gang eller to, at jeg gadd det.

    For dette var mest for sportens skyld, for meg liksom, (og jeg fikk vel kanskje også et flashback, til Larvik, på 70-tallet, hvor det ikke var helt uvanlig, for gutter, å prøve å rappe brusflasker, fra brusautomater, selv om det var veldig vanskelig, (husker jeg), og jeg vel aldri klarte å få til det selv, (men noen andre gutter fortalte meg at det var mulig, da)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    ‘Party-dressen’ min, den hadde jo blitt slitt ut, på byen, under studietiden.

    Og jeg syntes vel ikke det, at det var så artig, på Radio 1 Club/Hit House lengre, som det hadde vært, på slutten av 80-tallet.

    Og garderoben min, den var veldig liten da, etter studietiden og militæret.

    Og Glenn Hesler han dro så godt som aldri ut på byen.

    Og Axel var jo bare 15-16 år, på den her tida.

    Så det hendte mye oftere, at jeg spilte fotball, badminton eller tennis i helgene.

    Enn at jeg dro ut på byen og festa og drakk og tulla med damene, på den her tida, da.

    For jeg bodde jo så langt unna Oslo sentrum, som man kunne komme omtrent, i Oslo.

    I Skansen Terrasse 23 der, da.

    Og hvis jeg skulle på byen, så måtte jeg gå aleine, for Magne Winnem, han hadde jo gifta seg med Elin Winnem og blitt ‘tøffel’, (må man vel kalle han).

    Og Glenn Hesler, han gikk så og si aldri ut på byen, (av en eller annen grunn), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn, at det nærmeste, det å gå ut på byen, som Glenn Hesler, noen ganger ble med på.

    Det var at han ble med, noen ganger, til bowlinga, på Strømmen Storsenter der.

    Hvor vi pleide å spille bordtennis, noen ganger.

    Og det var jo artig det, men så mange damer, det var det vel kanskje ikke der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som Pia liksom skulle være sosial, med Glenn Hesler og meg, av en eller annen grunn, da.

    Så fikk hu oss til å dra til Strømmen Storsenter da, for å spille biljard vel.

    (I Glenn Hesler sin bil da, siden jeg selv ikke hadde lappen og bil ennå, på den her tida).

    Men den ‘seansen’, da Pia liksom skulle ‘finne på noe sosialt’, på bowlinga, på Strømmen Storsenter der, da.

    Det ble som noe kunstig, for meg, vil jeg nesten si.

    Dette var liksom ikke som noe Pia selv hadde lyst til å gjøre, (virka det som, for meg).

    Det ble som noe påtvunget, da, (må man vel kanskje si).

    Så hva Pia mente med å dra med Glenn Hesler og meg, på den her påtvungne og humørløse seansen, (må man vel kalle den), på bowlinga, på Strømmen Storsenter der, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 4 – Kapittel 17: The Gathering 1994

    Når det gjaldt påsken 1994, så hadde Glenn Hesler spurt meg, om jeg ville jobbe et par dager, for han og Øystein Andersen, med å veksle, og passe på spilleautomatene deres, i Rykkinnhallen.

    For de trengte litt avveksling da, skjønte jeg.

    Det var sånn på den her tida, at jeg meldte meg frivillig, til alle de ledige påskevaktene, på Rimi Nylænde, husker jeg.

    Så jeg var vant til å ta alt det arbeidet jeg fikk tilbudt, da.

    Så jeg slo til på forslaget til Glenn Hesler også, da.

    Selv om Øystein Andersen, (som jo hadde kutta meg ut), var hans kollega, så prøvde jeg bare å snakke minst mulig med han da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For Rimi har jo stengt i påsken, på skjærtorsdag, langfredag, og første og andre påskedag.

    Så det var vel et par av disse fridagene, som jeg jobba, i Rykkinnhallen da, for spilleautomatfirmaet til Glenn Hesler og Øystein Andersen, nemlig Action Arcade, som hadde fått rettighetene til å ha spilleautomater, på The Gathering, det året, da.

    Jeg husker at jeg satt på T-banen, på vei fra Lambertseter til Brynseng, (for å bytte T-bane der, til Furusetbanen, da).

    Dagen før jeg skulle jobbe på The Gathering, (eller noe).

    Og da satt hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, i den samme T-banevogna, som meg, (mener jeg å huske).

    Og hu satt sammen med to-tre andre folk, en del benker lenger fram i toget, enn meg da.

    Og jeg mener å huske at hu prata noe dritt, om at jeg ikke gadd å børste av meg noe støv, på Rimi-buksa mi, engang, (til de folka hu satt sammen med).

    (Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

    For hu ville ikke bli med meg på kino da, (like før det her vel), så vi prata vel ikke sammen, på den her tida, (tror jeg).

    Men det at jeg ikke børsta av meg støv på buksa, det var vel en uvane, som jeg hadde fått, i Geværkompaniet, hvor vi krøyp i gjørma hele tida, (som jeg har skrevet om i Min Bok 3).

    Så der hang vi bare tøyet opp til tørk, (var det vel), eller vi brukte en klesbørste eventuelt, som vi hadde der, da.

    Men vi gikk ihvertfall ikke å børsta av oss jord osv., fra buksa hele tida.

    For da hadde vi vel nesten ikke fått tid til å gjøre noe annet, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi kjørte i den nye varebilen, (var det vel), til Glenn og Øystein, til Rykkinnhallen, en av dagene der, så var det ny sang, på radioen, mener jeg å huske.

    Og det var Beck med ‘Loser’, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arbeidet mitt, for Action Arcade det bestod for det meste av at jeg satt ved et bord, og veksla penger, for ungdommer som skulle spille på spilleautomater, da.

    Automatene som var der det var flipperspillet Twilight Zone, (husker jeg), og et skytespill hvor man brukte en slags gevær-joystick, da.

    Og kanskje 7-8 andre automater.

    (Noe sånt).

    Og det var også et airhockeybord der, husker jeg.

    (Selv om det stod i selve hallen nedenfor).

    Og det mener jeg at jeg fikk spille gratis på, en del ganger, mot Glenn Hesler vel.

    Så det var mulig at det airhockeybordet også var Glenn og Øystein sitt, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også et stort nøkkelknippe, med nøklene, til alle automatene, husker jeg.

    På de øktene som jeg jobba der, da.

    I tilfelle det var noe feil på noen av automatene, og noen mynter for eksempel satt seg fast, inni dem, (eller noe), da.

    Så jeg hadde ansvar for alle automatene der da, må jeg si.

    Og i stille perioder, så kunne jeg spille selv, så mye jeg ville der, da.

    Og jeg tulla litt med det Twilight Zone-flipperet da, (var det vel).

    For det pleide å stå i Ungbo-leiligheten vår faktisk.

    (I det store kombinerte TV-stue, spisestue og kjøkken-fellesrommet der.

    Mellom spisestuebordet og et av kjøleskapene vel).

    For det hadde Øystein og Glenn satt der, (av en eller annen grunn).

    Så det flipperet kjente jeg ganske bra, da.

    For det kunne jeg jo spille gratis på, så mye jeg ville, hver dag.

    Selv om jeg ikke spilte så mye, fordi det bråka ganske bra, og det var kanskje ikke verdens morsomte flipper heller, (syntes jeg vel).

    Men det flipperspillet, det spilte en fin melodi da, (husker jeg), og jeg satt lyden på full guffe, på det flipperet, om natta der, da.

    For da skjedde det ikke så mye der.

    Unntatt at noen nede i hallen nedenfor, (for automatene stod på noen slags balkonger der, eller hva man skal kalle det), spilte noe musikk, på et stereoanlegg vel.

    Og da, så spilte jeg musikk og da, på det flipperet, (siden jeg kjeda meg litt da, antagelig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror at det må ha vært første og andre påskedag, (eller noe), som jeg jobba, på TG 94.

    For jeg husker det, at jeg jobba der, under premieutdelingen.

    (For beste demoer og sånn, da).

    For plutselig, (mens jeg stod på den ‘balkongen’ der, da).

    Så brøt det ut en nesten uvirkelig diskettkrig, i Rykkinnhallen.

    Noen kasta noen disketter mot scenen, (hvor premieutdelingen var), men de bommet, da.

    Og da fikk noen andre, (som også satt i salen der, men nærmere scenen), disse diskettene i huet da, (eller noe).

    Også kasta de en diskett blindt tilbake, (mot de bakerst i hallen, da), i sinne.

    Og sånn fortsatte det da, at fler og fler ble truffet av disketter, og ble sinna da, og kasta disketter tilbake.

    Og jeg så jo dette spetakkelet, fra orkesterplass, (må jeg si).

    Og dette gikk ganske raskt.

    Først var det vel bare noen få disketter, som ble kasta.

    Men etter noen sekunder bare, (for dette var vel over på et minutt, eller noe, vil jeg si).

    Så var lufta tjukk av disketter, (vil jeg si).

    Det så nesten ut som at en stor fugleflokk, (eller lignende), fløy i lufta, mellom der Øystein Andersen og jeg stod, (oppe på den balkongen, der spilleautomatene var da), og folka som satt ved datamaskinene sine, nede i salen, da.

    Det må ha vært mange hundre, (hvis ikke mange tusen), disketter, samtidig, i lufta der, (vil jeg tippe på).

    Og så godt som alle, (eller ihvertfall noe sånt som halvparten av folka der), må vel ha vært med på den her diskettkrigen, tror jeg.

    (Det virka ihvertfall sånn for meg, på det verste der).

    Og gudene vet hvor mange som ble truffet.

    Før den diskettkrigen var over, like fort som den hadde startet, da.

    Så dette var veldig spesielt, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og Glenn, de fikk lov til å sove, på et rom, sammen med arrangørene, (husker jeg).

    Et rom som Øystein Andersen viste meg, (oppe i andre etasje der), da.

    Men jeg kan ikke huske at jeg sov der, (selv om jeg ikke husker dette helt sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den andre dagen, som jeg jobba der, (eller noe).

    Så dukka det plutselig en svensk forretningsmann, i 40-årene, (eller noe), opp der, som ville veksle til seg mange mynter da, (husker jeg).

    Jeg lurte vel litt på, hva han skulle med alle disse myntene.

    Men vi hadde vel ikke akkurat mangel på mynter der heller.

    Så jeg lot han veksle da.

    Og etterhvert, så merka jeg det, at det ikke var så mange folk, som ville spille på spilleautomatene, som det hadde vært, dagen før osv., da.

    Og noen fortalte meg vel det, at en svenske plutselig hadde dukka opp, i første etasje der, i Rykkinnhallen, med en Virtual Reality-maskin, da.

    Noe som var noe helt nytt, på den her tida.

    Så nesten alle ungdommene på The Gathering, de ville jo da mye heller bruke pengene sine, på den kule, nye spilleautomaten, til han svensken.

    Enn på de mer gammeldagse spilleautomatene, til Glenn og Øystein, da.

    (Husker jeg).

    Men jeg fortalte vel til Glenn og Øystein, om hvor sleip, som han svenske forretningmannen, hadde vært.

    Siden han jo bare hadde gått til Arcade Action, (nemlig en konkurrent, da), for å veksle penger, uten å forklare det, at han var nettopp en konkurrent, da.

    Og Glenn og Øystein, de mente vel også det, at dette var et slags avtalebrudd, fra The Gathering-arrangørene, (nemlig en datagruppe som het Crusaders og en annen datagruppe, som jeg ikke husker navnet på nå).

    For Arcade Action hadde vel blitt lovet, å ha en slags enerett, når det gjaldt å ha automater, på The Gathering, det året da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Så når han svensken fikk lov av The Gathering-arrangørene, til å ha en sånn Virtual Reality-maskin der, de siste par dagene, av TG 94.

    Så var vel dette et slags avtalebrudd, fra Crusaders og dem, mente vel ihvertfall Øystein Andersen og Glenn Hesler da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at The Gathering 1994 var ferdig.

    Så ble jeg forresten også dratt med, av Glenn og Øystein, på en fotballkamp, for arrangører, (må det vel ha vært), i en ‘gymsal-aktig’ sal, som var ved siden av ‘hovedhallen’ der da, i Rykkinnhallen.

    (Av en eller annen grunn).

    Og Øystein Andersen og Glenn Hesler, de hadde også hjelp av to vietnamesiske ungdommer, som de kalte for Smile og Fireball, den siste dagen der, da.

    For jeg husker det, at Smile og Fireball, de bar på en spilleautomat, like ved hovedutgangen, til Rykkinnhallen der.

    Mens Øystein Andersen sjefa over dem, da.

    Og Smile og Fireball, de klarte vel å miste en spilleautomat, i gulvet, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og da kjefta vel Øystein Andersen fælt på dem vel, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , ,

  • Min Bok 4 – Kapittel 16: Mer fra Ungbo

    Da Pia flytta inn, på rommet mitt, på Ungbo, sommeren 1993, så lærte hu meg å steike kjøttdeig, (husker jeg).

    Man skulle bare dele opp alle de røde bitene, (med stekespaden), til de ble brune da, husker jeg, at søstera mi sa.

    Pia lærte meg også hvordan de kokte spagetti, i Somalia.

    (For Somalia hadde vært en italiensk koloni da, i gamle dager, så derfor spiste de så mye spagetti der, da.

    Forklarte søstera mi).

    Og det man skulle gjøre da, for å sjekke, om spagettien var klar til å spises.

    Det var at man skulle kaste en ‘spagetti-orm’, på kjøkkenskap-døra, da.

    Og hvis marken falt ned fra døra, så var ikke spagettien klar til å spises enda, da.

    Men hvis spagettien hang fast, så var spagettien ferdig kokt, da.

    (Eller ‘al dente’, som vel italienerne sier, tror jeg).

    Så Pia hadde nok lært å lage mat, av Keyton fra Somalia og kameratene hans antagelig, da.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Pia lærte meg, å brune kjøttdeig og koke spagetti.

    Så begynte jeg å lage spagetti og kjøttdeig en del, på Ungbo.

    Jeg pleide å lage den retten sånn som Mette Holter, (stemora til Axel), pleide å lage den, i Høybråtenveien.

    (Eller noe lignende ihvertfall).

    For når kjøttdeigen var ferdig brunet.

    Så pleide jeg å helle oppi en boks, med hermetiske tomater.

    Og så kokte dette omtrent i steikepanna, til vannet fra tomatboksen var fordampet da.

    Noe som kunne ta litt tid.

    Men det ble ganske godt da, syntes jeg.

    Og hu Hildegunn, (fra Stovner vel), hu sa til Pia og meg, at vi lagde ‘ordentlige’ middager hele tida.

    (En gang som jeg lagde sånn spagetti og kjøttdeig, da).

    Men sånne kjøttdeig-retter, det var ikke noe jeg pleide å lage, før søstera mi flytta inn hos meg, på Ungbo.

    Men etter at Pia lærte meg å brune kjøttdeig, så pleide jeg å lage forskjellige retter som inneholdt kjøttdeig da.

    Som for eksempel chilli con carne, (som Leif Jørgensen viste meg en gang at han pleide å lage, med et sånt glass med saus, fra Uncle Bens, eller noe), og Pasta de Napoli, (fra Toro), pleide jeg også å lage, etter at jeg hadde blitt nysgjerrig på den retten, en gang, som jeg handla mat, eller noe, da.

    Og etterhvert så fikk jeg bra appetitt, av å trene så mye badminton, tennis og fotball, som jeg dreiv med.

    Og fra å legge opp kjølevarer, flere ganger i uka, på Rimi Nylænde, da.

    (Noe som er den tyngste jobben, i en butikk, må man vel si).

    Så jeg kunne etterhvert spise en hel sånn kjøttdeigpakke på 450 gram.

    Etter at jeg for eksempel hadde hatt den oppi en sånn ferdiglaget gryte med Toro Pasta de Napoli, da.

    Også ville jeg da også vanligivs spise fire brødskiver vel, med for eksempel Ladegårdens kneipbrød, med Brelett-margarin på, (som Mette Holter pleide å kjøpe), ved siden av.

    Noe også ei av ‘Ungbo-damene’ bemerket en gang, husker jeg, når jeg spiste Pasta de Napoli, (husker jeg), at jeg spiste så store middager.

    (En gang det skulle være Ungbo-møte, da.

    Noe det var cirka en gang annenhver måned, (eller noe), vel.

    Og disse møtene ble holdt i stua i Ungbo-leiligheten der, da).

    Men så jobba jeg også hardt i Rimi da.

    Og vekten min har nok økt, omtrent hvert år, med noen få kilo, siden jeg var ferdig med militæret, i 1993, vil jeg si, (selv om jeg ikke har ført statistikk, over vekta mi, akkurat).

    Og da jeg var ferdig med militæret, i 1993, så veide jeg vel 68 kilo, (mener jeg å huske).

    Og det var vel 5-6 kilo mer, enn da jeg begynte i militæret.

    Men dette var nok da bare muskler, vil jeg si, de kiloene, som jeg la på meg, i militæret.

    For jeg hadde ikke noe mage akkurat, etter militæret, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og nå, så veier jeg vel rundt 100 kilo.

    (Selv om jeg har litt mage nå da).

    Så jeg har gått opp noen få kilo i året, hvert år, de siste 20 årene cirka, vel.

    (Noe sånt).

    Og det hadde jeg vel kanskje ikke gjort, hvis jeg hadde fortsatt med å bare spise Pizza Grandiosa og andre sånne ferdigretter, da.

    (Som folk liksom ikke kaller for ‘ordentlige’ middager, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var jo også glad i hamburgere da, osv.

    Men jeg tjente vel ikke så bra i Rimi, at jeg hadde hatt råd til å spise meg mett, på McDonalds, for eksempel, hver dag.

    Det var kanskje en eller to ganger i måneden, (eller noe), at jeg gikk på McDonalds, (eller Burger King), på den her tida, da, (mens jeg bodde på Ungbo).

    For det ble litt for dyrt da.

    (Og jeg hadde vel også andre ting jeg ønsket å bruke penger på, enn mat vel).

    Da var det billigere, (og mer mettende), å kjøpe en pakke kjøttdeig, og lage en kasserolle eller steikepanne med mat da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den første tiden, etter millitæret, når jeg lagde sånne kjøttdeig-retter.

    Så kjøpte jeg sånn frossen kjøttdeig, (som Mette Holter pleide å kjøpe).

    For den var billigere, da.

    Den kjøttdeigen kosta 22 kroner, (eller noe), for 450 gram vel.

    Og så kosta en pakke spagetti cirka 5-6 kroner, da.

    Og en boks hermetiske tomater kosta cirka 4 kroner, vel.

    (På Rimi og Rema, osv., da).

    Og da kunne man få mat til to-tre personer, da.

    Og fortsatt ha litt spagetti igjen.

    Så det er mulig at Glenn Hesler også fikk sånn spagetti og kjøttdeig, som jeg lagde, noen ganger.

    For han lagde en gang, (litt seinere vel), en gryte med mexikansk grytterett, (eller noe), fra Toro, for Pia og meg, da.

    Og det var vel fordi, at han hadde fått noe mat, som jeg hadde laget, en gang, tror jeg.

    På den tida som Pia og jeg hadde felles, (min), økonomi da, antagelig, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Rune, (kjæresten til Hildegunn), han hadde gått kokkeskole, (eller noe).

    Og en gang, som jeg tinte en sånn pakke med frossen kjøttdeig, da.

    Så sa han til meg, at når man tiner kjøttdeig, så burde man bruke kaldt vann, for da tinte kjøttdeigen raskere.

    Mens jeg kanskje hadde lært å bruke varmt vann, da.

    Og da måtte jeg nesten høre på han Rune, (syntes jeg), siden han hadde gått på kokkeskole, da.

    Men jeg er fortsatt ikke sikker på om det han sa, var riktig.

    Hvordan kan kjøttdeig tine raskere i kaldt vann, liksom?

    Nei, dette var nok en slags skrøne, fra kokkeskolen, tenkte vel jeg, (når jeg fikk summet meg litt, ihvertfall).

    Og en gang, så hadde Rune og Hildegunn, (og muligens også søstera mi vel).

    De hadde et slags middagsselskap, på Ungbo der, da.

    Og jeg var invitert, da.

    Og da brukte vi spisestuebordet der, da.

    (Et bord som ganske sjelden ble brukt vel).

    Og da satt Rune på en De Lillos-sang, som het ‘Kokken Tor’, på nesten ‘full guffe’, fra et stereoanlegg, som stod inne på rommet til Hildegunn der, (som var det rommet nærmest stua), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, på Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , ,

  • Min Bok 4 – Kapittel 15: Pia sine venninner kommer på besøk på Ungbo

    Pia hadde også noen venninnebesøk, den tida, som hu bodde, på Ungbo.

    Blant annet, så var Monika Lyngstad der, og rappa en ost, på Torgbua, en søndag, (som jeg var med søstera mi og Lyngstad ned til Torgbua), husker jeg.

    Lyngstad røyka også hasj, før hu skulle sove i stua der, husker jeg.

    Og hu sa til Glenn Hesler og meg, at vi skulle få ‘alt unntatt sex’.

    I et forsøk på å få oss ut på terrassen sammen med henne og Pia.

    For de satt på terrassen og spiste mat og drakk vin vel.

    (En gang sommeren 1994, må det vel ha vært).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det virka også som at søstera mi, prøvde å få Monika Lyngstad og meg, til å bli et par.

    En gang nede i Oslo sentrum, (på den her tida), så fikk hu Monika Lyngstad og meg, til å gå arm i arm, husker jeg.

    En gang vi skulle ut på byen, eller noe.

    Men jeg syntes egentlig at Pia sin andre venninne, Siv Hansen, var søtere, enn Lyngstad, som var veldig tynn og som et beinrangel da, (må man vel si).

    Men dette skjønte nok Lyngstad, (tror jeg), for hu fikk et raseriutbrudd, mot Siv Hansen, en gang, som både Siv og Monika var på besøk hos Pia, på Ellingsrudåsen, og jeg kanskje kastet et blikk på Siv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg satt på T-banen, ned til byen, sammen med søstera mi og Monika Lyngstad.

    Så fortalte Lyngstad det, til søstera mi og meg, da.

    At hu hadde sett på et program om apekatter, på TV.

    Og da hadde hunn-apekattene sitti og ‘dratt seg i fitteleppene’, osv., sa Lyngstad, da.

    (For å få oppmerksomhet, fra de hannlige apekattene, vel).

    Men da sa jeg ikke noe, husker jeg.

    For jeg syntes at dette var et litt spesielt tema, å prate om, på T-banen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg må også innrømme det, at Pia hadde et brev, fra Monika Lyngstad, liggende i stua, på Ungbo der.

    Og da må jeg innrømme det, at jeg leste litt i det brevet, en gang, som jeg kjeda meg.

    (For jeg hadde jo for eksempel ikke internett, på den her tida, i 1994, deromkring, da.

    For å fleipe litt).

    Og da var dette et brev, som Lyngstad hadde skrevet til søstera mi, fra Spania.

    Og Lyngstad hadde skrevet noe om at hun for første gang i sitt liv, hadde hatt god sex, osv.

    Og jeg husker også at Lyngstad fortalte fra den her Spania-turen.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Ihvertfall så fortalte hun fra en eller annen Spania-tur, en gang, da.

    Og spanjolene, de hadde visst ikke trodd at det, at Monica Lyngstad var norsk, sa hu.

    For spanjolene, de trodde visst at alle i Norge hadde blondt hår, (sa Lyngstad), og Lyngstad var brunette, da.

    Og ei spansk dame hadde visst også knust et ølglass, i trynet, på Monika Lyngstad, nede i Spania der, siden hu hadde blitt sjalu på Lyngstad da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siv, (fra Røyken), hu var også aleine, på besøk, hos Pia, på Ungbo, et par ganger.

    Den ene gangen, så syntes hu at jeg brukte for mye chillisaus, på Pizza Grandiosa-en min, (mener jeg å huske).

    Men hu likte en sang, som var på MTV, (eller noe), da, som var Smashing Pumpkins, med ‘Disarm’.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    En annen gang, som Siv var der, et års tid seinere, kanskje.

    Så prata hu dritt om Dr. Alban, (husker jeg), og sa at han var så døv da, (eller noe).

    Og Siv sa også det, at Snoop Doggy Dogg var mye kulere, enn Dr. Alban, da.

    (Jeg selv, jeg likte hverken Snoop Doggy Dogg, eller Dr. Alban, (må jeg si).

    Og jeg syntes vel kanskje at Siv var litt umoden, siden hu var så opptatt av de her rap-artistene, enda hu vel da var godt over 20 år).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siv fortalte også det en gang, (hvis jeg ikke har skrevet om det tidligere), at faren hennes, han var oppfinner.

    Og Siv pleide også å jobbe, i elektronikk-firmaet, til faren sin, noen ganger, i ferier, osv.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så kom også Christell på besøk, hos Pia, på Ungbo.

    Så Christell satt plutselig i stua, på Ungbo der, en søndag da, da jeg våkna.

    Og da dro Glenn Hesler og jeg, (og muligens Axel vel), og leide en videofilm, på en videosjappe, på Rasta, (for Glenn hadde bil da), husker jeg.

    Og det var ‘The Last Action Hero’, med Arnold Schwarzenegger, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke sånn, at Pia noen gang hadde med seg noen venninner, fra barnehagen, hvor hu jobba, i Oslo Vest, nemlig Tussebo barnehage.

    Men en gang som han i Fremskrittspartiet, med lapp over øye, (nemlig Henning Holstad), var om på nyhetene, på TV, så fortalte Pia, at det var sjefen hennes.

    (Eller eieren av barnehagen hu jobba i, mente hu vel).

    Og Pia fortalte også det en gang, at noen barn, var veldig slemme mot en gutt, i barnehagen der hu jobba, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    En gang, som Monika Lyngstad, var på besøk, hos søstera mi, på Ungbo, forresten.

    (Og de satt i stua der da).

    Så skulle jeg på personalmøte, på Rimi Nylænde.

    Og da hadde jeg på meg en t-skjorte, som jeg hadde fått, siden jeg var med Rimi Munkelia, på Manpower-stafetten, høsten 1993.

    Også hadde jeg en blå-rutete tømmerhuggerskjorte, (må man vel kalle det), fra JC, i Karl Johan, over den t-skjorta igjen, da.

    (Uten å kneppe igjen skjorta da.

    Sånn som dem gikk i Beverly Hills vel, som søstera mi pleide å se på).

    Og da spurte jeg søstera mi og Pia, om jeg kunne gå sånn, på personalmøtet.

    (For jeg hadde vel fri den dagen, som personalmøtet var da.

    Siden jeg bare hadde tre vakter i uka, på Rimi Nylænde, fram til januar 1995).

    Og da sa Monika Lyngstad, at jeg så ut, som at jeg skulle på ‘date’, (husker jeg).

    (Litt sur i tonen vel).

    Så da svarte jeg ikke noe, husker jeg, siden hu Monika Lyngstad virka litt sur da.

    Kanskje hu var litt sjalu på jobben min?

    Hm.

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    En annen gang, som Monica Lyngstad, var på besøk, hos søstera mi, på Ungbo.

    Så husker jeg at jeg overhørte det, at Monica Lyngstad sa det, at jeg så så sunn ut, (eller noe), til søstera mi da.

    Men det må nok antagelig ha vært et unntakstilfelle, tror jeg.

    For jeg jobba ganske hardt på Rimi Nylænde, hvor jeg fikk ansvaret for ostedisken, blant annet, en gang på slutten av 1993 eller begynnelsen av 1994, vel.

    For hu Hilde, (som hadde jobba på Rimi Hellerud), hu sa det, at ostedisken det var et bra ansvarsområde, å begynne med, hvis man ville lære, å ta bestillinger, osv.

    For da lærte man vel det å rullere, og det å sjekke lager før man bestilte, og tenke på hvor mye det solgte, av hver enkelt vare, (for man måtte prøve å unngå det, at varene gikk ut på dato, samtidig mens man også måtte prøve å unngå det, at man ble utsolgt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så oftest, så så jeg nok ganske bleik ut, på den her tida.

    Og jeg hadde sikkert ringer under øya.

    Men ihvertfall en dag, på Ungbo der, så var jeg litt uthvilt da.

    (Sånn som jeg skjønte det, på Monica Lyngstad, ihvertfall).

    Så det var sånn, at jeg kunne sove ut der, noen ganger, da.

    (På søndager og sånn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg tok også noen jernpiller forresten, (som het Hemojern vel), på den her tida.

    For det første året jeg bodde på Ungbo, (var det vel), så gikk jeg innom et legesenter, på Ellingsrudåsen.

    Fordi jeg var syk til en eksamen, (på NHI), kanskje, (eller noe).

    Også hadde kanskje Inger Lise eller Wenche rådet meg til å gå på det legesenteret, da.

    (Noe sånt).

    Og hu legedama der, hu syntes at jeg virka så sliten, (eller noe), vel.

    Så hu tok noen blodprøver av meg.

    Og så skreiv hu et brev til meg, om at jeg hadde jernmangel, eller noe.

    Og at jeg måtte ta tre sånne jerntabletter, (av et spesielt merke da, som het Hemojern), en eller flere ganger hver dag.

    Sammen med juice, eller noe.

    Og ikke sammen med cola, (som jeg drakk mye av), fordi at noe i colaen gjorde at blodet ikke tok opp alt jernet da, (eller noe), skreiv hu.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 4 – Kapittel 13: Mer fra Ungbo

    Jeg ble litt forbanna, på Sara, (katta til Wenche), etter at den hadde pissa, på jakka mi.

    Så en annen gang seinere, da Sara hadde pissa, på gulvet, (var det vel), inne på Ungbo der, da.

    Så tok jeg noe salmiakk, (eller noe), som faren min hadde nevnt, da jeg bodde på Bergeråsen, (som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok), at man måtte stappe nesa til katta i, hvis den gjorde fra seg inne.

    For da skjønte katta, at den ikke måtte gjøre det, da.

    Men da begynte det å skumme, fra kjeften, til Sara, husker jeg.

    Så da tok jeg og vaska kjeften til katta, under rennende vann, i en eller annen vask der da, (mener jeg å huske).

    Men etter det, så kan jeg ikke huske, at Sara pissa noe mer, på gulvet osv., der inne.

    Selv om det også lukta kattepiss, av skinnsofaen der, (hvor jeg pleide å ligge og se på TV), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche, hu dreiv jo og solgte Tupperware-varer.

    Og den første tida, etter militæret, så hadde jeg dårlig råd.

    Så jeg begynte blant annet å rulle sigaretter selv, og kjøpte sånne Winner Tip-filter og hadde en sånn plastmaskin, for å lage sigaretter i, da.

    Og jeg pleide også å spise sånn ovnsbakt leverpostei, fra Delikat, som de solgte, på Rimi, da.

    Men den leverposteien, den syntes jeg at var litt kjedelig, da.

    Og på den her tida, så kom Delikat, med en ny type leverpostei, som het Bostonpostei, som det var sylteagurk og sånn i da.

    (Så jeg reklame for, i avisa, eller noe, da).

    Så jeg lagde faktisk min egen Bostonpostei-aktige leverpostei, på kjøkkenet, på Ungbo der, da.

    (For jeg hakka opp sylteagurk da, og blanda med vanlig Delikat ovnsbakt leverpostei, da).

    Også la jeg den blandingen, oppi en sånn spesiell Tupperware-boks, som Wenche hadde lagt igjen etter seg, på Ungbo der, da.

    Og da syntes jeg at det pålegget ble godt da, og samtidig ikke kjedelig.

    Jeg hadde kanskje litt mye fritid, for jeg kunne vel like gjerne ha spist leverpostei-brødskiver med sylteagurk-skiver oppå.

    Og det begynte jeg vel også istedet å gjøre, etterhvert.

    Men en gang, som hu Wenche var innom, på et av sine cirka månedlige besøk kanskje, på Ungbo, mens hu drev med sin bortimot halvårs lange utflytting der vel.

    Så spurte jeg henne, om jeg kunne få den Tupperware-boksen hennes, som jeg brukte, til å lage sånn ‘Boston-postei’ i, da.

    Men da svarte Wenche, at ‘vet du hvor mye de boksene koster, eller?’.

    Men det var jo bare en plastboks, (for å si det sånn).

    Og jeg hadde jo aldri vært på Tupperware-party, (selv om Wenche vel spurte meg en gang, det siste året, som jeg gikk, på NHI), så prisen på sånne bokser, det visste jeg ikke, (for å si det sånn).

    Men hvor mye kunne en sånn plastboks koste, liksom?

    Og hu Wenche, hu jobba jo for Tupperware, så for henne så kosta vel ikke de plastboksene så mye, tenkte vel jeg da.

    Og dessuten, (og ikke minst), så hadde jo katta hennes pissa på skinnjakka mi, som jo kosta 1400, (eller noe sånn vel), et par år før det her, og som så ut som ny, (vil jeg si).

    Sånn at jeg måtte kaste den skinnjakka, da.

    Så hu Wenche, hu opplevde jeg som litt urimelig da, må jeg si.

    Når hu begynte å gnåle om hvor dyr en sånn plastikk-boks, til å ha i kjøkkenskapet var.

    Når jeg ikke hadde mast på henne, i det hele tatt, om erstatning, for den dyre skinnjakka mi, som katta hennes, (som hu bare hadde forlatt, og overlatt til meg, å passe på), hadde pissa på.

    Så da lurte jeg litt på hva som foregikk, inne i hue, på hu Wenche, må jeg innrømme.

    Men jeg gadd ikke å lage noe scene, ut av det her, da.

    Så jeg bare holdt kjeft da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Wenche endelig hadde hentet Sara.

    Noe som tok cirka et halvt år, (eller noe sånt), vel.

    Så kom Ungbo-dama en dag på besøk, med en ny potensiell beboer.

    Jeg hadde sagt til Ungbo, at de nye beboerne helst ikke burde ha katt.

    Men hu Hildegunn, fra Stovner vel, hu så så ordentlig ut, så jeg sa det var greit, at hu flytta inn, (for min del), selv om hu hadde katt, da.

    (Og på det møtet, så var det bare tre folk.

    Nemlig Ungbo-dama, Hildegunn og jeg).

    Ungbo visste vel ikke det, (offisielt ihvertfall), at søstera mi bodde, på rommet mitt.

    Men etterhvert så fikk jeg forklart dem det, og Pia fikk også sitt eget rom der da.

    Litt etter at Hildegunn flytta inn, (tror jeg).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også, at det var et Ungbo-møte der, med Ungbo-dama, før Hildegunn flytta inn vel.

    Og da var vel søstera mi der, mener jeg å huske.

    Og da skrøyt Ungbo-dama, av at det var den mest ryddige Ungbo-leiligheten, som hu noen gang hadde sett.

    Og noe lignende sa vel også Øystein Andersen.

    At det hadde blitt mye bedre der.

    For jeg rydda vekk all mulig krimskrams da, som stod oppå kjøkkenskapene, osv.

    Så til så så det mer ut som en vanlig leilighet der, enn som en Ungbo-leilighet da, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg hadde hatt hele Ungbo-leiligheten aleine, i et halvt års tid ihvertfall.

    (Og enda lenger, hvis man tar med tida jeg var i militæret, hvor jeg omtrent var den eneste, som brukte stua der).

    Så var jeg ganske vant til å ligge i skinnsofaen og se på TV, osv.

    Og da kunne det nok hende det, at jeg klødde meg både her og der, (for å si det sånn).

    (Siden jeg var så vant til å ha hele Ungbo-leiligheten for meg selv, da).

    Og en gang, som jeg lå foran TV-en og halvsov.

    (Og kanskje hadde tatt meg litt på mine private steder, (av en eller annen grunn), mens jeg lå og halvsov, i sofaen der da).

    Så kom Hildegunn plutselig inn døra, med storebroren sin, (mener jeg at det var).

    Og han skulle absolutt hilse i hånda, da.

    Og da mener jeg at jeg overhørte det, at han sa det, at ‘det lukta reker’, (eller noe), av meg.

    Men om det fordi jeg hadde tatt meg på pikken, eller fordi at det lukta kattepiss, etter Sara, i den sofaen, eller en blanding, det veit jeg ikke.

    Men jeg tror jeg hadde såvidt tatt meg på pikken da, mens jeg lå der.

    Jeg var kanskje litt kåt og sånn da, siden Pia jo lå på en madrass, på gulvet, på rommet mitt.

    Så var det ikke så lett for meg, å runke og sånn, så ofte kanskje, (for å si det sånn).

    Også dusja jeg vel antagelig ikke hver dag, siden jeg var delvis arbeidsledig.

    Så det kan hende at det lukta vondt av henda mine, hvis jeg hadde tatt meg på mine private steder, (for å klø, eller noe sånt), mens jeg var aleine hjemme, og lå i sofaen der, da.

    For jeg hadde jo ikke forventa det, at det plutselig ville dukke opp noen der, som ønsket å hilse på meg i hånda da, (for å si det sånn).

    (Men kanskje han storebroren til Hildegunn trodde at jeg jobba i Ungbo, eller noe.

    Hva vet jeg).

    Og jeg var vant til å bo der aleine, da.

    Men dette her ble jo forferdelig flaut og pinlig da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Hildegunn fikk rom der.

    Så fikk Pia rom der, og Glenn Hesler ville også ha et rom der.

    Så jeg snakka med Ungbo-dama, for både Pia og Glenn Hesler, da.

    Og så, etter et måned eller to vel.

    Så ville Hildegunn og Pia at Hildegunn sin kjæreste, Rune, (som jobba på den samme skolen eller barnehagen, som Hildegunn, på Stovner vel), også skulle bo der, på det siste ledige rommet.

    Pia og Hildegunn sa det, at Rune var ‘homo’.

    Men jeg trodde at de misforstod, og at de mente bifil.

    Siden han liksom var kjæreste med Hildegunn, da.

    Men Hildegunn og Pia, de smiska og maste så fælt, da.

    Så jeg sa at det var greit, at han Rune flytta inn der da, for å bevare husfreden, (det jeg sa, det var vel, at ‘det er greit for meg, så lenge det ikke går ut over meg’).

    (Noe sånt).

    Og Glenn Hesler, han var også i stua der, da.

    Den gangen, som Pia og Hildegunn maste på meg, om at han Rune måtte få lov til å flytte inn der, da.

    Men Glenn Hesler, han ble vel ikke spurt engang, om hva han syntes, av de her to jentene, tror jeg.

    Og han holdt seg bare i bakgrunnen da, og sa ikke noe, mens den her samtalen pågikk, da.

    Og jeg orka ikke tanken på at både søstera mi og Hildegunn skulle bli sure på meg da, (for å si det sånn).

    For da hadde det nok blitt slitsomt å bo der, (vil jeg nok tippe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rune, han var en høy og kraftig kar, med langt hår.

    Så den eneste måten, som man kunne se det, at han var homo/bifil på, det var vel det lange håret, tror jeg.

    Rune hadde en kamerat, som var sykepleier, og som lå over hos Hildegunn og Rune, noen ganger.

    For Hildegunn og Rune, de brukte etterhvert Hildegunn sitt rom, som stue, og Rune sitt rom, som soverom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som Hildegunn, Rune og Runes mannlige sykepleier-venn, lå over, på rommet, til Rune.

    Så lå Hildegunn og ulte, hele natta gjennom.

    Noen fæle, høye ul, som nesten gikk gjennom marg og bein, (må man vel si).

    Og morgenen etter, så gikk Pia og Glenn ut av rommene sine, samtidig som at jeg gikk ut av rommet mitt, vel.

    Så vi tre møttes på gangen der da, utafor rommet, til Rune, da.

    Og Pia trodde det, at Rune og/eller sykepleier-vennen hans, hadde tatt Hildegunn, i ‘rumpa’, da.

    Men jeg synes at de ulene hennes var så høye.

    Så at det skal ha vært analsex, da.

    Hm.

    Jeg har seinere lurt på om de tok ut eggene hennes, av egglederne hennes, (eller noe sånt), for å selge de eggene på svartebørsen, (eller noe).

    Siden hu Hildegunn ulte så fælt, da.

    (Men dette vet jeg jo ikke sikkert, da).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, ikke så mange dager etter det her.

    Så overhørte jeg det, at Hildegunn og søstera mi, prata sammen, (i den samme gangen der vel).

    Og da begynte Hildegunn, å herme etter, den lyden, som hu hadde hørt, at søstera mi hadde lagd, når hu hadde sex med Keyton, på naborommet, til Rune der, da.

    Og det var visst noe stønning av noe slag da, ‘uuu-uuu’, (eller noe sånt, da).

    Men den stønninga til Pia, den hadde jeg aldri hørt noe til.

    Mens den ulinga til Hildegunn, den var jo helt forferdelig, da.

    Så det var sånn at jeg lurte på om jeg hadde mareritt, (eller noe sånt), nesten.

    Og både Glenn Hesler og jeg var nærmest i sjokke vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), dagen etter den her ulinga, da.

    (Selv om Pia vel mente at det bare var analsex, men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, denne tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , ,

  • Min Bok 4 – Kapittel 11: Mer fra Ungbo

    Jeg har også tenkt på det, nå i det siste.

    At grunnen til at den katten Sara, (som tilhørte hu Wenche, som flytta fra Sara), pissa på jakka mi.

    Om det kan ha vært det, at Sara lukta at hu Solveig, på Rimi Nylænde, hadde klenga på meg.

    (Den gangen, som hu var så kåt og gæern, i kassa, på Rimi Nylænde, og hviska til meg, om hvordan det var å være ensom, osv).

    For jeg tror det kan ha vært den skinnjakka, som hu Solveig ikke tålte.

    Når jeg gikk med den skinnjakka, og en svart og hvit-rutete skjorte, som jeg hadde fått av Jan Snoghøj vel, til jul, mens jeg var i Geværkompaniet vel.

    Så kanskje Sara lukta lukten, av hu Solveig, på den skinnjakka, da.

    (Som jeg la fra meg, på den minste sofaen, i stua der, som ikke pleide å bli brukt.

    Siden jeg var vant til at det bare var meg som bodde der da, (unntatt Pia da, som bodde som en slags gjest, på gulvet, på rommet mitt), i flere måneder, etter at jeg dimma, fra militæret, da).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, (en søndag ettermiddag), som jeg skulle bli med Glenn Hesler og spille fotball, på Ellingsrud, (sammen med Tom, (som forresten seinere ble butikksjef, på Kiwi, på St. Hanshaugen), og dem), så fant jeg ikke joggeskoa mine, i gangen, på Ungbo.

    Pia sa da at Keyton hadde lånt joggeskoa mine.

    Men hverken Pia eller Keyton hadde spurt meg om lov til dette.

    Og hvorfor ville Keyton låne mine joggesko?

    Hadde han ikke sko selv?

    Nei, dette virka helt rart.

    Men jeg fant noen andre joggesko, i boden der, på Ungbo, (må det vel ha vært).

    Men disse skoa var for små, så det var omtrent som et mareritt, å spille fotball, den dagen da, husker jeg.

    Likevel klarte jeg å score et mål, husker jeg.

    Og da skreik Tom, ‘Nei, ikke la Giraffen score, da’, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg skulle spille fotball, med Glenn Hesler og dem, på Ellingsrud.

    Så var det noen som hadde tatt skolissene, fra joggeskoene mine, som jeg hadde lagt i boden, i vinterhalvåret, (mener jeg at det var).

    Og det var visst Pia, som hadde rappa de skolissene, (mener jeg å huske at jeg mistenkte, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også en søndag formiddag, (sommeren 1994 vel), at jeg ble vekt, av Axel og Glenn Hesler, som gikk inn på rommet mitt vel.

    (Eller om de bare banka på døra).

    Fordi vi skulle spille fotball, med Tom og dem, nede på Ellingsrud, da.

    Og da gikk jeg inn på kjøkkenet/stua, for å finne noe drikke, i kjøleskapet.

    (For vi pleide å spille lenge, og jeg pleide å ha noe drikke liggende, i kjøleskapet da, mener jeg å huske).

    Og da lå det to afrikanere, (som jeg ikke visste hvem var), og sov, på sofaene, i stua.

    (Stua og kjøkkenet var liksom et rom, da).

    Og de lufta ikke engang, så det var veldig dårlig luft der, da.

    Og noen hadde rappa juice av meg, fra hylla mi, i kjøleskapet, så jeg, for noen hadde åpnet juicekartongen min da, (som jeg husket at var uåpnet, og som jeg alltid pleide å drikke i en omgang, forresten).

    Og husreglene var sånn, at man skulle si fra, hvis man hadde gjester, som skulle ligge over, i stua.

    Så jeg ble så sur, på grunn av at det lå noen folk i stua som jeg ikke visste hvem var, (enda jeg var den som hadde bodd i det Ungbo-bofelleskapet lengst).

    Og siden noen hadde rappa juice av meg.

    (Og jeg hadde jo nettopp blitt vekt opp, og det var også veldig dårlig luft, i stua der, så jeg var litt sånn i ‘ørska’, da).

    Så jeg sparka fotballen vår, (som lå på gulvet, i stua, og som Glenn eller Axel hadde hentet i boden, eller noe, vel), inn i stueveggen, da.

    Sånn at de to afrikanere i stua våkna opp, og også en afrikaner, (nemlig Keyton vel, regner jeg med), som sov på rommet til søstera mi, dukka opp der, (sammen med søstera mi, da).

    De to afrikanerne i stua, de klagde på noe, til Keyton, (på engelsk vel, mener jeg å huske).

    Og så dro alle de tre negerne, bort til T-bane-stasjonen, på Ellingsrudåsen Senter, (regner jeg med, ihvertfall), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I dagene etter denne episoden, så fortalte Pia, at hu også hadde vært inne på rommet mitt, den natten til søndag, og henta flere røykpakker, som hu og de tre afrikanske vennene hennes, hadde røyka opp, da.

    Jeg mente at hu ikke kunne ta røyk av meg uten å spørre.

    Men Pia mente at de afrikanerne, var _våre_ gjester.

    (Så derfor hadde jeg plikt til å varte de opp, da, mente hu).

    Mens jeg mente at dette var _hennes_ gjester.

    (Jeg visste jo ikke hvem dette var engang, og hadde ikke vært med på å invitere dem dit, eller så mye som noen gang snakket med de afrikanerne, som lå og sov, i stua på Ungbo, den her nevnte søndagen, da).

    Og dette ble vi vel aldri enige om.

    Og etter dette, så begynte jeg å låse døra, til rommet mitt, (når jeg huska på det, ihvertfall), om natta da, (noe jeg ikke hadde pleid å gjøre, før det her).

    Og grunnen til at jeg hadde en kartong med røyk, på rommet mitt, forresten.

    Det var at Glenn Hesler, han tømte noen spilleautomater, for firmaet til han og Øystein Andersen, (nemlig Arcade Action, (eller om det var Action Arcade)), på et sted, nære svenskegrensa.

    Så Glenn Hesler pleide å spørre meg, før han skulle tømme automater, på det stedet, ved svenskegrensa der da, om jeg ville det, at han skulle kjøpe med noe røyk for meg, i Sverige.

    For røyken kosta cirka bare halv pris, i Sverige, sammenlignet med i Norge, da.

    Så derfor pleide jeg å sende med 200-300 kroner, (eller noe), når Glenn Hesler skulle til Sverige, for en kartong med svenske Prince Mild-sigaretter, da.

    (For jeg tjente ikke så utrolige bra, i Rimi.

    Så penger spart var penger tjent, liksom, tenkte nok jeg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og enda noen dager seinere, (var det vel), så sa Pia også det.

    At det kunne ikke ha vært hennes afrikanske venner, som hadde tatt juice av meg, i kjøleskapet, for ‘vi har jo ikke noen saks’, som Pia sa, mens hu gliste, mens hu gikk inn på rommet sitt, vel.

    Men det var jo et fullstending idiotisk utsagn, mente jeg.

    For man trengte jo ikke å bruke en saks, for å åpne en juicekartong.

    Man kunne jo for eksempel bruke en kniv, eller ‘klypa’, som jeg pleide å gjøre, siden jeg var så sterk i hendene, etter å ha vært i Geværkompaniet og jobba i butikk, (eller hva det kan ha kommet av).

    Og hvis dette var en klage fra Pia, for at Ungbo ikke hadde saks.

    (Kanskje Pia var spydig, eller noe).

    Så kunne hun vel bare kjøpt en saks selv, hvis hun trengte det.

    Det må ha vært noe morsomt med det her, for Pia gliste sånn, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), mens hu sa det her, da.

    Så noe rart var det nok.

    For dette var jo som noe fullstendig idiotisk, fra Pia, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tiden, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , ,

  • Min Bok 4 – Kapittel 10: Skøyenåsen badmintonklubb

    Etter at Glenn Hesler flytta inn på Ungbo, (må det vel ha vært).

    Så foreslo jeg det, at vi kanskje kunne drive med badminton, om vinteren.

    (For vi spilte nemlig mye fotball og tennis, om sommeren).

    For jeg hadde jo vært på en trening, med Skøyenåsen badmintonklubb, det første året, som jeg jobba, på OBS Triaden.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så jeg kjente til den klubben da.

    Og jeg ringte vel antagelig dem da, og spurte når treningstidene var, osv.

    Så etter dette, så begynte Glenn Hesler og jeg, (og noen ganger Magne Winnem), å trene badminton, med Skøyenåsen badmintonklubb, i Ekeberghallen, (på tirsdagkveldene), og i Haugerudhallen, (på lørdagene).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt tennis, så dro Magne Winnem med meg, en del ganger, for å spille tennis, på noen kommunale asfaltbaner, like ved Lambertseter Gård, (eller hva det heter der).

    Der var det gratis å spille, og det passet meg bra, som var delvis arbeidsledig, etter militæret, da.

    Og jeg mener at vi begynte å spille tennis der, allerede de siste månedene, som jeg var, i Geværkompaniet.

    For jeg husker det, at en pakistansk tenåring, på sykkel vel, begynte å mase på meg, om jeg hadde spilt fotball, like ved T-banen, på Lambertseter.

    Når jeg vel hadde spilt tennis og lånt racket av Magne Winnem.

    Og dette mener jeg at var mens jeg fortsatt var i Geværkompaniet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etterhvert, så pleide jeg å dra med Glenn Hesler og/eller halvbroren min Axel, for å spille tennis, på Lambertseter da, for eksempel i helgene, osv.

    Og vi pleide også å spille fotball der, noen ganger.

    Og jeg var så god i fotball, før jeg skada kneet, at jeg klarte å drible både Glenn Hesler og Axel, så lenge jeg ville, oppe på en gressplen, ved Lambertseter Gård der, husker jeg.

    Og Magne Winnem, han ville også noen ganger samle sammen en gjeng, med Rimi Karlsrud-folk, for å spille fotball der, på søndager.

    Og en gang, så spurte han assistenten der, Geir, (som seinere fikk sparken, for å ha tulla med safen), meg, om jeg var fotballspiller.

    Siden han syntes at jeg spilte så bra da.

    Og hu andre assistenten der, Liv, hu hadde en gang tårer i øynene og var veldig nølende, husker jeg, en gang som hu dukka opp der, for å spille fotball, med Rimi Karlsrud, en søndag, (husker jeg).

    Og Morten Jenker, han prøvde å skade meg der, en gang, virka det som for meg.

    Han liksom subba inn i akillesene mine, på en veldig bemerkelsesverdig måte, da.

    Som for å skade meg, husker jeg.

    Så da tok jeg og klinte til han i ryggen, husker jeg, med armen/albuen.

    (For han stod med ryggen mot meg da.

    Og subbet vel baklengs mot akillesene mine, tror jeg.

    Noe sånt).

    Så da ljomet det ganske høyt, (husker jeg), sånn at man kunne høre det, på hele Lambertseter omtrent vel.

    For jeg var fortsatt forbanna på han, fra noe som hadde skjedd tidligere, da.

    For han hadde nemlig kødda, en gang, da jeg sa hadet, til hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, på en fest hos Geir, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og sa at hu hadde sagt det, at hu skulle ‘suge pikken min’.

    Noe som jeg syntes at hørtes rart ut, (at hu skulle si noe sånt, foran alle folka der).

    Og Jenker hadde også brukt meg som en slags slave, for å bære øllen sin, husker jeg, den kvelden.

    Så jeg var rimelig forbanna på han, før han i tillegg begynte å prøve å skade meg der, da.

    ‘Er det krig eller’, (eller noe), sa Jenker da etterhvert, når han fikk bøyd seg opp igjen, (etter det slaget mitt da), husker jeg.

    Men jeg sa ikke noe da.

    For da hadde jeg vel fått ut frustrasjonen min, da.

    Og holdt kjeft da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem og Elin fra Skarnes.

    De var jo naboer, med Morten Jenker, på den her tida.

    De hadde kjøpt seg en to roms leilighet, (var det vel), i Avstikkeren, på Bergkrystallen, like før jeg dimma, fra militæret, (tror jeg at det var).

    Og Winnem dro Glenn Hesler, Axel og meg, opp dit, for å spille fotball, (husker jeg).

    For Winnem hadde en grus-fotballbane, rett utafor blokka han bodde i, da.

    Og da var jeg i bra form, husker jeg.

    For Axel og jeg, vi slo Magne Winnem og Glenn Hesler, 10-0, i en fotballkamp, i Avstikkeren der, like etter at jeg hadde dimma, fra militæret da, husker jeg.

    (Selv om Axel, (som vel bare var 14-15 år, på den her tida), ikke hadde spilt så utrolig mye fotball, før det her, vel.

    (Så han spilte forsvar, da).

    Men Axel var også i god form, for han hadde trent en god del karate osv., i to-tre år, før det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han også, dro meg forresten med, på å spille fotball.

    Dette var sammen med noen Lørenskog-folk, (som jeg visste hvem noen av var, fra før, siden tremenningen min Øystein Andersen, var fra Lørenskog, og siden jeg hadde jobba, på OBS Triaden), på en del søndager.

    De her folka, (lederen var vel forresten Tom, som jeg hadde spilt remis mot, i sjakk, en god del år før det her vel, mens jeg fortsatt bodde på Bergeråsen vel, men var med Øystein Andersen, på besøk til han, da), de spilte, på Ellingsrud, da.

    Ellingsrud, det lå like på nedsida, av Ellingsrudåsen.

    Så Glenn og jeg pleide vel å gå ned dit, noen ganger.

    (Og Axel var vel også med å spille der, noen ganger, tror jeg).

    Men Glenn, han var litt snobbete kanskje, siden han eide automatfirma, sammen med Øystein Andersen, da.

    Så Glenn tok taxi ned dit, en gang, (mener jeg å huske).

    Og da fikk han ‘tyn’, av Tom, (var det vel).

    Som mente at det ikke var sporty, å ta taxi, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide å score en del mål, når jeg spilte fotball, sammen med de her folka, (husker jeg).

    Og Tom og dem kalte meg for ‘Giraffen’, (av en eller annen grunn).

    Jeg skjønte ikke hvorfor de kalte meg Giraffen, så jeg sa ingenting, når de kalte meg det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han karen, med det mørke håret, som jeg hadde jobba sammen med, i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden.

    Det siste halve året, (eller noe), som jeg jobba der.

    Han var også med å spille fotball, forresten.

    For han var i samme gjeng, som Tom da, (mer eller mindre, ihvertfall vel).

    Og en gang, som han hadde ballen, helt på sida av banen.

    Så tok jeg, (som hadde blitt litt sterkere, og i litt bedre form, av å være i Geværkompaniet, et år, vel), en skikkelig skuldertakling, på han tidligere ‘sjefen’ min nesten, da.

    Sånn at han mer eller mindre spratt ut av banen, (må man vel si).

    Og bare ga opp å kjempe om ballen, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så det var litt artig da, husker jeg.

    At jeg liksom hadde blitt sterkere enn han tidligere kollegaen min nesten, da.

    (På det året i Geværkompaniet).

    Enda han vel hadde vært litt spydig mot meg, og bedt meg om å holde meg unna, da han med blond hockeysveis, i ferskvaren der, hadde vist han jeg taklet, om hvordan et kjøttstykke, kunne bli som en fitte, hvis man skar et bestemt snitt i det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en god del mer som hendte, dette året, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,